Torsdag 13.04.2017: Campion v Dronfield Town
Turen gikk nå inn i sin andre uke, og også inn i en fase som skulle bli preget av årets store ‘Easter Hop’, som skulle tjuvstarte med én kamp denne kvelden, før den fortsatte med ytterligere tolv kamper over de neste fire dagene. Jeg hadde bestemt meg for å være til stede på flesteparten av disse – inkludert flere revisits – og hadde blant annet bestilt full pakke for NCEL-delen av arrangementet. Arrangementets base var flotte Cedar Court Hotel rett utenfor Wakefield, og moroa skulle starte med et besøk til Campion, som er nyopprykket og dermed var en ny destinasjon for nesten samtlige. Det var ikke tilfellet for meg, og da Bottesford Town etter hvert fikk en hengekamp omberammet til denne dagen, var jeg lysten på å dra dit. Det lot seg imidlertid ikke gjøre å ta seg tilbake til Wakefield etter kamp, og med kamp og ikke minst hotell allerede booket og betalt, valgte jeg å holde meg til det planlagte Hop-programmet inntil videre.
Men først var det på tide å forlate Darlington, og denne formiddagen hadde jeg ingen hast. Jeg var nokså tidlig oppe for å kjøpe inn en litt beskjeden frokost fra Sainsburys-sjappa oppe i veien, og kunne deretter ta livet med ro en time eller to før jeg tok med meg bagasjen, sjekket ut, og gikk for å ta plass på 11.13-toget som skulle ta meg direkte til Wakefield Westgate. Da jeg steg av der var klokka fortsatt ikke engang halv ett, så det var egentlig ingen vits å allerede sette kursen mot hotellet. I stedet trasket jeg ned til Wetherspoons-puben The Six Chimneys for å slå i hjel litt tid med en flaske j2o og et måltid. Torsdag er tross alt Curry Club, og da var det nesten obligatorisk for meg med en Beef Madras. Jeg var for øvrig ikke den eneste der som hadde kommet for å delta på årets ‘Easter Hop’, for det var flere kjente groundhopper-fjes å se på den store puben.
Mens de fleste av disse åpenbart hadde tenkt å slå i hjel ytterligere litt tid der, gikk jeg for å ta bussen ut til hotellet, og det første jeg så der var flere groundhoppere. Arrangør Chris Berezai var med et par medhjelpere allerede i full sving med forberedelser i et hjørne av lobbyen, og fikk snart også selskap av sin kollega Laurence Reade. Det var ikke spesielt enkelt for de å fokusere på å sette samme alle programpakkene så lenge utålmodige groundhoppere som ankom ignorerte skiltene som ba dem om å smøre seg med tålmodighet og gi de arbeidsro. Til slutt måtte man lage en hindring av utvalgte møbler som befant seg i denne salongen, med undertegnede utnevnt som vakt med arbeidsinstruks som gikk ut på å hindre de som måtte forsøke å forsere denne blokaden. Jeg hadde nemlig fått sjekke inn og installere meg på rommet, og kunne nå unne meg en pint fra hotellbaren mens jeg utførte denne oppgaven som i sannhetens navn først og fremst besto av å sitte i en stol som sperret veien.
Noe forsinket fikk man omsider orden i sysakene, og man kunne så smått begynne å tenke på avreise klokka 17.30. Sammen med faste innslag som Luke, Vinny og ‘Cropper’ benyttet jeg ventetiden med forfriskninger i baren, og etter hvert ankom bussen og man fikk omsider også samlet saueflokken og startet turen mot Bradford og Manningham. Fra min pakke med programmer tok jeg med meg kveldens kampprogram for å lese litt i det på bussen, og det viste seg å være et glossy program av typen der man bruker det samme omslag for alle kamper, mens det inni var lagt ved et oppdatert hefte som i seg selv kunne gjort nytte som kveldens kampprogram. Som nevnt ville dette for min del være en revisit, og jeg var nok ganske alene om det på bussen, for så sent som forrige sesong spilte Campion i West Riding County Amateur League da jeg ved mitt forrige besøk så Huddersfield YMCA løfte ligatittelen på Manningham Mills Sports Ground.
Bradford ligger i grevskapet West Yorkshire, snaut halvannen mil vest for Leeds. Byen har en lang historie som senter for ullindustrien som strekker seg tilbake til 1300-tallet. Det var på denne tiden at man også startet å utvinne kull, mens det noen hundre år frem i tid var tekstilindustrien som tok over og førte til en eksplosjonsartet vekst på 1800-tallet. Ellers er Bradford kjent for å være en av landets mest multikulturelle byer, og det er ikke minst tilfelle i Manningham-området der Campion hører hjemme. Da alvorlige raseopptøyer herjet England sommeren 2001, var Manningham sentrum for det som fikk navnet Bradford Riots, i tillegg til at man i 1995 hadde de såkalte Manningham Riots. Dette var også tidligere den ‘jødiske bydelen’ av Bradford, men det er kanskje ikke direkte overraskende at denne befolkningen har sett en sterk nedgang i et område som har fått rykte på seg som et vekstområde for radikal islamisering.
Fra min tidligere opplevelse av bydelen, visste jeg at den snarere er mer fremmedkulturell enn ‘multikulturell’, for det er nokså kjemisk fritt for briter av kaukasisk ætt her, og man kan fort få inntrykk av å befinne seg i Karachi snarere enn Storbritannia. Det er nok lenge siden Manningham var hjemsted for store tekstilspinnerier og herskapshus for regionens velstående kjøpmenn. Den enorme Lister Mills går også under navnet Manningham Mills og var i sin tid verdens største produsent av silke. Fortsatt står de enorme bygningene som landemerker i Bradfords skyline – ikke minst gjelder det den høye pipa som ses fra store deler av byen. I dag har deler av det enorme anlegget allerede blitt omgjort til leiligheter. Faktisk så har vel Campions hjemmebane vært en del av rekreasjonstilbudet til enorme Manningham Mills, der bortimot 7 000 av de ansatte i sin tid var med på spleiselaget som besørget fasiliteter for en rekke aktiviteter som fotball, cricket, tennis, bordtennis, snooker, bowls, og til og med ballroom dancing! Her er det mye historie, men det spørs om personene som i 1865 grunnla denne sportsdelen ville gjenkjent dagens anlegg, som jeg har sett omtales med en rekke navn – blant annet Scotchman Road etter veien som går forbi på utsiden.
Det er her man ankommer, og sammenlignet med min forrige visitt, var det denne gang langt mer folksomt utenfor, med klubbrepresentanter som pekte vei inn mot inngangspartiet på banens ene kortside, som domineres av det store klubbhuset. Fortsatt er det hard standing som gjelder på begge kortsidene og den bortre langsiden som deles med cricketbanen ved siden av. Og fortsatt er alt av tribunefasiliteter å finne på den andre langsiden, der en artig liten ståtribune i mur strekker seg rundt halve banens lengde. Drøyt halvparten av denne har en stillas-lignende konstruksjon i forkant som holder oppe et bølgeblikk-tak, og tilskuerne står på noen betongavsatser. Men noe nytt har skjedd, for ved mitt forrige besøk hørte jeg at de snart skulle få flomlys, og de da også kom på plass i fjor sommer. Videre var det snakk om å ordne opp på bortre kortside, slik at man kunne ta seg rundt hele banen, men denne kvelden var jeg faktisk ikke der borte for å sjekke opp eventuelle utbedringer. Ikke minst har klubben videre planer om minst en tribune på den ene langsiden, som er planlagt adskilt fra cricketbanen med et gjerde.
Dagens klubb ble opprinnelig stiftet i 1963 under navnet St. Edmund Campion og tok dagens forkortede navn i 1976. De spilte sine første år i lokale ligaer i Bradford, før de i 1981 tok plass i West Riding County Amateur League. I 1985 hadde klubben store økonomiske problemer og Campion AFC måtte ‘reformeres’, men i 1993 hadde de spilt seg opp i denne ligaens Premier Division. I perioden 2006-2008 vant de denne ligaens ligacup for Premier Division-klubber tre år på rad, og i denne turneringen var de også tapende finalist både i 2014 og 2015. Forrige sesong ble altså deres siste i West Riding County Amateur League, da de tok avskjed med en tredjeplass. Skjønt det er ikke helt riktig, for andrelaget har overtatt plassen i denne ligaen mens førstelaget altså fikk innpass i Northern Counties East League.
Den største forskjellen fra mitt forrige besøk var nok imidlertid rammen rundt, som var nokså fraværende den gang. I motsetning til da var det denne gang kampprogram, åpent klubbhus (med bar) og salg av klubbeffekter (slik at jeg omsider fikk snappet opp en Campion-pin). Det myldret av groundhoppere og mange kjente fjes, og klubben gjorde nok god business der de selvsagt hadde disket opp med både curry (kanskje ingen bombe i Bradford?) og chili. For £2 sikret jeg meg en porsjon av førstnevnte, og den var så godt at jeg bestemte meg for å returnere for å også teste chilien litt senere. Da cider-utvalget dessverre kun besto av Magners, måtte den imidlertid skylles ned med annen drikke, uten at det la noen demper på stemningen. Tyskeren Jens var selvsagt til stede, og noe annet var vel heller ikke ventet av en mann som for lengst har passert 6 000 besøkte fotballstadioner. Han hadde reist med sin faste reisepartner Magret, og de skulle jeg tilbringe en god del tid sammen med de kommende dagene.
Like forventet var det nok ikke å støte på andre nordmenn her, om jeg da ikke visste at Bjarte Wilhelm Hjartøy hadde hintet om at han ville innfinne seg hos Campion samt hos Garforth Town formiddagen etter, og oppe i klubbhusets bar så jeg ham da også snart der han satt med en pint og vinket meg over. Det ble tid til en trivelig prat over en pint, før det var på tide å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje utpå gressmatta. Med to ligakamper igjen av sesongen befant Campion seg på 8. plass i sin debutsesong i NCEL Division One, og de ville uansett ende mellom sjuende og niende. Klubbene fra tredje til sjette spiller jo playoff om opprykk fra denne divisjonen, men opp dit var det hele 13 poeng. Dronfield Town var på sin side nummer fire fra bunnen, men hadde betryggende klaring ned til de to bunnlagene Nostell Miners Welfare og Westella & Willerby.
Det har nok vært langt større tilskuermasser her i tidligere dager, men 268 tilskuere var visst faktisk rekord for Campion i nyere tid, men majoriteten av de var nok ikke altfor underholdt av de det så i første omgang, som egentlig kan oppsummeres ganske enkelt. Det var svært lite som skjedde foran målene, og det var som om kampen aldri kom riktig helt i gang. Det hadde rett og slett skjedd svært lite av interesse da jeg helt på tampen av omgangen slo av en kort prat med en klubbrepresentant som bekreftet at de forståelig nok var fornøyde med debutsesongen i NCEL, og som videre uttalte at et naturlig mål for neste sesong vil være å satse mot opprykk eller i hvert fall sikte seg inn på playoff-sonen. Da dommeren blåste av og jeg gikk for å hente meg en porsjon chili, var det altså målløst, og det var lite som hadde vitnet om det vi skulle få servert etter at pause-pinten var inntatt i klubbhuset.
Fortsatt befant jeg meg der – i ferd med å tømme glasset, og kikkende gjennom vinduet fra baren i 2. etasje – da det ble action umiddelbart. I omgangens første minutt tok Dronfield Town ledelsen da Daniel Wood leverte en utsøkt lobb over Campion-keeper Danny Armitage og i mål. Hjemmelaget gikk imidlertid rett i angrep, og et minutts tid senere fikk de straffespark da Eli Hey ble meid ned. Jeg raste ned trappa og kom meg ut tidsnok til å se at Jason Davis la ballen på straffemerket og omsatte i scoring. 1-1! Kampen dreide i hjemmelagets favør, men det var de siste drøye tjue minuttene at de avgjorde . Først var det den tidligere Ossett Town-spissen Danny Cunningham som sendte i vei et skudd som snek seg inn i nettmaskene bak Dronfield-keeper Jamie Davies, og med et snaut kvarter igjen økte Ben Kendall til 3-1 med et skudd i krysset. Noen minutter før slutt satt Eli Hey spikeren i kista og fastsatte sluttresultatet til 4-1 etter å ha vendt opp og sendt ballen i mål.
Det ble altså til slutt en overbevisende seier til hjemmelaget, og det var fornøyde groundhoppere som snart tok plass på bussen for å returnere til vår base utenfor Wakefield. Easter Hop 2017 var i gang, og de kommende dagens ville bli virkelig travle! Da vi kom oss tilbake til hotellet, var det en svipptur innom rommet før det etter hvert ble en liten samling ute i hotellbaren. Folk syntes tilfreds med arrangementets første dag, og praten gikk en stund til folk begynte å trekke seg tilbake. Etter at Chris tok kvelden, var det snart bare meg, Luke og Vinny igjen i baren, og da også jeg trakk meg tilbake rundt midnatt, var Vinny sistemann. Det var bare å få seg litt søvn før fredagens tre kamper, så jeg krøp snart under dyna og slukket lyset.
Revisit:
Campion v Dronfield Town 4-1 (0-0)
Northern Counties East League Division One
Manningham Mills Ground, 13 April 2017
0-1 Daniel Wood (46)
1-1 Jason Davis (pen, 48)
2-1 Daniel Cunningham (70)
3-1 Benjamin Kendall (77)
4-1 Eli Hey (87)
Att: 268
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £2)
Pin badge: £3
Next game: 14.04.2017: Garforth Town v Staveley Miners Welfare
Previous game: 12.04.2017: Coxhoe Athletic v Sunderland West End