Tirsdag 07.03.2023: Scunthorpe United v Altrincham

Etter to netter med Travelodge-hotellet i Halesowen som base, var det på tide å forflytte seg, og Scunthorpe var nå min destinasjon. Buss nummer 4H kom noen minutter forsinket for å skysse meg opp til jernbanestasjonen Sandwell & Dudley, men jeg hadde likevel få problemer med å rekke 10.03-toget inn til Birmingham New Street. Der kjøpte jeg inn litt frokost som jeg tok med meg på 11.03-toget med Edinburgh som endestasjon, mens jeg kun skulle være med til Sheffield. Der hadde jeg over tre kvarter til neste tog, og slo derfor i hjel litt tid på den fine puben Sheffield Tap på stasjonen. Toget forlot etter hvert Sheffield et kvarters tid forsinket fordi de måtte vente på den ene halvdelen av det som skulle bli 13.11-avgangen mot Cleethorpes, men etter at de to togsettene hadde blitt koblet sammen, rullet vi av gårde.

Et steinkast fra Scunthorpe jernbanestasjon ligger The Bridge Hotel, og der hadde jeg betalt £55 for overnatting. Etter at jeg hadde sjekket inn og installert meg på rommet, var det på tide med litt mat i skrotten, og jeg spaserte opp til Wetherspoons-puben The Blue Bell for å innta en tidlig middag. En porsjon gammon ble satt til livs før jeg gikk videre til The Honest Lawyer, som tydeligvis akkurat hadde åpnet. Jeg bevilget meg en pint der, mens jeg vurderte de alternative reiserutene til kveldens kamp. Scunthorpe United skulle ta imot Altrincham, og deres hjemmebane Glanford Park ligger jo ikke akkurat sentral plassert i sentrum, for å si det mildt.

Scunthorpe er en industriby som ligger helt nord i grevskapet Lincolnshire; fire norske mil nord for Lincoln. Opprinnelig var det fem mindre landsbyer her, før Scunthorpe vokste frem rundt en rik åre med blant annet jernmalm. Byen som gjerne kalles ‘The Industrial Garden City’ er Storbritannias største senter for jernindustri. Med sine drøyt 80 000 innbyggere er det også grevskapets tredje største by, etter Lincoln og Grimsby. Siden det ikke virket som om det var noen passende bussrute ut til Glanford Park, bestemte jeg meg for å like gjerne ta en liten omvei og ta 16.45-toget tilbake til Althorpe og spasere derfra via et par puber.

Sekunder etter at toget igjen hadde krysset elven Trent, gikk jeg av på Althorpe stasjon, og spankulerte bort til puben The Ironstone Wharf, hvis toaletter nesten er verdt et besøk i seg selv. Like opp i veien derfra ligger The Jolly Sailor, men den viste seg dessverre å være stengt, så da var det bare å traske videre mot Glanford Park. Nå var det bare å følge Doncaster Road, som lå snorrett foran meg med jorder på begge sider. Snart kunne jeg skimte Glanford Park langt der fremme, og etter omtrent en halvtimes gange over en forblåst og åpen slette, kunne jeg unne meg en pint på Hungry Horse-puben Old Farmhouse, som ligger rett ved det som skulle være arena for kveldens kamp mellom Scunthorpe United og Altrincham.

Scunthorpe United ble stiftet i 1899. I 1910 slo de seg sammen med den lokale rivalen North Lindsey United og endret navn til Scunthorpe & Lindsey United, før de to år senere satset profesjonelt og ble med i den daværende utgaven av Midland League. Den vant de i både 1927 og 1939, men hadde til tross for flere søknader ikke fått innpass i Football League. Da sistnevnte i 1950 skulle utvides fra 88 til 92 lag, var det imidlertid deres tur. De ble foretrukket foran klubber som blant annet Workington og Wigan Athletic, og ble plassert i det som da var den nordlige av de to tredjedivisjons-avedlingene. Etter at de i 1958 vant denne og sikret seg opprykk til nivå to, endret de navnet tilbake til Scunthorpe United. Den sesongen hadde de også tatt seg helt til femte runde av FA Cupen, der de til slutt tapte knepent 0-1 for Liverpool. I årene som fulgte gjorde ‘The Iron’ sine beste ligainnsatser, med fjerdeplassen i 1961/62-sesongen som bestenotering. De var altså kun to plasser fra opprykk til øverste nivå, men i 1968 befant klubben seg i stedet nede på nivå fire.

Under en glimrende sesong under ledelse av manager Nigel Adkins, kunne klubben i 2007 feire opprykk tilbake til nivå to. Det endte med direkte nedrykk etter en positiv start, men våren 2009 kunne de feire nytt opprykk på første forsøk etter å ha slått Millwall 3-2 i playoff-finalen. Den sesongen tok de seg for øvrig også til finalen av Football League Trophy, men måtte se seg slått med samme sifre av Luton Town. Tilbake i det som nå het Championship klarte de mot alle odds å overleve og sikre seg en ny sesong på nivået. Adkins, som hadde vært klubbens fysioterapeut før han tok over managerjobben, var umåtelig populær, og ble hedret med følgende sang: «Who needs Mourinho? We’ve got our physio!».

Adkins forsvant til jobben i Southampton tidlig i 2010/11-sesongen, og den endte med nedrykk. To år senere ble det nytt nedrykk, men de sikret en retur til nivå tre på første forsøk. Der kjempet de et par sesonger om ytterligere opprykk og en retur til nivå to, men i stedet måtte de i 2019 ta turen ned igjen, og verre skulle det bli. Våren 2022 endte de sist i ligaen og rykket ned i Conference Premier, og slet de også nå så tungt at det gikk mot et andre strake nedrykk. Det så altså ut som om det skulle bli Conference North-fotball neste sesong på det som faktisk var den første senior-klubben til tidligere engelske landslagsstjerner som Kevin Keegan og Ray Clemence. Noe har gått veldig galt, og jeg kan jo si det sånn at man har en eier som ikke står spesielt høyt i kurs hos alle supporterne. De skal kanskje være glad de ikke holder med en klubb som FFK, der kritikk av regimet virker omtrent sidestilt med russisk kritikk av Kreml.

Den siste oppladning skjedde ved supporterbaren The Iron Bar, under kortside-tribunen Doncaster Road End, der jeg på forhånd hadde betalt £21 for å få stå på anleggets eneste ståtribune. Da Scunthorpe United i 1988 forlot sin gamle hjemmebane Old Showground for å flytte inn på nybygde Glanford Park, var det første gange siden tidlig i 1950-årene at det ble bygget et nytt stadion til en engelsk ligaklubb. Det ligger som sagt et lite stykke utenfor byen, og alle tribunene er like høye og nokså identiske. Unntaket er som nevnt at kortsiden Doncaster Road End er en ståtribune, og naturlig nok derfor også huser den mest ivrige hjemmefansen. På vei inn hadde jeg betalt £3 for et 40-siders kampprogram, og tabellen der bekreftet at Scunthorpe kun hadde Maidstone United bak seg. Det var seks poeng opp til sikker plass, og Scunthorpe hadde også spilt flere kamper enn de fleste av lagene de jaktet på, så det så temmelig mørkt ut.

Det var hjemmelagets Harvey Bunker som sto for den første skikkelige sjansen med et skudd som så ut til å seile mot det ene krysset, men gikk på utsiden av målet. Altrincham lå rundt midten av tabellen og hadde i realiteten allerede sikret ny kontrakt, og hadde selv et skudd rett på keeper før de også ropte på straffespark uten hell. Det var imidlertid hjemmelaget som tilrev seg et initiativ ute på gresmatta, og Liam Feeney hadde testet bortekeeper Oliver Byrne før The Iron var nære på et ledermål på overtid. Ballen havnet ute hos Bunker som fyrte løs fra like utenfor 16-meteren, og den endret retning et par ganger på sin ferd mot mål, men keeper Byrne leverte en god redning og sørget for at det var målløst til pause.

Noen få minutter ut i andre omgang tok hjemmelaget ledelsen 1-0. Cameron Wilson la inn, og Liam Feeney skjøt. Keeper Byrne burde uten tvil holdt skuddet, men måtte gi en retur, og Richie Bennett var frempå og satt den i mål. I stedet for å legge seg bakpå, fortsatte vertene jakten på ytterligere mål. Det var flere ganger fare på ferde inne i Altrincham-feltet, men det var først med et kvarters tid igjen at det igjen ble nettsus. Will Smith styrte en corner i mål via stolpen, og det sto 2-0. Scunthorpe United vat på vei mot tre viktige poeng, og for å gjøre en lang historie kort, ble det ikke flere mål. Fornyet håp for Scunthorpe, men i ettertid vet vi at det ikke hjalp nevneverdig til syvende og sist. De rykket ned til Conference North etter et andre strake nedrykk.

For min del gjensto bare returen til The Bridge Hotel, og siden det tilsynelatende ikke var noen skyttelbusser som skysset folk inn til sentrum, hadde jeg en spasertur på rundt 40 minutter foran meg. Det var bare å finne senga for å få seg litt søvn, for dagen etter skulle jeg opp i 07.30-tiden for å komme meg med 08.11-toget og starte den lange turen opp til skotske Dundee. Jeg hadde planer om å besøke Brechin City, og deres oppgjør mot Fraserburgh var faktisk det samme som hadde blitt avlyst på min forrige tur, da jeg endte opp i Elgin. Igjen skulle dette oppgjøret bli avlyst, i likhet med alle de øvrige kampene i Highland League. Etter å ha sjekket inn ved mitt hotell i Dundee, vurderte jeg alternativene, og det sto til slutt mellom Dundonald Bluebell og Lochee United. Jeg satt meg til og med på toget sørover igjen da førstnevnte varslet om kamp, men hopept av ved Leuchars da også den langt mer lokale Lochee United lovet kamp. Ved ankomst der hadde imidlertid dommeren vendt tommelen ned, så da jeg ankom med en halvtimes tid til avspark, var kampen likevel avlyst. EN fattig trøst var det kanskje at Dundonald Bluebell sin kamp også hadde blitt avlyst; enda senere – under oppvarmingen. Det var bare å innse at det hadde vært en bomtur til Skottland, og satse på bedre lykke dagen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 574:
Scunthorpe United v Altrincham 2-0 (0-0)
Conference Premier
Glanford Park, 7 March 2023
1-0 Richie Bennett (49)
2-0 Will Smith (75)
Att: 2 545 (68 away)
Admission: £21
Programme: £3

Next game: 09.03.2023: Hammersmith & Circle Line v Jubilee Line (@ Market Road pitches)
Previous game: 06.03.2023: Stourbridge v Alvechurch

More pics

This trip on a map