Lørdag 24.10.2015: Bedworth United v Bideford
Jeg hadde blinket meg ut 09.05-toget fra Feltham, men hadde planlagt å starte dagen med å først teste Travelodge-hotellets nye varme frokost-buffet. Da jeg bråvåknet noe senere enn planlagt måtte jeg imidlertid droppe de planene og svinge meg for å rekke det nevnte toget. Jeg rakk i det minste å ta turen innom ASDA-sjappa vegg-i-vegg med hotellet for å kjøpe inn frokost i forma av smørbrød og juice som jeg kastet i meg på toget til Clapham Junction, der jeg etter snaue tjue minutter hoppet av og hadde et kvarter på meg til å komme meg på neste tog som jeg skulle være med så langt som til Watford Junction. Der foretok jeg enda et togbytte, og jeg ankom omsider Coventry noen minutter før halv elleve.
Der hadde jeg betalt £35 for overnatting ved Highcroft Guest House, som i tillegg til prisen ble valgt fordi de tilbød innsjekking allerede fra klokka 11.00. Drosjekusken var tilsynelatende ikke helt sikker på hvor dette stedet var, men jeg klarte tydeligvis i hvert fall å forklare det såpass at han åpenbart fant ut av det og slapp meg av ved riktig adresse i Barras Lane. Det var imidlertid ikke vanskelig å forstå at dette kunne være vanskelig å finne, for det var ingen skilting, og adkomsten gikk via noen trapper som førte opp langs en skråning der en rekke med hus lå oppe tilbaketrukket oppe på toppen. Jeg fikk raskt sjekket inn, og ikke lenge etter var jeg på farten der jeg valgte å spasere tilbake gjennom Coventry sentrum på vei tilbake til jernbanestasjonen.
Etter rundt tjue minutters gange var jeg tilbake ved stasjonen og kunne igjen sette meg på toget. Bookingen i Coventry var den første jeg gjorde, og den ble til og med gjort på et tidspunkt da mesteparten av den øvrige turen såvidt hadde nådd planleggingsstadiet. Grunnen til det var at min kompis Andy slo på stortromma i forbindelse med sin 50-års dag og hadde varslet stort kalas med konsert og det hele i Coventry denne lørdagen. Men selvsagt hadde jeg da også planlagt litt fotball mens jeg befant meg i området og før det var tid for festivitas. I så måte var det lite som var bedre egnet enn hjemmekamp hos Bedworth United. Opprinnelig var det Solihull Moors v Brackley Town som hadde blitt vurdert, og det ble de ikke minst igjen da jeg fant ut at Bedworth nå har lagt kunstgress på sin hjemmebane, men med Brackley opptatt i FA Cupen ble det likevel altså Bedworth.
Bedworth er en markedsby som ligger i grevskapet Warwickshire i West Midlands. Om jeg sier at Bedworth ligger 9 kilometer nord for Coventry, 5 kilometer sør for Nuneaton, 163 kilometer nord for London, og 31 kilometer øst for Birmingham, burde byen ha blitt plassert ettertrykkelig på kartet. Byen vokste under den industrielle revolusjon, ikke minst takket være kullgruvedrift, men den siste gruven stengte i 1994. Med sin nærhet til Coventry, Birmingham og Leicester, er Bedworth med sine 30-35 000 innbyggere i disse dager i stadig større grad en pendlerby. På midten av 1800-tallet fikk byen for øvrig tilnavnet «Black Bedworth», grunnet sitt store antall skjenkestedet og mange tørste gruvearbeidere.
Jeg er ganske overbevist om at antallet puber i likhet med i landet for øvrig dessverre nå har blitt kraftig redusert i Bedworth, og jeg passerte vel såvidt jeg husker heller ingen der jeg etter et snaut kvarters togtur satt kursen strakt fra jernbanestasjonen til Bedworth Uniteds hjemmebane, The Oval. Det var vel noe slikt som 8 minutters gange før jeg ankom dagens kamparena med over en time og tre kvarter til kampstart, men jeg fikk likevel betalt meg inn med £9. Dagens program måtte jeg vente litt på, men jeg benyttet ventetiden med å ta en liten runde rundt banen og etter hvert oppsøke klubbhusets bar for å betale £2,90 for en pint med Carling cider.
The Oval ble bygget ut umiddelbart etter krigen, og jeg har sett årstallet 1946 nevnt i forbindelse med når man startet å spille her. Kanskje er det greit at man gikk bort fra det noe uheldige navnet The Knob, som tidligere ble brukt om det som nå er Bedworth Uniteds hjemmebane. Den domineres av hovedtribunen på bortre langside, og dette er en nokså fjong sittetribune som er opphøyet fra bekken og entres via trapper i forkant. Foran denne tribunen står laglederbenkene. Bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder, med unntak av et parti på nærmeste langside, der et overbygg fra klubbhuset gir tak over hodet for noen av de tilskuerne som velger å plassere seg her.
Til tross for at The Oval ligger nokså sentralt i Bedworth, har man likevel en skjermet beliggenhet i en grønn lunge, men så ligger den da også tett inntil en stor park. Det nye grønne metallgjerdet rundt selve banen gjør nok sitt til at anlegget får et litt moderne preg som fører tankene til sportskomplekser av nyere dato, og i forkant av 2014/15-sesongen la man ikke minst kunstgress. Jeg er som kjent ingen fan av sistnevnte, og det var faktisk grunnen til at jeg som nevnt begynne å kikke etter andre alternativer da jeg ble oppmerksom på dette. Men som man skjønner valgte jeg til slutt å likevel holde meg til planen, selv om jeg kanskje burde spart et slikt alternativ til en regnværsdag, med tanke på hvor pysete britene dessverre har blitt når det gjelder kanselleringer og «health & safety»-hysteri..
Mens jeg spaserte rundt banen stoppet jeg for å slå av en prat med det jeg antar er Deb, som var i ferd med å åpne sitt utsalg ved navn Deb’s Shed. Hennes bod står bed siden av hovedtribunen, og der hun selger både snack og supportereffekter. Jeg måtte innrømme å ikke være særlig begeistret for kunstgress, og selv om hun roste det opp i skyene og hevdet hardnakket at det fortsatt ble spilt «ordentlig» fotball med skikkelige taklinger og intensitet, lot jeg meg ikke helt overbevise. Etter en trivelig samtale benyttet jeg anledningen til å bytte £3 mot en pin til min samling, og satt som sagt deretter kursen mot klubbhusets bar.
Bedworth United påberoper seg historien til en rekke av Bedworth Town-klubber som har røtter tilbake til 1895, og stiftelsen av den første av disse. Tre klubber med navnet Bedworth Town opererte i tidsrommene 1895-1900, 1905-1922, og 1925-1940 før de la ned driften. Da man for fjerde gang startet opp igjen i 1947 var det igjen under Town-navnet, og klubben spilte i den halvprofesjonelle og ikke lenger eksisterende Birmingham Combination som de vant to ganger før de byttet til spill i West Midlands (Regional) League. I 1968 ble denne klubben reformert under dagens navn Bedworth United, og de sikret seg i 1972 innpass i Southern League.
Klubben spilte i 1980-årene sju strake sesonger i Southern League Premier Division, med 5. plassen i 1983 som beste resultat, før de rykket ned i 1989. Etter dette var de med varierende suksess et fast innslag i en av ligaens step 4-divisjoner som flere ganger har byttet navn, før de i 2012 rykket opp igjen via playoff etter finaleseier 3-1 over Beaconsfield SYCOB. Denne gang ble det med en sesong i Premier Division, og etter nedrykket befant de seg i ukjent farvann i NPL Division One South. Der slet de i bunnen, men ble foran sist sesong flyttet tilbake til Southern League (Division One Central), og etter en 4. plass sikret de seg igjen opprykk via playoff, etter å ha slått Barton Rovers 2-0 i playoff-finalen, slik at de nå igjen er tilbake i Premier Division.
Klubbens bar er flott og koselig, og mens jeg var i ferd med å gjøre kål på min første pint, fikk jeg nyss om at programmene hadde ankommet. Jeg ilte dermed ut og betalte £2 for et eksemplar som jeg tok med meg inn for nærmere studier mens jeg ladet en av telefonene og nippet til en ny pint. Programmet var nokså tykt og ganske innholdsrikt, og fikk helt klart godkjent. Det fortalte meg også at dagens kamp mot Bideford var en viktig kamp i bunnstriden, der The Greenbacks lå på nest siste plass med kun Paulton Rovers bak seg. Det er fire lag som skal ned, og med kun 8 poeng på 15 kamper hadde de 8 poeng opp til Histon, som lå på den siste sikre plassen. Det lovet heller ikke godt at hjemmelaget kom fra fire strake tap i ligaen, selv om de i den perioden hadde vunnet to cupkamper.
Ikke overraskende var det gjengs oppfatning blant hjemmefolket at denne sesongen kun dreier seg om å overleve i divisjonen, og at de vil si seg fornøyd om de ender på 20. plass og dermed såvidt unngår nedrykk. Det var jo heller ikke vanskelig å forstå den logikken når man kikket på tabellen, der det ikke sto så mye bedre til for gjestene fra Bideford, som befant seg på plassen foran sitt vertskap. To poeng skilte de to i gjestenes favør, og selv om det fortsatt var tidlig i sesongen var det kanskje ikke helt unaturlig at folk snakket om en kamp som ingen egentlig hadde råd til å tape. Mens jeg satt der kom også en klubbrepresentant som delte ut stensiler med dagens lagoppstillinger, og jeg fikk selvsagt snappet til meg en kopi. Dessverre så jeg ikke noe til delikatessen faggots som flere hadde tipset meg om at ble servert her, og måtte i stedet ta til takke med en cheeseburger før det var på tide å ta oppstilling før avspark.
Vertene fikk ingen heldig start på kampen da Edward Appleton måtte ut med skade allerede etter fire minutter, men det skulle snart bli så mye bedre for de grønnkledde. Allerede et minutt senere tok de nemlig ledelsen da Jordan Archer spilte gjennom Justin Marsden, og sistnevnte markerte sin debut med å sende vertene i ledelsen. Debutanten var igjen involvert ni minutter senere, da han fant lagkamerat Chad Degville-Cross, som etter å ha snodd seg unna to taklingsforsøk plasserte ballen i målbak Bideford-keeper Kyle Moore. Ut fra kommunikasjonen på mellom bortespillerne og manager Sean Joyce var det tydelig at Bideford var ukomfortable og hadde store problemer med å venne seg til det hersens kunstgresset, og vertene kunne etter 25 minutter økt til 3-0 da Daniel Creaney sendte i vei et skudd som smalt i stolpen.
Få sekunder etter hadde imidlertid gjestene en gyllen mulighet, men Sean Downing klarte ikke å score da han kom nærmest alene med keeper. Likevel virket det plutselig som om Bideford fikk skikk på sakene, for de var med ett langt mer med, og skapte flere farligheter. Kevin Squire var nestemann til å bli spilt gjennom, men heller ikke han klarte å overliste Greenbacks-keeper Denham Hinds, og da heller ikke hjemmelaget klarte å omsette de sjansene de nå fikk, sto det fortsatt 2-0 da dommeren blåste for pause. Ut fra den første halvdelen av omgangen var det overhodet ingenting å si på, og hjemmesupporterne var fornøyde i baren da jeg benyttet pausen til å unne meg en kjapp pint.
I motsetning til i første omgang hang gjestene med fra start etter pause, og de presset nå mer på. Ikke minst Kevin Squire var aktiv, og han var ikke redd for å løsne skudd, for han hadde en periode en liten privat kanonade mot Bedworth-keeper Hinds. Vertene virket på sin side fornøyd med å ha ballen og trille den frem og tilbake på kunstgresset – spesielt etter hvert som klokka stadig tikket nærmere full tid. Hjemmelagets Aron Wint hadde allerede sett en god avslutning reddet av Bideford-keeper Kyle Moore da han sent i kampen fyrte av et skudd som traff stolpen. Poengene virket uansett sikret for hjemmelaget da vi gikk over på tilleggstiden, og hadde det vært Premier League er det ikke unaturlig å tenke seg at majoriteten av et imponerende antall Bideford-fans ville forlatt stadionet for lengst.
Da Bedworth United tapte sin siste ligakamp på besøk hos Frome Town hadde de blitt senket av et seiersmål som kom tre minutter på overtid, men likevel ante de vel ikke noen umiddelbar fare for déjà-vu da innlegget fra Kevin Squire ble satt i mål av innbytter Jamie Chamberlain i kampens tredje tilleggsminutt. Men omtrent rett fra avspark surret vertene bort ballen, og midtstopper Chris McGrath sendte en lang ball opp mot Bedworth-feltet, der den falt til rette for innbytter Matt Hockley, og han satt inn 2-2. Det var virkelig overtidsdrama på The Oval, og mens hjemmefolket i hoderystende vantro konstaterte at seieren hadde blitt sølt vekk på noen sekunder helt på tampen, var det selvsagt fullstendig ekstase i Bideford-leiren.
Det som et minutt eller to tidligere hadde sett fullstendig håpløst ut hadde blitt realitet, og den lange veien tilbake til det den nordlige Devon-kysten (jeg ble fortalt at de regnet med bortimot fire og en halv times busstur tilbake) ville nok nå være langt lystigere. Lystig var det ikke hos hjemmemanager Stuart Storer og hans apparat, og det var tross alt ikke spesielt vanskelig å forstå akkurat det. Til syvende og sist var dette egentlig kanskje ikke noe godt resultat for noen av klubbene, der det endte 2-2 foran 163 tilskuere, og kanskje spesielt siden man snart fikk bekreftet at flere av de andre bunnlagene også hadde plukket poeng.
Fem-ti minutter etter kampslutt forlot jeg The Oval via det ene bortre hjørnet (der man har fin utsikt over anlegget) og trasket tilbake mot togstasjonen. Jeg hadde fått adressen for kveldens festivitas, slik at jeg ved ankomst tilbake i Coventry kunne orientere meg frem til riktig holdeplass for bussen som skulle frakte meg ut til lokalet i Tile Hill-området av byen. Selvsagt hadde jeg glemt å legge til side litt veksel, og da bussene i området ikke veksler, endte jeg opp med å måtte betale hele £5-seddelen for en billett som i utgangspunktet kostet £2. Jeg fikk om ikke annet bedt om en returbillett i tilfelle, men visste vel egentlig at returen til hotellet ville skje i taxi.
Etter en flott kveld med gamle og nye kjente trakk jeg meg tilbake en halvtimes tid etter midnatt, og fikk meg en overraskelse da jeg kom tilbake til Highcroft Guest House. De asiatiske innehaverne hadde surret med rommene slik at det nå var en familie på rommet jeg hadde fått tildelt, mens mine saker hadde blitt flyttet inn på et annet rom. I mørket der i gangen var jeg imidlertid ikke kar om å se lappen de hadde hengt opp på døra, slik at min knoting med nøkkelen førte til at familiefaren våknet og fortalte meg hva som hadde skjedd. Lettere brydd forsto jeg snart sammenhengen idet også den asiatiske fruen kom ilende, og om ikke annet kom jeg meg omsider i seng.
English ground # 304:
Bedworth United v Bideford 2-2 (2-0)
Southern League Premier Division
The Oval, 24 October 2015
1-0 Justin Marsden (6)
2-0 Chad Degville-Cross (15)
2-1 Jamie Chamberlain (90+3)
2-2 Matt Hockley (90+4)
Att: 163
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 25.10.2015: Grays Athletic v Welling United
Previous game: 23.10.2015: Hanworth Villa v Redhill
