Queen of the South v Falkirk 03.04.2018

 

Tirsdag 03.04.2018: Queen of the South v Falkirk

 

 

Så var det etter tre netter altså omsider på tide å forlate Eastleigh og sør-England for denne gang, og jeg hadde en lang reise foran meg da jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet vis-à-vis Eastleigh jernbanestasjon. Denne morgenen hadde jeg ikke engang tid til å innta en full english på The Wagon Works rett ved siden av hotellet, for jeg skulle av gårde med 08.13-toget til London Waterloo. Etter en time og tjuefem minutter kunne jeg der stige av og komme meg med tubens Northern Line til Euston, og der fikk jeg endelig kjøpt inn litt frokost før jeg hoppet på 10.30-toget. Det skulle ta meg helt opp til Carlisle, og etter at frokosten var satt til livs allerede idet vi forlot perrongen, sovnet jeg. Jeg registrerte så vidt at vi stoppet i Warrington, Wigan og Preston, før jeg våknet igjen i Penrith og tenkte at det nå var greit å holde seg våken.

 

 

Rundt kvart på to var jeg igjen på vei ut av Carlisle stasjon, og der regnet det såpass utenfor at dey fristet lite å slepe med seg bagasjen til mitt overnattingssted, slik at jeg rett og slett valgte å ta en taxi selv om jeg ikke skulle spesielt langt. Drosjekusken ble beordret i retning av Corner House Guest House, der jeg hadde betalt £23 for overnatting. Jeg ble raskt sjekket inn og fikk installert meg, men var snart på farten igjen, og regnet hadde heldigvis avtatt og nesten opphørt fullstendig da jeg spaserte de rundt ti minuttene tilbake til stasjonen. Selv om jeg hadde base i Carlisle, skulle jeg nemlig videre til Dumfries, for det var der jeg skulle se kamp denne kvelden. Carlisle ble rett og slett valgt som base fordi det var langt billigere.

 

 

Under planleggingen av turen så det en stund ut til at jeg ville ende opp i nordøst og besøke Sunderland RCA i Northern League, og jeg booket til og med hotell i Dunston/Gateshead med den i tankene. Da Queen of the South sin hjemmekamp mot Falkirk ble omberammet til denne dagen var jeg vel imidlertid aldri i tvil om at jeg ville ende opp der, for et besøk ved flotte Palmerston Park har jeg ønsket meg en god stund, og en meget uhøytidelig avstemning på Twitter og Facebook viste at en stor overvekt av andre groundhoppere der var enige med meg i den vurderingen. I tillegg virket Dumfries som en koselig by, og jeg hadde sett frem mot besøket til både byen og fotballstadionet der.

 

 

Toget fra Carlisle passerte stasjoner som Gretna Green og Annan før det etter 37 minutter ankom Dumfries som er en markedsby i det sørvestlige Skottland, der den er administrasjonssenter for ‘grevskapet’ Dumfries & Galloway. Som markedsby for den landlige regionen rundt har Dumfries tradisjonelt vært en nokså velstående by, selv om dens bysentrum i senere år skal ha lidd noe av omlegging av veien og bygging av kjøpesenteret i utkanten. Dumfries har i underkant av 50 000 innbyggere, og forbindes også ofte med den skotske nasjonalpoeten Robert Burnes, som tilbragte sine siste år og døde her i byen. Det var for øvrig også her i Dumfries at den norske brigaden hadde tilhold under andre verdenskrig. Dumfries virket i det hele tatt som en spennende by, så jeg hadde sett frem til å utforske byen.

 

 

Regnet hadde heldigvis gitt seg helt, og etter å ha tuslet en liten tur fra jernbanestasjonen og gjennom sentrum, satt jeg snart kursen mot en pub jeg også hadde sett frem til å teste. Cavens Arms har faktisk vunnet prisen som «Dumfries CAMRA pub of the year» hvert eneste år siden 2006, og det gjør man nok ikke sånn helt uten videre. Stedet har en minst like stor restaurant-del, og dermed var det selvsagt også et greit sted å få i seg en middag. Jeg klarte selvsagt ikke å motstå haggis-rettene på menyen, og etter først å ha godkjent forretten med haggis-fylt sopp, mesket jeg meg med hovedretten haggis, leek & cheese melt. Vel, hvorfor ikke når man først er i Skottland.. Et fortreffelig måltid var det da også, men selv om jeg følte for påfyll i glasset, var det greit å komme seg videre.

 

 

Neste stopp var The New Bazaar, som også hadde blitt anbefalt meg, men der var det nokså stille denne ettermiddagen. Etter å ha krysset over elven Nith, var det nesten litt komisk å se hvordan det jeg antar var to stamkunder som sto og og tok seg en røyk i inngangspartiet til hver sin pub mens de samtalte over den smale veien mellom Navigation Inn og The Globe Inn. Da jeg svingte innom førstnevnte var det mest tilfeldigheter da det var denne siden jeg gående på, og da jeg fant ut at jeg hadde tid til nok en pint før kamp, var det igjen nokså tilfeldig at den ble inntatt ved Spread Eagle Inn som ligger vegg-i-vegg med The Globe Inn. Akkurat her i dette området av byen ligger vannhullene åpenbart tett.

 

 

Herfra er det kun fem minutters gange opp til kveldens kamparena Palmerston Park, som jeg altså hadde sett frem til å besøke, og flomlysene viste vei dit. Jeg fikk betalt £16 for min billett og fra en programselger fikk jeg byttet £1,50 mot et eksemplar av kveldens program. Jeg så aldri noen klubbsjappe, men nå jeg gikk heller ikke hele runde rundt anlegget før jeg gikk inn inngangspartiet på langsiden der man finner East Stand. Kampen jeg skulle se var et oppgjør i skotske Championship, og en omberammet sådan som egentlig skulle vært spilt 3. mars. Utsettelsen fra måneden før var et resultat av at bortelaget Falkirk hadde tatt seg til kvartfinalen i den skotske cupen som ble spilt den helgen.

 

 

Fotballklubben Queen of the South ble stiftet i 1919 og tok sitt navn etter et tilnavn på hjembyen. Når det sies, bør det også legges til at klubbens kallenavn ‘The Doonhamers’ er identisk med et navn som brukes om personer fra Dumfries. Etter mislykkede søknader til Scottish League i både 1921 og 1922, var alle gode ting tre for klubben da de i 1923 ble tatt inn i det gode selskap i forbindelse med at ligaen utvidet med en tredjedivisjon. I deres andre ligasesong ble det opprykk, og ytterligere opprykk i 1933 førte klubben opp i den skotske toppdivisjonen, der fjerdeplassen i 1934 fortsatt er deres bestenotering i ligasammenheng. I 1949/50-sesongen spilte de seg frem til semifinalen i den gjeveste skotske cupen, og etter 1-1 måtte det omkamp til før de omsider måtte gi tapt for giganten Rangers.

 

 

Året etter rykket klubben ned, med i perioden 1933-1959 hadde de kun én sesong utenfor toppdivisjonen (som imidlertid lenge hadde langt flere klubber enn i dag), for de rykket rett opp igjen. Nytt nedrykk i 1959 ble fulgt opp av nytt opprykk i 1962, før man våren 1964 tok et foreløpig siste farvel med den skotske toppdivisjonen og i stedet startet en tilværelse der de med jevne mellomrom vekslet mellom spill på nivå to og tre. Det var som representant fra nivå to (som da het First Division) at de i 2008 spilte seg helt frem til finalen i den gjeveste skotske cupen, men igjen var det Rangers som hadde rollen som overmenn da The Doonhamers tapte 2-3. Man går tydeligvis inn for å skapem est mulig forvirring også i Skottland, for siden den gang har igjen divisjonene byttet navn, men etter en svipptur ned på nivået under har klubben nå i hvert fall befunnet seg på nivå to (og det som nå altså heter Championship) siden 2013.

 

 

Da de våren 2014 tok seg til playoff med en fjerdeplass, var det nettopp kveldens motstander Falkirk som i semifinalene satt en stopper for drømmene om en retur til eliten etter at også ekstraomganger måtte til. Og året etter ble det ny fjerdeplass og knepent playoff-tap med 2-3 sammenlagt for Rangers i semifinalene. I årene etter har man ikke nådd helt opp og gjerne vaket i et slags ingenmannsland i sjiktet mellom playoff og nedrykksstriden. Ingen sted på programmets 16 sider hadde man funnet plass til en tabell, men det kan igjen bli en sesong i dette sjiktet, for vertene hadde fire poeng opp til playoff-sonen samt både en og to kamper mer spilt enn noen av lagene foran seg. Falkirk hadde på sin side hatt en aldeles fryktelig start på sesongen, men virket å ha fått skuta litt mer på rett kjøl etter hvert, og hadde nå ti poeng ned til nest sisteplassen som betyr playoff mot lagene fra divisjonen under.

 

 

Der Palmerston Park ligger var det tidligere en gård, men man regner med at fotball har blitt spilt der siden 1870-årene. Imidlertid ble den visst ikke åpnet offisielt som fotball-stadion før Queen of the South ble stiftet i 1919 og umiddelbart tok det som sin hjemmebane. På langsiden der jeg hadde kommet inn sto det tidligere en tribune ved navn Jimmy Jolly’s Bullshed eller Coo Shed, og denne ble bygget rundt tiden da klubben i 1933 spilte seg opp i toppdivisjonen for første gang. Dessverre er den for lengst historie, og den ble i 1995 erstattet med den langt mer moderne og funksjonelle – men også langt mer anonyme – East Stand, som er en sittetribune med plass til rett i underkant av 2 200 tilskuere.

 

 

På motsatt langside har man en av anleggets virkelige perler, nemlig hovedtribunen Main Stand som skal være bygget i 1965, og som virkelig oser karakter. Dette er en klassisk tribune som byr på 1 185 sitteplasser, er opphøyd fra bakken og strekker seg i underkant av halve banens lengde. Den andre virkelige perlen er å finne på den ene kortsiden i form av den aldeles fantastiske ståtribunen Portland Drive Terrace, som nå skal være den største gjenværende ståtribunen i skotske fotball, med en kapasitet på 3 345. Her er det virkelig karakter i bøtter og spann, og jeg ble rent yr da gikk tok en nærmere kikk. På motsatt kortside er Terregles Street End en ståtribune som er anleggets eneste under åpen himmel, men denne virket å være stengt denne dagen, og det kan for alt jeg vet være normen i disse dager.

 

 

Det skal godt gjøres å ikke like Palmerston Park, og jeg falt umiddelbart for anlegget som takket være sine klassiske tribuner er så flott at jeg nesten glemte at de dessverre nå har hatt kunstgress siden sommeren 2013. Jeg skulle selvsagt gjerne sett kamp her før det ble gjort, men slik er det nå engang, og man kan vel ikke få med seg alt. Oppe på herlige Portland Drive Terrace virket det som om et par hjemmefans jeg snakket med fortsatt ikke helt hadde gitt opp playoff-håpet, men de var enige om at da måtte Falkirk helst beseires slik at alle tre poengene ble igjen på Palmerston Park denne kvelden. For 20p fikk jeg også tak i en stensil med lagoppstillingene før de to lagene inntok banen.

 

 

Hjemme-manager Gary Naysmith var fortsatt uten sin skadde toppscorer Stephen Dobbie, og allerede i det femte minutt var de i trøbbel da en forsvarstabbe gjorde at Andy Nelson kunne løpe gjennom og plassere ballen i mål bak Doonhamers-keeper Jack Leighfield. Dermed 0-1, og Falkirk fortsatte å styre kampen mot et vertskap som den første halvtimen virket fullstendig tafatt. Heldigvis for de klarte ikke Falkirk å putte på ytterligere i denne perioden, men med et kvarter igjen av omgangen var det kun et velfortjent gult kort til Falkirk-spiller Alex Jakubiak for filming som hadde gitt grunn til jubel fra hjemmefansen. Det siste kvartet skjedde det imidlertid noe med Queens, for nå fikk de plutselig mer flyt over spillet, og både Joe Thomson med en stupheading og Dom Thomas med et skudd like utenfor var nære på å utligne, men det sto fortsatt 0-1 da lagene gikk til pause.

 

 

Selv måtte jeg i pausen dessverre ty til smugrøyking bak endetribunen med det flotte mønet, for heller ikke på Palmerston Park er røykerne lenger velkommen og bys ikke engang på muligheten for å slippes ut på et røykeområde i pausen. Uansett hadde hjemmelaget avsluttet omgangen godt, selv om det kanskje ikke var altfor stor optimisme å spore blant hjemmesupporterne blant de kun 1 062 fremmøte – et tilskuertall som vertskapet uttrykte stor skuffelse og nærmest sjokk over. Hjemmelaget startet også andre omgang godt, og kun drøye fem minutter ut i omgangen fikk de sin utligning etter en corner. Den ble headet tilbake til Joe Thomson, og han dundret ballen i mål fra rundt straffemerket, uten særlig muligheter for Bairns-keeper Conor Hazard til å avverge. 1-1, og nå ble det litt mer liv igjen på Portland Drive Terrace.

 

 

Nå var det Queens som var i førersetet og presset på for et ledermål, og Dom Thomas og Derek Lyle var farlig frempå, samtidig som Jordan McGhee headet like utenfor Queen-målet fra et frispark. Da Falkirk ga bort en tilsynelatende fullstendig unødvendig corner, utnyttet igjen vertene dette da Darren Brownlie steg til vers og på glimrende vis headet inn 2-1 i det 73. minutt. Kampen var snudd, og Queens burde litt senere ha avgjort da Thomson ble spilt gjennom, men fra håpløs vinkel og med innbytter Nikolay Todorov i glimrende posisjon valgte han på uforståelig vis å skyte selv og gi Falkirk-keeperen en enkel oppgave. Det spørs hvordan nattesøvnen var senere den kvelden, for akkurat den skulle han få angre på.

 

 

Med tre og et halvt minutt igjen av ordinær tid slo nemlig Falkirk til igjen, og etter fint spill mellom innbytterne Alexander Harris og Louis Longridge ute på høyrekanten spilte Harris fri Longridge, og en smule tafatt forsvarsspill gjorde at han passerte en mann og satt inn utligningen til 2-2. Samtidig kom det meldinger om at Dunfermline Athletic var i ferd med å vinne sin kamp, ogplayoff-håpet var i ferd med å svinne totalt for et Queen of the South som etter dette aldri klarte å skape nye farligheter foran Falkirk-målet. Dermed endte det med 2-2 og poengdeling etter en underholdende andre omgang som periodevis igjen ble spilt i drivende regn. Det var bare å håpe jeg ikke ville bli altfor våt på vei tilbake til togstasjonen.

 

 

Heldigvis var det nå ikke altfor kraftig nedbør som kom, og tilbake i sentrum valgte jeg å stikke innom Robert The Bruce for en porsjon med haggis til kveldsmat mens jeg ventet på 23.00-toget. Det fikk jeg da også, men gudene vet hva som skjedde på denne Wetherspoons-puben, for de var tømme for både Strongbow og Thatchers Gold samt all flaske-cider, og hadde kun Magners å by på. Nei takk! Porsjonen med skottenes herlige nasjonalrett ble i stedet skylt ned med j2o for jeg raskt forduftet, men jeg hadde da også tid til en siste liten pitstop, og den ble unnagjort på The Fleshers Arms før jeg gikk for å rekke toget. Vel tilbake i Carlisle gjensto bare spaserturen tilbake til mitt krypinn, og jeg motsto fristelsen av pubene langs ruta, slik at rundt midnatt lå under dyna etter en flott dag med en periodevis artig kamp på et herlig stadion.

 

 

Scottish ground # 21:
Queen of the South v Falkirk 2-2 (0-1)
Scottish Championship
Palmerston Park, 3 April 2018
0-1 Andrew Nelson (5)
1-1 Joe Thomson (51)
2-1 Darren Brownlie (73)
2-2 Louis Longridge (87)
Att: 1 062
Admission: £16
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 04.04.2018: Cheadle Town v Stockport Town 
Previous game: 02.04.2018: Whitehawk v Havant & Waterlooville 

More pics 

This day on the map here 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg