I forbindelse med kamp i Padiham befant jeg meg i det østlige Lancashire, der jeg hadde endt opp med å velge meg Blackburn som base. Jeg hadde denne dagen lagt omfattende planer for kveldens kamp i Padiham, og det dreide seg om en skikkelig utflukt for å drive litt nostalgisk ‘stadion-sightseeing’ i det østlige Lancashire. Etter å ha sjekket inn, var jeg derfor snart på farten igjen for å ta meg til Accrington med 14.20-toget. Etter denne korte togturen ventet en busstur ned til Rossendale-distriktet av Lancashire, der jeg etter rundt 25 minutter hoppet av bussen i den sørlige utkanten av Haslingden. Der ville jeg ta en kikk på den fraflyttede hjemmebanen til den ikke lenger eksisterende klubben Haslingden FC, som spilte noen sesonger i North West Counties League før de i 1998 trakk seg fra ligaen og la ned driften kort etter. Senere ble hjemmebanen Ewood Bridge benyttet av Manchester League-klubben Stand Athletic, som også de prøvde seg flyktig i NWCL før de returnerte til Manchester League og flyttet fra stadionet som fortsatt står der.
Haslingden spilte på begynnelsen av 1900-tallet, før de senere var å finne i West Lancashire League. I 1993 fikk de innpass i North West Counties League, der de i sin første sesong vant Division Two (som på den tiden var ligaens nivå to). De måtte imidlertid vente til 1997 før de fikk rykke opp etter å ha endt på 2. plass. I det som ble klubbens eneste sesong på ligaens øverste nivå, endte de på 16. plass før økonomiske problemer betød slutten for klubben som trakk seg fra ligaen og kort etter la ned driften. Haslingdens ære forsvares nå av klubben Haslingden St. Marys, som spiller i West Lancashire League Division One (non-leagues step 8).
I 2000 flyttet Manchester League-klubben Stand Athletic hit for å gjøre Ewood Bridge til sin nye hjemmebane. De hadde blitt stiftet i 1964, og hørte opprinnelig hjemme i Whitefield-området i Bury. Våren 2001 vant de for tredje år på rad Manchester League, og tok steget opp i North West Counties League. NWCL-fotballen var tilbake på Ewood Bridge, og i sin første sesong vant de Division Two. Gleden ble imidlertid kortvarig da økonomiske problemer gjorde at klubben måtte trekke seg fra ligaen og forlate Ewood Bridge. De returnerte til sine opprinnelige hjemtrakter og Manchester League, der de spilte til også de i 2009 ble tvunget til å legge ned driften.
I mellomtiden har faunaen tatt fullstendig over Ewood Bridge, og det var nærmest surrealistisk å bevege seg rundt ute på gressmatta med blomster og buskas som rakk meg til over livet – og noen steder over hodet! Det var noe egentlig både veldig trist og veldig vakkert på en gang når man så den gamle hovedtribunen og målene omringet av de fiolette blomstene som dominerer gressmatta der det tidligere ble spilt fotballkamper. Den ligger også nokså idyllisk til, med museumsjernbanen East Lancashire Railway som nærmeste nabo på en side, og med regionens heilandskap som bakteppe. Etter å ha tuslet rundt i et drøyt kvarter, spaserte jeg opp til hovedveien A56 og tok en ny buss til Newchurch-området av Rossendale, der jeg også ville snoke litt på Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane.
Tirsdag 01.09.2015: Glasshoughton Welfare v Hallam
August hadde blitt til september, og min tur gikk inn i avslutningsfasen. Det var på tide å vende snuta nordover, der turens to siste kamper skulle gå av stabelen. Jeg sjekket ut av Travelodge Feltham, og etter å ha kjøpt inn frokost i form av smørbrød og juice spaserte jeg den korte veien til Feltham stasjon, der jeg kunne konstatere at de var litt togkluss denne formiddagen. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid, og snart humpet jeg innover mot det sentrale London og fikk tatt meg opp til London St. Pancras. Jeg rakk ikke Sheffield-toget jeg hadde blinket meg ut, men tok snart plass på neste tog og foreløpig uten noen bekymringer startet jeg for alvor ferden nordover. Men så fikk jeg en negativ overraskelse.
Jeg hadde denne dagen valgt meg oppgjøret Worsbrough Bridge Athletic v Teversal i Northern Counties East League Division One, men tilfeldighetene ville at jeg av en eller annen grunn fant ut at jeg skulle sjekke dagens kampprogram i Non-League Paper, og der oppdaget jeg noe besynderlig. NLP er ikke alltid ukjente med trykkleif, og skal ikke alltid stoles blindt på, og jeg avskrev det vel egentlig som en glipp at de hadde reversert kampen i sitt oppsett og altså hadde Teversal som hjemmelag. For sikkerhets skyld sjekket jeg NCELs hjemmeside, og der fant jeg ut at NLP hadde rett. En nyhetsartikkel fra rett før helgen kastet dessuten mer lys over saken, der den fortalte at Worsbrough Bridge Athletic hadde oppdaget en «utfordring» med sine flomlys, og i stedet for å utsette kampene, hadde alle parter blitt enige om å reversere klubbens to neste hjemmekamper. Krise!
Jeg hadde allerede en bindende hotellreservasjon i Barnsley med tanke på nettopp denne kampen, og det er ikke den mest sentrale basen når man reiser kollektivt og må lete etter alternative løsninger. Frenetisk gjennomgikk jeg kamputvalget, og så raskt at det var begrensede muligheter. Jeg vurderte å anse de 35 pundene jeg hadde betalt for overnatting som tapt og legge om kursen. Hadde jeg visst om dette på forhånd, kunne jeg nok kanskje ha valgt å oppsøke en nokså spesiell destinasjon i den lille Devon-klubben Ottery St. Mary, men det var uansett ingen hjelp i å være etterpåklok. Jeg valgte å fortsette reisen mot Barnsley og se an mulighetene utover dagen, og jeg hadde allerede registrert at det enkleste alternativet ville være Glasshoughton Welfare v Hallam i samme divisjon som min opprinnelige kamp.
Da jeg valgte å unnagjøre togbyttet i Chesterfield i stedet for Sheffield, var fortsatt humøret nokså mørkt, men etter å ha kommet meg på Leeds-toget som skulle ta meg til Barnsley, lettet det gradvis. Jeg ankom Barnsley i rute klokka 14.41, og etter å ha spasert opp til Premier Inn-hotellet i sentrum, fikk jeg raskt sjekket inn. Etter å ha slappet av litt på rommet og fått bearbeidet den gjenværende frustrasjonen, gikk jeg ned for å ta en beslutning over en pint i den tilhørende restauranten, der jeg etter hvert også unnet meg en tidlig middag og ytterligere en pint. Da jeg hadde tømt både tallerkenen og seidelen, hadde jeg bestemt meg for å ikke irritere meg over noe jeg uansett ikke fikk gjort noe med, og rettet fokus mot Glasshouhgton Welfare v Hallam. Med denne nye slagplanen var det bare å spasere tilbake mot togstasjonen og sette kursen mot kveldens kamp.
Toget videre opp til Castleford tok i underkant av en halvtime, og det er tjue minutters gange til Glasshoughton Welfares hjemmebane Leeds Road. Glasshoughton togstasjon er noe nærmere, men mitt tog stoppet ikke ved denne stasjonen. Det var rundt to timer til kampstart, så før jeg spaserte mot banen unnet jeg meg uansett en rast på puben The Station. Som navnet tilsier ligger den rett ved siden av togstasjonen, og jeg var også innom her da jeg hadde Castleford som base i forbindelse med kamp hos Pontefract Collieries i januar i år. Etter en kjapp prat med et par av de lokale begersvingerne tømte jeg glasset og langet ut i retning Leeds Road mens jeg etter beste evne forsøkte å huske veien gjennom et boligområde. Jeg skulle jo tross alt tilbake i mørket etter kampslutt, og da ville jeg etter alle solemerker ha dårlig tid.
Glasshoughton var opprinnelig en separat landsby som for lengst har vokst sammen med (eller blitt spist opp av) Castleford. Vi befinner oss altså i den vestlige delen av grevskapet West Yorkshire, i det som er et skikkelig rugby-område. Glasshoughton var tidlig et senter for glassblåsing, samtidig som gruvedriften blant annet forsynte Castlefords industri med kull frem til byggingen av flere større og moderne gruver i 1860-årene – en av dem i Glasshoughton. Gruvedriften har altså lange tradisjoner også her, og i tillegg til kull utvant man både kalkstein og sand til bruk i glassblåser-industrien. Jeg lot imidlertid glassblåsing være glassblåsing og tråklet meg omsider ut av boligområdet der den ene gaten med rekkehus lignet den neste. Der jeg møtte Leeds Road tok jeg til venstre, og fikk raskt anlegget med samme navn på min venstre hånd.
Jeg betalte meg inn med £4 og betalte ytterligere £1 for et program. Deretter kunne jeg ta en liten runde rundt anlegget, som er en nokså enkel affære. Man kommer inn i det ene hjørnet på kortsiden ut mot Leeds Road, og rett bak målet på denne kortsiden står en av anleggets to tribuner. Det dreier seg om en liten fiffig ståtribune, og jeg gikk forbi denne på min vei over til bortre langside. Her finner man den andre tribunen, som må kunne kalles hovedtribunen. Det er en sittetribune som står midt på langsiden, og bortsett fra de to nevnte tribunene så er det såkalt hard standing som gjelder rundt banen. Over på den andre langsiden har man laglederbenkene, og her finner man også klubbhuset og dets bar. Det er ingen premier for å gjette at det var dit jeg satt kursen, og for £2 fikk jeg en boks Strongbow.
Glasshoughton Welfare ble stiftet i 1964 under navnet Anson Sports, og tok dagens navn tolv år senere. De spilte i West Yorkshire League før de i 1985 fikk være med i Northern Counties East League. På dette tidspunktet hadde NCEL flere divisjoner enn i dag, og Welfare startet på bunnen, men med opprykk i 1991 tok de plass i ligaens Premier Division. Der holdt de seg helt frem til 2008, med tredjeplassen våren 2000 som beste resultat. De returnerte til Premier Division i 2012, men denne gang ble det med tre sesonger før de i våres rykket ned igjen som jumbo. De er nå altså tilbake i Division One, og et par supportere jeg snakket med var meget usikre på om man kan kjempe om umiddelbar retur til Premier Division. De mente det er andre klubber som må bære favorittstempelet, og at Welfare trengte litt tid på å bygge seg opp igjen.
Mens jeg nippet til godsakene kunne jeg bla litt i programmet, og jeg kunne se at hjemmelaget fortsatt var ubeseiret etter fire ligakamper, men tre av de fire kampene hadde endt med poengdeling. Samtidig hadde de blitt sendt hodestups ut av FA Cupen, men etter 2-2 måtte det omkamp til før de fikk 1-6 i sekken borte mot Runcorn Linnets. Nå dreide det seg imidlertid igjen om ligapoeng i NCEL Division One, og kveldens motstander var Hallam. Verdens nest eldste fotballklubb hadde tatt turen opp fra Crosspool-området vest i Sheffield, og hadde innledet sesongen på flott vis. De slet jo lenge i bunnen forrige sesong, men hadde en formidabel sesongavslutning etter å ha byttet manager. Denne formen ser det ut som at de har tatt med seg inn i den nye sesongen, og i likhet med vertene var også de ubeseiret etter fem ligakamper, men med bedre poengfangst. De hadde vunnet sine fire første før de hadde gått på sesongens siste poengtap da de måtte nøye seg med 1-1 borte mot Penistone Church sist.
Mens jeg satt der ble jeg oppmerksom på et kjent ansikt som entret klubbhuset. Groundhopperen Neil Wolley hadde tatt turen opp fra Mansfield, og han slo seg ned ved mitt bord for en prat. Der ble det også et nytt glass på undertegnede, og bartenderen klarte etter hvert også å rote frem en pin. Det var omsider var klart for avspark, og vi lot oss imponere over Hallam, som tidlig tok initiativet og presset på med til tider glimrende angrepsspill. De fikk sitt ledermål etter drøyt halvspilt omgang, da de med intrikat pasningsspill spilte seg gjennom Welfare-forsvaret. Jack Hargreaves la tilbake til Steve Brammer, og spissen satt inn 0-1 bak hjemmekeeper Matt Stables. Få minutter senere slo The Countrymen til igjen, og Michael Blythen doblet ledelsen ved å heade inn et frispark. Da dommeren blåste for pause, var det med en meget fortjent tomåls-ledelse til et bortelag som hadde imponert meg stort.
Etter å ha kjøpt meg en pork pie til £1, rakk jeg også en rask pause-pint i baren, og der kunne en av Hallam-lederne bekrefte at dette i stor grad var samme spillerstall som på dette tidspunktet forrige sesong så ut som en nedrykker etter at de hadde tapt sine ti første ligakamper! Han ga manager Ryan Hindley mye av æren for snuoperasjonen, og det virker jo som om han virkelig gjort underverker med Hallam-laget. Ut fra det jeg hadde sett i første omgang, mistenkte jeg at Hallam denne sesongen kan være en dark horse i opprykkskampen. Opprykk var imidlertid ikke noe tema for Hallam-karen, som innrømmet at det hadde vært gjevt, men som nøyde seg med å fastslå at det var veldig tidlig i sesongen.
Andre omgang så ut til å fortsette som den første da Hallam nokså tidlig i omgangen fikk sitt tredje mål. Denne gangen var det også en liten porsjon flaks involvert da Steve Brammers innlegg endret retning, og ballen falt til rette for Jack Hargreaves som satt inn 0-3. Men ut av intet slo plutselig vertene tilbake få minutter senere, og toppscorer Del Pollock sendte i vei et glimrende langskudd som suste inn i krysset. 1-3, og nå våknet hjemmelaget til liv. Ryan Smith var centimetere fra å redusere ytterligere, og for første gang i kampen virket Hallam noe shaky og nervøse. Vertene mente seg også snytt for straffe da Pollock tilsynelatende ble felt, men da dommeren vinket spillet videre, smalt det selvsagt på motsatt ende av banen like etter. En meget god Callum Greaves satt inn 1-4 med et snaut kvarter igjen, og kampen virket nok en gang avgjort.
Noe av lufta gikk da ut av manager Mick Norburys hjemmelag, mens Hallam nå virket fornøyd med tingenes tilstand. Helt på tampen fikk dog Welfare tildelt straffespark, og i kampens femte tilleggsminutt steg Louis Penty frem og fastsatt sluttresultatet til 2-4 fra straffemerket. Til tross for at vertene hadde hevet seg noe i andre omgang, så var det faktisk ørlite flatterende, for det var absolutt en fortjent seier til Hallam, som i store deler av kampen var direkte strålende. Mens det ser ut som om Glasshoughton Welfare ikke vil være i stand til å kjempe om en umiddelbar retur til NCEL Premier, virker Hallam muligens å kunne gå mot sin beste sesong siden nedrykket i 2011, og etter kampen hadde jeg fortsatt følelsen av at de vil kunne være en outsider.
Med en god del tilleggstid, hadde jeg nå voldsomt hastverk med å komme meg tilbake til Castleford stasjon, men Neil tilbød meg skyss opp til stasjonen, slik at jeg kunne roe ned. Dermed rakk jeg 21.56-toget, og en halvtimes tid senere kunne jeg spasere ut av Barnsley stasjon. Da jeg i oktober i fjor var i byen for å se kamp på Oakwell, tilbragte jeg litt tid på puben Groggers Rest vis-à-vis stasjonen, og jeg hadde også nå vurdert en pitstop der. Det viste seg imidlertid at puben er stengt og at dette bygget er i ferd med å rives i forbindelse med en «ansiktsløftning» i sentrum. Dermed ble det i stedet en siste pint på Wetherspoons-puben The Joseph Bramah mens jeg snyltet på deres WiFi. Like etter at klokka slo 23 tømte jeg glasset og trakk meg tilbake til Premier Inn-hotellet. Til tross for en negativ overraskelse og et par timer med frustrasjon tidligere på dagen, hadde det likevel utviklet seg til å bli nok en fin dag med groundhopping.
English ground # 291:
Glasshoughton Welfare v Hallam 2-4 (0-2)
Northern Counties East League Division One
Welfare Ground, 1 September 2015
0-1 Steve Brammer (24)
0-2 Michael Blythen (28)
0-3 Jack Hargreaves (52)
1-3 Del Pollock (55)
1-4 Callum Greaves (77)
2-4 Louis Penty (pen, 90+5)
Att: 85
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: £3,50
Mandag 31.08.2015: Wokingham & Emmbrook v Binfield
Mens jeg befant meg på dagens andre kamp i Staines, hadde jeg vært heldig nok til å komme i snakk med en kar som tilbød meg skyss fra Staines til Twyford, og etter rundt 35 minutter kunne jeg takke ærbødigst for turen. Dermed rakk jeg også 17.58-toget fra Twyford, og allerede klokka 18.13 kunne jeg stige av i Henley-on-Thames tidligere enn planlagt. Ikke at denne kampen hadde vært planlagt allerede fra starten, for i likhet med kampen i Staines var dette en plan B, da min kveldskamp opprinnelig skulle vært Haringey Borough v Barkingside. Det oppgjøret ble imidlertid utsatt da Barkingside (som banedeler hos Ilford) hadde fått sin FA Cup-kamp denne helgen flyttet til søndag – altså dagen før. Og da man ike spiller kamp to dager på rad, var det bare å se seg om etter alternativ.
Det hadde ikke vært spesielt mye å velge i av kveldskamper, og eneste alternativ som lot seg kombinere med resten av mine planer for dagen var kampen mellom Wokingham & Emmbrook og Binfield. Wokingham banedeler denne sesongen hos Henley Town, som jeg besøkte på min påsketur i 2013, men det var ikke meg imot med en revisit – spesielt ikke ettersom jeg har flere «Reading-kompiser» som holder til i Wokingham, og noen av de er tidligere Wokingham Town-fans som nå også følger den nye klubben Wokingham & Emmbrook. Min kompis Marc Bonner fikk jeg ikke tak i, men Paul Brown ga tidlig beskjed om at han hadde tenkt seg dit. Samtidig ble jeg kontaktet av min groundhopper-kjenning Gordon McQuade som uten å vite hvor jeg hadde base denne dagen tilbød seg å kjøre meg tilbake til hotellet etter kamp.
Henley-on-Thames ligger helt sørøst i grevskapet Oxfordshire, helt inntil grensen til Berkshire. Her ligger den langs Themsens bredder, en drøy norsk mil nordøst for Reading. Henley hadde på 1600- og 1700-tallet gode inntekter fra produksjon av glass og malt, samt handel med korn og ull. I tillegg gjorde elven det mulig å frakte både tømmer og korn til London. Henley er et verdenskjent senter innen idretten roing, som er en stor sport i området, med Themsen som åsted for en rekke regattaer av ulik lengde. Fra byens togstasjon valgte jeg å spasere langs Themsens bredder, og kunne virkelig se med selvsyn hvor idyllisk det er her. Etter tjue minutters slentring langs elvepromenaden kom jeg til slutt til stedet der Mill Lane går opp til høyre, og snart befant jeg meg på utsiden av fotballstadionet med samme navn.
Wokingham & Emmbrook ble i 2004 stiftet ved en sammenslåing av Wokingham Town og Emmbrook Sports. Sistnevnte var en klubb som spilte i Reading League (i dag Thames Valley Premier League), mens Wokingham Town var en langt mer navngjeten klubb med lang fartstid i Isthmian League. Der spilte de seg på begynnelsen av 1980-årene opp i ligaens Premier Division, og deres beste ligasesong var 2. plass i Isthmian Premier våren 1990. To år tidligere hadde de også spilt seg frem til semifinalen i FA Trophy. I 1995 rykket de ned fra Premier Division, men de holdt seg i Isthmian League frem til sammenslåingen i 2004, da den nye klubben startet opp i Hellenic League Division One East.
Wokingham Towns hjemmebane Finchampstead Park ble i 1999 solgt da klubben desperat trengte penger for å overleve, og etter dette har både Town og den nye klubben banedelt med andre klubber. Både hos Windsor & Eton, Flackwell Heath, og Bracknell Town har man vært gjester, før man reurnerte til spill på Lowther Road i hjembyen. Det anlegget mangler imidlertid både flomlys og tribunefasiliteter for å oppfylle kravene for spill på step 5, og da The Satsumas (et kallenavn som gjerne forkortes til The Sumas) forrige sesong gikk mot opprykk til Hellenic League Premier Division, tok klubbledelsen affære og inngikk en avtale med banedeling hos Henley Town. Det dreier seg i utgangspunktet om en 18 måneders avtale mens klubben skal forsøke å trylle frem en akseptabel kamparena i hjembyen. Men da må det nok nettopp magi til, for det har sannelig vist seg lettere sagt enn gjort så langt. Etter å ha tilbragt mesteparten av tiden siden 1999 i en eksiltilværelse, er mange supportere i ferd med å gi opp, men det skal altså vurderes hvorvidt man kan installere flomlys og en moderne sittetribune på Lowther Road, eller eventuelt bygge et nytt stadion et annet sted i Wokingham.
I samtaler med opprørte kompiser med tilhold i byen, har jeg imidlertid i årevis hørt om endeløs frustrasjon over lokalpolitikerne som synes svært lite lysten på å ha en fotballklubb i byen. De har flere ganger forkastet søknader om både flomlys og diverse forslag til nytt stadion, og ikke minst blir nye planer av denne typen alltid møtt med store protester fra beboere fra middelklassen (Wokingham er en nokså posh by) som frykter at et fotballstadion i umiddelbar nærhet til deres bopel automatisk vil føre til voldsomme opptøyer og hooligans som herjer gatelangs i forbindelse med hver eneste kamp. Slik jeg oppfatter det føler man altså at lokalpolitikerne i en årrekke har motarbeidet Wokingham Town og senere Wokingham & Emmbrook, og i så måte var det flere av mine kompiser som syntes det var nærmest sjokkerende å se ordføreren paradere rundt på Madejski Stadium både før og etter vårens finale i Reading Senior Cup som om han var den store helten i det som var klubbens fjerde strake triumf(!) i turneringen man for øvrig også vant i 2009. Det er i det hele tatt en fortvilet situasjon, og jeg har hørt mange tvile på om klubben noen gang vil returnere til hjembyen, men det sies at håpet er det siste som dør.
Det var over en time til kampstart, men allerede var det hektisk aktivitet ved inngangspartiet, der jeg ankom i det en liten gruppe groundhoppere fikk beskjed om at kampprogrammet ikke var helt klart ennå. Jeg betalte meg inn med rimelige £3 og entret det nokså enkle anlegget. Mill Lane er nokså enkel å beskrive, der man kommer inn på den ene kortsiden, og hvor tilskuerfasilitetene er å finne på langsiden som man umiddelbart får foran seg på venstre side. Her står på den ene banehalvdelen en liten moderne sittetribune med noen seterader, og bortenfor dette står klubbhuset. Ellers er det hard standing som gjelder, og mange steder står man også rett på gresset – slik som på bortre langside, der man også finner laglederbenkene. Jeg inntok klubbhusets bar og kjøpte en pint Strongbow til £3,30. Over biljardbordet sto representanter for klubbledelsen og stiftet kveldens kampprogram for harde livet.
Jeg fikk etter hvert byttet £1 mot et eksemplar, og kunne konstatere at The Sumas sto med skuffende 1-1-5 etter sju ligakamper i Hellenic Premier, og den eneste seieren hadde kommet borte mot lokalrival Bracknell Town. Da min kompis Paul Brown ankom like etter, hevdet han da også at målsetningen var å i første omgang holde plassen for å på sikt etablere seg igjen i divisjonen. Motstander var Binfield, som på sin side kun hadde spilt fire ligakamper, og som sto med 2-1-1. De har de siste sesongene vært et fast innslag på den øvre tredjedelen av tabellen, og manager Roger Herridge håpet å kunne være med i toppen også i år. Regjerende mester Flackwell Heath takket som kjent nei til opprykk etter å til slutt ha blitt plassert i Southern 1 South & West, og blir igjen hyppig nevnt blant favorittene. Nevnt i den anledning ble også andre klubber som Highmoor Ibis og Highworth Town.
Det var tidlig klart at det ville bli en godt besøkt kamp, og da Gordon McQuade ankom med en halvtimes tid til avspark, var man visst allerede utsolgt for kampprogram. Jeg traff også på en annen groundhopper jeg etter hvert kjenner godt; nemlig Bournemouth-karen Vinny, som nå har flyttet til Richmond-on-Thames og dermed tilbød meg skyss tilbake til Feltham. Det var jo egentlig på hans vei hjem, og dermed slapp også Gordon den lange kjøreturen. Jeg hadde etterlyst min Wokingham-kompis Marc Bonner, men Paul Brown kunne fortelle at han var på ferie i utlandet. Bonners foreldre var imidlertid til stede, og jeg slo av en prat også med de mens vi ventet på at lokaloppgjøret skulle sparkes i gang foran det som etter hvert viste seg å være 172 betalende tilskuere.
Hos vertene hadde manager-duoen Dan Bateman og Matt Eggleston en utfordring med mange fravær, men Sumas klarte seg bra i en første omgang som var en ganske jevn og sjansefattig affære. De var også nærmest scoring da en av spissene fikk foten på et skummelt innlegg, men Moles-keeper Nathan Silver vartet opp med en glimrende refleksredning. Det oransje og svarte hjemmelaget hadde flere lignende halvsjanser med skumle innlegg som suste gjennom feltet uten at noen fikk en fot på ballen. Gjestenes beste sjanser før pause kom i form av skudd fra Brad Brown og Liam Ferdinand, men etter en omgang der vertene muligens var ørlite bedre, var det fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben.
Det var altså ikke helt ufortjent da Sumas tok ledelsen kun et par minutter ut i andre omgang. Etter et flott raid på høyrekanten sendte Luke Scope ballen inn i feltet, og Craig Haylett styrte inn 1-0. Det virket imidlertid som om dette vekket Binfield, og etter at Ferdinand to ganger hadde fått skudd blokkert, kom utligningen fem minutter senere. Et innlegg ble bare halvveis klarert, og fra rundt straffemerket satt Lamin Sankoh inn 1-1. Kampen bølget nå frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Haylett, Scope og Chris Yeatman hadde muligheten for vertene, mens Brad Brown og innbytter Imani Likita var frempå for gjestene. Det gikk mot poengdeling da avgjørelsen falt med to-tre minutter igjen av ordinær tid. Binfield fikk et hjørnespark, og fra Josh Howells innlegg ble ballen headet i mål av Lewis Leonetti. Det sto 1-2, og Binfield hadde snudd kampen. Sumas kastet alle nærmest alle mann fremover på banen i jakt på utligning, men i stedet kunne Binfield satt spikeren i kista om de ikke hadde surret bort en kontring der de kom tre mann mot en forsvarer og keeper.
Dommeren blåste uansett av til Binfield-seier, og var vanskelig å ikke føle med hjemmelaget som hadde gjort en god kamp og nok hadde fortjent minst ett poeng. Jeg håper personlig at de klarer seg i divisjonen, for om det er en klubb som har kjempet i motgang de siste årene så er det The Sumas. Til tross for at utsiktene tydeligvis ikke er altfor lyse, er det kanskje også lov å håpe at de etter hvert vil kunne komme seg tilbake til hjembyen og et anlegg som oppfyller kravene til spill på dette nivået. Det var en del personer å ta farvel med, men sammen med Vinny forlot jeg etter hvert Mill Lane. Jeg ble sluppet av på motsatt side av veien for Travelodge-hotellet, takket Vinny for skyss, og inntok Wetherspoons-puben Moon on the Square ved siden av hotellet. Det hadde vært en lang dag med tre kamper, og selv om det hadde vært et puslespill der jeg måtte frem med både plan B, C og D, hadde det vært en fin dag.
Revisit:
Wokingham & Emmbrook v Binfield 1-2 (0-0)
Hellenic League Premier Division
Mill Lane, 31 August 2015
1-0 Craig Haylett (48)
1-1 Lamin Sankoh (53)
1-2 Lewis Leonetti (88)
Att: 172
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a
Mandag 31.08.2015: Staines Town v Hampton & Richmond Borough
Etter å ha startet dagen med et besøk hos Ashford Town (Mx), skulle jeg egentlig satt kursen mot Ascot for å se Ascot United, men der hadde kampen blitt avlyst da motstander Bracknell Town i stedet måtte spille omkamp i FA Cupen dagen etter. Etter å ha slitt med å finne en 15.00-kamp som erstatning, innstilte jeg meg først på å slå meg til ro med to kamper i stedet for tre denne dagen, men i løpet av kampen i Ashford bestemte jeg meg for et gjensyn med Wheatshead Park, der Staines Town skulle være vertskap for Hampton & Richmond Borough. Dermed gikk ferden med buss 203 til Staines, hvor jeg i nærheten av stasjonen fikk praiet en taxi og beordret drosjekusken i retning av Wheatsheaf Park.
Staines heter nå offisielt Staines-upon-Thames, etter at innbyggerne i 2012 stemte for å endre navn fra kun Staines. Den ligger ved Themsens bredder, 27 kilometer vest-sørvest for Charing Cross i sentrale London, og var tidligere en viktig skyss-stasjon på veien sørvestover fra London. Tidligere hørte Staines til det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, men da Greater London ble opprettet i 1965 ble mange av distriktene overført dit. Staines sorterer imidlertid nå under Surrey, der det ligger helt nord i grevskapet, i Spelthorne-distriktet. Dette er så absolutt en del av Londons pendlerbelte. Herfra er det heller ikke mange kilometerne opp til Heathrow Airport, og mange av de snaut 20 000 innbyggerne jobber da også der eller i London.
Vel fremme kunne jeg betale meg inn med £12, som jeg syntes var temmelig dyrt for step 3. På innsiden fikk jeg også byttet £2,50 mot et program, og selv om det var rundt tre kvarter til avspark, forkastet jeg raskt tanken om å ta en pint i klubbhusets bar. I stedet betalte jeg £3,20 for en bacon cheeseburger, siden jeg ikke hadde spist siden frokost. Deretter kunne jeg bla litt i programmet, som denne gang hadde et langt mer håndterlig A5-format snarere enn A4-formatet de hadde benyttet seg av ved mitt forrige besøk. Dagens visitt var altså ikke mitt første møte med Wheatsheaf Park, for på årets første dag i 2012 hadde jeg sett nøyaktig samme oppgjør, med den forskjellen at det da var et oppgjør i Conference South og ikke Isthmian League Premier Division.
Staines Town ble stiftet i 1892, og var i 1953 med å stifte Hellenic League, men forlot denne fem år senere for å spille i Spartan League, som for øvrig ble vunnet to år senere. Etter andreplass i 1971 tok de steget opp i den ikke lenger eksisterende Athenian League, men oppholdet der ble kortvarig. Da Isthmian League i 1973 opprettet en ny andredivisjon var nemlig Staines Town blant klubbene som fikk være med, og i sin andre sesong rykket de opp i Isthmian Leagues øverste divisjon.
Staines Town holdt seg i denne ligaen helt frem til 2009. For andre sesong på rad endte de på andreplass i Isthmian Premier, men mens de året før hadde tapt playoff-finalen på hjemmebane for AFC Wimbledon, tok de seg denne gang av Carshalton United med 1-0 i playoff-finalen, og sikret seg dermed opprykk til Conference South.
Der debuterte de med en 8. plass, og denne plasseringen ble kopiert i 2013/14-sesongen. Selv om det er historisk bestenotering med dagens ligapyramide, skal det for ordens skyld også nevnes at 9. plassen i Isthmian League i 1975/76 kom på et tidspunkt da Isthmian League var en av flere ligaer med sin toppdivisjon på nivå 5. Og når vi først er inne på 1970-årene, er det på sin plass å også nevne at Staines Town i 1975 vant den kortlevde turneringen Barassi Cup (1968-1976), som i utgangspunktet så vinnerne av den engelske og italienenske amatørcupen spille mot hverandre. Da FA Amateur Cup ble lagt ned i 1974 (og erstattet med FA Vase) ble det bestemt at den engelske representanten i stedet skulle være vinneren av Isthmian Leagues andredivisjon. I 1975 var det derfor Staines Town som møtte italienske Banco di Roma som de beseiret med 3-0 sammenlagt over to kamper, i det som var den nest siste utgaven av denne turneringen.
Tilbake i en nyere tid ble 2014/15-sesongen tøff allerede fra starten, og man klarte aldri å kopiere foregående sesong. I løpet av sesongen følte manager Marcus Gayle seg presset til å trekke seg, og klubben endte til slutt som jumbo og returnerte til Isthmian League. Nå har en av mine gamle Reading-helter, Nicky Forster, tatt over manager-roret, men han får ingen enkel jobb med å rykke direkte opp igjen til Conference South. Forrige gang jeg så de to klubbene spille i Staines, viste det seg å bli Hampton & Richmond Boroughs nedrykkssesong, til tross for at de knuste vertene i et aldeles ufyselig vær den dagen. Det skulle altså ta tre år før Staines fulgte etter, men nå var det igjen duket for «The Thames-side Derby». De to kubbene har nemlig en lang rivalisering med hverandre, og det satt jo en ekstra liten spiss på sakene.
Da Staines Town flyttet inn på Wheatsheaf Park i 1951, var det nærmest som om man befant seg i bakvendtland i forhold til hva vi opplever i dag, for den gang måtte nemlig et planlagt prosjekt med utbygging av et boligområde vike for å gi plass til et fotballstadion. Nå skal det nevnes at det var som følge av at geologiske undersøkelser avslørte at grunnen ikke var ideell for boligprosjektet, men likevel.. Hovedtribunen ble bygget i 1961, men Wheatsheaf Park fremstår i dag som langt mer moderne enn som så, og det har simpelthen bakgrunn i at man gjennomførte en total oppgradering på slutten av 1990-årene, da Staines Town måtte banedele to sesonger hos Chertsey Town mens man rustet opp Wheatsheaf Park. Dagens anlegg er ikke spesielt sjarmerende, og domineres av hovedtribunen – eller rettere sagt det store murbygget som hovedtribunen er bygget inntil (og som også huser klubbhuset og dets bar).
Denne tribunen er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant, og det er nederst på denne langsiden at man kommer gjennom inngangspartiet. Om ikke annet byr den på god utsikt over det som skjer på banen, uten visuelle hindringer som stolper eller søyler. På motsatt langside er den en ståtribune som strekker seg nesten hele banens lengde, og på begge sider av denne er det hard standing. På begge kortsidene er det også hard standing, og spesielt på West End er det trangt bak mål der husene ligger nokså tett på banen. Her var det tidligere et bygg som ga tak over hodet til de som sto på noen betongtrinn her, men dette ble fjernet da de i 1981 solgte deler av tomten. På motsatt kortside står en stor og nokså lite pen telekommunikasjons-mast som dominerer utsikten mot East End. Wheatsheaf Park benyttes for øvrig også av damelaget til Chelsea, som spiller sine hjemmekamper her.
Ved å bla litt i programmet kunne jeg se at Staines Town hadde startet ligasesongen med to seire, to uavgjorte og ett tap, samtidig som de også hadde benyttet anledningen til å slå ut dagens motstander av Isthmians ligacup tretten dager tidligere. Bortsett fra denne cupkampen hadde The Beavers på sin side startet med 2-3-1 i ligaen, og jeg mistenkte også en tett og jevn kamp. En Staines-supporter jeg vekslet et par ord med håpet at de kunne kjempe om opprykk og umiddelbar retur til Conference South, men modererte seg litt ved å poengtere at Isthmian Premier er en svært tøff divisjon, og at det kanskje må skje via playoff. Min gamle helt Fozzy på laglederbenken ville jeg naturlig nok ikke forstyrre altfor mye nå rett før kamp, men da han kommenterte Reading-drakta jeg tilfeldigvis hadde på denne dagen, benyttet jeg anledningen til å kjapt spørre om det sto i stil med hans egne ambisjoner. Han nikket samtykkende og slo fast at målet er opprykk, og at det egentlig er uvesentlig om det er som mester eller playoff-vinner. Samtidig slo han også fast at det blir tøft, og at han fortsatt jobber med å sette sitt eget preg på laget han tok over.
Innledningen var som ventet, men to rivaler som følte hverandre på tennene, men gjestene hadde de første tilløpene til farligheter. Jerome Federico var frisk, og hans skudd suste like over tverrliggeren til Swans-keeper Jack Turner. Etter et kvarter var det hans lagkamerat Charles Moone som fikk sitt skudd blokkert til corner, mens Ashley Lodge skjøt like utenfor på motsatt side. Første omgang vil imidlertid bli husket for en episode som skulle sette sitt preg på kampen og sørge for en noe senere kampslutt enn planlagt. Like etter at halvtimen var passert, landet nemlig Beavers-kaptein Kieran Murphy forkjært da han klarerte foran Ahmed Abdulla, og det skulle vise seg at han hadde slått skulderen ut av ledd. Det ble besluttet å ikke røre ham, men vente på ambulanse, og dermed ble det et stopp i spillet på hele 24 minutter mens vi ventet på sykebilen!
Både Fozzy og hans motpart Alan Dowson var opptatt av å holde sine spillere i bevegelse, og omsider kunne omgangen fortsette sterkt forsinket. Kampen bar nå dessuten preg av det lange avbrekket, og det var en tam affære frem til lagene gikk i garderoben med 0-0 på resultattavla. Selv hadde jeg begynt å bekymre meg over at forsinkelsen nå kunne stikke alvorlige kjepper i hjulene for min videre ferd etter kampen om jeg ikke kom meg raskt avsted i en taxi mot Staines stasjon. Tilfeldighetene ville ha det til at en kar jeg vekslet noen ord med i pausen skulle til Twyford, som var et av stedene der jeg måtte bytte tog, og han forbarmet seg over meg ved å tilby meg skyss direkte til Twyford stasjon, slik at jeg også slapp å dra med toget via Reading. Snakker om flaks! Mine plutselige bekymringer var nå like plutselig et vagt minne, og sammen med de 401 andre betalende tilskuerne kunne jeg i ro og mak se andre omgang sparkes i gang.
Gjestene hadde igjen et lite initiativ fra start, men det ble litt tamt foran mål, og de kunne fort blitt straffet ti minutter ut i omgangen. Ahmed Abdulla tok seg forbi Michael Kamara som skle på det våte underlaget, og var så godt som alene med Beavers-keeper Seb Brown. Brown kom imidlertid ut og fikk begrenset vinkelen nok til at Abdullas avslutning gikk like utenfor. Med tjue minutter igjen tok likevel vertene ledelsen etter klabb og babb i målgården. En corner ble slått inn, og to ganger ble ballen blokkert på streken før Pat Cox kjempet inn ledermålet for The Swans. 1-0, og lettelse hos Fozzy & Co på Staines-benken ved siden av meg.
The Beavers var imidlertid alt annet enn resignerte, og de brettet opp armene og skred til verket i jakt på utligning. De ble dog stangende mot hjemmelagets forsvar som lenge virket godt organisert, og da det tikket mot full tid virket det nytteløst. Men få sekunder inn i tilleggstiden ble Tom Jelley spilt frem av Joe Hicks. Jelley trakk seg innover i banen og sendte i vei et skudd som fant nettmaskene nede i hjørnet før Swans-keeper Turner. 1-1, og bortefansen bak mål jublet over det de trodde var ett poeng. Men deres helter ute på banen var ikke ferdig, og i kampens fjerde tilleggsminutt ble en høy ball headet tilbake mot eget mål av Swans-kaptein Joe O’Cearuill. Kanskje kan det beskrives som et slags headingens svar på sleivspark, for ballen falt ned hos Charles Moone, som kunne plassere ballen forbi keeper Turner, og fastsette sluttresultatet til 1-2. Igjen hadde jeg fått oppleve en solid dose drama sent i kampen.
Jeg kunne ikke annet enn å føle med Fozzy og hans gutter, men samtidig hadde gjestene kjempet hele kampen og aldri gitt opp, og i en nokså jevn kamp var de tross alt kanskje ørlite bedre totalt sett. Manager Forster var på laglederbenken alt annet enn fornøyd, der han fortvilte over personlige feil og dårlige avgjørelser i avslutningsfasen av kampen. Selv ble jeg snart bydd følge med min barmhjertige samaritan som skulle skysse meg til Twyford, og dermed forlot vi Wheatsheaf Park. To kamper var unnagjort denne dagen – nå gjensto kun den tredje og siste med avspark klokka 19.45.
Revisit:
Staines Town v Hampton & Richmond Borough 1-2 (0-0)
Isthmian League Premier Division
Wheatshead Park, 31 August 2015
1-0 Patrick Cox (71)
1-1 Tom Jelley (90+1)
1-2 Charles Moone (90+4)
Att: 402
Admission: £12
Programme: £2,50
Mandag 31.08.2015: Ashford Town (Middlesex) v Chertsey Town
Siste mandag i august er ensbetydende med Bank Holiday Monday, og det betyr igjen at det man vil ha en fyldig fotball-meny med muligheter for både to og tre kamper om man er heldig. Flere ligaer har nemlig for vane å arrangere sine kamper med tidlig avspark denne dagen. Jeg hadde da også tidlig blinket meg ut en trippel i London og dens vestlige omegn, og den skulle starte med kamp hos Ashford Town (Mx) rett i nærheten av Heathrow Airport, før turen skulle gå videre til Ascot United ute i Berkshire. Tredje og siste kamp skulle være hos Haringey Borough i nord-London, men nå var det allerede klart at det måtte alternative planer til.
Jeg er meget glad i de tidlige rundene av FA Cupen, men denne gang hadde turneringen også stukket kjepper i hjulene for meg. Jeg hadde allerede en stund visst at Haringeys kveldskamp mot Barkingside hadde blitt utsatt fordi Barkingside (som nå banedeler med Ilford) hadde fått sin FA Cup-kamp flyttet til søndagen – dermed var det selvsagt uaktuelt med ny kamp allerede dagen etter. Og sannelig ble ikke også kampen i Ascot utsatt fordi motstander Bracknell Town i stedet måtte ut i omkamp i FA Cupen. Som erstatning for kveldskampen hadde jeg muligheten til å gjøre en ny visitt til Henley, der Wokingham & Emmbrook nå banedeler hos Henley Town, men det var ikke enkelt å finne en ettermiddagskamp som passet med de to andre kampene. Det å være groundhopper kan til tider være et temmelig utfordrende puslespill.
Jeg merket meg imidlertid at Bedfont Sports skulle ha kamp klokka 13.30, og om jeg stresset fra Ashford Town i taxi ville jeg rekke det. Det fikk være en midlertidig plan B, og nydusjet og fjong gikk jeg ut i regnet for å kjøpe frokost fra Asda-sjappa ved siden av hotellet. Med smørbrød og juice i veska lot jeg buss H25 frakte meg opp til Hatton Road, der de to Bedfont-klubbene holder til rett ved siden av hverandre. Jeg tok meg inn på Bedfont Sports’ hjemmebane The Recreation Ground, der jeg kikket meg rundt mens flyene fra Heathrow dundret forbi. Bedfont-klubbene ligger nemlig kun et par hundre meter fra en av rullebanene på Heathrow, og det var konstant larm fra fly som enten landet eller tok av fra den store flyplassen.
Mens jeg befant meg der inne fikk jeg en tweet fra Bedfont Sports som minnet meg på at dagens kamp var utsatt fordi motstander AFC Hayes hadde omkamp i FA Cupen også de. Det hadde gått meg hus forbi, og nå begynte det å se virkelig stygt ut for min trippel. Samtidig begynte nedbøren også å øke til høljregn, og jeg jogget raskt bort for å ta en kikk også på The Orchard – hjemmebanen til Bedfont & Feltham. Der kom jeg meg imidlertid ikke innenfor portene, og derfor oppsøkte jeg bussholdeplassen på utsiden for å sette kursen mot åstedet for dagens første kamp. Ashford Town hadde i det minste ikke fått sin kamp utsatt, og snart kom buss nummer 203 som skulle ta meg et stykke av veien.
Ashford er som en drabantby til London å regne, men ligger nesten helt og holdent i grevskapet Surrey, mens den nordligste delen såvidt stikker inn i Greater London. Ashford hørte innunder det tidligere grevskapet Middlesex, og kalles gjerne Ashford, Middlesex for å skille den fra ikke minst Ashford i Kent. Dette er utvilsomt en del av Londons pendlerbelte, men mange av de rundt 28 000 innbyggerne jobber også ved Heathrow eller i Thames Valley. Etter 7-8 minutter kunne jeg takke sjåføren for skyss og hoppe av der hvor Long Lane går ned fra Bedfont Road. Jeg spaserte nedover førstnevnte, og dreide snart til venstre inn på Short Lane der jeg snart fikk innkjørselen til Ashford Towns hjemmebane på min venstre hånd.
Klubben ble under navnet Ashford Albion stiftet i 1958, og tok navnet Ashford Town seks år senere. De spilte seg opp via Hounslow & District League og Surrey Intermediate League (Western) før de i 1983 var med å stifte Surrey Premier League – en liga som i 2003 ble spist opp av Combined Counties League. Det var da også nettopp Combined Counties League som ble klubbens neste stopp da de tok steget opp i 1990. Samtidig tok de offisielt navnet Ashford Town (Mx) for å skille klubben fra Ashford United i Kent (som i 2011 uansett ble reformert som Ashford United). The Tangerines etablerte seg raskt i toppen av Combined Counties League, og da de våren 2000 vant ligatittelen for femte gang på seks år, valgte de å takke ja til opprykk til Isthmian League.
Etter å ha blitt flyttet over til Southern League, rykket de opp til Premier Division i 2006, og ble da flyttet tilbake igjen til Isthmian League. Der tilbragte de fire sesonger i Premier Division, med 6. plassen i 2008 som beste plassering, før de rykket ned igjen to år senere. Våren 2014 rykket de ned igjen, og er dermed tilbake i Combined Counties League. Etter tredjeplass forrige sesong vil de nok ganske sikkert være blant klubbene som denne sesongen kjemper om tittelen, og de vil ganske sikkert ha ambisjoner om en retur til step 4. Jeg må innrømme at de også var undertegnedes favoritt til tittelen denne sesongen, samtidig som de er en klubb som en stund har fascinert meg litt uten at jeg kan forklare hvorfor.
Nå skulle jeg imidlertid få stifte bekjentskap med Ashford Town (Mx), og jeg gikk for å betale meg inn. Jeg registrerte imidlertid at klubbhusets bar entres fra utsiden, så etter at karen i telleapparatene fortalte at dagens kampprogram fortsatt ikke hadde ankommet, valgte jeg å først stikke en tur innom den lille baren. Det var rundt tre kvarter til avspark klokka 11.30, men det var foreløpig kun et par fremmøtte. Innimellom telefonoppringningene fra personer som grunnet regnet (som nå hadde avtatt en god del) lurte på om det ville bli kamp, hadde betjeningen tid til å servere meg en pint Strongbow til £3,30. En av klubblederne svarte plutselig på telefonen, og samtalen hørtes svært besynderlig ut da han ga røret til kvinnemennesket som også betjente baren. Det viste seg at det hadde bltit avholdt disco her på lørdagskvelden, og nå ringte det en dame for å spørre om de hadde funnet tennene hennes!!
Man kan jo ikke annet enn å spørre seg hvordan det i det hele tatt er mulig å gå fra løstenner/gebiss, for så å etterlyse de to dager senere. En ting er å gå fra briller etc, men man skulle tro man merket at man ikke hadde med seg tennene sine! Dette ble selvsagt gjenstand for mye latter i lokalet, og det er virkelig mye rart man skal oppleve på sine rundreiser i det herlige non-league universet. Snart kom også dagens kampprogram, og jeg betalte £1 for et eksemplar som jeg satt meg ned for å studere nærmere. Jeg vurderte kjapt en pint til før kampstart, men det var såpass tidlig at jeg nøyde meg med en brus før jeg omsider gikk for å betale med inn med £8 – en noe stiv pris på step 5 vil jeg nok kanskje påstå.
Det var altså klar for ligakamp i Combined Counties League Premier Division, der Ashford Town hadde hatt en strålende start ved å vinne samtlige fire kamper så langt. Samtidig hadde de også tatt seg til første kvalifiseringsrunde i FA Cupen ved å slå ut Wellingborough Town og AFC Kempston Rovers, og skulle nå gjeste Hoddesdon Town i neste runde (en kamp de for øvrig tapte 1-3). The Tangerines vil imidlertid få tøff motstand, og foran seg på tabellen hadde de to andre klubber som også hadde til gode å avgi poeng. Hanworth Villa hadde også fire seire, mens Hartley Wintney hadde spilt fem kamper og vunnet samtlige. Dette hadde hjemmefansen bitt seg merke i, og spesielt sistnevnte ble trukket frem som en av de som man forventet ville by på tøffest kamp om tittelen, sammen med klubber som Epsom & Ewell og Camberley Town.
Dagens motstander var den lokale rivalen Chertsey Town, som tidligere var en lokal storhet da de på midten av 1960-årene satset profesjonelt med spill i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League. Noen vil vite at de også har lang fartstid i Isthmian League bak seg, og de var der et fast innslag i perioden 1984-2006. Siste forsøk på step 4 endte i 2014 med nedrykk etter tre sesonger i Southern League Division One Central, og forrige sesong måtte det benådning til for å hindre et andre strake nedrykk til Division One. Også denne sesongen hadde de startet svakt med kun ett poeng på de fire første kampene i ligaen, samtidig som de hadde benyttet helgen til å bli slått ut av FA Cupen med 1-4 hjemme for Kidlington. Om vertene hadde forhåpninger om opprykk, var det altså neppe tilfelle med Chertsey Town.
Ashford Towns hjemmebane Short Lane ble åpnet i 1964, og har offisielt navnet Robert Parker Stadium. Den entres via inngangspartiet på den ene langsiden, ved siden av klubbhuset. På denne langsiden er det to nokså moderne ståtribuner, mens hovedtribunen er å finne på motsatt langside. Den har sitteplasser til rundt 100 personer, og også laglederbenkene står på denne langsiden. Ellers er det stort sett hard standing, med unntak av et lite parti med fire-fem lave betongtrinn rett bak mål på kortsiden Short Lane End. På motsatt ende av banen er det på utsiden av anlegget noen enorme tanker som er ganske dominerende, og disse inneholder blant annet flybensin til flyene på Heathrow. Det er ikke vanskelig å høre at man befinner seg nær Heathrows sydlige rullebane, og når man ser over mot bortre langside, kan man se en mengde fly som letter og tar av fra Heathrow en liten kilometer lenger nord.
Det var tidlig klart at Chertsey Towns slagplan var å legge seg bakpå, kontre inn et mål og deretter «parkere bussen», for å bruke et dustete uttrykk som tydeligvis har blitt svært populært. Manager Kim Harris hadde til og med trukket spissen John Pomroy ned i midtforsvaret mens Joel Thompson lå alene på topp. Men det virket da også som det fungerte da de mot spillets gang tok ledelsen på sitt første ordentlige angrep etter ti minutter. Joels Thompson var hele kampen gjennom en torn i siden på Ashford-spillerne, og imponerte i den grad i rollen som ensom spiss at det vil forundre meg om han blir spesielt lenge hos The Curfews. I kamp med flere forsvarere holdt han på ballen, vendte opp og sendte ballen i bue over hjemmekeeper Tyler Tobin. 0-1.
Det var imidlertid vertene som kjørte showet rent spillemessig, men til tross for at de dominerte stort så var de ikke i stand til å bryte ned gjestenes forsvarsmur som de stanget og stanget mot. Det virket rett og slett som om de manglet den lille ekstra dimensjonen der oppe på topp, for de hadde en rekke lovende angrep, men det endte stort sett opp med halvsjanser der den avgjørende pasningen manglet, eller ebbet ut i intet. Nå skal det sies at regnet hadde gjort sitt til at underlaget nok ikke var det enkleste for pasningsspill. Vertene hadde også et etter hvert stort antall cornere, men klarte foreløpig ikke å få uttelling for sitt spillemessige overtak. Både Joe Robson og Russell Canderton avsluttet like utenfor, og når Lewis Taylor først fikk ballen på mål, ble den reddet av Chertsey-keeper Jack Ogle.
Dermed var det på den noe overraskende pausestillingen 0-1 at jeg gikk for å innta en kjapp pause-pint, og i baren hadde hjemmelaget fortsatt troen på at de skulle kunne snu dette. Deres gutter hadde da heller foreløpig ikke vist tegn til at de lot seg stresse av å ligge under, og omkvedet var at det var nok med tid og at deres dominans til slutt måtte gi uttelling. Det skal imidlertid nevnes at den gode Joel Thompson kunne doblet ledelsen rett før pause, men keeper Tobin hadde gjort sitt for at håpet fortsatt levde blant de oransje- og hvitstripete. De hadde for øvrig fortsatt ikke funnet de omtalte løstennene som nå åpenbart hadde vært opphav til en vandrerhistorie som førte til gapskratt i barlokalet. Pausen ble for min del også benyttet til å ta en avgjørelse vedrørende planen videre denne dagen. Uten kamp hos Bedfont Sports hadde jeg egentlig belaget meg på en dag med kun to kamper i stedet for tre, men da jeg plutselig bet meg merke i at Staines Town hadde hjemmekamp klokka tre, besluttet jeg nå å gjorde en revisit der.
Andre omgang fortsatte som den første, med hjemmelaget som malte på uten å klare å bryte ned Chertsey-muren. Til tross for dominansen virket de noe impotente helt der fremme, men et kvarter ut i omgangen fikk de endelig belønning for strevet. Tommy Brunton la tilbake til Jack Beadle som satt inn utligningen, og med en halvtime igjen trodde vel de fleste nå at Chertsey ville kollapse. Det gjorde de ikke, men fortsatte å forsvare seg med nebb og klør, og jammen var de ikke også nære på å kontre inn et nytt ledermål. Abid Merali plasserte ballen forbi keeper Tobin, men av alle så var det Ashford-spissen Dan Fleming som var korrekt plassert og kunne klarere på akrobatisk vis. Utålmodigheten steg gradvis hos majoriteten av de 187 betalende tilskuerne, som da vi gikk over på tilleggstiden begynte å innse at det nok gikk mot sesongens første poengtap for hjemmelaget. Men så..
Nesten tre minutter på overtid ble jeg igjen vitne til sent drama da Bradley Wainwright ble spilt gjennom. Han rundet keeper Ogle, men ble presset ut til siden slik at vinkelen ble temmelig spiss. Likevel klarte han å plassere ballen i mål, og jubelen brøt løs på Ashford-benken der manager Ben Murray nok var en lettet mann, og blant hjemmesupporterne rundt banen. Chertsey-spillerne fortvilte, mens noen av deres lagkamerater løp i retning dommeren for å klage på en hands i forkant av scoringen. Etter kampen innrømmet da også målscorer Wainwright at ballen hadde sprettet opp i hånda hans når han var på vei gjennom. Ashford Town hadde uansett vunnet 2-1 og var fortsatt uten poengtap i Combined Counties League. Spillemessig var det da også en fortjent seier, selv om Chertsey forståelig nok vil føle det noe ufrotjent etter at de klarte å holde mot så lenge. De får ta med seg det positive, og manager Harris mente at det i hvert fall var deres beste kamp til nå denne sesongen.
Hva gjelder Ashford Town tror jeg nok fortsatt at de vil være der oppe, men jeg ble kanskje noe betenkt vedrørende deres problemer med å bryte ned Chertsey-forsvaret, og kanskje kan mangelen på offensiv slagkraft bli deres bane? Det gjenstår å se, men Ashford Town var uansett et trivelig bekjentskap. Etter en svipptur innom klubbhusets bar, ønsket jeg lykke til og takket for meg, før jeg gikk tilbake opp til Bedfont Road. Ved bussholdeplassen der ventet jeg på buss nummer 203 som skulle frakte meg videre mot Staines, og jeg var snart på vei mot dagens andre kamp.
English ground # 290:
Ashford Town (Middlesex) v Chertsey Town 2-1 (0-1)
Combined Counties League Premier Division
Short Lane, 31 August 2015
0-1 Joel Thompson (11)
1-1 Jack Beadle (61)
2-1 Bradley Wainwright (90+3)
Att: 187
Admission: £8
Programme: £1
Pin badge: n/a
Etter å ha vært innom Bedfont Sports’ hjemmebane, ville jeg også ha en rask kikk på The Orchard, som er hjemmebanen til naboen Bedfont & Feltham. De to ligger rett ved siden av hverandre langs Hatton Road, og i det kraftige regnværet skyndte jeg meg bort til inngangen til The Orchard. I motsetning til ved Recreation Ground, kom jeg meg imidlertid ikke innenfor portene på The Orchard, og måtte derfor nøye meg med en kikk fra utsiden.
Bedfont & Feltham er faktisk offisielt en enda yngre klubb enn sin nabo Bedfont Sports, og ble stiftet så sent som i 2012 gjennom en sammenslåing av Feltham FC og Bedfont Football and Social Club (eierne av Felthams hjemmebane). De har imidlertid røtter tilbake til 1946 da Feltham FC ble stiftet under navnet Tudor Park. De tok navnet Feltham FC i 1963, og spilte flere år i Isthmian League. Etter den nevnte sammenslåingen i 2012 måtte de vente et år til 2013 før de fikk lov til å skifte navn fra Feltham til Feltham & Bedfont, siden Feltham FC allerede hadde registrert en lag som deltaker i 2012/13-utgaven av FA Vase.
Klubben er nå å finne i Combined Counties League Division One, der de to sesonger på rad har endt på 5. plass. Kan denne sesongen bli sesongen der de i ny ham returnerer til Premier Division? En av konkurrentene i så måte ser ut til å kunne bli CB Hounslow United, som for tiden banedeler her på nettopp The Orchard. Jeg måtte dessverre altså nøye meg med en utvendig kikk og forsøk på å spionere litt gjennom portene, og gikk deretter for å ta bussen mot dagens første kamp.
Jeg befant meg i området da jeg hadde overnattet ved Travelodge-hotellet rett ved Feltham stasjon, og skulle se den første av tre kamper denne dagen hos Ashford Town (Mx). Først tenkte jeg imidlertid å benytte anledningen til å ta en kikk på hjemmebanene til to lokale klubber: Bedfont Sports og Bedfont & Feltham. Jeg lot buss H25 frakte meg opp til Hatton Road, der de to Bedfont-klubbene holder til rett ved siden av hverandre. Jeg tok meg inn på Bedfont Sports’ hjemmebane The Recreation Ground, der jeg kikket meg rundt mens flyene fra Heathrow dundret forbi. Bedfont-klubbene ligger nemlig kun et par hundre meter fra en av rullebanene på Heathrow, og det var konstant larm fra fly som enten landet eller tok av fra den store flyplassen.
Bedfont Sports ble stiftet så sent som i 2002, da de to Sunday league-klubbene Bedfont Sunday og Bedfont Eagles slo seg sammen, og de har spilt seg opp via Hounslow & District League og Middlesex County League. I 2009 fikk de være med i Combined Counties League, og tre år senere sikret de seg opprykk til den ligaens Premier Division etter 3. plass. De er fortsatt å finne i Combined Counties League Premier Division, der de nå spiller sin fjerde sesong. I sin Recreation Ground har de også en fiks liten hjemmebane. Etter å ha travet rundt banen i styrtregnet, hastet jeg videre i retning av Bedfont & Felthams hjemmebane The Orchard ved siden av.
Ved Bridge Guest House i Ipswich hadde jeg denne gang fått tildelt et rom der stedets WiFi var langt mer samarbeidsvillig enn hva tilfelle var da jeg også bodde der tidligere i uken. Frokosten var imidlertid fortsatt like skuffende, med kalkun-bacon som erstatning i en svinefri variant av full english breakfast. Snart sjekket jeg ut og spaserte den korte veien opp til Ipswich stasjon, der jeg heldigvis fikk napp ved første forsøk da jeg fant dagens Non-League Paper på stasjonens WHSmith. Etter å sikret meg søndagens nødvendighet gjorde det ikke så mye at planlagt vedlikeholdsarbeid betød buss som erstatning for tog mellom Ipswich og Colchester. På vie dit passerte vi også Colchester Uniteds nye stadion, slik at jeg med selvsyn kunne se det som må være en av ligaens kjipeste nybygg.
Ved Colchester stasjon kom jeg meg snart på toget som skulle frakte meg videre til London, og deretter fulgte en tur med tubens Circle Line fra Liverpool Street til Victoria. Foreløpig siste etappe gikk fra Victoria til Welling, men jeg satt faktisk så fordypet i Non-League Paper at vi passerte både Welling og Bexleyheath, før jeg kikket opp idet vi befant oss på Barnehurst. I stedet for å styrte mot utgangsdøra, valgte jeg å bli ytterligere ett stopp til endestasjonen Dartford, der det bare var å vente noen minutter før toget kjørte tilbake mot London. Et snaut kvarter etter at vi forlot Dartford, kom jeg meg denne gang av på Welling stasjon, og med bagen på slep kunne jeg traske utover langs Bellegrove Road. Denne bytter først navn til High Street og deretter til Park View Road før man etter et kvarters tid ankommet fotballstadionet der jeg min utvalgte kamp skulle spilles denne søndagen.
Jeg hadde ventet en stund for jeg tok en endelig beslutning angående denne dagen, selv om det var tidlig klart at en tidlig start med tre kamper i hovedstads-området på mandagen betinget overnatting i London-traktene. Derfor hadde jeg betalt £71 for to netters overnatting ved Travelodge-hotellet i Feltham, men likevel hadde jeg håpet i det lengste på at ikke minst Stansted ville flytte sin FA Cup-kamp til søndagen. De banedeler nemlig med cricket, men da de hadde hjemmekamp i foregående runde hadde de valgt å heller spille sin hjemmekamp hos Bishop’s Stortford. Denne helgen hadde imidlertid Bishop’s Stortford selv hjemmekamp, og derfor hadde jeg håp om at de ville spille hjemme på Hargrave Park på søndag (eller fredag).
Det skulle dog vise seg at personer med mer kunnskap om Essex-fotballen hadde meget liten tro på en slik løsning. Det endte riktignok med søndagskamp, men jaggu flyttet de ikke igjen kampen til Bishop’s Stortford. Skuffende, men kanskje var ikke cricketklubben i Stansted like samarbeidsvillig som tilfellet var i eksempelvis Hoddesdon tidligere på turen, der Hoddesdon Town ikke kunne takke cricketklubben nok for at de kunne arrangere fredagskamp i FA Cupen. At de gjorde dette kan jo tyde på at det av en eller annen grunn i stor grad er opp til cricketklubben. Jeg må innrømme å ha liten kjennskap til cricket, men kan ikke annet enn å undre over hva som eventuelt er problemet med at fotballklubben spiller søndagskamp om cricketklubben selv ikke skal benytte banen den dagen. Kanskje mener de de er mye ting å ta opp og ned, men om fotballklubben er villig til å ta på seg denne oppgaven, så har jo ikke cricketfolket spesielt mye ekstra jobb.
Vel, jeg hadde uansett lite jeg skulle ha sagt, men jeg er overbevist om at Stansted FC i langt større grad ville nytt godt av sine cupkamper om de spilte den på hjemmebane. Om de eier baren ved sitt anlegg, ville de ikke minst hatt inntektene herfra i stedet for å la Bishop’s Stortford tjene penger på deres publikum. Og sannsynligvis ville de dratt langt flere folk, der også både groundhoppere og andre ville benyttet anledningen til å besøke Hargrave Park. Uansett var det en håndfull andre kamper som ble flyttet til søndagen, men så godt som alle var klubber som banedelte hos andre klubber. Et unntak var Tadcaster Albion som flyttet kampen sin nokså sent, og jeg vurderte faktisk utrolig nok å dra dit opp direkte fra Ipswich for å dra ned til Feltham etter kamp. Til slutt ble det for vilt selv for meg!
Et annet unntak var Erith & Belvedere, som riktignok banedeler også de, men de har en likedelt banedeling med Conference-klubben Welling United. Min destinasjon denne dagen ble altså Park View Road, som var hjemmebane for klubben Bexley United (tidligere Bexleyheath & Welling) før den gikk konkurs i 1976. Året etter var det Welling United som fikk sikret seg en leieavtale ved anlegget som hadde stått og til og med vært utsatt for brann etter Bexley Uniteds konkurs. Man var en stund sterkt plaget av vandalisme, men etter at anlegget ble fullstendig inngjerdet har Welling United på imponerende vis oppgradert kontinuerlig. Etter at Erith & Belvederes hjemmebane (som også het Park View) fikk sin hovedtribune totalskadet i brann, flyttet de inn her i 1999, og to år senere solgte de sin gamle tomt for å finansiere sin del av Park View Road. Dette fotballstadionet er nemlig spesielt i den forstand at Welling United holder til på den ene siden, mens Erith & Belvedere har sitt eget hovedkvarter på motsatt side.
Welling er et område i London-bydelen Bexley, nesten helt ute ved grensen til grevskapet Kent. Faktisk har man på mange områder mer tilknytning til Kent enn til London. Postadressen med postkode tilhørende Dartford sier eksempelvis Kent. Welling var før jernbanens inntog en skysstasjon på hovedveien mellom London og Kent, og området var på den tiden beryktet som et yndet sted for landeveisrøvere. I dag er det nok ikke det mest spennende stedet på øyriket, og ingen turistmagnet. Om man da ikke lar seg imponere av den russiske kanonen fra Krimkrigen som står ved Welling Corner. Det bor i dag drøyt 40 000 mennesker i selve Welling, som ligger i snaut 17 kilometer sørøst for Charing Cross i London sentrum.
Strategisk plassert rett ved siden av stadionet er puben Guy Earl of Warwick, og siden det fortsatt var i overkant av to timer til avspark, rakk jeg å stikke innom for å unne meg en kjapp pint mens jeg ventet på at man skulle bemanne telleapparatene. Etter å ha tømt glasset, gikk jeg forbi Welling Uniteds inngangsparti, bort til inngangspartiet til Erith & Belvedere, der jeg betalte £8 for inngang. Dagens kampprogram ankom åpenbart samtidig som meg, og for £2 sikret jeg meg et eksemplar. Jeg oppsøkte umiddelbart klubbhusets bar, der jeg fikk slengt fra meg bagen i et hjørne, og for høflighets skyld kjøpte jeg en flaske Bulmers til £3,60 som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg gransket programmet. Om jeg først syntes £2 kanskje var litt stivt, konstaterte jeg raskt at det var et imponerende program som var vel verdt prisen.
Etter å ha gjort kål på flasken med Bulmers var det på tide med en runde rundt banen, og denne gang gikk jeg mot klokka. Inngangspartiet er nede ved kortsiden ut mot veien som på utsiden har gitt anlegget navn. Ståtribunen her har rødmalte bølgebrytere og strekker seg hele banens bredde. Over på ‘The Welling Side’ var det denne dagen nokså lite aktivitet, men her står Wellings Uniteds hovedtribune med et fundament i mur, og bortenfor denne er det igjen ståtribune som flott følger svingen rundt over på bortre kortside. På begge kortsidene står man under åpen himmel, og denne er nokså lik sin motpart på motsatt kortside, med unntak av mangelen på bølgebrytere. De er imidlertid igjen å se på et lite parti med ståtribune øverst på langsiden ‘Erith Side’. Det eneste stedet på anlegget der ikke heftig bruk av rødfarge vitner om at Welling United spiller her, er hovedtribunen til The Deres, som står midt på denne langsiden. Mellom denne hovedtribunen til dagens hjemmelag og inngangspartiet der jeg hadde kommet inn, er det på utsiden av deres klubbhus et parti der man har installert et par metall-trinn med ståplasser.
Erith & Belvedere ble stiftet i 1922, og allerede to år senere var de tapende finalist i den svært prestisjetunge FA Amateur Cup, der Clapton ble for sterke. I 1938 spilte de seg igjen frem til finale i samme turnering, men denne gang måtte de gi tapt 0-1 for Bromley. Klubben spilte den gang i Kent League, men var etter andre verdenskrig med å stifte Corinthian League. Da denne opphørte å eksistere i 1963, ble flesteparten av dens medlemsklubber med i Athenian Leagues nye Division One, og det var også tilfelle med Erith & Belvedere. Heller ikke denne ligaen eksisterer lenger, men da den ble avviklet var The Deres allerede å finne i Southern League. Der tilbragte de 23 sesongen uten at de noen gang klarte å spille seg opp i Premier Division, og i 2005 rykket de ned og måtte returnere til Kent League. Mange vil kanskje huske at de etter å ha vunnet Kent League i 2013 prøvde seg i Isthmian League Division One North forrige seson, men det endte med sisteplass og umiddelbart nedrykk tilbake til det som i mellomtiden hadde endret navn fra Kent League til Southern Counties East League.
Denne søndagen skulle det imidlertid dreie seg om avansement i FA Cupen, og gjester var Carshalton Athletic fra Isthmian League Division One South – altså ett nivå over. The Deres hadde hadde hatt en noe skuffende sesongstart i ligaen med bortetap (0-3) mot Croydon Athletic og hjemmetap (2-3) mot Corinthian, men hadde deretter slått tilbake ved få beseire Deal Town (1-0) hjemme og Sevenoaks Town (3-0) borte. I mellomtiden hadde de også tatt seg av Epsom & Ewell med 4-0 på bortebane, og det var den triumfen som sørget for at de nå skulle møte Carshalton i cupens Preliminary Round. For gjestene fra sør-London sin del var det på dette tidspunktet av turneringen at de gjorde sin entré, og de skulle derfor spille sin første kamp i 2015/16-utgaven av FA Cupen. Det var dessuten allerede klart at vinneren av dagens kamp ville bli belønnet med bortekamp mot Pagham i neste runde.
En representant for hjemmefolket bekreftet at de håper på en retur til step 4 og Isthmian så raskt som mulig, men understreket også at de selvsagt vil få tøff konkurranse fra flere hold. Han så heller ingen grunn til at klubben skulle kunne klå Carshalton og kanskje begi seg ut på et lite cup-eventyr. Jeg overhørte hjemmemanager Matt Longhurst som i samtale med en person fra klubbledelsen ga uttrykk for at hans spiontokt på Carshalton-kamp avslørte det han beskrev som et typisk Isthmian-lag – fysiske og direkte. Før avspark rakk jeg også å betale £5 for en burger av typen 1/2 pounder med ost, bacon og løk, og deretter kunne jeg omsider ta oppstilling for å se FA Cup-bataljen sparkes i gang.
Kampen startet i voldsomt tempo, og mens George Mitchell skjøt like over for vertene, ble hjemmekeeper Rilwan Anibaba testet av Daniel Summers og Greg Andrews (sistnevnte viste seg å være identisk med mannen jeg husker som storscorer i Leatherhead). Det var imidlertid hjemmelaget i sine Bristol Rovers-kostymer som snart tok grep om kampen og fremsto som det beste laget. Jamie Taylor hadde allerede tvunget Robins-keeper Matt Willard til å gjøre en benparade da vertene tok ledelsen etter omtrent halvspilt omgang. Bortelaget hadde få sekunder tidligere ropt på straffe, men dommeren vinket spillet videre og The Deres kontret inn ledermålet som ble satt inn av Goldy Capela.
Etter dette holdt det flere ganger på å utarte, og i perioden etter scoringen pådro gjestene seg tre gule kort i løpet av noen få minutter. Det virket rett og slett som om dommeren var i ferd med å miste grepet om kampen. Mens vertene forsøkte å spille seg frem fra eget forsvar, virket det som om manager Longhurst hadde hatt rett angående Carshalton, for de syntes å foretrekke lange håpefulle baller opp mot spissene. Etter forarbeid av spissene Summers og Andrews, fikk Luke Pigden muligheten til å utligne rett før pause, men han avsluttet utenfor. Før dette kunne imidlertid både Alfie May og Ryan Johnson økt ledelsen, og det var på ingen måte ufortjent at det sto 1-0 til pause.
Jeg nøyde meg i pausen med en flaske j2o til £1,80, men fikk slått av en prat med en liten gruppe bortesupportere som ikke var spesielt imponert over det de hadde sett. De hadde heller ingen tro på at de denne sesongen skal kunne kjempe om retur til Isthmian League Premier Division, og de var enige om at Folkestone Invicta er den store favoritten i Isthmian 1 South, der en av de dristet seg til å tippe The Robins rundt midten av tabellen. Da jeg besøkte deres Colston Avenue i februar 2014 (under deres nedrykkssesong), var det en rekke misfornøyde supportere som på utsiden demonstrerte mot den kontroversielle eieren Paul Dipre, som syntes å fremsto som en diktator der han rett og slett utestengte alle som kritiserte ham. På spørsmål om hvordan denne saken hadde utviklet seg, ble jeg nå fortalt at majoriteten av de protesterende supporterne nå har gitt opp og vendt klubben ryggen for å i stedet se sin fotball andre steder. Og Mr. Dipre opptrer visst fortsatt som en diktator.
Andre omgang fortsatte i samme stil, med et hjemmelag som hadde initiativet mens de fysiske gjestene hadde kontringer som gjerne endte resultatløst eller med avslutninger utenfor. Greg Andrews headet en av disse like over etter en times tid, og få minutter senere oppsto en situasjon som muligens endret kampbildet noe. Jamie Taylor ble taklet knallhardt av Robins’ høyreback Jake Downs, og fra min posisjon så det temmelig ufint ut. Hjemmefansen og de nøytrale ropte på rødt kort, men dommeren nøyde seg med gult, og det ble en lengre pause mens Taylor måtte hentes av banen med båre. Det virket som om The Deres ble litt satt ut og mistet konsentrasjonen noe etter dette, og det visste gjestene å utnytte.
Tjue minutter ut i omgangen fikk Carshalton frispark rundt tjue meter fra mål etter at Daniel Summers ble lagt i bakken. I sin debut fra start tok Summers selv frisparket og skrudde det forbi både muren og keeper Anibaba. 1-1, og kun to minutter senere hadde The Robins snudd kampen da et frispark ble sendt inn i Deres-feltet. Vertene fikk ikke klarert, og Tommy Bradford brassesparket inn 1-2. Hjemmelaget forsøkte å samle seg til en innspurt, og presset på for utligning, men det nærmeste de kom var forsøk fra George Benner og Alfie May som gikk henholdsvis utenfor og like over. Dermed endte det 1-2 etter en amper affære der det flere ganger – spesielt i andre omgang – holdt på å bryte ut masseslagsmål. The Deres hadde så absolutt fortjent bedre i denne kampen, men det var altså Carshalton Athletic som var videre og skulle møte Pagham.
Mens jeg hentet bagen min i Deres Bar var det åpenbart at begge lags supportere var misfornøyde med dommeren. Gjestene mente seg snytt for ett og kanskje to straffespark, uten at jeg kunne se at dommeren gjorde feil i akkurat de situasjonene, mens hjemmelaget nok hadde enda større grunn til å klage. Det virket tidlig som om dommeren mistet kontrollen over kampen, og da han begynte å veive med kortstokken var det for sent. Manager Longhurst mente sågar at den svake dommeren var delvis skyld i at de hadde fått nok en spiller på skadelisten for det han mistenkte var lang tid fremover. Senere hevdet man at «deres fintspillende lag som hadde begeistret de nøytrale» hadde blitt beseiret av et lag som «kun ville intimidere motstanderen med en kynisk taktikk som man så fra sør-amerikanske lag i 1970-årene og som ikke hører hjemme i det 21. århundrets fotball. Akkurat det får stå for deres egen regning, for det er tross alt flere måter å spille fotball på. Som den tradisjonalisten jeg er, har jeg heller ikke noe imot knallharde taklinger av den gode gamle sorten som dessverre slås ned på umiddelbart i dagens fotball, men likevel må jeg igjen si meg enig i at Erith & Belvedere forsvant ut av FA Cupen nokså ufortjent.
Nå gjensto det bare å komme seg til Feltham, og den første etappen valgte jeg å tilbakelegge med en av bussene som går langs veien på utsiden. Etter et par minutter steg jeg av og satt meg på toget til London Victoria, men hoppet av igjen på Denmark Hill. Herfra gikk neste etappe til Clapham Junction, der jeg byttet til toget med Windsor & Eton Riverside som endeholdeplass. Etter snaue tre kvarter steg jeg av på Feltham stasjon, nesten to timer etter at jeg hadde forlatt Park View Road. Jeg spaserte raskt bort til Travelodge-hotellet og fikk sjekket inn, før jeg gikk for å unne meg en søndagsmiddag på den nærliggende Wetherspoons-puben Moon on the Square. Etter å ha inntatt en Sunday roast ble jeg sittende en stund å studere Non-League Paper mens jeg etter beste evne forsøkte å legge morgendagens slagplan.
English ground # 289: Erith & Belvedere v Carshalton Athletic 1-2 (1-0) FA Cup, Preliminary Round Park View Road, 30 August 2015 1-0 Goldy Capela (24) 1-1 Daniel Summers (66) 1-2 Tommy Bradford (68) Att: 115 Admission: £8 Programme: £2 Pin badge: £3,50
Denne lørdagen hadde jeg virkelig sett frem til, for jeg hadde noe ganske spesielt på dagens meny. Da jeg bråvåknet denne morgenen var det imidlertid med forskrekkelse. Jeg hadde forsovet meg!! Jeg hadde blinket meg ut 07.50-toget til Ipswich, men klokka viste allerede 07.55. Etter en kjapp kattevask fikk jeg hoppet i klærne og stormet ned for å få betjeningen å bestille en drosjebil til halv ni. Selv om frokost var inkludert, hadde jeg nå ikke tid til å sette meg ned for å innta en slik, men det trivelige personalet visste råd. De tilbød seg å snekre sammen en brakfast sarnie som jeg kunne ta meg meg, og snart satt jeg utenfor og gomlet på en utsøkt egg, bacon & sausage sandwich mens jeg ventet på taxien.
Noen minutter før tiden svingte drosjekusken rundt hjørnet, og han ble sporenstreks pisket i retning Peterborough stasjon, der jeg nå måtte satse på 08.58-toget. I stedet for togbytte i Ipswich, måtte jeg nå via både Norwich og Lowestoft, uten at det tok noe lengre tid. Det var faktisk noe raskere, men jeg ville likevel ankomme en time senere en planlagt. Det var imidlertid ingen direkte krise så lenge togene var i rute, og jeg ville ankomme Beccles med bortimot en time og ti minutter til avspark. Jeg fikk litt med søvn på den en time og tre kvarter lange turen ned til Norwich, der jeg hadde et kvarter på meg til å bytte til toget mot Lowestoft. Der hadde jeg en ny drøy halvtime å vente på dagens foreløpig siste tog; nemlig toget til Ipswich som skulle ta meg med så langt som til Beccles, og etter et kvarter kunne jeg stige av.
Beccles er en gammel markedsby i den nordøstlige delen av grevskapet Suffolk, rett ved grensen til Norfolk. Her ved elven Waveney ligger den rundt en norsk mil vest for Storbritannias østligste by, Lowestoft. Eller om man foretrekker; Beccles ligger drøyt 25 kilometer sørøst for Norwich og i overkant av fem norske mil nord-nordøst for Ipswich. Beccles har drøyt 10 000 innbyggere, og om man også regner med drabanten Worlingham så stiger det tallet til nesten 14 000. Her ved jernbanestasjonen i Beccles ligger College Meadow rett ved siden av toglinjen, og det finnes neppe mange klubber som ligger nærmere togstasjonen. Jeg forlot perrongen via det som virket som en gangvei som ledet inn i en offentlig park. Men umiddelbart, kun et par meter fra perrongen, fikk jeg på høyre hånd en av inngangene til College Meadow.
Beccles Town ble stiftet i 1919 under navnet Beccles FC, og spilte mange år i Norfolk & Suffolk League. Det var i denne ligaen de spilte da de hadde en slags storhetstid i 1940- og 1950-årene, og på denne tiden var det ikke uvanlig med firesifrede tilskuertall på College Meadow, som for øvrig har vært klubbens hjemmebane siden siste halvdel av 1920-årene. I 1964 slo Norfolk & Suffolk League seg sammen med East Anglian League for å stifte den nye Anglian Combination, og Beccles Town var blant klubbene som fra starten var med på moroa. På første halvdel av 1970-årene spilte de seg oppover i ligaens divisjoner, og de har de siste tiårene vært nokså fast innslag i ligaens Premier Division uten å noen gang vinne denne. Siste opphold der startet da de vant Division One-tittelen våren 2002, men i 2014 rykket de ned i Division One. Etter at de forrige sesong mistet opprykket med ett poeng i siste serierunde, er det fortsatt der de befinner seg, men de vil nok satse på en retur etter denne sesongen.
Beccles Towns hjemmebane hadde sammen med Chard Town havnet øverst på min ønskeliste og fått høyeste prioritet foran 2015/16-sesongen. I motsetning til hos Chard Town hadde det imidlertid ikke å gjøre med mulig flytting, men snarere rykter om at anleggets flotte tribune skulle erstattes. Derfor tok jeg i sommer kontakt meg ‘stadion-orakelet’ Peter Miles for å forhøre meg om hvorvidt han hadde noen anelse om hvor god tid jeg eventuelt hadde på meg. Han hadde heller ikke annet enn rykter å gå etter, og kom med anbefalingen «Get there ASAP!». Imidlertid fortalte han at han noen dager senere skulle besøke naboen Beccles Caxton, som spiller på nabotomta, og at han ville benytte anledningen til å kikke innom Beccles Town for å sjekke ståa. Noen dager dager senere tok han kontakt for å fortelle at det ikke hadde vært folk på College Meadow, og at Caxton-folket ikke kunne gi noe klart svar, men at han så tegn som gjorde at han mistenkte en snarlig aktivitet. Beccles Town ble defor gitt høy prioritet, og jeg blinket meg tidlig ut denne lørdagskampen da turen ble planlagt.
Avspark skulle være klokka 13.30, og da jeg en drøy time i forkant tok meg inn på anlegget, virket det nærmest forlatt. Altså var det virkelig ingen krise at jeg hadde ankommet Beccles en snau time senere enn planlagt, men jeg benyttet anledningen til en nærmere kikk på herligheten. Der jeg kom inn nesten rett fra jernbaneperrongen, ankom jeg på motsatt kortside i forhold til anleggets hovedadkomst i hjørnet på motsatt side, men midt på langsiden til høyre for meg så jeg den etter forholdene lange og nokså lave tribunen som var hovedårsaken til at dette hadde blitt en prioritert destinasjon. Dette er også anleggets eneste tribune, og ellers står man på gressunderlag. Her hadde det imidlertid skjedd noe, for da jeg kom helt innpå den flotte tribunen så jeg at den hadde blitt ribbet for innmat! Trebenkene som har stått inne i tribunen var nå fjernet, og på det resterende jord-underlaget var det nå kun plassert et par midlertidige parkbenker.
Mens jeg sikret meg noen blinkskudd av tribunen hadde det kommet et par personer nede ved innkjørselen, og en av de kunne fortelle at bygget rett bak mål ikke huset noen bar slik jeg trodde, men henviste meg til et bygg på nedsiden av bortre langside. Der renner en liten bekk få meter fra banen, og på andre siden av denne ligger et større bygg der jeg ganske riktig fant en bar som åpenbart også betjener cricket-klubben som nå var i aksjon på cricketbanen på baksiden. Det er altså en rekke idrettsanlegg tett samlet i dette området. Det var en trivelig kar som bemannet den ganske store baren, og han ga grønt lys til at jeg kunne slenge fra meg bagen i et hjørne og sette mobiltelefonen på lading. Deretter fikk jeg i bytte mot et bidrag på £3,30 servert en pint cider, og da vi befant oss i Suffolk, var det naturlig nok Aspall man hadde i cider-krana.
Etter denne forfriskningen gikk jeg etter hvert opp igjen til inngangspartiet der et par karer hadde satt opp et bord så man kunne ta betalt £2 av de besøkende. Jeg hadde vært meget usikker på om det ville være noe kampprogram, men ikke bare hadde de trykket opp et program til dagens kamp. Det var også inkludert i inngangspengene, og viste seg å være et 12 siders hefte. Jeg ble imidlertid tatt litt på senga da jeg så at forsiden fortalte at dagens motstander var North Walsham Town, for under planlegging av turen hadde jeg sett at motstander skulle være Wymondham Town, som rykket ned fra Premier Division i våres. Etter å ha fått en rask innføring i lokal navneskikk som åpenbart tilsier at Wymondham uttales noe sånt som «Windham», kunne en av hjemmerepresentantene fortelle at det hadde vært en omrokkering i ligaprogrammet for to ukers tid siden, uten at han var kar om å fortelle hvorfor.
Motstander var nå i stedet altså North Walsham Town, samtidig som jeg ble fortalt at det denne lørdagen ble spilt en såkalt double header, da reservene kort etter kampslutt ville spille kamp mot reservene til Hempnall i Anglian Combination Division Five South. Dermed hadde jeg mulighet til å få meg meg også denne, men mitt fokus var selvsagt på førstelagskampen i Anglian Combination Division One , som for den uinnvidde er ensbetydende med non-leagues step 8. Jeg fikk bekreftet at Beccles Town håper på opprykk tilbake til Premier Division denne sesongen, men de regnet meg at de ville bli flere om beinet. Det er to klubber som rykker opp, og de regnet for øvrig med en tøff kamp mot North Walsham Town, som de mente er en av klubbene som vil kunne kjempe i den øvre del av tabellen.
Jeg ble også fortalt at Beccles Town stilte uten en rekke spillere, og at det ikke minst var derfor man forventet en tøff kamp. Flere spillere var på skadelista, men andre var utilgjengelige av andre grunner. Ikke minst savnet de sin skadde toppscorer som skal ha scoret 40 mål forrige sesong, og uten at jeg er i stand til å huske navnet hans, fikk jeg etter hvert pekt ham ut for meg der han før kampstart kom haltende forbi på krykker. Mens vi sto der og pratet, forsvant plutselig en av de to Beccles-karene, men snart returnerte han med en gammel Beccles Town-drakt han hadde rotet frem og nå ville overrekke meg. Jeg takket ærbødigst for denne flotte gesten, og slo nok en gang fast at gjestfriheten langt nedover i non-league virkelig er upåklagelig.
Før avspark rakk jeg også å dreie samtalen over på den flotte tribunen, og de kunne fortelle at planen ikke vært at en ny tribune skulle erstatte den gamle, men snarere være et tilskudd. Nå hadde det imidlertid vist seg at man likevel kan måtte rive den gamle tribunen da man har avdekket visse problemer (mon tro om det ikke var råte eller lignende) i forbindelse med at man i sommer installerte flomlys på anlegget. Det er derfor de har tatt ut innmaten mens de gjør et forsøk på å redde og oppgradere den. Man får jo håpe i det lengste at de får beholde denne perlen, men om så ikke er mulig, gå en av mine samtalepartnere uttrykk for at han gjerne ville erstatte den med en kopi.
Jeg takket foreløpig for praten og rakk nok en kjapp liten runde før kampen ble sparket i gang. Borte ved utgangen mot jernbanestasjonen hvor jeg hadde kommet inn, var det nå stasjonert en klubbrepresentant som fortalte at de både her og på bortre langside (mot cricketbanen) har hatt utfordringer med at folk tar seg inn uten å betale. På den nevnte langsiden har man nå satt opp et lite gjerde, men jeg så selv med egne øyne hvordan en rekke personer senere i kampen kom over fra cricketbanen, hoppet over gjerdet og balanserte over et par tjukke planker som fungerer som bro over bekken som renner her. Det var på denne langsiden at jeg tok oppstilling og kunne starte min stoppeklokka ved dommerens første fløytestøt for dagen.
Gjestene hadde tatt turen fra det nordøstlige Norfolk, der de hører hjemme et par mil nord for Norwich, og de tok initiativet fra start. En av deres spisser fikk kampens første sjanse da han ble spilt gjennom, men avsluttet like utenfor. Som en av Beccles-karene hadde spådd, var bortelaget storvokste og fysiske, og vertene virket å ha litt problemer. Likevel fikk de en mulighet da Luke Bailey gjorde forarbeidet for Billy Davies, men sistnevnte skjøt utenfor. Gjestene som for anledningen var kledd i selvlysende lime-farget kostyme, fortsatte imidlertid å dominere, og i det tiende minutt fikk de uttelling. Gjestenes venstrekant la inn etter et flott raid, og Paul Wheeler satt ballen i mål bak Beccles-keeper Dan Cable.
Det var på ingem måte ufortjent at The Angels tok ledelsen, men det virket som om Beccles Town fikk en liten oppvekker med baklengsmålet, for snart hevet de seg. Gjestene var fortsatt best en periode, men da vi nærmet oss halvspilt omgang hadde det begynt å jevne seg ut. Hjemmelaget begynte å skape farligheter, og etter en drøy halvtime kom utligningen. En lang ball fra kaptein Tom Roberts fant Harley Pluck, og da Angels-forsvaret ble tatt på senga trengte han bare å dra av keeper og sette ballen i mål. 1-1, og jubel for The Wherrymen. Etter dette var det igjen en jevn kamp, og frem mot pause var det heller ikke all verden med sjanser noen av veiene, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 1-1.
Også jeg oppsøkte klubbhuset, men det var for å få meg en ny pint og hente en av mobiltelefonene som der hadde stått på lading. Ut gjennom vinduene kunne jeg se at cricket-folket fortsatt var i full gang med kamp på den andre siden av klubbhuset, og etter å ha bladd litt mer i programmet tømte jeg glasset da jeg følte det var på tide å returnere. Hjemmelagets managerduo består av Neil Hurren og Steve Batt, og det virket som om de hadde hatt hell med sin garderobeprat, for det var nå Beccles Town som startet best der de spilte seg frem til flere muligheter som imidlertid ikke ble omsatt. I stedet var det gjestene som litt mot spillets gang tok tilbake ledelsen på en kontring. En av spissene tvang keeper Cable til å gi retur, og den ble satt i mål av Grant Johnson.
Det virket som om lufta gikk litt ut av hjemmelaget etter scoringen, og North Walsham Town tok igjen over initiativet. Det virket nå tungt for Beccles, som igjen slet med å finne ut av saker og ting, og det ble ikke bedre av at kaptein Tom Roberts måtte ut med skade. Tidligere i omgangen hadde også forsvarskollega Matt Fisk måtte kaste inn håndkledet, så skadelista vokste faretruende. Beccles Town hadde satt innpå spissen Jason Clarke og lagt om til en 3-4-3 formasjon i et forsøk på å sikre seg minst ett poeng, men nå tikket klokka ubønnhørlig mot full tid. Vi var i det tredje tilleggsminuttet da et frispark ble lempet inn i feltet, og ballen falt for innbytter Clarke som plasserte ballen til side for keeper og utlignet til 2-2.
Ikke lenge etter blåste dommeren av, men ikke før Harley Pluck var millimetere fra å få tåa på en gjennombruddspasning som ville bragt ham alene med keeper. Igjen hadde jeg vært vitne til drama på overtid, og det hadde vært en underholdende og spennende kamp. Og som i Arundel hadde jeg igjen fått være vitne til en sjarmerende sak der en ung gutt hadde jobben med å fiske løpske baller opp av den nevnte bekken med et spesialredskap – en lang stang med en jernring i enden. Med tanke på den sene utligningen var det kanskje naturlig å tenke seg at de var noe skuffet, og da de etter hvert kom inn i klubbhuset la de heller ikke skjul på dette, samtidig som de innrømmet at de på forhånd ville vært fornøyd med uavgjort i en vanskelig bortekamp.
Jeg ble værende for et par pints mens jeg samtalte med flere representanter for hjemmefolket, og jeg var også oppe for å kikke litt på reservelagskampen. En av mine samtalepartnere fra tidligere viste seg å være klubbformann Andy Woodcock, og da jeg kikket oppom midt i første omgang kunne han fortelle at hjemmelaget allerede ledet 3-0. Jeg trivdes ved College Meadow, men det var etter hvert på tide å bryte opp for å sette kursen mot Ipswich. Jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg spaserte langs banen bort mot jernbanestasjonen. Idet jeg dukket ut mellom vegetasjonen kunne jeg snu meg og ta en siste kikk på den flotte tribunen og anlegget der hjemmelagets reserver var på vei mot det som etter hvert skulle bli hele 6-0 over Hempnall-reservene.
Det var først med 17.25-toget at jeg kom meg av gårde, og turen til Ipswich tok rundt en time og ti minutter. Der hadde jeg igjen booket meg inn på Bridge Guest House, hvor jeg hadde betalt £29 for kost og losji. Med innsjekkingen raskt unnagjort, travet jeg snart opp igjen til The Station Hotel, der jeg unnet meg en lørdagsmiddag. Og jammen ble jeg ikke sittende med noen pints til klokka hadde passert elleve. Det hadde imidlertid vært en fin dag, til tross for at den hadde startet med forsovelse og en smule stress. Beccles Town hadde vært et trivelig bekjentskap, og et besøk for å få med seg den flotte tribunen der før det er for sent kan absolutt anbefales.
English ground # 288: Beccles Town v North Walsham Town 2-2 (1-1) Anglian Combination Division One College Meadow, 28 August 2015 0-1 Paul Wheeler (10) 1-1 Harley Pluck (32) 1-2 Grant Johnson (64) 2-2 Jason Clarke (90+3) Att: 73 (h/c) Admission: £2 Programme: Included Pin badge: n/a
Betjeningen ved Langham Hotel virket langt blidere denne morgenen, og etter at jeg hadde inntatt en full english breakfast, ringte de etter en taxi til meg. Dermed kunne jeg forlate Northampton med 10.50-toget til London. Under planleggingen av reisen var dette en dag som etter hvert hadde voldt meg betydelig hodebry. Opprinnelig virket det enkelt nok med kamp hos Cromer Town i Anglian Combination, og dette var da også en perfekt løsning med tanke på at jeg tidlig hadde blinket meg ut lørdagskamp hos Beccles Town med tidlig avspark dagen etter. Men da kampen i Cromer på mystisk vis ble flyttet uten at jeg fant noen forklaring, begynte problemene med å finne et fullgodt alternativ.
Nesten samtlige kamper ville være umulig å kombinere med mitt besøk i Beccles dagen etter, og det beste alternativet virket lenge å være FA Cup-kampen Wantage Town v Didcot Town. Avhengig av hvor jeg valgte å ha base, ville jeg også her ha en skikkelig utfordring i form av enten en grytidlig start og lang reisevei lørdag morgen, eller en kronglete og lang reisevei med flere bussbytter etter kamp på fredag kveld. Det var ingen fullgod løsning, men i mangel på bedre alternativer var det inntil videre den heteste kandidaten. Men så ble nok et oppgjør i FA Cupen flyttet til denne fredagen, og jeg fattet øyeblikkelig interesse for St. Ives Town v Norwich United som et bedre alternativ. Det var først en snau uke i forveien, mens jeg var godt i gang med min voldsomme tur, at jeg omsider tok avgjørelsen og booket hotell i Peterborough.
Northampton Town og Peterborough United er jo bitre rivaler, og man kjører mellom de to byene på en snau time. Når jeg denne formiddagen skulle benytte meg av jernbanenettet, ble imidlertid turen adskillig lenger. Jeg måtte nemlig ned til London Euston, ta en liten tur med tuben, og deretter reise nordover igjen fra Kings Cross. Dermed tok det meg rundt to og en halv time før jeg spaserte ut av Peterborough stasjon. Jeg har også tidligere overnattet ved Newark Hotel, der jeg denne gang hadde betalt £36 fro kost og losji. Jeg unnet meg en taxi dit opp, og ble raskt sjekket inn av det trivelige personalet. En times tid ble jeg liggende på senga og slappe av med min medbragte bok mens jeg ladet telefonene litt, men jeg hadde også andre ting fore, så jeg tok snart beina fatt og spaserte ned mot Peterborough sentrum.
På vei tilbake til togstasjonen stakk jeg som planlagt innom Wortley Almshouses for å unne meg en pitstop på denne gode puben. Jeg husket fra tidligere besøk at de har Samuel Smith’s i kranene, og jeg så nå frem til en frisk pint med Samuel Smith’s Cider Reserve. Det var bare såvidt jeg klarte å motsto fristelsen av å be om påfyll, men jeg kom meg snart ned til stasjonen for å ta plass på 16.16-toget som skulle frakte meg ned til Huntingdon. Der i Oliver Cromwells hjemby skulle jeg nemlig bytte fra tog til buss, og etter fjorten minutter steg jeg av og spaserte inn til Huntingdon sentrum. Der hadde jeg blitt tipset om at det skulle være et par meget gode puber, og jeg ville ta en lakmustest på en av disse før jeg busset mot St. Ives. Valget falt på The Falcon Tavern, som har vært gjenstand for strålende kritikker etter et eierskifte for en stund siden.
Det var slett ikke vanskelig å forstå hvorfor, for det viste seg å være en liten perle av en pub. Blant utvalget i kranene var hele 21 real ales og ti cidere. Det kan man ikke klage på! Mens jeg satt der var det da også en av kundene som kunne fortelle en overrasket landlady at hennes pub hadde fått innpass i den nye utgaven av The Good Beer Guide. Her hjemme i et land totalt blottet for pub-kultur er det ikke mange som er klar over hva slags ære det er for en pub der borte, og denne årlige utgivelsen er for mange pubgjengere nærmest som en bibel å regne. Det var imidlertid liten grunn til overraskelse, for dette er en fantastisk liten pub. Det var nesten synd at jeg etter to glass måtte lette på liket, men jeg hadde jo også en kamp å ta meg til.
Jeg fant snart frem til den lille busstasjonen der Busway B plukket opp på sin ferd mot Cambridge. Jeg skulle imidlertid bare være med så langt som til St. Ives, og betalte £6,40 for en returbillett. En drøy halvtime senere kunne jeg takke sjåføren for skyss og hoppe av på Ramsey Road i St. Ives. Dette er en markedsby som tilhørte det tidligere grevskapet Huntingdonshire, men i 1974 ble hele dette grevskapet «spist opp» av Cambridgeshire. I over tusen år har St. Ives vært åsted for et av landets største markeder, og spesielt mandags-markedene tar fullstendig over byens sentrum. Ikke minst gjelder dette Bank Holiday Mondays i mai og august. Byen har da også i alle tider vært en viktig handelspost, beliggende langs elven Great Ouse mellom Huntingdon og Ely. Her ligger byen eksempelvis snaut to norske mil nordvest for Cambridge, og har i dag 16-17 000 innbyggere. Det kan også nevnes at byen i 1838 hadde hele 64 puber – én for hver 55. innbygger! Så mange er det ikke i dag..
Rett ved der jeg hoppet av bussen, så jeg Westwood Road gå opp til høyre, og denne leder til stadionet med samme navn, der kveldens batalje skulle gå av stabelen. Med i underkant av halvannen time til kampstart spaserte jeg opp til inngangspartiet og betalte mine £8 i inngangspenger. Et program til £1,50 ble også handlet inn, og det viste seg å være et godt program som inneholdt det man forventet av info. Et par av skiltene ved inngangspartiet var for øvrig en påminnelse om at Cambridge City nå banedeler her på Westwood Road, og jeg spurte et par av karene ved inngangspartiet om hvordan de følte denne løsningen fungerte så langt. De fortalte at det hittil hadde fungert fint, men de var spent på hvordan det vil være når værgudene nok vil skape noen utfordringer i vintersesongen.
Med det foretok jeg min sedvanlige lille rundtur rundt banen. Den startet ved inngangpartiet nederst på den ene kortsiden, og gikk med klokka. Derfor krysset jeg over til motsatte langside der man finner klubbhuset. Foran dette er det et parti med noen betongtrinn og et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. På begge sider av klubbhuset er det såkalt hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på begge kortsidene. Det meste av tribunefasiliteter er å finne på den andre langsiden, der man har ikke bare én, men hele tre forskjellige tribuner. Øverst står det en tilsynelatende hjemmesnekret affære som har rammeverk i tre og er kledd i bølgeblikk. Innunder denne står man på et flatt betongunderlag. På midten av langsiden har man det som må kunne kalles anleggets hovedtribune, med et fundament i mur, vegg og tak i bølgeblikk, og noen seterader med røde og blå plastseter. Videre nedover mot kortsiden ved inngangspartier står som sagt også en tredje tribune på denne langsiden, og dette er en sittetribune av den moderne og prefabrikerte typen, med seter i klubbens svarte og hvite farger.
St. Ives Town skal ikke forveksles med Cornwall-klubben med samme navn, men ble stiftet så langt tilbake som i 1887. Det var imidlertid ikke før i 1950 at de ble med i United Counties League, og da takket de også for seg etter å ha endt som jumbo i sin andre sesong i ligaen. Først i 1985 var de tilbake og tok plass i United Counties League Division One. Der holdt de seg helt frem til 2005, da de med en 3. plass rykket opp i Premier Division. I 2013 tok de andreplassen i UCL Premier, og da vinneren Holbeach United ikke hadde søkt om opprykk, var det godt nok til at de fikk rykke opp i Southern League. Der går de nå løs på sin tredje sesong i Division One Central, og forrige sesong endte med 9. plass.
Med min lille runde unnagjort kunne jeg omsider innta klubbhusets bar, der jeg skuffet måtte innse at det var dårlig med cider på fat. Heller ikke på flaske var det rare utvalget, og da det etter flere cidere tidligere ikke fristet nevneverdig å bytte over til øl, måtte jeg nøye meg med å punge ut hele £4 for en flaske Rekorderlig. De første to slurkene var forfriskende, men det søte klisset falt ikke mer i smak enn at jeg fortsatt ruget på denne nesten frem til avspark. Da satt jeg mer pris på å fordype meg litt i programmet som fortalte meg at St. Ives Town hadde hatt en nokså god sesongstart med statistikken 3-2-1. To uavgjorte hadde blitt fulgt opp med tre strake seire, før man hadde gått på sesongens første tap hjemme mot Royston Town sist. Med det lå The Saints på en foreløpig tredjeplass på tabellen i Southern League Division One Central, men med en kamp mer spilt enn de fleste andre klubbene.
En representant for vertskapet ytret håp om at man kan kjempe om nytt opprykk innen et par år, men mente at det nok er noe tidlig allerede denne sesongen. Nevnte Royston Town ble ikke overraskende trukket frem som favoritt, og han mistenkte også at den nyopprykkede føniks-klubben AFC Rushden & Diamonds vil kunne gjøre seg bemerket. Denne kvelden dreide det seg uansett om FA Cupens Preliminary Round, og St. Ives Town gjorde sin entré på dette tidspunktet av turneringen. Motstander var Norwich United fra Eastern Counties League Premier Division, der de er regjerende mestre. De hadde tatt seg videre fra forrige runde med borteseier 3-0 over Great Yarmouth Town, og St. Ives-folket mente at de ikke kunne trukket hardere motstand fra nivået under (altså step 5).
Det var altså ett nivås forskjell i vertenes fordel, men det var nokså jevnt fra start. Hjemmelaget hadde tilsynelatende tidlige problemer med gjestenes hjørnespark, og det var fra en av disse at The Planters fikk kampens første sjanse. Matthew Blake headet på mål, og det var kun en akrobatisk klarering på streken fra Ives-forsvarer Jordan Jarrold som hindret scoring. Deretter hadde vertene en mulighet ved Jack Higgs, hvis heading ble reddet greit av Planters-keeper Duncan McAnally. St. Ives tok etter hvert et lite iniativ, og det virket nå skumlere når de kom i angrep – gjerne anført av en god Peter Clark. Spesielt virket de gode når de fikk ballen ned på bakken og spilte seg gjennom et Norwich-forsvar som i perioder kunne bli litt statisk.
Vi nærmet oss halvtimen spilt da vertene tok ledelsen, og ikke overraskende var det Peter Clark som var arkitekten. Etter flott samspill med Phil Draycott og Danny Watson, spilte han fri sistnevnte, og Watson satt ballen forbi keeper McAnally og sendte vertene i føringen 1-0. Et kvarter senere kunne hadde Jack Higgs muligheten til å doble ledelsen, men Norwich-forsvarer Lee Mason fikk blokkert noe ufrivillig med brystet der han kastet seg frem. I omgangens siste minutt var det Planters-kaptein Stephen Shipleys tur til å blokkere et farlig innlegg, og Peter Clark satt ballen over slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 1-0. Det var i og for seg greit, for etter en jevn start hadde The Ives hatt et lite overtak i siste halvdel av omgangen.
Med mangelen på skikkelig cider i baren, nøyde jeg meg med å bruke pausen til å betale £2 for en chicken & mushroom pie, før jeg slo av en prat med en person i Norwich United-apparatet. Som nevnt er Norwich United regjerende mestre i Eastern Counties League, men i likhet med samtlige søkere fra ECL forrige sesong, valgte de å trekke sin søknad om opprykk! Han hadde ikke spesielt mye godt å si om FAs saksbehandling i denne prosessen, og han var litt vag på om de vil søke igjen denne sesongen. Det som er hevet over enhver tvil er at de har store ambisjoner som går ut på å igjen kjempe om heder og ære. På spørsmål om de igjen går for ECL-tittelen trengte han ikke den minste betenkningstid før han kontant svarte: «Oh yes. And the FA Vase!». Så det kan være et varsku til Vase-favorittene oppe i nordøst.
The Planters startet da også andre omgang på et vis som vitnet om at manager Damien Hilton hadde benyttet pausen godt, for hans gutter jaktet en utligning som de drøyt ti minutter ut i omgangen trodde de hadde fått. Ben Jones’ innlegg ble kjempet i mål av spissen Matthew Blake, men dommeren annullerte for det han mente var et angrep på hjemmekeeper Tim Trebes. Så fulgte en periode der godt organiserte forvar på begge sider av banen gjorde at sjansene ble begrenset til langskudd, slik som Phil Draycotts suser som smalt i reklameskiltene noen centimetere til side for Planters-målet. Med et kvarter igjen skjedde det imidlertid noe som sannsynligvis var avgjørende for kamputfallet. Da han fikk et totalt unødvendig gult kort for å ha holdt tilbake Jamie Speller, ga Danny Watson dommeren en skikkelig overhøvling. Han slapp midlertidig unna et nytt gult kort, men få sekunder senere stupte han inn en hodeløs takling på Speller, og St. Ives Town var redusert til ti mann.
Vertene la seg nå i forvar og satset på å holde ledelsen det siste kvarteret, mens Norwich United presset på for utligning. En stund besto dog dette presset i lange baller inn i feltet, der forsvaret og Saints-keeper Trebes enkelt syntes å ha god kontroll. Med en rekke hjørnespark, var det nå kanskje en fordel for hjemmelaget at de etter hvert forsvarte seg generelt bedre også på disse, men det var fra en corner at Matthew Blake fikk sjansen til å utligne med et par minutter igjen. Hans headet ned mot hjørnet av målet, og vertene hadde keeper Trebes å takke for at de slapp unna. Etter forarbeid av Andrew Cusack fikk Blake igjen muligheten på overtid, men skuddet gikk like utenfor. Men i kampens tredje tilleggsminutt fikk Blake endelig uttelling da han sendte i vei et skudd fra rundt 25 meter. Ballen fikk en ekkel stuss, og suste inn i mål bak keeper Trebes. Det var stor jubel hos The Planters, mens det naturlig nok var mer fortvilelse på Saint-benken til manager Ricky Marheineke & Co.
Det hadde imidlertid vært mange stopp i løpet av andre omgang, og det var fortsatt flere minutter å spille. Vertene var plutselig interessert i å angripe igjen, og både Steve Gentle og innbytter Ben Seymour-Shove hadde headinger som testet Planters-keeper McAnally. Siste sjanse gikk derimot til gjestene, men Jordan Jarrold var igjen korrekt plassert da Stephen Shipley headet på mål. Dermed endte det med 1-1, og det var klart for omkamp (som St. Ives Town for øvrig vant hele 6-2). Selv takket jeg raskt for meg og travet tilbake til bussholdeplassen for å returnere til Huntingdon. Da gjensto bare toget tilbake til Peterborough, og igjen kostet jeg på meg en taxi opp til Newark Hotel. Der var hotellbaren fortsatt åpen, men i motsetning til forrige gang da det hadde vært lystig lag her, var det nå kun bartenderen som satt og så på ‘pilkast’ på fjernsynet. Likevel unnet jeg meg en pint med Strongbow før jeg tok kvelden.
English ground # 287: St. Ives Town v Norwich United 1-1 (1-0) FA Cup, Preliminary Round Westwood Road, 28 August 2015 1-0 Danny Watson (28) 1-1 Matthew Blake (90+3) Att: 216 Admission: £8 Programme: £1,50 Pin badge: £3,50
