Haywards Heath Town v Mile Oak 07.04.2015

 


Tirsdag 07.04.2015: Haywards Heath Town v Mile Oak

 

Min store påsketur gikk inn i avslutningsfasen, og det gjensto nå kun tre kamper, hvorav den første skulle finne sted i Haywards Heath denne tirsdagskvelden. Da jeg våknet i Eastleigh hadde jeg imidlertid alt annet enn dårlig tid, så jeg tuslet en tur rundt i byens sentrum. Det var ikke helt tilfeldig at jeg stakk innom DJ’s Diner, for jeg hadde sjekket opp frokostalternativene på forhånd og til og med stukket bortom for å sjekke ut stedet under en aftenpromenade kvelden i forveien, så at jeg valgte å innta min frokost her var helt etter planen. Jeg valgte deres «Super breakfast» og la til black pudding ganger to. Jeg hadde imidlertid regnet med to skiver av delikatessen, og ikke fire! Men jeg fikk omsider trøkket ned herligheten før jeg returnerte til hotellet.

 

Jeg drøyde til nesten siste deadline for utsjekking før jeg forlot Travelodge-hotellet, og kunne få minutter før klokka tolv rusle over til togstasjonen på motsatt siden av veien. 12.14-toget til London Waterloo skulle frakte meg så langt som til Clapham Junction, der jeg etter et kjapt togbytte skulle ta meg videre ned til East Croydon. Etter drøyt halvannen time på reisefot kunne jeg igjen gå ut av East Croydon stasjon og spasere den korte veien til stedets easyHotel, der jeg hadde betalt £29 for et rom. Det var imidlertid ikke innsjekking før klokka tre, og da de var strikse på nettopp det, satt jeg meg i sola og slappet av en times tid mens jeg leste nøyere i Non-League Paper. Omsider passerte klokka 15.00 slik at jeg fikk sjekket inn, og jeg konstaterte at man i noen tilfeller faktisk får det man betaler for, for dette var ikke spesielt gjeve greier.

 

Etter å ha slappet av litt på senga med en bok, ble jeg såpass rastløs at jeg tok et tidligere tog enn planlagt ned til Haywards Heath. East Croydon er et viktig knutepunkt for både jernbanen og trikkene som under navnet Tramlink har betjent deler av sør-London siden rett etter årtusenskiftet, og er derfor hyppig betjent av tog både til London og sørover mot Sussex, dit jeg nå hadde tenkt meg. De raskeste togene mot Brighton bruker under halvtimen herfra ned til Haywards Heath, så jeg kunne snart spasere ut av sistnevnte stasjon og krysse over veien for å unne meg en pitstop på puben The Barrell Arms.

 

Haywards Heath er en pendlerby øst i grevskapet West Sussex, beliggende snaut seks norske mil sør for sentrale London, to mil nord for Brighton, og to og en halv mil sør for Gatwick Airport. Her bor det rundt 23 000 innbyggere, og da togstasjonen er et viktig stopp på linjen mellom London og Brighton, er det som nevnt en stor del av innbyggerne som jobber i disse to byene, i tillegg til Crawley eller ved Gatwick Airport. Det finnes langt færre arbeidsplasser i Haywards Heath, og de fleste av disse er innen landbruks- og service-sektoren. Der jeg kom av toget og tilbragte halvannen times tid ved puben på andre siden av veien, har jeg faktisk sjelden hatt en sterkere følelse av å befinne meg i en pendlerby, der pendlerne med voldsom hyppighet kom ut fra togstasjonen, og noen av de unnet seg også en pint på The Barrell Arms. For de med interesse for non-league fotball er det dessuten også denne byen klubben St. Francis Rangers kommer fra.

 

Dette var en dag som under planleggingen av turen hadde voldt meg litt hodebry. Jeg var lenge usikker på destinasjonen, og da jeg hadde bestilt et 15-dagers togpass var jeg i utgangspunktet også litt skeptisk til å booke destinasjoner altfor langt unna stor-London de siste dagene. Dette var tross alt dag 15 på turen, men nå viste det seg at jeg uansett slapp å tenke slik siden jeg klarte å unngå å aktivere togpasset helt til turens fjerde dag. Charlton Athletic v Fulham hadde lenge vært et alternativ, og ikke minst fristet Stansted v Southend Manor i Essex Senior League. Men jeg har en stund vært lysten på en visitt til Haywards Heath Towns hjemmebane Hanbury Park, og da deres hjemmekamp mot Mile Oak noen dager før avreise ble flyttet til denne tirsdagen var det egentlig ikke tvil om at det var der jeg ville ende.

 

Etter å tømt det andre (eller muligens det tredje) glasset gikk jeg over til taxiholdeplassen foran togstasjonen for å praie en drosjebil, og snart ble jeg sluppet av utenfor Hanbury Park – eller Hanbury Stadium om man vil. Idet taxien kjørte av gårde var det flaks at jeg skulle tenne meg en røyk, for jeg oppdaget da at både røykpakke og ikke minst nøkkelkortene til hotellet var borte. De måtte ha glidd ut av lomma i taxien som jeg nå så runde hjørnet, men heldigvis hadde drosjekusken gitt meg et kort med sitt telefonnummer, slik at jeg et minutt eller to senere fikk beordret ham tilbake og funnet de savnede artiklene som hadde sklidd ned innunder setet. Det gjelder å passe bedre på, men jeg var tross alt heldig denne gang! Og jeg kunne nå gå ned til stadionet som jeg så foran meg med sin klassiske og flotte hovedtribune.

 

Denne hovedtribunen var da også hovedgrunnen til at jeg en stund har ønsket meg hit, og selv om Haywards Heath Town de siste tiårene har hatt tilhold i de lavere divisjonene i Sussex County League, er denne tribunen også grunnen til at deres hjemmebane fortsatt anses som en av de flotteste i Sussex. Klubben har spilt her siden 1952, men har røtter tilbake til 1888 da de ble stiftet som Haywards Heath Excelsior. Sju år senere slo de deg sammen med Haywards Heath Juniors og tok navnet Haywards Heath FC. De dominerte i 1920-årene Mid-Sussex League og noen år senere Brighton & District League (der de i 1930/31-sesongen vant alle sine kamper). I 1932 tok de steget opp i Sussex County League, som ble vunnet to år på rad i 1951 og 1952. Deretter tok de steget videre opp i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League, der hele fire tusen mennesker var til stede da klubben møtte Sussex-rival Horsham i august 1952. Etter ni sesonger var klubben i 1961 tilbake i Sussex County League, som ble vunnet for tredje gang i 1970.

 

Det gikk etter hvert nedover med klubben som i 1989 skiftet navn til Haywards Heath Town, og nedturen endte med to strake nedrykk på begynnelsen av 1990-årene. Klubben slet også flere sesonger i bunnen av Sussex County League Division Three, der de med unntak av en sesong befant seg frem til våren 2013, da de igjen rykket opp til Division Two. Der endte de forrige sesong på en femteplass, mens det denne sesongen har gått litt tyngre for manager Ryan Andrews og hans gutter. De skulle denne kvelden spille sin siste ligakamp for sesongen, og befant seg midt på tabellen, på 8. plass av 15 klubber. Tre plasser og seks poeng foran kveldens verter lå bortelaget Mile Oak, som også hadde en kamp mindre spilt. De hadde tatt turen fra Brightons (eller rettere sagt Hoves) nordvestlige utkant, og ville sikkert ha tre poeng for å kunne passere Bexhill United, som lå ytterligere ett poeng foran.

 

Jeg betalte meg inn med £4, og et tynt program var til og med inkludert i prisen. Det var riktignok temmelig tynn suppe, med kun en velkomstspalte, hjemmelagets spillertropp, og en ikke helt oppdatert tabell, men det var da langt bedre enn ingenting. Jeg ivret etter en nærmere kikk på den klassiske hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. Den strekker seg drøyt 1/3 av banens lengde og byr på benkerader i tre for de som vil sitte her oppe. Den skal ha hatt en kapasitet på rundt 500, men den bakerste delen av den var nå dessverre sperret av. Nevnes bør kanskje også de sjarmerende gamle høyttalerne som er montert oppunder taket på denne herlige tribunen. Tilknyttet denne tribunen er også både garderober, kontorer og klubbhusets bar, og sistnevnte entres ved enden nærmest inngangspartiet.

 

På bortre kortside er det utelukkende hard standing, og det er også tilfelle på bortre langside, der man dessuten finner de enkle laglederbenkene. Der er det også en liten gressbanke som visstnok var en langt større gressvoll i de gode gamle dager. Også på nærmeste kortside er det hard standing, men på en liten seksjonen på flanken nærmest inngangspartiet står en åpenbart hjemmesnekret konstruksjon som gir tak over hodet til tilskuerne som velger å stå her. Hanbury Park og spesielt den store hovedtribunen vitner om langt bedre tider for klubben, og således var det litt trist å se, men samtidig er det fint at de etter beste evne har tatt vare på den flotte tribunen, og forhåpentligvis går de bedre tider i møte igjen.

 

I klubbhusets bar innunder hovedtribunen slo jeg meg ned med en boks Strongbow til £3, og benyttet dessuten anledningen til å gå til innkjøp av en pai. Tilbehør som ertestuing og brun saus var det dårlig med, og etter et par dager i sør begynte jeg å savne både fotball- og matkulturen lenger nord på balløya. Store deler av turen hadde jo blitt tilbragt i nord, og gjerne i tøffe byer og tettsteder med fortid som gruvesamfunn. Nå var jeg tilbake i sør, der også ungdommen dessverre i større grad synes å svinse rundt som metroseksuelle fjoller i de aldeles forferdelige skinny jeans. Vel, en representant for bortelaget ga uttrykk for at de ikke helt hadde gitt opp jakten på tredjeplassen som er den siste plassen som gir opprykk til Division One, og noe overrasket måtte jeg nå virkelig ta en kikk på tabellen.

 

Worthing United har reist seg mesterlig etter den katastrofale nedrykkssesongen sist, og hadde allerede sikret seg tittelen og retur til Division One. Ingen kunne imidlertid svare sikkert på om dette var fordi de hadde hevet seg, eller fordi nivåforskjellen faktisk var så stor mellom Sussex County Leagues to øverste divisjoner, men jeg mistenker at det er snakk om en blanding…og egentlig aller mest det første. Wick & Barnham United hadde med seier kvelden før sikret andreplassen, mens AFC Uckfield Town hadde godt grep om tredjeplassen. De hadde nå 50 poeng, mens Bexhill United lå på fjerde med 46 poeng. Mile Oak fulgte på femte med 45 poeng, men hadde en kamp til gode på Bexhill. Å stjele tredjeplassen skulle holde meget hardt for Mile Oak, som i likhet med Uckfield hadde to kamper igjen.

 

De hadde åpenbart ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og de gikk rett i strupen på hjemmelaget. Allerede i kampens fjerde minutt fikk de uttelling da hjemmekeeper George Hyde kun fikk slått avslutningen fra Karl Gillingham i tverrliggeren, og Eric Wedge-Bull headet returen i mål. Ti minutters tid senere sto det 0-2 etter at Dave Marsh’ innlegg fant kaptein Danny Curd, og han hadde få problemer med å heade ballen i mål. Mer apatisk forsvarsspill et drøyt minutt senere sørget for at vertene tilsynelatende var i ferd med å rakne fullstendig. Wedge-Bull spilte gjennom Curd, og han kunne sette inn sitt andre og gjestenes tredje. Vi hadde såvidt passert kvarteret spilt, Haywards Heath Town hadde fått fullstendig bakoversveis, og det sto 0-3. Det var tross alt vertenes siste kamp for sesongen, men hadde de tatt ferie allerede??

 

Hjemmelaget tok seg litt sammen, men var aldri i nærheten av å true bortekeeper Aaron Stenning i første omgang. Mile Oak hadde full kontroll, og deres forsvar kneblet Blues-angriperne i den grad at hjemmelaget ble tvunget til avslutninger fra distanse. Manager Anthony Whittington hadde all grunn til å være fornøyd med sitt bortelag da spillerne gikk i garderoben på stillingen 0-3 halvveis. Jeg så førsteomgang fra en posisjon rett ved siden av et par representanter for hjemmelaget, og de hadde allerede delvis resignert, og hevdet at de hadde tapt kampen allerede det første kvarteret. Nettopp det var det vanskelig å være uenig i.

 

En noe merkelig detalj jeg hadde stusset over ved gransking av tabellen var imidlertid statistikken til bunnlaget Seaford Town. De sto med hårreisende 0-1-27, men hadde samtidig langt fra like håpløs målforskjell som det man forventer med en slik statistikk. Med 16-82 på 28 kamper er det åpenbart at selv om de har gått på tap etter tap, så har de tydeligvis ikke vært noe direkte slaktoffer, og en kar fra hjemmelaget bekreftet da også at de stort sett har tapt med ett, to og tre mål. Om ikke annet litt pussig om man er så håpløse. Jeg fikk uansett benyttet hvilen til å hente meg en ny boks Strongbow og samtale litt med et par groundhoppere – det var flere av de til stede – som viste seg å være Wingate & Finchley-supportere.

 

Hjemmemanager Ryan Andrews hadde nok en tøff jobb med å motivere sine spillere i pausen, men de hevet seg i hvert fall i andre omgang, der de i langt større grad viste innsats og arbeidsmoral som kunne måle seg med bortelaget. Det var imidlertid ingen stor omgang, og selv om begge lag hadde halvsjanser, foregikk mesteparten av spillet på midtbanen. Gjestene virket da også fornøyd med tingenes tilstand, så de tok muligens foten litt av gasspedalen. Men tre minutter på overtid fikk de sitt fjerde mål da Asa Turley-George headet inn fra en corner. Dermed ble det ingen lykkelig slutt på sesongen for Haywards Heath Town da det endte 0-4, men det var på ingen måte ufortjent at de oransje og svarte tok med seg alle poengene hjem til Brighton-utkanten.

 

Med en boks Strongbow tilbragte jeg en liten halvtime i klubbhuset før jeg ringte drosjekusken fra tidligere og takket for meg etter nok et trivelig besøk. Haywards Heath Town og Hanbury Park hadde vært et koselig bekjentskap selv om hjemmelaget ikke hadde noen videre god dag, men nå var det på tide å returnere til hotellet i East Croydon. Med togturen unnagjort unnet jeg meg en stopp på puben The Porter and Sorter, som er en av svært få puber i umiddelbar nærhet til East Croydon stasjon – og en god sådan. Der ble det tid til et glass før jeg trakk meg tilbake til hotellet for å få litt søvn.

English ground # 251:
Haywards Heath Town v Mile Oak 0-4 (0-3)
Sussex County League Division Two
Hanbury Park, 7 April 2015
0-1 Eric Wedge-Bull (4)
0-2 Danny Curd (15)
0-3 Danny Curd (16)
0-4 Asa Turley-George (90+4)
Att: 67
Admission: £4
Programme: Included
Pin badge: n/a

Next game: 08.04.2015: Chatteris Town v Girton United
Previous game: 06.04.2015: Havant & Waterlooville v Bath City

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg