Jeg befant meg igjen i Birmingham, der jeg var på vei til en av byens sørlige drabanter for å se Northfield Town spille hjemmekamp. Men to stasjoner før Northfield hoppet jeg av på Bournville stasjon for å foreta en planlagt liten utflukt til Cadbury Athletics hjemmebane, Bourneville Recreation Ground. Dens popularitet blant stadion-entusiaster skyldes først og fremst den fantastiske cricket-paviljongen bak det ene målet, og den er kjent for å være en del av anlegget til Cadburys berømte sjokoladefabrikk, som ligger rett ved siden av. Det var da tydeligvis slutt på arbeidsdagen for en rekke personer jeg møtte som kom ut fra de forskjellige byggene her. Faktum er at hele Bournville egentlig ble bygget opp rundt Cadburys enorme sjokoladefabrikk, som i 1879 flyttet bedriften hit og bygget opp en hel liten landsby tilknyttet virksomheten.
Cadbury Athletic er da opprinnelig også bedriftslaget til sjokoladefabrikanten, og det er synd at de for tiden ikke har mulighet til å benytte sin egen hjemmebane. Mangelen på flomlys gjør nemlig at de ikke kan spille sine hjemmekamper her i Midland Football League Division One, og derfor banedeler de for tiden hos sin nabo Pilkington XXX. Sistnevnte er rett i nærheten av Kings Norton jernbanestasjon (som er stasjonen mellom Bournville og Northfield), og jeg hadde også planlagt en liten kikk der. Dessverre strakk ikke tiden helt til, og jeg dro i stedet rett mot Northfield.
Etter å ha satt til live en full english breakfast var det på tide å forlate Rollason Wood Hotel og Birmingham for å starte en lang reise sørvestover. Betjeningen ringte etter en taxi som tok meg til Gravelly Hill stasjon tidsnok til å rekke 09.39-toget som ti minutter før planlagt bragte meg de elleve minuttene inn til Birmingham New Street. Der startet for alvor den lange reisen da jeg tok plass på 10.17-toget til Plymouth. Tre timer og tjue minutter tok togturen ned til Plymouth, og jeg fikk da også ytterligere to timers søvn på den strekningen før jeg byttet til 13.49-toget til Penzance. Jeg skulle imidlertid ikke fullt så langt, og etter nesten fem timer på reisefot hoppet jeg et par minutter før halv tre av toget på stasjonen Bodmin Parkway.
Likevel var jeg fortsatt ikke helt fremme, for Bodmin Parkway ligger godt over en halv mil fra Bodmin sentrum, og bussene er tilsynelatende ikke altfor hyppige, men herfra går det en gammel museumsjernbane som hadde en avgang som passet ganske perfekt. Bodmin and Wenford Railway er altså en museumsjernbane som går mellom Bodmin Parkway og Boscarne Junction, via den gamle stasjonen Bodmin General inne i sentrum. Jeg hadde funnet ut at det skulle gå et tog fra Bodmin Parkway klokka 14.45, og det passet jo egentlig ypperlig, slik at jeg bestemte meg for å benytte dette spennende alternativet. Snart kom det gamle toget ryggende inn på det ene sporet med damplokomotiv og greier. Både lokomotiv, vogner og interiør var i opprinnelig stil, og selv konduktøren(e) var kledd i nostalgiske uniformer fra en fordums tid. £6 fattigere kunne jeg la meg frakte det drøye kvarteret inn til sentrum, og det var en koselig opplevelse.
Vel fremme ved Bodmin General gjensto en ti minutters spasertur i regnet. Jeg hadde betalt £38 for kost og losji ved White Hart Inn, som er en pub med rom i andre etasje. Jeg ble ønsket velkommen av et ungt par som fortalte at de nylig hadde tatt over stedet og hadde som mål og endre et dårlig rykte som etablissementet har hatt. Slikt er som kjent langt fra noen enkel jobb, men det var bare å ønske de trivelige paret lykke til, og etter å ha sjekket inn og installert meg, kom jeg igjen ned for å ta en pint for høflighets skyld. Regnet hadde heldigvis avtatt en god del, og etter å ha tømt glasset takket jeg midlertidig for meg og gikk for å møte en kompis som tilfeldigvis nå befant seg i området på ferie.
Min kompis Dean Baxter fra Birmingham var på campingferie en liten kjøretur fra Bodmin, og da han hadde sett min reiserute hadde han uttrykt interesse for å kjøre opp til Bodmin for å komme på kamp med meg. Han ga beskjed om at han og hans sønn satt på Wetherspoons-puben det spesielle navnet Chapel An Gansblydhen – åpenbart et kornisk navn. Bodmin er nemlig en by som ligger sentralt i grevskapet Cornwall, rett sørvest for heiene på Bodmin Moors. Det bor snaut 15 000 mennesker i byen, som tidligere var grevskapshovedstad, men den æren tilfaller nå Truro. Bodmin er blant de eldste korniske byene og den eneste som er nevnt i den såkalte «Dommedagsboken» fra 1086. For mye av byens historie har tinn-industrien vært viktig, men det spørs om ikke turismen i disse dager har tatt over noe av denne rollen.
Dean og sønn hadde eksempelvis benyttet Bodmin-turen til å besøke Bodmin Jail; et gammelt fengsel som nå har blitt en av områdets turistattraksjoner. Der jeg fant de i ferd med å bestille seg mat på denne Wetherspoons-puben, ble jeg minnet på at jeg ikke hadde spist siden frokost, så en porsjon med gammon og diverse tilbehør ble bestilt. Det ble tid til både et par pints og masse god samtale før vi brøt opp og forlot Chapel An Gansblydhen. Ved hjelp av apostlenes hester beveget vi oss mot Bodmin Towns hjemmebane Priory Park, der det skulle vise seg at Dean faktisk hadde parkert rett utenfor kveldens kamparena uten å være helt klar over det. Kveldens kamp hadde for øvrig vært avhengig av at helgens FA Cup, da uavgjort for Bodmin ville betydd at denne kampen ville bli flyttet til fordel for omkamp på bortebane i FA Cupen. Jeg hadde fulgt nøye i utviklingen, og Bodmin Town hadde heldigvis tatt seg greit av Brislington (3-1) og unngått omkamp slik at jeg slapp å bruke søndagen til å kansellere Bodmin-bookingen og finne meg en ny destinasjon og nytt hotell.
Jeg betalte meg inn med £5, og fikk beskjed om at programmene ennå ikke var hadde ankommet, så etter å ha tatt en kjapp kikk på Priory Park, satt vi kursen mot klubbhuset og dens bar. Det er ikke til å legge skjul på at hovedgrunnen til at jeg i lengre tid har ønsket meg til Priory Park er den fantastiske hovedtribunen fra 1958 som står på nærmeste langside, og som har vært et regionalt trekkplaster for groundhoppere og andre med forkjærlighet for flotte, klassiske tribuner. Den har benkerader der tilskuerne kan hvile akterspeilet, og den er virkelig et flott skue. Rundt år 2000 la klubben frem planer om å erstatte denne herligheten med en ny og moderne tribune, men heldigvis ble dette tydeligvis lagt på is, for det ville være en virkelig tragedie om denne perlen av en tribune ble revet. Det er også anleggets eneste tribune, og foran denne finner man laglederbenkene. Rundt anlegget for øvrig er det hard standing.
Bodmin Town ble stiftet i 1889, og har tilbragt store deler av sin historie i South Western League. Der ble de med i 1953 – to år etter ligaen ble stiftet – og tok tittelen ved tre anledninger. I 2007 ble denne ligaen slått sammen med Devon County League for å danne den nye South West Peninsula League. Bodmin Town var en av klubbene som var med fra starten, og siden den gang har de vel hittil vært lokomotivet fremfor noen. Den nye ligaen ble de to første sesongene vunnet av Bodmin Town, før man fulgte opp med to strake andreplasser bak Buckland Athletic. Deretter fulgte to nye ligatitler på rad, og den eneste sesongen de har vært dårligere enn nummer to var da de i 2013/14-sesongen ble nummer sju. Forrige sesong ble det nemlig ny andreplass. I kamp mot klubber fra nivået over har de ved flere anledninger også gjort seg bemerket i FA Vase.
Klubbhuset ligger på utsiden av selve anlegget, bak det ene målet. Over en pint Strongbow til £3 kunne jeg der høre hvordan de håpet å igjen kunne kjempe om tittelen og utfordre forrige sesongs mester og FA Vase-komet St. Austell, som for tiden har tatt over hegemoniet. Seieren i FA Cupen betød at de hadde blitt belønnet med bortekamp mot nettopp St. Austell i neste runde, og hjemmefolket så allerede frem til dette, men først skulle det denne kvelden kappes om poeng i South West Peninsula League Premier Division, der Callington Town var motstander. Jeg fikk nyss om at programmene nå hadde ankommet, og ilte ut for å betale £1 for en virkelig imponerende 48-siders blekke spekket med informasjon og interessant stoff – både om klubben, ligaen og de andre ligaklubbene, og til og med ligaens step 7-avdelinger (Division One East og Division One West). Selv Aston Villa-supporteren Dean var imponert over Bodmin Towns «setup».
Siden de hadde brukt helgen til å avansere i FA Cupen, hadde Bodmin kun spilt to ligakamper så langt – begge på bortebane. Etter å ha startet sesongen med 1-1 og poengdeling mot Witheridge, hadde de vunnet 3-0 over Elburton Villa i utkanten av Plymouth. Callington Town hadde på sin side spilt tre kamper, og samtlige hadde endt med uavgjort og poengdeling. På hjemmebane hadde de spilt 0-0 mot Tavistock og 1-1 mot Saltash United før de også fikk med seg ett poeng etter 3-3 borte mot Elburton Villa. Forrige sesong var Callington Towns første i Premier Division etter at de i 2013/14 vant Division One West, og på sin ferd mot en 11. plass i sin debutsesong på nivået hadde de til tider imponert med et par sterke resultater mot noen av ligaens antatt bedre klubber. Kanskje vil det være en naturlig målsetning for klubben å bygge på forrige sesong og kanskje ta ytterligere et steg oppover. Det var uansett liten tvil om at Bodmin Town var store favoritter denne onsdagskvelden.
Etter å ha betalt £2,50 for det de kalte en giant hot dog (men som jeg og Dean var enige om heller burde hett sausage bap) med et lite lass med løk, startet jeg jakten på en pin til min samling. I baren ble jeg henvist til kvinnen som bemannet inngangspartiet, men etter å ha spasert dit ned ble jeg henvist videre til et annet kvinnemenneske som ba meg følge med tilbake til baren. Etter at jeg hadde bestilt meg en ny pint Strongbow hadde hun etter hvert klart å finne frem en pin, og mot et bidrag på £3,50 havnet den trygt i min lomme. Det dro seg mot kampstart, og det var etter hvert på tide for vårt trekløver å spasere ned til selve kamparenaen og ta oppstilling ved siden av den flotte tribunen i påvente av at dommeren skulle blåse i gang festlighetene.
Nokså uventet var det gjestene som startet friskest, og i kampens sjuende minutt tok de en overraskende ledelse da Ryan Lucassi på flott vis skrudde inn et skudd fra rett innenfor 16-meterstreken uten at Bodmin-keeper Kevin Miller kunne lastes. Det sto 0-1, og på sidelinjen var det hemningsløs jubel blant Callington-manageren med det herlige navnet Lee Beer og hans apparat. De var imidlertid ikke så altfor lenge i paradis, for kun få minutter senere ble Bodmin Town tildelt straffespark etter at en forsvarer hadde forbrutt seg mot den store spissen Adam Carter. Sistnevnte tok selv straffesparket og utlignet til 1-1, og de fleste trodde vel nå at Bodmin skulle ta over og snu kampen greit.
I stedet var det fortsatt Callington som overraskende nok virket å ha initiativet, og de hadde god foreløpig god kontroll på vertene. Andre Rodukov kunne til og med gjenopprettet de tilreisendes ledelse, og Bodmin hadde tilsynelatende visse problemer med å finne ut av sine gjester. Da Luke Rundle først hadde ballen i nettet, hadde linjemannen markert for offside, men sakte men sikkert begynte Bodmin å spille seg frem til flere sjanser. Like etter fyrte nemlig Nick Hurst løs, og Callington kunne takke en fenomenal redning fra keeper Sam Borthwick for at det fortsatt sto 1-1. Sekunder før vi passerte halvtimen spilt måtte Borthwick imidlertid gi tapt, da Jordan Dingle satt inn hjemmeledelse 2-1 etter flott forarbeid av Nick Hurst. Likevel var det Callington Town som fortsatt å imponere meg, men til tross for at de hang meget godt med ute på banen, var det Bodmin som rett før pause nesten økte ledelsen da en avslutning fra Tom Chambers ble flott reddet av keeper Borthwick.
Dermed hjemmeledelse 2-1 til pause, men vår lille trio var enige i at det nok var litt ufortjent og at Callington hadde fått dårlig betalt. Det handler imidlertid om effektivitet, og der hadde Bodmin etter hvert levert bedre. I ettertid fikk vi dog høre at Bodmin-manager Darren Gilbert hadde vært alt annet enn imponert da han brukte pausen til å fortelle sine gutter noen pauli ord. Mens vi benyttet pausen til å unne oss en kjapp pint, kunne vi da også høre at hjemmefolket ikke var spesielt imponert med det de foreløpig hadde sett, men at de i det minste var fornøyd med en ledelse de innrømmet at kanskje ikke var helt fortjent. Vi kunne se spillerne innta banen igjen, og vi tømte glassene og gikk ned for å innta våre plasser.
Om hjemmemanager Gilbert hadde brukt pausen til å holde en tordentale, virket det i så fall som om det hadde hjulpet, for Bodmin Town tok i andre omgang kontrollen fra start. Allerede i åpningsminuttene brant Ryan Richards og Adam Carter gode muligheter til å øke ledelsen. Etter hvert som omgangen skred frem ble det stadig mer klart at Bodmin Town virket bedre trent der de nå dominerte mot tilsynelatende slitne gjester. Kort fortalt var det nå litt klasseforskjell, uten at Bodmin klarte å få målprotokollen til å reflektere dette. Da de omsider fikk sitt tredje mål med snaut tjue minutter igjen, var det etter forarbeid av innbytter Sam Matthews. Både keeper Borthwick og en forsvarer gikk etter hans innlegg og gikk nok litt i veien for hverandre, slik at Sam Hillson hadde en enkel jobb med å styre inn 3-1 i det åpne målet.
Hjemmelagets ledelse var etter dette aldri truet, og de virket også nokså fornøyd selv, slik at det ebbet ut med hjemmeseier 3-1 og tre viktige poeng for Bodmin Town i den forventede tittelkampen. Etter at jeg lot meg imponere over Callington Town i første omgang, der de i store deler av omgangen var det beste laget, var andre omgang en annen historie. Kanskje lot jeg meg imponere fordi Callington overrasket meg positivt mot et Bodmin jeg hadde høye forventninger til, men det beviser at det er flere gode lag i denne ligaen, der jeg mener at topplagene ville hevdet seg også helt i toppen av Western League Premier Division (som den jo er en feederligafor) på step 5. Dean og junior valgte å ta kvelden rett etter kampslutt, mens jeg – etter å ha tatt avskjed med de to – igjen inntok klubbhusets bar.
Der fikk jeg endelig gått litt mer i dybden med representanter for hjemmelaget, og dette med opprykk til Western League Premier Division var et av temaene jeg ville høre mer om. Bodmin Town har jo hittil sagt seg lite villig til å ta steget opp og risikere klubbens fremtid med de som vil bety mye lengre borteturer og et større budsjett. Jeg ble fortalt at Western League synes svært interessert i å få med klubber sm Bodmin Town og St. Austell, og at de også ved flere anledninger har vært i kontakt med en slik forespørsel. Jeg ble fortalt at det er noe som vil bli løpende vurdert, men at store deler av klubbledelsen er noe skeptisk til et slikt «eventyr». Det er jo i og for seg mange likhetstrekk mellom SWPL og Northern League, der man også har et scenario hvor klubbene er lite lystne til å ta steget opp og hanskes med mye lengre borteturer og større utgiftsposter. Så får tiden vise hva Bodmin Town velger å gjøre om de nok en gang skulle være i en slik posisjon ved sesongslutt.
Mens jeg gikk for å bestille meg en ny pint, holdt jeg på å sette cideren i halsen da jeg på bardisken plutselig ble oppmerksom på en innsamlingsbøsse merket «New Grandstand Fund». Vantro spurte jeg kvinnemennesket bak baren om de virkelig igjen hadde planer om å erstatte sin flotte Grandstand, og hun svarte sjokkerende nok at det var det de håpet på! Dette la midlertidig en solid demper på humøret mitt, men ytterligere samtale med et par av de andre styremedlemmene gjorde meg i hvert fall noe lettere til sinns. De kunne nemlig fortelle at de lokale myndigheter riktignok hadde villet rive herligheten etter funn av asbest i tribunetaket, men en eldre kar slo fast at han i hvert fall var svært lite lysten på dette. Han fortalte ikke uventet at bidrag fra Football Foundation-fondet tydeligvis betinger at det er snakk om moderne og funksjonelle tribuner av typen som han omtalte som nitriste og sjarmløse prefabrikerte tribuner (det er vanskelig å være uenig i dette). Men i stedet har de nå bedt lokalpolitikerne om en forlenget leieavtale for selv å pusse opp den flotte tribunen, slik at den forhåpentligvis også vil kunne nytes av tilskuere i mange år fremover.
Det er i hvert fall lov å håpe, og om de virkelig vil gå for en sympatisk restaurering av tribunen så er jo det langt å foretrekke, så det var bare å ønske lykke til. Det var etter hvert på tide å trekke seg tilbake, og jeg spaserte tilbake til White Hart Inn, der en stor gruppe av byens yngre garde nå skapte liv i lokalet. Jeg unnet meg derfor en siste pint eller to før jeg ved stengetid trakk meg tilbake for å finne senga. Jeg hadde nok en lang reise foran meg dagen etter, men en kompis av det unge paret som driver stedet hevdet at jeg kunne glede meg til en fantastisk frokost neste morgen. Da gjensto det jo bare å se om han hadde sine ord i behold.
English ground # 278:
Bodmin Town v Callington Town 3-1 (2-1)
South West Peninsula League Premier Division
Priory Park, 19 August 2015
0-1 Ryan Lucassi (7)
1-1 Adam Carter (pen, 11)
2-1 Jordan Dingle (30)
3-1 Sam Hillson (72)
Att: 78
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3,50
Frokost var ikke inkludert i den tross alt svært rimelige prisen ved The Old Post Office, så jeg rasket i stedet med meg et par smørbrød far en sjappe på veien til Halifax stasjon, der jeg tok plass på 10.19-toget til Leeds. Vel fremme hadde jeg et kvarter på meg til å bytte til 11.11-toget som skulle ta meg til Birmingham New Street. Siste etappe gikk herfra den korte veien opp til Gravelly Hill, som enklest kanskje kan beskrives som en del av bydelen Erdington. Fra Gravelly Hill stasjon er det 15-20 minutters gange til Rollason Wood Hotel, der jeg ved flere anledninger har overnattet tidligere. Det er et rimelig alternativ i storbyen, og også denne gang hadde jeg kun betalt £26,95 for kost og losji. Jeg ble raskt sjekket inn av den alltid trivelige betjeningen, og ble liggende å lese litt på rommet før jeg spaserte tilbake til Gravelly Hill stasjon for å ta toget de ti minuttene til Birmingham New Street.
Et steinkast fra nevnte stasjon ligger Nicholson-puben The Shakespeare, og der inntok jeg et kjapt pub-måltid og unnet meg en pint Old Rosie tradisjonell cider, før det omsider var på tide å bevege seg igjen. Destinasjon denne dagen var Bromsgrove, og dit er det hyppige avganger store deler av dagen. Litt tidligere enn planlagt satt jeg meg på toget dit ned, og etter rundt tjue minutter kunne jeg stige av i Bromsgrove allerede litt over klokka 17. Jernbanestasjonen ligger her et stykke utenfor sentrum, og det er drøyt tjue minutters gange inn til gågata i sentrums indre, men det hadde jeg nå tid til å koste på meg, og jeg langet ut i retning Wetherspoons-puben The Golden Cross, som jeg hadde blinket meg ut som åsted for en pitstop.
Bromsgrove ligger i den nordlige delen av grevskapet Worcestershire, drøyt to norske mil sørvest for Birmingham og to og en halv mil nordøst for grevskapshovedstaden Worcester. I middelalderen var byen et senter for ullhandelen, før franske hugenotter bragte introduserte produksjon av spiker, og i likhet med naboen Redditch ble man et viktig senter for spikerproduksjon. I nyere tider var bilfabrikanten MG Rover er viktig arbeidsgiver inntil konkursen i 2005. Bromsgrove er nå i stor grad en pendlerby, og mange av de omtrent 30 000 innbyggerne jobber nå i Birmingham, Worcester eller Redditch.
Ved The Golden Cross fikk jeg snyltet litt på pubens WiFi mens jeg lesket strupen med en pint cider og bladde litt i Non-League Paper. Jeg hadde en stund ønsket å besøke Victoria Ground, som er hjemmebane for Bromsgrove Sporting, og nå hadde dagen kommet for mitt besøk. Jeg tømte snart glasset, strenet opp gågate og tok meg inn i Birmingham Road, der jeg snart så Victoria Ground på min venstre hånd. Foreløpig var ikke inngangspartiet bemannet, men det var i det minste litt aktivitet utenfor, så mens de åpnet sjappa tok jeg en liten kjapp rekognoserings-runde på utsiden av anlegget. Få minutter senere kunne jeg betale meg inn med £6 og sikre meg et kopi av kveldens kampprogram for ytterligere £1,50, før jeg endelig kunne ta en runde rundt banen for å se nærmere på herligheten.
Jeg kom inn i det ene hjørnet, helt nederst på den nærmeste langsiden, og tok meg over på kortsiden foran meg for å ta runden med klokka. Denne kortsiden byr på en ståtribune under åpen himmel, med røde bølgebrytere i forkant og klubbnavnet malt i store røde bokstaver på den hvite veggen i bakkant. Det er på bortre langside at man finner anleggets virkelige perle; nemlig hovedtribunen som rett etter andre verdenskrig erstattet en tidligere tribune fra 1924. Dette er en sittetribune som er spesiell i den forstand at innbytterbenkene er å finne tilknyttet tribunen i form av seter i forkant. For majoriteten av publikum som befinner seg på denne tribunen er det tre-seter på oppe på selve tribunen som gjelder, og den entres via trapper på endene av tribunen. Her kan rundt 350 tilskuere hvile akterspeilet, og det er en virkelig fjong sak. Denne tribunen strekker seg godt i underkant av halve banens lengde, og på begge sider er det hard standing.
På bortre kortside har man en stor grønnmalt ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde og også gir tak over hodet for tilskuerne. Den andre langsiden, der jeg hadde kommet inn, domineres av et langt murbygg som huser klubbhusets bar, kontorer, garderober og den slags, og i enden av dette bygget har man klubbens matutsalg. På denne langsiden er det stort sett hard standing, men dette murbygget har også et langt parti med overbygg slik at man kan stå her uten å bli våt dersom det regner. Videre nedover mot inngangspartiet sto det en stor bod som gjorde nytte som klubbsjappe, og der fikk jeg også sikret meg en pin til £3,50 før jeg satt kursen mot klubbhusets bar.
De fleste vil vite at Bromsgrove Sporting er en føniksklubb som ble stiftet etter at den gamle non-league storheten Bromsgrove Rovers gikk konkurs. Skjønt, det er ikke helt korrekt, for da Bromsgrove Sporting ble stiftet i 2009 var det som en gruppe med det for øye å kjøpe opp det fortsatt eksisterende men skakkjørte Bromsgrove Rovers for å ta de ut av administrasjon. Da Rovers i stedet ble kjøpt av andre, bestemte de seg for å starte opp som egen klubb, og ble tilbudt en leieavtale på Victoria Ground da de lovet Rovers en banedeling. I august 2010 ble imidlertid Bromsgrove Rovers kastet ut av Southern League og deretter slått konkurs, og det var nå opp til Bromsgrove Sporting å ta arven videre.
Noen vil kanskje huske Bromsgrove Rovers som en Conference-klubb som etter å ha spilt seg opp via Southern League debuterte med 2. plass på non-leagues ypperste nivå i 1992/93-sesongen. Sesongen etter gjorde de sin beste FA Cup-sesong da de tok seg til tredje ordinære runde, der de gikk på et knepent tap mot Barnsley. Nedrykket fra Conference tilbake til Southern League kom i 1997, og fire år senere rykket de også ned i Midland Alliance, før de igjen tok seg opp i Southern League. Men i 2010 var altså en epoke slutt, og fremtiden het Bromsgrove Sporting. 2010/11-sesongen ble den første der de stilte lag, og de fikk plass i Midland Combination, der de ble plassert i Division Two – helt nede på non-leagues step 8.
En 3. plass i debutsesongen var nok til å sikre opprykk til Division One, der historien gjentok seg. Ny 3.plass og nytt opprykk, og The Rouslers hadde på kortest mulig tid tatt seg opp i Midland Combination Premier Division. Dette var en av feederligaene til Midland Alliance, dit kun vinneren fikk rykke opp, og 2013/14-sesongen endte med andreplass. Den sommeren ble Midland Alliance og Midland Combination slått sammen for å danne den nye Midland Football League, og Bromsgrove Sporting fikk plass i Division One. Der endte det med ny sur andreplass bak Highgate United etter at man hang med i tittelkampen helt til sesongens siste runde, men Sporting vil uten tvil være blant favorittene til opprykk også denne gangen.
Bromsgrove Sporting har de siste sesongene vært den største publikumsmagneten på step 6, og flere jeg snakket med uttrykte håp om at dette var sesongen da man skulle ta seg opp i Midland League Premier Division. Det er imidlertid selvsagt andre som vil ha et ord med i laget, og føniksklubben Hinckley AFC ble nevnt. Samtidig var det en del usikkerhet rundt hva man kunne forvente seg av to nyopprykkede klubber som fort kan gå mot en god sesong. En av disse er Leicester Road, som i likhet med Hinckley AFC er arvtaker etter Hinckley United (disse to er åpenbart veldig lite glad i hverandre). En annen er forrige sesongs vinner av Division Two – Coventry United – som hadde en god start på sesongen, men i Bromsgrove var man fortsatt noe usikker på hvor den største trusselen vil komme fra.
Inne i baren betalte jeg £3,30 for en pint Thatchers Gold, og kunne sette meg ned for å granske kveldens kampprogram nærmere. Bromsgrove Sporting hadde kanskje startet sesongen noe skuffende med to poengdelinger i ligaen; først med 1-1 hjemme mot Southam United, og deretter 2-2 borte mot Pelsall Villa. En liten opptur hadde vært helgens FA Cup kamp, da de avanserte etter å ha beseiret Gornal Athletic 2-1 på bortebane, og Sporting-manager Paul Smith innrømmet i sin spalte i programmet at hans kampplan ikke hadde fungert som han hadde håpet i de to første ligakampene, da han hadde forsøkt en ny formasjon (som slik jeg tolket det ikke hadde inkludert ordinære vinger). Han slo fast at han er en ung manager som vil lære av sine feil, og at det fungerte langt bedre når han mot Gornal hadde gått tilbake til den «gamle» og vante formasjonen, men poengterte også at han hadde gjort det soleklart for spillerne at det tross alt ikke er formasjonen som vinner eller taper kamper.
Kveldens motstander var en klubb som kanskje er et ubeskrevet blad for mange her hjemme, men Racing Club Warwick var faktisk et fast innslag i Southern League i perioden 1989-2003, før de returnerte til Midland Combination via Midland Alliance. Denne kvelden skulle de altså være kamp om ligapoeng i Midland League Division One, og da de i motsetning til sitt vertskap ikke var kvalifisert for deltakelse i FA Cupen denne sesongen, hadde Racing Club Warwick spilt tre kamper mot vertenes to. Det hadde endt med tre poengdelinger, etter uavgjort hjemme mot både Pilkington XXX (0-0) og Coventry Copsewood (1-1), før man tok med seg ett poeng fra besøk hos Atherstone Town (2-2).
I nord-England blir man gjerne bortskjemt med at paier har mushy peas (altså ertestuing) som tilbehør, og etter å ha beveget meg sørover savnet jeg det også i Bromsgrove, men etter å ha betalt £3,50 en chicken balti pie med pommes frites som tilbehør, fikk jeg stillet sulten, og paien var meget god den. Med litt mat i skrotten rakk jeg også ytterligere en pint i baren før jeg gjorde meg klar for avspark. Jeg forsøkte å spore opp noen bortesupportere for å forhøre meg litt om deres tanker og ambisjoner, men om det allerede var noen der så hadde de skjult seg godt uten å gjøre stort ut av seg, og jeg ville ikke forstyrre klubbrepresentantene som stresset rundt og gjorde de siste forberedelser før avspark.
Hjemmemanager Paul Smith hadde også uttrykt bekymring når det gjaldt sjansesløsingen hans gutter hadde bedrevet i sesonginnledningen, og til tross for at hjemmelaget fra start tok iniatiativet ute på gressmatta, var det tidlig åpenbart at akkurat dette problemet fortsatte. Sporting satt umiddelbart sine gjester under press, og Warwick-keeper Conal Dowling måtte i aksjon med en rekke gode redninger, ikke minst fra Sean Brain og et skudd fra Josh McKenzie som endret retning. Da vertene ikke tok sine sjanser, kunne de fort blitt straffet på kontringer, og hjemmekeeper Brendon Bunn måtte i ilden for å stoppe avslutninger fra Stuart Hall og Jake Brown – begge tidligere Rouslers-spillere. Det var imidlertid Sporting som presset på, og det var etter hvert ganske utrolig at de ikke hadde klart å score, og at det således fortsatt var målløst da dommeren blåste for pause.
Jeg benyttet pausen til en kjapp pint og litt mer samtale med noen hjemmesupportere som var alt annet enn effektiviteten foran mål. Jeg vil i ettertid hevde at spissen Josh McKenzie eksempelvis alene burde ha scoret minst et hattrick i denne kampen, og fikk bekreftet at det var nettopp spissenes ineffektivitet som først og fremst hadde vært en kilde til frustrasjon for supporterne så langt denne sesongen. Lattermildt slo en av supporterne fast at det var lov til å håpe på at det endelig ville løsne allerede i andre omgang. Jeg var ikke helt overbevist, men håpet på hjemmelagets vegne at han hadde rett, og med det tømte jeg glasset og stakk igjen hodet ut i Worcestershire-kvelden for å ta oppstilling.
Og jammen fikk ikke vertene uttelling allerede i andre omgangs fjerde minutt. Reece Hewitt dro seg fri på venstrekanten, og innlegget fant John Pykett på bakerste stolpe. Med keeper Dowling for en gangs skyld i ingenmannsland hadde Pykett en enkel jobb med å nikke inn 1-0, og jubelen brøt løs blant majoriteten av de 258 betalende tilskuerne. Bromsgrove fortsatte å øse på, og spesielt ute på flankene gjorde de Warwick-forsvarerende svimle, men sjansene de skapte ble igjen ikke spesielt godt tatt vare på. Når jeg nevnte at spissen McKenzie burde tegnet seg for et hattrick, var det langt fra noen overdrivelse, for han fikk alene en rekke sjanser. Først nølte han for lenge slik at avslutningen ble blokkert, og han led samme skjebne kort etter (og med en medspiller langt bedre plassert), før han skjøt like over fra god posisjon, og til slutt så sin avslutning treffe tverrliggeren og bli blokkert på streken. Han skal i det minste kanskje ha for å komme seg til disse sjansene til tross for å bli tett markert, men her må det nok trenes avslutninger.
Sporting malte på, og der de stadig spilte seg frem til sjanser etter godt spill på kantene, var det etter hvert nærmest utrolig at de kun ledet med ett mål. Gjestene forsvarte seg med nebb og klør og satset på kontringer, og med litt flaks kunne de kanskje straffet vertenes sjansesløseri. Helt på tampen fikk de imidlertid midtbanespiller Chris Hayden utvist etter to gule kort på nokså kort tid, og med ti mann klarte de ikke å utgjøre noen trussel på overtid. Dermed var det en fullt fortjent 1-0-seier til hjemmelaget, som strengt tatt kunne ha scoret både fire, fem og seks. Bromsgrove Sportings største utfordring kan altså se ut til å bli effektiviteten, og jeg håper de får skikk på sakene slik at de kan kjempe om opprykket de ønsker seg.
Jeg takket for meg og forlot ganske snart meget flotte Victoria Ground, som på ingen måte hadde vært noen skuffelse. Jeg hadde bestilt taxi til klokka 22.00 for å være sikker på at jeg rakk 22.29-toget tilbake til Birmingham, men taxisjåføren var på pletten allerede fem minutters tid tidligere. Dermed ankom jeg stasjonen med rundt 25 minutter på meg, og jeg valgte å stikke innom puben The Ladybird Inn for å ta en pint der mens jeg ventet. Etter togbytte ved Birmingham New Street kom jeg meg omsider tilbake til Gravelly Hill, og et raskt trav tilbake til hotellet ble etterfulgt av en Strongbow i hotellbaren for høflighets skyld. Deretter var det bare å trekke seg tilbake og ta kvelden, for jeg hadde en meget lang reise dagen etter.
English ground # 277: Bromsgrove Sporting v Racing Club Warwick 1-0 (0-0) Midland Football League Division One The Victoria Ground, 18 August 2015 1-0 John Pykett (49) Att: 258 Admission: £6 Programme: £1,50 Pin badge: £3,50
Heldigvis hadde jeg avsluttet søndagskvelden før det bar avsted på altfor ville veier, og derfor var heller ikke formen så verst da jeg i kom ned for å innta en full english breakfast en gang like etter klokka åtte. Med det unnagjort hadde jeg god tid til å unnagjøre morgenstellet og til og med lese litt på senga før jeg tok med meg snippesken og sjekket ut fra Bentleys. Det var på tide å forlate Newcastle, og siden jeg hadde min store bag på slep, gikk første etappe med buss nummer 10 inn til Newcastle sentrum, der jeg hoppet av rett ved stasjonen. Etter fire kamper i nordøst de siste fem dagene, var turen på vei over i en ny fase, og min destinasjon var West Yorkshire. 11.10-toget bragte meg til Leeds, der jeg hadde 12 minutter på meg til å bytte til 12.51-toget som skulle gi meg skyss så langt som til Halifax.
Omtrent to timer og et kvarter etter at jeg forlot Newcastle, steg jeg av i Halifax og kunne orientere meg frem til min base for dagen. Etter å først ha tatt en unødvendig omvei rundt i det faktisk nokså idylliske indre sentrum av Halifax, fant jeg frem til The Old Post Office, der jeg hadde betalt rimelige £25 for overnatting. Dette er en pub sentralt beliggende i Halifax, og som leier ut rom i overetasjen. Etter å ha sjekket inn og installert meg slo jeg meg ned i den koselige puben nede, og over en pint eller to fikk jeg sjekket ut noen ting på nettet og lest litt mer i Non-League Paper. Jeg gikk for å få få meg litt mat, men det var imidlertid lettere sagt enn gjort å finne en pub med matservering på denne tiden av døgnet, og omkvedet var stort sett at matserveringen startet opp igjen klokka 18.
Da det også var beskjeden på puben Cross Union, ga jeg opp og nøyde meg med en pint i selskap med fyllikene som allerede var godt i gang her. Etter å ha fått snappet opp en pasty fra en kiosk og svippet raskt tilbake innom The Old Post Office, spaserte jeg de få meterne til Halifax bussterminal for å ta bussen til Brighouse, der kveldens kamp skulle finne sted. Det vil si, Brighouse Town spiller sine hjemmekamper nærmere Hipperholme, en liten «drabant» nord-nordøst for Brighouse, og etter et snaut kvarter på buss 548 eller 549 kunne jeg stige av på holdeplassen Harley Head Farm. Der hevdet Google Maps at veien til Brighouse Towns hjemmebane St. Giles Road gikk opp det som så ut til å være en gårdsvei stengt med en grind, så jeg fortsatte uansett bortover Halifax Road for å oppsøke puben The Old Pond.
Brighouse er en by i Calderdale-distriktet av West Yorkshire. Den har rundt 30 000 innbyggere og ligger drøyt seks kilometer øst for Halifax. Man kan vel også si at den ligger mellom Halifax i vest, Huddersfield i sør, Dewsbury i øst, og Bradford i nord. Brighouse ligger ved elven Calder, og den gamle romerveien mellom Wakefield og Manchester krysset elven på dette stedet. Jeg hadde ikke før satt meg ned og tatt en par slurker av min pint før jeg fikk selskap av min kjenning Brenden Theaker som lurte på om jeg hadde blitt overlegen på mine eldre dager. Helt i egne tanker hadde jeg satt meg ned nærmest på nabobordet uten å se min groundhopper-kollega som hadde tatt turen fra Preston slik han hadde varslet at han ville. Omtenksomt nok hadde han også kjøpt med det nye non-league magasinet for nordvest til meg, slik at jeg kunne ta en kikk på sakene før det kommer et intervju med meg i nummer 2.
Etter å ha tømt glassene brøt vi opp og spaserte de snaue ti minuttene til Brighouse Towns hjemmebane St. Giles Road, der vi betalte oss inn med £7 – nokså rimelig på dette nivået. Et program til £1 rasket jeg selvsagt også med meg, før vi kunne ta en rask kikk rundt banen. St. Giles Road er nokså spartansk for dette nivået, med tribunefasiliteter kun på den ene langsiden. Dette er langsiden som man ser på sin venstre hånd når man komme inn gjennom inngangspartiet som befinner seg på en av kortsidene. Tribunefasilitetene på denne langsiden består av en konstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere, før man kommer til hovedtribunen med sitteplasser. Bortenfor dette er det noen betongtrinn under åpen himmel. Rent bortsett fra dette er det hard standing som gjelder på resten av anlegget – også på bortre kortside, der man finner laglederbenkene.
Klubbhuset og dens bar er å finne på kortsiden rett innenfor inngangspartiet, og det var dit vi nå satt kursen, etter at jeg først hadde stukket hodet innom klubbsjappa for å bytte £3 mot en pin. Det var vel også der jeg traff en annen kjenning, nemlig groundhopperen Russell Cox – mannen bak bloggen ‘The Wycombe Wanderer‘, som tilsynelatende gikk enda grundigere til verks i sitt raid av klubbsjappa. Vi slo oss ned i klubbhusets bar, der jeg valgte meg en boks Strongbow til £2. Jeg hadde ikke før satt meg før jeg fikk vite at de nå solgte stensiler med lagoppstillingene for 20p, og jeg var den eneste av oss som benyttet anledningen. Å ta betalt for dette er ikke helt vanlig nedover i non-league, men noe man kan se høyere opp i pyramiden (der man skulle tro de hadde penger til å yte en slik service). Jeg kan ikke si jeg noen spesiell fan av å ta betalt for dette, men det er ikke store summen, og jeg har ikke noe imot å støtte de klubber på dette nivået.
Brighouse Town ble opprinnelig stiftet så sent som i 1963, som et bedriftslag for firmaet Blakeborough Valve Company, og de spilte først i bedriftsligaen Huddersfield Works League. Senere fikk de seg egen hjemmebane og tok steget opp i West Riding County Amateur League. Da det nevnte firmaet gikk konkurs i 1988, fikk klubben nytt navn, og dette var faktisk starten på en god periode der de spilte seg oppover og ble en dominerende kraft i den nevnte ligaen. I mellomtiden hadde de også flyttet til sin nåværende hjemmebane, og kanskje overraskende for mange var det faktisk så sent som i 2008 at de tok de steget opp i halvprofesjonell fotball ved å sikre seg innpass i Northern Counties East League.
Der tok de plass i ligaens Division One, men i sin andre sesong sikret de seg 2. plassen og opprykk til NCEL Premier Division. Etter en vaklende start og debutsesong på nedre halvdel, etablerte de seg snart som et topplag, og etter å ha måttet nøye seg med andreplassen bak Scarborough Athletic våren 2013, sikret de seg året etter ligatittelen, og med det opprykk til NPL Division One North. Der debuterte de forrige sesong med en 14. plass, og man håper nå å kunne bygge på dette. En av de jeg snakket med mente ikke uventet at det denne sesongen er en langt mer åpen divisjon enn sist, og selv om man ikke hadde noen direkte tittelambisjoner, håper de tydeligvis å kanskje kunne være med i kampen om en plass i playoff.
Mens de fleste andre ligaer var godt i gang med ligaspill, hadde Northern Premier League først startet sin sesong to dager tidligere, og Brighouse Town hadde benyttet lørdagen til å ta med seg ett poeng fra besøk hos Trafford, etter at de hentet opp underlege 0-2 til 2-2 med en sen utligning. Motstander denne kvelden var grevskapskollega Ossett Town, som på sin side hadde fått 0-4 i sekken av Northwich Victoria hjemme i Ossett. Nå vil nok kanskje Vics være å finne høyt oppe når vi gjør opp status, men det må ha gitt noen bekymringer i Ingfield-leiren. De hadde jo heller ikke noen kjempesesong sist akkurat. Da havnet de også bak erkerival Ossett Albion, og vi må vel tilbake til slutten av 1990-årene for å finne sist det skjedde. Men de virket i hvert fall å ha tro på at de skulle kunne holde nedrykksstriden på god avstand, og de jeg snakket med ga uttrykk for at de denne sesongen nok vil si seg fornøyd med en plass midt på tabellen. Jeg følte nesten at jeg også måtte betale £2,50 for å smake på en flaske med Desperados cider, og det ble også tid til litt mer samtale med noen av de lokale.
De spådde som sagt at det med Darlington og ManU-kopiene i Salford City borte, er en langt mer åpen divisjon der det er flere som kan være med i toppkampen. Ikke minst trakk de frem Bamber Bridge, Warrington Town og Spennymoor Town, men advarte også mot klubber som Scarborough Athletic og Northwich Victoria. Men de håpet som nevnt at deres gutter kunne være med å kjempe i playoff-sjiktet. Jeg må innrømme at NPL Division One North nok er min favoritt-divisjon på step 4 for tiden, og alt tyder på at det er en spennende sesong vi går er i gang med. Jeg fikk endelig også litt mat i skrotten da jeg gikk til innkjøp av en steak & kidney pie med mushy peas og brun saus. De £2,50 insisterte Brenden på å spandere siden jeg hadde gitt ham £5 for det tidligere nevnte magasinet som åpenbart kun hadde kostet £1. Og med det kunne vi omsider gjøre klar for kveldens lokaloppgjør.
Til tross for nesestyveren i ligapremieren, hadde Ossett Town-manager John Reed valgt å satse på samme lagoppstilling fra start, og hans gutter takket for tilliten ved å ta ledelsen allerede i kampens andre minutt. Et innlegg på bakerste stolpe ble headet tilbake av tidligere Brighouse-spiller Tyrone Gay, og en av sommerens nykommere, David Brown, satt kontant inn 0-1. Vertene lot seg tydeligvis ikke affisere, og startet et lite stormløp mot gjestenes mål. Bølge etter bølge av angrep presset Ossett Town bakover, og det foreløpig nærmeste vertene kom utligning var da Ryan Hall ladet kanonen og sendte i vei en suser som smalt i tverrliggeren og ned nesten på streken. Men plutselig virket det som om gjestene gjenvant kontrollen, og en periode jevnet det seg ut. Målscorer Brown kunne til og med doblet ledelsen med en frekk lobb, men hjemmekeeper Paul Hagreen fikk med nød og neppe avverget.
Ossett Town hadde kommet seg i den grad at da utligningen kom, var det faktisk litt mot spillets gang i denne perioden. Det var ti minutter til pause da vertene slo en lang ball opp mot Ernest Boafo som lurte offside-fella. Ossett-keeperTom Morgan reddet hans forsøk, men debutant Steve Hollingworth fulgte opp og skle inn returen. Dermed utligning til 1-1, og vertene avsluttet nå omgangen best, men det sto seg til pause. Det hadde vært en nokså underholdende omgang, der kampen hadde endret karakter en rekke ganger. Over en Strongbow i baren ga et par av hjemmesupporterne uttrykk for at manager Paul Quinns gutter burde ha utnyttet bedre det initiativet de i lange perioder hadde hatt, men de var uansett optimistiske med tanke på å fullføre snuoperasjonen i andre omgang.
Det var da også vertene som startet den best, og Ossett-klubben kunne takke keeper Morgan for at det fortsatt sto 1-1 etter at han vartet opp med meget gode redninger da han hindret James Pollard og Ryan Hall. Imidlertid ble det snart lenger mellom sjansene, der det i stedet utviklet seg til en stadig mer amper affære med mer duellspill enn sjanser. Begge lag var kanskje heldige som beholdt alle sine på banen så lenge som de gjorde, etter noen heftige taklinger. Mens klokka tikket mot full tid og uavgjort virket svært sannsynlig, var det Brighouse Town som delvis ødela for seg selv på overtid. Mot tidligere lagkamerater laget Chris Fisher et unødig frispark nede ved hjørneflagget, og Dave Merris’ presise avlevering ble stanget i mål av en umarkert Nathan Curtis. 1-2, og Ossett Town hadde igjen sørget for at undertegnede opplevde dramatikk på overtid.
Det var imidlertid ikke helt ferdig, for en rasende Fisher overhøvlet dommeren med diverse ufine ord på fire bokstaver og ble belønnet med å få rødt kort og marsjordre. Det ble spilt seks minutters tilleggstid, men gjestene hadde få problemer med å dra i land seieren, til tross for at hjemmekeeper Hagreen de siste par minuttene nesten var mer på motstanderens banehalvdel. De 269 tilskuerne kunne i hvert fall ikke klage på dramatikken, og hadde fått valuta for pengene, men hjemmefolket var selvsagt ikke spesielt fornøyd. For vår del ble det en nokså rask exit, og da kampen hadde sluttet så sent at jeg hadde få muligheter til å rekke bussen uten å gjøre en bragd, tilbød Brenden meg skyss tilbake til Halifax. Ved byens bussterminal takket jeg for skyss og bekreftet at vi nok ville ses igjen hos Harrogate Railway Athletic neste mandag. Og med det trakk jeg meg tilbake til The Old Post Office, der jeg unnet meg en pint nede i puben før jeg gikk før å finne senga.
English ground # 276:
Brighouse Town v Ossett Town 1-2 (1-1)
Northern Premier League Division One North
St. Giles Road, 17 August 2015
0-1 David Brown (2)
1-1 Steven Hollingworth (36)
1-2 Nathan Curtis (90+1)
Att: 269
Admission: £7
Programme: £1
Pin badge: £3
Denne dagen våknet jeg i visshet om at jeg skulle ha base enda en dag ved Bentleys i Newcastle, og og at jeg derfor slapp å bruke morgenen og formiddagen til å unnagjøre en lengre reise. Etter at jeg i 8.30-tiden tuslet ned for å bli servert en full english breakfast, unnet jeg meg derfor en retur til senga for å ta ytterligere en times tid på øyet, før jeg omsider følte fant det for godt å unnagjøre morgenstellet, hoppe i klærne, og etter hvert spasere de 15-20 minuttene inn til sentrum. På veien stakk jeg hodet innom et par sjapper av typen newsagent, men klarte ikke å finne et eksemplar av dagens Non-League Paper før jeg fikk napp ved WHSmith på Newcastle stasjon. Det var fortsatt flere timer til kampstart i Whickham, så jeg satt meg ned på Centurion Bar med en j2o og gikk min nyinnkjøpte avis nærmere etter i sømmene.
Jeg hadde sittet der godt over en time da jeg like etter klokka ett gikk for å finne bussholdeplassen for buss 98 som skulle ta meg ned til Whickham, der jeg altså hadde valgt meg ut kampen Whickham v Padiham i FA Cupens Extra Preliminary Round. Jeg hadde blinket meg ut 13.15-avgangen, og betalte £3,90 for en returbillett. Etter et kvarter kunne jeg stige av i Rectory Lane, nærmest rett utenfor Glebe Sports Ground. Whickham er pendlerby 8 kilometer sørvest for Newcastle upon Tyne, og dermed på sørsiden av elven Tyne. Whickham har drøyt 15 000 innbyggere og er en av regionens mest velstående steder, og det er nok også derfor en rekke av regionens forretnings- og samfunns-topper har valgt å bosette seg her.
Selv var jeg mest opptatt av å finne inngangspartiet til anlegget som deles med cricketklubben – noe som selvsagt var årsaken til at kampen hadde blitt flyttet til søndag. Noen lokale unger som sparket fotball på utsiden kunne fortelle at de selv hadde tenkt seg på kampen, og at inngangspartiet var på den andre siden av klubbhuset som står på utsiden av selve anlegget. Inngangspartiet var med snaut halvannen time til kampstart ennå ikke bemannet, og det virket foreløpig ikke å være spesielt mye liv i klubbhuset heller, så jeg belaget meg på å vente litt på utsiden. Kun et minutt eller to senere kom imidlertid Ash Rook, som faktisk gjenkjente undertegnede fra forrige (og hittil eneste) gang jeg hadde sett Whickham; nemlig deres bortekamp mot Ryton & Crawcrook Albion i april 2014. Kampen var den gang i regi av Northern League som benyttet påsken til å arrangere groundhop i forbindelse med sitt 125 års jubileum, og tilfeldighetene ville det slik at jeg endte opp med å bli tatt med ut på byen i Newcastle av Whickhams spillere og lagledere.
Ash viste meg til inngangsdøra til klubbhuset, som likevel var åpent og allerede godt besøkt. Baren består av to deler, og i den ene satt hjemmespillerne fortsatt pyntet for anledningen med pen-bukser og hvite skjorter. Også blant disse var det overraskende flere som gjenkjente undertegnede, og manager Robin Falcus var tidlig bortom for å hilse på og «true» med ny bytur etter kamp. Mens jeg betalte £3 for en pint med Woodpecker, gikk spillerne for å skifte. Før Falcus gikk for å mane sine gutter til innsats nøyde han seg med å si at han håpet de kunne gi sin motstander Padiham kamp om avansement til neste runde. Ash hadde bemannet inngangspartiet, og jeg gikk snart for å betale meg inn med £6 og sikre meg et program til £1 før jeg returnerte til baren for ytterligere en forfriskende pint og et nærmere studie av kampprogrammet.
Whickham FC ble stiftet så sent som i 1944, under navnet Axwell Park Colliery Welfare, men hadde tatt dagens navn da de i 1974 fikk være med i Wearside League. Der hadde de snart suksess, etter at denne ble vunnet i 1978. Deres største dag var imidlertid i 1981, da de spilte seg frem til finalen i FA Vase. To år senere hadde de nådd semifinalene (noe som for øvrig ble kopiert i 1983), men i finalen på Wembley tok de seg helt til topps i denne gjeve turneringen. Willenhall Town ble slått 3-2 etter at Whickham hadde ligget under 0-2, og dette står fortsatt som deres stolteste øyeblikk. Etter en andre Wearside League-tittel i 1988, fikk de ta steget opp i Northern League, og deres første sesong der endte med nytt opprykk. I 1990-årene hadde man et par visitter på Northern Leagues øverste nivå, Division One, men har stort sett vært å finne i Division Two, der de nå også har befunnet seg siden 1997.
Whickham hadde startet sesongen med å vinne sine to første ligakamper – 2-0 borte mot Easington Colliery og 1-0 hjemme mot Chester-Le-Street. Ut fra kommentarene i programmet å dømme, kunne den første seieren vært langt større, og Ash fortalte under en samtale at han mente de savnet en skikkelig målfarlig spiss. Likevel mente han at Northern League Division Two denne sesongen vil kunne være mer åpen enn på en stund, bortsett fra at South Shields også blant Whickham-folket hadde et kraftig favorittstempel. Etter to strake 8. plasser, håpet imidlertid Ash på at de kanskje kunne være med å kjempe om de øvrige opprykksplassene i sjiktet bak, for mest av alt hevdet han at de trengte et opprykk for å få tilbake lokaloppgjørene mot Dunston UTS.
Denne søndagen dreide det seg derimot om FA Cupen og motstander var altså Padiham fra North West Counties League Premier Division – altså ett nivå høyere i pyramiden. Forrige sesong spilte det enda et nivå mellom de to, men Padiham rykket i våres ned fra NPL Division One North som tabelljumbo. Klubben fra det østlige Lancashire hadde startet sin ligasesong med uavgjort 1-1hjemme mot Bootle og seier 4-2 borte mot et Atherton Collieries som forrige sesong sikret opprykk som suveren vinner av NWCL Division One. Det var allerede klart at vinneren av dagens kamp ville bli belønnet med bortekamp mot Silsden, som dagen før hadde tatt seg videre på bekostning av West Allotment Celtic etter 2-1-seier.
Etter å ha tømt det andre glasset var det på tide å ta seg innenfor og spasere en runde rundt anlegget som entres på den ene kortsiden. Det er her man finner den eneste tribunen, som dominerer anlegget. Det dreier seg om en sittetribuner med benkerader i tre, og denne står litt til siden for det ene målet. Ellers består fasilitetene utelukkende av såkalt hard standing, bortsett fra på bortre langside, der cricketbanen sørger for at det ikke engang er noe slikt, men i stedet kun er sperret av med et tau. På motsatt langside finner man for øvrig laglederbenkene i mur. Der jeg gikk tilbake mot inngangspartiet traff jeg også på noen gamle kjenninger i form av noen groundhopper-venner. Min kompis Lee Stewart hadde tatt turen fra Peterlee sammen med Katie, og også den unge Connor Lamb hadde kommet for å se søndagskampen i Whickham.
Sammen med disse og mannen bak bloggen ‘Cumbrian Groundhopper‘ tok jeg oppstilling på den ene langsiden, og kunne se at Padiham startet best. Chappy Massamba hadde et par muligheter til å gi gjestene ledelsen, og hans lagkamerater Andrew Hill og Alex Ralph, men den foreløpig største sjansen kom på motsatt side av banen. Scott Swanston fyrte løs, og ballen fikk en ørliten retningsforandring før den gikk få centimetere utenfor målet til Sean Davis. Det var snaut fem minutter igjen til pause da gjestene fikk uttelling, og det første målet kom fra en corner. Andrew Hill steg til værs, og hjemmekeeper John Mordey måtte gi tapt. 0-1 sto seg også til pause, og det var på dette tidspunktet slett ikke ufortjent.
I pausen kom samtalen inn på den såkalte ‘Northern League Club’, der jeg en stund har vurdert å bli medlem, men det har alltid kokt litt bort i kålen. Nå kunne Lee peke ut to av personene bak denne klubben som faktisk hadde syklet til dagens kamp, og som med glede tok imot et nytt medlem fra Norge. De kunne fortelle at min kompis Joachim har vært medlem, men at han åpenbart ikke har fornyet sitt medlemskap (en forklaring, herr Aasan?). £12,50 ble avlevert, og jeg kunne forberede meg på andre omgang som medlem nummer 1146 i The Northern League Club. Var det håp om en snuoperasjon fra Northern League klubben i andre omgang??
Den oppgaven ble i hvert fall ikke enklere da gjestene i omgangens femte minutt doblet ledelsen i sitt første angrep etter pause. Christopher Turner ble spilt gjennom, og fra tjue meter kikket han opp og plasserte ballen over keeper Mordey. 0-2. Whickham resignerte ikke, men jaktet umiddelbart redusering, og de kunne fått den da Scott Swanston fant Steven Aiston, men keeper Sean Davis reddet. Ti minutter ut i omgangen kunne Padiham satt spikeren i kista i form av en ny heading fra målscorer Hill, men denne gang sto vingen Craig Rook plassert på streken og headet unna. Rook er sønn av min tidligere samtalepartner Ash Rook, og han var tidvis et friskt innslag på venstrevingen. Det var etter et av hans raid og påfølgende innlegg at innbytter Mark Fitzpatrick fyrte løs på volley etter å ha dempet på brystet, men skuddet gikk via en forsvarer og over mål.
Fitzpatrick skulle imidlertid snart tegne seg på scoringslista kun tre minutter etter at han kom innpå, og det skjedde fra straffemerket. Fitzpatrick ble lagt ned av Thomas Fowler på vei inn i feltet, og dommeren dømte straffespark. Innbytteren steg selv frem og plasserte ballen hardt og sikkert høyt i mål bak keeper Davis. 1-2 med en drøy halvtime igjen, og hjemmefansen fikk fornyet håp. Men deretter fulgte en rolig periode uten mye action, før Whickham begynte å presse på det siste kvarteret. Craig Rook snurret rundt med sin oppasser, men hans innlegg ble plassert like utenfor av Kallum Broadhead, og Fitzpatrick klarte ikke å styre en heading på mål. Rook fikk et av sine innlegg i retur og fyrte selv løs fra skrått hold etter å ha avansert inn i feltet, men Padihams keeper fikk slått det harde skuddet over. Aiston headet like over, og det var tydelig at Padiham nå forsøkte å drøye tiden så mye de kunne.
Det ble varslet om en fire minutters tilleggstid, og Whickham presset nå voldsomt på. Craig Rook fyrte igjen løs, men hans volley gikk like utenfor, og da han kort etter fant Scott Swanston med et innlegg, gikk hans brassespark få centimetere på feil side av stolpen. På overtid av overtiden fikk Whickham en corner, og selv keeper Mordey kom opp, men en heading landet oppe på nettaket, og dommeren blåste av med 1-2 som sluttresultat. Umiddelbart skuffende for Whickham som ut fra andre omgang hadde fortjent en utligning, men Ash Rook mente at det nok kanskje var like greit at man slapp omkamp og enda en kamp å presse inn i terminlisten. Jeg tok farvel med Lee, Katie og Connor, som alle satt kursen mot det østlige County Durham, og slo meg ned i klubbhuset med en pint Woodpecker.
Der kom snart Ash og bød meg komme inn i den andre delen, hvor spillere og klubbapparat nå var samlet. Han kunne fortelle at man til tross for 130 betalende tilskuere hadde gått £80 i minus denne dagen, og det begrunnet han med en regelendring fra FA som var helt ny for undertegnede. Nytt av sesongen er visst nemlig at bortelagets reiseutgifter nemlig skal betales av hjemmelaget! Forhåpentligvis har de inntekter fra baren, og for øvrig kreditt til Padiham, som hadde tilbudt seg å dele underskuddet med sitt vertskap. Jeg hadde jo forresten planlagt å besøke Padiham på turens siste dag, men det er en annen historie..og to og en halv uke til på dette tidspunkt. Jeg unnet meg nok en pint mens jeg sjekket returmulighetene med buss, men før jeg kom så langt som å bryte opp, ble jeg selvsagt «shanghaiet» og (selv om jeg sikkert ikke var voldsomt vold å be) overtalt til å bli med på en pub-til-pub-runde i Whickham.
Den startet ved puben Bay Horse, gikk videre til Wetherspoons-puben The Harry Clasper, deretter til The Crown, før den endte på The Bridle Path. Det er i hvert fall slik jeg husker det, og det er bare én ting å si om Whickham Football Club. De tar gjestfriheten til et helt nytt nivå, for maken til trivelig klubb skal man lete lenge etter! De slår meg også som en skikkelig sammensveiset gjeng som trives svært godt i hverandres selskap, og det kunne de da også bekrefte. Jeg ble fortalt at flere av spillerne har takket nei til spill både ett og to nivåer høyere da det «skal svært mye til for at de forlater «Whickham». Manager Falcus, som også han er en meget trivelig kar, virker først og fremst å være guttas kompis, og i tillegg til ham kom jeg denne gang tettest innpå keeper John Mordey og ikke minst Craig Rook. En herlig gjeng og en herlig klubb!
Da jeg forrige gang havnet på livet med denne gjengen, hadde Falcus vist meg en rekke bilder fra Gazzas bryllup, der han visstnok var en av forloverne, og han og Ash kunne fortelle at min største fotballhelt nå bor «rett nede i veien», og tittet innom et par av pubene ved jevne mellomrom, selv om nå heldigvis for øyeblikket har klart å legge alkoholen på hylla. Det var jo mandag dagen etter, og Whickham-folket trakk seg tilbake en etter en. Det var det også på tide at undertegnede gjorde om han skulle komme seg tilbake til Newcastle med buss, og det klarte jeg da omsider. Der jeg hoppet av i nærheten av togstasjonen, kom jeg plutselig på at jeg ikke hadde fått i meg mye mat denne dagen, og en pizza ble kjøpt med før jeg med få sekunder mistet buss 38 tilbake til Bentleys-hotellet. Dermed ble dagen avsluttet med en taxitur, og £6 fattigere kunne jeg ta med meg pizzaen opp på rommet og ta kvelden etter en begivenhetsrik dag. Det hadde vært en sann glede å igjen få stifte bekjentskap med Whickham; denne gang på deres hjemmebane. Jeg ønsker de oppriktig lykke til denne sesongen!
English ground # 275:
Whickham v Padiham 1-2 (0-1)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Glebe Sports Ground, 16 August 2015
0-1 Andrew Hill (41)
0-2 Christopher Turner (50)
1-2 Mark Fitzpatrick (pen, 59)
Att: 130
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a
Frisk og opplagt våknet jeg klar for å igjen sette kursen nordøstover, og etter å ha tatt meg til Kings Cross med tubens Victoria Line, forkastet jeg denne gang tanken om frokost ved Station Café. I stedet kjøpte jeg med meg et par scotch pies fra matmarkedet utenfor Kings Cross stasjon og tok plass på 09.00-toget til Edinburgh. Jeg skulle imidlertid ikke fullt så langt, så to timer og 49 minutter senere steg jeg igjen av i Newcastle, der jeg hadde betalt £64 for to dager med kost og losji ved Bentleys. Dette etablissementet ligger ute på Westgate Road, i nærheten av Newcastle General Hospital for de som er lokalkjente i geordie-byen.
Jeg hadde valgt meg Newcastle som base mye på grunn av FA Cup kampen i Whickham dagen etter, og således ville jeg gjerne overnatte både lørdag og søndag i Newcastle. Ved valg av lørdagskamp sto det til slutt mellom besøk hos Esh Winning og Seaham Red Star, og valget falt til slutt på Esh Winnings hjemmekamp mot Billingham Town. Jeg hadde en stund også vurdert å se en kamp lenger sør for deretter å dra opp til Newcastle etter kamp, og FA Cup kamp hos Shepshed Dynamo var et hett alternativ i så måte, men det var kanskje like greit at det utgikk da jeg dagen før hadde oppdaget at den irriterende irske fjotten Colin Murray i sin spalte i gratisavisen Metro varslet sin tilstedeværelse i Butthole Lane.
Bentleys ble valgt som base grunnet en kombinasjon av god pris og innsjekking allerede fra klokka 12, og siden jeg var avhengig av en rask innsjekking og hurtig retur til stasjonen for å sette kursen mot Esh Winning, unnet jeg meg en taxi. Det er nemlig 20 minutters gange fra hotellet til togstasjonen, og sikkert fem minutter lenger motsatt vei grunnet oppoverbakke. Innsjekkingen ble raskt unnagjort, før jeg unnagjorde returen til stasjonen med buss nummer 38, som krevde £1,40 for å skysse meg tilbake til sentrum. Dermed rakk jeg uten problemer 12.43-toget som brukte ti minutter tilbake Durham, og slapp dermed å stresse ned til Durhams bussterminalen, der jeg skulle ha Arrivas rute nummer 43 mot Esh Winning med avgang klokka 13.15.
£6,50 fattigere men med en returbillett i lomma kunne jeg på ferden vestover i County Durham se en rekke Durham City-supportere i supporterutstyr som ventet på buss motsatt vei, og som tydeligvis skulle på deres hjemmekamp. Det var selvsagt utelukkende den eldre garde, for Sky Sports-generasjonen var nok travelt opptatt med å stryke Messi-trøya si eller ikle seg sesongens nye drakt fra en av de store plastklubbene fra en helt annen kant av landet. Etter tjue minutters tid steg jeg av ved Lymington Crossings i Esh Winning, som er en landsby omtrent 8 kilometer vest for Durham by. Det er et tidligere gruvesamfunn, men kullgruven stengte for godt i 1968. Selveste Bobby Robson vokste opp i nabolandsbyen Langley Park, og har en park oppkalt etter seg i området. Esh Winning ligger for øvrig i naturskjønne Deerness Valley.
Jeg var imidlertid ikke fremme riktig ennå, for fotballklubben spiller ikke i selve Esh Winning, men i Waterhouses – en liten husklynge et kvarters tid videre fra der jeg hoppet av bussen. Jeg kom til stedet der hovedveien foretok en 90 graders sving mot venstre, og fortsatte i stedet rett frem på grusveien som ledet meg til klubbens hjemmebane West Terrace. Snart så jeg anlegget foran meg, og betalte mine £5 i inngangspenger. Det var fortsatt godt over en time til avspark, så programmene hadde ikke ankommet ennå, så etter en kort prat med karen i inngangspartiet kunne jeg ta en liten runde rundt anlegget som har vært klubbens hjemmebane helt siden oppstarten i 1967, og som jeg en stund har ønsket meg til.
Jeg kom inn i det ene hjørnet der en trapp ledet meg opp til selve anlegget, og på kortsiden her var det såkalt hard standing, men også en merkelig sak i forma av et trekonstruksjon som strakk seg nesten hele banens bredde. Bakerst inntil gjerdet mot veien på utsiden har man nemlig stått på et underlag av treplanker med et tilsynelatende hjemmesnekret lite gjerde i forkant, eller i hvert fall ser det slik ut. Over på bortre langside har man majoriteten av anleggets fasiliteter, og først passerte jeg en tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som står på et par betongtrinn som strekker seg forbi klubbhuset og bort til hovedtribunen. Også utenfor klubbhuset har man tak over hodet i form av et overbygg, og pilarene i forkant er i likhet med rekkverket/gjerdet rundt banen malt i klubbens grønne og gule farger.
Hovedtribunen byr på sitteplasser og er en original sak, først og fremst takket være sitt spesielle tak som peker oppover, og det kan minne litt om en av tribunene hos ligarival Crook Town. De to laglederbenkene står på hver sin side av hovedtribunen, og bortenfor sistnevnte er det igjen hard standing. Det er det også på bortre kortside, men der har man også en skikkelig gressbanke å boltre seg på, selv om hysterikerne i FA sikkert er svært lite fornøyd med dette. På toppen av denne står det til og med noen benker og til og med et par små skur med benker inni. Herfra kan man virkelig skjønne hvorfor West Terrace ofte får ros for sin naturskjønne beliggenhet, med finfin utsikt over åsene i Deerness Valley. Den andre langsiden byr igjen på hard standing, men også fire tidligere busskur som er spredt utover langsiden og originalt nok gir ly til stående tilskuere. For å komme meg rundt til denne langsiden måtte jeg imidlertid forsere en midlertidig sperring i hjørnet, rett ved der en av flomlysene rett og slett lå på bakken.
Da jeg gikk tilbake mot klubbhuset, stoppet jeg for å slå av en prat med en representant for hjemmelaget som kunne fortelle at denne flomlysmasten faktisk hadde blåst ned i et uvær et par uker tidligere! Det er ikke noe nytt at det kan være friskt oppe på heiene både her og ikke minst i nærliggende Tow Law, og da spesielt om vinteren, men det må ha vært temmelig heftig vind når flomlysmaster blåser over ende. Vedkommende som jeg dessverre ikke er kar om å huske navnet på kunne fortelle at han nå var tilbake i sin rolle i klubben etter et sykefravær (mon tro om det ikke var alvorlige hjerteproblemer han hadde slitt med), og kunne smilende fortelle at han kjente godt til min kompis Lee Stewart, som også har hatt verv i Esh Winning. Etter en trivelig prat lot jeg vedkommende fortsette med sine gjøremål og inntok i stedet baren, der jeg betalte £1,50 for en flaske Woodpecker.
Det ble spilt fotball i Esh Winning allerede i 1889, og man har en rekke forgjengere som alle har bukket under – blant annet klubben Esh Winning Rangers som i 1913 vant hele Northern League, men dagens klubb ble stiftet så sent som i 1967 under det merksnodige navnet Esh Winning Rangers. De var opprinnelig en Sunday League klubb som ved sin oppstart sikret tillatelse til å spille på en tomt tilknyttet en gammel gruve i Waterhouses. Den ble senere kjøpt, og er i dag klubbens hjemmebane West Terrace. Etter å ha spilt i Durham & District Sunday League, byttet de til den ordinære pyramiden så sent som i 1981, da de tok plass i Northern Alliance. Allerede året etter var de med å stifte Northern Leagues andredivisjon, og droppet samtidig det interessante suffikset i klubbnavnet. De har hatt et par kortvarige opphold i Division One, med 14. plassen i 2005 som historisk bestenotering, men har de siste sesongene igjen vært å finne i bunnstriden i Division Two, og har ved et par anledninger vært avhengige av benådninger.
Det overordnede målet for sesongen er igjen å unngå nedrykk, og det kan i seg selv bli tøft i en sesong der man synes å ha god tro på at det vil bli opprykkere fra både Wearside League og Northern Alliance, og dermed to klubber ned fra Northern League Division Two. De må nok i så fall først og fremst satse på å komme seg foran klubber som eksempelvis Stokesley Sports Club og Birtley Town. Selv om de ikke har noe som helst forutsetninger for eller forhåpninger om å kjempe i toppen, var også de enige om at South Shields var storfavoritt til tittelen, selv om de hadde startet overraskende nervøst med hjemmetap for Northallerton i første kamp for deretter å havne under 0-2 hjemme mot Billingham Town, før de snudde til seier 3-2. En representant fra Esh Winning hevdet at South Shields hadde et ukentlig lønnsbudsjett på £3500, og at Lee Scroggins alene skal tjene noe sånt som £6-800 i uka, men i hvert fall den siste påstanden skulle dagen etter bli kraftig avvist av Whickham-folket som hevdet det var voldsomt overdrevet.
Programmet hadde omsider ankommet, og jeg gikk for å sikre meg et eksemplar til en pris av £1. Det var ikke all verden, og manglet både terminliste og tabell, men hadde i det minste informasjon om klubbens historie, motstanderens historie, ligaens historie, juniorlagets historie, samt en bolk der ligaformann Mike Amos gjør seg noen tanker om West Terrace. Jeg har en følelse av at 90% av klubbens program er det samme hver gang, men det var da i hvert fall et program med noe å lese i. Mens mange klubber denne dagen kjempet om avansement i FA Cupen, var det kamp om ligapoeng i Northern League Division Two det dreide seg om på West Terrace denne lørdagen. Esh Winning var nemlig ikke kvalifisert for FA Cupen denne sesongen, og det samme var tilfelle med dagens motstander – nevnte Billingham Town.
Med stortap i begge sine to første kamper hadde Esh Winning igjen fått en fryktelig tung start på sesongen. Først fikk de hele 1-6 i sekken av Ryton & Crawcrook hjemme på West Terrace, før de tapte 1-4 på besøk oppe hos ligaens nordligste klubb, Alnwick Town. Billingham Town på sin side hadde hatt en mer positiv sesongstart, der de altså fulgte opp hjemmeseier 1-0 over Birtley Town med å gå opp i en 2-0-ledelse borte mot divisjonsfavoritt South Shields. Selv om sistnevnte snudde kampen, vil det ha vært en del positivt å ta med seg for Billy Town-manager Barry Oliver. Billingham Town har alltid slått meg som en usedvanlig trivelig klubb de gangene jeg har sett de både borte og hjemme, og denne dagen var intet unntak.
Sist jeg så Billy Town var Billingham-derbyet da de var vertskap for Billingham Synthonia og avsluttet en miserabel 2013/14-sesong der de hadde satt en rekke negative ligarekorder på sin vei mot jumboplass og nedrykk. Jeg hadde nå en lengre samtale med en usedvanlig hyggelig representant for bortelaget som fortalte at retur til Division One foreløpig ikke er noe tema, og at de denne sesongen vil si seg fornøyd med en plass midt på tabellen. Etter å ha tømt nok en flaske med Woodpecker var det på tide å komme seg ut og finne seg en passende utkikksplass, og etter at en hjelpsom representant for hjemmelaget hadde printet ut en ekstra stensil med lagoppstillinger for meg, kunne kampen starte.
Det var gjestende Billingham Town som startet best og tok initiativet fra start, men Esh Winning fikk likevel den første sjansen da Jamie Whitworth ble spilt gjennom, men Ian Bishop satt inn en glimrende takling i siste sekund. Det var spilt et kvarter da gjestenes Craig Lines dro av en Stags-spiller og spilte gjennom Jamie Bellamy, og sistnevnte satt inn 0-1 bak hjemmekeeper James Cleminson. Billy Town presset vertene bakover, og både Craig Lines, Ian Bishop og Callum Croker fyrte løs, men Esh Winnings bakre firer sto imot og vertskapet kom sakte men sikkert litt mer med i kampen. De hadde da også muligheten til å utligne da gjestenes keeper Shaun Scotter kom ut men feilbedømte spretten på en lang ball. Gavin Mudd lobbet ballen over keeper og mot mål, men Ian Bishop var reddende engel da han kom seg tilbake på streken og fikk klarert til corner. Corneren havnet hos Gavin Mudd, men Bishop var igjen korrekt plassert og blokkerte på streken. Vertene fortjente en utligning mot slutten av omgangen, men Daniel Hill ble stoppet av en benparade fra keeper Scotter, og da Luke Thompson sendte en kanonkule av en heading mot mål, var det utrolignok Ian Bishop som igjen sto på streken og fikk beinet unna!
Dermed sto det fortsatt 0-1 til pause, og det var ikke ufortjent ut fra den første halvtimen, men gjestene hadde vært slappe det siste kvarteret og sluppet til gjestene som var uheldige som ikke hadde fått sin utligning. Manager Chris Blakelock ville nok imidlertid oppfordre sine gutter til kun å fortsette, mens hans motpart hos gjestene nok følte for å stramme opp sine utvalgte. En periode av første omgang hadde jeg befunnet meg på motsatt langside, der jeg ved jevne mellomrom ble samtalepartner for den ene linjemannen – en jovial, eldre kar som gjerne benyttet stopp i spillet til en kjapp ordveksling. Ur fra bildematerialet kunne min kompis Lee Stewart fortelle meg at det dreide seg om en svært rutinert kar ved navn John, som har flere tiårs fartstid som dommer i Northern League, og som en gang hadde gitt Lee skyss hjem fra en kamp i Prudhoe. Der dommertrioen sto oppstilt og ventet på at gjestene skulle komme ut av garderoben så de igjen kunne entre banen, benyttet han igjen ventetiden til å slå av en prat med noen av tilskuerne, men snart kom gjestene slik at andre omgang kunne starte.
Helt innledningsvis startet den slik den første hadde sluttet, med et vertskap som tok initiativet og jaget utligning, og på en kontring løp Paul Basey fra gjestenes forsvar, men avslutning var for svak og rett på keeper Scotter. Sakte men sikkert tok imidlertid Billingham Town seg sammen, og snart var de igjen det førende laget. Joel Callender og Callum Croker fikk begge muligheten til å øke, og sistnevnte terroriserte til tider hjemmeforsvaret, men til tross for også en serie med hjørnespark slet de med å avgjøre kampen inn til det gjensto rundt tjue minutter. Da endte et sjeldent Esh Winning-angrep med at Ian Bishop klarerte til Joel Callender. Han løp mot dødlinjen og la tilbake til Callum Croker som satt inn 0-2.
Få minutter senere fikk Billy Town frispark omtrent 25 meter fra mål, og Jonothon Bolton tok sats. Han fyrte løs, og ballen suste inn i nettmaskene nede i hjørnet bak hjemmekeeper Cleminson. Det sto 0-3, og kampen var avgjort. Gjestene kunne økt ytterligere da Callender spilte fri Jamie Bellamy, men hans avslutning ble glimrende blokkert av en forsvarer som fikk kastet seg frem i siste sliten. Ian Bishop hadde vært en defensiv gigant for Billingham Town i denne kampen, men helt på tampen slurvet han og presenterte Gavin Mudd med en gavepakke. Han ble imidlertid reddet av sin keeper Shaun Scotter som umiddelbart så faren og stormet ut for å avverge med en god redning. Dermed endte det 0-3, og mens gjestene fortsatte sin gode sesongstart (som ikke skulle vare), sto jeg med en følelse av at Esh Winning går mot nok en tung sesong.
Det ble tid til en siste forfriskning fra baren og litt samtale med forskjellige representanter for de to klubbene før jeg etter hvert spaserte tilbake til Lymington Crossing for å ta 17.50-bussen tilbake til Durham. Etter tjue minutter hoppet jeg av på bussterminalen i Durham og krysset over veien for å unne meg en middag på Wetherspoons-puben The Water House. Da jeg omsider kom meg med toget tilbake til Newcastle, motsto jeg denne gang geordie-byens fristelser, og etter kun en pint på Centurion Bar, betalte jeg £1,55 for å la buss nummer 38 frakte meg utover Westgate Road. Jeg steg av rett utenfor mitt hotell for natten, og trakk meg umiddelbart tilbake til hotellrommet allerede i 20.30-tiden.
English ground # 274:
Esh Winning v Billingham Town 0-3 (0-1)
Northern League Division Two
West Terrace, 15 August 2015
0-1 Jamie Bellamy (16)
0-2 Callum Croker (70)
0-3 Jonothon Bolton (74)
Att: 41
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3
Fredag 14.08.2015: Hoddesdon Town v Sawbridgeworth Town
Det var på tide å midlertidig forlate Newcastle og flytte seg sørover, og jeg hadde etter hvert blinket meg ut 10.00-toget til London Kings Cross. Denne dagen hadde voldt meg litt hodebry da jeg lenge var usikker på valg av kamp. Et knippe av helgens kamper i FA Cupens Extra Preliminary Round hadde blitt flyttet til fredagen, men det var var først snakk om klubber som banedeler hos andre klubber, og i konkurranse med noen kamper i Anglian Combination lutet jeg tidlig mot Coleshill Town v Ellesmere Rangers. Den skulle spilles på Tamworths Lamb Ground mens Coleshill dessverre la kunstgress på sin hjemmebane Pack Meadow. Jeg hadde imidlertid mest lyst til å «spare» Lamb Ground til en Tamworth-kamp, og da Hoddesdon Town v Sawbridgeworth noe senere ble flyttet til denne fredagen var jeg ikke sen om å endre planene. Så var det heller være at jeg gikk glipp av en 11-0 seier til Coleshill Town!!
Da jeg ankom Newcastle stasjon registrerte jeg raskt at det rådet fullstendig togkaos, og togene sørover var opptil tre timer forsinket!! Jeg fikk uansett tatt plass på et av de forsinkede togene, og var snart på vei mot London, der jeg ankom rundt tre timer senere. Med Hoddesdons beliggenhet i Hertfordshire var det nokså gunstig å overnatte ved et nokså lugubert overnattingssted jeg tidligere har benyttet meg av. Tottenham Guest House er på ingen måte noe Ritz, men det er et billig alternativ i en generelt dyr verdensmetropol, og ikke minst ligger den i nærheten av både undergrunn og togstasjon ved Seven Sisters. Jeg hadde betalt £35 for et enkeltrom med delt bad på gangen, men oppdaget snart at stedets WiFi var langt mer samarbeidsvillig enn ved mitt forrige besøk. Etter at jeg hadde installert meg sjekket jeg derfor ut reiseruta til en liten utflukt jeg hadde planlagt, og strøk deretter på dør.
Et Overground-tog tok meg fra Seven Sisters til Walthamstow Queen Street, og derfra hadde jeg 20 minutters gangs til min destinasjon – nemlig Hare & Hounds Ground; tidligere hjemmebane for Leyton FC, som dessverre gikk konkurs i 2011. Deres stadion, som senere fikk navnet Leyton Stadium, står der fortsatt, men svært forfallent. Og ikke minst ligger det i bakgården til en indisk restaurant som åpenbart bruker tomten som parkeringsplass og lagringsplass. Jeg hadde såvidt kommet meg innenfor og begynt å knipse noen bilder da en rasende asiatisk fjott kom ilende og forlangte at jeg sporenstreks stoppet fotograferingen. Jeg forsøkte forgjeves å tale min sak, at jeg kun ville dokumentere det gamle stadionets tilstand før det ble revet – noe han hevdet er nært forestående, men omsider gikk han med på å gi meg et par minutter til å haste rundt herligheten. Det var svært trist å se anlegget i den forfatningen, men jeg var nå først og fremst irritert på denne idioten som fortsatt sto der som en vakt og nærmest kikket på klokka. Jeg fikk i det minste knipset en rekke bilder før jeg forlot åstedet og vendte oppmerksomheten mot kveldens kamp oppe i Hoddesdon.
Da det så smått begynte å regne, var jeg ikke videre lysten på en lengre spasertur, og ved hjelp av Google Maps fant jeg frem til en London-buss som plukket opp rett utenfor og fraktet meg til Hackney Downs, der jeg kunne sette meg på toget til Broxbourne. Også der var det i ferd med å begynne å regne, så jeg kostet på meg en taxi opp til Wetherspoons-puben The Star i Hoddesdon sentrum, der jeg foretok en liten pitstop for å lade opp med en pint Strongbow. Hoddesdon ligger altså i grevskapet Hertfordshire, og var tidligere en skysstasjon på veien mellom London og Cambridge. Byen ligger drøyt tre norske mil nord for London, og 6-7 kilometer sørøst for Hertford. I dag har den rundt 20 000 innbyggere, og har vokst sammen med den noe mindre naboen Broxbourne. Begge disse utgjør så absolutt en del av Londons pendlerbelte. Etter å ha snyltet litt på deres WiFi, ble det også tid til en kjapp pint på den mer klassiske The White Swan før jeg spaserte de 5-10 minuttene ned til Lowfield.
Det er hjemmebane for både Hoddesdon Town og stedets cricketklubb, og der jeg kom spaserende nedover Park View så jeg på min høyre hånd snart inngangspartiet, der jeg betalte meg inn med £8. Hoddesdon Town har i årevis hatt et kampprogram som det har gått gjetord om i blant – en virkelig solid mustein som har vært hjertebarnet til en eldre kvinne som nå dessverre har trukket seg tilbake. Dagens utgave var da uansett en 40 siders variant spekket med godt stoff, så det var vel verdt bidraget på £1. Hoddesdon Town skulle møte Sawbridgeworth Town, og selv om det begge klubbene hører hjemme i Hertfordshire og begge spiller på non-leagues step 5, spiller de i to forskjellige ligaer – Hoddesdon i Spartan South Midlands League, og «Sawbo» i Essex Senior League. Men nå dreide det seg altså om FA Cupen, som dessverre nå har solgt sin sjel i form av en sponsoravtale med et asiatisk selskap som nå får sitt navn nevnt enhver sammenheng forbundet med den tradisjonsrike cupen.
Der jeg entret Lowfield på den ene langsiden, finner man de to laglederbenkene i mur, og mellom disse står en tilsynelatende ny og hjemmesnekret tribunekonstruksjon i tre som gir tak over hodet til stående tilskuere. Ellers på denne langsiden er det hard standing, og det er også tilfelle på de to kortsidene. Bak målet til høyre (sett fra inngangspartiet) har man dessuten cricketbanen. På motsatt langside kunne jeg imidlertid se anleggets hovedtribune i mur, og nede i hjørnet mot «the cricket end» skimtet jeg klubbhuset man åpenbart deler med cricketklubben, som for øvrig ble gjenstand for stor takknemlighet fra fotballklubben for velviljen de hadde vist ved å tillate spill her denne helgen. De klubbene som banedeler med cricket er nemlig prisgitt cricketklubben de første ukene av fotballsesongen, inntil cricketsesongen avsluttes…og det i langt større grad enn jeg var klar over, skulle jeg finne ut på denne turen.
Jeg kunne da også lese i programmet at man mente dette var første gang man spilte cup-fotball på Lowfield i august måned, og man kjenner jo til at en rekke klubber hver sesong starter med flere bortekamper etter hverandre, inntil cricketen pakker sammen for sesongen (åpenbart i slutten av august eller tidlig i september). Men selv de helger hvor cricket har rangen, så spilles tydeligvis ikke denne uforståelige sporten både fredag, lørdag og søndag. Derfor får man altså noen av disse cupkampene tidlig i sesongen flyttet til fredag eller søndag. Men om man, slik jeg vel i all min naivitet gjorde, innbiller seg at dette er opp til fotballklubben selv å avgjøre, så tar man åpenbart feil. For slik jeg forstår det kan cricketklubben – så lenge deres sesong pågår – sette ned foten om de vil. Jeg er totalt blottet for kunnskap om cricket, men jeg lurer på om ikke noe av «problemet» kan være ekstraarbeid omstilling fra cricket til fotball og tilbake til cricke, selv om det for en utenforstående ikke virker som all verden, og man skulle tro at de var likegyldige så lenge fotballklubben tok denne jobben. Men kanskje er det også andre grunner som undertegnede ikke har fått med seg.
Jeg oppsøkte baren og betalte £3,50 for en pint Thatchers Gold som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg studerte noe av det som prydet veggene…og ikke minst var det viet FA Vase triumfen i 1975. Hoddesdon Town ble stiftet i 1879, og var i 1997 med å stifte Spartan South Midlands League, etter å tidligere ha spilt i flere av denne ligaens forgjengere (slik som South Midlands League, London Spartan League, og Spartan League). Det var som medlem i sistnevnte at de hadde sin største dag i rampelyset en vårdag i 1975. Året før hadde FA avviklet den meget prestisjetunge FA Amateur Cup og erstattet den med dagens FA Vase, og i første utgave spilte Hoddesdon Town seg frem til Wembley-finale mot Epsom & Ewell. Den ble vunnet 2-1, og Hoddesdon Town skrev seg altså inn i historiebøkene som tidenes første vinner av FA Vase.
Hjemmelaget hadde spilt to kamper så langt, og begge altså på bortebane. Etter tap 0-2 for Tring Athletic i seriepremieren, tapte de 1-2 i lokaloppgjøret borte mot FC Broxbourne Borough, og dermed sto The Lilywhites fortsatt uten poeng i Spartan South Midlands League Premier Division. Vertene hevdet imidlertid å ha vært spillemessig bra i de to kampene, men at problemet var å klare å omsette ballinnehav og sjanser i scoringer. I Essex Senior League hadde Sawbridgeworth Town startet sin ligasesong med uavgjort 2-2 hjemme mot Sporting Bengal United og deretter borteseier 3-2 over Greenhouse Sports, slik at de hadde fått en nokså god start. Men nå var det altså avansement i FA Cupen det skulle kjempes om, og vinneren ville få være vertskap for Romford i neste runde.
Mens jeg sto utenfor og tok en kikk på lagoppstillingene, fikk jeg uventet selskap i form av et norsk reisefølge. Skjønt helt uventet burde det kanskje ikke ha vært, for det var undertegnede som på et nettforum hadde tipset brødrene Hjartøy om denne kampen da de la ut sine turplaner for denne perioden. Jeg hadde imidlertid glemt det, men bergenserne hadde tatt tipset og var nå her sammen med en tredjemann jeg ikke er kar om å huske navnet på. Og jammen traff jeg ikke også på Laurance Reade – en av Groundhop UK arrangørene, og mannen bak bloggen Wherever it may be – i tillegg til groundhopperen bak den eminente bloggen ‘The Onion Bag‘. Etter en prat med disse var det fortsatt tid til en runde i baren sammen med bergenserne, før vi tok oppstilling for å se kampen sparkes i gang.
Hjemmemanager har visstnok brukt sommerferien til å raide sin gamle klubb St. Margaretsbury for et stort antall spillere, og vertene dominerte fra start. Ricky Light var et stadig uromement som skapte masse hodebry for gjestene, og både Jesse Waites og Mark Summers hadde to ganger misbrukt gode sjanser, samtidig som Ollie Sharman så sin avslutning reddet av Sawbo-keeper Elliott Cockerell. Da Josh Lillis først fikk ballen i mål for vertene, markerte linjemannen for offside, men man sto med et stadig sterkere inntrykk av at det var et tidsspørsmål før målet kom. Det kom i det 38. minutt, og det var Mark Summers som sendte vertene i føringen etter forarbeid av Ed Taylor og Josh Lillis. I omgangens nest siste minutt scoret Summers sitt andre da han headet inn en corner fra Ricky Light, og The Lilywhites gikk i garderoben med ledelse 2-0.
I pausen fikk jeg slått av en kort prat med en representant for hjemmelaget, og da man i programmet hadde uttrykt ambisjoner om å på sikt rykke opp til step 4, var jeg litt interessert i å høre litt mer om dette. Han bekreftet for så vidt kun det som sto i programmet at man først måtte få oppgradert anlegget for å tilfredsstille kravene, og ville ikke si mye mer enn at det vil komme mer informasjon om deres planer utover høsten, men han ga uttrykk for at det kanskje var litt tidlig å regne med noe slikt allerede denne sesongen. Han var også selvsagt fornøyd med at det tilsynelatende var i ferd med å løsne foran mål, men Sawbridgeworth hadde de siste minuttene før pause avsluttet godt og satt hjemmelaget under press slik at keeper Lee Robinson måtte i aksjon.
Gjestene startet også andre omgang friskt, og Mitchell Das skjøt like utenfor før samme mann fra spiss vinkel tvang keeper Robinson til å gjøre en god redning. Utover i omgangen gjenvant imidlertid Hoddesdon initiativet, og Mark Summers tvang frem en defensiv feil som endte med at Summers stjal ballen. Han rundet keeper Cockerell, økte til 3-0 ved å sette ballen i det tomme målet, og fullførte med det sitt hattrick. Med sin del av jobben unnagjort ble han tatt av banen og erstattet av debutant Tommy Wade. Sistnevnte utgjorde umiddelbart en offensiv trussel sammen med innbytter Brett O’Connor, og det lå et fjerde mål i luften. Det kom i kampens tredje tilleggsminutt, etter at både Charlie Edwards, Connor Scully og Wade selv hadde vært nære på, men da Wade kombinerte med O’Connor og satt inn 4-0, hadde Hoddesdon Town satt kronen på verket for en imponerende forestilling for deres del.
De 216 tilskuerne vil nok ha latt seg imponere av Hoddesdon Town, men samtidig føler jeg at dette nok er et tegn på hvor svak Essex Senior League er sammenlignet med de andre ligaene på samme nivå. Et topplag som f.eks Bowers & Pitsea holder vel riktignok en ok standard, men jevnt over føler jeg nok at Essex Senior League kanskje er den svakeste av ligaene på step 5. Det skal dog ikke ta noe av glansen av vertenes prestasjon., og etter det jeg så denne fredagskvelden var jeg overbevist om at de vil komme sterkere også i ligaen og klatre på tabellen utover. For min del ble jeg igjen for ytterligere en pint med bergenserne før vi ringte etter taxi tilbake til Broxbourne jernbanestasjon for å ta 22.17-toget tilbake mot London. Få minutter senere tok jeg farvel med trioen da jeg steg på Cheshunt stasjon for å bytte tog. Herfra gikk turen med London Overground til Seven Sisters, der jeg konstaterte at puben i underetasjen på min base for natten nå har blitt stengt siden sist. Jeg gikk uansett rett til sengs da jeg hadde en ny lang reise foran meg dagen etter.
English ground # 273:
Hoddesdon Town v Sawbridgeworth Town 4-0 (2-0)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Lowfield, 14 August 2015
1-0 Mark Summers (38)
2-0 Mark Summers (44)
3-0 Mark Summers (66)
4-0 Tommy Wade (90+3)
Att: 216
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a
Jeg befant meg i London der jeg hadde base i forbindelse med kamp i Hoddesdon, og jeg hadde planlagt en utflukt for å ta en kikk på et gammel stadion jeg i lengre tid har ønsket å besøke før det er for sent. Etter å ha sjekket inn på det lugubre Tottenham Guest House la jeg derfor i vei. Et Overground-tog tok meg fra Seven Sisters til Walthamstow Queen Street, og derfra hadde jeg 20 minutters gangs til min destinasjon – nemlig Hare & Hounds Ground; tidligere hjemmebane for Leyton FC, som dessverre gikk konkurs i 2011.
Klubben har en svært komplisert historie med røtter helt tilbake til 1868, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Denne gamle opprinnelige klubben spilte en årrekke i den ikke lenger eksisterende Athenian League, som ble vunnet ved tre anledninger. I tilleg vant de to år på rad (1927 og 1928) den svært prestisjetunge FA Amateur Cup, der de senere også var tapende finalist ved fire anledninger. I 1975 slo de seg sammen med Wingate FC og tok navnet Leyton-Wingate. Under dette navnet ble Athenian League vunnet ytterligere to ganger, før de hoppet over til Isthmian League i forkant av 1982/83-sesongen (den nest siste sesongen før Athenian League ble lagt ned). På slutten av 1980-årene spilte de seg opp i Isthmian League Premier Division, der 7. plassen i 1990 ble deres beste plassering før de rykket ned igjen året etter. Og ytterligere et år senere, i 1992, ble Leyton Wingate oppløst og Leyton og Wingate gikk igjen hver sin vei.
Kun tre år senere var det klar for en ny sammenslåing da Leyton i 1995 slo seg sammen med Walthamstow Pennant og tok navnet Leyton Pennant. Denne klubben flyttet til Walthamstow Pennants hjemmebane Wadham Lodge, og den observante og kunnskapsrike leser vil da kanskje vite at denne klubben i dag er kjent som Waltham Forest etter et navnebytte i 2003. I mellomtiden hadde i 1997 en ny klubb med navnet Leyton FC blitt stiftet, og denne spilte igjen på Hare & Hounds Ground, som senere fikk navnet Leyton Stadium. Etter at de i 2002 gikk til sak mot daværende Leyton Pennant og FA, fikk de også domstolens medhold i at det var de som hadde rettmessig krav på den opprinnelige Leyton FCs historie som en av Londons virkelige storheter under amatørfotballens storhetstid.
Den nye klubben spilte seg via Essex Senior League opp i Isthmian League, og etter tre strake opprykk var de å finne i sistnevnte ligas Premier Division. Der overgikk de sine forgjengere ved å våren 2005 debutere på nivået med å sikre seg 5. plassen. Deretter fulgte noen tyngre sesonger før de måtte ta turen ned et nivå våren 2008, men langt verre skulle det bli. Høsten 2009 var formann Costas Sophocleous og tildigere direktør Philip Foster blant aktørene som ble dømt til lengre fengselsstraffer for omfattende skatteunndragelse og hvitvasking av penger. Det var nok dette klubben fortsatt slet med ettervirkningene av da de i januar 2011 omsider ble tvunget til å trekke seg fra ligaen med stor gjeld, og kort etter var klubben historie.
Hare & Hounds Ground står der fortsatt, men svært forfallent. Og ikke minst ligger det i bakgården til en indisk restaurant som åpenbart bruker tomten som parkeringsplass og lagringsplass. Jeg hadde såvidt kommet meg innenfor og begynt å knipse noen bilder da en rasende asiatisk fjott kom ilende og forlangte at jeg sporenstreks stoppet fotograferingen. Jeg forsøkte forgjeves å tale min sak, at jeg kun ville dokumentere det gamle stadionets tilstand før det ble revet – noe han hevdet er nært forestående, men omsider gikk han med på å gi meg et par minutter til å haste rundt herligheten.
Det var svært trist å se anlegget i den forfatningen, men jeg var nå først og fremst irritert på denne idioten som fortsatt sto der som en vakt og nærmest kikket på klokka. Jeg fikk i det minste knipset en rekke bilder før jeg forlot åstedet og vendte oppmerksomheten mot kveldens kamp oppe i Hoddesdon. Jeg velger å la bildene tale for seg selv.
Jeg våknet med kuppelhue og bondeanger. Newcastles natteliv hadde satt sine spor, og jeg er nok ikke altfor vant med slik rangling lenger. Jeg fikk veltet meg ut av senga og kreket meg i dusjen, før jeg etter hvert dristet meg ut blant folk. Jeg tviler på om jeg noen gang har fått servert en heftigere full english breakfast enn den store «Breakfast of Champions» varianten hos kaféen Butterfly Cabinet på Heaton Road, og den har tidligere kurert tilsvarende formsvikt hos undertegnede slik at det var resepten også denne gang. Mon tro om det ikke var buss 32A som krevde £1,95 for å ta meg dit ut, men etter å få servert en gedigen frokosttallerken kunne jeg igjen fastslå at det var vel verdt turen.
Faktisk var den såpass at jeg denne gang måtte kaste inn håndkledet med noen få munnfuller igjen på tallerkenen for ikke å brekke meg der jeg fortsatt slet med formen. Etter å ha presset ned i hvert fall 90% av kjempeporsjonen var det på sin plass med en spasertur, og apostlenes hester bragte meg ned til metro-stasjonen Chillingham Road, der jeg hoppet på et tog mot sentrum. For å få noe ut av dagen byttet jeg til metroen grønne linje mot flyplassen, og ble med til Kingston Park, der jeg kikket meg litt rundt utenfor stadionet med samme navn. Det var her den ikke lenger eksisterende klubben Newcastle Blue Star spilte sine siste år før de gikk konkurs i 2009. Her spiller fortsatt rugby union klubben Newcastle Falcons sine hjemmekamper, i tillegg til rugby league klubben Newcastle Thunder. Newcastle Uniteds reserver spiller vel såvidt jeg vet også majoriteten av sine hjemmekamper her. Det var ikke muligheter for å ta seg inn, men det var da litt innsyn. På veien tilbake var det på tide å få noen andre kulturelle inntrykk, så jeg stoppet innom museet Great Northern: Hancock. Imidlertid var formen såpass laber at det ble et nokså flyktig besøk før jeg returnerte til hotellsenga for å få en time eller to på øyet.
Jeg følte vel mest for å bli i senga resten av dagen, men etter litt ivrig bruk av snooze-funksjonen kom jeg meg omsider opp og satt meg snart igjen på metroens grønne linje – denne gang med kurs sørøstover mot Sunderland. Jeg valgte denne løsningen i stedet for tog nettopp for å benytte anledningen til å hoppe av på St. Peter’s (som faktisk er enda litt nærmere enn stasjonen Stadium of Light) for å ta en kjapp kikk på Sunderlands hjemmebane. Det mest interessante var i og for seg den fantastiske statuen av tidligere manager Bob Stokoe som jubler hemningsløst over FA Cup-triumfen i 1973. Jeg hadde ikke tatt høyde for at det tross alt var fem minutters gange fra St. Peter’s, og jeg rakk ikke helt å ta en full runde før jeg måtte snu og haste tilbake for å med nød og neppe rekke metroen som skulle korrespondere med buss 23. Jeg hastet opp rulletrappene på Park Lane stasjon og fant raskt frem til ‘stand B‘ på tilhørende Sunderland Interchange, slik at jeg få sekunder før avgang fikk hoppet på og betalt £4.90 for en returbillett til Easington Colliery.
Bussen brukte ganske nøyaktig en halvtime ned dit, og vel fremme steg jeg av og orienterte meg frem til Victory Club – en lokal kneipe med et temmelig røft klientell. I følge min lokale kjenning Lee Stewart er da også Easington Colliery en nokså tøff plass. Easington Colliery er i aller høyeste grad et gruvesamfunn i det østlige County Durham, og vokste frem rundt en stor kullgruve som så tusenvis av mennesker komme flyttende fra hele landet. Mest kjent er nok stedet for den store gruveulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet her, og det er i den forbindelse at det er plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til klubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven her stengte i 1993, betød det at 1400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og det stedet sliter vel fortsatt med problemene som følge av dette. Det bor i dag rundt 5000 personer i Easington Colliery (som altså er et separat sted i forhold til den noe mindre nabo-landsbyen Easington), og noen vil også vite at den fiktive gruvebyen i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.
Jeg tømte glasset og forlot Victory Club, der drankerne nå hadde høynet innsatsen betraktelig i sin innbyrdes biljard-turnering, og spaserte i stedet mot Welfare Park. Etter å ha spasert gjennom den nevnte alléen og gransket det nevnte minnesmerket, kom jeg frem til min destinasjon, og ble tilsynelatende møtt av lukkede dører. Med en times tid til kampstart var telleapparatene ennå ikke åpnet, og utenfor en tilsynelatende lukket dør sto flere groundhoppere og ventet. Med torsdagskamp var det forresten ikke spesielt merksnodig at en rekke av disse hadde funnet veien til det østlige Durham. Etter å ha stått der i noen minutter kom det plutselig en fyr som åpenbart gikk rett inn denne døra, som førte inn til klubbhusets bar, og som tydeligvis hadde vært åpen hele tiden. De lokale må ha lurt på vi hva drev med. Vel innenfor betalte jeg 80 pence for en iskald boks med Cola i et forsøk på å bedre formen noe, og da venner i form av Lee, Katie og den unge Connor Lamb få minutter senere entret lokalet satt undertegnede i et hjørne med den andre Cola-boksen til panna. Omtrent samtidig fikk vi beskjed om at vi nå kunne betale oss inn, så jeg gikk for å yte min skjerv i form av rimelige £3.
Programmene var visstnok på vei, og da vi tok oss tilbake til baren fra anleggets indre kom det en kar med kveldens blekke. Jeg hadde fryktet det verste da unge Connor hadde varslet at man i stedet for å gi ut nytt program til hver kamp ville utgi månedsvise utgaver, og da han også hadde en spalte i klubbens program regnet jeg med han visste hva han snakket om. Men etter å ha betalt £1 for fornøyelsen, slo jeg fast at det nok er snakk om en variant der hoveddelen forblir den samme i en måneds tid, mens man for hver kamp bytter ut de fire midtsidene som i dette tilfellet omhandlet gjestene Crook Town, og således er det jo egentlig ikke noe ‘verre’ enn det man finner mange andre steder. Jeg tok i stedet en liten runde rundt anlegget, som domineres av nærmeste langside, der man finner hovedtribune og en klassisk ståtribune under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket midt på langsiden. På den ene siden av klubbhuset står hovedtribunen som har en blanding av ståplasser bakerst og ståplasser i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså en klassisk ståtribune med rundt seks betongtrinn. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte betongtrinn på den ene kortsidens flanke. Ellers på Welfare Park er det hard standing som gjelder.
Det jeg hadde merket meg, og som Lee hadde gjort meg oppmerksom på på forhånd, var den flotte utsikten nedover kysten mot Nordsjøen, der man uten problemer kunne se helt ned til Hartlepool. Easington Colliery ligger i det som gjerne kalles «East Durham triangelet», der en rekke tradisjonsrike klubber de siste tiårene har bukket under, og jeg har mer enn en gang hørt distriktet omtales som en fotballklubbers kirkegård og som «the area that fell out of love with football». Men når Sku Sport generasjonen er mer opptatt av å stryke Messi-trøya si og si sitt favorittlag fra andre siden av landet, så blir det kanskje slik. Easington Colliery er i hvert fall en av klubbene som fortsatt holder koken, og de er denne sesongen nyopprykket til Northern League Division Two etter å ha endt på 2. plass i Wearside League forrige sesong. Da vinner Stockton Towns anlegg ikke tilfredsstilte kravene, gikk derfor plassen til Easington Colliery.
Klubben forsøker seg for tredje gang i Northern League, etter at de første spilte seg opp fra Wearside League i 1986. Den gang sikret de seg direkte opprykk opp til Division One i sin første sesong, og hadde en 10. plass som beste bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur. Nå håper de å igjen kunne etablere seg, og deres uttalte mål var å overleve. Selv om Connor tidligere har hintet om at han tror de kan få det tøft, trodde han heller ikke at de ville rykke ned, og Lee mente de burde klare seg greit og kanskje havne et sted midt på tabellen.
Ligaformann Mike Amos var også til stede, og hans spådom var at det kan bli generelt sett noe tøffere å overleve denne sesongen, da han uttrykte stor tro på at vi vil få en opprykker både fra Wearside League og Northern Alliance ved sesongslutt, og dermed i utgangspunktet to klubber ned fra Northern League Division Two. I Northern Alliance er nemlig Blyth Town nok en gang stor favoritt, og i den endeløse sagaen om deres flomlys-søknad hadde Amos nå tro på at de skulle få anlegget sitt godkjent for spill i Northern League etter denne sesongen. Det samme mente han om Stockton Town som i fjor var suverene i Wearside League, men både Lee og Connor har advart kraftig mot et Horden Colliery Welfare som de åpenbart holdt som knepne favoritter denne sesongen. Det blir uansett spennende.
Motstander denne kvelden var meget tradisjonsrike Crook Town, som hadde en miserabel sesong sist. Flere omtalte faktisk nedrykkssesongen i fjor som klubbens verste sesong noensinne, men enda verre var det at klubben en periode sto i fare for å gå under. De uttrykte nå litt forsiktig optimisme og hevdet at de hadde fått inn gode fotballfaglige folk til å få skuta på rett kjøl. De har et ungt lag, men Lee spådde at også de ville kunne styre klar av den heftigste nedrykksstriden og kapre en plass midt på tabellen. Det var altså to nivåers forskjell mellom disse to klubbene forrige sesong, men nå skulle de møtes til kamp om ligapoeng i Northern League Division Two. Easington Colliery hadde tapt sin første kamp med 0-2 hjemme mot Whickham, mens Crook hadde startet med hjemmeseier 2-1 over Heaton Stannington.
Etter en tredje boks med Cola var fortsatt ikke formen akkurat super, så her måtte det sterkere lut til. Mot et bidrag på £1,50 fisket bartenderen frem en boks med Strongbow til meg, samtidig som han fant frem en pin til min samling. Der ved bardisken sto også noen klubbfunksjonærer og gjorde siste finpuss på listen over lagoppstillingene som de skulle levere til dommeren, men før de kom så langt fikk vi ta en kjapp kikk slik at vi kunne feste noen navn til spillerne ute på gressmatta. Det var som sagt en rekke groundhoppere og kjente fjes der, og jeg traff i tilleg på både Howard fra dagen før, Peter Sixsmith, John McClure, og grinebiteren Tony Morehead. Det var imidlertid med Lee, Katie og Connor at jeg tok oppstilling klar for kamp.
Det startet nokså jevnt med halvsjanser begge veier, men etter et kvarters tid føltes det som om hjemmelaget tok et lite initiativ. Slurv i Crook-forsvaret ga David Laight muligheten til å stjele ballen og storme mot målet, men hans avslutning ble reddet av Crook-keeper Ryan Graham. Etter et par halvsjanser for Crook var Laight nære på igjen, men denne gangen gikk avslutningen utenfor. Halvtimen var passert med et par minutter da vertene scoret sitt første Northern League etter returen i våres, og målscorer var Luke Page som ble spilt flott gjennom og iskaldt plasserte ballen i mål bak keeper Graham. To minutter senere doblet nemlig Laight ledelsen da hans volley suste centimetere utenfor, og like etter endte klabb og babb i Crook-forsvaret med at en grønn og hvit hjemmespiller fikk avsluttet, men ballen smalt traff innsiden av stolpen og Crook fikk klarert. Crooks beste muligheter i første omgang kom i form av skudd fra Thomas Watkinson og Alex Wilson, som ble henholdsvis blokkert og reddet av keeper Kyle Donaldson, og dermed gikk lagene i garderoben med 1-0 som pauseresultat.
Det siste snaue kvarteret av omgangen hadde vi lagt merke til en lyd som tydet på at man forsøkte febrilsk å få startet aggregatet til flomlysene, og det var også en eim på anlegget som vitnet om dette. Det hadde etter hvert skumret såpass at vi undret oss på om de ikke skulle skrus på, men det var åpenbart at de hadde en utfordring å hanskes med, uten at vi foreløpig uroet oss nevneverdig. Lee kunne imidlertid fortelle at det tydeligvis var en kjent lokal sak at klubben har hatt problemer med flomlysene, og da var det jo selvsagt naturlig å spørre seg om Northern League visste om dette da de hentet opp Easington Colliery. Formann Mike Amos kunne fortelle at klubbens flomlys i løpet av sommeren hadde blitt testet flere titalls ganger til alles tilfredshet, og mens vi sto det og snakket kom flomlysene gradvis på. Det vil si, flesteparten av de. Da lagene noen minutter senere kom på banen sa dommeren seg fornøyd og startet andre omgang mens jeg tømte min andre boks med Strongbow og konstaterte at formen endelig var litt stigende.
I omgangens femte minutt ble et innlegg slått inn i Collery-feltet, og Alex Wilson steg høyest og headet inn utligningen for Crook Town. Så begynte virkelig moroa.. Et minutt senere forsvant i rask rekkefølge plutselig flomlysene en etter en, og nå var det så mørkt at det ikke var aktuelt å fortsette. Dommeren ga de 15 minutter til å få lysene på igjen, og det var hektisk aktivitet der man forsøkte febrilsk å få liv i den gamle purka av et aggregat. Man begynte vel å ane at vi ikke ville få se mer fotball denne kvelden, men etter 12-13 minutters pause fikk de endelig lysene på igjen. I hvert fall noe sånt som 75% av de, og det var godt nok for dommeren, som skal ha ros for sin tålmodighet denne kvelden.
Crook kunne tatt ledelsen da fint forarbeid av Jason Brazaukas ble fulgt opp av et frekt hælspark fra Scott Duggan, men keeper Donaldson reagerte raskt. Kombinasjonen av begrenset lys og svarte nummer gjorde det nå til en utfordring å skille hjemmespillerne fra hverandre, men et innlegg inn i Crook-feltet ble møtt på volley av en hjemmespiller som måtte se ballen smelle i stolpen. Nå ble det plutselig litt Hawaii-fotball, med sjanser begge veier. Etter en liten rekke med Crook-cornere kontret vertene, og et skudd hadde god vei mot krysset da keeper Donaldson fikk slått ballen vekk. Deretter var det Richard Carr som fyrte løs i motsatt ende, men ballen suste over tverrliggeren. I følge klokka gikk vi inn i kampens siste par minutter av ordinær tid da et innlegg fant veien inn i Crook-feltet og en av hjemmespillerne (som senere viste seg å være David Knight) headet ballen i mål og gjenopprettet vertenes ledelse. Imidlertid var det kun kampens 77. minutt, så Crook hadde fortsatt tid til å svare.
I stedet var det vertene som kun et minutts tid etter fikk tildelt straffespark da en god David Laight ble spilt gjennom og var på vei til å runde Ryan Graham da han ble felt av Crook-keeperen. Dommeren pekte sporenstreks på straffemerket og dro resolutt opp det røde kortet for Graham. Muligens noe strengt all den tid Laight virket å være på vei bort fra mål, men uansett måtte Crook Town nå gjøre et bytte, og mens de gjorde klar sin reservekeeper steg en Colliery-spiller frem til straffemerket for å gjøre seg klar. Den nye keeperen kom seg i mål, hjemmespilleren gjorde seg klar til å ta sats…og da slukket med ett alle flomlysene og etterlot seg banen i nærmest stummende mørke! Nå var det i ferd med å utvikle seg til en fullstendig parodi, men etter ytterligere ti minutters tid fikk de på flesteparten av flomlysene igjen. Før man i det hele tatt rakk å stille opp igjen for straffesparket, ble det imidlertid mørkt for tredje gang. Dommeren hadde sett nok, og blåste umiddelbart av kampen som dermed ble avbrutt i det 81. minutt.
Irriterende for de 175 fremmøtte, men først og fremst verst for klubben selv, som hadde en tydelig lite imponert ligaformann blant tilskuerne. I sin blogg senere den kvelden la han intet imellom og innledet med følgende tordentale: «In my 20 years as Northern League chairman, there’s not been a night as mortifying, as annoying, or as thouroughly embarrassing as this one»! Sterk kost, og jeg følger han muligens er litt vel hard, selv om han trekker frem nettopp undertegnede som en av de som hadde kommet langveisfra for å se denne kampen. På den annen side var det ikke tvil om at spørsmål vil – og må – bli stilt. Klubben har en rekke torsdagskamper denne sesongen, og på en av disse (22. oktober) skal man være vertskap for Alnwick Town, som har en meget lang reisevei fra der de holder til på god vei opp til den skotske grensen. Man kan jo tenke seg hva som vil skje om noe slikt skulle hende igjen da!
Klubben har blitt truet med bøter, og i ytterste konsekvens vil de kunne risikere exit fra Northern League om de ikke får skikk på flomlysene. I ettertid har man imidlertid forsikret om at man vil leie inn aggregat for kommende hjemmekamper denne sesongen, så vi får håpe de unngår en reprise. Ellers var det også flere som så ironien i at dette skjedde mot nettopp Crook Town, som for et par sesonger siden skal ha slått av sine flomlys ved overlegg under en kamp de var i ferd med å tape. Jeg hadde uansett fått sett en god dose fotball, og det hadde uansett blitt såpass sent at bussen jeg i utgangspunktet hadde blinket meg ut for lengst hadde gått. Etter å ha tatt farvel med Lee, Katie, Connor & Co, spaserte jeg opp til holdeplassen for å ta bussen tilbake til Sunderland, der jeg byttet til metroen som fraktet meg tilbake til Newcastle. Denne kvelden klarte jeg også å nøye meg med en pint ved Centurion Bar, en pint på Revolution, og en flaske Strongbow i hotellbaren. I motsetning til kvelden før hadde jeg da også en tidlig start dagen etter.
English ground # 272:
Easington Colliery v Crook Town (abandoned after 81 mins with the score 2-1)
Northern League Division Two
Welfare Park, 13 August 2015
1-0 Luke Page (33)
1-1 Alex Wilson (50)
2-1 David Knight (77)
Att: 175
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3
Jeg befant meg i Newcastle for andre dag på rad, men skulle denne ettermiddagen sette kursne mot Easington Colliery i det østlige County Durham, og første etappe gikk med metroens grønne linje sørøstover mot Sunderland. Jeg valgte denne løsningen i stedet for tog nettopp for å benytte anledningen til å hoppe av på St. Peter’s (som faktisk er enda litt nærmere enn stasjonen Stadium of Light) for å ta en kjapp kikk på Sunderlands hjemmebane.
Det mest interessante var i og for seg den fantastiske statuen av tidligere manager Bob Stokoe som jubler hemningsløst over FA Cup-triumfen i 1973. De fleste som har sett bildene vil nok huske hans ekstatiske løpetur over Wembley-matta etter at underdogen Sunderland hadde slått den tids giganter Leeds United og sørget for en skikkelig skrell i finalen av verdens gjeveste cupturnering – en finale som for øvrig også inneholdt det jeg muligens holder som tidenes mest vanvittige dobbeltredning av Sunderland-keeper Jim Montgomery.
Anleggets ytre er ellers ikke det mest spennende, men jeg likte de flotte smijernsportene utenfor bortre kortside. Jeg hadde ikke tatt høyde for at det tross alt var fem minutters gange fra St. Peter’s, og jeg rakk ikke helt å ta en full runde før jeg måtte snu og haste tilbake for å med nød og neppe rekke metroen som skulle korrespondere med buss 23. Dermed fikk jeg ikke med meg den såkale ‘davy lamp’ – en gruvelampe som minner om lokal industrihistorie, men muligens vil jeg en dag besøke Stadium of Light.
