Torsdag 14.03.2024: Crook Town v Whickham
Da jeg våknet i Newcastle denne torsdagen, var det vel vitende om at byen skulle være min base i ytterligere et døgn, men det var ikke der kveldens kamp skulle finne sted. Til tross for at min kamp denne kvelden skulle dreie seg om en såkalt revisit, var det noe av det jeg hadde gledet meg mest til på hele turen, for det ville by på en retur til et ikonisk non-league-stadion som er en av mine absolutte favoritter i engelsk fotball. Crook Towns hjemmebane, The Millfield, har uten høy stjerne hos de britiske groundhoppere. Majoriteten av de som har besøkt vil ha den ganske høyt oppe på listen over sine engelske favorittarenaer, mens den er et fast innslag på ønskelisten til de som ennå ikke har vært der. Siden det nå begynte å nærme seg elleve år siden min forrige visitt, følte jeg for et gjensyn, men det var en likevel ikke bare et enkelt valg.
Det var en del kamper til torsdag å være, og jeg kunne valgt å huke av en ny bane, men de fleste alternativene i så måte var temmelig langt sør, og en retur til Crook fristet såpass at jeg slo deg fra meg. Det var noe annet som ærlig talt gjorde det endelige valget enda vanskelige, for oppe i Glasgow, dit jeg uansett skulle dagen, skulle Rangers spille europacupkamp mot portugisiske Benfica. Det så imidlertid nokså vanskelig ut med tanke på billett, og da jeg etter hvert ble tilbudt en billett, hadde jeg allerede bestemt meg for å dra til Crook og lagt opp løpet med det i tankene. En full english breakfast ble nå inntatt på Wetherspoons-puben The Mile Castle, og etter hvert var jeg innom både Rafferty’s & No. 33 og The Forth før jeg kom meg med et tog sørover til Durham. Etter den korte togturen dit ned var det bare å tusle ned til byens bussterminal og komme seg med bussen til Crook.
Etter en snau halvtime på bussen kunne jeg stige av i Crook, som er en liten markedsby i County Durham. Den har i dag rett i overkant av 10 000 innbyggere, og ligger snaut halvannen mil sørvest for grevskapshovedstaden Durham. Crook var et landsbrukssamfunn før det tidlig på 1800-tallet ble funnet store kullforekomster nær overflaten. Snart var det over tjue forskjellige gruver i og rundt Crook, som i likhet med mange andre steder i denne regionen blomstret en stund som gruvesamfunn. Da nedgangstidene kom, kom de til gangs, og etter at gruvene stengte, var en periode over en tredjedel av Crooks innbyggere uten fast arbeid. Nå jobber folk i andre næringer, og en god del jobber nok nå i byer som Durham.
Mitt første planlagte stopp var puben The Mill, men det viste seg å holde stengt, så da fortsatte jeg i stedet til Market Place og slo meg ned på The Surtees. En middag ble etter hvert inntatt på Wetherspoons-puben The Horse Shoe Inn, og siden det tross alt var torsdag og ‘curry club‘ kunne jeg med god samvittighet bestille meg en stor porsjon Beef Madras. The Duck ble neste stoppested, før jeg også rakk en tur innom The Queen’s Head på vei til kamp. Crook Town skulle denne kvelden møte Whickham til kamp om poeng i Northern League Division One, og med halvannen times tid til kampstart sto jeg utenfor The Millfield og kunne betale meg inn med £7. Et kampprogram kostet ytterligere £1, og det tok jeg med meg inn i klubbhusets bar etter å ha bekreftet at jeg fortsatt nærmest kunne føle et historisk sus der jeg kunne ta meg innenfor og skue utover kveldens kamparena.
Crook Town har en innholdsrik og spennende historie. Klubben ble stiftet i 1889, og ble i 1896 med i Northern League, der de med unntak av noen få år har operert siden. I 1901 vant de sin første av fem titler i den gjeve FA Amateur Cup, da de slo King’s Lynn etter omkamp. Northern League ble vunnet i 1915, og i 1927 sikret de seg en ny ligatittel, men den påfølgende sesongen ble klubben suspendert og utestengt én sesong grunnet ulovlige utbetalinger til spillerne. I 1930 bestemte de seg for å bli med i den profesjonelle (og ikke lenger eksisterende) North Eastern League under navnet Crook FC. I 1931/32-sesongen spilte de seg frem til den tredje ordinære runden av FA Cupen etter å ha slått ut ligaklubber som Stockport County og Aldershot, men måtte der gi tapt for Leicester City. Den sesongen scoret for øvrig spissen Colin Cook hele 72 mål for Crook! Klubben begynte imidlertid å slite økonomisk, og var på konkursens rand da de i 1936 bestemte seg for å returnere til Northern League.
Da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, var det Crook Colliery Welfare som i noen år var klubbens navn, før man i 1949 returnerte til Crook Town, og en storhetstid sto nå for døren. Northern League-tittelen ble vunnet i 1953, 1959 og 1963, og sistnevnte er deres femte og foreløpig siste ligatittel i det som er verdens nest eldste fortsatt eksisterende liga. Det er imidlertid bragdene i FA Amateur Cup de nok er best kjent for, og meningmann her hjemme er rett og slett ikke i nærheten av å ane hvilken status denne gjeve cupen hadde på den tiden (før den i 1974 ble erstattet av dagens FA Vase). I 1953/54-utgaven møtte de grevskapsrival Bishop Auckland i den kanskje mest ikoniske finalen; en finale som også blir kalt ‘den lengste finalen’, og ble sett av hele 200 000 tilskuere over de tre finalekampene det tok å kåre en vinner. 100 000 tilskuere på Wembley så den første finalen ende 2-2, og det ble også resultatet foran 60 000 tilskuere på St. James’ Park i Newcastle, før Crook Town omsider vant 1-0 foran 40 000 tilskuere på Ayresome Park i Middlesbrough.
I 1959 var Crook Town tilbake på Wembley og sikret seg en ny FA Amateur Cup-tittel ved å slå Barnet 3-2, og i 1961 tok de sin fjerde tittel i turneringen da Hounslow Town ble slått 4-0 i omkampen etter 1-1 i den første finalen. Omkamp var det ikke behov for da Crook Town i 1964 finaleslo Enfield 2-1 og sikret seg sin femte og siste seier i den gjeve turneringen. Det er rett og slett kun grevskapsrival Bishop Auckland som står med flere titler i FA Amateur Cup (Northern Echo hadde for et par år siden en fin artikkel om den rivaliseringen), og Crook Town har for øvrig aldri tapt en Wembley-finale. Denne stortidstiden kan imidlertid virke som et fjernt minne innimellom, og i 1989 rykket Crook ned til Northern League Division Two for første gang. De har rykket opp og ned noen ganger mellom de to divisjonene i Northern League siden den gang, men har nå vært tilbake i Division One (som logisk nok er ligaens toppdivisjon og for ordens skyld tilsvarer nivå ni av den engelske fotballpyramiden) siden opprykket i 2021.
The Millfield var klubbens første hjemmebane, men den var da eid av Crook Rugby Club, og rugbykamper hadde prioritet, så Crook Town spilte noen år andre steder i byen før de i 1898 returnerte og kjøpte The Millfield for £625. Hovedtribunen som ble bygget der, ble senere erstattet av dagens flotte Grandstand, som nå har stått der siden 1925 og således har hundreårsjubileum neste år. Mot slutten av 1980-årene var den riktignok i så elendig forfatning at den ble vurdert revet, men heldigvis valgte man i 1989 å stedet gjennomføre en restaurering som ga den tilbake sin fordums glans. Denne tribunen fikk i 1960 selskap av den overbygde ståtribunen som står ved siden av på samme langside. Rundt banen ellers er det terracing og såkalt hard standing under åpen himmel.
Crook Town hadde også en viktig rolle av utviklingen det som senere har blitt en global fotball-storhet; nemlig Barcelona. I 1913 dro Crook Town som første engelske klubb på en turné i Spania, eller nærmere bestemt i Catalonia, der initiativtakerne håpet å gjøre fotball mer populær i en region der tyrefekting var den store ‘sporten’. En av Crook-spillerne den gang var Jack Greenwell, som var sønn av en lokal gruvearbeider og selv jobbet i gruvene. Han ble rett og slett værende i Spania og ble Barcelonas første offisielle manager, og er for øvrig fortsatt den som har sittet lengst i den rollen. Crook kom tilbake til Barcelona ytterligere to ganger tidlig i 1920-årene, og var senere også på turné i India, der de spilte mot det indiske landslaget foran 100 000 tilskuere. For Jack Greenwell sin del, måtte han etter hvert flykte grunnet den spanske borgerkrigen, og endte opp i Sør-Amerika, der han tok jobben som landslagssjef for Peru. I 1939 ble han den første ikke-søramerikaner som ledet sitt lag til seier i det som i dag heter Copa América.
Jeg nevnte tilskuertallene for 1954-finalen(e) i FA Amateur Cup, og det er ganske vanskelig å fatte i dag. Noen annet som virker nokså vanvittig i dag, er at Crook Town i løpet av 1940- og 1950-årene utrolig nok ikk spilte en eneste kamp på Millfield med under 4 000 tilskuere! Og tilskuerrekorden lyder på hele 17 500, og stammer fra 1952 og en kvartfinalekamp mot Walton & Hersham i nettopp FA Amateur Cup. Det er helt vanvittige tall og vanskelig å forestille seg når man ser The Millfield i dag. Som jeg tidligere var inne på, var jeg også her en august-kveld i 2013, men en som nå skulle gjøre sin første visitt og la seg bli bergtatt av The Millfield var banehopperen George Webb fra Exeter. Han har jeg møtt også tidligere, og i likhet med meg skulle også han opp til Skottland dagen etter for å få med seg helgens Scottish Hop. I tillegg var det et annet kjent fjes som hadde meldt sin ankomst for å hilse på, men Connor Lamb har langt flere besøk her i Crook, og er nå fortsatt en del av styre og stell i Easington Colliery.
Det var George som ankom først av de to, mens jeg satt i klubbhusets bar og tittet litt på tabellen. Den ble for øyeblikket toppet av Bishop Auckland, med Shildon som nærmeste utfordrer, og det fikk meg til å lure på om det endelig skal være Bishop Auckland sin tur i år. Selv i årene da klubbens i Northern League var lite villige til å søke seg opp til Northern Premier League og ‘step 4’ (nivå 8 totalt), var de faste søkere, men klarte aldri å kvalifisere seg sportslig til en retur til NPL. Denne sesongen ser det mer lovende ut for deres del enn på veldig lenge i så måte. For Crook Town sin del lå de på en 10. plass, midt på tabellen, men hadde kamper til gode på lagene rundt seg. Det gjaldt blant annet kveldens bortelag, Whickham, som lå én plass og to poeng bak med to kamper mer spilt. Da vi gikk ut av klubbhuset fikk vi snart selskap av Connor, som også tilbød skyss tilbake til Durham etter kampslutt.
Dette var et møte mellom to klubber jeg har stor sans for, selv om de fleste personene jeg har blitt kjent med tidligere ikke virker å være involvert i de to klubbene lenger. Crook var ubeseiret på sine 8 siste kamper, men mens jeg var i ferd med å legge ut på en liten runde rundt banen, fikk de en fryktelig start. Allerede etter halvannet minutt glapp det defensivt da gjestenes Jack Elliott spilte gjennom Scott Robson, og fra rundt tjue meter sendte sistnevnte i vei et skudd som keeper Alex Curran fikk fingertuppene på men som snek seg inn nede ved stolpen. 0-1, og verre skulle det bli for vertskapet, for etter en halvtimes tid blåste dommeren for straffespark til Whickham, og Scott Robson gjorde ingen feil da han dunket ballen i mål og doblet ledelsen med det som visstnok var hans scoring nummer 50(!) for sesongen. 0-2 sto seg til pause, og hjemmelaget hadde derfor en jobb å gjøre. Pausen ble for min del benyttet til å prøve klubbens Amber & Black Burger (med black pudding) og få seg en kopp Bovril fra matutsalget med det geniale navnet Only Foods & Sauces (tenk den gamle engelske TV-serien Only Fools & Horses), og det hele falt godt i smak.
Tidlig i andre omgang var Crook-kaptein Dan Milton frempå med en heading som gikk like over Whickham-målet, men det ville seg ikke helt for hjemmelaget denne kvelden, og de klarte ikke å skape all verden. Med et lite kvarter igjen var i stedet Whickham nære på å øke ledelsen ved Declan Bisset, som imidlertid klarte å bomme på det nærmest åpne målet fra kun 4-5 meter. I det 87. minutt var det likevel 0-3, og det kom fra et hjørnespark som ble headet i mål av Dale Burrell. Vi hadde akkurat beveget oss over på overtid med noen sekunder da Crook Town fikk et trøstemål, og det var en liten gavepakke fra Whickam-forsvaret. Et svakt tilbakespill ble snappet opp av Craig Moody som rundet keeper og reduserte til 1-3. Det ble også sluttresultatet foran det som ble opplyst å være 259 tilskuere. Gjensynet med Crook og The Millfield hadde uansett svart til forventningene, men nå var det bare å la seg bli skysset tilbake til Durham av Connor.
En tidligere ankomst der gjorde også at jeg rakk å sjekke ut mikropuben Station House, og det ble også George med på. Det viste seg å være et herlig vannhull, som også og det ble et par glass der før vi til slutt tuslet opp bakken til jernbanestasjonen for å komme oss med toget tilbake til Newcastle. Etter returen til geordie-byen gikk George for å finne en buss til Gateshead, der han hadde base, mens jeg selv gikk den korte veien til min base ved Albatross Hostel for å finne senga. Dagen etter skulle turen gå videre nordover til Skottland, der turen skulle avsluttes, og de siste fem nettene skulle jeg ha base i Glasgow. Jeg var ikke engang halvveis på turen, og det var ikke minst mye fotball å se frem til fortsatt, men først var det bare å krype under dyna for å få seg litt søvn før turen opp til Skottland.
Revisit:
Crook Town v Whickham 1-3 (0-2)
Northern League Division One
Millfield, 14 March 2024
0-1 Scott Robson (2)
0-2 Scott Robson (pen, 32)
0-3 Dale Burrell (87)
1-3 Craig Moody (90+1)
Att: 259
Admission: £7
Programme: £1
Next game: 15.03.2024: Armadale Thistle v Ormiston Primrose
Previous game: 13.03.2024: Redcar Town v Washington
This trip on a map
