Tirsdag 22.03.2016: Pelsall Villa v Littleton
Det var på tide å igjen forlate Newcastle for å vende snuta sørvestover, men før jeg satt meg på 10.35-toget som skulle ta meg til Birmingham, møtte jeg tidlig opp på Newcastle stasjon for å innta en full scottish breakfast ved Centurion Bar sin lille kafé på innsiden av stasjonen. Skuffelsen var imidlertid stor da den ble servert med en beklagelse om at de var tomme for haggis. Kanskje hadde det vært en idé å si fra om dette tidligere så jeg kunne vurdert å gjøre om på bestillingen? Jeg fikk uansett kastet i meg frokosten før jeg tok plass på toget, og etter snaut to timer kunne jeg gjøre unna et raskt togbytte på et Birmingham New Street som var totalt ugjenkjennelig siden sist. Stasjonen der har gjennomgått en voldsom ansiktsløftning – noe reisende de siste par årene vil ha merket seg ved at stasjonen i lengre tid har fremstått delvis som en byggeplass – og har nå blitt åpnet mer opp inn mot et tilknyttet kjøpesenter. Perrongene er imidlertid fortsatt så smale at det fort blir en voldsom trengsel, og der er det også en viss mangel på informasjonstavler om avganger, slik at man gjerne må opp i selve ‘hovedhallen’ for å orientere seg ved togbytter. Men hva gjør vel det så lenge man kan by på en forbedret ‘shopping-opplevelse’??
Av alle ting var toget nå forsinket grunnet det som ble beskrevet som ‘uregjerlige passasjerer’. Temmelig spesielt; ikke minst midt på dagen på en tirsdag. Jeg slapp heldigvis å vente lenge i trengselen på perrongen, og kunne snart gjøre unna den siste korte etappen opp til Wolverhampton, som igjen var valgt som base. Heldigvis skulle jeg ikke denne gang bo ved Wulfrun Hotel, men hadde i stedet betalt £38 for et dobbeltrom ved byens Britannia-hotell som ligger kun et par minutters gange fra jernbanestasjonen. Der fikk jeg raskt sjekket inn, og stakk snart over på puben Moon Under Water for å få i meg en tidlig middag før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Etter å ha unnet meg en stor mixed grill gikk jeg for å ta buss 89 mot Walsall. Den skulle frakte meg til Pelsall Villa, og jeg hadde betalt £4 for en dagsbillett som er gyldig på samtlige National Express-busser i West Midlands – marginalt mer enn jeg betaler for en lokalreise her hjemme. Etter rundt 50 minutter ombord på bussen som nok kjører en liten melkerute, kunne jeg takke sjåføren for turen og stige av.
Pelsall er en stor landsby som ligger omtrent en halv norsk mil nord for Walsall, og den har et innbyggertall på rett i overkant av 11 500. På 1700-tallet ble det oppdaget kullforekomster her, og det vokste snart frem et gruvesamfunn. I 1872 døde 22 gruvearbeidere i en ulykke da en av gruvene ble oversvømt, og dette var et problem som stadig rammet gruvene her i den grad at de til slutt ble ansett som ubrukelige og ble lagt ned. Senere har det også vært jernverksindustri her, og Pelsall hadde også sin egen jernbanestasjon inntil den ble nedlagt i 1965. Pelsall Villa holder til sør i Pelsall, rett nedenfor et parkområde kalt Pelsall Common, og jeg hoppet av bussen et lite steinkast fra The Bush Ground. Som navnet tilsier ligger den rett bak den gamle puben The Old Bush, som nå dessverre er nedlagt. Man kan forestille seg at den har blitt brukt flittig av både klubben og supporterne, som ved for eksempel puben Coach & Horses hos Sheffield FC, og i tidligere dager brukte ikke overraskende spillerne The Old Bush til å skifte før kamp.
Jeg ble imidlertid møtt av stengte dører, og det var vel heller ikke spesielt overraskende i seg, all den tid det fortsatt var nesten to timer til kampstart. Mens jeg sto der og kikket gjennom porten gikk det dog ikke mer enn et par minutter før det kom en kar som låste seg inn, og han ga meg gladelig tillatelse til å ta en kikk på innsiden slik at jeg fikk sett meg litt rundt og tatt noen bilder mens det fortsatt var nok dagslys. The Bush Ground hadde en stund fristet meg, og jeg ble overhodet ikke skuffet. Selv om noen av de som er vant til funksjonelle ligaarenaer der man kan sitte på sitt eget plastsete sikkert ville hevdet at The Bush Ground er en sliten og falleferdig dynge av et anlegg, falt jeg umiddelbart for sjarmen og karakteren til Pelsall Villas hjemmebane, som for øvrig heller ganske voldsomt fra en nærmeste kortsiden ned målet på motsatt ende av banen.
Man kommer inn på nærmeste kortside, der man har hovedtribunen. Dette er hovedsakelig en sittetribune hvis overbygg tidligere skal ha tilhørt Telford-klubben GKN Sankey, men da den klubben gikk under i 1988 ble det senere overtatt av Pelsall Villa. Setene skal stamme på John Ireland Stand på Molineux Stadium i Wolverhampton, men mange av disse setene lå nå av en eller annen grunn slitne og henslengt i et hjørne av tribunen. På det jeg velger å kalle nærmeste kortside (til venstre sett fra denne tribunen) står det først et par gamle brakker oppe i hjørnet og nedover denne langsiden, og jeg fant senere ut at en eller to av disse huser klubbkontor og et lite matutsalg. Nedenfor her igjen var et bygg som jeg umiddelbart trodde var klubbhuset med tilhørende bar, men det viste seg at man ikke hadde noe slikt for tiden. Det huset i stedet garderober, og utenfor her er det noen betongtrinn man kan stå på.
Ved siden av dette partiet står en fantastisk artig liten tribune som vel ikke er den enkleste å forklare, men det kan ikke være mange tilskuere som får plass under taket der. Den lille tribunen har noen få innvendige trappetrinn opp til der en håndfull personer kan se kampen fra opphøyd posisjon. Jeg mistenkte først at denne tribunen kanskje var forbeholdt klubbledelse eller lignende, men så ingen skilt som vitnet om noe slikt. Enklere enn å forsøke å beskrive denne tribunen er det nok uansett å henvise til bildematerialet. Nede på bortre kortside er det ingen tilskuerfasiliteter, og om man velger å stå her så er det på bar bakke. Det samme er tilfelle på bortre langside, der man imidlertid også finner laglederbenkene.
Jeg ble stående å prate litt med to karer som var i ferd med å klargjøre matutsalget og andre fasiliteter til kampstart, og de kunne fortelle et par saker og ting som nok forklarte blant annet hvorfor mange av de nevnte setene lå demontert og henslengt. Til tross for at jeg virkelig likte The Bush Ground, så er visst saken nemlig den at FA og deres graderings-ansvarlige ikke er helt tilfreds og har påpekt et og annet punkt som måtte utbedres før en deadline som vel lå et par uker frem i tid, slik at de nok var i ferd med å fikse litt på et og annet. Om man klarer å blidgjøre FAs regelryttere i slik at de får beholde plassen på step 6, kan det imidlertid likevel ende med nedrykk om de ikke tar seg litt sammen på banen, men mer om det senere. Jeg ble også fortalt at man vurderer å gjøre om en av brakkene som står oppe i det ene hjørnet til å huse en liten bar, men da man for tiden ikke har slikt her ble jeg anbefalt å heller slå i hjel litt tid ved å spasere opp til The Railway Inn, som jeg da også hadde sett fra bussen rett før jeg gikk av.
På den nevnte puben fikk jeg lesket strupen med en pint cider mens jeg etter hvert slo av en prat med de lokale gjestene, og en av de røpet faktisk at han var Pelsall Villas tidligere ‘banemann’. Pork scratchings – eller fleskesvor som det vel heter på norsk – anses ofte for å være spesielt populært i West Midlands, og man mener det var i denne regionen at man startet med dette. Jeg er glad i sterk mat og snacks, og da jeg oppdaget at puben solgte en variant med ghost chili måtte den selvsagt prøves. For en gangs skyld holdt produsenten også det man lovet, og det var virkelig hot. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke kjøpte med meg et par poser, men det gjorde i det minste sitt til at pinten fikk bein å gå på, og jeg tømte raskt glasset før jeg spaserte tilbake til The Bush Ground med snaut tre kvarter til avspark. Da jeg igjen gikk inn oppkjørselen ved The Old Bush tenkte jeg som så at ville vært flott om man fikk noen nye eiere som klarte å få denne puben til å gå rundt. Det er lov å håpe.
Jeg betalte meg nå inn med £5 og sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £1. Det bugnet ikke akkurat av artikler, men hadde i hvert fall fyldig historikk for både hjemmelaget og gjestende Littleton, i tillegg til tabeller og statistikk fra de to øverste divisjonene i Midland League samt den øverste divisjonen av West Midlands (Regional) League, slik at man hadde den mest vesentlige informasjonen. Jeg ble igjen stående å prate litt med et par av karene som hadde samlet seg rundt matutsalget, og da de plutselig oppdaget at de hadde besøk fra Norge var det igjen tydelig at det ikke var helt dagligdags. De lurte fælt på hvorfor jeg hadde valgt å komme for å se lille Pelsall Villa, og viste stor interesse for min tur og hvilke andre kamper jeg hadde på menyen. De kommenterte først og fremst den voldsomme geografiske spredningen på kampene jeg hadde valgt meg, i tillegg til turens avslutningskamp hos Walsall Wood, som vel må kunne sies å være av deres største lokale rivaler.
Pelsall Villa skal ha blitt stiftet i 1897, og i arkivet til den tidligere lokalavisen Walsall Observer har man i hvert fall funnet kampomtaler fra kamper året etter. Som flere andre klubber la man ned driften under verdenskrigene, og etter andre verdenskrig startet man ikke opp igjen før i 1961. The Villains tok etter hvert plass i Staffordshire County League, der de spilte frem til 1982, da de fikk innpass i West Midlands (Regional) League. Da hadde man fire år tidligere fått i stand en avtale med cricketklubben på nabotomta slik at man fikk sitt eget hovedkvarter og slapp å bruke puben utenfor som ‘garderobe’. Allerede i sin andre sesong i WMRL sikret de seg opprykk fra Division Two til Division One, men det var åpenbart at man måtte utbedre sin hjemmebane for å få den godkjent for Premier Division som tydeligvis da var målet. Det målet ble oppnådd i 1990, og året etter ble de nye flomlysene offisielt innviet med kamp mot Aston Villa foran et publikum som talte rundt 2 000 tilskuere.
Senere fikk man altså på plass en tribune på nærmeste kortside, og målet var nå opprykk til den nye Midland Alliance, men da de vant WMRL-tittelen i 1995 måtte de til slutt se langt etter det etterlengtede opprykket. De kom i stedet etter påfølgende sesong, da de endte på 2. plass fikk ta steget opp. Deres beste plassering på det nivået kom i form av en 11. plass i debutsesongen 1996/97, før de etter åtte sesonger måtte returnere til West Midlands (Regional) League i 2004. Der befant de seg helt frem til 2009, da de flyttet sidelengs over i Midland Combination, og da denne i 3025 slo seg sammen med Midland Alliance for å stifte den nye Midland League, ble Pelsall Villa plassert i Division One av den nye ligaen. I fjor endte de på nest siste plass, og plassen hang vel i en litt tynn tråd, men forhåpentligvis kan man beholde plassen igjen.
Selv om det forrige sesong kun var en nedrykker fra denne divisjonen, har jeg en formening om at det i utgangspunktet må påregnes at det er to som skal ned, uten at jeg skal satse hus og hjem på akkurat det. Men i så fall måtte Pelsall Villa begynne å sanke litt poeng, for tabellen for Midland League Division One viste før kveldens kamp at de riktignok hadde fire lag bak seg, men at det samtidig kun var tre poeng ned til nestjumbo Bolehall Swifts, og i tillegg var formen til Pelsall Villa litt urovekkende. De sto med nokså stygge 0-2-9 på de elleve siste kampene; hvorav 0-2-6 i ligaen i denne perioden. Dagens bortelag, Littleton, lå for øvrig trygt plassert midt på tabellen på en 9. plass, og med 45 poeng mot hjemmelagets 22. Likevel var det forhåpninger om at de røde og svarte vertene skulle klare å kjempe til seg tre sårt tiltrengte poeng.
Det dro seg etter hvert mot avspark uten at jeg så noe til min groundhopper-kollega Neil som hadde varslet at han ville ta turen fra Mansfield. Nå skal det også sies at jeg i ettertid ved et uhell klarte å slette noen av bildene jeg tok, og et av disse var et bilde av lagoppstillingen til gjestene, som med sitt fravær gjør det noe vanskeligere å levere en fullgod beretning. Det er imidlertid ingen tvil om at det var deres nr. 10 som allerede i kampens andre minutt fyrte av et skudd som Villains-keeper Tom Turner slo over. Få sekunder senere så jeg også Neil entre The Bush Ground, og jeg hadde fått selskap av ham da Dean Williams etter et kvarter stusset et innlegg på mål. Det var med nød og neppe at en Littleton-forsvarer fikk reddet på streken, og dette var egentlig det viktigste som skjedde ute på banen i en meget sjansefattig første omgang der lagene nøytraliserte hverandre totalt 0-0 til pause ga vel et nokså riktig bilde av omgangen.
Karen i matutsalget hadde tidligere beklaget at han ikke kunne bidra med en pin til min samling, men forsøkte i stedet å lokke meg til å kjøpe en Pelsall Villa-lue. Det begynte nå å bli temmelig kjølig, og siden jeg hadde glemt igjen min gamle Reading-lue, valgte jeg nå å likevel slå til – ikke minst siden den var såpass billig som £4 (nå har jeg ikke for vane å samle på luer, men jeg har likevel et inntrykk av at prisen normalt ligger på rundt det dobbelte eller mer), og fordi jeg uansett følte for å bidra med en beskjeden slant til klubbkassa. Den varmet da også godt, og nå savnet jeg egentlig bare elgskinnshanskene som jeg tidligere i sesongen sannsynligvis glemte igjen i en taxi i Morpeth, men jeg var klar for andre omgang og håpet på bedre underholdning.
Det var fortsatt ingen festforestilling de 72 tilskuerne var vitne til, men da vi nærmet oss en time spilt innledet hjemmelaget en periode der de hevet seg og skapte noen sjanser. Først presset de en Littleton-forsvarer til å styre et innlegg like over sitt eget mål, før Dean Williams like etter sendte i vei et skudd som gikk via keeper Haydn Whitcombe og i stolpen før ballen spratt tilbake til keeper. Et par minutter senere var det Callum Phillips som fikk muligheten på et langt innkast inn i feltet, men hans heading gikk like over. I stedet dalte kampen igjen i kvalitet, og gjestenes nr. 5 skjøt like over like etter at vi hadde gått inn i det siste kvarteret. De gikk mot 0-0, men i siste ordinære minutt kunne gjestene stjålet alle tre poengene da en uidentifisert spiller skjøt over fra god posisjon.
Dermed 0-0 og poengdeling etter det som må kunne karakteriseres som en nokså svak kamp, men der vertene var nærmest seieren. Neil stakk umiddelbart av gårde for å sørge for at han ikke sperret noen inne etter at han enkelt og greit hadde parkert på en måte som blokkerte flere av bilene på parkeringsplassen da han ankom noe forsinket etter trafikkork på veien til Pelsall. Selv valgte jeg å betale £2 for en siste boks med Strongbow, og ble stående igjen å prate litt med noen av de involverte mens jeg ventet på bussen tilbake til Wolverhampton. Mens gjestenes spillere og personell etter hvert kom ut og gjorde klart til avreise tilbake til Evesham-traktene av Worcestershire, gikk jeg for å ta bussen klokka 22.21.
Buss nummer 89 kom i henhold til rutetiden, og det virket nå som om den returnerte via en noe kjappere rute, siden jeg var tilbake i Wolverhampton et lite minutt før det kimet i byens klokketårn som markerte av klokken var elleve. Jeg unnet meg en snarvisitt innom Moon Under Water for en siste pint mens jeg snyltet litt på deres WiFi, men trakk meg snart tilbake til hotellsenga. Det etterlengtede besøket hos Pelsall Villa hadde ikke skuffet, og det vil stå som en av turens høydepunkter til tross for at det ikke var den mest underholdende kampen jeg ble vitne til. Jeg falt litt for The Bush Ground, og likte Pelsall Villa, og jeg håper de vil klare å beholde plassen og at de vil klare å tilfredsstille regelrytterne i FA uten at det vil gå på anleggets karakter løs. Morgendagen skulle by på en lang reise ned til sørkysten, så det var bare å komme seg i senga og vente på Jon Blund.
English ground # 328:
Pelsall Villa v Littleton 0-0 (0-0)
Midland League Division One
The Bush Ground, 22 March 2016
Att: 72
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a
Next game: 23.03.2016: Petersfield Town v Northwood
Previous game: 21.03.2016: Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town