Torsdag 04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)
På denne turen skulle jeg bli godt vant med å krysse grensen mellom England og Skottland, og det skulle var det jeg skulle også denne formiddagen når jeg hadde til hensikt å forlate Edinburgh for å toge ned igjen til Newcastle. Etter å ha sjekket ut fra Edinburgh Thistle Guest House lot jeg buss 25 frakte meg inn til sentral Edinburgh, der jeg steg av rett ved Edinburgh Waverley og gikk den korte veien opp til The Standing Order. Der fikk jeg i meg litt næring i form av en full scottish breakfast før jeg skulle sette kursen sørover, og etter at siste smule med herlig haggis var satt til livs gikk jeg for å komme meg med 11.30-toget. Det brukte rundt halvannen time ned til Newcastle, der jeg ankom med en god del tid å slå i hjel før det var klart for innsjekking klokka 15.00.
Derfor benyttet jeg anledningen til å stikke innom Nicholson-puben The Victoria Comet rett over veien for Newcastle stasjon, og etter å ha tømt glasset med Mortimers Orchard krysset jeg igjen veien og slo meg ned en kort stund på The Centurion. Da det etter hvert nærmet seg tidspunktet da man kunne sjekke inn, gikk jeg ned til easyHotel Newcastle der jeg hadde betalt £17,99 for overnatting. Da jeg ankom noen få minutter på tre var det nå allerede kø nesten ut døra, og den eneste resepsjonisten brukte det som føltes som en liten evighet på å få sjekket inn karen som sto først i køen og åpenbart hadde all verdens tid med å ta beslutninger om alt han kunne legge til sin booking og deretter hadde en hel rekke spørsmål. Heldigvis gikk det raskere unna etter at han var ferdig sjekket inn, og etter en liten halvtime kunne også jeg slenge fra meg bagen på rommet.
I og med at det var en torsdag, var det selvsagt et særdeles begrenset utvalg på fotball-menyen, og det ble ytterligere begrenset av at jeg dagen etter skulle helt opp til Inverness og dermed var avhengig av å holde meg i nord. Jeg booket tidlig overnatting i Newcastle og vurderte da ytterligere en revisit til Easington Colliery som nå er den britiske klubben jeg har besøkt flest ganger med unntak av Reading. Nå ble etter hvert deres kamp flyttet til torsdagen to uker senere, og jeg vurderte flyktig å heller dra til Lancashire og gjøre en revisit hos Bacup Borough. Det fristet, men reiseveien både etter kamp og morgenen etter fristet imidlertid ikke, og jeg begynte å belage meg på en fotballfri dag i Newcastle da Scott Struthers før min avreise fra Norge tipset meg om en treningskamp i nordøst.
Det dreide seg om Consett som skulle ta imot spanske Puerto Del Carmen Lanzarote, og det var den eksotiske motstanderen som gjorde at dette ble vurdert til tross for at lite i den engelske fotballpyramiden fristet mindre enn et gjensyn med Consetts nye og nitriste hjemmebane. Da jeg noen dager tidligere hadde sett Arsenal v Newcastle United med Newcastle-supporter Glenn Wallace, hadde han imidlertid tipset meg om nok en kamp i regionen denne torsdagen. Finalen i Northern Alliance Amateur Cup skulle spilles på Ashingtons hjemmebane Woodhorn Lane. Også dette ville være en revisit, og noen vil kanskje huske at jeg besøkte Ashington og Woodhorn Lane i påsken 2014 i forbindelse med det årets ‘Northern League Hop’. Også Woodhorn Lane hadde da vært nokså triste greier, men siden den gang hadde de reist en ny og skikkelig tribune som det kanskje var greit å ta en kikk på. Planen var lagt.
Etter å igjen ha forsert trappene Dog Leap Stairs unnet jeg meg et raskt glass på mitt faste stoppested Bridge Hotel før jeg trasket videre til Monument for å derfra ta metroen nordover til Regent Centre. Derfra går det en rekke busser til forskjellige destinasjoner i regionen, for dessverre har det ikke gått tog til Ashington siden tidlig i 1960-årene (selv om det er mulige planer om en gjenåpning av en slik linje). Glenn, som selv er fra Ashington, hadde tipset meg om at buss X20 var den raskeste da den kjører ekspress rett til Ashington, og det var derfor den jeg hadde blinket meg ut. Utrolig nok kjørte imidlertid X20-bussen rett forbi og ignorerte mitt (og en annen persons) signal, og irriterende nok var det da bare å vente på X22 som i stedet kjørte melkerute, men jeg kom meg da frem til slutt.
Ashington ligger snaut to og en halv mil nord for Newcastle – i grevskapet Northumberland – og er en by der kullgruvedrift har vært alfa og omega. På denne tiden ble Ashington til og med kalt ‘verdens største kullgruve-landsby’, selv om man i hvert fall i dag er mer by enn landsby, for denne industrien tiltrakk seg et rekke arbeidere som bosatte seg her og forvandlet Ashington fra det som frem til 1840-årene knapt var mer enn en knøttliten landsby. I dag er byen hjemsted for rundt 27 500 innbyggere, og etter at de fleste gruvene stengte i 1980- og 1990-årene ble det en voldsom arbeidsledighet, men en del av innbyggerne pendler nå til arbeid i Newcastle.
Ashington har også fostret en utrolig samling fotballspillere, og har således en solid plass i fotball-historien. Ikke minst gjelder det Newcastle-legenden Jackie Milburn som det står statue av i byen (som jeg dessverre ikke husket å ta en kikk på) i tillegg til utenfor St. James Park i Newcastle. I samme åndedrag kan nevnes brødrene Bobby og Jack Charlton, men man også ta meg Burnley-legenden Jimmy Adamson, Jackie Milburns fetter med samme navn, og en hel rekke andre spillere som har vært å finne i Football League. For de som følger non-league tett så er Ashington også fødestedet til Northern League-legenden Paul Chow som vel fortsatt står oppført med tidenes raskeste scoring (19 sekunder) på Wembley Stadium. Noen har sagt at tilbake i ‘gamle dager’ var det nesten slik at dersom man trengte en god fotballspiller så kunne man bare rope ned i gruvegangene i og rundt Ashington.
Statuen av Jackie Milburn skal nå ha blitt flyttet til Ashington Leisure Centre, og i etterpåklokskapens navn var det litt irriterende at jeg glemte dette all den tid jeg steg av bussen på byens nye busstasjon et steinkast unna. Det var heller ikke mange meterne til Wetherspoons-puben The Rohan Kanhai, og siden det var torsdag og Curry Club var det som vanlig selvsagt duket for en stor porsjon Beef Madras. J2O ble igjen byttet ut med cider da jeg tok meg videre til en mindre og noe mer tradisjonell pub i form av The Castle. Det ble siste stoppested før jeg spaserte videre til Woodhorn Lane der jeg betalte meg inn med £3 og fikk et kampprogram med på kjøpet. Imponerende at man i en cupturnering for klubber på step 9 (dvs nivå 13 totalt!) får til noe man selv i toppdivisjonen her hjemme ikke klarer.
Kveldens finalekamp var slik jeg forsto det nemlig i en slags ligacup for klubbene i Northern Alliance Division Two, og Woodhorn Lane var altså nøytral bane slik at Ashington ikke selv skulle i sving. Derfor skal jeg i denne omgang ikke gå altfor mye i detalj vedrørende den klubben, men det er på sin plass at de med 1883 som stiftelsesår skal være den eldste fotballklubben i Northumberland. Noen vil kanskje også vite at de har en fortid i Football League, der de i 1921 fikk innpass i den nye Third Division North. Fortsatt er de den nordligste FL-klubb gjennom tidene. Deres best ligainnsats kom med en 9. plass i 1924, men etter å ha endt på sisteplass i 1929 ble de ikke gjenvalgt, og ble erstattet av York City. Etter dette var de kort fortalt innom flere ligaer, men har siden 1970 vært fast innslag i Northern League.
Ashington hadde i 1909 flyttet inn på Station Road, som i 1914 ble omdøpt til Portland Park, og der tilbragte de også sin periode i Football League. I februar 2008 var det dessverre slutt da de flyttet ut etter en siste kamp mot Seaham Red Star, og senere det året flyttet de inn på sin nye hjemmebane Woodhorn Lane. Under mitt forrige besøk konstaterte jeg at også dette – i likhet med mange andre nybygg – var temmelig triste greier. Den gang var det kun to moderne tribuner av den prefabrikerte sorten; en ståtribune på den ene langsiden og en sittetribune på den andre. Imidlertid har nå, som jeg var inne på, sittetribunen blitt erstattet med en ‘skikkelig’ tribune. Også den har sitteplasser, men huser også kontorer, garderober, bar og slik ting. Den minner litt om tribunen man f.eks har ved den nye banen til ligarival Penrith, med klubbhusets bar øverst på tribunen. I dette tilfellet er det liten tvil om at den nye tribunen har vært et positivt tilskudd.
I klubbhuset ble jeg servert flasker med Woodpecker, og da jeg kikket meg rundt kunne jeg se memorabilia fra klubbens historie. Det inkluderte flere forskjellige drakter båret av Ashingtons store fotball-sønner og som nå henger på veggene i Ashingtons klubbhus. Det var fortsatt over en time til avspark da jeg hadde ankommet, og jeg hadde således flust med tid til å ta en runde rundt banen når jeg nå tømte flaska og gikk ned for å ta en fotorunde og en ny nærmere kikk på den nye tribunen. En annen grunn til å returnere til Woodhorn Lane denne kvelden var jo selvsagt for å undersøke om hesten som ble kjendis da den kom inn på anlegget og skapte furore ved mitt forrige besøk fortsatt var der. Det var den ikke, og heller var den ikke ute på jordet der den hadde kommet fra den kvelden.
Tilbake i klubbhusets bar fikk jeg etter en prat med klubbrepresentanten Graeme lest det fire siders programmet før jeg fikk selskap av Glenn Wallace som altså også møtte opp selv. Kveldens kamp skulle stå mellom Blyth FC og Stobswood Welfare, som altså begge spiller i Northern Alliance Division Two denne sesongen. Blyth FC ble for ordens skyld stiftet så sent som i 2015, og skal ikke ha noen forbindelser til Blyth Town-klubben som i noen år dominerte Northern Alliance, rykket opp i Northern League og ble ‘kapret’ av Blyth AFC (som deretter la ned ned driften etter forrige sesong, mens Blyth Town for øvrig er tilbake i Northern Alliance Division One). Blyth-klubben hadde takket være et antall kamper til gode på lagene rundt seg fortsatt en liten mulighet til å kunne kjempe om opprykk. Stobswood Welfare vet jeg også svært lite om, annet enn at de er holder til enda lenger nord, nær Widdrington. De lå på nedre halvdel av tabellen, men nå var det cupfinale.
Det er neppe noe poeng med en voldsomt detaljert skildring av selve kampen, men på en kald kveld i Northumberland fikk det jeg vil anslå til rundt 250 tilskuere se en førsteomgang der Blyth nok var det beste laget. De måtte imidlertid vente til det 43. minutt før Andy Welsh fikk hull på byllen og sørget for 1-0. De hadde fortsatt et ørlite overtak etter hvilen, og i det 63. minutt hadde i hvert fall jeg en følelse av at avgjørelsen falt da Reece Farrell økte til 2-0. Etter dette begynte imidlertid Stobby å ta over og presset på i jakt på scoringer. De hadde nettopp hatt et skudd i tverrliggeren da Kevin Bell med drøyt ti minutter igjen utlignet til 2-1. Med tanke på både temperaturen og returen til Newcastle hadde det ikke vært noe særlig med ekstraomganger, men Blyth FC holdt ut slik at de til slutt kunne motta medaljer og troféet fra liga-ledelsen.
Jeg unnet meg en siste flaske i baren mens jeg ventet på bussen, og etter en trivelig kveld på Woodhorn Lane gikk jeg etter tips fra et par av de tilstedeværende til en bussholdeplass et steinkast unna og kom meg etter hvert således tilbake til Regent Centre der jeg tok metroen tilbake til Monument. Bridge Hotel hadde visst stengt serveringen, så jeg stakk i stedet innom The Empress og fant vel raskt ut hvorfor de ikke åpner før klokka 21.00. Det viste seg nemlig å være mer nattklubb/diskotek enn pub, og det var nokså masete stemning. Dermed ble det som planlagt med det ene siste glasset før jeg tok kvelden og kom meg i seng. Jeg hadde tross alt en tidlig start og lang reise foran meg morgenen etter.
Revisit:
Blyth FC v Stobswood Welfare 2-1 (1-0)
Northern Alliance Amateur Cup, final
Woodhorn Lane (at Ashington) , 4 April 2019
1-0 Andy Welsh (43)
2-0 Reece Farrell (63)
2-1 Kevin Bell (80)
Att: Maybe around 250 (est)
Admission: £3
Programme: Included
Next game: 05.04.2019: Ross County v Dundee United
Previous game: 03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock
This day on a map / The whole trip on a map
