Hibernian v Kilmarnock 03.04.2019

 

Onsdag 03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock

Det var på tide å unne seg en skikkelig frokost igjen, og da jeg denne morgenen våknet i Manchester hadde jeg ikke dårligere tid enn at jeg rakk å spore opp en fristende variant. Kafeteriaen The Koffee Pot er ikke Manchesters billigste, men de tilbyr alle britiske frokost-varianter, og siden jeg må innrømme å ha en forkjærlighet for den skotske versjonen (haggis må nok ta en stor del av ‘skylden’ for dette) ble det en full scottish breakfast. Med en pint med appelsinjuice kom vel regningen opp £12-13, men det var i hvert fall en god start på dagen før jeg returnerte til basen, pakket snippesken, sjekket ut og trasket ned til Manchester Piccadilly i god tid til å komme meg med 10.26-toget til Edinburgh. Nesten nøyaktig tre timer brukte det opp til endestasjonen Edinburgh Waverley, og jeg fikk meg også litt mer søvn på veien.

Siden jeg hadde innsjekking fra klokka 13.30 ved Edinburgh Thistle Guest House, der jeg hadde betalt £19 for overnatting, satt jeg umiddelbart kursen dit, og det skulle vise seg at det var en god beslutning å betale £4 for en dagsbillett på West Lothian-bussene da jeg steg på buss nummer 25. Den skulle jeg nemlig få valuta for, men i første omgang lot jeg bussen frakte meg til en holdeplass ved park Leith Links, få meter fra etablissementet som skulle bli min base for natten. Jeg fikk da også raskt sjekket inn av en noe shabby fyr jeg antar var stedets eier, men hadde selvsagt ikke til hensikt å tilbringe ettermiddagen på rommet, så etter å ha ventet noen minutter på at en liten regnskur skulle bevege seg forbi var jeg ikke overraskende snart på farten igjen.

Billig overnatting i Leith var perfekt med tanke på at min kamp for kvelden skulle finne sted på Easter Road; hjemmebane for Hibernian. Havnebyen Leith har siden 1920 sortert under City of Edinburgh, og har for lengst vokst sammen med den skotske hovedstaden, men var før dette en selvstendig ‘burgh’ som det kalles i Skottland. Den ligger omtrent tre kilometer nordøst for Edinburgh sentrum og er en av Skottlands viktigste havner. Dette var for øvrig også her Norge fikk sin første sjømannskirke. Leith i seg selv har i overkant av 50 000 innbyggere (noen kilder oppgir opp mot 90 000, men det er vel et spørsmål om hvor man trekker grensen), og huset også en hel rekke industrier som etter hvert i stor grad forsvant. Leith ble et forslummet område som fra 1980-årene etter hvert har hatt en oppsving etter renoverings-prosjekter.

Det hadde åpenbart regnet i Edinburgh-området også tidligere denne dagen, for det lå synlige dammer her og der, og en idiot av en bilist tok seg ikke bryet med å svinge utenom en står sådan og sprutet meg ned. Kanskje var det en som ikke likte min veske med Union Jack motiv, for Leith er kjent som hjemsted for mange med irske aner, og Union Jack står nødvendigvis ikke så høyt i kurs hos alle disse. Det var bare å håpe at vedkommende fikk et velfortjent havari mens jeg benyttet anledningen til å tørke opp mens jeg inntok en middag på The Foot of the Walk. Det ble også en tur innom The Central Bar før jeg busset tilbake til sentrale Edinburgh der det fristet litt med et nytt besøk til Edinburgh Castle, men jeg fikk denne gang nøye meg med å sjekke ut et par av byens puber.

The Kenilworth ble første stoppested, og det var intet dårlig valg. Det var heller ikke hverken The Shoogly Peg eller Dirty Dick’s, som var de to som deretter ble besøkt før det var på tide å la en av bussene frakte meg til en holdeplass i nærheten av Easter Road. Der var puben Four in Hand allerede godt besøkt av Hibs-supportere som ladet opp til kamp, og det samme var tilfelle ved The Office da jeg beveget meg videre dit. Nå var det på tide å tusle bort til kveldens kamparena, og jeg hadde allerede før avreise fra Norge betalt £23 for en billett som jeg hadde printet ut hjemme. Utenfor stadionet byttet jeg tre £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og etter en rask kikk innom klubbsjappa tok jeg meg inn på Famous Five Stand, der jeg hadde plass helt øverst på dens andre etasje.

Hibernian – eller Hibs som klubben ofte kalles – ble stiftet i 1875 av en gruppe fra Edinburghs irske befolkning, og de klubben navn etter den romerske navnet på Irland (Hibernia). I de tidlige dager skal de også ha hatt tilknytning til irske nasjonalister og den irske ‘Home Rule’-bevegelsen som kjempet for et fritt Irland. Om religion og politikk var en vesentlig del av klubbens identitet i de fager, er det i nyere tid snarere geografiske faktorer som bestemmer tilhørighet i Edinburgh-fotballen, og det er på ingen måte like politisk betent som rivaliseringen man ser mellom de to store Old Firm-klubbene i Glasgow. Hibs ble uansett de første klubben fra Skottlands østkyst til å vinne en stor tittel da de i 1887 vant den skotske cupen med finaleseier over Dumbarton. I 1891 måtte de en periode legge ned driften da de ble hjemløse, men flyttet i 1893 inn på Easter Road, og ble samme år valgt inn i Scottish League.

Riktignok måtte de vinne dens andredivisjon to ganger før de i 1895 fikk innpass i den skotske toppdivisjonen, men etablerte seg på raskt på øvre halvdel av tabellen. På denne tiden fjernet man også kravet om at spillere måtte være medlemmer av Catholic Young Men’s Society, og kanskje var det medvirkende til at de i 1902 vant sin andre cuptittel og fulgte opp med å vinne den skotske ligaen ett år senere. Etter dette gikk det tyngre, og tre tapte cupfinaler fulgte før klubben rykket ned i 1931. De brukte to år på å returnere, men det var først etter den andre verdenskrig at man hanket inn nye troféer. Dette skulle bli deres gullalder, og de vant ligaen i både 1948, 1951 og 1952. Denne perioden i klubbens historie huskes spesielt for angrepsrekka ‘The Famous Five’. Gordon Smith, Bobby Johnstone, Lawrie Reilly, Eddie Turnbull og Willie Ormond scoret alle et tresifret antall mål for Hibs, og de har fått en av dagens tribuner oppkalt etter seg.

Hibs ble invitert til å delta i den første europacupen i 1955/56, og ble den første britiske representant i europacupen fordi den engelske representanten Chelsea valgte å ikke delta. Hibs tok seg helt til semifinalen der de tapte for franske Reims. I 1990 var Hibs på konkursens rand og sto en stund i fare for å bli ‘spist opp’ av rivalen Hearts, hvis daværende eier så for seg en sammenslåing. Heldigvis skjedde det ikke, men trofé-tørken i de store turneringene fortsatte selv om de vant tre ligacup-titler. Hibs har faktisk hele elleve tapte finaler i den gjeveste skotske cupen, og spesielt ille var det kanskje å tape finalen med 1-5 for erkerival Hearts i 2012. To år senere rykket Hibs ned, og for første gang brukte de mer enn to sesonger på å returnere. Et stort plaster på såret var cupfinaleseieren over Rangers i 2016. Dette var første gang siden stiftelsen av den skotske ligaen at to lag utenfor den skotske toppdivisjonen møttes i finalen, og Hibs ble den første vinneren fra utenfor toppdivisjonen siden East Fife sin seier i 1938. Etter 114 års ventetid hadde Hibs igjen vunnet den skotske cupen, og i 2017 rykket de også opp igjen.

Hibs brukte som jeg var inne på flere andre baner i sine tidligste år, men Easter Road har nå vært klubbens hjemmebane siden 1893. Før den fordømte Taylor-rapporten forlangte at stadioner i toppdivisjonen kun skulle ha sitteplasser, hadde Easter Road store klassiske ståtribuner på tre sider av baner, og de sørget for en kapasitet på iver 60 000. Tilskuerrekorden fra et Edinburgh-derby i 1950 lyder da også på 65 860, og vil nok aldri bli slått. Anlegget har gjennomgått en total forvandling siden midten av 1990-årene, og samtlige tribuner er nye siden den gang. Begge kortsidene (Famous Five Stand og South Stand) ble reist på denne tiden, og West Stand åpnet noen år senere, i 2001. Disse tre er nokså identiske av utseende, og der egentlig også den store East Stand som åpnet i 2010, med den forskjellen at sistnevnte består av ett stort nivå snarere enn to etasjer som de tre andre.

Undertegnede vil ikke beskrive dagens Easter Road som den mest spennende, men utsikten fra toppen av Famous Five Stand var flott mot åsene i bakgrunnen. Det nærmet seg nå for alvor tidspunktet da den skotske toppdivisjonen skulle ‘splittes’, og Hibernian var derfor ute etter å sikre seg sjetteplassen de la beslag på. De hadde fem poeng ned til Motherwell på plassen bak, så det virket nokså trygt. To poeng hadde de til erkerival Hearts på plassen foran, og foran der igjen – på fjerde – lå kveldens gjester fra Kilmarnock. Hibs var ubeseiret i serien siden manager Paul Heckingbottom tok over i februar, men sto overfor en tøff test mot et Kilmarnock som tross en svak periode i februar hadde hatt en imponerende sesong så langt.

Hva skal man i det hele tatt si om kampen de 16 588 tilskuerne ble vitne til? Jeg må ærlig talt si at det rett og slett var den dårligste kampen jeg har sett på så lenge jeg kan huske. Det var ikke bare to gode lag som ‘annullerte’ hverandre, for det florerte av feilpasninger på en svært folksom midtbane som ingen klarte å ta kontrollen over, og jeg hadde etter hvert mer større tro på å se en enhjørning fly forbi enn å få se en skikkelig målsjanse. Det lille som kom av halvsjanser sto først og fremst Kilmarnock for, men de få avslutningene som gikk på mål gikk også rett på keeper. På en kjølig kveld måtte det Bovril til for å varme en stakkar når kampen på ingen måte gjorde det. Høydepunktet for undertegnede for faktisk de gangene Kilmarnock-fansen fremførte ‘Billy Boys’ til mishagsytringer fra hjemmefansen. Det var nesten en befrielse da dommeren blåste av en begredelig kamp som endte 0-0. Det var uansett nok til at Hibs sikret seg en plass på øvre halvdel.

For egen del oppsøkte jeg raskt en nærliggende bussholdeplass for å sette kursen mot havneområdet i Leith, der det skulle være flere gode puber. At Teuchter’s Landing så absolutt var en slik kunne jeg konstatere da dette ble neste stoppested. På motsatt side av elven Water of Leith ligger det flere skjenkesteder langs The Shore, og selv om noen av disse nå var stengt, fikk jeg meg et glass ved både Granary og Malt & Hops før jeg vendte snuta mot min base ved Edinburgh Thistle Guest House. Etter en kort busstur gikk jeg forbi puben Nauticus, og ble fristet til å ta et glass også der før jeg til slutt tok kvelden og kom meg i sen etter nok en lang dag på farten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 33:
Hibernian v Kilmarnock 0-0 (0-0)
Scottish Premiership
Easter Road, 3 April 2019
Att: 16 588
Admission: £23
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)
Previous game: 02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg