Etter tirsdagens fyrverkeri av en kamp, var det nå på tide å forlate Shepshed for å sette kursen mot Wales for første gang på turen, og få minutter over åtte ‘snek’ jeg meg ut fra mitt B&B. Første stopp var en Coop-sjappe et steinkast unna, og frokost i form av smørbrød ble der kjøpt inn før jeg med nød og neppe rakk å komme meg med en buss som sto og ventet på holdeplassen. Nye £2,70 ble betalt for at buss 127 skulle frakte meg tilbake til Loughborough, og det brukte den rett i underkant av tjue minutter på. Jeg valgte å få meg litt morgentrim ved å spasere fra Loughborough sentrum til jernbanestasjonen, og der kom jeg meg med et noe tidligere tog enn opprinnelig planlagt. 09.26-toget fraktet meg den første korte etappen til Leicester, og den var langt mer behagelig enn etappen videre derfra til Birmingham New Street.
Jeg hadde ikke tenkt over at toget jeg skulle benytte på denne etappen var Cross Country-toget som går mellom Stansted Airport og Birmingham New Street og som stort sett alltid er fullstendig overfylt av passasjerer med masse bagasje. Igjen var det en marerittaktig tur der passasjerene måtte stå som sild i tønne, og det var en befrielse å kunne stige av i Englands nest største by for å trekke litt ufrisk luft før jeg fartet videre. Tredje og foreløpig siste togbytte fant sted ved Bristol Parkway, før jeg omsider ankom Newport, som skulle være min base denne dagen – og ikke for siste gang på turen. Jeg unnet meg en taxi til Victoria Hotel, der jeg hadde betalt £28,50 for overnatting, men der var de strikse på innsjekkings-tiden, og jeg måtte pent gå utenfor igjen og vente tjue minutters tid til klokka slo 14.00.
Jeg fikk omsider sjekket inn og slengt fra meg bagasjen på rommet, og med det gjort, var det etter hvert på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens kamp. Denne kvelden var det Abergavenny Town som skulle få besøk, da det for meg hadde virket som det mest interessante valget denne onsdagen. Dermed måtte jeg igjen ta tog, men benyttet anledningen til en liten vanningspause ved puben Windsor Castle da jeg trasket tilbake mot stasjonen i Newport. 15.36-toget brukte 25 minutter på å frakte meg nordover til Abergavenny, der jeg hadde avtalt å møte min groundhopper-kompis Paul Fergusson. Klokka hadde altså så vidt passert fire da jeg spaserte innover mot sentrum, og jeg slo meg ned på puben Coach & Horses for å vente på Paul.
Abergavenny er en markedsby i det walisiske grevskapet Monmouthshire i det sørøstlige Wales, der den ligger nærmest omringet av ‘fjell’ og åser. Den har drøyt 12 500 innbyggere og ligger ikke mer enn en snau mil fra grensen mot England. På walisisk heter byen Y Fenni, og var under romertiden hjemsted for et romersk fort ved navn Gobannium. Senere ble byen i middelalderen befestet med bymurer, og rett sør for byens sentrum kan man fortsatt se ruinene av normanner-borgen Abergavenny Castle, som har stått strategisk plassert over elven Usk og dalen den renner gjennom. I Abergavenny har det dessuten helt siden 1863 blitt arrangert kvegmarked på samme sted som det den dag i dag fortsatt avholdes med jevne mellomrom.
Det var så vidt jeg så intet kvegmarked denne dagen, men jeg var i ferd med å gjøre kål på pinten da Paul kom inn. Etter at han hadde unnet seg en halv pint, valgte vi å innta et måltid ved Wetherspoons-puben The Coliseum, som ikke overraskende viste seg å være en typisk Spoons-pub – også i den forstand at de var utsolgt for det jeg opprinnelig hadde tenkt å bestille. Idet jeg begynte å lure på hvor maten ble av, kom de forsyne meg for å informere at de også manglet noen ingredienser til det jeg i stedet endte opp med å bestille. Walisiske dragon bangers & mash ble dermed til ‘bangers & baked beans’ før vi stakk for å sjekke ut et par mer klassiske puber. Paul måtte ta hensyn til at han kjørte, men både Hen & Chickens og Kings Arms Hotel falt uansett langt bedre i smak. Med rundt tre kvarter til kampstart kjørte deretter Paul oss opp til Pen-Y-Pound Stadium.
Abergavenny Town er en meget ung klubb – stiftet så sent som i 2014, men den har en eldre forgjenger hvis endelikt var katalysatoren for stiftelsen av dagens klubb. Det skal allerede ha vært en rekke tidligere klubber som spilte i Abergavenny på 1800-tallet, men byens mest kjente klubb er Abergavenny Thursdays, som faktisk har vært walisiske mestre. De vant den walisiske cupen i 1952, før de noen år senere vant to strake ligatitler i Welsh Football League i 1959 og 1960, og deretter var tapende cupfinalist i 1963. I 1991 vant de en tredje Welsh League-tittel, og fulgte opp med å forsvare den tittelen før de deretter var en av klubbene som var med å stifte den walisiske nasjonale toppdivisjonen League of Wales.
Det walisiske forbundet krevde garantier for at flomlys ville bli installert, og dette førte til en noe anstrengt økonomi, samtidig som usikkerheten rundt hvorvidt klubben faktisk ville få delta i den nye ligaens første sesong var så stor at det utløste en spillerflukt. I tillegg forsvant også managerteamet, og 1992/93-sesongen endte med at Thursdays ble den første jumbo i League of Wales og dermed rykket ned. I årene før og etter årtusenskiftet presterte de deretter faktisk å rykke ned hele fem ganger på seks sesonger (alle gangene etter å ha endt som jumbo i den aktuelle divisjonen). Det endte i Gwent League Division Three, der de for ordens skyld endte opp med ytterligere en jumboplassering(!).
Det var også der de befant seg da de i 2013 mente at mangelen på spillere tvang de til å legge ned driften. Året etter ble altså Abergavenny Town stiftet, og de tok (kanskje litt snodig) plass direkte i Gwent League Division One – høyere opp enn der forgjengeren hadde befunnet seg på sitt dødsleie. De vant uansett denne divisjonen på første forsøk, og rykket opp i Welsh League Division Three, der en andreplass var nok til et andre strake opprykk. De befinner seg nå altså i Welsh League Division Two (som for øvrig er en av fire ‘avdelinger’ på nivå tre av walisisk fotball), men jeg lest at de på lengre sikt faktisk har ambisjoner om spill i den walisiske toppdivisjonen League of Wales. Dette måtte jeg forhøre meg litt om.
Det kunne jeg da også gjøre etter å ha betalt mine £4 i inngangspenger og sikret meg kveldens kampprogram pålydende £1, for jeg ble stående å prate litt med den trivelige karen i inngangspartiet mens Paul parkerte sin Mini. Han ga ganske riktig inntrykk av at klubben har ambisjoner om å avansere i det walisiske systemet, og det kan skje snarere enn man aner. Etter inneværende sesong skal det nemlig gjennomføres en omfattende omstrukturering i walisisk fotball, der FAW (det walisiske forbundet) vil ta styringen over de to øverste nivåene. Ytterligere ett år frem i tid skal det samme skje med nivå tre, og de som kjenner litt til walisisk fotball vet at ligatilhørighet, opp- og nedrykk da sannsynligvis vil avgjøres minst like mye av kriterier som stadionkrav, økonomi etc som av det sportslige.
I så måte mener Abergavenny Town seg nokså godt rustet, og håper å kunne bli å finne under FAWs styre allerede neste sesong, og det vil nok også være noen klubber som blir degradert pga manglende lisens etc, slik at det åpner for avansement for andre klubber. Man kan like det eller ikke, men slik er det nå engang i walisisk fotball. Abergavenny Town mener å ha orden på disse tingene og et anlegg som vil oppfylle FAWs krav som sannsynligvis vil bety en innskjerping, så de kan fort dra nytte av dette. Selv om den flotte hovedtribunen har vært avsperret en god stund, mener de at Pen-Y-Pound Stadium skal oppfylle kravene, og håper visstnok også å se hovedtribunen restaurert og gjenåpnet en gang i fremtiden.
Fotball har blitt spilt her siden 1930-årene, og den herlige tribunen skal ha blitt reist på oppdrag fra Abergavenny Thursdays’ første komite. Den står midt på den ene langsiden, og er opphøyet fra bakken. Der oppe har den bydd på benkerader i tre, men den har nå faktisk vært avsperret siden WPL-dagens tidlig i 1990-årene. I forkant har man noen trinn med terracing som dog er i bruk. Bak mål på den ene kortsiden har man en lignende seksjon i form av en ståtribune under tak, og denne henger sammen med klubbhuset. Ellers er det såkalt hard standing rundt resten av banen. Det er bare å håpe at den flotte hovedtribunen vil bestå og på et tidspunkt gjenåpnes. Det skal nevnes at denne tribunens ‘indre’ brukes av en lokal skytterklubb, og kanskje er det de som skal ha takken for at den i hvert fall ikke er revet.
Det var trivelige folk som tok oss imot på Pen-Y-Pound Stadium, og på innsiden ble jeg nokså umiddelbart ‘shanghaiet’ av en hyggelig klubbrepresentant som gjenkjente meg fra Twitter og tilbød meg en aldri så liten rundtur som også inkluderte en kikk inn i garderobene; noe jeg høflig takket ja takk til. Abergavenny Town hadde for øvrig startet sesongen med tap borte mot Cardiff-klubben Bridgend Street og var nok innstilt på å reise kjerringa i det som var et lokaloppgjør mot ‘grevskapsrival’ Monmouth Town. Gjestene hadde på sin side startet sin ligasesong med uavgjort 1-1 mot Garden Village. Det var tid til både en tur innom klubbhuset og en rundtur med en nærmere kikk på den gamle hovedtribunen før det dro seg mot avspark.
Det var en tett og jevn kamp vi skulle bli vitne til, og en klubbrepresentant hadde tipset meg om at man ville få noen gode bilder fra et av hjørnene på kortsiden lengst fra inngangspartiet og klubbhuset. Det viste seg å stemme godt, og med landskapet i de walisiske dalene er det vel ikke overraskende at jeg i tillegg til den gamle tribunen hadde en stor ås som fint bakteppe mens jeg en periode så kampen herfra. Mens jeg foretok en liten rundtur rundt banen, registrerte jeg at omgangen fortsatte slik den hadde blitt innledet; med to lag som vekslet mellom å nøytralisere hverandre og å spille seg frem til en og annen sjanse som dog aldri endte med nettsus. Da jeg var tilbake på ståtribunen ved klubbhuset, fryktet Paul allerede en målløs kamp da lagene snart gikk til pause på stillingen 0-0, men det hadde overhodet ikke vært noen kjedelig forestilling.
Uavgjort ved pause var nok ikke et urettferdig resultat så langt, for det hadde vært en jevn affære, og andre omgang fortsatte med mer av det samme. Til tross for flere gode sjanser, ville ikke ballen i mål for noen av lagene, og Paul ble mer og mer sikkert i sin sak da han hevdet at vi var vitne til en 0-0-kamp. Naturlig nok begynte jeg å mistenkte det samme da klokka tikket i vei uten noen scoringer, men det var som sagt fortsatt en spennende og nokså underholdende kamp vi så. Det endte da også 0-0, og jeg skal ikke si hvem som hadde mest grunn til å være skuffet over det, for begge lags spillere virket faktisk lettere utilfreds med at de ikke hadde klart å få et vinnermål. Vi hadde for øvrig talt 108 tilskuere, men når man senere har tallfestet det offisielle tallet til 120 så får vi vel stole på det.
Vi takket snart for oss, og Paul skysset meg tilbake til Abergavenny stasjon der jeg slo meg ned med en pint på Great Western Hotel mens jeg ventet på 22.16-toget. Tilbake i Newport valgte jeg å også stikke innom The Lamb, og det var et godt valg, for her hadde de Rattler i en av tappekranene. Det er ikke et altfor vanlig syn så langt fra Cornwall og Devon, så jeg benyttet anledningen til et glass eller to før det var på tide å returnere til basen for å få litt søvn. Det hadde vært artig med et gjensyn med walisisk fotball, og Abergavenny Town hadde vært et trivelig bekjentskap. Det skulle bli litt mer walisisk fotball senere på turen, men dagen etter skulle jeg tilbake til den engelske pyramiden, og en nokså lang tur ventet meg i så måte.
Welsh ground # 10: Abergavenny Town v Monmouth Town 0-0 (0-0) Welsh League Division Two Pen-Y-Pound Stadium, 15 August 2018 Att: 120 Admission: £4 Programme: £1 Pin badge: £3
Etter to dager med Romford som base, var det på tide å midlertidig forlate øst-London for å sette kursen mot Midlands. Jeg våknet til nyheten om at London etter alle solemerker hadde vært offer for et nytt islamistisk terrorangrep i form av en suppegjøk som hadde kjørt ned flere fotgjengere og syklister før han krasjet i sperringene utenfor Houses of Parliament, og regnet derfor med et mulig kaos i London-trafikken. Etter å ha inntatt en frokost på The Worlds Inn, merket jeg imidlertid ingenting til dette hverken på togturen inn til Liverpool Street eller da jeg tok tuben videre til Kings Cross St. Pancras, og om jeg ikke hadde sett det på TV-nyhetene før jeg sjekket ut, ville jeg nok ikke ant noen ting om hva som hadde skjedd.
Det var East Midlands Trains’ 11.31-tog som skulle frakte meg til Loughborough, der vi ankom 17 minutter forsinket. Det var nok til at jeg mistet bussen jeg hadde blinket meg ut, så jeg tok like godt beina fatt og slepte med meg bagasjen inn mot Loughborough sentrum, og jeg følte jeg fortjente en aldri så liten rast på puben The Three Nuns mens jeg ventet på en senere buss mot Shepshed, som var dagens endelige destinasjon. En kamp hos Shepshed Dynamo har jo en stund stått på ønskelisten, og ved et par anledninger har jeg blitt offer for avlysninger der. Denne dagen skulle intet stoppe meg, men det hadde imidlertid vært en solid dose usikkerhet knyttet til dagens kamp og hva jeg eventuelt ville være vitne til dersom det ble kamp.
Saken var nemlig den at Shepshed Dynamo i utgangspunktet var satt opp med ligakamp mot Walsall Wood i Midland League Premier Division, men så vet vi at midtukekamper i uka etter en FA Cup-helg på denne tiden av året blir brukt til eventuelle omkamper som vil få prioritet og sørge for utsettelse av ligakamper. Shepshed Dynamo hadde brukt helgen til å spille FA Cup borte mot Worksop Town, og ved et uavgjortresultat der ville det i stedet bli omkamp i Shepshed denne tirsdagen – noe som overhodet ikke ville være meg imot. Det eneste jeg fryktet var at kampen i Worksop fikk en avgjørelse samtidig som Walsall Wood måtte ut i omkamp, for da ville jeg stå uten kamp i Shepshed.
Det skjedde heldigvis ikke, og da Worksop Town og Shepshed Dynamo spilte uavgjort var det klart at jeg også ville få servert en interessant FA Cup-omkamp. Turen hadde allerede blitt dominert av FA Cupen, og turens femte kamp ville være den fjerde i denne turneringen. Det så jeg virkelig frem til da jeg gikk på buss nummer 127 og betalte £2,70 for en enkeltbillett til Shepshed, der jeg etter snaut tjue minutter på bussen kunne stige av. Innsjekking var visstnok ikke før klokka 16.00(!), så jeg følte at det ikke var noe særlig poeng å dukke opp der allerede halvannen times tid før dette. I stedet slo jeg i hjel en snau time på puben The Red Lion før jeg en halvtimes tid før tiden ringte på hos The Guesthouse at Shepshed, der jeg hadde betalt £35 for overnatting og nå fikk sjekke inn uten det minste problem.
Shepshed er en liten by i det nordøstlige Leicestershire, ikke langt fra Loughborough. Frem til 1888 gikk den under navnet Sheepshed, og det bekrefter vel kanskje det faktum at den vokste frem som et senter for ull-handel. Etter at motorveien M1 ble anlagt i nærheten, har Shepshed imidlertid blitt soveby for arbeidere som pendler til jobb i byer som Loughborough, Leicester, Derby og Nottingham. Det er visst ikke altfor lenge siden Shepshed fikk status som town, men det skal i dag være omtrent 14 000 innbyggere der, og de skal en stund ha påberopt seg å være Storbritannias største landsby. Noe annet de påberopte seg var å ha det høyeste antall puber i forhold til innbyggertallet, men det er vel heller uhyre tvilsomt om dette fortsatt er tilfelle.
Jeg hadde jo allerede sjekket ut The Red Lion, som er en av tre puber rundt ‘torget’ Market Place, og etter at jeg hadde installert meg, var det på på tide å sjekke ut The Crown Hotel i håp om at de også hadde litt matservering å by på. Både der og på The Blue Ball hadde det vært stengt da jeg tidligere ankom Shepshed, og de åpnet vel ikke igjen før klokka 16 så vidt jeg husker. Da jeg nå kom traskende tilbake dit, hadde de vitterlig åpnet slik at jeg kunne få meg en pint. Matservering var det imidlertid ikke, og det var det heller ikke på The Blue Ball, så jeg gikk rett og slett en tur bort til Coop-sjappa for å kjøpe et par smørbrød før jeg returnerte til sistnevnte. Om jeg ikke hadde merket noe til terroranslaget i London, var det nå i hvert fall hett tema blant stamgjestene der, som fulgte direktesendingene på TV.
Klokka nærmet seg seks da jeg tømte glasset og tuslet et par minutter opp Loughborough Road for å foreta en siste pitstop ved The Black Swan, omtrent akkurat der hvor jeg skulle dreie til venstre opp Butthole Lane. The Black Swan viste seg å være et passende sted for en siste oppladning, for de er åpenbart en av sponsorene til Shepshed Dynamo, og hadde et lite utvalg av memorabilia knyttet til klubben. Det var imidlertid snart på tide å bevege seg opp Butthole Lane etter å ha tatt det obligatoriske bildet av gateskiltet, og noen strakser senere kunne jeg betale meg inn med £6 i inngangspenger pluss £1,50 for et eksemplar av det rykende ferske kampprogrammet. Hvordan kan man motstå et besøk til et stadion med et navn som Butthole Lane? Tja, nå var jeg i hvert fall omsider her for å se kamp, og jeg gledet meg stort.
Shepshed Dynamo har en nokså innviklet historie, og den må nesten startes med stiftelsen av Shepshed Albion i 1879. Det var først i 1907 at de ble med i Leicestershire Senior League, og de hadde raskt suksess med ligatitler i 1911 og 1921. De ble etter dette værende i Leicestershire Senior League, der de en rekke ganger rykket opp og ned mellom dens to divisjoner. Etter å ha blitt tatt over av en forretningsmann og eier av selskapet Charterhouse Holding plc, fikk klubben i 1975 dessverre et sponsornavn i form av Shepshed Charterhouse, men de fikk til gjengjeld også betydelig økonomisk støtte derfra, og etter å ha vunnet ligaens andredivisjon i 1978, fulgte de opp opprykket til toppdivisjonen med tre strake titler i Leicestershire Senior League før de deretter fikk innpass i (en tidligere utgave av) Midland League i 1981.
Shepshed Charterhouse vant også Midland League på første forsøk, og da den ligaen ved sesongslutt slo seg sammen med Yorkshire League og stiftet dagens Northern Counties East League, tok de plass i sistnevntes Premier Division…som de igjen vant på første forsøk. Klubben hadde i det hele tatt en slags storhetsperiode, og det påfølgende opprykket til Southern League endte med at de igjen tok nivået med storm og sikret nytt opprykk med en andreplass i den ligaens Midland Division. I Southern League Premier Division – som på det tidspunktet var en av tre ligaer på nivå seks av den engelske fotballpyramiden – var sjuendeplassen i 1986 deres beste plassering før de i 1988 ble flyttet sidelengs over i Northern Premier League Premier Division.
Der slet de umiddelbart i bunnen, og etter fire tunge sesonger i NPL Premier (inkludert to strake sesonger som tabelljumbo), var det til slutt ingen benådning og de måtte i 1992 ta turen ned i NPL Division One. Samtidig byttet de navn tilbake til Shepshed Albion, men et andre strake nedrykk fulgte da de ble degradert til Midland Combination. Nå hadde klubben havnet i såpass store økonomiske problemer at man fryktet kroken på døra. Med hjelp fra den lokale rivalen Loughborough Dynamo klarte de få litt orden i sysakene, og for å signalisere en ny æra, re-stiftet man klubben under dagens navn Shepshed Dynamo, til ære for den hjelpsomme naboen.
Shepshed Dynamo ble plassert i Midland Alliance, og denne ble våren 1996 vunnet i den ‘nye’ klubbens andre sesong. Åtte sesonger i Southern League Midland Division (og deretter (Western Division) fulgte, før de våren 2004 endte som jumbo. Denne gang ble de ‘reddet’ av omstruktureringen som følge av at man fikk på plass de regionale Conference-avdelingene, og selv om Shepshed-klubben dermed likevel plutselig befant seg ett nivå lavere, ble de kun flyttet sidelengs til NPL Division One (og senere Division One South). Der spilte de frem til 2012, da de som jumbo igjen måtte ta turen ned til det som nå er step 5. Etter én sesong i United Counties League, var de tilbake i Midland Alliance, og selv om den nå har blitt til (den nye) Midland Football League, befinner de seg fortsatt der enn så lenge.
Da jeg offentliggjorde min ‘reiserute’ for denne turen, ble jeg kontaktet av min groundhopper-kompis Neil Woolley, og selv om det var på et tidspunkt da vi ennå ikke visste hvilken kamp vi eventuelt skulle få se, bekreftet han at han ville ta turen fra Mansfield dersom det ble kamp i Shepshed denne tirsdagen. Det ble det altså, og mens jeg ventet på ham, inntok jeg klubbhusets bar. Der ble jeg snart dratt kjensel på av det som vel var klubbsekretæren, som hadde gjenkjent meg fra Twitter og nå kom bort for å ønske velkommen og forære meg en suvenir i form av en kjøleskaps-magnet med påskriften «I like it up the Butthole». Enda festligere var det faktisk at flere jenter gikk rundt i trøyer med denne påskriften. Et temmelig artig innslag! Klubbsekretæren returnerte snart for å gi meg en stensil med lagoppstillingene, og deretter gikk jeg innom klubbsjappa for å sikre meg en pin og grave litt i kassene med gamle kampprogram.
Men først benyttet jeg anledningen til å kikke meg litt rundt med en liten runde rundt banen som skal ha vært åpnet i 1890-årene. Det skal nevnes at den i tillegg sitt noe ‘uheldige’ navn (Butthole Lane skal være en henvisning til at stedet tidligere ble brukt til bueskyting, der ‘butthole’ skal ha vært en gammel betegnelse på blinken) nå også har det offisielle navnet The Dovecote. Dette anlegget har vært hjemmebane for flere av fotballklubbene som har kommet og gått i Shepshed, men hovedtribunen på bortre langside skal først ha kommet på plass i perioden da Shepshed Charterhouse spilte seg opp i Southern League. Langsiden med klubbhuset kan vel på sin side best beskrives som et lappeteppe av diverse tribuneseksjoner. Den ene kortsiden har en mindre sittetribune bak det ene målet, mens det på motsatt ende kun er åpen hard standing som gjelder. Uansett likte jeg meg øyeblikkelig meget godt her på The Dovecote.
Etter å ha plukket med meg 15-20 eldre program fra klubbens bortekamper mot mer eller mindre perifere klubber, var jeg tilbake i baren og kunne lese litt mer i kveldens program inntil jeg fikk selskap av Neil. Han virket også fornøyd med at det ble FA Cup-omkamp, men håpet at det ikke ville bli nødvendig med ekstraomganger. Kanskje lå det litt i kortene at så ville skje, for i det opprinnelige oppgjøret hadde Shepshed Dynamo tre ganger utlignet etter å ha ligget under, og med ti mann sikret seg omkamp med 3-3. Denne kvelden skulle det dog avgjøres hvem som skulle videre til cupens Preliminary Round og møte Carlton Town. Shepshed Dynamo hadde for øvrig ikke hatt noen heldig start i ligaen, der de hadde tapt begge sine kamper hittil. Bortelaget Worksop Town på sin side hadde vunnet sin eneste kamp så langt i NCEL Premier.
Det var lite av målsjanser innledningsvis, men det var likevel ingen kjedelig kamp vi så, for det haglet med tette dueller og susende taklinger som vekselvis skapte begeistring og harme, avhengig av hvem man holdt med. Lite kan måle seg med en glimrende og knallhard takling, og dommeren var heldigvis ikke av den snerpete sorten. I det tjuende minutt fikk vi sannelig også nettsus da den store Worksop-spissen Craig Mitchell headet videre til Kyle Jordan som kom på løp og lobbet ballen over Dynamo-keeper Brandon Ganley. Vertenes kaptein Jake Betts ropte deretter på straffe da han mente seg meid ned av Worksop-keeper David Reay, men dommeren var ikke enig. Drøyt fem minutter før pause fikk likevel Dynamo sin utligning da Chris Acott la flott inn til Celson Patrocinio som stanget inn 1-1.
Etter et raskt inntak av forfriskninger så vi at også andre omgang startet uten altfor mange målsjanser, men det var en tett og spennende kamp vi var vitne til. Begge lag hadde deretter mulighet til å ta ledelsen før bortelaget gjorde nettopp dette. Innbytter Thomas Poole befant seg ute på kanten rundt 25 meter fra mål, men sendte like godt i vei et susende skudd som gikk i mål via bortre stolpe. Dermed 1-2, og The Tigers hadde nå tatt ledelsen for femte gang i oppgjørene mot Shepshed-klubben. Ville det holde denne gang? Poole kunne i hvert fall økt ledelsen da han like etter rundet keeper, men vinkelen ble for skrå, og avslutningen gikk i nettveggen. Vertene begynte deretter å presse desperat for en utligning, men det så lenge ut som om Poole hadde scoret vinnermålet. Helt til vi befant oss på overtid…
Etter et par gode sjanser, hadde Shepshed fått corner i det andre tilleggsminuttet, og selv keeper Ganley ble sendt opp. Det var kaos i Worksop-feltet, og en heading ble først reddet på streken av en forsvarer, men returen ble headet i mål av Courtney Meade. Hjemmelagets spillere og fans jublet som besatt etter å ha sikret ekstraomganger med 2-2, mens en Neil som var klar for hjemreise fortvilte over at det ville bli en sen kveld. Selv hadde jeg ikke noe imot en ekstra dose av denne underholdningen, og tenkte egentlig at ingen av disse klubbene fortjente å tape og bli slått ut. Men det var det selvsagt en av de som måtte, og det var bare å belage seg på en ny halvtimes tid med fotball for å avgjøre hvem det ville bli.
Om kampen hittil hadde vært underholdende, skulle det virkelig ta full fyr i ekstraomgangene, og det gikk ikke mange minuttene før Steven Wankiewicz headet inn en Worksop-corner. Ti minutter ut i ekstraomgangene var vi dog igjen like langt da en gammel kjenning presenterte seg. For noen år siden skamroste jeg Ryan Robbins etter å ha sett ham imponere for Stamford i NPL, men nå var han henvist til rollen som innbytter hos Shepshed Dynamo. Spilleren som hadde blitt utvist i det opprinnelige oppgjøret tre dager tidligere, hadde nå kommet innpå, og det var han som utlignet til 3-3 og sørget for at Shepshed for sjette(!) gang hentet opp Worksops ledelse i løpet av de to kampene. Det ble fulgt opp av en feiring som vitnet om at han muligens fortsatt hadde bitre følelse overfor noen på Worksop-benken. Uansett sto det 3-3 da det var på tide å bytte side og sette i gang de siste 15 minuttene.
Det gikk ikke mange sekundene fra avspark til ballen datt ned hos Mark Simpson inne i Shepshed-feltet. Han holdt hodet klart og pirket ballen i mål til 3-4. Kunne Dynamo komme tilbake nok en gang? Det virket i hvert fall langt mindre sannsynlig da Simpson seks minutter senere slo til igjen ved å lobbe inn 3-5. Vertene hadde imidlertid ikke til hensikt å gi seg, og Ryan Robbins skjøt i tverrliggeren, før hjemmelaget også hadde en heading i stolpen. Kort etter headet Joe Pheasant inn reduseringen til 4-5 i det 115. minutt, og plutselig var det igjen nerve, men nærmere kom aldri Shepshed Dynamo, som foran 207 betalende tilskuere måtte takke for seg i denne sesongens utgave av FA Cupen.
Hjemmefolket må ha følt det litt bittert etter en slik forrykende forestilling, og det var som sagt en kamp der jeg følte det var synd at en av de måtte tape, men en av verdens eldste klubber hadde tatt seg videre. Som en av deres representanter sa: «Tenk om FA-sjefene og den jevne fotballsupporter hadde visst at slikt drama utspiller seg i FA Cupens aller tidligste runder». Neil kunne omsider sette seg i bilen med kurs for senga si hjemme i Mansfield, mens jeg takket for meg og travet tilbake til The Blue Ball, der jeg unnet meg et siste glass før det var sengetid også for undertegnede. Jeg hadde endelig fått overvære kamp i Shepshed, og for en forestilling jeg ble vitne til på Butthole Lane!
English ground # 484: Shepshed Dynamo v Worksop Town 4-5 AET (1-1, 2-2) FA Cup, Extra Preliminary Round, replay Butthole Lane (aka The Dovecote), 14 August 2018 0-1 Kyle Jordan (20) 1-1 Celson Patrocinio (40) 1-2 Thomas Poole (72) 2-2 Courtney Meade (90+2) 2-3 Steven Wankiewicz (94) 3-3 Ryan Robbins (101) 3-4 Mark Simpson (106) 3-5 Mark Simpson (112) 4-5 Joe Pheasant (115) Att: 207 Admission: £6 Programme: £1,50 Pin badge: £3,50
Da jeg våknet i Romford, var det deilig å vite at jeg slapp å dra med meg bagasjen ut på langtur denne dagen, men at jeg i stedet skulle ha Travelodge Romford The Quadrant som base ytterligere en natt. Det betød at jeg også hadde flust med tid til rådighet denne dagen, og at jeg kunne dra meg helt til 10.30-tiden. For å få litt variasjon i hverdagen og sjekke ut en ny pub, valgte jeg denne gang å innta min frokost en ørliten togtur unna. Mellom Romford og Upminster går en Overground-linje som kun har Emerson Park som stopp mellom disse to stasjonene, og det var til nettopp Emerson Park min utflukt nå gikk. Denne stasjonen betjener Hornchurch, som kanskje burde være mer kjent, og det var der jeg oppsøkte JJ Moons for å bestille en full english breakfast som selvsagt inkluderte ekstra black pudding.
Deretter var det bare å returnere til Romford, men jeg forlot aldri stasjonen, da jeg i stedet bestemte meg for en tur inn til London, der jeg ville sjekke ut en fristende pub rett ved Liverpool Street. Williams Ale & Cider House viste seg da også å være verdt turen, selv om det var såpass tidlig at jeg nøyde meg med ett glass i den gode puben. Jeg hadde på dette tidspunktet merket meg at telefonen min ladet merkverdig sakte, og bestemte meg for å finne ut av dette når jeg returnerte til Romford for å svippe innom hotellet. Det viste seg heldigvis å være laderen som var problemet snarere enn telefonen, så det var bare å punge ut for en ny lader som til min lettelse syntes å løse problemet. Med det ute av verden kunne jeg etter hvert sette kursen mot Chelmsford, der jeg skulle se kamp senere på kvelden.
I stedet for å vente på neste direkte-tog, tok jeg et av TfL-togene til Shenfield og foretok et raskt togbytte der, og jeg var i Chelmsford med flust av tid til å utforske litt før kamp. Chelmsford ligger midt i Essex, og det er kanskje noe av årsaken til at den er grevskapets administrasjonsby. Byen ligger omtrent fem norske mil nordøst for det sentrale London, og det er omtrent samme avstand videre nordøstover til Colchester. Selve byen har drøyt 110 000 innbyggere, og er nå i all hovedsak en pendlerby der en stor del av innbyggerne arbeider i London – gjerne i City eller Docklands. I romertiden var Chelmsford kjent under navnet Caesaromagus, og den har lenge vært en markedsby for spesielt jordbruksprodukter. Chelmsford blir også kalt radioens fødested, da det var her Guglielmo Marconi åpnet verdens første kringkastings-sender.
Sist gang jeg var i Chelmsford var da jeg skulle ha buss herfra til Maldon i forbindelse med mitt besøk hos Heybridge Swifts, og jeg trivdes den gang såpass på The Railway Tavern at jeg ble værende der og aldri rakk å sjekke ut ytterligere vanningshull. Det hadde jeg nå tenkt å bøte på, og et naturlig første stopp i den forstand var The Ale House, som ligger tilknyttet stasjonen og dessuten høster mye lovord. Jeg oppdaget raskt at det ikke er helt uten grunn, og her hadde man også et godt utvalg av cider. Jeg rakk akkurat å nippe til den gylne nektaren før jeg ble kontaktet av den norske groundhopperen Bjarte Wilhelm Hjartøy, som også hadde tenkt seg til Melbourne Stadium og hadde merket seg at jeg hadde samme destinasjon.
Det begynner jo å bli en god del år siden nå, men noen vil kanskje huske at TV2 i sin tid hadde en groundhopper-dokumentar der de fulgte Bjarte og broren på en tur over til England. Nå hadde bergenseren kanskje tatt med seg Bergens-været til Essex, for kort tid før han sammen med sitt reisefølge stakk hodet inn på The Ale House, åpnet himmelen seg i noen minutter. Jeg vil imidlertid ikke tro at det var nok til å skremme en bergenser, men etter en kort rast gikk de for å praie en taxi til sitt Chelmsford-hotell, og vi avtalte å møtes på Wetherspoons-puben The Ivory Peg for å få et måltid der. Det passet greit siden det uansett nærmet seg tid for en middag for undertegnede, og en liten stund etter at de forlot stedet gjorde jeg det samme, og via en tur innom The Golden Fleece fant jeg frem til The Ivory Peg.
Der ble cider foreløpig byttet ut med j2o, og jeg hadde akkurat fått bestilt min porsjon med bangers & mash før nordmennene entret puben og slo seg ned. De hadde hatt en lang togtur ned fra Middlesbrough, via York, Peterborough og Ipswich, og skulle videre til Bath for å se Bath City dagen etter. De hadde i motsetning til undertegnede ingen planer om å ankomme kamparenaen i god tid, og hadde i stedet tenkt til å bevilge seg en pub-til-pub-runde som skulle ende opp på The Ale House, før de ville ta taxi til stadionet like før kampstart. Derfor forlot jeg etter hvert nordmennene og trasket tilbake til bussterminalen rett ved siden av togstasjonen. Der hadde jeg tid til et raskt glass på The Plough på andre siden av veien, før jeg steg på buss 54 og betalte £4,20 for en returbillett.
Jeg hoppet av ved en bussholdeplass en liten spasertur fra Melbourne Stadium, og et steinkast fra holdeplassen ligger puben The Red Beret, der jeg ble fristet til en siste vanningspause før jeg trasket opp til kveldens kamparena. Jeg ankom med en drøy halvtime til avspark i Conference South-oppgjøret mellom Chelmsford City og nyopprykkede Dulwich Hamlet, og kunne konstatere at Melbourne Stadium var gjenstand for en aldri så liten hipster-invasjon – ikke spesielt overraskende tatt i betraktning hvem bortelaget var. Jeg registrerte også at jeg var langt fra alene om å få litt hakeslepp da jeg ble avkrevd £15 i inngangspenger. Det er ikke bare meget stivt; jeg vil si faktisk si at det er på grensen til direkte uhørt for å være Conference South, og det var ikke vanskelig å høre Dulwich-hipstere høylytt uttrykke avsky over det samme.
Innenfor telleapparatene byttet jeg £3 mot et kampprogram som nesten kunne vært et Football League-program, og også var priset deretter. Inne i klubbens bar kunne jeg sette meg ned og bla litt i dette programmet over en pint. Baren må da også kanskje sies å være den delen av anlegget jeg likte best, og jeg må ærlig innrømme at Melbourne Stadium ikke er destinasjonen som har fristet meg mest, men på en dag der jeg allerede hadde besøkt så godt som alt av øvrige hjemmelag på menyen, var det en fin anledning til å å avlagt et besøk her. Jeg hadde nok vært langt mer entusiastisk om The Clarets spilte på sin gamle hjemmebane New Writtle Street, men den er dessverre historie etter at klubben så seg tvunget til å selge og flyttet ut i 1997.
Dagens klubb ble stiftet i 1938, men allerede i 1878 ble Chelmsford FC stiftet av medlemmer fra Chelmsford Lawn Tennis and Croquet Club, som søkte etter en aktivitet de kunne bedrive vinterstid. Denne klubben var senere med å stifte både Athenian League, Eastern Counties League og Essex Senior League. I 1938 fant man imidlertid ut at byen trengte en profesjonell fotballklubb som kunne være med i Southern League. Etter å ha sett hvordan grevskapsrival Colchester Town hadde gått under etter stiftelsen av Colchester United, valgte de imidlertid heller å legge ned klubben og starte opp igjen som Chelmsford City – et navn de for øvrig tok til tross for at Chelmsford ikke fikk tilbake sin city-status før i 2012.
Den nye klubben fikk umiddelbart innpass i Southern League, og i sin første sesong gjorde de seg også godt bemerket i selveste FA Cupen, da de tok seg helt til fjerde runde. Klubber som Kidderminster Harriers, Darlington og Southampton ble slått ut før Birmingham City omsider ble for sterke. Sesongen etter fulgte de opp med sin første tittel i Southern League – en liga de spilte i helt frem til 2004. De sto da med fire titler da de ved omstruktureringen som skjedde dette året (med stiftelsen av de regionale step 2-avdelingene i Conference) ble flyttet sidelengs over til Isthmian League. Denne ble vunnet i 2008, og da med opprykk til Conference South som belønning. De tre neste sesongene tok de seg til playoff, men ved samtlige anledninger ble de slått ut i semifinalene. Etter en sesong rett utenfor playoff, var de igjen tilbake i playoff i 2013, men igjen måtte de se seg slått i semifinalene, for fjerde gang på fem sesonger.
Etter noen tyngre sesonger var de igjen tilbake i playoff i 2017, og tok seg denne gang av Dartford i semifinalene, men i playoff-finalen borte mot Ebbsfleet United måtte de gi tapt. Og da Conference før forrige sesong innførte et latterlig system der klubbene helt ned til 7. plass kan kvalifisere seg til playoff, fikk sannelig Chelmsford nok en gang oppleve den bitre siden av playoff-ordningen. Til tross for hjemmebanefordel i kraft av sin 3. plass, tapte de nemlig semifinalen for Hampton & Richmond Borough. Jeg drister meg til å tippe at Clarets-fansen ikke er blant playoff-ordningens største tilhengere, så kanskje øyner de et håp om at de denne gang kan ta tittelen? Vel, et par supportere jeg snakket med nølte ikke med å utrope Woking til favoritt sammen med et nyopprykket Billericay Town, som vil være å regne med så lenge deres eier Glenn Tamplin fortsetter å øse ut fullstendig vanvittige summer for nivåene klubben opererer på.
Woking var da også eneste klubb med full poengpott etter tre serierunder, fulgt av nettopp Billericay og en håndfull andre klubber på sju poeng. The Clarets hadde åpnet med 0-0 hjemme mot Torquay United og knepent bortetap for Dartford, men kom nå fra storseier 6-0 borte mot Hungerford Town to dager tidligere, og befant seg på en 10. plass med fire poeng. Med det lå de ett poeng og fire plasser foran motstander Dulwich Hamlet, som sto med 1-0-2. Idet jeg begynte å gjøre meg klar for å gå utenfor, ankom også den norske delegasjonen, men jeg gikk snart for å ta oppstilling og se lagene innta banen. Det måtte jeg imidlertid gjøre fra området utenfor klubbhuset, for jeg fikk nemlig to vakter stormende etter meg da jeg dristet meg til å ta med plastglasset med cider bort på en av tribunene slik jeg feilaktig hadde fått inntrykk av at var tillatt.
Man ser nokså raskt at Melbourne Park ikke er spesielt godt egnet for fotball, men klubben er i det minste tilbake i hjembyen etter at de flyttet inn på dette friidrettsanlegget i 2006. De hadde i all hast helt i starten av 1997/98-sesongen måttet forlate New Writtle Street, som etter hvert ble solgt for usle £900 000, og måtte deretter fullføre sesongen med spill hos Maldon Town – en banedeling som ikke var heldig for noen av klubbene. Senere var de å finne hos rivalen Billericay Town, før de altså kunne returnere til det som først og fremst er og blir et friidrettsanlegg. Det er eid av lokale myndigheter, og skal ifølge en kilde ha blitt åpnet i 1962. Det domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, der rundt 1 000 tilskuere har sitteplasser på den opphøyde tribunen. Her har man imidlertid lengdegrop, åtte løpebaner og laglederbenkene mellom seg og gressmatta.
Motsatt langside domineres av veggen på bygget som huser stedets ‘Sports & Athletics Centre’, og denne har et lite overbygg. Under dette har de installert noen seterader, og mellom disse og klubbhuset er det et lite område for stående tilskuere. På begge kortsider har man installert midlertidige ståtribuner, og spesielt nok er disse plassert rett bak målene – altså innenfor løpebanene. Dette gjør at man herfra kommer nærmere på det som skjer ute på banen, og den største av disse tribunene er på den nordlige kortsiden, der man også har tak over hodet. På den mindre tribunen på den sørlige kortsiden står man derimot under åpen himmel. En annen litt spesiell ting her er at spillerne kommer ut på banen i det ene (sørvestlige) hjørnet.
En artig detalj denne kvelden var at bortelaget stilte med utelukkende ‘fargede’ spillere, og det har jeg vel faktisk aldri tidligere opplevd. Uansett var det de rosa fra sør-London som startet best, og hjemmekeeper Ross Worner holdt tidlig på å servere de en scoring på sølvfat, men ble reddet av sin forsvarer Elliot Omozumwi, som kom seg tilbake og fikk klarert. Likevel var vi kun i kampens fjerde minutt da ballen lå i Chelmsford-målet etter at Nyren Clunis fikk tid og rom til å sende ballen i mål fra rundt tjue meter. Et drøyt kvarter senere var det igjen svikt i Clarets-forsvaret da Jazzi Barnum-Bobb skulle passe tilbake til keeper Worner, men i stedet sendte ballen rett til Hamlet-spiller Anthony Cook som dermed var alene gjennom. Vertene kan takke Worner for at han ryddet opp med en flott redning, men Clarets virket å være på noe gyngende grunn.
Etter halvspilt omgang begynte det å svinge mer frem og tilbake, og vertene var nå langt bedre med. Rhys Murphy hadde to avslutninger som gikk henholdsvis i nettveggen og ble reddet av Hamlet-keeperen, mens Michael Spillane skjøt like over. Chelmsford styrte nå spillet, og de fikk uttelling da Scott Fenwick i det 25. minutt fikk lagt inn og Rhys Murphy kunne styre inn utligningen til 1-1. Murphy kunne notert seg for et andre da han noen minutter senere var nære på med en volley som gikk like utenfor. Chelmsford fikk etter dette en serie med cornere der et par var virkelige skumle, men snart var det igjen en kamp som bølget frem og tilbake. På overtid ble det drama da Clunis ble lagt i bakken inne i feltet, men linjemannen hadde allerede flagget for offside. Dommeren pekte på straffemerket før han gikk over for å samtale med sin linjemann, og til pipekonsert fra hjemmefansen valgte han å stå ved sin avgjørelse om å dømme straffe. I omgangens femte(!) overtidsminutt var det Ashley Carew som steg frem og sørget for 1-2 til pause.
Andre omgang bød på nokså lite av interesse ute på banen inntil dommeren igjen kom i fokus. Jeg vil si at holding er en voldsom uting, og til tross for bortefansens mishagsytringer skal dommeren ha ros for å dømme straffe til Chelmsford for en holding inne i feltet i forbindelse med en corner (problemet er vel heller at man her ikke er konsekvent nok). Scott Fenwick gjorde ingen feil fra elleve-meteren, og sørget for 2-2 i omgangens tolvte minutt. Begge lag presset på for et vinnermål, og det var en interessant og spennende affære de 991 tilskuerne var vitne til. Gjestene var nære på da et innlegg nådde Clunis som bommet for nærmest åpent mål, og på motsatt banehalvdel brant Fenwick en tilsvarende stor mulighet. Til tross for flere sjanser i begge ender av banen, endte det med 2-2 og poengdeling.
Etter en rask ‘samling’ med nordmennene inne i klubbhuset, gikk jeg for å ta bussen tilbake til sentrum. Der valgte jeg å også ta en tur innom The Ship, før jeg hoppet på 23.09-toget som fraktet meg direkte tilbake til Romford. Der fant jeg ut at jeg hadde tilbragt nok tid på pub denne dagen, og trakk meg derfor umiddelbart tilbake til hotellet for å finne senga. Det hadde vært deilig med en dag der jeg ikke hadde måttet slepe med meg bagasjen på kryss og tvers av balløya, men dagen etter skulle jeg forflytte meg igjen. Samtidig var dette turens fjerde dag, og den første som ikke dreide seg om FA Cupen, men også det skulle endre seg igjen dagen etter, da det nok en gang var tid for en FA Cup-kamp. Det var bare å krype under dyna og få seg litt søvn før den tid.
English ground 483: Chelmsford City v Dulwich Hamlet 2-2 (1-2) Conference South Melbourne Stadium, 13 August 2018 0-1 Nyren Clunis (4) 1-1 Rhys Murphy (25) 1-2 Ashley Carew (pen, 45+5) 2-2 Scott Fenwick (pen, 57) Att: 991 Admission: £15 Programme: £3 Pin badge: £3,50
Ved The Acorn Guest House i Sunderland hadde verten uoppfordret sagt seg villig til å starte frokostserveringen noe tidligere enn planlagt siden jeg skulle tidlig av gårde, og etter at jeg tuslet ned trappa få minutter før halv åtte, gikk det ikke lang tid før han kom med tallerkenen med en full english breakfast. Det var begrenset kollektivtilbud denne søndagsmorgenen, så etter å ha sjekket ut, gikk jeg de rundt 15 minuttene via Mowbray Park til Sunderland stasjon for å ta metroen til Newcastle. Første avgang var 08.40, og den kom omsider i rute slik at jeg kunne starte ferden mot West Midlands, der jeg til slutt hadde valgt meg FA Cup-kampen Coventry United v Rugby Town. For tredje gang på tre dager sto altså en kamp i FA Cupens Extra Preliminary Round på menyen, og med hotell booket i øst-London ville jeg måtte dra med meg bagasjen på kamp for deretter å fortsette ferden ned mot hovedstaden etter kamp.
Bakgrunnen for valg av base denne søndagen var først og fremst ønsket om å kunne ha to dager på samme hotell når jeg dagen etter skulle se kamp i Chelmsford. Samtidig hadde jeg på det tidspunktet da hotellet ble booket også regnet med at søndagskampen ville bli hos St. Margaretsbury, som også hadde søndagskamp i FA Cupen. Men da Coventry United omsider flyttet sin hjemmekamp pga hjemmekamp for rugby-klubben de banedeler hos, gjorde jeg om på planene og bestemte meg for kamp på Butts Park Arena i Coventry. Det var med 09.35-toget at jeg forlot Newcastle med kurs for Birmingham, men det ble et lynraskt rendevouz på perrongen i Sheffield, der jeg raskt hoppet av toget i noen sekunder for å hilse på min Fredrikstad-kompis Jon Erik, før jeg steg på igjen slik at jeg var sikker på å få bli med videre. Jon Erik hadde også tenkt seg på FA Cup-kamp, og det var undertegnede som hadde tipset ham om kampen hos Hallam.
Det hadde ikke vært meg imot å dra dit heller, men jeg var tross alt lysten på å besøke nye jaktmarker, og etter et raskt togbytte, var det med en snau time til avspark at jeg sto utenfor Coventry stasjon. Coventry bør være kjent for de fleste, men har rundt 350 000 innbyggere i selve byen som for ordens skyld ligger helt øst i grevskapet West Midlands – rundt tre mil øst-sørøst for Birmingham. Byen vokste i sin tid frem rundt et benediktinerkloster, og var gjennom middelalderen et viktig sentrum for handel med ull og tekstiler. Senere har den vært viktig i britisk bilindustri, og ble dessuten meget hardt rammet av de tyske bomberaid under 2. verdenskrig. Kun London, Hull og Plymouth skal ha hatt større skader, og blant annet ble byens tidligere flotte katedral lagt i ruiner. En siste liten dose ubrukelig trivia: av alle engelske byer med city-status skal Coventry være den som ligger lengst fra kysten.
Jeg valgte å la en taxi skysse meg til Butts Park Arena, og den asiatiske drosjekusken skjønte etter hvert hvor jeg skulle, slik at han fikk sluppet meg av ved riktig adresse rett utenfor anlegget. Idet jeg gikk ut av drosjen, så jeg sporenstreks et kjent fjes spasere over parkeringsplassen, og Leicester City-fan og groundhopper John Main sa seg umiddelbart villig til å la meg slenge fra meg bagasjen i bagasjerommet hans. Med den ute av veien for en stund, gikk vi for å betale oss inn, og £7 fattigere kunne jeg passere gjennom telleapparatene for deretter å fiske frem £1,50 til programselgeren på innsiden. Til gjengjeld fikk jeg et kampprogram i et uvanlig og snodig format – ‘pocket size‘ kalte selgeren heftet som må være av A6-format eller deromkring. Det hadde da uansett den forventede informasjon, og med det gikk jeg for å finne baren under tribunen.
Der ventet nemlig en annen kjenning, for Ulster Jim hadde et par dager tidligere spurt om jeg hadde noen kamper planlagt i West Midlands på denne turen. Da jeg nevnte denne kampen, ga han beskjed om at han også ville ta turen. Stourbridge- og Nord-Irland-supporteren satt ganske riktig ved et av bordene inne i baren, og var vel den første personen jeg så da jeg kikket inn der. Her skjønner man raskt at det er rugby-klubben som drifter anlegget og dens barer og matutsalg, og jeg unnet meg både fast og flytende føde mens jeg samtalte med Jim og et par andre kjenninger av ham som snart slo seg ned ved bordet vårt. Skjønt i likhet med mange andre ble de stadig distrahert av en usedvanlig sprek og barmfager ung frøken som spradet rundt med sin kjæreste som neppe kan være av den sjalu sorten.
Coventry United ble stiftet så sent som i 2013, og det var som et direkte resultat av alt surret rundt Coventry City (som nok skulle ha blitt på Highfield Road!). Av de som hadde sett seg lei på surrehuene i styret, eierne SISU og eierne av Ricoh Arena, var det fire venner som nok følte at eksiltilværelsen i Northampton fikk begeret til å renne over en gang for alle, og de fire stiftet Coventry United som det som vel må kunne kalles en protestklubb. De måtte starte opp på step 8 (eller nivå 12 totalt, om man vil), i Midland Combination Division Two, der de våren 2014 endte på en andreplass i sin første sesong – en sesong der de blant annet registrerte en 28-0-seier over stakkars Polesworth.
Det var nok til å få rykke opp, men siden Midland Combination og Midland Alliance etter den sesongen slo seg sammen og stiftet dagens Midland Football League, var det der de tok plass i Division Two. Den ble vunnet på første forsøk, og det ble også Division One året etter, slik at Coventry United hadde sikret opprykk i samtlige av sine tre første sesonger da de nå tok plass i Midland Football League Premier Division. Der har det så langt blitt to åttendeplasser, men det er vel heller tvilsomt om deres ambisjoner begrenser seg til å slå seg til ro med spill på step 5. De hadde da også startet sesongen med å vinne begge sine ligakamper 1-0 – hjemme mot Shepshed Dynamo og borte mot South Normanton Athletic.
Nå var det altså imidlertid FA Cupen det dreide seg om, og kampen mot Rugby Town var en reprise fra forrige sesongs FA Cup-møte på det samme stadiet av turneringen. Den gang endte det med 1-2 og Rugby-seier, og Coventry-klubben ønsket nå hevn. Forrige sesong var de to for øvrig også ligarivaler i Midland League, der Rugby Town spilte forrige sesong etter nedrykket i 2017, men de har foran inneværende sesong blitt flyttet over til United Counties League. Der hadde de startet med seier 4-0 over Peterborough Northern Star og tap 0-2 mot Leicester Nirvana – begge på bortebane. Alle vi snakket med forventet en tett og jevn kamp, og det var bare å komme seg ut og ta oppstilling da spillerne var i ferd med å innta banen.
Butts Park Arena ble ferdigstilt så sent som i 2004, og eies av rugby union-klubben Coventry RFC. Ikke lenge etter flyttet også rugby league-klubben Coventry Bears inn, mens Coventry United startet en banedeling her før forrige sesong (2017/18) etter å tidligere ha spilt på Alan Higgs Centre og banedelt med Coventry Sphinx. Butts Park Arena har én eneste tribune, men det er til gjengjeld en stor sittetribune som på den ene langsiden strekker seg hele banens lengde og alene skal ha kapasitet til 3 000 tilskuere. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen, men på bortre langside – som nå var sperret av og utilgjengelig – skal det tidligere ha stått en midlertidig tribune med kapasitet til ytterligere 1 000 tilskuere. Den skal dog ha blitt fjernet i 2006 da den visstnok ikke oppfylte sikkerhetskravene. Fortsatt er det et eller annet bygg der borte, men jeg kom meg altså ikke over for å undersøke nærmere.
Det går for øvrig en jernbanelinje bak den ene kortsiden, men det var greit å overlate trainspotting til andre når kampen nå ble sparket i gang. Det var et par halvsjanser begge veier, og Shaquille McDonald kunne vel kanskje gitt vertene ledelsen før gjestene slo til i det niende minutt. Steffan Blake spilte gjennom Charlie Evans, og han pirket ballen videre til Danico Johnson som dundret inn 0-1 fra rundt straffemerket. Resten av omgangen kom det meste av sjanser og halvsjanser fra dødballer, og de ble det etter hvert en del av, ettersom det til tider også ble litt ampert. Da vertene utlignet på overtid av første omgang, var det også i forbindelse med en dødball, og det var en klassescoring som ville fått kommentatorene til å gå amok dersom det hadde dreid seg om Premier League.
Curvin Ellis ble felt like utenfor 16-meterstreken, og Cov-kaptein Robert Prinzel gikk for kraft da han dundret ballen rett i muren, men ballen falt ned for Ellis som med et slags brassespark sendte ballen i mål på nydelig vis uten at Rugby-keeper Matt Hill kunne gjøre stort. En strålende finale på første omgang, og til lyden av ‘If The Kids Are United’ gikk spillerne i garderoben mens vi oppsøkte baren for en rask forfriskning. Vi returnerte med perfekt timing idet dommeren blåste i gang andre omgang, og vi fikk se et Rugby Town som nå tilrev seg et initiativ. Charlie Evans ble spilt alene gjennom, men skjøt rett på Cov-keeper Jack Tregartha, som også måtte i aksjon for å stoppe et skudd fra tidligere Coventry United-spiller Lewis Rankin. Bortelagets målscorer Danico Johnson så ut som om han kunne trenge en større shorts, men var et konstant uromoment og sendte i vei et skudd som smalt i stolpen. Rugby Town presset på nå.
Hjemmelagets offside-felle var langt fra imponerende, og tjue minutter ut i omgangen slo den igjen sprekker da ballen ble vippet frem til Danico Johnson som hadde tid til å kikke bort på linjemannen før han alene med keeper sendte ballen i mål til 1-2. Drøyt ti minutter senere gikk det fra vondt til verre for vertene, for Danico Johnson lurte igjen offside-fella og var helt alene da han ble meid ned av keeper Tregartha. Sisteskansen fikk se det røde kortet i sin Coventry United-debut etter å ha frarøvet motstanderspissen en soleklar mulighet for et hattrick, og dette gjorde selvsagt ikke jobben enklere for de røde og grønne. De hadde imidlertid et par sjanser eller halvsjanser der de skapte litt kaos i Rugby-feltet, men fikk aldri utligningen, og det ble deja-vu med 1-2 som sluttresultat for andre år på rad. Det skjedde denne gang foran 258 tilskuere; noe overraskende for oss som hadde tippet 350+.
Uansett, John Main tilbød meg skyss tilbake til Coventry stasjon, og derfor tok jeg farvel med Jim & Co og brøt sporenstreks opp for å bli med John. Etter å ha takket for skyss, kunne jeg ta plass på 17.30-toget til London Euston, og vel fremme der unnet jeg meg en aldri så liten pitstop ved Euston Tap (Eastlodge) før jeg lot tuben frakte meg fra Euston Square til Liverpool Street. Siste etappe gikk med tog fra Liverpool Street til Romford, der jeg hadde betalt £67 for to netters overnatting ved Travelodge Romford The Quadrant. Etter å ha sjekket inn, hadde jeg tenkt å sjekke ut en mikropub i Gidea Park, men da det begynte å regne, droppet jeg de planene og valgte i stedet å innta en pint og et måltid på The Goose, utenfor Romford stasjon. Kvelden ble avsluttet med en pint på The Lamb før jeg trakk meg tilbake og fant senga.
English ground # 482: Coventry United v Rugby Town 1-2 (1-2) FA Cup, Extra Preliminary Round Butts Park Arena, 12 August 2018 0-1 Danico Johnson (9) 1-1 Curvin Ellis (45+1) 1-2 Danico Johnson (66) Att: 258 Admission: £7 Programme: £1,50 Pin badge: £3
Jeg våknet av alarmen klokka 05.58 og kravlet lettere omtåket ut av senga, men tre kvarters tid senere var jeg frisk og rask på vei ut av hotellet og over til Winners Triangle stasjon for å ta meg til Reading med 07.02-toget. Det er en togtur på hele åtte minutter, og jeg fikk raskt validert togpasset på Reading stasjon før jeg kastet meg på 07.21-toget inn til London Paddington. Jeg skulle helt opp til nordøst, og etter å ha tatt tuben til Kings Cross St. Pancras, kunne jeg omsider sette meg ned på 09.00-toget mot Newcastle og unne meg litt mer søvn på veien. Få minutter før klokka slo 12 kunne jeg stige av i det som nok er min engelske favoritt-storby, men jeg skulle videre, og etter 5-6 mislykkede forsøk på å få en av billettautomatene på metroen til å samarbeide, fikk jeg omsider kjøpt billetten til Sunderland.
Hvorfor hadde jeg så valgt å reise helt hit opp på det som tross alt var en lørdag med en hel haug av kamper på menyen? Vel, selv om det var flere fristende oppgjør – ikke minst i FA Cupens Extra Preliminary Round – klarte jeg til slutt ikke å motstå det jeg ikke vil nøle med å kalle rundens skikkelige godbit. Det dreide seg om et skikkelig grende-derby i Ryhope, der Sunderland RCA skulle ta imot Northern League-kollega og lokalrival Ryhope Colliery Welfare til dyst. Jeg liker Northern League, jeg liker de tidligste rundene av FA Cupen, og jeg liker lokaloppgjør som dette, så det var til slutt vanskelig å komme utenom denne. Jeg ville også få selskap der av mine groundhopping-venner i nordøst, Katie og Lee, men for å slippe å stresse ville jeg måtte dra med meg bagasjen rett på kamp, for deretter sjekke inn etterpå.
Etter å ha tatt metroen ned til Sunderland, hoppet jeg derfor på buss 39 og kjøpte en dagsbillett for Go NorthEast sine busser i området. Etter drøyt ti minutter på bussen steg jeg av i Ryhope, som er en landsby rett ved den sørlige bygrensen til Sunderland, og som nå er i ferd med å bli spist opp av den langt større naboen. Ryhope ligger omtrent midt mellom Sunderland sentrum og Seaham – fire-fem kilometer fra Sunderland sentrum, og selv om man ved folketellingen i 2011 registrerte snaut 10 500 innbyggere, opereres det nå med et anslått innbyggertall på rundt 14 000. I Ryhope drev man lenge med jordbruk, men som så mange andre steder i regionen skulle etter hvert kullgruvedriften overta som hovednæringsvei. Det var vel etter den lokale gruvens åpning i 1859 at innbyggertallet for alvor begynte å vokse, men gruven stengte i 1966, og jernbanestasjonen er i dag borte selv om linjen til Seaham fortsatt går gjennom landsbyen.
Det var fortsatt rundt to timer til avspark, og derfor benyttet jeg anledningen til å hoppe av et steinkast fra puben The Guide Post og foreta en aldri så liten test av varene i tappekranene. Puben ble for øyeblikket dominert av barnebursdag med viltre unger som herjet rundt mens de unge mødrene (som slett ikke var verst) gjorde sitt beste for å kontrollere de. Jeg nøyet meg uansett med ett glass, for det var på tide å rette oppmerksomheten mot kampen, og via et par smug og gangveier tok jeg meg gjennom boligområdet og fant frem til Meadow Park, der jeg med bortimot halvannen time til avspark betalte meg inn med £6 pluss £1 for dagens kampprogram. Etter å ha slått av en liten prat med karene i inngangspartiet, gikk jeg for å slenge fra meg bagasjen i et hjørnet av klubbhusets bar. Det viste seg å ikke være noe problem, og jeg hadde ikke før gjort så før jeg kunne skimte Katie & Lee entre borte ved inngangspartiet.
Initialene i Sunderland RCA står for ‘Ryhope Community Association’, men klubben begynte i 1963 sitt liv som Ryhope Youth Club. Det var i 1971 at de tok navnet Ryhope Community Association, og spill i Seaham & District League og Houghton & District League hadde gitt en rekke titler. Etter å ha fått avslag på søknad om opptak til Wearside League, la de imidlertid ned driften etter 1974/75-sesongen, og det gikk tre år før man igjen blåste liv i klubben som nå tok plass i Northern Alliance. Der vant de i 1981 ligacupen samtidig som de tok andreplassen i ligaen, men de hadde blitt henvist til spill på en enkel bane tilknyttet en lokal skole. Det skulle endre seg da de nå endelig klarte å overbevise lokale myndigheter om å la de få leie et stykke land der de etter hvert bygget opp sin nåværende hjemmebane Meadow Park.
I 1982 var de en av klubbene som fikk være med å stifte Northern Leagues Division Two, da verdens nest eldste liga igjen utvidet med en andredivisjon. Våren 1984 sikret de seg andreplassen og opprykk til toppdivisjonen, men etter å ha debutert med en 10. plass, ble det snart for tøft, og de måtte i 1988 ta turen ned igjen etter fire sesonger. I 1999 var det starten på en ny æra da de slo seg sammen med Wearside League-klubben Kennek Roker under navnet Kennek Ryhope Community Association, men de fortsatte å slite i Division Two. I 2006 slo de seg igjen sammen med Springboard Sunderland og tok dagens navn – Sunderland RCA. En retur til toppdivisjon ble sikret med andreplassen i 2010, og en historisk bestenotering ble registrert med fjerdeplassen to år senere- en fjerdeplass som for øvrig ble kopiert så sent som forrige sesong.
Det var blant mange knyttet relativt stor interesse til dagens oppgjør mot Ryhope CW. Som man skjønner – og også som tidligere nevnt – hører altså begge klubbene hjemme i Ryhope, og i luftlinje skiller det vel kun noen få hundre meter mellom de to. Lee spådde optimistisk 7-800 tilskuere til dagens kamp, men en klubbrepresentant hadde vært langt forsiktigere, samtidig som han minnet om at mange av de to klubbenes supportere faktisk går på begge klubbers hjemmekamper, slik at de til en viss grad deler sine tilhengere. Med det i minne var det heller ikke særlig overraskende å høre at de også har en meget vennlig rivalisering. Man var imidlertid ikke i tvil om at dagens kamp nok ville være den hittil mest prestisjefulle mellom de to.
Jeg hadde sammen med Katie & Lee satt meg ned litt i skyggen på hovedtribunen, men vi hadde ikke sittet der lenge før vi fikk selskap av utsendinger fra BT Sports, som faktisk også hadde fattet interesse for dette lokaloppgjøret. Lee hadde truffet på de på sin vei inn, og hadde da selvsagt plapret om besøkende fra Norge, så nå fikk jeg selvsagt snart både kamera og mikrofon i fjeset, og måtte legge ut om hvorfor en nordmann befant seg på Meadow Park denne dagen. Det var heldigvis raskt unnagjort, og jeg humret snart for meg selv da også en noe tvilende Katie lot seg overtale til å si noen ord om hvorfor hun foretrakk denne kampen og non-league fremfor kampene til Sunderland AFC. Hun kan nok takke seg selv for å ha kommet i Sunderland-drakt!
Hjemmelaget hadde åpnet ligasesongen med hjemmetap for Newcastle Benfield som ble fulgt opp av borteseier mot nyopprykkede Whickham, og også Rhyope CW sto med én seier og ett tap etter to ligakamper i Northern League Division One. Denne ligaens toppdivisjon ble foreløpig toppet av Bishop Auckland; på målforskjell foran Blyth AFC og Hebburn Town, som også hadde full pott etter to kamper. Lee var litt usikker på Bishops, men advarte mot et Hebburn Town som nå skal ha en del midler, og også et Blyth som det dog var knyttet stor usikkerhet til (det viste seg å stemme da de på håpløst vis valgte å trekke seg og legge ned klubben et par uker senere!). Men nå var det FA Cup det dreide seg om, og det var allerede klart at vinneren av dagens kamp ville gjeste NPL-klubben Clitheroe i neste runde.
Meadow Park var før denne dagen en av kun tre baner jeg fortsatt hadde til gode å besøke i Northern Leagues toppdivisjon, og jeg likte meg umiddelbart nokså godt her. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, og alt av tilskuerfasiliteter er å finne på bortre langside sett derfra. Midt på denne langsiden står anleggets hovedtribune, som er en fin sittetribune i mur. På sin ene side har den klubbhuset, mens fra tribunen og opp mot det andre hjørnet strekker seg et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere, samtidig som den rød- og hvitmalte bølgeblikken i bakkant forteller hvem som har tilhold her. Rundt resten av banen er det såkalt hard standing, og laglederbenkene i mur er på motsatt langside. Banen har forresten en temmelig heftig helling i lengderetningen, men det er vel det man kaller karakter.
Det er vel ikke helt overraskende at det er en rekke personer og spillere med forbindelser til begge klubber, og at det også denne dagen var flere aktører som ville møte gamle lagkamerater. Vi ventet spent på avspark samtidig som vi noterte oss lagoppstillingene, men Lee måtte nok innse at han hadde vært vel optimistisk i sitt tips av tilskuertall da vi nærmet oss kampstart uten at det hadde begynt å nærme seg halvparten av hans anslag. Etter at lagene hadde blitt presentert og til og med hadde stilt opp for lagbilder, kunne vi starte ballet, og vi skulle bli vitne til en vanvittig kamp der det haglet med sjanser og interessante episoder. Det syntes som om vi alle hadde vertskapet som en liten favoritt, og det gikk ikke lenge før denne mistanken ble styrket. For å gjøre det litt enkelt, har jeg for øvrig i min ‘kamprapport’ benyttet Ryhope-navnet på bortelaget og RCA på hjemmelaget, til tross for at begge selvsagt er fra Ryhope…så er det også nevnt.
Allerede i kampens tredje minutt lå den første ballen i nettmaskene bak bortekeeper Jonathan Ball, etter at han først hadde reddet et skudd men gitt en retur som Mark Davison satt i mål til 1-0. Deretter fulgte en bisarr episode der spillet ble stoppet uten at vi kunne skjønne hva som var på ferde, da vi ikke så noen spillere ligge nede e.l. Vi fikk snart svar på gåten da en fra hjemmelagets benk kom løpende ut på banen og omsider fikk «skuffet» opp en voksen hunde-bæsj som tydeligvis hadde vært til sjenanse. Jeg kan ikke huske å ha sett det før! Med dette ute av verden fortsatte vertene å presse på, og om jeg skulle gått i detalj om alle mulighetene som ble skapt, ville det blitt en voldsom avhandling. De hadde hatt flere sjanser til å doble ledelsen da Ryhope fikk sitt første skudd på mål etter 12-13 minutter, og sekunder senere traff Colin Larkin stolpen for RCA.
Jeg begynte faktisk å tenke over hvorvidt RCA ville kunne få svi for sjansesløsingen, men akkurat idet jeg tenkte tanken ble Michael Charlton spilt gjennom av Dylan Elliott og satt inn 2-0. Det var litt mot spillets gang da gjestene etter 25 minutter fikk et frispark som de reduserte fra, og de fikk i den forbindelse hjelp av vertene da forsvarer Greg Swansbury var sistemann på ballen som snek seg forbi hans keeper Scott Pocklington. Ryhope var riktignok mer med etter halvspilt omgang, og skapte også mer fremover nå, men fortsatt var det RCA som skapte de største sjansene i en sjanse-bonanza av de sjeldne. Sett bort fra dette var jeg mest overrasket over å se at Robbie Bird nå spiller i Ryhope CW, og han var for øvrig en av de som var nære på scoring i en omgang som endte med 2-1, men som kanskje heller burde ha endt 7-3.
Det startet nok litt roligere etter pause, men snart var vi i gang igjen, og etter et snaut kvarter ut i omgangen raget Mark Davison høyest da han headet inn 3-1. Fem minutter senere følte nok de fleste at det var den endelige avgjørelsen som falt da et langt utspill ble slått opp til Colin Larkin, som enkelt løp gjennom et passivt Ryhope-forsvar (som virket mer opptatt av å rope på offside) og plasserte ballen i mål til 4-1 etter at keeper Ball først hadde parert hans første avslutning. Nye fem minutter senere fikk Ryhope en ny hjelpende hånd fra vertene da James Ellis smatt forbi et par forsvarere og slo inn i feltet, der RCA-innbytter Craig Hodgson styrte ballen i eget mål. Om Ryhope hadde fått fornyet håp, ble det igjen knust med 12-13 minutter igjen, da Colin Larkin valgte å ikke ta en ‘Neymar’, men heller ble stående på beina etter en takling, for deretter å sende ballen forbi keeper Ball til 5-2.
Ryhope ga tilsynelatende ikke opp, men utgjorde etter dette aldri noen voldsom trussel, samtidig som RCA etter hvert virket fornøyd med dagens dont. Det ble likevel tilløp til dramatikk på overtid da Ryhope-kaptein Ben Riding satt inn en heftig takling på Stephen Callen, og de to måtte skilles etter at det ble tilløp til håndgemeng. Dommeren var ikke imponert, og ga begge direkte rødt kort, og slik endte en herlig kamp med 5-2 som sluttresultat. Selv om Lee var milevis fra sitt opprinnelige tips, hadde vi etter hvert anslått rundt 300 tilskuere, og ble litt overrasket da vi fikk vite at det offisielle tallet var 173. Men igjen er jo dette noe man ser ofte i spesielt FA Cupens tidlige runder, uten at jeg skal trekke noen i tvil her. De fremmøtte hadde uansett fått meget god valuta for sine penger, og nå gjensto bare å takke for meg før jeg tuslet nedover med Katie & Lee.
Mens de gikk til bilen, satt jeg kursen mot bussholdeplassen for en av bussene som snart kom for å skysse meg til en holdeplass i nærheten av The Acorn Guest House, der jeg hadde betalt £36 for kost og losji. Etter å ha sjekket inn, valgte jeg å spasere inn i Sunderland sentrum siden det tross alt var lørdag og kvelden fortsatt var ung. Det tok et kvarters tid, og snart kunne jeg innta en middag på The Cooper Rose, før jeg gikk for å sjekke ut ytterligere noen av Sunderlands puber. I tur og orden ble Fitzgeralds, The Dun Cow, The Ship Isis og The Peacock testet, og siden det begynte å regne, unnet jeg meg også en tur innom The Borough før jeg krysset over til bussholdeplassen rett på andre siden av veien. Derfra kunne jeg ta bussen tilbake til mitt krypinn og ta kvelden etter nok en fin dag i nordøst.
English ground # 481: Sunderland RCA v Ryhope CW 5-2 (2-1) FA Cup, Extra Preliminary Round Meadow Park, 11 August 2018 1-0 Mark Davidson (3) 2-0 Michael Charlton (16) 2-1 Greg Swansbury (og, 26) 3-1 Mark Davidson (60) 4-1 Colin Larkin (65) 4-2 Craig Hodgson (og, 70) 5-2 Colin Larkin (77) Att: 173 Admission: £6 Programme: £1 Pin badge: £3,50
Det var omsider klart for den voldsomme august-turen jeg hadde planlagt, men jeg må innrømme at det var med en ørliten usikkerhet om hvorvidt jeg denne gang hadde tatt meg vann over hodet at jeg gikk for å ta 04.43-bussen inn til Oslo. Bagen med bagasje pakket for tre og en halv uke ble slengt over skulderen og slept med til bussholdeplassen, og etter turen inn til hovedstaden kom jeg meg bort til Oslo S i god tid før NSBs 05.57-tog som skulle frakte meg til Oslo Lufthavn Gardermoen. Denne varianten ble valgt da det var langt billigere enn å benytte seg av flybussen eller for den saks skyld flytoget. SAS sin maskin hadde avgang kl. 07.55, og jeg fikk meg en dose ekstra søvn på ferden over, før jeg våknet kort tid før vi noe forsinket landet på Heathrow. Den ene gangen jeg hadde klart å surre bort bagasjekvitteringen, hadde det vært typisk om det var da bagasjen gjorde et forsvinningsnummer, men heldigvis hadde også den blitt med riktig fly.
Turen fra Heathrow gikk først med tube til Hatton Cross, og videre med buss derfra til Feltham, hvor jeg hadde til hensikt å bytte til tog. Først benyttet jeg dog anledningen til å få i meg en full english breakfast på Felthams Wetherspoons-pub The Moon on the Square, før jeg kom meg med det noe forsinkede 11.46-toget. Turens første kamp skulle finne sted i Ascot, der Ascot United skulle ta imot Camberley Town til lokaloppgjør i FA Cupen, og i den forbindelse hadde jeg booket rom på Travelodge-hotellet ved Winnersh Triangle, like utenfor Reading. Jeg hadde noen dager tidligere vært i kontakt med et par gamle Reading-kompiser som meldte sin interesse, og samtidig hadde groundhopperen Paul White meldt sin ankomst. De som kjenner Travelodge-kjeden og dens ofte strikte policy hva gjelder innsjekking, vil skjønne at det var liten vits å ta seg dit før klokka i hvert begynte å nærme seg 15. Derfor planla jeg å hoppe av i Bracknell og/eller Wokingham for å slå i hjel litt tid.
Klok av skade hadde jeg valgt å ikke validere togpasset før dagen etter, slik at jeg denne dagen måtte punge ut for togbillettene, men billetten fra Feltham til Winnersh Triangle var i hvert fall ikke dyrere enn £11,60, mens tur/retur-billetten fra Winnersh Triangle til Ascot kom på £6,10. De lot meg også bryte opp reisen ved å hoppe av på veien for å fortsette reisen senere, og det var det jeg snart gjorde etter at toget hadde passert Ascot og Bracknell og ankom Wokingham. Min kompis Marc Bonner, som er fra nettopp Wokingham, hadde advart om at sentrum fremsto som en enorm byggeplass og at arbeidet måtte være tidenes mest langtrukne i sitt slag. Han overdrev i hvert fall ikke hva det første angikk, men jeg klarte å orientere meg rundt sperringene og fant frem til byens eldste pub, The Crispin.
Der var det foreløpig meget stille og rolig på dette tidspunktet av dagen, men jeg hygget meg en stund med godt drikke og litt pork scratchings, inntil jeg fant tiden moden for å returnere til stasjonen for å komme meg med 14.26-toget til Winners Triangle. Der var det ikke mange minuttene å gå til Travelodge-hotellet, hvor jeg hadde betalt £36 for overnatting, og jeg fikk til og med sjekket inn til tross for at det fortsatt var 15-20 minutter til klokka slo tre. Etter å ha installert meg på rom 120, fikk jeg slappet av i tre kvarters tid, før jeg gikk tilbake til stasjonen for å la 15.49-toget frakte meg de 11 minuttene til Ascot. Der valgte jeg meg Station Inn som første stoppested, like utenfor stasjonen, og til og med med en egenprodusert cider på menyen. Deres Station Inn Cider måtte selvsagt testes, og fikk også godkjent før jeg spaserte videre innover mot Ascot sentrum mens den ene luksusbilen etter den andre fartet forbi.
De fleste vil nok ha hørt om Ascot, som er en liten by øst i grevskapet Berkshire – en snau mil sør-sørvest for Windsor, og 6-7 kilometer øst for Bracknell. Folketallet ser ut til å variere fra rundt 6 000 til omkring 12 000 avhengig av kilden og hva de anser som å tilhøre selve byen, som for øvrig skal være en av byene med høyest boligpriser i hele Storbritannia. De fleste av de her hjemme som kjenner til Ascot, vil nok først og fremst forbinde den med veddeløpsbanen Ascot Racecourse. Den ble grunnlagt av dronning Anne i 1711, og ‘juvelen i kronen’ er hesteveddeløpet Royal Ascot, som siden den gang har blitt arrangert årlig. Da samles gjerne sosieteten her, inkludert kongefamilien som kommer i hest og kjerre fra Windsor-slottet.
Et steinkast fra veddeløpsbanen holder fotballklubben Ascot United til i langt mer beskjedne kår, og denne klubben ble stiftet så sent som i 1965. Det var noen få år etter dette at de fikk tillatelse til å flytte inn på sitt nåværende anlegg på det som inntil da hadde vært en av veddeløpsbanens parkeringsplasser. På et eller annet tidspunkt tok de plass i Reading & District League eller Reading Combination (som i 1989 slo seg sammen til Reading Senior League). I 2001 befant de seg i toppdivisjonen av Reading Senior League, og denne ble vunnet i 2007 (denne ligaen har senere endret navn til dagens Thames Valley League). Det medførte opprykk til Hellenic League Division One East, og etter andreplassen i 2009 fikk de rykke opp i Hellenic League Premier Division, der de har holdt seg siden.
To påfølgende tredjeplasser i 2014 og 2015 er foreløpig bestenotering i Hellenic sin toppdivisjon, men de har ved et par anledninger også gjort seg litt bemerket i FA Vase-turneringen. I 2012/13-sesongen slo de ut Slimbridge, Chinnor, Colliers Wood United, Borrowash Victoria og Newport (IoW), før de holdt selveste Shildon til uavgjort borte i kvartfinalen. Dermed omkamp, og der måtte de gi tapt. Det måtte de også da de to sesonger senere igjen spilte seg frem til kvartfinalen i samme turnering, men denne gang var det SWPL-klubben St. Austell som til slutt vant knepent. Denne kvelden var det i FA Cupen at de skulle i aksjon, og jeg avtalte med min kompis Marc at han skulle plukke meg opp på puben The Stag, der jeg snart innfant meg etter en tur innom Bar 1. Han kom snart sammen med sin lille datter som han hadde hentet i barnehagen, og få minutter senere hadde vi orientert oss inn på veddeløpsbanens område og parkert utenfor kveldens kamparena.
Media hadde selvsagt vært opptatt med å fortelle oss at det denne kvelden var starten på den nye Premier League-sesongen, men hvorfor i all verden skulle jeg vie oppmerksomhet til det når det samtidig var tid for sesongens første kamper i FA Cupen, som denne kvelden tjuvstartet med sin Extra Preliminary Round – den første av de ‘førkvalifiserende rundene’. I tillegg var det duket for et skikkelig lokalderby når Camberley Town skulle komme på besøk, men selv om det ikke er altfor langt til Camberley, på andre siden av grevskapsgrensen mot Surrey, har de to klubbene faktisk sjelden møtt hverandre. Til det har Camberley Town stort sett spilt på langt høyere nivå enn Ascot-klubben, og mens sistnevnte etter sin klatring har slått seg til i Hellenic League, har samtidig Camberley Town etter sitt nedrykk fra Isthmian League i 2006 hatt tilhold i Combined Counties League. Selv om begge nå spiller på step 5, er de dermed i forskjellige ligaer.
Vi betalte oss inn med £6, og et eksemplar av kveldens kampprogram pålydende £1 ble foreløpig lagt i veska mens vi satt kursen mot klubbhusets bar. Der kunne jeg umiddelbart fastslå at det var flere kjente fjes å se. Groundhopperen Paul White hadde allerede ankommet, og vi fikk snart også selskap av Marcs foreldre som mente mitt besøk hadde overbevist dem til å ta turen fra Wokingham. The Bonners er ivrige Wokingham-fans (nå Wokingham & Emmbrook), og Mr. Bonner var til og med med i styre og stell i den gamle og langt mer suksessrike Wokingham Town-klubben. De kjenner jo alle godt Binfield-manager Roger Herridge, som ofte er og ser andre kamper i området, og han kom snart bort for å hilse på og ønske meg tilbake til øyriket idet også vår kompis Paul Brown meldte sin ankomst.
Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg også hadde blitt gjenstand for oppmerksomhet i kveldens program, og kunne nå selv se at det stemte. Utrolig nok klarte jeg også å rive meg løs en liten stund for å ta en aldri så liten kikk på anlegget før avspark, og klubbens Racecourse Ground er nokså spesiell i den forstand at den faktisk befinner seg inne på veddeløpsbanen område – innenfor runden hestene løper (som man ser bak det ene målet og som man faktisk kjører under på vei til fotballbanen!). Som allerede nevnt var dette tidligere en av veddeløpsbanens parkeringsplasser som Ascot United etter hvert fikk lov å bygge på. Dagens klubbhus er fra 1992, og er å finne på nærmeste langside der man kommer inn. Nede ved banen på denne langsiden finner man også anleggets eneste tribune, som er en sittetribune av den moderne, prefabrikerte sorten, og ellers er det hard standing som gjelder rundet resten av banen.
Ascot United hadde startet sin ligasesong med 3-3 borte mot Bishop Cleeve og seier 4-1 hjemme over Ardley United, mens det for meg var litt overraskende å se at Camberley Town sto med tap i begge sine to kamper så langt i CCL Premier. Begge klubbene var naturligvis lystne på et avansement, ikke minst fordi FA før denne sesongen endelig har gjort noe positivt ved å doble pengepremiene i de tidlige rundene. Det betød at vinneren ikke bare ville få møte vinneren av Horndean v Godalming Town, men også innkassere £1 500 (£750 til taperen). Inne i klubbhuset var det bare å tømme glasset og ta en kikk på lagoppstillingene på vei ut, og idet vi tok oppstilling, kom de to lagene ut. Det var klart for å blåse i gang 2018/19-utgaven av det som er (eller i hvert fall skulle vært) verdens gjeveste cupturnering for klubblag.
Nathan Minhas kom til Ascot United fra Maidenhead United før denne sesongen, og han hadde umiddelbart gjort seg bemerket med fem scoringer på de to første kampene – inkludert et hattrick i siste kamp mot Ardley United. Allerede etter drøyt tre minutter var han igjen på ferde og noterte seg for sitt sjette for sesongen. Både undertegnede, speaker og flere rundt meg var overbevist om at det var et selvmål, men Minhas mente at det var han som sist hadde fått hodet på det lange innkastet fra Chris Ellis, og han ble til slutt kreditert. Uansett sto det 1-0 til de gule og blå, og dette var også første scoring i FA Cupen 2018/19. Ellis spilte mot sin tidligere klubb, og sto nesten bak en ny scoring da han like etter spilte fri Dan Price, men sistnevnte så sin avslutning reddet av Camberley-keeper Harry Birchall. Det ble etter hvert lengre mellom sjansene, men Ascot United virket foreløpig å være noe bedre og ledet fortjent ved pause.
Slik fortsatte det etter hvilen, og Kai Walters tvang frem en ny redning fra Birchall, før vertene deretter ropte på hands i feltet. De trengte uansett ikke vente lenge på ny nettkjenning, for fem minutter ut i omgangen fikk de en corner, og James Haworth headet i mål via undersiden av tverrliggeren. 2-0, og Ellis dundret ballen i mål for sikkerhets skyld, men den hadde nok allerede vært inne. Gjestene slo dog tilbake åtte minutter senere, da en crosser fra Matt Glass fant Brad Smith på bakerste stolpe, og sistnevnte fant nettmaskene og besørget 2-1. Håpet om en snuoperasjon fikk et skudd for baugen da gjestenes Dan Danisie fikk direkte rødt for en sen takling med et kvarters tid igjen, og i stedet var det vertene som flere ganger var nære på å sette spikeren i Camberley-kista. En serie med gode redninger fra Birchall sørget for at det imidlertid ikke ble flere mål, men Ascot United hadde tatt seg videre.
Neste stopp i deres FA Cup-sesong skulle bli Horndean, men for min del var neste stopp en retur til hotellet, da jeg hadde en lang reise og tidlig start dagen etter. Det hadde vært en trivelig kveld i Ascot, der det som visstnok var 277 tilskuere så The Yellamen avansere. Vi hadde blitt noe overrasket over tilskuertallet som omtrent samtlige av oss hadde tippet lå på 350-400, men slik er det vel gjerne i FA Cupens tidligere runder. Marc tilbød meg skyss helt tilbake til hotellet, siden han uansett skulle til Wokingham, og jeg takket gladelig ja etter at han hadde forsikret om at det ikke var noe bry. Min store august-tur (som skulle strekke seg inn i september) hadde fått en god start, og Ascot United hadde vært trivelig vertskap. Det var bare å håpe at det ville fortsette slik, og det ville det vel selvsagt..?
English ground # 480: Ascot United v Camberley Town 2-1 (1-0) FA Cup, Extra Preliminary Round Ascot Racecourse Ground, 10 August 2018 1-0 Nathan Minhas (4) 2-0 James Haworth (51) 2-1 Brad Smith (59) Att: 277 Admission: £6 Programme: £1 Pin badge: £3,60
Da er det på tide med 2018/19-sesongens første store fotballtur, og jeg flyr over fredag 10. august. Selv om ikke alt er 100% spikret ennå, begynner jeg nå å få en grei anelse om hvordan turen kan bli:
Fredag 10. august: Ascot United v Camberley Town (FA Cup) Overnatting v/ Winnersh Triangle, like utenfor Reading
Lørdag 11. august: Sunderland RCA v Ryhope CW (FA Cup) Overnatting i Sunderland
Søndag 12. august: Coventry United v Rugby Town (FA Cup) Overnatting i Romford (drar dit ned etter kamp)
Mandag 13. august: Chelmsford City v Dulwich Hamlet (Conference South) Overnatting i Romford
Tirsdag 14. august: Shepshed Dynamo v Walsall Wood (MFL Premier) Overnatting i Shepshed. * Dersom Shepshed Dynamo spiller uavgjort i sin bortekamp mot Worksop Town i FA Cupen, blir det i stedet omkamp her denne dagen. Om så ikke skjer, er fingrene krysset for at Walsall Wood også unngår omkamp, for i motsatt fall blir det nok ingen kamp i Shepshed denne dagen, og jeg vil bli sittende med en bindende hotellreservasjon der.
Onsdag 15. august: Abergavenny Town v Monmouth Town (Welsh League Div 2) Overnatting i Newport
Torsdag 16. august: Appleby Frodingham v Clay Cross Town (CML North) Overnatting i Scunthorpe
Fredag 17. august: Wroxham v Great Yarmouth Town (ECL Premier) Overnatting i Norwich
Lørdag 18. august: Dodworth Miners Welfare v Frecheville (Sheffield County Senior League Premier) Overnattingssted foreløpig usikkert. Vil nok dra sørvestover etter kamp, og overnatte et praktisk sted med tanke på kampen dagen etter (kanskje Bristol, Newport, Cardiff e.l. – må se hvor langt ned jeg kan komme meg uten at det også blir FOR sent). Har nå en refunderbar booking i Newport.
Søndag 19. august: Barry Town United v Bala Town (Welsh PL) Overnatting i Bristol
Mandag 20. august: Whitchurch Alport v 1874 Northwich (NWCL Premier) Overnatting i Moston, Manchester
Tirsdag 21. august: Rochdale v Barnsley (League One) Overnatting i Moston, Manchester
Onsdag 22. august: Cromer Town v Buxton (Anglian Combiantion Div 2) Overnatting i Norwich
Torsdag 23. august: Ser ut til å bli nok en ‘revisit’ til Easington Colliery v Durham City (Northern League 2) Overnatting i så fall et sted i nordøst, kanskje i Newcastle-området?
Fredag 24. august: Mickleover Sport v North Ferriby United (NPL Premier) Overnatting i Derby
Lørdag 25. august: Jeg luter mot Steeton v Atherton LR (NWCL 1 North) Overnatting i så fall i Shipley
Søndag 26. august: Avventer flere kamper og håper på noe interessant i FA Cupen (eller kanskje til og med Sunday League) denne søndagen. Hvis ikke kan det bli Cardiff Met v Caernarfon Town (Welsh PL), men om jeg skal være ærlig er det ikke mye i UK som frister meg mindre enn Cardiff Met. Har booket hotell i Romford, så vil uansett reise dit ned og overnatte der med tanke på neste dag. Det spørs om jeg rekker å få med meg en av søndagskampene i den årlige Welsh Cup? Kanskje vil det være noe i FA Cupen..?
Mandag 27. august: BH Monday, og etter at Northern League nok en gang viste seg upålitelige på denne dagen i fjor, vil jeg nok være tilbake i London (overnatting i Romford) for en dobbel eller muligens til og med en trippel. Det ser ut til å kunne bli: 11.00: AFC Hayes v CB Hounslow United (CCL Premier) 15.00: Slough Town v Dulwich Hamlet (Conference South) 19.45: En MULIG ‘revisit’ til Barkingside v Southend Manor (Essex Senior League)
Tirsdag 28. august: St. Just v West Cornwall (Cornwall Combination) Overnatting i Camborne
Onsdag 29. august: Littletown v Wakefield City (West Riding County Amateur League Premier) Overnatting i Dewsbury
Torsdag 30. august: Fotballfri? Ser an eventuelle alternativer. Cardiff Met v Caernarfon Town er en mulighet, men det er lite av anlegg i UK som frister meg mindre, så jeg vil avvente.
Fredag 31. august: Også her vil jeg avvente, selv om jeg har kikket på Aberystwyth Town v Llanelli Town (Welsh PL). Pga lang reisevei dagen etter kan det bli noe helt annet.
Lørdag 1. september: Tilbury v Basildon United (Isthmian 1 North) Overnatting i Brussel (jeg drar direkte fra kamp til St. Pancras hvor jeg tar Eurostar-toget)
Søndag 2. september: En belgisk dobbel? 15.00 Berchem Sport v Bocholt 20.00 Kortrijk v Genk Overnatting i Antwerpen * Jeg føler selv at jeg er god på planlegging, men det er kanskje først og fremst gjeldende i UK? Når jeg nå stikker tåa ut i fremmed farvann, ser jeg allerede at det er ting jeg burde ha avklart før jeg bestilte omveien via Belgia. Ikke minst gjelder dette situasjonen rundt Berchem Sports herlige hjemmebane Ludo Coeckstadion, der jeg en stund har ønsket å unnagjøre min belgiske debut. Allerede dagen etter at Eurostar-tog og overnatting i Belgia var bestilt, ble jeg nemlig tipset om at man for tiden bedriver en omfattende «renovering» av anlegget. I den forbindelse fant jeg dette sjokkerende bildet som viser at deler av anlegget allerede er jevnet med jorden (og senere fant jeg en video som viser at kun hovedtribunen står igjen)! Usigelig trist! Jeg får rett og slett ta en tur ut dit på morgenen og kikke for å se om det er verdt det eller om jeg velger meg en annen kamp som første del av den mulige dobbelen denne dagen.
Søndag 3. september: Hjemreise fra Brussel
Om det blir slik, vil turen i så fall se slik ut. Men som sagt, det er et par dager der endringer er sannsynlig.
Sammen med min mor hadde jeg nå vært en uke på farten i forbindelse med en fantastisk ferie i det skotske høylandet (ferien kan det leses mer om her), og fra Glasgow via overnattinger i Fort William, Kyle of Lochalsh, Inverness og Scrabster, hadde vi nå kommet oss til Orknøyene, der vi denne morgenen våknet i Kirkwall. Vi hadde også hele denne dagen til rådighet der før vi skulle ha ferja klokka 23.00 på kvelden, og da var det selvsagt ingen grunn til å ligge på latsiden. Som selvutnevnt reiseleder hadde jeg naturligvis lagt planer, og etter å ha inntatt frokost på hotellet, fikk vi satt fra oss bagasjen i resepsjonen og strøk på dør for å få litt ut av dagen.
Vi hadde så vidt vært inne på tanken om å leie bil under vårt opphold på Orknøyene, slik vi også hadde blitt tipset om på forhånd, for kollektivtilbudet rundt om på øyene er nok kanskje ikke det aller mest imponerende. Da det hadde begynt å nærme seg avreise, hadde jeg imidlertid oppdaget rutebussen T11 som faktisk kjører en slags turist-rute i form av en liten runde med innlagte stopp på både Skara Brae og Ring of Brodgar. Det var nok til at vi valgte å sløyfe tankene om leiebil og i stedet benytte oss av dette tilbudet, og vi trasket snart opp for å komme oss med 10.00-bussen. En usedvanlig trivelig sjåfør kunne kvittere ut riktig billett for dagens første og eneste avgang for denne ruta, og snart rullet vi vestover på Mainland-øya.
Via en tur innom Stromness kom vi etter en time på farten til oldtidsbyen Skara Brae, der bussen skulle vente i en time og 25 minutter, og det var akkurat passe tid til å få sett det som faktisk er Europas mest komplette bosetning av sitt slag. Den består av åtte steinhus i en klynge, og disse antas å ha blitt bygget omkring år 3100 f.kr. De skal ha vært bebodd i rundt 600 år, og frem til 1850 lå denne forhistoriske hemmeligheten gjemt under sanddynene. Det året ble imidlertid Orknøyene (og Skottland) rammet av en voldsom storm som for øvrig drepte over 200 mennesker og skapte enorme ødeleggelser. Den flerret samtidig av jord her på kysten slik at Skara Brae ble oppdaget, og den har i senere år naturlig nok blitt en turistattraksjon.
Tidligere kunne man gå rundt i de små husene, men det er det selvsagt slutt på. Nå har man i stedet laget en modell av det best bevarte huset som man kan gå gjennom borte ved senteret ved inngangsområdet. Man har funnet svar på mange spørsmål vedrørende bosetningen ved Skara Bra, men fortsatt har man ikke noe sikkert svar på den kanskje største gåten. Hva skjedde med innbyggerne her, og hvorfor ble bosetningen til slutt forlatt? Det var uansett et interessant besøk, og et steinkast unna den gamle bosetningen var det mer å se på da det gamle godset Skaill House også er åpent som turistattraksjon. Det var også artig, men nå var det etter hvert på tide å komme seg tilbake på bussen.
En kort kjøretur unna var det et nytt stopp ved stein-sirkelen Ring of Brodgar, som gir sterke assosiasjoner til Stonehenge. Sirkelen her har en diameter på 104 meter og er Storbritannias tredje største. Den antas å ha blitt reist mellom år 2500 og 2000 f.kr, og skal opprinnelig ha bestått av opp mot 60 steiner. I dag er det 27 som står igjen, og man kan jo undre seg over hva hensikten har vært. Vår hensikt var nå uansett å komme oss tilbake til Kirkwall, og der var vi tilbake like etter klokka halv to. Etter en svipptur innom Orkney Wireless Museum, ble det jaggu også nok en kikk inne i den imponerende St. Magnus Cathedral, der vi også hadde vært dagen før. Deretter kunne vi tusle litt rundt i gågata og etter hvert unne oss en fortreffelig middag på St. Ola Hotel, før vi slo oss ned med en drink på puben Torvhaug. Kanskje ikke helt overraskende hadde jeg imidlertid planer om å også få med meg en fotballkamp før vi forlot Kirkwall.
Jeg kunne jo ikke besøke Orknøyene uten å få med meg en kamp, og jeg hadde på forhånd registrert at det skulle spilles et par kamper denne kvelden. Det dreide seg om kamper i Orkney Amateur Football Association «B» League, som er deres nivå to, og jeg hadde til slutt valgt meg oppgjøret Wanderers v Harray som skulle spilles på Bignold Park, en liten spasertur fra sentrum av Kirkwall. Denne gang var ikke min spreke mor spesielt lysten på å være med da jeg bekreftet at det nok ville være en forblåst gressbane uten noe som helst av tilskuerfasiliteter, så da klokka passerte seks forlot jeg henne snart trygt plassert på Torvhaug og trasket opp mot Bignold Park, der det skulle være avspark klokka 19.00.
Orknøyenes fotballstorhet – i den grad vi kan kalle de det – er vel klubben Orkney FC, men denne klubben ble stiftet så sent som i 2012, som et resultat av det som i lengre tid hadde vært et ønske fra Orkney Amateur Football Association om at spillerne der skulle få konkurrere på et høyere nivå. Dermed ble altså denne klubben stiftet og fikk umiddelbart innpass i North Caledonian League der de spiller mot klubber nord på det skotske fastlandet. De er nå til alt overmål regjerende mestre etter å ha vunnet ligaen i 2017-18-sesongen. Orkney Amateur Football Association – som for øvrig også er tilknyttet det skotske FA – er på sin side arrangør av ligaen på Orknøyene, der ligaen (som spiller i sommerhalvåret) består av to divisjoner med henholdsvis åtte og seks klubber. Det var på det andre og nederste nivået jeg skulle se kamp denne kvelden, og til alt overmål et oppgjør mellom de to bunnlagene. Tabelljumboen Wanderers FC skulle være vertskap mot Harrey, som lå på plassen foran.
Det er ikke mye jeg kan fortelle om Wanderers, men de er bare en av flere klubber som bruker den kommunale Bignold Park. Etter at jeg hadde tatt meg inn gjennom porten og ut til banen der spillerne var i gang med oppvarmingen, kunne en kar nemlig bekrefte dette, og han fulgte opp med å hevde at de her hadde det som nok var ligaens beste gressmatte. Denne karen viste seg faktisk å være dommeren, og åpenbart noe skeptisk lot han meg avbilde stensilene med lagoppstillinger og undret seg om jeg var talentspeider eller spion fra en annen klubb. Etter å ha måttet forklare hva en groundhopper var, ble han nysgjerrig på min hobby og syntes åpenbart det var artig med slike besøkende som de neppe har særlig mange av her oppe på Orknøyene.
Wanderers hadde åpenbart ikke hatt noen god sesong, og lå altså som jumbo uten et eneste poeng på sine sju kamper hittil. I tillegg hadde de en ikke altfor lystig målforskjell på -32, så da gjensto det å se om jeg kunne bringe de litt hell. Gjestende Harray lå på nest siste med 2-0-5 og dermed 6 poeng, mens det for ordens skyld var Accies som toppet med 6-0-0 og 18 poeng – á poeng med Isles United som hadde en kamp mer spilt. Dommeren var ikke snauere enn at han spådde at jeg ville få se en del kort, og forklarte det med at Wanderers var ‘a quite dirty side‘. Fantastisk uttalelse fra en dommer rett før kampstart i en kamp han skal dømme! Etter at han hadde vært en tur borte i bilen sin på den lille parkeringsplassen bak det ene målet, var han klar for å blåse i gang kampen.
Bignold Park er som nevnt en enkel og spartansk kamparena uten noen verdens ting av tilskuerfasiliteter. På bortre langside er det et enkelt tregjerde som enn så lenge skiller gressmatta fra en «eng» der et par biler etter hvert parkerte for å følge kampen, men gjerdet står flere steder helt på skrå og så ut til å kunne blåse ned hvert øyeblikk. Også bak det ene målet er det et slikt (om enn litt mer stødig) tregjerde mellom målet og den nevnte parkeringsplassen der det også satt et par tilskuere inne i bilene sine. Tilbaketrukket et godt stykke fra sidelinjen på den andre langsiden ligger en slags paviljong som åpenbart hadde garderober etc. Det var nemlig der spillerne var innom før de kom ut igjen klare for kamp.
Det ble tidlig klart at nivået overhodet ikke var spesielt imponerende, og det var sjelden et av lagene klarte mange pasninger på rad innad i laget. Balltap ble etterfulgt av nye balltap, feilpasningene florerte, og svakt forsvarsspill førte til en rekke store sjanser som gang på gang ble brent med håpløse avslutninger. Jeg skal derfor ikke gå altfor mye i detalj, og de færreste vil kjenne til spillere eller ha interesse av en utfyllende rapport uansett. Men om kvaliteten var fraværende, var det i hvert fall spennende der jeg undret meg hvem som eventuelt skulle klare å utnytte motstandernes feil. Harray virket å ha et lite spillemessig overtak, men det var sjanser som ble skapt og brent begge veier. Nå håper jeg ikke dommeren valgte å imponere meg for å stå for sine tidligere ord, men like før pause ga han en av hjemmespillerne direkte rødt kort etter en situasjon der jeg ikke helt fikk med meg hva som skjedde over på motsatt side av banen fra der jeg befant meg.
Det sto dermed utrolig nok 0-0 ved pause, selv om det sikkert hadde vært minst 3-4 situasjoner der noen hadde vært alene med keeper. Det fortsatte med sjansesløsing etter pause, og frustrasjonen økte gradvis hos den unge Harray-representanten som gikk langs sidelinjen og røyket mens han fungerte som linjemann. Han fikk skjenn av sine gutter da han dømte offside på en situasjon der de endelig fikk ballen i mål. Jeg kunne dog bekrefte at hans avgjørelse var korrekt, da han snudde seg og spurte meg til råds, der jeg hadde stått perfekt plassert. Sjanse på sjanse ble brent, og jeg begynte å mistenke at vi ikke ville få se mål, men i det 83. minutt tok faktisk hjemmelaget ledelsen da Aaron Alison satt inn 1-0. Frustrasjonen økte til nye høyder hos Harray-folket, men tre minutter senere fikk de sin utligning ved David Bain.
Harray presset på for å få vinnermålet, men til tross for at de var nære på ved et par anledninger, endte det med 1-1 og poengdeling. Dermed sesongens første poeng for Wanderers foran det jeg talte meg frem til å være 16 tilskuere. Med det strenet jeg tilbake til Torvhaug og fant min mor der jeg hadde forlatt henne. Nå var det etter hvert bare å plukke opp bagasjen fra hotellet og praie en drosjebil ut til ferjekaia for å komme seg til Aberdeen. Ferja skulle bruke natten på å frakte oss dit ned, og vi hadde deretter en siste overnatting i South Queensferry før vi skulle hjem. En fantastisk ferie gikk nå virkelig mot slutten. Det var bare å håpe på at jeg også dette året skulle kunne få til en stor august-tur.
Scottish ground # 28: Wanderers v Harray 1-1 (0-0) Orkney Amateur Football Association «B» League Bignold Park, 9 July 2018 1-0 Aaron Alison (83) 1-1 David Bain (86) Att: 16 (h/c) Admission: Free Programme: None Pin badge: None
Sammen med min mor var jeg godt i gang med vår herlige ferie i det skotske høylandet, og turen generelt kan leses mer om her, men vi hadde nå allerede overnattet i Glasgow, Fort William, Kyle of Lochalsh og Inverness, da vi denne fredagsmorgenen våknet i nettopp Inverness. Vi hadde allerede bak oss høydepunkter som fantastiske Eilean Donan og en rekke andre interessante attraksjoner i løpet av de dagene vi hadde vært på farten, og mer skulle det bli. For eneste gang på turen overnattet vi nå to netter på samme sted, slik at vi hadde én dag til på oss til å utforske Inverness-området, og det hadde vi selvsagt tenkt til å utnytte. Man kan jo tross alt ikke sitte på hotellrommet når man er på ferie med mye å se og gjøre.
Denne dagen hadde jeg også klart å finne en fotballkamp jeg hadde tenkt å få med meg på kvelden, men før den tid hadde skulle vi på en utflukt vi hadde booket. Det dreide seg denne gang om et cruise på Loch Ness som vi på forhånd hadde bestemt oss for å booke, med et inkludert stopp på Urquhart Castle. Vi hadde altså for lengst bestilt billetter hos Jacobite-selskapet som tilbyr disse utfluktene. Vårt cruise skulle ha avreise fra Dochgarroch Lock, et lite stykke sørvest for Inverness, og den joviale bussjåføren som fraktet oss dit ned slapp oss på gratis. Da vi etter hvert steg om bord på båten Rebellion, ga verten Kenny turen en ekstra dimensjon med sine evner som entertainer. Han fortalte, sang(!) og liret kontinuerlig av seg interessante historier om området og stedene vi passerte på vei ned på Loch Ness og ut til Urquhart Castle, der vi skulle få to timer i land.
Slottet – eller borgen om man vil – er i dag en ruin der de eldste delene stammer fra 1200-tallet mens nyere seksjoner er fra 1500-tallet. Urquhart Castle ligger flott til der det ble grunnlagt på siste halvdel av 1200-tallet, og skulle senere spille en viktig rolle i de skotske uavhengighetskrigene. Etter disse var det en periode kongelig slott, men ble i 1692 rasert for å hindre at jakobitt-opprørere kunne benytte det som base. Det skulle være unødvendig å si at det i dag er en av Skottlands mest besøkte slottsruiner. Det var altså en flott utflukt, men vi så intet til sjøormen Nessie hverken på turen ned til Urquhart Castle eller opp igjen til Dochharroch Lock. Der var det bare å takke Kenny & Co for en fin tur, og vente på bussen som skulle skysse oss tilbake til Inverness sentrum. Vel fremme der ble det tid til en liten tur i byen, og en aldri så liten forfriskning før det altså var på tide med nye eventyr.
Jeg hadde til alt overmål klart å overtale min mor til å bli med til Nairn, der Nairn County skulle ta imot Inverness Caledonian Thistle til oppkjøringskamp. Etter å ha tatt 17.14-toget dit opp, kunne vi etter et lite kvarter stige av i Nairn, som er en liten by 27 kilometer nordøst for Inverness. Den er med sine snaut 10 000 innbyggere den tredje største byen i Highland-regionen, og er kjent som blant annet seaside resort og en populær destinasjon for golf-folket, men jeg har vel sjelden sett en by så ‘driti’ ned av måker. Kamparenaen Station Park ligger et steinkast fra togstasjonen, men siden vi hadde god tid, valgte vi å traske en tur motsatt retning inn i sentrum. Vi gadd aldri å gå helt ned til vannet, men endte i stedet opp med å ta en rask ved Uncle Bobs Bar før vi snudde og gikk opp til Station Park, som jeg nemlig hadde funnet ut ikke hadde noen bar på sitt anlegg.
Nairn County ble stiftet i 1914, og har helt siden 1919 spilt i Highland League, men den eneste ligatittelen kom våren 1976. The Wee County, som klubben kalles, har imidlertid også vunnet dens ligacup ved to anledninger; i 1964 og 2011. I årene 1895-2007 spilte man en kvalifiserende cupturnering, og dette var gjerne den eneste måten «non-league klubber» kunne kvalifisere seg til den gjeveste skotske (FA) cupen på. The Qualifying Cup var inndelt i en nordlig og en sørlig del, og de fire semifinalistene fra hver seksjon kvalifiserte seg automatisk til den gjeve cupen. Nairn County vant den nordlige utgaven i 1969, men deres beste prestasjon i selveste Scottish Cup ser muligens ut til å være 1956/57-sesongen, da de spilte seg frem til fjerde runde og omsider måtte gi tapt etter omkamp mot Berwick Rangers.
Vi betalte oss inn på Station Park med £8 per person, og ikke overraskende ble jeg fortalt at det dessverre ikke var noe program. Jeg benyttet imidlertid anledningen til å huke tak i en klubbrepresentant som kunne finne frem en pin til min samling. £5 må sies å være nokså stivt, men det la overhodet ingen demper på stemningen, og snart kunne jeg kikke meg rundt på anlegget. Midt på den ene langsiden står hovedtribunen, og jeg skal ikke påstå å vite hvor gammel den er, men jeg har registrert at den visstnok ble restaurert i 2015. Den er uansett nokså flott, og det var på dens benkerader i tre at vi slo oss ned i påvente av avspark. Snart ble jeg også oppmerksom på en klubbrepresentant som kom for å dele ut stensiler med lagoppstillingene, og jeg fikk selvsagt kloa i en av disse, før jeg foreløpig forlot min mor for å ta en runde rundt banen idet man gjorde klart for avspark.
Bortenfor denne hovedtribunen er det et parti med en liten gressvoll av typen det engelske FA har lagt for hat. På bortre kortside er det såkalt hard standing, og den strekker seg over på bortre langside der man også har et lengre parti med tak over hodet i form av et overbygg som strekker seg oppover langs denne langsiden. På kortsiden nærmest hovedinngangen er det en ny gressvoll som dominerer, og der var det flere som rett og slett hadde lagt seg ned eller installert seg nærmest med en piknik i det fine været. I hjørnet ved inngangspartiet står en brakke som virket å være deres VIP-avdeling forbeholdt klubbrepresentanter fra de to lagene, og vis-à-vis denne har man et matutsalg som gjorde meg lysten på en scotch pie. Jeg tester jo gjerne ut denne spesialiteten når jeg er på kamp i Skottland, men jeg var nå fortsatt såpass mett etter en middag tidligere at det utgikk denne gang.
Kveldens gjester, Inverness Caledonian Thistle, spilte i den skotske toppdivisjonen frem til nedrykket derfra våren 2017, og de tok tilsynelatende et visst grep fra start. Deres spiss Jordan White var en stadig trussel med sin luftstyrke, og han headet tidlig like utenfor, før han med et skudd tvang frem en god redning fra Nairn-keeper James Kendall. Caley Thistle tok likevel ledelsen etter et lite kvarter, da en corner fra Zach Elbouzedi ble stusset i mål av George Oakley. Elbouzedi kunne selv doblet ledelsen noen minutter etterpå, men den irske ungdomslandslagsspilleren ble snytt for scoring i den forstand at keeper Kendall leverte nok en god redning. Halvtimen var passert da Nairn County slo tilbake, og det var takket være et langt oppspill til Max Ewan, som dro seg inn i feltet og muligens tok Inverness-keeper Daniel Hoban litt på senga da han sendte ballen i bue over ham og i mål til 1-1.
Etter at gjestene hadde startet best, hadde nå vertene absolutt kommet inn i kampen, og et par minutter før pause kunne de tatt ledelsen da Kenny McKenzie fant Dylan MacKenzie med et innlegg, men til tross for god posisjon fikk ikke sistnevnte spesielt god treff, og avslutningen gikk utenfor. Nesten umiddelbart ble det i stedet en kjempesjanse i motsatt ende av banen, der Jordan White ble spilt gjennom alene med keeper. Om han hadde spilt på tvers til målscorer George Oakley, kunne sistnevnte satt ballen i tomt mål, men White valgte i stedet å avslutte selv, og ble stoppet av Nairn-keeper Kendall som igjen vartet opp med en kjemperedning. Dermed 1-1 til pause, og ut fra stensilen med lagoppstillingene tydet mye på at hjemmelaget hadde til hensikt å bytte hele elleveren i pausen.
Nairn County endte opp med å bytte hele ni spillere før andre omgang, og en av de som kom innpå var fjorårets toppscorer Jordan MacRae. Han gjorde seg snart bemerket da han drøyt fem minutter ut i andre omgang stormet inn i feltet og sende i vei et hardt skudd som bortekeeper Hoban måtte i aksjon for å avverge. Hoban måtte igjen i ilden like etter, da et slapt tilbakespill ble snappet opp av Jack MacLean, som dog ikke klarte å overliste burvokteren. Inverness gjentok nesten ledelsen da Jordan White sendte i vei et skudd som endret retning og gikk like over tverrliggeren, og like etter fikk Oakley heade fra kort hold slik at hjemmelagets innbytter-keeper Dylan MacLean med nød og neppe fikk slått ballen i tverrliggeren.
Keeper MacLean måtte igjen i aksjon med et drøyt kvarter igjen da han fikk slått avslutningen fra White utenfor, og etter dette døde kampen litt hen, slik at det ebbet ut med 1-1 og uavgjort i denne oppkjøringskampen. I deler av andre omgang hadde vi for øvrig moret oss med at hjemmelagets innbytter Ryan MacDonald på avstand var svært lik en av mine beste kompiser, ikke minst i løpesett og kroppsbygning. Jeg vet ikke hva de to lags managere fikk ut av denne kampen, men jeg hadde i hvert fall satt pris på besøket til Station Park, og jeg tror også min mor syntes det var greit. Siden det nå var 35-40 minutter til vårt tog tilbake til Inverness, valgte vi å forlate Station Park ganske raskt for å unne oss en drink, og nede i veien ringte vi på hos byens Royal British Legion-filial, der vi ble sluppet inn og kunne bevilge oss forfriskninger fra baren.
Det var etter hvert bare å tømme glasset for å komme seg med toget for ikke å strande i Nairn, og etter et drøyt kvarter kunne vi igjen stige av i Inverness. Der stakk vi hodet innom The Gellions for å se om det også denne kvelden var live folkemusikk og god stemning. Stemning var det i hvert fall, men det var åpenbart at det nå var helg og fredagskveld, for trengselen var så voldsom at vi raskt snudde og i stedet unnet oss en pitstop på roligere Glenalbyn rett ved siden av hotellet. Etter en siste pint der, var det bare å finne senga på Premier Inn-hotellet, for morgenen etter skulle vår flotte tur fortsette ved at vi skulle toge videre og forflytte oss helt opp den nordlige tuppen av Skottland.
Scottish ground # 27: Nairn County v Inverness Caledonian Thistle 1-1 (1-1) Pre season friendly Station Park, 6 July 2018 0-1 George Oakley (15) 1-1 Max Ewan (32) Att: A few hundred Admission: £8 Programme: None Pin badge: £5
Selv om det ikke ble noen slik tur i fjor, har det det siste årene nærmest blitt en tradisjon at jeg tar en sommertur til Storbritannia sammen med min mor og min eldste nevø. I år var det på tide med en ny tur, og denne gang skulle turen gå til Skottland, der vi hovedsakelig ville ta for oss Highlands og Orknøyene. Dog hadde min nevø meldt pass denne gang grunnet andre ferieplaner (nå kan han angre!), men det stoppet ikke meg og min spreke mor fra å ta turen. Og for en fantastisk tur det skulle bli! Vi valgte å ta en av ekspressbussene inn til Oslo, etterfulgt av et ordinært NSB-tog opp til Gardermoen, og snart satt vi på Norwegian sin maskin til Edinburgh. Der varte og rakk det før bagasjen vår omsider kom, men noe senere enn planlagt kunne vi sette kursen mot Glasgow, der vi skulle overnatte første natt.
Etter å ha tatt trikken fra flyplassen til Edinburgh Park, kunne vi der sette oss på toget, og vi ble med så langt som Linlithgow før vi byttet til et tog som skulle ta oss til Glasgow Queen Street. Da jeg booket Premier Inn-hotellet på Argyle Street, tenkte jeg rett og slett ikke over at det var Queen Street som skulle være stasjonen vi benyttet oss av både nå og morgenen etter, men det er jo uansett ikke lange spaserturen. Det var dessverre nå så sent på dagen at de fleste attraksjoner var stengt, og selv om jeg vurderte å vise min mor det vanvittige Necropolis, bestemte vi oss heller for å benytte kvelden til å se VM-åttendedelsfinalen mellom Belgia og Japan der belgierne leverte en imponerende snuoperasjon. Kanskje ikke helt overraskende ble et av mine faste Glasgow-vannhull, The Horseshoe Bar, åsted for dette. Deretter gikk turen innom både Park Lane og Denholms, før vi trakk oss tilbake…til Premier Inn-hotellet, og ikke det flotte Grand Central som vi passerte, og som min mor nå mente at vi skulle ha booket. Ferieturen var nå i gang.
Dag 2: Tirsdag 03.07.2018
Da vi våknet i Glasgow denne morgenen, var det egentlig startsignalet for at turen virkelig kunne starte, og neste post var nå deler av en togtur som flere ganger har blitt kåret til verdens vakreste. Først var det imidlertid tid til en frokost på Wetherspoons-puben The Sir John Moore, der både haggis og black pudding naturligvis var en del av min skotske frokost. Men så var det på tide å ta plass på 08.21-toget til Mallaig og Oban. Den sagnomsuste West Highland Line går fra Glasgow Queen Street til begge disse to stedene, men deler seg ved Crianlarich, og mens den ene delen fortsetter til Oban, går resten videre til Fort William og endestasjonen Mallaig, dit vi skulle. Men for å dele opp den lange togturen litt og også for å unne oss et stopp i Fort William, hadde vi valgt å gå av der for deretter å fortsette mot Mallaig dagen etter.
Fort William ligger rett ved Storbritannias høyeste fjell, Ben Nevis, som rager 1 345 meter over havet. Det er også den neste største byen i Highlands-området (etter Inverness), og har rundt 10 500 innbyggere. Fort William er en populær turistdestinasjon, og i kraft av sin beliggenhet, er den en spesielt populær base for turgåere, klatrere og friluftsmennesker for øvrig. Vi hadde ikke slike utskeielser på menyen da vi etter drøyt tre timer og tre kvarter steg av i Fort William og orienterte oss frem til stedets Premier Inn-hotell, der vi hadde betalt £118,50 for overnatting. Etter å ha sjekket inn, var vi likevel snart på farten igjen for å sjekke ut byen med en liten promenade nedover gågata High Street, der vi tok en rast på puben Volunteer Arms. Etter at henholdsvis cider og gin & bitter lemon hadde blitt satt til livs, var det tid til en kikk på West Highland Museum.
Jeg hadde vurdert en aldri så liten utflukt som mitt reisefølge syntes å like, så etter å også ha sjekket ut Ben Nevis Bar, returnerte vi til togstasjonen for å la toget frakte oss den ene stasjonen til Banavie, rett i utkanten av Fort William. Toget brukte kun 5-6 minutter dit, og et steinkast fra nevnte stasjon ligger slusene med navnet Neptune’s Staircase. Dette underverket ble i sin tid bygget av Thomas Telford, og er nærmest som starten på Caledonian Canal å regne – en kanal som også inkluderer innsjøer som bl.a Loch Ness, og som strekker seg omtrent ti norske mil nordøstover til Inverness-området. Neptune’s Staircase skal også være det lengste slusesystem av sitt slag i Storbritannia, og vi var faktisk også heldige med timingen da det nå faktisk kom en båt, slik at vi fikk se de garvede arbeiderne operere de åtte slusene. Sola stekte voldsomt, men mens vi ventet på 17.20-toget tilbake til Fort William, kunne vi innta forfriskninger i hotellbaren til Moorings Hotel rett ved siden av slusene.
Tilbake i Fort William var det deretter på tide å få i seg litt mat, og også finne et sted å se VM-kampen mellom England og Columbia. Etter å ha testet The Grog & Gruel, valgte vi å gå videre for å sjekke om det var bedre på Wetherspoons-puben The Great Glen, og der fikk vi både mat og gode plasser for å se kampen. Folket virket å være delt, og det var nok de lokale skottene som håpet på engelsk exit og liret av seg mishagsytringer rettet mot sine naboer i sør, men etter en nervepirrende affære måtte de se sine granner ta seg videre til kvartfinale. På veien tilbake insisterte jeg også på en ny tur innom Volunteer Arms der det nå var folkemusikk på menyen. Men deretter kom vi oss tilbake til hotellet rett i nærheten av det som viste seg å ikke være hjemmebanen til Fort William, men snarere arena for byens shinty-klubb. Shinty er jo faktisk en langt større sport i deler av det vestlige Highlands, og det vitnet kanskje også de lokale avisene om, der sportsseksjonen tilsynelatende hadde et langt større fokus på shinty. Fort William hadde i hvert fall vært et trivelig bekjentskap.
Dag 3: Onsdag 04.07.2018
Det ble en hotell-frokost på Premier Inn-hotellet før vi forlot Fort William med 08.30-toget og dermed fortsatte togturen mot Mallaig. Det hadde vært flott landskap å se på turen opp til Fort William dagen før, men det gikk ikke lenge før vi skjønte at den virkelige flotte delen av togturen til Mallaig er strekningen mellom Fort William og Mallaig. Rett og slett slående og fantastisk landskap og utsikt, og selvsagt var den kjente Glenfinnan-viadukten også et høydepunkt i så måte. Den ble som mange kanskje vet brukt under filming av Harry Potter-filmene, men toget vårt skulle ikke til Hogwarts. Snaut to timer etter avgang gikk vi ut av Mallaig stasjon, etter det som uten tvil må være den flotteste togtur jeg noen gang har vært på.
Vi hadde kommet til linjens endestasjon, og herfra skulle neste etappe gå med båt over til Armadale på Isle of Skye. Det var en time til Caledonian MacBrayne-ferja sin avgang klokka 11.00, men stedets pub hadde fortsatt ikke åpnet. Etter å ha vurdert en koselig kafeteria, bestemte vi oss for å heller gå de få meterne ned på kaia for å forhøre oss på billettkontoret. Våre BritRail-pass skulle nemlig være gyldige også på mange av selskapets ferjer, men i tilfelle vi måtte hente ut billetter e.l, stakk vi innom for å dobbeltsjekke dette. Snart kom også ferja, og vi kunne etter hvert slå oss ned i kafeteriaen. Dette var noe annet enn Bastø-ferja, for her var det selvsagt også alkoholservering, men det var kun en overfart på 35 minutter før vi kunne sette føttene på land i Armadale, der det ved ferjekaia ikke var stort annet enn en liten kafé, en turistsjappe og en bussholdeplass.
Vi slo oss ned på en av benkene utenfor kaféen mens vi ventet på 12.40-bussen som skulle frakte oss over øya og til dagens base i Kyle of Lochalsh. På bussholdeplassen sto det forsyne meg også to representanter fra Jehovas Vitner som snart la ut om bekjentskaper i og konferanser i Norge. Mon tro hvor mange de klarer å omvende der på ferjekaia i temmelig avsidesliggende Armadale, men snart kom uansett vår buss med nummer 51 i panna. Den brukte 50 minutter på å krysse Isle of Skye, ta en liten runde rundt i en landsby eller to, og til slutt skysse oss over Skye Bridge, som siden 1995 har forbundet Isle of Skye med fastlandet og erstattet en tidligere ferje. Kyle of Lochalsh er en liten landsby med snaut 750 innbyggere, og den ligger 100 kilometer vest for Inverness – på halvøya Lochalsh, ut mot sundet med Isle of Skye på andre siden. Landsbyen er et senter for transport og handel i området, og også endestasjon for toglinjen som går hit fra Inverness.
Det var også en av grunnene til at vi til tross for et ikke altfor imponerende utvalg hadde valgt å overnatte her, og £103,50 hadde blitt betalt for kost og losji ved Kyle Hotel. Rommet var fortsatt ikke helt klart, så vi slang fra oss bagasjen og gikk oss en tur i landsbyen mens vi ventet på bussen som skulle ta oss til det som var forventet å bli ytterligere et av turens store høydepunker. Etter å ha kost oss nede ved vannet, kom da snart også buss 217 som vi skulle være med til en holdeplass like ved landsbyen Dornie. Der ligger nemlig et av de mest kjente og karakteristiske skotske slottene; Eilean Donan Castle. Dette hadde jeg virkelig sett frem til! Og der vi nå så slottet foran oss ute på den lille øya Eilean Donan, var det heller ikke vanskelig å skjønne hvorfor det er et av de mest fotograferte motiver i hele Skottland.
Etter å ha betalt inngangspengene, kunne vi spasere over gangbrua over til det pittoreske slottet som rett og slett bare må ses. Det opprinnelige slottet ble bygget på 1200-tallet som forsvar mot vikinger, og ble senere et maktsenter for Mackenzie-klanen fra Kintail. Eilean Donan har en svært interessant historie, og de besøkende får på en glimrende måte vite mer om dens rolle i stadige kriger mot andre klaner, jakobitt-opprør, og konflikter med den spanske armada som i 1719 raserte slottet totalt. Det ble på imponerende vis restaurert i årene 1919-1932 av oberstløytnant John MacRae-Gilstrap, og det var i den forbindelse at gangbroen ble bygget. Som en kuriositet kan det nevnes at slottet for øvrig er ett av kun to i hele Storbritannia med «venstrehendte» spiraltrapper, som følge av at den regjerende kongen på tiden den ble bygget bar sverdet i venstrehånden. For å oppsummere: Eilean Donan Castle var virkelig verdt besøket! Om det skulle være noe som helst tvil..
Etter denne flotte seansen hadde vi litt tid å slå i hjel før vi skulle ha bussen tilbake til Kyle klokka 19.27, for her er det ikke akkurat hyppig kollektivtransport, men det hadde jeg selvsagt tatt høyde for med litt eminent planlegging. Den lille landsbyen Dornie ligger nemlig som nevnt rett i nærheten, så vi spaserte rett og slett dit og slo oss ned med forfriskninger på puben Dornie Hotel. Mens vi satt der åpnet også puben The Clachan igjen, slik at vi etter hvert flyttet oss dit bort. Tiden flyr når man koser seg, og plutselig var det på tide å gå får å ta bussen tilbake til Kyle of Lochalsh, der vi nå fikk sjekket inn og installert oss. Etter en kveldstur i landsbyen klarte jeg også å lure med min mor på en siste drink i hotellets bar, Nor-West Bar.
Dag 4: Torsdag 05.07.2018
Vi hadde en meget tidlig start, men innehaveren ved Kyle Hotel hadde lovet å gjøre klar frokost-pakke til oss som skulle ligger klar i resepsjonen. Det så vi imidlertid intet til da vi grytidlig snek oss ut og gikk ned til Kyle of Lochalsh stasjon for å ta 06.11-toget til Inverness. En voldsom tidlig start, men slik måtte det nesten bli denne dagen. For det første var ikke neste tog før 12.08, og for det andre hadde vi lyst til å få mest mulig ut av dagen med en tidlig ankomst til Inverness. Selv om den ikke kunne måle seg helt med togturen dagen før, var det en ny fin togtur vi nå tok, men dessverre var det lite av mat å spore på tralla som en meget blid og hyggelig kvinne snart kom trekkende med gjennom vogna. Ti på ni på morgenen ankom vi Highlands-hovedstaden Inverness, som skulle være vår base de to neste dagene.
Inverness er administrasjonssenter og største by i regionen Highland, og kalles gjerne høylandets hovedstad. Byen ligger ved elven Ness som kommer fra den kjente Loch Ness og renner ut i et slags basseng her. Inverness har de siste årene vært en av de raskest voksende byene i Storbritannia, og innbyggertallet har nå passert 60 000 i selve byen. Ved vår ankomst litt før klokka ni var vi sultne, og første stopp ble derfor Rendezvous Cafe, hvor jeg fikk kastet innpå en eminent full scottish breakfast som selvsagt inkluderte både haggis og black pudding. Med litt mat i skrotten fortsatte vi ned til Premier Inn Inverness Centre River Ness, der vi hadde betalt £133,50 for to netters overnatting. Såpass tidlig var det selvsagt for mye å håpe på at rommet var klart, men vi fikk slengt fra oss bagasjen slik at vi kunne rette oppmerksomheten mot en kikk rundt i byen og ikke minst en utflukt vi hadde planlagt.
Et lite stykke nordøst for Inverness ligger Fort George, der landtunger på begge sider stikker ut og gjør innseilingen til Inverness nokså smal akkurat her. Dermed var det et strategisk sted å bygge det store fortet fra 1700-tallet som fortsatt er en operativ garnison men samtidig har blitt åpnet for turister. Tilknyttet dette har man også The Highlanders Museum, og det er litt snodig at det åpenbart ikke gikk hverken turistbusser eller rutebusser dit ut. Imidlertid går det rutebusser til den nærliggende landsbyen Ardersier, og derfor busset vi dit opp og la ut på det som skulle vise seg å være en meget trivelig spasertur på en drøy halvtime langs stranda fra Ardersier opp til Fort George, der det virket som om de fleste fremmøtte turistene hadde tatt seg dit i bobiler.
Det er nok av militærhistorie i dette området, og under de såkalte jakobittopprørene ble det tidligere fortet sprengt i 1746, men det formidable nye fortet som ble påbegynt to år senere har faktisk aldri blitt angrepet. Soldater som spradet rundt i uniform og lydene av skudd fra skytebanen vitnet om fortsatt militær aktivitet her. Vi utforsket de åpne delene av festningsverket og koste oss deretter i det fine været da vi trasket tilbake til Ardersier samme vei vi hadde kommet. Vi vurderte en rast på landsby-puben The George Inn rett nede i veien fra bussholdeplassen, men vi konstaterte at det ikke var altfor lenge til bussen kom, så ytterligere forfriskninger fikk vente til vi hadde kommet oss til Inverness og sjekket inn. Etter at vi hadde fått installert oss på rommet, kunne vi ta turen over elva og forbi Inverness Castle for å slå oss ned på koselige The Castle Tavern.
Koselig, og åpenbart en favoritt hos min mor, men også nokså full av turister. Det førte til at det var litt trangt om plassen, men vi fikk oss til slutt en sen middag, før vi tok en nærmere kikk på Inverness Castle og deretter gikk innom puben Lauders. Min mor trakk seg etter hvert tilbake til hotellet, og jeg ble med dit ned før jeg valgte å heller benytte anledningen til å sjekke ut puben Glenalbyn like ved siden av. Sannelig ga ikke det såpass mersmak at jeg også tok en tur opp igjen til The Caledonian og også unnet meg en siste pint ved The Gellions, der det var fullt kjør med live folkemusikk og høy stemning. Også undertegnede kom seg omsider i seng etter en lang dag, men den første dagen med Inverness som base hadde igjen vist seg å bli en trivelig opplevelse.
Dag 5: Fredag 06.07.2018
Vi valgte å droppe hotell-frokosten ved Premier Inn-hotellet til fordel for frokost ved Wetherspoons-puben The Kings Highway før vi tok oppstilling på en av plassene som vi hadde funnet ut var holdeplass for turistbussene som kjører ruter rundt i Inverness. Vi hadde nemlig ikke tenkt å ligge på latsiden selv om vi skulle ha base i Inverness i ytterligere et døgn, og hvorfor skal man egentlig det når det er så mye å se? Vi hadde på forhånd bestemt oss for å ta et cruise på Loch Ness, med et inkludert stopp på Urquhart Castle, og hadde for lengst bestilt billetter hos Jacobite-selskapet som tilbyr disse utfluktene. Vårt cruise skulle ha avreise fra Dochgarroch Lock et lite stykke sørvest for Inverness, og den joviale bussjåføren som fraktet oss dit ned slapp oss på gratis.
Da vi etter hvert steg om bord på båten Rebellion, ga verten Kenny turen en ekstra dimensjon med sine evner som entertainer. Han fortalte og sang(!) og liret kontinuerlig av seg interessante historier om området og stedene vi passerte på vei ned på Loch Ness og ut til Urquhart Castle, der vi skulle få to timer i land. Slottet – eller borgen, om man vil – er i dag en ruin der de eldste delene stammer fra 1200-tallet, mens nyere seksjoner er fra 1500-tallet. Urquhart Castle ligger flott til der det ble grunnlagt på siste halvdel av 1200-tallet, og senere skulle spille en viktig rolle i de skotske uavhengighetskrigene. Etter disse var det en periode kongelig slott, men ble i 1692 rasert for å hindre at jakobitt-opprørere kunne benytte det som base. Det skulle være unødvendig å si at det i dag er en av Skottlands mest besøkte slottsruiner.
Det var altså en flott utflukt, men vi så intet til sjøormen Nessie – hverken på turen ned til Urquhart Castle eller opp igjen til Dochgarroch Lock. Der var det bare å takke Kenny & Co for en fin tur og vente på bussen som skulle skysse oss tilbake til Inverness sentrum. Vel fremme der ble det tid til en liten tur i byen og en aldri så liten forfriskning før det var på tide med nye eventyr. Jeg hadde nemlig klart å presse inn en fotballkamp – eller rettere sagt to – også på denne turen, og jeg hadde til alt overmål klart å overtale min mor til å bli med til Nairn, der Nairn County skulle ta imot Inverness Caledonian Thistle til oppkjøringskamp, etter å ha forsikret henne om at det ville dreie seg om et anlegg med tribunefasiliteter og overbygg.
Mer om kvelden og kampen i Nairn kan leses her, men vi tok i hvert fall 17.14-toget dit opp, og etter et lite kvarter kunne vi stige av i Nairn, som er en liten by 27 kilometer nordøst for Inverness. Den er med sine snaut 10 000 innbyggere den tredje største byen i Highland-regionen, og er kjent som blant annet seaside resort og en populær destinasjon for golf-folket, men jeg har vel sjelden sett en by så ‘driti’ ned av måker. Kamparenaen Station Park ligger et steinkast fra togstasjonen, men siden vi hadde god tid, valgte vi å traske en tur i motsatt retning inn i sentrum. Vi gadd aldri å gå helt ned til vannet, men endte i stedet opp med å ta en rask vanningspause ved Uncle Bobs Bar før vi snudde og gikk opp til Station Park, som jeg nemlig hadde funnet ut ikke hadde noen bar på sitt anlegg.
Det var dessverre som ventet intet program i forbindelse med kveldens kamp, men etter å ha betalt oss inn, fikk jeg i hvert fall sikret meg en pin til min samling før vi tok plass på den flotte hovedtribunen. Snart kom en klubbrepresentant og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger, og jeg fikk slått kloa i en slik, før jeg forlot min mor trygt plassert på tribunen og tok en runde idet treningskampen ble blåst i gang. For å gjøre en lang historie kort, fikk vi se en nokså artig kamp der gjestene tok ledelsen før vertene utlignet før pause og deretter holdt sin større rival til uavgjort 1-1. Deretter var det bare å vente på 22.10-toget tilbake til Inverness, og ventetiden ble slått i hjel ved at vi gikk ned til byens Royal British Legion-filial og ringte på. Vi ble sluppet inn slik at vi i baren kunne bestille oss forfriskninger.
Med henholdsvis cider og gin & bitter lemon drukket opp kunne vi ta det nevnte toget tilbake til Inverness og der sjekke om det også denne kvelden var live folkemusikk og liv på The Gellions. Liv var det i hvert fall, men det var åpenbart at det nå var fredagskveld, for trengselen var så voldsom og lydnivået så høyt at vi nokså raskt gikk ut igjen. I stedet ble det en siste pitstop på Glenalbyn før vi trakk oss tilbake. Morgenen etter skulle vi nemlig forlate Inverness, og jeg skulle da lenger nord på det britiske fastlandet enn jeg noen gang hadde vært tidligere.
Dag 6: Lørdag 07.07.2018:
Vi hadde en stund vurdert å forlate Inverness allerede med 07.00-toget til Wick, men endte opp med å heller satse på 10.41-avgangen. Det betød at vi rakk en full scottish breakfast på Rendevouz Cafe før vi starten togturen som skulle ta oss til det britiske tognettets nordligste stasjon; Thurso. Vårt tog skulle ta rundt tre timer og tre kvarter dit opp, og da vi etter en stund passerte fantastiske Dunrobin Castle (som også har egen stasjon på denne linja) angret vi på at vi ikke likevel hadde tatt det tidligere toget for å hoppe av her og utforske litt. Man kan vel ikke få med seg alt.. Samtidig som det tidlige toget ble vurdert, hadde vi også fundert på om vi rett og slett skulle leie bil i Thurso denne dagen og utforske Caithness-området litt på den måten, men vi endte opp med å forkaste den idéen slik at denne dagen i stedet egentlig ble en slags transportetappe.
Da vi ankom Thurso hadde jeg imidlertid blinket meg ut puben Top Joe’s, der jeg håpet å få kunne se Englands VM-kvartfinale mot Sverige før vi la ut på den siste etappen til vår base i nærliggende Scrabster. Den planen viste seg å fungere svært godt, og engelskmennene klarte jo også biffen – noe som ikke ble satt spesielt stor pris på blant mange av de lokale på puben. BritRail-passet vi hadde kjøpt skulle også dekke de ikke altfor hyppige bussene mellom Thurso og lille Scrabster, og selv om kvinnen bak rattet virket ukjent med dette, lot hun oss sitte på vederlagsfritt. Scrabster ligger som sagt rett utenfor Thurso, og er egentlig kun en liten husklynge bygget opp rundt det som er en viktig fiskehavn og ferjekai for båten til Orknøyene. Det var sistnevnte som var grunnen til at vi hadde valgt oss Scrabster som base, da vi skulle ha båten herfra klokka 12.00 dagen etter.
Vi fikk sjekket inn ved The Ferry Inn, der vi hadde betalt £90 for kost og losji, og i hotellrestauranten The Upper Deck fikk vi servert et virkelig herremåltid. Mens min mor trakk seg tilbake til rommet, sjekket jeg ut hotellbaren Popeyes, der jeg ble sittende og se den dramatiske VM-kvartfinalen mellom vertsnasjonen Russland og Kroatia mens en stor gjeng med unggutter virkelig satt sitt preg på utelivet der denne lørdagskvelden. En gang mellom klokka elleve og tolv begynte de å sette kursen mot Thurso i drosjer og andre biler mens jeg etter hvert også tømte glasset og fant tilbake til hotellrommet for å få litt søvn. Dagen etter skulle turen inn i en ny fase da vi altså skulle over til Orknøyene.
Dag 7: Søndag 08.07.2018
Vi hadde valgt oss Scrabster som base ene og alene fordi det var herfra ferja skulle plukke oss opp for å skysse oss opp til Stromness på Orknøyene. Siden det var søndag, var første avgang ikke før klokka 12.00 denne dagen, og vi hadde god tid selv etter å ha inntatt en god hotellfrokost ved The Ferry Inn. I 11-tiden sjekket vi ut og gikk opp mot ferjekaia like borte i veien, og etter hvert kunne vi stige om bord. Siden vi hadde oppgradert billetten til å inkludere deres ‘Magnus Lounge’ tok vi straks plass der og kunne forsyne oss fritt fra utvalget av mat og drikke. Det ga meg også sjansen til å teste et par forskjellige øl fra Orkney Brewery mens vi foretok den halvannen times lange overfarten. En røykepause var perfekt timet da jeg gikk ut på dekk få strakser før vi passerte den 137 meter høye røde sandsteins-søylen ‘Old Man of Hoy’, som er et kjent landemerket på kysten av øya Hoy.
Heldigvis hadde vi en rolig overfart over stredet ved navn Pentland Firth, for dette havområdet er beryktet for potensielt voldsom sjø og en av de kraftigste tidevannsstrømmene i hele verden. Vi kom trygt i land i Stromness, og siden vi der hadde 40 minutter å vente på bussen som skulle frakte oss til Kirkwall lenger vest på ‘hovedøya’ Mainland, var det unnskyldning nok til å slå seg ned med en pint på The Ferry Inn. Det viste seg å være en liten minibuss som kom, så det ble nokså trangt om plassen på den halvtime lange bussturen, men vi kom oss i hvert fall frem til Kirkwall slik at vi kunne orientere oss frem til Kirkwall Hotel, der vi hadde betalt £139,50 for overnatting med frokost inkludert. Med bagasjen trygt plassert på rommet kunne vi tusle en tur i Orknøyenes hovedstad og største by (med rundt 9 000 innbyggere) og besøke en attraksjon jeg vet min mor har hatt lyst til å besøke i lang tid.
Jeg tenker da på St. Magnus Cathedral som plutselig dukket opp foran oss der vi kom spaserende opp Albert Street. Det er rett og slett et imponerende byggverk når man tenker på at den skal ha blitt påbegynt i 1137. Man mener at øyenes første bispesete var i Birsay helt nordvest på Mainland-øya, der Orknøyingenes saga forteller at Orknøy-jarlen Torfinn Sigurdsson lot bygge en kirke. Hans sønnesønn Magnus Erlendsson ble begravet der etter å ha blitt drept rundt 1115, men etter at sistnevnte fikk tilnavnet ‘den hellige’ drøyt tjue år etter sin død, ble etter hvert hans levninger flyttet til Kirkwall, der man bygget den nye katedralen. Det er storslagne greier, og store deler av bygget er av en rødaktig stein som ikke engang finnes lokalt, men som ifølge en lokal kar vi pratet med finnes et helt annet sted på øya.
Dette hadde min mor ventet lenge på å få se, og ikke minst hadde iveren kommet igjen etter at Dag Lindebjerg hadde en serie fra Shetland og Orknøyene på NRK for et par år siden, men nå hadde hun fått oppleve det. Også undertegnede måtte si seg enig i at det var et av høydepunktene på turen, og vi forlot foreløpig katedralen for å kikke oss litt mer rundt i Kirkwalls gågate. Mens min mor stakk en tur på hotellrommet, valgte jeg å teste ut pubene Torvhaug og Helgi’s, før vi gikk for å spise på The Shore. Der fikk jeg servert noe som må være det beste måltidet jeg har spist på år og dag, og da mitt reisefølge igjen trakk seg tilbake, benyttet jeg sjansen til å også teste ut The Auld Motor Hoose og Skipper’s Bar. Sistnevnte var tilknyttet vårt hotell, og dermed hadde jeg kort vei da jeg gikk for å finne senga.
Dag 8: Mandag 09.07.2018
Det er nesten utrolig at man som nordmann nærmest må reise til Orknøyene for å se og høre om vikingkulturen, men mens det ifølge PK-eliten tydeligvis er noe vi ikke skal være stolte av her hjemme, virket det motsatt i Kirkwall og på Orknøyene, der man ser slikt nesten overalt. Det var nesten så man som nordmann kom til et fremmed land og følte at det der faktisk var mer norsk enn hjemme i Norge. Vi hadde uansett en hel dag til i Kirkwall da vi gikk ned for å innta en hotell-frokost ved Kirkwall Hotel, og jeg hadde selvsagt lagt planer. Det er ikke vanskelig å forstå de som hevder det er en fordel å leie bil når man er på Orknøyene som turist, og det var noe vi flyktig hadde vurdert inntil jeg fant bussruta T11 som nærmest kjører en turist-runde rundt på Mainland-øya.
Bussen hadde avgang klokka 10.00, og en usedvanlig trivelig sjåfør kvitterte ut billetter for oss før han skysset oss mot det første stoppet. Vi hadde sittet på bussen i en time da vi parkerte ved oldtidsbyen Skara Brae på vestkysten av Mainland. Dette er rett og slett Europas mest komplette bosetning av sitt slag, og består av åtte steinhus i en klynge. Disse antas å ha blitt bygget omkring år 3100 f.kr, og skal ha vært bebodd i rundt 600 år. Frem til 1850 lå denne forhistoriske hemmeligheten gjemt under sanddynene, men det året ble Skottland og Orknøyene rammet av en voldsom storm som for øvrig drepte over 200 mennesker og skapte enorme ødeleggelser. Den flerret samtidig av jord her på kysten slik at Skara Brae ble oppdaget, og den har i senere år naturlig nok blitt en turistattraksjon.
Tidligere kunne man gå rundt i de små husene, men det er det selvsagt slutt på. Nå har man i stedet laget en modell av det best bevarte huset som man kan gå gjennom borte ved senteret ved inngangsområdet. Man har funnet svar på mange spørsmål vedrørende bosetningen ved Skara Bra, men fortsatt har man ikke noe sikkert svar på den kanskje største gåten. Hva skjedde med innbyggerne her, og hvorfor ble bosetningen til slutt forlatt? Det var uansett et interessant besøk, og et steinkast unna den gamle bosetningen var det mer å se på, da det gamle godset Skaill House også er åpent som turistattraksjon. Det var også artig, men nå var det etter hvert på tide å komme seg tilbake på bussen.
En kort kjøretur unna var det et nytt stopp ved stein-sirkelen Ring of Brodgar, som ga åpenbare assosiasjoner til Stonehenge. Sirkelen her har en diameter på 104 meter, og er Storbritannias tredje største. Den antas å ha blitt reist mellom år 2500 og 2000 f.kr, og skal opprinnelig ha bestått av opp mot 60 steiner. I dag er det 27 som står igjen, og man kan jo undre seg over hva hensikten har vært. Vår hensikt var nå uansett å komme oss tilbake til Kirkwall, der vi litt etter halv to var tilbake og benyttet anledningen til å kikke innom stedets Wireless Museum. Det var vel ikke helt vår greie, men en liten del av utstillingen som viste Orknøyenes rolle i andre verdenskrig var interessant, og vi ble ellers stående å slå av en lengre prat med den trivelige eldre karen som var frivillig der. Jaggu fikk vi ikke også tatt ytterligere en kikk på St. Magnus Cathedral før den stengte for dagen.
Vi hadde tidlig på morgenen slengt fra oss bagasjen i resepsjonen fordi vi skulle ha ferje til Aberdeen over natta, men den hadde ikke avgang før klokka 23.00. Vi slo derfor i hjel litt mer tid ved å innta en middag på St. Ola Hotel og deretter ta en drink ved puben Torvhaug. Jeg skulle benytte anledningen til noe så spesielt som å få med meg en fotballkamp på Orknøyene, og selv om min mor denne gang ikke ville være med men heller ville sitte på Torvhaug og vente på meg, kunne jeg ikke la denne sjansen gå fra meg. Derfor trasket jeg etter hvert oppover mot den kommunale Bignold Park, der klubben Wanderers er en av de som bruker denne som hjemmebane. Denne kvelden skulle de ta imot Harray til kamp i Orkney Amateur Association «B» League, som er deres nivå to.
En mer detaljert rapport fra denne fotballkampen kan leses her, men til tross for at nivået på ingen måte imponerte voldsomt, var det artig å få med seg en kamp her, og Wanderers tok også sesongens første poeng da det endte 1-1 til ergrelse for Harray-representanten som gikk med flagget langs den ene sidelinja og kunne konstatere at det var heftig sjansesløsing. Tilbake på Torvhaug traff jeg igjen min mor, og sammen gikk vi for å hente bagasjen på Kirkwall Hotell og deretter praie en taxi som tok oss til ferjekaia for Aberdeen-ferja et stykke utenfor byen. Ferja kom fra Lerwick (på Shetland) slik at vi kunne komme oss om bord før den fortsatte mot Aberdeen. Vi hadde betalt for en utvendig såkalt ‘Premium’-lugar og fikk med det igjen inkludert adgang til deres ‘Magnus Lounge’, men selv om det også her var fri tilgang til mat og drikke var det her ikke noe barskap med alkoholholdige drikker. I stedet hadde vi fått utdelt to kuponger hver, og de benyttet vi oss av, slik at jeg fikk testet ytterligere et par øl fra Orkney Brewery før vi tok kvelden.
Dag 9: Tirsdag 10.07.2018
Ferja hadde brukt natten på å frakte oss fra Kirkwall til Aberdeen, og etter noen timer med overraskende god søvn våknet vi klokka 06.00 av meldinger som over høyttaler-anlegget varslet om at vi i løpet av en times tid ville legge til i Aberdeen. Det var bare å svinge seg og unnagjøre et raskt morgenstell før vi gikk for å innta en frokost i båtens ‘Magnus Lounge’. Det var igjen inkludert pga den fine lugaren vi hadde kostet på oss, men frokosten her må sies å ha vært en skuffelse da vi måtte nøye oss med kontinental frokost. Ikke minst var det skuffende da jeg etter frokost gikk gjennom kafeteriaen og så at de der faktisk hadde skikkelig scottish breakfast på menyen. Det hjalp nå imidlertid lite å være misunnelig på de som nå satt og koste seg med pølser, egg, black pudding etc.
Det ble opplyst om at man kunne velge å oppholde seg på båten en stund til – mon tro om det var frem til klokka ni? – men vi hadde bestilt billetter for 08.20-toget og satt dermed ganske snart kursen mot jernbanestasjonen. Etter å igjen ha satt føttene på det skotske fastlandet, forlot vi altså raskt ‘granittbyen’ med kurs sørover. Vi hadde opprinnelig vurdert hjemreise denne dagen, men da vi under planleggingen så at vi ville kunne få snaut med tid for å rekke flyet fra Edinburgh Airport, valgte vi å bevilge oss ytterligere en dag og søkte etter en koselig destinasjon som kunne passe med reiseruta. Valget fant på trivelige og temmelig fasjonable South Queensferry, der vi altså skulle ha vår siste overnatting.
Noen få minutter etter halv elleve kunne vi stige av i Inverkeithing, der vi skulle bytte til et tog som snart kom for å frakte oss den siste korte etappen over ‘fjorden’ Firth of Forth. Det gikk deretter ikke mange minuttene før vi ankom stasjonen Dalmeny og steg av, for således å traske en nokså kronglete vei ned til South Queensferry. Det tok oss 15-20 minutter å gå fra stasjonen og orientere oss frem til flott beliggende Orocco Pier der vi hadde betalt £184,50 for overnatting. Rommet var som forventet fortsatt ikke klart, men vi fikk slengt fra oss bagasjen og rettet oppmerksomheten mot en utflukt vi hadde planlagt. Vi hadde nemlig bestilt plass på et cruise på Firth of Forth med innlagt stopp på Inchcolm Island med blant annet det gamle klosteret Inchcolm Abbey. På veien bort til den relevante kaia hadde vi tid til å raste og innta en lunsj ved den usedvanlig koselige puben The Ferry Tap.
South Queensferry er en by med rundt 9 000 innbyggere, og den ligger omtrent halvannen mil nordvest for Edinburgh, ved den sørlige bredden av nevnte Firth of Forth. På den nordlige bredden ligger for øvrig North Queensferry, og mellom disse to har det gått ferje helt siden Queen Margaret opprettet en ferje-tjeneste her en gang på 1000-tallet. Det var ferje her helt frem til Forth Road Bridge ble åpnet i 1964. Denne brua var imidlertid ikke konstruert for mengden av biler som etter hvert benyttet den, med opp til 65 000 biler i døgnet, og for et snaut år siden åpnet den nye Queensferry Crossing rett ved siden av. En tredje bru er den karakteristiske jernbanebrua Fort Bridge som ble åpnet allerede i 1890, og sammen utgjør de tre et interessant bakteppe.
Etter å ha kastet i oss lunsjen kom vi oss bort til Hawes Pier, der vi kunne stige om bord i båten som skulle kjøre oss rundt i ‘fjorden’ og ut til Inchcolm Island, hvor vi skulle ha halvannen time i land. På denne øya ble klosteret Inchcolm Abbey grunnlagt allerede på 1100-tallet, men både før og etter dette har den også flere ganger spilt en viktig militær rolle. Allerede i romertiden antas det at den romerske flåten en periode benyttet øya, og den ble flere ganger angrepet under de skotske uavhengighetskrigene. Ikke minst var den en del av forsvaret av Firth of Forth under både første og andre verdenskrig. På vei dit ut fikk vi se både sel og lundefugl, og vel i land på øya registrerte vi raskt at den nå er totalt overtatt av måker. Ikke minst da vi skulle utforske en gammel tunnelgang fra første verdenskrig ble vi angrepet av aggressive måker som stupte ned og sneiet hodene våre slik at det bare var å gjøre retrett og heller ta en ny kikk på det gamle klosteret.
Tilbake i land kunne vi omsider gå for å sjekke inn, og det var liten tvil om at rommet var det fineste på turen. Derfor ville nå min mor slappe av litt her, mens jeg gikk for å sjekke ut puben The Staghead og deretter returnerte til The Ferry Tap, der vi avtalte å møtes for å se VM-semifinalen mellom Belgia og Frankrike. Puben var pyntet med belgiske flagg og andre effekter i de belgiske fargene, og jeg ble fortalt at de før VM-sluttspillet startet hadde valgt seg Belgia som laget de ville følge. Da håpet vi i hvert fall på samme seierherre denne kvelden, men jeg fikk ikke uventet passet påskrevet da jeg på spørsmål innrømmet at jeg helst så England vinne VM. Dessverre var det ‘franskmennene’ som vant, og litt irritert over det gikk vi for å spise en middag ved Orocco Pier, der jeg blant annet fikk en utsøkt villsvin-pølse servert. Jeg bevilget meg deretter en pint ved The Staghead og en siste svipptur bortom The Ferry Tap (der jeg hadde gjenglemt laderen min) før også jeg tok kvelden.
Dag 10: Onsdag 11.07.2018
Det var tid for hjemreise, og vi hadde blinket oss ut 08.25-toget fra Dalmeny, men først valgte vi å betale de drøyt ni pundene per person for en frokost ved Orocco Pier og fikk de samtidig til å bestille en taxi til oss til klokka åtte. Ved Dalmeny stasjon fikk jeg kjøpt billetter som også ville være gyldige for trikken ut til flyplassen, og etter fem minutter på toget hoppet vi av på stasjonen Edinburgh Gateway for å ta trikken til Edinburgh Airport. Der benyttet jeg anledningen til å kjøpe med meg litt haggis og black pudding som jeg skulle ha med meg hjem til Norge. Jeg tror vi begge to sovnet ganske raskt på flyet, og jeg våknet idet vi landet på norsk asfalt på Gardermoen. Nå var det bare å komme seg hjem herfra, etter det som hadde vært en fantastisk tur. Jeg får i den forbindelse også sende nok en varm tanke til mitt reisefølge – det er vel strengt tatt ingen jeg heller reiser sammen med!
