Etter at jeg endte opp med å bevilge meg en fotballfri tirsdag, var det kanskje på tide med liten dose breddefotball igjen, og denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å ta den korte turen opp på Torp for å se Torp 2 møte Hvaler til kamp om poeng i 7. divisjon Østfold avdeling 1. Dette skulle faktisk også vise seg å bli Torp 2 sin siste kamp for denne gang, før de trakk laget en ukes tid senere, men det visste jeg naturligvis ingen verdens ting om da jeg ankom Sportsplassen for å se kamp. Der traff jeg også på Trond Sæterøy, som også hadde tatt turen etter at han for ikke så lenge siden oppdaget (eller rettere sagt fikk tips om) en bomfri vei han kunne benytte seg av til denne delen av Fredrikstad-området.
Om Torp sitt førstelag i 5. divisjon ikke helt uventet hadde fått en tung sesongstart etter opprykket i fjor høst, hadde Torp 2 gjort sakene bra i sin 7. divisjons-avdeling. Det var Råde 3 som toppet avdeling 1 med full pott på sine fem kamper, men Torp 2 sto med 4-1-0 og fulgte kun to poeng bak, på målforskjell foran et Gresvik 2 som også hadde spilt to kamper mer. Kveldens bortelag, Hvaler, lå på fjerdeplass kun ett poeng bak der igjen, og ville med seier kunne komme à poeng med Råde 3. Det var imidlertid åpenbart at Torp 2 slet litt med å skaffe folk, for ikke bare måtte Kenth Børresen ta på seg keeperhanskene denne kvelden. Noen av de andre i lagoppstillingen hadde ikke spilt kamp siden 2023 eller 2022, og for et par andre var det vel faktisk enda lenger siden.
Det var noen sjanser begge veier før vi fikk det første målet, og det skjedde med ti minutter til pause, da Joakim Brage Johannessen sendte i vei et skudd som vikarierende Torp-keeper ‘Kenthona’ kunne gjøre lite med. Dermed sto det 0-1 til pause, men torpingene utlignet til 1-1 tidlig i andre omgang ved Tobias Swahn. Da bortelaget igjen tok ledelsen i det 79. minutt, kom det egentlig litt ut av ingenting, men det var et flott skudd fra Michael Olsen som fant veien til det bortre krysset og sørget for 1-2. Det gikk mot Hvaler-seier, men torpingene sendte opp alt de hadde på dødballer mot slutten, inkludert en ringrev av en målsnik som for anledningen var keeper. Han skapte selvsagt litt ekstra kaos inne i feltet, og i det tredje overtidsminutt fikk sannelig hjemmelaget uttelling etter et frispark inn i feltet. Emil Thorvaldsen var mannen som til slutt fikk kjempet inn 2-2.
Det ble også sluttresultatet, men i ettertid vet vi nå at Torp 2 har trukket laget sitt slik at deres resultater blir nullet og annullert. I skrivende stund er det et snaut døgn siden jeg registrerte nettopp det, etter at deres kamp mot Råde 3 dagen før hadde blitt avlyst, så det forklarer jo også den saken. Jeg kunne igjen brukt dette til å argumentere for at disse reservelagene burde spilt i en egen reserveliga, som jeg tror ville gjort mye for å fikse en del ting. I Torp 2 sitt tilfelle er det uansett liten tvil om at de har slitt med å stille på bena et lag, og torpingene har også vært ganske uheldige med skader nå. Med tanke på den situasjonen førstelaget er i, er det heller ikke ideelt at de skal bruke krefter på å også spille for andrelaget, samtidig som det selvsagt heller ikke er poenget med et andrelag. Så får vi bare se om Torp 2 stiller igjen i 2025. Og ellers får de av oss som håper på flest mulig førstelag opp krysse fingrene for Hvaler i denne avdelingen.
Revisit: Torp 2 v Hvaler 2-2 (0-1) 7. divisjon Østfold avd. 1 Sportsplassen, 5 June 2024 0-1 Joakim Brage Johannessen (36) 1-1 Tobias Swahn (48) 1-2 Michael Olsen (79) 2-2 Emil Thorvaldsen (90+3) Att: 33 (h/c) Admission: Free
Etter å ha vært borte flere dager for å følge FFK i Tromsø og Trondheim, hadde jeg kommet hjem med nattoget fra Trondheim og ankommet Fredrikstad omtrent kvart over åtte på morgenen. Der hadde Pål ordnet henting for oss, og jeg kunne snart låse meg inn hjemme. Etter hvert kjente jeg at det kunne være godt med en time eller to til på øyet, og bevilget meg det, men jeg hadde til hensikt å få med meg en kamp også denne kvelden. Jeg var etter hvert litt i tenkeboksen rundt dette, men endte til slutt opp med å dra på kamp, og det var oppgjøret mellom Begby og Rakkestad i 5. divisjon som lokket denne kvelden. Det var denne gang bussen som æren av å frakte meg dit, siden jeg tross alt hadde punget ut for månedskort.
Begby er et lag som jeg før sesongstart hørte flere trekke frem som en mulig outsider, og det ville absolutt ikke overrasket om de skulle ende opp med å forbedre sjuendeplassen fra både i fjor og i 2022. De sto nå med 4-3-2 og 15 poeng på sine første ni kamper, men nå ventet en tøff test når Rakkestad kom på besøk. Sammen med Idd og Ekholt var de av mange ventet å kjempe om avdelingstittel og opprykk, og det var da også disse tre som allerede hadde lagt beslag på de tre øverste plassene. Rakkestad sto nå med 6-2-1, men kun 19 poeng, og det skyldtes et poengtrekk på ett poeng etter bruk av en ikke-spilleberettiget spiller i en tidligere kamp. De hadde før kveldens kamp dermed to poeng opp til ledende Idd, og to poeng ned til et Ekholt som dog hadde én kamp mindre spilt enn de andre nevnte.
Begby-folket varslet mange fravær hos hjemmelaget, og i så måte var det kanskje ikke helt overraskende at Rakkestad gikk rett i strupen på sine verter og tok en tidlig ledelse. Vi var i det fjerde minutt da Amin Askar satt inn en retur og sørget for 0-1. Gjestene var deretter farlig frempå et par ganger til, som etter et kvarter, da en ny retur ble satt like over. Minuttet senere hadde rakstingene et frispark som ble reddet helt nede ved stolpen. Like etter viste imidlertid Begby at også de hadde noe å by på, da de kom hurtig i angrep. Forsøket på å spille tversover ble stoppet av en forsvarer, men ballen ble slått inn igjen, og keeper endte opp med å måtte slå den over via tverrliggeren. Tjue minutter var akkurat passert da Rakkestad fosset frem på venstrekanten og Sami Aldwiri doblet ledelsen til 0-2.
Nå virket det tøft for hjemmelaget, men Begby skal ha ros for måten de reiste seg og slo tilbake på, for i det 25. minutt var det nettopp det de gjorde. Det ble spilt en stikker gjennom til Kristoffer Bekkevold, og han trillet ballen forbi keeper og i mål til 1-2. Som om ikke det var nok, var samme mann frempå kun to minutter senere, da han utlignet til 2-2 akkurat idet jeg var opptatt av å berge liv og lemmer ved å kaste meg unna en elsparkesykkel som kom i stor fart og endte opp med å sneie meg. 2-2 sto seg frem til pause, og nå føltes det som om vi hadde en spennende andre omgang i vente.
Begby fikk den første skikkelige sjansen etter hvilen, men skuddet gikk rett på keeper. Rakkestad kontret og rundet keeper, men avslutningen fra skrått hold gikk i nettveggen. I det 59. minutt fikk Rakkestad straffe, og Elrind Krasniqi sendte de tilbake i føringen med 2-3. Mot slutten skulle vi få både temperatur og drama. Begby presset på i jakten på utligning, og med fem minutter igjen trodde jeg først at de hadde fått straffespark slik de ropte på. Det var imidlertid dømt frispark, men siden dommeren plasserte ballen midt på 16-meterstreken, må han vel ha ment at det var der forseelsen skjedde, og så vidt meg bekjent er den en del av feltet.. Det kokte foreløpig bort i ingenting, men Begby var sekunder senere frempå igjen og var nesten gjennom, men Rakkestad fikk klarert i siste liten.
Vi var over på overtiden da avgjørelsen falt. Amin Askar prøvde seg på en frekk variant fra nesten død vinkel, via en motspiller, og Martin Johnsrud Kristiansen hadde en enkel jobb med å pirke inn ballen som nærmest rullet langs streken. 2-4, og nå var det vel avgjort. Eller var det egentlig det?? I det tredje overtidsminuttet vartet Baderdin Derkaoui opp med et herlig frispark rett i krysset, og reduserte med det til 3-4. To minutter senere ble det virkelig fyr i teltet da Rakkestad forsøkte å drøye. Det endte med innkast til Begby, og Rakkestad-spilleren knuffer bort en Begby-spiller og sparker bort ballen. Deretter blir Rakkestad-spilleren selv spent ben på av noen på sidelinjen som hadde kveldens manøver. Alle spillere, ledere og innbyttere endte opp ute på banen, der det ble litt knuffing før man fikk fortsatt kampen. Begby sendte opp alt de hadde, og i det sjuende overtidsminuttet kontret Samuel Oustorp inn 3-5. Viktig seier for Rakkestad i tetkampen, og med det var det bare å komme seg hjemover.
Revisit: Begby v Rakkestad 3-5 (2-2) 5. divisjon Østfold Nye Begbybanen, 3 June 2024 0-1 Amin Askar (4) 0-2 Sami Aldwiri (21) 1-2 Kristoffer Bekkevold (25) 2-2 Kristoffer Bekkevold (27) 2-3 Erlind Krasniqi (pen, 59) 2-4 Martin Johnsrud Kristiansen (90+1) 3-4 Baderdin Derkaoui (90+3) 3-5 Samuel Oustorp (90+7) Att: 88 (h/c) Admission: Free
Vår tur til Tromsø og Trondheim for å følge FFK gikk mot slutten. Sammen med Pål og Amarin hadde jeg vært på farten siden tidlig onsdag morgen da vi hadde flydd til Tromsø for å se FFK. Der hadde jeg også fått med meg en breddekamp på torsdagen, før vi etter to overnattinger hadde reist fra Tromsø til Trondheim fredag morgen. I bartebyen hadde det blitt kamp på meg både fredag og lørdag, mens det denne kvelden var klart for hovedretten i form av RBK v FFK før vi omsider skulle ha nattoget hjem. Etter å ha sjekket ut og trasket bort til togstasjonen Trondheim S for å låse inn bagasjen vår, ble det også denne søndagen frokost på den engelske puben Three Lions, der de serverte en herlig full english breakfast.
Vi hadde opprinnelig fått beskjed av Dougie og Taylor at vi kunne få være der fredag og lørdag, men at det ikke ville være spesielt populært på søndagen, da de tross alt er basen til RBK-gutta. Da jeg tok farvel med de to på lørdagskvelden, mente de imidlertid at RBK-gutta ikke hadde hatt de aller største problemene med vårt nærvær etter at de gikk god for meg og Pål overfor de, og vi hadde derfor vært velkommen til frokost også denne søndagen. Vi tok deretter en øl også, før vi fant det riktig å overlate puben til RBK-gutta og heller forflytte oss til Lille London, der FFK-folket skulle samles, og treffe noen av våre venner som hadde dratt opp på egen hånd denne dagen. Selv hadde jeg faktisk vurdert å også få med meg en lokal breddekamp i form av Utleira v Tolga-Vingelen før kampen på Lerkendal, men valgte til slutt å droppe det for å heller være litt sosial med venner.
Det hadde kommet en del FFK-supportere oppover, og de fleste virket å kose seg der vi ladet opp på Lille London. En gruppe av oss valgte å bestille maxi-taxi derfra til Lerkendal, og den kom etter hvert som bestilt for å skysse oss til kveldens kamparena. Der fikk jeg tatt en titt på statuen av Nils Arne Eggen på utsiden mens vi trasket over til borteseksjonen for å ta oss innenfor. Billetten pålydende 200 kroner hadde jeg for lengst bestilt på nettet, og etter å ha blitt ransaket og fått billetten skannet, befant jeg meg innenfor portene på det som er det største stadionet i den norske klubbfotballen – og et stadion som mange har uttrykt overraskelse over at jeg ikke hadde besøkt allerede.
Rosenborg Ballklub trenger neppe noen introduksjon, men da de ble stiftet i 1917, var det under navnet Odd; oppkalt etter klubben fra Skien. Det var ti år senere at de endret navn til Rosenborg Ballklub, og de ville være en klubb for bydelen Rosenborg, men har jo blitt noe langt større enn som så. Det var først i 1960 at de vant sin første nasjonale tittel, men der jo senere vært et regelrett monster som har radet opp titler. De er Norges mestvinnende klubb, og står med hele 26 seriemesterskap og 12 norgesmesterskap. Når de nå skulle opp mot FFK, var det duket for et oppgjør mellom landets to mestvinnende klubber gjennom tidene…selv om majoriteten av FFKs titler ble hanket inn langt tidligere.
Nå var vi spent om FFK kunne slå tilbake etter den skuffende kampen i Tromsø fire dager tidligere og komme seg tilbake på skinnene og fortsette en tross alt imponerende sesongstart. Imponerende hadde det ikke bare vært, det trøndernes flaggskip RBK hadde levert hittil. Hjemmetap for KFUM Oslo er for eksempel ikke det RBK-fansen forventer, og RBK sto nå med 4-1-5 og 13 poeng etter ti kamper, men kom nå fra hjemmeseier over Kristiansund BK. FFK sto på sin side med 6-3-2 og 21 poeng, og rødbuksene hadde også vunnet hjemme i plankebyen da de to møttes i cupen tidligere på våren. Demme kvelden var det imidlertid seriekamp, og den siste i så måte før klubbene tok en tidlig sommerferie.
Lerkendal Stadion åpnet i 1947, men det var da SK Freidig og FK Kvik som spilte sine hjemmekamper der, og Rosenborg flyttet ikke inn før i 1957. Det har naturlig nok skjedd masse her siden den gang. Tilskuerrekorden skal være på 28 569 og stamme fra seriefinalen mot Lillestrøm i 1985, og den sto naturlig nok ikke i fare all den tid dagens kapasitet skal være 21 423. Vi hadde plass på borteseksjonen som er helt nederst på den ene langsiden, ned mot det ene hjørnet. Der hadde vi et felt med seter og et ståfelt med såkalt ‘safe standing‘. En liten andel av supporterne hadde tydeligvis bestemt seg imellom at det var ‘full enighet’ i supportermiljøet om at de stående supporterne skulle ta over sitteseksjonen, og det skapte en del frustrasjon for noen rett før kampstart. En del personer som var dårlige til bens og andre som hadde kjøpt sitteplass måtte til slutt flytte seg over på den andre seksjonen, og det var flere som var åpenbart irriterte, inkludert FFKs sikkerhetssjef som følte seg ført bak lyset av visse personer, så ‘enigheten’ hadde kanskje ikke vært så unison likevel..?
Hjemmelagets Adrian Pereira testet tidlig FFK-keeper Jonathan Fischer med et skudd, men sistnevnte hadde få problemer. Noen minutter senere burde kanskje FFK tatt ledelsen da Sondre Sørløkk rev seg løs og avsluttet, men skuddet gikk rett på RBK-keeperen. Dette var nok første omgangs største sjanse, for det skjedde egentlig lite foran de to målene. Selv om RBK hadde mye ball, skapte de ingen verdens ting før hvilen, og i en periode der FFK hevet seg litt av skapte litt hodebry for trønderne med noen dødballer, virket de farligere. Dessverre måtte Sigurd Kvile halte av like før hvilen, men forhåpentligvis blir han ikke lenge ute. Det sto 0-0 til pause.
Rosenborg skapte de mer i innledningen av den andre omgangen enn de hadde gjort i løpet av hele den første. Allerede etter et drøyt minutt måtte Simen Rafn varte opp med en blokkering som minnet mest om ishockey da han stoppet et skummelt skudd fra Erlend Dahl Reitan og hindret det som må sies å ha vært en kjempesjanse. I det 52. minutt fikk RBK uttelling da innbytter Noah Holm med en blanding av dyktighet og litt flaks fikk ballen gjennom til Santeri Väänänen som satt inn 1-0. Brandur Hendriksson kunne utlignet like etter, men han fikk ikke skikkelig treff, og skuddet gikk langt utenfor. FFK virket egentlig litt slitne, og således var det nok greit at det snart var ferie. Det var først helt på tampen at de begynte å presse på for alvor i jakten på en utligning.
Idet det ble signalisert seks tilleggsminutter, var det lite som vitnet om at de skulle få det, men på overtid fikk Kjelsrud muligheten. Han ble imidlertid så forstyrret av en forsvarer at han ikke fikk dreis på avslutningen, men sekunder senere skulle han likevel få en siste mulighet. Vi befant oss i det femte overtidsminuttet da en annen innbytter, Brage Skaret, pumpet ballen inn igjen i RBK-feltet, der Kjelsrud steg til værs og headet. Ballen gikk i perfekt bue i mål, og det sto 1-1. Kjelsrud hadde nok en gang reddet poeng for FFK med en sen scoring, og slik denne kampen utviklet seg, føltes det egentlig som en seier. Så gjenstår det jo derimot å se om det denne gang er likhet for loven slik at klovnen som nok en gang forvillet seg over på indre bane denne gang får en reaksjon.
Foran 11 922 tilskuere endte det 1-1, og slik det utartet seg, var dette en finfin avslutning på vår kombinerte tur til Tromsø og Trondheim. I Tromsø hadde det ikke gått veien, men her var vi langt mer fornøyd etter kampslutt. Vi valgte å gå til nærmeste bussholdeplass for å ta rutebussen inn til sentrum. Der tok vi farvel med noen venner som skulle bli over til mandagen, og slå i hjel litt tid med å innta et måltid på Burger King før vi spaserte opp til togstasjonen, hentet ut bagasjen, og ventet på nattoget sammen med noen andre FFK-venner. Det hadde avgang klokken 23.17, og jeg sovnet etter en times tid og våknet en halvtimes tid før ankomst Oslo S. Nå gjensto kun et raskt togbytte der, og siste etappe hjem til Fredrikstad, der Pål hadde arrangert henting på Fredrikstad stasjon for oss. Slik kom vi hjem igjen etter drøye fem døgn på tur, og en fin tur hadde det vært. Allerede samme kveld skulle jeg på kamp igjen.
Norwegian ground # 249: Rosenborg v Fredrikstad 1-1 (0-0) Eliteserien Lerkendal Stadion, 2 June 2024 1-0 Santeri Väänänen (52) 1-1 Henrik Kjelsrud Johansen (pen, 90+5) Att: 11 922 Admission: 200 NOK (concession)
Vi befant oss i Trondheim, der FFK skulle søndag kveld skulle spille bortekamp mot Rosenborg. Sammen med Pål og Amarin hadde jeg flydd rett fra Tromsø til Trondheim tidlig på fredag morgen, og også denne lørdagen hadde jeg funnet meg en kamp. Dagen startet imidlertid med en sen frokost på den engelske puben Three Lions, der Dougie, Taylor & co vartet opp med en deilig full english breakfast. Etter at vi også hadde fått oss et par øl, gikk Pål og Amarin for å titte litt i noen butikker mens det var på tide for meg å komme meg med bussen og sette kursen mot Nardo og Nissekollen Stadion, der kampen jeg hadde blinket meg ut skulle spilles, og det var også en toppkamp jeg hadde valgt meg denne dagen.
Bussen med nummer 22 i panna fraktet meg sørover til Nardo, som er et område i Trondheim. Det ligger sør for selve Midtbyen, og øst for Nidelva. Nardo er i all hovedsak et boligstrøk, og området strekker seg fra Lerkendal i nord til Risvollan i sør, men har siden 2005 sortert under Lerkendal administrative bydel. Der jeg gikk av bussen rett utenfor Nissekollen, var jeg faktisk kun et aldri så lite steinkast fra E6, som går gjennom trønderhovedstaden her. Nå måtte jeg bare krysse veien og med et kvarters tid til avspark ta meg inn på Nissekollen Stadion, der jeg betalte honnørprisen på 50 kroner i inngangspenger og fikk med meg en stensil med dagens lagoppstillinger.
Da Nardo Fotballklubb ble stiftet i januar 1971, var det som en utbrytergruppe fra Nidelv IL. Klubben tok plass i daværende 6. divisjon, og sikret seg opprykk derfra i sin andre sesong. Etter flere år i de lavere divisjoner, begynte det å bli vei i vellinga på starten av 1990-årene. Under ledelse av trener Roar Stokke rykket klubben i 1991 opp til nivå tre, og året etter sikret de et andre strake opprykk slik at de var klare for spill på nest øverste nivå. Der debuterte de i 1993 med en fjerdeplass i sin avdeling, og kopierte den bedriften året etter. Høsten 1995 trakk Stokke seg etter uenigheter med klubbstyret, og Nardo rykket ned etter 1996-sesongen, da 1. divisjon skulle legges om fra to avdeling til én landsdekkende avdeling.
I 1999 ble det ytterligere nedrykk, og Nardo har siden det vekslet mellom spill i 2. divisjon og 3. divisjon. De befinner seg nå i sistnevnte, etter at de rykket ned fra 2. divisjon i 2021. Klubben har fostret flere spillere som har gjort seg bemerket på høyere nivåer, og ikke minst gjelder det Roar Strand, som spilte sin ungdomsfotball nettopp her i Nardo før han ble snappet opp av Rosenborg. Av dagens RBK-spillere er blant annet Sverre Nypan en Nardo-gutt, og også Ole Sæter var innom Nardo før han gikk videre til Ranheim og etter hvert Rosenborg. Kanskje er det også noen av dagens Nardo-gutter som om noen år vil være å se i RBK-drakt?
Nissekollen ble for noen år siden oppgradert og ombygget, og ble deretter gjenåpnet høsten 2022. I den forbindelse hadde det visst vært litt uenigheter om spesielt banedekket, og dessverre er det kunstgress som ble valgt. Bak det ene målet står klubbhuset, og foran dette var det av en eller annen grunn sperret av, slik at jeg ved min ankomst ble bedt om å gå på baksiden av klubbhuset. På langsiden til venstre sett herfra har man anleggets eneste tribune som er opphøyet fra bakken, og i bakkant av denne har man blant annet en kiosk. Selv om det ikke var i nærheten av å være så varmt som det hadde vært i Tromsø et par dager tidligere, var det en mer behagelig temperatur da jeg tok plass på tribunen i påvente av avspark.
Det var som jeg var inne på duket for et toppoppgjør i 3. divisjon avdeling 4, men også et lokaloppgjør mellom to Trondheims-klubber, når Nardo skulle være vertskap for Trygg/Lade. Etter åtte runder var det nettopp Trygg/Lade som toppet tabellen, der de sto med 7-1-0 og 22 poeng. Med det hadde de allerede opparbeidet seg en luke på fem poeng ned til toer Rana FK, mens Nardo fulgte ett poeng bak der igjen. Det var da tydeligvis også de to sistnevnte som på forhånd hadde vært manges favoritter til å kjempe om opprykket, men kanskje var det noe overraskende at Trygg/Lade hadde startet til de grader sterkt. For hjemmelaget var det viktig å vinne denne kampen for å henge med i toppen.
Etter ti minutter var det da også hjemmelaget i burgunder som tok ledelsen, og det var Marius Sandvik som sørget for 1-0 med et langskudd fra rundt 25 meter. Nardo fremsto solide, og selv om Trygg/Lade hadde en del ball, klarte de ikke å skape noe særlig med skikkelige sjanser. I det 39. minutt var det i stedet Nardo som doblet ledelsen, og dagens andre mål kom etter et innlegg som Mathias Kosberg Holm dunket i nettaket med en kontant avslutning. 2-0 var også stillingen halvveis, og det var ikke heller ikke ufortjent. Pausen benyttet jeg selv til å få meg en vaffel og noe å drikke.
Trygg/Lade hevet seg etter hvilen, og virket nå også mer truende når de kom fremover. Nardo holdt de foreløpig fra livet, men i det 74. minutt reduserte Ramy Labreche til 2-1, og i en periode virket det som om Nardo hang litt i tauene og virket litt slitne. Jeg så mulighetene for et comeback, men ti minutter etter reduseringen slo i stedet Nardo tilbake. Pål Even Heggelund dunket inn 3-1 etter et hjørnespark, og på overtid satt samme mann den siste spikeren i kista ved å sette inn 4-1, som ble sluttresultatet. Tre viktige poeng for Nardo i tetstriden, og med det kunne jeg haste mot bussholdeplassen for å komme meg tilbake til sentrum, der jeg hadde avtalt å møte Pål utenfor Three Lions.
Denne kvelden var det finale i ‘Champions’ League, og selv om det ikke var av enorm interesse for meg, betød det stappfulle puber, og Three Lions hadde hatt forhåndssalg av inngangsbilletter som hadde vært utsolgt i flere uker. Det var foreløpig ikke noe problem da vi nå kom innom for en øl eller to, før vi gikk for å spise middag på en thai-restaurant, og Dougie og Taylor lovet å prøve å skvise oss inn om vi kom tilbake litt senere. De holdt også ord, så det er bare å takke for god service der nok en gang, og det ble da også en hyggelig kveld. Etter at den nevnte finalen på TV var ferdigspilt og noen av de fremmøtte etter hvert begynte å forlate åstedet, åpnet man også dørene for andre, og flere andre FFK-fans kom for å holde oss med selskap inntil vi trakk oss tilbake. Dagen etter var det klart for FFKs bortekamp på Lerkendal.
Norwegian ground # 248: Nardo v Trygg/Lade 4-1 (2-0) 3. divisjon avd. 4 Nissekollen Stadion, 1 June 2024 1-0 Marius Sandvik (11) 2-0 Mathias Kosberg Holm (39) 2-1 Ramy Labreche (74) 3-1 Pål Even Heggelund (84) 4-1 Pål Even Heggelund (90+2) Att: 143 Admission: 50 NOK (concession)
Etter to døgn i Tromsø, var det på tide å forlate ‘Nordens Paris’, og vi hadde en tidlig start når vi nå skulle sette kursen sørover mot Trondheim. Jeg hadde som tidligere nevnt valgt å gjøre én tur av FFKs bortekamper mot Tromsø og Rosenborg, som kom med kun fire dagers mellomrom. Det hadde Pål og Amarin blitt med på, og vi var nå oppe i 5-tiden for å komme oss av gårde. Jeg ringte Pål og fikk bekreftet at de hadde klart å komme seg opp, og etter en kjapp tur i dusjen møttes vi nede utenfor hotellets lobby der vår forhåndsbestilte taxi kom for å skysse oss til flyplassen. Vi skulle ha SAS sin 07.10-avgang til Trondheim, og traff på flyplassen flere andre FFK-supportere som også skulle sørover. Noen skulle hjem, mens andre faktisk skulle fly til Gardermoen for å ta toget opp til Trondheim derfra.
Vår flyvning inkluderte en mellomlanding i Bodø, som jeg så vidt fikk med meg der jeg fikk meg litt mer søvn på turen sørover. Ved landing på Værnes hadde vi en drøy halvtimes tid å vente på toget inn til Trondheim, og vi valgte å vente på det siden det blant annet er betraktelig billigere enn flybussene. Vi hadde booket to netters overnatting ved City Living Sentrum, og etter å ha spasert fra Trondheim S til hotellet, ble vi møtt av stengte dører. Etter å ha ringt nummeret som ble oppgitt, ble vi oppfordret til å gå til søsterhotellet noen kvartaler unna for å slenge fra oss bagasjen der og deretter avvente melding når rommene ble klare. Den ventetiden benyttet vi til å rusle en tur ned til Nidarosdomen, der vi også måtte en tur innom og titte. Derfra gikk turen bort til den gamle bybrua, der vi krysset over til Bakklandet, og igjen krysset Nidelva oppe ved Bakke bru.
Vår lille runde i Trondheim endte ikke helt tilfeldig opp ved den engelske puben Three Lions, der man var i ferd med å åpne. Det var et hyggelig gjensyn med kjentfolk som driver der, og de bekreftet at jeg og mine venner var velkommen til å bruke puben fredag og lørdag, selv om den nå også er base for RBK-gutta. Mens vi tok et par glass der, fikk vi melding om at rommene var klare, og gikk etter hvert for å hente bagasjen og installere oss på rommene. Med det gjort, gikk vi for å få oss en middag på en thai-restaurant, før Pål og jeg deretter returnerte til Three Lions. Der ble vi værende til det var på tide for meg å dra på kamp, for selv om FFKs kamp mot Rosenborg ikke skulle spilles før søndag kveld, hadde jeg naturligvis funnet meg en kamp også denne fredagskvelden. Jeg busset til Lade, der det klokken 19.30 skulle være kamp på en bane som omtales som Lade 4 kunstgress, og ankom med et kvarters tid til avspark.
Den lille bydelen Lade ligger på Ladehalvøya nordøst i Trondheim. Der ligger den ut mot Trondheimsfjorden, og har omtrent 6 000 innbyggere. Her skulle jeg stifte bekjentskap med en ny klubb som ble stiftet så sent som i 2023, men Lade Ballklubb har i praksis en fortid som reservelag for Trygg/Lade, og har tidligere spilt som både deres andre- og tredjelag før de før fjorårssesongen stiftet en egen klubb for å få fortsette etter endringer i Trygg/Lade. Debutsesongen endte med opprykk fra 6. divisjon, slik at de nå er å finne i 5. divisjon Trøndelag avdeling 2. Der skulle de nå møte Vanvik, som jeg jo besøkte i mai 2022. Nyopprykkede Lade hadde også startet nokså godt, og sto med 5-2-1 og 17 poeng på sine åtte kamper hittil. Det betød at de lå ett poeng bak Ranheim 3 og Freidig, men førstnevnte hadde også spilt en kamp mindre. Vanvik sto med 2-3-2 på sine første sju kamper.
Lade 4 kunstgress må sies å være en temmelig lite spennende bane, for å si det mildt. Den er kun en liten del av et større kompleks som huser flere baner og fasiliteter for både fotball, amerikansk fotball, lacrosse, rugby, baseball, cricket, tennis, og hall for diverse innendørsidretter. Dette anlegget ble vedtatt i 1951, men det har skjedd mye siden den gang, og Koteng Arena er for øvrig også en av banene som inngår i anlegget. Her har man siden 1975 også arrangert Skandia Cup, som skal være Norges nest største fotballturnering. Banen jeg nå skulle se kamp på er som navnet sier en kunstgressbaner, og det er ingen verdens ting av tilskuerfasiliteter rundt banen. Det var hjemmelaget som startet best, og i kampens femte minutt headet Audun Flage inn 1-0 via tverrliggeren. Det var kort oppsummert også stillingen ved pause.
I løpet av den første omgangen hadde jeg fått selskap av Bryne-supporter Bjørge Undheim, og sammen fikk vi se at hjemmelaget doblet ledelsen etter et selvmål noen få minutter etter pause. All tvil ble fjernet i det 80. minutt, da Emanuel Vladic fastsatt sluttresultatet til 3-0. Dermed tre nye poeng til Lade på en kveld der Ranheim 3 tapte, og Lade tok således også over tabelltoppen. Man får håpe at de eller en av de andre førstelagene kan holde reservelagene bak seg så man ikke får opp enda flere av de. Bjørge skulle ha nattoget til Oslo, og etter at vi hadde busset tilbake til sentrum, ble han med innom Three Lions, der jeg også møtte Pål. Etter hvert kom også noen andre FFK-venner dit, og det ble et trivelig kveld.
Vi befant oss i Tromsø, der FFK hadde spilt bortekamp kvelden før, og det hadde naturligvis vært hovedgrunnen for turen dit, men vi skulle tilbringe ytterligere et døgn i ‘Nordens Paris’ før vi skulle sette kursen sørover fredag morgen. Allerede kommende søndag skulle FFK spille ny bortekamp mot Rosenborg i Trondheim, og siden de to bortekampene kom så tett, hadde jeg bestemt meg for å gjøre én tur av det. Det hadde Pål og hans ‘fruentimmer’ Amarin blitt med på, og vi skulle derfor nå bli til Tromsø og det høye nord frem til fredag morgen, da vi skulle fly direkte derfra til Trondheim og bli i bartebyen til etter kampen på Lerkendal. Vi hadde altså hele torsdagen til rådighet i Tromsø, og jeg hadde funnet meg en breddekamp i området.
Vi hadde unnet oss litt ekstra søvn, og på det tidspunktet da vi hadde kommet oss opp og unnagjort morgenstellet, hadde klokken passert ti på formiddagen, og frokostserveringen ved hotellet (som vi uansett måtte betalt ekstra for) hadde allerede blitt avsluttet. Derfor valgte jeg meg samme variant som ved mitt forrige besøk i Tromsø; nemlig å innta frokosten på Koseverden & Koselig Café. Det fikk jeg også med meg Pål på, så dagen ble startet der med en god omelett og ferskpresset juice. Etter at vi igjen traff Amarin, hadde vi tenkt å spasere en tur langs kaia, og min tanke hadde vært å muligens ende opp ved Polarmuseet og kanskje ta en titt innom der for å ha noe å gjøre. Da vi passerte No. 24, så vi imidlertid kjente FFK-fjes på uteserveringen der.
Gjengen som satt der skulle fly hjem denne dagen, men skjenket allerede ganske kraftig, og det skulle etter hvert vise seg at ikke alle kom med flyet, selv om det er en annen historie. Mens Pål sendte frøkna si av gårde på på shopping, slo vi oss ned sammen med FFK-folka. De som skulle fly hjem satt etter hvert kursen mot flyplassen, mens sola stekte sånn at vi faktisk måtte søke innendørs, og omsider flyttet vi oss også videre til Tromsø Jernbanestasjon, der en annen gruppe FFK-fans også kom til. Som nevnt skulle jeg etter hvert på kamp, for jeg hadde i utgangspunktet funnet to kamper i Tromsø-området denne dagen. Det virket imidlertid som om Storelva hadde trukket laget sitt i 4. divisjon, oog dermed sto jeg igjen med 5. divisjons-oppgjøret mellom Stakkevollan og Ramfjord, som uansett hadde vært det jeg lutet mot.
Kampen jeg hadde blinket meg ut skulle som klubbnavnet tilsier finne sted på Stakkevollan, som er en bydel en halv mil nord for Tromsø sentrum og et par kilometer nord for universitetet i byen. Stakkevollan ligger helt nordøst på Tromsøya, som er Norges mest folkerike øy, og mye av bebyggelsen her ble bygget i 1980-årene og består i storgrad av terrasserte rekkehus. Da det etter hvert var på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp og sette kursen nordover mot Stakkevollan, tok jeg bussen dit opp, og gikk etter en liten busstur av et lite steinkast fra Stakkevollan Stadion (som for øvrig også har fått et sponsornavn), der det skulle være avspark klokken 19.00.
Stakkevollan Idrettsforening ble stiftet høsten 1982, og det var opprinnelig idretter som turn og svømming man satset på, mens hovedfokuset i disse dager er på fotball. I den idretten vant de i 2011 sin 5. divisjons-avdeling og spilte seg med det opp i 4. divisjon, der de ble værende i ti år, frem til nedrykket høsten 2021. Foreløpig har de ikke klart å returnere til 4. divisjon, og muligens kan det bli tøft også i år. Etter seks runder ble 5. divisjon Troms toppet av Fløya 2 som sto med 5-1-0 og 16 poeng, og de hadde ett poengs luke ned til toer Ringvassøy og fire poeng ned til treer Hamna 2. Finnsnes 2 fulgte ett bak der igjen, mens Stakkevollan lå på femteplass med 3-0-3 og ni poeng, og kom nå i det minste fra to strake seire. Man skulle tro det også var gode muligheter for nye poeng når bunnlaget Ramfjord UIL nå kom på besøk, for de lå sammen med Bardufoss helt sist med kun ett poeng så langt.
På Stakkevollan Stadion var det tydeligvis gratis inngang, og på innsiden traff jeg nokså raskt på to britiske banehoppere som også hadde tatt turen. Bruce fra Aberdeen skulle fly hjem til Skottland via Oslo dagen etter, mens engelskmannen Jeremy faktisk skulle videre til Kirkenes for å se kamp der før han ville returnere til Tromsø. I likhet med meg likte de utsikten mot de snødekte åsene på motsatt side av sundet, men ristet noe lattermildt på hodet over anleggets tribune på den ene langsiden, som de fastslo ville hatt store problemer med å tilfredsstille de noe strengere sikkerhetskravene i britisk fotball. Der har man nemlig en noe vaklevoren tribune som man nærmest må risikere liv og lemmer for å klatre opp på fra indre bane, og det var til og med festet et tau der slik at man kunne få assistanse til å dra seg opp.
Tribunen kan imidlertid muligens også entres fra utsiden der oppe. Nedenfor denne står uansett laglederbenkene, som man enkelt kan identifisere som gamle busskur, i og med at de fortsatt har noen av skiltene. Bak det ene målet, på kortsiden der jeg hadde ankommet, står et klubbhus. Der hadde man åpenbart garderobene i førsteetasje, mens noen valgte å se kampen fra en veranda i etasjen over. Når man fra andre deler av banen ser over mot langsiden med tribunen og laglederbenkene, har man imidlertid en hel rekke terrasseleiligheter som bakteppe. Stakkevollan Stadion var intet dumt sted å se fotball, og utsikten må sies å være nokså fin, men jeg vil tro det kan bli langt mer utrivelig her under visse andre årstider og værforhold.
Da jeg kvelden før hadde sett kamp på Alfheim Stadion, hadde det stadionet overtatt ‘tittelen’ fra som den nordligste banen jeg har sett fotballkamp på fra TUIL Arena i Tromsdalen, mens Alfheim hadde ikke den tittelen lenge, for allerede nå ble det et skifte der, og Stakkevollan Stadion ble min foreløpig nordligste bane. Dette var tidligere en grusbane, men har nå kunstgress, og ute på plastikken fikk vi se en første omgang som for meg var overraskende jevnspilt og hvor lagene lenge virket å føle på hverandre. Sjansene før pause begrenset seg til et par halvsjanser begge veier, og selv om kanskje vertene ville vunnet omgangen knepent på poeng om man brukte et system fra boksing, var det 0-0 ved sidebytte.
Det skjedde mer etter hvilen, og i det 62. minutt sendte Rocheforte Kofa vertene i ledelsen 1-0. I det 70. minutt utlignet Ramfjord til 1-1 med en lobb over hjemmelagets keeper, men gleden var nokså kortvarig, for kun to minutter senere var Stakkevollan tilbake i føringen 2-1 da et skudd fra Emil Nilsen snek seg inn nede ved stolpen. Drøyt ti minutter etter det igjen fjernet samme mann det meste av den resterende tvilen da det ble lagt tilbake til ham og han dunket inn 3-1. Flere mål ble det ikke, og dermed endte det med hjemmeseier 3-1 på Stakkevollan denne torsdagskvelden. Det var bare å gå de få meterne tilbake til bussholdeplassen for å komme seg med bussen tilbake til Tromsø sentrum.
Der ventet nå Pål på en indisk restaurant, og hadde sendt meg bilde av menyen slik at han kunne bestille til meg mens jeg satt på bussen. Etter å ha tatt farvel med britene og ønsket de god tur videre, hoppet jeg av i sentrum og kunne snart innta et deilig indisk måltid. Kvelden ble deretter avsluttet på puben Tromsø Jernbanestasjon sammen med noen andre FFK-fans som i likhet med oss skulle tidlig opp for å forlate Tromsø dagen etter. Vi bestemte oss for å bestille taxi til flyplassen i 05.15-tiden morgenen etter, og Pål tok deretter kvelden mens jeg bevilget meg ytterligere et glass eller to i godt selskap. Selv om det ble en time eller halvannen senere enn planlagt, var også jeg tilbake i senga før midnatt.
Norwegian ground # 246: Stakkevollan v Ramfjord 3-1 (0-0) 5. divisjon Troms Stakkevollan Stadion, 30 May 2024 1-0 Rocheforte Kofa (62) 1-1 ??? (70) 2-1 Emil Nilsen (72) 3-1 Emil Nilsen (83) Att: 39 (h/c) Admission: Free
Det var duket for en solid bortetur for å følge FFK, for de skulle ta to bortekamper som kom nokså tett på hverandre. Kun fire dager at de møtte Tromsø i plankebyen, skulle FFK opp til ‘Nordens Paris’ for å spille returmøtet på Alfheim, og etter det var det kun ytterligere fire dager til de skulle i aksjon borte mot Rosenborg på Lerkendal. Etter å ha tittet litt på det, fant jeg ut at det virket litt tungvint å dra til Tromsø og hjem igjen for deretter å nærmest snu i døra og dra opp igjen til Trondheim. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre én tur av det, med to overnattinger i Tromsø, to overnattinger i Trondheim, og nattoget hjem derfra søndag kveld etter kamp. Det ble Pål med på, og ville også ha med sitt ‘fruentimmer’, så det ble tre av oss som denne dagen satt kursen mot Gardermoen etter å ha blitt skysset til Fredrikstad stasjon av vår kompis Flemming.
Heldigvis hadde man klart å unngå den varslede streiken ved flyplassen på Gardermoen, og alt gikk uten problemer. Vi rakk til og med å ta oss en øl før vi boardet SAS sitt 11.30-fly til Tromsø, og det var flere andre kjente FFK-supportere med på det. Vi må ha hatt god medvind, for etter rett i overkant av halvannen time landet vi på Tromsø lufthavn Langnes. Vi delte en maxi-taxi inn til sentrum sammen med en del av de andre FFK-supporterne, og gikk for å slenge fra oss bagasjen ved Smarthotel Tromsø, der vi også fikk sjekke inn. Med det unnagjort var det bare å gå og få seg litt mat på en thai-restaurant, og deretter møte noen av de andre på Ølhallen. Noen brøt etter hvert opp og forflyttet seg til Skarven, og jeg fulgte etter dit. Vi rakk også tok en tur innom Rorbua før gi gikk oppover mot Alfheim Stadion.
Tromsø er Nord-Norges største by, med et innbyggertall som nylig ble beregnet til rett i underkant av 68 500. Det er også administrasjonssentrum for kommunen med samme navn (som har rundt 78 000 innbyggere). Byens sentrum ligger på østsiden av Tromsøya, som faktisk er Norges mest folkerike øy, men også Tromsdalen og Kvaløysletta regnes som deler av byområdet. Det er ingen byer lenger nord i verden som er større enn Tromsø. Byens næringsliv har tradisjonelt vært preget av primærnæringer som fiske, fangst og jordbruk, men det er nå næringsmiddelindustrien som nå er den klart viktigste, og turismen hjelper selvsagt også på. Byens største arbeidsplass er imidlertid UiT Norges arktiske universitet.
Tromsø IL ble stiftet i 1920, men måtte vente lenge før de gjorde seg bemerket nasjonalt i norsk fotball. Nordnorske lag fikk som kjent ikke delta i den norske cupen før i 1963, og i den nasjonale toppdivisjonen først i 1972. Da Mjølner i sistnevnte år ble første nordnorske representant i toppdivisjonen, slet Tromsø i bunnen av 2. divisjon, og tilbragte deretter flere år i 2. og 3. divisjon før det begynte å skje ting i 1980-årene. I 1985 ble de nummer to i sin avdeling i daværende 2. divisjon, og etter seire over Sogndal og Moss i kvalifiseringen, var TIL for første gang klare for spill på øverste nivå av norsk fotball. Der debuterte de ved å redde plassen, selv om de måtte gjennom kvalifisering, men 1986 blir likevel først og fremst husket for noe helt annet.
De spilte seg nemlig frem til cupfinale, og selv om de nylig kronede seriemestrene fra Lillestrøm var store favoritter, sjokkerte TIL med å vinne 4-1. Det gjorde de til den nordligste fotballklubben i verden til å vinne en nasjonal tittel, og det er det for ordens skyld fortsatt. I 1990 tok de andreplassen i serien, som fortsatt er deres bestenotering, og i 1996 tok de sin andre cuptittel ved å slå rivalen Bodø/Glimt i finalen. Klubben holdt seg i øverste divisjon frem til 2001, men nedrykket det året ble fulgt opp med en umiddelbar retur på første forsøk, og den historien har gjentatt seg begge gangene de siden den gang har rykket ned. I 2011 kopierte de også sin bestenotering med en andreplass i ligaen. Så sent som i fjor gjorde TIL en god sesong med en tredjeplass, men etter at de i vinter ble nokså ribbet av Glimt, var det knyttet en del usikkerhet til de foran 2024-sesongen.
Fotballbanen på Alfheim ble først anlagt i 1963, men da som en grusbane. Fire år senere hadde man drenert den nærliggende myra og anlagt gressbane. Det fortelles imidlertid at grunnarbeidet var dårlig utført, og gressbanen var etter hvert i en slik elendig befatning at TIL måtte spille mange av sine kamper på Valhall Stadion. Alfheim Stadion ble oppgradert i forkant av debutsesongen på øverste nivå i 1986. Gressmatta her gikk for øvrig for å være en av Norges største. I 2006 ble den byttet ut med kunstgressdekke. Tilskuerrekorden skal lyde på 10 225 og stamme fra 1990 og kvartfinalen i cupen mot Rosenborg. Siden dagens kapasitet visstnok er på under 7 000, sto den ikke i fare for å bli slått denne dagen. Ellers har det en stund vært snakk om å oppgradere de to kortsidene, men ikke vet jeg hva som er status der.
Etter å ha peset oss opp bakkene fra sentrum, var det på en av de nevnte kortsidene at vi under åpen himmel hadde plass på borteseksjonen. Etter at FFK kun fire dager tidligere hadde spilt 0-0 hjemme mot nettopp Tromsø etter å ha fått sin kamp ‘ødelagt’ av VAR og et rødt kort, håpet vi nå at FFK skulle slå tilbake med tre nye poeng og fortsette sin gode sesonginnledning der de nå sto med 6-2-2 på sine åtte første seriekamper. TIL hadde på sin side hatt en vanskelig sesongstart der de tapte sine første fem seriekamper, men sto nå med 2-1-6 og virket å være litt på oppadgående, så jeg forventet på ingen måte noen enkel kamp for FFK denne gangen heller. Det skulle det vise seg at det heller ikke skulle bli.
Allerede fra start var det Tromsø som tok initiativet, og de hadde allerede hatt et par gode muligheter da Kent Are Antonsen i det 17. minutt spilte gjennom Lasse Nordås som gikk på et flott timet løp inn i feltet. Nordås løp forbi FFK-erne og plasserte ballen i mål bak FFK-keeper Fischer. Dermed 1-0, og et drøyt kvarter ble hjemmelagets ledelse doblet. Et flott innlegg fra Runar Norheim ble headet inn av Jakob Romsaas som vant duellen med Simen Rafn, og det sto 2-0. Det var heller ikke ufortjent at det var stillingen ved pause, for Tromsø hadde vel også et tverrliggertreff i tillegg til at Fischer måtte i aksjon med gode redninger både én og to ganger, og TIL var når sant skal sies nærmere både tre og fire enn det FFK hadde vært redusering.
FFK prøvde seg med å sette innpå Morten Bjørlo i pausen, og de hadde tidlig i andre omgang en mulighet der Sondre Sørløkk var sist på ballen før den gikk via en TIL-spiller og til corner. Et øyeblikk senere var det derimot på motsatt banehalvdel at det smalt i tverrliggeren bak FFK-keeper Fischer. Med et snaut kvarter igjen fikk TIL straffespark, og Lasse Nordås ble tomålsscorer da han fastsatt sluttresultatet til 3-0. En dårlig kamp av FFK, men Tromsø var gode og vant fullt fortjent. Likevel klarte vi å kose oss i Tromsø denne kvelden, der vi gikk ut for å spise middag og deretter tok noen øl på blant annet pubene Hjemmebane og Tromsø Jernbanestasjon sammen med noen av de andre FFK-supporterne. Det jeg etter hvert trakk meg tilbake for å finne senga, var det langt senere enn det sola på himmelen vitnet om.
Norwegian ground # 245: Tromsø v Fredrikstad 3-0 (2-0) Eliteserien Alfheim Stadion, 29 May 2024 1-0 Lasse Nordås (16) 2-0 Jakob Romsaas (33) 3-0 Lasse Nordås (pen, 77) Att: 4 501 Admission: 200 NOK
Det begynte å nære seg avreise for vår tur til Tromsø og Trondheim, men det var ingen grunn til å ikke få med seg en lokal breddekamp denne mandagskvelden, selv om jeg lenge vurderte å holde meg hjemme. Kampen i 5. divisjon mellom Trosvik og Begby utmerket seg tidlig som det mest aktuelle alternativet, og det var da også mot Trosvikbanen at jeg etter hvert bestemte meg for å sette kursen. Det var denne gang buss nummer 7 som fikk æren av å frakte meg til en av holdeplassene i Knipleveien, og derfra var det en kort spasertur opp til Trosvikbanen, der det ved min ankomst var et kvarters tid til avspark.
I Østfold-kretsens 5. divisjon var det Idd som toppet tabellen med 17 poeng på sine sju kamper hittil, og dermed ledet de med ett poeng foran Rakkestad som også hadde én kamp mer spilt. Da hadde imidlertid rakstingene fått ett poeng i trekk for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller i en tidligere kamp, men det var vel kanskje ikke helt overraskende at det var nettopp disse to som ledet an, for det har vært manges tips. Trosvik lå dog på en sterk tredjeplass med 15 poeng på sine sju kamper, og kom nå fra fire strake seire. Deretter fulgte Gresvik og Ekholt, før vi fant dagens bortelag Begby på en sjetteplass med 12 poeng på sine sju kamper.
Det var Begby som gikk rett i strupen på sine verter, og allerede i kampens tredje minutt kunne John Fredrik Bendvold sende gjestene i ledelsen 0-1 etter å ha blitt spilt fint gjennom. Det skjedde stort sett noe hver gang Begby spilte opp på Benjamin Jensen i løpet av den første omgangen, og ti minutter senere var han på vei gjennom og ble felt. Trosvik-keeperen fikk fingertuppene på straffesparket til Baderdin Derkaoui, men klarte ikke å hindre at ballen gikk i mål. Dermed 0-2. Trosvik kom seg høyere i banen og hadde etter hvert en god del ball, men uten å skape noen store sjanser, og Begby var nok tross alt kanskje nærmere 0-3 enn Trosvik var redusering før sidebytte. Det sto fortsatt 0-2 halvveis.
Kampbildet fortsatte etter pause, der andre omgang begynte med et Trosvik som dominerte banespillet uten å skape noe særlig foran mål. Skjønt de hadde en heading like over, men det var fortsatt Begby som virket farligst, og de var uhyre nære ny scoring med et skudd som traff innsiden av stolpen. I det 53. minutt kom likevel Begbys tredje, da en Trosvik-spiller var uheldig og styrte inn et innlegg i eget mål. Sju minutter senere får Begby nok et straffespark, og selv om det først ble reddet av keeper, fikk Baderdin Derkaoui satt inn returen slik at det sto 0-4. Det var nå liten tvil om at dette var avgjort, og på tampen kunne Herman Kristiansen Johnsson økte til 0-5. Trosvik hadde rett og slett ikke dagen, og det fikk vi nok et bevis på da de på overtid kom alene mot Begby-keeperen, men sistnevnte reddet glimrende, og da endte det 0-5. Begby kunne ta med seg tre vel fortjente poeng hjem, og selv får jeg takke Jørgen Fog som tilbød meg skyss hjem etter kamp.
Revisit: Trosvik v Begby 0-5 (0-2) 5. divisjon Østfold Trosvikbanen, 27 May 2024 0-1 John Fredrik Bendvold (3) 0-2 Baderdin Derkaoui (pen, 14) 0-3 Oliver Heder Skalle (og, 53) 0-4 Baderdin Derkaoui (60) 0-5 Herman Kristiansen Johnsson (87) Att: 52 (h/c) Admission: Free
Lørdagens hjemmekamp mot Tromsø hadde vært FFKs førstelag sin siste hjemmekamp for sommerpausen, når det samtidig skal byttes matte på stadion (dessverre ikke tilbake til naturgress), men FFKs andrelag var ikke helt ferdig med vårsesongens hjemmekamper ennå, og denne søndagen skulle ta ta imot en motstander som var et nytt bekjentskap for meg. Tromsø-klubben Ulfstind kom på besøk for å by FFK 2 på kamp om poeng i 3. divisjon avdeling 6, og selv om jeg også hadde tittet litt på kampmenyen i Sverige, visste jeg at Jon Erik skulle se Leeds United spille playoff-finale på TV og at han uansett ikke ville bli med dit, så det var et nokså enkelt valg å dra på Fredrikstad Stadion denne dagen.
Etter gårsdagens kamp mot TIL var det nå først og fremst befriende å kunne se fotball på Fredrikstad Stadion uten at uvesenet VAR skulle være et irritasjonsmoment og ødelegge gleden med å gå på kamp, selv om det denne gang dreide seg om andrelaget. I en avdeling med mange svært lange borteturer hadde FFK 2 startet årets 3. divisjon med å tape sien tre første kamper, og de sto faktisk uten et eneste mål etter fire kamper, men det hadde tatt seg opp noe, og før denne kampen sto de notert med 1-3-3 og seks poeng. Ulfstind hadde noe av den samme trenden, der de hadde tapt sine fem første, men hadde plukket sju poeng på sine tre siste og nå kom fra to strake seire. Jeg ankom med et drøyt kvarter til avspark, viste frem mitt sesongkort i inngangen, og var klar for kamp.
FFK 2 gikk rett i strupen på sine gjester, og i kampens sjuende minutt fikk de det første målet. Det kom etter en corner der Ulfstind to ganger fikk blokkert men ikke klarert skikkelig, og Imre Bech Hermansen (som er tilbake fra utlån i Bryne) dunket inn 1-0. En annen av spillerne fra førstelagstroppen som var med for FFK 2 denne dagen var en frisk Ludvig Begby, og noen minutter senere prøvde han seg på en frekk lobb over keeper, men den gikk også like utenfor. Deretter var han sist på ballen da FFK leverte fint spill, men styringen gikk rett på keeper. I Det 28. minutt var det Begby som nær sagt som vanlig leverte et flott innlegg, og det ble headet i mål av Dana Peroti foran en stolt far på tribunen. Helt på tampen av omgangen hadde Ulfstind et frispark ute på kanten, og det endte med klabb og babb i feltet. Et frekt hælspark ble blokkert på streken før det ble mer klabb og babb, og dommeren pekte på straffemerket etter å ha sett det som nok var en hands. Vi befant oss på overtid av omgangen da kaptein Andreas Løvland steg frem og sikkert reduserte til 2-1, som også var pauseresultatet.
I pausen ble Ludvig Begby og Erlend Segberg tatt av, og inn kom Henrik Kjelsrud Johansen og Mads Nielsen. Kjelsrud skulle gjøre vei i vellinga og sette sitt preg på den andre omgangen, og i omgangens femte minutt vippet han elegant ballen over keeper og i mål til 3-1 etter å ha blitt spilt fint gjennom av Imre Bech Hermansen. Tre minutter senere var Kjelsrud på vei gjennom igjen, men ble lagt i bakken, og dommeren pekte på straffemerket. William Holum sendte keeper feil vei og økte til 4-1. Ytterligere drøyt ti minutter frem i tid var det Ulfstind som var skummelt frempå da det som så ut som en blanding av skudd og hardt innlegg gikk gjennom hele feltet og nesten ble styrt inn på bakre stolpe. Kjelsrud og hjemmelaget var imidlertid ikke ferdige.
Med tjue minutter igjen vartet FFK opp med herlig spill, og etter veggspill ble Kjelsrud spilt gjennom og dro en helt rå finte der han rundlurte en forsvarer med å hælsparke ballen over på sitt venstreben og sende ballen i mål til 5-1. Like etter var Kjelsrud nære på et hattrick da han skjøt centimetere over. Deretter kom vertene en ny stor mulighet to de kom to mot én. Anders Wergeland spilte tversover til Kjelsrud som i stedet for å skyte selv la tilbake til Andreas Vindenes, men keeper fikk akkurat slått skuddet over til corner. Noen minutter på overtid var Kjelsrud frempå igjen og prøvde nok en gang å vippe over keeper, som imidlertid fikk en touch. Ballen falt til rette for Jesper Solberg som kunne fastsette sluttresultatet til 6-1. En artig og “befriende VAR-fri” kamp i finværet.
Revisit: Fredrikstad 2 v Ulfstind 6-1 (2-1) 3. divisjon avd. 6 Fredrikstad Stadion, 26 May 2024 1-0 Imre Bech Hermansen (7) 2-0 Dana Peroti (28) 2-1 Andreas Løvland (pen, 45+1) 3-1 Henrik Kjelsrud Johansen (51) 4-1 William Holum (pen, 54) 5-1 Henrik Kjelsrud Johansen (71) 6-1 Jesper Solberg (90+5) Att: 97 (h/c) Admission: Free
Jeg hadde allerede sett bortelaget Drøbak/Frogn vinne nokså komfortabelt på Selbak Stadion denne lørdagen da jeg fikk skyss av Sten inn til byen og skulle få med meg dagens andre kamp. Selbak v DFI hadde vært forretten, og FFKs hjemmekamp mot Tromsø skulle nå være hovedretten. Det var også en kamp som mange i Fredrikstad hadde store forventninger til, for med FFKs gode sesongstart var det mange som forventet seier over et Tromsø som hadde slitt innledningsvis, og FFK kunne ikke bare innta en delt tabelltopp med Bodø/Glimt dersom de vant, men om de vant nok ville de til og med toppe alene på målforskjell. Slik var optimismen i plankebyen før denne kampen, men så skal man som kjent ikke ta noen verdens ting på forskudd i fotballen.
Fredrikstad sto med 6-2-1 og 19 poeng på sine ni kamper hittil, og nå ventet to kamper på rad mot samme motstander. Det hadde å gjøre med at Tromsø skal ut i Europa, og FFKs kamp i Tromsø hadde derfor blitt flyttet frem, slik at den nå skulle spilles kun fire dager etter dette oppgjøret i plankebyen. TIL hadde startet årets Eliteserie-sesong med fem strake tap etter å ha blitt grundig ribbet av rivalen Bodø/Glimt før sesongen, men sto nå med 2-0-6 og seks poeng på sine åtte kamper hittil etter å vunnet to av sine tre siste. Ikke minst kom de nå fra en seier over Rosenborg som var imponerende i den forstand at de hadde klart å snu 0-2 til seier 3-2. På benken har de også en trener fra Fredrikstad (eller rettere sagt Rolvsøy) i Gard Holme, og kunne han klare å få med seg noe fra sin hjemby?
Det så ut som om FFK startet friskt de første minuttene, da et frispark fra Jeppe Kjær finner Sondre Sørløkk, men headingen til sistnevnte traff ikke mål. Tromsø kjempet seg inn i kampen, og fikk en stor mulighet da de kontret tre mot én, men FFK ble i den situasjonen reddet av et helt enormt forsvarsspill fra Maxwell Woledzi. Så, etter tjue minutter, skjer det som skal komme til å prege kampen (og i stor grad kanskje ødelegge den for hjemmelaget).. Stian Stray Molde var tydeligvis litt sent inne i en duell, men det merket vi egentlig lite til før VAR-logoen plutselig kom opp på storskjermen. Det gikk et sukk gjennom Sørsia. Skulle VAR-uvesenet ødelegge nok en gang?? Svaret var ja, for etter å ha sett på skjermen, ga dommeren Stray Molde det røde kortet. Selv hadde jeg mest lyst til å bare gå, og var egentlig også på vei bort til trappa, men fikk meg ikke helt til å gjøre det, og ble i stedet værende til tross for at entusiasmen nå var erstattet av kun irritasjon og frustrasjon.
Mitt problem med denne situasjonen var ikke det røde kortet i seg selv; selv om jeg med FFK-briller vil si at det muligens kunne holdt med et gult kort. Problemet er VAR i seg selv, og hvordan det ødelegger kampopplevelsen. Ikke minst når det uansett er gjenstand for synsing fra mennesker som skal bedømme situasjonene…og ikke helt sjeldent gjør det ulikt, slik at det uansett blir debatt. Det viktigste for meg er at det dreper og fratar meg ‘øyeblikkene’, selv om det i dette tilfelle var en litt annen situasjon. Det sies imidlertid at feilen skal være såkalt ‘clear and obvious‘ for at VAR skal gripe inn. Det vil jeg på ingen måte si at det var denne gang, og en albue fra en Tromsø-spiller litt senere i omgangen virket enda styggere (sett fra tribunen) uten at den ble sett på. Dessverre er det slik at VAR er i ferd med å drepe mye av moroa for meg, og det er litt synd med tanke på hvilken sesong mitt FFK har hatt hittil. Jeg har bestemt meg for å gi det en sjanse ut sesongen, for deretter å gjøre en vurdering på om jeg gidder å fortsette å bruke tid og penger på dette.
Ute på banen var det uansett FFKs ti mann som var nærmest scoring før pause. Sondre Sørløkk dro seg inn i feltet og serverte Jeppe Kjær som fra god posisjon burde ha scoret, men avslutningen gikk rett på TIL-keeperen som også gjorde en god refleksredning. Typisk nok presterte Kjær også å skade seg i den situasjonen slik at han måtte byttes ut. Rett før pause fikk gjestene en god mulighet, men FFK-keeper Fischer leverte en utsøkt dobbeltredning, og dermed var det målløst halvveis. Tromsø hadde naturlig nok mye ball, og det kampbildet fortsatte etter hvilen, men FFK forsvarte seg godt, og spesielt Maxwell Woledzi kjempet som en løve og spilte nærmest for både seg selv og utviste Stray Molde. Samtidig vartet Fischer opp med noen viktige redninger, blant annet da TIL-innbytter Romsaas fikk fyre og ballen nærmest spilte flipperspill mellom bena på Fischer før den snek seg mellom og trillet mot mål. Den danske sisteskansen fikk hevet seg rundt og stoppet den på streken. Mot slutten hadde begge lag sjanser til å avgjøre, men kort oppsummert endte det 0-0. Det var bare å se videre mot returoppgjøret i Tromsø om noen dager.
Revisit: Fredrikstad v Tromsø 0-0 (0-0) Eliteserien Fredrikstad Stadion, 25 May 2024 Att: 8 671 Admission: Season Ticket
