Mandag 01.04.2019: Arsenal v Newcastle United
Etter å ha startet min store mars- og april-tur med en helg i Skottland, var det nå tid for en svipptur sørover til London, og derfor hadde jeg overnattet i Newcastle på min vei sørover. Fra Travelodge-hotellet nede på Quayside slepte jeg med meg bagasjen opp trappene med navnet Long Stairs, og kom meg pustende og pesende til togstasjonen der jeg kjøpte inn frokost fra Sainsburys-sjappa samtidig som jeg benyttet anledningen til å plukke opp gårsdagens utgave av Non-League Paper. Dette tok jeg med meg på 09.58-toget som brukte omtrent to timer og 50 minutter ned til den britiske hovedstaden og endestasjonen London Kings Cross, der jeg våknet få minutter før ankomst etter å ha duppet av en times tid.
Da turen var på planleggingsstadiet var det svært få kamper satt opp denne dagen, og da Premier League-oppgjøret Arsenal v Newcastle United ble flyttet for å bli vist på TV denne mandagen, så jeg det som en god mulighet til å få huket av for besøk ved stadionet jeg fortsatt velger å kalle Ashburton Grove. Det var på det tidspunktet nemlig kun et par andre alternativer, og ingen av de ville by på en ny bane. Således så jeg det som en fin mulighet uten å måtte bruke en dag med masse kamper på menyen, og Newcastle-supporter Glenn Wallace sa seg også villig til å hjelpe til med en bortebillett slik at jeg slapp en god del billigere unna, for det ville vært uaktuelt å betale blodprisen for billett til hjemmeseksjonen til en klubb som til og med krever at man kjøper medlemskap for å i det hele tatt ha en mulighet til å kanskje kvalifisere til å få punge ut ytterligere for billett.
Etter hvert som et par andre (og langt mer fristende) kamper i non-league ble omberammet til nettopp denne dagen, angret jeg nok litt på at jeg ikke hadde hatt mer is i magen, men gjort var gjort, og jeg så det fortsatt som en grei dag å unnagjøre et slikt besøk på. Først hadde jeg imidlertid planer om å besøke et par puber som skulle være gode cider-puber, og med innsjekking først klokka 15 ved Travelodge Wembley hadde jeg tid til å ta tubens Northern Line ned til Goodge Street for å teste The Green Man. Det viste seg at den nå hadde tatt navnet The Greener Man og fremstå som en veganer-pub med hipstere som stamgjester. Ikke helt min greie, så etter et glass gikk jeg til Oxford Circus og tok tubens Central Line til Hanger Lane og buss 112 derfra til holdeplassen rett utenfor hotellet, der jeg faktisk fikk sjekket inn et drøyt kvarter før tiden.
Ingen tid for å late seg på hotellrom 727, så jeg tok meg til Stonebridge Park og tok derfra Overground-tog til Gospel Oak, via et togbytte ved Willesden Junction. Tvers over veien ligger puben The Old Oak, der jeg unnet meg en stopp før jeg trasket mot puben Southampton Arms, som var grunnen til at jeg hadde tatt turen om Gospel Oak. Det viste seg da også å være en glimrende pub, og ble en av dagens høydepunkter snarere enn fotballkampen jeg skulle på. Det var dog etter hvert på tide å begynne å tenke fotball, og jeg returnerte til Gospel Oak stasjon for å toge videre til Highbury & Islington. Både ved The White Swan og The Famous Cock var det såpass fullt at det bare var å slå fra seg planene om et pub-måltid ved førstnevnte og heller nøye seg med litt rask ‘strupelesk’. Etter å ha busset den korte veien opp til The Coronet på Holloway Road, så jeg raskt at det ikke var bedre der, og satt snart heller kursen mot kamparenaen.
Det var ikke altfor langt å gå, og jeg nøyde meg nå med å kjøpe med meg smørbrød fra en Waitrose-sjappe på veien til Ashburton Grove. Området av nord-London der Arsenal hører hjemme skal faktisk ha vært nokså landlig før London-metropolen spredte seg utover på 1800-tallet, og i dag fremstår det som et pulserende område som dessuten er et av de tettest befolkede i London. Mens jeg nærmet meg stadionet og horden av fotballturister stadig ble større rundt meg, fikk jeg ny melding fra Glenn Wallace som tidligere hadde fortalt at hans tog til London var forsinket med nesten en halvtime og at vi måtte møtes utenfor stadion. Nå hadde han akkurat ankommet hovedstaden, og vi avtalte å møtes rett utenfor det relevante inngangspartiet. Jeg benyttet ventetiden til å stikke innom klubbsjappa i jakt på en pin til min samling, men de hadde det kun som en pakke med nøkkelring og noen andre effekter, så jeg droppet det, og betalte heller £3,50 for et program mens jeg ventet.
Arsenal er selvsagt kjent for alle og enhver, som en av de absolutt mest suksessfulle klubber i engelsk fotball med blant annet 13 ligatitler og 13 FA Cup-titler (sistnevnte er rekord). Klubben ble i 1886 stiftet av arbeidere ved ammunisjons- og våpenfabrikken Royal Arsenal i Woolwich i sørøst-London, og Woolwich Arsenal ble i 1893 den første sør-engelske klubb i Football League. I 1913 flyttet de til nord-London og droppet deretter Woolwich-navnet året etter. Klubben har utrolig nok vært i den øverste divisjon siden 1919, da de ble valgt til opprykk til tross for at de kun hadde blitt nr 5 på nivå to, og på bekostning av blant annet erkerival Tottenham Hotspur – og med beskyldninger om angivelig urent spill og bestikkelser.
Arsenal hadde sin første storhetstid i 1930-årene. Manager Herbert Chapman, som hadde gjort Huddersfield Town til Englands beste lag, kom sørover og la grunnlaget for 5 ligatitler og 2 FA Cup-titler i 1930-årene. Chapman døde i 1934, og da Arsenal vant FA Cupen i 1950 og ligaen i 1948 og 1953 skulle det ble de siste store titlene på nesten to tiår. De vant i 1970 Inter-Cities Fairs Cup som var en forgjenger til UEFA Cupen, og satt året etter kronen på verket da de først sikret seg ligatittelen for så å beseire Liverpool etter ekstraomganger i FA Cup-finalen. Arsenal-fans husker denne finalen for den lokale helten Charlie George sin scoring og påfølgende scoring der han lå rett ut på ryggen på Wembley-gresset med armene over hodet. De som er heldige nok til å huske fotballen i en morsommere tid husker nok også da Arsenal i 1979 igjen sikret seg FA Cupen i det som ofte kalles «The Five Minute Final» der de på dramatisk vis slo Manchester United 3-2.
Tidligere spiller George Graham ble ansatt som manager i 1986, og da han i 1985 forlot klubben etter en korrupsjonssak, hadde han hanket inn to ligatitler, to ligacuper, en FA Cup, samt den europeiske cupvinnercupen. Ligatittelen i 1989 kom på spesielt dramatisk vis, der Arsenal måtte slå tittelrival Liverpool med to mål i siste serierunde. Med 91 minutter spilt ledet Arsenal 1-0. og pokalen var på vei til Liverpool da Michael Thomas scoret og sendte Highbury til himmels ved å sørge for at Arsenal vant tittelen på målforskjell. I denne perioden var Arsenals suksess tuftet på et meget gjerrig forsvar med Tony «Mr. Arsenal» Adams som kaptein og klippe i forsvaret, og han var heller ikke den eneste Arsenal-spilleren på landslaget, som i perioder av 1990-årene hadde et forsvar der Arsenal var meget godt representert.
Det er ingen overdrivelse å si at det senere har blitt mye lenger mellom engelske innslag i Arsenal, og en ny epoke begynte med ansettelsen av Arsene Wenger i 1996. Man kan si hva man vil om franskmannen, men under hans regime vant klubben tre ligatitler og hele sju FA Cup-titler. Han takket for seg våren 2018, etter å ha fått fansen mot seg mot slutten av sin tid i managerstolen. For en som for lengst har mistet interessen for Premier League, må man jo for øvrig undres litt over hvor kravstore noen av PL-klubbenes supportere har blitt dersom krav om managerens avgang er realiteten om man går en sesong uten å vinne en av de store titlene i kamp med stadig mer pengesterke konkurrenter, men det har muligens også ligget mer bak. Uansett var det nå den for meg helt ukjente spanjolen Unai Emery som hadde tatt over og som denne kvelden skulle lede hjemmelaget mot gjestene fra nordøst.
Snart kom også Glenn slik at han kunne overrekke meg bortebilletten til £30 (+£1 gebyr, eller legalisert tyveri som noen kaller det), og vi tok oss inn på Ashburton Grove. Det var egentlig navnet på stedet der det ble bygget, men var også opprinnelig navnet på stadion-prosjektet. I disse dager skal jo dog alt tydeligvis ha et sponsornavn, men den diskusjonen tar jeg ikke nå. Stadionet har uansett vært Arsenals hjemmebane siden 2006, da de dessverre forlot Highbury (eller Arsenal Stadium) som hadde vært deres hjem siden 1913. Det gamle stadionet har for øvrig blitt til leiligheter ikke langt unna, men de har faktisk blitt bygget på en interessant måte som delvis har ivaretatt de gamle konstruksjonene. Blant annet er den flotte fasaden bevart, og den er i seg selv verdt en kikk. Om dagens anlegg er det vel ikke så mye å si annet enn at det er et funksjonelt sett flott og imponerende stadion. Til å være et nybygg var det slett ikke verst, og mye bedre enn jeg hadde fryktet, selv om jeg savnet litt karakter.
Jeg må innrømme at kveldens kamp ikke var blant de hvor jeg hadde den voldsomste interesse knyttet til det som skjedde ute på banen, men det var først og fremst artig å se kamp med Newcastle-fansen, og jeg så gjerne at de fikk med seg tre poeng hjem til nordøst. Det skulle selvsagt godt gjøres, for mens The Magpies fortsatt ikke var 100& sikre på å få spille i PL neste sesong, la Arsenal beslag på fjerdeplassen og hadde håp om å sikre seg den siste ‘Champions’ League-plassen som tydeligvis er alfa og omega i disse dager. Jeg tror ikke jeg skal gå altfor mye i detalj vedrørende selve kampen, men Arsenal trodde de hadde tatt ledelsen da Aaron Ramsey fikk nettsus med en volley. Det ble imidlertid annullert da en Arsenal-spiller hadde forbrutt seg i trekket før. Waliseren kunne imidlertid juble over gyldig scoring etter en snau halvtime da han sørget for 1-0. Like før pause var Alexandre Lacazette nære på, men Matt Ritchie reddet med en stupheading inne på streken.
Etter å ha konstatert at de som forventet ikke slapp ut en stakkar for å røyke i pausen, valgte jeg også å droppe å betale utsuger-prisene i matutsalget, og returnerte i stedet til mitt sete for å samtale litt med Glenn som tipset meg om en kamp i nordøst tre dager senere – da jeg etter planen skulle ha en fotballfri dag i Newcastle. Deretter kom lagene utpå igjen foran det som ble oppgitt å være 59 869 tilskuere (hmmm). Det var vel sikkert en viss spenning så lenge det kun sto 1-0, men Newcastle hadde ikke altfor mye å by på offensivt, og hadde nok en frustrerende aften der de stort sett ble løpende mellom og jage ballen som mesteparten av tiden var hos det dominerende hjemmelaget. Det var derfor heller ingen voldsom overraskelse da Lacazette avgjorde med å sette inn 2-0 i det 83. minutt.
Også denne gang var det bare så vidt hjemmefansen markerte med å forsiktig applaus samtidig som noen til og med dristet seg til å reise seg i noen sekunder (mon tro hva slik hårreisende ulydighet vil medføre av konsekvenser og reaksjoner). Kanskje er det faktum at jeg sto med Newcastle-fansen medvirkende, men gjennom hele kampen savnet jeg mangel på stemning og atmosfære fra hjemmeseksjonene som nesten minnet mer om et bibliotek. Nå er det visst ikke sjelden vare at Arsenal blir hånet for nettopp dette, men all den tid det var så mye fotballturister der som garantert ikke hadde engelsk som sitt førstespråk, fikk de det kanskje ikke engang med seg da Newcastle-fansen flere latterliggjorde dem for dette med tilrop som «sit down if you love the Spurs». Det endte uansett 2-0, og jeg hadde besøkt nok en PL-arena jeg nå ikke trenger å returnere til.
Med det hadde Arsenal faktisk tatt seg opp på tredjeplass (tilsynelatende uten at det syntes å begeistre hjemmefansen nevneverdig). Newcastle burde uansett være sikre med sju poeng ned til nedrykkssonen. Jeg takket Glenn igjen og ønsket ham god tur hjem før jeg spaserte til Caledonian Road tube-stasjon for å la Piccadilly Line frakte meg til Holborn. Der benyttet jeg anledningen til å unne meg en rast ved The Ship Tavern som viste seg å være en svært god pub. Etter en pint der gjensto bare turen tilbake til hotellet som gikk via samme rute som tidligere på dagen; nemlig tube til Hanger Lane og buss derfra. Om dette kanskje ikke var den dagen på turen der fotballen fikk undertegnedes blod til å bruse, hadde det i hvert fall som sagt bydd på en fin mulighet til å besøke en av de store PL-klubbene med en noe billigere bortebillett, og det på en dag der den øvrige menyen uansett ikke var altfor spennende.
English ground # 511:
Arsenal v Newcastle United 2-0 (1-0)
Premier League
Ashburton Grove, 1 April 2019
1-0 Aaron Ramsey (30)
2-0 Alexandre Lacazette (83)
At: 59 869
Admission: £31 (£30 + £1 fee)
Programme: £3,50
Pin badge: n/a
Next game: 02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town
Previous game: 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star
This day on a map / The whole trip on a map