Torsdag 13.08.2015: Easington Colliery v Crook Town

Jeg våknet med kuppelhue og bondeanger. Newcastles natteliv hadde satt sine spor, og jeg er nok ikke altfor vant med slik rangling lenger. Jeg fikk veltet meg ut av senga og kreket meg i dusjen, før jeg etter hvert dristet meg ut blant folk. Jeg tviler på om jeg noen gang har fått servert en heftigere full english breakfast enn den store «Breakfast of Champions» varianten hos kaféen Butterfly Cabinet på Heaton Road, og den har tidligere kurert tilsvarende formsvikt hos undertegnede slik at det var resepten også denne gang. Mon tro om det ikke var buss 32A som krevde £1,95 for å ta meg dit ut, men etter å få servert en gedigen frokosttallerken kunne jeg igjen fastslå at det var vel verdt turen.

Faktisk var den såpass at jeg denne gang måtte kaste inn håndkledet med noen få munnfuller igjen på tallerkenen for ikke å brekke meg der jeg fortsatt slet med formen. Etter å ha presset ned i hvert fall 90% av kjempeporsjonen var det på sin plass med en spasertur, og apostlenes hester bragte meg ned til metro-stasjonen Chillingham Road, der jeg hoppet på et tog mot sentrum. For å få noe ut av dagen byttet jeg til metroen grønne linje mot flyplassen, og ble med til Kingston Park, der jeg kikket meg litt rundt utenfor stadionet med samme navn. Det var her den ikke lenger eksisterende klubben Newcastle Blue Star spilte sine siste år før de gikk konkurs i 2009. Her spiller fortsatt rugby union klubben Newcastle Falcons sine hjemmekamper, i tillegg til rugby league klubben Newcastle Thunder. Newcastle Uniteds reserver spiller vel såvidt jeg vet også majoriteten av sine hjemmekamper her. Det var ikke muligheter for å ta seg inn, men det var da litt innsyn. På veien tilbake var det på tide å få noen andre kulturelle inntrykk, så jeg stoppet innom museet Great Northern: Hancock. Imidlertid var formen såpass laber at det ble et nokså flyktig besøk før jeg returnerte til hotellsenga for å få en time eller to på øyet.

Jeg følte vel mest for å bli i senga resten av dagen, men etter litt ivrig bruk av snooze-funksjonen kom jeg meg omsider opp og satt meg snart igjen på metroens grønne linje – denne gang med kurs sørøstover mot Sunderland. Jeg valgte denne løsningen i stedet for tog nettopp for å benytte anledningen til å hoppe av på St. Peter’s (som faktisk er enda litt nærmere enn stasjonen Stadium of Light) for å ta en kjapp kikk på Sunderlands hjemmebane. Det mest interessante var i og for seg den fantastiske statuen av tidligere manager Bob Stokoe som jubler hemningsløst over FA Cup-triumfen i 1973. Jeg hadde ikke tatt høyde for at det tross alt var fem minutters gange fra St. Peter’s, og jeg rakk ikke helt å ta en full runde før jeg måtte snu og haste tilbake for å med nød og neppe rekke metroen som skulle korrespondere med buss 23. Jeg hastet opp rulletrappene på Park Lane stasjon og fant raskt frem til ‘stand B‘ på tilhørende Sunderland Interchange, slik at jeg få sekunder før avgang fikk hoppet på og betalt £4.90 for en returbillett til Easington Colliery.

Bussen brukte ganske nøyaktig en halvtime ned dit, og vel fremme steg jeg av og orienterte meg frem til Victory Club – en lokal kneipe med et temmelig røft klientell. I følge min lokale kjenning Lee Stewart er da også Easington Colliery en nokså tøff plass. Easington Colliery er i aller høyeste grad et gruvesamfunn i det østlige County Durham, og vokste frem rundt en stor kullgruve som så tusenvis av mennesker komme flyttende fra hele landet. Mest kjent er nok stedet for den store gruveulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet her, og det er i den forbindelse at det er plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til klubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven her stengte i 1993, betød det at 1400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og det stedet sliter vel fortsatt med problemene som følge av dette. Det bor i dag rundt 5000 personer i Easington Colliery (som altså er et separat sted i forhold til den noe mindre nabo-landsbyen Easington), og noen vil også vite at den fiktive gruvebyen i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

Jeg tømte glasset og forlot Victory Club, der drankerne nå hadde høynet innsatsen betraktelig i sin innbyrdes biljard-turnering, og spaserte i stedet mot Welfare Park. Etter å ha spasert gjennom den nevnte alléen og gransket det nevnte minnesmerket, kom jeg frem til min destinasjon, og ble tilsynelatende møtt av lukkede dører. Med en times tid til kampstart var telleapparatene ennå ikke åpnet, og utenfor en tilsynelatende lukket dør sto flere groundhoppere og ventet. Med torsdagskamp var det forresten ikke spesielt merksnodig at en rekke av disse hadde funnet veien til det østlige Durham. Etter å ha stått der i noen minutter kom det plutselig en fyr som åpenbart gikk rett inn denne døra, som førte inn til klubbhusets bar, og som tydeligvis hadde vært åpen hele tiden. De lokale må ha lurt på vi hva drev med. Vel innenfor betalte jeg 80 pence for en iskald boks med Cola i et forsøk på å bedre formen noe, og da venner i form av Lee, Katie og den unge Connor Lamb få minutter senere entret lokalet satt undertegnede i et hjørne med den andre Cola-boksen til panna. Omtrent samtidig fikk vi beskjed om at vi nå kunne betale oss inn, så jeg gikk for å yte min skjerv i form av rimelige £3.

Programmene var visstnok på vei, og da vi tok oss tilbake til baren fra anleggets indre kom det en kar med kveldens blekke. Jeg hadde fryktet det verste da unge Connor hadde varslet at man i stedet for å gi ut nytt program til hver kamp ville utgi månedsvise utgaver, og da han også hadde en spalte i klubbens program regnet jeg med han visste hva han snakket om. Men etter å ha betalt £1 for fornøyelsen, slo jeg fast at det nok er snakk om en variant der hoveddelen forblir den samme i en måneds tid, mens man for hver kamp bytter ut de fire midtsidene som i dette tilfellet omhandlet gjestene Crook Town, og således er det jo egentlig ikke noe ‘verre’ enn det man finner mange andre steder. Jeg tok i stedet en liten runde rundt anlegget, som domineres av nærmeste langside, der man finner hovedtribune og en klassisk ståtribune under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket midt på langsiden. På den ene siden av klubbhuset står hovedtribunen som har en blanding av ståplasser bakerst og ståplasser i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså en klassisk ståtribune med rundt seks betongtrinn. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte betongtrinn på den ene kortsidens flanke. Ellers på Welfare Park er det hard standing som gjelder.

Det jeg hadde merket meg, og som Lee hadde gjort meg oppmerksom på på forhånd, var den flotte utsikten nedover kysten mot Nordsjøen, der man uten problemer kunne se helt ned til Hartlepool. Easington Colliery ligger i det som gjerne kalles «East Durham triangelet», der en rekke tradisjonsrike klubber de siste tiårene har bukket under, og jeg har mer enn en gang hørt distriktet omtales som en fotballklubbers kirkegård og som «the area that fell out of love with football». Men når Sku Sport generasjonen er mer opptatt av å stryke Messi-trøya si og si sitt favorittlag fra andre siden av landet, så blir det kanskje slik. Easington Colliery er i hvert fall en av klubbene som fortsatt holder koken, og de er denne sesongen nyopprykket til Northern League Division Two etter å ha endt på 2. plass i Wearside League forrige sesong. Da vinner Stockton Towns anlegg ikke tilfredsstilte kravene, gikk derfor plassen til Easington Colliery.

Klubben forsøker seg for tredje gang i Northern League, etter at de første spilte seg opp fra Wearside League i 1986. Den gang sikret de seg direkte opprykk opp til Division One i sin første sesong, og hadde en 10. plass som beste bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur. Nå håper de å igjen kunne etablere seg, og deres uttalte mål var å overleve. Selv om Connor tidligere har hintet om at han tror de kan få det tøft, trodde han heller ikke at de ville rykke ned, og Lee mente de burde klare seg greit og kanskje havne et sted midt på tabellen.

Ligaformann Mike Amos var også til stede, og hans spådom var at det kan bli generelt sett noe tøffere å overleve denne sesongen, da han uttrykte stor tro på at vi vil få en opprykker både fra Wearside League og Northern Alliance ved sesongslutt, og dermed i utgangspunktet to klubber ned fra Northern League Division Two. I Northern Alliance er nemlig Blyth Town nok en gang stor favoritt, og i den endeløse sagaen om deres flomlys-søknad hadde Amos nå tro på at de skulle få anlegget sitt godkjent for spill i Northern League etter denne sesongen. Det samme mente han om Stockton Town som i fjor var suverene i Wearside League, men både Lee og Connor har advart kraftig mot et Horden Colliery Welfare som de åpenbart holdt som knepne favoritter denne sesongen. Det blir uansett spennende.

Motstander denne kvelden var meget tradisjonsrike Crook Town, som hadde en miserabel sesong sist. Flere omtalte faktisk nedrykkssesongen i fjor som klubbens verste sesong noensinne, men enda verre var det at klubben en periode sto i fare for å gå under. De uttrykte nå litt forsiktig optimisme og hevdet at de hadde fått inn gode fotballfaglige folk til å få skuta på rett kjøl. De har et ungt lag, men Lee spådde at også de ville kunne styre klar av den heftigste nedrykksstriden og kapre en plass midt på tabellen. Det var altså to nivåers forskjell mellom disse to klubbene forrige sesong, men nå skulle de møtes til kamp om ligapoeng i Northern League Division Two. Easington Colliery hadde tapt sin første kamp med 0-2 hjemme mot Whickham, mens Crook hadde startet med hjemmeseier 2-1 over Heaton Stannington.

Etter en tredje boks med Cola var fortsatt ikke formen akkurat super, så her måtte det sterkere lut til. Mot et bidrag på £1,50 fisket bartenderen frem en boks med Strongbow til meg, samtidig som han fant frem en pin til min samling. Der ved bardisken sto også noen klubbfunksjonærer og gjorde siste finpuss på listen over lagoppstillingene som de skulle levere til dommeren, men før de kom så langt fikk vi ta en kjapp kikk slik at vi kunne feste noen navn til spillerne ute på gressmatta. Det var som sagt en rekke groundhoppere og kjente fjes der, og jeg traff i tilleg på både Howard fra dagen før, Peter Sixsmith, John McClure, og grinebiteren Tony Morehead. Det var imidlertid med Lee, Katie og Connor at jeg tok oppstilling klar for kamp.

Det startet nokså jevnt med halvsjanser begge veier, men etter et kvarters tid føltes det som om hjemmelaget tok et lite initiativ. Slurv i Crook-forsvaret ga David Laight muligheten til å stjele ballen og storme mot målet, men hans avslutning ble reddet av Crook-keeper Ryan Graham. Etter et par halvsjanser for Crook var Laight nære på igjen, men denne gangen gikk avslutningen utenfor. Halvtimen var passert med et par minutter da vertene scoret sitt første Northern League etter returen i våres, og målscorer var Luke Page som ble spilt flott gjennom og iskaldt plasserte ballen i mål bak keeper Graham. To minutter senere doblet nemlig Laight ledelsen da hans volley suste centimetere utenfor, og like etter endte klabb og babb i Crook-forsvaret med at en grønn og hvit hjemmespiller fikk avsluttet, men ballen smalt traff innsiden av stolpen og Crook fikk klarert. Crooks beste muligheter i første omgang kom i form av skudd fra Thomas Watkinson og Alex Wilson, som ble henholdsvis blokkert og reddet av keeper Kyle Donaldson, og dermed gikk lagene i garderoben med 1-0 som pauseresultat.

Det siste snaue kvarteret av omgangen hadde vi lagt merke til en lyd som tydet på at man forsøkte febrilsk å få startet aggregatet til flomlysene, og det var også en eim på anlegget som vitnet om dette. Det hadde etter hvert skumret såpass at vi undret oss på om de ikke skulle skrus på, men det var åpenbart at de hadde en utfordring å hanskes med, uten at vi foreløpig uroet oss nevneverdig. Lee kunne imidlertid fortelle at det tydeligvis var en kjent lokal sak at klubben har hatt problemer med flomlysene, og da var det jo selvsagt naturlig å spørre seg om Northern League visste om dette da de hentet opp Easington Colliery. Formann Mike Amos kunne fortelle at klubbens flomlys i løpet av sommeren hadde blitt testet flere titalls ganger til alles tilfredshet, og mens vi sto det og snakket kom flomlysene gradvis på. Det vil si, flesteparten av de. Da lagene noen minutter senere kom på banen sa dommeren seg fornøyd og startet andre omgang mens jeg tømte min andre boks med Strongbow og konstaterte at formen endelig var litt stigende.

I omgangens femte minutt ble et innlegg slått inn i Collery-feltet, og Alex Wilson steg høyest og headet inn utligningen for Crook Town. Så begynte virkelig moroa.. Et minutt senere forsvant i rask rekkefølge plutselig flomlysene en etter en, og nå var det så mørkt at det ikke var aktuelt å fortsette. Dommeren ga de 15 minutter til å få lysene på igjen, og det var hektisk aktivitet der man forsøkte febrilsk å få liv i den gamle purka av et aggregat. Man begynte vel å ane at vi ikke ville få se mer fotball denne kvelden, men etter 12-13 minutters pause fikk de endelig lysene på igjen. I hvert fall noe sånt som 75% av de, og det var godt nok for dommeren, som skal ha ros for sin tålmodighet denne kvelden.

Crook kunne tatt ledelsen da fint forarbeid av Jason Brazaukas ble fulgt opp av et frekt hælspark fra Scott Duggan, men keeper Donaldson reagerte raskt. Kombinasjonen av begrenset lys og svarte nummer gjorde det nå til en utfordring å skille hjemmespillerne fra hverandre, men et innlegg inn i Crook-feltet ble møtt på volley av en hjemmespiller som måtte se ballen smelle i stolpen. Nå ble det plutselig litt Hawaii-fotball, med sjanser begge veier. Etter en liten rekke med Crook-cornere kontret vertene, og et skudd hadde god vei mot krysset da keeper Donaldson fikk slått ballen vekk. Deretter var det Richard Carr som fyrte løs i motsatt ende, men ballen suste over tverrliggeren. I følge klokka gikk vi inn i kampens siste par minutter av ordinær tid da et innlegg fant veien inn i Crook-feltet og en av hjemmespillerne (som senere viste seg å være David Knight) headet ballen i mål og gjenopprettet vertenes ledelse. Imidlertid var det kun kampens 77. minutt, så Crook hadde fortsatt tid til å svare.

I stedet var det vertene som kun et minutts tid etter fikk tildelt straffespark da en god David Laight ble spilt gjennom og var på vei til å runde Ryan Graham da han ble felt av Crook-keeperen. Dommeren pekte sporenstreks på straffemerket og dro resolutt opp det røde kortet for Graham. Muligens noe strengt all den tid Laight virket å være på vei bort fra mål, men uansett måtte Crook Town nå gjøre et bytte, og mens de gjorde klar sin reservekeeper steg en Colliery-spiller frem til straffemerket for å gjøre seg klar. Den nye keeperen kom seg i mål, hjemmespilleren gjorde seg klar til å ta sats…og da slukket med ett alle flomlysene og etterlot seg banen i nærmest stummende mørke! Nå var det i ferd med å utvikle seg til en fullstendig parodi, men etter ytterligere ti minutters tid fikk de på flesteparten av flomlysene igjen. Før man i det hele tatt rakk å stille opp igjen for straffesparket, ble det imidlertid mørkt for tredje gang. Dommeren hadde sett nok, og blåste umiddelbart av kampen som dermed ble avbrutt i det 81. minutt.

Irriterende for de 175 fremmøtte, men først og fremst verst for klubben selv, som hadde en tydelig lite imponert ligaformann blant tilskuerne. I sin blogg senere den kvelden la han intet imellom og innledet med følgende tordentale: «In my 20 years as Northern League chairman, there’s not been a night as mortifying, as annoying, or as thouroughly embarrassing as this one»! Sterk kost, og jeg følger han muligens er litt vel hard, selv om han trekker frem nettopp undertegnede som en av de som hadde kommet langveisfra for å se denne kampen. På den annen side var det ikke tvil om at spørsmål vil – og må – bli stilt. Klubben har en rekke torsdagskamper denne sesongen, og på en av disse (22. oktober) skal man være vertskap for Alnwick Town, som har en meget lang reisevei fra der de holder til på god vei opp til den skotske grensen. Man kan jo tenke seg hva som vil skje om noe slikt skulle hende igjen da!

Klubben har blitt truet med bøter, og i ytterste konsekvens vil de kunne risikere exit fra Northern League om de ikke får skikk på flomlysene. I ettertid har man imidlertid forsikret om at man vil leie inn aggregat for kommende hjemmekamper denne sesongen, så vi får håpe de unngår en reprise. Ellers var det også flere som så ironien i at dette skjedde mot nettopp Crook Town, som for et par sesonger siden skal ha slått av sine flomlys ved overlegg under en kamp de var i ferd med å tape. Jeg hadde uansett fått sett en god dose fotball, og det hadde uansett blitt såpass sent at bussen jeg i utgangspunktet hadde blinket meg ut for lengst hadde gått. Etter å ha tatt farvel med Lee, Katie, Connor & Co, spaserte jeg opp til holdeplassen for å ta bussen tilbake til Sunderland, der jeg byttet til metroen som fraktet meg tilbake til Newcastle. Denne kvelden klarte jeg også å nøye meg med en pint ved Centurion Bar, en pint på Revolution, og en flaske Strongbow i hotellbaren. I motsetning til kvelden før hadde jeg da også en tidlig start dagen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 272:
Easington Colliery v Crook Town (abandoned after 81 mins with the score 2-1)
Northern League Division Two
Welfare Park, 13 August 2015
1-0 Luke Page (33)
1-1 Alex Wilson (50)
2-1 David Knight (77)
Att: 175
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 14.08.2015: Hoddesdon Town v Swabridgeworth Town
Previous game: 12.08.2015: Willington v Brandon United

 

More pics

 

Jeg befant meg i Newcastle for andre dag på rad, men skulle denne ettermiddagen sette kursne mot Easington Colliery i det østlige County Durham, og første etappe gikk med metroens grønne linje sørøstover mot Sunderland. Jeg valgte denne løsningen i stedet for tog nettopp for å benytte anledningen til å hoppe av på St. Peter’s (som faktisk er enda litt nærmere enn stasjonen Stadium of Light) for å ta en kjapp kikk på Sunderlands hjemmebane.

 

Det mest interessante var i og for seg den fantastiske statuen av tidligere manager Bob Stokoe som jubler hemningsløst over FA Cup-triumfen i 1973. De fleste som har sett bildene vil nok huske hans ekstatiske løpetur over Wembley-matta etter at underdogen Sunderland hadde slått den tids giganter Leeds United og sørget for en skikkelig skrell i finalen av verdens gjeveste cupturnering – en finale som for øvrig også inneholdt det jeg muligens holder som tidenes mest vanvittige dobbeltredning av Sunderland-keeper Jim Montgomery.

 

Anleggets ytre er ellers ikke det mest spennende, men jeg likte de flotte smijernsportene utenfor bortre kortside. Jeg hadde ikke tatt høyde for at det tross alt var fem minutters gange fra St. Peter’s, og jeg rakk ikke helt å ta en full runde før jeg måtte snu og haste tilbake for å med nød og neppe rekke metroen som skulle korrespondere med buss 23. Dermed fikk jeg ikke med meg den såkale ‘davy lamp’ – en gruvelampe som minner om lokal industrihistorie, men muligens vil jeg en dag besøke Stadium of Light.

 

 

 

Jeg hadde Newcastle som base for andre dag på rad, og en av mine favorittbyers fantastiske uteliv hadde virkelig satt sine spor da undertegnede våknet i alt annet enn kanonform. Etter å ha busset ut til Heaton Road for å forsøke å bøte litt på formen med en voldsom frokost fra Butterfly Cabinet, bestemte jeg meg for å ta en liten utflukt. Det var på metroen inn mot sentrum at jeg fikk ideen om å ta en kikk på Kingston Park, og dermed byttet jeg til grønn metro-linje for å komme meg til stasjonen med samme navn.

 

Det var her den ikke lenger eksisterende klubben Newcastle Blue Star spilte sine siste år før de gikk konkurs. Her spiller fortsatt rugby union klubben Newcastle Falcons sine hjemmekamper, i tillegg til rugby league klubben Newcastle Thunder. Newcastle Uniteds reserver spiller vel såvidt jeg vet også majoriteten av sine hjemmekamper her. Det var tilsynelatende ikke muligheter for å ta seg inn, men det var da temmelig godt innsyn til anleggets indre. Det skal da også nevnes at klubbens tidligere hjemmebane Wheatsheaf Park ikke ligger altfor langt unna (nå hjemmebane for rugby union klubben Gosforth RFC under navnet Druid Park), men jeg har ærlig talt ikke den ringeste anelse om hvorfor i all verden jeg ikke dro videre de to holdeplassene til Callerton Parkway for å ta en kikk også der.

 

Blue Star ble stiftet i 1930, men det var ikke før i 1985 at de tok steget opp i Northern League – etter å ha vunnet Wearside League tre år på rad. De tok Northern League Division Two med storm og vant divisjonen suverent etter å ha vunnet 36 av 38 kamper. I Division One kjempet de umiddelbart i toppen, men var snart på retur og måtte etter hvert returnere til Division Two. Siste gang de rykket opp igjen i Division One vant de rett og slett hele ligaen som nyopprykket lag, samtidig som de sikret seg The Double ved også å vinne ligacupen. Det var våren 2006, men det var ikke før året etter at de fikk rykke opp til NPL Division One North, da Wheatsheaf Park ikke tilfredsstilte NPLs krav.

 

Dette var bakgrunnen for at de fikk i stand en avtale om banedeling med Newcastle Falcons på Kingston Park. Med en kapasitet på 10 200 var det kanskje vel voldsomt, men i sin andre sesong (2008/09) i NPL 1 North fulgte de opp tredjeplassen med å triumfere i playoff. I semifinalen ble Colwyn Bay slått på straffer, mens de knuste Curzon Ashton 4-1 i finalen, og dermed var klubben klar for spill i NPL Premier Division. Men før man kom så langt fikk klubben et krav på £65 000 fra Football Foundation, som ville ha tilbake pengene de hadde gitt i tilskudd for å pusse opp Wheatsheaf Park, siden klubben ikke lenger ville spille der. Det endte snart med at kubben la ned driften, og er således historie.

 

 

 

Onsdag 12.08.2015: Willington v Brandon United

 

Min voldsomme tur hadde fått en fin start i Kent, men nå var det på tide å sette kursen mot det nordøstlige England, og etter å ha handlet inn frokost i forma av smørbrød og juice fra Sainsburys gikk første etappe med tog fra Birchington-on-Sea til London St. Pancras. Der krysset jeg over veien til Kings Cross for å sette meg på toget til Newcastle, men ikke før jeg hadde blitt fristet til å benytte anledningen til å kjøpe inn lunsj i form av en scotch pie fra markedet utenfor sistnevnte stasjon. Da jeg omsider ankom Newcastle, hadde jeg vært på farten i over fem timer, og klokka nærmet seg to. Heldigvis var også Newcastle endestasjon, for da jeg våknet hadde toget tydeligvis stått på stasjonen i 12 minutter allerede.

 

Ved Surtees Hotel i sentrum av den fantastiske geordie-byen hadde jeg betalt £81 for to netters overnatting, og jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg. Jeg stortrives alltid i Newcastle, og det var grunnen til at jeg hadde valgt meg byen som base til tross for at eksempelvis Durham hadde vært gunstigere rent reisemessig. Jeg tuslet litt rundt og nøt livet før jeg oppsøkte Bridge Hotel, men der hadde de akkurat avsluttet matserveringen før et par timer, slik at jeg måtte nøye meg med en pint cider eller to mens jeg leste litt vekselsvis i Non League Paper og min medbragte bok. Etter hvert var det på tide å vende snuta sørover med toget til Durham, der jeg spaserte ned til bussterminalen og betalte £4,10 for en returbillett til Willington.

 

Etter tjue minutter på buss 46 kunne jeg stige av i den gamle gruvebyen Willington, som ligger i County Durham – mellom Crook i vest, Spennymoor i vest, og Bishop Auckland i sør…og altså et lite stykke sørvest for Durham by. Som så mange andre samfunn i dette området, var økonomien basert nærmest utelukkende på kullgruvedriften, og da den store gruven her stengte for godt i 1967 var det starten på en nedgangstid som Willington fortsatt sliter med. I disse dager har de sju-åtte tusen innbyggerne få jobber i selve Willington, som nå fungerer mer som en pendlerby for Bishop Auckland og Durham.

 

Fotballklubben har vært Willingtons stolthet, og etter å ha blitt stiftet i 1906 ble de med i Northern League fem år senere. De har også vunnet Northern League ved tre anledninger, men sist gang var så langt tilbake som i 1930. Den virkelige storhetstiden var på i 1940- og 1950-årene, da de gjorde seg bemerket i den svært prestisjetunge FA Amateur Cup. Etter å ha tapt finalen for Bishop Auckland i 1939, fikk de sin hevn i 1950, da samme motstander ble slått 4-0 foran 88 000 tilskuere på Wembley. Samtidig var de et nokså fast innslag i toppen av Northern League, men det skulle ikke vare.

 

Da Northern League før 1981/82-sesongen utvidet med en andredivisjon, hadde Willington endt helt sist de foregående sesongene, og med ny jumboplass påfølgende sesong ble det nedrykk og et foreløpig siste avskjed med Northern Leagues øverste divisjon. I 2005 måtte de også ta turen ned i Wearside League, der de ble værende i åtte sesonger før de i 2013 kunne returnere til Northern League Division Two. Det er lenge siden 10 000 tilskuere møtte opp for å se et FA Amateur Cup oppgjør mot Bromley i 1953, men deres hjemmebane Hall Lane hadde i hvert fall fristet undertegnede til besøk en stund. Først ble det imidlertid en liten pitstop ved puben Hogans, men snart trasket jeg mot kveldens kamparena.

 

£7 ble avlevert i inngangspartiet – £5 for entré og £2 for et kampprogram i svart/hvitt, og dermed kunne jeg gå innenfor og ta en kikk på herligheten. Om den følelsen kanskje ikke var fullt like heftig som det jeg hadde hos Crook Town, kunne jeg også her nærmest føle historiens sus da jeg skuet ut over anlegget som har vært klubbens hjemmebane siden 1911. Det skal ha vært temmelig spartansk frem til den flotte hovedtribunen på bortre langside ble bygget i midten av 1950-årene, og fortsatt har man disse gressbankene som folk den gang sto på, men som FA dessverre har lagt for hat i disse dager. Hovedtribunen står altså midt på bortre langside, er bygget i mur, og har benkerader i tre.

 

Senere har man også satt opp to mindre tribuner – en på hver kortside, som begge gir tak over hodet til stående tilskuere. På nærmeste langside har man blant annet klubbhuset, og et lite overbygg gir tak over hodet til et lite antall personer som velger å stå her. Det er mye hard standing, og selvsagt de nevnte gressbankene…selv om diverse skilt forteller om FAs forbud mot å stå på disse. Med min runde unnagjort oppsøkte jeg klubbhusets bar og betalte £3 for en pint med Strongbow. Bartenderen fisket også frem en pin til meg før jeg satt meg ned for å bla litt i et program som inneholdt det nest vesentlige av informasjon, men som med en pris på £2 muligens var en smule overpriset. Mens jeg satt der kom også groundhopperen Howard fra Nottingham, som jeg tidligere har støtt på ved et par anledninger, og vi ble sittende og prate litt.

 

En representant for hjemmelaget svarte på mitt spørsmål at man nok ville si seg fornøyd med en plass midt på tabellen, og at det ikke ville være realistisk å håpe å blande seg inn i toppkampen. Der regnet han i stedet med at det ville være andre klubber (Team Northumbria var den som første ble nevnt) som ville utgjøre den største trusselen mot den store opprykksfavoritten South Shields. Willington hadde startet sesongen med et knepent tap (0-1) borte mot Thornaby, og man håpet å kunne innkassere sesongens første poeng denne kvelden mot et lag som er et av de de nok skal slå om de vil holde nedrykksstriden på god avstand.

 

Brandon United hadde også startet sesongen med tap da de fikk 1-4 i sekken på besøk hos Team Northumbria, og de har de siste sesongene vært et fast innslag i bunnstriden. Etter forrige sesongs jumboplass måtte det da også benådning til (som følge av Celtic Nations sorti) for å hindre nedrykk til Wearside League. 2002/03-sesongen da de vant hele Northern League virker nå veldig lenge siden, og det var vel ikke helt overraskende å høre at deres mål for sesongen var å overleve. Da skal de ha noen bak seg, og jeg kunne ikke se altfor mange kandidater, men Stokesley Sports Club er en åpenbar kandidat, og to andre kan være Birtley Town og Esh Winning om man skal tro mine venner i nordøst.

 

Det nærmet seg avspark, og jeg oppsøkte matutsalget for å få meg litt mat siden jeg tross alt ikke hadde spist siden frokost. Jeg tenkte først at £1,20 var billig, men hot dog i Willington er tydeligvis ensbetydende med cocktail-pølse, slik at jeg ikke akkurat ble mettet til tross for at jeg fikk servitrisen til å lesse på med løk. Howard er åpenbart en notorisk gjerrigknark, og hadde i stedet vært innom en Tesco for å kjøpe med seg et smørbrød med nedsatt pris grunnet utgått dato. At han hevdet at han var tørst, men likevel ventet til etter kamp for å spare 30 pence på å kjøpe en boks Cola i en lokal sjappe, bekreftet bare denne iakttakelsen. Jeg fikk sneket meg til en kikk på klubbrepresentantenes lagoppstillinger, og snart kunne kampen omsider sparkes i gang mens jeg tok en ny kjapp fotorunde.

 

Det var nokså jevnspilt, med et lite initiativ til Willington. Spissen Dean Thexton virket å utgjøre deres største trussel der fremme, og det var da også han som sendte vertene i føringen etter et lite kvarters spill. Det var ikke helt ufortjent, men Brandon United hang godt med i en kamp som nå bølget frem og tilbake. Både Thexton og hans makker Connor Lowes kunne doblet ledelsen, mens Brandon-kaptein Kyle Wren så sin avslutning barbere tverrliggeren. Man forberedet seg på pause da Jack Marley på overtid av første omgang satt ballen i mål bak hjemmekeeper Peter Wakefield og utlignet til 1-1.

 

Det var et lite slag i trynet for manager Robert Lee og hans Willington-gutter, men supporterne hadde virket i pausen likevel å ha god tro på at deres helter ville kunne hale i land en seier i andre omgang. Jeg tenkte å også slå av en prat med noen Brandon-fans, men det var ikke mange å se, og over en pint Strongbow ble jeg uansett stående å lytte interessert til en veteran som gladelig berettet om lokaloppgjør mot Crook Town og Bishop Auckland i 1950-årene. Det var til de grader interessant at det nesten var synd pausen kun varte et kvarter, men det var på tide å la historie være historie og returnere til kveldens kamp.

 

Der jaget Willington tidlig i omgangen et ledermål, men Brandon kom igjen med og gjorde faktisk en solid figur. Jeg var noe usikker på hva slags målestokk Willington er, men det Brandon viste var nok til å overbevise meg om at de denne sesongen skal ha en svært god mulighet for å unngå jumboplassen. Både Reece Marshall og John Harrison hadde også muligheter til å gi gjestene ledelsen, mens Dean Thexton og James Seymour hadde tilsvarende sjanser i motsatt ende. Willington tilrev seg igjen et lite initiativ, og med ti minutter igjen var det Dean Thexton som igjen tegnet seg på scoringslista da han satt ballen bak Brandon-keeper Jack Wilson, og med sitt andre for kvelden gjenopprettet vertenes ledelse.

 

Etter et par halvsjanser begge veier i sluttminuttene blåste omsider dommeren av med 2-1 som sluttresultat, og de blå og hvite kunne juble over hjemmeseier. Brandon gjorde som sagt en god figur tross alt, og selv om det ikke var direkte ufortjent, vil de kanskje kunne føle seg litt skuffet over ikke å få med seg et poeng. Etter en kjapp pint takket jeg for meg og ønsket lykke til, før jeg sammen med Howard trasket opp mot Commercial Street, der buss 46 plukket opp på vei tilbake til Durham. Etter den kjappe togturen tilbake til Newcastle, avslo Howard tilbudet om en pint på Centurion Bar og satt heller kursen mot sitt B&B i Whitley Bay, men undertegnede lot seg ikke be to ganger.

 

Planen om en siste pint på Centurion Bar viste seg imidlertid å slå sprekker, for en ble til en til, og snart ble det ytterligere pitstop også på både Revolution, Flares, nattklubben Metro…og da jeg til slutt fikk surret meg tilbake til hotellet, klarte jeg selvsagt heller ikke motstå fristelsen da jeg oppdaget at hotellbaren fortsatt var åpen. Heldigvis hadde jeg ingen tidlig start dagen etter, men det var likevel ikke helt planlagt å snuble i seng etter klokka fire om morgenen. Men slik kan det fort bli i Newcastle, og det er ikke på alle området at man er like flink til å ta lærdom.

English ground # 271:
Willington v Brandon United 2-1 (1-1)
Northern League Division Two
Hall Lane, 12 August 2015
1-0 Dean Thexton (15)
1-1 Jack Marley (45+1)
2-1 Dean Thexton (80)
Att: 130
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 13.08.2015: Easington Colliery v Crook Town
Previous game: 11.08.2015: Whitstable Town v Folkestone Invicta

 

More pics

 

 

 

Tirsdag 11.08.2015: Whitstable Town v Folkestone Invicta

 

Etter rundt tre uker hjemme, var det bare såvidt jeg klarte å gjøre ferdig turrapporterne fra forrige tur og oppdatere bloggen min før det var på tide å igjen sette kursen mot Storbritannia. Denne gang var det planlagt en kjempetur av voldsomme dimensjoner, og med hele 25 kamper på 23 dager ville det bli min største og mest ambisiøse tur til dags dato. Igjen hadde min snille mor stått opp i otta for å kjøre meg opp til E6, der jeg steg på flybussen til Gardermoen. Etter en våkenatt gjorde det godt med litt søvn på flyturen over Nordsjøen, og etter en noe forsinket landing på Gatwick kunne turen virkelig starte.

 

Turens første kamp skulle finne sted i Whitstable, nede i det nord-østlige Kent, og overnatting hadde blitt booket i Birchington-on-Sea. Jeg hadde uansett svært god tid, og hadde planlagt å slå ihjel litt tid ved å ta en omvei for å kikke på den flotte tribunen til Aylesford Paper Mills – eller APM Contrast som klubben er kjent som i disse dager. Det betinget imidlertid togbytte ved Redhill og Tonbridge, og da toget ankom Redhill snaut ti minutter forsinket var det akkurat nok til at jeg ikke rakk toget mot Tonbridge. Med en hel time å vente på neste tog, forkastet jeg hele planen, og hoppet snart i stedet på neste tog som hadde London Victoria som destinasjon. Der kostet jeg på meg en frokost før jeg tok plass på toget mot Ramsgate.

 

Jeg var ikke reddere for å våkne opp helt nede i Ramsgate enn at jeg dristet meg til litt mer søvn på veien ned gjennom Surrey og Kent. Da jeg våknet opp mens toget stoppet i Whitstable, visste jeg at jeg hadde rundt et kvarter igjen av togturen, og steg snart av i Birchington-on-Sea. Der hadde jeg betalt £30 for overnatting ved The Seaview Hotel, men det var fortsatt over en time til innsjekking, så jeg satt med ned på en benk og nøt solskinnet mens jeg leste litt i en medbragt bok. Min base for kvelden viste seg å være en pub med rom i overetasjen, og jeg gikk snart for å bli sjekket inn av den trivelige verten, som klaget sin nød over hvor stille det var. Han undret seg over hvorfor han egentlig hadde åpnet pub i en by der han hevdet pensjonister utgjør over 90% av innbyggertallet (jeg vil tro han overdrev en smule der), og befolkningen synes å heller foretrekke slarving på konditorier og kaféer.

 

Om ikke annet hadde han selskap av en papegøye som bar bud om at det tross alt fantes noen stamgjester der, for familien forsøkte visst forgjeves å vende den av med å bruke et stygt ord den hadde plukket opp. Jeg ble nysgjerrig, men fuglen holdt seg foreløpig taus mens jeg etter innsjekking unnet meg er par pints før jeg satt kursen tilbake mot Whitstable med toget. Whitsable er en by med rundt 30 000 innbyggere, og med en beliggenhet ved den nordlige kysten av Kent – ut mot Nordsjøen – har den først og fremst blitt kjent for østers. Delikatessen har blitt plukket her siden romertiden, og byen er også åsted for den årlige Whitstable Oyster Festival. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, men også fotballklubben bærer preg av dette i form av kallenavnet ‘The Oystermen’.

 

De holder til på The Belmont Ground, og dit er det rundt ti minutters gange fra togstasjonen i østers-byen Det har vært hjemmebane for Whitstable Town helt siden 1888 – to eller tre år etter klubbens stiftelse, og har en stund figurert nokså høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Årsaken til min iver har først og fremst vært klubbens svært flotte hovedtribune som ble bygget tidlig i 1920-årene. Whitstable Town har tilbragt mesteparten av sin tid i det som tidligere het Kent League, før de etter å ha vunnet denne i 2006/07 og tok steget opp i Isthmian League Division One South, der de siden den gang har vært fast innslag på nedre halvdel av tabellen. Unntaket er forrige sesongs fine 8.plass som jeg var interessert i å høre om man hadde ambisjoner og forhåpninger om å kopiere eller overgå.

 

Allerede ved inngangspartiet, der jeg betalte meg inn med £9, kom jeg i snakk med Andy Short som er både presseansvarlig og redaktør for klubbens program. Jeg byttet £2 mot en kopi av sistnevnte, og kunne konstatere at han hadde gjort en god jobb med et fyldig og interessant program der han til og med hadde sin egen groundhopper-spalte. Han stille seg tvilende til hvorvidt det var realistisk å kunne kopiere fjorårssesongen, og hevdet at han personlig ville si seg godt fornøyd med en plass midt på tabellen. Han bekreftet videre at de hadde hatt en skuffende ligapremiere med tap 1-4 borte mot Walton & Hersham, og fryktet at man igjen ville stå ovenfor en tøff test denne kvelden når de skulle være vertskap for en grevskapsrival og divisjonens kanskje største opprykksfavoritt denne sesongen.

 

Folkestone Invicta hadde nemlig tatt turen fra sørkysten av Kent, og de har jo vært et fast innslag i toppen etter deres nedrykk fra Isthmian Premier i 2011. Samtlige fire sesonger siden den gang har de tatt seg til playoff for deretter å ryke i playoff. Særlig bittert var det nok de to siste sesongene, da man på hjemmebane måtte gi tapt i finalen(e) etter å ha blitt nr. 2 i ligaen, men Andy delte undertegnedes oppfatning om at de nå er den største favoritten, og de hadde da også tatt seg tilsynelatende greit av nykommer Molesey i sin første ligakamp denne sesongen (hjemmeseier 3-1) Av andre tittelutfordrere virket Andy å ha tro på at Hastings United kan reise seg igjen da de visstnok skal ha fått nye eiere med frisk kapital.

 

Jeg takket foreløpig for praten og fikk tillatelse til å raskt sprette ut på gressmatta for å knipse noen blinkskudd av den herlige hovedtribunen som står midt på den ene langsiden, rett ved siden av inngangspartiet. Den er bygget i mur, og taket er kledd i bølgeblikk med klubbens navn påmalt i «panna». Sitteplassene her er i form av benkerader i tre, i tillegg til et parti med seter for funksjonærer etc. Bak nærmeste mål har man en litt tilbaketrukket tribune som gir tak over hodet til tilskuere som står på betongtrinnene her. Jeg passerte matutsalget i hjørnet mot bortre langside, der jeg kom til klubbhuset, men foreløpig motsto jeg fristelsen av å dukke inn i baren, og gikk i stedet videre nedover langsiden – forbi både laglederbenker og et annet bygg jeg mener huser garderober. På bortre kortside er det nok en liten ståtribune av mer nymotens art som før avspark skulle bli omdøpt til Bruce Smith Stand til ære for en av klubbens trofaste travere. Ellers er det selvsagt såkalt hard standing rundt om på anlegget.

 

Med min lille runde unnagjort oppsøkte jeg baren, der jeg betalte £3,20 for en pint Strongbow og satt meg ned for å granske programmet litt nærmere. Det begynte snart å strømme på med tilreisende fra Folkestone, og også de måtte innrømme at de nok var blant favorittene og hadde forhåpninger om opprykk (direkte eller via playoff), selv om de gjorde noen spede forsøk på å skyve det største favorittstempelet vekk fra seg selv. Mens jeg hentet en andre runde i baren fikk jeg også snappet opp en pin til min samling, og etter å ha fått kastet en kikk på lagoppstillingene var det etter hvert på tide å gå ut i sensommerkvelden og ta oppstilling i påvente av at dommeren skulle blåse i gang turens første kamp.

 

I kampens sjuende minutt ble Ian Draycott spilt gjennom av Jordan Wright, og en av forrige sesongs vinnere av divisjonens ‘Golden Boot’ sendte gjestene i føringen fra spiss vinkel. Hjemmelaget forsøkte å svare, men både Ira Jackson og Chris Seenan så sine forsøk stoppet av Invicta-keeper Tim Roberts, mens Joe Kennetts heading gikk like over. Det var nå jevnt, og gjestene virket fortsatt skumle når de kom fremover, men Jordan Wrights kanon gikk rett på hjemmekeeper Adam Highsted, og dermed sto det fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben og undertegnede returnerte til baren.

 

Der var hjemmefolket av den oppfatning av første omgang hadde vært spillemessig bedring i forhold til forrige kamp, mens bortefansen – inkludert en enorm hund ikledd Invictas lyseblå bortedrakt – mente at deres helter nok hadde noe mer å gå på. Kanskje hadde bortemanager Neil Cugley påpekt det samme i pausen, for med proviant i form av ny pint og en bacon stick kunne jeg konstatere at gjestene startet andre omgang best. Keeper Highsted sto imidlertid i veien for Carl Rook, mens Liam Friends volley suste over tverrliggeren, og snart var det vertene som hadde en god periode. Kane Rowland vendte opp og skjøt, men hans avslutning ble blokkert, og med tjue minutter igjen sendte Nick Treadwell i vei en heading som traff toppen av tverrliggeren. Det var spennende nå.

 

På motsatt side hadde Jon Philbeam og Ronnie Dolan muligheter til å sikre de tre poengene, men traff ikke mål, og de siste minuttene var det hjemmelaget som startet en intens jakt på utligning. Til tross for at de presset på og fikk en rekke hjørnespark, klarte de aldri å omsette noen av halvsjansene, og det ebbet derfor ut med 0-1 foran 267 tilskuere. Whitstable-manager Will Graham hadde fått en tøff start på sesongen (som skulle bli tøffere i løpet av min tur), men vil nok ha kunnet finne noen positive ting å ta med seg fra denne kampen, og ut fra det de viste fikk jeg personlig inntrykk av at de kan være gode nok til å unngå nedrykksstrid.

 

Jeg hadde tid til en siste pint i klubbhusets bar før jeg returnerte med toget til Birchington-on-Sea, og mens jeg sto der og slurpet i meg Strongbow og nøt utsikten mot den flotte hovedtribunen, slo jeg også av en ny part med Andy. Han var selvsagt litt skuffet over at de ikke hadde klart å få ett poeng, men mente kampen likevel bar bud om bedring. Han svarte bekreftende da jeg kommenterte hvor flott hovedtribunen er, men fulgte opp med å si at den nok dessverre må erstattes etter hvert. Det var det siste jeg ønsket å høre, men heldigvis er det i hvert fall intet tema riktig ennå. Det er likevel bare å kjenne sin besøkelsestid før også The Belmont Ground eventuelt blir offer for sterilisering.

 

Jeg takket for meg og ønsket lykke til, og slentret tilbake mot Whitstable stasjon. Da jeg ankom Birchington-on-Sea var det fortsatt liv i puben i underetasjen hos The Seaview Hotel, og jeg bestilte meg en pint med Strongbow. ‘Wanker! Wanker!’, lød det plutselig bak meg, og dermed hadde jeg omsider også funnet ut hva papegøyens nye favorittord var. Mens undertegende ikke kunne annet enn å trekke på smilebåndet, var matmor langt mindre imponert over fjærkreets vokabular, men etter en siste pint fant jeg frem til senga etter en flott første dag på min store tur. Det var bare å få seg litt søvn før den lange turen nordøstover neste morgen.

English ground # 270:
Whitstable Town v Folkestone Invicta 0-1 (0-1)
Isthmian League Division One South
The Belmont Ground, 11 August 2015
0-1 Ian Draycott (7)
Att: 267
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 12.08.2015: Willington v Brandon United
Previous game: 19.07.2015: Nantwich Town v Crewe Alexandra

 

More pics