Tirsdag 05.09.2017: Chippenham Town v Gloucester City

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mesteparten av denne store turen hadde jeg tilbragt i nord-England, og jeg må innrømme at jeg trives godt i nord, men nå var det på tide å igjen ta en liten svipptur ned til sørlige deler av landet. Med innkjøpt frokost fra Tesco-sjappa i Lancaster gikk jeg derfor til togstasjonen for å komme meg med 08.57-toget. Dette var en dag der jeg hadde vurdert flere destinasjoner og også en god stund holdt mulighetene åpne med tanke på først og fremst eventuelle omkamper i FA Cupen. Jeg hadde igjen også muligheten til å dra ut på Isle of Wight og besøke Newport (IoW) før de etter alle solemerker flytter ut ved sesongslutt, men valget falt til slutt på Chippenham Town og en visitt til deres hjemmebane Hardenhuish Park, som jeg gjerne ville besøke før stadionkravene i Conference eller andre innfall skulle få de til å finne på noe ugagn med sin hovedtribune.

Derfor var Chippenham min destinasjon, og togruta jeg valgte meg fra Lancaster og dit ned bød på ikke mindre enn fire bytter. Etter første togbytte i Wolverhampton, fulgte ytterligere bytter ved både Oxford, Didcot Parkway og til slutt Swindon, før jeg ankom Chippenham like etter klokka halv to – etter drøyt fire og en halv time på reisefot. Jeg hadde noen dager i forveien booket kost og losji ved Diana Lodge, som ligger langs Marshfield Road, omtrent midt mellom byens togstasjon og Chippenham Towns hjemmebane Hardenhuish Park. Slik sett var det en nokså ideell base, og jeg hadde betalt £40 for fornøyelsen. Etter å ha gått de rundt ti minuttene dit opp ble jeg ønsket hjertelig velkommen av Diana selv, som raskt fikk sjekket meg inn samtidig som hun lovet meg en utsøkt frokost morgenen etter.

Chippenham er en historisk markedsby som ligger i den nordvestlige delen av grevskapet Wiltshire; rundt to mil nordøst for Bath og drøyt 15 mil vest for London. Chippenham har med sine forsteder rundt 40 000 innbyggere, og ligger ved elven Avon (som for øvrig er en av flere britiske elver med dette navnet), med den sørlige delen av det idylliske Cotswolds-området rett nord for seg. Byen er som nevnt en historisk markedsby som senere vokste ved jernbanens ankomst på midten av 1800-tallet, og Chippenham er nå i stor grad en pendlerby med innbyggere som pendler til arbeid i Bath, Bristol eller til og med London. Etter å ha installert meg ville jeg nå rusle en tur inn i sentrum og ta en nærmere kikk på byen som jeg vel tidligere kun har vært i da jeg skiftet raskt mellom tog og buss til og fra en kamp hos Melksham Town for noen år siden.

Jeg hadde via undersøkelser valgt meg ut en flott pub å besøke, men før jeg stakk snuta innom Old Road Tavern tok jeg en tur oppom Hardenhuish Park for en liten kikk i dagslys. Deretter var det også på tide å få litt mat i skrotten, så jeg vandret videre inn i sentrum – over brua som krysser over elven. På den andre siden orienterte jeg meg frem til Wetherspoons-puben The Bridgehouse, etter at jeg hadde blitt fristet til å snoke innom Waterstones-sjappa like ved. Det viste seg å være den femte filialen av denne bokhandler-kjeden hvor jeg uten hell forsøkte å slå kloa i årets Non-League Directory som de riktignok hevdet å ha på lager uten at så var tilfelle. Da fikk den bare bestilles ved hjemkomst Norge, men jeg gikk likevel ikke tomhendt, for jeg ble fristet til å punge ut £30 for en tjukk og utrolig flott illustrert innbundet bok som forteller forhistorien til George R.R. Martins A Song of Ice and Fire. Denne ble jeg selvsagt sittende å bla i mens jeg ventet på middagen ved Spoons-puben.

Jeg fikk da også skrevet et postkort til min kjære mor før jeg brøt opp og beveget meg videre, og i det fine været slo jeg meg rett og slett ned en liten halvtime på en benk i et idyllisk område langs elvebredden. Neste stopp ble The Brunel, som ligger rett ved viadukten som fører jernbanen over veien her. Etter en kjapp pint der var det omsider tid for å sjekke ut Old Road Tavern, og denne puben skuffet virkelig ikke. Mens jeg nøt min andre pint med Orchard Thieves og knasket på en pose pork scratchings, kom plutselig min groundhopper-kompis Richard Bysouth inn. Han hadde tatt turen fra London, og skulle i likhet med meg se Chippenham Town v Gloucester City, men i stedet for å lade opp i denne herlige, kritikerroste puben, valgte han snart å bryte opp for å i stedet benytte den langt kjipere Wetherspoons-puben. Hver sin smak, og forstå det den som kan, men det er personer som «samler på» Wetherspoons-puber akkurat som andre gjør fotballbaner, og han er altså en av disse.

Vi avtalte uansett å møtes senere på kveldens kamparena, og jeg ble sittende en stund til før jeg lettet på liket og trasket oppover Marshfield Road. Jeg fikk svippet innom mitt krypinn og slengt fra meg et par ting før jeg fortsatte mot kveldens kamparena, og med en times tid til avspark kunne jeg betale meg inn. £12 fattigere fikk jeg stige innenfor, og ytterligere £2,50 byttet eier da jeg skaffet meg et eksemplar av kveldens kampprogram som viste seg å være en 64-siders blekke med masse interessant innhold. Innenfor var man også i gang med salg av Golden Goal-billetter, og jeg slo på stortromma og valgte meg tre billetter før jeg kunne ta en ny rask tur rundt anlegget og deretter oppsøke klubbens bar oppe i andre etasjen på hovedtribunen.

Chippenham Town ble stiftet allerede i 1873, og tok i 1901 plass i Wiltshire League. Tre år senere ble de med i Western League mens de også fortsatte å spille i Wiltshire League (noe som ikke var helt uvanlig på den tiden). I 1906 trakk de seg fra Western League, men vant deretter Wiltshire League i både 1908 og 1909, før de fulgte opp med en rekke andreplasser. Ligatittelen ble igjen vunnet i 1929, og året etter ble det gjensyn med Western League, der de nå tok plass i Division Two. Denne ligaens to divisjoner ble redusert til èn i 1939, og da man startet opp igjen etter andre verdenskrig, tok Chippenham Town andreplassen i 1946. Det var kanskje en forsmak hva som skulle komme, for i 1952 sikret de seg ligatittelen samtidig som de for første gang spilte seg frem til FA Cupens første ordinære runde.

Utover i 1960-årene hadde man et par sesonger tilbake i Wiltshire League, før klubben i 1968 var å finne i Hellenic League, og deretter returnerte til Western League igjen i 1973. Da de ble nummer to (bak Taunton Town) i Western League våren 2001, fikk de rykke opp i Southern League Division One West, der de debuterte med ny andreplass og et andre strake opprykk. Dermed startet Chippenham Town en tilværelse i Southern League Premier Division som skulle vare i 15 sesonger. De kvalifiserte seg ikke til å få være med å starte den nye Conference South i 2004, men var i de påfølgende sesongene flere ganger nære på å ta steget opp. Våren 2005 ble det andreplass, og Bedford Town ble slått i playoff-semien før de måtte se seg slått 0-1 av Hednesford Town i finalen. Året etter ble fjerdeplassen fulgt opp med seier over Kings Lynn Town i playoff-semien, men igjen ble det hjemmetap i finalen – denne gang med 2-3 for Bedford Town.

I 2008 ble det etter ny fjerdeplass stopp i playoff-semien med tap for Halesowen Town, mens de etter tredjeplassen i 2010 slo Hednesford Town i playoff-semien, men heller ikke denne gangen ville det seg da de tapte finalen borte mot Nuneaton Town. Man kan vel kanskje konkludere meg at Chippenham Town foreløpig ikke har hatt den beste playoff-statistikken, og i så måte var det nok greit at de slapp playoff da de i 2016/17-sesongen stormet mot Southern League-tittelen og direkte opprykk til Conference South, der de nå altså har tatt fatt på sin første sesong på dette nivået. De hadde da heller ikke gjort seg bort så langt, der de sto med statistikken 2-3-3 etter sine første åtte kamper i ligaen, og dermed befant seg på en 14. plass. Det var fire poeng opp til kveldens gjester, Gloucester City, som på sin side sto med 4-1-3, men det er vel andre lag som var forventet å kjempe helt i toppen.

Lokal uttale av engelske navn kan noen ganger virke nokså underlig, og Hardenhuish Park er et artig eksempel på dette. Når Hardenhuish uttales ‘Harnish’ dropper de lokale altså flere bokstaver og et par stavelser. Uansett flyttet Chippenham Town inn på Hardenhuish Park i 1919, etter å ha spilt på flere andre baner før dette. Klubbens hjemmebane har en flott og klassisk hovedtribune med et karakteristisk tak som dupper i front. Denne tribunen strekker seg rundt 1/3 av banens lengde, og har senere blitt utvidet i tillegg til at den nå også har fått selskap av en liten og ikke like karakteristisk tribune av den moderne, prefabrikerte sorten som står ved dens side. På motsatt langside er det i hele banens lengde ståplasser under tak, med overbygg som varierer i høyde ettersom den følger den noe skrånende gressmatta som heller nedover mot Bristol Road End. Både på sistnevnte og den andre kortsiden er det ståtribune som gjelder, men mens man på deler av Bristol Road End står under tak, har man ikke slik luksus på motsatt kortside.

Baren entres via en trapp på utsiden av den flotte hovedtribunens bakside, og på vei dit traff jeg igjen på Richard som hadde fått huket av sin Wetherspoons-pub og nå hadde kommet seg hit. Der inne kunne vi for øvrig se en rekke forskjellige effekter som var hengt opp på veggene og som vitnet om besøk fra Norge. Et par hjemmesupportere kunne fortelle om en norsk supporterklubb drevet av en ivrig kar fra det jeg mener var Rogaland, og som flere ganger hver sesong tar turen over; noen ganger med en hel gjeng av kompiser. Enda mer interessant var det dog å høre deres betraktninger rundt deres debutsesong i Conference South, og det syntes å være enighet om at man vil være fornøyd med å etablere seg i divisjonen.

Blant det som etter hvert viste seg å være 612 tilskuere hadde det også møtt opp en del supportere fra Gloucester, og jeg måtte nesten benytte anledningen til å spørre de tiger-stripede om situasjonen rundt deres nye stadion. Gloucester City har jo som kjent vært i eksil siden den store flommen i 2007 sørget for at de måtte forlate sin hjemmebane Meadow Park. Nå skal det endelig bygges nytt (og flomsikkert) stadion på samme sted, og jeg var nysgjerrig på om arbeidet hadde begynt. En av bortekarene kunne bekrefte at han så sent som uken i forveien hadde sett tegn som tydet på at arbeidet var i ferd med å starte, men mens noen fortsatt spekulerer i en mulig retur til neste sesong, mente de fremmøtte her at det nok var mer naturlig å sikte seg inn på 2019/20-sesongen. For øvrig fikk jeg også høre hvordan et par av de håpet at man kunne bygge videre på forrige sesongs 10. plass, og tigrene kom da også fra fire strake seire.

Da jeg hadde hentet meg en kopp Bovril og vi hadde tatt oppstilling i påvente av kampstart, fikk vi imidlertid snart se at det var vertene som kom best i gang, og allerede i kampens andre minutt tok de ledelsen slik at jeg kunne kaste mine tre Golden Goal-billetter som alle hadde første scoring i andre omgang. Man mente at det var Dave Pratt som headet ballen i bue over Tigers-keeper Tom Hadler og i mål, men for meg så det ut som et det var bortespiller Spencer Hamilton som headet i eget mål, og også ligaens egne nettsider har i ettertid registrert det som et selvmål. Uansett sto det 1-0, og ikke lenge etter kunne The Bluebirds doblet ledelsen etter flott forarbeid av Pratt, som var involvert i mye av det vertene skapte offensivt. Ved denne anledningen skiftet hans harde innlegg retning i Tigers-forsvarer Rob Cundy, men keeper Hadler reddet glimrende da han vartet opp med en refleksredning.

Ed Williams var god for et bortelag som etter dette hadde en god periode, og etter å ha dratt av tre mann skjøt han like utenfor via et Chippenham-bein. Williams var på farten igjen da han spilte gjennom Joe Parker, men sistnevntes skudd ble reddet av Bluebirds-keeper Jared Thompson. Hjemmelaget virket rett og slett noe skumlere når de kom fremover, og Dave Pratt var igjen frempå da han skar inn i feltet og avsluttet like utenfor. Bortekeeper Hadler måtte igjen i aksjon da Michael Jones fikk en tå på et innlegg og styrte ballen på mål, og helt på tampen av omgangen hadde gjestene en mulighet da Ethan Moore headet rett utenfor. Dermed sto det 1-0 da dommeren blåste og spillerne gikk i garderoben mens jeg sammen med Richard gikk tilbake til baren.

Etter pause hadde Joe Parker allerede testet hjemmekeeper Thompson da Jake Andrews gjorde tilsvarende med bortekeeper Hadler, og ni minutter ut i andre omgang doblet Andrews hjemmelagets ledelse. Fra min posisjon var jeg umiddelbart sikker på at han måtte være i offside da han ble spilt gjennom, men jeg sto når sant skal sies ikke spesielt optimalt plassert for å bedømme det, og linjemannen holdt sitt flagg nede, så det var nok greit. Uansett sendte han ballen forbi bortekeeperen og i mål til 0-2. Chippenham Town var gode nå, og både Dean Evans, Michael Jones og Matt Smith hadde sjanser til å øke ytterligere mens jeg hentet meg en ny Bovril. Hjemmelagets ledelse fremsto etter hvert som temmelig fortjent.

For Gloucester City hadde Joe Hanks sendt en volley rett på keeper Thompson, og med ti minutter igjen sendte innbytter Zack Kotwica i vei et skudd som ble reddet greit av Chippenham-keeperen. Hjemmelaget virket nå mest opptatt av å ro i land de tre poengene, og bortelagets beste sjanse kom et par minutter på overtid da Joe Hanks fyrte løs og traff tverrliggeren. Til tross for at de i kampens avslutningsfase kastet folk fremover i et siste desperat forsøk på å hente opp de to målene, var det for sent for Gloucester City som etter fire strake seire nå altså led nederlag, og det var som sagt en nokså fortjent seier til Chippenham Town som jeg ut fra det jeg så denne kvelden mener skal være gode nok til å klare seg greit denne sesongen.

Mens Richard raskt satt kursen tilbake mot London, tok jeg igjen turen opp i baren og ble igjen for å unne meg en pint og samtale litt med noen av de fremmøtte. En representant for hjemmelaget ga meg dessuten en enda mer detaljert innføring i temaet rundt de norske supporterne og deres turer til Wiltshire, og jeg måtte nesten la den barmfagre frøkna bak baren gi meg et siste påfyll i glasset før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde trivdes ved Hardenhuish Park, som først og fremst takket være sin klassiske gamle hovedtribune er en koselig kamparena. Måtte det forbli slik til tross for suksess på banen. Jeg hadde uansett en ny lang reise når jeg dagen etter skulle se turens siste kamp, så jeg trasket snart tilbake til Diana Lodge og kom meg til sengs.

English ground # 444:
Chippenham Town v Gloucester City 2-0 (1-0)
Conference South
Hardenhuish Park, 5 September 2017
1-0 Spencer Hamilton (og, 2)
2-0 Jake Andrews (54)
Att: 612
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £3

Next game: 06.09.2017: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town
Previous game: 04.09.2017: Carnforth Rangers v Cartmel & District

More pics

Mandag 04.09.2017: Carnforth Rangers v Cartmel & District

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er ikke hver mandagsmorgen at jeg våkner så frisk og opplagt som det tilfellet var da jeg denne morgenen våknet til liv i Birmingham. Jeg hadde ikke spesielt dårlig tid, så etter å ha fått i meg en frokost, tuslet jeg en liten tur rundt i sentrum før jeg gikk for å sjekke ut av Britannia-hotellet og komme meg ned til Birmingham New Street jernbanestasjon for å ta plass på 11.15-toget som skulle frakte meg opp til Lancaster. Denne mandagen bød på flere alternativer – også nye stadioner for meg, men det var likevel aldri noe som fristet mer enn et besøk til Carnforth Rangers og det som ville bli det laveste nivået jeg noen gang har sett kamp på, og faktum var at jeg hadde sett frem til denne dagen og besøket i Carnforth. Ved avreise fra Birmingham var jeg allerede klar over at Northern Rail-streiken ville kunne stikke visse kjepper i hjulene senere den dagen, men først var det bare å komme seg til Lancaster.

Togturen dit opp tok i underkant av to timer, slik at jeg litt over klokka ett steg av og kunne dra med meg pikkpakket gjennom sentrum for å finne St Thomas Cottage. Der hadde jeg betalt £40 for overnatting, men en total mangel på skilting gjorde det alt annet enn enkelt å finne. Dessverre hadde jeg ikke sett mailen de hadde sendt meg der det var lagt med bilde av inngangspartiet for at jeg lettere skulle finne frem. Jeg fant da uansett omsider frem og fikk raskt sjekket inn før jeg strøk på dør og gikk for å sjekke ut koselige Lancaster sentrum. På togturen nordover hadde jeg for øvrig blitt kontaktet av Owen Amos, sønn av tidligere Northern League-formann Mike Amos som jeg hadde truffet ved flere anledninger også på denne turen. Owen er journalist i BBC, og etter at hans far hadde nevnt meg og mine reiser, ville han av en eller annen grunn intervjue meg, så jeg lovet å ta kontakt når jeg var klar for en prat.

Rett nedenfor Lancaster Castle og med kun et par minutters gange til togstasjonen slo jeg meg ned ved Merchants 1688, og det syntes som et sted godt som noe til å få det unnagjort. Etter at Owen takket for praten og fortalte at han håpet å publisere artikkelen onsdag morgen i forbindelse med at jeg senere den dagen skulle se turens siste kamp, tømte jeg glasset og gikk mot stasjonen. Takket være Northern Rail-streiken måtte jeg med 14.37-toget til Carnforth, og jeg visste samtidig at siste tog tilbake ville gå allerede klokka 17.02, slik at returen ville måtte skje med buss. Men det skulle bli flere kjepper i hjulene, for da jeg ankom stasjonen med et kvarters tid til avgang var allerede toget kansellert grunnet en gasslekkasje langs linjen. Heldigvis var det i ferd med å ankomme busser som skulle være erstatning for tog, og bussturen opp til Carnforth gikk da også egentlig ganske radig tross alt.

Carnforth er en liten by helt nord i grevskapet Lancashire, et lite stykke nord for Lancaster – jeg vil anslå at det ikke er noe særlig mer enn en mil mellom de to. Byen har et innbyggertall på så vidt over 5 500, og mye av dens historie de siste par hundre årene har vært dominert av jernbanen, samt smelteverk og utvinning av kalkstein. Carnforth ble i sin tid et knutepunkt der tre jernbanelinjer møttes, og vokste fra en liten landsby til å bli en jernbane-by som også skulle bli hjemsted for et viktig jernbane-depot. Carnforth stasjon er verdt en kikk i seg selv, og var i 1945 åsted for innspillingen av David Leans kortfilm «Brief Encounter». Stasjonen er i dag bevart som et heritage centre og fremstår minst like mye som et museum som en jernbanestasjon. Jeg måtte selvsagt innom her for å ta en kikk før jeg beveget meg videre. Tilknyttet stasjonen ligger også micro-puben Snug Micro Pub, der jeg hadde planlagt et stopp, men den åpnet ikke før klokka 17.00.

Derfor tuslet jeg inn i byen og startet min planlagt pub-til-pub-runde i Carnforth med å gjeste et par andre etablissementer. Både Royal Hotel og Carnforth Hotel ble testet før turen gikk til County Hotel, der jeg også begynte å kjenne magen rumle. De serverte en aldeles utsøkt kalvelever med blant annet potetmos, bacon og brun saus, og etter dette herremåltidet kunne jeg så smått begynne å tenke på en retur til The Snug Micro Pub. Der ble jeg servert en pint Thistly Cross, og sannelig rakk jeg også å skrive et par postkort. De ble postet på vei opp mot kveldens kamparena Quarry Lane, der det skulle være kampstart allerede klokka 18.15. Jeg visste at det ikke ville være noen bar eller lignende fasiliteter der, så etter en kikk på klokka så jeg at jeg også hadde tid til å stoppe innom Shovel Inn.

Det var da omsider på tide å tilbakelegge resten av strekningen, og jeg svingte snart ned til høyre på en grusvei som leder frem til Quarry Park. Denne grusveien er ikke bare lang, men også så vanvittig hullete og humpete at jeg vil tro det går hardt utover både eksospotter og annet utstyr på bilene som regelmessig kjører her. Med et kvarters tid til avspark ankom jeg da i hvert fall omsider Quarry Park, som ligger like skjermet som jeg hadde fått inntrykk av på kartet. Det er i seg selv en sentral og sentrumsnær beliggenhet, men det virker ikke slik når man er der omringet av grønt på alle kanter, og adkomsten skjer som nevnt via en lang grusvei i elendig forfatning. Det er kanskje grunnen til at en annen groundhopper kom over et amorøst par da han en dag kikket innom for å ta noen bilder. Det førte jo også til visse morsomheter der flere kjente undret seg om hvorvidt bakgrunnen for mitt besøk var iveren etter å ha funnet en mulig dogging spot, men jeg kunne berolige med at jeg hadde andre insentiv for mitt besøk.

Carnforth Rangers er ifølge deres logo stiftet i 1906, og selv om det ikke virker altfor enkelt å grave i deres historie, virker det som om de har tilbragt mye tid i North Lancashire & District League. Dette er en liga som ikke offisielt er med i den engelske fotball-pyramiden, men i realiteten er det en potensiell feeder-liga for West Lancashire League. Det vil si at dens øverste nivå vil være ensbetydende med non-league step 10 – eller nivå 14 totalt, dersom man ikke skulle forstå denne sjargongen. Klubben var da også en periode å finne i West Lancashire League, der de i 1990 rykket opp i toppdivisjonen. Det endte imidlertid med to sisteplasser, og etter at de første gang ble benådet fra nedrykk, måtte de i 1992 ta turen ned igjen. Carnforth Rangers var å finne i West Lancashire League frem til 2004/05-sesongen, da de ser ut til å ikke ha fullført sesongen, og det virker som om de har valgt å bli flyttet ned igjen til North Lancashire & District League.

Der vant de ligatittelen i både 2012, 2014 og senest i 2016, men de har åpenbart ikke vært interessert i noen retur til West Lancashire League. En kar jeg vekslet noen få ord med ga da også uttrykk for at det var tilfelle, og at det ville medført mer reising og dermed økte utgifter. Men han mente da også at det flere ganger har vært oppe til vurdering, og at det muligens kan bli aktuelt igjen ved en senere anledning. Denne ettermiddagen skulle de ta imot regjerende mestre Cartmel & District, så det var intet mindre enn et møte mellom de to siste sesongers ligamestre jeg skulle være vitne til. Når man legger til at gjestene også ble nummer to da Carnforth vant sin forrige ligatittel, var det duket for et storoppgjør i denne ligaen.

Idet jeg nådde enden av grusveien og kom inn på parkeringsplassen bak det ene målet, hadde det plutselig begynt å regne ganske kraftig, og det var tydelig at jeg for første gang på en tur der jeg tross alt hadde vært nokså heldig med været, skulle få se kamp i skikkelig grisevær. Det var for øvrig ingen inngangspenger her, og naturlig nok heller intet kampprogram, men ringrev som jeg etter hvert er fikk jeg huket tak i dommeren idet han var i ferd med å titte ut av sin garderobe, og han gikk velvillig med på å fiske frem arket med lagoppstillinger slik at jeg fikk fotografert det og dermed hadde noen navn å henge på de forskjellige aktørene. Med det unnagjort var det bare å søke ly under tak på tribunen på bortre langside.

Quarry Park er et nokså beskjedent anlegg, og denne tribunen er det eneste av slike fasiliteter her. Samtidig er nok dette garantert blant ligaens beste anlegg – og sannsynligvis det beste. Den nevnte hovedtribunen har også åpenbart fått litt stell side bildene jeg først så herfra, og med nytt eller reparert tak forble jeg tørrskodd så lenge jeg befant meg der. Det er en tribune i hvit mur, med røde søyler og med klubbens initialer malt i rødt på veggen. Innvendig har den noen bratte trinn med betongavsatser som man kan stå eller sitte på. Bortsett fra dette er man rundt resten av anlegget henvist til å stå rett på gresset der det er mulig, og det er vel for øvrig kun deler av denne langsiden som var gjerdet inn med stolper og gelender. Laglederbenkene står på hver side av tribunen, og derfra fikk jeg noen snodige blikk da jeg tidlig i kampen trosset regnet og gikk en runde for å knipse noen bilder mens jeg på de få minuttene ble søkkvåt til skinnet.

Nå skal jeg ikke gå altfor detaljert til verks med selve kampen, men oppe på tribunen kom jeg i prat med en groundhopper fra Preston som hadde hørt at det skulle komme en nordmann, og jeg ble stående å se kampen med denne karen som til og med tilbød meg skyss tilbake til Lancaster etter kamp. Sammen med oss sto også moren til Carnforth-spiller Phillip Meeks, og som tre av det jeg talte meg frem til å være 41 tilskuere fikk vi se at Ryan Patterson sendte gjestene i føringen fra straffemerket i det 20. minutt etter en nokså sjansefattig innledning på kampen. Det hadde raskt blitt en tung og vanskelig gressmatte som ikke ble enklere av regnet som veltet ned med uforminsket styrke. Det utviklet seg til snart til å bli slike forhold jeg elsker å se kamp i, men jeg krysset fingrene for at jeg ikke skulle ha noen grunn til å frykte avlysning slik jeg mistenkte kunne vært tilfelle i visse andre ligaer. Det var en underholdende affære med en kamp som bølget frem og tilbake med sjanser begge veier, men ved pause sto det fortsatt 0-1.

Hjemmelaget stormet etter pause i angrep på jakt etter utligning, og det var kun Cartmel-keeper Andrew Kendal som hindret en tidlig scoring da han på kort tid vartet opp med tre gode redninger. Ni minutter ut i omgangen måtte han dog kapitulere da Aaron Hoyle fikk kjempetreff og utlignet til 1-1. Cartmel-keeperen var like etter reddende engel igjen da han reddet forsøket fra Haydn Holmes, og heller ikke Sam Frith klarte å overliste borte-keeperen som slo hans skudd over. Cartmel var også skumle da de kom fremover, men det var litt mot spillets gang da de igjen tok ledelsen i det 68. minutt. Et frispark ble slått inn i feltet, og Graham Rhodes headet i mål bak Carnforth-keeper Adam Bee. Jeg lot meg imponere over nivået som jeg må innrømme å ha vært litt skeptisk til, og det var som nevnt en meget underholdende kamp der Carnforth igjen måtte jakte på utligning.

Med ti minutter igjen burde vertene ha utlignet da Holmes kom alene med keeper, men han skjøt rett på målvakt Kendal som igjen vant duellen. Noen minutter senere fikk de imidlertid sin nokså fortjente utligning da Asa Stone besørget 2-2. Det var tid for flere mål, og helt på tampen holdt innbytter Jamie Chick på å sikre bortelaget alle poengene da han avsluttet i stolpen. Dermed endte det med 2-2 og poengdeling, og det var nok tross alt et nokså greit resultat kampen sett under ett. Preston-karen ville rett hjem, og det var uansett ingen grunn til å bli, så vi takket for oss før han manøvrerte seg forsiktig ut fra anlegget langs grusveien og satt kursen sørover. Turen ned til Lancaster gikk raskt, og det var fortsatt tidlig da han slapp meg av i sentrum, så jeg tok en tur ut på byen der.

Jeg hadde hatt et ørlite håp om å kunne finne et sted der man viste Tsjekkia v Nord-Irland, men skjønte raskt at jeg måtte ta til takke med England v Slovakia, som jeg så ferdig ved The Penny Bank. Da turen gikk videre til The Tap House havnet jeg midt oppe i ukas quiz, og da jeg etter et raskt glass der gikk for å avslutte kvelden ved Ring O Bells var det allerede stengt, slik at kveldens siste pint i stedet ble inntatt på Wetherspoons-puben The Sir Richard Owen. Det var på tide å ta kvelden etter det som hadde vært en lang dag, og jeg hadde heldigvis omsider også tørket ordentlig da jeg krøp under dyna. Carnforth og Carnforth Rangers hadde vært en interessant bekjentskap. Neste morgen ventet en ny kamp, og dessuten en nokså lang reise, så det var bare å få seg litt søvn.

English ground # 443:
Carnforth Rangers v Cartmel & District 2-2 (0-1)
North Lancashire & District League Premier Division
Quarry Park, 4 September 2017
0-1 Ryan Patterson (pen, 20)
1-1 Aaron Hoyle (54)
1-2 Graham Rhodes (68)
2-2 Asa Stone (84)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 05.09.2017: Chippenham Town v Gloucester City
Previous game: 03.09.2017: Romulus v Kettering Town

More pics

Søndag 03.09.2017: Romulus v Kettering Town (@ Sutton Coldfield Town)

Da jeg våknet i St. Helens var det en våt, grå og hustrig søndagsmorgen, og dette var en dag der jeg noen dager i forkant hadde fått solide kjepper stukket i hjulene for mine planer. Jeg hadde tidlig blinket meg ut League One-kampen Blackburn Rovers v Fleetwood Town, som skulle hatt avspark klokka 12.15 denne søndagen, og på en ukedag der utvalget gjerne er meget beskjedent var det en fin mulighet til å få besøkt Ewood Park. Jeg hadde dog ikke tatt høyde for at tre Blackburn-spillere skulle bli kalt opp til forskjellige landslagstropper slik at kampen ble utsatt, men heldigvis kunne groundhopperen John McClure informere meg om dette noen dager tidligere, på et tidspunkt da jeg fortsatt ikke hadde booket overnatting for denne dagen. Nokså ergerlig, men det var bare å ta en ny kikk på alternativene.

Den nærmeste jernbanestasjonen til Ewood Park er Mill Hill, og rett i nærheten spiller klubben Mill Hill FC i East Lancashire League. Samtidig har de også et Sunday League-lag som benytter hjemmebanen Griffin Park til sine kamper i Blackburn Sunday Football League. Jeg så lenge på muligheten til å dra dit opp, men jeg fant ut at jeg med søndagsruter nok ikke ville ankomme før et kvarters tid etter kampstart klokka 10.30 om jeg dro med tog. Alternativet var tre forskjellige busser, men ruten fremsto så kronglete at jeg slo det fra meg, og det var like greit siden jeg i ettertid registrerte at hjemmelaget vant på walkover slik at kampen tilsynelatende ikke ble spilt. Uansett; det var i hvert fall FA Cup-helg, og det betød i det minste noen alternativer, og jeg kikket nå på disse. Av de fire søndagskampene var det kun Littlehampton Town som ikke var en «banedeler», og selv om det hadde vært trivelig med et gjensyn der, ville jeg aldri komme meg dit ned i tide.

Selv om jeg kvelden før hadde vurdert en siste gang å sette kursen mot Mill Hill, valgte jeg meg etter hvert en revisit til Sutton Coldfield Town, der deres leietakere Romulus skulle være vertskap for Kettering Town i FA Cupens første kvalifiseringsrunde. Derfor var det med Birmingham som destinasjon at jeg la ut fra St. Helens denne morgenen, men etter å ha toget til Wigan North Western, benyttet jeg den 59 minutter lange ventetiden der til å innta en full english breakfast ved Wetherspoons-puben Moon Under Water før jeg tok plass på 10.28-toget som skulle frakte meg ned til Englands nest største by. Ved ankomst Birmingham fikk jeg dumpet bagasjen på Britannia-hotellet oppe på New Street, der jeg hadde betalt £38 for overnatting. Innsjekkingen fikk vente til senere, for nå strenet jeg ned igjen til Birmingham New Street for å rekke 12.06-toget til Sutton Coldfield.

Jeg mistet imidlertid dette toget med et nødskrik, da det forlot perrongen idet jeg kom ned rulletrappa. I stedet for å vente en halvtime på neste tog valgte jeg å heller ta 12.17-toget til Perry Barr for deretter å la buss 907 frakte meg derfra. Det virket som om det i hvert fall ikke var noen tregere løsning, for jeg ville ha en kortere spasertur fra bussholdeplassen enn fra jernbanestasjonen. Mens jeg byttet fra tog til buss ved Perry Barr traff jeg også på et kjent fjes i form av en groundhopper jeg ofte har sett på blant annet de organiserte Hop-arrangementene. Med lokalkjent reisefølge tok jeg dermed plass på 907-bussen som brukte rundt 25 minutter på å frakte oss til holdeplassen Duke Street; fem minutters gange fra Sutton Coldfield Towns hjemmebane Central Ground – også kjent som Coles Lane.

Sutton Coldfield er en by som ligger en drøy mil nordøst for sentrale Birmingham, og den har i slik grad vokst sammen med Englands nest største by at den er å anse nærmest som en ytre nordlig bydel. Historisk sett har byen tilhørt Warwickshire, men etter etableringen av det nye grevskapet West Midlands i 1974 har den sortert under sistnevnte. Sutton Coldfield har det som skal være Englands største bypark utenfor London, og etter jernbanens ankomst i 1860-årene var Sutton Park en populær destinasjon for Birmingham-folk som kom hit på utflukter for å slippe unna storbyens forurensning. I Sutton Park har man for øvrig også bevart en strekning av romerveien Icknield Street, som gikk fra Gloucestershire til South Yorkshire. Ellers var jernbanen selvsagt også medvirkende til at det landlige stedet vokste frem til å bli en soveby for Birmingham, og i dag bor det rundt 95 000 i Sutton Coldfield.

Da jeg nå kom gående nedover Coles Lane og snart svingte til venstre inn innkjørselen mot inngangspartiet, var det ikke første gang jeg så baksiden av den karakteristiske hovedtribunen foran meg. I romjula 2012 var jeg nemlig her og så Sutton Coldfield v Kidsgrove Athletic, der hjemmelaget snudde en underholdende kamp. Nå var det altså banedelende Romulus jeg skulle se i aksjon, og dette er første gang jeg gjør en revisit til en britisk bane med kunstgress. Det var kanskje medvirkende til at det var med litt blandede følelser at jeg gikk for å betale meg inn, men ingen regel uten unntak, og dette unntaket fra mine «regler» ga meg i hvert fall muligheten til å stifte bekjentskap med fotballklubben Romulus, samtidig som det også faktisk ville være første gang jeg så Kettering Town.

Romulus FC ble stiftet så sent som i 1979, og spilte opprinnelig Sunday League-fotball, men av spillere som kom gjennom deres system kan nevnes blant annet Dean Sturridge, Darius Vassell og Zat Knight. Etter flere år med suksess tok de i 1999 omsider steget opp i den ordinære pyramiden og tok plass i Midland Combination Division One. Etter å ha debutert med andreplass fikk de rykke opp i Midland Combination Premier Division. Der etablerte de seg umiddelbart i toppen, og da de i 2004 vant ligatittelen sikret de seg samtidig opprykk til Midland Alliance. Også her ble det et kort opphold, for tre år senere var en andreplass godt nok til at Romulus fikk ta steget opp på non-leagues step 4. De tre første sesongene der ble tilbragt i det som da het Southern League Division One Midlands, og det er åttendeplassen som de våren 2010 tok i sin siste sesong i denne divisjonen som fortsatt står som deres bestenotering. Deretter ble de flyttet sidelengs fra Southern League over til NPL Division One South.

Årene i NPL 1 South har stort sett endt med plasseringer på nedre halvdel, bortsett fra to sesonger der de så vidt har karret seg opp på øvre halvdel med tiendeplasser. Heller ikke denne sesongen forventes Romulus å være blant klubbene som kjemper om divisjonstittel og opprykk. Etter å ha betalt meg inn med £8 og punget ut ytterligere £2 for et eksemplar av dagens kampprogram, kunne jeg konstatere at det ikke hadde noen tabell – slik man godt kunne unnet seg til tross for at det var FA Cup det denne søndagen var snakk om – men med hjelp av Non-League Paper som jeg hadde rasket med meg i Wigan, kunne jeg se at Romulus lå sist i NPL 1 South med kun ett poeng på sine fire kamper. Nå skulle de ikke bare opp mot en klubb fra nivået over, men Kettering Town var sågar også sammen med Banbury United den eneste klubben som i Southern League Premier Division sto med full poengpott etter fem kamper. Ingen lett oppgave for Romulus!

Da jeg ankom hadde jeg observert grinebiteren og groundhopperen Tony Morehead rett foran meg i køen, og han hadde ment at det var gjort visse endringer her siden mitt forrige besøk. Da jeg kom meg innenfor så jeg også at det viste seg å stemme. Central Ground har vært hjemmebane for Sutton Coldfield siden 1920, da de flyttet fra en bane litt lenger ned langs Coles Lane. Den opprinnelig hovedtribunen i tre brant ned i 1955, og den nåværende hovedtribunen kom raskt på plass som en erstatning etter denne. Den flotte og karakteristiske hovedtribunen står midt på langsiden rett ved siden av der man kommer inn, og den er opphøyet fra bakkenivå slik at den entres via trapper i sidene. Der oppe har man sitteplasser med god utsikt over banen, og man kan også se ned på laglederbenkene som befinner seg foran denne tribunen.

På kortsiden sett til venstre herfra kunne jeg se en av endringene som var gjort siden mitt forrige besøk, for på den ene flanken var det satt opp en liten tribune – eller rettere sagt et lite overbygg – som fremsto slik at jeg mistenkte at det var ment som en slags handicap-tribune. Ellers er det kun hard standing her, men lenger borte på denne kortsiden finne man klubbhuset med sin store og fine bar. Over på bortre langside var det endringer å se, og her var ikke forandringene til det bedre, for overbygget som på deler av langsiden ga tak over hodet til stående tilskuere er fjernet. I stedet har man helt nede mot hjørnet ved klubbhuset fått på plass en sittetribune av den moderne og prefabrikerte sorten. Lenger ned langs denne langsiden står man nå under åpen himmel. På den nederste kortsiden har man derimot forlenget det som var et lite overbygg rett bak mål, og det kunne virke som om dette arbeidet fortsatt var pågående.

Om man ser bort fra den hersens kunstgressbanen, liker jeg Central Ground, og det er først og fremst takket være den flotte hovedtribunen. For Romulus sin del har jo de allerede i en årrekke banedelt her, og har dermed for lengst slått røtter ved Coles Lane. Etter en kjapp kikk på anlegget satt jeg kursen mot klubbhusets bar, og det var fortsatt rundt halvannen time til avspark, så jeg gikk til innkjøp av en pint Strongbow og satt meg ned for å kikke litt i programmet. Det var nokså fort gjort, for det var nokså lite spennende innhold som druknet i reklamen, og programmet forsvarte på ingen måte prisen som var fire ganger så mye som det jeg hos Percy Main Amateurs tidligere på turen betalte for et program som ikke var noe dårligere. Men et sted skal vel klubben hente inntekter fra, for jeg skal ikke si hva de eventuelt får av bar-inntektene her.

Romulus hadde kommet inn i den såkalte Preliminary Round, som er den nest første av alle rundene i FA Cupen, og der hadde tatt seg av Rugby Town med borteseier 3-2. For Kettering Town sin del kom de inn nå i første kvalifiseringsrunde, og var når sant skal sies temmelig store favoritter til å ta seg videre. Den tilreisende Poppies-fansen var også i overveldende flertall, og de hadde god tro på avansement, samtidig som de håpet å kunne kjempe om opprykk enten i form av divisjonstittel eller via playoff. En rask prat med en representant for Romulus-ledelsen bekreftet at de ikke kunne hjelpe meg med en pin til min samling, og også at det for deres del kanskje ville gå mot en ny sesong der det gjelder å holde seg unna nedrykkssonen. I det minste er det i utgangspunktet noe enklere denne sesongen, da det i forbindelse med omstruktureringen etter sesongslutt kun er én klubb som skal ned.

Etter å ha fått sikret meg en stensil med lagoppstillingene, var det på tide å komme seg ut i påvente av kampstart, og de 249 tilskuerne fikk snart se at gjestene fra Northamptonshire tok initiativet allerede fra start. Rene Howe headet i tverrliggeren, men ble uansett vinket av for offside. Etter fem minutter var det likevel klart for borteledelse da Rhys Hoenes ble lagt i bakken slik at dommeren pekte på straffemerket. Hoenes tok selv straffesparket og sørget for 0-1, men Romulus kjempet seg etter dette inn i kampen og spilte åpenbart med hjertet utenpå drakta der de kastet seg inn i taklingene og kjempet for hver eneste ball. Sjansene de fikk var gjerne i forbindelse med dødballer som frispark, cornere og ikke minst deres lange innkast inn i feltet.

Poppies-keper Paul White måtte i aksjon med en fin redning da Romario Martin fyrte løs, og likeledes da et av de lange innkastene ble headet på mål av Malachi Farqhuarson. På motsatt ende av banen ble Roms-keeper Liam Sharpe testet av Rene Howe og Aaron O’Connor, mens Michael Richens headet like utenfor fra en corner. Hjemmelagets midtbanespiller Barry Fitzharris fikk deretter tid og rom til å sende i vei et skudd som holdt på å snike seg inn i mål, men Poppies-keeper White var raskt nede og fikk slått unna. Det var likevel bortelaget som var nærmere å øke sin ledelsen før pause, og helt på tampen av omgangen traff Rene Howe igjen tverrliggeren med et skudd. Dermed var det fortsatt håp for The Roms da spillerne gikk i garderoben med 0-1 som pauseresultat.

Inne i baren ga Roms-folket uttrykk for at de til tross for underlege var i ferd med å gjøre sin beste kamp for sesongen, for de hadde likt det de så av innsats fra de røde- og hvitstripede i første omgang. I pausen fikk jeg også slått av en ny prat med noen av de tilreisende supporterne, og det var interessant å høre deres betraktninger rundt deres rivaler i Southern League Premier denne sesongen. Til tross for at Banbury United foreløpig var eneste klubb som holdt følge, virket det som om de var mer redd for en klubb som Hereford FC, og advarte i tillegg for blant annet Kings Lynn Town og Slough Town. Noen av de ga for øvrig uttrykk for at de allerede burde hatt et andre mål, men sa seg litt imponert over måten hjemmelaget hadde fremstått på.

Allerede i andre omgangs fjerde minutt fikk Kettering sitt andre mål da Aaron O’Connor omsatte et flott innlegg fra Lindon Meikle i scoring, og med 0-2 virket det nå tøft for et hjemmelag som dog fortsatte å kjempe heroisk. De måtte imidlertid innse at det tross alt var en nivåforskjell som begynte å gjøre seg gjeldende, og like etter kunne bortelaget økt ytterligere da et skudd fra Hoenes gikk via O’Connor og suste like over mål. Timen var så vidt passert da Rene Howe la inn til Rhys Hoenes som hadde en enkel jobb med å sette inn 0-3. Det hele var avgjort, og Romulus kom nå kun på sjeldne besøk på Ketterings tredjedel av banen, men ved ett av disse hadde Cameron Lee en god sjanse da han headet like utenfor.

Med tjue minutter igjen virket det som om kampen døde hen og at begge lag nærmest sa seg fornøyde med dagens dont og ventet på sluttsignalet. Både Howe, Meikle og Brett Solkhon hadde imidlertid halvsjanser for gjestene mens Jordan Francis skjøt like utenfor for et slitent hjemmelag, men det var fortsatt med 0-3 på resultattavla at kamplederen omsider blåste av. Kettering Town var i «hatten» for trekningen av andre kvalifiseringsrunde, mens The Roms kunne konsentrere seg om ligaen inntil videre. Mens mange av de fremmøtte snart strømmet mot utgangen valgte jeg å unne meg en pint i klubbhusets bar, der jeg samtalte litt mer med noen av de involverte. Etter å ha tømt glasset var det på tide å komme seg ned til sentrale Birmingham for å sjekke inn, så det var bare å legge ut på den rundt kvarter lange spaserturen til Sutton Coldfield jernbanestasjon.

Der fant jeg ut at jeg like godt kunne unne meg en vanningspause ved puben The Station rett utenfor stasjonen, men med både pint og pork scratchings satt til livs kunne jeg omsider toge ned til Birmingham New Street og snart sjekke inn og installere meg på rom 528. Jeg må ha vært ganske sliten, for da jeg la meg ned på senga for å lukke øynene et lite minutt, sovnet jeg i 19-tiden og våknet nokså forfjamset rundt to timer senere. Jeg måtte ut en tur for å få i meg litt mat, men det ble en rask svipptur innom The Briar Rose før jeg etter fullført måltid returnerte til hotellsenga for å se over morgendagens reiseplaner og deretter la meg underholde av storfilmen «Heat». Robert De Niros karakter kom seg dessverre ikke unna denne gangen heller, og snart fikk jeg besøk av Jon Blund. 

Revisit:
Romulus v Kettering Town 0-3 (0-1)
FA Cup, 1st Qualifying Round
Central Ground (aka Coles Lane), 3 September 2017
0-1 Rhys Hoenes (pen, 6)
0-2 Aaron O’Connor (49)
0-3 Rhys Hoenes (61)
Att: 249
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: n/a

Next game: 04.09.2017: Carnforth Rangers v Cartmel & District
Previous game: 02.09.2017: Tranmere Rovers v Dover Athletic

More pics

Lørdag 02.09.2017: Tranmere Rovers v Dover Athletic

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut to kamper på halvøya The Wirral, og etter en tidlig start og lang tur opp fra Llandrindod Wells i Wales, hadde jeg slengt fra meg bagasjen på Liverpool Lime Street og dratt nedover mot utkanten av Ellesmere Port for å se Vauxhall Motors v Heswall i West Cheshire League. Der fikk jeg se hjemmelaget vinne 5-0 før jeg gikk for å ta plass i den ventende drosjebilen, og sjåføren fikk raskt loset meg nordover på Wirral-halvøya, slik at jeg allerede fem-ti minutter over fem var fremme ved dagens andre kamparena; Prenton Park. Taksameteret hadde stoppet på £14,20, og etter at drosjekusken hadde fått betaling kunne jeg ta en kjapp kikk utenfor Tranmere Rovers’ hjemmebane, der hjemmelaget skulle ta imot Dover Athletic til TV-kamp i Conference National med avspark klokka 17.30.

Tranmere er en del av byen Birkenhead, og selve navnet Tranmere skal stamme fra våre breddegrader. På 900-tallet slo ifølge historien norske vikinger seg ned her og kalte stedet Tranemyr. Birkenhead har drøyt 85 000 innbyggere og ligger som nevnt på halvøya Wirral, på vestbredden av elven Mersey. Tradisjonelt har området sortert under grevskapet Cheshire, men hører i dag til Merseyside. Byen er først og fremst kjent som en havneby og som hjemsted for flere store skipsverft – ikke minst det store Cammell Laird-verftet. Ellers er det nok flere som jobber inn i Liverpool, og det er gode forbindelse med både tog og biltunneler inn til Beatles-byen på den andre siden av elven Mersey.

I skyggen av giganter som Liverpool og Everton på den andre siden av elven, har Tranmere Rovers aldri hatt de enkleste arbeidsvilkår, men med langt mindre ressurser har de i perioder likevel slått bra fra seg. Klubben ble i 1884 stiftet under navnet Belmont FC, men tok allerede året etter dagens navn. Da Football League i 1921 ble utvidet, var Rovers en av klubbene om fikk være med å stifte den nye tredjedivisjonens nordlige avdeling. I 1920-årene gå Tranmere også debut til en 16-åring som skulle bli en scoringslegende i engelsk fotball. 27 mål på 30 kamper ble fasiten i Rovers før Dixie Dean forsvant til Everton, der han ikke minst huskes for sin vanvittige rekord med 60 ligamål i øverste divisjon i 1927/28-sesongen. Tranmere Rovers var også med å sette en rekord som har stått siden Boxing Day 1933, for 13-4 seieren over Oldham Athletic er fortsatt tidenes mest målrike oppgjør i Football League, og i denne kampen scoret for øvrig Rovers’ Robert «Bunny» Bell hele ni mål.

Våren 1938 rykket Tranmere for første gang opp på nivå to, men rykket rett ned igjen, og etter andre verdenskrig falt klubben hen til en tilværelse i de to laveste divisjoner, der de i perioder også var i fare for exit fra Football League. Under ledelse av manager John King skulle 1990-årene vise seg å bli klubbens beste periode, og i 1990 vant de Football League Trophy etter finaleseier 2-1 over Bristol Rovers. Da de sesongen etter vant playoff-finalen mot Bolton og sikret seg sitt andre opprykk på tre år, var de også tilbake på nest øverste nivå. Samme sesong hadde de også spilt seg frem til finale i Football League Trophy, men hadde der måttet gi tapt for Birmingham City. Manager John King hadde samlet en fin miks av ungdom og aldrende stjerner som John Aldridge og Pat Nevin, og utover 1990-årene kjempet faktisk klubben flere ganger om opprykk til den nye Premier League. Tre år på rad i perioden 1993-1995 ble imidlertid fasiten tap i playoff-semifinalene.

I 1994 spilte Tranmere seg også frem til semifinalen i ligacupen, der de tapte for straffer for Aston Villa. Etter ti år måtte klubben i 2001 igjen ta turen ned på nivå tre etter å ha endt på sisteplass, men i tiden før og etter dette gjorde de flere gode cup-prestasjoner. I 2000 spilte de seg frem til ligacupfinalen, men der vant Leicester City til slutt 2-1. Mellom 2001 og 2004 nådde Tranmere også kvartfinalen i FA Cupen hele tre ganger. Våren 2014 rykket klubben ned i ligaens kjellerdivisjon, og sannelig endte de som jumbo året etter, slik at de måtte ta turen ned i Conference etter to strake nedrykk. I sin første sesong i Conference Premier misset de noe overraskende playoff, men etter andreplassen forrige sesong tok de seg av Aldershot Town i semifinalene og var klar for playoff-finale. Dessverre måtte de bite i gresset for Forest Green Rover, slik at de nå har tatt fatt på sin tredje sesong i non-league.

Jeg tok en runde rundt anleggets utside for å ta en kikk på statuen av John King, som står utenfor Main Stand ut mot Prenton Road. Mens jeg først var der, stakk jeg snuta innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling samt et eksemplar av dagens kampprogram som jeg punget ut med £3 for. Jeg hadde tidligere på dagen bestilt billett på nettet for å spare litt tid, men det viste seg at det ikke gikk an å velge å plukke opp billetten ved ankomst, for jeg fikk i stedet tilsendt en PDF-fil. Uten mulighet til å få printet den ut forhørte jeg meg rundt dette, men utviklingen ved Prenton Park har tydeligvis kommet nokså langt, for jeg ble fortalt at jeg med telefonen simpelthen kunne scanne strekkoden ved inngangspartiet. Dermed gikk jeg mot korrekt inngangsparti for å ta meg inn på The Kop, men på veien møtte jeg sannelig min groundhopper-kompis Steve Williams, som er ihuga Tranmere-fan og fast innslag på Prenton Park. Vi avtale å treffes etter kamp før vi for av gårde i hver vår retning.

Prenton Park har vært klubbens hjemmebane siden 1912, men på midten av 1990-årene fikk anlegget en skikkelig ansiktsløftning med tre nye tribuner. Det domineres av hjemmetribunen The Kop som på den ene kortsiden ruver over resten av anlegget. På motsatt ende av banen hadde kontingenten av supportere fra Dover inntatt The Cowshed. Langsiden på min høyre side sett fra The Kop ble opprinnelig bygget som Borough Road Stand, men ble i 2002 omdøpt til ære for klubbens mest suksessrike manager. På den andre langsiden er Main Stand nå anleggets eldste, bygget i 1968. I en periode i 1990-årene så man på muligheten for å bygge ut Prenton Park til en kapasitet på rundt 30 000 – noe som er nesten det dobbelte av dagens kapasitet på 16 587, men på det nivået klubben nå spiller spørs det vel om ikke de planene ikke bare er lagt på is, men også begravet under en solid dose støv.

Tranmere Rovers må sies å ha hatt en skuffende sesongstart, og 2-3-2 og en 15. plass etter de første sju rundene var neppe det Rovers-fansen og de fleste andre hadde sett for seg. Det var nemlig status før dagens kamper, og hjemmefansen krevde nå at manager Micky Mellon og hans gutter leverte en seier og tre poeng. Dover Athletic på sin side lå på en 9. plass med 3-2-2, men det var en svært jevn divisjon så langt, der det kun skilte seks poeng mellom ledende Sutton United og Barrow på 19. plass. Nytt av året er jo også dette våset med at de har utvidet playoff i Conference-divisjonene til å inkludere seks lag fra andre- til sjuende-plass, så det holder jo snart uansett å havne midt på tabellen for å få kjempe om kvalifisering til opprykk. Dermed var det i hvert fall ingen grunn for Tranmere-fansen å resignere allerede.

Dover har mistet sin målmaskin Ricky Miller, men slår likevel fortsatt bra fra seg, selv om deres bestemann denne ettermiddagen nok var keeper Mitch Walker. Han reddet greit fra Andy Mangan før Andy Cook skjøt like utenfor for vertene. Den første omgangen var ikke på noen måte verdt de £17 jeg hadde betalt, og var til tider søvnmedisin med mye småspill som sjelden eller aldri førte til noe av betydning. Mitch Pinnock hadde en halvsjanse for gjestene fra Kent, men omgangens største sjanse fikk hjemmelagets Jeff Hughes da han var mål for en lang ball inn i feltet. Han tok ned ballen og fyrte løs mot mål, men Dover-keeper Walker var på pletten og reddet flott. Det var egentlig første omgangs beholdning, og dermed var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause i det jeg nå begynte å mistenke var en 0-0-kamp.

Nå er jo ikke lenger Prenton Park et FL-stadion for tiden, men på de fleste andre måter enn på det sportslige plan er Tranmere Rovers egentlig som en FL-klubb å regne, og i så måte var Prenton Park en liten positiv overraskelse. Det jeg spesielt likte var at man ikke bare hadde et røykeområdet bak tribunen, men på utsiden der var det også en slags bar der supporterne samlet seg for å innta en pause-pint. Ikke snakk om å stå i gangen under tribunen her altså, men en skikkelig bar med sofagrupper og bord slik at det nesten var som å være i klubbhuset til en klubb på enda lavere nivåer. Skjønt, det var så fullt der at jeg allerede etter fem sekunder med sild i tønne valgte å snu rett innenfor døra. Likevel plukket jeg opp deler av samtaler der frustrerte hjemmefans ga uttrykk for misnøye med måten hjemmelaget fremsto på.

Tidlig i andre omgang hadde vertene en corner som ble headet på mål av Andy Cook, og kun en benparade av Dover-keeperen hindret scoring. Jeg håpet dette signaliserte mer underholdning i andre omgang, og snart var det Dover som prøvde seg med et skudd fra Femi Ilesamni som suste like utenfor Tranmere-målet. Innbytter James Norwood burde nok ha sørget for hjemmeledelse da han på blank kasse ikke klatre å styre inn et frispark, og på andre banehalvdel sendte Dover-innbytter Tobi Sho-Silva i vei et susende skudd som en flyvende Rovers-keeper Scott Davies måtte varte opp med en flott redning for å stoppe. Dover var enda nærmere da Ilesami igjen var frempå, men hans heading traff tverrliggeren. Kampen hadde åpnet seg opp, men etter hvert som klokka tikket ble også min mistanke om en målløs affære stadig styrket…inntil vi befant oss i det 79. minutt.

Det var en merkelig situasjon da Dover ble tildelt et omdiskutert straffespark. Headingen til Ryan Bird gikk rett i Rovers-forsvarer Ritchie Sutton, og når han skulle klarere, sparket han bort beinet til Bird som bakfra forsøkte å ta ballen fra ham. Rovers-fansen var i hvert fall ikke imponert, men Dover hadde uansett straffespark og Ryan Bird tok selv ansvar. Han dundret ballen i mål til 0-1, og en liten gruppe bortesupportere som hadde tatt den lange turen kunne slippe jubelen løs. Tranmere startet imidlertid å presse kraftig på i jakten på en utligning. De fleste trodde den skulle komme da Liam Ridehalgh ble spilt gjennom alene med keeper, men keeper Walker fikk med beinet stoppet ballen såpass at Connor Essam kom seg tilbake og fikk klarert nesten inne på streken. Deretter måtte Walker også hamle opp med både en volley fra James Norwood og et skudd fra Andy Cook, men etter fem tilleggsminutter kunne ringreven Chris Kinnear og hans Dover-spillere juble over tre poeng.

Dette var andre gang på tre sesonger at Dover vinner 1-0 på Prenton Park, og spillerne gikk av banen til pipekonsert fra Tranmere-fansen. Nå skal nok TV ha noe av skylden, men 4 101 tilskuere var også litt mindre enn det jeg hadde forventet ved Prenton Park. Uansett gikk jeg nå over til party-teltet bak Main Stand for å møte Steve som avtalt. Han spanderte en lokalbrygget øl på meg og ga uttrykk for at Tranmere slik de nå spilte skulle passe seg for lagene bak slik at de ikke «tok en York City». Etter en kjapp forfriskning gikk han og hans kompis videre til en lokal pub mens jeg satt kursen mot Liverpool. Bussen som var varslet kom aldri, og jeg valgte til slutt å spasere den lange veien til Birkenhead Central, der jeg omsider kom meg på et av togene inn til Liverpool Lime Street.

Der fikk jeg snart hentet ut bagasjen etter å ha punget ut, men deretter mistet jeg toget til St. Helens med et lite minutt, takket være noen franskmenn som hadde somlet og surret noe forferdelig foran meg i køen. Jeg hadde opprinnelig tenkt å overnatte hos min venninne i Thatto Heath, men hun skulle ha familiebesøk denne helgen, og derfor ville jeg ikke være til bry. Likevel valgte jeg meg en base like i nærheten der, siden The Royal Alfred har en praktisk beliggenhet rett utenfor togstasjonen St. Helens Central og dessuten var så billig som £25. Det var nå en time til neste tog, og etter å ha unnet meg en pint og betraktet de lettkledde frøknene på vei ut på utelivet i Liverpool, kunne jeg stige på det stappfulle toget. Etter en lang dag kom jeg meg omsider til St. Helens og The Royal Alfred, som er en pub med rom i overetasjen. Jeg fikk raskt sjekket inn, og ble dermed med i festlighetene nede i puben før jeg ved stengetid fant tilbake til senga og segnet om.

English ground # 442:
Tranmere Rovers v Dover Athletic 0-1 (0-0)
Conference Premier
Prenton Park, 2 September 2017
0-1 Ryan Bird (pen, 79)
Att: 4 101
Admission: £17
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 03.09.2017: Romulus v Kettering Town
Previous game: 02.09.2017: Vauxhall Motors v Heswall

More pics

Lørdag 02.09.2017: Vauxhall Motors v Heswall

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter min lille walisiske utflukt var det på tide å si hwyl fawr til Cymru og returnere over grensen til England, og de begrensede togavgangene betød en tidlig start for å komme frem til min destinasjon i tide. Da alarmen gikk klokka 05.50 hadde jeg faktisk allerede vært våken i noen minutter, og etter å ha fått unnagjort morgenstellet kunne jeg sjekke ut fra Glen Usk Hotel. Skjønt, ingen var å se i resepsjonen, der jeg hadde blitt lovet en kvittering for min kontantbetaling dagen før, så da jeg etter fem minutters venting valgte å forlate åstedet, håpet jeg at de hadde notert seg at jeg hadde betalt. Det var en disig og kald morgen da jeg spaserte ned til Llandrindod Wells jernbanestasjon for å vente på 06.55-toget til Shrewsbury.

Heldigvis kom toget ti minutter før avgang slik at jeg kunne komme meg inn i varmen, og etter at min plan hadde vært bytte tog ved Craven Arms, kunne konduktøren fortelle at jeg like godt kunne bytte til samme tog i Shrewsbury der det var mer fasiliteter. Ikke bare betød det at jeg slapp å vente utendørs i over tre kvarter på en stasjon med et leskur som eneste fasilitet, men det ga meg også muligheten til å få litt mer søvn uten å risikere å forsove seg og bli med for langt. Etter togbytter i Shrewsbury og Crewe, kom jeg meg omsider til Liverpool Lime Street, der jeg ankom like før ti på halv elleve. Jeg skulle ikke bli værende altfor lenge i Liverpool, men fikk som planlagt slengt fra meg bagasjen midlertidig ved byens største jernbanestasjon.

Jeg hadde planlagt to kamper denne dagen, men hadde nå god tid, så en skrubbsulten groundhopper gikk for å få i seg en full english breakfast. Det hadde ikke vært stort å oppdrive i Llandrindod Wells så tidlig den morgenen, men jeg fikk i hvert fall nå stillet hungeren ved Wetherspoons-puben The North Western, som er tilknyttet Liverpool Lime Street jernbanestasjon. Man kan jo heller ikke gjeste Liverpool uten å stikke innom den fantastiske puben Ship & Mitre, og det var nå dit jeg deretter spaserte for å kose meg med en pint Orchard Pig. Jeg vurderte påfyll i glasset, men fant etter en rask vurdering av kollektivtrafikkens alternativer ut at det var like greit å bevege på seg.

Etter å ha trasket ned til Moorfields stasjon, satt jeg med på 12.18-toget som jeg ble med så langt som til Bebington, der jeg steg på buss nummer 2 og betalte £3,20 for en billett til Hooton Crossroads. Like etter at vi hadde krysset over grensen fra Merseyside til Cheshire trykket jeg for å signalisere at jeg ville av, takket sjåføren og steg av i det som må karakteriseres som et temmelig landlig område. Jeg hadde valgt denne ruta fordi jeg kunne gå herfra til dagens første kamparena på 15-20 minutter, og fordi jeg samtidig kunne ta en rast på puben The Chimneys. Planen var å se Vauxhall Motors spille hjemmekamp klokka 15.00, for deretter å la en ventende taxi frakte meg opp til Birkenhead i tide til å se TV-kampen Tranmere Rovers v Dover Athletic på Prenton Park klokka 17.30. Mens jeg rastet ved The Chimneys benyttet jeg derfor anledningen til å bestille billett til Tranmere-kampen.

Jeg priste meg lykkelig over at den rundt halvannen kilometer lange spaserturen fra The Chimneys til Vauxhall Motors’ hjemmebane Rivacre Park ble unnagjort i dagslys, for det gikk ikke lenge før fortauet forsvant idet vi kom ut av det lille boligfeltet. På en landevei uten hverken fortau eller skuldre var det selv i dagslys en risikabel øvelse der bilene suste forbi i en fart som høyst sannsynlig overskred fartsgrensen betydelig. Jeg ankom likevel til slutt med livet i behold og med snaut tre kvarter til avspark. Ved inngangspartiet fikk jeg avlevert mine £3 og fikk samtidig vite at det ikke var noe program i dag. Nå er det alltid å anse som en bonus under non-leagues step 6 slik jeg ser det, men jeg hadde likevel hatt forhåpninger om at en klubb som Vauxhall Motors ville ha et program å tilby. Jeg ble også fortalt at baren befant seg på utsiden, og med løfter om at jeg ville bli husket, tuslet jeg over dit.

Vauxhall Motors FC holder til i – eller rettere sagt ved den nordlige utkanten av – Ellesmere Port, som er en by helt sørøst på halvøya Wirral. Der ligger den ved elven Merseys sørlige bredd, rett ved grevskapet Cheshire sin grense mot Merseyside. Ellesmere Port hører til førstnevnte, og vokste frem rundt Ellesmere-kanalen som var planlagt å forbinde elvene Mersey, Dee og Severn. Forbindelsen med Severn ble aldri fullført, men byen som opprinnelig var en landsby ved navn Netherpool vokste frem som en industriby og lastehavn – ikke minst etter åpningen av Manchester Ship Canal i 1894. I 1920-årene åpnet også et oljeraffineri som sørget for tilflytting og mange arbeidsplasser, og det samme var tilfelle da bilfabrikken Vauxhall Motors i 1962 åpnet her. Ellesmere Port har i dag rundt 60 000 innbyggere, og mange av disse er innflyttere fra Liverpool og Wales.

Fotballklubben var opprinnelig tilknyttet bilfabrikken med samme navn, og ble i 1963 stiftet for dens arbeidere. De første årene ble tilbragt i lokale ligaer som Ellesmore Port League og Wirral Combination, men de ble snart så sterke at de tok steget opp i West Cheshire League. Denne ligaen ble vunnet i 1986, og året etter fikk de innpass i North West Counties League. 1987 var også året da deres nye hjemmebane Rivacre Park ble åpnet, og det var nok en katalysator for kommende suksess. Etter å raskt ha spilt seg opp i NWCLs toppdivisjon, bestemte de seg imidlertid i 1992 for å returnere til West Cheshire League, men i 1995/96-sesongen var de tilbake og var ikke snauere enn at de i sin comeback-sesong vant divisjonstittelen og igjen var klare for NWCLs toppdivisjon. Våren 2000 ble også den vunnet, samtidig med at de spilte seg frem til semifinalen i FA Vase, og klubben rykket opp i NPL Division One.

Debutsesongen i NPL 1 endte med andreplass og et andre strake opprykk, og etter å umiddelbart ha etablert seg i toppen var de blant klubbene som i 2004 fikk være med å stifte den nye Conference North. Der befant de seg i ti sesonger, med 11. plassen i 2009 som beste resultat, før de i 2014 igjen fant ut at utgiftene var såpass store at de måtte takke for seg og igjen returnere til West Cheshire League, der de vel tok reservelagets plass. Det er lenge siden man hadde tilknytning til bilfabrikken nå, og det har flere ganger blitt vurdert navnebytter til eksempelvis Wirral FC for å tiltrekke seg tilskuere og sponsorer, men foreløpig har dette altså aldri skjedd. Som storfisken i West Cheshire League er det vel dog kanskje ventet at de etter hvert vil kikke oppover mot NWCL igjen, og en kar jeg snakket med mente at det nå absolutt var en ambisjon.

Den pene jenta bak baren tappet ikke bare en pint til meg, for hun kunne også anbefale et lokalt drosjefirma til min ferd etter kampen, og jeg noterte meg nummeret før jeg gikk for å ta meg inn igjen på anlegget og ta en kikk på det som nok uten tvil er det beste i West Cheshire League. Klubben hadde tidligere spilt på en bane ved navn Hooton Park da de i 1987 flyttet inn på Rivacre Park som ble åpnet med kamp mot en samling tidligere landslagsspillere ledet av Bobby Robson. Rivacre Park har to etter forholdene store tribuner – en på hver langside. Midt på den ene langsiden har man hovedtribunen som er en sittetribune med blå og hvite seter, mens man på motsatt side har en ståtribune med overbygg og blåmalte bølgebrytere. Bortsett fra dette er det hard standing som gjelder.

Selv om hjemmefolket gledet seg til FA Vase-kamp mot 1874 Northwich lørdagen etter, som mange allerede snakket om, var det denne dagen ligaspill i West Cheshire League Division One det skulle dreie seg om, og for ordens skyld er dette toppdivisjonen i en av stadig færre ligaer som benytter denne logikken. Etter å ha innledet sesongen med to uavgjort-kamper, hadde de vunnet tre strake seire, slik at de sto med 3-2-0. Dagens gjester var Heswall, som på sin side hadde reist seg etter å ha innledet med to tap og nå sto med 2-1-2. Det var vel naturlig at jeg hadde hjemmelaget som en favoritt denne dagen. Før avspark rakk jeg også å forhøre meg med en kar som lovet å gjøre et forsøk på å spore opp en pin til min samling, og dermed kunne jeg se lagene komme ut av garderoben og entre banen.

Hjemmelaget hadde dominert granske kraftig uten uttelling det første kvarteret, men i det 18. minutt fikk de betaling for presset da de fullt fortjent gikk opp i 1-0. Det var Luke Newcombe som bredsidet inn det første målet, og han var på farten igjen da vi var sekunder unna å ha spilt en halvtime. Denne gangen burde hans skudd vært reddet av Heswall-keeperen, men ballen snek seg likevel inn bak den frustrerte målvakten som ble liggende og fortvile i noen sekunder. 2-0 sto seg også til pause, og det var på ingen måte ufortjent med ledelse til hjemmelaget, for selv om Heswall hadde hatt et par halvsjanser, kunne vel egentlig ledelsen også vært større.

Bak det ene målet har man både garderobebygget og et eget bygg med matutsalg, og det var da jeg passerte førstnevnte på vei mot sistnevnte at min tidligere samtalepartner vinket meg over for å be meg bli med bort til en brakke i det bortre hjørnet. I hans kontor der unne saumfarte han skuffer og skap på jakt etter en pin til meg, men måtte foreløpig kapitulere og søke hjelp av en annen kar som visstnok skulle vite hvor de var. Med beskjed om at jeg forhåpentligvis kunne hente den etter kampslutt, kom jeg meg til slutt bort til matutsalget for å kjøpe en kopp Bovril før det var tid for å blåse i gang andre omgang.

Heswall startet ganske bra etter pause, og hjemmelaget fikk en støkk da gjestene etter å ha hatt et par halvsjanser plutselig avsluttet i stolpen. Sakte men sikkert tok dog vertene over igjen, og de burde kanskje ha økt ledelsen da en av deres spisser i forbindelse med et kort hjørnespark fikk vendt opp og skutt like over fra god posisjon. Det var fortsatt en ørliten spenning så lenge hjemmelaget ikke klarte å sette spikeren i kista, men det så det ut som om de endelig gjorde i det 79. minutt da hjemmelaget kontret og kom alene gjennom med hele tre spillere. Dermed hadde innbytter Alex Griffiths omsider en enkel jobb med å dytte ballen i mål til 3-0, og om det ikke hadde virket avgjort før, så gjorde det definitivt det nå.

Bortelaget Heswall skal ha for at de aldri riktig ga opp, men helt på tampen raknet det på overtid, slik at det ble litt styggere enn deres innsats kanskje fortjente. I det fjerde tilleggsminuttet hadde Luke Newcombe et lite dribleshow før hans innlegg ble møtt av innbytter Jake Stinton som fikk stupt frem foran keeperen og headet inn 4-0. Fortsatt hadde Luke Newcombe tid til å fullføre sitt hattrick da han i det sjette tilleggsminuttet dro seg fri og avsluttet i det bortre hjørnet, og med det fastsatt han sluttresultatet til 5-0. Et imponerende resultat av Vauxhall Motors, men er de sterke nok til å ville kunne kjempe om tittelen? Tja, det gjenstår å se, men om de ønsker opprykk til step 6 er det vel uansett ikke nødvendigvis påkrevd at de vinner tittelen. Vi får nok rett og slett bare vente og se…

Jeg hadde i løpet av kampen tilkalt en drosjebil som nå var på vei, men måtte først innom kontoret og hente min pin, som karen der nå hadde funnet frem. Han ba meg bare gå inn og hente den på hans kontor der han hadde lagt den frem til meg på pulten sin etter at jeg hadde gitt ham £3,50. Med det unnagjort takket jeg for meg og ønsket lykke til før jeg gikk ut for å finne den ventende taxien. Dagens første kamp var unnagjort, og Vauxhall Motors hadde vært et interessant bekjentskap for en som husker de som fast innslag på et noe høyere nivå. Nå bar det av sted til dagens andre kamp, så drosjekusken ble beordret i retning Prenton Park.

English ground # 441:
Vauxhall Motors v Heswall 5-0 (2-0)
West Cheshire League Division One
Rivacre Park, 2 September 2017
1-0 Luke Newcombe (18)
2-0 Luke Newcombe (30)
3-0 Alex Griffiths (79)
4-0 Jake Stinton (90+4)
5-0 Luke Newcombe (90+6)
Att: 61 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: £3,50

Next game: 02.09.2017: Tranmere Rovers v Dover Athletic
Previous game: 01.09.2017: Llandrindod Wells v Llanfair United

More pics

Fredag 01.09.2017: Llandrindod Wells v Llanfair United

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med en spennende destinasjon på fredagsmenyen, var jeg klar for en utflukt inn i tjukkeste Wales, men for å ta meg til Llandrindod Wells var jeg avhengig av toglinjen Heart of Wales Line som i all hovedsak er en enkeltsporet linje slik at det kun er fire daglige avganger i hver retning. Selv om jeg hadde kikket på 10.09-toget var det litt tidlig å ankomme Llandrindod Wells allerede i halv tolv-tiden, så etter at min groundhopper-kollega Paul Ferguson foreslo en felles frokost og pubtreff i Shrewsbury, la jeg nye planer og siktet meg i stedet inn på 14.05-toget fra Shrewsbury. Nå ble det endring i hans planer som han i god tid hadde underrettet meg om, men jeg valgte likevel å følge denne planen på egenhånd, og etter å ha tatt bussen til Oakengates i 10.30-tiden, lot jeg toget frakte meg derfra til Shrewsbury.

Jeg har egentlig aldri tilbragt mye tid i den koselige Shropshire-byen, og bortsett fra togbytter, begrenser tidligere erfaringer seg til en pitstop i en pub i nærheten av stasjonen mens jeg ventet på et tog. Nå slepte jeg med meg bagasjen ned til Wetherspoons-puben Shrewsbury Hotel, der jeg fikk meg en frokost som selvsagt inkluderte black pudding. Det er koselig der nede langs elven Severn, og etter å ha satt til livs frokosten fikk jeg slått i hjel litt tid med en pint ved The Kings Head før jeg beveget meg den korte veien videre til The Salopian Bar, som min lokale groundhopper-kompis (og Shrewsbury Town-fan) Lee Vaughan hadde anbefalt som sin favoritt-pub i byen. Jeg skal ikke spekulere i om det skyldtes den sexy blonde frøkna bak baren, men hun fikk i hvert fall servere meg en pint Rattler før jeg etter hvert gikk for å komme meg på toget.

Det var en koselig togtur ned til Llandrindod Wells, der jeg etter halvannen times tid kunne stige av like etter halv fire. Dette er en liten by som vokste frem etter at man midt på 1800-tallet begynte å tiltrekke seg besøkende som kom på grunn av det som skulle være helsebringende kildevann i området. Flere spa-byer vokste frem her i området, og Llandrindod Wells er den største av disse. Etter jernbanens ankomst økte tilstrømningen av folk fra Midlands, nordvest-England og det sørlige Wales, og mye av byens flotte viktorianske arkitektur bærer fortsatt preg av å ha blitt bygget i denne «boom-perioden». Her finner man også artige uavhengige butikker i sentrum, og det var først etter en årelang kamp i retten at Tesco fikk lov å etablere et supermarked i byen.

Byen har i dag snaut 5 500 innbyggere, og var den største byen i det walisiske grevskapet Radnorshire frem til dette i 1974 ble en del av det nye og større grevskapet Powys. Etter en kraftig nedgang i spa-turismen, var det tyngre tider i området, men Llandrindod Wells ble i 1974 valgt som administrasjonsby for Powys, og dette skapte en del nye arbeidsplasser. Av de flotte hotellene som i sin tid ble bygget her er Glen Usk Hotel, der jeg hadde bestilt rom, og kanskje er det en ny nedgang i den lokale økonomien som var medvirkende til at jeg kun måtte betale £20. Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha slengt fra meg bagasjen gikk jeg for å kikke meg litt rundt i den koselige lille byen.

Etter en liten spasertur rundt i sentrum var første stoppested puben Arvon Ale House, som jeg virkelig hadde gledet meg til å besøke. Denne har flere ganger fått heder og ære, og kunne skryte av å ha blitt utnevnt til grevskapets «Cider Pub of the Year». Den skuffet da heller ikke, og mens jeg nøt en pint Lily the Pink oppdaget jeg at de hadde pork scracthings med habanero-smak. Det måtte selvsagt testes ut, og de var så gode at jeg måtte ha påfyll både i glasset og med snacks. Vertinnen fortalte at hun hadde flere poser som var noen dager over datoen som jeg kunne få for 50p, og jeg slo til og kjøpte for £5. Etter hvert valgte jeg å bryte opp og ta en tur opp for å se på kveldens kamparena mens det fortsatt var lyst, og på det ellers folketomme anlegget traff jeg på en kar som med nesten to timer til kamp allerede hadde slått seg ned på den flotte tribunen.

Han fortalte at han likte å komme tidlig og sitte i fred og ro og kikke utover banen, og etter en rask fotorunde og en kjapp prat med ham, pekte han ut en raskere vei tilbake til sentrum enn det jeg hadde benyttet meg av. En rumlende mage vitnet nemlig nå om at det var på tide å få i seg en middag, og det fristet veldig med en skikkelig curry da jeg passerte en indisk restaurant, men jeg valgte å gå for en noe raskere løsning, og tok derfor i stedet en burger ved The Temple Bar før jeg etter en svipptur innom hotellet returnerte til The Broadway, som er navnet på hjemmebanen til Llandrindod Wells AFC. Da jeg kom tuslende inn i det ene hjørnet så jeg umiddelbart at det nå selvsagt var langt mer aktivitet, og den ensomme karen fra tidligere hadde fått selskap av noen titalls personer som var samlet utenfor kiosken eller hadde tatt plass på tribunen over på motsatt langside.

Llandrindod Wells FC ble stiftet i 1883, og har tilbragt mye av sin historie i Mid-Wales League, der de har over hundre sesonger bak seg. Denne ligaens toppdivisjon opererer på det tredje nivået av den walisiske fotball-pyramiden, og etter å ha endt på andreplass der fikk Llandrindod Wells i 1995 ta steget opp i Cymru Alliance med spill på nest øverste nivå. Det var vel også på denne tiden at Carl Robinson signerte for Wolverhampton Wanderers og startet en karriere i Football League som også endte med 52 landskamper for Wales. Etter fire sesonger i Cymru Alliance, der de to ganger oppnådde en sjuendeplass, valgte de å trekke seg fra ligaen og returnere til Mid-Wales League. Der slet de tungt, og etter tre strake sisteplasser så de seg nødt til å trekke seg fra ligaen midt i 2003/04-sesongen.

Jeg skal ikke påstå å ha fasiten for hva som så skjedde, og om de muligens gikk konkurs, tok en pause, eller spilte i lavere ligaer. De var uansett tilbake for å spille 2010/11-sesongen i Mid-Wales League, som i mellomtiden hadde blitt utvidet med en andredivisjon, der klubben nå tok plass. Andreplass i 2013 var nok til å få opprykk til toppdivisjonen Division One, og som nyopprykket lag sikret de seg like godt ligatittelen våren 2014. Med nest siste plass i Cymru Alliance ble det imidlertid umiddelbar retur denne gang, og The Spamen spiller nå sin tredje sesong tilbake i Mid-Wales League Division One, der de denne kvelden skulle være vertskap for Llanfair United. Hjemmelaget hadde hatt en fryktelig start på sesongen der de hadde tapt samtlige av sine fem kamper hittil, men de håpet det nå skulle snu mot et bortelag som sto med 3-1-2 på sine seks kamper.

Jeg kom i prat med en kar som bekreftet at joda, det er den herremannen i rød jakke der borte som samler inn inngangspengene. Vedkommende ba meg bare vente da han snart ville gå en runde med den lille bøtta si så snart kampen hadde startet. Under en samtale med ham og et par andre fikk jeg høre at klubben gjerne returnerte til Cymru Alliance, og enda mer overraskende hevdet de at sesongstarten med fem strake tap ikke hadde tatt knekken på håpet om å hevde seg i det øvre sjikt av tabellen. Jeg ble fortalt at august er en tøff måned med mange spillere som er på ferie etc, men at denne ligaen nå er så jevn at alle kan slå alle, slik at man med en god periode kan klatre heftig på tabellen.

The Broadway – som også kalles Lant Avenue – har sin flotte tribune å takke for at jeg hadde ønsket meg hit denne dagen, og den sørger for en god dose karakter. Dette er en tribune som står på den ene banehalvdelen på bortre langside, og den har benkerader man kan hvile akterspeilet på. Det er en flott tribune hvis front er malt i hvite og blå vertikale striper. Merkelig nok må man forsere gjerdet rundt selve banen for å ta seg inn på tribunen, og en klubbrepresentant fortalte meg at man valgte å stenge en åpning i gelenderet/gjerdet for å hindre sykling på banen da det tydeligvis var en populær fritidssyssel blant lokale barn og ungdom. Ellers er det intet av fasiliteter bortsett fra den nevnte kiosken i det ene hjørnet på motsatt langside, men den har også et lite overbygg på den ene siden. På denne langsiden har man også hard standing som strekker seg herfra opp mot den andre enden av banen. Ellers er det ikke engang hard standing, slik at man både på begge kortsidene og øvrige steder på anlegget står rett på gresset.

Ved siden av kiosken går det en nokså bratt sti opp til en bygning som ligger der oppe i skrenten, og det var herfra spillerne kom ned fra garderobene for å ta fatt på kveldens dyst. Det var en livlig start på kampen som bølget frem og tilbake, men hjemmelaget hadde kanskje hatt et ørlite initiativ da bortelagets spiss etter et drøyt kvarter ble spilt gjennom og avsluttet rett på keeper. Like etter var hjemmekeeperen satt ut av spill da en bortespiller avsluttet på mål, men en forsvarer fikk reddet på streken. 25 minutter ut i kampen fikk vertene en kjempesjanse, og selv om det ikke var noen lagoppstillinger tilgjengelig (det gjorde heller ikke saken enklere at enkelte draktnummer hos hjemmelaget var skadet slik at nr 9 blant annet lignet voldsomt på nr 4), klarte jeg å resonnere meg frem til at det vel var Shane Pritchard som rundet keeper. Avslutningen ble imidlertid litt for svak, og en forsvarer kom seg tilbake og fikk klarert nesten helt inne på streken.

Få minutter senere fikk Llandrindod Wells og Pritchard sin scoring da Shaun Nicholls utnyttet en glipp i forsvaret og stjal ballen fra en forsvarer. Llanfair-keeperen fikk kun blokkert til Pritchard som satt inn 1-0, og tre minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen. Denne gang var det Robbie Nicholls som la inn til Stuart Williams, og sistnevnte kunne styre inn 2-0. Bortelaget gikk imidlertid rett i angrep og reduserte til 2-1 ved Alun Hughes etter nølende forsvarsspill. Etter en heseblesende periode fortsatte det med Hawaii-fotball der det bølget frem og tilbake, men til tross for et par halvsjanser i begge ender av banen gikk lagene til pause med 2-1 i protokollen, og jeg kunne unne meg en Bovril mens spillerne tok seg en hvil.

Llanfair United startet andre omgang godt, og hadde tidlig sjanser til å utligne. Først hadde spissen ett skonummer for lite til å få tåa på et innlegg. Deretter dro en av deres kantspillere seg fri og skjøt slik at keeperen kun fikk parert, men bortespilleren som fulgte opp kom for tett på keeperen. Også hjemmelaget hadde en god sjanse da en corner endte med at et skudd ble blokkert, og etter en times spill fikk de straffespark da Shane Pritchard ble lagt i bakken. Kieran McCarley gjorde ingen feil og økte til 3-1. Snaut ti minutter senere var det imidlertid gjestenes tur til å få straffe, og Paul Griffiths leverte et fantastisk straffespark da han dundret ballen knallhardt i mål helt oppe i krysset så det smalt i aluminiumen. Dermed 3-2 og ny spenning.

Bortelaget hadde fått blod på tann og presset snart heftig på for en utligning mens hjemmelaget taklet og blokkerte med livet som innsats. De rødkledde fikk likevel et par store sjanser. Hjemmekeeperen måtte først varte opp med en glimrende redning etter et fint angrep der ballen ble lagt tilbake til en spiller som kanskje burde ha scoret. Deretter fikk bortelaget frispark fra rundt 17 meter med åtte minutter igjen, og deres nr. 12 sendte i vei en kanon av et skudd som smalt i tverrliggeren helt borte ved krysset. Helt på tampen fikk hjemmelaget en kontring, og undertegnede så i hvert fall ballen i mål da Robbie Nicholls avsluttet, men keeperen sto for en herlig redning. Gjestene fikk faktisk ballen i mål i det siste ordinære minutt, men da hadde dommeren allerede blåst for offside, og da den siste sjansen ble styrt like utenfor hjemmemålet, endte det med 3-2 og sesongens første poeng for Llandrindod Wells.

Jeg skal ikke på noen måte ta æren for å ha bragt litt vinnerlykke til den gamle spa-byens fotballag, men jeg måtte uansett bort og takke for meg, og igjen takke karen som tidligere på kvelden hadde klart å avsløre meg og hentet frem en pin som jeg fikk i gave. Jeg hadde en meget tidlig start dagen etter, så jeg ønsket lykke til og spaserte snart tilbake mot Glen Usk Hotel. Jeg vurderte en rask tur innom Arvon Ale House, men der var det stengt, så jeg unnet meg i stedet en siste pint i hotellbaren før jeg tok sjansen på å la den gamle heisen frakte meg et par etasjer opp slik at jeg kunne trekke meg tilbake og finne senga. Det hadde vært en herlig dag i Wales, men jeg skulle opp i otta for å returnere til England, så det var bare å krype under dyna.

Welsh ground # 6:
Llandrindod Wells v Llanfair United 3-2 (2-1)
Mid-Wales League Division One
The Broadway, 1 September 2017
1-0 Shane Pritchard (28)
2-0 Stuart Williams (31)
2-1 Alun Hughes (32)
3-1 Kieran McCarley (pen, 61)
3-2 Paul Griffiths (pen, 70)
Att: 57 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: Free (gift from club)

Next game: 02.09.2017: Vauxhall Motors v Heswall
Previous game: 31.08.2017: England U20s v Netherlands U20s (@ AFC Telford United)

More pics

Torsdag 31.08.2017: England U20 v Nederland U20 (@ AFC Telford United)

Hvor skulle ferden gå denne torsdagen? Det var lenge det store spørsmålet, og torsdagen er jo gjerne ukens vanskeligste dag når det er snakk om å finne fotball-alternativer. Jeg hadde funnet en kamp i Humber Premier League, der Sculcoates Amateurs skulle spille hjemmekamp, og et hotell ble booket i Hull med muligheter til å avbestille gratis helt frem til klokka 12 samme dag. Kamparenaen der virket å være en nitrist kunstgressbane tilknyttet en skole, så jeg holdt mulighetene åpne så lenge som mulig i håp om ytterligere alternativer. Royton Town spilte hjemme i Manchester League, men det fristet ikke med en revisit dit, og heller ikke en kamp i Hertfordshire County League virket veldig fristende.

Det var takket være min Rangers- og groundhopper-kompis Anthony Robinson at jeg fikk vite om et par andre alternativer som stort sett dreide seg om aldersbestemt fotball. Det er normalt ikke helt min greie, men det engelske U20-landslagets kamp mot Nederland ble vurdert, samtidig som jeg også kikket på mulighetene for å heller se rugby. Leeds Rhinos skulle ta imot Hull FC, men et par dager tidligere hadde jeg snakket med Peter Sixsmith som selv skulle dit, og han mente jeg bare kunne glemme å få en billett da deres Headingley-stadion også er delvis stengt med redusert kapasitet i forbindelse med en ombygging. På et par dagers varsel endte jeg derfor opp med å bestemme meg for England U20-kampen, og kansellerte hotellet i Hull for å i stedet bestille overnatting i Telford-området.

Jeg våknet opp på flotte Cedar Court Hotel i utkanten av Wakefield, og angret litt på at jeg valgte å benytte meg av deres frokost-buffet da regningen vel kom på over £15. Jeg var i hvert fall mett da jeg sjekket ut og gikk for å ta 09.54-bussen inn til Wakefield, men jeg var ikke den eneste som ble stående og vente på buss 444 som aldri kom. Den hadde fortsatt ikke dukket opp da en av Yorkshire Tiger-bussene kom klokka 10.31, og dermed mistet jeg toget jeg hadde siktet meg inn på fra Wakefeld Westgate. Etter et togbytte ved Birmingham New Street var det derfor en time senere enn planlagt at jeg steg av ved Wellington stasjon.litt over klokka to Jeg betalte £4,40 for en dagsbillett og lot buss nummer 7 frakte meg opp til Trench-området, der jeg hadde betalt £30 for overnatting ved Furnace House.

Telford er en såkalt new town som ligger øst i grevskapet Shropshire – drøyt to mil øst for Shrewsbury, og snaut fem mil nordvest for Birmingham. Byen ble anlagt i 1960- og 1970-årene og fikk navn etter Thomas Telford, som i sin tid sto bak mange vei- og jernbaneprosjekter i Shropshire. Den hadde sitt utspring i flere små byer og landsbyer som allerede lå der, slik som Wellington, Oakengates, Madeley og Dawley, for å nevne noen. Ikke minst har tilflytting fra Birmingham og Wolverhampton sørget for at Telford med sine drøyt 150 000 innbyggere nå er Shropshires største by, og fortsatt en av de raskest voksende i Storbritannia. Rett sør for byen ligger Ironbridge Gorge som står på UNESCOs verdensarvliste. Dette er en dal dannet av elven Severn, og den er har fått sitt navn etter jernbanebroen der som var sitt første av sitt slag i verden. Wellington er på sin side det største av stedene som har vokst frem til å bli Telford, og har alene drøyt 25 000 innbyggere. Det er her man finner AFC Telford Uniteds hjemmebane New Bucks Head.

Jeg hadde som nevnt betalt £30 for overnatting ved Furnace House, og jeg fikk snart sjekket inn etter en prat med den joviale verten. Han hadde anbefalt maten ved pub-restauranten The Dun Cow noen minutters gange nede i veien, og etter å ha sett på menyen han hadde liggende virket det som et godt tips. Siden det var torsdag, hadde jeg tenkt å unne meg en curry på en lokal Wetherspoons-pub, men det kunne jeg like godt gjøre på The Dun Cow, og selv om det med gårsdagens mageknip friskt i minne kanskje ikke var det lureste å bestille min Lamb Madras «hot», så var det et herremåltid jeg fikk servert. Etter å svettet meg gjennom min tidlige middag, ble den skyld ned med en pint Strongbow, og deretter kunne jeg hoppe på buss 7 tilbake mot Wellington.

Jeg hadde fått bekreftet at det ikke var nødvendig å forhåndsbestille billett til kveldens kamp, og at det ville være mulighet for å betale i inngangspartiet, så det var ingen vits i å dra bortom New Bucks Head riktig ennå. Neste stopp ble i stedet puben The Cock Hotel noen få minutters gange lenger nede i veien. En pint eller to med Oldfields cider og noen pork scratchings senere brøt jeg omsider opp og trasket bortover mot New Bucks Head, der det allerede var aktivitet og tilløp til kødannelse ved inngangspartiene. På utsiden der så jeg en av programselgerne gå forbi, og jeg punget ut £3,50 for det som viste seg å være et felles-program som også dekket U21-lagets kamp mot Latvia og U19-lagets kamp mot Tyskland, som begge skulle spilles førstkommende tirsdag. Det er vel ikke altfor ofte at jeg betaler mer for kampprogrammet enn for selve inngangen, men etter å ha sugd i meg en siste dose nikotin fikk jeg betalt meg inn med £3 og kunne kikke innenfor.

Dette er jo som nevnt hjemmebanen til AFC Telford United, men siden det ikke var den klubben jeg skulle se i aksjon, skal jeg ikke gå altfor mye i detalj her. Likevel skal det nevnes at dagens klubb ble stiftet i 2004 etter at forgjengeren Telford United gikk konkurs. Sistnevnte klubb ble stiftet allerede i 1872 som Parish Church Institute og ble noen år senere omdøpt til Wellington Town, før den i 1969 tok navnet Telford United. De hadde spilt seg opp via Birmingham & District League, Cheshire County League og Southern League da de i 1979 var med å stifte Conference. De var ved tre anledninger vinner av FA Trophy, men måtte altså legge ned driften i 2004, og stafettpinnen ble etter hvert tatt over av AFC Telford United, som ble stiftet av supporterne. Etter å ha startet i NPL Division One spilte de seg opp i Conference Premier, men har nå for tiden tilhold i Conference North.

New Bucks Head er bygget på samme sted som den flotte forgjengeren Bucks Head sto, og der begynte man i 2000 arbeidet med å rasere det gamle stadionet og bygge et nytt som sto klart i 2003. Telford Uniteds første sesong der endte jo med gråt og tenners gnissel, men har deretter naturlig nok vært hjemmebane for AFC Telford United helt siden dens oppstart. På den ene langsiden har man sittetribunen Sir Stephen Roberts Stand, som er en nokså tidstypisk og noe steril affære med VIP-bokser i bakkant. I hjørnet mot den ene kortsiden finner man «boksen» som huser politiets kontrollrom, mens det i det andre hjørnet er noen kontorer. De to kortsidene er for øvrig temmelig identiske, og disse er klassiske ståtribuner med blå bølgebrytere og med buede tak. På bortre langside er det også ståtribune, men her står man under åpen himmel, og denne delen av anlegget domineres også av baksiden på et murbygg som vel huser blant annet klubbkontorer.

Jeg hadde fryktet et temmelig trist nybygg, men selv om ikke New Bucks Head akkurat fikk blodet til å bruse av begeistring, var det langt bedre enn fryktet. Jeg ble positivt overrasket og er til og med tilbøyelig til å si at jeg likte meg nokså godt der. Da jeg kom inn på hovedtribunen, så jeg imidlertid at det i motsetning til det jeg hadde blitt informert om på utsiden også tydeligvis hadde blitt åpnet for tilskuere på en av kortsidene, og etter å ha knipset et par bilder fra sittetribunen gikk jeg bort mot hjørnet for å sjekke ut mulighetene for å ta meg over på ståtribunen bak mål. Der var en kar allerede i ferd med å overtale en vakt til å slippe ham forbi motsatt vei, og etter at jeg foreslo at vi byttet plass, gikk vakten med på dette. Det var bra, for i løpet av kampen fikk tilskuerne også lov til å røyke i den ene enden av ståtribunen under åpen himmel på bortre langside.

Det engelske U20-landslaget ble jo i sommer verdensmestre etter å ha slått Venezuela i VM-finalen i Sør-Korea, og de skulle nå vise seg frem for Shropshire-publikummet. Flere av spillerne som var involvert i sommerens triumf er jo nå borte etter å ha tatt steget opp på U21-laget, slik som for eksempel Dominic Solanke som ble kåret til turneringens beste spiller, men samtidig har man selv hentet opp noen av spillerne som var med å sikre EM-tittelen for England U19 i sommerens turnering i Georgia. Det jeg merket meg som litt snodig var at det knapt var en eneste etnisk engelskmann i troppen, og det skulle vise seg at det til tross for at så godt som hele troppen ble brukt, kun var én etnisk anglosaksisk unggutt på banen for England denne kvelden – inntil han ble byttet ut.

England-manager Keith Downing startet med fem av spillerne som hadde spilt i sommeren U19-finale i Georgia, men det var nederlenderne som hadde kampens første sjanse da Leeds Uniteds nye signering Jay Roy Groot snublet i egne bein da han kom alene med Englands Bermuda-fødte keeper Nathan Trott. Hollenderne syntes å spille godt til de kom frem til Englands 16-meter, der det virket å stoppe opp og skorte på idéer og evne til å trenge gjennom et forsvar der stopperparet med Leicester Citys Darnell Johnson og Aston Villas Easah Suliman tilsynelatende hadde god kontroll. Da virket det skumlere når England angrep, og spesielt var Chris Willock – som i sommer forlot Arsenal til fordel for Benfica – god på høyrekanten. Ved snaut halvspilt omgang sto han bak forarbeidet da England burde tatt ledelsen ved Isaac Buckley-Ricketts, men spissen som er på utlån fra Manchester City til Twente hadde på seg ryggsekken og skjøt over.

Drøyt fem minutter senere fikk dog England sitt ledermål etter at Tottenham-spiller Marcus Edwards ble felt rundt 20 meter fra mål, og han sendte selv frisparket rett i krysset bak keeper Justin Bijlow. Det nærmeste nederlenderne kom utligning før pause var et skudd fra Ilias Alhaft som gikk like utenfor. Dermed 1-0 til pause etter en nokså jevn første omgang, men kampen skulle endre karakter tidlig i andre omgang. Nederlands kaptein Justin Hoogma kastet seg inn i et desperat forsøk på å hindre Stephy Mavididi å komme alene med keeper, og det jeg oppfattet som en glimrende takling ble av den bedre plasserte dommeren ansett som alt annet, slik at Hoffenheim-spilleren fikk se det røde kortet. Dette var et vendepunkt i kampen, for herfra og ut kunne det blitt nokså stygt da England utnyttet overtallet.

Det var imidlertid først med tjue minutter igjen at England doblet sin ledelse da Stephy Mavididi – på lån fra Arsenal til Preston North End – løp fra sin oppasser og satt inn 2-0. Drøyt fem minutter senere dundret Darnell Johnson inn 3-0, og det var fortsatt tid til å øke ytterligere da Marcus Edwards fikk sjansen fra straffemerket, men i stedet for å sette inn sitt andre mål, sendte han ballen over. Dermed endte det 3-0 i denne treningskampen, og jeg kunne ta farvel med den trivelige vakta som ved det som for anledningen var røykesone hadde fortalt om kvelden da Wolverhampton-reservene spilte hjemmekamp her mot Liverpool-reservene med en Steven Gerrard på vei tilbake fra skade. Han mente det hadde vært 7 000 og sannsynligvis også rundt 7 500 innenfor portene den kvelden, og det overgår jo dagens kapasitet på 6 300.

Likevel lot vi oss imponere av at 2 321 tilskuere nå hadde møtt frem og sett Englands U20-lag, og det var mer enn også denne vakten hadde tippet. Jeg hadde spørrende lurt på om det var over 1 500 til stede, og etter å ha dratt litt på det, mente han seg sikker på at det var nærmere 2 000 enn 1 500, men dette må sies å ha vært nokså imponerende fremmøte. Selv trasket jeg snart tilbake til Cock Hotel der jeg unnet meg en siste pint før jeg igjen gikk for å ta buss nummer 7 tilbake til mitt krypinn. Jeg hadde i det minste fått se en fotballkamp denne kvelden, og sa meg tross alt fornøyd med det da jeg krøp under dyna og begynte å se frem mot neste dag og en destinasjon jeg hadde sett frem til å besøke.

English ground # 440:
England U20s v Netherlands U20s 3-0 (1-0)
Friendly
New Bucks Head (@ AFC Telford United), 31 August 2017
1-0 Marcus Edwards (27)
2-0 Stephy Mavididi (70)
3-0 Darnell Johnson (76)
Att: 2 321
Admission: £3
Programme: £3,50

Next game: 01.09.2017: Llandrindod Wells v Llanfair United
Previous game: 30.08.2017: Houghton Main v Swinton Athletic

More pics

Onsdag 30.08.2017: Houghton Main v Swinton Athletic

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg våknet i Blackpool kunne jeg konstatere at natteranglingen heldigvis hadde satt få fysiske spor denne gang. Jeg pakket etter hvert snippesken og forlot det ikke akkurat luksuriøse Singleton House Hotel. Jeg hadde en fortsatt gyldig 24-timers billett til Blackpool-trikkene, og valgte derfor å ta trikken fra Central Pier til North Pier og spasere derfra og til Blackpool North. Denne dagen hadde jeg planlagt å besøke Littletown i West Riding County Amateur League og se banen der Dennis Law i sin tid ble «oppdaget» mens han spilte for Huddersfield-reservene. Deres Beck Lane har vært en ønsket destinasjon en stund, men ved en tilfeldighet så jeg en ukes tid i forveien at kampen mot Lower Hopton hadde blitt reversert slik at det nå var en bortekamp for Littletown. Dette skyldtes visst dreneringsarbeid ved Beck Lane, og selv om klubben ikke bekreftet dette slik de lovet, var det snart åpenbart at dette var tilfelle, slik at jeg måtte ty til alternativer.

På listen over øvrige kamper jeg hadde vurdert, var det Houghton Main og Ball Haye Green som pekte seg ut, og etter å ha kansellert hotellet i Bradford bestemte jeg meg etter hvert for at det ville bli Houghton Main v Swinton Athletic i Sheffield & Hallamshire County Senior League. Overnatting i området der hadde bydd på visse utfordringer, og et godt egnet overnattingssted jeg kikket litt på ble utsolgt mens jeg somlet. Derfor endte jeg opp med å booke meg inn på en tidligere brukt base i utkanten av Wakefield. Med innkjøpte smørbrød som medbragt frokost tok jeg nå plass i køen for 10.11-toget til Leeds, som jeg ble med helt til endestasjonen. Derfra var det bare en kjapp togtur ned til Wakefield Westgate, hvor jeg gikk ned til bussholdeplassen for buss 436 som skulle frakte meg den siste lille etappen ut til motorveien M1.

Rett på andre siden av denne motorveien ligger det store og flotte Cedar Court Hotel, der jeg hadde gjort et kupp ved å betale £33,08 for overnatting i et dobbeltrom. Etter rundt ti minutter på bussen kunne jeg stige av utenfor hotellet som de siste par årene også har vært base for Groundhop UK’s Easter Hop i NCEL, og da jeg kom inn i hotellets store lobby var det nesten så jeg forventet å bli møtt av Chris Berezai og Laurence Reade som var travelt opptatt med forberedelser og omringet av utålmodige groundhoppere som ventet på program-pakkene sine. Det var faktisk litt snodig å være der uten å se kjente fjes, men jeg fikk raskt sjekket inn og slengt fra meg bagasjen, og gikk deretter for å få meg litt mat i baren.

Mens jeg nippet til en pint og ventet på en ham & mustard sandwich, registrerte jeg at klokka gikk fort mot 15.36 og avgang for bussen jeg hadde blinket meg ut tilbake til Wakefield. Jeg fikk dog slukt mitt lille måltid og kommet meg ned til bussholdeplassen i tide til å rekke den. Fra Wakefield Westgate gikk turen med 16.04-toget ned til Thurnscoe, der jeg etter drøyt tjue minutter kunne hoppe av og finne bussholdeplassen for buss 219. Etter å ha betalt £4,20 for en dagsbillett ble jeg med bussen i et drøyt kvarter, før jeg i den lille landsbyen Middlecliffe kunne takke sjåføren vennligst for skyss og traske opp mot ettermiddagens kamparena, der det skulle være avspark allerede klokka 18.00 – noe som selvsagt skyldes mangel på flomlys.

Middlecliffe er en liten landsby som ligger mellom Darfield og Great Houghton – et lite stykke øst for Barnsley. Vi befinner oss altså nord i grevskapet South Yorkshire, og like nordvest for Middlecliffe ligger den tilsynelatende enda mindre Little Houghton. Dette er alle steder med en fortid der kullgruvedriften sto sentralt, og fotballklubben Houghton Main har vel sitt navn fra en av gruvene. Middlecliffe var også fødested for den tidligere engelske landslagsspilleren Wilf Copping, som spilte for både Leeds United og Arsenal i mellomkrigsårene. Jeg skal ikke begi meg ut på å gjette noe innbyggertall i Middlecliffe, der klubben altså spiller sine hjemmekamper, men Great Houghton skal på sin side ha snaut 2 500 innbyggere og er en del større. Uansett spaserte jeg opp langs Middlecliffe Lane, der jeg snart fikk fotball- og cricketbanen på min høyre hånd.

Etter å ha tatt meg opp til inngangspartiet helt øverst, sto portene åpne slik at det bare var å ta seg inn. Klubbhuset og dets bar var fortsatt stengt, og til tross for at det allerede var en del aktivitet her, hadde jeg også registrert at fotballmålene fortsatt lå på bakken og ikke var satt opp i forkant av det som skulle være Houghton Mains første hjemmekamp for sesongen. Mens klubbhuset ligger helt øverst på anlegget, er fotballbanen helt i motsatt ende, på andre siden av cricketbanen. Fotballbanen har på borte langside en flott sittetribune med plastseter i klubbens sorte og oransje farger, der klubbens initialer HMFC blir stavet av oransje seter. Ellers er det ikke engang hard standing, slik at man rundt resten av banen står rett på gresset. Mens jeg var der nede for å ta en liten rekognoserings-runde, kom også noen av spillerne og lederne for å reise målene.

Det var også tidligere en klubb som spilte under Houghton Main-navnet i en kort periode like etter første verdenskrig, før denne klubben – som opprinnelig het Darfield St. George – tok navnet Darfield FC og senere gikk under i 1932. Den skal ikke ha noen tilknytning til dagens Houghton Main-klubb som skal ha blitt stiftet etter andre verdenskrig. Det virker som om de har tilbragt mange av årene siden den gang i Barnsley Association League og Doncaster Senior League, og det var tilsynelatende fra førstnevnte at de i 2003 tok steget opp i Sheffield & Hallamshire County League, der de tok plass i Division Two. Opprykk i debutsesongen ble fulgt opp med et andre strake opprykk, og klubben befant seg i ligaens toppdivisjon. Våren 2009 trakk de seg av en eller annen grunn fra denne ligaen.

Da Houghton Main igjen returnerte et år senere, måtte de igjen starte i Division Two av denne ligaen, men med to strake divisjonstitler spilte de seg i 2012 igjen opp i toppdivisjonen på kortest mulig tid. Der har de befunnet seg siden, og andreplassen våren 2015 står som deres bestenotering i ligaen, der de denne kvelden altså skulle møte Swinton Athletic til ligaoppgjør. Da jeg gikk tilbake til klubbhuset, hadde også baren åpnet slik at jeg fikk meg en pint mens jeg ventet på avspark. Jeg ble fortalt at det ikke hadde blitt trykket noe program i anledning dagens kamp, og jeg fikk videre høre at det tydeligvis ikke var inngangspenger, så jeg gjorde opp for dette med å kjøpe flere lodd fra en loddselger.

Houghton Main hadde sesongåpnet halvannen uke tidligere, og hadde spilt to bortekamper. Etter først å ha vunnet 3-1 borte mot Millmoor Juniors hadde de lidd nederlag med samme sifre hos Denaby United, slik at de sto med en seier og ett tap. Swinton Athletic hadde på sin side kun spilt én kamp, og de hadde knust Denaby Main med hele 8-0 på bortebane, men jeg mistenkte at dette kanskje sa mer om et Denaby Main som endte forrige sesong som håpløs jumbo i Premier Division men likevel ble benådet fra nedrykk. Begge lagene virket å ha god tro på triumf denne dagen, og etter at jeg hadde fått snoke i dommerens eksemplarer av lagoppstillingene, var det tid for å følge spillernes eksempel og paradere den lange veien bort til fotballbanen.

Det var en noe avventende start, og i løpet av det første kvarteret var høydepunktet et noe komisk øyeblikk da en av tilskuerne fikk et ublidt møte med matchballen. Han satt og dinglet med beina på innsiden av «gjerdet» som omkranser banen, og etter en duell suste ballen rett mot ham og traff ham temmelig hardt midt i familie-juvelene så han deiset i bakken og vred seg i smerte. Brite som han var klarte han faktisk å aldri slippe taket i pinten sin der han lå en liten halvmeter inne på banen, men kampen måtte stoppes et lite minutt mens han tvekroket kom seg av banen igjen. Vi nærmet oss halvspilt omgang da gjestene tok ledelsen like etter at det hadde begynt å regne, og det var Justin Greenwood som ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Houghton-keeper Jack Hill til 0-1. Snart tittet sola frem igjen, men i dagens skiftende Yorkshire-vær hadde jeg nå midlertidig søkt tilhold på tribunen.

Med ti minutter til pause hadde hjemmelaget en god mulighet til å utligne, og jeg må innrømme at stensilen med hjemmelagets lagoppstillinger ikke var spesielt lett å lese da pennen ikke hadde gjort skikkelig gjennomslag, men det kan se ut som om hjemmelagets nummer 6, som skjøt etter at Swinton-keeper Jordan Watson var ute i feltet og avverget, var en Taylor Jenkins(?). Uansett ble hans skudd blokkert på streken av en forsvarer, og i stedet stormet gjestene rett i angrep, og sekunder senere lå ballen i Houghton-målet etter at Tommy Needham doblet ledelsen og sørget for at det sto 0-2 ved pause. Bortelaget valgte å ta pausepraten ute på banen mens hjemmelaget gikk den lange veien tilbake til klubbhuset.

For min del hadde jeg mot slutten av omgangen plutselig fått mageknip som skulle vise å ikke gi seg med det første, men jeg tok meg likevel over til klubbhuset for å hente meg en pint med Strongbow som jeg vel betalte £2,90 for. Det var kanskje for mye å håpe på at det skulle hjelpe, og det hadde det da heller ikke gjort da jeg igjen trasket over cricketbanen, der en klubbrepresentant ved hjelp av en dampveivals nå var i full gang med stellet av banen. Jeg ble stående en liten stund på denne langsiden ut mot cricketbanen og se andre omgangs første minutter før jeg gikk over igjen og tok oppstilling ved en av de moderne laglederbenkene som står på hver sin side av anleggets tribune.

Swinton Athletic startet andre omgang friskt, og drøyt fem minutter ut i omgangen hadde de en dobbeltsjanse der de først headet i tverrliggeren før returen ble glimrende reddet av Houghton-keeper Jack Hill. Han kunne dog intet gjøre etter snaut halvspilt omgang, da et frispark ble slått inn i feltet og Drew Sawdon styrte inn 0-3. Det virket avgjort, og kun et lite minutt senere måtte Houghton-keeperen igjen i aksjon med en god redning da han fikk slått til corner. Hjørnesparket ble stusset skummelt, men ble klarert, og med et kvarter igjen kom reduseringen til 1-3. Jeg har hatt visse utfordringer med å identifisere nummer 17 som vendte opp og scoret etter klabb og babb i Swinton-feltet, men jeg tror Jordan Portman var målscoreren.

Dette var innledningen på to-tre vanvittige minutter, for rett fra avspark ble ballen sendt opp i Houghton-feltet, der keeperen ropte «Keeper’s!» for så å tape duellen slik at Ryan Doxey kunne heade i mål til 1-4. Som om ikke det var nok, var snart ballen oppe på motsatt side, og nå var det Swinton-keeper Jordan Watson sin tur til å surre det til. Han fikk det for seg at han skulle drible inne i eget felt, og mistet ballen til det jeg mener var Jack Portman, som enkelt kunne sette inn 2-4 i det åpne målet. Tre mål på tre minutter ble kanskje for mye for Houghton Main-treneren som av dommeren nå fikk beskjed om å fjerne seg fra banen. Kanskje var det i seg selv en passende straff for Manchester United-drakta han hadde på seg, men det var nok snarere et resultat av hans nesten like sjokkerende tirade mot dommeren.

Han nektet plent for å ha kalt dommeren en «f***ing cunt», men det var neppe klokt å understreke det poenget ved å avslutte sin forsvarstale med å kalle kamplederen en «f***ing dickhead». Dette var ikke de eneste slike skjellsordene han liret av seg da han i harnisk marsjerte over for å se resten av kampen fra bak det ene målet. Han fikk sammen med det jeg anslo til 42 tilskuere se en kamp der de siste 10-15 minuttene fremsto litt som en transportetappe, men på overtid kunne innbytter Jake Ford økt ledelsen ytterligere. Hans skudd suste imidlertid utenfor bortre stolpe, og dermed endte det med borteseier 2-4. Swinton Athletic sto dermed med full pott etter to kamper. Jeg hadde planer om å bli igjen for å snakke litt med klubbrepresentanter og høre litt om ambisjoner for sesongen etc, men med magesmerter valgte jeg nå å returnere med første mulighet.

Noen minutter over åtte kom buss 219 som nå skulle frakte meg videre mot Barnsley, og etter tjue minutters tid var vi fremme ved jernbanestasjonen i Barnsley, der jeg skulle ha i underkant av ti minutter på meg til å bytte til tog. Det viste seg imidlertid at toget var forsinket, og etter hvert som forsinkelsen ble større og større, begynte jeg å frykte at det skulle lide samme skjebne som det forrige toget som åpenbart hadde blitt kansellert. Da skranglekassa til Northern endelig kom, var det rundt en halvtime forsinket, og det førte til at jeg ikke rakk bussen jeg hadde planlagt å ta fra Wakefield Kirkgate.

Jeg begynte derfor å gå mot Westgate-området, men kom snart på en ventende drosje som jeg praiet, og £7 fattigere ble jeg sluppet av utenfor Cedar Court Hotel. Jeg hadde planlagt å spasere til The New Inn på andre siden av motorveien for å unne meg en pint ved puben jeg tidligere har forlystet meg i sammen med andre groundhoppere, men formen var nå såpass laber at jeg droppet både dette og en stopp innom hotellbaren, og i stedet fant senga og lot meg underholde av Liam Neeson som hamlet opp med kultne albanere i Taken. Det hadde i hvert fall vært et fint besøk hos Houghton Main, og nå håpet jeg bare at jeg skulle våkne i bedre form dagen etter.

English ground # 439:
Houghton Main v Swinton Athletic 2-4 (0-2)
Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division
Middlecliffe Lane, 30 August 2017
0-1 Justin Greenwood (22)
0-2 Tommy Needham (35)
0-3 Drew Sawdon (66)
1-3 Jordan Portman (75)
1-4 Ryan Doxey (76)
2-4 Jack Portman (77)
Att: 42 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 31.08.2017: England U20s v Netherlands U20s (@ AFC Telford United)
Previous game: 29.08.2017: Squires Gate v Barnoldswick United

More pics

Tirsdag 29.08.2017: Squires Gate v Barnoldswick United

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter tre netter med base i Darlington var det på tide å ta et midlertidig farvel med The Dalesman, der jeg først fikk Sarah til å booke meg inn neste onsdag før jeg strøk på dør og trasket opp til stasjonen. Jeg hadde nok vært litt for ivrig med snooze-funksjonen for å rekke å surre meg dit tidsnok til å ta plass på 09.40-toget, så da ble det i stedet 10.37-toget som fikk æren av å frakte meg ned til Leeds, og det var egentlig det toget jeg først hadde sett på uansett. Det viste seg kanskje ikke spesielt heldig, siden det etter et togbytte i Leeds ble en lang tur med en horde av skrikerunger som omtrent ikke holdt kjeft et eneste sekund på de to timene og ti minuttene derfra til vi endelig ankom Blackpool North kvart over to.

Jeg hadde vært litt usikker på min destinasjon denne dagen, og under planleggingen av turen vurderte jeg først et besøk til Cradley Town, men da jeg endte opp med å besøke de tidlig på turen, begynte jeg å kikke på andre alternativer denne dagen. Kamp hos Squires Gate i Blackpool ville by på en mulighet til å treffe min lokale kompis Steve Moss, men jeg var etter hvert også veldig fristet av muligheten til å se Lakenheath spille hjemmekamp i Cambridgeshire County League. Overnatting viste seg imidlertid å være en utfordring der oppe i det nordvestlige hjørnet av Suffolk, og det samme var transport tilbake til en eventuell mer sentral base etter kamp, og det var sterkt medvirkende til at det derfor ble Blackpool-tur for å se Squires Gate v Barnoldswick Town i North West Counties League.

Jeg hadde betalt meget overkommelige £14 for overnatting ved Singleton House Hotel, ikke langt fra Central Pier, og jeg unnet meg en taxi dit ned. Etter at drosjekusken hadde klart å orientere seg frem til riktig adresse, fant jeg huset der døra sto åpen og noen håndverkere var oppe i trappa i full gang med å pusse opp et av badene. Etter å ha ringt innehaveren ba han meg komme inn i huset ved siden av, og han fortalte at han eide fire eller fem hus i den lille sideveien Singleton Street. Mitt overnattingssted var ikke overraskende langt fra noe luksusetablissement, men jeg skulle bare overnatte der, og for £14 skal man selvsagt ikke være for kravstor, selv om det hadde vært en fordel om stikkontaktene fungerte slik at jeg hadde fått satt telefonen på ladning da jeg senere den kvelden skulle legge meg…

Akkurat det siste var jeg dog lykkelig uvitende om da jeg snart spaserte meg en tur innover i Blackpool, som de aller fleste vil kjenne til, men for ordens skyld er det en by som ligger forblåst til på Lancashire-kysten med Irskesjøen som nærmeste nabo. Byen vokste frem som turistmål etter jernbanens ankomst i 1840-årene, da den forbandt de industrialiserte områdene av nord-England med kystbyen. Fortsatt er turismen alfa og omega, og selv om ikke Blackpool er som i sin storhetstid i forrige århundre, er den visst fortsatt britenes mest populære reisemål. Under 1950-årene – før sydenturismen gjorde sitt voldsomme inntog – var det store navn som var faste underholdnings-innslag. Frank Sinatra bodde på Clifton Hotel, og på The Imperial var Liz Taylor’s suite dekorert i fiolett for å stå til hennes øyne. Blackpool var virkelig «the place to be»!

Selv om byen med drøyt 140 000 innbyggere i dag ofte kan fremstå mer harry og litt nedslitt, er turismen likevel fortsatt dominerende, og horder av mennesker strømmer til strendene i høysesongen. De utgjør også byens største naturlige attraksjon. Byen er også kjent for et vanvittig uteliv, og er gjerne destinasjon for utdrikningslag og lignende festligheter. Mange kommer også for å se de årlige «Blackpool Illuminations», der godt over en million lyspærer tennes og lyser opp blant annet byens såkalte Golden Mile. Trikkelinjen fra 1885 som var verdens første elektriske er også nokså spesiell, og går 18 kilometer fra Starr Gate i sør til Fleetwood i nord. Her går fortsatt de eneste gjenværende førstegenerasjons sporvogner i England; skjønt akkurat disse er gjerne forbeholdt turistturer og den slags.

Spesielt nede ved promenaden langs sjøen bar byen preg av at Blackpool Illuminations var like rundt hjørnet, med start på fredagen, og det var mye arbeid og sperringer som følge av disse forberedelsene. Etter å ha tuslet litt rundt stakk jeg innom bokhandlerkjeden Waterstones, men måtte for n’te gang på turen innse at de heller ikke her hadde årets Non-League Club Directory slik de hadde annonsert for på nettet. Jeg fikk imidlertid rasket med meg en annen bok før jeg gikk for å unne meg en pint på koselige The Mitre, der jeg også fikk skrevet et par postkort. Etter å ha inntatt dagens middag ved Wetherspoons-puben The Layton Rakes skulle jeg nok i etterpåklokskapens navn returnert til The Mitre, men jeg bestemte meg for å kjøpe en 24-timersbillett for trikken og la den frakte meg ned til South Pier, der jeg hadde til hensikt å tilbringe litt tid ved Rangers-puben The Gallant Pioneer. Det ble bomtur!

I likhet med forrige gang jeg skulle stikke snuta innom her, var det nok en gang stengte dører som møtte meg. I følge skiltet som hang på døra som av en eller annen grunn er malt som et norsk flagg, skulle man åpne igjen klokka 17.00, men et drøyt kvarter etter dette var det fortsatt ingen aktivitet. Jeg saumfarte området etter gode puber, men etter å ha blitt tipset om The Velvet Coaster, viste det seg at dette var en enorm og sjarmløs Wetherspoons-pub der støyende barnefamilier dominerte. Jeg hadde hatt nok ungemas denne dagen, og etter å ha sjekket nettet fant jeg heldigvis puben The Last Resort et par minutters ganger borti veien. Dette var en koseligere, mer klassisk og langt roligere pub, og jeg slo meg ned med en Strongbow Cloudy Apple mens jeg ventet på at min kompis Steve skulle gjøre seg ferdig med arbeidsdagen og plukke meg opp.

Han dukket opp like før klokka halv sju, og vi hadde en ti minutters kjøretur foran oss til Squires Gate, som også er navnet på området sør i Blackpool der man finner både byens flyplass og de tre fotballklubbene Squires Gate FC, Blackpool Wren Rovers og AFC Blackpool. Steve hadde opprinnelig foreslått et pitstop på puben The Shovels like rundt hjørnet for kveldens kamparena, men på veien dit passerte vi Dunes Hotel, og på impuls svingte han i stedet inn der. Etter å ha forlystet oss der en stund, så vi at klokka flyr i godt selskap, og vi hastet mot School Road der vi ankom med en halvtimes tid til avspark og betalte oss inn med £6 hver. Squires Gate sin hjemmebane ligger vegg i vegg med banen til Blackpool Wren Rovers, og de to deler en vegg på den ene langsiden, slik at det er teknisk umulig å finne to baner som ligger nærmere hverandre i den engelske pyramiden. Det er også kun et par minutter å gå til AFC Blackpools hjemmebane The Mechanics Ground, og nå var det kun Squires Gate jeg ikke hadde besøkt av de fire Blackpool-klubbene.

Det ble det nå en ordning på, og etter å også ha betalt £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram kunne jeg konstatere at jeg umiddelbart likte School Road. Blackpool Wren Rovers’ hjemmebane Bruce Park rett ved siden av er nok fortsatt min Blackpool-favoritt, men her var det trivelig. Programmet fikk for øvrig tommelen opp etter at jeg bladd raskt gjennom det mens vi unnet oss en pint i baren. Besøk fra Norge hadde tydeligvis ikke gått upåaktet hen, og Steve klarte jo heller ikke å holde kjeft om dette, men det førte i og for seg ikke med seg verre ting enn hyggelige samtaler med noen representanter for hjemmelagets klubbledelse. Jeg benyttet også anledningen til å bla gjennom et par esker med gamle kampprogrammer og plukket ut en liten bunke som inkluderte et par temmelig spesielle eksemplarer fra klubber og ligaer jeg aldri hadde forventet å finne noe program fra.

Klubben ble i 1948 stiftet under navnet Squires Gate British Legion, og de spilte sine første sesonger i Blackpool & District Amateur League, der de etter å ha forkortet til dagens navn i 1953 vant ligatittelen i både 1956 og 1957. Etter et kort opphold i Fylde District League tok de i 1961 plass i West Lancashire League, der de skulle tilbringe de neste tretti årene. Sommeren 1991 fikk de ta steget opp i North West Counties League Division Two, der de våren 2002 mistet andreplassen på målforskjell, men likevel fikk rykke opp i toppdivisjonen takket være Stand Athletics endelikt. Squires Gate har siden den gang vært å finne i toppdivisjonen som i 2008 endret navn fra Division One til Premier Division, og sjetteplassen i 2015 står som deres beste plassering. De to sesongene etter dette har de imidlertid flørtet heftig med nedrykksstriden og endt på plassen rett over nedrykkssonen.

Det er jo en kjent sak at temaet om en sammenslåing mellom de tre klubbene Squires Gate, Blackpool Wren Rovers og AFC Blackpool har vært vurdert ved flere anledninger, og det ble igjen diskutert for noen år siden, da man ville samle kreftene for å satse mot NPL. Det virker – kanskje heldigvis – som om dette nå er lagt på is; i hvert fall for en stund. Nå har jo Wren Rovers gitt uttrykk for at de er nokså fornøyd med tingenes tilstand i West Lancashire League og ikke har de største ambisjoner om retur til NWCL, selv om de skal være sterkt ønsket av den ligaen. Samtidig har jo Squires Gate hatt et par tunge sesonger i NWCL Premier mens AFC Blackpool i fjor måtte ta turen ned i NWCL 1, så da gjenstår det å se om dette etter hvert vil bli et tema igjen om klubbene hver for seg skulle kjempe i motbakke.

Klubbens hjemmebane School Road har blitt gradvis oppgradert etter opprykket til North West Counties League, og her har Squires Gate en koselig liten hjemmebane. På utsiden skal man passe på å ta riktig inngangsparti, spesielt om Wren Rovers også spiller hjemme. Den røde døra til venstre tilhører Wren Rovers, mens man må sikte seg inn på den blå døra om man skal se kamp hos Squires Gate. Etter å ha passert gjennom denne, kommer man inn på den ene kortsiden, der man til rett til høyre for seg i det ene hjørnet har en liten tribune som byr på sitteplasser i form av noe slikt som tre benkerader. Den har et fundament i hvit mur, og store deler av dens front har en mur som nærmest fremstår som et slags lite brystvern – i mangel på et bedre ord.

Lenger borte i hjørnet står det som vel er garderobebygget, mens man over på langsiden her har klubbhuset, og bortenfor dette en større tribune i tilsynelatende samme stil som sin mindre motpart på kortsiden. Denne er imidlertid større og lengre, men her var det for få år siden tre forskjellige tribuneseksjoner, så den er nok et resultatet av at man har valgt å bygge om disse til én større tribune. På motsatt langside står et noe mer spinkelt og vaklevorent overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå her, mens det ellers på anlegget er hard standing som gjelder. Kveldens kampprogram viste seg å være godt oppdatert, og tabellen inkluderte faktisk også kampene som hadde blitt spilt dagen før, og før avspark tok jeg en ny kikk på denne.

Det er vel naturlig å tenke seg at toppkampen forventes å bli utkjempet av de to Runcorn-klubbene, de to Northwich-klubbene og Bootle, samt muligens en overraskelse eller to. Det er særdeles lite som tyder på at Squires Gate blir å finne der oppe, for de hadde tapt alle sine kamper og sto med 0-0-3 og en målforskjell på 2-13 samtidig som de allerede var slått ut av FA Cupen etter å ha fått 0-4 i sekken av Ashton Athletic. For gjestende Barnoldswick Town sin del sto de med 1-0-2 på sine tre ligakamper, og var nok på forhånd en liten favoritt denne kvelden. Hjemmefolket hadde dog selvsagt forhåpninger om at dette var kvelden da den vonde trenden skulle snus og man kunne notere seg for sesongens første poeng.

Gate-manager Danny Penswick hadde i hvert fall muligheten til å starte med sin nye midtbane-signering Gary Pett som hadde blitt skadet i sesongens første kamp, men det var gjestene som snart tilrev seg et initiativ, og etter halvspilt omgang tok de ledelsen da Joel Melia fosset ned høyrekanten og fant Mark Threlfall som dundret inn 0-1. Bortelaget traff deretter også stolpen i forbindelse med en innøvd corner-variant, før Gate-keeper Ben Fletcher igjen måtte kapitulere med ti minutter til pause da Barlicks midtbanespiller Harry Thompson fikk tid og rom til å plassere ballen nede i hjørnet utenfor målvaktens rekkevidde. Dermed 0-2, og det så tungt ut for et vertskap hvis beste sjanse før pause kom da spissen Tarren Moxon bredsidet like utenfor stolpen. Samme utfall fikk avslutningen fra nevnte Gary Pett, og da kunne omsider Barlick gå til pause med fortjent tomålsledelse.

Eventuell frustrasjon ble kanskje til en viss optimisme for hjemmefolket da de så hvordan sine helter komme ut som et helt nytt lag i andre omgang og gå offensivt til verks. Spissparet Tarren Moxon og Jack Williams spilte visst sammen for første gang, og det de viste frem bør uansett være en positiv ting å ta med seg videre. Det var Moxon som i omgangens sjuende minutt sørget for redusering til 1-2 og nytt håp da han hamret ballen inn i nettet. Sjefen selv, Danny Penswick, kunne utlignet etter rundt en times spill, men hans skudd gikk like utenfor. Hjemmelaget presset imidlertid på og var nærmest ugjenkjennelige sammenlignet med før pause, men stopperen Corey Moorhead klarte ikke å styre sin heading under tverrliggeren, slik at ballen landet oppe på målet til bortekeeper Connor King.

I stedet slo Barlick grusomt tilbake mot spillets gang da de kontret og Danny Boyle ble spilt gjennom og kunne sette inn 1-3. Man kunne ikke annet enn å føle med hjemmelaget som virkelig hadde hevet seg voldsomt og satt sine gjester under press, og de fortsatte da også å presse på for ny redusering, men kom aldri nærmere. Dermed endte det med borteseier 1-3, og selv om det kampen sett under ett ikke var noe slags ran, hadde vertene fortjent bedre med det de leverte etter pause. Steve takket nei til en ny pint da han skulle kjøre hjem, men jeg unnet meg en boks Strongbow i godt selskap i klubbhuset før vi dro. Vi ble fortalt at tilskuertallet var 75, og det var for meg noe skuffende på en kveld der Blackpool spilte i den nå raserte Football League Trophy.

Vi takket uansett snart for oss, og Steve skysset meg tilbake til Blackpool sentrum, der han slapp meg av utenfor puben The Litten Tree. Der er det ofte livlig, men det var åpenbart at det ikke var mest schwung over utelivet denne tirsdagskvelden. Likevel ble jeg ved stengetid fristet til å også stikke innom The Galleon Bar, der jeg fikk en melding fra Squires Gates Twitter-ansvarlige som lurte på om jeg hadde glemt igjen en pose med en bok og et par postkort. Det hadde jeg selvsagt, og selv om boken i seg selv ikke var noen krise, sa vedkommende seg villig til å i hvert fall poste postkortene ved leilighet. Vel, ved besøk i Blackpool er det lettere sagt enn gjort å ikke la seg friste ut på livet, og det ble igjen en sen kveld, men jeg kom meg da omsider tilbake til mitt ringe krypinn drøyt to timers tid etter at tirsdagen hadde blitt til onsdag.

English ground # 438:
Squires Gate v Barnoldswick Town 1-3 (0-2)
North West Counties League Premier Division
School Road, 29 August 2017
0-1 Mark Threlfall (17)
0-2 Harry Thompson (35)
1-2 Tarren Moxon (52)
1-3 Daniel Boyle (72)
Att: 75
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 30.08.2017: Houghton Main v Swinton Athletic
Previous game: 28.08.2017: Darlington v Spennymoor Town

More pics