Hawick Royal Albert v Vale of Leithen 28.03.2018

Onsdag 28.03.2018: Hawick Royal Albert v Vale of Leithen

Jeg var fortsatt temmelig trøtt i trynet da jeg noe motvillig karret meg opp av senga like før klokka 7 får å slepe meg i dusjen og komme meg av gårde tidsnok til å rekke 07.57-toget som jeg hadde blinket meg ut. Det klarte jeg med god margin, og etter en halvtime kunne jeg stige av og krysse over til Wigan North Western. Derfra skulle jeg ha toget videre til Carlisle, og selv om jeg fryktet litt å våkne opp i Glasgow, tok sjansen på en liten blund på veien. Jeg kom meg heldigvis av på riktig stasjon, og hadde nå i henhold til planen tid til å innta en frokost i Carlisle mens jeg ventet på bussen som skulle frakte meg neste etappe. En full english breakfast som selvsagt ble bestilt med black pudding ble inntatt før jeg gikk for å ta plass på buss X95 som skulle frakte meg over den skotske grensen og opp til Hawick.

Denne dagen hadde etter hvert gitt meg langt mer hodebry enn forventet, for selv om tidlig kikket på Rushden & Higham United i United Counties League som et hett alternativ, var jeg sikker på at planen hadde blitt spikret da Hawick Royal Albert fikk omberammet en kamp mot Spartans i skotske Lowland League denne dagen. Overnatting ble til og med booket i Hawick med dette i tankene, men så førte nye avlysninger til at allerede omberammede kamper ble flyttet på, og kampen i Hawick fikk ny dato. Dermed var det bare å benytte seg av muligheten til å avbestille gratis mens man kunne, og igjen begynte jeg å kikke på Rushden & Higham United. Men før jeg kom så langt som å bestille overnatting ved stedet jeg kikket på i Wellingborough, skjedde det igjen uventede ting. Ytterligere avlysninger betød flere omberamminger, og plutselig hadde Hawick Royal Albert igjen en hjemmekamp denne dagen – nå mot Vale of Leithen.

Overnattingsstedet jeg først hadde booket for £32 var nå fullbooket, så jeg endte opp med å betale £10 mer ved Bridge House Guest House, der jeg imidlertid kunne sjekke inn allerede fra klokka 12.30. Det var da også noe av grunnen til at jeg hadde hatt tidlig avreise for å få litt ut av dagen i Hawick, og selv om jeg ikke skulle med bussen før dagen etter, fortalte bussjåføren at jeg likevel kunne kjøpe en returbillett. Den var ikke gratis, for den kostet vel noe sånt som £13,20,men så brukte vi da også nesten halvannen time på ferden fra Carlisle til Hawick. Etter at vi hadde fått karret oss over den skotske grensen, gikk deler av turen gjennom idyllisk landskap inntil jeg noen minutter over tolv kunne stige av og gå for å sjekke inn.

Hawick er en liten by som ligger i den skotske regionen Scottish Borders, og med sin beliggenhet i hjertet av Teviotdale er den blant de skotske byene som ligger lengst fra havet. I dag bor det drøyt 14 000 mennesker i Hawick, der husene gjerne har en særpreget arkitektur med sandsteinsbygninger og skiferplater på taket. Byen er ellers kjent for sin industri med strikkevarer, og for sin årlige Common Riding festival der man minnes lokale som ofret liver i grensekriger med England eller i konflikter mot andre klaner. Dialekten her kalles «Teri talk», og innbyggerne kalles gjerne «Teries», men for å bli ansett som en ekte teri var det tidligere et krav om at man måtte være født i Hawick. Det er vanskeligere nå som det lokale fødehjemmet er nedlagt. Det er også tilfelle med jernbanestasjonen som ble lagt ned i 1969, og det er også den naturlige grunnen til at jeg måtte benytte meg av buss fra Carlisle til Hawick.

Jeg var selvsagt snart på farten igjen, og der jeg trasket en liten runde rundt i sentrum kunne jeg raskt konstatere at Hawick er en koselig liten by. Jeg valgte meg omsider Office Bar som åsted for dagens første pint, før jeg beveget meg videre til Exchange Bar som nok må kåres til min personlige favoritt av vannhullene jeg besøkte i Hawick denne dagen. Postkort ble etter hvert handlet inn og skrevet under en svipptur innom Waverley Bar, men stadig knasking av pork scratchings vitnet nok om at det var på tide med litt skikkelig mat i skrotten, og man kan jo ikke gjeste Skottland uten å få i seg litt deilig haggis. I den hensikt oppsøkte jeg Wetherspoons-puben The Bourtree der en porsjon haggis, neeps & tatties ble skylt ned med en flaske j2o. I løpet av oppholdet i Hawick passerte jeg for øvrig også en rekke slaktere som skrøt av å være prisvinnende haggis og black pudding-makere, og i så måte var det ergerlig å vite at jeg ikke kunne gå til storinnkjøp.

Da jeg krysset over elven Tiviot, ble jeg møtt av stengte dører ved The Station Bar, og mon tro hva som foregår på denne nordsiden av elven, for rett borte i veien var sannelig også den tilsynelatende Mansfield Bar stengt. Dette var stoppesteder jeg som vanlig hadde blinket meg ut på forhånd, men redningen ble en bule jeg strengt tatt ikke hadde funnet på kartet. Det var rett og slett en tilfeldighet at jeg skimtet skiltene til Trinity Bar tilbake på den andre siden av elven idet jeg var i ferd med å passere en gangbro over elven. Derfor krysset jeg over igjen og unnet meg den siste oppladnings-pinten der, men mens jeg så gjorde hadde det sannelig også begynt å regne, og etter dette skulle jeg først på turens nest siste dag – 17 dager senere! – igjen oppleve en dag uten at det på et eller annet tidspunkt falt nedbør i hodet på meg.

Det var snart på tide å krysse over gangbrua igjen, og idet jeg nærmet meg rugby-stadionet Mansfield Haugh hadde det utviklet seg til å bli nokså ufyselig, og en haglbyge gjorde det til alt annet enn en trivelig spasertur. For en som kommer fra et land der alt av idrettsgrener helst skal inn under samme klubb og paraplyorganisasjon og dele funksjonelle flerbruksanlegg, kan det være litt snodig å se hvordan man ofte britene tradisjonelt har operert med langt mer frittstående klubber med egne anlegg for fotball, rugby, cricket etc, og Hawick er et godt eksempel på dette der rugby-anlegget ligger rett ved siden av fotballstadionet jeg hadde kurs for. Begge har også fjonge tribuner, og mellom de to er kun det jeg trodde kanskje var banen til en cricketklubb, men som jeg senere ble fortalt var en del av tomten til rugby-klubben. Snart så jeg foran meg fotballstadionets tribune som når sant skal sies nok er hovedgrunnen til at jeg en stund hadde ønsket meg hit, og jeg slo nokså umiddelbart fast at den så ut til å leve opp til forventningene.

Jeg betalte meg inn med £6 med en drøy time til avspark, og fikk en spiller på vei inn til å lede vei og peke ut inngangen til klubbhusets bar oppe i tribunen. Der ble jeg oppmerksom på kveldens programmer og fikk byttet £2 mot et eksemplar. Før jeg rakk å spørre, hadde den eldre kvinnen også spurt om jeg ikke ville ha en pin badge, og ytterligere £2 var ingen ublu pris for suveniren jeg snart puttet i lomma. Programmet var med sine 12 sider ikke det tjukkeste, men var av flott utseende og hadde noe interessant stoff. Imidlertid savnet jeg en tabell, men det er kanskje et tegn på at hjemmelaget sliter tungt når man ikke inkluderer en slik. Nedbøren hadde uansett snart gitt seg slik at det var på tide å benytte en røykepause til å ta en kikke på Albert Park.

Hawick Royal Albert ble stiftet i 1947, da de brøt ut av klubben Hawick Railway som faktisk kun hadde blitt stiftet året før. The Albert debuterte ved å vinne Border Amateur League i sin første sesong (1947/48), og tok i 1953 plass i East of Scotland League. Da Scottish Football League i 1966 søkte etter en ny medlemsklubb etter Third Lanarks endelikt, var Hawick Royal Albert faktisk en av søkerklubbene, men Clydebank ble foretrukket. Svaret fra The Albert var å vinne East of Scotland League i både 1967 og 1968, før de fulgte opp med en tredje tittel i 1974. Året etter var det igjen en ledig plass i Scottish Football League, som skulle gjennomgå en omstrukturering. Hawick Royal Albert var igjen blant søkerne, men ble eliminert i første avstemmingsrunde da man endte opp med å velge inn Ferranti Thistle (senere Livingston).

Det skal også nevnes at klubben som også har kallenavnet The Royalists ved to anledninger vant den såkalte Scottish Qualifying Cup South. Fra 1895 til 2007 ble det nemlig arrangert en cup der de skotske klubbene utenfor ligaen kunne kvalifisere seg til den gjeveste skotske (FA) Cupen. Dette ble gjort ved at man arrangerte en nordlig og en sørlig cup, og de åtte klubbene som spilte seg frem til semifinalene i disse to kvalifiserte seg automatisk til den skotske FA Cupen. Dette ble det altså slutt på i 2007, da man i stedet innførte et system hvor medlemsklubbene i SFA fikk automatisk innpass, og forrige sesong tok Hawick Royal Albert seg helt til tredje runde, etter å ha slått ut blant annet ligaklubben Berwick Rangers.

I ligaen ble klubben med nest sisteplass våren 1988 degradert fra East of Scotland League sin toppdivisjon etter at de den sesongen hadde innført en Division One. De returnerte aldri før de to divisjonene igjen ble slått sammen til én i 2015. Da hadde de faktisk endt på jumboplass i 8 av de 10 siste sesongene, men likevel var 5. plassen i 2016 nok til at de fikk ta steget opp i Lowland League. Der har de imidlertid slitt tungt, og selv om de hadde to lag bak seg i debutsesongen, har de denne sesongen fremstått som en soleklar jumbo der de nå sto med kun fem poeng på 25 ligakamper. Det var et bunnoppgjør vi skulle være vitne til, for gjestende Vale of Leithen befant seg på plassen foran, men det skilte hele 15 poeng mellom de to, og Hawick Royal Albert vil etter det jeg ble fortalt med all sannsynlighet returnere til East of Scotland League etter sesongslutt.

Albert Park sto ferdig i 1963, og klubben har spilt her siden den gang. Hovedattraksjonen er naturligvis den flotte hovedtribunen som står midt på den ene langsiden og byr på benkerader i tre. Til den ene siden for denne står et knøttlite overbygg som banemannen lattermildt fortalte var handicap-tribunen, og bort til denne er det hard standing, men ellers står man på de andre sidene av banen rett på gresset. Mens jeg slo av en prat med den nevnte banemannen på min vei opp i baren igjen, kom det bort en kar for å hilse på. I tillegg til å være Luton Town-fan er Dave Higgins også groundhopper, og jeg burde jo strengt tatt dratt kjensel på ham all den tid vi er venner på Facebook, men det blir mange groundhopper-fjes en stakkar skal holde styr på, så det var bra han ga meg en påminnelse ved å faktisk introdusere seg.

Vale of Leithen spilte for å ta igjen Dalbeattie Star og Gala Fairydean Rovers på plassene foran seg, og da kampen startet fikk de en knallstart da Liall Smith allerede i kampens andre minutt ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Hawick-keeper Craig Saunders og i mål til 0-1. Vale presset i det hele tatt på i innledningen, men i det sjette minutt utlignet hjemmelaget. En heading fra Jon Tully traff tverrliggeren, men Danny McFadden omsatte returen i scoring, og dermed 1-1. Gjestene hadde mest ball og styrte spillet, men Hawick-keeperen vartet opp med gode redninger på avslutninger fra både Tommy Patterson og Cameron Dawson. Hjemmelaget så på sin side ut til å satse mest på lange baller i bakrommet, der deres hurtige offensive angripere gjorde at de ikke var ufarlige. Da det ble ny scoring få minutter før pause, var det likevel bortelaget som igjen tok ledelsen etter at Sean Stewart scoret på andre forsøk og sørget for 1-2 til pause.

Etter hvilen var det kun sjansesløseri som hindret gjestene i å avgjøre kampen tidlig i omgangen, men etter en liten dødperiode slo de plutselig til i da Steven Lynch i det 65. minutt headet inn 1-3 etter en corner. Ti minutter senere ble Stewart lagt i bakken, dommeren pekte på straffemerket, og Tommy Patterson satt spikeren i kista ved å sette inn 1-4. Vale of Leithen måtte spille de siste ti minuttene med ti mann da en av innbytterne hinket av med en vridning i kneet, men Hawick klarte ikke å dra fordel av dette. Dermed endte det med borteseier 1-4 foran det vi anslo å være rundt 70-75 tilskuere på Albert Park. Det er bare å lykke Hawick Royal Albert lykke til videre, uansett hva fremtiden bringer. Om det skulle bli retur til East of Scotland League, er det ikke nødvendigvis noen enkel tilværelse som venter, for man regner med at flere klubber fla den skotske Junior-pyramiden vil søke seg dit neste sesong, inkludert minst en eller to av storklubbene der.

Det hadde igjen så smått begynt å regne, så Dave tilbød meg skyss tilbake inn til sentrum, og etter at vi hadde takket for oss takket jeg snart for skyss og gikk for å unne meg en siste pint på Exchange Bar. Etter å ha tømt både pint-glasset og posen med pork scratchings var det bare å trekke seg tilbake, for selv om Hawick, Hawick Royal Albert og Albert Park hadde vært trivelige nye bekjentskap, var det tross alt en ny dag og nye eventyr som ventet dagen etter. Dagen i Hawick var en av de jeg virkelig hadde sett frem til på den store påsketuren min, og den skuffet da vel heller ikke. Etter mye om og men og surr frem og tilbake denne dagen under planleggingen av turen, er jeg glad jeg til slutt endte opp her i de skotske grensetraktene.

Scottish ground # 20:
Hawick Royal Albert v Vale of Leithen 1-4 (1-2)
Lowland League
Albert Park, 28 March 2018
0-1 Liall Smith (2)
1-1 Danny McFadden (6)
1-2 Sean Stewart (43)
1-3 Steven Lynch (65)
1-4 Tommy Patterson (pen, 76)
Att: Maybe around 75 (est)
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: £2

 

Next game: 29.03.2018: Blackburn Rovers v Bradford City
Previous game: 27.03.2018: Marine v Nantwich Town

More pics

This day on the map here

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg