Søndag 23.04.2017: FC Bush v Mew River (@Henry Barrass Stadium)
Det var søndag morgen, og jeg hadde noe helt spesielt på menyen denne formiddagen. Det var også grunnen til at dagen før hadde reist ned til London for å installere meg der etter å ha sett kamp i Newhall, Derbyshire. Jeg hadde nemlig litt tidligere i sesongen kommet over flotte bilder fra Henry Barrass Stadium som umiddelbart gjorde at jeg med tanke på et fremtidig besøk la meg på minnet at det klassiske gamle anlegget fortsatt brukes av Edmonton & District Sunday League, som blant annet avholder sine finaler der. Problemet med denne ligaen er at de kun publiserer sitt kampoppsett for en uke av gangen, og det gjør de vanligvis to uker i forkant. Jeg hadde derfor fulgt nøye med når man nærmet seg offentliggjøring av kampene for denne søndagen, og fingrene var krysset for at den engelske nasjonaldagen ville by på en kamp der.
Jeg hadde under planleggingen av turen vært i kontakt med stadion-orakelet Peter Miles for å høre om han hadde noen formening om hvorvidt denne ligaen fortsatt ville være i gang på dette tidspunktet, men det kunne han ikke svare på. Det hindret ham imidlertid ikke i å «stjele» min idé ved å gjøre en revisit der i forbindelse med en cupfinale et par uker tidligere. Da man offentliggjorde kampene før søndag 16. april ble jeg skeptisk da det for første helg på lenge ikke var listet opp noen kamp der, men kun på de meget spartanske banene som omgir «hovedbanen» Henry Barrass Stadium. Lykken sto meg imidlertid bi da jeg registrerte at jeg kunne feire bursdag (ja, den samsvarer med St. George’s Day) ved å den 23. april se finalen i Edmonton & District Sunday Leagues Senior Challenge Cup, som til og med er denne ligaens gjeveste cup.
Med kampstart allerede klokka 10.30 var det bare å komme seg av gårde fra mitt overnattingssted i Poplar-området, og på veien opp til bussholdeplassen fikk jeg også snappet med meg et eksemplar av dagens Non-League Paper før jeg hoppet på buss 277. Denne hadde åpenbart Highbury Corner som endeholdeplass i stedet for Canonbury, slik jeg trodde det skulle være, men det kan for alt jeg vet være grunnet London maraton som åpenbart skulle avholdes denne dagen og allerede satt preg på visse områder i form av blant annet avsperringer. Bussen skulle visst uansett forbi i nærheten av Hackney Downs Overground-stasjon, og jeg hoppet av i nærheten av denne stasjonen for å ta toget derfra til Edmonton Green. Derfra gikk den siste korte etappen med buss 192, før jeg kunne stige av et par steinkast fra Jubilee Park.
Inne i denne offentlige parken ligger Henry Barrass Stadium, eller det som i dag er igjen av den. Vi befinner oss her i bydelen Enfield, som er den nordligste av Londons bydeler. Edmonton ligger snaut 14 kilometer nord-nordøst for Charing Cross, som gjerne benyttes som referansepunkt for sentrale London. Om man ser på valgkretsene Edmonton Green, Lower Edmonton og Haselbury, er innbyggertallet for dette området drøyt 50 000, men etter at den lokale industrien så en nedgang fra siste halvdel av 1900-tallet, har dette vært en av områdene med høyest arbeidsledighet i landet. De senere år har Edmonton også blitt svært multikulturell. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og inne i parken kunne jeg snart se foran meg den herlige tribunen som fortsatt har fått stå i fred her.
Litt historikk er nok på sin plass med tanke på anlegget og klubbene som har benyttet det som sin hjemmebane, og først ut av disse var klubben Edmonton FC. Denne klubben ble stiftet tilbake i 1921, og på siste halvdel av 1920-årene hadde de åpenbart merket seg at de lokale myndigheter bygget Henry Barrass Stadium, og de fikk snart flytte inn der med åpningskamp mot et Tottenham Hotspur XI som ble sett av over tusen tilskuere. Edmonton spilte i London League (som gjennom en hel serie med senere sammenslåinger er en av ligaene som har blitt til dagens Spartan South Midlands League), og hadde håpet at deres nye hjemmebane skulle trekke til seg flere tilskuere, men de slet med lave tilskuertall, og med et anlegg som ikke var gjerdet inn var det dessuten vanskelig å hindre at folk så kampene uten å betale.
Med Spurs som en av sine nære naboer var det nok ikke lett å konkurrere om tilskuernes gunst, og dette førte uansett igjen til en svak økonomi. Med en gjeld til ligaen valgte de midt i sesongen å forlate London League for å heller trappe ned med spill i Sunday League-fotballen, men London FA grep inn og forbød samtlige av klubbens spillere som fortsatt var registrert hos London League å spille noen form for organisert fotball i London inntil gjelden var betalt. Det skal etter hvert ha løst seg, men Edmonton forsvant uansett snart fra fotballkartet. Først i 1947 ble det gjort et nytt forsøk på å etablere en skikkelig fotballklubb i området, og Edmonton Borough tok også opp arven med spill på Henry Barrass Stadium, der de åpnet med en kamp mot Chelsea-reservene som ble sett av 1 620 tilskuere.
Fortsatt slet man med lave tilskuertall, og det var ikke minst tilfelle når Spurs spilte hjemme samtidig. Da kunne det visst gjerne være lave tosifrede tilskuertall, og man begynte å se på muligheten for at mangelen på overbygg var en medvirkende faktor til at folk holdt seg borte. Derfor sa de lokale myndigheter seg etter hvert villig til å reise et tribunebygg på den sørlige langsiden, og dette sto klart til sesongstart 1949/50 og ga etter sigende ly til mellom 500 og 1000 tilskuere. Klubben hadde uansett slitt i London League, og et annet sted i nord-London hadde klubben Tufnell Park et slags motsatt problem. De hadde en lengre historie tilbake til 1907, og spilte i Isthmian League, men hadde vært hjemløse etter å ha mistet sin hjemmebane i Holloway. I 1950 slo de to seg sammen og tok navnet Tufnell Park Edmonton.
De fortsatte med spill på Henry Barrass Stadium, men tok Tufnell Parks plass i Isthmian League, og nå ble det anlagt terracing under tribunen på den sørlige langsiden, samtidig som det ble bygget en ny tribune også på den nordlige langsiden. Den hadde da sitteplasser til 550 tilskuere, og dette må være identisk med tribunen som fortsatt står der den dag i dag. I Isthmian League hadde allerede Tufnell Park slitt tungt med to strake sisteplasser før sammenslåingen, og optimismen svant raskt da også den nye klubben nå registrerte ytterligere to strake jumboplasser som fikk klubben til å revurdere sin posisjon. I et forsøk på å ‘regruppere’ på et lavere nivå, trakk de seg i 1952 fra Isthmian League og søkte seg til Delphian League. I stedet fikk de innpass i Spartan League, der de tilbragte to sesonger før de hoppet over til nettopp Delphian League.
I løpet av 1950-årene var det ikke altfor mye å juble før, med en 9. plass som beste resultat, og i 1960 valgte man å fjerne Tufnell Park-delen av navnet som ble endret til Edmonton i et forsøk på å piske opp litt lokal entusiasme. Tre år senere ble de faktisk historiens siste vinner av Delphian League, og det skjedde på temmelig spesielt vis. Fimbulvinteren man opplevde i 1962/63 var så ekstrem at Delphian League med den enorme mengden avlyste kamper ikke så noen annen mulighet enn å avlyse den ordinære ligasesongen. I stedet avviklet man en slags nødløsning med to grupper av sju lag, der Edmonton (som hadde befunnet seg midt på tabellen da man avlyste) endte opp med å vinne den vestlige avdelingen, og dermed skulle møte vinneren av den østlige avdelingen til kamp om ligatittelen. Finalen ble spilt over to kamper, og Edmonton endte opp med å beseire Hertford Town.
Etter denne sesongen ble Delphian League i realiteten spist opp av Athenian League, og ble i bunn og grunn sistnevnte ligas nye Division Two. Etter å ha endt på andreplass i 1970, rykket Edmonton opp til Division One, der de debuterte med en 8. plass. To år senere hadde klubben en ønskeliste over utbedringer de gjerne ville at lokale myndigheter skulle utføre ved deres hjemmebane. Da de fikk negativ respons, begynte man å se på andre muligheter, og året etter (i 1973) slo de seg sammen med klubben Wood Green Town. Den nye klubben begynte å spille på sistnevntes hjemmebane Coles Park, under navnet Edmonton & Haringey, og dette er identisk med klubben som tre år senere igjen skiftet navn…..til Haringey Borough. Dette er nok en klubb mange også vil kjenne i dag, i og med at de fortsatt spiller under dette navnet.
Deres tilknytning til Henry Barrass Stadium ble imidlertid avsluttet ved sammenslåingen i 1973, så deres rolle i denne historien slutter her. Men for en annen klubb begynner deres rolle i denne beretningen omtrent på samme tid, for klubben Old Edmontonians flyttet inn her en gang i 1970-årene. De hadde i 1926 blitt stiftet av tidligere elever og ansatte ved Edmonton County Grammar School, og har spilt det aller meste av sin historie i det som den gang het Old Boys League, men som i dag heter Amateur Football Combination, og som opererer i stor-London og omegn. Unntaket er en 10-årsperiode i 1970- og 1980-årene da Old Eds spilte i Southern Olympian League. Mens de har spilt sine kamper her på lørdagene, har altså Edmonton & District Sunday League benyttet anlegget til søndagskamper, men nå hadde visst Old Eds lagt ned driften…trodde jeg.
Henry Barrass Stadium fremstår nok langt mer spartansk i dag enn i sine glansdager, og den tidligere nevnte eldste tribunen er nå borte, men fortsatt har man altså den andre tribunen her på den ene langsiden, og det er en virkelig flott sak. Med sitt lave tak i forkant er den nok likevel flottere å se på enn å se ut fra om man oppholder seg langt bak på tribunen. Borte er dog også bølgebryterne som man på dette klippet fra 1980 kan se flankerte denne tribunen på resten av langsiden. Selve tribunen virker dessuten å være lenger fra selve banen enn det tilfellet var den gang, og i tillegg fremstår den i dag mer som en ståtribune med betongavsatser enn en sittetribune. Flott er den uansett, og jeg var ikke den eneste som hadde benyttet anledningen til å ta turen hit.
Snart fikk jeg nemlig selskap av mine groundhopper-kompiser Richard ‘Cropper’ Bysouth og Andy English. Mens sistnevnte hadde tatt turen fra East Anglia, hadde ‘Cropper’ som en av de nærmeste naboene til White Hart Lane hatt en kort vei hit. Etter at vi hadde kikket oss litt rundt, foreslo jeg at vi satt kursen opp mot en paviljong som ligger litt tilbaketrukket i det ene hjørnet. Der var det nemlig samlet en del folk, og jeg hadde registrert at Peter Miles ved sitt besøk et par uker tidligere hadde klart å slå kloa i et kampprogram, så jeg ville opp dit for å forhøre meg. Ganske riktig; etter først å ha trodd at vi lette etter toalettene, kunne en kar stikke hodet innenfor og hente 3 stk eksemplarer av et program til oss. Slett ikke verst!
Dette ble for øvrig starten på en interessant samtale der denne ligarepresentanten kunne fortelle mer om anlegget, og jeg spisset ørene der han berettet. Han bekreftet at det tidligere hadde vært en tribune på motsatt langside, og fortalte at dette var en tribune i tre, som dessverre ble brent ned av vandaler for en del år siden. Videre pekte han bort på et mur-bygg i anleggets andre ende, som han identifiserte som anleggets tidligere toalettblokk og nåværende klubbhus for Old Edmontonians. Overraskende var det også å høre han hevde at Old Eds faktisk ikke har lagt ned driften, men kun tatt seg en sesongs pause. Vi takket for praten og returnerte til tribunen for å passe på min bagasje som jeg hadde slept med meg hit.
Dagens finale skulle spilles mellom FC Bush og New River, og vi hadde også fått bekreftet av vår samtalepartner at ligaens Senior Challenge Cup, som det nå skulle spilles om, ganske riktig var deres gjeveste cup. Denne ligaen holder fortsatt på logikken ved at øverste divisjon heter Division One, og det ser ut til at New River er en av dens beste klubber. FC Bush på sin side var ut fra logoen å dømme stiftet så sent som i 2016(!), men var allerede i ferd med å sikre seg Division Three-tittelen, og de hadde med seg en supportergruppe som hadde møtt mannsterke opp. Det var nok familie, WAGs, venner og kjente som med bannere og flagg i klubbens limegrønne farge var vanskelige å overse.
Jeg tror ikke jeg skal gå i noen voldsom detalj rundt det som skjedde på banen, men jeg lot meg imponere over nivået. Vi hadde jo ingen forutsetning for å identifisere spillere, spesielt når programmet ikke virket å være helt oppdatert med tanke på lagoppstillinger og spillertropp, men mine ledsagere ga fort flere av spillerne økenavn som «Pogba» eller «Carlton Palmer» ut fra utseende eller kroppsfasong og løpesett. Keeperen til New River ble snart omdøpt til «Shrewsbury» eller «Salop», da han stilte i en fantastisk overdel som minnet mest om de gule- og blå-stripede drakter som Shrewsbury Town har brukt i perioder av sin historie. New River tok uansett ledelsen fra straffemerket i det 22. minutt, og Ola Akinnawo var målscorer.
Etter pause utlignet Jamie Yates for FC Bush i det 58. minutt, og til tross for flere sjanser begge veier sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste for full tid. Dermed måtte det ekstraomganger til, og sju minutter ut i første ekstraomgang ga Jordan Johnson igjen New River ledelsen. Da Leon Wildman (det var vel han som var «Pogba») økte ledelsen et par minutter ut i andre ekstraomgang virket det avgjort, og kanskje var det divisjonsforskjellen som til slutt viste seg i ekstraomgangene. Foran paviljongen kunne etter hvert New River heve cuptroféet foran det vi hadde talt oss frem til var 68 tilskuere (og da hadde vi forsøkt å luke ut ligarepresentanter og forbipasserende turgåere). Ved hjelp av et par av spillerne fikk jeg omsider også bekreftet målscorerne før det var på tide å bryte opp og forlate Henry Barrass Stadium.
Mon tro om ikke New River har en tilknytning til idrettsanlegget som inkluderer New River Stadium, som i hvert fall ‘Cropper’ hadde vurdert som sitt neste stoppested denne dagen. Der skulle visst kvinnelaget til Tottenham Hotspur spille kamp, men jeg følte vel i hvert fall at det måtte være bedre ting å finne på enn å se kvinnefotball, og ‘Cropper’ hadde visst nå betenkeligheter han også. Han tilbød meg uansett skyss til White Hart Lane stasjon for å gjøre min ferd ned til Euston noe enklere, og etter å ha tatt avskjed med ham kunne jeg ta tubens Victoria Line dit ned for å etter hvert sette meg på 14.28-toget. Jeg hadde egentlig booket hotell i Reading denne dagen, men valgte etter hvert å heller reise nordover for å tilbringe kvelden med min venninne Kay i St. Helens – eller rettere sagt Thatto Heath.
Det passet uansett også bedre med min plan for dagen etter, i og med at jeg kun en dag eller to i forkant hadde bestemt meg for Skottland og Glasgow som mandags-destinasjon. Jeg hadde tilbragt bursdagen min med å besøke Henry Barrass Stadium, og det angret jeg på ingen måte på, for jeg hadde virkelig storkost meg. Nå gjensto bare togturen til Thatto Heath med et innlagt togbytte ved Wigan North Western, før jeg kunne hygge meg med Kay. Det ble til og med tid til en tur ned til hennes lokale pub The Boar’s Head og en pint eller to der før vi igjen trakk oss tilbake.
English ground # 417:
FC Bush v New River 1-3 AET (0-1, 1-1)
Edmonton & District Sunday League Senior Challenge Cup Final (@Henry Barrass Stadium)
Henry Barrass Stadium, 23 April 2017
0-1 Ola Akinnawo (pen, 22)
1-1 Jamie Yates (58)
1-2 Jordan Johnson (97)
1-3 Leon Wildman (108)
Att: 68 (h/c)
Admission: Free
Programme: Free
Next game: 24.04.2017: Pollok v Kirkintilloch Rob Roy
Previous game: 22.04.2017: Newhall United v Cromford