Lørdag 07.04.2018: Ashfield v Bellshill Athletic
Det var igjen tid for å dra opp til Skottland, og jeg var oppe i otta da jeg heldigvis våknet av alarmen og så at at klokka var 05.44. Jeg følte mest for å returnere til drømmeland, men kom meg opp og sjekket drøyt tjue minutter senere ut fra Travelodge-hotellet for deretter å traske bort til Stonebridge Park for å komme meg med overground-toget klokka 06.38. Det fraktet meg ned til London Euston, der jeg skulle ha 07.30-toget til Glasgow, og jeg rakk å kjøpe meg litt frokost i form av smørbrød som ble tatt med på jernhesten. Den ble raskt satt til livs, og allerede et kvarters tid etter avgang sovnet denne trøtte banehopperen. Det hadde tydeligvis vært underskudd på søvn, for jeg våknet faktisk ikke igjen før vi hadde forlatt Carlisle og passert den skotske grensen.
Jeg fikk meg en skikkelig støkk da toget plutselig stoppet og ble stående en stund litt utenfor Glasgow, for vi ble snart opplyst om at en person hadde blitt truffet av et tog i Queens Park-området. Av erfaring vet man jo at slike hendelser kan by på enorme forsinkelser, og jeg fryktet der og da at vi ville bli sittende fast på toget i et par timer. Kanskje kunne vi takke det omfattende tognettet i Glasgow-området som man kan tenke seg gjøre det litt enklere å omdirigere togtrafikken, for som ved et lite mirakel ankom vi Glasgow Central kun rundt tjue minutter forsinket. Dermed hadde jeg tid til å slenge fra meg bagasjen ved bagasjeoppbevaringen inne på stasjonen før jeg spaserte opp til Glasgow Queen Street for å komme meg med 12.56-toget og ta den fem minutter lange togturen til Ashfield.
Ashfield ligger i Possilpark-området nord i Glasgow; et strøk som vokste frem rundt støperiet Saracen Foundy, som var en av Skottlands viktigste jernprodusenter. Da denne hjørnesteinsbedriften ble lagt ned i 1967, ble det skyhøy arbeidsledighet, og Possilpark ble en av de fattigste bydelene i hele Storbritannia. Bydelen ble et sentrum for narkotikahandelen i Glasgow-området, mange flyttet ut, og boliger forfalt og/eller ble revet. Til tross for at man utover i 1990-årene startet flere prosjekter og ikke minst arbeid med ansiktsløftninger og bygging av aktivitetssentre etc, har Possilpark også i senere år figurert helt i toppsjiktet på lister over landets fattigste områder. En meget kjent fotballspiller tilbragte for øvrig deler av sin oppvekst her, for Kenny Dalglish gikk en periode på skole her, og spilte også aldersbestemt fotball for Possilpark YMCA.
Beskrivelsen av området hørtes nok temmelig negativ ut, men jeg opplevde ingen negative episoder på den korte spaserturen fra Ashfield jernbanestasjon til dagens kamparena, Saracen Park. Der skulle jeg se Ashfield v Bellshill Athletic med avspark klokka 14.00, og med drøyt 50 minutter til kampstart befant jeg meg utenfor et nokså spesielt stadion. Da jeg på turens planleggings-stadium først bestemte meg for å dra til Skottland denne dagen, hadde det for øvrig stått mellom Ashfield og Camelon, og det ble altså Ashfield, men opprinnelig hadde jeg faktisk tenkt å bli værende med London som base én dag til for deretter å dra en svipptur til Belgia på søndagen. Det var da den planen gikk i vasken at det i stedet endte opp med nok et kaledonsk eventyr, og denne dagen ville jeg få selskap av venner fra nordøst-England.
Ashfield FC – ellers Ashfield Football and Athletic Club om man vil – ble stiftet i 1886, og var i tidligere dager en av de virkelige storhetene i den skotske Junior-fotballen (som IGJEN kanskje må presiseres at ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men er en egen pyramide med et eget fotballforbund). De hadde definitivt en sterk tilknytting til den nevnte hjørnesteinsbedriften Saracen Foundry, og var muligens rett og slett et slags bedriftslag der. Den gjeveste av alle titler i skotsk Junior-fotball er den prestisjetunge Scottish Junior Cup, og den vant Ashfield i både 1894, 1895, 1905 og 1910, før de var tapende finalist i 1913 og 1921. Tittelen i 1910 er Ashfields siste i denne turneringen, men likevel er det selv den dag i dag kun fem klubber som har vunnet flere enn Ashfields fire titler.
I perioden 1906-1910 vant de ‘The Double’ med både Glasgow Junior League og Glasgow Junior Cup fem sesonger på rad, og både før og etter dette rasket de med seg en voldsom mengde titler i lokale og regionale turneringer. Mon tro om jeg ikke leste et sted at Ashfield var den første Junior-klubben til å vinne et tresifret antall troféer, og Ashfield er som sagt en storhet som også fostret en rekke skotske landslagsspillere. En kilde hevder at det i årene mellom første og andre verdenskrig ble spilt 20 landskamper mellom England og Skottland, og at kun tre av disse ikke hadde minst én spiller med fortid i Ashfield. På det skotske landslaget som i 1928 slo England 5-1 på Wembley og fikk tilnavnet ‘The Wembley Wizards’, var både Alex James og Jimmy Gibson spillere med fortid i Ashfield.
James var senere med å hanke inn en mengde titler for Arsenal, mens Aston Villa satt ny overgangsrekord for å sikre seg Gibson fra Partick Thistle. Walter Smith, som også ble en av skotsk fotball mest suksessrike managere, har en fortid i Ashfield, og det samme hadde Stevie Chalmers som scoret vinnermålet da Celtic vant den europeiske serievinnercupen i 1967. Listen kunne vært gjort lengre, men det er vel ingen tvil om at Ashfield har en stolt historie. Selv om man fortsatte å hanke inn en og annen tittel i 1950- og 1960-årene, virker det som om det etter hvert gikk nedover med klubben. Junior-pyramiden var gjenstand for en omfattende omstrukturering da man i 2002 la om til dagens system med tre regioner, og Ashfield hører til West Region, der de så sent som i 2013 spilte i toppdivisjonen Super League Premier Division.
Den våren måtte det straffesparkkonkurranse til da de etter to kamper rykket ned med tap for Largs Thistle i kvalifiseringen, og kun et par år senere var de å finne i Central District Divison Two, som er det fjerde og laveste nivået av Junior-pyramiden. Det er trist når en så tradisjonsrik gammel storhet sliter så til de grader, men hva har egentlig skjedd her? Etter å ha lest litt meg opp litt angående områdets forfall siden nedleggelse av hjørnesteinsbedriften, var det nærliggende å legge sammen to og to og tenke seg at dette hadde en naturlig sammenheng, men det var greit å kanskje høre litt hva Ashfield-folket selv hadde å fortelle. Deres hjemmebane Saracen Park fremstår i dag mer som speedway-stadion – noe jeg vil komme nærmere tilbake til – og fotball-tilskuerne entrer faktisk anlegget via det som ikke er klubbhusets bar, men snarere noe som minner mest om en slags amerikansk diner.
Der betalte jeg ved skranken mine £5 og fikk utdelt en billett, samtidig som jeg fikk bekreftet at det ikke var noe program denne dagen. Det var da heller ikke noe jeg hadde forventet, for det er svært sjeldent med slikt i Junior-pyramiden så lenge det ikke dreier seg om kamp i den gjeve Scottish Junior Cup. Jeg nøyet meg med en boks brus som jeg snart tok med meg ut for å unne meg en røykepause mens jeg ventet på mine venner fra nordøst-England, og jeg hadde ikke før gått utenfor før Katie parkerte sin Peugeot (passende nok på et stadion som nå har sponsornavnet Peugeot Ashfield Stadium) og kom ut fulgt av sin kjæreste Lee og den unge Connor Lamb. De hadde også tatt med seg den gamle ‘grinebiteren’ John McClure på turen opp til Glasgow, og vi slo oss snart ned sammen i påvente av kamp.
Det var etter å ha sett mitt kampvalg for dagen at de hadde bestemt seg for å ta turen opp hit for å treffe meg, samtidig som de syntes det virket som et spesielt og originalt valg, og de lurte på hvorfor jeg hadde bestemt meg for nettopp Ashfield. Jeg tror det etter hvert ble besvart da vi litt senere gikk inn på selve anlegget for å ta en nærmere kikk på Saracen Park, etter å ha bidratt litt til klubbkassa ved å gå til innkjøp av en mengde lodd. Skjønt først måtte vi selvsagt også smake på deres scotch pie, som ikke uventet fikk tommelen opp. I hvert fall fra de av oss som valgte denne delikatessen i stedet for sausage rolls eller andre ting som ble tilbudt. Men med litt fôr i magen og en ny boks brus i hånda, dukket jeg snart gjennom døra inn til anleggets indre sammen med de andre.
Dagens utgave av Saracen Park var faktisk ikke klubbens opprinnelige hjemmebane, for de spilte tidligere på en bane med samme navn som i 1934 ble revet for å gjøre plass til boliger. Etter tre år med banedeling med naboen Glasgow Perthshire på deres Kennoch Park (som ligger et steinkast unna), kunne de flytte inn på sin nye hjemmebane som egentlig het New Saracen Park, og som i 1937 sto ferdig noen få titalls meter lenger ned i Hawthorn Street – på motsatt side av nevnte Kennoch Park. I likhet med sin forgjenger fikk den navn etter hjørnesteinsbedriften Saracen Foundry som lå like ved siden av. Ashfield har helt siden den gang spilt her, og i 1949 fikk de for første gang selskap av speedway da Ashfield Giants flyttet inn. Den ordningen ble det slutt på i 1953, etter at speedway-klubben gikk under, men tre år senere begynte man i stedet å arrangere hundeveddeløp, og dette ble gjort her helt frem til 1998.
Speedway-sporten var tilbake da Glasgow Tigers i 1999 forlot Clyde FCs gamle hjemmebane Shawfield Stadium og flyttet inn her, og de har senere faktisk kjøpt stadionet som nå fremstår langt mer som speedway-stadion enn fotball-stadion. Både på utsiden og innvendig er det lite av skilt og reklame som vitner om at det spilles fotball her, mens det er et utall av store plakater og skilt fra speedway-klubben både inne arenaen og på dens eksteriør. Vi ble også fortalt at det i disse dager er langt høyere tilskuertall når speedway arrangeres her. Rett ved der vi kom inn på anlegget står det faktisk en minnes-stein for den norske speedway-kjøreren Svein Harald Kaasa, som jeg må innrømme å aldri ha hørt om, men som kjørte for nettopp Glasgow Tigers og omkom i en ulykke under et løp på Hampden Park i 1972.
Da vi kom gjennom døra fra ‘kafeteriaen’, befant vi oss under et overbygg som går ut fra dette bygget, og dette strekker seg bortover mot anleggets virkelige perle – nemlig den fantastisk flotte hovedtribunen som står midt på langsiden her. Dette er en virkelig klassisk sak som er opphøyet fra bakken og har hatt benkerader i tre, men de har åpenbart nå blitt polstret etter det mins skotske groundhopper-kollega (og orakel innen skotsk fotball) Scott Struthers hadde omtalt som en omfattende ansiktsløftning de senere årene. Bortenfor denne herlige tribunen har man nede mot den ene svingen en flott ståtribune med klassisk terracing, rødmalte bølgebrytere og et nokså lavt tak som ifølge en av mine kompanjonger nesten ga litt «hule-følelse».
Videre over på kortsiden der, har man i hjørnet ved den ene svingen en åpen ståtribune som er midlertidig og «stillas-aktig» i sin fremtoning. En slik variant har man en større utgave av over på bortre langside, men her var det også flere gode utkikkspunkt, og ved siden av et bygg helt øverst sto det til og med en TARDIS (de som måtte undre seg over hva det er, får se litt på den gamle britiske serien Dr. Who). På den andre kortsiden er det ikke noe av tilskuerfasiliteter; kun en traktor og en haug av andre arbeidsredskap til bruk på banen. Jeg likte meg umiddelbart på Saracen Park, og på stående fot kan jeg i hvert fall ikke huske å ha vært på flerbruksanlegg (med løpebaner, speedway-baner eller annet mellom tribunen og gressmatta) som jeg har likt bedre.
Nevnte Scott Struthers hadde også fortalt meg at gressmatta på Saracen Park faktisk akkurat er innenfor minstekravene til størrelse, og at det er den smaleste banen i skotsk fotball. Til tross for speedway-banen hadde vi glimrende utsikt både fra hovedtribunen og fra utkikkspunktet på motsatt langside, og det var fra sistnevnte sted at vi så mesteparten av kampen. Før dagens kamp ble Central District Division Two toppet av Gartcairn som ledet på målforskjell foran Royal Albert som de også hadde en kamp til gode på. Dagens gjester på Saracen Park var Bellshill Athletic, som lå på tredjeplass tre poeng bak Gartcairn, og tre lag skal opp. Ashfield lå på sjetteplass, men hadde åtte poeng opp til tredjeplassen og spilte nå sin nest siste ligakamp for sesongen, slik at de ikke hadde annet enn æren å spille for.
I tillegg til å ha et opprykk å spille for, hadde Bellshill Athletic også gått ni kamper ubeseiret, så de vil nok ha vært favoritter denne dagen, men det var hjemmelaget som tok ledelsen etter sju minutter. Etter flott forarbeid på kanten og et glimrende innlegg fra Keigan Parker, raget Stevie Dymock høyest i feltet og headet kontant inn 1-0 på herlig vis. Bortelaget forsøkte å svare, og hadde blant annet en serie med cornere, men Ashfield forsvarte seg nokså godt. Vertene hadde ingenting å klage på da Euan Conroy nokså klønete ble lagt i bakken halvveis ut i omgangen, og dommeren pekte på straffemerket. Jamie Stewart tok ansvar, og hans straffespark fant nettmaskene selv om Ashfields nye keeper John Mullen nesten fikk fingertuppene på ballen. Ashfield svarte på imponerende vis, og tok fem minutter senere på nytt ledelsen da Keigan Parker lurte av en mann og sendte i vei et innlegg (eller var det virkelig ment som en avslutning??) som Bellshill-keeperen kun klarte å dytte inn i eget mål via den bortre stolpen. Et herlig mål var det uansett, og 2-1.
Hjemmelaget imponerte nå, og hadde tilsynelatende spilt på seg selvtillit. Joel Kasubandi fikk sin avslutning blokkert mens Stevie Dymock så sin volley suse centimetere over. Dymock var uansett snart på farten igjen da Ashfield fikk et frispark fra rundt 20 meter, og ved å hamre ballen direkte i mål noterte hans seg for sitt andre for dagen, og 3-1. Man sier at det alltid er et gunstig tidspunkt å score like før pause, og vi var på overtid da The Hill fikk fornyet håp. Også denne gangen var det et frispark, og etter at det ble slått på bortre stolpe, ble ballen headet tilbake gjennom hele Ashfield-feltet. Der kom Scott Simon stormende og hadde en enkel oppgave med å styre inn reduseringen til 3-2 foran det som ifølge vår beregning var 62 tilskuere (noe som også viste seg å bli det offisielle tilskuertallet, så kanskje brukte de rett og slett vårt tall).
Det var også stillingen ved pause, som vi benyttet til å slå av en ny prat med et par av Ashfield-representantene. En av de bekreftet vel også noe av min mistanke fra tidligere, at klubben begynte å slite etter hvert som mange flyttet bort fra området og demografien ble noe endret. Han var nå ellers spent på hva den sene reduseringen ville ha å si for andre omgang. Mens første omgang hadde vært en meget underholdende affære, ble andre omgang ikke helt det samme. Det hadde imidlertid vært en heftig og herlig kamp allerede fra start, med masse temperament. Vi følte vel dog ikke at det forsvarte at det til slutt var nesten et tosifret antall spillere som hadde fått se kortene til den kortglade dommeren. Vi hørte mange klage over at kamplederen vinglet ved å ikke følge linjen han hadde lagt seg på.
Ashfield virket nå fornøyd med å holde gjestene fra livet, og det meste av det bortelaget kom med var i forbindelse med dødballer og lange innkast. Da vi gikk inn i det siste kvarteret kastet Bellshill stadig flere fremover, og hjemmelagets Paddy Cullen fikk med nød og neppe kastet seg frem og blokkert et skudd som hadde kurs mot nettmaskene. Bortelagets desperate jakt på utligning ga nå også Ashfield visse kontringsmuligheter, men etter fire minutters tilleggstid blåste dommeren av med 3-2 som sluttresultat. En fin og fortjent seier for Ashfield, men selv om et Bellshill som innrømmet å ha spilt en svak kamp fortsatt kun hadde tre poeng ned til fjerdeplassen, hadde de i hvert fall fortsatt en kamp til gode på forfølgerne. Lee moret seg på sin side stort over at divisjonens desiderte bunnlag Newmains United (med 0-0-16 og -85 i målforskjell i ligaen) hadde fått hele 0-15 i sekken hos Cambuslang Rangers i en av cupene.
Lee fortalte også at de ved ankomst hadde kikket innom Ashfield Bar som ligger rett på utsiden, så de hadde tydeligvis vært innom der da jeg hadde sett de komme. Jeg hadde selv registrert baren der, men syntes fasaden så såpass sliten ut at jeg mistenkte at den kanskje var nedlagt. Klubbrepresentanten fra tidligere fortalte at dette ganske riktig hadde tilhørt klubben tidligere, men at den for noen år siden hadde blitt solgt og nå ble drevet uavhengig. Vi bestemte oss for å innta en forfriskning der inne før de returnerte til England og jeg stakk mot mitt hotell. Ashfield Bar viste seg å være langt finere og koseligere på innsiden, og vi trivdes såpass at det ble to glass før de andre bestemte seg for at det var på tide å bryte opp. Selv unnet jeg meg nok et påfyll før jeg gikk før å ta 18.03-toget tilbake til Glasgow Queen Street.
Wetherspoons-puben The Counting House var så full at et måltid der utgikk, og i stedet bevilget jeg meg en aldri så liten rast på et av mine faste Glasgow-vannhull; nemlig herlige The Horse Shoe. Etter at jeg hadde fått kvittert ut bagasjen og betalt ågerprisen for oppbevaringen, bestemte jeg meg for ikke å gidde å løpe til toget, men slo heller i hjel litt tid med en svinedyr pint på The Beer House inne på Glasgow Central stasjon før jeg kom meg med 19.42-toget. Det brukte kun tolv minutter til Crookston, der jeg hadde betalt £70 for to netters kost og losji ved Crookston Hotel rett ved siden av stasjonen. Crookston ligger mellom Glasgow og Paisley, og etter å ha sjekket inn bestemte jeg meg umiddelbart for å ta turen inn til Paisley.
20.24-toget brukte ikke altfor mange minutter til Paisley Canal, og rett ved ligger Canal Station, der jeg også fikk meg en middagsmat før jeg fortsatte til Tea Gardens Tavern. Det ble da også siste stopp før jeg etter hvert kom meg tilbake til Crookston med 22.05-toget. Det hadde vært en lang og innholdsrik dag, og jeg hadde virkelig satt pris på besøket til Ashfield og Saracen Park, som absolutt hadde svart til forventningene. Noe litt utenom det vanlig er det nok, men det kan absolutt anbefales. Jeg svingte så vidt innom hotellbaren ved Crookston Hotel, der det var godt besøk denne kvelden, men jeg trakk meg snart tilbake og la meg under dyna med en medbragt bok som jeg leste litt i før jeg slukket lyset.
Scottish ground # 22:
Ashfield v Bellshill Athletic 3-2 (3-2)
SJFA West Region Central District Division Two
Saracen Park, 7April 2018
1-0 Stevie Dymock (8)
1-1 Jamie Stewart (pen, 23)
2-1 Keigan Parker (28)
3-1 Stevie Dymock (33)
3-2 Scott Simon (45+1)
Att: 62
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 08.04.2018: Crownpoint United v Overlee Partizans (@ Stenhousemuir)
Previous game: 06.04.2018: Stanway Rovers v Coggeshall Town
This day on the map here
