Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg forlot Årvoll, etter det som dessverre ble en transportetappe til neste cuprunde for Vålerenga. Destinasjonen var nå Ekebergsletta, og Bækkelagets hjemmekamp mot Ellingsrud i 6. divisjon Oslo avdeling 2. I tillegg til at hjemmebanen til KFUM Oslo ligger like ved siden av, er det jo også mer enn én bane som går under betegnelsen ‘Ekeberg kunstgress’. Som vanlig hadde jeg i utgangspunktet ikke til hensikt å regne nytt banebesøk for hver kunstgressbane der, da jeg med unntak av KFUM Arena regner de som et og samme anlegg (det får jo være opp til hver enkelt hvorvidt man føler dette er riktig eller ikke, siden noen av de tross alt ligger et lite stykke fra hverandre)
Jeg har uansett hatt muligheten til å se kamp her ved flere anledninger, da det er en rekke klubber som banedeler her, men det er en bane jeg med hensikt har ventet med å besøke i påvente av å se det jeg anser som det egentlige hjemmelaget. Dette er jo noe jeg alltid foretrekker å gjøre, og i dette tilfellet var det aktuelle hjemmelaget altså Bækkelaget, som bør være en kjent idrettsklubb for de fleste. Dette skyldes nok først og fremst det faktum at de er arrangør av Norway Cup, men klubben driver en rekke idretter som fotball, håndball, orientering, innebandy, friidrett, skiskyting og andre tradisjonelle skiidretter. Det er nok med klubbens kvinnehåndball-lag at Bækkelaget først og fremst har gjort seg bemerket, og mange vil vel huske deres store periode med Anja Andersen, Susann Goksør etc, men på fotballbanen har de vel aldri vært noen voldsom storhet.
Der jeg gikk av bussen hadde jeg kveldens kamparena noen hundre meter foran meg, og jeg kunne straks både se og høre at kampen ble blåst i gang like der fremme, et minutt eller to før jeg ankom det som er en typisk kunstgressbane i hovedstaden, uten noen verdens ting av tribunefasiliteter. Det trengs vel kanskje heller ikke med tanke antall tilskuere man opererer med på dette nivået av norsk fotball i hovedstadsområdet. Blant de 14 tilskuerne var det nok i tillegg til meg først og fremst venner, kjærester og bekjente av spillerne på de to lagene. Hjemmelaget Bækkelaget hadde startet sin ligasesong med borteseier over Kjelsås 3, mens kveldens kamp var sesongens første for bortelaget Ellingsrud.
Ikke mange minuttene etter at jeg hadde kommet meg bort til banen, sendte Zeshan Naveed gjestene i føringen i det sjuende minutt. De hadde da også et visst initiativ tidlig i kampen, og hadde en mulighet eller to til å doble ledelsen, før Bækkelaget plutselig slo tilbake etter drøyt halvspilt første omgang. Bortelaget ropte på offside da Kasper Kvalheim Thinn utlignet til 1-1, men til ingen nytte da dommeren – for øvrig uten linjemenn til å assistere seg – godkjente. Det så vel uansett nokså greit ut, men ti minutter senere tok Ellingsrud igjen ledelsen. Hjemmelagets keeper fikk styrt en avslutning i tverrliggeren, men Benjamin Skjønhaug Lamouri var først frempå og headet inn 1-2. Ytterligere fire minutter senere var samme mann på farten igjen og sørget for at det sto 1-3 ved pause.
Bækkelaget hadde nå en tøff oppgave foran seg, men startet nokså friskt i andre omgang. De måtte imidlertid vente et lite kvarter før de fikk uttelling, og det skjedde da Tobias Rødseth ble spilt gjennom alene med keeper og reduserte til 2-3. Med tjue minutter igjen var de à jour da Kasper Kvalheim Thinn scoret sitt andre for kvelden ved å heade inn utligningen til 3-3 fra et hjørnespark. Noen minutter senere var Bækkelaget nære på å fullføre snuoperasjonen da en av deres spillere sendte i vei et skudd som gikk i tverrliggeren, ned på streken og ut. Noen av deres spillere ropte høylytt om at dommeren måtte markere for scoring, og ingen ropte høyere enn deres keeper som sto helt i andre enden av banen og må ha hatt den klart dårligste posisjonen til å bedømme hvorvidt ballen var inne eller ikke.
Etter et par sjanser begge veier, sluttet det imidlertid med 3-3 og poengdeling, og jeg kunne spasere bort til bussholdeplassen for å starte hjemreisen. Ved bussterminalen kom jeg meg da også på Drøbak-bussen, men det ble en sen hjemkomst etter en lang dag med to kamper på menyen. Jeg hadde nå også virkelig begynt å se frem mot en weekend i Praha i begynnelsen av mai, men regnet med å først få med meg i hvert fall én kamp til her hjemme før den tid.
Det var kun et par dager siden jeg hadde kommet hjem fra den store påsketuren til Storbritannia, da jeg denne dagen dro inn til hovedstaden for å møte min far. På dette tidspunktet var jeg i den tro at sesongens siste tur til balløya var unnagjort, så jeg tenkte å benytte anledningen til å få huket av et par nye Oslo-baner mens jeg trøstet meg selv og gjorde et halvhjertet forsøk på å stille abstinensene som allerede hadde meldt seg. Mulighetene for en dobbel gjorde at jeg tok turen inn denne dagen, og for dagens første kamp sto det mellom to kamper i cupens første ordinære runde – nemlig Årvoll v Vålerenga og Korsvoll v Lørenskog.
Det var til slutt det ørlille håpet om å få se Vålerenga skli på et voldsomt bananskall som lokket meg til Årvoll, selv om det dessverre også betød at jeg ville måtte omgås horder av Vålerenga-fans som jeg fryktet ville få grunn til å juble. Bussen fraktet meg i hvert fall opp til holdeplassen Stig, som vel er navnet på det første borettslaget som ble bygget i regi av USBL. Her i det nordøstlige Oslo, nederst i Groruddalen, er Årvoll et boligområde som i tiden etter andre verdenskrig ble åsted for boligbygging som følge av boligmangelen Oslo da led under. Herfra gikk jeg gjennom et parkområde med flott utsikt ned mot Årvollbanen som lå der nede i bunnen – og med Bjerkebanen på andre siden av Trondheimsveien – og anslagsvis et par hundre personer skulle i løpet av kvelden se cupkampen fra denne «gratishaugen».
Det hadde blitt oppfordret om å være tidlig ute, og det var med rundt en time til avspark at jeg derfor betalte 100 kroner for inngang og fikk stige innenfor. Det ble straks tydelig at Årvoll ville ha visse utfordringer dersom tipsene om et firesifret antall tilskuere skulle slå til, men de virket da også temmelig godt forberedt. Årvoll Idrettslag ble for øvrig stiftet i 1932, og som så mange andre klubber her til lands, er det en klubb som ikke bare driver med fotball, men også skisport, håndball, volleyball og orientering. Deres fotballklubb spiller i 4. divisjon, og vant faktisk sin avdeling i 2016, men det var uheldigvis for dem det året det ble gjennomført omstrukturering som betød at de ikke fikk rykke opp.
De hadde nå uansett tatt seg til cupens ordinære runder ved å slå ut Rilindja (5-1 hjemme) og Råde (2-1 borte) i kvalifiseringsrundene, mens den usympatiske Oslo-storebroren Vålerenga naturlig nok kom inn nå i første ordinære runde. Jeg er som kjent ingen fan av at cupkampene settes opp av NFF ved «skjønn» og synsing snarere enn å trekkes, men det hadde i hvert fall sørget for folkefest på Årvoll denne dagen. Forkjemperne for denne ordningen vil hevde at dette er et kroneksempel på hvorfor det er en god idé å kunne sette opp de mindre klubbene med hjemmekamper mot større lag i deres lokalområde/region. Samtidig mistenker jeg at en motivasjon også kan være mulighetene for å legge til rette for at storklubbene kommer seg enklest mulig videre.
En trekning kunne vært gjort slik man gjør i det engelske FAs turneringer (som ved kvalifiseringsrundene til FA Cupen), der man opererer med trekninger innad i geografisk inndelte soner som stadig blir større etter hvert som turneringen skrider frem. De mindre klubbene kan jo da ikke bare få hjemmekamp, men også ha flaks med trekningen og møte mer overkommelig motstand slik at de kan ta seg videre og kanskje få ytterligere en hjemmekamp eller to. Slik ville man også fått flere askeladder. Eller er det virkelig slik blant breddeklubbene her til lands at ambisjonene begrenser seg til å selge fleste mulig vafler og lodd, samtidig som de gladelig tar på seg rollen som prügelknabe for regionens storklubb(er) år etter år?
Jeg hadde denne dagen også vurdert en tur til Bærum og Kadettangen for å se min lokale klubb Drøbak/Frogn bryne seg på Bærum i en av de andre cupkampene, men jeg fant til slutt ut at jeg heller ville bruke kvelden på å huke av to nye baner. Nå begynte det da også å strømme på med folk på Årvollbanen, der det var liten tvil om at det ville bli ny tilskuerrekord. Plassen der jeg kom inn var full av kioskutsalg som så ut til å gjøre god butikk, og herfra gikk det en skråning ned mot banen. Ikke overraskende er det dessverre kunstgress som gjelder her, og tribunefasiliteter er et fremmedord. Tilskuerne var rett og slett henvist til å stå oppover den nevnte lille skråningen som var dømt til å etter hvert bli rimelig gjørmete.
I tillegg var både bortre langside (ut mot Trondheimsveien) og den ene kortsiden utilgjengelig for publikum, samtidig som den nærmeste langsidens flanke nærmest den avstengte kortsiden ved klubbhuset, også var sperret av og kun tilgjengelig for noen viktigperer, kommentatorer etc. Vålerenga-fansen hadde åpenbart blitt tildelt den østlige kortsiden, men det hindret ikke et utall tilskuere med slike ufine sympatier i å infiltrere det som vel var tiltenkt å være området for hjemmefans og eventuelt nøytrale. Etter hvert som folk stadig strømmet på, kunne Årvoll-folket gni seg stadig mer i hendene, men jeg synes nok de kunne ha kostet på seg et program i anledning kampen; dog er jo det ikke akkurat noe man er bortskjemt med her til lands.
Årvoll stilte med Simen Stamsø Møller, og mon tro om det var han som hadde uttalt i pressen at Årvolls mål var å holde Vålerenga fra livet så lenge som mulig. Det klarte de i en halvtime, og inntil da hadde jeg fortsatt håp om at Vålerengas fremmedlegion skulle gå på en skikkelig cupsmell. Ti minutter etter at ballen for første gang lå i Årvoll-målet sto det i stedet 0-5, og Årvoll-ballongen hadde sprukket totalt. Da de første slapp inn, rant målene inn, og all spenning var snart en saga blott. 0-5 var også stillingen da lagene gikk til pause, og det var egentlig litt fristende å forlate Årvollbanen, men i motsetning til visse andre ville jeg ikke da følt at jeg kunne regne det som et fullverdig stadionbesøk.
Det skulle ikke bli bedre etter pause, for allerede i andre omgangs andre minutt sto det 0-6, og fem minutter senere var det 0-7. Deretter døde det litt hen, og kanskje var Vålerenga fornøyd med dagens innsats mens Årvoll muligens lengtet etter sluttsignalet. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid ble sluttresultatet fastsatt til 0-8, men lystigere for Årvoll var det å kunne annonsere at hele 2 678 tilskuere var soleklar ny tilskuerrekord. Det er ikke lenger ofte man her til lands ser fotballkamper der ungene sitter i trærne for å se kampen, og i tillegg var det som nevnt flere som så fra «gratishaugen» på utsiden. Synd med resultatet, men Årvoll var nok tilfreds med sitt kiosksalg, mens Vålerenga på sin side hadde tatt seg videre slik NFF hadde lagt opp til. For min del forsvant jeg ut portene umiddelbart idet sluttsignalet gikk, og satt deretter kursen mot kveldens andre kamp.
Norwegian ground # 85: Årvoll v Vålerenga 0-8 (0-5) Norwegian Cup, 1st round Årvollbanen, 18 April 2018 0-1 João Meira (31) 0-2 Simen Juklerød (34) 0-3 Simen Juklerød (34) 0-4 Fitim Azemi (39) 0-5 Bård Finne (40) 0-6 Fitim Azemi (47) 0-7 Peter Godly Michael (52) 0-8 Christian Borchgrevink (83) Att: 2 678 Admission: 100 kroner
Det var søndag morgen og dagen for avreise tilbake til Norge. Den store utvidede påsketuren var ved veis ende. Men…i løpet av turen hadde jeg registrert at en av Edmonton & District League sine finaler skulle arrangeres på Henry Barrass Stadium denne søndags formiddagen, og jeg bestemte meg for å gjøre en revisit før jeg satt kursen mot flyplassen. Så sent som i fjor ‘feiret’ jeg både min bursdag og den britiske nasjonaldag med å se den nevnte ligaens gjeveste cupfinale her, og det falt såpass i smak at jeg gjerne tok turen igjen. Med avspark allerede klokka 10.30, var det bare å kjøpe inn litt frokost, og deretter komme seg med toget inn til Victoria for å krysse London fra sør til nord. Etter å ha tatt tubens Victoria Line til Tottenham Hale, gikk siste etappe med buss derfra til en holdeplass like ved Jubilee Park i Edmonton.
Inne i denne offentlige parken ligger Henry Barrass Stadium, eller det som i dag er igjen av den. Vi befinner oss her i bydelen Enfield, som er den nordligste av Londons bydeler. Edmonton ligger snaut 14 kilometer nord-nordøst for Charing Cross, som gjerne benyttes som referansepunkt for sentrale London. Om man ser på valgkretsene Edmonton Green, Lower Edmonton og Haselbury, er innbyggertallet for dette området drøyt 50 000, men etter at den lokale industrien så en nedgang fra siste halvdel av 1900-tallet, har dette vært en av områdene med høyest arbeidsledighet i landet. De senere år har Edmonton også blitt svært fremmedkulturell. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og inne i parken kunne jeg snart se foran meg den herlige tribunen som fortsatt har fått stå i fred her.
Litt historikk er nok på sin plass med tanke på anlegget og klubbene som har benyttet det som sin hjemmebane, og først ut av disse var klubben Edmonton FC. Denne klubben ble stiftet tilbake i 1921, og på siste halvdel av 1920-årene hadde de åpenbart merket seg at de lokale myndigheter bygget Henry Barrass Stadium, og de fikk snart flytte inn der med åpningskamp mot et Tottenham Hotspur XI som ble sett av over tusen tilskuere. Edmonton spilte i London League (som gjennom en hel serie med senere sammenslåinger er en av ligaene som har blitt til dagens Spartan South Midlands League), og hadde håpet at deres nye hjemmebane skulle trekke til seg flere tilskuere, men de slet med lave tilskuertall, og med et anlegg som ikke var gjerdet inn var det dessuten vanskelig å hindre at folk så kampene uten å betale.
Med Spurs som en av sine nære naboer var det nok ikke lett å konkurrere om tilskuernes gunst, og dette første uansett igjen til en svak økonomi. Med en gjeld til ligaen valgte de midt i sesongen å forlate London League for å heller trappe ned med spill i Sunday League-fotballen, men London FA grep inn og forbød samtlige av klubbens spillere som fortsatt var registrert hos London League å spille noen form for organisert fotball i London inntil gjelden var betalt. Det skal etter hvert ha løst seg til slutt, men Edmonton forsvant uansett snart fra fotballkartet. Først i 1947 ble det gjort et nytt forsøk på å etablere en skikkelig fotballklubb i området, og Edmonton Borough tok også opp arven med spill på Henry Barrass Stadium, der de åpnet med en kamp mot Chelsea-reservene som ble sett av 1 620 tilskuere.
Fortsatt slet man med å få opp tilskuertallene, og det var ikke minst tilfelle når Spurs spilte hjemme samtidig. Da kunne det visst gjerne være lave tosifrede tilskuertall, og man begynte å se på muligheten for at mangelen på overbygg var en medvirkende faktor til at folk holdt seg borte. Derfor fikk de lokale myndigheter til å reise et tribunebygg på den sørlige langsiden, og dette sto klart til sesongstart 1949/50, og ga etter sigende ly til mellom 500 og 1000 tilskuere. Klubben hadde uansett slitt i London League, men et annet sted i nord-London hadde klubben Tufnell Park et slags motsatt problem. De hadde en lengre historie tilbake til 1907, og spilte i Isthmian League, men hadde vært hjemløse etter å ha mistet sin hjemmebane i Holloway. I 1950 slo de to seg sammen og tok navnet Tufnell Park Edmonton.
De fortsatte med spill på Henry Barrass Stadium, men tok Tufnell Parks plass i Isthmian League, og nå ble det anlagt terracing under tribunen på den sørlige langsiden, samtidig som det ble bygget en ny tribune også på den nordlige langsiden. Den hadde da sitteplasser til 550 tilskuere, og dette må være identisk med tribunen som fortsatt står der den dag i dag. I Isthmian League hadde allerede Tufnell Park slitt tungt med to strake sisteplasser før sammenslåingen, og optimismen svant raskt da også den nye klubben nå registrerte ytterligere to strake jumboplasser som fikk klubben til å revurdere sin posisjon. I et forsøk på å ‘regruppere’ på et lavere nivå, trakk de seg i 1952 fra Isthmian League og søkte seg til Delphian League. I stedet fikk de innpass i Spartan League, der de tilbragte to sesonger før de hoppet over til nettopp Delphian League.
I løpet av 1950-årene var det ikke altfor mye å juble før, med en 9. plass som beste resultat, og i 1960 valgte man å fjerne Tufnell Park-delen av navnet som ble endret til Edmonton FC i et forsøk på å piske opp lokale entusiasme. Tre år senere ble de faktisk historiens siste vinner av Delphian League, og det skjedde på temmelig spesielt vis. Fimbulvinteren man opplevde i 1962/63 var så ekstrem at Delphian League med den enorme mengden avlyste kamper ikke så noen annen mulighet enn å avlyse den ordinære ligasesongen. I stedet avviklet man en slags nødløsning med to grupper av sju lag, der Edmonton (som hadde befunnet seg midt på tabellen da man avlyste) endte opp med å vinne den vestlige avdelingen, og dermed skulle møte vinneren av den østlige avdelingen til kamp om ligatittelen. Finalen ble spilt over to kamper, og Edmonton endte opp med å beseire Hertford Town.
Etter denne sesongen ble Delphian League ‘spist opp’ av Athenian League, og ble i realiteten sistnevnte ligas nye Division Two. Etter å ha endte på andreplass i 1970, rykket Edmonton opp til Division One, der de debuterte med en 8. plass. To år senere hadde klubben en ønskeliste over utbedringer de gjerne ville at lokale myndigheter skulle utføre ved deres hjemmebane. Da de fikk negativ respons, begynte man å se på andre muligheter, og året etter (i 1973) slo de seg sammen med klubben Wood Green Town. Den nye klubben begynte å spille på sistnevntes hjemmebane Coles Park, under navnet Edmonton & Haringey, og her begynner vel noen å lukte lunta. Dette er nemlig identisk med klubben som tre år senere igjen skiftet navn…..til Haringey Borough. Dette er nok en klubb mange også vil kjenne i dag, i og med at de fortsatt spiller under dette navnet.
Deres tilknytning til Henry Barrass Stadium ble imidlertid avsluttet ved sammenslåingen i 1973, så deres rolle i denne historien slutter her. Men for en annen klubb begynner deres rolle i denne beretningen omtrent på samme tid, for klubben Old Edmontonians flyttet inn her en gang i 1970-årene. De hadde i 1926 blitt stiftet av tidligere elever og ansatte ved Edmonton County Grammar School, og har spilt det aller meste av sin historie i det som den gang het Old Boys League, men som i dag heter Amateur Football Combination, og som opererer i stor-London og omegn. Unntaket er en 10-årsperiode i 1970- og 1980-årene da Old Eds spilte i Southern Olympian League. Mens de har spilt sine kamper her på lørdagene, har altså Edmonton & District Sunday League benyttet anlegget til søndagskamper.
Henry Barrass Stadium fremstår nok noe mer spartansk i dag enn i sine glansdager, og den tidligere nevnte eldste tribunen er nå borte, men fortsatt har man altså den andre tribunen her på den ene langsiden, og det er en virkelig flott sak. Med sitt lave tak i forkant er den nok likevel flottere å se på enn å se ut fra om man oppholder seg langt bak på tribunen. Borte er dog bølgebryterne som man på dette klippet fra 1980 kan se flankerte denne tribunen på resten av langsiden. Selve tribunen virker dessuten å være lenger fra selve banen enn det tilfellet var den gang, og i tillegg fremstår den i dag mer som en ståtribune med betongavsatser enn en sittetribune. Flott er den uansett, og jeg var ikke den eneste som hadde benyttet anledningen til å ta turen hit.
Foran ‘paviljongen’ som ligger tilbaketrukket øverst på en gressbanke i det ene hjørnet, og som åpenbart også huser garderobene, hadde igjen ligarepresentantene samlet seg. En av de bekreftet at dagens finalekamp denne gang dreide seg om en annen turnering, da dette vel var deres ligacup, og ikke den gjeveste Senior Challenge Cup. Det var uansett liten tvil om at det sto prestisje på spill og at det var en gjev tittel for de involverte, og en av ligarepresentantene nikket samtykkende til dette før han forsvant inn døra for å hente et gratis kampprogram til meg. Omtrent i samme øyeblikk så jeg at også groundhopperen Anthony Haine hadde tatt turen ned fra Hertfordshire, og han fortalte at det var en beslutning han hadde tatt etter å ha sett mine planer om å overvære dagens finale.
Dagens finalekamp var et møte mellom ligaens to beste klubber denne sesongen, for mens Beehive toppet den øverste divisjonen og gikk mot ligatittelen, var det nettopp motstanderen Rio som lå på andreplass, og deres supportere satt allerede preg på stemningen inne på (og foran) den lille tribunen. Gruppen av Rio-fans besto nærmest utelukkende av rastafarier som grillet jerk chicken og som utfra den umiskjennelige lukten å dømme hadde en noe spesiell og ikke helt lovlig type tobakk som gikk på rundgang. De virket å være i et visst flertall blant det jeg etter hvert talte meg frem til å være 54 tilskuere, men kanskje ble det inntrykket forsterket av at Beehive-folket virket å samlet seg nede ved lagleder-sonen.
Mens lagene gjorde seg klare til å entre banen, hadde jeg merket meg at New River, som vant finalen jeg så her i fjor, ikke lenger var å finne på ligaens tabeller. En av ligarepresentantene kunne fortelle at de hadde forlatt ligaen etter forrige sesong, og la til for egen regning at de nok følte seg litt for store for ligaen og ville ta steget opp i en annen liga, men at det ikke hadde vært noen suksess, og at de nå visstnok hadde lagt ned driften. Han spådde deretter en jevn finale denne dagen, men røpet at han personlig nok hadde Beehive som en ørliten favoritt. Det var da også de gule og sorte som tidlig hadde et visst press, og Rio ble kun reddet av en forsvarsspiller som på 1-2 meter fra streken blokkerte et skudd med hodet. Deretter ble Beehive-spiller Joe Packenham spilt gjennom alene med Rio-keeper John Mann, men sistnevnte rykket ut og reddet.
Det var litt mot spillets gang da Rio tok ledelsen i det 13. minutt, men det var ingenting å utsette på avslutningen da Kieran Donaldson plasserte ballen i bortre hjørne til 0-1 (dette var naturlig nok nøytral bane, men Rio sto oppført som bortelag). Beehive forsøkte å svare, og da vi passerte halvtimen, hadde de hatt ytterligere et par gode sjanser. De måtte vente til det 40. minutt før utligningen kom, og det var en klassescoring da Troy Archer vendte opp og på volley sendte ballen i krysset til 1-1. Det var også stillingen ved pause, og Rio-keeper John Mann – som jeg hadde hatt en kort ordveksling med mens jeg gikk en runde rundt banen i løpet av første omgang – kunne unne seg en sigarett idet han gikk av banen mot garderoben.
I andre omgang var det mye stillingskrig med en og annen mulighet i begge ender, men fem minutter før full tid slo Rio til igjen. Leon Rolle var mannen som igjen sendte Rio i føringen, og vi mistenkte at dette kunne være seiersmålet. I siste ordinære minutt utlignet imidlertid Scott Brosnan til 2-2, og sørget med det for voldsom jubel og lettelse i Beehive-leiren. I tillegg besørget det ekstraomganger. Tidlig i ekstraomgangene tok Beehive for første gang også ledelsen da Rio-spiller Barry Cameron var uheldig og satt ballen i eget mål, men på overtid i første ekstraomgang fikk Rio straffespark, og Michal Ingal-Clarke utlignet til 3-3 i det tredje tilleggsminuttet. Andre ekstraomgang hadde knapt startet før George Varton sendte Beehive tilbake i ledelsen med 4-3, og nå var det avgjørelsen som falt, for det ble ikke flere mål, og dermed var det etter hvert Beehive som kunne motta troféet og vinner-medaljene.
Etter å ha sett overrekkelsen og jubelscenene, kunne jeg ta bagen på ryggen og traske mot Edmonton Green Overground-stasjon, og via et bytte fra tog til tube ved Seven Sisters, kom jeg meg til slutt til Baker Street. Slakterbutikken Ginger Pig hadde søndagsåpent en liten spasertur derfra, men dessverre hadde de ingen haggis, og jeg måtte også nøye meg med to små black pudding-snabber som var det eneste de hadde igjen. Sistnevnte delikatesse skal jo nå også være tilbake på menyen hos Wetherspoons-pubene, men det var åpenbart ikke tilfelle ved The Metropolitan Bar, så jeg måtte skuffet forlate det etablissementet med uforrettet sak. Etter en pint ved The Globe, var det å komme seg mot Heathrow Airport, der jeg skulle fly fra, og uten togpass valgte jeg nå for første gang på årevis å benytte meg av tubens Piccadilly Line helt dit ut.
Turen var ved veis ende, og kun hjemreisen gjensto. De siste tjue dagene hadde jeg sett 21 kamper i 18 forskjellige grevskap. Jeg hadde vært på 86 tog, 17 tube-tog, 26 busser…og jeg hadde besøkt 104 forskjellige puber. Det var vel uansett på tide å komme seg hjem (selv om man alltid gjerne skulle blitt litt lenger)! Nå var det bare å se frem mot neste lille eventyr, som skulle være en helg i Praha sammen med min bror, tidlig i mai måned. På dette tidspunktet trodde jeg for øvrig at siste tur til Storbritannia var unnagjort denne sesongen, men det skulle heldigvis vise seg at jeg likevel skulle få til en aller siste tur i mai. Påsketuren var uansett historie, og selv om ikke alt gikk på skinner hele tiden, var det som vanlig en fin tur.
Revisit: Beehive v Rio 4-3 AET (1-1, 2-2) Edmonton & District Sunday League cup, final Henry Barrass Stadium (neutral venue), 15 April 2018 0-1 Kieran Donaldson (13) 1-1 Troy Archer (40) 1-2 Leon Rolle (86) 2-2 Scott Brosnan (90) 3-2 Barry Cameron (og, 94) 3-3 Michael Ingal-Clarke (pen, 105+3) 4-3 George Varton (106) Att: 54 (h/c) Admission: Free Programme: Free
Nok en gang skapte regnet problemer for britene, som igjen betød at det skapte problemer for meg, da min planlagte kamp Cromer Town v Bungay Town måtte utsettes. Allerede tidlig fredag ettermiddag hadde jeg blitt oppmerksom på avlysningen, og det ga meg i hvert fall tid til å kikke litt på alternativene. De var det selvsagt en god del av på en lørdag, men når jeg nå var uten togpasset mitt, la det begrensninger på hva jeg kunne tillate meg. Planen hadde vært å se kamp i Cromer for deretter å toge inn til London-området for å overnatte der, og derfor kikket jeg nå på kamper i London-traktene eller på vei inn dit. Da jeg kvelden før hadde kommet tilbake til min base på The Dorrington etter kampen hos Halstead Town, hadde jeg også endret på tidspunktet for min frokost da jeg ikke lenger ville måtte forlate Halstead like tidlig.
Etter å ha blitt servert en full english, sjekket jeg ut og gikk for å la buss nummer 88 frakte meg fra Halstead til Colchester, men etter at en andre buss hadde skysset meg fra Colchester sentrum til jernbanestasjonen, fikk jeg erfare hvor mye mer vrient det er å reise på slike turer uten togpasset jeg er vant til. Jeg hadde håpet å kunne bruke returbilletten fra Cromer til London på et langt tidligere tog fra Colchester inn til London, siden jeg uansett skulle kommet denne veien på vei fra Cromer. Men den gang ei; de automatiske sperringene ville ikke godta min billett, og jeg fikk av mannen i billettluka bekreftet at den kun var gyldig på det spesifikke toget den var bestilt for. Han sa videre at jeg måtte kjøpe en ny billett inn til London og at den kom på £25,80. Snakker om bortkastede penger, men det var bare å hoste opp.
Jeg kom meg da i hvert fall inn til London Liverpool Street, der jeg hadde tid til en pint ved puben Dirty Dicks mens jeg tok en endelig beslutning på hvor jeg skulle dra. £5,60 for en pint Aspall må for øvrig sies å være fullstendig uhørt, og sannsynligvis en rekord for meg selv i London. Uansett hadde jeg på dette tidspunktet bestemt meg for én av to alternativer – et besøk til enten Wembley FC eller Hillingdon Borough. En groundhopper-kompis nevnte at han ved sitt besøk hos sistnevnte tidligere i sesongen hadde overhørt en samtale der det ble snakket om at klubben muligens ville legge ned driften om de rykket ned ved sesongslutt. En kikk på tabellen avslørte at det ikke lenger virket spesielt sannsynlig, men det var vel likevel grunn god nok til å ta turen dit, og dermed var planen lagt.
Turen gikk derfor videre med tubens Metropolitan Line fra Liverpool Street til Ruislip, via et bytte ved Northwick Park. Et steinkast fra Ruislip stasjon ligger puben The Crock Of Gold, og det var et passende sted å slå seg ned med en pint og ta seg en rast. Det er tilsynelatende en stund siden sist Hillingdon Borough var aktive på Twitter, så det hadde ikke vært enkelt å finne ut status rundt dagens kamp der. Spartan South Midlands League har imidlertid en temmelig spesiell sekretær som er nokså aktiv både på sosiale medier samt et forum der jeg ikke hadde sett kampen bli nevnt blant de som var gjenstand for baneinspeksjon, så jeg gikk ut fra at intet nytt var godt nytt da jeg etter hvert lot buss 331 frakte meg opp til Middlesex Stadium.
Ruislip er et område i den nordvestlige delen av London, og tilhørte det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, som i 1965 ble en del av nye Greater London. Der er Ruislip nå en del av Londons vestligste bydel Hillingdon, og selve Ruislip skal ha et innbyggertall på drøyt 30 000. Utbyggingen av den tidligere Metropolitan Railway førte til en stor befolkningsvekst og boligutbygging på første del av 1900-tallet, og området fikk som følge av dette tilnavnet Metro-land. Bussen stoppet like utenfor, og jeg fant frem til inngangen til klubbhuset som åpenbart fungerer som bar og restaurant også utenom fotballen. Faktisk minnet det lite om et klubbhus for en fotballklubb, og det virket tydelig at denne driften var hovedgesjeften her. Dette ble bekreftet av en hyggelig ung kar bak bardisken som serverte meg en pint før han tilbød seg å bære bagen min ut i garderoben.
Hillingdon Borough er et nokså kjent navn i non-league, men mye av det er nok knyttet til en tidligere utgave av klubben, som hadde røtter tilbake til 1872 da den ble stiftet som Yiewsley FC. De var i 1951 med å stifte Delphian League, før de etter tre sesonger fikk innpass i Corinthian League, som de vant i sin tredje sesong. I 1958 bestemte man seg for å satse halvprofesjonelt, og man fikk være med i Southern League. I 1964 endret de navnet til Hillingdon Borough, og to år senere rykket de opp i Southern League Premier Division. På denne tiden var Southern League en av ligaene med som hadde sin toppdivisjon på øverste nivå av non-league, og klubbens desidert beste ligaplassering er andreplassen fra våren 1969, da de kun hadde Cambridge United foran seg (de var ett lite poeng foran Hillingdon Borough, og ble etter denne sesongen tatt opp i Football League) og en rekke senere FL-klubber bak seg på tabellen (som Wimbledon, Yeovil Town, Barnet og Hereford United, for å nevne noen).
Hillingdon Borough hadde i denne perioden sin storhetstid, og året etter tok de seg til tredje ordinære runde av FA Cupen etter å ha slått ut blant annet Wimbledon og Luton Town, men etter omkamp måtte de se seg slått av Sutton United. Senere FL-klubber som Wigan Athletic og Hereford United (i semifinalen) var blant lagene som ble slått ut da Hillingdon Borough i 1970/71-sesongen spilte seg frem til finalen i non-leagues gjeveste cupturnering; FA Trophy. På Wembley ledet de 2-0 til pause, men tapte til slutt finalen 2-3 for Telford United. Til tross for at de ytterligere fem ganger tok seg til FA Cupens ordinære runder i løpet av 1970-årene, rykket klubben etter hvert ned og skal ha slitt med sviktende publikumsoppslutning og dårlig økonomi. I 1985 fjernet de Borough-suffikset, og året etter var klubben faktisk nær ved å bli lagt ned etter å ha mistet sin hjemmebane, før de omsider ble «reddet» av en sammenslåing med Burnham.
Den nye klubben tok navnet Burnham & Hillingdon, men allerede etter to sesonger ble navnet endret til Burnham, og selv om sistnevnte fortsatte med spill i Southern League (i dag befinner de seg i Hellenic League), var Hillingdon- og Hillingdon Borough-navnene en saga blott i non-league fotballen. I hvert fall frem til 1990, da den lille klubben Bromley Park Rangers fikk hjelp av klubbens tidligere styremedlemmer til å flytte inn på Middlesex Stadium. I den forbindelse blåste de liv igjen i det gamle navnet ved å endre sitt navn til Hillingdon Borough, og de tok plass i Spartan League som i 1997 slo seg sammen med South Midlands League for å bli til dagens Spartan South Midlands League. I 2006 rykket klubben opp i Southern League, etter en sesong der de hadde spilt seg frem til finalen i FA Vase. Der tapte de imidlertid 1-3 for Nantwich Town, og oppholdet på step 4 varte kun i tre sesonger før de etter å ha endt som jumbo måtte returnere til SSML.
Der fortsatte de å slite, og i 2015 fulgte et ytterligere nedrykk til Spartan South Midlands League Division One. Denne sesongen så det også stygt ut igjen, da de etter en håpløs sesonginnledning har slitt tungt i bunnen av tabellen, men det så nå ut til at man i hvert fall har klart å unngå ytterligere nedrykk til SSML Division Two. Uten at jeg foreløpig så noe til hverken kampprogram eller et bemannet inngangsparti hvor man tok imot inngangspenger, bekreftet enn kikk på nettet at de hadde klatret opp til femte siste plass og hadde ti poeng ned til trioen i bunnen. Man har i hvert fall imponerende fasiliteter i «The Clubhouse» (det heter faktisk det), med en fin og stor bar og et skikkelig restaurant-kjøkken, og etter en kikk på menyen på bordet lot jeg meg friste til å prøve deres Spicy Lamb Burger.
Utenfor baren/restauranten/klubbhuset er det en stor veranda med flere bord, og på et av disse var det en gruppe kvinner som åpenbart var i full gang med en sjampanje-lunsj. Her er man øverst på den ene langsiden, og herfra har man god oversikt over det som utspiller seg på gressmatta der spillerne nå var i gang med oppvarmingen. Jeg skal ikke gjette på hvor lenge det har vært spilt fotball her, men under det opprinnelige navnet Breakspear Road var dette tidligere hjemmebane for klubben Ruislip FC, som på slutten av 1980-årene spilte noen sesonger i Southern League før de i 1989 rykket ned og deretter la ned driften. Det var etter dette at den ‘nye’ Hillingdon Borough-klubben flyttet inn i 1990 og snart døpte om stadionet til Middlesex Stadium, og det har nok skjedd et og annet siden den gang.
Ikke minst ser det kanskje ved første øyekast litt snodig ut at det eneste av tribunefasiliteter befinner seg på kortsidene, men dette har sammenheng med at klubben på et tidspunkt skal ha snudd gressmatta 90 grader, slik at tribunene som tidligere sto på langsidene nå er å finne bak hvert sitt mål. På begge langsidene er det ellers kun hard standing, men da jeg gikk nedover mot bortre kortside passerte jeg en åpen port som åpenbart var inngangspartiet som nå ikke ble benyttet. Over på kortsiden der nede er det et lite overbygg som gir tak over hodet til de som måtte stå her. Borte langside var sperret av, og det var sannelig også den andre kortsiden, men en kar som snek seg gjennom sperringene idet jeg vurderte å gjøre det samme, identifiserte seg selv som en av ligaens ledere, og han bekreftet at det nok gikk greit at jeg også snek meg gjennom for å ta en liten foto-runde.
Mens han fortalte meg litt mer om anlegget og problemene man har hatt i Hillingdon Borough, beveget vi oss opp mot den øverste kortsiden. Der er det noen trinn med betongavsatser før man kommer bort til tribunen rett bak mål. Dette har nok tidligere vært en ståtribune, men i dag har man noe sånt som seks rader med plastseter montert i betongtrinnene. Under taket der har man altså anleggets eneste sitteplasser, og bakerst er det også en liten ‘presseboks’ som nok ikke har vært brukt på en god stund. Jeg ble også fortalt at den indiske kvinnen som eier både The Clubhouse og klubben har planer om å erstatte denne tribunen med ny(e) tribune(r) og at det nok var derfor denne kortsiden og bortre langside var sperret av og gjort utilgjengelig for publikum.
Da jeg returnerte til The Clubhouse, ble jeg kontaktet av denne kvinnen som undret seg om det var jeg som hadde gått rundt og tatt bilder av anlegget. Etter å ha forklart at jeg var en groundhopper, viste Dee seg å være en trivelig dame som gladelig fortalte om planene hun hadde. Hun mente at den gamle tribunen ikke lenger var sikker (selv om jeg ikke så noe veldig galt med den) og håpet å kunne erstatte den med en eller to nye tribuner etter sesongslutt. Samtidig bekreftet hun at det ganske riktig hadde blitt vurdert å legge ned klubben om man skulle rykke ned på step 7, men la til at de med en sikret kontrakt neste sesong nå i stedet vil satse kraftigere og kanskje ha opprykk som mål. Det kan jo i seg selv bli spennende å følge med på for å se hvordan det går, men nå skulle de først ta seg av et Bedford FC som befant seg på 12. plass og i realiteten ikke hadde all verden å spille for.
Etter en god periode med fem strake seire og seks kamper uten tap (5-1-0) i februar og mars, sto Hillingdon Borough nå uten seier på de tre siste (0-1-2), men tok tidlig initiativet mot gjestene fra Bedfordshire. Allerede i det sjuende minutt tok vertene ledelsen 1-0 da Robert Jermain fikk ballen i nettet bak Bedford-keeperen. I perioden etter dette virket også hjemmelaget noe skumlere enn gjestene, og i det 34. minutt sto det 2-0 da Karl Healy doblet ledelsen. Det virket nesten allerede avgjort da Kyle Fredericks kun fire minutter senere satt inn 3-0, og det var også stillingen ved pause, uten at Middlesex Stadium kokte av den grunn, der barnevogns-mafiaen knapt hadde kikket opp fra sin sjampanje-lunsj.
Ligarepresentanten som jeg hadde snakket litt med også i løpet av første omgang, tipset meg om at det vitterlig var et kampprogram tilgjengelig, og i pausen fant jeg ut at så var tilfelle da jeg gikk ut i inngangspartiet (dvs entréen/garderobeområdet der jeg hadde fått slengt fra meg bagen) for å kikke. På disken der lå en liten bunke med enkle 4-siders kampprogrammer i svart/hvitt, og jeg tok med meg et bort til baren der den tidligere nevnte karen nektet å ta imot betaling for det. Mon tro om ikke den nevnte entréen også hadde vært åsted for innkreving av eventuelle inngangspenger etter min ankomst. I ettertid ser jeg for øvrig at man opererer med et tilskuertall på kun 15, men jeg talte selv 47, så de må ha gjort et overslag og kan umulig ha regnet med alle de som satt og forlystet seg ute på terrassen uten å bry seg nevneverdig om kampen.
Andre omgang ble et lite antiklimaks, og det var virket i perioder nesten som om begge lag kun ventet på sluttsignalet. For hjemmelaget sin del følte de kanskje at jobben var gjort, uten at jeg skal slå fast alt for bombastisk at de tok foten av gasspedalen. For gjestene var det selvsagt en vanskelig oppgave å hente inn tre mål, samtidig som de heller ikke hadde all verden å spille for, og dermed ble det en noe slapp forestilling etter pause. Med fem minutter igjen fikk i hvert fall Bedford et trøstemål da Martin Holland reduserte og fastsatte sluttresultatet til 3-1. Ingenting å utsette på at det ble borteseier, og Hillingdon Borough kunne begynne å planlegge for neste sesong i SSML Division One.
Selv takket jeg snart for meg og trasket av gårde, men jeg hadde tid til å unne meg en pint ved puben The Woodman før jeg igjen tok bussen tilbake til Ruislip tube-stasjon. Derfra gikk turen med Metropolitan Line – via et bytte ved Rayners Lane – til Barons Court og med District Line videre til Victoria, der jeg omsider kunne sette meg på toget som skulle ta meg sørover til East Croydon. Der hadde jeg betalt £37,99 for overnatting ved stedets easyHotel som ligger like ved stasjonen. Jeg hadde ikke akkurat latt meg imponere da jeg ved en tidligere anledning hadde overnattet her, men jeg skulle tross alt bare sove der, og fikk raskt sjekket inn før jeg gikk for å få i meg et måltid ved Wetherspoons-puben The George.
Det var kanskje grei timing at jeg brøt opp idet det utartet seg til et masseslagsmål der inne, og idet et rabiat kvinnemenneske forsøkte å kaste pint-glasset sitt i hodet på en av dørvaktene, satt jeg i stedet kursen mot Porter & Sorter, som har blitt et slags fast vanningshull for meg i Croydon. Der unnet jeg meg en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Turen gikk nå virkelig mot slutten, og dagens kamp skulle i utgangspunktet ha vært den siste før hjemreise dagen etter. Nå hadde jeg derimot bestemt meg for å få med meg også en søndagskamp i form av en revisit, så jeg hadde i hvert fall det å se frem til da jeg krøp under dyna og slukket lyset etter en dag der jeg igjen hadde måttet ty til alternative løsninger.
English ground # 474: Hillingdon Borough v Bedford 3-1 (3-0) Spartan South Midlands League Division One Middlesex Stadium, 14 April 2018 1-0 Robert Jermain (7) 2-0 Karl Healy (34) 3-0 Kyle Fredericks (38) 3-1 Martin Holland (86) Att: 15 (47 h/c) Admission: Free (possibly because I arrived before the entrance was manned) Programme: Free (gift from a club official) Pin badge: n/a
Min tur gikk nå for alvor inn i avslutningsfasen, og jeg skulle forflytte meg fra Bradford til Essex. Fordi jeg noen dager tidligere hadde blitt av med togpasset, hadde jeg vært nødt til å gå til innkjøp av togbilletter, og for å få de noe billigere, var jeg derfor avhengig av å denne dagen forlate Bradford med et tidligere tog enn planlagt fra Bradford Interchange. Da jeg en gang etter klokka sju på morgenen sjekket ut fra Travleodge-hotellet og spaserte mot Bradford Interchange, regnet det utrolig nok ikke, men de klissvåte gatene i sentrum vitnet om at det i løpet av natten hadde falt en del regn, og det så ut som om det nettopp hadde stoppet. 07.54-toget hadde London Kings Cross som endestasjon, og jeg sovnet like etter avgang og våknet idet vi rullet gjennom noen av nord-Londons ytre bydeler.
Rundt kvart over elleve var vi fremme ved London Kings Cross, og etter en liten reise med tuben, befant jeg meg på London Liverpool Street stasjon, der jeg etter hvert tok plass på 13.02-toget mot Ipswich. Jeg ble med så langt som til Marks Tey, der jeg etter 55 minutter steg av og kunne unnagjøre et raskt togbytte. Neste og siste etappe var den korte turen herfra opp til stasjonen Chappel & Wakes Colne, som var første stopp på linjen herfra til Sudbury. Mesteparten av det koselige stasjonsbygget ved Chappel & Wakes Colne er omgjort til museum, og jeg hadde tid til en kikk der før jeg gikk ned til hovedveien for å ta bussen fra bussholdeplassen som også var idyllisk med et sjarmerende lite busskur som lå flott til med en stor tog-viadukt som bakteppe.
Jeg begynte å lure på om buss nummer 88 ikke ville komme i henhold til ruteplanen, men sju-åtte minutter forsinket kom den til slutt, slik at jeg kunne betale £2,50 for en enkeltbillett til Halstead. Bussen brukte drøyt tjue minutter dit, og jeg fant umiddelbart frem til The Dorrington, der jeg hadde betalt £45 for kost og losji. Klokka hadde så vidt passert 15.00, og bak disken inne i puben sto en person som snart fikk sjekket meg inn og vist meg til rommet som faktisk var i et annet bygg inne i bakgården. Der fikk jeg raskt installert meg før jeg gikk opp til kveldens kamparena Rosemary Lane, som kun lå et minutt eller to unna i enden av veien bak The Dorrington. Der ble jeg møtt av stengte porter, men jeg kunne se den flotte hovedtribunen som hadde gjort at dette nå i lengre tid hadde vært et ønsket reisemål for meg.
Halstead er en liten by i det nordlige Essex. Den har rundt 12 000 innbyggere og ligger en snau mil nordøst for Braintree, en drøy mil sørøst for Sudbury, og rundt to mil vest-nordvest for langt større og mer kjente Colchester. Da jeg nå tok en aldri så liten spasertur rundt i sentrum, kunne jeg raskt slå fast at det er en sjarmerende og koselig liten by. Akkurat nå var det også såpass fint vær at jeg i nokså idylliske omgivelser satt meg ned på en benk med innkjøpte smørbrød og juice. Det var dog et par mørke skyer på vei, og jeg gikk for å sjekke ut et par av byens puber med Bull Inn som første stopp, hvor jeg egentlig hadde hatt planer om å innta et måltid. Deretter gikk turen videre til The Royal Oak, og siden jeg hadde blitt tipset om The Dog Inn, ble det neste stoppested. Tilbake på High Street fikk etter dette The White Hart Inn æren av å bli åsted for siste pre match-pint før jeg igjen gikk mot Rosemary Lane.
Som tidligere nevnt har jeg en god stund nå ønsket meg til Halstead Town og Rosemary Lane, og siden Eastern Counties League har en del fredagskamper, hadde jeg allerede et par ganger tidligere latt meg friste av en slik. Problemet mitt har vært at denne ligaens Division One har et utall reservelag som jeg slett ikke er noen fan av, og det har nesten virket utgjort at de gangene Halstead Town har hatt fredagskamp mens jeg har vært i England, så har det vært med et av disse reservelagene som motstander, slik at jeg har utsatt besøket. Nå fikk jeg endelig fulltreff med fredagskamp mot et av de andre førstelagene, og kveldens kamp mot Woodbridge Town var vel strengt tatt den første kampen jeg spikret i mitt kampprogram etter å ha bestemt meg for turens lengde.
Halstead Town ble allerede i 1879 stiftet under navnet Halstead Football Club, men i mangel på en liga her i denne landlige delen av Essex, spilte de åpenbart kun treningskamper frem til North Essex League ble stiftet i 1894. Senere spilte de i både Halstead & District League og Haverhill & District League, før de etter andre verdenskrig tok i bruk Town-suffikset og var tilbake i North Essex League. De gikk imidlertid ikke lenge før de var å finne i Essex & Suffolk Border League, der de vant ligatittelen i 1958, 1969 og 1978 (og også tre ligacup-titler i denne perioden). I 1980 tok klubben med det noe snodige kallenavnet The Humbugs steget opp i Essex Senior League, før de åtte år senere heller ville være med å stifte den nye andredivisjonen i Eastern Counties League – for ordens skyld; Division One.
Deres første sesong der endte med andreplass og opprykk til ECL Premier Division. Våren 1995 vant de ligatittelen i Eastern Counties League, og fulgte opp med å forsvare tittelen året etter, samtidig som de også rasket med seg ligacupen. Ytterligere et år senere vant de Essex Senior Trophy for andre gang på fem sesonger, men i 2001 rykket de ned. De var imidlertid tilbake etter to sesonger, og rasket med seg nok en ligacup-tittel i 2004, før de igjen rykket ned igjen i 2007, og denne gang har de hittil blitt værende i Division One. Heller ikke denne gangen ville det bli noen retur til ligaens toppdivisjon, men jeg var i hvert fall glad for å kunne betale meg inn med £6 og fiske frem ytterligere en £1-mynt for å få et eksemplar av kveldens kampprogram i retur.
Det viste seg å være et godt program på 36 sider, og for £1 var det et slikt kupp at jeg kjøpte ett ekstra for å ta med hjem til en samler jeg kjenner her hjemme. Ikke minst kan man jo også spørre seg hvordan klubber på dette og enda lavere nivåer klarer å tilby slikt når større klubber mye høyere opp mener at de ikke har råd til det. I den forbindelse er det jo en direkte skam at klubbene i Football League etter forslag fra noen hittil ukjente klubber denne sommeren skal stemme over hvorvidt de skal fjerne kravet om kampprogram og gjøre det frivillig. Kjenner jeg publikummet på disse nivåene rett, vil de færreste bry seg om det, men jeg håper inderlig at så ikke skjer. Klubbene skal også tenke på at de faktisk opererer i en underholdningsbransje der man kjemper om tilskuere/kunder, og om kunder føler at produktet som tilbys ikke lenger er godt nok, er de selvsagt i sin fulle rett til å utebli eller gå til konkurrenter.
Men nok om det. På innsiden kom jeg i prat med en av klubbrepresentantene som ønsket meg velkommen og ga meg tillatelse til å tråkke ut på gressmatta for å knipse et par raske bilder av den flotte hovedtribunen. Jeg har tidligere hørt hvordan flere andre klubber har uttrykt frustrasjon over alle reservelagene i denne divisjonen, og husker spesielt hvordan en representant for Ipswich Wanderers noen måneder etter sitt opprykk herfra fortalte meg at nesten hele styret var så lei av dette at de ville vurdert å trekke seg dersom de ikke hadde rykket opp den sesongen. Vi kjenner jo dette problemet også fra andre land, som eksempelvis her hjemme i Norge, hvor reservelagene får lov til å spille altfor høyt i ligasystemet og år etter år har direkte påvirket både opp- og nedrykkstrid.
Derfor ble jeg litt overrasket å høre at Halstead-ledelsen ikke hadde noen verdens ting å utsette på dette og heller ikke så noen problemer med det. De virket rett og slett fornøyd med tingenes tilstand, og så lenge de selv er tilfreds så er jo det bra. Etter en trivelig samtale oppsøkte jeg omsider klubbhusets bar, der jeg satt meg ned med en boks Strongbow og bladde litt i programmet. Der kunne jeg se at Halstead Town lå på en 9. plass på tabellen, og derfor hadde lite å spille for. Det hadde derimot kveldens gjester, Woodbridge Town, som allerede hadde sikret seg opprykk, men ganske sikkert var sugne på divisjonstittelen. De hadde før kampen henholdsvis ni og 13 poeng ned til forfølgerne Whitton United og Framlingham Town, som dog begge hadde to kamper til gode. The Humbugs skulle nå altså settes på en skikkelig test når serielederne sto på motsatt banehalvdel.
Da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, hadde klubbens tidligere hjemmebane i løpet av krigen blitt tatt over og brukt som grønnsaksåker. De klarte imidlertid å sikre seg en ny tomt, og har nå spilt på Rosemary Lane siden åpningen i 1948. Adkomsten skjer via et lite industriområde, men det merker man lite av på innsiden, der man får inntrykk av en landlig beliggenhet. Man kommer inn på den ene langsiden, der man har anleggets virkelige perle – nemlig den herlige hovedtribunen som en eldre klubbrepresentant fortalte at ble reist i 1950. Det bekreftet informasjon i Peter Miles sin eminente bok «Homes of Non-League Football», og denne tribunen midt på langsiden minnet meg faktisk litt om den fantastiske hovedtribunen hos Harwich & Parkeston.
Hovedtribunen er for øvrig en sittetribune som tidligere hadde benkerader i tre, men disse ble i 1997 byttet ut med røde plastseter. Rundt resten av anlegget består tilskuerfasilitetene kun av hard standing under åpen himmel; skjønt på kortsiden bak det nærmeste målet har man også en mur-avsats som man kan stå noe opphøyd på. Om det skulle være noen som helst tvil, så likte jeg meg umiddelbart godt ved Rosemary Lane. Etter å ha tatt en tur utenfor og kikket på lagoppstillingene som hadde blitt hengt opp, hadde jeg tid til en ny boks Strongbow i baren, der jeg også fikk sikret meg en pin til min samling (jeg ble senere forært ytterligere en slik). Det begynte å nærme seg tidspunktet da spillerne ville komme ut på banen, så jeg helte nedpå resten av en gylne nektaren og dukket på nytt ut i Essex-kvelden for å gjøre meg klar for avspark.
Halstead Town hadde tidlig en god sjanse ved Jack Schelvis, men hans avslutning gikk via Peckers-keeper Alfie Strong og til sikkerhet. Det var en miss vertene snart fikk betale for, for min stoppeklokka hadde bare så vidt passert fire minutter da Woodbridge Town stormet i angrep. Matt Mackenzie fikk både tid og rom til å vende opp og skyte i mål fra rundt 16-meterstreken, og det sto 0-1. The Humbugs kom seg raskt til hektene og hadde flere gode angrep. Ikke minst var Jake Brown og Kane Gilbert friske, men det var sannelig også Woodbridge Town, som var skumle når de hurtig slo kontra og stormet fremover. Ved en av disse kontringene ble Jerome Trotter spilt gjennom alene med Humbugs-keeper Matt Walker, men sistnevnte reddet både den første avslutningen og også returen.
Woodbridge Town tilrev seg etter hvert et initiativ ute på gressmatta, og målscorer Mackenzie var en konstant trussel fremover, mens Lewis Cunliffe var en klippe i deres midtforsvar og ryddet opp i alt som kom hans vei. Etter et par halvsjanser begge veier, slo gjestene til igjen et par minutter etter at halvtimen var passert. En pasning ble slått i bakrommet der Ryan Keeble kom på løp og på volley hamret ballen i mål til 0-2. Kun fem minutter senere virket det allerede avgjort da vertene igjen ble tatt på senga med en kontring og lot Mackenzie få tid og rom til å fra rundt 16-meterstreken plassere ballen i mål via den bortre stolpen. Da hjemmelagets spiss Chris Harris helt på tampen av omgangen så sin avslutning bli reddet av Woodbridge-keeperen, sto det også 0-3 da dommeren blåste for å signalisere at vi var halvveis.
På nærmeste langside lå det en eim som røpet at det var alt annet enn vanlig tobakk en gjeng ungdommer der røyket, og del av pauseunderholdningen – om det kan kalles det – var en far som rasende kom for og krevde svar på hvem som hadde gitt hans 13 år gamle datter narkotika. Kanskje burde han vært nesten like bekymret over at hans håpefulle gikk kledd på en måte som ville kunne fått en og annen gledespike til å rødme. Med det opptrinnet som bakteppe satt jeg igjen kursen mot baren sammen med mange andre av det som ble anslått å være et sted mellom 150 og 180 tilskuere, og i pausen fikk jeg også kjøpt meg en burger før spillerne igjen inntok banen. Vertene hadde en voksen oppgave foran seg, og kunne de i det hele tatt seg komme inn i kampen igjen?
Tidlig i omgangen tvang i hvert fall både Kane Gilbert og Chris Harris frem gode redninger fra Peckers-keeperen, men på motsatt ende av banen var det kun en desperat takling fra James Regan som hindret en Woodbridge-spiller i å være på blank goal. 18 minutter ut i omgangen var ikke hjemmekeeperen heldig da han fikk hanskene på et skudd fra Matt Mackenzie men ikke klarte å stoppe ballen i å rulle over streken. Dermed 0-4 og hattrick for Mackenzie. Kun tre minutter etter begynte jeg å synes alvorlig synd på hjemmelaget da Woodbridge kontret med Keeble som raste ned venstrekanten, skar inn i feltet og spilte til Jerome Trotter som kunne sette inn 0-5.
Woodbridge hadde først og fremst vært effektive, men det skal være usagt om de nå slakket av litt på gasspedalen eller ikke. Det som i hvert fall er sikkert er at hjemmelaget aldri ga opp, men fortsatte å kjempe, og det fikk de også en liten belønning for da innbytter Kyle Andrade dro av en mann og reduserte ved å sette ballen i mål under bortekeeperen. Med fem minutter igjen gjentok han denne prestasjonen, men dro denne gang av to forsvarere før han satt ballen i mål og reduserte til 2-5. Like etter kunne de fått en tredje redusering, men skuddet til Jake Brown endret retning og gikk til en corner som det ikke ble noe av. Dermed endte det med en komfortabel borteseier 2-5, og Woodbridge tok ytterligere et lite skritt mot tittelen.
Jeg ble værende igjen litt i klubbhuset, og pratet der litt med noen av de to klubbers representanter før jeg takket for meg og forlot Rosemary Lane, som endelig hadde blitt gjenstand for et besøk fra undertegnede. Det eneste som hadde lagt en demper på ting denne dagen, var det faktum at jeg allerede tidligere på dagen – mens jeg satt på Bull Inn eller The Royal Oak – hadde funnet ut at lørdagens kamp hos Cromer Town allerede var avlyst. Det var dette evinnelige regnet som igjen skapte problemer, og derfor hadde jeg vært nødt til å sjekke ut alternativer som jeg nå igjen kikket litt nærmere på mens jeg unnet meg en siste pint eller to i baren på The Dorrington. Der var det fortsatt liv da jeg trakk meg tilbake med noe blandede følelser til tross for at besøket i Halstead hadde vært en suksess.
English ground # 473: Halstead Town v Woodbridge Town 2-5 (0-3) Eastern Counties League Division One Rosemary Lane, 13 April 2018 0-1 Matt Mackenzie (5) 0-2 Ryan Keeble (33) 0-3 Matt Mackenzie (38) 0-4 Matt Mackenzie (64) 0-5 Jerome Trotter (67) 1-5 Karl Andrade (77) 2-5 Karl Andrade (86) Att: 150-180 (est) Admission: £6 Programme: £1 Pin badge: £ 3 (plus another one given to me by the club later)
Frokost var inkludert i prisen ved Royal Hotel, og derfor kunne jeg like gjerne benytte meg av det før jeg busset fra Dunston inn til Newcastle i 10-tiden. Siden jeg hadde måttet gå til innkjøp av togbilletter, måtte jeg nå vente på 11.29-toget og bytte i både York og Leeds når jeg nå skulle til Bradford. Toget fra Newcastle var deretter så forsinket at jeg mistet 12.40-forbindelsen videre fra York til Leeds, og som ikke det var nok, hadde 12.53-toget fra York forsinket avgang med over et kvarter, slik at jeg også mistet forbindelsen i Leeds. Med 13.51-toget derfra kom jeg meg da i hvert fall omsider til Bradford, og kunne slepe med meg bagasjen fra Bradford Interchange gjennom sentrum opp til Travelodge-hotellet der jeg hadde betalt £27 for overnatting. Jeg fikk snart sjekket inn og installert meg på rom 206, men det gikk ikke mange minuttene før jeg igjen var på vei ut døra.
Bradford ligger i grevskapet West Yorkshire, snaut halvannen mil vest for Leeds. Byen har en lang historie som senter for ullindustrien som strekker seg tilbake til 1300-tallet, men det var på 1800-tallet at den virkelig ble en boomtown under den industrielle revolusjon. Den ble et internasjonalt senter for tekstilindustrien og fikk tilnavnet «verdens ull-hovedstad». Nedgangen i de tradisjonelle industriene førte til arbeidsledighet, fattigdom og sosial uro, og Bradford er jo også kjent som en av de aller mest fremmedkulturelle stedene i hele Storbritannia. I dag anslås det at Bradfords innbyggertall er på rundt 530 000, og nå falt det igjen lett regn over byen da jeg gikk for å slå meg ned på en pub i nærheten.
The Corn Dolly hadde fått gode anmeldelser, og jeg fant snart ut at det ikke var helt uten grunn. Mens jeg satt der med en pint, kom det utrolig nok en kar bort fra nabobordet etter å ha gjenkjent meg. Det viste seg faktisk å være en kar som følger meg (og mine groundhopper-eskapader) på Twitter, men han hadde i motsetning til undertegnede ikke tenkt seg på Valley Parade denne kvelden. Temmelig snodig å bli gjenkjent av en tilfeldig kar i en by jeg ikke har tilbragt altfor mye tid tidligere. Det var etter hvert på tide å få i seg litt mat, og siden det var torsdag, oppsøkte jeg Wetherspoons-puben The Turls Green for å benytte meg av deres Curry Club og få en stor porsjon Beef Madras. Kanskje passende med tanke på hvor jeg var, og i en by som Bradford hadde det sikkert heller ikke vært vanskelig å finne en autentisk indisk restaurant, men jeg følte for å være raskt ut og inn for å komme meg videre til neste pub.
Det skulle være mikropuben Bradford Brewery, men den viste seg vanskeligere å finne enn jeg hadde tenkt, og det hadde bakgrunn i at Google Maps har den på feil sted. Jeg fant omsider frem, men dette viste seg å være et etablissement der hipster- og raddis-faktoren var altfor høy etter min smak. Etter å ha tømt glasset, gikk jeg derfor i stedet til The City Gent for å unne meg en siste pint der, før jeg etter hvert spaserte mot kveldens kamparena. Etter å ha passert et pakistansk(?) bryllup med en enorm prosesjon som inkluderte sitarer og full pakke, kom jeg meg snart til Valley Parade, der jeg kunne hente ut billetten jeg hadde betalt £20 for. Utenfor byttet jeg også £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og for samme beløp ble jeg eier av en pin da jeg deretter kikket raskt innom klubbsjappa.
Da Bradford City ble stiftet i 1903, så Football League det som en utmerket mulighet til å promotere sporten i et område dominert av rugby, og klubben fikk umiddelbart plass i ligaens andredivisjon på bekostning av Doncaster Rovers. Allerede våren 1908 vant de denne divisjonen og rykket for første gang opp på øverste nivå, og samtidig som de i 1911 noterte seg for sin beste ligainnsats noensinne med en 5. plass, spilte de seg også frem til FA Cup-finalen. Etter 0-0 i første møte med Newcastle United, seiret Bradford City 1-0 i omkampen og sikret seg sitt første og hittil eneste store trofé. Klubben holdt seg i øverste divisjon til etter første verdenskrig, men da det våren 1922 rykket ned, hadde de nok ingen anelse om hvor langvarig fraværet skulle bli. Utover i 1960-årene hadde de til og med surret seg ned i ligaens nye fjerdedivisjon og måtte dessuten to ganger søke om gjenvalg etter å ha endt nest sist i hele ligaen.
11. mai 1985: Sesongens siste kamp hjemme mot Lincoln City, og Bradford-fansen skal feire divisjonsseier og opprykk til nivå to for første gang siden mellomkrigsårene. I stedet havner det totalt i skyggen av de forferdelige scenene som utspiller seg da 56 mennesker omkommer i det som raskt ble et flammehav på Main Stand, og Bradford-brannen fikk da også store konsekvenser for engelsk fotball generelt. Da Bradford City våren 1999 sikret seg opprykk til Premier League, markerte det en retur til øverste nivå etter hele 77 års fravær. Det ble med to sesonger blant eliten før de måtte ta turen ned igjen, og da kom også de økonomiske problemene. To ganger havnet klubben under administrasjon mens de raste ned til nivå fire, og våren 2007 var fasiten tre nedrykk på sju år.
2012/13 ble en stor sesong fro The Bantams. Først ble de historiens andre lag fra nivå fire til å spille seg frem til finale i ligacupen, etter å ha slått ut bl.a. PL-klubbene Wigan Athletic, Arsenal og Aston Villa. Imidlertid ble klubben feid av banen med 0-5 for Swansea City i finalen, da de som første representant for nivå fire spilte en stor Wembley-finale. Men det var nok glemt da klubben litt senere i sesongen snek til seg den siste playoff-plassen og tok seg til finalen. Returen til Wembley ble denne gang langt lykkeligere da opprykket ble sikret med 3-0 over Northampton Town. To sesonger senere gjorde de furore ved å slå ut selveste Chelsea av FA Cupen, og det på Stamford Bridge. Sunderland ble deretter beseiret i neste runde, før Reading måtte ha omkamp for å vinne kvartfinalen.
Foreløpig har et ytterligere opprykk latt vente på seg selv om The Bantams de siste årene har kjempet i playoff-sjiktet. To år på rad har de nå tatt seg til playoff bare for å ryke ut; i semifinalen i 2016, og i finalen i fjor – begge ganger faktisk mot Millwall. I år hadde de igjen hatt en god start på sesongen, men en horribel periode med kun to poeng på ti kamper etter nyttår hadde ført til at klubben nå hadde rast ned til en posisjon rett under midten av tabellen. Med ni poeng opp til playoff-sonen hadde nå manager Simon Grayson en tøff jobb med å klare det målet, men med to kamper til gode på de fleste lagene foran seg, hadde Bantams-fansen ikke gitt opp helt ennå. De sto imidlertid overfor en tøff test når opprykksjagende Shrewsbury Town nå kom på besøk, og etter en kanonstart på sesongen var nå også Salop avhengig av poengene for å holde følge med tet-duoen Wigan Athletic og Blackburn Rovers.
Jeg hadde funnet ut at det kunne være en fordel med en plass på langsiden Midland Road Stand med tanke på å få noen blinkskudd av anleggets indre, og måtte nå derfor gå rundt hele stadionet. På veien traff jeg til alt overmål på en norsk groundhopper som dro kjensel på meg, og jeg ble stående av slå av en liten prat med Steinar Tungen og hans reiseledsager før jeg fartet videre og tok meg innenfor. Jeg hadde som vanlig på dette nivået sikret meg en plass på øverste rad i håp om å øke sjansene for å få se kampen stående. Det viste seg å ikke være noe voldsomt problem, og det var da heller ikke akkurat veldig trangt om plassene på Valley Parade når det skulle være TV-sendt kamp her denne kvelden. Sky Sport var på plass i likhet med undertegnede, som dog hadde blitt fristet av andre kamper som ble omberammet på et tidspunkt da jeg allerede hadde booket i Bradford, men torsdag var uansett en grei dag å få huket av for besøk for et nytt FL-stadion.
Valley Parade forbindes selvsagt ofte med den nevnte og kjente brannen i 1985, og jeg hadde selvsagt også tatt en kikk på minnesmerkene over denne tragedien. I kjølevannet av brannen fikk anlegget en vesentlig ansiktsløftning til £2,6 millioner kroner, og Valley Parade kan nå best beskrives som «a ground of two halves». The Kop End dominerte anlegget totalt med sine to etasjer, men er nå forbundet med langsiden Main Stand som også har fått en ekstra etasje. Sammen utgjør disse to en koloss som dominerer og ruver totalt over resten av anlegget. Midlands Road Stand ser til sammenligning liten ut på den andre langsiden, og det samme gjelder den siste kortsiden. Valley Parade er for øvrig det engelske ligastadion med den eldste tilskuerrekorden. Den ble satt så langt tilbake som i 1911, da 39 146 personer møtte opp for å se hjemmelaget spille hjemmekamp mot Burnley.
Bradford kom fra et ydmykende 0-5-tap i Blackpool mens også Shrewsbury hadde vaklet litt i det siste. Gjestenes hadde første mulighet da Bantams-keeper Colin Doyle måtte i aksjon på en avslutning fra Alex Rodman, men deretter var det Salop-keeper Dean Henderson som to ganger i løpet av kort tid måtte trå til for å hindre Alex Gilliead og Stephen Warnock i å gi vertene ledelsen. Bradford fortsatte å se farligst ut, men det var gjestene som plutselig var nære på da Jon Nolan avsluttet fra god posisjon og kanskje skulle scoret. Keeper Doyle vartet imidlertid opp med en beinparade, og det var fortsatt målløst da spillerne gikk i garderoben halvveis. Med det gikk jeg for å hente meg en pai og en Bovril. £5,70 kan ikke kalles annet enn uhørt, og kun koppen med Bovril alene (£2,30) var dyrere enn det jeg betalte for både Bovril og pai under en annen kamp på turen, men dette var vel en påminnelse om at jeg nå var tilbake i Football League snarere enn i non-league.
Ti minutter ut i omgangen måtte hjemmekeeper Doyle igjen redde fra Nolan, men det var fortsatt Bradford som hadde et ørlite initiativ. Etter en snau times spill ble gjestene redusert til ti mann da Omar Beckles fikk sitt andre røde, som han for øvrig kanskje skulle hatt tidligere. Bradford presset på for et seiersmål, men det nærmeste de kom etter dette var en heading fra Charlie Wyke som gikk like over Shrewsbury-målet. Dermed endte kampen uten mål, og altså med poengdeling, og akkurat det hjalp ingen av lagene nevneverdig. Det automatiske opprykket var i ferd med gå fløyten for Shrewsbury, men også Bradford Citys muligheter til å kvalifisere seg for playoff begynte å se nokså syltynne ut. Av de 18 997 tilskuerne var det nok ganske mange som forlot Valley Parade en smule skuffet.
I løpet av kampen hadde det også vært perioder med styrtregn, og selv om det ikke var like kraftig nå, var det heftig nok til å jeg langet ut for å komme meg tilbake til hotellet fortest mulig. Jeg begynte å bli seriøst drittlei alt regnet, men sett i den sammenheng hadde det kanskje ikke vært noen dum idé å besøke Valley Parade denne kvelden likevel, snarere enn å løpe en større risiko for ytterligere avlysninger andre steder lenger ned i pyramiden. Likevel gledet jeg meg til å returnere til non-league dagen etter, da jeg skulle besøke en klubb jeg virkelig har ønsket meg til en stund. Ingen pitstop på vei tilbake til hotellet denne gang, og det var bare å komme seg inn i ly for regnet og krype under dyna for å få seg litt søvn.
English ground # 472: Bradford City v Shrewsbury Town 0-0 (0-0) League One Valley Parade, 12 April 2018 Att. 18 997 Admission: £20 Programme: £3 Pin badge: £3
Etter gårsdagens fiasko var det kanskje naivt å våkne med forhåpninger om at denne dagen skulle bli bedre, men vertinnen ved Castle Hotel i Berwick vartet i hvert fall opp med en full english som fikk godkjent til tross for mangelen på black pudding og det faktum at tomatene var hermetiske. Litt før klokka ti leverte jeg tilbake nøkkelen og takket for meg for å krysse over til jernbanestasjonen. Jeg kom meg som planlagt med 10.12-toget som brukte snaut tre kvarter ned til Newcastle, som heldigvis var så langt jeg skulle denne dagen. Det vil si, jeg skulle jo også ut til Dunston for å sjekke inn, og også på kamp senere, men det var en dag som ville bli tilbragt i nordøst. Planen var å dra på kampen Birtley Town v FC United of Newcastle i toppdivisjonen til Northern Alliance, men det nær sagt selvfølgelig blitt annonsert problemer og baneinspeksjon der nede i Birtley.
Jeg hadde også vurdert å ta toget til Dunston, men droppet det nå da jeg ikke lenger hadde togpasset, og med busser som stopper rett utenfor Royal Hotel som var min base for dagen, var det uansett et langt enklere alternativ. På dette tidspunktet var jeg fortsatt ikke klar over den nevnte baneinspeksjonen, og dum som jeg var betalte jeg for en dagsbillett som ville dekke meg helt ned til Chester-le-Street. Jeg kom meg i hvert fall raskt til Royal Hotel, der jeg hadde betalt £30 for kost og losji, og etter å ha blitt sjekket inn var det bare å busse inn igjen til Newcastle. Der hadde jeg nemlig planer om å teste en mikropub jeg av en eller annen grunn aldri har sjekket ut tidligere. The Split Chimp viste seg å være et glimrende sted, og ikke minst falt min pære- og chili-cider godt i smak. Det gjorde også posen med «Hog of Horror» pork scratchings med tilhørende «Ring of Hellfire»-dip. For en gangs skyld var det som lovet litt futt i sakene, og jeg vurderte påfyll av begge deler.
Jeg hadde imidlertid fått de siste dråpene av den nevnte cideren, og det var kanskje et signal om at det var greit å komme seg videre, slik at turen nå gikk rundt hjørnet til et av mine faste vannhull. Det var mens jeg satt meg ned med en pint på Bridge Hotel at jeg fant ut om baneinspeksjonen, og det var ikke positive signaler, så det var på tide å rådslå litt med min groundhopper-kompis Lee Stewart. Kampen hos Birtley gikk uansett snart dukken like før jeg egentlig hadde tenkt å gå til stasjonen for å ta toget til Chester-le-Street, og jeg begynte å ane en ny fiasko, men kikket på Gateshead Leam Rangers som mente det nok skulle bli kamp. Katie og Lee hadde egentlig tenkt seg et annet sted, men da jeg valgte meg Leam Rangers bestemte de seg for å slå følge, så vi avtalte å treffes der.
Jeg gikk derfor etter hvert bort til bussholdeplassen for å vente på buss nummer 58, som fraktet meg ned til den sørlige delen av Gateshead, på god vei mot Washington. De fleste vil vel vite at Gateshead ligger ved den sørlige bredden av elven Tyne, med Newcastle på andre siden, og at de to forbindes med sju broer. Gateshead skal ha et innbyggertall på drøyt 120 000, og er blant annet kjent for sin moderne arkitektur. Ved Staneway gikk jeg uansett av og fant raskt frem til Hilltop Playing Fields, som er hjemmebanen til Gateshead Leam Rangers. Der skulle de denne kvelden spille ligakamp i Wearside League, og gjestene var en klubb jeg også tidligere har sett som bortelag; nemlig Sunderland West End.
I 1993 vant Olympique Marseille “Champions” League mens Newcastle United under ledelse av Kevin Keegan vant det som i dag er Championship og rykket opp i Premier League, men samme år ble det stiftet en fotballklubb ikke altfor langt fra der tidligere Marseille- og Newcastle-spiller Chris Waddle sparket sin første ball. Leam Rangers Youth Club var ideen og hjertebarnet til Rob Houghton, som nærmest egenhendig har bygget opp klubben og fortsatt er klubbsekretær. De bedrev først kun aldersbestemt fotball, men i 2009 startet man opp med seniorfotball under navnet Gateshead Leam Rangers og tok plass i Durham Alliance. I 2011 fikk de innpass i Wearside League, og der har de hatt tilhold siden. De har stort sett vært å finne på nedre tabellhalvdel, men klubben har takket være først og fremst Rob Houghton allerede kommet langt etter den spede starten.
Hilltop Playing Fields er en nokså enkel bane etter de flestes målestokk, der selve banen er gjerdet inn med et gelender rundt hele banen, men hvor det ikke finnes noen tribunefasiliteter. Rundt banen er det visse seksjoner med hard standing, mens man ellers står rett på gresset. Nå man vet arbeidet som ligger bak, er det likevel imponerende hva Mr. Houghton med bistand fra noen gode hjelpere har fått til. Da man først fikk sikret seg en avtale om bruk av denne tomta, var den et overgrodd villniss som Houghton umiddelbart satt i gang med å få ryddet og jevne ut. Han anskaffet et par simple containere som spillerne skiftet i, og disse står for øvrig fortsatt der, men blir i dag brukt til oppbevaring av diverse utstyr. Houghton tok til og med et murerkurs ene og alene for å deretter bygge et garderobebygg. Senere fikk de bidrag fra Football Foundation til å bygge et klubbhus og nye, større garderobefasiliteter.
Takket være innsatsen til Houghton & Co har klubben i dag 22 lag med over 300 barn involvert, og en av spillerne som har kommet opp herfra er Danny Graham. En annen er Christie Elliott som for noen år siden gikk fra Whitley Bay til skotske Partick Thistle. Da jeg nå kom inn i klubbhuset, så jeg med en gang at de også har en fin bar der, men med tre kvarters tid til avspark virket det som om den ennå ikke var åpen. En observant kar der spurte imidlertid hva jeg var ute etter, og lovet at de snart skulle få åpnet og at han da skulle skjenke meg en pint så raskt som mulig. Som forventet var det ikke noe kampprogram, så mens jeg ventet kikket jeg i stedet på gamle bilder og memorabilia som hang på veggene, og fikk også tatt bilder av lagoppstillingene som klubbrepresentantene ved nabobordet nå hadde skriblet ned. Snart fikk jeg dog servert min pint, og ikke lenge etter kom mine venner Katie og Lee, sammen med Katies datter Jade som hadde blitt så stor siden sist.
Klokka var ganske nøyaktig seks, og med en halvtime til avspark slo de seg ned for en trivelig prat mens vi ladet opp til kamp. Heller ikke mine venner hadde blitt avkrevd inngangspenger, og det var da også tydelig at man ikke opererer med inngangspenger. Et godt tilbud med gratis inngang, men de kunne sikkert tatt et pund eller to, selv om problemet kanskje er en veldig åpen bane uten noe sted å avkreve noe slikt. Og kanskje er de rett og slett tilfreds slik tingene er.. Det var uansett snart på tide å tømme glasset og komme seg utenfor, og det virket som om en gressvoll på bortre langside – der man for øvrig også har de to laglederbenkene i mur – var et populært utkikkspunkt da mange av tilskuerne valgte å stå der. Det var imidlertid såpass vått i gresset at vi foreløpig valgte å ta oppstilling på betongstripa med hard standing på den andre langsiden.
Ifølge våre klokker tok det kun 37 sekunder før ballen lå i hjemmelagets nett, og de var Brad Wilson som sørget for en tidlig ledelse for bortelaget. Sunderland West End tok altså initiativet fra start, og da Kevin Gordon satt inn 0-2 i det 12. minutt, mistenkte vi at dette kunne bli virkelig stygt. West End kunne også økt ytterligere med et skudd som traff stolpen, men da Leon Kane åtte minutter senere reduserte til 1-2, var det plutselig litt kamp igjen, og hjemmelaget i Norwich City-kostymene hadde fått fornyet håp. Sammen med Jade tok jeg en liten runde for å ta noen bilder, og mens vi risikerte helsa i et forsøk på å forsere den sleipe gressvollen på motsatt langside, talte jeg meg også frem til at det var 49 tilskuere. De fikk se sjanser begge veier, men fortsatt med gjestene som styrte showet, og vi var i det hele tatt vitne til en svært underholdende kamp.
Andre omgang startet riktignok like hektisk som den første, og da Bryan Norton i omgangens niende minutt gjenopprettet gjestenes tomålsledelse ved å sette inn 1-3, mistenkte vi at de nå hadde sikret seg alle tre poengene. Litt senere reduserte imidlertid Carl Taylor igjen, men Lee Smith gjenopprettet igjen tomålsledelsen nesten umiddelbart. Hjemmelaget ga seg imidlertid ikke, og fem minutter senere sto det 3-4 da Chris Lowther tente nytt håp for hjemmelaget. Det var litt tilløp til Hawaii-fotball på slutten, da Leam Rangers jaktet utligning mens West End til tider fikk store rom å boltre seg i. Det var et par store sjanser for begge lag, men det endte omsider med borteseier 3-4. Før jeg nesten nøyaktig ett år tidligere så Sunderland West End for første gang som bortelag hos Coxhoe Athletic, hadde jeg fått høre at de normalt er et underholdende lag å se på, og nå hadde det sannelig vært 11 mål i de to kampene jeg hadde sett de i, så kanskje er det noe i akkurat det.
En ting jeg glemte å si om Hilltop Playing Fields er at det faktisk går en høyspentledning rett over gressmatta, på langs av banen. De er faktisk ikke høyere opp enn at Lee hevdet han mer enn en gang har sett ballen treffe disse under kamp. Mon tro om ikke dette er første gang jeg har sett akkurat dette. Uansett valgte jeg å straks stikke av gårde for å rekke bussen tilbake og dermed slippe en halvtimes ventetid til neste buss. Mens spillerne hjalp til med å fjerne nett og cornerflagg, var jeg dermed på vei tilbake til Newcastle. Jeg hadde vurdert å hoppe av ved Gateshead Interchange og bytte buss der, men ble i stedet med helt inn til Newcastle, der jeg tok en svipptur innom The Centurion.
Etter et glass der var det like greit å komme seg tilbake til Dunston og Royal Hotel, der jeg var tilbake i 21.30-tiden. Forrige gang jeg overnattet her var det faktisk godt med liv nede i puben i første etasje, men denne kvelden var det temmelig stille. Etter en halvtimes tid var jeg eneste gjenværende der, men unnet meg likevel både ett og to påfyll i glasset før jeg etter en samtale med kvinnemennesket i baren omsider trakk meg tilbake og lot henne få stenge og avslutte sin arbeidsdag. Nok en gang hadde det vært en dag der jeg måtte ty til alternative planer, men Gateshead Leam Rangers hadde vært redningen og vist seg som et trivelig bekjentskap. Var det nå lov å håpe på en torsdag der alt gikk som planlagt??
English ground # 471: Gateshead Leam Rangers v Sunderland West End 3-4 (1-2) Wearside League Hilltop Playing Fields, 11 April 2018 0-1 Brad Wilson (1) 0-2 Kevin Gordon (12) 1-2 Leon Kane (20) 1-3 Bryan Norton (54) 2-3 Carl Taylor (72) 2-4 Lee Smith (73) 3-4 Chris Lowther (78) Att: 49 (h/c) Admission: Free Programme: None Pin badge: n/a
Jeg valgte å droppe planene om frokost ved Wetherspoons-puben The Square Sail, og unnet meg i stedet litt mer søvn før jeg sjekket ut og trasket mot Lincoln togstasjon. Frokost i form av smørbrød ble kjøpt inn, men lite visste jeg om den frustrerende dagen jeg hadde i vente da jeg satt meg på 09.15-toget. Jeg kunne sagt at jeg foreløpig var ved godt mot da jeg satt kursen mot Berwick upon Tweed, men tapet av togpasset hadde også sørget for en ekstra bekymring, og selv om jeg fulgte samme rute som opprinnelig planlagt, hadde min jakt på de billigst mulige billettene nå sørget for at jeg fikk litt ekstra ventetid et par steder. Etter å først ha byttet som planlagt i Doncaster, måtte jeg nemlig hoppe av i York og vente en ekstra halvtime på First Transpennine Express-toget videre til Newcastle klokka 11.08, og også i Geordie-byen måtte jeg la et tog eller to gå før jeg kunne ta meg den siste biten med 12.55-toget. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid, og ankom rundt ti over halv to Berwick, helt oppe ved den skotske grensen. Rett overfor stasjonen ligger Castle Hotel, der jeg hadde betalt £45 for kost og losji, og jeg fikk raskt sjekket inn.
Ikke lenge etter var jeg på vei ut døra igjen i duskregnet, og første stopp i en liten rundtur i byen ble The Brewers Arms, før turen gikk videre til The Leaping Salmon, men den tidligere Spoons-puben var såpass kjedelig at jeg raskt valgte å heller returnere til The Brewers Arms og innta middagen min der. Etter forretten lentil & bacon soup var jeg faktisk ganske mett, men det var glemt da hovedretten kom på bordet. En aldeles herlig porsjon liver & onions falt virkelig i smak, men nå hadde det begynt å regne såpass at jeg begynte å bekymre meg da jeg så at det var annonsert baneinspeksjon hos Berwick Rangers. Det var faktisk femte gang man forsøkte å arrangere oppgjøret Berwick Rangers v Stenhousemuir, og utrolig nok endte det IGJEN med avlysning! Jeg hadde selvsagt kikket på alternative løsninger, men jeg ville ikke klare å ta meg tilbake til Berwick fra noen av kampene denne kvelden. Det sier kanskje litt om geografi-kunnskapen til den yngre garde at en yngre groundhopper foreslo at jeg satt kursen for Essex og hjemmekampen til Romford! Nei, jeg var nå virkelig fanget i et ingenmannsland ved den skotsk-engelske grensen.
Dermed var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen og benytte anledningen til å sjekke ut et par puber jeg på forhånd hadde notert meg. Jeg hadde uansett planer om å dra innom de to før kamp, men det var nå langt dystrere til sinns at jeg først stakk innom Barrels Ale House. Det var da også en god pub, men etter hvert gikk turen videre til mikropuben The Curfew, som virkelig fikk tommelen opp. Der kom jeg også i snakk med en kar som ble beskrevet Berwick Rangers-supporteren fremfor noen, og han beklaget at jeg hadde hatt slik utur på mitt første besøk i byen. Han fortalte også at de ofte brukte The Curfew før kamper, og oppfordret meg til å møte opp her neste gang jeg eventuelt prøver å besøke Berwick Rangers. Det er nok ingen dårlig plan. Denne gang ble det dessverre bomtur, og det var spesielt irriterende med tanke på pengene jeg hadde betalt ekstra for togene hit opp (og sørover igjen dagen etter). Jeg takket etter hvert for meg og returnerte til Castle Hotel for å sjekke ut hotellbaren, før jeg trakk meg skuffet tilbake. Det var bare å håpe på bedre lykke neste dag.
Selv om frokost var inkludert i prisen ved Crookston Hotel, hadde jeg denne morgenen en såpass tidlig start at jeg måtte stryke på dør uten å kunne benytte meg av dette. Litt før klokka sju forlot jeg hotellet og gikk bort til Crookston stasjon rett ved siden av for å ta 07.10-toget inn til Glasgow Central. Der rakk jeg å kjøpe inn litt frokost fra en av WHSmith-sjappene før jeg tok plass på 07.48-toget. Etter å ha fått i meg frokosten kunne jeg unne meg litt mer søvn mens toget fraktet meg sørover, og etter snaut fire timer kunne jeg stige av i York for å unnagjøre et togbytte. Etter dette skulle egentlig neste stopp være Newark North Gate, men litt komplikasjoner på veien gjorde at jeg i stedet måtte ta turen via Doncaster. Dagens reisemål var Lincoln, og jeg ankom etter hvert der litt før klokka to; en snau halvtime senere enn egentlig planlagt.
Under denne lange og etter hvert litt frustrerende turen ned fra Glasgow, hadde jeg prestert å bli av med mitt togpass, og det betød at jeg nå måtte begynne å kikke på togpriser for de kommende dagene. Det var bare å først få sjekket inn på Premier Inn-hotellet hvor jeg hadde betalt £51 for overnatting, og vel installert på rom 326 fant jeg ut at jeg like gjerne kunne kikke på togbilletter på en pub og over en pint. Som tenkt, så gjort, og praktisk plassert rett oppi veien ble The Jolly Brewer åsted for dette. Etter å ha sjekket et utall av billett- og tog-kombinasjoner, fikk jeg til slutt booket billetter for de neste fem dagene, og jeg kunne tømme glasset for å heller kikke meg litt rundt i Lincoln.
Lincoln er grevskaps-hovedstad og administrativt senter i Lincolnshire. Under romertiden var byen kjent som Lundum Colonia, og man kan fortsatt se spor her fra denne epoken. Senere var Lincoln et meget viktig handelssentrum i middelalderen. Turisme har blitt en viktig inntektskilde, ikke minst takket være den fantastiske katedralen og Lincoln Castle. Lincoln har i dag rundt 95 000 innbyggere i selve byen, men om man regner med forstadsområder som North Hykeham og Waddington, passerer innbyggertallet 130 000. Byen tenkes ofte på som delt inn i to soner som ofte kalles uphill og downhill. Det historiske Lincoln med katedralen, Lincoln Castle og det idylliske Bailgate-området ligger på toppen av en stor ås, mens jernbanestasjonen og dagens kommersielle sentrum ligger nede ved bunnen.
Jeg hadde nå kurs for uphill, og veien dit opp gikk via Danesgate og Steep Hill, som virkelig lever opp til sitt navn. I tillegg til å være bratt er sistnevnte også meget koselig, og langs den trange, brolagte bakken ligger en rekke trivelige og spesielle uavhengige butikker. Jeg fryktet en fullstendig sprekk og kollaps på veien opp, men det gikk bedre enn som så, selv om jeg pustende og pesende følte for en aldri så liten rast da jeg kom til topps. Etter å ha stukket innom en butikk for å kjøpe et par postkort, ble puben Magna Carta åsted for denne vanningspausen. Det var et trivelig sted for en liten pustepause, og den ligger midt i smørøyet mellom Lincoln Castle og byens kjente katedral, i en meget idyllisk del av byen. Postkortene ble etter hvert skrevet før jeg brøt opp og tuslet videre på en rask rundtur der oppe.
Det var naturlig nok langt lettere å følge Steep Hill nedover, og nå fulgte jeg den hele veien til bunns, forbi der den bytter navn til The Strait. Nede i bunnen går den over i High Street, og jeg fulgte denne videre helt til jeg krysset jernbanelinen rett ved Lincoln stasjon og like etter slo meg ned med en pint på puben The Treaty Of Commerce. Da turen gikk videre var neste stopp Wetherspoons-puben The Ritz, for det var på tide med en middag. Da det var på tide å komme seg videre til en skikkelig pub og igjen bytte ut j2o med voksendrikker, hadde jeg kurs mot en pub jeg virkelig hadde sett frem til å besøke, og ytterligere en halv kilometer eller så sørover langs High Street fant jeg mikropuben The Hop & Barley, som jeg først holdt på å gå rett forbi.
Groundhopper og Grimsby Town-supporter Graham Precious hadde tatt kontakt da han så mine planer for denne mandagen, og hadde uttrykt interesse for å møtes. Jeg hadde sagt fra at jeg ville være å finne på The Hop & Barley, og jeg var ikke engang halvveis i pinten min da han kom inn døra og slo seg ned. Dette viste seg å være et fint møtested, og Graham var en trivelig samtalepartner. Han tilbød meg skyss til stadion og tilbake til sentrum etter kamp, og det takket jeg selvsagt ja til. Siden han skulle kjøre, nøyet han seg med ett glass, men selv hentet jeg ytterligere påfyll fra baren før vi etter hvert takket for oss og brøt opp. Lincoln United holder til rett ved den store Hartsholme Country Park, som ligger noen kilometer sørvest for sentrum, og det var dit vi nå satt kursen.
Med en snau time til avspark ankom vi Ashby Avenue, der vi ble avkrevd £9 i inngangspenger, og da kveldens kampprogram var rimelig priset til £1, var det bare å fiske opp en £10-seddel. Tilbake fikk jeg ikke en billett, men faktisk en vaskeekte kvittering fra terminalen de bruker til å registrere salg. Med det i orden kunne vi innta klubbhusets bar, og det ble også tid til en kikk innom klubbsjappa der jeg både fikk sikret meg en pin til min samling og også fikk forsyne meg med en liten bunke av gamle kampprogrammer. Dette er for øvrig ikke første gang jeg har forsøkt å se kamp ved Ashby Avenue, for to ganger tidligere har jeg blitt offer for avlysninger her – senest da jeg på en av årets siste dager i 2016 skulle se Lincoln United v Basford United, som faktisk var identisk med kampen som nå sto på min meny.
Lincoln United ble i 1938 stiftet under navnet Lincoln Amateurs, men da de i 1951 signerte en profesjonell spiller fra Nottingham Forest, kvalifiserte de ikke lenger til amatør-status, og endret navnet til dagens Lincoln United. De tok i 1967 plass i Yorkshire League, og på første forsøk vant de andredivisjonen og rykket opp i ligaens øverste divisjon, som ble vunnet i både 1971 og 1974. I 1982 slo Yorkshire League seg sammen med Midland League og stiftet den nye Northern Counties East League, der Lincoln United fikk plass i Division One South. De ble den divisjonens første vinner, men ble likevel værende i divisjonen frem til de i 1986 forlot NCEL og tok plass i Central Midlands League, og spilte seks sesonger i det som da het Supreme Division.
I 1992 var de tilbake i NCEL, og vant igjen Division One på første forsøk slik at de rykket opp i NCEL Premier Division. To år senere ble den vunnet, og klubben sikret seg opprykk til Northern Premier League. I 2004 rykket de opp til NPL Premier Division, der de holdt seg i fire sesonger med 15. plassen i 2007 som beste plassering før de året etter rykket ned igjen til NPL Division One South, der de fortsatt befinner seg. For to sesonger siden tok de seg til playoff der de imidlertid ble slått av Shaw Lane i semifinalen, men etter flere sesonger på nedre halvdel av tabellen virker det i hvert fall nå som de er på riktig kurs igjen, med tre sesonger på rad på øvre halvdel. Der er de også å finne denne sesongen, men de hadde en virkelig tøff oppgave foran seg denne kvelden.
Motstander denne kvelden var nemlig et Basford United som allerede hadde sikret seg automatisk opprykk og hadde hatt en eventyrlig sesong der de var på god vei til å sikre seg en suveren tittel. Med to direkte opprykkere fra NPL 1 South denne sesongen, i forbindelse med omstruktureringen etter sesongslutt, vil playoff-sonen denne gang gå ned til sjetteplass, og for Lincoln United sin del hadde de fortsatt håp om å kunne delta der. Fra deres 9. plass var det nemlig seks poeng opp til Leek Town på den siste playoff-plassen, og de hadde også to kamper til gode på Leek Town. Problemet var nok at to av lagene mellom i likhet med Lincoln United hadde disse to kampene til gode. Tre poeng i kveldens kamp mot sesongens suverene lag i divisjonen/avdelingen ville derfor komme svært godt med.
Ashby Avenue har vært fast hjemmebane for Lincoln United siden 1982, selv om de også tidligere benyttet en spartansk bane ved cricketbanen som ligger like ved siden av. Siden den gang har man på imponerende vis oppgradert Ashby Avenue som i dag er et koselig stadion der det skal godt gjøres å ikke trives. Man kommer inn inngangspartiet på den ene kortsiden der man også har klubbhuset, og bak mål er det et overbygg fra klubbhuset/garderobene. Også på de andre tre sidene er det tribuner, og sett til venstre herfra har man langsiden der hovedtribunen er en sittetribune som står midt på. På motsatt langside er det en del hard standing før man kommer ned til en ståtribune. På bortre kortside er det også en ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde.
Fra en Basford-supporter i klubbhuset hadde vi fått høre at gjestene fra Nottingham stilte temmelig svekket, og da jeg fikk kloa i en stensil med lagoppstillingene, var det overraskende å finne ut at ikke mindre enn 7 av spillerne som hadde startet sist kamp for Basford United nå var fraværende. Når det er sagt hadde de da også minst én spiller som gjorde comeback etter skade, og andre sultne spillere var nok svært ivrige etter å vise seg frem. På en regntung bane var det mye innsats og kjemping, og i en tett første omgang fikk vi se en rekke herlige dueller. Basford hadde nok et ørlite overtak, men vertene hang godt med, godt hjulpet av sin keeper Michael Emery. Lincoln-keeperen var kampens store spiller, og ikke minst leverte han en vanvittig redning da han reddet headingen til Matt Thornhill. Det var fortsatt målløst ved pause.
Klubbens Twitter-ansvarlige hadde bedt meg om å ta kontakt, og i pausen fikk jeg omsider truffet ham da han kom bort for å melde seg. Selv om det var jeg som burde takke, takket han for fremmøtet og fortalte litt om sine tanker rundt klubben før an introduserte meg for noen andre klubbrepresentanter. Flere av de husket for øvrig også en annen nordmanns besøk da jeg minnet de om kvelden da mannen bak nicket MikeModano på VGD-forumet avla en visitt til Ashby Avenue for noen år siden. Med tanke på kveldens kamp virket de nokså tilfreds med å holde nullen mot den kommende tittelvinneren, men påpekte at et uavgjort-resultat ville hjelpe de nokså lite i jakten på playoff.
Andre omgang ble i perioder et bombardement mot Lincoln-målet der Emery sto som en levende vegg. James Reid hadde alene en rekke avslutninger, og også Cory Grantham hadde en kjempesjanse som ble misbrukt. Vertene hadde også vært på et og annet besøk fremover, men Basford-forsvaret virket rett og slett meget solid. Da de sviktet litt med ti minutter igjen av ordinær tid, var vel det eneste gang i løpet av kampen, men det var nok til at Rob Norris som en av banens minste spillere fikk heade et innlegg i mål til 1-0 akkurat idet vi begynte å mistenke at det gikk mot et målløst oppgjør. Gjestene forsøkte å svare, men klarte aldri å overliste blekkspruten Emery, slik at de gikk på det som kun var deres tredje ligatap for sesongen. For Lincoln United sin del var det tre viktige poeng i kampen om playoff.
Det var 135 tilskuere til stede, og både overlykkelige hjemmefans og mer skuffede bortesupportere lovpriset keeper Emery, som en Basford-supporter mente hadde vunnet kampen på egenhånd. Jeg var egentlig lysten på en pint i klubbhuset, men siden Graham skulle sette kursen hjemover umiddelbart og altså hadde tilbudt meg skyss, ble jeg naturlig nok med ham i stedet for å måtte knote med buss senere. Vi hadde hatt en trivelig kveld på Ashby Avenue, der vi nå takket for oss, og snart var vi på vei innover mot Lincoln sentrum. Jeg ble sluppet av ved jernbanestasjonen der jeg uansett måtte innom for å hente ut alle togbillettene jeg hadde bestilt for de kommende dagene, og det tok jo for øvrig også sin tid da jeg måtte gjennomgå hele prosessen for hver eneste av de mange billettene.
Jeg fikk omsider ut alle sammen, og nå var det greit å finne seg en pub på veien tilbake til hotellet. Jeg husket at jeg tidligere på dagen hadde passert The Green Dragon som lå fint til ved kanalen, men der var det nå stengt. Ved The Witch & Wardrobe like ved var det imidlertid fortsatt liv, så det ble åsted for en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde endelig fått avlagt et besøk til Lincoln United og Ashby Avenue, og jeg koste meg absolutt, så da får man vel si at det var verdt ventetiden. Etter å ha gått i regnet den korte veien tilbake til hotellet, fant jeg snart senga der jeg ble liggende og bla litt mer i kveldens kampprogram og de eldre programmene jeg hadde fått med meg. Samtidig ble jeg liggende og irritere meg over å ha blitt av med togpasset, og problemene det ville skape de kommende dagene. Om ikke annet var jeg lykkelig uvitende om problemene som ventet dagen etter.
English ground # 470: Lincoln United v Basford United 1-0 (0-0) Northern Premier League Division One South Ashby Avenue, 9 April 2018 1-0 Richard Norris (81) Att: 135 Admission: £9 Programme: £1 Pin badge: £3,50
Søndag 08.04.2018: Crownpoint United v Overlee Partizans (@ Stenhousemuir)
Frokost var inkludert i prisen ved Crookston Hotel, der jeg skulle overnatte en natt til, så jeg valgte denne morgenen å innta frokosten der. Dessverre var hverken black pudding eller haggis å finne på tallerkenen, men den utgjorde likevel en god start på dagen, før jeg gikk for å ta 09.40-toget inn til Glasgow Central. Med søndagsruter og ikke altfor hyppige tog på denne linjen i dag, var det greit å komme seg inn til Glasgow litt tidlig, og heller kikke seg litt rundt der. Kanskje ikke altfor overraskende hadde jeg blant annet planlagt en tur innom The Horse Shoe, men der fikk jeg beskjed om at det ikke var alkoholservering før klokka 11.00. Nå har jeg uansett ikke for vane å tylle i meg pints såpass tidlig, så det var det første jeg hørte om det som tydeligvis en regel her i Glasgow på søndagene.
I stedet gikk jeg en tur bort på George Square, der jeg satt meg ned med en brus på de våte benkene og nøt sola mens den en liten stund var ute og varmet. Med alt drittværet så langt på turen, var det bare å nyte det mens man kunne, for det ville selvsagt ikke vare. Jeg fikk etter hvert likevel unnet meg en pint på The Horse Shoe, før jeg gikk for å ta 12.15-toget fra Glasgow Queen Street. Det skulle jeg være med til Larbert, og toget brukte en halvtime dit. Dagens plan hadde opprinnelig vært å ta en tur til Belgia for å besøke Berchem Sport, men da prisen for Eurostar-toget ble mer enn tredoblet mens jeg talte på knappene, ble det forkastet. En kamp hos Sheppey United fristet dessuten; inntil jeg fant ut at den skulle spilles på kunstgresset til Maidstone United, og dermed ble et uinteressant alternativ. Men jeg kom til slutt over en skotsk amatør-kamp som skulle spilles på banen til Stenhousemuir, og det var derfor det ble en weekend i Skottland.
Stenhousemuir er en by som ligger kun 3-4 kilometer nord-nordvest for Falkirk. Den har omtrent 10 000 innbyggere, og har i vest vokst sammen med den noe mindre naboen Larbert, der man har den nærmeste jernbanestasjonen. Fra stasjonen der var det ikke lenger enn et lite kvarter å gå til dagens kamparena, Ochilview Park, og jeg hadde også planlagt en pitstop på veien, men Crown Inn viste seg å være stengt. Et steinkast unna fant jeg imidlertid ut at The Plough ikke bare var et overnattingssted, men også en pub, og den holdt åpent slik at jeg kunne sette meg ned og slå i hjel litt tid. Jeg tilbakela etter hvert den siste biten opp til Stenhousemuirs hjemmebane, Ochilview Park, der det allerede var aktivitet.
Kampen jeg skulle se var en av semifinalene i Scottish Amateur Sunday Trophy, som er en av de mest prestisjetunge turneringene i skotsk amatørfotball. Det er vel kun Scottish Amateur Cup som er større, og semifinalene spilles på nøytral bane. Drumchapel United hadde allerede vunnet den andre semifinalen, og nå var det Glasgow-klubbene Crownpoint United og Overlee Partizans som skulle spille om retten til å møte de i finalen. Det var fortsatt en times tid til avspark da jeg ankom ved det flotte inngangspartiet, og jeg fant ut at grunnen til at det allerede var litt aktivitet var at kvinnelaget til Stenhousemuir hadde spilt kamp som akkurat var ferdig da jeg betalte meg inn med £5. Det var naturlig nok ikke noe program, og det hadde jeg da heller ikke på noen måte regnet med til en kamp som dette.
Historien til Stenhousemuir FC får vel kanskje spares til en annen gang når jeg eventuelt ser de som hjemmelag, men Ochilview Park har vært deres hjemmebane siden 1890. I disse dager er det kun to sider som benyttes av tilskuerne, og på langsiden der jeg hadde kommet inn, står hovedtribunen som faktisk har navnet The Norway Stand etter en sponsoravtale med den norske supporterklubben. Dette er en sittetribune som skal ha plass til 626 tilskuere. På motsatt langside sto den tidligere hovedtribunen som ble bygget i 1928 og grunnet sin nokså beskjedne størrelse gikk under tilnavnet Doll’s House. Den ble dessverre revet i 1999 etter at den ikke lenger oppfylte sikkerhetskravene, og denne langsiden er i dag stort sett utilgjengelig for tilskuere, og blir tilsynelatende brukt som parkeringsplass.
På den østre kortsiden – til høyre sett fra den nye hovedtribunen – var det tidligere en stor gressvoll, men denne har for lengst blitt jevnet ut for å gjøre plass til et par mindre kunstgressbaner/ballbinger. Det er på motsatt kortside at vi finner den andre tribunen, Tryst Road Terrace, og dette er som navnet tilsier en ståtribune. Den fikk i 2004-05-sesongen nytt tak, men var dessverre ikke i bruk ved dagens kamp. Imidlertid fikk jeg sneket meg rundt for å ta en kikk i god tid før kampstart, og det var en nokså flott tribune med herlig klassisk terracing og bølgebrytere i klubbens rødbrune farge. Jeg skulle gjerne sett kampen herfra, men det ville vel ikke vært spesielt populært, så jeg kom meg tilbake til langsiden med hovedtribunen.
Der kom jeg i prat med en kar som først lurte på om jeg var i ferd med å snike meg inn, og da jeg ikke hadde fått utlevert noen kampbillett, var det nytt for meg når han sto med slike i hånda. Han skjønte dog snart at det ikke var noe muffens på gang, men dette var starten på en lengre samtale med ham. Han viste seg å tilhøre ledelsen i amatør-forbundet SAFA (Scottish Amateur FA), og vi hadde en felles bekjent i den godeste Mr. Scott Struthers. Han kunne uansett fortelle at finalen skulle spilles på hjemmebanen til Livingston (den ble dog senere flyttet til Dumbarton), og at allerede finaleklare Drumchapel United slik han så det ville være klar favoritt der uansett motstander. Han trakk litt mer på det da jeg spurte ham om hvem som var favoritt i dagens kamp, men han mente at Overlee Partizans på papiret var favoritten.
Det var da også Overlee som styrte kampen fra start, men Crownpoint-keeperen sto glimrende, og da Overlee fikk straffe etter en snau halvtime, reddet han mesterlig. Fem minutter senere måtte han imidlertid resignere da Overlee tok en fortjent ledelse. På dette tidspunktet hadde jeg med tillatelse fra en SAFA-funksjonær igjen tatt meg over på bortre langside og til ståtribunen for å ta noen kampbilder derfra, og det nærmet seg så smått pause da jeg returnerte til hovedtribunen, der Crownpoint-folket for øvrig virket å være i et lite flertall blant det jeg talte meg frem til å være 119 tilskuere. De må i hvert fall komme fra Glasgows «Celtic-land», for det var mange vemmelige Celtic-drakter blant deres fans, og uten å vite om det samme gjelder Overlee, var det kanskje en grunn nok i seg selv til å være fornøyd med at det fortsatt sto 0-1 ved pause.
Tidlig i andre omgang fikk Overlee nok et straffespark, og Crownpoint var på dette tidspunktet også redusert til ti mann etter et rødt kort, men igjen ble straffesparket reddet av Crownpoint-keeperen. I det 73. minutt kom i stedet utligningen, og det var en fantastisk scoring man kanskje ikke forventer å se i amatør-fotballen, da Alan Duncan sørget for 1-1 med et brassespark fra 12-14 meter. Overlee Partizans styrte dog fortsatt, og fortsatte å presse på, og med ti minutter igjen trodde nok de fleste at det var vinnermålet de scoret da et skudd ble blokkert og en av Overlee-spissene var fremme på returen og satt ballen i nettet. Crownpoint United ga seg imidlertid ikke, og tre-fire minutter før slutt var det igjen et herlig mål som sørget for utligning til 2-2 da Aldo Lynn fra 25 meter sendte i vei et skudd som duppet inn i krysset.
I stedet for ekstraomganger gikk vi nå direkte til straffespark, og Crownpoint-keeperen som hadde stått så godt, ble den store helten da han reddet to av straffesparkene og sørget for at Crownpoint vant 4-3 på straffer. To straffe-redninger i ordinær tid og ytterligere to i straffesparkkonkurransen må sies å gjøre en fortjent til tittelen Man of the Match, og Crownpoint kan i bunn og grunn takke ham for at de tok seg til finalen. Min samtalepartner fra tidligere fryktet at dette fra et nøytralt ståsted ikke var spesielt godt nytt for finalen da han mistenkte at Drumchapel United ville være altfor gode for Crownpoint United (Drumchapel vant da også etter hvert finalen 5-2 den siste helgen i april).
Selv jeg hadde tidvis latt meg imponere over nivået, og det hadde vært en underholdende affære. Crownpoint-folket feiret fortsatt da jeg forlot Ochilview Park for å spasere tilbake til stasjonen. I løpet av tiden jeg hadde tilbragt i Stenhousemuir, hadde jeg fått tips om at Castle Hotel rett ved siden av Larbert jernbanestasjon var vel verdt å sjekke ut, og da jeg hadde tid til en pint der, valgte jeg å gjøre nettopp det. Det viste seg å ikke være noe dårlig tips, men jeg måtte etter hvert tømme glasset for å komme meg med toget tilbake til Glasgow. Ikke overraskende ble det også nå en svipptur innom The Horse Shoe før jeg vendte snuta vestover. Jeg valgte nå å bli med toget helt til Paisley Gilmour Street, for å sjekke ut en pub eller to til der, og også få i meg litt middagsmat som en rumlende mage minnet meg om at det var tid for.
Måltidet (sannsynligvis ingen overraskelse at det ble haggis, neeps & tatties) og en flaske j2o ble inntatt ved The Last Post rett ved siden av stasjonen, før jeg beveget meg videre for å sjekke ut The Bull Inn. Etter en pint der var det greit å komme seg tilbake til hotellet, og siden togene fra Paisley Canal til Crookston hadde sluttet å gå, slik jeg på forhånd var klar over, tok jeg heller toget fra Paisley Gilmour Street til Hillington East. Derfra hadde jeg rundt tjue minutters gange tilbake til Crookston Hotel, og allerede i ni-tiden var jeg tilbake der og trakk meg tilbake til rommet mitt. Etter den siste dagen i Skottland i denne omgang, hadde jeg igjen en tidlig start og en lang reise foran meg når jeg morgenen etter skulle returnere til England.
Scottish ground # 23: Crownpoint United v Overlee Partizans 2-2 (0-1) – 4-3 on pens Scottish Amateur Sunday Trophy, semi final Ochilview Park (at Stenhousemuir), 8 April 2018 0-1 Nr 11 (33) 1-1 Alan Duncan (73) 1-2 Nr 9 (81) 2-2 Aldo Lynn (87) Att: 119 (h/c) Admission: £5 Programme: None
