Lørdag 07.05.2016: Barnoldswick Town v Atherton Collieries
Det er ikke hver dag at jeg spiser frokost i såpass jålete omgivelser, men jeg hadde etter litt detektivarbeid valgt å teste tilbudet ved Brown’s Brasserie & Bar i Leeds sentrum. Klaveret var for anledningen ubemannet i de fasjonable lokalene, men det var likevel akkompagnert av taffelmusikk at jeg inntok en herlig full english breakfast som fortjente litt ekstra drikkepenger. Deretter var det bare å returnere til Discovery Hotel og pakke sammen sakene for å forlate Leeds med 11.56-toget til Skipton. Turen langs Airedale Line tar snaut tre kvarter, og ved endestasjonen kunne jeg stige av med god tid på meg til å finne bussholdeplassen for min videre transport.
Under planleggingen av turen var dette en dag som voldte meg litt hodebry, og til tross for et stort utvalg av kamper, hadde jeg lenge store problemer med å bestemme meg for en destinasjon. Det hadde delvis bakgrunn i at jeg hadde bestemt meg for å ha base i Manchester dagen etter, for med tidlig avspark i Bury på søndagen, hadde det vært mest ideelt å også våkne opp der. Utfordringen var at hotellprisene i Manchester – uvisst av hvilken grunn – var skyhøye på lørdagen. Derfor begynte jeg tidlig å se på alternative overnattingssteder for fredagen i de nærliggende områdene, samtidig som jeg saumfarte kampprogrammet etter kamper som jeg kunne se på vei til et slikt overnattingssted. En venninne i Warrington ‘maste’ om at jeg skulle komme dit igjen, og det var for så vidt ingen dum beliggenhet i så måte, og der slapp jeg også langt billigere unna enn i Manchester.
Med hotellet der booket, gjensto det bare å bestemme seg for kamp, og jeg var nokså fristet av hjemmekampen til Malvern Town, men en nokså håpløs reisevei gjorde at jeg valgte den bort slik at jeg får ha et besøk der til gode. I stedet falt valget på Barnoldswick Town v Atherton Collieries i North West Counties League Premier Division, og selv om det var en kronglete reisevei også herfra ned til Warrington etter kamp, var den ikke verre enn at jeg fant ut at den var verdt det. Planen var lagt. Jeg lot bussen ‘The Witch Way’ passere for å i stedet vente på buss 180, som tilsynelatende var noe mer gunstig for meg, samtidig som det også var denne bussruten som skulle frakte meg videre fra Barnoldswick til Clitheroe etter kamp.
Det var kanskje litt flaks at jeg hadde tatt et tidligere tog enn strengt tatt nødvendig og dermed hadde litt ekstra tid på å orientere meg frem til holdeplassen før bussen skulle plukke opp klokka 13.17, for den eneste holdeplassen jeg så på riktig side av hovedveien utenfor Skipton stasjon hadde ingen informasjon som vitnet om at buss 180 stoppet der. I tillegg fikk jeg ikke holdeplassens plassering med å stemme i forhold til Google Maps, som hevdet at den skulle være på motsatt side av oppkjørselen til togstasjonen. En forbipasserende kar i tog-uniform fra selskapet Northern kunne heldigvis kaste lys over saken og bekrefte at jeg sto på riktig holdeplass, da holdeplassen nylig hadde blitt flyttet noen titalls meter i forbindelse med utbedring av krysset der. Noen minutter forsinket kom omsider bussen, og i samråd med sjåføren kjøpte jeg en dagsbillett før jeg kunne krysse over grevskapsgrensen fra North Yorkshire til Lancashire.
Barnoldswick – eller Barlick, som de lokale ynder å kalle stedet – er en by som ligger helt øst i det som i dag er grevskapet Lancashire. Her ligger den vel bortimot halvannen norsk mil nord for Burnley, og det er snaut fem norske mil til både Leeds, Manchester, og Preston. ‘Barlick’ var i århundrer en liten landsby, men da Leeds and Liverpool Canal og senere jernbanen (som ble stengt i 1965) ankom, skjøt den allerede eksisterende ull-industrien fart, samtidig som det ble et av regionens mange sentre for tekstilindustri. De skal på det meste ha hatt 13 spinnerier her i Barnoldswick, og Bancroft Mill var det siste som ble åpnet, rett etter første verdenskrig. Det har nå delvis blitt gjort om til museum, men jeg hadde selvsagt andre planer i byen med rundt 11 000 innbyggere.
Fra 1894 til 1974 tilhørte Barnoldswick grevskapet West Yorkshire, selv om både postadresser og telefonnummer allerede den gang knyttet de opp mot Lancashire. Da de i 1974 sammen med noen mindre omkringliggende landsbyer ble flyttet over til å sortere under Pendle-distriktet av Lancashire, var det et sårt punkt for mange av innbyggerne…og det er faktisk fortsatt til en viss grad tilfelle den dag i dag, der mange av de lokale vil kunne påstå ganske hardnakket at de ikke er noe som helst annet enn vaskeekte Yorkshiremen. Så kanskje skal jeg ikke si at jeg satt foten på ‘Lancashirsk’ jord etter et drøyt kvarter på bussen, men klokka var i hvert fall fem over halv to da jeg takket sjåføren og steg av i den nordlige utkanten av Barnoldswick og kunne traske de fem minuttene til dagens kamparena.
Jeg betalte £5 for inngang, og et eksemplar av dagens kampprogram gjorde meg ytterligere £1 fattigere, men nå var jeg først og fremst innstilt på å få slengt fra meg bagen. Derfor satt jeg kursen rett mot klubbhusets flotte bar, der jeg fikk sette fra meg pikkpakket i et hjørne etter å ha betalt £2,30 for en boks med Strongbow. Etter å ha tilbragt mesteparten av turen hittil nede i sør, hadde jeg etter hvert blitt ganske lei av en meny som på kampene stort sett besto av burger, chips, burger & chips, chips & burger, eller ‘chips with chips and more chips’, så nå når jeg var tilbake i nord-England som kulinarisk sett gjerne er litt mer interessant og tradisjonelt, ble jeg også fristet av paien som mannen på sidebordet nå fikk servert. Jeg ble fortalt at de foreløpig kun hadde chicken & mushroom pie, men det var godt nok for meg, og for rimelige £1,80 fikk jeg en stor pai med mushy peas og brun saus, servert på ordentlig tallerken. Og det var et herlig måltid!
Barnoldswick Towns hjemmebane har nå i årevis gått under sponsornavnet Silentnight Stadium som følge av en sponsoravtale med en tilsynelatende lojal tilhenger i den lokale senge- og madrass-produsenten Silentnight. De har etter hvert klart å gjemme anleggets opprinnelig navn ganske ettertrykkelig; faktisk så godt at jeg virkelig måtte grave for å finne det jeg mistenker er riktig svar. Jeg ser at det visse steder omtales som West Close Road (og i ettertid ser jeg også en variant med bare West Close), spesielt i eldre artikler, så derfor var det det jeg bestemte meg for å benytte meg av. Jeg burde også vurdert muligheten for at Victory Park kan ha vært det tidligere navnet, for det er navnet på et større grøntområde som omkranser stadionet og har en rekke andre baner og fasiliteter for andre idretter. Det som uansett er på det rene er at det er et nokså koselig stadion jeg gikk ut for å ta en nærmere kikk på.
Man kommer inn i hjørnet på kortsiden som kalles ‘Sewer End’ etter kloakkrenseanlegget et steinkast unna på utsiden her. Foreløpig kjente jeg ikke noe til ufine lukter, men på denne kortsiden har man mye av anleggets fasiliteter – inkludert det nevnte klubbhuset. Mellom inngangspartiet og klubbhuset er det en tribuneseksjon med to rader med blå plastseter. Disse er nummererte, men jeg la senere merke til at det tydeligvis har gått vedkommende hus forbi da de ble installert, for de står fullstendig hulter til bulter om man går ut fra numrene. På andre siden av klubbhuset har man to tilsvarende tribuneseksjoner, slik at alle sitteplassene er å finne på denne kortsiden. Sett fra denne enden av banen, byr venstre langside utelukkende på såkalt hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside. På den andre langsiden har man i tillegg det som må kunne kalles anleggets hovedtribune midt på langsiden. Denne gir tak over hodet til stående tilskuere, og er originalt nok bygget i stein; noe som gir en fin touch. Det er også på denne langsiden at man finner de to laglederbenkene.
Det var en klubb med samme navn som spilte i 1920- og 1930-årene, men dagens klubb ble stiftet så sent som i 2003, etter en sammenslåing av Barnoldswick United og Barnoldswick Park Rovers. Klubben selv synes dog å regne sin historie tilbake til 1972 og stiftelsen av nevnte Barnoldswick United. Denne fikk først navnet Barnoldswick United (1972), og ved å inkludere årstallet slapp de å overta gjelden til en tidligere Barnoldswick United som gikk konkurs. Som de selv sier i sitt program; slik er ikke av liten betydning for en Yorkshireman (Yorkshire-folket har litt av det samme ryktet som sunnmøringer, eller som bl.a. Donald Duck har gitt skottene, og her ser man for øvrig igjen denne Yorkshire-koblingen). Klubben spilte sine første år i Craven & District League og East Lancashire League før de tok skrittet opp i West Lancashire League. Der befant de seg også når de i 2003 altså slo seg sammen med Barnoldswick Park Rovers og tok dagens navn.
Barnoldswick Town fikk sommeren 2009 innpass i North West Counties League (NWCL) Division One, og deres målsetning foran debutsesongen i en ny liga var å ikke rykke ned. I stedet endte det med 2. plass og opprykk til Premier Division, der de har holdt seg siden. Igjen var målsetningen å ikke rykke ned, men de debuterte på 7. plass, som igjen ble fulgt opp med historisk bestenotering i form av 4. plassen våren 2012. Etter en 9. plass, gikk det deretter litt tyngre, med to sesonger der de har vært å finne på nedre halvdel av tabellen. Det var med nød og neppe at de klarte seg unna nedrykk forrige sesong, men denne gang var Barlick i ferd med å gjøre en bedre sesong igjen, og lå på øvre halvdel før siste serierunde.
Det var altså duket for den avsluttende serierunden i NWCL, og oppmerksomheten var først og fremst rettet mot tittelkamp mellom Colne og Runcorn Linnets (som begge seiret slik at Colne tok tittelen og opprykket til NPL), i tillegg til en dramatisk nedrykksstrid. For Barnoldswick Town sin del la de beslag på 10. plassen (av 22), og hadde ett poeng opp til Padiham som på plassen over hadde en råtøff sesongavslutning hjemme mot et Runcorn Linnets som måtte vinne for å ha noen sjanse for å rykke opp…og gjerne vinne stort. Det var da heller ingen walkover som ventet Barlick, for dagens gjester var Atherton Collieries, som til tross for å være nyopprykket har gjort en fantastisk sesong ved allerede å sikre seg 3. plassen, samtidig som de hadde spilt seg frem til NWCLs ligacupfinale. Denne skulle spilles på nøytral bane hos Fleetwood Town kun tre dager senere (og kun én dag etter at de hadde møtt Prestwich Heys i finalen av Boston Hospital Cup, om man vil legge til det), og det skulle etter hvert vise seg at gjestene valgte å hvile noen av sine spillere – ikke minst ligaens toppscorer Mark Battersby.
Da jeg gikk for å ta en runde rundt banen, kom jeg foreløpig ikke lenger enn like utenfor klubbhuset, der jeg støtte på kjentfolk i form av groundhopper-paret Lee og Katie. De hadde kjørt fra nordøst og hadde med seg Katies datter Jade, og jeg ble nå stående å snakke litt med de, før vi gikk for å se på lagoppstillingene som ble hengt opp utenfor klubbhuset. Jeg var ikke overrasket over å se de her i Barnoldswick, for Katie hadde gitt beskjed et par dager i forveien at de også hadde valgt seg Barlick som reisemål. Jeg var da kanskje mest overrasket over at det var her jeg ville se de, og ikke på en av mine kamper i nordøst, men nå mot slutten av sesongen var visst Katie lei av å besøke de samme banene om og om igjen i Northern League, Wearside League etc og ville reise lenger for å få oppleve noen nye steder og baner.
I rettferdighetens navn skal det nevnes at også hjemmelaget hadde et par fravær, men i motsetning til gjestene hadde de ingen flere kamper å ta hensyn til denne sesongen. Vi så da også at det var en nokså jevnspilt innledning der Harry Thompson hadde den første sjansen for hjemmelaget. Hans skudd gikk over målet til Colls-keeper Kyle Haslam, men like etter tok vertene ledelsen i kampens sjuende minutt. Den storvokste Barlick-spissen Matthew Simpson så ut til å miste kontrollen over ballen, men den fant veien til Dalton Hutchinson som satt ballen i mål via stolpen. 1-0, og vertene fremsto nå på en måte som gjorde at et nytt hjemmemål virket noe mer sannsynlig enn en utligning. Simpson hadde en dupper som landet oppå mål, og Mark Threlfall brant en stor mulighet da han ble spilt gjennom alene med keeper. Jonathan Hurst, James Kirby og Kristian Holt hadde muligheter for gjestene, men i stedet var det Barlick som med drøye sju minutter til pause doblet sin ledelse. Denne gang gjorde hjemmelagets toppscorer Mark Threlfall ingen feil da han fra rundt 20 meter skrudde ballen i mål i det bortre krysset.
2-0 var også pauseresultatet, og jeg gikk for å ta noen flere bilder. Det var en dag med sol fra klar himmel, og det var så varmt at svetten silte i der vi sto i solsteken. Fotoforholdene var likevel ikke helt optimale, for på bildene kunne vi se en slags merkelig dis som vi ikke opplevde i virkeligheten. Selv Lee med sitt profesjonelle kamera bekreftet at han hadde de samme utfordringene, men vi fikk da etter hvert knipset noe som i hvert fall får dage sånn halvveis. Jeg har visst en stor fan i Jade, og tilbragte pausen med å være lekekamerat for henne – uvisst med hvilket hell, for jeg klarte ikke helt å finne 9-åringen i meg, men hun virket da fornøyd. Jeg tipper det ikke alltid er like morsomt for henne (og broren Daniel som denne gang ikke var med) å være med på alle disse kampene, men hun hadde nå faktisk selv begynt å notere i sin egen lille ‘fotball-bok’, så kanskje hun begynner å bli lettere ‘miljøskadet’.
Kristian Holt hadde tidlig i andre omgang en mulighet til å redusere, men hans flikk gikk utenfor. I stedet hadde vertene en formidabel trippel-sjanse da det var fullstendig kaos inne i feltet, og Colls-spillerne fikk blokkert på streken minst tre ganger i løpet av få sekunder før de fikk klarert. Threlfall avsluttet først via beina til keeper Haslam. Ballen havnet hos Ben Gorman som fyrte løs, men Josh Messer fikk blokkert før Dalton Hutchison sendte ballen på mål igjen. Haslam blokkerte skuddet, og da ballen spant i retning av krysset fikk Sulay Ahmed omsider headet unna. Et par minutter etter at timen var passert fikk likevel vertene sitt tredje mål, og det kom på en snodig måte etter at de hadde blitt tildelt et frispark så vidt inne på gjestenes banehalvdel. Fra rundt 35 meter sendte Harry Thompson ballen inn i feltet, og Colls-keeper Haslam kom ut for å plukke den i en klynge av spillere, men ballen gikk over alle og inn i mål mens Haslam ropte forgjeves på frispark. 3-0.
Jade fikk en skjennepreken av Lee for å ha forstyrret ham slik at han for tredje gang i kampen gikk glipp av målet, og hun hadde vel bare så vidt sluttet å furte da borte-keeper Haslam måtte plukke ballen ut av nettet for fjerde gang. Igjen var det Threlfall som var frempå med sitt ligamål nummer 18 for sesongen. ‘How the hell are you third in the league?’ undret en hjemmesupporter seg, og for gjestene skulle det bli enda verre, for etter at Matthew Simpson hadde truffet tverrliggeren, ble også Harry Thompson tomålsscorer da han satt inn 5-0 fra kort hold. Dette begynte å bli nærmest surrealistisk, men med seks minutter igjen fikk Colls i hvert fall et trøstemål da James Kirby fastsatte sluttresultatet til 5-1 fra 25 meter. Han rakk også å brenne en enklere sjanse som ble reddet av hjemmekeeper Jordan Gidley før dommeren blåste av til jubel blant Barlick-folket og lettelse for Colls-folket.
Mens hjemmemanager Stewart Airdrie hadde ledet sitt lag for siste gang denne sesongen, hadde dog hans Colls-motpart Michael Clegg to kommende cupfinaler å se frem mot, og ikke minst ligacupfinalen i Fleetwood hadde supporterne forventninger til (de vant da omsider også finalen 5-1 over ligavinner Colne). Jeg tok snart farvel med Lee, Katie og Jade som satt kursen mot County Durham, mens jeg trakk meg tilbake til klubbhusets bar for å unne meg en boks Strongbow mens jeg ventet på bussen. Der rullet resultatene fra dagens FL-kamper over TV-skjermen, og det slo meg at vi ikke hadde sett vår groundhopper-kollega Joseph Gibbons som er Colls-fan og synes å være på de fleste av deres kamper. Dette hadde da også Lee kommentert, men han hadde vel en god grunn til å befinne seg annensteds. Jeg hadde uansett noen trivelige samtaler med representanter for både borte- og hjemmefolk, før det var på tide å ta bagen på skulderen og slepe med seg pikkpakket ned til bussholdeplassen.
Jeg trasket nå ned til en annen holdeplass enn tidligere, og Barnoldswick sentrum virket nokså trivelig, selv om mange av butikkene nå var stengt, men det virker å ha en stor andel av uavhengige sjapper av diverse slag, og nærmest ingen store kjede-forretninger. Da buss nummer 180 kom, var det med samme bussjåfør som tidligere, og han brukte rundt 25 minutter på turen til Clitheroe, der jeg hoppet av rett utenfor togstasjonen. Herfra hadde jeg siktet meg inn på 18.45-toget, og etter en snau halvtimes ventetid kunne jeg ta fatt på ferden videre. Den skulle by på togbytter ved både Blackburn og Preston, før jeg omsider ankom Warrington Bank Quay like før klokka halv ni. Der var ikke været like fint som lenger nord, og det begynte å regne mens jeg spaserte mot hotellet. Jeg fikk sjekket inn før min venninne snart kom for å møte meg, og vi hadde en trivelig kveld før jeg falt i søvn etter en lang dag.
English ground # 348:
Barnoldswick Town v Atherton Collieries 5-1 (2-0)
North West Counties League Premier Division
West Close Road, 7 May 2016
1-0 Dalton Hutchison (7)
2-0 Mark Threlfall (38)
3-0 Harry Thompson (63)
4-0 Mark Threlfall (66)
5-0 Harry Thompson (79)
5-1 James Kirby (84)
Att: 105
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3
Next game: 08.05.2016: Bury v Southend United
Previous game: 06.05.2016: Campion v Huddersfield YMCA
