Frederikshavn fI v Aalborg III 27.05.2016

 

Fredag 27.05.2016: Frederikshavn fI v Aalborg BK III

Jeg hadde en stund sett på mulighetene for å ta en svipptur ned til Danmark for å ta en kikk på Frederikshavn Stadion, som ut fra billedmateriale jeg hadde kommet over så aldeles fantastisk ut, og derfor befant jeg meg nå i Aalborg, der jeg dagen før hadde sett AaB i aksjon etter å ha reist ned med Stena Saga onsdag kveld. Denne fredagen var det imidlertid duket for det som for meg var turens høydepunkt og årsaken til at jeg i det hele tatt dro. Det var på tide å forlate herlige Aalborg og sette kursen nordover på Jylland, over til Vendsyssel og til Frederikshavn. Stedet der jeg hadde overnattet lå i likhet med hjemmebanen til AaB i Vestbyen, som man av navnet forstår er vest i byen, og derfor spaserte jeg nå til jernbanestasjonen Aalborg Vestby.

På denne ubetjente stasjonen fikk jeg ved hjelp av en automat betalt 100 kroner for en billett tilbake til Frederikshavn. 12.04-toget var i rute, og jeg tilbragte reisen på en time og et kvarter med å lese litt. Ved Hjørring forsøkte jeg igjen å få øye på Hjørring Stadion, hjemmebanen til Vendsyssel FF (tidligere FC Hjørring), men jeg skal ikke påstå med 100% sikkerhet at flomlysene jeg så gjennom togvinduet tilhørte dette stadionet. Frokost var ikke inkludert der jeg hadde overnattet i Aalborg, og jeg hadde fortsatt ikke spist frokost, slik at magen rumlet da jeg fikk av toget vel fremme i Frederikshavn. Med fare for endetarms-svie lot jeg meg friste av en «Ghost chili»-pølse i kiosken på stasjonen, og det gjorde susen slik at jeg med fornyet energi kunne spasere gjennom sentrum og opp mot Bellami B&B, der jeg hadde booket overnatting.

Den trivelige vertinnen var hjemme og fikk sjekket meg inn og mottatt sine 400 kroner, før hun bød meg på en flaske vann fra kjøleskapet og overlot meg til meg selv. Frederikshavn bør være kjent for de fleste nordmenn, men det er kanskje ikke mange som vet at byen opprinnelig het ‘Fladstrand’, før den ble døpt om til ære for Kong Frederik 6. Frederikshavn ligger som kjent på østkysten av Vendsyssel (som er den nordligste delen av Jylland, nord for Limfjorden), ut mot Kattegat, og tradisjonelt har de viktigste næringsveiene vært fiske og verftsindustri. I tillegg er nok byen for oss nordmenn (og sikkert også svensker) kjent som ferjehavn. Frederikshavn oppgis å ha 23 402 innbyggere i det herrens år 2016.

Jeg ivret etter en kikk på kveldens kamparena, der det var avspark klokka 19.00, og derfor gikk jeg allerede nå en tur dit opp for å ta en titt. I det ene hjørnet sto en port åpen, og en håndverker var i ferd med å gjøre en eller annen jobb der inne, men da jeg tok meg inn og gikk bort til ham, mente han at han kun hadde blitt låst inn og at jeg nok burde vente til de åpnet før kamp. Jeg fikk i hvert fall en liten kikk på det som ventet meg, og uten å foregripe begivenhetene, kan jeg si at jeg ble alt annet enn skuffet. Jeg fulgte uansett hans råd og gikk i stedet for å slå i hjel et par timer i sentrum av byen.

Nede på Søndergade ligger den brune puben Lygten, og det var et godt sted å slå seg ned for en stakket stund. En broket forsamling slukket tørsten med (i all hovedsak) diverse flaskeøl som kroverten trakk opp fra bak disken, og også her var det tillatt med røyking innendørs – noe som fortsatt virket uvant for en som har blitt vant til den norske (og britiske) røykeloven. Jeg holdt meg til Grøn Tuborg, og 16 kroner flasken på et utested er noe annet enn det nordmenn er vant til. Avbrutt av en svipptur for å hente meg en ny herlig pølse fra en pølsevogn i nærheten, tilbragte jeg et par timer ved Lygten, der jeg også hadde en trivelig samtale med et par av de lokale. På veggen hang en gammel karikaturtegning fra en lokal avis som feiret den lokale fotballklubbens opprykk til Danmarks øverste divisjon, og den detaljerte tegningen ble studert med stor interesse.

Frederikshavn fI står for Frederikshavn forenede Idrætsklubber, og forkortes også FfI. Klubben ble stiftet i 1931, og driver også flere andre idretter, men la oss holde oss til fotballen. Det virker veldig lenge siden nå, men i årene 1960-62 og 1977-78 spilte klubben faktisk i danskenes øverste divisjon; den første av disse periodene godt hjulpet av en av Danmarks største fotballspillere gjennom tidene – nemlig Harald Nielsen. Spilleren som også fikk tilnavnet «Guld-Harald» var født nettopp her i Frederikshavn, og debuterte som 16-åring for sin lokale klubb i mars 1959. Der skulle han etter hvert score 44 mål på 50 kamper før han i 1961 dro til suksess i italiensk Serie A.

Harald Nielsen ble ligaens toppscorer i sin debutsesong, og han debuterte snart også på det danske landslaget, der han vel fortsatt er den yngste debutant (17 år og 332 dager). I klubbens debutsesong på øverste nivå ble FfI nummer 5, og Nielsen ble igjen ligaens toppscorer. Den sommeren (1960) tok det danske landslaget sølvmedaljene i OL i Roma, og Nielsens tilnavn «Guld-Harald» kom for øvrig av at han selvsikkert hadde spådd gull i forkant av denne turneringen. Da Harald Nielsen i 1961 forlot FfI, toppet de den danske toppdivisjonen, men klarte ikke å holde på den posisjonen etter at han dro til Italia og Bologna.

Da det danske fotballforbundet DBU helt frem til 1971 hadde en holdning som betød at kun amatører kunne spille for landslaget, betød det også slutten på Nielsens imponerende landslagskarriere, der han til tross for å fortsatt være kun 19 år, ble stående med vanvittige 15 mål på 14 landskamper. Nielsen på sin side fortsatte å imponere i Italia, der han ble ligamester for Bologna i 1964, og toppscorer i Serie A i både 1963 og 1964. Overgangen til Inter i 1967 gjorde ham den gang til tidenes dyreste fotballspiller – den eneste skandinav til å inneha denne tittelen. Der vant han den uoffisielle VM-tittelen for klubblag etter å ha beseiret et Santos med Pelé på laget, men en ryggskade satt snart en stopper for hans karriere.

Det er nå lenge siden Harald Nielsens og FfIs glansdager. Legenden døde dessverre i fjor (august 2015), og Frederikshavn-klubben er en skygge av seg selv der den befinner seg på et historisk bunnivå. Den danske fotballpyramiden kan virke noe innviklet, men kort forklart så er den vel foreløpig noe slik som dette (det skal vel skje visse endringer før neste sesong): Under det som kalles Danmarksturneringen (Superligaen, 1. divisjon, og 2. divisjon), har man Danmarksserien. Disse divisjonene er i regi av DBU sentralt. Under dette har man regionale ligaer som Jyllandserien, Fynserien, etc, og disse arrangeres av DBU sine lokallag, som f.eks. DBU Jylland. Herfra blir det litt komplisert, så for enkelthets skyld, la oss holde oss til DBU Jylland denne gang. Under Jyllandserien har man forskjellige divisjoner som går under navnene ‘Serie 1’, ‘Serie 2’ osv, og disse har alle flere regionale avdelinger.

Etter at Frederikshavn fI lenge var fast innslag i 2. divisjon, Danmarksserien, eller det som tidligere het kvalifikationsrækken, har klubben ikke bare rast ned i Jyllandserien, men også ned i dens Serie 1, der de til alt overmål lå an til å rykke ned til Serie 2 (som er ensbetydende med nivå 7 av dansk fotball)! Det virker som om det er fullstendig krise i klubben, men på nettet hadde jeg i forkant kommet over noen artikler fra i fjor som fortalte om en plan der målsetningen var at FfI i 2020 skal spille i 2. divisjon med tilskuertall på 1 500 til 2 000. Det virket ikke spesielt realistisk for øyeblikket, der FfI i stedet var på vei i motsatt retning.

I Danmark operer man for øvrig med et latterlig system der klubbene spiller på lisenser som kan overtas av og overføres til andre klubber et helt annet sted, og i 2004 var det snakk om å flytte den konkursrammede 1. divisjonsklubben FC Nordjylland til Frederikshavn. Denne klubben spilte på lisensen til Aalborg Chang, som ikke så seg kapable til å drifte en klubb på det nivået, og Frederikshavn var blant byene som ble nevnt som favoritt til å ta over dette laget. Det manglet bare et «godkjent-stempel» fra DBU, som imidlertid endte opp med å si nei. Mange frederikshavnere synes kanskje det var synd, men vi tradisjonalister klarer vel ikke helt å se logikken i et slikt system, slik at det kanskje var like greit.

I stedet var FfI involvert som samarbeidsklubb da Vendsyssel FF i 2013 ble startet opp som en toppsatsing som spilte på lisensen til FC Hjørring. Diverse Hjørring-klubber har vel opp gjennom historien vært rivaler for FfI, og således virker det litt merkelig at man plutselig skulle gå inn som en samarbeidsklubb her, men så vidt jeg forstår trakk FfI seg raskt ut igjen av dette(?). Tradisjonene lenge leve, og man trenger nå bare litt entusiasme igjen i Frederikshavn, der jeg mistenker at de nok mister mange supportere til AaB, da klubbtilhørighet og lojalitet taper for mulighetene for å reise ned til Aalborg for å se en suksessrik klubb i Superligaen…eller til Hjørring for den saks skyld. Ingen skal beskylde den nye generasjonen av supportere for å ha voldsom lojalitet til sine lokale klubber, og Danmark er sannsynligvis intet unntak.

Det var etter hvert på tide å tømme den fjerde Tuborg-flasken og spasere opp igjen til Frederikshavn Stadion, som fortsatt skal ha en imponerende kapasitet på 15 000. Man kan jo tenke seg hvordan stemningen var her i glansdagene, men det er som sagt lenge siden. Det var faktisk med antydning til sommerfugler i magen at jeg nærmet meg inngangspartiet, der jeg snart betalte 20 kroner for entré. Her var det også trykket et 16-siders program i anledning dagens kamp, og det var attpåtil inkludert i prisen. Karen i inngangspartiet fortalte at de i disse dager gjerne har rundt 100 tilskuere, men det virket ikke som om han trodde det minste på meg da jeg hevdet at dette faktisk var den lille turens høydepunkt og selve grunnen til at jeg i det hele tatt hadde valgt å reise, snarere enn AaB-kampen dagen før.

Jeg kan imidlertid love at det var alt annet enn løgn, og den største grunnen til dette var det fantastisk flotte stadionet jeg nå tok en nærmere kikk på. Det domineres selvsagt av den voldsomme og klassiske perlen av en hovedtribune som på den ene langsiden ruver over resten av anlegget, og der jeg kom inn på den ene kortsiden hadde jeg den nå foran meg på min venstre side. Den fantastisk flotte tribunen har to etasjer, der man har ståplasser i form av såkalt terracing i forkant, mens sitteplassene oppe i andreetasje er i form av fjonge benkerader i tre. Det skal være plass til 1 000 sittende tilskuere, og for å komme seg opp hit må man benytte seg av noen innendørs trapper som entres via en inngang på tribunens bakside.

Til side for den store hovedtribunen er det et parti med mer åpen terracing – altså avsatser med åpen ståtribune, og øverst her finner man et overbygg der man allerede hadde fyrt opp en stor grill. ‘Pølsehuset’ sto det på et skilt oppe på overbygget, og med rundt tre kvarter til avspark var man allerede i gang med å klargjøre de fristende pølsene som synes å være obligatorisk på fotballkamp i Danmark. På bortre kortside er det kun såkalt hard standing inntil man kommer bort i hjørnet mot bortre langside. Der står et stort stadionur og viser stillingen, og i forkant av dette har man mer klassisk ståtribune med avsatser som akkurat her følger svingen rundt over på bortre langside på en herlig måte. Det er lite undertegnede liker bedre enn akkurat dette (bortsett fra kanskje en fantastisk tribune), og disse trinnene med ståtribune strekker seg i hele banens lengde før de også svinger rundt over på nærmeste kortside.

Slik strekker også de åpne ståtribunene seg nedover mot inngangspartiet, der de ender og går over i en liten plass med noen benker foran klubbhuset. I sistnevntes første etasje er det en café, men der var jeg aldri innom da jeg i løpet av mitt opphold fikk alt jeg trengte i ‘Pølsehuset’. Der hadde tydeligvis en innvandrer lettere for å forstå min norsk enn den innfødte dansken som trakterte grillen, og det var førstnevnte som måtte trå til for å dra opp en øl fra bak disken. De hadde minst tre sorter, og jeg valgte meg igjen Grøn Tuborg. Grillmesteren kom seg da også etter det som nok var en liten tilvenningsfase, og kunne snart servere meg en herlig og stor pølse som var så god at jeg snart måtte returnere for å få en til. Om det skulle være nødvendig å slå det fast: Frederikshavn Stadion svarte virkelig til forventningene, og av mine besøkte arenaer tar det nok foreløpig soleklart tittelen som mitt favoritt-stadion utenfor Storbritannia.

Forutsetningene for dagens kamp var at FfI nærmest måtte vinne for å ha håp om å unngå nedrykk, og i programmet slo man under den noe western-aktige overskriften «Last Chance Saloon!» fast at de gikk til de fire siste kampene med innstillingen om at alle fire måtte vinnes, før de fulgte opp med å innrømme at selv ikke det nødvendigvis er nok i seg selv. FfI befant seg på 8. og sisteplass med 1-1-6 og kun 4 poeng. De hadde 6 poeng opp til Skagen IK og ytterligere ett opp til Sulsted. Dagens gjester var AaB III; altså Aalborg BKs tredjelag, som befant seg på plassen over Sulsted, med 8 poeng ned til FfI. At et reservelag, og til og med et tredjelag, var gjester denne kvelden var selvsagt ikke helt optimalt da jeg helst ser førstelagene i sving, men man kan ikke alltid være for kresen, og det var slik det ble denne gang.

FfI har et meget ungt lag, og en av karene som sto på ståtribunen ved ‘Pølsehuset’ bekreftet at talentene gjerne blir snappet opp av Vendsyssel FF eller AaB så fort de ‘slår gjennom’ eller viser seg frem. Det var gjestene fra Aalborg som startet best, der de tok initiativet med fysisk styrke og giftighet på først og fremst dødballer. Dette var slik de innledningsvis voldte sitt vertskap en god del hodebry, og FfI-keeper Kenneth Isaksen måtte levere flere gode inngripener for å holde det unge hjemmelaget inne i kampen. Men FfI kom seg etter hvert mer med i kampen, og Jeppe Birklykke ble spilt gjennom alene med keeper, men fikk en litt for heftig touch. I stedet tok AaB ledelsen drøyt fem minutter før pause, og det var innbytter Niels Greth som litt for enkelt ble spilt fri i bakrommet og kunne sette inn 0-1. Dermed kunne de og deres trener Jens Peter Hansen gå i garderoben men ledelse, mens hjemmelagets trener Jakob Borup igjen hadde litt å ordne på.

Angående innbyttene så var det tydelig klart at man her hadde muligheten til å bytte spillere ut og inn som man ville, og slik jeg forsto min sidemann var det ikke lenger noen begrensning på dette. Jeg er usikker på om dette kun er et prøveprosjekt eller ikke, men et annet prøveprosjekt skapte i hvert fall en smule forvirring hos undertegnede. Uten å foregripe begivenhetenes gang, så oppdaget jeg nemlig i andre omgang at gjestene plutselig kun hadde ni mann på banen, og kunne ikke forstå at jeg skulle ha oversett to røde kort. Det hadde jeg da heller ikke, og det viste seg at dette snarere hadde bakgrunn i to gule kort som jeg imidlertid registrerte i rask rekkefølge. Og dette prøveprosjektet går altså ut på at man med gult kort blir utvist i 10 minutter. Jeg må innrømme at det mildt sagt ikke falt helt i smak hos undertegnede, som fikk en liten følelse av å se en lilleputtkamp. Det blir litt vel «hobby-preget». Men det syntes da som om de øvrige tilskuerne hadde blitt vant til denne snodige ordningen.

De røde- og svartstripete vertene hadde til tross for baklengsmålet avsluttet første omgang mer positivt, og allerede i andre omgangs andre minutt fikk de uttelling da et frispark havnet hos Mads Møller som la opp til Jesper Gasberg. Sistnevnte gjorde ingen feil, og utlignet til 1-1. Like etter hadde Jeppe Birkelykke en kjempesjanse til å sende vertene i føringen da han ble spilt alene gjennom, men dette startet en vanvittig rekke av kjempesjanser som FfI skuslet vekk på nærmest utrolig vis. AaB-forsvaret var virkelig på gyngende grunn, og jeg mistet nærmest tellingen på hvor mange ganger Birkelykke og de andre FfI-spillerne kom alene gjennom uten å klare å score. Avslutningene gikk enten utenfor, over, eller rett på målvakten, eller de kom for tett oppi AaB-keeperen.

I tillegg hadde Marcus Grønning en heading som traff tverrliggeren, men det ville seg ikke til tross for svært gavmildt forsvarsspill. Kanskje så jeg her prov på hvor skoen mest av alt trykket for FfI. Aalborg-reservene hadde da også et par gode sjanser der FfI-keeper Isaksen var reddende engel, men det var tross alt hjemmelaget som nå fremsto farligst i jakt på et vinnermål. Om det på dette tidspunktet hadde stått for eksempel 8-3, ville nok ikke det gitt noe veldig galt bilde av kampen, men det var som sagt et sjansesløseri av en annen verden. I det 82. minutt kom Marcus Grønning på et godt raid og la inn i feltet, der hans innlegg fant Mads Møller, og denne gang kunne han ikke bomme. Det gjorde han heller ikke, og da han satt inn 2-1 utløste det en ellevill jubeldans fra trener Jakob Borup på sidelinjen.

Det var imidlertid ikke helt over riktig ennå, og AaB hadde snart ballen i nettet, men linjemannen hadde markert for offside. Helt på tampen hadde også gjestene en kjempesjanse som endte med en avslutning med kurs mot krysset, men keeper Isaksen leverte en fantastisk redning da han med nød og neppe fikk slått ballen over. Det holdt hardt, men da dommeren blåste for full tid kunne FfI juble over tre livsviktige poeng som ga fortsatt håp. Jeg talte vel noe slik som 70-75 tilskuere, så de har åpenbart tatt i litt når de oppgir det offisielle tilskuertallet til 150, men uansett var det god stemning blant de fremmøtte som applauderte sine gutter av banen. Etter en kort passiar med et par av de ‘røde bavianer’ kunne jeg ønske lykke til og spasere tilbake til mitt krypinn.

Jeg vurderte å traske ned til Lygten for å ta en svipptur innom for en siste forfriskning, men valgte i stedet å trekke meg tilbake for å ta en tidlig kveld med lesing på senga. Jeg hadde tross alt en tidlig start dagen etter, da jeg skulle ha ferjen tilbake til Norge. Det hadde vært en vellykket tur, der besøket ved Frederikshavn Stadion som ventet ble det store høydepunktet for min del. En visitt kan anbefales på det varmeste, men vær oppmerksom på at de tidligere nevnte ambisjoner (om de fortsatt står ved lag) også synes å inkludere en mulig ny hjemmebane, slik jeg tolker denne artikkelen fra i fjor. I ettertid kan jeg også fortelle at FfI dessverre likevel rykket ned. Kom så, de røde bavianer!!!

 

 

Danish ground # 5:
Frederikshavn fI v Aalborg BK III 2-1 (0-1)
DBU Jylland Serie 1, pool 5
Frederikshavn Stadion, 27 May 2016
0-1 Niels Greth (40)
1-1 Jesper Gasberg (47)
2-1 Mads Møller (82)
Att: 150
Admission: 20 DKK
Programme: Included

Next game: 05.06.2016: Oppsal v Alta
Next Danish game: 22.11.2019: FC Nordsjælland v Randers FC
Previous game: 26.05.2016: Aalborg BK v FC Midtjylland

 

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg