Onsdag 30.08.2023: Newquay v St. Dennis
Turen skulle nå avsluttes, og det skulle skje helt nede i Newquay, på nordkysten av Cornwall. Jeg hadde således en lang reise foran meg dit ned, og var derfor tidlig oppe for å sjekke ut av hotellet og spasere til Sheffield stasjon for å komme meg med 06.53-toget. Heldigvis var det noe som allerede hadde åpnet inne på stasjonen, slik at jeg fikk kjøpt inn frokost som jeg tok med meg på jernhesten. Snaut tre og en halv time senere kunne jeg gå av i Taunton, der jeg skulle bytte tog og ta meg videre med 10.48-toget til Newquay. Denne gang ble jeg med helt til endestasjonen, og litt etter klokken kvart over to rullet vi inn på perrongen i Newquay, der jeg til slutt altså ankom rundt sju og en halv time etter at jeg hadde forlatt Sheffield.
Newquay er en by som ligger i underkant av to norske mil nord for Truro; ved Atlanterhavskysten av Cornwall. Det var opprinnelig en fiskerlandsby, men har blitt et populært turistmål. Samtidig er den regionalt senter for romfartsindustri, og det er også planer om utskytnings-fasiliteter her. Innbyggertallet i den stadige voksende byen er nå på rundt 25 000, men høysesongen på sommeren kan antallet mennesker komme opp i over 100 000; med turister som blant annet valfarter hit for å nyte strandlivet på de fine strendene. Det var som vanlig fint å komme tilbake til Cornwall, med palmesus og deilig temperatur, og siden jeg hadde litt tid å slå i hjel før innsjekking, gikk jeg like godt først som sist til Wetherspoons-puben The Towan Blystra for å innta en tidlig middag.
Jeg hadde betalt £75 for overnatting ved Best Western Bristol Hotel, og der var det innsjekking først fra klokken 16.00, men jeg troppet opp der en drøv halvtime før den tid i håp om å kunne få sjekke inn litt før tiden. Det fikk jeg ikke, da rommet ikke var klart ennå, så jeg tok med meg en av mine medbragte bøker og slo meg ned en halvtimes tid på en benk på motsatt side av veien – med utsikt ned mot en av byens flotte strender, og rett ved siden av Barrowfields, der det har blitt funnet bronsealder-graver og levninger av en høvding fra den gang. Han hadde garantert andre ting enn fotball å tenke på, men det var selvsagt grunnen til mitt besøk i Newquay denne dagen, og etter å ha fått sjekket inn, tok jeg en tur ut i byen.
Turen tok meg langs klippene med flott utsikt ned mot strendene og Atlanterhavet. Tolcarne Beach, Great Western Beach og Towan Beach ble passert før jeg tuslet en tur ned til den koselige havna. Deretter slo jeg meg omsider ned en stund på puben The Fort Inn, og et av høydepunktene med et opphold i Cornwall er alltid å få servert en pint Rattler. Turen gikk etter hvert videre til Sailors Inn, og jeg rakk også en tur innom The Sink Inn før jeg valgte å spasere mot kveldens kamparena; Mount Wise Stadium. Der ankom jeg med en drøy time til avspark, og betalte de £6 som ble avkrevd i inngangspenger, i tillegg til at jeg også punget ut £3 for et eksemplar av kveldens meget flotte 32-siders kampprogram.
Newquay AFC har røtter tilbake til 1890, da Newquay FC ble stiftet, men de spilte kun treningskamper inntil de i 1896 meldte seg på i Cornwall Senior Cup. I 1903 startet de å spille under navnet Newquay One and All, men i 1912 la de ned driften. I 1920 startet de imidlertid opp igjen, men nå under navnet Newquay Rovers. De spilte i Plymouth & District League, men valgte i 1927 å trekke seg derfra grunnet økonomiske utfordringer i forbindelse med lange reiser. I 1934 var de med å stifte Cornwall Senior League, og ble dens første vinner samme sesong som de også sikret seg sin første av etter hvert fem titler i Cornwall Senior Cup ved å beseire St. Blazey 2-0. Deretter ble driften igjen lagt ned i 1937.
Det var etter krigens slutt, i 1946, at man igjen startet opp som Newquay AFC. Etter å ha startet opp igjen med spill i Cornwall Senior League, var de i 1951 med å stifte den nye South Western League, som de etter hvert vant sju ganger. I 2007 ble imidlertid denne ligaen slått sammen med Devon County League for å stifte dagens South West Peninsula League. Der ble ‘The Peppermints’ plassert i Division One West, og holdt seg der til de våren 2012 sikret seg divisjonstittelen og opprykk til ligaens toppdivisjon Premier Division. Etter 2018/19-sesongen gikk South West Peninsula League bort fra én toppdivisjon og to ‘andredivisjons-avdelinger’, og erstattet det i stedet med kun to likestilte toppdivisjoner: West Division og East Division East. Begge opererer på non league step 6 (eller nivå 10 totalt om man vil), og Newquay hører naturlig nok hjemme i den vestlige avdelingen.
Etter å ha tatt meg inn gjennom inngangspartiet på den ene langsiden, kunne jeg registrere at Mount Wise Stadium er en flott stadion, men en aldeles herlig og klassisk hovedtribune på motsatt langside. Nå er det jo stort sett selvsagt langt fra tilfeldig hvor jeg ender opp på mine fotballreiser på balløya, og det var naturligvis ikke helt uten grunn at jeg hadde valgt en så lang reise til kamp denne dagen. Jeg gjør research og har en slags liste over baner jeg gjerne vil besøke, og Mount Wise Stadium hadde figurert på den en stund. På vei fra inngangspartiet og bort til klubbhuset bak det ene målet passerte jeg et område overbygg nederst på den nærmeste langsiden, før jeg entret klubbens koselig klubbhus og slo meg ned i baren med en pint Rattler.
Mount Wise Stadium har vært hjemmebane for Newquay-klubben(e) siden 1922 eller 1927, litt avhengig av hvilken kilde man velger å feste lit til. Jeg vet ikke hvor gammel den flotte hovedtribunen er, man den var hovedgrunnen til at jeg hadde falt for dette anlegget. I 1980 fikk man også flomlys her, men de ble ødelagt i en storm og erstattet med nye i forkant av 2021/22-sesongen. Publikumsrekorden lyder på 3 500, og stammer fra sommeren 1998 og en vennskapskamp mot Manchester City. Den var naturligvis ikke truet denne kvelden når den nokså lokale rivalen St. Dennis skulle komme på besøk for å kjempe om poeng i South West Peninsula League West Division.
Newquay sto med 2-1-0 og sju poeng etter sine tre første kamper i ligaen, mens bortelaget St. Dennis fortsatt sto poengløst med 0-0-4 på sine fire kamper hittil. Jeg hadde da også hjemmelaget som favoritt i kveldens kamp, og da jeg kom i prat med en representant for klubbledelsen, måtte jeg nesten benytte sjansen til å spørre hvordan man stilte seg til et mulig opprykk om de sportslige resultatene skulle gjøre det aktuelt. Det neste naturlige steget opp herfra er Western League Premier Division, med klubber så langt unna som i utkanten av Bristol, og ikke overraskende var hans umiddelbare svar at det ville by på store økonomiske utfordringer med såpass lange reiser til bortekampene. Jeg leste ham dithen at det derfor ikke er særlig aktuelt foreløpig.
Før avspark havnet jeg også i passiar med en kar i drakt fra Wakefield AFC, som jeg jo hadde besøkt kvelden før. Han var på en lengre ferie i Cornwall med sin kone, slik han fortalte at han er hvert eneste år, og hadde derfor ikke selv fått se tirsdagens kamp på Belle Vue, og var nå interessert i høre hva jeg tenkte om hvordan han favoritter hadde fremstått og hva jeg tenkte om forskjellige ting rundt klubben der. Det var starten på en lengre samtale, og jeg ble etter hvert stående å se deler av kampen sammen med dette Yorkshire-paret som åpenbart også hadde god kunnskap om Cornwall-fotballen. Det var uansett en digresjon, men vi nærmet oss etter hvert avspark, så det var bare å komme seg ut og ta oppstilling i påvente av spillernes utmarsj.
Det var hjemmelaget som tok grep allerede fra start, og i kampens tredje minutt skapte de den første skikkelige sjansen med en flott gjennomspill, men avslutningen fra god posisjon gikk både over og utenfor. Fem minutter senere begynte de å nærme seg med en avslutning som traff tverrliggeren. De fortsatte å male på, og i kampens 17. minutt fikk de uttelling. Fra et hjørnespark landet ballen hos Louis Price inne i feltet, og han sendte den i nettet til 1-0. Snaut ti minutter senere kom Newquay på kanten, la inn foran mål, og der hadde Harrie Tilston en enkel oppgave med å bredside ballen inn i det nærmest åpne målet. I det 34. minutt slo ‘The Peppermints’ til igjen. Et innlegg på bakre stolpe ble av Harry Downing headet tilbake i feltet, og Louis Price kunne bredside inn 3-0 pg notere seg for sitt andre for kvelden.
Det var slett ikke ufortjent at det også var stillingen halvveis, da jeg benyttet sjansen til å få meg litt mat. En aldeles utsøkt kornisk pasty fikk en solid tommel opp, og etter hvert kunne jeg også begynne å nippe til koppen med godt pepret Bovril. Et kvarters tid ut i andre omgang fjernet Tom Shepherd all tvil ved å øke til 4-0 med et skudd fra like utenfor 16-meteren, og Newquay hadde rett og slett gjort jobben. St. Dennis hadde lite å komme med fremover, og hjemmelaget var aldri truet. Dermed endte det til slutt også 4-0 foran 108 betalende tilskuere på flotte Mount Wise Stadium, og det var samtidig et flott punktum for min store august-tur. Nå gjensto bare hjemreisen til Norge dagen etter, så jeg gikk rett tilbake til hotellet for å få meg noen få timers søvn.
Jeg visste at det var et risikabelt valg å velge seg Newquay denne søndagen all den tid det kunne by på utfordringer med å rekke flyet hjem fra London Gatwick torsdag ettermiddag dersom ikke alt var i rute. Jeg ville ikke engang komme meg dit i tide ved å ta det første toget fra Newquay torsdag morgen, så jeg var avhengig av en litt spesiell variant. Jeg måtte rett og slett opp i otta for å spasere de 15-20 minuttene ned til Newquay busstasjon og komme meg med National Express sin 05.50-buss videre sørvestover til Camborne. Det var i hvert fall der jeg etter tre kvarter på bussen (som jeg på forhånd hadde betalt £8,40 for på nettet) steg av og slepte med meg bagasjen videre bort til togstasjonen der for å komme meg med 06.48-toget som heldigvis var i rute. Det var heldigvis også tilfelle med de andre togene, og etter togbytter i Plymouth og Reading, ankom jeg til slutt Gatwick Airport litt over klokken ett.
Det hadde vært nok en fantastisk tur, men jeg merket at det den senere tiden har blitt dyrere å være turist i Storbritannia, og en håpløs svak norsk krone hjelper jo ikke akkurat på i så måte. Newquay var som nevnt et fint punktum, men det største høydepunktet på turen var ikke overraskende å treffe min datter igjen. Hva fotballen gjelder, kan jeg vanskelig komme utenom besøket til Garw SBGC og deres aldeles fantastiske Blandy Park. Nå blir det nok dessverre en god stund til neste gang, så jeg får leve på minnene enn så lenge. Etter 20 dager, 20 kamper (19 fotball og én rugby league), 118 puber (ikke 116 som jeg oppdaterte turen med i sosiale medier), 69 tog, 67 togstasjoner, 26 busser, 15 trikker og 8 tube-tog, var det kanskje på tide å komme seg hjem, selv om man selvsagt alltid gjerne skulle blitt lenger.
English ground # 588:
Newquay v St. Dennis 4-0 (3-0)
South West Peninsula League West Division
Mount Wise Stadium, 30 August 2023
1-0 Louis Price (17)
2-0 Harrie Tilston (26)
3-0 Louis Price (34)
4-0 Tom Shepherd (61)
Att: 108
Admission: £6
Programme: £3
Next game: 01.09.2023: Sandaker v Holmen 2
Next UK game: 11.03.2024: Charnock Richard v West Didsbury & Chorlton
Previous game: 29.08.2023: Wakefield AFC v Yorkshire Amateur
This day on a map / This whole trip on a map