Bowers & Pitsea v Haringey Borough 26.03.2015

 


Torsdag 26.03.2015: Bowers & Pitsea v Haringey Borough

 

Jeg hadde en nokså lang reise foran meg da tiden nå hadde kommet for å forlate Darwen og Lancashire, og jeg hadde vært litt i tenkeboksen vedrørende hvilken togstasjon jeg skulle starte reisen fra – Mill Hill eller Blackburn. Taxisjåføren som dagen før hadde kjørt meg til hotellet mente at både avstanden og taksten var nokså identisk, og da Blackburn stasjon bød på flere togavganger falt valget på sistnevnte. Taxi ble bestilt, og jeg ble sluppet av utenfor nevnte stasjon i god tid for å rekke 09.30-toget til Blackpool North. Jeg skulle være med så langt som til Preston, der jeg handlet inn frokost i form av smørbrød og juice, før jeg satt meg på toget til London Euston. Turen gikk gjennom metropolen ved hjelp av undergrunnen som fraktet meg til Tower Hill, der togstasjonen London Fenchurch Street ligger et steinkast unna. Herfra la jeg ut på siste etappe, og litt over klokka to kunne jeg omsider stige av på Westcliff stasjon, i Westcliff-on-Sea, i utkanten av Southend.

 

Her hadde jeg betalt £29 for kost og losji ved Welbeck Hotel, to minutters gange fra stasjonen. «You’re not a small man, are you?», konstaterte den åpenbart østeuropeiske verten da jeg kom for å sjekke inn, og et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg har da ikke kommet hit for å bli hundset. Men han kunne fortelle at han hadde fått en avbestilling og derfor ville oppgradere meg til en-suite dobbeltrom. Det kan man ikke klage på, og snart hadde jeg fått sjekket inn og logget meg på stedets WiFi, slik at jeg kunne få svart på spørsmålene for intervjuet jeg hadde lovet å gi til Clitheroe. Med det unnagjort leste jeg litt i min medbragte bok før jeg ble såpass rastløs at jeg tok apostlenes hester fatt og spaserte den drøyt tjue minutter lange turen inn til den store Wetherspoons-puben The Last Post. Den ligger vis-à-vis togstasjonen Southend Central, og her slo jeg meg ned en stund med en matbit og en j2o som snart ble byttet ut med en pint Strongbow. Samtidig fikk jeg sjekket status på kveldens kamp, i og med at det hadde vært en god del regn i regionen tidlig på dagen. Det hadde gitt grunn til bekymring på formiddagen, men nå var man optimistiske, slik at jeg slapp å ty til plan B (som var Hendons kamp mot Corinthian-Casuals i London County Cup – spilt på Silver Jubilee Park i Kingsbury, der Hendon fra neste sesong vil flytt inn sammen med Edgware Town etter å ha påkostet blant annet nytt 3G-dekke).

 

Min Southend-kompis Scott hadde uttrykt interesse for å være med på kamp, men jeg hadde nå ikke hørt noe fra ham på et par timer. Det skulle vise seg at han hadde måttet ile til sykehuset med sin svangre frøken, så han var unnskyldt. Jeg hørte for sikkerhets skyld også med Gareth, som bor i Benfleet, om han ville være med til Pitsea for å se fotball nokså lokalt for ham, men han måtte jobbe. Derfor satt jeg meg etter hvert alene på toget tilbake mot London, og etter så vidt over kvartet på toget kunne jeg stige av på Pitsea stasjon. Vi befinner oss altså i det sørlige Essex, der Pitsea opprinnelig var en landsby som nå utgjør den østlige utkanten av Basildon. På slutten av 1940-årene valgte man å anlegge en såkalt new town her for å ta av for befolkningsveksten i London, og fire landsbyer (Pitsea, Laindon, Vange og Basildon) ble slått sammen for å danne kjerne i den nye byen som fikk navn etter Basildon da denne var den mest sentrale av de fire. Basildon har et innbyggertall på rundt 100 000, hvorav omkring 25% tydeligvis hører innunder Pitsea. For de musikkinteresserte kommer dessuten også bandet Depeche Mode fra Basildon.

 

Vel ute av stasjonen valgte jeg å hoppe i en taxi heller enn å spasere den rundt halvtimes lange turen langs ukjente veier opp til Crown Avenue, spesielt da den første delen av ruten virket nokså kronglete rundt og etter stedet der man må forsere motorveien A13. Jeg ble sluppet av oppe på Crown Avenue, et steinkast fra innkjørselen til fotballstadionet med samme navn. Med snaut halvannen time til kampstart var det imidlertid ikke særlig med aktivitet å se, bortsett fra et par spillere som var på vei inn i det som åpenbart var klubbhuset på utsiden av selve anlegget. Jeg gikk langs gjerdet mellom dette og banen, og kom frem til inngangspartiet som foreløpig var forlatt. Det var ikke spesielt med innsyn herfra, bortsett fra at jeg kunne se tribunekonstruksjonen som gir tak over hodet bak målet på bortre kortside. Derfor returnerte jeg til klubbhuset, der en kar på utsiden bekreftet at baren var åpen.

 

Baren var overraskende stor, og den ene delen føltes nærmest som en koselig pub; noe som ga meg inntrykket av at den muligens fungerer som nettopp det også til hverdags. Med en pint Strongbow til £3,05 satt jeg meg ned og studerte tabellen for Essex Senior League. Det var nemlig duket for toppoppgjør i denne ligaen, der hjemmelaget Bowers & Pitsea skulle ta imot Haringey Borough. Bowers & Pitsea ble stiftet i 2004, da Bowers United slo seg sammen med Pitsea. Bowers United var den største og eldste av de to, stiftet i 1946 som en av mange klubber som dukket opp etter at stabiliteten hadde returnert til landet etter krigen. Klubben ble grunnlagt av Bert Salmon, som senere fikk selskap av sin nå avdøde bror Len Salmon, og var i 1966 med å stifte Essex Olympian League. Åtte år senere tok de steget opp i Essex Senior League, som de senere vant to ganger (1981 og 1999). Pitsea ble på sin side stiftet i 1970, og spilte stort sett Sunday League fotball før sammenslåingen i 2004.

 

Crown Avenue var Bowers United sin hjemmebane, etter at deres tidligere bane Gun Meadow måtte vike vei for byggingen av A13-veien, og det er altså her den nye klubben også spiller. Den går offisielt også under navnet Len Salmon Stadium til ære for den avdøde Salmon, og skulle altså denne kvelden være åsted for en viktig batalje i kamp om tittel og opprykk. Det så lenge ut som om en parademarsj for Haringey Borough i årets Essex Senior League, og de sto da også nå med 19-1-1 på de siste 21 i ligaen, der de nå kom fra fire strake seire. Etter en litt kronglete sesonginnledning har imidlertid også Bowers & Botsea virkelig funnet formen, og sist gang de tapte var tidlig i november! De sto nå med 18 strake kamper uten tap (16-2-0) i alle turneringer, hvorav 15 i ligaen. De hadde tre kamper til gode på Haringey Borough, men også hele 18 poeng opp. På foreløpig tabelltopp tronet derimot Barking, ett lite poeng foran Haringey, men med fem kamper mer spilt – og med hele ni kamper mer spilt enn Bowers & Pitsea. Og Barking hadde i tillegg tapt på besøk hos Tower Hamlets kvelden før.

 

De fremmøtte i baren innrømmet selvsagt at Haringey Borough fremdeles var favoritt til tittelen og opprykket, men samtidig hadde de nå fått blod på tann slik at de ikke helt ville gi opp håpet. Ikke minst minnet de også om at kveldens møte kun var det første mellom de to, og at returmøtet i nord-London gjenstår. Under en røykepause kikket jeg bortom inngangspartiet der det nå sto en kar som viste seg å være en groundhopper fra Folkestone, men bortsett fra ham var det fortsatt ingen aktivitet, så jeg unnet meg nok et glass i baren. Etter å ha tømt det andre glasset returnerte jeg idet denne karen kom ut fra banen der han tydeligvis hadde blitt sluppet inn for å ta noen bilder før det ble for mørkt. Nå hadde han også selskap av to andre typer han åpenbart kjente fra bl.a Kempser-forumet, men som fremsto som nokså arrogante og avviste bastant at de var groundhoppere (selv om de innrømmet å drive utstrakt reisevirksomhet i forbindelse med fotballen i sørøst), som de hevdet aldri gjør revisits og er langt mer opptatt av arkitektur enn av fotball. Omsider åpnet man telleapparatene med omtrent en halvtimes tid til avspark, og jeg betalte mine £6 og entret Crown Avenue.

 

Mens vi ventet på at kveldens kampprogram skulle ankomme, benyttet jeg ventetiden til å knipse noen blinkskudd av anlegget, som entres på den ene langsiden. På bortre langside til høyre for meg var det som nevnt hard standing med en tribunekonstruksjon som gir tak over hodet, og denne strekker seg drøyt halve banens bredde. På bortre langside er det ingenting av tilskuerfasiliteter, men det er her man finner laglederbenkene. Tilsvarende er det heller ingenting bak målet på motsatt kortside, bortsett fra hard standing. Anleggets eneste sittetribune er hovedtribunen på langsiden der jeg kom inn. På begge sider av denne er det et par trinn for stående tilskuere, som på den ene siden står under en liten seksjon med tak. Jeg hadde ikke hatt voldsomme forventninger, men Crown Avenue var en liten positiv overraskelse. Nå kom også mannen med kamprogrammene, og han ble en populær mann blant gribbene som køet foran ham. For £1 fikk jeg kloa i et eksemplar, og unnet meg dessuten en bacon roll til £2,75 før kampen startet. For ordens skyld var ikke programmet det aller beste, og det kunne gjort seg med enkle ting som en tabell og terminliste, men det var selvsagt bedre enn ingenting, og det hadde i det minste fyldige beskrivelser av begge de to klubbenes historikk.

 

Begge lag har for ordens skyld søkt om opprykk til step 4, og det vil som kjent kun ble plukket opp en klubb. En representant for ligaen fortalte meg at begge de to, i tillegg til Barking, skal ha fått grønt lys for sine anlegg, og følgelig vil tittelvinneren dermed også rykke opp. Derfor sto det mye på spill, og den følelsen sto man med allerede fra start. Vi nærmet oss ti minutter spilt da en lang ball ble headet tilbake til egen keeper av en Bowers-forsvarer, men keeper Dylan Skinner gjorde en brøler da han på merkelig vis måtte gi en retur. Den falt i beina til en motspiller som kom for nært oppi Skinner, men returen havnet hos Dean Fenton som sendte The Borough i føringen. Det sto 0-1 etter ti minutter. Hjemmekeeperen gjorde snart opp for seg med en god redning, før vertene hadde flere gode muligheter, men gjestene fikk til stadighet slengt frem en kroppsdel som gjorde at avslutningene ble blokkert eller endret retning. Spillerne la lite mellom i de herlige taklingene, og det ble etter hvert noe ampert der Bowers jaktet utligning, men 0-1 sto seg til pause.

 

Etter en kjapp pint inne i klubbhuset var jeg tilbake på plass idet spillerne kom ut på banen igjen, og Bowers presset nå på og hadde allerede fått en avslutning reddet på streken da de tolv minutter ut i omgangen fikk frispark på offensiv banehalvdel. Vinny Durrant løftet ballen inn i feltet, men ingen av spillerne der inne fikk kontakt med kula som spratt i bakken og inn i nettmaskene bak en utmanøvrert bortekeeper Kalin Artakiev. 1-1! Det tok snart fullstendig fyr, og ved et tidspunkt var det nummeret før det brøt ut masseslagsmål med samtlige spillere involvert da også hjemmekeeper Skinner løp hele banens lengde for å delta. Gjestenes eneste hvite utespiller(!), venstrebacken Dan Gudgeon, fikk se det røde kortet i forbindelse med denne episoden. Mot ti mann trykket nå gjestene stadig kraftigere på for et vinnermål, men til tross for mye ballinnehav skapte de ikke så altfor mange store sjanser…inntil de leverte et flott angrep i kampens 83. minutt. Jamie Salmon løftet ballen inn i feltet, der Alfie Hilton(?) på flott vis spilte ballen videre på direkten, og Rob Whitnell kunne legge ned ballen og med utsiden av høyrefoten sende den til side for keeper Artakiev og i mål. 2-1, og jubelen sto i taket blant de røde og hvite.

 

Til tross for et lite skremmeskudd helt på tampen hadde Bowers & Pitsea nå få problemer med å kontrollere inn de tre poengene, og 178 tilskuere så dommeren blåse av med 2-1 som sluttresultat og en fortjent seier for manager Rob Smalls utvalgte. Avstanden mellom de to var nå nede i 15 poeng med to kamper til gode for Bowers, og de to skal som nevnt også møtes i siste serierunde. Det spørs vel om det ikke likevel blir vel tøft, men jeg ville ikke helle malurt i begeret, og hjemmefansen påpekte at Haringey også blant annet skulle til Barking. Innerst inne visste de vel at det nok skulle svært mye til, men det sies at håpet er det siste som dør. Mens jeg inntok en pint i baren kom jeg dessuten i snakk med en gruppe fremmøtte som også var Southend-supportere. Det viste seg at vi hadde en rekke felles kjente, og en av de kunne fortelle at han var arrangør av supporterbussen mange av mine Southend-kjenninger tidvis benytter seg av i forbindelse med bortekamper. Han forærte meg også en enorm pin, som viste seg å være en av de jeg hadde tatt for å være kjøleskapsmagneter da jeg hadde sett de bak bardisken.

 

Da jeg ringte for å bestille en taxi tilbake til Pitsea togstasjon, var det tydelig at kvinnen på taxikontoret ikke var helt klar over at det fantes et fotballstadion i området, for hun spurte først om jeg mente Basildon United…og da jeg oppga postkoden fra kampprogrammet lurte hun på om ikke dette var cricketklubben eller en eventuell fotballbane i dens nærhet. Dette ble blankt avfeid av mine samtalepartnere, men heldigvis viste det seg at taxisjåføren som fikk oppdraget hadde langt bedre lokalkunnskap, for snart sto han utenfor som avtalt. Etter å ha blitt skysset tilbake til stasjonen hoppet jeg på et av togene østover mot Southend og Shoeburyness, og kunne litt etter klokka 23 gå av i Westcliff og traske tilbake til hotellet for å få meg litt søvn foran en ny lang reise morgenen etter.

English ground # 238:
Bowers & Pitsea v Haringey Borough 2-1 (0-1)
Essex Senior League
Crown Avenue (Len Salmon Stadium), 26 March 2015
0-1 Dean Fenton (10)
1-1 Vinny Durrant (58)
2-1 Rob Whitnell (83)
Att: 178
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: Free (a giant one given to me by a supporter)

Next game: 27.03.2015: Nelson v Colne
Previous game: 25.03.2015: AFC Darwen v Chadderton

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg