Aberdeen v Rangers 09.04.2017


Søndag 09.04.2017: Aberdeen v Rangers

 

Da jeg kreket meg opp av senga i 08.30-tiden var det åpenbart at gårsdagens eskapader hadde satt visse spor, og selv etter en dusj var formen såpass under pari at jeg misunnet Anthony som hadde sluknet på hotellet sitt rett etter innsjekking kvelden før. Håpet var at en skikkelig full scottish breakfast vile bøte på den fysiske tilstanden, og jeg hadde valgt meg ut The Old Blackfriars som åsted for inntak av en slik. På veien dit måtte jeg imidlertid først innom togstasjonen i Aberdeen for å slenge fra meg pikkpakket på bagasjeoppbevaringen der i noen timer, men det var en rask prosess og attpåtil billig med kun £2 å betale. Vel fremme utenfor The Old Blackfriars registrerte jeg at de ikke åpnet før klokka 10, men det var ikke altfor lenge å vente før jeg ble sluppet inn og kunne bestille mens jeg ventet på Joanna og Anthony.

 

Groundhopper-paret fra Preston skulle og på dagens kamp mellom Aberdeen og Rangers, og hadde toget opp fra Glasgow sammen med meg kvelden før for å overnatte i Aberdeen. Det var tross alt tidlig avspark denne søndagen, og Anthony hadde vært behjelpelig med å skaffe billett. Han er Rangers-supporter som tilsynelatende er på de fleste av klubbens kamper, og med et nettverk i fotball-Skottland som gjorde at han via en bekjent i Aberdeen hadde klart å sikre oss billetter. Disse hadde det nok vært voldsom rift om, og oppbudet av både bortesupportere og politi utenfor pubene på torget ved Old Blackfriars bar tydelig bud om at en stor mengde bortefans allerede hadde ankommet. Jeg hadde gitt beskjed om mine frokostplaner og fikk beskjed om at de andre ville komme til Old Blackfriars for å møte meg der.

 

Kjært barn har mange navn, og ‘The Granite City’ og ‘The Grey City’ er blant en rekke kallenavn på byen som ikke helt uten grunn også kalles Europas oljehovedstad og ligger nærmest som en utpost langt nord langs den skotske østkysten. I selve byen bor det rundt 200 000 mennesker, og det gjør Aberdeen til Skottlands tredje største by. Aberdeen ligger like sør for utløpet til elven Don, og er en sammensmelting av de to middelalderbyene Old Aberdeen og New Aberdeen, som begge har en historie tilbake til 1100-tallet, og som for lengst har vokst sammen. Tidligere var fiske den klart viktigste næringsveien her, i tillegg til skipsbygging papir- og tekstilindustri, men oljefunnene på britisk endret raskt på dette. Byens havn har nå stor trafikk av forsyningsfartøyer som forsyner oljeindustrien i Nordsjøen, og helikopterflyplassen skal være verdens største. Kanskje ikke helt unaturlig at den norske vennskapsbyen er Stavanger.

 

Da vår Aberdeen-kontakt Paul Williamson ankom møtestedet, gjenkjente han meg og kom bort til bordet. På dette tidspunktet begynte jeg allerede å lure på hvor frokosten ble av, og da Joanna og Anthony ankom litt senere, hadde det gått rundt 40 minutter siden jeg bestilte. En ansatt kom først for å forhøre seg om hva jeg faktisk hadde bestilt, og få minutter senere returnerte han for å refundere meg og tilby meg en ny flaske j2o siden de hadde glemt meg! Han lovet at det nå ikke ville ta lang tid, og kort tid etter kom frokosten omsider på bordet – sent, men godt, og til og med gratis. Etter at jeg hadde fått presset i meg frokosten, brøt vi opp og spaserte i retning av Pittodrie Stadium. Det var en nokså enkel og grei spasertur, og da vi svingte til høyre og så stadionet foran oss, hadde vi brukt omtrent tjue minutter fra Old Blackfriars.

 

Vi kikket oss litt om på anleggets utside mens Paul fortalte om planene for et nytt stadion som klubben håper å bygge. Den siste tomta de nå har sett seg ut skal være ute i Kingsford-området, tilsynelatende langt ute i gokk nesten en mil vest for Aberdeen sentrum, og til tross for klager fra noen av de lokale innbyggerne, håper de at man vil få byggetillatelsen når lokale myndigheter skal ta den endelige avgjørelsen til sommeren. I så fall vil Pittodrie Stadium bli solgt til boligutbyggere, og av en eller annen grunn mener de at man i motsatt fall risikerer at klubben vil gå under, for i dagens moderne toppfotball kan man tydeligvis ikke lenger drifte en klubb og hevde seg sportslig uten å ha et mytt, topp moderne og gjerne sjarmløst anlegg et eller annet sted ute i periferien. Greit, det er satt litt på spissen, men jeg synes det virker temmelig drastisk å hevde at klubben ikke lenger vil være levedyktig om de må bli på Pittodrie. Skremselspropaganda??

 

Aberdeen FC burde være kjent for de fleste, men kanskje er det ikke alle som vet at de i 1903 ble stiftet etter at tre lokale klubber slo seg sammen – en annen klubb med navnet Aberdeen FC, Victoria United, og Orion. Den nye Aberdeen-klubben fikk året etter innvilget sin søknad om plass i den skotske ligaen, der de tok plass i andredivisjon. Til tross for at de debuterte med 7. plass våren 1905, ble de etter en avstemning valgt ut til å få rykke opp i den øverste divisjonen…og derfra har de aldri rykket ned! På grunn av stadig økende problemer under første verdenskrig valgte de imidlertid å trekke seg i 1917, men var tilbake igjen to år senere, selv om de måtte vente til etter andre verdenskrig før de så smått kunne begynne å forsyne seg av store titler.

 

Aberdeen hadde i 1937 tapt sin første finale i den skotske FA Cupen, men ti år senere var de tilbake under ledelse av manager Dave Halliday og sikret seg sin første store tittel med seier 2-1 over Hibernian i finalen. Våren 1955 tok de også sin første ligatittel før Halliday forsvant, men merkelig nok fikk de ikke representere Skottland i europacupen, da man av en eller annen grunn hadde valgt å sende en spesiell invitasjon til Hibs. Da Aberdeen i 1970 igjen sikret seg det skotske FA Cup-troféet hadde de fire strake finaletap bak seg i denne turneringen, men foran over 108 000 tilskuere på Hampden Park vant man altså igjen den skotske cupen med finaleseier over Celtic. Til tross for at de jevnlig kjempet om titler, bød imidlertid 1970-årene på relativt få troféer. Men så ankom Alex Ferguson i 1978 for å ta manager-jobben.

 

Han ledet klubben til sin andre ligatittel våren 1980, og dette bygget de på ved å vinne den skotske cupen tre år på rad i perioden 1982-1984, samtidig som de i 1983 vant den europeiske cupvinnercupen med finaleseier over Real Madrid, og deretter den europeiske ‘Super Cup’ med seier 2-0 over serievinnercup-vinner Hamburg. Forsvaret av cupvinnercup-tittelen endte året etter i semifinalen, der de tapte for Porto, men de hadde blitt et storlag og fortsatte altså å hanke inn titler hjemme i Skottland. Cup-triumfen i 1984 ble nevnt, og da de det året også vant ligaen betød det ‘The Double’. Ligatittelen ble forsvart med ny tittel i 1985, før de i 1986 nøyde seg med en cup-dobbel i form av triumfer i den skotske cupen samt en tredje triumf i ligacupen. Og deretter forsvant Ferguson til Manchester United i november 1986.

 

Etter dette har de ikke klart å fortsette trofé-sankingen fra 1980-årene, selv om de igjen vant både den skotske cupen og ligacupen i 1990. Det er deres siste store tittel, selv om de to ganger senere har vunnet den skotske ligacupen – senest i 2014, da de tok sin sjette ligacup-tittel. Siden Ferguson-æraen har de ved sju anledninger endt som nummer to i ligaen, men det nærmeste de har kommet ligatittelen er nok i 1990/91-sesongen, da tittelkampen ble avgjort på sesongens siste dag. Aberdeen tapte både kampen og tittelen til Rangers den gang, og fire sesonger senere var de faktisk i fare for å rykke ned da de endte nest sist og måtte gjennom playoff for å beholde plassen. Det klarte de med avgjørende seier over Dunfermline Athletic, men fortsatte å slite, og etter jumboplass i 2000 ble de kun reddet fra automatisk nedrykk av at skottenes Premier League utvidet fra ti til tolv lag og at Falkirks daværende stadion ikke oppfylte kravene til å få delta i playoff.

 

De siste par sesongene har pila pekt oppover igjen, og klubben jaktet nå sin andre strake andreplass i ligaen. De befant seg riktignok et lite hav bak de ufyselige grønn-hvite fra øst-Glasgow, som dessverre allerede hadde sikret seg ligatroféet, men de hadde en solid luke på 13 poeng ned til tredjeplasserte Rangers, som dog hadde en kamp til gode på The Dons. En hjemmeseier over Rangers denne dagen ville bety at Aberdeen ville feste et enda mer solid grep om andreplassen som de uansett ville være storfavoritt til. For Rangers sin del hadde de i hvert fall åtte poeng ned til St. Johnstone på fjerde, så det var mye vann mellom båtene i toppen. Paul leverte ut billettene han hadde sikret oss i hjemmeseksjonen, og jeg overleverte de £25 han hadde lagt ut for meg, før vi gikk til hver vår tribune. Joanna & Anthony hadde billetter på Main Stand på den ene langsiden, mens Paul muligens hadde plass på South Stand, og undertegnede på sin side kunne ta seg inn på den ruvende Richard Donald Stand.

 

Pittodrie Stadium har selvsagt blitt kraftig oppdatert og modernisert de siste tiårene, men likevel har deler av anlegget en del karakter, og det er jo et stadion med masse historie, slik at det etter min mening ville være synd om Paul får rett i at det sannsynligvis kun har et par sesonger igjen. Pittodrie har vært hjemmebane for dagens klubb helt siden starten i 1903, men er enda eldre enn dette, for fra ferdigstillelsen i 1899 var det den nevnte opprinnelige Aberdeen FC-klubben som spilte her. På den ene langsiden er Main Stand både anleggets eldste og mest karakterfulle tribune; bygget i 1925. På motsatt side er South Stand et motstykke i så måte, og lenge var denne langsiden uutviklet med en stor «voll», og senere en stor ståtribune under åpen himmel, mens den som på resten av anlegget nå har sitteplasser, samt et tak som ikke helt gir ly for alle de rundt 8 400 tilskuerne der er plass til der.

 

Det er også på South Stand at bortesupporterne blir plassert, og da ute på flanken nærmest den store Richard Donald Stand bak det ene målet. Sistnevnte er som nevnt en tribune som ikke minst fra utsiden ser temmelig voldsom ut. Med en kapasitet på drøyt 6 000, har den to nivåer med en rekke av tolv VIP-bokser mellom seg. Denne tribunen sto ferdig i 1993 og erstattet den tidligere Beach End. På andre enden av banen har man den langt mindre og eldre Merkland Stand, som kun har ett nivå, men som er tribunen man gjerne ser fotografert på utsiden, der klubbnavnet er hugget inn i granitt-fasaden ved det flotte inngangspartiet midt på. Atmosfæren var der for øvrig ikke noe å si på, der et par tusen tilreisende Rangers-fansen skapte et voldsomt liv allerede før avspark. De fikk tilsvar fra Dons-fansen, som også hadde kjent sin besøkelsestid, slik de stort sett gjør når Glasgow-gigantene er på besøk. Å si at de to store Glasgow-klubbene er meget upopulære i Aberdeen er ingen overdrivelse, og Pittodrie har igjen også blitt et vanskelig sted å gjeste.

 

Aberdeen sto meg 10-1-0 på de siste elleve hjemmekampene, og hadde dessuten vunnet 15 av de 17 kampene sine totalt sett. Rangers på sin side kom fra to strake poengdelinger, og det har nok blitt litt for mange av disse denne sesongen. Det gikk ikke lang tid før den hatske stemningen på tribunen kanskje hadde smittet litt over på spillerne som allerede etter noen få minutter røyk i tottene på hverandre etter takling av Jack Ryan på Joe Garner. Sistnevnte reagerte voldsomt, og de to knuffet og var oppe i ansiktet på hverandre, men det var direkte pinlig å se hvordan Rangers-spissen Garner kastet seg teatralsk i bakken før dommeren belønnet begge med gult kort. Etter et par halvsjanser til hjemmelaget, var det Garner som fikk kampens første skikkelige målsjanse da Kenny Miller snappet stjal ballen fra et Aberdeen-innkast og Rangers kom to mot to. Millers skudd gikk via en forsvarer og endte hos Garner, som dro av en mann, men skuddet ble reddet av Dons-keeper Joe Lewis.

 

Like etter leverte Garner en utsøkt crossball inn til Martyn Waghorn som på volley avsluttet over fra god posisjon, mens Aberdeen senere hadde et par angrep som kunne blitt virkelig farlige dersom den siste pasningen hadde vært mer presis. Dessverre var det i stedet til tider dårlige skuespillerprestasjoner som til tider satt preg på resten av omgangen. Først var det Dons-keeper Lewis sin tur til å vri seg i smerte et minutt eller to etter en duell der reprisene viste at ingen spiller var borti ham. Deretter var det Graeme Shinnie sin tur til å prøve seg som skuespiller, men når hans prestasjon nærmest fikk folk som Vin Diesel og The Rock til å fremstå som karakterskuespillere, er det kanskje greit å holde seg til å spille fotball. Det var uansett fortsatt målløst og altså uavgjort halvveis, og det var bare å håpe på bedre saker i den andre omgangen. Jeg vil da si at det ønsket gikk sånn noenlunde i oppfyllelse.

 

Rangers hadde flere forfall defensivt, og det begynte nok kanskje å vise seg etter pause, da Aberdeen tok grep, drevet frem av kantene Niall McGinn og Jonny Hayes (sistnevnte en spiller jeg husker fra hans tid i Readings ungdomsakademi) som tidvis terroriserte Gers-backene. I perioder var det bølge på bølge av røde spillere som stormet i angrep, og Rangers hadde sitt fulle hyret på å holde sitt vertskap fra livet. Imidlertid manglet ofte fortsatt presisjonen og hellet i den avgjørende siste pasningen eller innlegget, men etter en time fikk Adam Rooney en kjempesjanse. Jeg har ofte uttrykt tvil om hvorvidt Wes Foderingham er god nok i Rangers-målet, for jeg synes til tider at han kan gjøre mye rart, men han kan da også dra frem noen klasseredninger, og enhånds-redningen i dette tilfellet var definitivt en slik. Aberdeen fortsatte å presse på, men så…

 

Mot spillets gang kontret Rangers inn det første målet i det 79. minutt. Waghorns avslutning ble reddet, men veteranen Kenny Miller satt returen kontant i nettaket. Jubelen hadde fortsatt ikke stilnet i borteseksjonen da samme mann slo til kun et minutt senere. Joe Dodoo stjal ballen etter håpløst pasningsspill i Dons-forsvaret, og spilte frem Miller som trillet ballen forbi keeper Lewis til 0-2. Aberdeen virket helt lamslått, og kun drøyt tre minutter senere satt Joe Dodoo spikeren i kista da han fikk avansere merkelig upresset, trekke seg inn i banen og avslutte i mål. Mange av hjemmesupporterne som ikke allerede hadde reist seg for å gå, stormet nå mot utgangene i fullt raseri mens noen av de leverte en solid salve av ukvemsord mot borteseksjonen. På overtid var det nytt surr i Dons-forsvaret, og Dodoo stjal ballen og avsluttet i tverrligger, før Miller headet returen på mål, men måtte se at Andrew Considine reddet på streken.

 

Dermed endte det med 0-3, og selv om det må innrømmes at resultatet var temmelig flatterende, var det en fantastisk borteseier for Rangers. Likevel forbeholder jeg meg retten til å fortsatt være skeptisk til hvorvidt portugiseren Pedro Caixinha er rett mann i manager-stolen. Men det var nok som den mest fornøyde mannen på Richard Donald Stand at jeg forlot Pittodrie, men et forsøk på å snike meg innenfor de åpne portene på Main Stand for å ta et bilde derfra mot den store Richard Donald Stand ble bryskt avvist av en nokså uhøflig vakt, og med uforrettet sak trasket jeg mot Aberdeen togstasjon for å hente ut bagasjen, handle inn proviant for togturen, og sette meg på 15.28-toget mot Glasgow Queen Street. Vel fremme i Glasgow der ble det tid til et måltid på Bierkeller og en pint på den ikoniske Horseshoe Bar før Joanna & Anthony satt kursen mot Preston og jeg gikk for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet på Argyle Street, der jeg hadde betalt £38,50 for overnatting. Senere ble det en retur til The Horseshoe Bar for min del, før jeg trakk meg tilbake og tok kvelden.


Scottish ground # 16:
Aberdeen v Rangers 0-3 (0-0)
Pittodrie, 9 April 2017
0-1 Kenny Miller (79)
0-2 Kenny Miller (80)
0-3 Joe Dodoo (83)
Att: 19 332
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 11.04.2017: Cinderford Town v Cambridge City
Previous game: 08.04.2017: Cambuslang Rangers v Lesmahagow 

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg