Mandag 02.04.2018: Whitehawk v Havant & Waterlooville
Til tross for at det krydde av baneinspeksjoner og kanselleringer på sørkysten, og for så vidt også andre deler av landet denne dagen, hadde jeg klart å få med meg en av Southern Combination-kampene med tidlig avspark, men selv etter å ha sett AFC Varndeanians på Withdean Stadium i Brighton, var jeg fortsatt ikke helt ferdig med dagens fotball-dont på andre påskedag. Da jeg etter at min plan A gikk fløyten bestemte meg for å bli med toget helt til Brighton for å se AFC Varndeanians klokka 11.00, betød det at både Eastbourne Borough og Whitehawk ble naturlige kandidater å få besøk senere på dagen. Og på vei til Brighton og Withdean Stadium, hadde jeg fått melding av groundhopperen Ian Bailey som også skulle til Withdean. Han hadde tenkt seg videre til nettopp Whitehawk, og tilbød meg skyss dit da det kan være en litt kronglete destinasjon å ta seg til så lenge man reiser kollektivt.
Rett etter kampslutt satt vi snart kursen sørøstover i Brighton i Ians Mini Morris, og det tok ikke all verdens tid før vi kunne ta av på avstikkeren som leder til Whitehawks hjemmebane i Brightons østlige utkant. Her ligger The Enclosed Ground litt bortgjemt med en campingplass som nærmeste nabo og tilsynelatende omgikk av grøntområder. Klubben har tatt navnet etter området der man i 1930-årene startet bygging av et stort boligfelt med nesten 1200 boliger. Mye av dette boligfeltet ble bygget om i løpet av 1970- og 1980-årene, da man også la om flere av veiene. Med fare for å gjenta meg selv, bør jo ellers selve Brighton være kjent for de fleste, men det var altså lenge kun en liten fiskerlandsby. Først på slutten av 1700-tallet ble den en populær badeby for fiffen som nok også lot seg lokke av at den daværende tronarvingen som senere ble King George IV skal ha tilbragt mye av sin tid her.
Da vi ankom The Enclosed Ground var klubben fortsatt nokså sikre på at det ville bli kamp, men den lille usikkerheten en kar ved inngangspartiet uttrykte, var knyttet til hvorvidt dommeren ville si seg enig, og kamplederen var da også nå i ferd med å ta en ny kikk på banen. Etter at Ian fikk bekreftet at han ville få pengene tilbake ved en eventuell avlysning nå, valgte vi å ta sjansen og betalte oss inn med £12 hver, i tillegg til £2 for dagens kampprogram som var av flott utseende med 52 sider. Det var fortsatt over halvannen time til avspark, men dommertrioen ute på banen så ut til å være fornøyd med måten ballen spratt og rullet på, så beroliget av det inntok vi klubbhuset der jeg betalte for begges drikke som takk for skyss. I matutsalget der hadde de faktisk fish & chips på menyen, og jeg bestemte meg for å prøve den.
Whitehawk FC ble stiftet i 1945 under navnet Whitehawk & Manor Old Boys, og tok i 1952 plass i Sussex County League (dagens Southern Combination). I løpet av 1950-årene ble de tre år på rad nummer to i denne ligaen, før de i 1960 tok dagens kortere navn. Whitehawk spilte i Sussex County League helt frem til opprykket i 2010, og med unntak av fem sesonger var de å finne i denne ligaens øverste divisjon, der de i flere perioder var et topplag. I tillegg til ytterligere fem andreplasser, ble Sussex County League vunnet ved fire anledninger. Det skjedde i 1962, 1964, 1984 og altså i 2010. Det var etter sistnevnte triumf at man startet en klatring som endte med tre opprykk på fire sesonger. Debutsesongen i Isthmian League Division One South endte med tredjeplass og semifinale-exit i playoff, der de måtte se seg slått på straffesparkkonkurranse av Leatherhead.
Sesongen etter slo de sterkt tilbake og sikret seg tittelen i samme divisjon, før de tok et andre strake opprykk ved å vinne Isthmian League Premier Division våren 2013. Debutsesongen i Conference South ble brukt til å etablere seg på nivået (selv om de lenge leflet med nedrykksstriden). Fjerdeplassen i 2014/15-sesongen står som klubbens bestenotering i ligaen, men da de deretter spilte seg frem til playoff-finalen (ved å slå Basingstoke Town i semifinalene), ble etter hvert Boreham Wood for sterke. Femteplassen året etter ble igjen fulgt opp av playoff-exit, men denne gang i semifinalene mot et Ebbsfleet United som til slutt vant på straffespark. Klubbens klatring i pyramiden har visst vært assistert av pengesterke bakmenn som ikke har vært redde for å bruke sine midler på klubben. Kritikken fra andre lags supportere har derfor vært at denne klubben uten særlig publikumstekke (nivået tatt i betraktning) har forsøkt å kjøpe seg til suksess, og at det vil ende med ‘gråt og tenners gnissel’ når bobla etter hvert sprekker, slik de regner med.
Tiden vil kanskje vise om skeptikerne får rett eller ikke, men det har ikke vært noe i veien med ambisjonene i klubben. Før 2013/14-sesongen ville de rett og slett bytte navn til Brighton City i et forsøk på å heve sin profil og utvide sitt nedslagsområde. Petimeterne vil nok hevde at dette er et noe snodig navn da Brighton by alene ikke har city-status men kun har det sammen med nabobyen Hove, og uansett satt FA ned foten og avslo navnebyttet. Man trodde at de på et eller annet tidspunkt ville søke på nytt om dette, men foreløpig har dette ikke blitt gjort. Det skal kanskje også nevnes at Whitehawk er en av klubbene som har blitt ‘kapret’ av en betydelig gruppe venstreekstreme fjoller som utrolig nok ser ut til å få bruke klubben og dens kamper som politisk plattform og kamparena.
På veggen i klubbhuset har et bilde av Jeremy Corbyn med Whitehawk-skjerf nærmest fått hedersplassen, og det alene var vel nesten nok til at jeg fikk bekreftet den skepsis jeg hadde hatt for å dra hit, og i hvert fall nok til at mine sympatier denne dagen ville ligge hos bortelaget Havant & Waterlooville. Whitehawk har uansett hatt en tung sesong, og de befant seg før kampen fortsatt på en sisteplass, stadig nærmere nedrykket som virket uunngåelig. Det betød at det var topp mot bunn når The Hawks kom på besøk til The Hawks, og bortelaget trengte poeng for å holde tittelrival Dartford på avstand. Ian nøyde seg med sin ene pint da han skulle kjøre etterpå, men undertegnede hentet seg i hvert fall påfyll i baren før det gode programmet ble studert nærmere mens cideren ble nippet til. Før avspark fikk jeg også tatt en kikk på lagoppstillingene som ble hengt opp, og jeg tok deretter en liten runde på The Enclosed Ground før avspark.
The Enclosed Ground ble åpnet i 1890, men da som cricketbane, og det var først i 1950-årene at Whitehawk flyttet inn. De siste årenes klatring i pyramiden har krevd stadige oppgraderinger og utbedringer som har blitt utført etter hvert som klubben har rykket opp. Sammenlignet med mange andre anlegg på step 2 er The Enclosed Ground nokså enkelt og spartansk, men ikke minst bak målene har det skjedd ting. Her har man installert seksjoner med sittetribuner av den midlertidige sorten, og mye om ikke alt av dette er vel noen av de gamle midlertidige tribunene som Brighton & Hove Albion i sin tid brukte mens de spilte på Withdean Stadium. På kortsiden South Stand (eller ‘The Din’) står man under tak, mens man på den bortre kortsiden North Stand står under åpen himmel utsatt for vær og vind. Til tross for at sistnevnte er lengst fra sjøen, kalles den tydeligvis ‘the Sea End’ på folkemunne, og grunnen skal være at man herfra kan se den engelske kanal.
På langsiden med inngangspartiet finner man hovedtribunen Main Stand, som er en mindre sittetribune under tak. Denne står midt på langsiden, og strekker seg ikke lenger enn omtrent kvarte banens lengde. Klubbhuset ligger også på denne langsiden, nede i hjørnet mot South Stand. På motsatt langside er ‘East side’ ikke tilgjengelig for publikum, og her finnes intet annet enn de to laglederbenkene. Bak disse er det en stor gressvoll, og tidligere skal dette ha vært et populært utkikkspunkt for tilskuerne, men FA er jo ikke videre begeistret for slikt lenger, så tiden da man kunne se fotball derfra er en saga blott. Selv valgte jeg å ta oppstilling på den sørlige kortsiden sammen med bortefansen.
Selv om Whitehawk lå som jumbo hadde de kun tapt en av sine siste seks i ligaen (2-3-1) og den svake sesongen skyldes i stor grad en horribel start der de ikke vant sin første kamp før på oktobers siste dag. Denne kampen startet imidlertid på et vis som gjorde at jeg tidlig mistenkte at det ville bli total enveiskjøring. Det første kvarteret dominerte gjestene totalt, og hjemmelaget hadde mer enn nok med å holde motstanderen fra livet og få ballen unna der Havant gang på gang fosset i angrep. Ikke minst var tidligere Brighton-spiller Wes Fogden et konstant problem for vertene, og det var nettopp gjestenes playmaker som tidlig tvang frem en god redning fra hjemme-keeper Daniel Wilks. Andreas Robinson hadde deretter et langskudd som fikk en lei stuss på det sleipe underlaget, og Wilks holdt på å fomle ballen inn i eget mål.
Etter den påfølgende corneren fikk Wes Fogden to avslutninger blokkert i rask rekkefølge, men det var kun fem minutter spilt, og det kunne allerede vært flere mål til gjestene. Fogden kunne med litt hell alene ha scoret hattrick de første ti minuttene, for snart var han på ferde igjen og dro seg løs og avsluttet på mål, og kun en glimrende beinparade fra hjemmekeeper Wilks sørget for at det fortsatt utrolig nok sto 0-0. Men så etter et kvarters tid skjedde det plutselig noe. Whitehawk kjempet seg inn i kampen, fikk mer kontroll på det defensive, og begynte til og med å true fremover. Det utviklet seg nå faktisk til å bli en jevnspilt kamp, selv om bortekeeper Ryan Young og hans mål ikke var under noen voldsom trussel før pause.
Bortefansen var litt skuffet over at de ikke hadde klart å utnytte overtaket de hadde hatt det første lille kvarteret, men satset på at de skulle klare å få uttelling i andre omgang. Jeg valgte å bytte kortside sammen med de for å få tatt noen bilder også fra motsatt ende av banen. I likhet med undertegnede var det åpenbart også mange av bortesupporterne som allerede var drittlei av en fjompenisse blant hjemmefansen, for i løpet av første omgang hadde han nærmest konstant stått og slått i en bjelle som laget en etter hvert voldsomt irriterende lyd. Skjønt når jeg sier han, så burde jeg kanskje heller si hen, for hos denne klubben skal man vel kanskje ikke anta noens kjønn..? Nå når jeg flyttet meg over til den åpne kortsiden var det for øvrig typisk at det igjen begynte å droppe fra oven, men heldigvis var det foreløpig kun lett yr.
Kunne nå Lee Bradburys utvalgte starte som i første omgang og faktisk få inn en befriende scoring? Nei, andre omgang ble i stedet preget av mye kjemping på midtbanen og få virkelige sjanser foran de to målene. Det ble med halvsjanser begge veier, og kanskje var begge lag nå litt preget av hva som sto på spill. Vertene måtte ha poeng for å i det hele tatt ha et lite håp om å kunne overleve i divisjonen, mens gjestene gjerne ville ha poengene for å opprettholde initiativet overfor et Dartford som hadde fått sin kamp avlyst denne dagen. Da regnet etter hvert økte på igjen i styrke, søkte jeg tilflukt på Main Stand sammen med Ian, og derfra kunne vi se at kampen faktisk endte 0-0 foran 277 betalende tilskuere.
For Havant & Waterlooville var det nok kanskje to tapte poeng, og selv om de økte ledelsen på toppen av tabellen til tre poeng, hadde nå Dartford en kamp til gode. Ian skulle nå videre til Whyteleafe for å se en tredje kamp denne dagen, mens jeg skulle vende snuta vestover igjen, og Ian tilbød seg å gi meg skyss til togstasjonen London Road. Etter å ha takket for skyss og ønsket god tur til Surrey, hadde jeg tid til en halv pint ved The Signalman rett over veien for stasjonen, før jeg deretter tog den korte togturen inn til Brighton. Der ble et raskt togbytte unnagjort, men jeg tenkte som så at jeg hadde nok av tid til å gjøre et par stopp på veien tilbake til Eastleigh. Derfor hoppet jeg av i Lancing for å ta en rast med en pint på puben The Railway før jeg igjen hoppet på jernhesten.
Det begynte også å bli tid for en middag, så da jeg nærmet meg Chichester, bestemte jeg meg for å gå av der for å innta måltidet på The Dolphin & Anchor. På vei tilbake til stasjonen ble igjen j2o byttet ut med cider da jeg sannelig også hadde tid til en tur innom The Foundry. For å komme meg tilbake til Eastleigh måtte jeg bytte tog ved Fratton, så også der ble det tid til pitstop ved både The John Jacques og Froddington Arms, før jeg omsider returnerte til Eastleigh. Dette var tredje og siste kveld med Travelodge-hotellet der som base, og heller ikke denne gangen klarte jeg å motsto en svipptur innom The Wagon Works før jeg trakk meg tilbake. Etter noen dager nede ved sørkysten var det på tide med en lang reise morgenen etter.
English ground # 466:
Whitehawk v Havant & Waterlooville 0-0 (0-0)
Conference South
The Enclosed Ground, 2 April 2018
Att: 277
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £4
Next game: 03.04.2018: Queen of the South v Falkirk
Previous gane: 02.04.2018: AFC Varndeanians v St. Francis Rangers
This day on the map here