vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Onsdag 23.08.2017: Prudhoe Town v Windscale

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selv om det var tredje gang på turen at jeg våknet i Newcastle, var det også første gang på turen at jeg hadde samme base i mer enn enn natt, og etter den første av tre strake overnattinger i et av den flotte byens Premier Inn-hotellet valgte jeg å starte dagen med en stor selvkomponert full english i hotellets restaurant. Jeg hadde mye av dagen til disposisjon til å kose meg i Newcastle og omegn, og jeg vurderte en tur ut til flotte Tynemouth, men siden det virket noe utrygt med tanke på regn, utsatte jeg det til dagen etter og vandret i stedet litt rundt i Newcastle. Etter å ha kikket meg rundt på Grainger Market, ble dagens første pint inntatt på The Beehive, før jeg oppsøkte det som har blitt et fast vannhull. Ved The Bridge Hotel fikk jeg brukt et par timer til å se over planene for resten av turen, og selv om ikke alle beslutninger ble tatt riktig ennå, fikk jeg i hvert fall også benyttet anledningen til å bestille returflyet hjem fredag 8. september.

Med det og et par andre ting ute av verden kunne jeg etter hvert rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, og allerede med 16.22-toget satt jeg kursen vestover med et par smørbrød som middag til inntak på toget. Det var Prudhoe Town som denne kvelden skulle besøkes, og man kan nesten ikke dra dit uten å stoppe innom den fantastiske og kritikerroste puben The Boathouse i Wylam. Den er flere ganger kåret til CAMRA Pub of the Year, ligger kloss inntil Wylam jernbanestasjon, og ble besøkt av et nokså samlet groundhopper-korps under Northern Leagues ‘Easter Hop’ i 2014, da jeg etter besøket hos Ryton & Crawcrook for første gang også stiftet bekjentskap med Whickham-folket. Puben har nærmest blitt en attraksjon som mange besøkende kommer langveis fra for å besøke, og selv om det var langt roligere denne gang, var det et absolutt trivelig gjensyn.

Da det nærmet seg avgang for 18.10-toget videre, var det bare å tømme pinten med Thistly Cross og la Carlisle-toget frakte meg det ene stoppet, og fire minutter senere hoppet jeg av i Prudhoe, som er en liten by i den sørvestlige delen av grevskapet Northumberland. Den har snaut 12 000 innbyggere og ligger 18 kilometer vest for Newcastle – ved den sørlige bredden av elven Tyne. Her finner man også Prudhoe Castle, som ble bygget en gang på 1000-tallet og var involvert i grensekrigene mellom England og Skottland. Prudhoe Castle var faktisk det eneste befestede forsvarsverket i daværende Northumbria som aldri på noe tidspunkt ble inntatt av skottene. I dag har Prudhoe et industriområde i Low Prudhoe, men er ellers i stor grad en soveby for mange som arbeider i Newcastle. Jeg skulle gjerne hatt tid til å utforske Prudhoe Castle litt nærmere, men det får bli ved neste korsvei. Jeg fant i det minste tid til en meget rask pint Strongbow Cloudy Apple på den koselige puben Adam & Eve før jeg skulle ha buss 10B klokka 18.30.

Jeg betalte £2,90 for en returbillett til holdeplassen Stoneflat Bank i West Wylam-området, og selv om det kun var en 4-5 minutters busstur, var jeg glad for at jeg så hadde gjort, for Prudhoe er virkelig bakkete, der mye av byen ligger i en bratt, nordvendt ås. Etter at bussen hadde klatret opp denne åsen, kunne jeg snart stige av og spasere de siste 7-8 minuttene til Kimberley Park, der jeg ble møtt av et inngangsparti som var lukket og låst. Klubbhusets bar var imidlertid åpen, med inngang fra utsiden, og der fikk jeg meg en pint Woodpecker og kom i prat med det som viste seg å være klubbens kit man. Han kunne fortelle at det dessverre ikke ville var noe kampprogram til kveldens kamp, men kunne berette litt mer om Wearside League-klubben som en stund har pirret min nysgjerrighet.

Klubben ble i 1959 stiftet som Ovington FC, og spilte først i Hexham & District League, før de gradvis klatret i pyramiden via Newcastle & District League, Northern Combination og Northern Amateur League. De to sistnevnte ble for øvrig i 1988 «spist opp» av Northern Alliance, men allerede i 1984 hadde klubben – nå under navnet Prudhoe East End – tatt plass i nettopp Northern Alliance. I 1988 rykket de opp i Northern League Division Two, og hadde vært fast innslag på øvre halvdel av tabellen da de i 1994 sikret seg en tredjeplass og opprykk til Division One for deretter å bytte til dagens navn. Prudhoe Towns første sesong i Northern Leagues øverste divisjon endte med sisteplass og umiddelbar retur til Division Two, og da de i 2002 rykket opp igjen, måtte de nok en gang takke for seg etter én sesong da de ved sesongslutt våren 2003 befant seg på tredje sisteplass og dermed den siste nedrykksplassen.

Etter et par sesonger der de kjempet om nytt opprykk, fulgte noen tøffe sesonger, og i 2009 valgte klubben å trekke seg fra Northern League og ta en sesongs pause før de returnerte med spill i Wearside League, der de fortsatt befinner seg. I den eminente publikasjonen som ble utgitt i anledning Northern Leagues 125 års jubileum i 2014, kan man lese seg frem til at Prudhoe Town i mange år visstnok ble holdt i live – og Kimberley Park oppgradert – takket være en lokal forretningsmann som ble klubbformann, men som spesielt nok hevdet å aldri ha sett en eneste kamp. Det i seg selv er dog kanskje ikke så spesielt sammenlignet med dagens toppfotball og flere av de utenlandske eierne der, skjønt i Alex Waters’ tilfelle var det kanskje ikke grunn til å stille spørsmålstegn ved hans motiver.

Den samme publikasjonen hevder at Prudhoe Town dessverre slet med likegyldighet i sitt lokalsamfunn, og det var tidlig klart at Prudhoe-folket heller ikke denne kvelden hadde kjent sin besøkelsestid. Min samtalepartner innrømmet da også at dette var et problem, og kanskje spesielt på dager hvor Newcastle United også spilte hjemme, slik de denne kvelden gjorde når de skulle ta imot Nottingham Forest i den ‘nye asiatiske’ cupen som inntil videre også fortsatt er kjent som ligacupen. Da jeg etter hvert ville benytte en røykepause til å ta en kikk på banen, ble jeg vist ut bakveien ut mot banen, men siden inngangspartiet nå var åpnet gikk jeg selvsagt først dit opp for å gjøre oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt og fisket frem de £2 som ble avkrevd i inngangspenger. Der introduserte min tidligere samtalepartner meg også for det som viste seg å være klubbens nåværende formann, som fikk det til å høres ut som en ren tilfeldighet at han ble nettopp klubbformann etter at han opprinnelig stakk innom for å ta seg en pint her i klubbhusets bar i ny og ne.

Kimberley Park har alle sine tribunefasiliteter på den nærmeste langsiden. Øverst på denne langsiden ved inngangspartiet har man en seksjon med terracing med et overbygg som gir tak over hodet på en flat avsats helt øverst. Nedenfor klubbhuset står en moderne sittetribune av den prefabrikerte typen, og denne virker meget merkelig plassert da den befinner seg delvis foran et eldre og mer karakterfylt overbygg som står i bakkant. Det sistnevnte tribunebygget virker imidlertid ikke å være i bruk for tilskuere lenger, da det tilsynelatende i stedet har blitt gjort om til lager og oppbevaringsplass. Rundt banen ellers er det hard standing som gjelder, men jeg hadde nå blitt oppmerksom på selve målene ute på banen. Ved første øyekast virket det nesten som om den ene tverrliggeren ikke var helt i vater, og det slo meg snart at jeg rett og slett beskuet mål som faktisk ikke var i aluminium, men i tre!

Tidligere på dagen hadde jeg fått melding fra den særs garvede groundhopperen Peter Miles, som advarte mot at tverrliggeren her faktisk brakk da Kimberley Park ble besøkt under en organisert ‘Groundhop’ i 1995 – angivelig av en Peterlee-spiller som i pausen klarte dette kunststykket – noe som førte til en forsinkelse mens en handyman fikk reparert tverrliggeren. Selv da han fortalte dette falt det meg ikke inn at det kunne være snakk om mål i treverk – med ‘firkantede’ stolper og tverrliggere – og når sant skal sies ville jeg kanskje til og med trodd at slikt ikke engang var tillatt lenger selv på dette nivået. Men det var uansett en aldeles herlig detalj, selv om Prudhoe-folket så på meg som om jeg drev gjøn da jeg ga uttrykk for min begeistring. De skjønte nok snart at jeg var oppriktig, men hevdet at det faktisk håper å få byttet de ut snart. På spørsmål om de kunne tenkt seg et nytt forsøk på spill i Northern League, svarte formannen at han gjerne ser klubben i Northern League igjen etter hvert, og med både flomlys og det meste annet på plass, burde i hvert fall Kimberley Park allerede oppfylle kravene.

Da må de vel i så fall hevde seg godt oppe på Wearside League-tabellen, men denne sesongen hadde de tapt samtlige fire ligakamper så langt. Nå var de altså på jakt etter sesongens første poeng når Windscale kom på besøk fra beryktede Sellafield i Cumbria. Gjestene hadde på sin side 1-1-2, men hadde kommet langveis fra og stilte uten innbyttere. Det skulle de få merke konsekvensene av, men til tross for at hjemmelaget hadde to gode sjanser tidlig, var Windscale friske i innledningen, og deres spiss headet like over etter ti minutter. Kvarteret var passert da vertene slo til, og et innlegg ble av Steven Forster headet tilbake til Lee Garwood som styrte inn 1-0. Fem minutter senere var det Arron Fletcher som kunne bredside inn 2-0 etter et innlegg, og det så blytungt ut for et bortelag som nå også hadde blitt redusert til ti mann da en av deres spillere måtte hinke av med skade uten noen til å erstatte ham.

Arron Fletcher var igjen på farten med fem minutter til pause, men Windscale-keeperen fikk slått ballen i tverrligger og over. Fletcher lot seg imidlertid ikke stoppe, og i omgangens siste ordinære minutt sørget han for at det sto 3-0 til pause da han utnyttet en svak klarering og satt ballen i mål. Det var liten tvil om at dette ville ende i hjemmeseier, for det hadde etter hvert utviklet seg til å bli periodevis enveiskjøring, og etter at jeg hentet meg en ny pint Woodpecker i baren ble jeg også igjen oppsøkt av klubbformannen som beklaget at de ikke hadde noen pins, men gjerne ville forære meg en Northumberland FA-vimpel som et memoar fra mitt besøk. Det ble selvsagt satt pris på, og jeg måtte igjen gi uttrykk for hvor synd det er at ikke en større del av Prudhoe-folket møter opp for å støtte sin lokale klubb, for jeg talte meg frem til kun 29 tilskuere denne onsdagskvelden, og det er trist.

De som hadde møtt frem fikk i hvert fall se hjemmelaget i samme stil etter pause, og allerede i omgangens tredje minutt fikk Arron Fletcher sitt hattrick da han satt inn 4-0. Kun to minutter senere økte Steven Forster til 5-0, og det begynte å bli litt småstygt. Vi nærmet oss timen da innbytter Luke Banks ble spilt gjennom, dro av en mann og sørget for 6-0, og snart var det ytterligere en Windscale-spiller som måtte kaste inn håndkledet slik at de måtte fullføre med ni mann. Etter dette hadde Prudhoe kanskje litt medfølelse med sine gjester da de muligens tok foten litt av gasspedalen..? Kampen døde i hvert fall hen og ebbet ut med en forestilling der begge lag tilsynelatende kun ventet på dommerens siste fløytestøt, slik at det også endte 6-0. Ingenting å si på en vel fortjent hjemmeseier, og selv om noen vil si at kampen etter hvert bar preg av at gjestene ble så til de grader redusert, var vel samtidig Prudhoe Town allerede godt ute av syne.

Etter å ha takket for meg og ønsket lykke til, begynte jeg for alvor å lure på om jeg hadde blingset voldsomt da jeg hadde sjekket rutetidene for bussen tilbake til Prudhoe stasjon, for nå var det ingen avgang å finne på en stund. Dermed var det bare å legge ut på det som ble anslått til en halvtimes spasertur tilbake til stasjonen, og i mørket brukte jeg nok også litt lenger tid på å orientere meg frem i bakkete landskap gjennom boligfeltene til der jeg kunne ta fatt på nedoverbakken mot stasjonen. Til slutt hadde jeg tid til å unne meg en vel fortjent rast på Adam & Eve før jeg gikk over for å ta plass på 22.40-toget tilbake til Newcastle. Etter den rundt 35 minutter lange togturen valgte jeg også å stikke innom Centurion Bar før jeg tuslet tilbake mot hotellet. Det hadde vært en fin og interessant dag, og jeg hadde selvsagt mer fotball i nordøst i vente…men jeg tror nok det vil gå lenge til neste gang jeg eventuelt ser fotballmål i treverk. Herlig!

English ground # 432:
Prudhoe Town v Windscale 6-0 (3-0)
Wearside League
Kimberley Park, 23 August 2017
1-0 Lee Garwood (16)
2-0 Arron Fletcher (21)
3-0 Arron Fletcher (45)
4-0 Arron Fletcher (48)
5-0 Steven Forster (50)
6-0 Luke Banks (59)
Att: 29 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 24.08.2017: Newcastle Benfield v Guisborough Town
Previous game: 22.08.2017: Thornaby v Heaton Stannington

More pics

Tirsdag 22.08.2017: Thornaby v Heaton Stannington

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Frokost var inkludert ved Talbot Hotel i Stourbridge, så da startet jeg selvsagt dagen med en full english der før jeg belaget meg på en lang tur opp til Newcastle, der jeg skulle ha base de neste tre døgn. Turen startet naturlig nok med den meget korte togturen fra Stourbridge Town til Stourbridge Junction, og etter ytterligere togbytte ved Smethwick Galton Bridge kunne jeg ved Birmingham New Street sette meg på 10.30-toget og duppe av litt igjen på ferden opp til Newcastle. Ved ankomst Geordie-byen kvart på to var det bare å traske til Premier Inn-hotellet på New Bridge Street, der jeg hadde betalt £113 for tre døgns overnatting. Etter å ha sjekket inn og fått installert meg, kunne jeg etter hvert ta turen ut igjen i Newcastle for å slå i hjel litt tid før jeg satt kursen mot kveldens kamp i Thornaby.

Første pitstop ble puben Bacchus, som ligger noe bortgjemt i en sidegate, men som var et meget trivelig bekjentskap. Jeg hadde opprinnelig tenkt å også unne meg en pint ved mitt faste vannhull, Bridge Hotel, men jeg hadde etter hvert somlet såpass at jeg fant det best å komme meg til jernbanestasjonen for å ta 16.30-toget mot Middlesbrough. Smørbrød ble kjøpt inn for togturen, og vi somlet oss snart nedover kysten. Etter en time og ni minutter kunne jeg stige av ved Thornaby stasjon, og siden det fortsatt var rundt to timer til avspark, var det på sin plass å finne seg en lokal pub. Jeg visste at utvalget var særdeles skrint langs den anslagsvis 25 minutter lange spaserturen til Thornabys hjemmebane Teesdale Park, så med en viss skepsis inntok jeg puben The Dubliners like ved stasjonen.

Thornaby er en by som offisielt heter Thornaby-on-Tees, og som det fulle navnet vitner om, ligger den ved den sørlige bredden av elven Tees. Byen har snaut 25 000 innbyggere og ligger en halv mil sørøst for Stockton-on-Tees og seks kilometer sørvest for Middlesbrough. Man har funnet spor av bosetning fra rundt 3 000 f.Kr, men navnet stammer fra tiden rundt år 800, da den danske vikingkongen Halfdan Rangarsson skjenket området til en av sine adelsmenn; Thormod – altså «Thormodsby». Det motbeviste min teori om at det muligens stammet fra det nordiske Torneby, men kanskje var det likevel ikke helt på viddene. Senere hadde flyvåpenet base her, frem til RAF Thornaby ble nedlagt i 1958, men fortsatt kan man se spor av dette rundt om i byen. Thornaby anses ofte som en del av Stockton, men mens Thornaby ligger helt nord i North Yorkshire, ligger naboen Stockton i grevskapet County Durham – på nordsiden av grenseelven Tees.

Jeg hadde ikke engang vært klar over at det var «Champions» League denne kvelden, men da jeg entret The Dubliners viste min skepsis seg å være berettiget da en rekke Celtic-fans hadde inntatt etablissementet for å se deres bortekamp mot Astana, som hadde tidlig avspark. Jeg holdt imidlertid behørig avstand til «de uvaskede» lenger inn i lokalet, og da jeg hadde tømt pint-glasset hadde jeg god tro på at jeg hadde unngått å bli smittebærer av diverse uhumskheter. Rett på utsiden stoppet en taxi som om det var et tegn fra oven, og når jeg til stadighet har latt meg overraske over de rimelige drosjeprisene i Middlesbrough, var det ingen grunn til å tro at Thornaby var veldig mye dyrere, så jeg droppet den lange spaserturen og beordret drosjekusken i retning Teesdale Park. Han lurte på hvem som skulle spille, og hadde tilsynelatende ikke spesielt godt kjennskap til at det fantes en fotballklubb med byens navn, men han fikk i hvert fall raskt fraktet meg dit.

Klubben ble så sent som i 1980 stiftet som Stockton FC av en gjeng cricketspillere fra Stockton Cricket Club, og den har for ordens skyld ingen forbindelse med Stockton-klubben som vant tre titler i FA Amateur Cup og fem Northern League-titler for senere å bli til nå ikke lenger eksisterende Norton & Stockton Ancients. Man startet opp med spill i Wearside League, og til tross for at kun én gang var å finne på øvre halvdel, ble klubben hentet opp i Northern League da sistnevnte utvidet før 1985/86-sesongen. Våren 1988 vant de Northern League Divison Two og sikret opprykk til Division One, der femteplassen to sesonger senere fortsatt står som historisk bestenotering.

Kun et år senere ble det nedrykk, og det var starten på fem sesonger med fire opp- eller nedrykk mellom Northern Leagues to divisjoner. De slo seg en periode til ro med fire strake sesonger i Division One, før de rykket ned igjen i 2000, i en sesong der de byttet navn til Thornaby-on-Tees. Etter den sesongen ble navnet endret til dagens Thornaby FC, med det hindret ikke en ny periode med fire strake sesonger med divisjonsbytte. Etter opprykket i 2003 så de endelig ut til å etablere seg i toppdivisjonen igjen, men så skulle ikke skje. Da man i 2006 måtte ta turen ned igjen i Division Two, var det imidlertid ikke grunnet sportslige prestasjoner, men snarere grunnet en degradering som følge av at klubbens hjemmebane var så falleferdig og i så elendig forfatning at det var med nød og neppe den ble godkjent for Division Two. Anlegget har etter dette blitt renovert, men klubben er fortsatt å finne i Northern League Division Two.

Ved enden av den lange oppkjørselen ble jeg sluppet av, og selv om de kanskje ikke helt hadde åpnet ennå, fikk jeg snart betalt meg inn med £5. For ytterligere £1 ble jeg også eier av et eksemplar av kveldens kampprogram, og der jeg satt meg ned i baren for å bla nærmere i det mens jeg nippet til en boks Woodpecker, fikk jeg snart selskap av ingen ringere enn tidligere Northern League-formann Mike Amos. Han er alltid en interessant samtalepartner, og han har tidligere beskrevet forvandlingen ved Teesdale Park som verdig en tittel i seg selv for «mest forbedrede stadion», og selv nå ga han igjen uttrykk for at først og fremst klubbhuset var bortimot ugjenkjennelig utbedret siden hans forrige visitt.

Da vi kom innpå temaet om Bank Holiday Monday, der jeg nå for lengst visste at det igjen var stukket kjepper i hjulene for mine planer ved at Darlington RA – angivelig på oppfordring fra Northallerton Town (som gjorde det samme med mine planer på samme tidspunkt i fjor, og dermed gikk glipp av 30-40 tørste, tyske groundhoppere) – hadde endret kamptidspunktet fra kl. 11.00 til et nokså meningsløst tidspunkt kl. 13.00, fortalte Mr. Amos umiddelbart at jeg var langt fra den eneste som hadde reagert negativt på dette. Slik jeg så det ville det være en gyllen mulighet for Darlo RA når storkampen Darlington v Spennymoor Town skulle spilles klokka 15, og Mike Amos mente da også å ha hørt visse signaler på at de nok angret litt på sin avgjørelse.

Snart ble det uansett et gjensyn med kjente fjes og gamle venner fra Heaton Stannington, som var kveldens bortelag. Dermed fikk vi selskap i sofaen av blant annet klubbsekretær Ken, som i likhet med Amos uttrykte forbauselse over endringene her, uten at jeg som førstegangsbesøkende kunne kommentere på akkurat dette, annet enn at det var et koselig lite klubbhus. Det har alltid vært koselig å treffe på Heaton Stan-folket, uansett om de har vært hjemmelag eller bortelag, og så også denne gang. Som tilfellet var da jeg så de på besøk hos Alnwick Town, ble jeg da de hørte at jeg igjen hadde Newcastle som base, tilbudt skyss tilbake til geordie-byen, og det takket jeg selvsagt gladelig ja til.

Teesdale Park kan ikke beskyldes for å være noe strømlinjeformet moderne anlegg, men det er nok også derfor det har en solid dose karakter. Bak mål på nærmeste kortside står en klassisk tribune i mur, som kanskje ser litt merkelig ut i den forstand at jeg ikke helt klarte å bestemme meg for om den tidligere hadde vært høyere og hatt tak eller ikke, men kanskje har den ikke det. Det er i hvert fall en sittetribune der man sitter under åpen himmel. Over på bortre langside er det hard standing som gjelder, og det eneste av tilskuerfasiliteter i tillegg til dette er et gammelt busskur som en håndfull tilskuere kan søke ly i om det skulle regne. På bortre kortside har man et herlig og tilsynelatende vaklevorent overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere; skjønt det har sitteplasser om man regner med sofaene som var satt ut der.

På nærmeste langside har man anleggets hovedtribune, og denne står på bortre banehalvdel i forhold til inngangspartiet. Sittetribunen her er bygget opp mot veggen av et murbygg, og et overbygg gir tak over hodet. Under den nevnte (og tydeligvis sårt tiltrengte) oppgraderingen av Teesdale Park, skaffet klubben seg seter fra de gamle banene til både Scarborough og Darlington, og man får gå ut fra at disse nå tjenestegjør på både hovedtribunen og sittetribunen bak det ene målet. Begge laglederbenkene står til siden for hovedtribunen – én på hver side av midtstreken. Jeg likte meg ved Teesdale Park, og jeg angret overhodet ikke på at jeg tidlig i planleggingen av turen spikret besøket hit denne kvelden.

Thornaby sto med 2-0-3 og seks poeng på sine fem ligakamper, mens Heaton Stan kun hadde spilt to ligakamper takket være FA Cup-deltakelse. De to hadde begge endt med poengdeling, og ikke minst uavgjort mot et Tow Law Town som er tippet i toppen virket nokså sterkt. Etter å ha tatt seg av Team Northumbria i FA Cupens Extra Preliminary Round, hadde de tre dager tidligere dessverre blitt slått ut av Consett, men kunne nå i hvert fall ha mer fokus på ligaen. Jeg ble fortalt at de hadde visse fravær takket være både skader, ferie og spillere som ikke klarte å få fri fra jobb. Videre ble jeg fortalt at Thornaby faktisk har signert hele 54(!) spillere; hvorav en hel rekke spillere fra Billingham Synthonia, og flere av de tidligere Synners-spillerne figurerte da også i lagoppstillingen da vi kom oss utenfor i påvente av kampstart.

På dette tidspunktet hadde allerede Mike Amos bemerket nok et tilfelle av slurv med kamptidspunktet på ligaens hjemmeside, for mens den fortalte om avspark klokka 19.30, var det riktige et kvarter senere. Det ville jo strengt tatt vært verre om det var omvendt slik at folk kom for sent til avspark, men saken er uansett at FA har bestemt at fast kampstart skal være 19.45, og ikke 19.30 slik man i denne ligaen gjerne har benyttet seg av med unntak av kampene som involverer klubbene i Cumbria. Det virker mest av alt som meningsløst pirk, spesielt når man vet at klubbene kunne søke om å likevel få opprettholde 19.30 som sin ‘standard’ kampstart for midtukekamper. Uansett var vel alle de etter hvert 59 tilskuerne til stede da dommeren omsider blåste i gang kveldens kamp.

Kampen bød innledningsvis ikke på så mange sjanser, og et halvhjertet rop om straffe fra hjemmelaget var det mest interessante som skjedde i så måte det første kvarteret. Snart måtte bortekeeper Matthew Smith i aksjon, og det gjorde han glimrende ved å redde et skudd fra Joe Hillerby som ble styrt videre av Lewis Murphy. Sistnevnte klarte noe senere å få ballen forbi keeper Smith fra skrått hold, men da var Jordan Ray redningsmann med en klarering inne i 5-meteren. For bortelaget hadde allerede Lawrence McKenna headet like over da Shane Jones fikk en god mulighet til å åpne scoringsballet. Avslutningen gikk utenfor Thornaby-keeper Guy Craggs’ rekkevidde, men også hårfint utenfor bortre stolpe. I stedet slo hjemmelaget til et minutts tid senere, da Stephen Morrison fikk masse rom å boltre seg i på høyrekanten. Det utnyttet han til fulle ved å dra seg inn i feltet og sende ballen i mål til 1-0 i det 27. minutt.

Etter dette forsøkte både kaptein Dean Imray og Adam Laidler seg med avslutninger for gjestene, men begge gikk utenfor målet. Med snaut to minutter igjen til pause doblet i stedet Thornaby ledelsen, og igjen var deres kaptein Morrison involvert med et flott raid fra høyrebacken. Han fikk tid og rom til ikke bare å avansere, men også å legge tilbake til Ben Jackson som fra rundt ti meter kunne finne nettmaskene. Dermed 2-0, og mens The Stan hadde fått et vrient utgangspunkt før andre omgang, var sikkert hjemmemanager Steven Bell langt mer fornøyd med tingenes tilstand halvveis. Inne i klubbhuset var da også Stan-folket lettere resignert og veldig klar over at dette ble vanskelig. Samtidig reflekterte jeg igjen over hvor synd det er at ikke flere lokale kommer for å se Thornaby.

Stan-manager Derek Thompson hadde kanskje ikke vært blant de som allerede innkasserte en hjemmeseier, og kanskje hadde hans pauseprat hatt virkning, for Heaton Stan startet andre omgang friskt og kunne allerede etter et par minutter redusert da McKenna skjøt like utenfor. Et par minutter senere fikk han kampens største sjanse da et presist innlegg Alistair Stoddart fant hans hode, men med der han kun skulle styre ballen forbi keeper Craggs, headet han i stedet rett på målvakten. Shane Jones fikk deretter et skudd blokkert, mens Richard Hoggins headet like over, men det var på ingen måte noen enveiskjøring. Stan-keeper Smith måtte nemlig i aksjon ved flere anledninger, og både Charlie Marshall og Kurtis Howes var skummelt frempå. Det var i det hele tatt en underholdende kamp som nå ble preget av to lag som spilte artig fotball.

Det var sjanser i begge ender av banen, og om Thornaby hadde utnyttet bedre de rommene bortelaget etterlot seg bakover i sin jakt på en redusering, kunne de ha satt en endelig spiker i kista, men The Stan tvang på sin side frem en rekke cornere som imidlertid kun endte med at Jordan Ray headet utenfor. Helt på tampen kunne Lewis Murphy drepe bortelagets siste håp da han ble spilt gjennom alene med keeper, men sisteskansen Smith vant den duellen. Da Stan-kaptein Imray headet kampens siste sjanse utenfor, endte det likevel med hjemmeseier 2-0 etter en underholdende kamp. Noe spesielt hadde Heaton Stannington ankommet Teesdale Park som ubeseiret i ligaen, men forlot Thornaby som tabelljumbo i Northern League Division Two denne kvelden, men det er jo slike snodige utfall man kan få nå man har en rekke hengekamper som følge av cupdeltakelse.

Thornaby hadde vært trivelig vertskap, og i baren kunne vi unne oss en siste pint før avreise mot Newcastle. Dette anses for å være en nokså åpen divisjon denne sesongen, men de fleste synes å nevne Blyth AFC med deres penger (selv om de nå skal ha visse problemer etter å ha brutt ut av Blyth Town), og det samme sies om Hebburn Town. Tow Law Town er også et lag i fremgang etter at også de skal ha få sprøytet inn litt frisk kapital, mens mange også mener at klubber som Billingham Town og Northallerton Town vil kjempe helt der oppe. Det blir uansett spennende! Det var uansett på tide å bryte opp, og etter å ha takket for meg ble jeg skysset tilbake til Newcastle av en Heaton Stan-gjeng som tilsynelatende alltid er like blide, uavhengig av kamputfall. Jeg ble sluppet av rett rundt hjørnet fra mitt hotell, og etter å raskt ha vurdert en siste pint, valgte jeg i stedet å finne senga.

English ground # 431:
Thornaby v Heaton Stannington  2-0 (2-0)
Northern League Division Two
Teesdale Park, 22 August 2017
1-0 Stephen Morrison (27)
2-0 Ben Jackson (43)
Att: 59
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 23.08.2017: Prudhoe Town v Windscale
Previous game: 21.08.2017: Stourbridge v Nantwich Town

More pics

Mandag 21.08.2017: Stourbridge v Nantwich Town

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var først kvelden før at jeg endelig bestemte meg for destinasjon denne dagen, som jeg i det lengste holdt åpen i påvente av eventuelle mandags-omkamper i FA Cupen. Programmet ellers var nemlig ikke altfor fristende hva gjaldt nye stadioner, og selv om en annen groundhopper forsøkte å lokke meg til Manchester for å se Manchester City v Everton på et for meg nytt stadion, var det egentlig særdeles lite tiltalende. Av de nevnte omkampene var det heller ingen nye baner denne mandagen, og jeg hadde hele tiden hatt som plan B en revisit til Stourbridge. Det var i hvert fall langt mer fristende enn Premier League, men de siste dagene dukket det opp et interessant og spennende alternativ – nemlig lokaloppgjøret mellom Beith Juniors og Kilbirnie Ladeside. Cupkampen mellom de to skotske Junior-klubbene fristet virkelig, men det bød på visse utfordringer.

Det betød ikke bare en voldsom reisevei, men i tillegg hadde jeg denne gang et togpass som kun var gyldig i England, og jeg var ikke spesielt lysten på å punge ut om en av konduktørene skulle bite seg merke i dette. Samtidig var det tilsynelatende nokså vrient med overnatting, så etter å ha tenkt på dette dilemmaet hele søndagen, innså jeg til slutt at det nok ikke ville bli noen tur til Skottland denne gang. Jeg hadde da også halvveis lovet et nytt besøk i Stourbridge, så da ble det slik denne gang, og således hadde jeg Black Country som destinasjon da jeg våknet og etter hvert forlot min base ved The Peacock Inn i Loughborough denne mandagen. I lokalene hadde jeg funnet nummeret til et lokalt taxifirma, og jeg unnet meg en drosje til Loughborough togstasjon, der jeg satt meg på 10.21-toget.

Dette første av dagens tog tok meg kun til Leicester, der første togbytte fant sted. Om jeg hadde registrert at toget videre til Birmingham var Cross County sin rute fra Stansted Airport, hadde jeg nok vurdert å heller bytte i Derby, for den ruten er ofte et mareritt med kun to vogner stappfulle av turister med store mengder bagasje. Heldigvis var det ikke altfor ille denne gang, og jeg kom meg greit til Birmingham New Street, der jeg omsider klarte å spore opp et eksemplar av Non-League Paper som skulle ha kommet ut dagen før. Rapporter om at det ikke hadde blitt sendt ut på søndagen ble bekreftet av kioskeieren som fortalte at de først hadde kommet denne morgenen. Nye togbytter ble uansett unnagjort ved Smethwick Galton Bridge og Stourbridge Junction før jeg kunne la den lille snodige togvogna frakte meg den siste lille biten på det som skal være Europas korteste jernbanelinje.

Doningen som går i trafikk de 1,3 kilometerne mellom Stourbridge Junction og Stourbridge Town er en virkelig en kuriositet i seg selv, men det var i henhold til ruteplanen at jeg kunne stige av den ved Stourbridge Town klokka 13.08. Derfra var det bare å slepe med seg bagasjen opp High Street til Talbot Hotel, der jeg hadde betalt £45 for kost og losji. I den gamle flotte bygningen ble jeg sjekket inn og kunne puste ut før jeg gikk for å forlyste meg litt i Stourbridge, som tidligere var en del av Worcestershire, men som siden 1974 har sortert under West Midlands, der det ligger helt vest i grevskapet. Vi befinner oss drøyt to mil vest for Birmingham, og i den sørvestligste delen av det som kalles Black Country. Byen har fått sitt navn etter elven Stour som renner gjennom den, og den har medregnet sine forsteder mellom 60 000 og 65 000 innbyggere.

Stourbridge er kjent for sin glassproduksjon som også har gitt fotballklubbens sitt økenavn The Glassboys, og Stourbridge-glasset er ansett å være blant de fineste arbeidene i verden. Det var faktisk en vanlig gave til kongelige og andre høytstående personer, men glassproduksjonen her har nå nærmest blitt utradert takket være billigere produksjon i andre deler av verden. Det var koselig å bare kunne tusle litt rundt i Stourbridge sentrum, og dagens første pint ble inntatt på The Mitre mens jeg knasket på en pose pork scratchings – såpass må det være når man er i Black Country, som må kunne kalles denne delikatessens høyborg. The Old Bank var neste stoppested, og jeg fikk i hvert fall i meg nok svin denne dagen, for i tillegg til en pint og en ny pose pork scratchings lot jeg meg friste til å også prøve en av deres pork pies.

Det var dog ikke mat nok for en voksen kar, og ved The Duke William ble det mer av det samme, men denne gang ble en fantastisk venison & bacon pie servert som et helt måltid, med brun saus, mushy peas og mustard mash. Aldeles fortreffelig! Etter å ha knasket i meg de siste bitene av pork scratchings var det på tide å spasere sakte oppover mot kveldens kamparena, der Stourbridge skulle ta imot Nantwich Town til dyst i Northern Premier League Premier Division. Ved den store buen som markerer innkjørselen til anlegget påtraff jeg min gamle busse Ulster Jim, og han inviterte meg innenfor for en prat mens hans gjorde klart for åpning av klubbsjappa som snart ble flittig besøkt av supportere som ville sikre seg et kampprogram eller forhøre som om plasser på bussen til kommende borteturer.

Klubben ble i 1876 stiftet under navnet Stourbridge Standard, men da de i 1890 tok plass i Birmingham & District League (som i 1962 ble til dagens West Midlands (Regional) League) hadde de allerede droppet navne-suffikset og tatt dagens navn. 1923/24-sesongen var en stor suksess da de tok sin første ligatittel samtidig som de sikret seg sin femte av etter hvert tolv titler i Worcester Senior Cup. Etter andre verdenskrig var Stourbridge å finne i Birmingham Combination, der de i 1952 vant ligatittelen før denne ligaen gikk under to år senere og klubben returnerte til Birmingham & District League. Da The Glassboys i 1971 endte på sjetteplass i det som nå het West Midlands (Regional) League, var det godt nok til at klubben ble valgt ut til å få være med i Southern League, som på det tidspunktet utvidet, og de tok plass i det som på den tiden het Division One North. Allerede i sin tredje sesong tok de våren 1974 tittelen i denne divisjonen og sikret opprykk til Southern League Premier Division.

Det ble med to sesonger, og da de på begynnelsen av 1980-årene rykket opp igjen, måtte de igjen ta turen ned etter to sesonger. Da de i 1991 igjen vant sin divisjon, ble de nektet opprykk da Southern League mente banen ikke oppfylte kravene, og våren 2000 måtte de ta turen ned i Midland Alliance etter å ha endt nest sist. Stourbridge vant Midland Alliance i både 2002 og 2003, men igjen ble man nektet opprykk på grunn av at banen deler den ene langsiden med cricket. Manager Joe Jackson takket for seg og ble erstattet av duoen Jon Ford og Gary Hackett, og når sistnevnte som kjent fortsatt er manager, har han etter hvert lang fartstid i Stourbridge. Mange av spillerne hadde også takket for seg, men etter å ha bygget opp et nytt lag kunne klubben i 2006 feire opprykk tilbake til Southern League etter å ha endt som nummer to.

De ble plassert i Southern League Division One Midlands, og etter tredjeplass i 2008 tok de seg av Sutton Coldfield Town i playoff-semien. I finalen ventet bortekamp mot toer Leamington, og Leon Broadhurst ble den store helten da han på tampen av ekstraomgangene scoret vinnermålet og sørget for Stourbridge-seier 2-1 – og det andre opprykket på tre sesonger. Sett bort fra to sesonger, har klubben etter dette vært fast innslag på øvre halvdel av tabellen i step 3-ligaene de har spilt i, men playoff har ikke vært noen suksess for Stourbridge etter 2008. Våren 2013 endte de på 2. plass bak Leamington, men måtte skuffende nok se seg slått 1-2 hjemme mot Gosport Borough i semien, og året etter ble det nytt semifinale-tap med samme sifre borte mot Chesham United. Stourbridge ble i 2014 flyttet sidelengs over til NPL, og forrige sesong var de igjen i playoff etter å ha endt på tredjeplass, men etter seier over Workington i semien, måtte de se seg slått i finalen borte mot Spennymoor Town.

Stourbridge har jo også gjort det svært godt i FA Cupen de siste årene. Det var først i 2009/10-sesongen at Stourbridge for første gang tok seg til første ordinære runde (der de tapte knepent 0-1 for Walsall), men to sesonger senere var de tilbake og skapte furore ved å først holde FL-klubben Plymouth Argyle til 3-3 i Devon for deretter å vinne omkampen 2-0 hjemme i Stourbridge. Dessverre ble Stevenage for sterke i neste runde, og to år senere var det igjen Stevenage som satt en stopper for cupeventyret i andre runde. I 2015/16-sesongen ble både Kidderminster Harriers og Dover Athletic slått ut før det ble stopp mot Eastleigh i andre runde, og forrige sesong var The Glassboys igjen på ferde med cup-eskapader. Whitehawk ble slått ut etter omkamp i første runde, og sannelig klarte de ikke å ta en ny gjev skalp da de slo ut Northampton Town med 1-0 og endelig klarte å ta seg til tredje runde. Det ble bortekamp mot Wycombe Wanderers, og Stourbridge klarte å utligne hjemmelagets ledelse før de på stillingen 1-1 hadde skudd i tverrliggeren, men en sen scoring av Adebayo Akinfenwa sørget for å knuse cupdrømmen for denne gang.

Men nå var det ligakamp i NPL Premier det skulle dreie seg om, og på besøk denne mandagen var Cheshire-klubben Nantwich Town som selv var i playoff forrige sesong. Fra Jim fikk jeg et eksemplar av dagens kampprogram for £2,50. Det begynner å nærme seg FL-priser, men så var det da også et særdeles godt og innholdsrikt program som uten tvil forsvarte prisen. Etter å ha hentet meg en pint Thatchers Haze fra baren kunne jeg også romstere gjennom klubbsjappas dunker med gamle kampprogrammer og velge meg ut en pen bunke til 10p per program. Før jeg midlertidig forlot Jim for å ta en ny kikk rundt banen, måtte jeg nesten også punge ut for en ny pin siden hjemmelaget har ny logo siden jeg sist var her, og da Jim også skaffet meg en stensil med lagoppstillingene var jeg klar for kamp.

War Memorial Athletic Ground har vært klubbens hjemmebane siden 1888, men har som nevnt også skapt en del hodebry for klubben. Lokale myndigheter har bestemt at det skal være flerbruksanlegg her, og det har nok ikke gjort det enklere å få til en ordning med tanke på langsiden ut mot cricketbanen. Som nevnt var jo dette ved flere anledninger en «detalj» som gjorde at de ble nektet opprykk, men man har tydeligvis jenket kravene noe på dette området, for Stourbridge har jo de siste årene fått delta i playoff om en plass i de regional Conference-divisjonene. På nærmeste kortside sto for øvrig tidligere en tretribune som dessverre ble revet i 1990, men her lurer jeg på om det ikke har skjedd en liten utbedring siden jeg ved min forrige visitt så Stourbridge knuse Leamington i januar 2013.

Her har man nemlig anlagt en seksjon med terracing og bølgebrytere som jeg ikke var kar om å huske, og det er å finne borterst på kortsiden – nærmest bortre langside. Sistnevnte domineres av hovedtribunen med det karakteristiske midtpartiet, og dette skal stamme fra tiden før andre verdenskrig, mens påbyggene på begge sider har kommet til senere. Det nevnte midtpartiet har et temmelig spesielt tak som gir en god dose karakter, og byr på sitteplasser, mens det under påbyggene er ståplasser. På bortre kortside står en nokså stor og romslig ståtribune som også skal stamme fra tiden før andre verdenskrig. War Memorial Athletic Ground er – til tross for utfordringene med den ene langsiden og cricketbanen der – et flott stadion der undertegnede i hvert fall liker seg godt. Klubbhuset ligger noe merkelig plassert til siden for nærmeste kortside – ut mot cricketbanen, og før avspark rakk jeg en tur tilbake dit for å hilse på gamle kjente.

Ikke minst formann Andy Pountey var det artig å treffe igjen, og til tross for at flere av deres spillere igjen har blitt snappet opp av klubber høyere opp (ikke minst Solihull Moors), håpet han at de igjen kan være med å kjempe om tittelen og opprykk. Stourbridge sto med sju poeng på sine tre ligakamper så langt, mens Nantwich Town sto med fire poeng, og det var som sagt en kamp mellom to klubber som var ventet å kunne kjempe om opprykk eller i hvert fall playoff. Luke Benbow har siden forrige sesong forlatt Stourbridge til fordel for Solihull Moors og Conference Premier, men Gary Hackett har erstattet ham ved å hente Jordan Archer fra Bedworth United, og Archer hadde allerede scoret fire mål på tre kamper denne sesongen, men det gjenstår å se hvor lenge han blir om han fortsetter å pøse inn mål.

Begge lag virket noe avventende fra start, og etter et kvarters spill hadde de 681 tilskuerne fortsatt ikke sett en avslutning på mål. Det var mye godt spill, men to forsvarsrekker som hadde tilsynelatende full kontroll på det som kom. Så, ut av intet, slo Jordan Archer til og utnyttet en glipp av Joel Stair. Archer stjal ballen og plasserte den forbi Dabbers-keeper Kristian Burzynski. Det var når sant skal sies omgangens eneste skikkelige sjanse, der det altså var svært lite av action foran selve målene. Joel Stair forsøkte umiddelbart å gjøre opp for seg med et fint raid, men Stourbridge-forsvaret ordnet greit opp, og det samme gjorde bortekeeper Burzynski da han halvveis ut i omgangen var ute og plukket opp en ball som han måtte slippe for ikke å dra den med seg utenfor feltet. En svært sjansefattig omgang endte dermed med at lagene gikk i garderoben på stillingen 1-0.

Andre omgang var noe mer fartsfylt, og fem minutter etter pause fikk bortelaget sin utligning. Etter fint forarbeid av Jordan Davies la Caspar Hughes inn og fant Matt Bell som på bakre stolpe dundret ballen i mål på volley. Jordan Archer og Brandon Hague hadde halvsjanser for Stourbridge, men det var bortelaget som snart tok mer og mer over og som jaktet et seiersmål. Glassboys-keeper Matt Gould måtte varte opp med en benparade for å stoppe innbytter Kaiman Anderson, og da Gould litt senere måtte ruse ut for å klarere, forsøkte Sean Cooke seg med en lobb fra rundt 40 meter, men Gould slapp med skrekken. Også den gamle nordirske landslagsspilleren Steve Jones – som nå også er en av assistentene til Dabbers-manager Dave Cooke – fikk en god mulighet, men veteranen hadde bedre tid enn han nok trodde, og en muligens litt forhastet avslutning gikk over tverrliggeren.

Bortelaget ville nok på forhånd sagt seg meget godt fornøyd med poengdeling i Stourbridge, men slik det utartet seg, var det i stedet faktisk bortemanager Dave Cooke som hadde mest grunn til å være misfornøyd da de var nærmest seieren. Stourbridge tok på sin side over tabelltoppen midlertidig før resten av serierunden kvelden etter, og de var i det minste fortsatt ubeseiret. Inne i klubbhusets bar holdt formann Andy hoff som vanlig, og jeg ble sittende og samtale med blant annet ham, Jim og Stour-manager Gary Hackett som allerede hadde begynt å se frem mot neste kamp mot Marine. Han roste for øvrig et Nantwich Town som også har hatt en god del utskiftninger i spillerstallen.

Etter hvert som klokka tikket inn i de sene timer, ble det stadig mindre folksomt i klubbhusets bar. Bortefolket hadde for lengst takket for seg, og Ulster Jim trakk seg også snart tilbake. Både hjemmespillerne og deres manager tok også kvelden, og til slutt satt jeg igjen sammen med formann Andy og en håndfull personer mens damene bak baren begynte å gjøre rent og klargjøre for å stenge. Igjen viste det seg altså at det ikke er lett å trekke seg tilbake når Andy stadig insisterer på å spandere ytterligere en pint, som da blir til nok en «siste» pint, og klokka hadde passert halv tolv da han lot damene få stenge baren og bestilte taxi. Han insisterte selvsagt også på å få skysse meg tilbake til hotellet, og på vei dit pekte han ut blomsterhavet foran nattklubben Chicago’s, der deres tidligere ungdomsspiller Ryan Passey tragisk nok hadde blitt knivdrept et par uker tidligere (noe som ble markert under klubbens første hjemmekamp denne sesongen). Jeg takket uansett Andy for gjestfriheten og låste meg inn bakveien til Talbot Hotel for å stabbe meg i seng etter et meget trivelig gjensyn med The Glassboys og Stourbridge-folket.

Revisit:
Stourbridge v Nantwich Town 1-1 (1-0)
Northern Premier League Premier Division
War Memorial Athletic Ground, 21 August 2017
1-0 Jordan Archer (18)
1-1 Matthew Bell (51)
Att: 681
Admission: Free (otherwise £10)
Programme: £2,50
Pin badge: £3

Next game: 22.08.2017: Thornaby v Heaton Stannington
Previous game: 20.08.2017: Quorn v AFC Mansfield

More pics

Søndag 20.08.2017: Quorn v AFC Mansfield

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Frokost var inkludert i de £40 jeg hadde betalt ved Royal Hotel i Dunston, men turens dag 7 og kun min andre full english breakfast?? Det må da være noe bortimot en rekord!? Den falt i hvert fall godt i smak, og etter også å ha fått unnagjort morgenstellet og gjort klart til avreise, valgte jeg å unne meg en taxi den ikke altfor lange veien inn til jernbanestasjonen i Newcastle. Derfra hadde jeg blinket meg ut 09.06-toget som viste seg å være fullt av Newcastle United-fans på vei til bortekamp i Huddersfield. Dermed ble det igjen en livlig halvannen time inntil jeg hoppet av for å unnagjøre et raskt togbytte i Leeds. Turen gikk videre med East Midlands sitt 10.50-tog mot London St. Pancras, og jeg ble med så langt som til Loughborough, der jeg kunne traske ut av stasjonen omtrent klokka kvart på ett.

Dette var en dag der jeg under planleggingen av turen mistenkte at jeg ville ende opp på en av FA Cup-kampene som uten tvil ville flyttes til søndag. I påvente av trekningen av cupens Preliminary Round og at så skulle skje, hadde jeg som foreløpig alternativ notert meg at East Stirling spilte hjemmekamp i den skotske Lowland League, men som ventet registrerte jeg at man etter hvert begynte å flytte visse kamper i FA Cupen. På dette stadiet av cupen gjelder det gjerne først og fremst hjemmekamper for banedelende klubber, men også klubber med fasiliteter som deles med cricket, og blant de sistnevnte ventet jeg på at Pickering Town skulle flytte sin hjemmekamp. Andre kamper ble flyttet, men det varte og rakk før Pickering Town omsider annonserte at det ble søndagskamp…og da så skjedde, informerte de samtidig om at kampen i stedet også ville spilles på hjemmebanen til Selby Town. Da var det ikke lenger like interessant, og det var bare å ta en ny kikk på alternativene.

Etter å ha sortert ut banedelerne, sto jeg igjen med Highworth Town og St. Margaretsbury, og reiseveien gjorde at jeg hellet mot sistnevnte. Heldigvis kom jeg aldri så langt som å booke hotellet jeg så på i London, for kun en drøy uke i forkant hadde man lovlig sent flyttet nok en kamp, og jeg bestemte raskt at Quorn v AFC Mansfield ville bli min FA Cup-kamp denne søndagen. Derfor gikk turen til Leicestershire, og jeg hadde betalt £30 for overnatting ved puben The Peacock Inn i Loughborough. Det var på ingen måte noe Ritz, men jeg skulle kun sove der, og etter å ha sjekket inn og fått ladet telefonen litt, gikk jeg for å ta bussen ned til utkanten av Quorn. Etter å ha trasket til bussholdeplassen ble jeg stående der og vente på den noe forsinkede buss nummer 127, og om jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg sagt at det asiatiske kvinnemennesket i 60-årene som skulle ha bussen til Leicester forsøkte å sjekke meg opp.

Etter å ha hørt gjentatte ganger hvor ensom hun var og hvordan hun måtte sove alene i den store senga si, ble jeg reddet av at bussen endelig kom, og etter at sjåføren mente det var billigst å kjøpe to enkeltbilletter, betalte jeg £2 for å la meg skysse de 6-7 minuttene ned til den nordøstlige utkanten av Quorn, et steinkast eller to fra dagens kamparena. Quorn er en landsby nord i grevskapet Leicestershire – snaut fem kilometer sørøst for Loughborough og i underkant av to mil nord for Leicester. Landsbyen har drøyt 5 000 innbyggere og het tidligere Quorndon, men dette navnet ble forkortet for å unngå forveksling med landsbyen Quarndon i Derbyshire. Her begynte man tidlig å bryte ut stein til produksjon av møllesteiner, og under romertiden ble steinen fra steinbruddene brukt til bygging i Leicester. Revejakt står også sterkt i Quorn, og den tradisjonsrike jakten som kalles The Quorn Hunt har holdt det gående siden 1696, og gjør det fortsatt da de til tross for forbudet i 2014 mener at de opererer innenfor loven.

Det var med en drøy time til avspark at jeg ankom klubbens hjemmebane Sutton Park, som også går under navnet Farley Way etter veien på utsiden, og £7 ble avlevert i inngangspartiet – £6 for inngang og ytterligere £1 for et eksemplar av dagens program. Deretter kikket jeg innenfor og ble umiddelbart møtt av et syn som var dagens første negative overraskelse. Jeg var overhodet ikke klar over at klubben hadde fjernet gressmatta for å legge kunstgress, og hadde ikke registrert disse planene noe sted. Lettere forfjamset måtte jeg spørre karen i inngangspartiet om dette, og han bekreftet at det ble gjort kun sju uker tidligere. Synd jeg ikke visste om dette, men kanskje bra for klubben, for sjansen er stor for at jeg da i stedet ville valgt meg St. Margaretsbury, i likhet med en annen groundhopper jeg snakket med like innenfor portene.

Klubben ble i 1924 stiftet under navnet Quorn Methodists av en gruppe lokale kirkegjengere, og fikk i 1937 innpass i Leicestershire Senior League. I 1952 fjernet de navne-suffikset og tok dagens navn, men fortsatte å spille i Leicestershire Senior League helt frem til 2001, da de etter å ha vunnet ligatittelen der rykket opp i Midland Alliance. Der etablerte de seg raskt på den øvre delen av tabellen, og etter tredjeplassen i 2007 (i en sesong der de også spilte seg frem til femte runde i FA Vase) fikk de rykke opp i Northern Premier League, der de tok plass i Division One South. Tolvteplassen de noterte seg for i sine to første sesonger står fortsatt som deres beste ligainnsats, men etter at de våren 2012 endte nest sist, måtte de ta turen ned igjen til step 5. De ble nå plassert i United Counties League, men etter én sesong der var de tilbake i Midland Alliance, som i 2014 ble til dagens Midland League.

Leicestershire-klubben har også fostret flere kjente spillere, og en av disse var Jack Lee som i 1940- og 1950-årene spilte for Leicester City og Derby County, og som scoret i sin eneste landskamp for England. Mer kjent i disse dager er nok Luke Varney som startet sin karriere her. Men av spillerne med kamper for klubben er nok Dion Dublin den som i dag er klart mest kjent. Quorn har lokale rivaler som Loughborough Dynamo og Shepshed Dynamo, men den geografisk nærmeste rivalen er Barrow Town. Denne dagen var det imidlertid den unge klubben AFC Mansfield som kom på besøk, og jeg hadde halvveis forventet at min groundhopper-kompis (og Mansfield Town-fan) Neil Woolley skulle ta turen, men han hadde måttet jobbe. AFC Mansfield ble jo stiftet så sent som i 2012, og mens jeg hadde sett Quorn få 0-5 i sekken borte mot Alvechurch på nyttårsaften i fjor, hadde jeg aldri tidligere sett Mansfield-klubben spille.

Jeg forventet meg et spennende oppgjør om avansement i verdens mest navngjetne cupturnering, og med en pint Thatchers Gold til £3,50 kunne jeg sette meg ned i klubbhuset og kikke nærmere på kampprogrammet som inneholdt fyldig historikk om begge klubber. Jeg fikk også sikret meg en pin fra baren før jeg fant tiden inne for en rundtur rundt på anlegget som så sent som i 1994 ble hjemmebane for Quorn, etter at de tidligere hadde spilt på en rekke baner i og rundt landsbyen. Warwick Avenue hadde vært deres hjemmebane en periode da de i 1994 altså flyttet til Farley Way/Sutton Park. På den ene langsiden har man et moderne og fint klubbhus, men uten tribune er man henvist til såkalt hard standing. På motsatt langside står imidlertid en etter forholdene stor sittetribune med plass til rundt 350 tilskuere.

Da Crewe Alexandra solgte Luke Varney videre til Charlton Athletic, sikret Quorn seg en pen slump penger som jeg mistenker at de blant annet har brukt til å reise en tribune også på den ene kortsiden. Dette er en ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde, og det er ved siden av denne at man har inngangspartiet. Kortsiden på motsatt ende av banen har kun hard standing. Det var et par kjente fjes å se da jeg returnerte til klubbhuset, og det var tydelig at en og annen groundhopper ikke overraskende hadde benyttet anledningen til å få meg seg en søndagskamp i FA Cupen. Etter å ha betalt £3 for en cheeseburger, kunne jeg gå ut og etter hvert se lagene entre banen, og jeg registrerte at Quorn-keeperen jeg hadde stusset over på lagoppstillingene virkelig var den Russell Hoult. Den tidligere Premier League-keeperen er assistent for manager Dougie Keast, og skulle i en alder av 44 år nå også vokte Quorn-målet.

Veteran-keeperen hadde ikke altfor store utfordringer i en første omgang som var en sjansefattig og trist affære, selv om han måtte i aksjon et par ganger. Ikke minst virket gjestenes Oliver Fearon som en trussel der fremme, men foreløpig endte det med lite av betydning foran mål. For vertskapets del gikk den unge debutanten Cosmos Matwasa på et raid fra egen banehalvdel og fyrte av et skudd som Mansfield-keeper Jamie Green kom seg ned og fikk slått utenfor stolperota. Det var da også det eneste hjemmelaget hadde å by på offensivt i løpet av en første omgang som altså ikke vil gå inn i historiebøkene, og da dommeren signaliserte for halv tid gikk de to lagene i garderoben uten at vi hadde fått se hverken scoring eller noe særlig med sjanser. Jeg hadde allerede for lengst begynt å mistenke at det kunne gå mot 0-0 og omkamp.

Da andre omgang kom i gang, virket det klart at Quorn hadde hevet seg spillemessig, men det manglet noe offensivt, og gjestene virket fortsatt skumlere når de kom i angrep. Snaut tjue minutter ut i omgangen tok hjemmelaget ledelsen nærmest ut av det blå, da flere mann stormet fremover i et angrep som endte med at Amarvir Sandhu styrte inn 1-0 under keeperen. Deretter ble debutanten Matwasa stoppet på kynisk vis rett utenfor 16-meterstreken da han kom på et nytt fint raid, og etter at synderen fikk se det gult kortet, ble frisparket blåst himmelhøyt over mål. Quorn virket nå å ha litt vind i seilene, men så plutselig fulgte en vanvittig periode der de rotet bort det hele i løpet av noen få minutter.

Selv ikke Oliver Fearon selv kunne nok forestille seg hva vi hadde i vente da Phil Buxton i det 74. minutt vendte flott opp i feltet, dro av en mann og sendte ballen videre til Fearon som hamret inn utligningen. Vertenes ledelse hadde vart i ni minutter, men kun to snaue minutter senere var Fearon igjen på farten da han ble spilt gjennom av Buxton, og han plasserte ballen forbi keeper Hoult og i mål i bortre hjørnet. Dermed 1-2, men Fearon var ikke ferdig riktig ennå, for like etter stormet Jimmy Ghaichem inn i feltet og la tilbake til Matty Plummer, og selv om Hoult parerte hans skudd, var Oliver Fearon perfekt plassert for å sette inn returen. Fearon hadde scoret hattrick og snudd 1-0 til 1-3 – og det på fire minutter! Det var nesten litt synd at Mansfield-manager Rudy Funk ganske umiddelbart etter dette valgte å ta ham av og la ham hvile.

Den tidligere Scarborough Athletic-manageren Funk og hans kolleger var i likhet med undertegnede tydeligvis lite imponert over underlaget, for da en av hans spillere åpenbart fikk en bit gummi-spon i øyet og måtte ha assistanse på sidelinjen, raste han voldsomt over dommerens beslutning om å ikke stoppe spillet mens «behandlingen» pågikk. «Det er ikke vi som har valgt å spille på denne dritten!», ropte han oppgitt mens dommeren bare vinket spillet videre og ba spilleren komme innpå igjen. AFC Mansfield hadde uansett gjort jobben, og Quorn klarte aldri å slå tilbake, slik at de 164 (eller 160 avhengig av hvilken kilde man velger å tro på) tilskuerne fikk se The Bulls ta seg videre til neste runde med 1-3 mens Quorn-folket kanskje får konsentrere seg om revejakt…også ligaspill i Midland League og andre cuper da, selvsagt.

Jeg ble igjen en stund i klubbhuset etter kampslutt, og slo av en prat med noen av representantene for de to klubbene. Jeg hadde undret meg litt over hvorfor dette hadde blitt søndagskamp, for det er ikke noe cricket som skaper «problemer» ved Quorns anlegg, slik tilfellet gjerne er ved andre anlegg i perioden før cricketsesongen avsluttes. Svaret var at Quorn hadde leid ut lokalene sine til et privat arrangement på lørdagen, og de hadde først foreslått å spille lørdag med tidlig avspark, men det hadde AFC Mansfield vært lite interessert i. Likeledes hadde de ikke vært særlig lystne på en fredagskamp med spillere som på såpass kort varsel ville ha problemer med å ta seg fri fra jobb, og derfor hadde det altså endt med søndagskamp – noe som i utgangspunktet da også hadde passet meg bra.

Etter å ha takket for meg, spaserte jeg videre innover mot sentrum av landsbyen, for jeg hadde planlagt en liten pub-til-pub-runde for å sjekke vannhullene i Quorn. Først ut var den store puben The Quorndon Fox, før det ble et glass ved White Hart Inn. Tredje stoppested var The White Horse, der jeg også fant ut at det var på tide med et måltid. Et utsøkt steinovnsbakt pizza ble satt til livs før jeg også ble vitne til kveldens første håndgemeng. En meget overstadig tulling ropte og skrek og var til sjensanse, og presterte å knuse en av rutene i inngangspartiet da han ble kastet ut. Politiet ble tilkalt, og det var litt komisk å se at han ved deres ankomst forsøkte å spille bevisstløs i det som nok var et forsøk på å slippe glattcella. Min Quorn-visitt ble uansett avsluttet på The Royal Oak rett over veien, før jeg fant tiden inne for å ta buss 127 tilbake til Loughborough.

Merkelig nok hadde både The Peacock Inn og en pub et steinkast nede i veien (som også hadde navnet The Royal Oak) valgt å stenge selv om klokka ikke engang var ti. Det får kanskje settes på kontoen for at det var søndag, men da ble det uansett ikke noen siste pint før jeg krøp til sengs, og det var kanskje like greit. Der fikk jeg til slutt også ha tatt en endelig – og svært vanskelig – beslutning på hvor jeg ville befinne meg dagen etter. Til tross for den betydelige skuffelsen over å finne kunstgress på Sutton Park/Farley Way, hadde min dag og besøket i Quorn absolutt vært en fin opplevelse. 

English ground # 430:
Quorn v AFC Mansfield 1-3 (0-0)
FA Cup, Preliminary Round
Sutton Park (aka Farley Way), 20 August 2017
1-0 Amarvir Sandhu (65)
1-1 Oliver Fearon (74)
1-2 Oliver Fearon (76)
1-3 Oliver Fearon (78)
Att: 164
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £2

Next game: 21.08.2017: Stourbridge v Nantwich Town
Previous game: 19.08.2017: Sunderland v Leeds United

More pics

Lørdag 19.08.2017: Sunderland v Leeds United

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ingen tvil om at ‘hovedretten’ for meg denne lørdagen var kampen hos Percy Main Amateurs, og jeg hadde egentlig allerede bestemt meg for å dra dit denne lørdagen da jeg under planleggingen av turen etter hvert merket meg at Sunderland v Leeds United hadde blitt TV-kamp med sent avspark, og at det kunne la seg gjøre å kombinere de to slik at Sunderland-kampen kunne bli en bonus og Stadium of Light kunne besøkes på et tidspunkt da det uansett ikke var særlig annet på menyen. Min snedige plan for å ta meg hurtigere ned til Stadium of Light gikk altså ut på å ta taxi fra Percy Main via Tyne-tunnelen, og etter omsider å ha fått sjåføren til å oppdage hvor Brockley Whins er, klarte jeg vitterlig å komme meg på et tidligere tog fra metro-stasjonen der, etter å ha sluppet omveien via sentrale Newcastle. Jeg fikk så vidt presset meg inn på den allerede stappfulle metroen, og sto som sild i tønne omringet av Leeds-fans og politi til vi ankom stasjonen Stadium of Light. Siden det virket som om metroen ville bli holdt igjen en stund der, hoppet jeg av i stedet for å bli med ytterligere en stasjon til St. Peters.

Det skulle vel i utgangspunktet være unødvendig å fortelle at Sunderland ligger nordøst i England, drøyt halvannen mil sørøst for Newcastle. Byen var på et tidspunkt blant verdens største hva gjelder skipsbygging, men det siste verftet stengte i 1988. I flere hundre år hadde byen også kullgruvedrift som en viktig næringsvei, men den siste gruven i området stengte i 1994. Også den kommersielle glassindustrien man har drevet med her er nå borte. I stedet er det nå i stor grad nye servicenæringer som har tatt over. Innbyggerne i Sunderland kalles som kjent gjerne mackems, og selve byen har snaut 185 000 av dem. Da jeg vurderte min snedige reiserute ned fra Percy Main, rådførte jeg meg blant med Newcastle United- og Gateshead-supporter Shaun Smith, som ikke overraskende mente at jeg måtte kunne finne bedre ting å gjøre ved å holde meg i Newcastle-traktene heller enn å dra ned til Sunderland. Motsetningene mellom Newcastle og Sunderland kan spores helt tilbake til den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, da de såkalte roundheads sto sterkt i Sunderland i motsetning til rojalistene i Newcastle, og oppgjørene mellom Newcastle United og Sunderland er jo fortsatt blant de heftigste og mest prestisjefylte derbies i England.

Kanskje Sunderland skal få noen ekstrapoeng fra denne kanten, da de i motsetning til Newcastle tross alt stemte for Brexit, men det er en helt annen sak. Uansett trasket jeg nå fra metrostasjonen sammen med en horde av Leeds-supportere som ble holdt under oppsyn av en mengde politifolk. Det hindret ikke at det flere ganger på den korte turen brøt ut slagsmål mellom Leeds-fans og hjemmefans langs den ikke spesielt lange ruta, og det var i ferd med å utarte ytterligere idet jeg svingte ned mot billettkontoret og overlot dem til å slå hverandre helseløse der oppe på veien. Min Leeds-kompis Steve hadde fortalt at det tidvis har vært et anstrengt forhold mellom de to, og kanskje var det dette som nå fikk utløp. Jeg fikk uansett snart kjøpt meg en billett til £25, og før jeg entret arenaen, fant jeg også en programselger som ga meg et eksemplar av dagens program i bytte mot £3. En svipptur innom klubbsjappa fikk vente til etter kamp.

De som begynner å bli såpass godt voksne at de husker tilbake til en tid da engelsk toppfotball var langt morsommere og og fortsatt hadde massevis av sjarm,, vil kanskje smilende (om man da ikke er Leeds-supporter) minnes bildene av Sunderland-manager Bob Stoke som løpet jublende over Wembley-matta i sin karakteristiske Trilby-hatt etter den sensasjonelle FA Cup-triumfen over Leeds United i 1973. Dette er fortsatt den siste store tittel Sunderland har sikret seg, men tilbake i de riktig gamle dager var det langt mer sølvtøy som havnet der oppe i nordøst. Klubben ble i 1879 stiftet under navnet Sunderland & District Teachers, og var som navnet sier faktisk en klubb for lokale lærere. Man åpnet dog raskt for også andre, og et meget slagkraftig lag ble etter hvert bygget opp – ikke minst takket være import av skotske spillere. Navnet hadde for lengst blitt forkortet til Sunderland AFC da de sommeren 1890 ble valgt inn i Football League på bekostning av Stoke City.

Ligaens grunnlegger William McGregor kalte laget «The Team of All Talents» etter at de hadde beseiret hans Aston Villa 7-2, og allerede i sin andre sesong i Football League sikret Sunderland seg sin første ligatittel våren 1891 – en tittel de forsvarte sesongen etter. Nye ligatitler fulgte i 1895, 1902 og 1913, og Sunderland var fortsatt et godt lag da man startet opp igjen etter første verdenskrig, men måtte vente til 1936 før de vant sin sjette ligatittel. Faktisk er dette siste gang et lag i stripete drakter har vunnet den engelske ligaen! Året etter vant klubben sin første FA Cup med finaleseier 3-1 over Preston North End. Etter andre verdenskrig var ikke Sunderland like sterke, og en imponerende periode på 68 år i toppdivisjonen endte med nedrykk i 1958.

Siden den gang har de rykket opp og ned mellom de to øverste divisjonene et utall ganger, men det var som andredivisjonslag at de i 1973 spilte seg frem til finalen i FA Cupen. Motstander Leeds United var Englands sannsynligvis beste lag på den tiden, og de fleste eksperter var overbevist om at dette ville bli ren plankekjøring. Men med 100 000 på tribunene sendte Ian Porterfield andredivisjonslaget i føringen, og da Sunderland-keeper Jimmy Montgomery i andre omgang leverte en vanvittig dobbelt-redning verden kanskje aldri har sett maken til, seiret etter hvert David over Goliat. Etter dette har det vært få titler å feire, og det nærmeste man har vært er to tapte finaler – 0-1 for Norwich City i ligacupen i 1985, og deretter 0-1 for Liverpool i FA Cupfinalen i 1992. Den ene sesongen man tilbragte på nivå tre i 1987/88 står som klubbens sportslige bunnivå, men de tok seg tilbake til toppdivisjonen igjen, og har i perioder fortsatt sin heistilværelse; senest med nedrykk fra Premier League i våres.

Jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på Sunderlands gamle hjemmebane Roker Park, men da den hersens Taylor-rapporten etter Hillsborough-tragedien ble lagt frem i 1990, vurderte Sunderland-styret snart å bygge nytt stadion snarere enn å forsøke en vanskelig ombygging. Dermed ble Stadium of Light bygget, og etter 99 år på Roker Park kunne de i 1997 flytte inn på det som da høstet mange lovord som et storslått stadion. Man kan ikke benekte at det er storslagent og funksjonelt sett et flott, moderne stadion som garantert tjener klubben bedre i disse dager enn hva Roker Park ville gjort, men likevel blir det for min del litt kjedelig og karakterløst, og igjen er det denne følelsen at man like gjerne kunne befunnet seg hos Southampton, Middlesbrough, Derby County, Coventry City etc – i hvert fall om det ikke hadde vært for fargen og påskriften i setene og det faktum at Stadium of Light er en del større enn de andre nevnte. Min personlige favoritt-detalj ved anlegget befinner seg på utsiden, og det er den artige statuen av Bob Stokoe.

Tribunene har navn etter kompassretningene, og jeg hadde sikret meg plass på kortsiden South Stand. Bak motsatt mål har North Stand sammen med langsiden West Stand en etasje mer enn de to øvrige, og er dermed noe høyere. Jeg hadde åpenbart blingset voldsomt da jeg med ti minutter til avspark tok meg innenfor og befant meg på West Stand, men heldigvis kunne jeg uhindret ta meg rundt på «gangveien» slik at jeg kom meg over på South Stand, der jeg faktisk hadde plass. Derfra kunne jeg speide over på Leeds-supporterne som befant seg på en fullpakket øvre del av North Stand, og min Leeds-kompis Steve, som med nød og neppe hadde klart å sikre seg en borte-billett, var et eller annet sted der oppe sammen med noen kompiser. Det hadde visst vært voldsomt rift om de 2 900 bortebillettene, og Sunderland skal ifølge Steve ha avvist å gi de flere billetter. Det er litt snodig all den tid fremmøtet denne dagen var skuffende svakt etter forholdene, for etter hvert skulle det vise seg at det offisielle tilskuertallet var 31 237 i et stadion med kapasitet på 49 000 – og da ser jeg slett ikke bort fra at man også har talt med noen sesongkortinnehavere som kanskje hadde bestemt seg for heller å se kampen for TV, for det var meget glissent mange steder.

De som hadde møtt opp og befant seg i den harde kjerne av hjemmesupportere på South Stand gjorde i hvert fall sitt ytterste for å skape stemning, og snart var det klart for avspark i en kamp mellom to lag som begge sto med 5 poeng etter tre serierunder. En ekstra spiss på kampen var det kanskje også at Sunderland nå ble ledet av den tidligere Leeds-manageren Simon Grayson, og det var hans nye klubb som startet best. Lewis Grabban var akkurat litt for sent frempå for å kunne styre et innlegg i mål, og James Vaughan hadde deretter flott skuddlege til å sende The Black Cats i føringen om det ikke hadde vært for en oppofrende blokkering fra Pontus Jansson som kastet seg foran skuddet som virket ha retning mot mål. Snaut tjue minutter var spilt da hele stadionet nok trodde at Lewis Grabban skulle score.

Han fikk en fin pasning, dro av en mann og plasserte ballen forbi Leeds-keeper Felix Wiedwald, men Leeds-forsvarer Liam Cooper hadde kommet seg tilbake på streken og fikk nok av kraniet på ballen til å heade den i tverrliggeren og ut i Leeds-keeperens trygge favn. Det var kanskje et lite vendepunkt, for Sunderland hadde dominert frem til det, men kun et minutts tid senere lå ballen i hjemmelagets nett. Lamine Kone hang overhodet ikke med da Ezgjan Alioski spilte gjennom Samuel Sáiz som plasserte ballen forbi hjemmekeeper Jason Steele. 0-1 totalt mot spillets gang, men nå endret kampen karakter, for Sunderland hadde hatt sin beste periode, mens Leeds nå virket skumlere når de kom fremover. Lee Cattermole fikk likevel testet Leeds-keeperen med et langskudd før lagene gikk i garderoben med 0-1 på resultattavla.

Andre omgang fortsatt der den første hadde sluttet; med et plutselig tannløst Sunderland som var totalt ugjenkjennelige sammenlignet med kampens første tjue minutter, og et Leeds som virket å stadig spille på seg mer selvtillit. Alioski hadde en kanon av et frispark som gikk rett på Sunderland-keeperen som gikk bokset unna. Med et kvarters tid igjen ble Sunderland kontret i senk, og et hardt innlegg fra målscorer Sáiz virket litt for hardt og høyt, men Stuart Dallas kom seg på et eller annet vis over ballen og fikk headet inn 0-2 fra bakre stolpe. Det var liten tvil om at dette var game over, for det virket nå ikke som om Sunderland ville klare å score om de så spilte hele kvelden. Det hadde de da heller ikke klart da dommeren blåste av, selv om Billy Jones når sant skal sies var nære på da han avsluttet i nettveggen helt på tampen. Dermed 0-2, og jeg forlot Stadium of Light med en følelse av at dette kanskje kan være Leeds United sin sesong.

Etter kampslutt gikk jeg rundt til klubbsjappa som ganske riktig fortsatt holdt åpent, og der fikk jeg sikret meg en pin til min samling. Etter Sunderlands hjemmekamper opererer metroen med et system der det kun er nordgående tog mot Newcastle som stopper ved stasjonen Stadium of Light, og kun sørgående tog som stopper ved St. Peters. Det var uansett såpass folksomt med lange køer at jeg bestemte meg for å i stedet spasere over broen Wearmouth Bridge inn til Sunderland sentrum. Jeg hadde nemlig ikke spist siden frokost, og nå var jeg skrubbsulten, så da jeg kom over på sørsiden av elven Wear, satt jeg kursen mot Wetherspoons-puben The William Jameson, der jeg visste at jeg i hvert fall ville få servert et måltid. Dessverre ble den tilhørende pinten servert i plastglass, men slikt får man vel tåle.

Etter å ha fått litt mat i skrotten, gikk jeg den korte veien til Sunderland jernbanestasjon for å ta toget opp til Newcastle. Jeg rakk akkurat 20.39-toget som brukte 25 minutter på ferden, og jeg unnet meg en pint på The Centurion mens jeg ventet på neste buss som skulle frakte meg tilbake til min base ved Royal Hotel i Dunston. Der var det liv i lokalene, og tydeligvis en stor privat fest i et av rommene, og før jeg trakk meg tilbake lot jeg meg friste til å ta en siste pint eller to mens jeg kikket litt nøyere i dagens kampprogrammer. Det hadde vært en begivenhetsrik dag der høydepunktet var besøket hos Percy Main Amateurs, og jeg var på langt nær ferdig med hverken nordøst eller Newcastle-området for denne turen, selv om ferden dagen etter ville bringe meg litt sørover igjen for en stakket stund.

English ground # 429:
Sunderland v Leeds United 0-2 (0-1)
Championship
Stadium of Light, 19 August 2017
0-1 Samuel Sáiz (21)
0-2 Stuart Dallas (76)
Att: 31 237
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £2,49

Next game: 20.08.2017: Quorn v AFC Mansfield
Previous game: 19.08.2017: Percy Main Amateurs v Quorn

More pics

Lørdag 19.08.2017: Percy Main Amateurs v Wallington

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg var allerede dagen før klar over at jeg ville få en enda litt tidligere start på lørdag morgen, og ikke minst en noe mer kronglete reisevei på den lange ferden opp til Newcastle. Da jeg i løpet av fredagen hadde tatt en ny sjekk av reiseruten, så jeg nemlig at det var satt opp buss for tog mellom Norwich og Peterborough denne helgen, og dermed valgte jeg å komme meg opp ekstra tidlig for å komme meg med en tidligere avgang og forhåpentligvis unngå å miste forbindelsen fra Peterborough i tilfelle forsinkelser. Det viste seg i stedet at de to timene og ti minuttene som var «beregnet» åpenbart var et meget forsiktig anslag som tok stor høyde for nettopp forsinkelser, og bussen endte opp med å kun bruke en time og 35 minutter til Peterborough, slik at jeg plutselig hadde god tid der før jeg til og med kom meg på et tidligere tog nordover enn planlagt.

Overnatting i Newcastle sentrum var dyrt denne dagen, og jeg hadde måttet punge ut med minst det dobbelte eller tredobbelte av de £40 jeg endte opp med å betale for kost og losji ved Royal Hotel i Dunston-området av Gateshead. Bussruta Red Kite 47 brukte i underkant av ti minutter på å frakte meg fra Newcastle stasjon til holdeplassen rett utenfor dette etablissementet, der jeg like etter klokka 12 entret i håp om å kunne få sjekke inn – eller i hvert fall få slenge fra meg bagasjen – nesten en time før opprinnelig innsjekkingstid. Det viste seg å ikke være noe problem, og jeg ble raskt sjekket inn før jeg etter kort tid gikk ut igjen for å ta bussen tilbake til Newcastle sentrum. Deretter var det bare å ta metroen vestover fra Monument til Percy Main, hvor Percy Main Amateurs spiller sine hjemmekamper på Purvis Park, kun et steinkast eller to unna metrostasjonen.

Percy Main er opprinnelig en liten landsby som nå i stor grad for lengst har blitt spist opp av nabobyen North Shields i øst, som igjen har blitt en del av ‘stor-Newcastle’. Vi befinner oss altså i grevskapet Tyne & Wear, omtrent en mil øst for sentrale Newcastle – på den nordlige bredden av elven Tyne, og rett ved den nordlige enden av Tyne-tunnelen som var faktisk var sentral i mine kampplaner denne dagen. Jeg hadde nemlig tenkt meg videre til TV-kamp med sen kampstart i Sunderland, og hadde derfor tenkt å la en taxi frakte meg over elven og til en av metrostasjonene der for å spare tid sammenlignet med å dra innom sentrale Newcastle og bytte metro der for så å dra utover igjen på den sørlige siden. Men først var det duket for det som for meg var dagens klare høydepunkt; nemlig kampen mellom Percy Main Amateurs og Wallington i Northern Alliance Premier Division.

Avspark i denne kampen var klokka 14.30, og det var med rundt tre kvarter til avspark at jeg tok meg inn inngangspartiet som går gjennom klubbhuset og betalte mine £2 i inngangspenger. Etter at de lokale først nok undret seg litt over hva dette var for en fremmedkar, fikk jeg en varm velkomst. En bunke med kampprogrammer var også en gledelig bonus, og for 50p kjøpte jeg et eksemplar før jeg bestemte meg for å kjøpe med et ekstra til en samler jeg kjenner. Ytterligere £3 ble byttet mot en pin til min samling, etter at jeg også hadde fisket opp £1,50 for en boks Strongbow. Under en samtale med en av klubbrepresentantene fant de omsider ut av hvor jeg hadde kommet fra, og nå ville klubbens programredaktør gjerne ha et kort intervju så han kan kunne lage en liten sak om mitt besøk i neste program. Selv om jeg var noe usikker på hvor interessant det ville være for leserne, kunne jeg selvsagt ikke si nei til det.

Percy Main Amateurs ble i 1919 stiftet av en gruppe soldater som kom hjem fra første verdenskrig, og da de ble med i Northern Amateur League, debuterte de med å vinne ligaen i sin første sesong. I løpet av 1920-årene ble denne ligaen vunnet hele fem ganger, samtidig som de gjorde de godt i flere lokale cuper. I 1929/30-sesongen tok de seg også helt til kvartfinalen i den prestisjetunge FA Amateur Cup. Etter dette fulgte et mellomspill i Tyneside Senior League før de var tilbake i Northern Amateur League. Etter ytterligere to ligatitler der, tok de i 1968 plass i Northern Alliance, der de åpenbart har holdt seg siden. Northumberland Amateur Cup-titler i 1968, 1970 og 1971 ble fulgt opp med seier i Northern Alliance League Cup da Bedlington Terriers ble slått i finalen året etter.

Klubben hadde en god periode på begynnelsen av 1980-årene, og vant Northern Alliance-tittelen i både 1981 og 1982, og fulgte året etter opp med en andreplass samtidig som de spilte seg helt frem til femte runde av FA Vase. Etter dette gikk det litt tyngre, og i 1991 måtte de ta turen ned i ligaens Division One. De var tilbake i toppdivisjonen i 1999, men rykket i 2006 ned igjen. Siden den gang har de rykket opp og ned ved flere anledninger, men har nå vært tilbake i ligaens øverste divisjon siden 2015, og en av de lokale mente at man igjen vil være fornøyd med å konsolidere og holde nedrykkssonen på avstand. Derfor håpet han at de kunne sikre seg sesongens første seier når Wallington nå kom på besøk denne lørdagen.

Purvis Park het opprinnelig Middle Row Park, men ble i 1996 omdøpt til ære for Ian Purvis, som hadde tjent klubben i over 50 år som både spiller, klubbsekretær og formann. Fotballbanen ligger rett ved siden av den lokale cricketklubben, men de to klubbene har egne fasiliteter og hvert sitt klubbhus og inngangsparti, og banene er adskilt av en hekk. Det aller meste av fotballbanens fasiliteter er å finne på langsiden der man også finner klubbhuset. Dette står på banehalvdelen nærmest cricketbanen, og har et overbygg som langs hele dets front gir tak over hodet til tilskuerne som velger å se kampen herfra. Her står man opphøyet fra gressmatta, og spillerne må på sin vei fra garderobene gå ned noen trapper når de skal innta banen. Videre bortenfor dette har man fortsatt et platå der det er hard standing som gjelder.

De øvrige sidene virker ikke å være ment for tilskuerne, men i det høye gresset (og villnisset) på bortre langside hadde min groundhopper-kompis Lee Stewart fortalt meg at det skjulte seg en mengde hagegnomer. Temmelig snodig, men det viste seg å stemme. En cricketkamp var allerede i gang på banen ved siden av, og noen av aktørene der skulle i løpet av kampen benytte pauser i spillet til å kikke rundt hekken for å se på fotballkampen, samtidig som et par av tilskuerne vandret litt frem og tilbake. Percy Main hadde tapt sine to første kamper, borte mot Ashington Colliers og borte mot regjerende mester Killingworth Town. Også Wallington hadde tapt begge sine kamper – begge hjemmekamper – mot Seaton Delaval og Birtley Town.

Etter mitt besøk hos Seaton Delaval Amateurs tre dager tidligere, var jo dette min andre kamp i Northern Alliance. Igjen hadde jeg fått høre hvordan dette nå er en temmelig åpen divisjon som ikke lenger domineres av én klubb, men selv om Killingworth Town er tittelforsvarer og slo Percy Main i forrige kamp, ga min samtalepartner uttrykk for en følelse av at de muligens er noe svekket, og han hadde ikke latt seg imponere eller avskrekke selv om Percy Main fikk 0-3 i sekken. Igjen var det klubber som Birtley Town, Seaton Delaval Amateurs og Newcastle University som ble nevnt som tittelutfordrere, mens han også advarte mot et Ashington Colliers som mange synes å ha god tro på denne sesongen. Men nå hadde jeg da jeg leste i dagens kampprogram sett en urovekkende sak angående Percy Main Amateurs.

Det viser seg nemlig at klubbhuset er i så dårlig forfatning at det ikke lenger anses som levedyktig, og det kreves dessverre rivning og bygging av et nytt klubbhus. Av en eller annen grunn anser klubben det ikke mulig å fortsette driften uten at så skjer, og mener at man i så fall vil kunne bli tvunget til å legge ned driften. De hadde hatt ekspertise på befaring og fått et prisoverslag som jeg mener de sa var £150 000. Det er kanskje en ukelønn for en gjennomsnittlig Premier League-diva, men en aldeles vanvittig formue for en klubb som Percy Main Amateurs, selv om de har startet en innsamlingsaksjon. Håpet er kanskje at de lokale myndigheter kan bistå, og det er nok derfor klubben forsøker å tegne et bilde av det som også skal bli et community center med diverse tilbud for lokalbefolkningen.

Det høres kanskje ikke spesielt sjarmerende ut, men det vil være særdeles trist om klubben skulle opphøre å eksistere. Selv om det dessverre kun er en dråpe i havet, donerte jeg derfor £20 til saken, selv om den aktuelle klubbrepresentanten forsøkte å presse seddelen tilbake i lommeboka mi. Jeg fikk overtalt ham til å ta imot ved å foreslå at han til gjengjeld kunne sende meg et eksemplar av neste program der saken om mitt besøk skulle figurere, og etter at han også insisterte på å få spandere min neste Strongbow, kom vi til slutt til en enighet. Nå var det uansett på tide å rette oppmerksomheten mot kampen, og med ny forsyning av gyllen nektar fra Herefordshire kunne jeg gå for å spore opp lagoppstillingene for deretter å ta oppstilling i påvente av at spillerne skulle innta banen.

Percy Main Amateurs startet best, og fikk belønning i det 14. minutt da Jonathan Storey rundet keeper og fra skrått hold satt ballen i mål via en forsvarer som desperat forsøkte å avverge helt inne på streken. Dermed 1-0, og fem minutter senere sendte vertenes Jacob Forster i vei et godt skudd som dog duppet akkurat litt for sent. Ytterligere to minutter frem i tid ble et innlegg nesten styrt i eget mål av en borteforsvarer, men Wallington slapp med skrekken, og etter dette jevnet det seg ut før gjestene også tok over. 25 minutter var passert da Percy Main-keeper Robert Rodgerson måtte i aksjon på et skudd som fikk en lei sprett, og drøyt ti minutter senere måtte han kapitulere da kaos og flipperspill i feltet endte opp med at John Paxton fikk vende opp, avslutte i mål og utligne til 1-1, som også var stillingen ved pause.

Hjemmemanager Richard Nugent var visst fortsatt på ferie i Skottland, og kanskje kunne de behøvd ham nå, for Wallington fortsatte etter pause å presse på. Spesielt deres nr 10, Jordan Nellis, var enorm og utmerket seg som banens klart beste der han var et konstant problem for hjemmelaget. Likevel var det vertene som nesten gikk i ledelsen på en kontring åtte minutter ut i omgangen. Jonathon Storey ble spilt alene gjennom og forsøkte å lobbe over en utrusende keeper, men avslutningen gikk også like utenfor stolpen. En time var spilt da Jordan Nellis gikk i bakken inne i feltet, og selv om det fra min posisjon kanskje så noe enkelt ut, var dommeren langt bedre plassert da han markerte for straffespark til gjestene. Ben Fenwick gjorde ingen feil, og det sto nå 1-2.

Fem minutter senere var Jordan Nellis igjen på farten og kom seg til avslutning fra skrått hold, men Percy Main-keeperen vartet opp med en god redning. Derfra gikk hjemmelaget rett i angrep, og dommeren blåste for straffespark og delte ut et rødt kort for det som så ut som en hands inne i Wallington-feltet. Det var en gyllen mulighet for hjemmelaget, men så presterte man å brenne straffesparket. Helt på tampen hadde hjemmelagets innbytter Stewart Wright en heading på mål som tvang frem en god redning, og sekunder senere reddet en forsvarer inne på streken, slik at det endte med 1-2 og borteseier.

Det var tross alt ikke helt ufortjent slik som det utviklet seg, men hjemmelaget bør også kunne ta med seg visse positive ting fra denne kampen, for de startet godt frem til snaut halvveis i første omgang. For min del gjensto det bare å takke for meg og ønske lykke til videre i sesongen før jeg tok farvel med Percy Main Amateurs og gikk for å sette meg i den ventende drosjen på utsiden. Drosjekusken hadde faktisk aldri hørt om Brockley Whins og metrostasjonen der, hvor jeg ifølge min slu plan ville hoppe på metroen mot Sunderland og således rekke et tidligere tog, men jeg klarte etter hvert å finne frem en adresse rett ved metrostasjonen slik at han fant frem dit etter å ha krysset over til sørsiden av elven Tyne ved hjelp av Tyne-tunnelen. Og således var jeg på god vei til dagens andre kamp…

English ground # 428:
Percy Main Amateurs v Wallington 1-2 (1-1)
Northern Alliance Premier Division
Purvis Park, 19 August 2017
1-0 Jonathon Storey (14)
1-1 John Paxton (35)
1-2 Ben Fenwick (pen, 61)
Att: 43 (h/c)
Admission: £2
Programme: 50p
Pin badge: £3

Next game: 19.08.2017: Sunderland v Leeds United
Previous game: 18.08.2017: Sheringham v Watton United

More pics

Fredag 18.08.2017: Sheringham v Watton United

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var to trøtte individer som våknet etter å ha fått altfor lite søvn, men vi hadde begge en tidlig start. Min venninne Kay skulle på jobb og måtte gå hjemmefra klokka 07.15, mens jeg hadde en lang reise foran meg og hadde blinket meg ut 07.25-toget fra Thatto Heath. Kay hadde bestilt taxi for meg til klokka 07.10, og etter å ha tatt farvel med henne ble jeg skysset ned til jernbanestasjonen for å finne ut at toget var fem minutter forsinket. Ved Wigan North Western rakk jeg likevel å kjøpe meg en frokost-toast før jeg satt meg på 08.09-toget til London Euston og unnet meg litt mer søvn på veien dit ned. Jeg hadde dog fortsatt et stykke reisevei igjen, og etter å ha tatt meg til London Liverpool Street, lot jeg 11.00-toget frakte meg til Norwich, der toget ankom i henhold til ruteplanen klokka 12.50. Rett rundt hjørnet ligger Central Hotel med en fin beliggenhet langs elven Wensum, og jeg hadde betalt £40 for overnatting der. En trivelig vert fikk raskt sjekket meg inn og vist meg til mitt rom i en annen bygning et par hus nedenfor, og jeg fikk slengt fra meg pikkpakket og pustet ut litt før jeg igjen var på farten. Jeg skulle nemlig videre, for Norwich var kun valgt som en praktisk base for å gjøre det mulig å komme frem til Newcastle i tide dagen etter. Kveldens kamp skulle nemlig foregå i Sheringham, og nå skulle jeg ha 13.45-toget dit opp.

Sheringham er endestasjonen for den såkalte Bittern Line fra Norwich, og toget bruker omtrent en time på turen opp til Sheringham, som ligger helt oppe på nordkysten av Norfolk. Sheringham er en by med snaut 7 500 innbyggere, og i disse dager er den nok mest kjent som en turistdestinasjon. Opprinnelig var det to landsbyer – Lower Sheringham og Upper Sheringham – og fiske var sammen med landbruk den klart viktigste næringsveien. Jernbanens ankomst var også viktig i den forstand at den gjorde det enklere å frakte fisk, krabber, hummer etc til markedene andre steder. Fiske er det fortsatt her, men nå har man altså også turismen å leve av. I tillegg til å være endestasjon for jernbanens Bittern Line, opererer også museumsjernbanen North Norfolk Railway mellom Sheringham og Holt, og dette var grunnen til at jeg hadde stresset opp til Sheringham såpass tidlig; for å rekke dagens siste avgang med damplokomotiv klokka 15.30. Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å ta med meg laderen fra hotellet, så jeg benyttet ventetiden til å stikke bort på den store Tesco-sjappa (som de for øvrig kjempet 14 år i rettsapparatet for å få bygge) for å få tak i en ny lader til min stakkars mobil som har blitt svært så strømhungrig. Med det unnagjort var jeg klar for en liten koselig utflukt med gammeldags tog.

£12,50 ble betalt, og etter at toget hadde tøffet seg inn på perrongen og damplokomotivet hadde fått snudd, kunne jeg snart la meg frakte de 25 minuttene til Holt langs den idylliske linjen som kalles Poppy Line. Jeg vurderte å unne meg dagens første pint mens man klargjorde for returen, men brukte i stedet halvtimen ved Holt stasjon på å kikke meg litt rundt og studere en slags utstilling de har i en gammel jernbanevogn der. Turen tilbake til Sheringham gikk noen minutter raskere, og etter denne fine lille utflukten var det på tide å utforske Sheringham nøyere. Etter å ha trasket nedover mot vannet i en strøm av turister, falt valget på The Lobster da det var på tide å få seg en pint og et lite måltid, og siden jeg fikk satt telefonen på ladning bestilte jeg også et glass til mens stakkaren fikk seg litt sårt tiltrengt energi. Turen gikk deretter videre til The Two Lifeboats et lite steinkast unna, helt nede ved strandpromenaden, der det var mer travelt med turister. Etter å ha fått skrevet og postet et par postkort rakk jeg sannelig også å kikke raskt innom museet The Mo, der jeg kunne lære mer om byens historie og beskue noen av byens opprinnelige livbåter, før det omsider var på tide å spasere utover mot kveldens kamparena.

Fra jeg igjen passerte byenes togstasjon tok det meg et snaut kvarter å gå ut til fotballklubbens hjemmebane Weybourne Road – eller The Recreation Ground, som selve banen kanskje egentlig heter. Sheringham FC ble stiftet i 1897, men jeg er i hvert fall ikke kar om å fortelle særlig mye om hva de foretok seg i sine første tiår. Det som er på det rene er at de i hvert fall i en periode fra 1947 var fast innslag i FA Cupen. I løpet av de neste 15 sesongen klarte de imidlertid kun å vinne én av sine kamper i denne gjeve cupturneringen. Sheringham vant våren 1970 sin første ligatittel i Anglian Combination, men har siden den gang spilt i omtrent alle den ligaens divisjoner. Et par år etter årtusenskiftet var de å finne helt nede i Division Three da de i 2003 sikret seg opprykk ved å vinne divisjonstittelen. Det var starten på en opptur som endte med tre strake divisjonstitler og opprykk for klubben som dermed var tilbake i Premier Division. Der etablerte de seg umiddelbart på øvre del av tabellen, og i 2009 vant de sin andre og foreløpig siste ligatittel i Anglian Combination.

Det viste seg imidlertid vanskelig å følge opp, og etter noen litt tyngre sesonger endte Sheringham våren 2015 som jumbo og måtte ta turen ned igjen i Division One, der de fortsatt befinner seg. Det skal også nevnes at Sheringham tre ganger har vært tapende finalist i Norfolk Senior Cup, og det i seg selv er ingen dårlig prestasjon når man vet at klubber som Kings Lynn (og senere Kings Lynn Town) og ungguttene til Norwich City er blant klubbene som gjerne deltar der, sammen med et lite kobbel av Eastern Counties League-klubber. Angående det siste, kan det jo for de uinnvidde fortelles at Anglian Combination er en feederliga for nettopp Eastern Counties League, og ligaens Division One der Sheringham befinner seg er ensbetydende med non-league step 8 (eller nivå 12 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien). Jeg fikk betalt meg inn med £3 og ble samtidig fortalt at de ikke var noe kampprogram ved denne anledning (skjønt jeg vet de hadde det i samme divisjon forrige sesong), og med det gikk jeg for å få meg en forfriskning i klubbens bar i et bygg på utsiden av selve banen.

Baren viste seg å være folketom og stengt, men en av jentene ved inngangspartiet til banen kom ilende til for å følge med opp og servere meg en boks Strongbow. Jeg er dessverre ikke kar om å huske hva slags funksjon han hadde i klubben, men jeg kom etter hvert i prat med Paul Belton som ønsket meg hjertelig velkommen på et vis typisk for dette nivået av non-league. Han var en interessant samtalepartner som også mente (og håpet) at Sheringham denne sesongen vil kunne kjempe om divisjonstittelen og opprykk tilbake til Premier Division. Klubbens hjemmebane domineres av sin eneste tribune, og det er en flott og etter forholdene stor affære på bortre langside som sikkert kan gi plass til et par hundre tilskuere. Ellers er man rundt banen for øvrig henvist til å stå under åpen himmel, gjerne med kun gresset som underlag under føttene. De har dog flomlys, og dermed skal det nok ikke mye arbeid til for å få anlegget godkjent for ECL en gang i fremtiden, men med Sheringhams geografiske plassering er det kanskje heller tvilsomt om det er ønskelig med de økte reiseutgiftene det vil medføre.

Sheringham hadde sesongåpnet tre dager tidligere med 1-1 og poengdeling hjemme mot Hindringham, mens Watton United hadde fått 1-4 i sekken på besøk hos Mundford, og Paul håpet nå på å kunne innkassere sesongens første trepoenger. The Shannocks startet i hvert fall bra, og etter kun et drøyt minutt snappet Chris Fuller opp et tilbakespill, men hans avslutning gikk like utenfor Watton-målet. I det niende minutt var vertene enda nærmere et ledermål da en av deres spillere headet et frispark i stolpen. Etter et drøyt kvarter fikk gjestene sin første gode sjanse, men avslutningen ble blokkert, og få minutter senere åpnet hjemmelaget scoringsprotokollen. Det ble flipperspill i feltet etter en corner, og Shannocks-kaptein Shane Cox headet inn 1-0. En halvtime var spilt da hjemmekeeper Nathan Lomax måtte i aksjon med en god redning på et skudd fra skrått hold, og på den påfølgende corneren ble han reddet av sin forsvarer Phil Sands som reddet på streken da Craig Burton avsluttet på mål.

Gjestene hadde en god periode akkurat nå, og et par minutter etter skjøt John Dack like utenfor. Hjemmelaget var imidlertid farlige med en Chris Fuller som skapte problemer for borteforsvaret. Igjen snappet han opp et tilbakespill og dro denne gang av en mann før han avsluttet, men nok en gang gikk ballen utenfor stolpen. Med snaut fem minutter til pause fikk han imidlertid nettkjenning da han ble spilt fri på høyrekanten, dro av to mann og plasserte ballen i bortre hjørne bak Watton-keeper Matthew Colly. Dermed sto det 2-0 da lagene tok seg en kort pause. Paul Belton hadde for øvrig kommet bort til meg med de to lagoppstillingene tidlig i omgangen, og mens jeg hentet meg en ny boks Strongbow kom han igjen bort for å overrekke meg noe. Han hadde kanskje fått med seg at jeg var på jakt etter en pin til min samling, og siden de ikke hadde noen for øyeblikket, var det absolutt ingen dårlig erstatning å bli forært en Sheringham-drakt! Jeg ble fortalt at jeg nå var klubbens nummer 15, og så at det ganske riktig stemte, samtidig som jeg håpet de ikke ville få bruk for meg som innbytter.

Videre insisterte Paul på å gi meg skyss til togstasjonen etter kamp, og dette viser bare nok en gang hvor fantastisk man blir tatt imot og tatt vare på hos mange av disse klubbene. Først var det jo selvsagt én omgang til som skulle spilles, og i andre omgangs åttende minutt reduserte John Dack til 2-1 fra 12 yards etter at bortelaget ble tildelt straffespark. Et eventuelt fornyet håp ble umiddelbart knust da Sheringham stormet rett i angrep og Jack Crane gjenopprettet tomålsledelsen. Snaut ti minutter senere føltes det som om kampen var endelig avgjort da Ash Davis satt inn 4-1. Sheringham klarte seg i det hele tatt godt uten sin nye nummer 15, og resten av kampen ble egentlig en transportetappe. I kampens nest siste ordinære minutt noterte Chris Fuller seg også for sitt andre for kvelden da han fastsatte sluttresultatet til 5-1 foran et publikum som jeg talte meg frem til å være 68 i tallet.

Jeg hadde ikke dårlig tid – i hvert fall ikke siden Paul skulle svippe meg tilbake til stasjonen, og slo etter kamp av en prat med ytterligere representanter for de to klubbene og et par andre fremmøtte før jeg takket for meg og gjorde noe jeg ble advart mot som barn; nemlig å gå inn i en bil med en fremmed mann. Paul hadde heldigvis ikke onde hensikter, og da han slapp meg av kunne jeg bare takke aller nådigst for en fantastisk mottakelse og gjestfrihet før jeg tok plass på 22.17-toget tilbake til Norwich. Selv om dette ikke var siste tog for kvelden, var det nokså fullt av feststemte mennesker – ikke minst etter at en mengde slike kom på i Cromer, der det denne helgen vel var Cromer Festival. Da passet det dårlig at togets eneste toalett var ute av drift, men konduktøren kunne meddele over høyttaleranlegget at han hadde snakket med Norwich stasjon og bedt de holde toalettene åpne lenger enn vanlig stengetid klokka 23, så da vi ankom Norwich var det en mengde personer som med full blære styrtet mot toalettene. Selv hadde jeg en tidlig start dagen etter, så jeg trakk meg umiddelbart tilbake til mitt krypinn.

English ground # 427:
Sheringham v Watton United 5-1 (2-0)
Anglian Combination Division One
Weybourne Road, 18 August 2017
1-0 Shane Cox (19)
2-0 Chris Fuller (40)
2-1 John Dack (pen, 53)
3-1 Jack Crane (54)
4-1 Ash Davis (63)
5-1 Chris Fuller (89)
Att: 68 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 19.08.2017: Percy Main Amateurs v Wallington
Previous game: 17.08.2017: St. Helens Town v Abbey Hulton United

More pics

Torsdag 17.08.2017: St. Helens Town v Abbey Hulton United

Jeg har et par faste steder for inntak av frokost når jeg overnatter i Newcastle, men denne gang valgte jeg bort både en enorm full english ved The Butterfly Cabinet og en full scottish med haggis på Newcastle stasjon for å i stedet nøye meg med et smørbrød fra Sainsburys før jeg satt meg på 10.24-toget til Carlisle. Jeg hadde nemlig planer om å slå i hjel litt tid med et måltid i Wigan, og valgte dessuten ruten om Carlisle heller enn å unnagjøre togbytter i York og Manchester. Det var ikke voldsom forskjell i tid, og linjen mellom Newcastle og Carlisle er nokså koselig, så det var greit med litt avveksling. I Carlisle valgte jeg til og med å la første tog sørover til Wigan gå uten meg, og unnet meg en pint Symonds ved The Griffin utenfor stasjonen. Årsaken til det bedagelige tempoet jeg forflyttet meg på, var at jeg skulle besøke min venninne i Thatto Heath, der hun ikke regnet med å være ferdig på jobb før en gang etter klokka 18 eller muligens til og med 19. Da jeg omsider kom meg ned til Wigan, valgte jeg som planlagt å benytte meg av Wetherspoons-kjedens faste torsdags-innslag, ‘Curry Club’, og etter en Beef Madras kunne jeg etter hvert sette meg på toget igjen ved Wigan North Western, klar for siste etappe til Thatto Heath.

Vertskap for kveldens kamp skulle være St. Helens Town, som etter lange forsinkelser endelig skulle spille sin første kamp på sitt nye anlegg etter flere år i eksil, men det hadde vært voldsomt drama i kulissene da de først helgen før hadde fått godkjent banen for spill i North West Counties League. Heldigvis hadde klubbrepresentanten Andy Langley holdt meg løpende orientert om utviklingen, og jeg kunne etter hvert trekke et lettelsens sukk over å slippe å endre torsdagsplanene. Nå var det spørsmålet hvorvidt min venninne ville bli ferdig på jobb tidsnok til å kunne bli med på kamp, som jeg hadde foreslått. Samtidig hadde hun glemt å legge ut nøkkelen, slik at hun uansett måtte stikke en svipptur hjemom for å slippe meg inn. Da jeg rett utenfor hennes bopel hoppet av buss nummer 33 fra Thatto Heath stasjon, var hun derfor allerede til stede for å ønske meg velkommen. Hun stakk snart av gårde igjen, men fortalte at hun ville være tilbake i 18-tiden, om drøyt to timer. Derfor stakk jeg en tur ned til hennes lokale pub The Boar’s Head for å se over kommende dagers planer over en pint med Strongbow Cloudy Apple.

Som om ikke den tidlige curry-middagen i Wigan noen timer tidligere var nok, hadde sannelig også min venninne Kay bestemt seg for å bestille curry, og ba meg ta en kikk på menyen til en lokal indisk restaurant. Jeg hadde ikke før satt meg ned med min andre pint før hun sendte meg melding og spurte om jeg kunne stikke opp og motta maten i 17.45-tiden i tilfelle den kom tidlig. Idet jeg rundet hjørnet sto ganske riktig sjåføren og banket på døra, og det gikk ikke lang tid før Kay kom slik at vi kunne bestille taxi til 18.45 og få i oss litt mat. Med en enorm porsjon og verdens største naan-brød hadde jeg nå problemer med å sette til livs min Lamb Madras, og etter å ha trøkket ned rundt halvparten var jeg klar for å komme meg på kamp. Det tok drosjekusken snaut ti minutter å orientere seg frem til sportskomplekset ved Ruskin Drive, der vi snart også klarte å finne frem til selve fotballbanen. Jeg betalte oss inn med £5 per hode, og fisket frem ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens program som viste seg å være tykt og meget godt. Rett innenfor portene påtraff vi Andy Langley, som ønsket velkommen samtidig som han informerte om at bortelaget Abbey Hulton United var forsinket i trafikken opp fra Stoke-traktene slik at avspark var utsatt med 25 minutter. Dermed var det like greit å ta en pint i baren på utsiden så lenge.

St. Helens er en nokså stor by i grevskapet Merseyside, 18 kilometer øst for sentrale Liverpool og 23 kilometer vest for Manchester sentrum. Det er drøyt 100 000 innbyggere i selve St. Helens, som for mange kanskje først og fremst er kjent som en rugby-by. Byen vokste raskt under den industrielle revolusjon og ble et senter for både kullgruvedrift og glassindustri. Kullgruvedriften er selvsagt en saga blott, men selv om heller ikke glassindustrien er like dominerende som den en gang var, har glassfabrikanten Pilkington sitt hovedkvarter i byen og er fortsatt en av dens største og viktigste arbeidsgivere. Også mange av bryggeriene som byen var kjent for er nå borte. Hva fotballklubben St. Helens Town gjelder har den selvsagt hatt tøffe kår i den rugby-gale byen, og med storklubber i Liverpool (og sikkert også Manchester) som lokker til seg de fotballinteresserte. Den første utgaven av klubben ble stiftet i 1901 og spilte i Lancashire og Lancashire Combination, der de hadde en viss tidlig suksess før de tilsynelatende måtte legge ned driften halvveis gjennom 1928/29-sesongen. Det var først etter andre verdenskrig at en gruppe lokale forretningsmenn blåste liv i klubben igjen i 1946.

De spilte etter hvert i Liverpool County Combination, der de hadde et tilskuersnitt på over 2 000 i 1948/49-sesongen, På denne tiden var den tidligere tyske krigsfangen Bert Trautmann klubbens keeper, og da han senere i 1949 ble solgt til Manchester City (der han ble herostratisk berømt for å ha fullført FA Cup-finalen 1956 med brukket nakke) ble det som del av avtalen arrangert en vennskapskamp mellom de to som «mellom 8 000 og 9 000» møtte opp for å se. St. Helens Town tok i 1949 på ny plass i Lancashire Combination, som på denne tiden var en meget sterk og vel ansett liga, og klubben vurderte i denne perioden ved flere anledninger å søke om opptak i Football League. Da Northern Premier League ble stiftet i 1968, ble Lancashire Combination tappet for mange av toppklubbene sine, og St. Helens Town flyttet i 1975 over til Cheshire County League. Disse to ligaene fusjonerte som kjent i 1982, da de ble til dagens North West Counties League, og St. Helens Town var altså med fra starten. Deres beste ligainnsats siden den gang er tredjeplass, som de har oppnådd tre ganger. Deres store triumf stammer imidlertid fra 1986/87-sesongen, da de spilte seg frem til finalen i FA Vase, og i Wembley-finalen ble Warrington Town beseiret med 3-2. Så sent som i 2015 måtte St. Helens Town for første gang siden stiftelsen av NWCL ta turen ned i det som nå er ligaens Division One.

Bert Trautmann ble nevnt, men det er også flere andre kjente spillere som har startet sin karriere i St. Helens Town – ikke minst Bill Foulkes som senere ble kjent som Manchester United-spiller, og John Connelly som var en del av den troppen som vant VM for England i 1966. Da klubbens hjemmebane Houghton Road ble solgt til boligutbygging i 2002, skulle det bli starten på en lang periode i eksil. Etter banedeling på rugbyklubbens gamle Knowsley Road, fulgte banedeling hos både Ashton Town, Ashton Athletic og Prescot Cables. Således må det være fantastisk å komme hjem igjen til egen bane i St. Helens, og noen vil si at det var på tide etter at de etter planen skulle ha flyttet inn allerede ved starten av forrige sesong. Banen brukes også av Cheshire League-klubben Pilkington, men nå var det endelig Town sin tur. Dessverre er anlegget et nitrist og typisk eksempel på de nye moderne anleggene, inngjerdet av et anonymt grønt nettinggjerde og med en moderne prefabrikert sittetribune på den ene langsiden, i tillegg til hard standing rundt resten av banen. For undertegnedes del hjalp det absolutt heller ikke med kunstgress, og det var i tillegg et forvirrende virvar av markeringer i diverse farger for både 5-a-side og fotball for forskjellige aldersklasser.

Dette er nok en av de kjipeste stedene jeg har sett fotball på i UK, men Andy Langley fortalte at han på en eller annen måte håper å i hvert fall få satt et noe mer personlig preg på anlegget etter hvert. Uansett så er jo dette selvsagt fantastisk sett fra klubbens ståsted – ikke bare å komme hjem til byen, men mulighetene et slikt anlegg tross alt byr på. Og det er vel når alt kommer til alt kanskje det viktigste..? Det er også en vennlig klubb, og jeg ble tatt godt imot. Baren som ligger utenfor selve fotballbanen er også fin og moderne, men jeg er usikker på om klubben får sin del av inntektene derfra. Gjestene fra Staffordshire hadde ifølge en groundhopper ankommet nøyaktig klokka 19.34, og klokka viste nøyaktig 20.11 da kampen omsider ble sparket i gang. Det skulle få store konsekvenser. Når jeg er inne på groundhoppere, skal det også nevnes at det selvsagt var flere kjente groundhopper-fjes til stede, og etter en kort ordveksling med Tony Morehead ble vi stående å prate litt med Preston-paret Joanna og Anthony. Jeg fikk også bekreftet at den lave sola sørget for at jeg ikke var den eneste som slet med å få tatt noe som i det hele tatt minnet om noen akseptable bilder. Det var uansett kanskje ikke all verdens spennende å ta bilder av, men jeg får uansett unnskylde de horrible bildene (bortsett fra det ene bildet jeg lånte fra nettet).

Med tanke på hvordan kvelden utviklet seg, skal jeg denne gang ikke gå altfor mye i detalj rundt selve kampen, men det var en temmelig skrekkelig affære som utspilte seg foran 178 tilskuere som måtte lide seg gjennom store deler av kampen. Da dommeren blåste for pause var det nesten høydepunktet så langt, men i andre omgang hadde i det minste hjemmelaget et skudd i tverrliggeren og deretter et par store sjanser. Det gikk imidlertid mot 0-0 da kampen gikk over på overtid, og jeg kunne etter hvert se at dommeren kikket på sin klokka og virket å være på vei til å heve fløyta mot munnen idet noe skjedde inne i feltet under et angrep fra bortelaget. Dommeren pekte på straffemerket, og vi kunne høre at en av trenerne på bortebenken spurte linjemannen om hvor lenge som var igjen, med svar om at straffesparket ville bli det siste som skjedde….eller «this is it» som han sa. Uheldigvis gikk det litt mer tid på å behandle en skadet hjemmespiller, men snart kunne Josh Graham gjøre seg klar for å ta straffesparket og muligens bli kveldens helt i borteleiren. Vi befant oss i det femte tilleggsminutt. Ballen lå på straffemerket. Graham tok noen skritt tilbake, tok sats….og dermed ble det mørkt!

Det var fullstendig surrealistisk, og vi var omringet av hoderystende tilskuere. En mistanke jeg fikk gjorde at jeg kikket på klokka og konstaterte at den var nøyaktig 22.00. Mistanken ble styrket da dommeren allerede etter et lite minutt ganske umiddelbart blåste i fløyta for å signalisere avbrutt kamp rett etter en rask samtale med en representant for hjemmelaget, og borte ved inngangspartiet traff jeg på Andy Langley som ganske riktig kunne bekrefte at det var snakk om flomlys med en automatisk timer som slår seg av på sekundet klokka 22.00, uten mulighet for å få de på igjen. Det har nok vært en del av kravene for å få bygge ut banen med flomlys her, men jeg vil tro de har fått noen tøffe spørsmål fra ligaen etter dette. Dette hadde selvsagt bakgrunn i forsinkelsen, men det er litt snodig at aktørene på banen ikke var klar over dette. Og hva vil de gjøre ved cupkamper der det kan gå til ekstraomganger? Tidlig avspark er selvsagt et mulig svar på akkurat det spørsmålet, men dette er selvsagt ikke 100% ideelt. I skrivende stund står fortsatt kampen som «A-A under etterforskning» på ligaens nettside, og jeg vil tippe at den vil bli spilt på nytt. Om ikke straffesparket hadde blitt idømt, tror jeg nok man kunne ha sagt seg fornøyd og ansett det som en fullbyrdet kamp som endte 0-0, men all den tid bortelaget tross alt hadde fått straffesparket, endrer det selvsagt saken fullstendig. Uansett var det trist for St. Helens Town på det som skulle være deres store dag. For vår del fikk vi bestilt en taxi som snart kom for å hente oss og skysse oss tilbake til Kay. 

English ground # 426:
St. Helens Town v Abbey Hulton United A-A (game abandoned in 95th minute due to floodlight failiure – with score at 0-0, but away team about to take a penalty)
North West Counties League Division One
Ruskin Drive, 17 August 2017
Att: 178
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 18.08.2017: Sheringham v Watton United
Previous game: 16.08.2017: Seaton Delaval Amateurs v Gateshead Rutherford

More pics

Onsdag 16.08.2017: Seaton Delaval Amateurs v Gateshead Rutherford

For første gang på turen var det på tide å sette kursen mot en yndet destinasjon og det som nok er min favoritt blant engelske storbyer. Newcastle var nemlig valgt som base denne dagen, og ferden mot nordøst startet med en busstur inn til sentrale Birmingham, der buss 126 slapp meg av like bak stasjonen Birmingham New Street. Jeg hadde tid til å kjøpe inn frokost før jeg satt meg på 10.30-toget, og rundt kvart på to kunne jeg igjen spasere ut av Newcastle stasjon for første gang på denne turen – men slett ikke siste. Jeg hadde betalt £34 for overnatting ved Tune Hotel, men siden det ikke var innsjekking før klokka 15.00, tok jeg like godt turen innom et av mine faste vannhull i geordie-byen; nemlig Bridge Hotel, som må sies å være en av mine favorittpuber. En panini ble min lunsj der, og etter å ha fått sett litt på planene for de kommende dagene over en pint, kunne jeg ta meg ned de kjente Dog Leap Stairs og sjekke inn nede på Side.

Etter å ha tatt metroen opp til Haymarket, mistet jeg 15.52-bussen fra bussterminalen der med et lite halvminutt, men det ga meg muligheten til en rask vanningspause på puben The Junction vis-à-vis mens jeg ventet på at Max X7-bussen hadde neste avgang mot Blyth klokka 16.22. Jeg betalte £6 for en dagsbillett, siden det var billigere enn å kjøpe en returbillett til Seaton Delaval, og lot bussen frakte meg i sneglefart ut av Newcastle opp mot Northumberland. Det kunne virke som om bussen kjørte en melkerute ut av Newcastle, og det gjorde den nok også, men det var først og fremst trafikken som var et mareritt oppe i Longbenton-området og som gjorde at vi brukte en time og ti minutter opp til stedet der jeg steg av rett utenfor Seaton Delaval Amateurs’ hjemmebane Wheatridge Park, med puben The Hastings Arms på motsatt side av veien. Det var en forsinkelse på 20-25 minutter i forhold til ruteplanen, og turen tok tre ganger så lang tid som det vanligvis tar å kjøre selv med bil.

Uansett hadde jeg tid til å krysse over veien og sjekke ut The Hastings Arms før avspark klokka 18.30, og dette var en kamp jeg hadde sett frem til. Først skal det imidlertid kanskje nevnes at Seaton Delaval er en landsby helt sørøst i grevskapet Northumberland. Den har i underkant av 4 500 innbyggere, og ligger altså mellom Newcastle og Blyth – like øst for Cramlington. Dette var fødested for flere engelske landslagsspillere. De fleste vil kjenne til den tidligere Arsenal- og Liverpool-spilleren Ray Kennedy, som ble født her. Det samme ble brødrene Clem og George Stephenson (noe lenger tilbake i tid) som begge fikk landskamper for England. Jeg hadde som sagt sett frem til kveldens kamp i en liga jeg fortsatt hadde til gode å se kamp i, for når jeg snart har besøkt det som er å besøke i Northern League, var det kanskje på tide å foreta et dykk ned i dens feederliga Northern Alliance, siden den andre feederligaen Wearside League etter hvert har blitt nokså godt besøkt.

Ved inngangspartiet sto det en ung gutt med en liten bøtte og tok imot inngangspengene, og mine £2 fant veien dit før jeg kunne skue utover Wheatridge Park, som jeg hadde sett Shaun Smith poste flotte bilder av. Disse var sterkt medvirkende til å pirre min nysgjerrighet, og jeg ble ikke skuffet. Fasilitetene ved Wheatridge Park er i all hovedsak å finne på langsiden ut mot hovedveien A192 (Astley Road) som går forbi på utsiden. Det er takket være denne langsiden at Wheatridge Park er et herlig lite stadion som formelig oser av karakter. Her har man klubbhuset midt på langsiden, og i forkant av dette er det en fantastisk tribuneseksjon som ser temmelig sliten og vaklevoren ut, men du verden for en karakter! Under taket byr den på ståplasser i form av klassisk terracing, skjønt det var satt ut noen stoler for de som ville sitte. På begge sidene av denne seksjonen er det mer – og nokså overgrodd – terracing under åpen himmel nedover mot hjørneflaggene.

For øvrig er det hard standing som gjelder, og noen steder knapt nok det, men på den bortre langside står det et snodig lite skur som nesten mest av alt minner om et skilderhus og der det skal godt gjøres å presse inn noe særlig mer enn 3-4 personer. Borte ved klubbhuset har man en tea bar som serverer gjennom en luke ut mot tribuneseksjonen, og ved siden av døren hang det et skilt der det står «Bar upstairs». Jeg regnet med at inngangen derfor var via denne døren, men den viste seg låst. Etter å ha tatt noen bilder og kikket meg rundt, spurte jeg derfor en klubbrepresentant om de ikke hadde til hensikt å åpne baren. Det var slik jeg fant ut at adgangen dit faktisk skjer via døra på enden av klubbhuset, der et skilt hadde stanset meg med påskriften «Players & officials only». Det var likevel altså der man entret, og jeg måtte gå ned en gang forbi garderobene og opp trappa til andre etasje for å finne baren.

Seaton Delaval Amateurs ble først stiftet i 1920, og spilte sine første år i lokale ligaer før de i 1930 ble med i den ikke lenger eksisterende North Eastern League, der de spilte mot lag som Blyth Spartans og reservelagene til storhetene i nordøst. Da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig var klubben å finne i lokale amatørligaer, før de i 1955 tok plass i Northern Alliance. I 1968 var det imidlertid kroken på døra da klubben la ned driften, og først i 1983 ble det igjen blåst liv i klubbnavnet da de startet opp igjen med spill i Northern Alliance. De sikret seg sin første Northern Alliance-tittel i 1990, og fulgte opp med nye ligatitler i 1993 og 1996, så 1990-årene var et godt tiår for klubben. Samtidig skal det nevnes at de i 1994 mer eller mindre «spiste opp» den lokale rivalen Seaton Delaval Seaton Terrace, som selv hadde vunnet Northern Alliance et par ganger i 1980-årene.

Oppe i klubbhusets andre etasje stakk jeg hodet inn i første rom og fant to karer som så på meg som om jeg hadde gått meg vill og spurte om de kunne hjelpe meg med å finne frem. En av disse var det jeg antar var klubbformannen, som pekte meg mot baren rundt hjørnet og selv gikk for å fiske frem en boks Strongbow til meg. Jeg endte opp med å ha en lengre samtale med denne karen, som hadde en fortid i Bedlington Terriers, og det var interessante ting han kunne fortelle. Tilfeldighetene ville det at jeg spurte om de etter alle disse årene aldri har hatt et ønsker om å prøve seg i Northern League, men jeg ble nokså overrasket da han svarte at det var akkurat slike ambisjoner de nå hadde. Han fortalte at de håper det kan bli en realitet i løpet av noen år, men deretter fulgte han opp med relevant informasjon som ikke var like lystig.

Saken er nemlig den at klubbens ambisjoner om Northern League-spill ikke inkluderer Wheatridge Park, som riktignok ikke har flomlys og derfor ikke oppfyller kravene. Man skulle tro det er mulig å få opp flomlys her, men jeg ble fortalt at klubben allerede har levert inn søknad om byggetillatelse for et nytt stadion et sted i landsbyens vestlige utkant. Wheatridge Park vil i så fall selges til en boligutbygger, men de kan få visse utfordringer da tomten de har sett seg ut som åsted for en ny hjemmebane er i et i utgangspunktet vernet grøntområde. Klubben håpet å likevel få tillatelsen, og selv om det nok er minst et par år unna å eventuelt realiseres, kan det være verdt å avlegge Wheatridge Park en visitt mens man kan.

Da jeg dreide samtalen over på forventningene til årets sesong i Northern Alliance Premier Division, mente han at det ville være en veldig åpen divisjon, uten et lag som dominerer totalt slik daværende Blyth Town gjorde i årene før de i 2016 rykket opp (Blyth Town er nå for øvrig tilbake i Northern Alliance Division Two etter at Blyth AFC kuppet klubben og deretter brøt ut, men det er en annen historie). Han mente at regjerende mester Killingworth Town ville få kamp av klubber som Birtley Town og Newcastle University, og la til at han ikke så noen grunn til at ikke også Seaton Delaval Amateurs skulle kunne være med å kjempe helt i toppen og kanskje sikre seg en ny ligatittel. Kveldens motstander var Gateshead Rutherford, som han mente også hadde forsterket siden sist sesong, men jeg hadde en følelse av at dette burde kunne bli hjemmeseier. Jeg hadde også blitt fortalt at de dessverre ikke trykker kampprogram for tiden, men at de kanskje ville gjøre det utover i sesongen.

Jeg fikk stukket snuta innom klubbens tea bar innunder den sjarmerende tribunen, og fant samtidig ut at den tidligere låste døra var inngangen inn dit for jentene som betjente utsalget. Det nærmet seg kampstart, og jeg hadde klart å spore opp de to lags lagoppstillinger slik at jeg hadde noen navn å feste til ansiktene og numrene til spillerne der ute på banen. Jeg var klar for min debut i Northern Alliance, og var spent på hva som ventet meg av underholdning ute på gressmatta da jeg tok oppstilling og spillerne entret banen ledet an av dommertrioen. Det var duket for andre serierunde, og mens Seaton Delaval Amateurs vant sin første kamp hjemme mot Whitley Bay A, hadde Gateshead Rutherford lidd nederlag hjemme mot Newcastle University. Det kan også legges til at Northern Alliance føyer seg inn i rekken av step 7-ligaer (nivå 11 for de uinnvidde) som har offisielle linjemenn, og så kan det gjentas at den sammen med Wearside League er en feederliga for Northern League.

Hjemmelaget startet friskt og kom seg til et par farlige innlegg. Deretter presset gjestene på en liten periode før det jevnet seg ut, men i det 25. minutt fikk vertskapet hull på byllen. Matthew Hayton ble spilt gjennom, rundet Rutherford-keeper Richard Heiniger og satt inn 1-0. Like etter hadde gjestenes Dylan Howourth to ganger i løpet av få minutter skudd som gikk like utenfor stolpen. Med ti minutter til pause kunne hjemmelaget doblet ledelsen etter at Nathan Ray dundret ned høyrekanten og la tilbake til Matthew Hayton, men målscoreren klarte ikke å notere seg for sitt andre da han i stedet sendte ballen over mål. 2-0 ble det likevel i omgangens nest siste ordinære minutt da Michael Baxter ble spilt frem og skar inn i feltet for deretter å sende ballen forbi Rutherford-keeperen. På overtid av første omgang ble gjestenes Cameron Nichol felt en meter utenfor 16-meteren og tok frisparket selv, men ballen gikk i muren.

Dermed 2-0 til pause, og jeg benyttet selv anledningen til å igjen ta en svipptur opp i baren for å få kvittert ut en ny boks Strongbow og slå av en ny liten prat med min tidligere samtalepartner som sa seg fornøyd med det han hadde sett de første 45 minuttene. Med nye forsyninger av proviant kunne jeg snart se at det innledningsvis i andre omgang virket å være litt stillingskrig med lite av sjanser. Ti minutter ut i omgangen måtte hjemmekeeper Sean Korsbo gi retur på et skudd fra Cameron Nichol, men hans forsvar fikk klarert. Det meste av banespillet foregikk nå på midtbanen, og jeg dristet meg til å både unnagjøre et toalettbesøk og å hente meg en Bovril uten å gå glipp av noe spesielt.

Med et drøyt kvarter igjen av ordinær tid var det plutselig ny spenning da bortelaget sendte et frispark inn i feltet og Andrew Davidson headet inn reduseringen til 2-1. Åtte minutter senere ble imidlertid bortelagets fornyede håp knust da innbytter Michael Tams satt inn 3-1 fra skrått hold. Det var ikke ufortjent, og vertene kunne også økt ytterligere helt på tampen, men skuddet fra Matthew Hayton ble glimrende reddet av Rutherford-keeper Richard Heiniger. Dermed ebbet det ut med 3-1 i målprotokollen og en fortjent hjemmeseier til Seaton Delaval Amateurs. Det hadde vært et meget trivelig og interessant bekjentskap, og det gjensto bare å takke for meg og ønske lykke til før jeg gikk for å rekke 20.15-bussen tilbake til Newcastle for således å slippe å vente en time på neste avgang.

Heldigvis gikk bussturen en god del raskere tilbake til Newcastle – selv om den fortsatt brukte rundt det dobbelte av hva man bruker med bil – og etter 45 minutter ble jeg sluppet av ved Haymarket bussterminal. Det var ikke senere enn at jeg unnet meg en pint på puben The Hotspur før jeg spaserte tilbake mot hotellet, via nok en rask liten kikk innom Bridge Hotel. Besøket hos Seaton Delaval Amateurs vil stå som et av mange høydepunkt på turen, og det var også fint å være tilbake i nordøst med Newcastle som base. Jeg skulle farte videre neste dag, men ville returnere med base her flere dager senere på turen. Så da jeg krøp til køys var jeg fornøyd og tilfreds med dagens dont, og klar for nye eventyr dagen etter.

English ground # 425:
Seaton Delaval Amateurs v Gateshead Rutherford 3-1 (2-0)
Northern Alliance Premier Division
Wheatridge Park, 16 August 2017
1-0 Matthew Hayton (25)
2-0 Michael Baxter (44)
2-1 Andrew Davidson (74)
3-1 Michael Tams (82)
Att: 36 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 17.08.2017: St. Helens Town v Abbey Hulton United
Previous game: 15.08.2017: Cradley Town v Dudley Town

More pics

Tirsdag 15.08.2017: Cradley Town  v Dudley Town

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde strengt tatt kanskje ikke behøvd å ha på noen alarm, for Weymouth har naturlig nok et stort antall måker, og noen av disse bråkebøttene sørget for at jeg allerede i 06.45-tiden våknet og kom meg opp allerede før alarmen ringte, uten at det la noen demper på humøret. Frokost var inkludert ved Sailors Return i Weymouth, og verten vartet opp med en herlig full english som også inkluderte black pudding – ikke alltid så vanlig i sør, men et desto mer velkomment innslag på min frokost-tallerken. Deretter var det bare å samle sammen pikkpakket og traske opp mot Weymouth stasjon for å sette seg på 09.20-toget som skulle ta meg så langt som til Bournemouth. Ruteplanleggeren hadde egentlig foreslått togbytte ved Southampton Central, men da det uansett var samme toget jeg skulle ha videre, valgte jeg å bytte allerede i Bournemouth, siden det er der Cross Country-toget mot Manchester starter.

Jeg hadde denne dagen opprinnelig sett på mulighetene for en tur til Isle of Wight for å få besøkt Newport (IoW) sin hjemmebane St. George’s Park før de etter alle solemerker flytter ut ved sesongslutt. Jeg var til og med i ferd med å booke overnatting der, men det som til slutt talte mot var ikke bare det som visstnok skal være Europas dyreste ferjestrekning per kilometer, men ikke minst også den lange og meget kronglete turen jeg ville få opp til Newcastle dagen etter. Vurdert ble også Skelmersdale United, som det var enda mer hastverk med da de allerede i oktober eller november vil bli tvunget ut og må starte en eksiltilværelse hos Prescot Cables. Problemet der var imidlertid at det ikke var et eneste rom å oppdrive i Skelmersdale den dagen, og transportmulighetene tilbake til andre steder var for å si det mildt så som så etter kampslutt, så det måtte dessverre utgå. Cradley Town er imidlertid en destinasjon jeg har vært lysten på en stund, og da de ble satt opp med hjemmekamp denne kvelden, falt jeg til slutt ned på deres lokaloppgjør mot Dudley Town.

Dermed gikk turen nå mot Black Country-traktene, og Birmingham New Street var neste stopp etter det nevnte togbyttet i Bournemouth. Like etter kvart på to kunne jeg stige av der og traske opp til Colmore Row for å hoppe på buss nummer 9 og betale £4 for en dagsbillett. Jeg hadde betalt £25 for overnatting ved Birmingham Best Inn, og etter en 20 minutters busstur vestover langs Hagley Road, takket jeg sjåføren og steg av ved krysset Hagley Road West / Wolverhampton Road – rett ved skiltet som ønsker velkommen til forstaden Quinton. Jeg fikk raskt sjekket inn, og siden min mobil har et stadig mindre utholdende batteri, fikk stakkaren en sårt tiltrengt oppladning før jeg gikk over veien for å innta et måltid ved puben Amber Tavern. En deilig porsjon gammon ble satt til livs før jeg igjen var på farten og nok en gang hoppet på buss nummer 9 for å la den frakte meg videre vestover, til Cradley.

Cradley er en landsby som ligger omtrent halvannen mil vest for Birmingham, like ved Halesowen. Den anses på mange måter som en del av Halesowen, og bebyggelsen er da ofte også sammenhengende i dette området, der Cradley har Halesowen som nærmeste nabo i øst, Lye i vest, og Cradley Heath i nord. I motsetning til andre deler av området som historisk sett har sortert under Worcestershire, var Cradley å finne i en Shropshire-enklave inntil etableringen av grevskapet West Midlands i 1974. Cradley ble på 1800-tallet kjent som et senter for kjettingproduksjon, og ankerkjettingene til selveste Titanic ble blant annet produsert her. I tillegg ble det i århundrer drevet spikerproduksjon her, og i likhet med andre steder i regionen ble det etter hvert også drevet betydelig kullgruvedrift. Det er litt vanskelig å anslå noe innbyggertall, men valgkretsen Cradley and Wollescote hadde 13 340 innbyggere i 2011. Dette inkluderer altså Wollescote, men tydeligvis ikke Cradley Heath som senere vokste frem nord for Cradley.

Etter å ha busset en snau halvtime ankom jeg altså Cradley, der jeg steg av like ved puben The Round of Beef, som var mitt neste stopp. Jeg hadde allerede konstatert at området er nokså bakkete, og jeg slo fra meg tanken om å spasere en omvei for å sjekke ut Halesowen Harriers’ gamle hjemmebane Park Road – ikke minst siden jeg hadde lest meg frem til at tribunene for lengst var jevnet med jorden og anlegget sterilisert og omgjort til et moderne sportskompleks med blant annet en rekke små kunstgressbaner og ballbinger. I stedet forlystet jeg meg med en pint eller to før jeg trasket ned mot Beech View Avenue og Cradley Towns hjemmebane The Beeches for å betale meg inn med £5. Jeg ble fortalt at klubbhusets bar var på utsiden, men jeg fikk et stempel og benyttet anledningen til å raske med meg et program til £1,50 for å studere over en pint, siden det tross alt fortsatt var nesten en time til avspark.

Cradley Town ble stiftet i 1948, men flere kilder bruker også 1970 som stiftelsesår, da Haden Rangers og Albion Rovers slo seg sammen og ble til Albion Haden United dette året. De tok i 1971 plass i Midland Combination Division Two, som de vant i sin andre sesong, men til tross for dette fikk de ikke rykke opp. I 1975 tok de dagens navn, og Cradley Town hadde to andreplasser i de påfølgende sesongene, men måtte vente til 1979 før de fikk opprykket sitt. I 1983 tok de spranget over til West Midlands (Regional) League, med rykket ned fra dens Premier Division i sin første sesong. I 1991 klarte de å returnere, og i 1999 tok de andreplassen i ligaen, som gjorde at de fikk rykke opp i daværende Midland Alliance.

Der holdt de seg helt frem til 2011, men i de elleve sesongene var det kun to ganger at de ikke var blant de fire nederste på tabellen; med 12. plassen våren 2001 som historisk bestenotering. I 2010 måtte de altså ta turen ned igjen i West Midlands (Regional) League, der de fortsatt befinner seg i den ligaens toppdivisjon. Denne kvelden skulle de ta imot de lokale rivalene fra Dudley Town, som i seg selv har en interessant historie med spill i Southern League store deler av 1980- og 1990-årene. Det hører også med til historien at klubbens hjemmebane i 1985 ble åsted for et synkehull da gamle gruveganger under banen kollapset, og med en lengre periode i eksil og senere tilværelse på langt mer spartanske baner har det nok ikke vært spesielt enkelt. Cradley Town hadde vunnet sine to første ligakamper – begge på hjemmebane – før de nå kom fra bortetap for Tividale, mens Dudley Town sto med en seier og ett tap på sine to spilte kamper.

Kveldens kampprogram var et godt sådan, og spesielt satt jeg enorm pris på den fantastiske fem sider lange artikkelen om en engelsk landslags-legende som dessverre i altfor stor grad er henvist til glemselen i disse dager. Om man da ikke er Derby County-fan – for Derby-fansen synger fortsatt om Steve Bloomer, som i 1874 ble født i Bridge Street i nettopp Cradley. Det var nok en ulykke for Black Country-fotballen og dens klubber at hans foreldre valgte å flytte til Derby da Steve var fem år. Målmaskinen Bloomer er fortsatt den spilleren med det beste målsnittet på det det engelske landslaget. 28 mål puttet han på sine 23 landskamper i perioden 1895-1907, og den gang spilte man jo langt færre landskamper enn hva tilfellet er i dag. Det var først i 1956 at han ble passert av Nat Lofthouse på toppscorerlista for The Three Lions, men det spørs om hans målsnitt noen gang vil bli slått. En meget interessant spiller som det anbefales å lese seg opp på om nødvendig, for jeg skal ikke fordype meg altfor mye i hans historie i denne omgang.

Jeg hadde hatt kontakt med min Birmingham-kompis (og Villa-supporter) Dean, som tidligere har vært med meg på kamp i non-league og som igjen hadde vist interesse for å holde meg med selskap denne kvelden. Idet jeg satt fordypet i programmet og var i ferd med å gjøre kål på pinten min, stakk han hodet inn i klubbhusets bar sammen med sin sønn. Han avslo tilbudet om en pint, og det var kanskje like greit, for det begynte å nærme seg avspark slik at det bare var å komme seg inn og benytte de siste drøye ti minuttene før kampstart til å ta en nøyere kikk på anlegget og etter hvert få knipset noen blinkskudd. The Beeches er nok ikke et anlegg for de som foretrekker de moderne arenaene, men snarere noe for feinschmeckerne med sans for klassiske (og litt slitne) anlegg. Det falt raskt i smak hos undertegnede, og byr på overbygg på tre av sidene.

På kortsiden ved inngangspartiet er det et lite overbygg bak mål, mens et litt større et er å finne på langsiden sett til høyre herfra. Sistnevnte har en rad med seter i tillegg til ståplasser i form av hard standing i bakkant – eller kanskje er det ment som en passasje. Bak det bortre målet er det et flott og enda litt større overbygg, og igjen var det en blanding av seter og ståplasser. Det var nok denne seksjonen jeg personlig satt aller mest pris på, og The Beeches levde vel opp til mine forventninger, selv om det kanskje er mer usikkert hva Dean & sønn syntes om fasilitetene – vant som de er med fasilitetene på Villa Park. De virket i hvert fall å trives, og fordypet seg i likhet med undertegnede i kampen da den ble blåst i gang. Det skulle da også vise seg at vi skulle bys på en spennende og underholdende kamp.

The Hammers startet kampen godt på hjemmebane, men fikk seg en i fleisen da Dudley-laget kontret og fikk lagt inn fra høyrekanten. På bakre stolpe var det en av Dudley-spillerne som kom først på ballen i duell med Cradley-keeper Richard Kennedy, og den traff muligens stolpen før den falt perfekt til rette for Alex Wright som kunne hamre inn 0-1 i det åttende minutt. Vertene brettet opp ermene og kjempet videre, og de styrte klart banespillet, men måtte likevel være obs på Dudley-spiss Alex Cameron som var et mål for gjestenes lange baller når Cradley-angrepene ble brutt. Dudley Town forsvarte seg med nebb og klør, og spesielt Andy Arnold var enorm defensivt. Det var etter hvert ganske utrolig at det fortsatt sto 0-1 til pause, for både Darren Whitley, Joseph Drake-Cervantes og Magdy Ahmed hadde avslutninger blokkert inne på streken. Likevel var det altså med borteledelse at lagene gikk i garderoben – og vi i baren.

Deans sønn kom etter hvert løpende inn i baren for å fortelle at lagene var på vei utpå banen igjen, og med en Bovril i hånda var det på tide å ta oppstilling igjen. Andre omgang fortsatte slik store deler av den første hadde utartet seg; med et hjemmelag som presset på ganske voldsomt. De måtte imidlertid vente til det 63. minutt før utligningen kom, og da skuddet til Josh McKenzie traff kryss-stolpen var det som om man tenkte at dette ikke var vertenes dag, men Chris Rabone fikk tak i ballen og la inn igjen til innbytter Garfield Robinson som headet i mål to minutter etter at han kom innpå. Dermed 1-1, og nå var det nok noen og enhver som forventet å se The Hammers fullføre snuoperasjonen. Det var alt annet enn ufortjent, og ti minutters tid etter burde Cradley tatt ledelsen da Garfield Robinson la opp til Scott Stevenson. Sistnevnte hadde tilsynelatende en enkel jobb med å få ballen i mål, men avslutningen gikk i stedet over.

Det var nærmest uvirkelig da Dudley Town igjen tok ledelsen med snaut ti minutter igjen av ordinær tid. Shawn Devonport stormet ned høyrekanten på en kontring, og selv om forsvarer Leigh Pardoe så ut til å ha full kontroll på innlegget, presterte sistnevnte å skli slik at Alex Cameron takket og bukket og satt inn 1-2. Flere lokale uttrykte resignasjon og slo fast at det simpelthen ikke var Cradleys dag, men ute på banen hadde hjemmelaget ikke gitt opp, for to minutter senere sendte Scott Stevenson i vei et skudd som fra rundt 30 meter snek seg innenfor stolpen og suste inn i nettmaskene bak Dudley-keeper Ashley Horton. Og de røde og svarte var ikke ferdig med det, for ytterligere to minutter senere spilte Leigh Pardoe gjennom Darren Whitley som stusset inn 3-2. Cradley Town-manager Andy Wyton kunne juble vilt med sine ledsagere på benken, og de 66 betalende tilskuerne hadde blitt servert god underholdning.

Da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2 – noe annet enn hjemmeseier ville vært et lite ran – og dermed var fortsatt Cradley Town uten poengtap på hjemmebane. Kan de være med å kjempe helt i toppen denne sesongen? En lokal figur mente at man nok ikke skal regne med å se de i noen tittelstrid sammen med lag som Wolverhampton Sporting Community og Malvern Town, men at det måtte være lov å håpe på at The Hammers kanskje skal kunne hevde seg godt oppe på øvre halvdel. For min del ble jeg tilbudt skyss tilbake til hotellet av Dean – det vil si jeg ble sluppet av utenfor Amber Arms, der jeg unnet meg en siste pint før jeg krysset den travle veien og fant senga etter nok en fin og begivenhetsrik dag med groundhopping i den herlige engelske non-league pyramiden. Dean og hans sønn benyttet for øvrig anledningen til å spørre meg om deres lokale klubb Northfield Town, som de nå gjerne ville se, så kanskje har jeg til og med klart å få vekket også deres interesse for fotball på disse nivåene. 

English ground # 424:
Cradley Town v Dudley Town 3-2 (0-1)
West Midlands (Regional) League Premier Division
The Beeches, 15 August 2017
0-1 Alex Wright (8)
1-1 Garfield Robinson (63)
1-2 Alex Cameron (81)
2-2 Scott Stevenson (83)
3-2 Darren Whitley (85)
Att: 66
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50

Next game: 16.08.2017: Seaton Delaval Amateurs v Gateshead Rutherford
Previous game: 14.08.2017: Dorchester Town v Basingstoke Town

More pics