Cinderford Town v Cambridge City 11.04.2017


Tirsdag 11.04.2017: Cinderford Town v Cambridge City

 

Etter en nokså sen natt var jeg ikke den eneste som fortsatt var trøtt da alarmen ringte og det var på tide å stå opp (etter litt heftig bruk av snooze-funksjonen), men mens min venninne Kay etter hvert dro på jobb, kunne jeg i det minste slappe av ytterligere en times tid før jeg etter hvert låste meg ut og lot buss 33 frakte den den korte turen til Thatto Heath togstasjon. Derfra tok jeg 08.57-toget til Wigan, der jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å innta en full english breakfast før jeg fortsatte ferden ned til Gloucester, som hadde blitt valgt som base for dagen. Det var ingen vits å ankomme lenge før man åpnet for innsjekking der nede, så jeg lot både ett og to tog gå mens jeg mesket meg på Weterspoons-puben Moon Under Water. Det var nemlig med stor glede at jeg hadde registrert at black pudding var tilbake på kjedens frokost-tallerken, med valg om å legge til delikatessen for 75p ekstra.

 

Dette var en dag der det tidlig på planleggingsstadiet var nokså begrenset utvalg av kamper som vakte min interesse i den engelske pyramiden, og derfor kikket jeg en stund på muligheten for å dra til den walisiske utposten Haverfordwest for å se Haverfordwest County. Jeg bestilte til og med hotell i byen, men med mulighet for avbestilling, og det skulle jeg benytte meg av da denne tirsdagen etter hvert begynte å bli fylt opp av hengekamper. Cinderford Town v Cambridge City var en av disse, og en jeg raskt fattet interesse for. Uten å foregripe begivenhetenes gang, dukket det samtidig opp fristende saker i nordøst dagen etter, og da ville jeg få en langt enklere reise fra Gloucestershire enn fra Haverfordwest. Hotellet ble derfor kansellert, og etter å ha sjekket bussforbindelsen til Cinderford (der de få stedene som tilbød overnatting var temmelig dyre denne dagen), ble omsider ny bestilling lagt inn ved Station Hotel i Gloucester.

 

Jeg kom meg omsider på et av togene sørover fra Wigan North Western, og etter drøyt halvannen time kunne jeg stige av ved Birmingham New Street og forberede meg på den siste 50 minutter lange togetappen til Gloucester, der jeg fortsatt ankom en halvtimes tid før det oppgitte tidspunktet for innsjekking. Jeg hadde betalt £39 for kost og losji, og fikk likevel raskt sjekket inn og installert meg på rommet før jeg returnerte til puben i underetasjen for å sette meg ned med en pint mens jeg gikk gjennom et par saker og ting. Den ene pinten ble til to før jeg brøt opp og spaserte en tur rundt i sentrum. Det var fortsatt litt tidlig å sette kursen mot Cinderford, så jeg snappet opp et postkort til min mor som jeg satt meg ned for å skrive over en pint på The Regal. Deretter var det bare å traske den korte veien bort til byens bussterminal for å sette meg på buss 31 med en returbillett til Cinderford i neven.

 

Bussen brukte 35 minutter på turen til Cinderford, som er en liten by i den østlige utkanten av Forest of Dean, vest i grevskapet Gloucester. Vi befinner oss her et lite stykke vest-sørvest for ‘grevskaps-hovedstaden’ Gloucester, eller mellom Gloucester og den walisiske grensen som heller ikke er så altfor langt unna. Cinderford har rett i underkant av 8 500 innbyggere, og har en historie der gruvedrift har stått sentralt, med utvinning av jern og kull. Gruvene er nå for lengst stengt, og det skapte store problemer i Cinderford, men i dag har de blitt erstattet av annen blandet industri. Likevel kan man fortsatt se spor etter en fortid der gruvedriften var sentral; ikke minst i form av statuer og minnesmerker. I Forest of Dean er det visst masse villsvin, men jeg traff heldigvis ikke på noen kranglete representanter for denne arten da jeg steg av og orienterte meg frem til puben The Fern Ticket.

 

Planen var å også teste puben The Golden Lion, men der ble jeg møtt av låste dører, og returnerte derfor til The Fern Ticket for an andre pint. Bartenderen og et par av stamkundene ved baren mente at de nok holdt stengt for å få flere kunder til denne puben i dag, og jeg forsto at det måtte ha seg slik at de to hadde samme eier – noe jeg da også fikk bekreftet. Jeg har forresten lenge hatt lyst til å besøke den noe spesielle attraksjonen Littledean Jail, som er gjort om til et museum helt utenom det vanlige. Derfor har det lenge vært i tankene at det skulle gjøres når jeg besøkte Cinderford Town, men problemet er at også åpningstidene er temmelig sære, og denne dagen var det dessverre stengt. Hovedattraksjonen for meg denne dagen var jo uansett Causeway Ground og kampen som skulle spilles der, så jeg gikk snart dit opp for å betale meg inn.

 

Cinderford Town ble stiftet i 1922 og tok plass i Gloucestershire Northern Senior League, der de vant ligatittelen i 1939, før krigen satt midlertidig stopper for ligaen. Etter krigen var klubben å finne i Western League, der de i i 1957 vant daværende Division Two og rykket opp til den ligaens toppdivisjon, men to år senere takket de for seg og returnerte til Gloucester Northern Senior League. Der vant de igjen tittelen i 1961 og fulgte opp med to strake sesonger som nummer to, før de startet en periode der de var innom en rekke ligaer. Kort fortalt var det spill i både Warwickshire Combination, West Midlands (Regional) League, Gloucestershire County League og Midland Combination, før de i 1990 tok plass i Hellenic League Division One. Den ble vunnet på første forsøk, og i 1995 vant de også den ligaens Premier Division (i tillegg til to av ligaens cuper) og sikret seg dermed opprykk til Southern League.

 

Til tross for at de ved noen anledninger leflet heftig med nedrykk, klarte de å etablere seg på step 4 og ble et fast innslag i en av Southern Leagues Division One-avdelinger. I 1995/96-sesongen tok The Foresters seg til FA Cupens ordinære runder for første gang i klubbens historie. Etter at Tuffley Rovers, Gloucester City, Forest Green Rovers (etter to omkamper) og Bath City hadde blitt slått ut i kvalifiseringsrundene, ble Bromsgrove Rovers beseiret 2-1 i første runde. Også i andre runde måtte det omkamp til da Gravesend & Northfleet (identisk med dagens Ebbsfleet United) omsider ble for sterke. Så sent som forrige sesong gjorde de sin til da beste ligainnsats ved å vinne Southern League Division One South & West og sikre seg opprykk til Southern League Premier Division. Etter sesongslutt våren 2016 vakte det imidlertid oppsikt da de valgte å si fra seg opprykket for å bli på step 4.

 

Det startet en voldsom brudulje der Evesham United ble flyttet sidelengs fra Division One South & West til Northern Premier League Division One South. Det var de slett ikke fornøyd med, og anket avgjørelsen inn for FA, som reverserte avgjørelsen og bestemte at Cinderford måtte ta opprykket. Det igjen sørget for at Stamford, som allerede hadde blitt informert om at de ville bli benådet, likevel rykket ned, samtidig som det igjen fikk følger for et Corby Town som ble flyttet fra Southern League Premier til NPL Premier. Cinderford Town, som etter sigende hadde en gjeld på rundt £30 000 til skattemyndighetene, var redde for utgifter som følge av blant annet lengre borteturer, men fikk til slutt valget mellom å ta opprykket eller å si fra seg plassen i Southern League, og da var nok valget enkelt.

 

Det var tydelig at FA og ligaene på dette nivået ikke var vant med klubber som takker nei til opprykk, og selv om jeg i utgangspunktet er for at klubbene kan takke nei også enda høyere opp (som gammel Reading-supporter ønsket jeg eksempelvis ved deres siste Championship-tittel at de skulle vinne tittelen men kunne ‘slippe’ opprykk til Premier League), var vel saken her at Cinderford var lovlig sent ute med å informere om dette. Forhåpentligvis har alle parter lært litt av dette slik at det kan løses langt smidigere ved en eventuell tilsvarende situasjon i fremtiden. Nå skal det også sies at noen spekulerte i hvorvidt den plutselige uviljen mot opprykk skyldtes at føniksklubben Hereford samtidig rykket opp og ville bli en soleklar kandidat til å plasseres i nettopp Southern 1 South & West, slik at Cinderford-folket derfor så for seg en meget innbringende hjemmekamp mot Hereford dersom de ble værende. Det blir imidlertid kun spekulasjoner, og det blir litt søkt for min del.

 

Jeg fikk uansett avlevert min £10-seddel ved inngangspartiet, og fisket frem ytterligere £2 som ble byttet mot kveldens kampprogram. Det kunne jeg ta med meg inn i klubbhusets bar på den ene langsiden, og bla i mens jeg nippet til en pint Strongbow til £3,20. Da jeg første blinket meg ut denne kampen i Southern League Premier Division, var jeg klar over at det kunne vise seg å bli en kamp mellom to klubber som allerede hadde rykket ned. Vel, det var nå tilfelle med hjemmelaget, som etter tap for Banbury United tre dager tidligere hadde fått bekreftet nedrykket de i praksis hadde vært klar for en stund. Men Cambridge City hadde på sin side gitt seg selv fornøyet håp ved å vinne to strake kamper – en av dem det omvendte oppgjøret ti dager tidligere. Inne i klubbhuset dro jeg da også kjensel på deres formann Kevin Satchell i en liten gjeng med Cambridge City-representanter, og han endte jeg opp med å slå av en aldri så liten prat med.

 

Klubben har jo som kjent befunnet seg i en eksiltilværelse som har blitt noe lenger enn forventet etter at de forlot Milton Road i 2013, og nylig fikk planene om nytt stadion i Sawston et nytt skudd for baugen da en rettsinstans dømte til fordel for en lokal nabo som har klaget. Satchell hadde imidlertid tro på at neste rettsinstans vil finne i deres favør når saken skal endelig(?) avgjøres til sommeren. Om de da får den endelige byggetillatelsen håpet han på å kunne flytte inn i løpet av høstsesongen, men det gjenstår jo å se. De har i hvert fall sikret seg forlengelse av banedelings-avtalen med St. Ives Town, men akkurat for øyeblikket hadde var de nok mest opptatt av å kjempe mot nedrykk. De befant seg som nummer tre fra bunnen, etter poeng bak Hayes & Yeading United, men enda viktigere var det at de hadde tre poeng opp til Kings Langley på sikker plass. De hadde imidlertid kveldens kamp til gode, men også en langt dårligere målforskjell, så de trengte virkelig poeng.

 

Hva så med hjemmelaget? Avgjørelsen om å takke nei til opprykk var medvirkende til at manageren og så godt som hele spillertroppen forsvant, og det var nå kun to spillere igjen fra forrige sesongs spillertropp. Slik sett har ikke Cinderford gjort seg bort, for mange spådde at de ville bli en kasteball, og så ille har det ikke vært. Men vil de igjen satse på toppkamp neste sesong? De vil nok kanskje uansett ikke være blant favorittene, men man får se om den nye manageren Paul Michael får skikk på sakene. Jeg gikk uansett for å ta en runde rundt banen, og traff på Tony Morehead, som hadde kjørt tre timers tid fra Manchester. Causeway Ground har vært klubbens hjemmebane siden 1947, og har i seg selv en interessant historie. Man spilte tidligere på an bane ved navn Mousel Barn, men da man skulle starte opp igjen etter krigen, fant nemlig Cinderford Town ut at deres hjemmebane i mellomtiden hadde blitt solgt uten deres viten! Ikke nok men det, men en rekke utstyr og redskaper tilhørende klubben hadde også forsvunnet fra et redskapsskjul.

 

Klubben betalte den ikke ubetydelige summen av £1000 for tomtene som i dag huser Causeway Ground, og det påvirket økonomien såpass at den første tribunekonstruksjonen var et ombygget redskapsskjul. To større tribuner kom til i perioden frem til tidlig i 1950-årene. Stadionet forble deretter uforandret frem til 1994, da man påtok seg oppgaven med å jevne ut den betydelige hellingen som deres gressmatte hadde hatt. Av jorda som ble gravd opp laget man en liten voll på bortre langside, der man i forbindelse med opprykket til Southern League året etter anla noen små ståtribune-seksjoner med såkalt terracing. I dag er det først og fremst hard standing som gjelder på både denne siden og begge kortsidene. Majoriteten av tilskuerfasilitetene finnes på nærmeste kortside, der hovedtribunen i midten er anleggets perle. Dette er en klassisk og flott tribune som byr på sitteplasser. Ved siden av denne, nærmest inngangspartiet, har man en seksjon der stående tilskuere har tak over hodet, mens en mer vaklevoren utgave byr på tilsvarende lenger opp mot bortre kortside.

 

Denne kampen ble første forsøkt spilt i desember, og Cambridge City ble den gang «snytt» for seieren da kampen ble avbrutt nokså sent med The Lilywhites i ledelsen. Gjestene hadde åpenbart bestemt seg for å reise hjem til Cambridgeshire med alle poengene, for de gikk ut i hundre, og allerede i kampens femte minutt fikk de uttelling da en corner ble stusset videre og Norman Wabo styrte i mål på bakerste stolpe. 0-1 til de for anledningen lyseblå gjestene, og det var en ledelse som ikke ble truet med det første, for det tok tjue minutter før vertene hadde en avslutning som City-keeper Dean Snedker måtte hanskes med. Det var nå så som så med drama foran målene, og det meste av det som kunne minne om mulige farligheter kom i form av dødballer. Helt på tampen av omgangen var det tilfelle da Lee Stevenson kunne doblet ledelsen med et frispark fra langt hold. Det så nesten ut som om Foresters-keeper Cameron Clark ble litt satt ut, så kanskje var det en ørliten retningsendring, men uansett så (og hørtes) det ut for meg som om ballen smalt i stolpen. Uansett sto det 0-1 halvveis.

 

Etter en pause-pint var jeg klar for andre omgang, og fikk se keeper Clarke holde sitt Cinderford inne i kampen ved å redde en avslutning fra Oliver Snaith. Deretter var det Dan Walker sin tur til å teste Town-keeperen to ganger på like mange minutter, mens Snaith fikk en kjempesjanse da han etter nølende forsvarsspill ble spilt gjennom nærmest alene med keeper. Ballen fikk nok en litt ugunstig sprett for ham, for avslutningen gikk over mål. Cinderford hadde før dette hatt en mulighet i form av en heading like over, men til tross for at de hevet seg noe og hadde et og annet skummelt angrep, sto jeg med en følelse av at det var mer sannsynlig å se gjestene doble ledelsen. Men når man misser klare sjanser, kan man fort bli straffet, og det er kun én sjanse som skal til. Den fikk hjemmelaget helt på tampen, etter en høy ball inn i feltet, som etter en duell havnet i beina til Nick Harrhy. Han fikk ikke helt vendt opp og avsluttet slik han ville, og desperate City-spillere fikk klarert.

 

Dermed endte det med 0-1 og borteseier foran 102 tilskuere – for øvrig hjemmelagets laveste tilskuertall denne sesongen – og Cambridge City kunne legge ut på den lange hjemturen med tre viktige poeng i bagasjen. Jeg hadde sett meg ut 22.27-bussen tilbake til Gloucester, og kunne derfor unne meg en siste pint i baren, der jeg gratulerte Satchell & Co med seieren. Nå i ettertid vet vi jo at Cambridge City leverte en forrykende sesongavslutning med 5-1-0 på de siste seks, men likevel rykket ned. Så var det altså likevel to nedrykkere jeg så denne kvelden, selv om jeg på det tidspunktet ga Cambridge City en ok mulighet. Vel, jeg kom meg uansett tilbake med planlagt buss, og etter en siste pitstop på en Gloucester-pub. Min base for kvelden var strategisk plassert mellom busstasjonen og togstasjonen, så jeg hadde ikke lang vei til senga da jeg tømte kveldens siste glass og trakk meg tilbake like før midnatt.


English ground # 401:
Cinderford Town v Cambridge City 0-1 (0-1)
Southern League Premier Division
Causeway Ground, 11 April 2017
0-1 Norman Wabo (5)
Att: 102
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 12.04.2017: Coxhoe Athletic v Sunderland West End
Previous game: 09.04.2017: Aberdeen v Rangers

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg