Lørdag 13.10.2018: Norge v Slovenia
For første gang skulle jeg se tre kamper på én og samme dag her hjemme i Norge, og to av de var nå historie. Jeg hadde besøkt både Ready og Korsvoll når jeg nå hadde fått skyss fra Korsvollbanen ned til Ullevaal Stadion der det norske landslaget skulle i aksjon mot Slovenia i Nations League. Denne nyvinningen er ment å erstatte det de dresskledde herrer omtalte som ‘betydningsløse treningskamper’, og vil også by på en ekstra mulighet for å kvalifisere seg til mesterskap. Landslagene har blitt delt inn i fire divisjoner etter FIFA-rankingen, og disse har igjen blitt delt inn i fire avdelinger. Gruppevinnerne vil rykke opp en divisjon og også gå videre til senere playoff-kamper der de kan sikre seg en plass i EM-sluttspillet 2020 – dersom de ikke kvalifiserer seg via den ordinære kvalifiseringen.
Norge ble plassert i C-ligaen og trakk Slovenia, Bulgaria og Kypros som sine motstandere i gruppen. De hadde på dette tidspunktet spilt to kamper – en hjemmeseier mot Kypros, fulgt opp av et surt bortetap i Bulgaria. Nå skulle de reise seg etter nederlaget i Sofia, og motstander denne gang var Slovenia. Etter den nevnte kampen mot Kypros hadde det for øvrig vært et voldsomt oppstyr med søkelys på billettprisene som hadde fått skylden for at kun drøyt 5 000 tilskuere tok turen. Man måtte faktisk tilbake til 1987 og en EM-kvalifiseringskamp mot Island for å finne et lavere tilskuertall for en ‘obligatorisk’ landskamp for det norske landslaget. Det var nok til at selv NFF reagerte og tok tak ved å sette ned billettprisene.
Priser på 500 kroner på langsidene mot Kypros ble mer enn halvert før oktober-kampene mot Slovenia og Bulgaria, og også de andre billettene ble redusert tilsvarende. Det gjaldt også de rimeligere billettene som går til supportergruppene som Norsk Supporterallianse, og disse ville nå koste kun en 50-lapp. Derfor tok jeg kontakt med min groundhopper-kompis Stig-André Lippert som virker å være nokså fast innslag på Norges hjemmekamper. Det skulle vise seg at han ikke selv skulle på kampen denne gang, men han sa seg mer enn villig til å bruke sitt medlemskap i Godsetunionen til å sikre meg en billett. Da han sjekket opp dette skulle det vise seg at det i forbindelse med Slovenia-kampen til og med var en del gratisbilletter som hadde tilfalt NSA, så jeg får sende ham en hjertelig takk for hjelpen med å ordne meg en av disse.
Utfra hans beskrivelse fant jeg frem til både riktig sted og person som satt ved en liten stand og delte ut disse billettene. Det var tydelig at han kjente Mr. Lippert, for da jeg nevnte navnet hans gikk det åpenbart raskt opp et lys for karen som rakte meg min kampbillett. Det var bare å raske med seg et eksemplar av programmene som ble delt ut og komme seg innenfor portene på Ullevaal Stadion der det nærmet seg avspark for min tredje kamp for dagen. Inne på øvre seksjon i det ene hjørnet traff jeg snart på min groundhopper- og FFK-venninne Elisabeth som jeg hadde avtalt å møte, og hun hadde selskap av en annen groundhopper(?) og FFK’er i form av Marius. De – eller i hvert fall Elisabeth – hadde tidligere denne dagen vært og sett Lokomotiv Oslo slå min lokale klubb Drøbak/Frogn, og jeg fikk nå et referat derfra.
Ullevaal Stadion ble åpnet i 1926 som hjemmebane for Lyn og noen andre lokale lag. Klubber som Ullevål, Tåsen, Nydalen og Heming hadde nemlig alle eierinteresser i A/S Ullevaal Stadion, som den gang også hadde løpebaner. Det var først etter åpningen av Sognsvannbanen i 1934 at stadionet ble tilknyttet T-banenettet i hovedstaden, og selv om tre cupfinaler ble arrangert her før krigen (den første allerede i 1926) var det fra 1948 at det ble fast arena for den norske cupfinalen. Tilskuerrekorden på 37 096 stammer fra en kamp mot Danmark i 1949, og selv om det er langt mer enn det som får plass innenfor i disse dager med kapasitet på 27 200, er Ullevaal Stadion fortsatt Norges største fotballstadion.
I 1980-årene startet en ombygging som førte til en total forvandling, men dessverre gjorde nye FIFA-regler om forbud mot ståplasser i internasjonale kvalifiseringskamper til at planene måtte endres noe. Samtidig ble man kvitt løpebanene, slik at Ullevaal Stadion plutselig var et rent fotballstadion. Det ble også gjort nye oppgraderinger på siste halvdel av 1990-årene. Anlegget inkluderer i dag også kontorer for en rekke idrettsforbund, samt konferansesenter, hotell og diverse næringsvirksomhet, og den ikke spesielt sjarmerende fasaden ser da også mer ut som et kjøpesenter. Heldigvis har planer om bytte til kunstgress foreløpig ikke materialisert seg, slike at man enn så lenge i hvert fall spiller på naturgress ved nasjonalanlegget.
Etter at nasjonalhymnene var unnagjort ble kampen sparket i gang, men de 14 712 tilskuerne ble vitne til et søvndyssende kjedelig affære. Jeg tok meg i å tenke at det var lenge siden jeg hadde sett en kjedeligere kamp, og vi var glade for at vi hadde selskap slik at vi snart var mer opptatt av diskusjoner om groundhopping og andre ting samtidig som vi moret oss litt over en temmelig påseilet liten gjeng som noen rader foran oss hadde mer enn nok med å holde seg på beina (de forsvant i pausen). I tillegg var det egentlig mer spennende å sjekke det norske landslagets maratontabell mot alle øvrige landslag som var trykket i programmet enn å følge med på det som skjedde utpå banen der ballen beveget seg mellom de to 16-meterstrekene uten at noen verdens ting av interesse skjedde.
Det var lagt til en del tid i første omgang etter en duell der en slovener måtte ut på båre med hodeskade mens Markus Henriksen måtte sys og bandasjeres før han fikk komme innpå med en provisorisk turban. I løpet av denne tilleggstiden vartet nordmennene opp med det som vel var kampens eneste øyeblikk verdt å vise i et eventuelt sammendrag. Ballen falt nemlig ned hos Ole Selnæs like utenfor 16-meteren, og han sendte i det femte overtidsminuttet i vei et skudd som fant veien til nettmaskene bak Slovenias keeper. Dermed kunne Norge gå til pause med ledelse 1-0, og den ledelsen var aldri alvorlig truet etter pause. Norge virket faktisk å ha enda bedre kontroll etter pause mot et fullstendig tafatt slovensk lag; dog uten å skape all verden selv.
Slovenia hadde så vidt jeg husker ikke en eneste avslutning på eller mot mål, men ikke uventet hadde likevel det norske laget problemer med å bryte ned deres defensiv. Det mest spennende som skjedde etter pause var vel en halvsjanse som endte med at Joshua King skjøt i nettveggen. Bakover var Norge solide, men fremover lugget det som vanlig. De tok i hvert fall tre poeng slik at de fortsatt var med i kampen om gruppeseier – en gruppe vi nå i ettertid (det har tatt meg en god stund å komme à jour med bloggen) vet at Norge vant etter en duell med Bulgaria. Denne kvelden var det for min del ingen grunn til å ikke straks vende snuta hjemover, så jeg tok raskt farvel med Elisabeth og Marius og kom meg med T-banen etter en lang dag med tre kamper i hovedstaden.
Revisit:
Norway v Slovenia 1-0 (1-0)
UEFA Nations League C, group 3
Ullevaal Stadion, 13 October 2018
1-0 Ole Sælnes (45+5)
Att: 14 712
Admission: Free
Programme: Free
Next game: 15.10.2018: Ås v Fredrikstad 2
Previous game: 13.10.2018: Korsvoll v Frigg