Tirsdag 09.04.2019: Colne v Skelmersdale United
Etter en rask og enkel frokost i Stafford var det på tide å komme seg nordover igjen, og første etappe gikk med 10.35-toget som fraktet meg tilbake til Crewe. Etter et togbytte gikk neste etappe til Preston, der jeg hadde et enda raskere togbytte foran meg. Jeg kom meg med Northern Rail sin 11.57-avgang mot Colne, og i motsetning til da jeg to dager tidligere hadde benyttet East Lancashire line på vei fra Preston til Mill Hill, skulle jeg denne gang være med helt til endestasjonen Colne. Dagens tredje og siste tog-etappe tok en time og tjue minutter, slik at jeg litt etter klokka ett var vel fremme.
Colne er en markedsby som altså ligger i grevskapet Lancashire – en snau mil nordøst for Burnley, og ved den vestlige kanten av fjellkjeden Penninene. Byen har i dag snaut 18 000 innbyggere og har som så mange andre steder i regionen en lang historie med tekstilindustri. Allerede på 1400-tallet var Colne områdets viktigste senter for ull-handel, og etter den industrielle revolusjon ble den senere en såkalt mill town der tekstilindustrien var alfa og omega – spesielt etter ferdigstillelsen av Leeds and Liverpool Canal i 1816 og jernbanens ankomst i 1848. I det herrens år 1891 hadde eksempelvis Colne 30 bomullsspinnerier. Alt dette er selvsagt historie, og mange av disse er for lengst jevnet med jorden mens andre ha blitt erstattet med annen industri eller boliger.
Et lite steinkast fra stasjonen ligger Crown Hotel, der jeg hadde betalt £28,50 for kost og losji, og jeg fikk til og med sjekket inn ganske umiddelbart av det hyggelige men åpenbart travle personalet som var i ferd med lunsj-servering. En av de kjente personene som kom fra Colne var Wallace Hartley, som var kapellmester om bord på RMS Titanic og famøst nok skal ha ledet orkesteret som fortsatte å spille mens det sagnomsuste skipet sank i Nord-Atlanteren den april-dagen i 1912. Det har gjort at byens Wetherspoons-pub bærer hans navn, og det var dit jeg snart gikk for å få meg en tidlig middag. Med mat i skrotten kunne jeg bytte ut j2o med cider da jeg gikk videre til Duke of Lancaster, Market Street Tavern, og Jovial Hatters.
Det jeg hadde ventet på var at mikropuben Boyce’s Barrel skulle åpne, og da klokka omsider hadde passert åpningstid gikk jeg dit. Den ligger mellom Cask ‘N’ Keg og Tapster’s Promise, og siden også nå sistnevnte hadde åpnet, fikk jeg etter hvert testet også det etablissementet og bekreftet at det fikk tommelen opp. Deretter var det bare å ta en svipptur innom hotellet før jeg strevet meg opp bakkene mot kveldens kamparena som bærer navnet Holt House. Colne er nokså bakkete, og Colne FC har altså tilhold på toppen av en bakke like nord for sentrum. Det tok meg 15-20 minutter å gå dit opp, og etter å ha pustet ut kunne jeg betale meg inn med £8. I tillegg punget jeg ut ytterligere £2 for et program som skulle vise seg å være programmet fra den opprinnelige kampdatoen nøyaktig en måned tidligere.
Det har opp gjennom årene vært flere klubber som har benyttet Colne-navnet, og dagens utgave av Colne FC ble stiftet så sent som i 1996. Likevel kan man nesten ikke ta for seg deres historie uten å fortelle i hvert fall littegrann om den siste forgjengeren, Colne Dynamoes. Dette var en klubb selv ble stiftet først i 1963, men som i løpet av 1980-årene klatret voldsomt i pyramiden godt hjulpet av den styrtrike forretningsmannen Graham White som hadde en dobbeltrolle som både formann og manager og satset brukte enorme summer på ferden oppover i systemet. Etter flere år i toppen av Lancashire Combination var de i 1982 med å stifte North West Counties League som et resultat av sammenslåingen mellom nettopp Lancashire Combination og Cheshire County League.
NWCL hadde i sin første sesong tre divisjoner, og Colne tok plass i den nederste. Den vant de på første forsøk, men den virkelige klatringen startet med at de i 1987 ble flyttet opp ytterligere et hakk etter at en rekke NWCL-klubber hadde tatt steget opp i NPLs nye Division One. 1987/88-sesongen skulle bli en fest for klubben som ikke bare sikret seg NWCL-tittelen og ytterligere opprykk, men også vant FA Vase etter seier 1-0 over Emley i Wembley-finalen. Etter opprykket til NPL var påfølgende sesong var en parademarsj der de igjen tok tittelen og rykket opp i NPL Premier. Der var de enda mer suverene og vant våren 1990 tittelen med hele 26 poeng ned til toer Gateshead. Samtidig spilte de seg frem til semifinalene i FA Trophy, med seier over klubber fra nivået over, men måtte omsider gi tapt for Barrow.
Colne Dynamoes hadde tre strake opprykk bak seg, og regnet nå med at NPL-tittelen skulle bety et fjerde strake. Eier og manager White hadde spillere på lønningslista som visstnok tjente mer enn det som var vanlig for mange spillere i Football League, og han hadde hentet inn en rekke spillere med erfaring derfra (eksempelvis Liverpool-helten Alan Kennedy). De trakk også relativt godt med fans, for de snittet den sesongen over 1 300 tilskuere hjemme på Holt House. Imidlertid fikk de ikke godkjent sin hjemmebane for spill i Conference, og White forsøkte å få til en banedeling med Burnley (som han året før hadde for øvrig forsøkt å kjøpe) som til tross for løfter om god betaling avslo dette. Planer om et nytt stadion ble nå lansert, men på sommeren 1990 annonserte plutselig White at han i stedet hadde bestemt seg for å trekke seg ut og legge ned klubben.
Det tok fem og et halvt år før dagens Colne FC ble stiftet i januar 1996, og de startet opp i NWCL Division Two, der de var fast innslag på nedre del av tabellen inntil de plutselig vant divisjonen i 2004 og sikret opprykk til NWCLs toppdivisjon. Samme år tok de seg til semifinalene av FA Vase, men tapte der knepent for AFC Sudbury. I 2008 kastet også NWCL logikk på båten og omdøpte sin toppdivisjon fra Division One til Premier Division, og Colne etablerte seg etter hvert på øvre halvdel av tabellen. Etter en durabelig tvekamp med Runcorn Linnets kunne de våren 2016 juble over ligatittel og opprykk til NPL. Første sesong i NPL 1 North endte med play-off, der de led nederlag for Farsley Celtic. Denne sesongen heter avdelingen deres NPL 1 West, men Colne var igjen en av klubbene som jaget en plass i play-off.
Etter å ha betalt meg inn gikk jeg nokså raskt til klubbhusets bar, der jeg slo meg ned for å kikke litt i programmet over en pint. Det var først da jeg stusset over at det var en måned gammelt og dermed en smule mindre oppdatert enn ønskelig. De kunne strengt tatt solgt det for halv pris synes jeg, men det var uansett et flott program med godt innhold. Ståa var som sagt den at Colne jaktet play-off, men situasjonen var meget annerledes for kveldens gjester Skelmersdale United som lå som håpløs jumbo og stirret nedrykk til NWCL i hvitøyet. Ting forandrer seg fort i fotballen, og det virker egentlig ikke altfor lenge siden jeg så Skem spille finale i NPLs ligacup på Edgeley Park i Stockport påsken 2014, i en sesong der de som nyopprykket til NPL Premier hadde kjempet om play-off til Conference North. Siden den gang har de jo også mistet sin hjemmebane, så det har uten tvil vært en tung periode.
Holt House er anlagt på et slags park-område der det opprinnelig var flere baner som ikke var gjerdet inn. Det var først i 1975 at så skjedde samtidig med at nevnte Colne Dynamoes tok plass i Lancashire Combination. Alt om tilskuerfasiliteter ble reist mellom 1982 og 1986, da den klubben startet sin voldsomme klatring i pyramiden. Da de la ned driften var den en kort periode hjemmebane for Colne Royal British Legion (som også gikk under i 1995), og dagens klubb har spilt her helt siden de startet opp i 1996. Midt på den ene langsiden står hovedtribunen som byr på sitteplasser, mens man på motsatt langside har to små overbygg som har et par betongtrinn og gir tak over stående tilskuere. Nærmeste kortside har også både betongtrinn og et overbygg som strekker seg i hele banens bredde, mens man bak mål på motsatt ende av banen må nøye seg med såkalt hard standing under åpen himmel.
Holt House byr også på flott utsikt over åsene på motsatt side av Colne. Etter å ha benyttet en aldri så liten røykepause til å nyte denne utsikten, stakk jeg deretter innom klubbsjappa for å rote litt i bunkene av gamle programmer. Deretter rakk jeg et lite påfyll i glasset mens jeg tok tempen på stemningen blant supporterne. På min påsketur i 2015 hadde jeg sett det såkalte Pendle Derby mellom Nelson og Colne, og jeg husket fortsatt hvordan Colne-fansen den gang hadde vært en høylytt gjeng som skapte en god del stemning. Nå var de i godt mot foran kveldens kamp, og hadde åpenbart god tro på tre poeng. En av lederne til Skelmersdale United innrømmet på sin side at det nok gikk mot nedrykk etter en blytung sesong, men håpet at de kunne avslutte med stil og komme sterkere tilbake.
Jeg hadde også personlig stor tro på en hjemmeseier denne kvelden, men det var gjestenes Joel Douglas som fikk kveldens første sjanse da han avsluttet like utenfor, og de hang så absolutt godt med selv om Brad Lynch ved et par anledninger var skummelt frempå for vertskapet – ikke minst da Skem-keeper Ryan Kirkman måtte varte opp med en god redning på et av hans skudd. Første omgang bød ikke på de helt store sjansene, og det var mer jevnspilt enn jeg hadde forventet. Colne-keeper Hakan Burton var påpasselig da han rykket ut for å avskjære Liam Wood, mens Andy Hollins headet en corner ned til Simon Nangle som fikk omgangens største mulighet men så sin avslutning fra kort hold reddet av Skem-keeper Kirkman. Dermed målløst ved pause.
Brad Lynch hadde vært involvert i mye av det Colne skapte før pause, og mens jeg mesket meg med en pai og en kopp Bovril så jeg at han startet andreomgangen med å servere noen par skumle innlegg som Skem-forsvaret dog fikk ryddet unna. Det virket som om Colne presset mer på nå, men avslutningene traff ikke mål eller gjestene fikk klarert, og bakerst sto Kirkman en god kamp. Plutselig fikk også bortelaget to-tre gode muligheter på kort tid, men Colne slapp unna med skrekken. Jeg begynte så smått å mistenke en målløs kamp da et Colne-frispark inn i feltet kun ble halvveis klarert. Lee Pugh plukket opp ballen og tok seg inn i feltet der han tilsynelatende ble felt, men dommeren vinket spillet videre og ballen endte hos Oliver Wood som satt ballen i Skem-målet til 1-0 i det 78. minutt.
Nå måtte Skem enda høyere opp i banen, og det medførte at Colne nesten doblet ledelsen. Skem-keeper Kirkman reddet skuddet fra Matty Morgan med en beinparade før innbytter Brad Knox satt returen over mål, og dermed endte det 1-0 foran 172 tilskuere. Colne hadde tatt tre viktige poeng uten å imponere, eller kanskje var det Skem som hadde spilt en god kamp, for man måtte nesten ha litt medfølelse for de siden de fort kunne ha fått med seg et poeng for andre kamp på rad. NWCL blir imidlertid neste stopp, mens tittelkampen i første omgang sto mellom Atherton Collieries (som til slutt vant) og Radcliffe. I ettertid vet vi at Colne tok seg til play-off der de måtte gi tapt for Leek Town i semien.
Undertegnede takket for seg og ønsket lykke til før han gikk tilbake mot sentrum. Det gikk naturlig nok lettere i nedoverbakke, og jeg tok en tur innom hotellet der jeg for høflighets skyld også unnet meg et glass i puben der før jeg gikk for å taste ut en pub jeg hadde blitt tipset om. Jeg ble skeptisk til returen da veien til The Admiral Lord Rodney gikk ned en lang og voldsomt bratt nedoverbakke, men jeg fant snart ut at et besøk der uansett var verdt litt slit. Da det var på tide å ta kvelden fant jeg også ut at det gikk en annen vei opp til mitt hotell som ikke på noen måte var like bratt. Dermed kunne jeg krype under dyna uten å være i åndenød. Colne hadde vært et absolutt trivelig bekjentskap, og da mener jeg både byen og klubben.
English ground # 517:
Colne v Skelmersdale United 1-0 (0-0)
Northern Premier League Division One West
Holt House, 9 April 2019
1-0 Oliver Wood (78)
Att: 172
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church
Previous game: 08.04.2019: Silverdale Athletic v Leek CSOB (@ Stafford Rangers)
This day on a map / The whole trip on a map