Søndag 29.01.2023: Stoke City v Stevenage
Etter en fin lørdags-dobbel på Isle of Man, skulle jeg fly over igjen til det britiske fastlandet for å fortsette turen der i noen dager, og jeg var tidlig oppe for å komme meg med bussen til Ronaldsway-flyplassen, der jeg skulle med LoganAir sitt 09.25-fly til Manchester. Faktisk måtte jeg reise av sted så tidlig denne søndagsmorgenen at jeg måtte droppe den inkluderte frokosten på The Empress Hotel i Douglas, siden serveringen ikke hadde startet ennå. I stedet måtte jeg etter hvert gå til innkjøp av en frokost på flyplassen, før jeg ble med flyet den korte turen over Irskesjøen. Fra Manchester Airport gikk neste etappe med tog til Crewe, der jeg byttet til et tog mot Stoke-in-Trent, hvor jeg skulle se kamp og ha base denne dagen.
Stoke-on-Trent ligger nord i Staffordshire, og er det grevskapets største by. Den er rett og slett en sammensmelting av (fra nord mot sør) Tunstall, Burslem, Hanley, Stoke, Fenton og Longton. Disse ble slått sammen i 1910, og fikk sammen city-status i 1925. Byen tok navnet etter Stoke, siden administrasjonen og den største jernbanestasjonen lå der. Det kommersielle sentrum er imidlertid i Hanley. Byen og området rundt er til de grader forbundet med industrielt pottemakeri, keramikk-, og porselens-produksjon at det rett og slett er kjent som The Potteries. I dag har byens innbyggertall passert et kvart million. Jeg bevilget meg nå en taxi ut til Holiday Inn Express, som ligger like ved Stoke Citys hjemmebane. Der hadde jeg betalt f60,99 for overnatting inkludert frokost, og selv om det ennå ikke var klart for innsjekking, fikk jeg slengt fra meg bagen.
Deretter var det bare å komme seg ut igjen og tusle bortover mot kamparenaen et par steinkast unna. Da jeg hadde begynt å kikke på mulighetene for en tur, var det først og fremst takket være på grunn av de to kampene jeg dagen før hadde sett på Isle of Man, men da jeg deretter begynte å kikke på ytterligere kamper, blinket jeg meg tidlig ut FA Cup-oppgjøret mellom Stoke City og Stevenage som en aktuell kamp, siden den tross alt ble flyttet til søndagen. Det bød på en fin mulighet til å få huket av for kamp på Stoke City sin nåværende hjemmebane, og jeg hadde etter hvert betalt £12,50 for en billett på nettet. Det var nå halvannen times tid til kamp da jeg hadde fått dumpet bagasjen og gikk de få meterne bort til stadion.
Stoke City er en gammel og tradisjonsrik klubb, og klubben benytter 1863 som sitt stiftelsesår; noe som i så fall gjør de til en av verdens eldste klubber, og den eldste som for tiden spiller i Football League. Noen kilder mener imidlertid at 1868 muligens er mer korrekt, da det er tidspunktet for den første dokumenterte kampen som ble spilt av klubben som da het Stoke Ramblers. Dette suffikset ble fjernet i 1878, mens de tok navnet Stoke City i 1925, i forbindelse med at den sammenslåtte byen fikk city-status. Uansett var Stoke en av de 12 grunnleggerne av Football League i 1888, men endte sist i de to første sesongene, og ble deretter erstattet av Sunderland. Etter én sesongs fravær ble Stoke tatt inn i varmen igjen da ligaen ble utvidet til 14 lag. På begynnelsen av forrige århundre fikk de imidlertid såpass store problemer at de i 1908 måtte trekke seg, og de var ikke tilbake igjen før ved oppstart etter første verdenskrig.
Klubben returnerte i 1930-årene til øverste nivå med en av engelsk fotballs virkelige giganter på laget. Den lokale Stanley Matthews skulle bli en dominerende figur i engelsk fotball i lang tid. Men kanskje kom andre verdenskrig noe «ubeleilig» for Stoke City, som så ut til å ha noe på gang. Fjerdeplassen i 1936 ble riktignok kopiert i 1947, etter at Matthews hadde forlatt Stoke til fordel for Blackpool med tre kamper igjen å spille av sesongen. Hadde Stoke vunnet sin siste kamp mot Sheffield United, ville de vært seriemestre. Med tap 1-2 gikk tittelen i stedet til Liverpool, i det som fortsatt er Stokes beste ligasesong. Etter dette gikk det nedover med klubben, og nedrykket var et faktum i 1953.
Da Tony Waddington tok over som manager i 1960 var Stoke en middelmådighet som slet med lave tilskuertall i andredivisjon. Da han året etter klarte å lokke Stanley Matthews hjem igjen til Stoke, steg imidlertid interessen. Så vidt over 8 000 hadde sett siste hjemmekamp mot Preston, men da den hjemvendte sønn debuterte for andre gang i Stoke-trøya, var nesten 36 000 på plass! Opprykket ble sikret ved å vinne andredivisjon våren 1963, og året etter spilte klubben seg frem til finale i ligacupen. Der måtte de imidlertid se seg slått av Leicester City med 3-4 sammenlagt over to finalekamper. I 1965 ble Sir Stanley Matthews første spiller til å bli adlet mens han fortsatt var aktiv. Ikke lenge etter sin 50-årsdag(!) samme år, spilte han sin siste kamp som profesjonell.
Andre spillere som Dennis Violet og Jimmy McIlroy holdt fortsatt klubben oppe, og da man i 1967 sikret seg Englands VM-keeper fra året før – Gordon Banks – kunne man for alvor etablere seg igjen i toppdivisjonen. Stoke nådde semifinalen av FA Cupen i både 1971 og 1972, men måtte begge ganger se seg slått av Arsenal etter ekstraomganger. Likevel ble det cup-suksess i 1972 da Stoke slo favorittene Chelsea i finalen av ligacupen. Det gikk etter hvert nedover igjen med Stoke, og i 1990 rykket de ned på nivå tre for første gang på over 60 år. Først i 2008 klarte de å returnere til det som nå het Premier League under ledelse av Tony Pulis, og i 2011 spilte de seg endelig også frem til sin første FA Cup-finale. Der måtte de dessverre se seg slått 0-1 av et Manchester City med arabiske oljemilliarder i ryggen. Våren 2019 rykket de ned i Championship, og har siden den gang ikke vært i nærheten av å returnere.
Da Stoke City i 1997 flyttet inn på sitt nye stadion (som jeg velger å kalle Trentham Lakes Stadium siden det aldri har annet enn sponsornavn), var det etter hele 119 år på gamle Victoria Ground som jeg dessverre ikke fikk besøkt. Kortsidene Boothen End og South Stand henger sammen med langsiden East Stand, som med sine snaut 8 800 seter er anleggets største. På motsatt langside er West Stand anleggets eneste frittstående tribune, og huser garderober, klubbsjappe, kontorer og den slags. Det kanskje mest interessante trekket var for meg kanskje statuene på utsiden, for her står det statuer av Stanley Matthews, som nå også har fått selskap av Gordon Banks. Glemmes skal heller ikke bysten av John Ritchie. Anlegget ble utvidet i 2017, og har nå en kapasitet på 30 089.
I hjørnet mellom Boothen End og East Stand finner man baren Ricardo’s, og det var dit jeg nå satt kursen, etter å ha tatt en runde rundt anlegget og tittet på de nevnte statuene. Et eksemplar av dagens kampprogram hadde jeg også fått tak i, etter å ha huket tak i en programselger og betalt ham £2 for det som viste seg å være en 32-siders blekke. Inne på Ricardo’s var det travelt og trangt om plassen, men jeg omsider kjøpt meg noe å leske strupen med før jeg etter hvert gikk for an finne plassen min på Boothen End. Dagens kamp dreide seg om FA Cupens fjerde runde, og Championship-klubben Stoke City var naturligvis store favoritter mot Stevenage fra to divisjoner under.
Jeg hadde allerede fått høre hjemmefansen sin fremføring av Tom Jones’ klassiker «Delilah» et par ganger da Jacob Brown sendte vertene i en oppskriftsmessig ledelsen allerede i kampens andre minutt. Stevenage hadde slått ut Aston Villa på Villa Park i runden før, men nå fikk de en tøff start, og de hadde keeper Taye Ashby-Hammond å takke for at det ikke ble flere i sekken før pause. Både Bersant Cilina og Will Smallbone hadde gode forsøk reddet av Stevenage-keeperen, og da en heading fra Ben Wilmot hadde kurs mot mål, var gjestenes Max Clark reddende engel med en redning på streken. Det sto 1-0 til pause, og derfor var det fortsatt spenning til tross for at Stoke City hadde vært klart best og ledet fullt fortjent.
Stoke var nok var innstilt på å punktere kampen og Stevenage-keeperen måtte igjen i aksjon for å stoppe Dean Campbell. Manager for Stevenage er ringreven Steve Evans, og hans gutter følte nok at de hadde muligheten så lenge ledelsen kun var på ett mål. Etter en times tid gjorde Evans offensive bytter, og i det 70. minutt fikk han uttelling da Jamie Reid utlignet til 1-1. Det utløste naturlig nok jubel hos de 3 291 Stevenage-supporterne. Jubelen stilnet imidlertid kun tre minutter senere, da Josh Laurent sendte i vei et herlig langskudd som fant veien til mål. 2-1, og Stoke tilbake i ledelsen. I det 80. minutt lå ballen på straffemerket etter at Stoke ble tildelt straffe, og Lewis Baker gjorde ingen feil da han økte til 3-1. Så kan det jo legges til at straffesparket så noe billig ut for meg, og dommeren gjorde seg ikke mer populær blant de tilreisende da han i sluttminuttene vinket spillet videre da Stevenage ropte på straffespark.
Dermed endte det 3-1, og Stoke var videre til femte runde, mens Stevenage kunne rette fokus mot opprykkskampen i League Two. Jeg gikk snart bort til hotellet for å sjekke inn, og så der at flere Stevenage-fans hadde hadde samme idé. Etter at jeg hadde fått innstallert meg på rommet og slappet av litt, valgte jeg å ta en tur inn til Stoke sentrum, men det var så som så med busser. Derfor endte jeg opp med å spasere, og det tok meg vel rundt 30-35 minutter til jeg kunne unne meg en pint på The White Star. På Wetherspoons-puben The Wheatsheaf benyttet jeg meg igjen av at det fortsatt var ‘Burns week’ og fikk meg en deilig porsjon haggis, neeps & tatties. Deretter var jeg i tur og orden innom Staff of Life, The Liquor Vaults og Ye Olde Bull and Bush før jeg kom meg med en buss som skulle forbi hotellet mitt, hvor senga ventet.
English ground # 563:
Stoke City v Stevenage 3-1 (1-0)
FA Cup, 4th round
Trentham Lakes Stadium, 29 January 2023
1-0 Jacob Brown (2)
1-1 Jamie Reid (70)
2-1 Josh Laurent (73)
3-1 Lewis Baker (pen, 80)
Att: 14 392 (3 291 away)
Admission: £12,50
Programme: £2
Next game: 30.01.2023: Romulus v Studley
Previous game: 28.01.2023: FC Isle of Man v Squires Gate
This trip on a map
