Lørdag 13.08.2016: Minehead v Uphill Castle
De faste lesere av mine skriverier – om det i det hele tatt finnes noen slike – vil nok nå kanskje vite at når jeg overnatter i Manchester, er det ofte ensbetydende med en utmerket full english breakfast hos kaféen Home Sweet Home, og ikke minst siden den denne gang lå kun noen få meter fra der jeg hadde overnattet, skulle man kanskje tro at så også var tilfelle denne gang. Jeg hadde imidlertid en så tidlig start at det fortsatt var en god stund til de åpnet da jeg klokka kvart over sju snek meg ut fra mitt krypinn ved The Millstone med kurs for trikkeholdeplassen Market Street. Etter at trikken hadde fraktet meg ned til togstasjonen Manchester Piccadilly, rakk jeg imidlertid å kjøpe inn noen smørbrød som ble min frokost etter at jeg hadde satt meg på 08.07-toget til Paignton.
Jeg skulle bli med så langt som til Taunton, og jeg hadde en nesten fire timers togreise på å få litt mer søvn. I Taunton hadde jeg rundt et kvarter på meg til buss 28 plukket opp utenfor stasjonen, og jeg betalte £6 for en returbillett til Minehead, som skulle være åstedet for min utvalgte fotballkamp for dagen. Bussen bruker omtrent en time og et kvarter på sin ferd nordvestover fra Taunton til Minehead, og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt litt bedre tid denne dagen. Ideelt sett skulle jeg gjerne ha overnattet i Minehead og hatt tid til å utforske den koselige byen litt, og ikke minst skulle jeg gjerne hatt tid til å ta meg dit ved hjelp av museumsjernbanen West Somerset Railway, som faktisk skal være landets lengste museumsjernbane.
Bussturen gjennom Somerset-landskapet hadde ikke vart så altfor lenge da vi stoppet ved stasjonen i Bishops Lydeard, der den nevnte museumsjernbanen stort sett starter sin ferd mot Watchet og Minehead. Et av togene sto nå på perrongen klar til avgang, men jeg fikk inntrykk av at de kanskje ikke korresponderer helt med bussene, for omtrent før avstigende passasjerer hadde kommet seg av bussen, fløytet damplokomotivet og satte av gårde med kurs nordover mot kysten. Det får bli en annen gang for undertegnedes del, og i stedet ble jeg med bussen videre på dens melkerute rundt i denne delen av Somerset. Klokka halv to steg av på det som skal være den nærmeste holdeplassen for Mineheads hjemmebane The Recreation Ground. Jeg takket sjåføren som vanlig er, og slepte med meg pikkpakket de få minuttene ned til stadionet.
Minehead og The Recreation Ground har en stund figurert svært høyt oppe på min ønskeliste over fotballdestinasjoner, og det var i underkant av halvannen time til avspark da jeg sto på parkeringsplassen og beundret den flotte hovedtribunen fra utsiden. Inngangspartiet virket fortsatt å være ubemannet, men jeg gikk innenfor og fikk tatt en nærmere kikk på herligheten før jeg gikk for å sette fra meg bagasjen i klubbhusets flotte bar. Den befinner seg innunder tribunen, og der var en gruppe hjemmespillere samlet, men baren virket fortsatt å være stengt og ubemannet. En skjeggete kar syntes tydeligvis jeg så forvirret ut, for han kom for å spørre om jeg trengte assistanse. Dette var starten på en lengre samtale med John Burns, som virket å ha et eller annet verv i klubben, og som ga grønt lys til at jeg kunne slenge fra meg bagasjen under et bord i et hjørne.
Det kom også en kar for å betjene baren slik at jeg fikk slukket tørsten med en boks Cola til £1 før jeg byttet ut brus med cider og betalte £2,50 for en boks Thatcher’s Gold. John gikk for å hente dagens kampprogram, og jeg byttet £1 mot et eksemplar før jeg forsøkte å fritte ham ut om hans syn på saker og ting og lure ut av ham en og annen anekdote fra hans fartstid i en klubb med en interessant historie. Ikke minst var det interessant å høre ham si at klubben faktisk ivret etter å forhåpentligvis kunne returnere til Western League, og han både håpet og hadde tilsynelatende god tro på at dette kan være sesongen der man tar første steg på veien tilbake dit. Deretter unnskyldte han seg da han hadde noen plikter før kampstart, og han forsvant ut døra mens jeg ble sittende å bla i programmet med en eller annen for meg uinteressant kamp fra Premier League på TV i bakgrunnen.
Minehead AFC ble stiftet så langt tilbake som i 1889, og spilte i lokale ligaer frem til 1923, da de ble med i Western League. Etter å ha endt sist i ligaen to sesonger på rad, trakk de seg i 1928, men var tilbake i Western League i 1949, der de nå tok plass i det som da var Division Three. Sakte men sikkert klatret de i denne ligaens divisjoner, og i 1957 var de tilbake i dens toppdivisjon, som da het Division One. I 1970/71 tok klubben seg for første gang til de ordinære rundene av FA Cupen, der de tapte knepent 1-2 for Shrewsbury Town i første runde, og 1970-årene skulle vise seg å bli klubbens storhetsperiode, som på mange måter startet med at de våren 1972 rykket opp i Southern League.
I Southern League Division One South kjempet de umiddelbart i øvre del av tabellen, og 5. plass i debutsesongen ble fulgt opp med 4. plass og 3. plass før de vant divisjonen i 1975/76 og rykket opp til Southern League Premier Division. Sesongen som fulgte står som deres beste noensinne, og vi skal huske at dette på det tidspunktet var en av tre ligaer hvis toppdivisjon sto for nivået rett under Football League. Av disse ble Southern League vunnet av Wimbledon, som etter sesongslutt ble valgt inn i Football League som erstatning for Workington, men lille Minehead sikret seg en vanvittig imponerende andreplass bak Wimbledon. Samme sesong tok de seg også til andre runde i FA Cupen, etter å ha slått ut FL-klubben Swansea City med 1-0-seier på Vetch Field, men de måtte gi tapt for Portsmouth med 1-2 på Fratton Park.
I 1977/78-sesongen klarte de ikke å følge opp den sterke ligainnsatsen, og det endte med nedrykk etter at de manglet ett poeng på å beholde plassen. I FA Cupen fortsette de derimot å imponere, og denne gang slo de ut både Salisbury og Wycombe Wanderers før eventyret igjen endte i andre runde med bortetap for FL-klubben Exeter City. Samtidig som de også tok seg til FA Cupens første runde i tre av de fire neste sesongene, kjempet de også om retur til Southern League Premier Division de første par årene etter nedrykket. Deretter gikk det imidlertid nedover, og det endte med nedrykk tilbake til Western League i 1983. I løpet av sine mange år i Western League har Minehead faktisk aldri vunnet denne ligaens toppdivisjon, som nå hadde blitt omdøpt til Premier Division, og etter nedrykket var de nå nærmest fast innslag midt på og snart i bunnen av tabellen.
Etter to strake sisteplasser kom nedrykket til Division One, og en retur til Premier Division i 1991 ble nokså kortvarig og endte med nytt nedrykk etter tre sesonger. Etter et navnebytte til Minehead Town vant de igjen Division One og rykket opp i 1999, men denne gang endte det med to strake sesonger som jumbo før de rykket ned nok en gang. Fem av de ni neste sesongene endte faktisk klubben sist i hele Western League, og våren 2010 var det ingen nåde da de ble degradert til Somerset County League. To år senere droppet de igjen Town-suffikset, men 2. plassen i 2012/13-sesongen var et fjernt minne da de våren 2015 endte nest sist og rykket ned i Division One West. Enda fjernere er nok minnene om glansdagene da de ville feid av banen førstelagene til de klubbene hvis reservelag man nå kjemper om ligapoeng mot.
Det er rett og slett litt trist å se klubben så langt nede som i Somerset County Division One West, som er ensbetydende med non-leagues step 8, men forhåpentligvis kan de denne sesongen i hvert fall ta første steg på veien tilbake etter at forrige sesongs tredjeplass betød at man var tre poeng og én plass fra opprykk. Jeg hadde i programmet sett at man kunne sponse en spiller for den nette sum av £25 ved å snakke med John, og da jeg nå følte for å støtte klubben litt, oppsøkte jeg ham på utsiden. Jeg hadde også gjort ham oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt for entré, og han fortalte at de nå ikke tar inngangspenger, så jeg følte for å gi noe tilbake. Jeg hadde ingen kjennskap til spillerne, men blant de ledige spillerne foreslo han Luke Bloys, som han beskrev som en spiller med en kompromissløs spillestil som gjorde at han ofte pådrar seg et og annet gult kort. Det hørtes bra ut, og for £25 var jeg nå 2016/17-sesongens stolte sponsor av Mr. Bloys.
The Recreation Ground kalles ofte også Irnham Road, og tribunefasilitetene består ene og alene av sitteplassene oppe på den flotte hovedtribunen, som er opphøyd fra bakken og byr på benkerader i tre. Men du verden for en herlig tribune! Den er temmelig original der den nærmest titter opp fra taksteinen på klubbhuset, og den entres via en trapp som for meg først virket utilgjengelig. I bygget som huser klubbhusets bar har man nemlig litt lenger bort en dør som nå var stengt, og det er gjennom denne at man finner trappa opp til tribunen. Da det nærmet seg kampstart skulle det dog vise seg at den ble låst opp, slik at de som ville se kampen derfra kunne gjøre det. Bortsett fra denne tribunen er det såkalt hard standing som gjelder, og knapt nok det, der man de fleste steder står rett på gresset.
Jeg likte meg umiddelbart ved dette sjarmerende anlegget, men også her skulle det også vise seg å være en mulig malurt i begeret. Ut av intet fortalte nemlig John plutselig om planer som går ut på at man vil rive tribunen og klubbhuset for å bygge nytt klubbhus lenger bort på denne langsiden, for å gi plass til et Premier Inn-hotell som man vil bygge på deler av tomta. Det vil i seg selv være tragisk å miste den flotte tribunen ved anlegget, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Imidlertid virket det temmelig uklart når dette eventuelt vil skje, og mens John mente at dette kan være siste sesong før så skjer, virket det som om han hadde mer tro på at det kunne ta ytterligere et års tid, og man vet jo av erfaring at slikt gjerne drar ut litt i tid i forhold til planene. Kanskje er det også lov å krysse fingrene for at planene vil strande..
Jeg fikk hjelp av Val til å notere ned riktig lagoppstilling, og en kar fra bortelaget var behjelpelig med Uphill Castle sin startellever. Gjestene fra Weston-Super-Mare var nyopprykket fra Division Two West, og spilte tidligere under navnet Westland United. I min naivitet hadde jeg tro på en nokså grei skuring for hjemmelaget, men det skulle vise seg å ikke være tilfelle. Etter en jevn innledning på kampen, så man snart tegn til at gjestene virket fornøyd med å holde Minehead fra livet, men det var likevel Uphill Castle som fikk kampens første virkelige sjanse. En lobb fra Dan Thomas sørget nok for et øyeblikks bekymring hos Minehead-keeper Sam Tarr, som riktignok fikk rygget raskt tilbake, men han var nok likevel lettet da ballen traff toppen av tverrliggeren og spratt i sikkerhet.
Minehead slo tilbake da et innlegg fra Harry Scatchard fant Chris Newbold, men midtstopperens heading tilbake i feltet traff igjen toppen av tverrliggeren med bortekeeper Luke Bryant bortimot utspilt. Minehead hadde tilrevet seg et initiativ og avsluttet omgangen godt, men det manglet noe offensivt, og det stoppet opp når man kom til gjestenes 16-meter. Dermed var det fortsatt målløst ved pause, og jeg gikk for å hente en ny boks med Thatcher’s Gold og litt vomfyll fra kjøkkenet. Minehead-folket måtte ellers beklage at de ikke hadde noen pin til min samling, og etter å ha benyttet anledningen til å sjekke noen pauseresultater på Sky Sports Soccer Saturday på fjernsynet, var det på tide å ta oppstilling for andre omgang.
Minehead gikk offensivt til verks etter pause, men etter at en volley fra Max Smith gikk like utenfor gjestenes mål, var det Uphill Castle som åtte minutter ut i omgangen tok ledelsen mot spillets gang. Dan Thomas var deres uromoment der fremme, og hadde allerede skapt visse problemer for Minehead-forsvaret da han ble spilt fri og lobbet ballen i mål fra rundt 25 meter mens vertene forgjeves ropte på offside. Det sto 0-1, men Val minnet om at Minehead visstnok hadde vunnet alle sine oppkjøringskamper med sifrene 2-1, og hun hadde fortsatt tro på seier. Minehead presset da også på, og spilte seg nå frem til flere gode sjanser – ikke minst da innbytter Guy Burns gikk på et flott løp og forserte flere forsvarere før han la opp til Max Smith, men sistnevntes avslutning ble flott reddet av bortekeeper Bryant.
Med ti minutter igjen av ordinær tid kom omsider utligningen da Bryant måtte gi en retur, og Chris Newbold var først frempå og fikk satt inn en fortjent utligning til 1-1. Lettelsen var tydelig å se på hjemmefolket, og den ble fem-seks minutter senere til begeistring da en rekke angrep endte med at Minehead-kaptein Mike Mullen headet ballen mot mål, og Guy Burns satt pannebrasken til og styrte inn 2-1 og det som skulle vise seg å være vinnermålet. Val fikk altså rett i sin spådom, og det var en hjemmeseier som sørget for tre kjærkomne hjemmepoeng i sesongstarten. Jeg hadde talt 78 tilskuere, og majoriteten av de kunne etter hvert dra fornøyde hjem. Selv hadde jeg siktet meg inn på å rekke 17.00-bussen tilbake til Taunton – noe som også var grunnen til at jeg hadde ankommet tidlig for å få litt tid hos klubben, så jeg takket for meg og ønsket lykke til før jeg spaserte opp til bussholdeplassen.
Jeg hadde faktisk valgt å bestille hotell i London denne dagen, for selv om jeg gjerne skulle overnattet i Minehead, ville jeg ikke hatt noen som helst mulighet for å rekke frem til avspark i søndagskampen i Irchester dagen etter. Jeg kunne kanskje med nød og neppe klart det fra Taunton med en tidlig start og lang reisevei, men når jeg først måtte velge meg base vekk fra Minehead, kunne jeg like gjerne gjøre unna mest mulig av reiseveien denne ettermiddagen og kvelden. Tilbake i Taunton var 18.32-toget til London Paddington i rute, og jeg kom meg til Paddington akkurat for sent til å rekke lokaltoget som skulle ta meg til stasjonen Acton Main Line, der jeg like i nærheten hadde betalt £25 for overnatting ved A to Z Hotel. Dermed var det bare å belage seg på en halvtimes venting på neste tog, men jeg ville i hvert fall rekke innsjekkingsfristen klokka 22.00 med god margin – noe som også var medvirkende til min nokså raske exit fra Minehead.
Hvis denne kvelden var representativ for normalen, kan man ikke annet enn å undre seg over hvordan de som er dårlige til beins kommer seg til riktig plattform for lokaltogene til Greenford. Man må nemlig vente ved informasjonstavlene på at riktig plattform annonseres, og i dette tilfellet skjedde det med kun 3-4 minutter til avgang. Da det i tillegg tok meg to og et halvt minutt å beinfly til plattform 13 med bagasjen på slep, og at 21.15-toget kort etter forlot plattformen, kan man jo begynne å lure. Jeg rakk innsjekkingen med en drøy halvtime til deadline, men var raskt på farten igjen da jeg følte at jeg nå fortjente en pint. En ti minutters gange videre nedover Horn Lane finner man noen av pubene i Acton, og på The Six Bells ble det to pints før jeg trakk meg tilbake etter en lang men meget trivelig dag. Minehead hadde vært et fantastisk fint bekjentskap, og kanskje kan jeg også en dag returnere med West Somerset Railway.
English ground # 354:
Minehead v Uphill Castle 2-1 (0-0)
Somerset County League Division One West
The Recreation Ground, 13 August 2016
0-1 Daniel Thomas (54)
1-1 Chris Newbold (79)
2-1 Guy Burns (85)
Att: 78 (h/c)
Admission: Free
Programme: £1
Pin badge: n/a
Next game: 14.08.2016: Irchester United v Thrapston Town
Previous game: 12.08.2016: FC United of Manchester v Stockport County
