Denne torsdagen kunne også de som hadde vært opptatt med EM-fotball på TV komme seg ut og befriende nok til og med få med seg en helt breddekamp garantert uten kreftsvulsten VAR. Selv hadde jeg bestemt meg for å dra opp på Moa, der Greåker skulle ta imot Selbak. Planen var at Pål også skulle bli med meg, men etter en lang dag ute i sola var han tydeligvis såpass slått ut at han til slutt måtte kaste inn håndkledet, så det var til slutt på egen hånd at jeg tok turen til Greåker for å se på Selbak. Etter å ha busset inn til Fredrikstad og deretter opp til 109-Senteret på Greåker, kom jeg spaserende til kveldens kamparena med 15-20 minutter til avspark, og møtte raskt på Trond som ikke overraskende også hadde møtt opp.
Han hadde fått nyss i at hjemmelaget visstnok manglet ti mann, og i så måte skulle man tro at det i så fall kunne bli tøft, men heller ikke Selbak hadde fulltallig tropp. Dette var et møte mellom de to klubbene som i fjor høst rykket opp fra 5. divisjon, og i årets 4. divisjon hadde Selbak med sine ni poeng nå opparbeidet seg en luke på seks poeng ned til trioen Borgen, Sprint-Jeløy 2 og nettopp Greåker som kjempet i bunnen av tabellen. Mens vi sto der og ventet på avspark, fikk vi også selskap av Stig-André Lippert, som denne kvelden hadde barnefri og ikke overraskende hadde benyttet anledningen til å få med seg en kamp.
Det virket innledningsvis å være litt mer trøkk i det Selbak gjorde, og ti minutter ut i kampen fikk de uttelling. Et godt løp ute på høyrekanten ble fulgt opp med et godt innlegg, og inne i feltet var det selvsagt Sivert Thorsen som kunne styre inn 0-1. Han haltet for øvrig senere av banen ved pause, og ga seg da for kvelden. Uansett jevnet første omgang seg ut, og Greåker hang godt med. De var også nære på en utligning da de hadde en avslutning i tverrliggeren, og det kunne blitt mer nettsus i begge ender, men etter en jevnspilt og intens første omgang sto det fortsatt 0-1 da dommeren etter hvert blåste for pause.
Også etter hvilen var det sjanser begge veier, og Greåker fikk blant annet tidlig i omgangen blokkert nesten helt inne på streken etter et hjørnespark. Senere var Selbak nok en gang nære på å doble ledelsen med et skudd som gikk like utenfor, mens Greåker hadde noen skumle angrep uten at de klarte å utnytte de til det fulle. Det gikk mot borteseier, men helt på tampen fikk hjemmelaget en kjempesjanse. Selbak-keeperen vartet imidlertid opp med en enorm redning, og dermed endte det med 0-1 og borteseier. Nå begynte Selbak å få en betryggende luke ned til den verste nedrykkstriden, som Greåker er innblandet i. Trond tilbød meg skyss til Sarpsborg bussterminal, og det takket jeg ja til slik at jeg etter hvert kunne busse hjem derfra.
Revisit: Greåker v Selbak 0-1 (0-1) 4. divisjon Østfold Moa, 27 June 2024 0-1 Sivert Thorsen (11) Att: 85 (h/c) Admission: 50 NOK
Det var på tide med en aldri så liten dose med lokal breddefotball igjen, for siden det ikke ble noe av en mulig Sverige-tur jeg hadde tittet litt på, hadde jeg i den forbindelse bestemt meg for å spasere ned til Østsiden Stadion i det fine været for å se 4. divisjons-oppgjøret mellom Østsiden og Sprint-Jeløy 2. Der ankom jeg med ti minutters tid til avspark, og kunne vippse over de 50 kronene som ble avkrevd i inngangspartiet, i likhet med de øvrige som hadde møtte frem for å se kamp før kveldens TV-sendte EM-kamp eller rett og slett bare prioriterte den lokale breddefotballen som også var garantert VAR-fri.
I 4. divisjon Østfold var det Drøbak/Frogn som ledet an, men de hadde noen dager gått på sesongens første tap borte mot Sparta, og forfølgerne hadde nå kanskje fått et forsterket håp om å kunne innhente de. DFIs luke ned til nærmeste utfordrer hadde nå skrumpet til seks poeng, og det var Sarpsborg FK som la beslag på andreplassen. Kun tre poeng bak der igjen lå både Råde, Moss 2, Kråkerøy og Lisleby, og de tre førstnevnte av de fire hadde også én kamp mindre spilt enn tetduoen. Det siste gjaldt også Østsiden, som imidlertid også hadde fire poeng opp til den nevnte gruppen av forfølgere, men jeg holdt de denne kvelden som favoritter når de skulle møte ett Sprint-Jeløy 2 som i likhet med Greåker og Borgen kun hadde sanket tre poeng hittil, og de tre utgjorde naturlig nok en trio i bunnen av tabellen.
På hjemmebane hadde Øssia vært solide og sto med 4-1-0, slik at de foreløpig var ubeseiret som vertskap, og det var også de som hadde mye ball innledningsvis. Likevel gikk det ikke helt etter planen fra start, for ti minutter ut i kampen sto jeg godt plassert for å se at Øssia nok ble snytt for et innkast, og i stedet kontret Sprint-reservene. Ballen endte opp hos Nikolai Kase-Berg som satt inn en noe overraskende ledelse 0-1 for gjestene fra Jeløya. Til tross for mye ballinnehav og et visst spillemessig overtak, klarte dog ikke Øssia å svare før pause, og i det 34. minutt kontret Sprint igjen inn en scoring. Denne gang var det Mads Dyrseth som fra rundt fem meter økte til 0-2 mot spillets gang, og da hjemmelaget ikke klarte å omsette sine sjanser i scoring, var det også stillingen halvveis.
Vi sto med en følelse av at Øssia trengte en scoring tidlig i andre omgang, og den kom i det 52. minutt da et skudd ble blokkert og ballen ble snappet opp av Rasan Dana Omer som fra skrått hold reduserte til 1-2 i det som tydeligvis var hans første A-lagskamp for året. Det var deretter en aldri så liten stillingskrig, og klokken tikket for for vertene, men i det 84. minutt dukket Øssias toppscorer Enal Hasurdzic opp inne i feltet og endret retning på et innlegg slik at utligningen var et faktum. Men kom den for sent, eller kunne Øssia fullføre snuoperasjonen? Det klarte de faktisk, for sekunder etter at vi hadde beveget oss over på overtid bommet Sprint-keeperen noe da han skulle ut og plukke et godt innlegg, og på bakre stolpe kunne Enal Hasurdzic sette inn 3-2. Slik endte det også, og Øssia hadde kommet sent men godt og sikret seg tre tross alt nokså fortjente poeng, og jeg kunne spasere hjemover igjen.
Revisit: Østsiden v Sprint-Jeløy 2 3-2 (0-2) 4. divisjon Østfold Østsiden Stadion, 24 June 2024 0-1 Nikolai Kase-Berg (11) 0-2 Mads Dyrseth (34) 1-2 Rasan Dana Omer (52) 2-2 Enal Hasurdzic (84) 3-2 Enal Hasurdzic (90+1) Att: 57 (h/c) Admission: 50 NOK
Denne fredagen skulle FFK spille treningskamp borte mot Sandefjord Fotball, med avspark allerede klokken 13.00, og dit hadde jeg tenkt meg. Det viste seg at også Jon Erik og hans søster hadde tenkt i de baner, og det gjorde jo også turen litt enklere da han bestemte seg for å kjøre. Vi avtalte at han skulle plukke meg opp klokken 10.00, og dermed rakk vi med nød og neppe 10.35-ferja fra Moss. Vi var vel faktisk siste bil som kom med, og lemmen gikk opp sekunder etter at vi kjørte om bord. Etter at Bastø Fosem hadde fraktet oss over Oslofjorden og til Horten, satt vi kursen sørover, og siden vi hadde god tid, stresset vi ikke mot Sandefjord, men kjørte blant annet en koselig omvei om Åsgårdstrand og Skallevold.
Sandefjord har en historie med sjøfart, skipsbygging og ikke minst hvalfangst, i tillegg til kjemisk industri. Hvalfangsten hadde begynt i det små allerede i 1850-årene, men det var i 1905 det virkelig skjøt fart da den pelagiske hvalfangst med ekspedisjoner til Sørishavet startet opp. I perioden mellom 1905 og 1914 ble det opprettet hele 25 hvalfangstselskaper i Sandefjord alene. Det ble gradvis nedtrappet fra midten av 1950-årene, og sesongen den siste ekspedisjoner sørover fra Sandefjord gikk i 1967/68-sesongen. Noen vil også forbinde byen med båtene som går til og fra Strömstad. I dag skal det bo drøyt 46 000 i selve Sandefjord by, men vi regnet ikke med at altfor mange av de hadde tenkt seg på kamp såpass tidlig på en fredag.
Sandefjord Fotball er det noen kaller en såkalt fusjonsklubb (og andre kaller en ‘bastardklubb’), for den er et resultat av en sammenslåing mellom lag som fortsatt holder det gående i bredden under egne navn. I september 1998 at de lokale klubbene Sandefjord Ballklubb og IL Runar slo sammen sine beste lag, og Sandefjord Fotball tok i forkant av 1999-sesongen over byens tradisjonelle storhet Sandefjord BK sin plass i 2. divisjon. Det endte med opprykk på første forsøk. I 2002 sikret de seg tredjeplassen i 1. divisjon, og fikk dermed spille kvalifisering om opprykk til Eliteserien, men der ble Brann for sterke. Historien gjentok seg året etter, da de igjen tok tredjeplassen, men denne gang var det Vålerenga som dessverre gikk seirende ut i kvalifiseringen etter å ha fått hjelp av dommeren. I 2005 trengte de imidlertid ingen kvalifisering, for da sikret Sandefjord-klubben automatisk opprykk.
I klubbens debutsesong på øverste nivå sikret de ikke bare plassen, men spilte seg også frem til cupfinalen, der de var tapende finalist. Det er en kamp Fredrikstad-folket selvsagt husker godt, for det var FFK som var finalemotstander og som sikret seg sin ellevte og foreløpig siste kongepokal med seier 3-0 på Ullevål. For Sandefjord Fotball sin del ble det nedrykk året etter, men de returnerte på første forsøk, og tilbake i Eliteserien står åttendeplassen fra 2009 fortsatt som deres bestenotering i ligaen. Igjen ble denne gode sesongen fulgt opp med nedrykk året etter, og de har rykket opp og ned noen ganger mellom de to øverste divisjonen siden den gang, men har nå vært å finne i Eliteserien siden opprykket høsten 2019.
I løpet av sommeren 2007 forlot Sandefjord Fotball den flotte Storstadion og flyttet inn på dagens arena, som har hatt en rekke sponsornavn. Nå er det byens største bedrift som har overtatt navnrettighetene, men jeg velger fortsatt å uansett omtale den som Sandefjord Arena. Åpningskampen mot Lyn tiltrakk seg 8 103 tilskuere, og det er fortsatt tilskuerrekorden. Den står heller ikke i fare for å bli slått med det første, om det ikke gjøres endringer, for dagens kapasitet oppgis til 6 582. Etter å ha kjørt rundt bortimot hele handelsparken stadionet ligger på, kunne vi parkere og ta en svipptur innom butikken før vi med et kvarters tid til avspark gikk inn på hovedtribunen som var den eneste som var åpen i anledning dagens treningskamp som for øvrig også var gratis.
FFK hadde tatt sommerpause på en meget imponerende tredjeplass, mens Sandefjord Fotball lå sist på Eliteserie-tabellen, men jeg hadde et lite inntrykk av at sistnevnte kanskje hadde fått nokså dårlig betalt hittil i sesongen, selv om man selvsagt ikke ligger sist helt uten grunn. Det var dog lite som tydet på at det var en bunnlag FFK møtte, for vertene kom klart best i gang og fikk kampens første sjanse. De fikk også flere muligheter, mens FFK ikke evnet å skape noe særlig før pause, men det var likevel målløst da vi gikk over på overtiden. Da fyrte Christopher Chang løs fra et par meter utenfor 16-meteren, og ballen snek seg inn nede ved den ene stolpen. Det ble det siste som skjedde i første omgang, og Sandefjord-klubben gikk i garderoben med en fullt fortjent ledelse.
FFK sto høyere og presset bedre etter pause, og hang langt bedre med det første kvarteret av andre omgang. I det 58. minutt fikk FFK et frispark rundt tjue meter fra mål, og Morten Bjørlo sendte den rett i nettet og utlignet til 1-1 med en herlig scoring. Oscar Aga burde kanskje sendt gjestene i ledelsen like etter, men i stedet var det Sebastian Holm Mathisen som i det 64. minutt sørget for ny hjemmeledelse 2-1, et lite minutt etter at han hadde kommet innpå. Det ble utover i omgangen også gjort en rekke bytter. I det 80. minutt headet Sondre Sørløkk flott inn 2-2, men fire minutter senere tok vertene ledelsen for tredje gang, og denne gang var det Sander Risan Mørk som var målscorer. I kampens siste ordinære minutt viste FFK hvordan man ikke skal opptre i forsvar, da de rett og slett serverte ballen til Sebastian Holm Mathisen som satt inn 4-2.
Det ble også sluttresultatet, og dermed var majoriteten av de fremmøtte fornøyd. Jeg har ikke sett noe informasjon om hvor mange som var der, og det var ikke helt enkelt å beregne, men det var nok noen hundretalls tilskuere. Det er bare å innrømme at Sandefjord-klubben vant fortjent denne gang, og bortsett fra perioder av den andre omgangen synes jeg FFK slet litt med deler av spillet sitt. Det er vel imidlertid det treningskampene er for, å se hva man kan bli bedre på, og det er bare å håpe at FFK kan vise bedre takter og fortsette sin imponerende sesong hittil når alvoret starter igjen. Det ble litt diskusjon rundt hvorvidt vi skulle ta ferja til Strömstad med avgang fra Sandefjord klokken 17.00 og reise hjem den veien eller om vi skulle bare ta den raskere veien hjem ved å dra tilbake den veien vi hadde kommet, ved hjelp av Bastøferja. Det ble sistnevnte løsning.
Revisit: Sandefjord Fotball v Fredrikstad 4-2 (1-0) Friendly Sandefjord Arena, 21 June 2024 1-0 Christopher Cheng (45+1) 1-1 Morten Bjørlo (58) 2-1 Sebastian Holm Mathisen (64) 2-2 Sondre Sørløkk (80) 3-2 Sander Risan Mørk (84) 4-2 Sebastian Holm Mathisen (90) Att: ?? Admission: Free
Det var på tide å rive seg løs litt fra EM-kampene og få seg et forfriskende VAR-fritt avbrekk, og det var ikke hvilken som helst kamp som sto på menyen denne dagen. Jeg hadde opprinnelig sett for meg at kvelden eventuelt ville tilbringes på Selbak Stadion, der Selbak skulle ta imot Kråkerøy, men et par uker tidligere hadde man satt opp kampene i tredje runde av cupen for G19-lag, og det ble FFKs juniorlag satt opp med bortekamp mot sine rivaler fra Sarpsborg 08. Det måtte jeg nesten få med meg, og det viste seg at også flere andre var interessert i dette. Noen av de endte også opp med å ta turen til Sarpsborg selv om det betød at man ville gå glipp av EM-kampen mellom England og Danmark.
Vi hadde bestemt oss for å dra samlet opp til ‘den andre byen’ med rutebussene, men ikke alle av de som ble invitert med syntes å forstå instruksjonene som ble gitt, så derfor bestemte en gruppe av oss å droppe det og i stedet dra opp på egen hånd i to biler. Allerede med en times tid til avspark parkerte vi utenfor Sarpsborg Stadion og kunne gå rundt til inngangen for bortesupportere. De fleste av oss hadde på forhånd kjøpt billett pålydende 50 kroner på nettet, og de som ikke hadde gjort det gikk kjøpt i en bu ved inngangen. Dermed hadde vi inntatt bortetribunen og hengt opp våre flagg med masser av tid til avspark.
Dette dreide seg altså om tredje runde for juniorgutta, og Sarpsborg 08 sitt G19 lag hadde i de tidligere rundene imponert med å slå Drøbak/Frogn hele 12-0 hjemme i Sarpsborg, for deretter å slå Ås 8-2 på bortebane. For FFK sin del hadde de startet ferden mot finalen med hjemmeseier 5-0 hjemme mot den ekte Sarpsborg-klubben , Sarpsborg FK, med undertegnede på tribunen. I andre runde var de på besøk i Moss, og der måtte det en snuoperasjon til før de snudde til seier 3-2 over et MFK som også ble redusert til ti mann. Nå håpet vi at ferden ikke ville stoppe her på Sarpsborg Stadion, men at de rødhvite ungguttene ville ta seg av ungguttene til ‘den andre byens’ bastard-klubb.
Det var 08 som fikk den første skikkelige muligheten med et innlegg ble styrt på mål fra kloss hold, men FFK-keeperen fikk reddet. Deretter var gjestene frempå et par ganger, men vi måtte vente til det 36. minutt før vi fikk nettkjenning som heldigvis kom riktig vei. FFKs Aulon Musliu vant ballen på sarpingenes banehalvdel, og William Holum spilte videre til Elias Solberg som igjen tredde ballen videre til Alexandru Bengescu. Han plasserte ballen forbi 08-keeperen og i mål, og det sto 0-1 – noe som selvsagt utløste stor jubel blant FFK-fansen på et relativt godt besatt bortefelt. Selv om sarpingene prøvde å svare, var det også stillingen ved pause.
I andre omgangs femte minutt var vi like langt etter at hjemmelaget brøt og spilte gjennom Daniel Job som vant en løpsduell og sendte ballen i mål til 1-1. Vi nærmet oss halvspilt andre omgang da FFK igjen tok ledelsen. Et innlegg ble forlenget av en 08-spiller, og bak i feltet fikk Anders Wergeland lagt ned ballen og sendt den i mål. Det utløste både jubel, bluss og røyk på bortetribunen, der spillerne kom bort for å feire med de tilreisende supporterne. 1-2, og for hjemmelagets del ble det nok litt for mye slurv og feilpasninger. Med et par minutter igjen av ordinær tid var de imidlertid på vei gjennom da Dana Peroti som bakerste mann måtte felle en sarping, og det resulterte i at han fikk sitt andre gule kort for kvelden og dermed ble sendt av banen. Likevel holdt FFK ut, og det gode seiret.
Dermed måtte sarpingene nok en gang gå slukøret hjem, inkludert en gruppe brushaner som i perioder så ut til å drive mannekengoppvisning på tribunen. Etter at vi hadde feiret spillerne og pakket sammen, ventet de dog på utsiden, og det var vel kanskje grunnen til at visse av FFKs egne mannekenger hadde valgt å gjøre en imitasjon av selveste Usain Bolt for å komme seg unna og allerede var forsvunnet idet sluttsignalet gikk. Politiet var på plass og sørget for å holde de to gruppene adskilt, og det var også status da vi satt oss i bilen for å komme oss ut av Sarpsborg og hjemover. Nå blir det spennende å se hvor langt FFKs unggutter kan nå i denne cupen. Og så må jeg avslutningsvis nevne at det var artig å se en veldig ivrig gjeng med unge gutter fra Skogstrand IL på plass på bortetribunen denne kvelden.
Revisit: Sarpsborg 08 G19 v Fredrikstad G19 1-2 (0-1) Norwegian Junior Cup, 3rd round Sarpsborg Stadion, 20 June 2024 0-1 Alexandru Bengescu (36) 1-1 Daniel Job (50) 1-2 Anders Wergeland (67) Att: Ca. 300 (est) Admission: 50 NOK
Denne torsdagen hadde jeg bestemt meg for å dra til Rygge for å se Torp spille bortekamp der, og siden jeg tross alt hadde punget ut for månedskort som gyldig på busser i hele Østfold, valgte jeg bussen fremfor toget. Etter å ha busset inn til Fredrikstad sentrum, lot imidlertid buss nummer 630 mot Moss vente på seg, og det er jo når sant skal sies slett ikke uvanlig. Jeg kan vel knapt huske at den har vært i rute de gangene jeg har benyttet den, og da den omsider ankom et kvarters tid forsinket, vil jeg ut fra mine tidligere erfaringer si at det var omtrent som forventet. Bussen tok inn noen minutter på veien etter at vi passerte Råde, og etter at jeg hadde gått av i Halmstad (Rygge) og spasert ned til Rygge Stadion, ankom jeg kveldens kamparena med rundt fem minutter til avspark.
Der var allerede både Trond Sæterøy og Tom Børkeeiet på plass, og etter hvert skulle vi også få selskap av Stig-André Lippert som hadde med seg sin yngste arving. Kveldens kamp sto om poeng i 5. divisjon Østfold, der de fleste lagene nå hadde spilt elleve kamper. Idd ledet an på toppen av tabellen, ett poeng foran Ekholt og fem poeng foran et Rakkestad som hadde blitt trukket ett poeng. Deretter fulgte Gresvik som de beste av de øvrige. Etter fjorårets dramatiske sesongavslutning og kaoset som fulgte, hadde Rygge denne gang åpnet sesongen nokså godt, og lå foreløpig på en sjuendeplass med god klaring ned til nedrykksstriden. De var også favoritter til å ta tre nye poeng mot et Torp som lå sist sammen med Trøgstad/Båstad. Denne duoen hadde kun tre poeng, og hadde tre poeng opp til Askim Fotball 2.
Torp har slitt med å finne en erstatter for sin korsbånds-skadde keeper Chrisse Hansen, og etter at Anders Fredriksen ble kalt tilbake til Lisleby etter lån, har de stilt med utespillere i mål. Det var også tilfelle denne kvelden, men om jeg ikke tar feil har vel i det minste Robin Nyberg vært keeper tidligere. Deres kaptein Andreas Jonassen sto for det som må kunne kalles kampens første skikkelig sjanse da han skjøt frispark med god retning, men keeper reddet. Deretter var Rygge en tå unna å styre inn ledelsen, men i det 37. minutt kunne de likevel juble da David Kristiansen Olsen headet inn 1-0. Fem minutter senere slo imidlertid et tålmodig Torp tilbake. Ibrahim Abdiqadir Ahmed ble spilt flott gjennom, og han ventet ut keeper og plasserte inn 1-1. Det var også stillingen til pause, og Torp hadde hengt overraskende godt med sammenlignet med hva jeg har sett tidligere hittil denne sesongen.
Fem minutter ut i andre omgang lurte Rygge offside-fella, og Henrik Wold ble spilt gjennom og sendte vertene tilbake i ledelsen med 2-1. Torp hadde ikke gitt opp, og hadde en fin mulighet til å utligne, men headingen gikk rett på keeper. Sekunder senere ropte torpingene på straffe, men fikk ikke gehør hos dommeren, og i stedet kontret Rygge. Heldigvis for Torp så fikk de blokkert avslutningen. Dette var langt fra avgjort, for Torp ga Rygge kamp, men vertene virket likevel et ørlite hakk farligere, og i det 82. minutt kjempet de seg gjennom slik at Jackob Skovly kunne øke til 3-1. På overtid fikk vi nok en scoring, og da Torp sendte opp mye folk i sin jakt på redusering, kontret Rygge, og Fabian Curcio kunne fastsette sluttresultatet til 4-1. Ikke en ufortjent seier til Rygge, men jeg synes likevel det var en del positivt å ta med seg videre fra denne kampen for Torp sin del. Min plan hadde vært å ta toget hjem, men nå endte jeg opp med å i stedet sitte på med Trond til Sarpsborg for å busse hjem derfra.
Revisit: Rygge v Torp 4-1 (1-1) 5. divisjon Østfold Rygge Stadion, 13 June 2024 1-0 David Kristiansen Olsen (36) 1-1 Ibrahim Abdiqadir Ahmed (42) 2-1 Henrik Wold (51) 3-1 Jacob Skovly (82) 4-1 Fabian Curcio (90+4) Att: Ca. 50 (est) Admission: Free
Min 2023/24-sesong gikk nå mot slutten, men det skulle bli en aldri så liten dose med fotball også denne dagen. Jeg hadde tittet litt på mulighetene for en tur til Sverige og Dalsland for å se IFK Åmål mot Håfreströms IF, men jeg la det raskt fra meg da det ikke overraskende viste seg nokså vrient. I stedet var det Rolvsøy v Tveter jeg blinket meg ut, men da Trond ymtet frempå om at han hadde tenkt seg til Tomter for å se Hobøl v Drøbak/Frogn 3, ble det en endring i planene. Tomterbanen må være et av kretsens triveligste plasser å se fotball, og det var nå to år siden min foreløpig eneste visitt, så til tross for at motstanderen denne gang var et tredjelag, valgte jeg å bli med dit.
Etter at jeg hadde busset opp til Sarpsborg, kom snart Trond for å plukke meg opp sammen med Sparta-entusiasten Kenneth, som også hadde bestemt seg for å bli med, og dermed gikk turen mot Tomter. Med god tid til avspark ankom vi vår destinasjon, og denne gang valgte vi å gå bort og ta en nærmere kikk på hoppbakkene som ligger som et artig bakteppe bak det ene målet. Jeg fant ut at den største av disse er en K40-bakke med bakkerekord som oppgis å være 37,5 meter, men i motsetning til noen av de mindre er den åpenbart ikke lenger i bruk. Etter å ha gått ned til selve banen, kunne vi konstatere at gressmatta var finfin, men jeg la også merke til at benkene i den store gressbakken på den ene langsiden var nesten helt gjengrodd. Man kan vel imidlertid ikke få ordnet alt..
I 7. divisjon Østfold avdeling 2 var det Askim Fotball 3 som toppet tabellen med 19 poeng på åtte kamper. Deretter fulgte Rakkestad 2 med 15 poeng på sju kamper, Badebyen Drøbak med tolv poeng på sju kamper, og Mysen med elleve poeng på seks kamper. For de av oss som helst ser et førstelag ta opprykket, vil det nok derfor bli en av de to sistnevnte man må sette sin lit til. De to lagene som var involvert i dagens kamp befant seg imidlertid helt i andre enden av tabellen, for det var et skikkelig bunnoppgjør. Både Hobøl og Drøbak/Frogn 3 hadde spilt seks kamper hittil, og ingen av de hadde tatt en eneste poeng. Det betød jo imidlertid at minst én av lagene ville ta sine første poeng for året denne kvelden.
Gjestene måtte låne Hobøls grønne bortedrakter, og det var en nokså jevnspilt affære vi ble vitne til, men Hobøl sto etter hvert for de første farlighetene. Først slo de et innlegg foran mål der en spiller kom på bakre og avsluttet like utenfor, og deretter hadde de et herlig skuddforsøk der DFI-keeperen var ute i full strekk og med en hånd fikk stanset ballen som så ut til å ha retning mot krysset. I det 38. minutt var det da også Hobøl som tok ledelsen, og det skjedde etter en trippelsjanse. Et skudd ble reddet av bortelagets keeper, returen ble blokkert, men på tredje forsøk sendte Hans Christian Holm Lindstad ballen i mål og ga vertene ledelsen 1-0. Det var også stillingen halvveis, men det skulle bli mer nettsus etter hvilen.
DFI 3 kom best i gang etter pause, og hadde et par skudd som ble reddet etter gikk like utenfor. Nye scoringer lot vente på seg, men i det 77. minutt fikk Noah Strømmesen Frisell omsider kjempet inn utligningen til 1-1. Kun tre minutter senere var Hobøl tilbake i ledelsen etter at Halvar Vikse ble spilt gjennom, dro av en mann og pirket ballen forbi keeper og i mål til 2-1. Med fem minutter igjen av ordinær tid utlignet DFI 3 for andre gang da Dejan Djekanovic satt inn 2-2, men i det 89. minutt fikk Hobøl straffespark. Det ble derimot reddet glimrende av gjestenes keeper, men flere minutter på overtid fikk Hobøl sitt vinnermål, og det var Emsud Foric som dunket inn 3-2 på en retur fra keeper. Det ble også sluttresultatet, og Hobøl hadde startet poengsankingen. Før vi dro måtte jeg forresten dobbeltsjekke med noen av bortelagets spillere som bekreftet at de faktisk skulle spille ny bortekamp mot Borgar allerede dagen etter (som de til og med vant), og med det sa vi oss fornøyd og satt kursen hjemover.
Denne mandagskvelden skulle Selbak spille hjemmekamp mot Moss 2 på deilig naturgress, og ikke bare bestemte jeg meg for å ta turen for å se, men jeg fikk også med meg 5-6 kompiser. Selbak hadde fått en tung start på livet tilbake i 4. divisjon etter opprykket i fjor høst, og hadde tapt sine fem første kamper, men hadde deretter slått tilbake med to seire. Nå hadde de imidlertid tapt to strake igjen, slik at de sto med 2-0-7 og seks poeng på sine ni kamper hittil. Dermed hadde de kun Borgen, Greåker og poengløse Sprint-Jeløy 2 bak seg på tabellen, så det kunne gjort seg med en ny trepoenger. Det var imidlertid ingen enkel oppgave som ventet, for Moss 2 sto med 6-0-3 og 18 poeng, og ville med seier komme à poeng med toer Råde, som lå ni poeng bak ledende Drøbak/Frogn.
Oppgaven ble på ingen måte enklere av at Moss 2 stilte meget sterkt, og selv om jeg kanskje ikke burde gjøre dette til et innlegg i debatten om reservelag i den ordinære ligaen, er det vanskelig å komme utenom. I lagoppstillingen til Moss 2 var det – om jeg har regnet riktig – nemlig ikke mindre enn ni(!) spillere som også har spilt A-lagsfotball for Moss i 1. divisjon i år, og seks av disse hadde til alt overmål flere kamper for førstelaget enn for andrelaget hittil i 2024. Åtte av de ni var også å finne i startelleveren. En mosse-supporter som var til stede bekreftet at de stilte sterkt med det han kalte «omtrent hele benken fra i går, og vel så det», som var en henvisning til Moss sin kamp mot Vålerenga i 1. divisjon dagen før.
I kampens femte minutt sendte Noah Alexandersson (sønnen til den svenske tidligere PL-proffen Niclas) mossingene i føringen med et skudd fra rundt 16-meteren. Den første av gjestenes 1.divisjons-spillere hadde presentert seg, og allerede et lite minutt senere gjorde Oliver Stavdal det samme da han økte til 0-2. Deretter holdt Selbak ut i tjue minutter uten ytterligere baklengs før A-lagsspiller Altin Lajqi økte til 0-3 fra straffemerket. Det er naturlig å tenke seg at Ardi Lajqi kan være hans bror(?), og han var forfriskende nok en av spillerne uten A-lagskamper for Moss, men det var i hvert fall han som økte til 0-4 i det 30. minutt etter å ha blitt spilt fint gjennom. I samme kategori falt Blerton Isufi, som tidligere har spilt aldersbestemt fotball i blant annet FFK, og det var fritt frem bak hos Selbak da han økte til 0-5 i det 44. minutt. Fortsatt var det tid til at Altin Lajqi kunne dunke inn ett til før pause, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 0-6.
Flere av de lokale hadde allerede mistet interessen for det som skjedde ute på banen og var mer opptatt av samtaler seg imellom etter hvert som andre omgang skred frem. Det hele var for lengst avgjort, og det var kun et spørsmål om hvor stor seieren til mossingene skulle bli. Selbak klarte imidlertid å demme opp bedre i andre omgang, og deres sisteskanse gjorde også en god redning da mossingene kom alene med keeper drøyt halvveis ut i omgangen. Likevel kunne de ikke hindre at Moss «2» i det 73. minutt økte til 0-7 ved innbytter Joakim Knudsen, og det ble også sluttresultatet på Selbak Stadion.
Et par dager senere ble det en del ståhei da Kvik Halden 2 stilte med førstelagsspiller Fabian Stensrud Næss i en kamp mot Aremark i 7. divisjon, til tross for at han til vanlig spiller i 2. divisjon. Det skjønner jeg godt, men er det virkelig noe bedre det som skjedde på Selbak Stadion?? Det første som slår meg at det skal bli interessant å se om Moss 2 stiller like sterkt når de skal møte klubbene som Selbak kanskje må slåss med for å beholde plassen!? Dette er mitt fremste ankepunkt mot å ha disse reservelagene i den ordinære ligaen, og jeg vil igjen hevde slik jeg har gjort i årevis, at disse klubbene burde spilt i en egen reserveliga. Der kan de tulle det til for hverandre så mye de vil, og påvirke både opp- og nedrykk slik de nå dessverre får gjøre i en rekke divisjoner og avdelinger av den ordinære ligaen hver eneste sesong.
Det er en skikkelig uting, og det jeg kanskje misliker aller sterkest med den norske fotballen. Med å få reservelagene over i en egne reserveligaer, mistenker jeg også at det til og med kanskje ville blitt litt gjevere å spille for andre lokale førstelag som vi dessverre allerede har mistet altfor mange av. Når det er sagt, var det selvsagt ingen verdens ting å si på at Moss «2» vant selve kampen på Selbak Stadion denne mandagen, og mossingene er uansett langt fra de eneste som bruker sitt andrelag på denne måten, så hensikten er på ingen måte å henge ut de. Problemet er at forbundet har lagt opp til et slikt system, og de ‘stadig strengere restriksjonene’ man snakker om hjelper ikke. Dette er en ordentlig uting som det nå snart må gjøres noe med!
Etter å ha sett erkerivalene Sparta og Sarpsborg FK spille uavgjort 1-1 og dele poengene i lokaloppgjøret på Spartabanen, men siden den hadde hatt tidlig avspark, hadde jeg ytterligere en kamp på agendaen denne lørdagen. Jeg hadde nemlig tenkt meg videre til Mobakken for å se oppgjøret mellom Borgen og Drøbak/Frogn, og det hadde også Terje Mollestad, så jeg fikk skyss videre med ham mot at jeg tok på meg rollen som kjentmann og veiviser. Snart kunne vi svinge inn og parkere bak klubbhuset på Mobakken, der ankom med god tid, med nesten en time til avspark. Jeg trodde først det var gjestene fra Drøbak som allerede var i gang med oppvarmingen, men det var hjemmelaget Borgen, og det fikk meg igjen til å stusse litt over hvorfor de har røde overtrekksjakker når de spiller i brunt (og hvitt).
Da vi kom oss ut av bilen så vi at også gjestene fra Drøbak var i gang på motsatt banehalvdel, og de måtte finne seg i å være store favoritter før kampen. Det var topp mot bunn, for Drøbak/Frogn toppet tabellen med full pott etter sine første ni kamper, og hadde seks poeng ned til toer (og forhåndsfavoritt) Råde), mens Borgen sto med 1-0-7 og kun tre poeng på sine første åtte kamper. Med det hadde de kun Greåker (på målforskjell) og poengløse Sprint-Jeløy 2 bak seg på tabellen i 4. divisjon Østfold. Da det begynte å dryppe igjen fra oven, søkte vi tilflukt under tak oppe på verandaen foran klubbhuset, og der fikk vi snart også selskap av Trond Sæterøy som likevel hadde bestemt seg for å gå for en dobbel og få med seg denne kampen.
Også Trond holdt i likhet med flere andre vi vekslet noen ord med Drøbak som store favoritter, men han påpekte ganske riktig at det var en allerede nokså regntung gressmatte, og spekulerte i om det kunne gi Borgen en ørliten hjemmebanefordel og muligens kunne bidra til en skikkelig skrell. Det var nok noe slikt Borgen var avhengige av, men så skjedde uansett ikke. Det var riktignok Borgen som fikk den første muligheten, men DFI hadde mest ball, og selv om de innledningsvis så ut til å slite litt med presisjonen fremover, satt snart også det bedre. Da Moses Nyembo ble spilt gjennom og vippet ballen elegant over en utrusende keeper, sto det 0-1 i kampens 13. minutt, og deretter var det egentlig aldri noen tvil.
Tjue minutter var spilt da Moses Nyembo var frempå igjen, utnyttet slurv og nøling i Borgen-forsvaret, og doblet DFIs ledelse. Tre minutter senere fikk Nyembo et skudd blokkert, og returen ble satt inn av Kristian Karlsen som økte til 0-3. Det var klasseforskjell på de to lagene, og i det 33. minutt ble et frispark fra Magnus Hart headet nydelig inn av DFI-kaptein Mikkel Aarstrand. Nå gikk det virkelig unna, for under et minutt senere fikk Moses Nyembo sitt hattrick med et skudd fra rundt 18 meter som snek seg inn nede ved stolpen mens jeg fortsatt oppdaterte etter det forrige målet. DFI var egentlig nærmere både seks og sju før pause enn det Borgen var redusering, men det sto 0-5 halvveis.
Borgen hadde etter hvilen åpenbart bestemt seg for å snøre igjen bakover og begrense tapet, for de la seg nå enda lavere i et forsøk på å gjøre det vanskeligere for DFI. Samtidig var kanskje gjestene godt fornøyd med tingenes tilstand, og det ble en noe tammere andre omgang. Gjestene fra Drøbak fikk ytterligere en scoring i det 74. minutt, da Sondre Stenbek styrte inn via stolpen. Ballen snek seg tydeligvis akkurat over linja, for selv om Borgen-spillerne protesterte og hevdet at den ikke var inne, ble det dømt mål. Med fem minutter igjen kunne bortelaget puttet på ytterligere, men skuddet gikk i tverrliggeren. Det endte uansett med en oppskriftsmessig borteseier med 0-6 som sluttresultat, og DFI sto fortsatt uten poengtap. For Borgen sin del er det nok uansett mot andre klubber at de må hente sine poeng. Jeg sa meg fornøyd med dagens dont, og etter at Trond hadde skysset meg inn til Sarpsborg sentrum, gjensto bare bussturen hjem.
