Fredag 05.04.2019: Ross County v Dundee United
Jeg hadde en lang reise foran meg da jeg allerede i sju-tiden denne fredagsmorgenen sjekket ut og slepte med meg pikkpakket opp til Newcastle stasjon for å forflytte meg enda lenger nordover; tilbake til Skottland og til det høye nord. 07.43-toget hadde endestasjon i Edinburgh slik at jeg tok sjansen på å lukke øynene litt på første etappe. Med kun 14 minutter til å unnagjøre et togbytte og det faktum at Edinburgh Waverley-stasjonen kan virke litt uoversiktlig, var jeg glad for at det ikke var forsinkelser, og etter en tidlig ankomst rakk jeg til og med en kjapp røykepause før jeg ble med 09.36-toget nordover til Perth. En time og et kvarter tok denne etappen, og jeg hadde tjue minutter på meg før 11.16-toget og dagens tredje og foreløpig siste etappe. Det var også den lengste, og skulle frakte meg helt opp til Inverness; hovedstaden i det skotske høylandet.
Noen vil kanskje vite at den høyestliggende operative stasjonen på det britiske jernbanenettet er Dent i Cumbria, men det høyeste punktet på det britiske jernbanenettet er imidlertid Pass of Drumochter som forseres på den såkalte Highway Main Line på strekningen mellom Perth og Inverness. På deler av den rundt to timer og ti minutter lange etappen fikk jeg derfor beskue virkelig flott landskap før det igjen gikk nedover, og rundt fem timer og tre kvarter etter at jeg hadde forlatt Newcastle kunne jeg rundt klokka halv to spasere ut av Inverness stasjon. Det bragte minnene tilbake til ferieturen jeg sammen med min mor hadde i det skotske høylandet og til Orknøyene i fjor sommer, for den gang hadde vi et par overnattinger i Inverness.
Jeg skulle på et eller annet tidspunkt med tog videre til Dingwall der jeg skulle se kamp, men det er ikke akkurat hyppige avganger på linjen nordover herfra, og om jeg ikke kom meg med 14.50-toget ville neste avgang være først klokka 17.12. Jeg skulle imidlertid overnatte på Travelodge-hotellet i Inverness, og slik jeg etter hvert kjenner den kjeden var jeg nokså tvilende til at det var særlig aktuelt å rekke å sjekke inn tidsnok til å deretter rekke det første av disse avgangene.Til slutt bestemte jeg meg for å ikke engang prøve, og jeg unnet meg i stedet en vanningspause ved puben Platform 8, for deretter å slå i hjel ytterligere litt tid med litt haggis på The Kings Highway. Min intuisjon hadde vist seg å stemme, for da jeg gikk til hotellet rundt kvart på tre, fikk jeg ganske riktig beskjed om å sette meg ned og vente til klokka slo 15.00 og innsjekkingen åpnet.
Da det først ble klart for innsjekking gikk det i hvert fall fort, og jeg kunne snart slenge fra meg bagasjen og installere meg på rom 212. Dermed ble det altså 17.12-toget, og med kampstart allerede klokka 19.05 var det i utgangspunktet helt ideelt med tanke på at jeg gjerne også skulle ha utforsket Dingwall litt før kamp, men med en solid ventetid på toget tilbake den kvelden ville jeg når sant skal sies få nok av tid til det også etter kamp. Busser går det jo også, men jeg hadde nå engang togpass jeg hadde betalt i dyre dommer for, så da skal det jo brukes. Dermed hadde jeg et par timer til rådighet for jeg igjen skulle med jernhesten, og pubene Hootananny, The Auctioneers, Old Market Inn og The Dog House ble alle besøkt før jeg returnerte til jernbanestasjonen.
Toget brukte en drøy halvtime på turen opp til Dingwall, som er en liten by som ligger rundt to og en kvart mil nordvest for Inverness. Vi er altså langt nokså langt mot nord her, i det skotske Highland-regionen. Dingwall Castle skal i sin tid ha vært den største skotske borgen nord for Stirling, men lite er igjen av den i dag. Dingwall har nå i underkant av 5 000 innbyggere, og selve stedsnavnet stammer fra skandinavisk (T(h)ingvoll?)Ellers er det ikke altfor mye jeg kan si om Dingwall, annet enn at den ligger innerst i den lille ‘fjorden’ Cromarty Firth, og at ‘Battle of Dingwall’ sto her i 1411 da klanene Mackay og Donald gjøv løs på hverandre med seier til Donald-klanen som endelig utfall. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, men siden puben The Mallard ligger ved stasjonens ene platform ble jeg selvsagt fristet innom der, og kunne konstatere at det var en aldeles utmerket pub.
Da jeg endelig kom meg videre var det virkelig ikke mange meterne opp til Ross Countys hjemmebane Victoria Park, der den ligger få minutters gange fra stasjonen. Første bud var å få kjøpt meg en billett, men før jeg kom så langt passerte jeg en klubb-representant som jeg trodde var programselger. Det viste seg at han snarere solgte lodd, og fortalte at de ikke har kampprogram her (en sjekk på nettet viste at de ikke har hatt kampprogram på en stund, og det er sannelig svakt på dette nivået av skotsk fotball). Han tipset meg dog om at jeg kunne forsyne meg fra en bunke med stensiler der man hadde lagoppstillingene samt en velkomst og kommentarer fra klubbformannen og manager-duoen Steven Ferguson og Stuart Kettlewell. Det fikk gjøre nytten, og deretter fikk jeg også kvittert ut en kampbillett pålydende £20 før jeg uten å kjøpe noe sjekket ut deres klubbsjappe. Nå var det klart for å se hva deres Staggies Bar hadde å by på.
Ross County ble stiftet i 1929, da to lokale klubber som spilte i North Caledonian League slo seg sammen og med hell søkte om medlemskap i Highland League. De måtte vente til 1967 før de vant sin første av tre titler i denne ligaen, men det ble gjentatt i både 1991 og 1992, og på den tiden hadde de gjort seg bemerket med flere gode prestasjoner i den skotske cupen. I 1994 skjedde en restrukturering der Scottish Football League la om til mindre divisjoner og utvidet med en fjerdedivisjon (daværende Division Three). Det ble plass til to nye klubber, og tre dager etter at Ross County hadde slått ut ligaklubben Forfar Athletic av cupen med imponerende 4-0, fikk de beskjeden om at de hadde blitt valgt til å ta en av de ledige plassene (den andre gikk til lokalrival Inverness Caledonian Thistle).
I 1999 vant de sin divisjon og rykket opp på nivå tre, og sesongen etter ble det et andre strake opprykk slik at The Staggies var å finne på nest øverste nivå av skotsk fotball. Etter nedrykk tilbake til tredje nivå i 2007, returnerte de umiddelbart med ny divisjonstittel, og i 2010 spilte de seg helt frem til finalen i den skotske cupen etter å ha slått ut klubber som Hibs og Celtic. Det endte imidlertid med finaletap 0-3 for Dundee United med visstnok over 17 000 Staggies-supportere på tribunen. I 2012 vant lille Ross County divisjonen og rykket opp på øverste nivå, og femteplassen i debutsesongen står fortsatt som deres bestenotering i ligasammenheng. I 2016 sikret klubben seg sitt første store trofé ved å slå Hibs 2-1 i finalen av ligacupen, men to år senere rykket de ned i Championship, der de nå kjempet om en umiddelbar retur til toppdivisjonen.
Kapasiteten på Victoria Park oppgis å være 6 541, og det betyr at man får plass til hele Dingwalls befolkning og fortsatt ville hatt plass til over tusen personer til inne på anlegget. Det er ikke hver dag jeg besøker anlegg der kapasiteten er høyere enn innbyggertallet til stedet det representerer (selv om klubbens nedslagsfelt selvsagt er langt større enn kun byen Dingwall). Inne i Staggies Bar innunder tribunen på den ene langsiden fikk jeg noe godt i glasset, men savnet fortsatt et program å bla i mens jeg nippet til cideren. En kikk på nettet bekreftet imidlertid at hjemmelaget lå godt an i opprykkskampen før kveldens storoppgjør mot opprykksrival Dundee United. To poeng skilte i Ross Countys favør, og gjestene hadde også én kamp mer spilt. Vertene kunne med andre ord ta en langt steg mot tittelen og det automatiske opprykket med seier denne kvelden.
Min billett var til kortsiden som kalles Jail End, bak målet nærmest jernbanestasjonen, og derfra kunne jeg snart skue utover Victoria Park som har vært klubbens hjemmebane siden den ble åpnet i 1929. Anlegget har gjennomgått en total forvandling siden starten av 1990-årene, og har nå dessverre kun sitteplasser. Den eldste tribunen er nå West Stand som på den ene langsiden ble åpnet i 1991. Den ble forlenget i 2000 og strekker seg nå hele banens lengde, og den har også en rekke VIP-bokser i bakkant. På motsatt langside ble East Stand åpnet i 1995, og her ble de siste ståplassene i 2012 erstattet med seter for å oppfylle stadionkravene for spill i toppdivisjonen. Samtidig ble det åpnet nye tribuner på begge kortsidene. North Stand gis til bortefansen og er større enn Jail End (South Stand) på motsatt ende av banen. Sistnevnte fikk sitt kallenavn etter fengselet som tidligere sto på utsiden der, men som nå har blitt erstattet med boliger.
Victoria Park utmerket seg slik jeg ser det hverken i den ene eller andre retning, Det er ikke altfor spennende saker, og noe anonymt, men samtidig er det ikke det verste stedet å se skotsk ligafotball. Som en av 3 550 tilskuere fikk jeg uansett se at gjestene tok en nokså tidlig ledelse da hjemmelaget i det tolvte minutt ha bort ballen på egen banehalvdel og ballen endte hos Pavol Safrenko som sendte Dundee United i ledelsen. Peter Pawlett hadde mulighet til å doble ledelsen, men klarte ikke å overliste Staggies-keeper Scott Fox etter å ha blitt spilt lekkert gjennom av Paul McMullan. Det sto fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause, og en av hjemmelagets managere beskrev førsteomgangens som sesongens muligens verste av hans utvalgte.
Etter å testet både deres scotch pie og haggis pie registrerte jeg at mye av andreomgangens innledning besto av at lagene headet ballen frem og tilbake på midten av banen. Også da ballen kom litt mer ned på bakken igjen virket det som om vertene hadde problemer med å finne ut av et Dundee United som presset høyt, og McMullan var nære på å doble gjestenes ledelse da han traff stolpen med en skummel avslutning. Da Ross County endelig begynte å skape noe mot slutten, var det gjerne et Dundee United-bein i veien for avslutningene, og Josh Mullin hadde også et skudd like utenfor fra god posisjon. I det fjerde overtidsminutt fikk de en siste sjanse. Skuddet fra innbytter Michael Gardyne ble reddet av United-keeper Benjamin Siegrist og endte hos Ross Stewart. Jeg skal ikke gjette hvorvidt han forsøkte seg på en avslutning eller pasning, men hans berøring la uansett perfekt opp til Jamie Lindsay som utlignet til 1-1 og sørget for ville jubelscener på Jail End.
Dermed endte det 1-1, og med status quo i tabelltoppen der Ross County fortsatt hadde fem poeng og én kamp til gode på Dundee United. Når dette i ettertid skrives vet vi jo at Ross County sikret seg divisjonstittelen og opprykket tilbake til Premiership. For min del hadde jeg fortsatt rundt to timer å slå i hjel før 22.58-toget tilbake til Inverness, så jeg gikk for å sjekke ut Caledonian Bars før jeg returnerte til The Mallard. Der var det faktisk stappfullt og lystig stemning blant feststemte gjester både innendørs og på uteområdet ut mot perrongen. Ventetiden på toget gikk fort på denne glimrende puben, og det var etter hvert på tide å komme seg over på perrongen på motsatt side slik at jeg ikke ble strandet i Dingwall. Litt etter halv tolv var jeg tilbake i Inverness, og med en tidlig start å se frem til dagen etter, gikk jeg sporenstreks tilbake til hotellet og krøp under dyna på rom 212.
Scottish ground # 34:
Ross County v Dundee United 1-1 (0-1)
Scottish Championship
Victoria Park, 5 April 2019
0-1 Pavol Safranko (12)
1-1 Jamie Lindsay (90+4)
Att: 3 550
Admission: £20
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 06.04.2019: Milnthorpe Corinthians v Millom
Previous game: 04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)
This day on a map / The whole trip on a map
