vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Fredag 01.09.2017: Llandrindod Wells v Llanfair United

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med en spennende destinasjon på fredagsmenyen, var jeg klar for en utflukt inn i tjukkeste Wales, men for å ta meg til Llandrindod Wells var jeg avhengig av toglinjen Heart of Wales Line som i all hovedsak er en enkeltsporet linje slik at det kun er fire daglige avganger i hver retning. Selv om jeg hadde kikket på 10.09-toget var det litt tidlig å ankomme Llandrindod Wells allerede i halv tolv-tiden, så etter at min groundhopper-kollega Paul Ferguson foreslo en felles frokost og pubtreff i Shrewsbury, la jeg nye planer og siktet meg i stedet inn på 14.05-toget fra Shrewsbury. Nå ble det endring i hans planer som han i god tid hadde underrettet meg om, men jeg valgte likevel å følge denne planen på egenhånd, og etter å ha tatt bussen til Oakengates i 10.30-tiden, lot jeg toget frakte meg derfra til Shrewsbury.

Jeg har egentlig aldri tilbragt mye tid i den koselige Shropshire-byen, og bortsett fra togbytter, begrenser tidligere erfaringer seg til en pitstop i en pub i nærheten av stasjonen mens jeg ventet på et tog. Nå slepte jeg med meg bagasjen ned til Wetherspoons-puben Shrewsbury Hotel, der jeg fikk meg en frokost som selvsagt inkluderte black pudding. Det er koselig der nede langs elven Severn, og etter å ha satt til livs frokosten fikk jeg slått i hjel litt tid med en pint ved The Kings Head før jeg beveget meg den korte veien videre til The Salopian Bar, som min lokale groundhopper-kompis (og Shrewsbury Town-fan) Lee Vaughan hadde anbefalt som sin favoritt-pub i byen. Jeg skal ikke spekulere i om det skyldtes den sexy blonde frøkna bak baren, men hun fikk i hvert fall servere meg en pint Rattler før jeg etter hvert gikk for å komme meg på toget.

Det var en koselig togtur ned til Llandrindod Wells, der jeg etter halvannen times tid kunne stige av like etter halv fire. Dette er en liten by som vokste frem etter at man midt på 1800-tallet begynte å tiltrekke seg besøkende som kom på grunn av det som skulle være helsebringende kildevann i området. Flere spa-byer vokste frem her i området, og Llandrindod Wells er den største av disse. Etter jernbanens ankomst økte tilstrømningen av folk fra Midlands, nordvest-England og det sørlige Wales, og mye av byens flotte viktorianske arkitektur bærer fortsatt preg av å ha blitt bygget i denne «boom-perioden». Her finner man også artige uavhengige butikker i sentrum, og det var først etter en årelang kamp i retten at Tesco fikk lov å etablere et supermarked i byen.

Byen har i dag snaut 5 500 innbyggere, og var den største byen i det walisiske grevskapet Radnorshire frem til dette i 1974 ble en del av det nye og større grevskapet Powys. Etter en kraftig nedgang i spa-turismen, var det tyngre tider i området, men Llandrindod Wells ble i 1974 valgt som administrasjonsby for Powys, og dette skapte en del nye arbeidsplasser. Av de flotte hotellene som i sin tid ble bygget her er Glen Usk Hotel, der jeg hadde bestilt rom, og kanskje er det en ny nedgang i den lokale økonomien som var medvirkende til at jeg kun måtte betale £20. Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha slengt fra meg bagasjen gikk jeg for å kikke meg litt rundt i den koselige lille byen.

Etter en liten spasertur rundt i sentrum var første stoppested puben Arvon Ale House, som jeg virkelig hadde gledet meg til å besøke. Denne har flere ganger fått heder og ære, og kunne skryte av å ha blitt utnevnt til grevskapets «Cider Pub of the Year». Den skuffet da heller ikke, og mens jeg nøt en pint Lily the Pink oppdaget jeg at de hadde pork scracthings med habanero-smak. Det måtte selvsagt testes ut, og de var så gode at jeg måtte ha påfyll både i glasset og med snacks. Vertinnen fortalte at hun hadde flere poser som var noen dager over datoen som jeg kunne få for 50p, og jeg slo til og kjøpte for £5. Etter hvert valgte jeg å bryte opp og ta en tur opp for å se på kveldens kamparena mens det fortsatt var lyst, og på det ellers folketomme anlegget traff jeg på en kar som med nesten to timer til kamp allerede hadde slått seg ned på den flotte tribunen.

Han fortalte at han likte å komme tidlig og sitte i fred og ro og kikke utover banen, og etter en rask fotorunde og en kjapp prat med ham, pekte han ut en raskere vei tilbake til sentrum enn det jeg hadde benyttet meg av. En rumlende mage vitnet nemlig nå om at det var på tide å få i seg en middag, og det fristet veldig med en skikkelig curry da jeg passerte en indisk restaurant, men jeg valgte å gå for en noe raskere løsning, og tok derfor i stedet en burger ved The Temple Bar før jeg etter en svipptur innom hotellet returnerte til The Broadway, som er navnet på hjemmebanen til Llandrindod Wells AFC. Da jeg kom tuslende inn i det ene hjørnet så jeg umiddelbart at det nå selvsagt var langt mer aktivitet, og den ensomme karen fra tidligere hadde fått selskap av noen titalls personer som var samlet utenfor kiosken eller hadde tatt plass på tribunen over på motsatt langside.

Llandrindod Wells FC ble stiftet i 1883, og har tilbragt mye av sin historie i Mid-Wales League, der de har over hundre sesonger bak seg. Denne ligaens toppdivisjon opererer på det tredje nivået av den walisiske fotball-pyramiden, og etter å ha endt på andreplass der fikk Llandrindod Wells i 1995 ta steget opp i Cymru Alliance med spill på nest øverste nivå. Det var vel også på denne tiden at Carl Robinson signerte for Wolverhampton Wanderers og startet en karriere i Football League som også endte med 52 landskamper for Wales. Etter fire sesonger i Cymru Alliance, der de to ganger oppnådde en sjuendeplass, valgte de å trekke seg fra ligaen og returnere til Mid-Wales League. Der slet de tungt, og etter tre strake sisteplasser så de seg nødt til å trekke seg fra ligaen midt i 2003/04-sesongen.

Jeg skal ikke påstå å ha fasiten for hva som så skjedde, og om de muligens gikk konkurs, tok en pause, eller spilte i lavere ligaer. De var uansett tilbake for å spille 2010/11-sesongen i Mid-Wales League, som i mellomtiden hadde blitt utvidet med en andredivisjon, der klubben nå tok plass. Andreplass i 2013 var nok til å få opprykk til toppdivisjonen Division One, og som nyopprykket lag sikret de seg like godt ligatittelen våren 2014. Med nest siste plass i Cymru Alliance ble det imidlertid umiddelbar retur denne gang, og The Spamen spiller nå sin tredje sesong tilbake i Mid-Wales League Division One, der de denne kvelden skulle være vertskap for Llanfair United. Hjemmelaget hadde hatt en fryktelig start på sesongen der de hadde tapt samtlige av sine fem kamper hittil, men de håpet det nå skulle snu mot et bortelag som sto med 3-1-2 på sine seks kamper.

Jeg kom i prat med en kar som bekreftet at joda, det er den herremannen i rød jakke der borte som samler inn inngangspengene. Vedkommende ba meg bare vente da han snart ville gå en runde med den lille bøtta si så snart kampen hadde startet. Under en samtale med ham og et par andre fikk jeg høre at klubben gjerne returnerte til Cymru Alliance, og enda mer overraskende hevdet de at sesongstarten med fem strake tap ikke hadde tatt knekken på håpet om å hevde seg i det øvre sjikt av tabellen. Jeg ble fortalt at august er en tøff måned med mange spillere som er på ferie etc, men at denne ligaen nå er så jevn at alle kan slå alle, slik at man med en god periode kan klatre heftig på tabellen.

The Broadway – som også kalles Lant Avenue – har sin flotte tribune å takke for at jeg hadde ønsket meg hit denne dagen, og den sørger for en god dose karakter. Dette er en tribune som står på den ene banehalvdelen på bortre langside, og den har benkerader man kan hvile akterspeilet på. Det er en flott tribune hvis front er malt i hvite og blå vertikale striper. Merkelig nok må man forsere gjerdet rundt selve banen for å ta seg inn på tribunen, og en klubbrepresentant fortalte meg at man valgte å stenge en åpning i gelenderet/gjerdet for å hindre sykling på banen da det tydeligvis var en populær fritidssyssel blant lokale barn og ungdom. Ellers er det intet av fasiliteter bortsett fra den nevnte kiosken i det ene hjørnet på motsatt langside, men den har også et lite overbygg på den ene siden. På denne langsiden har man også hard standing som strekker seg herfra opp mot den andre enden av banen. Ellers er det ikke engang hard standing, slik at man både på begge kortsidene og øvrige steder på anlegget står rett på gresset.

Ved siden av kiosken går det en nokså bratt sti opp til en bygning som ligger der oppe i skrenten, og det var herfra spillerne kom ned fra garderobene for å ta fatt på kveldens dyst. Det var en livlig start på kampen som bølget frem og tilbake, men hjemmelaget hadde kanskje hatt et ørlite initiativ da bortelagets spiss etter et drøyt kvarter ble spilt gjennom og avsluttet rett på keeper. Like etter var hjemmekeeperen satt ut av spill da en bortespiller avsluttet på mål, men en forsvarer fikk reddet på streken. 25 minutter ut i kampen fikk vertene en kjempesjanse, og selv om det ikke var noen lagoppstillinger tilgjengelig (det gjorde heller ikke saken enklere at enkelte draktnummer hos hjemmelaget var skadet slik at nr 9 blant annet lignet voldsomt på nr 4), klarte jeg å resonnere meg frem til at det vel var Shane Pritchard som rundet keeper. Avslutningen ble imidlertid litt for svak, og en forsvarer kom seg tilbake og fikk klarert nesten helt inne på streken.

Få minutter senere fikk Llandrindod Wells og Pritchard sin scoring da Shaun Nicholls utnyttet en glipp i forsvaret og stjal ballen fra en forsvarer. Llanfair-keeperen fikk kun blokkert til Pritchard som satt inn 1-0, og tre minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen. Denne gang var det Robbie Nicholls som la inn til Stuart Williams, og sistnevnte kunne styre inn 2-0. Bortelaget gikk imidlertid rett i angrep og reduserte til 2-1 ved Alun Hughes etter nølende forsvarsspill. Etter en heseblesende periode fortsatte det med Hawaii-fotball der det bølget frem og tilbake, men til tross for et par halvsjanser i begge ender av banen gikk lagene til pause med 2-1 i protokollen, og jeg kunne unne meg en Bovril mens spillerne tok seg en hvil.

Llanfair United startet andre omgang godt, og hadde tidlig sjanser til å utligne. Først hadde spissen ett skonummer for lite til å få tåa på et innlegg. Deretter dro en av deres kantspillere seg fri og skjøt slik at keeperen kun fikk parert, men bortespilleren som fulgte opp kom for tett på keeperen. Også hjemmelaget hadde en god sjanse da en corner endte med at et skudd ble blokkert, og etter en times spill fikk de straffespark da Shane Pritchard ble lagt i bakken. Kieran McCarley gjorde ingen feil og økte til 3-1. Snaut ti minutter senere var det imidlertid gjestenes tur til å få straffe, og Paul Griffiths leverte et fantastisk straffespark da han dundret ballen knallhardt i mål helt oppe i krysset så det smalt i aluminiumen. Dermed 3-2 og ny spenning.

Bortelaget hadde fått blod på tann og presset snart heftig på for en utligning mens hjemmelaget taklet og blokkerte med livet som innsats. De rødkledde fikk likevel et par store sjanser. Hjemmekeeperen måtte først varte opp med en glimrende redning etter et fint angrep der ballen ble lagt tilbake til en spiller som kanskje burde ha scoret. Deretter fikk bortelaget frispark fra rundt 17 meter med åtte minutter igjen, og deres nr. 12 sendte i vei en kanon av et skudd som smalt i tverrliggeren helt borte ved krysset. Helt på tampen fikk hjemmelaget en kontring, og undertegnede så i hvert fall ballen i mål da Robbie Nicholls avsluttet, men keeperen sto for en herlig redning. Gjestene fikk faktisk ballen i mål i det siste ordinære minutt, men da hadde dommeren allerede blåst for offside, og da den siste sjansen ble styrt like utenfor hjemmemålet, endte det med 3-2 og sesongens første poeng for Llandrindod Wells.

Jeg skal ikke på noen måte ta æren for å ha bragt litt vinnerlykke til den gamle spa-byens fotballag, men jeg måtte uansett bort og takke for meg, og igjen takke karen som tidligere på kvelden hadde klart å avsløre meg og hentet frem en pin som jeg fikk i gave. Jeg hadde en meget tidlig start dagen etter, så jeg ønsket lykke til og spaserte snart tilbake mot Glen Usk Hotel. Jeg vurderte en rask tur innom Arvon Ale House, men der var det stengt, så jeg unnet meg i stedet en siste pint i hotellbaren før jeg tok sjansen på å la den gamle heisen frakte meg et par etasjer opp slik at jeg kunne trekke meg tilbake og finne senga. Det hadde vært en herlig dag i Wales, men jeg skulle opp i otta for å returnere til England, så det var bare å krype under dyna.

Welsh ground # 6:
Llandrindod Wells v Llanfair United 3-2 (2-1)
Mid-Wales League Division One
The Broadway, 1 September 2017
1-0 Shane Pritchard (28)
2-0 Stuart Williams (31)
2-1 Alun Hughes (32)
3-1 Kieran McCarley (pen, 61)
3-2 Paul Griffiths (pen, 70)
Att: 57 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: Free (gift from club)

Next game: 02.09.2017: Vauxhall Motors v Heswall
Previous game: 31.08.2017: England U20s v Netherlands U20s (@ AFC Telford United)

More pics

Torsdag 31.08.2017: England U20 v Nederland U20 (@ AFC Telford United)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvor skulle ferden gå denne torsdagen? Det var lenge det store spørsmålet, og torsdagen er jo gjerne ukens vanskeligste dag når det er snakk om å finne fotball-alternativer. Jeg hadde funnet en kamp i Humber Premier League, der Sculcoates Amateurs skulle spille hjemmekamp, og et hotell ble booket i Hull med muligheter til å avbestille gratis helt frem til klokka 12 samme dag. Kamparenaen der virket å være en nitrist kunstgressbane tilknyttet en skole, så jeg holdt mulighetene åpne så lenge som mulig i håp om ytterligere alternativer. Royton Town spilte hjemme i Manchester League, men det fristet ikke med en revisit dit, og heller ikke en kamp i Hertfordshire County League virket veldig fristende.

Det var takket være min Rangers- og groundhopper-kompis Anthony Robinson at jeg fikk vite om et par andre alternativer som stort sett dreide seg om aldersbestemt fotball. Det er normalt ikke helt min greie, men det engelske U20-landslagets kamp mot Nederland ble vurdert, samtidig som jeg også kikket på mulighetene for å heller se rugby. Leeds Rhinos skulle ta imot Hull FC, men et par dager tidligere hadde jeg snakket med Peter Sixsmith som selv skulle dit, og han mente jeg bare kunne glemme å få en billett da deres Headingley-stadion også er delvis stengt med redusert kapasitet i forbindelse med en ombygging. På et par dagers varsel endte jeg derfor opp med å bestemme meg for England U20-kampen, og kansellerte hotellet i Hull for å i stedet bestille overnatting i Telford-området.

Jeg våknet opp på flotte Cedar Court Hotel i utkanten av Wakefield, og angret litt på at jeg valgte å benytte meg av deres frokost-buffet da regningen vel kom på over £15. Jeg var i hvert fall mett da jeg sjekket ut og gikk for å ta 09.54-bussen inn til Wakefield, men jeg var ikke den eneste som ble stående og vente på buss 444 som aldri kom. Den hadde fortsatt ikke dukket opp da en av Yorkshire Tiger-bussene kom klokka 10.31, og dermed mistet jeg toget jeg hadde siktet meg inn på fra Wakefeld Westgate. Etter et togbytte ved Birmingham New Street var det derfor en time senere enn planlagt at jeg steg av ved Wellington stasjon.litt over klokka to Jeg betalte £4,40 for en dagsbillett og lot buss nummer 7 frakte meg opp til Trench-området, der jeg hadde betalt £30 for overnatting ved Furnace House.

Telford er en såkalt new town som ligger øst i grevskapet Shropshire – drøyt to mil øst for Shrewsbury, og snaut fem mil nordvest for Birmingham. Byen ble anlagt i 1960- og 1970-årene og fikk navn etter Thomas Telford, som i sin tid sto bak mange vei- og jernbaneprosjekter i Shropshire. Den hadde sitt utspring i flere små byer og landsbyer som allerede lå der, slik som Wellington, Oakengates, Madeley og Dawley, for å nevne noen. Ikke minst har tilflytting fra Birmingham og Wolverhampton sørget for at Telford med sine drøyt 150 000 innbyggere nå er Shropshires største by, og fortsatt en av de raskest voksende i Storbritannia. Rett sør for byen ligger Ironbridge Gorge som står på UNESCOs verdensarvliste. Dette er en dal dannet av elven Severn, og den er har fått sitt navn etter jernbanebroen der som var sitt første av sitt slag i verden. Wellington er på sin side det største av stedene som har vokst frem til å bli Telford, og har alene drøyt 25 000 innbyggere. Det er her man finner AFC Telford Uniteds hjemmebane New Bucks Head.

Jeg hadde som nevnt betalt £30 for overnatting ved Furnace House, og jeg fikk snart sjekket inn etter en prat med den joviale verten. Han hadde anbefalt maten ved pub-restauranten The Dun Cow noen minutters gange nede i veien, og etter å ha sett på menyen han hadde liggende virket det som et godt tips. Siden det var torsdag, hadde jeg tenkt å unne meg en curry på en lokal Wetherspoons-pub, men det kunne jeg like godt gjøre på The Dun Cow, og selv om det med gårsdagens mageknip friskt i minne kanskje ikke var det lureste å bestille min Lamb Madras «hot», så var det et herremåltid jeg fikk servert. Etter å svettet meg gjennom min tidlige middag, ble den skyld ned med en pint Strongbow, og deretter kunne jeg hoppe på buss 7 tilbake mot Wellington.

Jeg hadde fått bekreftet at det ikke var nødvendig å forhåndsbestille billett til kveldens kamp, og at det ville være mulighet for å betale i inngangspartiet, så det var ingen vits i å dra bortom New Bucks Head riktig ennå. Neste stopp ble i stedet puben The Cock Hotel noen få minutters gange lenger nede i veien. En pint eller to med Oldfields cider og noen pork scratchings senere brøt jeg omsider opp og trasket bortover mot New Bucks Head, der det allerede var aktivitet og tilløp til kødannelse ved inngangspartiene. På utsiden der så jeg en av programselgerne gå forbi, og jeg punget ut £3,50 for det som viste seg å være et felles-program som også dekket U21-lagets kamp mot Latvia og U19-lagets kamp mot Tyskland, som begge skulle spilles førstkommende tirsdag. Det er vel ikke altfor ofte at jeg betaler mer for kampprogrammet enn for selve inngangen, men etter å ha sugd i meg en siste dose nikotin fikk jeg betalt meg inn med £3 og kunne kikke innenfor.

Dette er jo som nevnt hjemmebanen til AFC Telford United, men siden det ikke var den klubben jeg skulle se i aksjon, skal jeg ikke gå altfor mye i detalj her. Likevel skal det nevnes at dagens klubb ble stiftet i 2004 etter at forgjengeren Telford United gikk konkurs. Sistnevnte klubb ble stiftet allerede i 1872 som Parish Church Institute og ble noen år senere omdøpt til Wellington Town, før den i 1969 tok navnet Telford United. De hadde spilt seg opp via Birmingham & District League, Cheshire County League og Southern League da de i 1979 var med å stifte Conference. De var ved tre anledninger vinner av FA Trophy, men måtte altså legge ned driften i 2004, og stafettpinnen ble etter hvert tatt over av AFC Telford United, som ble stiftet av supporterne. Etter å ha startet i NPL Division One spilte de seg opp i Conference Premier, men har nå for tiden tilhold i Conference North.

New Bucks Head er bygget på samme sted som den flotte forgjengeren Bucks Head sto, og der begynte man i 2000 arbeidet med å rasere det gamle stadionet og bygge et nytt som sto klart i 2003. Telford Uniteds første sesong der endte jo med gråt og tenners gnissel, men har deretter naturlig nok vært hjemmebane for AFC Telford United helt siden dens oppstart. På den ene langsiden har man sittetribunen Sir Stephen Roberts Stand, som er en nokså tidstypisk og noe steril affære med VIP-bokser i bakkant. I hjørnet mot den ene kortsiden finner man «boksen» som huser politiets kontrollrom, mens det i det andre hjørnet er noen kontorer. De to kortsidene er for øvrig temmelig identiske, og disse er klassiske ståtribuner med blå bølgebrytere og med buede tak. På bortre langside er det også ståtribune, men her står man under åpen himmel, og denne delen av anlegget domineres også av baksiden på et murbygg som vel huser blant annet klubbkontorer.

Jeg hadde fryktet et temmelig trist nybygg, men selv om ikke New Bucks Head akkurat fikk blodet til å bruse av begeistring, var det langt bedre enn fryktet. Jeg ble positivt overrasket og er til og med tilbøyelig til å si at jeg likte meg nokså godt der. Da jeg kom inn på hovedtribunen, så jeg imidlertid at det i motsetning til det jeg hadde blitt informert om på utsiden også tydeligvis hadde blitt åpnet for tilskuere på en av kortsidene, og etter å ha knipset et par bilder fra sittetribunen gikk jeg bort mot hjørnet for å sjekke ut mulighetene for å ta meg over på ståtribunen bak mål. Der var en kar allerede i ferd med å overtale en vakt til å slippe ham forbi motsatt vei, og etter at jeg foreslo at vi byttet plass, gikk vakten med på dette. Det var bra, for i løpet av kampen fikk tilskuerne også lov til å røyke i den ene enden av ståtribunen under åpen himmel på bortre langside.

Det engelske U20-landslaget ble jo i sommer verdensmestre etter å ha slått Venezuela i VM-finalen i Sør-Korea, og de skulle nå vise seg frem for Shropshire-publikummet. Flere av spillerne som var involvert i sommerens triumf er jo nå borte etter å ha tatt steget opp på U21-laget, slik som for eksempel Dominic Solanke som ble kåret til turneringens beste spiller, men samtidig har man selv hentet opp noen av spillerne som var med å sikre EM-tittelen for England U19 i sommerens turnering i Georgia. Det jeg merket meg som litt snodig var at det knapt var en eneste etnisk engelskmann i troppen, og det skulle vise seg at det til tross for at så godt som hele troppen ble brukt, kun var én etnisk anglosaksisk unggutt på banen for England denne kvelden – inntil han ble byttet ut.

England-manager Keith Downing startet med fem av spillerne som hadde spilt i sommeren U19-finale i Georgia, men det var nederlenderne som hadde kampens første sjanse da Leeds Uniteds nye signering Jay Roy Groot snublet i egne bein da han kom alene med Englands Bermuda-fødte keeper Nathan Trott. Hollenderne syntes å spille godt til de kom frem til Englands 16-meter, der det virket å stoppe opp og skorte på idéer og evne til å trenge gjennom et forsvar der stopperparet med Leicester Citys Darnell Johnson og Aston Villas Easah Suliman tilsynelatende hadde god kontroll. Da virket det skumlere når England angrep, og spesielt var Chris Willock – som i sommer forlot Arsenal til fordel for Benfica – god på høyrekanten. Ved snaut halvspilt omgang sto han bak forarbeidet da England burde tatt ledelsen ved Isaac Buckley-Ricketts, men spissen som er på utlån fra Manchester City til Twente hadde på seg ryggsekken og skjøt over.

Drøyt fem minutter senere fikk dog England sitt ledermål etter at Tottenham-spiller Marcus Edwards ble felt rundt 20 meter fra mål, og han sendte selv frisparket rett i krysset bak keeper Justin Bijlow. Det nærmeste nederlenderne kom utligning før pause var et skudd fra Ilias Alhaft som gikk like utenfor. Dermed 1-0 til pause etter en nokså jevn første omgang, men kampen skulle endre karakter tidlig i andre omgang. Nederlands kaptein Justin Hoogma kastet seg inn i et desperat forsøk på å hindre Stephy Mavididi å komme alene med keeper, og det jeg oppfattet som en glimrende takling ble av den bedre plasserte dommeren ansett som alt annet, slik at Hoffenheim-spilleren fikk se det røde kortet. Dette var et vendepunkt i kampen, for herfra og ut kunne det blitt nokså stygt da England utnyttet overtallet.

Det var imidlertid først med tjue minutter igjen at England doblet sin ledelse da Stephy Mavididi – på lån fra Arsenal til Preston North End – løp fra sin oppasser og satt inn 2-0. Drøyt fem minutter senere dundret Darnell Johnson inn 3-0, og det var fortsatt tid til å øke ytterligere da Marcus Edwards fikk sjansen fra straffemerket, men i stedet for å sette inn sitt andre mål, sendte han ballen over. Dermed endte det 3-0 i denne treningskampen, og jeg kunne ta farvel med den trivelige vakta som ved det som for anledningen var røykesone hadde fortalt om kvelden da Wolverhampton-reservene spilte hjemmekamp her mot Liverpool-reservene med en Steven Gerrard på vei tilbake fra skade. Han mente det hadde vært 7 000 og sannsynligvis også rundt 7 500 innenfor portene den kvelden, og det overgår jo dagens kapasitet på 6 300.

Likevel lot vi oss imponere av at 2 321 tilskuere nå hadde møtt frem og sett Englands U20-lag, og det var mer enn også denne vakten hadde tippet. Jeg hadde spørrende lurt på om det var over 1 500 til stede, og etter å ha dratt litt på det, mente han seg sikker på at det var nærmere 2 000 enn 1 500, men dette må sies å ha vært nokså imponerende fremmøte. Selv trasket jeg snart tilbake til Cock Hotel der jeg unnet meg en siste pint før jeg igjen gikk for å ta buss nummer 7 tilbake til mitt krypinn. Jeg hadde i det minste fått se en fotballkamp denne kvelden, og sa meg tross alt fornøyd med det da jeg krøp under dyna og begynte å se frem mot neste dag og en destinasjon jeg hadde sett frem til å besøke.

English ground # 440:
England U20s v Netherlands U20s 3-0 (1-0)
Friendly
New Bucks Head (@ AFC Telford United), 31 August 2017
1-0 Marcus Edwards (27)
2-0 Stephy Mavididi (70)
3-0 Darnell Johnson (76)
Att: 2 321
Admission: £3
Programme: £3,50

Next game: 01.09.2017: Llandrindod Wells v Llanfair United
Previous game: 30.08.2017: Houghton Main v Swinton Athletic

More pics

Onsdag 30.08.2017: Houghton Main v Swinton Athletic

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg våknet i Blackpool kunne jeg konstatere at natteranglingen heldigvis hadde satt få fysiske spor denne gang. Jeg pakket etter hvert snippesken og forlot det ikke akkurat luksuriøse Singleton House Hotel. Jeg hadde en fortsatt gyldig 24-timers billett til Blackpool-trikkene, og valgte derfor å ta trikken fra Central Pier til North Pier og spasere derfra og til Blackpool North. Denne dagen hadde jeg planlagt å besøke Littletown i West Riding County Amateur League og se banen der Dennis Law i sin tid ble «oppdaget» mens han spilte for Huddersfield-reservene. Deres Beck Lane har vært en ønsket destinasjon en stund, men ved en tilfeldighet så jeg en ukes tid i forveien at kampen mot Lower Hopton hadde blitt reversert slik at det nå var en bortekamp for Littletown. Dette skyldtes visst dreneringsarbeid ved Beck Lane, og selv om klubben ikke bekreftet dette slik de lovet, var det snart åpenbart at dette var tilfelle, slik at jeg måtte ty til alternativer.

På listen over øvrige kamper jeg hadde vurdert, var det Houghton Main og Ball Haye Green som pekte seg ut, og etter å ha kansellert hotellet i Bradford bestemte jeg meg etter hvert for at det ville bli Houghton Main v Swinton Athletic i Sheffield & Hallamshire County Senior League. Overnatting i området der hadde bydd på visse utfordringer, og et godt egnet overnattingssted jeg kikket litt på ble utsolgt mens jeg somlet. Derfor endte jeg opp med å booke meg inn på en tidligere brukt base i utkanten av Wakefield. Med innkjøpte smørbrød som medbragt frokost tok jeg nå plass i køen for 10.11-toget til Leeds, som jeg ble med helt til endestasjonen. Derfra var det bare en kjapp togtur ned til Wakefield Westgate, hvor jeg gikk ned til bussholdeplassen for buss 436 som skulle frakte meg den siste lille etappen ut til motorveien M1.

Rett på andre siden av denne motorveien ligger det store og flotte Cedar Court Hotel, der jeg hadde gjort et kupp ved å betale £33,08 for overnatting i et dobbeltrom. Etter rundt ti minutter på bussen kunne jeg stige av utenfor hotellet som de siste par årene også har vært base for Groundhop UK’s Easter Hop i NCEL, og da jeg kom inn i hotellets store lobby var det nesten så jeg forventet å bli møtt av Chris Berezai og Laurence Reade som var travelt opptatt med forberedelser og omringet av utålmodige groundhoppere som ventet på program-pakkene sine. Det var faktisk litt snodig å være der uten å se kjente fjes, men jeg fikk raskt sjekket inn og slengt fra meg bagasjen, og gikk deretter for å få meg litt mat i baren.

Mens jeg nippet til en pint og ventet på en ham & mustard sandwich, registrerte jeg at klokka gikk fort mot 15.36 og avgang for bussen jeg hadde blinket meg ut tilbake til Wakefield. Jeg fikk dog slukt mitt lille måltid og kommet meg ned til bussholdeplassen i tide til å rekke den. Fra Wakefield Westgate gikk turen med 16.04-toget ned til Thurnscoe, der jeg etter drøyt tjue minutter kunne hoppe av og finne bussholdeplassen for buss 219. Etter å ha betalt £4,20 for en dagsbillett ble jeg med bussen i et drøyt kvarter, før jeg i den lille landsbyen Middlecliffe kunne takke sjåføren vennligst for skyss og traske opp mot ettermiddagens kamparena, der det skulle være avspark allerede klokka 18.00 – noe som selvsagt skyldes mangel på flomlys.

Middlecliffe er en liten landsby som ligger mellom Darfield og Great Houghton – et lite stykke øst for Barnsley. Vi befinner oss altså nord i grevskapet South Yorkshire, og like nordvest for Middlecliffe ligger den tilsynelatende enda mindre Little Houghton. Dette er alle steder med en fortid der kullgruvedriften sto sentralt, og fotballklubben Houghton Main har vel sitt navn fra en av gruvene. Middlecliffe var også fødested for den tidligere engelske landslagsspilleren Wilf Copping, som spilte for både Leeds United og Arsenal i mellomkrigsårene. Jeg skal ikke begi meg ut på å gjette noe innbyggertall i Middlecliffe, der klubben altså spiller sine hjemmekamper, men Great Houghton skal på sin side ha snaut 2 500 innbyggere og er en del større. Uansett spaserte jeg opp langs Middlecliffe Lane, der jeg snart fikk fotball- og cricketbanen på min høyre hånd.

Etter å ha tatt meg opp til inngangspartiet helt øverst, sto portene åpne slik at det bare var å ta seg inn. Klubbhuset og dets bar var fortsatt stengt, og til tross for at det allerede var en del aktivitet her, hadde jeg også registrert at fotballmålene fortsatt lå på bakken og ikke var satt opp i forkant av det som skulle være Houghton Mains første hjemmekamp for sesongen. Mens klubbhuset ligger helt øverst på anlegget, er fotballbanen helt i motsatt ende, på andre siden av cricketbanen. Fotballbanen har på borte langside en flott sittetribune med plastseter i klubbens sorte og oransje farger, der klubbens initialer HMFC blir stavet av oransje seter. Ellers er det ikke engang hard standing, slik at man rundt resten av banen står rett på gresset. Mens jeg var der nede for å ta en liten rekognoserings-runde, kom også noen av spillerne og lederne for å reise målene.

Det var også tidligere en klubb som spilte under Houghton Main-navnet i en kort periode like etter første verdenskrig, før denne klubben – som opprinnelig het Darfield St. George – tok navnet Darfield FC og senere gikk under i 1932. Den skal ikke ha noen tilknytning til dagens Houghton Main-klubb som skal ha blitt stiftet etter andre verdenskrig. Det virker som om de har tilbragt mange av årene siden den gang i Barnsley Association League og Doncaster Senior League, og det var tilsynelatende fra førstnevnte at de i 2003 tok steget opp i Sheffield & Hallamshire County League, der de tok plass i Division Two. Opprykk i debutsesongen ble fulgt opp med et andre strake opprykk, og klubben befant seg i ligaens toppdivisjon. Våren 2009 trakk de seg av en eller annen grunn fra denne ligaen.

Da Houghton Main igjen returnerte et år senere, måtte de igjen starte i Division Two av denne ligaen, men med to strake divisjonstitler spilte de seg i 2012 igjen opp i toppdivisjonen på kortest mulig tid. Der har de befunnet seg siden, og andreplassen våren 2015 står som deres bestenotering i ligaen, der de denne kvelden altså skulle møte Swinton Athletic til ligaoppgjør. Da jeg gikk tilbake til klubbhuset, hadde også baren åpnet slik at jeg fikk meg en pint mens jeg ventet på avspark. Jeg ble fortalt at det ikke hadde blitt trykket noe program i anledning dagens kamp, og jeg fikk videre høre at det tydeligvis ikke var inngangspenger, så jeg gjorde opp for dette med å kjøpe flere lodd fra en loddselger.

Houghton Main hadde sesongåpnet halvannen uke tidligere, og hadde spilt to bortekamper. Etter først å ha vunnet 3-1 borte mot Millmoor Juniors hadde de lidd nederlag med samme sifre hos Denaby United, slik at de sto med en seier og ett tap. Swinton Athletic hadde på sin side kun spilt én kamp, og de hadde knust Denaby Main med hele 8-0 på bortebane, men jeg mistenkte at dette kanskje sa mer om et Denaby Main som endte forrige sesong som håpløs jumbo i Premier Division men likevel ble benådet fra nedrykk. Begge lagene virket å ha god tro på triumf denne dagen, og etter at jeg hadde fått snoke i dommerens eksemplarer av lagoppstillingene, var det tid for å følge spillernes eksempel og paradere den lange veien bort til fotballbanen.

Det var en noe avventende start, og i løpet av det første kvarteret var høydepunktet et noe komisk øyeblikk da en av tilskuerne fikk et ublidt møte med matchballen. Han satt og dinglet med beina på innsiden av «gjerdet» som omkranser banen, og etter en duell suste ballen rett mot ham og traff ham temmelig hardt midt i familie-juvelene så han deiset i bakken og vred seg i smerte. Brite som han var klarte han faktisk å aldri slippe taket i pinten sin der han lå en liten halvmeter inne på banen, men kampen måtte stoppes et lite minutt mens han tvekroket kom seg av banen igjen. Vi nærmet oss halvspilt omgang da gjestene tok ledelsen like etter at det hadde begynt å regne, og det var Justin Greenwood som ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Houghton-keeper Jack Hill til 0-1. Snart tittet sola frem igjen, men i dagens skiftende Yorkshire-vær hadde jeg nå midlertidig søkt tilhold på tribunen.

Med ti minutter til pause hadde hjemmelaget en god mulighet til å utligne, og jeg må innrømme at stensilen med hjemmelagets lagoppstillinger ikke var spesielt lett å lese da pennen ikke hadde gjort skikkelig gjennomslag, men det kan se ut som om hjemmelagets nummer 6, som skjøt etter at Swinton-keeper Jordan Watson var ute i feltet og avverget, var en Taylor Jenkins(?). Uansett ble hans skudd blokkert på streken av en forsvarer, og i stedet stormet gjestene rett i angrep, og sekunder senere lå ballen i Houghton-målet etter at Tommy Needham doblet ledelsen og sørget for at det sto 0-2 ved pause. Bortelaget valgte å ta pausepraten ute på banen mens hjemmelaget gikk den lange veien tilbake til klubbhuset.

For min del hadde jeg mot slutten av omgangen plutselig fått mageknip som skulle vise å ikke gi seg med det første, men jeg tok meg likevel over til klubbhuset for å hente meg en pint med Strongbow som jeg vel betalte £2,90 for. Det var kanskje for mye å håpe på at det skulle hjelpe, og det hadde det da heller ikke gjort da jeg igjen trasket over cricketbanen, der en klubbrepresentant ved hjelp av en dampveivals nå var i full gang med stellet av banen. Jeg ble stående en liten stund på denne langsiden ut mot cricketbanen og se andre omgangs første minutter før jeg gikk over igjen og tok oppstilling ved en av de moderne laglederbenkene som står på hver sin side av anleggets tribune.

Swinton Athletic startet andre omgang friskt, og drøyt fem minutter ut i omgangen hadde de en dobbeltsjanse der de først headet i tverrliggeren før returen ble glimrende reddet av Houghton-keeper Jack Hill. Han kunne dog intet gjøre etter snaut halvspilt omgang, da et frispark ble slått inn i feltet og Drew Sawdon styrte inn 0-3. Det virket avgjort, og kun et lite minutt senere måtte Houghton-keeperen igjen i aksjon med en god redning da han fikk slått til corner. Hjørnesparket ble stusset skummelt, men ble klarert, og med et kvarter igjen kom reduseringen til 1-3. Jeg har hatt visse utfordringer med å identifisere nummer 17 som vendte opp og scoret etter klabb og babb i Swinton-feltet, men jeg tror Jordan Portman var målscoreren.

Dette var innledningen på to-tre vanvittige minutter, for rett fra avspark ble ballen sendt opp i Houghton-feltet, der keeperen ropte «Keeper’s!» for så å tape duellen slik at Ryan Doxey kunne heade i mål til 1-4. Som om ikke det var nok, var snart ballen oppe på motsatt side, og nå var det Swinton-keeper Jordan Watson sin tur til å surre det til. Han fikk det for seg at han skulle drible inne i eget felt, og mistet ballen til det jeg mener var Jack Portman, som enkelt kunne sette inn 2-4 i det åpne målet. Tre mål på tre minutter ble kanskje for mye for Houghton Main-treneren som av dommeren nå fikk beskjed om å fjerne seg fra banen. Kanskje var det i seg selv en passende straff for Manchester United-drakta han hadde på seg, men det var nok snarere et resultat av hans nesten like sjokkerende tirade mot dommeren.

Han nektet plent for å ha kalt dommeren en «f***ing cunt», men det var neppe klokt å understreke det poenget ved å avslutte sin forsvarstale med å kalle kamplederen en «f***ing dickhead». Dette var ikke de eneste slike skjellsordene han liret av seg da han i harnisk marsjerte over for å se resten av kampen fra bak det ene målet. Han fikk sammen med det jeg anslo til 42 tilskuere se en kamp der de siste 10-15 minuttene fremsto litt som en transportetappe, men på overtid kunne innbytter Jake Ford økt ledelsen ytterligere. Hans skudd suste imidlertid utenfor bortre stolpe, og dermed endte det med borteseier 2-4. Swinton Athletic sto dermed med full pott etter to kamper. Jeg hadde planer om å bli igjen for å snakke litt med klubbrepresentanter og høre litt om ambisjoner for sesongen etc, men med magesmerter valgte jeg nå å returnere med første mulighet.

Noen minutter over åtte kom buss 219 som nå skulle frakte meg videre mot Barnsley, og etter tjue minutters tid var vi fremme ved jernbanestasjonen i Barnsley, der jeg skulle ha i underkant av ti minutter på meg til å bytte til tog. Det viste seg imidlertid at toget var forsinket, og etter hvert som forsinkelsen ble større og større, begynte jeg å frykte at det skulle lide samme skjebne som det forrige toget som åpenbart hadde blitt kansellert. Da skranglekassa til Northern endelig kom, var det rundt en halvtime forsinket, og det førte til at jeg ikke rakk bussen jeg hadde planlagt å ta fra Wakefield Kirkgate.

Jeg begynte derfor å gå mot Westgate-området, men kom snart på en ventende drosje som jeg praiet, og £7 fattigere ble jeg sluppet av utenfor Cedar Court Hotel. Jeg hadde planlagt å spasere til The New Inn på andre siden av motorveien for å unne meg en pint ved puben jeg tidligere har forlystet meg i sammen med andre groundhoppere, men formen var nå såpass laber at jeg droppet både dette og en stopp innom hotellbaren, og i stedet fant senga og lot meg underholde av Liam Neeson som hamlet opp med kultne albanere i Taken. Det hadde i hvert fall vært et fint besøk hos Houghton Main, og nå håpet jeg bare at jeg skulle våkne i bedre form dagen etter.

English ground # 439:
Houghton Main v Swinton Athletic 2-4 (0-2)
Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division
Middlecliffe Lane, 30 August 2017
0-1 Justin Greenwood (22)
0-2 Tommy Needham (35)
0-3 Drew Sawdon (66)
1-3 Jordan Portman (75)
1-4 Ryan Doxey (76)
2-4 Jack Portman (77)
Att: 42 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 31.08.2017: England U20s v Netherlands U20s (@ AFC Telford United)
Previous game: 29.08.2017: Squires Gate v Barnoldswick United

More pics

Tirsdag 29.08.2017: Squires Gate v Barnoldswick United

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter tre netter med base i Darlington var det på tide å ta et midlertidig farvel med The Dalesman, der jeg først fikk Sarah til å booke meg inn neste onsdag før jeg strøk på dør og trasket opp til stasjonen. Jeg hadde nok vært litt for ivrig med snooze-funksjonen for å rekke å surre meg dit tidsnok til å ta plass på 09.40-toget, så da ble det i stedet 10.37-toget som fikk æren av å frakte meg ned til Leeds, og det var egentlig det toget jeg først hadde sett på uansett. Det viste seg kanskje ikke spesielt heldig, siden det etter et togbytte i Leeds ble en lang tur med en horde av skrikerunger som omtrent ikke holdt kjeft et eneste sekund på de to timene og ti minuttene derfra til vi endelig ankom Blackpool North kvart over to.

Jeg hadde vært litt usikker på min destinasjon denne dagen, og under planleggingen av turen vurderte jeg først et besøk til Cradley Town, men da jeg endte opp med å besøke de tidlig på turen, begynte jeg å kikke på andre alternativer denne dagen. Kamp hos Squires Gate i Blackpool ville by på en mulighet til å treffe min lokale kompis Steve Moss, men jeg var etter hvert også veldig fristet av muligheten til å se Lakenheath spille hjemmekamp i Cambridgeshire County League. Overnatting viste seg imidlertid å være en utfordring der oppe i det nordvestlige hjørnet av Suffolk, og det samme var transport tilbake til en eventuell mer sentral base etter kamp, og det var sterkt medvirkende til at det derfor ble Blackpool-tur for å se Squires Gate v Barnoldswick Town i North West Counties League.

Jeg hadde betalt meget overkommelige £14 for overnatting ved Singleton House Hotel, ikke langt fra Central Pier, og jeg unnet meg en taxi dit ned. Etter at drosjekusken hadde klart å orientere seg frem til riktig adresse, fant jeg huset der døra sto åpen og noen håndverkere var oppe i trappa i full gang med å pusse opp et av badene. Etter å ha ringt innehaveren ba han meg komme inn i huset ved siden av, og han fortalte at han eide fire eller fem hus i den lille sideveien Singleton Street. Mitt overnattingssted var ikke overraskende langt fra noe luksusetablissement, men jeg skulle bare overnatte der, og for £14 skal man selvsagt ikke være for kravstor, selv om det hadde vært en fordel om stikkontaktene fungerte slik at jeg hadde fått satt telefonen på ladning da jeg senere den kvelden skulle legge meg…

Akkurat det siste var jeg dog lykkelig uvitende om da jeg snart spaserte meg en tur innover i Blackpool, som de aller fleste vil kjenne til, men for ordens skyld er det en by som ligger forblåst til på Lancashire-kysten med Irskesjøen som nærmeste nabo. Byen vokste frem som turistmål etter jernbanens ankomst i 1840-årene, da den forbandt de industrialiserte områdene av nord-England med kystbyen. Fortsatt er turismen alfa og omega, og selv om ikke Blackpool er som i sin storhetstid i forrige århundre, er den visst fortsatt britenes mest populære reisemål. Under 1950-årene – før sydenturismen gjorde sitt voldsomme inntog – var det store navn som var faste underholdnings-innslag. Frank Sinatra bodde på Clifton Hotel, og på The Imperial var Liz Taylor’s suite dekorert i fiolett for å stå til hennes øyne. Blackpool var virkelig «the place to be»!

Selv om byen med drøyt 140 000 innbyggere i dag ofte kan fremstå mer harry og litt nedslitt, er turismen likevel fortsatt dominerende, og horder av mennesker strømmer til strendene i høysesongen. De utgjør også byens største naturlige attraksjon. Byen er også kjent for et vanvittig uteliv, og er gjerne destinasjon for utdrikningslag og lignende festligheter. Mange kommer også for å se de årlige «Blackpool Illuminations», der godt over en million lyspærer tennes og lyser opp blant annet byens såkalte Golden Mile. Trikkelinjen fra 1885 som var verdens første elektriske er også nokså spesiell, og går 18 kilometer fra Starr Gate i sør til Fleetwood i nord. Her går fortsatt de eneste gjenværende førstegenerasjons sporvogner i England; skjønt akkurat disse er gjerne forbeholdt turistturer og den slags.

Spesielt nede ved promenaden langs sjøen bar byen preg av at Blackpool Illuminations var like rundt hjørnet, med start på fredagen, og det var mye arbeid og sperringer som følge av disse forberedelsene. Etter å ha tuslet litt rundt stakk jeg innom bokhandlerkjeden Waterstones, men måtte for n’te gang på turen innse at de heller ikke her hadde årets Non-League Club Directory slik de hadde annonsert for på nettet. Jeg fikk imidlertid rasket med meg en annen bok før jeg gikk for å unne meg en pint på koselige The Mitre, der jeg også fikk skrevet et par postkort. Etter å ha inntatt dagens middag ved Wetherspoons-puben The Layton Rakes skulle jeg nok i etterpåklokskapens navn returnert til The Mitre, men jeg bestemte meg for å kjøpe en 24-timersbillett for trikken og la den frakte meg ned til South Pier, der jeg hadde til hensikt å tilbringe litt tid ved Rangers-puben The Gallant Pioneer. Det ble bomtur!

I likhet med forrige gang jeg skulle stikke snuta innom her, var det nok en gang stengte dører som møtte meg. I følge skiltet som hang på døra som av en eller annen grunn er malt som et norsk flagg, skulle man åpne igjen klokka 17.00, men et drøyt kvarter etter dette var det fortsatt ingen aktivitet. Jeg saumfarte området etter gode puber, men etter å ha blitt tipset om The Velvet Coaster, viste det seg at dette var en enorm og sjarmløs Wetherspoons-pub der støyende barnefamilier dominerte. Jeg hadde hatt nok ungemas denne dagen, og etter å ha sjekket nettet fant jeg heldigvis puben The Last Resort et par minutters ganger borti veien. Dette var en koseligere, mer klassisk og langt roligere pub, og jeg slo meg ned med en Strongbow Cloudy Apple mens jeg ventet på at min kompis Steve skulle gjøre seg ferdig med arbeidsdagen og plukke meg opp.

Han dukket opp like før klokka halv sju, og vi hadde en ti minutters kjøretur foran oss til Squires Gate, som også er navnet på området sør i Blackpool der man finner både byens flyplass og de tre fotballklubbene Squires Gate FC, Blackpool Wren Rovers og AFC Blackpool. Steve hadde opprinnelig foreslått et pitstop på puben The Shovels like rundt hjørnet for kveldens kamparena, men på veien dit passerte vi Dunes Hotel, og på impuls svingte han i stedet inn der. Etter å ha forlystet oss der en stund, så vi at klokka flyr i godt selskap, og vi hastet mot School Road der vi ankom med en halvtimes tid til avspark og betalte oss inn med £6 hver. Squires Gate sin hjemmebane ligger vegg i vegg med banen til Blackpool Wren Rovers, og de to deler en vegg på den ene langsiden, slik at det er teknisk umulig å finne to baner som ligger nærmere hverandre i den engelske pyramiden. Det er også kun et par minutter å gå til AFC Blackpools hjemmebane The Mechanics Ground, og nå var det kun Squires Gate jeg ikke hadde besøkt av de fire Blackpool-klubbene.

Det ble det nå en ordning på, og etter å også ha betalt £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram kunne jeg konstatere at jeg umiddelbart likte School Road. Blackpool Wren Rovers’ hjemmebane Bruce Park rett ved siden av er nok fortsatt min Blackpool-favoritt, men her var det trivelig. Programmet fikk for øvrig tommelen opp etter at jeg bladd raskt gjennom det mens vi unnet oss en pint i baren. Besøk fra Norge hadde tydeligvis ikke gått upåaktet hen, og Steve klarte jo heller ikke å holde kjeft om dette, men det førte i og for seg ikke med seg verre ting enn hyggelige samtaler med noen representanter for hjemmelagets klubbledelse. Jeg benyttet også anledningen til å bla gjennom et par esker med gamle kampprogrammer og plukket ut en liten bunke som inkluderte et par temmelig spesielle eksemplarer fra klubber og ligaer jeg aldri hadde forventet å finne noe program fra.

Klubben ble i 1948 stiftet under navnet Squires Gate British Legion, og de spilte sine første sesonger i Blackpool & District Amateur League, der de etter å ha forkortet til dagens navn i 1953 vant ligatittelen i både 1956 og 1957. Etter et kort opphold i Fylde District League tok de i 1961 plass i West Lancashire League, der de skulle tilbringe de neste tretti årene. Sommeren 1991 fikk de ta steget opp i North West Counties League Division Two, der de våren 2002 mistet andreplassen på målforskjell, men likevel fikk rykke opp i toppdivisjonen takket være Stand Athletics endelikt. Squires Gate har siden den gang vært å finne i toppdivisjonen som i 2008 endret navn fra Division One til Premier Division, og sjetteplassen i 2015 står som deres beste plassering. De to sesongene etter dette har de imidlertid flørtet heftig med nedrykksstriden og endt på plassen rett over nedrykkssonen.

Det er jo en kjent sak at temaet om en sammenslåing mellom de tre klubbene Squires Gate, Blackpool Wren Rovers og AFC Blackpool har vært vurdert ved flere anledninger, og det ble igjen diskutert for noen år siden, da man ville samle kreftene for å satse mot NPL. Det virker – kanskje heldigvis – som om dette nå er lagt på is; i hvert fall for en stund. Nå har jo Wren Rovers gitt uttrykk for at de er nokså fornøyd med tingenes tilstand i West Lancashire League og ikke har de største ambisjoner om retur til NWCL, selv om de skal være sterkt ønsket av den ligaen. Samtidig har jo Squires Gate hatt et par tunge sesonger i NWCL Premier mens AFC Blackpool i fjor måtte ta turen ned i NWCL 1, så da gjenstår det å se om dette etter hvert vil bli et tema igjen om klubbene hver for seg skulle kjempe i motbakke.

Klubbens hjemmebane School Road har blitt gradvis oppgradert etter opprykket til North West Counties League, og her har Squires Gate en koselig liten hjemmebane. På utsiden skal man passe på å ta riktig inngangsparti, spesielt om Wren Rovers også spiller hjemme. Den røde døra til venstre tilhører Wren Rovers, mens man må sikte seg inn på den blå døra om man skal se kamp hos Squires Gate. Etter å ha passert gjennom denne, kommer man inn på den ene kortsiden, der man til rett til høyre for seg i det ene hjørnet har en liten tribune som byr på sitteplasser i form av noe slikt som tre benkerader. Den har et fundament i hvit mur, og store deler av dens front har en mur som nærmest fremstår som et slags lite brystvern – i mangel på et bedre ord.

Lenger borte i hjørnet står det som vel er garderobebygget, mens man over på langsiden her har klubbhuset, og bortenfor dette en større tribune i tilsynelatende samme stil som sin mindre motpart på kortsiden. Denne er imidlertid større og lengre, men her var det for få år siden tre forskjellige tribuneseksjoner, så den er nok et resultatet av at man har valgt å bygge om disse til én større tribune. På motsatt langside står et noe mer spinkelt og vaklevorent overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå her, mens det ellers på anlegget er hard standing som gjelder. Kveldens kampprogram viste seg å være godt oppdatert, og tabellen inkluderte faktisk også kampene som hadde blitt spilt dagen før, og før avspark tok jeg en ny kikk på denne.

Det er vel naturlig å tenke seg at toppkampen forventes å bli utkjempet av de to Runcorn-klubbene, de to Northwich-klubbene og Bootle, samt muligens en overraskelse eller to. Det er særdeles lite som tyder på at Squires Gate blir å finne der oppe, for de hadde tapt alle sine kamper og sto med 0-0-3 og en målforskjell på 2-13 samtidig som de allerede var slått ut av FA Cupen etter å ha fått 0-4 i sekken av Ashton Athletic. For gjestende Barnoldswick Town sin del sto de med 1-0-2 på sine tre ligakamper, og var nok på forhånd en liten favoritt denne kvelden. Hjemmefolket hadde dog selvsagt forhåpninger om at dette var kvelden da den vonde trenden skulle snus og man kunne notere seg for sesongens første poeng.

Gate-manager Danny Penswick hadde i hvert fall muligheten til å starte med sin nye midtbane-signering Gary Pett som hadde blitt skadet i sesongens første kamp, men det var gjestene som snart tilrev seg et initiativ, og etter halvspilt omgang tok de ledelsen da Joel Melia fosset ned høyrekanten og fant Mark Threlfall som dundret inn 0-1. Bortelaget traff deretter også stolpen i forbindelse med en innøvd corner-variant, før Gate-keeper Ben Fletcher igjen måtte kapitulere med ti minutter til pause da Barlicks midtbanespiller Harry Thompson fikk tid og rom til å plassere ballen nede i hjørnet utenfor målvaktens rekkevidde. Dermed 0-2, og det så tungt ut for et vertskap hvis beste sjanse før pause kom da spissen Tarren Moxon bredsidet like utenfor stolpen. Samme utfall fikk avslutningen fra nevnte Gary Pett, og da kunne omsider Barlick gå til pause med fortjent tomålsledelse.

Eventuell frustrasjon ble kanskje til en viss optimisme for hjemmefolket da de så hvordan sine helter komme ut som et helt nytt lag i andre omgang og gå offensivt til verks. Spissparet Tarren Moxon og Jack Williams spilte visst sammen for første gang, og det de viste frem bør uansett være en positiv ting å ta med seg videre. Det var Moxon som i omgangens sjuende minutt sørget for redusering til 1-2 og nytt håp da han hamret ballen inn i nettet. Sjefen selv, Danny Penswick, kunne utlignet etter rundt en times spill, men hans skudd gikk like utenfor. Hjemmelaget presset imidlertid på og var nærmest ugjenkjennelige sammenlignet med før pause, men stopperen Corey Moorhead klarte ikke å styre sin heading under tverrliggeren, slik at ballen landet oppe på målet til bortekeeper Connor King.

I stedet slo Barlick grusomt tilbake mot spillets gang da de kontret og Danny Boyle ble spilt gjennom og kunne sette inn 1-3. Man kunne ikke annet enn å føle med hjemmelaget som virkelig hadde hevet seg voldsomt og satt sine gjester under press, og de fortsatte da også å presse på for ny redusering, men kom aldri nærmere. Dermed endte det med borteseier 1-3, og selv om det kampen sett under ett ikke var noe slags ran, hadde vertene fortjent bedre med det de leverte etter pause. Steve takket nei til en ny pint da han skulle kjøre hjem, men jeg unnet meg en boks Strongbow i godt selskap i klubbhuset før vi dro. Vi ble fortalt at tilskuertallet var 75, og det var for meg noe skuffende på en kveld der Blackpool spilte i den nå raserte Football League Trophy.

Vi takket uansett snart for oss, og Steve skysset meg tilbake til Blackpool sentrum, der han slapp meg av utenfor puben The Litten Tree. Der er det ofte livlig, men det var åpenbart at det ikke var mest schwung over utelivet denne tirsdagskvelden. Likevel ble jeg ved stengetid fristet til å også stikke innom The Galleon Bar, der jeg fikk en melding fra Squires Gates Twitter-ansvarlige som lurte på om jeg hadde glemt igjen en pose med en bok og et par postkort. Det hadde jeg selvsagt, og selv om boken i seg selv ikke var noen krise, sa vedkommende seg villig til å i hvert fall poste postkortene ved leilighet. Vel, ved besøk i Blackpool er det lettere sagt enn gjort å ikke la seg friste ut på livet, og det ble igjen en sen kveld, men jeg kom meg da omsider tilbake til mitt ringe krypinn drøyt to timers tid etter at tirsdagen hadde blitt til onsdag.

English ground # 438:
Squires Gate v Barnoldswick Town 1-3 (0-2)
North West Counties League Premier Division
School Road, 29 August 2017
0-1 Mark Threlfall (17)
0-2 Harry Thompson (35)
1-2 Tarren Moxon (52)
1-3 Daniel Boyle (72)
Att: 75
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 30.08.2017: Houghton Main v Swinton Athletic
Previous game: 28.08.2017: Darlington v Spennymoor Town

More pics

Mandag 28.08.2017: Darlington v Spennymoor Town

Det store lokaloppgjøret Darlington v Spennymoor Town skulle være min andre kamp denne dagen, og skuffelsen over at Darlo RA omberammet sin kamp slik at de to ikke lot seg kombinere var for lengst glemt etter at jeg hadde vært vitne til en herlig fotballkamp mellom Shildon og West Auckland Town. Også Peter Sixsmith hadde satt pris på forestillingen selv om hans Shildon-gutter måtte nøye seg med poengdeling i toppkampen, og da han i likhet med meg også skulle se Darlington v Spenny, fikk jeg skyss med ham til Blackwell Meadows i Darlington. Peter skulle selv unnagjøre et par ærend inne i sentrum, men slapp meg av utenfor Darlingtons nye hjemmebane omtrent kvart over ett. Til tross for at det så vidt hadde begynt å danne seg en liten kø allerede, var ennå ikke inngangspartiet åpnet, men etter et lite kvarter begynte de rundt halv to å slippe inn hjemmepublikummet.

Darlington er en stor markedsby som ligger sør i grevskapet County Durham og har drøyt 105 000 innbyggere. Byen var hjemsted for mektige kvekerfamilier som utover på 1800-tallet var sterkt medvirkende til byens vekst, slik som Joseph Pease som var en industriherre og filantrop som involverte seg i etableringen av det som ble verdens første toglinje for passasjertrafikk – Stockton & Darlington Railway. Mye av Darlingtons senere historie har vært knyttet til jernbanen, og den opprinnelige Darlington-stasjonen nord i byen er fortsatt i bruk under navnet North Road, mens dagens stasjon fortsatt er et viktig stopp på hovedlinjen oppover østkysten. Darlington har også vært et senter for ingeniørkunst, først og fremst innen brobygging. Både Tyne Bridge, Middlesbrough Transporter Bridge og Humber Bridge ble bygget av et Darlington-firma, og på andre siden av kloden var det også tilfelle med Sydney Harbour Bridge.

Mer lokalt har Darlington nå flyttet hjem fra eksiltilværelsen i Bishop Auckland og tatt tilhold på den lokale rugbyklubbens hjemmebane Blackwell Meadows, som ligger tilknyttet et grøntområde mellom de sørlige bydelene Skerne Park og Blackwell. Det var der jeg nå fikk betalt meg inn med £14; noe jeg må si jeg synes er noe stivt for step 2 – spesielt med tanke på kampopplevelsen anlegget skulle by på. Det var i det minste en svært interessant kamp som sto på plakaten, og ytterligere £2,50 ble byttet mot et eksemplar av dagens kampprogram. Deretter var det bare å ta en tur innom klubbhusets bar mens jeg ventet på at min Darlington-kompis Stephen Reid skulle ankomme. På mange måter var dette en glimrende kamp for et besøk til Blackwell Meadows, men samtidig gjorde segregering av tilskuerne at det motsatte også var tilfelle. Det gjorde at jeg ikke kunne bevege meg fritt rundt hele banen, og om jeg ikke hadde avtale å møte Darlo-supporteren Stephen, ville jeg nok fort valgt å menge meg med bortefolket.

Darlington FC ble stiftet i 1883, og var seks år senere med å stiftet den herlige Northern League, og deres første klubbsekretær var da også Samuel Craven, som regnes som hovedarkitekten bak etableringen av det som er verdens eldste eksisterende liga. Darlo vant Northern League i både 1896 og 1900 før de satset profesjonelt og entret den ikke lenger eksisterende North Eastern League, og i 1910/11-sesongen nådde de åttendedelsfinalene i FA Cupen, men måtte se seg slått av Swindon Town. To sesonger senere vant de North Eastern League, før første verdenskrig etter hvert satt stopper for mye av fotballen, men da freden omsider hadde kommet var Darlington en av klubbene som i 1921 ble invitert til å være med i Football Leagues nye regionale tredjedivisjon. Da Football League året før hadde utvidet med en tredjedivisjon hadde det nemlig blitt gjort ved at man nærmest «spiste opp» Southern League, og det eneste nordlige innslaget var Grimsby Town. Det ordnet man nå ved å hente flere nordlige klubber, og Darlington var derfor med å stifte den nye Division Three North.

Der debuterte de med å bli nummer to, og tre år senere sikret de seg tittelen og dermed opprykk til nivå to. 1925/26-sesongen som ble deres første på dette nivået står også som deres historisk bestenotering da de oppnådde en 14.plass, men året etter rykket de ned igjen, og de to sesongene skulle vise seg å bli Darlingtons første og eneste visitt på dette nivået, for i stedet ble de et fast innslag i Football Leagues kjellerdivisjon. Da de to tredjedivisjons-avdelingene i 1958 ble til en tredjedivisjon og en fjerdedivisjon, hadde da også Darlo havnet såpass langt nede at de måtte ta plass i Fourth Division. Etter dette ble det med tre korte visitter på nivå tre, mens de i 1989 også måtte ta turen ned i Conference. Det endte med umiddelbar retur og to strake opprykk, men etter sisteplass ble det ny retur til nivå 4, og 1991/92-sesongen står som deres siste på nivå tre. Det var med store økonomiske problemer at de i 2010 igjen måtte ned i Conference, og da det i 2011/12-sesongen sto så dårlig til at de ble satt under administrasjon, var det tredje gang på et tiår at så skjedde.

Med til historien hører jo også at Darlington Arena må ta sin del av skylden, og akkurat det var det tidligere eieren George Reynolds som sto bak. Mannen som faktisk hadde en fortid som en av landets beste skapsprengere kjøpte klubben i 1999, og det nye vanvittige stadionet med plass til 25 000 tilskuere var selvsagt opprinnelig oppkalt etter ham selv og så kun to ganger tilskuertallet krype så vidt over femsifret antall. Han hadde i utgangspunktet vært en nokså populær eier, men mens klubbkassa ble tømt og klubben led store økonomiske tap som følge av blant annet det store og dyre stadionet, veltet Reynolds seg i luksus med kjøp av både privatfly og helikopter, og når han i tillegg hadde en temmelig diktatorisk måte å håndtere kritikere på (som å oppsøke en ung gutt hjemme og skjelle ham ut etter noter og fortelle ham at han var utestengt på livstid) sank populariteten ganske dramatisk. Da klubben i 2004 ble satt under administrasjon ble Reynolds kjeppjaget ut av klubben, og det hjalp heller ikke på hans rykte at han et års tid senere ble stoppet av politiet med en halv million dollar i cash i bagasjerommet. Mannen som hevdet å ikke lenger ha råd til å betale hverken spillerlønninger eller kreditorer ble da senere også dømt for bl.a hvitvasking av penger.

Senere havnet som nevnt altså klubben igjen i problemer, men fikk en liten opptur da de våren 2011 spilte seg frem til finalen i FA Trophy, der Chris Senior ble den store helten da han i nest siste minutt av ekstraomgangene scoret kampens eneste mål og sørget for for seier over Mansfield Town. Den jublende Darlo-fansen var lykkelig uvitende om hva som ventet, for i en 2011/12-sesong der The Quakers slet tungt, ble klubben igjen satt under administrasjon, og poengstraffen sørget for at man til slutt havnet under nedrykksstreken. Nedrykk til Conference North var nå imidlertid klubbens minste problem, og de ble snart slått konkurs. Supporterne hadde dannet selskapet Darlington 1883 som overtok klubben, men da forhandlinger med kreditorene ikke førte frem sørget FAs nye regler om såkalte føniksklubber til at klubben fra deres side var å regne som ny klubb og at man dermed ikke kunne starte opp igjen høyere enn non-leagues step 5 (eller nivå 9 totalt). Videre får man ikke starte opp under samme navn, slik at man valgte Darlington 1883 selv om supporterne fortsatt ser på dette som samme klubb.

Uansett måtte Darlo starte opp i Northern League Division One, og etter en heftig duell med nettopp Spennymoor Town kronet de en fantastisk sesong med ligatittel og opprykk etter å ha satt ligarekord med hele 122 poeng på 46 kamper. De var manges favoritt til et andre strake opprykk, med i NPL 1 North ble andreplass fulgt opp med sjokktap hjemme mot Ramsbottom United i playoff-semien. Sesongen etter ble det igjen andreplass, men denne gang sikret de opprykket etter å ha beseiret Bamber Bridge i finalen. Et andre strake opprykk fulgte våren 2016 da NPL Premier ble vunnet, slik at klubben nå er å finne i Conference North. Foran denne sesongen har de også fått godkjent et navnebytte fra Darlington 1883 (tilbake) til Darlington FC, og kanskje kan de få ytterligere litt vind i seilene med retur til hjembyen. Dessverre er flotte Feethams, som var Darlos hjemmebane frem til 2003, en saga blott, og den store «hvite elefanten» Darlington Arena var aldri særlig aktuell som hjemmebane etter klubbens konkurs og gjenoppstandelse. Derfor ble det banedeling hos Bishop Auckland (etter at man først så på en lignende avtale med Shildon), og der ble Darlo værende i drøyt seks år frem til de i romjula 2016 kunne flytte inn hos rugby union-klubben ved Blackwell Meadows.

Murbygget som er rugbyklubbens klubbhus dominerer den ene langsiden der man kommer inn til siden for dette, og en seksjon med tre seterader under et overbygg her var visst det eneste av tribunefasiliteter som fantes her før Darlington FC flyttet inn. Midt på bortre langside har man satt opp en moderne sittetribune med plass til omtrent 300 tilskuere, og ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder både på resten av langsidene og hele den vestlige kortsiden der Spennymoor-fansen hadde blitt plassert. På den østlige kortsiden har man anleggets største tribune, og ikke bare er ståtribunen Tin Shed oppkalt etter en lignende konstruksjon på Feethams, men deler av rammeverket stammer også derfra. Inne i denne kan anslagsvis tusen tilskuere presse seg sammen. Det må sies at Blackwell Meadows slik jeg så det var temmelig uegnet som hjemmebane for klubben på nivået de nå befinner seg på, og ikke minst om de skulle rykke ytterligere et trinn opp – noe som også var grunnen til at de ikke fikk delta i playoff til Conference Premier i våres til tross for at de sportslig sett kvalifiserte seg.

Da Stephen ankom sammen med en kompis, ga han uttrykk for at han håpet de stadige utbedringene vil føre til at de denne gang kan få lov til det dersom de skulle kvalifisere seg – noe han selvsagt også håpet på. Selv om pengeinnsamling rundt om på anlegget vitnet om ytterligere planlagte utbedringer, sto undertegnede med et inntrykk at de nok foreløpig fortsatt var et lite stykke unne å kunne ha en hjemmebane som innfrir kravene til Conference Premier – og i hvert fall til Football League, der man kunne begynne å lure på om de trodde de var allerede. For £14 fikk mange av de 2 050 tilskuerne nemlig gleden av å bli behandlet nærmest som kriminelle da overivrige vakter plaget vettet av (og truet med utkastelse) de som måtte driste seg til å ta seg en røyk i et helt åpent og tilbaketrukket område i det bortre hjørnet der man i utgangspunktet ikke sjenerte noen. Det var også her vi ble henvist til å bruke de to-tre mobile toalettene når man befant seg i klubbhuset på motsatt side av banen. Toalettene der var nemlig forbeholdt medlemmer, og vi andre undermennesker ble bryskt vist bort av en vakt som sperret veien dit inn. På alle mine kamper på nivåer under de fem øverste divisjonene i den engelske pyramiden, kan jeg egentlig ikke huske å tidligere ha følt meg så til de grader som et nødvendig onde som klubben må innfinne seg med for å få tak i pengene de er ute etter.

Darlington har jo en lang fortid i Football League, og det er tydeligvis mange som tror at de fortsatt er en FL-klubb. For å få kloa i en stensil med lagoppstillingene måtte jeg ut med litt småmynt, og da vinden tok fatt i arket og blåste det innunder porten ved inngangen, ble jeg nesten beskyldt for å snike meg inn da jeg fikk åpnet porten på gløtt og fanget papiret. Heldigvis slapp jeg å punge ut nye £14, for det tviler jeg faktisk på at jeg hadde gjort på et tidspunkt der jeg allerede savnet Dean Street i Shildon. Nå håpet jeg bare at Spennymoor Town kunne fortsette sin gode start i Conference North, og uten at jeg denne gang hadde mulighet til å veksle noen ord med ham, så jeg Spenny-manager Jason Ainsley overvære oppvarmingen på motsatt banehalvdel. Slik jeg ser det er Conference North i likhet med i fjor fotball-Englands sannsynligvis tøffeste divisjon, og nyopprykkede Spenny hadde åpnet sterkt med 4-1-1 og befant seg på en fjerdeplass tre poeng bak Harrogate Town og Brackley Town. Darlo på sin side lå med 3-2-1 på en sjuendeplass ytterligere to poeng bak, men denne sesongen vil jo playoff i alle Conference-divisjonene gå helt ned til nettopp sjuendeplass, etter at de har bestemt seg for å innføre et amerikanisert system som virker fullstendig latterlig. Jeg nevner bare at man pga klubbene med bane som ikke kvalifiserte for playoff i fjor endte opp med å ha klubber fra nettopp sjuendeplass i Conference South-playoff. Om det samme er tilfelle med like mange klubber denne gang, vil man denne sesongen kunne nå playoff med en niendeplass, og da er det nesten så en plass midt på tabellen kvalifiserer til playoff!

Det var Spennymoor som var først frempå da Ryan Hall serverte et hardt innlegg som Glen Taylor stusset like utenfor, men Darlo svarte med en heading fra Mark Beck som tvang frem en glimrende reaksjonsredning fra Spenny-keeper Daniel Lowson. Det var likevel Spennymoor som var det beste laget i første omgang, og tidligere Darlo-spiller Ian Chandler styrte midtbanen sammen med David Foley som var banens gigant og en stadig trussel for Darlo-forsvaret. Det var da også sistnevnte som etter halvspilt omgang trakk seg inn i feltet og avsluttet i nettaket bak Darlo-keeper Adam Bartlett. 0-1! Vertene forsøkte å slå tilbake, men Mark Beck klarte ikke å omsette i mål etter godt forarbeid av Stephen Thompson, og helt på tampen av omgangen kunne Foley scoret sitt andre og doblet Spennymoors ledelse, men keeper Bartlett fikk kastet seg i veien og blokkert. Dermed sto det fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og Stephen insisterte nå på å spandere en runde i baren.

Hjemmelaget hevet seg noe i andre omgang, og Josh Gillies kunne scoret direkte fra en corner om ikke Christopher Chantler hadde stått våkent på streken og headet unna. Da vi nærmet oss timen spilt kom imidlertid utligningen, og Jason Ainsley vil neppe være tilfreds med keeperspillet ved den situasjonen. Darlo-keeper Bartlett tok et frispark som han sendte helt inn i Spennymoor-feltet, og da keeper Lowson kom ut for å gripe ballen, gikk den rett og slett gjennom fingrene hans og ga Gary Brown en enkel jobb med å heade den inn i det åpne målet. 1-1, og Darlington ropte snart også på straffespark da David Ferguson mente seg hindret, uten at dommeren sa seg enig. Steven Thompson headet deretter like utenfor, og Darlington virket å ha fått blod på tann. Mot slutten skapte derimot igjen Spennymoor flere gode sjanser, men keeper Bartlett reddet fra både Foley og innbytter Jake Orrell, mens en volley fra Rob Ramshaw suste like over i det siste ordinære minutt.

Det endte dermed med 1-1 og poengdeling, og det var vel kanskje greit i og for seg. Jeg tipper Jason Ainsley & Co ville tatt ett poeng borte i Darlington før kamp, så da får man vel si seg fornøyd med det. I baren hadde de nå faktisk også satt ut møblene slik at det i motsetning til tidligere også var mulig å sitte, og det var umulig å få spandert sin runde når Stephen igjen insisterte heftig på å få gjøre det. Han sa seg noenlunde fornøyd med ett poeng han også, men mente at Darlo må heve seg betraktelig om man skal kjempe om opprykk. Selv håper jeg mest av alt bare at noen klarer å stoppe Salford City, og det sa han seg lattermildt enig i. Han var også enig i at Blackwell Meadows ikke er noen ideell hjemmebane, og med tilskuertall som i dag hadde det vært vanskelig å se stort om man ikke befant seg på tribunene eller helt fremme ved gjerdet, men det vil vel skje ytterligere ting her i tiden fremover. Uansett ble jeg snart skysset inn til Darlington sentrum av Stephen og hans kompis, og jeg inntok et måltid ved The Darlington Flyer før jeg trakk meg tilbake til The Dalesman for å bli servert av den alltid sjarmerende Sarah mens jeg så AFC Fylde v Barrow på TV.

English ground # 437:
Darlington v Spennymoor Town 1-1 (0-1)
Conference North
Blackwell Meadows, 28 August 2017
0-1 David Foley (23)
1-1 Gary Brown (57)
Att: 2 050
Admission: £14
Programme: £2,50

Next game: 29.08.2017: Squires Gate v Barnoldswick Town
Previous game: 28.08.2017: Shildon v West Auckland Town

More pics

Mandag 28.08.2017: Shildon v West Auckland Town

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Siste mandag i august er i England ensbetydende med Bank Holiday Monday, og det igjen betyr en stor dag i non-league, der det i flere deler av landet gjerne er mulighet for få med seg både to og kanskje til og med tre kamper. Da jeg så gjennom terminlistene, så jeg fort muligheten for en flott dobbel med Darlington RA v Northallerton Town fulgt av storoppgjøret Darlington v Spennymoor Town, og det var derfor jeg hadde bestilt overnatting i Darlington. Jeg spør meg etter hvert hvorfor Northern League i det hele tatt gidder å bruke 11.00 som standard kamptidspunkt denne dagen, for igjen ble majoriteten av dens kamper flyttet til et nokså meningsløst tidspunkt med avspark klokka 13.00. Det var ennå ikke tilfelle med min kamp da jeg hadde avreise fra Norge, men allerede mens jeg befant meg på turens første kamp i Dorchester fikk jeg den kjipe beskjeden.

Connor Lamb informerte meg om at Darlo RA nå på to ukers varsel hadde flyttet sin kamp til klokka 13.00, slik at dobbelen måtte utgå. Northern League-formann Mike Amos hintet senere på turen om at det visstnok var på forespørsel fra Northallerton Town, som var laget som på samme dag ett år tidligere stakk kjepper i hjulene for mine planer og dermed også gikk glipp av besøk fra blant annet 30-40 tørste tyske groundhoppere og to biler med groundhoppere fra Skottland. Jeg vil si at Darlo RA hadde en gyllen mulighet til å tiltrekke seg et tilskuertall som uten tvil ville overgått det de normalt har, og de kunne jo til og med spilt på dette med Darlo-storebrorens kamp senere for å lokke til seg fans som senere hadde tenkt seg dit. Når man vet at mange av klubbene er raskt ute med å klage på manglende støtte i lokalbefolkningen, kan man jo samtidig spørre seg hva disse klubbene selv gjør for å gripe slike muligheter.

Ikke minst var det et gunstig tidspunkt også fordi Darlingtons nye hjemmebane fortsatt er såpass ny at mange groundhoppere ennå ikke har besøkt den, og det var flere av den arten som hadde lagt samme planer som meg. Da jeg fikk vite om omberammingen, hadde jeg nok et behov for å holde litt i torsken, men min frustrasjon var kanskje ikke like stor som den groundhopperen Rusell Cox ga uttrykk for i Wycombe, da han og hans reisefølge var blant flere som etter hvert valgte å avlyse sin tur sørfra og heller forbli i sør. Uansett hvor mye jeg liker Northern League, tror jeg nok at jeg klok av skade vil kunne bli å finne på en annen kant landet på denne dagen neste år, men etter å ha ristet av meg skuffelsen og kikket litt på alternativene, så jeg snart at Shildon v West Auckland Town fortsatt sto oppført med avspark klokka 11.00.

Man kan absolutt gjøre langt verre enn en revisit til Shildon og koselige Dean Street – ikke minst for et oppgjør egnet til å gi vann i munnen. Derfor var det med Shildon som destinasjon at jeg denne mandagsmorgenen la ut fra The Dalesman i Darlington og tok plass på 08.51-toget fra Darlington. Toget opp til Shildon tok rett i underkant av tjue minutter, og fra stasjonen helt sørøst i byen og opp til Dean Street tok det rundt et kvarter med apostlenes hester. Det virket ved første øyekast ikke som om det var særlig aktivitet der da jeg ankom med rundt halvannen time til avspark, men snart hørte jeg stemmer innenfor og så aktivitet inn i inngangspartiet, slik at jeg fikk betalt mine £6 i inngangspenger og £2 for et eksemplar av dagens program, som for øvrig viste seg å være god lesning.

Shildon er en liten by i grevskapet County Durham – drøyt tre kilometer sørøst for Bishop Auckland, og 18 kilometer nord for Darlington. Den har i dag drøyt 10 000 innbyggere, og anses faktisk som jernbanens vugge. Stockton and Darlington Railway ble i 1825 åpnet som en bedre måte å frakte kull fra kullfeltene nær Shildon til utskipningshavnen i Stockton-on-Tees på, og ble også verdens første passasjerlinje. Locomotion No. 1 ble verdens første dampdrevne lokomotiv til å trekke et passasjertog, og i tillegg til å pryde logoen til byens fotballklubb, har det vel ganske naturlig også gitt navnet til jernbanemuseet i utkanten av Shildon – ikke altfor langt fra jernbanestasjonen. Byens vokste altså frem takket være kullfeltene i det østlige Durham, den industrielle revolusjon, og jernbanens komme.

Det kunne vært artig med en svipptur innom museet der for å lære mer om det George Stephenson og hans kumpaner fikk til her, men det var ganske sikkert stengt denne dagen, og jeg hadde uansett andre planer som inkluderte fotballkampen. Vel inne på Dean Street kunne jeg igjen skue over mot den karakteristiske hovedtribunen med det pagode-lignende taket, og da jeg tok meg over dit for å entre klubbens lille, koselige bar kunne jeg konstatere at de med så tidlig avspark hadde full english breakfast på menyen denne dagen. Til £4 kunne jeg ikke si nei til det tilbudet, og snart kunne jeg få litt frokost i skrotten mens jeg samtalte litt med noen av de Shildon-supporterne som allerede hadde innfunnet seg.

Klubben ble i 1890 stiftet under navnet Shildon Athletic, og da Stockton St. Johns tidlig i 1903/04-sesongen måtte trekke seg fra Northern League, tok Shildon deres plass (og overtok spesielt nok også deres resultater og tabellposisjon). I 1907 hoppet de over til North Eastern League, og i 1923 fjernet de Athletic-suffikset og tok dagens navn, før de i 1932 returnerte til Northern League, der de har befunnet seg siden. Shildon hadde sin storhetstid i 1930-årene, og da de våren 1934 vant Northern League for første gang, var det kun den første av fire strake ligatitler. Jeg kan også legge til at de ikke bare tok en femte tittel i 1940, men at fem av deres etter hvert ni titler i Northern Leagues ligacup ble hanket inn i samme periode.

Det er vel nå sju ganger at Shildon har tatt seg til de ordinære rundene av FA Cupen, og det var også i denne perioden at de flere ganger gjorde dette – ikke minst i 1937/38-sesongen, da de tok seg til andre runde ved å slå ut Scarborough og Stalybridge Celtic før Dartford ble for sterke. Etter andre verdenskrig var Shildon ikke lenger like sterke, og det skulle gå lang til før man igjen kjempet om slik heder. Etter at Northern League igjen utvidet med en andredivisjon i 1982, måtte de tre år senere i stedet ta turen ned på ligaens andre nivå, men de var relativt raskt tilbake, og det samme var tilfelle ved to senere anledninger. Etter at de returnerte til toppdivisjonen i 2002, har de vært å finne som fast innslag der siden.

Da Shildon i 2003/04-sesongen spilte seg frem til første runde i FA Cupen, var det første gang på 42 år at de kvalifiserte seg til de ordinære rundene, og på stående fot lurer jeg på om ikke dette også er siste gang en Northern League-klubb klarte den bedriften. Ved det tilfellet ble det stopp borte mot Notts County, men Shildon hadde en periode sørget før bekymring hos Nottingham-klubbens fans før de omsider måtte takke for seg. Klubben med det passende navnet The Railwaymen etablerte seg snart igjen som et topplag i Northern League, men det var en snodig fotballopplevelse jeg fikk da jeg i april 2015 gjestet Bedlington Terriers der de fleste forventet å se Shildon hente Northern League-tittelen i en utsatt sesongavslutning der de «kun» trengte å slå sitt vertskap, men til tross for en rekke sjanser måtte nøye seg med 1-1 og se tittelen gå til Marske United.

De slo imidlertid grusomt tilbake da de sesongen etter tok sin femte Northern League-tittel, og den første siden 1940. Samtidig sikret de seg The Double ved også å vinne ligacupen for andre året på rad. Selv om det største favorittstempelet denne sesongen nok må gå til Morpeth Town, er Shildon slik jeg ser det en av de fremste utfordrerne sammen med nettopp det som var dagens motstander – West Auckland Town. Det var derfor duket for et durabelig oppgjør mellom to klubber jeg har tippet vil ende blant de 3-4 beste, og en spesiell affære da tidligere Shildon-manager Gary Forest nå ville returnere med sin nye klubb og en rekke spillere med fortid i Shildon. Det er heller ikke mange kilometerne herfra vestover til West Auckland, så jeg så frem til dette derbyet.

Da jeg etter å ha slukt frokosten kunne benytte en røykepause til å ta en tur rundt banen, kunne jeg se at både Amar Purewal, Anthony Bell, Ben Wood, Danny Parker og Darren Richardson hadde kommet for å forsøke å ta poeng fra sin tidligere arbeidsgiver. Mens det skulle vise seg at Richardson startet på banken, var de andre i startelleveren. På sidelinjen sto spillende Shildon-manager Daniel Moore i samtale med sitt trenerapparat som inkluderte Micky Barron, og sistnevnte hadde jeg jo sett i aksjon i Horden dagen før. Under en kort ordveksling med ham innrømmet han at han ikke lenger var noen toppidrettsutøver og at han kjente gårsdagens økt på kroppen. Jeg ønsket lykke til og fortsatte på min runde rundt anlegget.

Det mange kanskje ikke vet om klubbens hjemmebane Dean Street er at den i tidligere dager het South Durham Athletic Ground og også hadde en sykkelbane. Den var nok borte da man i 1923 reiste den karakteristiske hovedtribunen som med sitt pagode-lignende tak gjør at den er et kjent og kjært innslag som er lett gjenkjennelig. Denne står midt på den ene langsiden og er opphøyet fra bakken slik at den må entres via trapper i forkant om man vil sitte der oppe under tak i de nokså bratte avsatsene. På motsatt langside har man et lengre overbygg som er bygget inn i en liten gressbanke og gir tak over hodet til stående tilskuere. Ellers er det hard standing som gjelder rundt resten av banen. Men etter at planene om å selge anlegget og flytte til et friidrettsstadion tilknyttet et sportskompleks et annet sted i byen heldigvis ble lagt på is, vil det nok snart bli endringer her ved Dean Street.

Man har nå i stedet bestemt seg for å bygge en ny sittetribune på bortre langside, der man allerede har åpnet for at supportere kan betale for sitt personlige sete for livet ut. For de som fryktet at den ville erstatte hovedtribunen kan da puste lettet ut…eller kan de det? For i beste fall vil visstnok hovedtribunen bli sperret av og forbli ute av bruk selv om den skulle bli stående slik Mike Amos og en del andre mente vil være tilfelle. Men da jeg senere denne dagen snakket med Peter Sixsmith (som selv har kjøpt seg et sete i den nye planlagte tribunen) mente han personlig at den uansett muligens vil måtte rives, så det er jo bare å kjenne sin besøkelsestid. Det ville være trist om det som nærmest har blitt som et fotballens landemerke å regne vil måtte vike, men noen vil samtidig mene at det er liten vits å ha et gammelt tribunebygg der som uansett ikke vil brukes.

Det er alltid trivelig å treffe på Shildon-folket når man er på sine rundreiser, og mange av deres kunnskapsrike supportere er interessante samtalepartnere. En av disse er nevnte Peter Sixsmith, og jeg visste at også han hadde tenkt seg videre til Darlington v Spennymoor Town etter kamp, så da jeg så ham ankomme fikk jeg snart bekreftet at han ville kunne gi meg skyss dit slik han hadde hintet om. Foran dagens kamp ble tabellen ikke overraskende toppet av Morpeth Town, som hadde vunnet alle sine fem kamper og dermed sto med full poengpott. De ble pustet i nakken av et West Auckland som med 4-2-0 og 14 poeng på sine seks kamper hadde spilt én kamp mer enn både Morpeth og Shildon, som fulgte på tredje med 4-1-0 og 13 poeng, slik at det som nevnt var duket for en durabelig toppkamp da lagene snart inntok banen.

De tidligere Shildon-spillerne var sentrale for West denne formiddagen, og det var en av disse gamle kjenningene som etter ti minutter ga gjestene ledelsen. West-kaptein Ben Wood ble nemlig spilt gjennom av Adam Mitchell og sørget for 0-1 ved å sende ballen forbi Shildon-keeper Nick Liversedge. Shildon svarte med et susende skudd fra Bobby Greulich-Smith, men West-keeper Adam McHugh vartet opp med en glimrende redning. Også Shildon-keeperen måtte i aksjon for å hindre gamle lagkamerater da Anthony Bell fyrte løs og Amar Purewals forsøk på returen ble blokkert. Deretter måtte også et skudd fra Nathan Fisher reddes av Liversedge, før man i motsatt ende av banen var nære på en utligning da et innlegg fra Greulich-Smith nesten ble styrt i eget mål av Danny Parker, og sistnevntes lagkamerat Adam Mitchell like etter måtte klarere med en heading inne på streken.

Presset fra hjemmelaget hadde økt, og spillende manager Daniel ‘Bobby’ Moore var ofte involvert. Han var mannen bak da Adam Burnicle hadde en skummel mulighet, og etter at Sam Hodgson også hadde truffet tverrliggeren med et skudd, var det etter veggspill med Moore at Adam Burnicle tok seg inn i feltet og utlignet til 1-1 på overtid av første omgang. Det hadde vært en meget god og svært underholdende omgang, og siden det fortsatt var nokså tidlig, valgte jeg å nøye meg med en brus i pausen snarere enn en cider. Det fikk foreløpig holde med den gode pinten med Appleshed jeg under litt tvil inntok med frokosten. Uansett, det var bare å håpe på mer av det samme i andre omgang, og de to lagene skuffet ikke da de leverte det som jeg i ettertid nok vil huske tilbake på som turens beste kamp.

Shildon jaktet et ledermål og hadde et par gode muligheter tidlig i omgangen, før Nathan Fisher skjøt like over på motsatt banehalvdel. Hjemmelaget hadde tilrevet seg et lite initiativ og både Hodgson, Moore, Burnicle og Jamie Harwood hadde gode sjanser, men avslutningene gikk enten over, utenfor eller ble reddet av West-keeper McHugh. Også Dominic Curl hadde en heading som ble reddet, før Nathan Fisher igjen var frempå og skjøt like utenfor på motsatt banehalvdel. Det så ut til å gå mot uavgjort 1-1 da West-innbytter Denver Morris gikk i bakken og dommeren pekte på straffemerket. Anthony Bell steg frem og sendte med straffemål i det 83. minutt gjestene i ledelsen mot sin tidligere klubb.

Det var litt mot spillets gang, men det virket nå som om West skulle få med seg tre sterke bortepoeng fra Dean Street. Shildon hadde imidlertid ikke resignert helt, og flere minutter på overtid var det igjen klart for straffespark da dommeren mente at West-innbytter Darren Richardson dro ned sin gamle lagkamerat Daniel Moore. Vi var i det fjerde tilleggsminuttet da Matty Robson tok sats, og han holdt hodet kaldt da han dundret ballen i mål nede i det ene hjørnet og utlignet til 2-2. Det var da også noe av det aller siste som skjedde, og det ble altså poengdeling foran 341 tilskuere som hadde fått se en herlig fotballkamp. Jeg hadde hatt en flott revisit til Shildon, men gikk nå ganske snart mot inngangspartiet for å møte Peter Sixsmith som tross alt skulle skysse meg til Darlington. 

Revisit:
Shildon v West Auckland Town 2-2 (1-1)
Northern League Division One
Dean Street, 28 August 2017
0-1 Ben Wood (11)
1-1 Adam Burnicle (45+1)
1-2 Anthony Bell (pen, 83)
2-2 Matty Robson (pen, 90+4)
Att: 341
Admission: £6
Programme: £2

Next game: 28.08.2017: Darlington v Spennymoor Town
Previous game: 27.08.2017: Horden CW v Hartlepool United ‘Legends’

More pics

Søndag 27.08.2017: Horden CW v Hartlepool United ‘Legends’

Da jeg denne søndagen våknet i Darlington, merket jeg for så vidt gårsdagens eskapader, men var samtidig glad for at det ikke hadde gått alt for vilt for seg, for jeg hadde visse ting på agendaen som jeg virkelig hadde gledet meg til. Under planleggingen av turen så jeg tidlig på kampen Ross County v Rangers oppe i Skottland denne dagen, men det bød på visse åpenbare utfordringer med en reise så langt nord – ikke minst i forhold til hvor jeg ville se kamp dagen før, og å komme seg opp til Dingwall i tide. Mens jeg fortsatt brynet hjernecellene på denne problemstillingen, tipset heldigvis min unge kompis Connor Lamb meg om en kamp i hans nærområde som ikke var å finne på noen terminlister.

Det hadde en naturlig forklaring i at det var en ‘show-kamp’ eller en slags ‘veldedighets-kamp’ til inntekt for den nye Horden-klubben, og da det bød på en mulighet til å endelig besøke et stadion som i lengre tid har figurert helt i toppen av min ønskeliste, var jeg ikke sen om å spikre denne i mine reiseplaner. Det var da også grunnen til at jeg etter kamp i Saltaire dagen før hadde reiset opp til Darlington og installert meg ved The Dalesman allerede på lørdag kveld. Jeg har vel sjelden eller aldri gledet meg mer til en sportslig sett betydningsløs ‘showkamp’ (som selvsagt var alt annet enn betydningsløs for Horden CW), og jeg ivret etter å komme meg til Horden og Welfare Park da jeg med frokost fra Sainsburys tuslet opp til Darlington jernbanestasjon.

Jeg hadde siktet meg inn på 10.41-toget, men siden 10.29-toget kom inn på perrongen like etter min ankomst, lot jeg like godt det frakte meg de drøyt 15 minuttene opp til Durham. Dermed hadde jeg også litt bedre tid da jeg gikk ned til Durham bussterminal, og jeg rakk også å sikre meg et eksemplar av dagens Non-League Paper før jeg kunne ta plass på buss 24 med avgang klokka 11.17 etter å ha punget ut med £7 for en dagsbillett. Bussturen til Horden tok i underkant av en time, og siden avspark var klokka 14.00 var det med godt over halvannen time til kampstart at jeg etter en kort spasertur kunne dreie ned South Terrace og få det flotte anlegget på min venstre hånd der den fantastiske hovedtribunen ruvet på motsatt side av banen.

Horden er en landsby helt øst i County Durham, ved kysten ut mot Nordsjøen. Den har har i dag rundt 9 000 innbyggere, og med en beliggenhet omtrent to mil sør for Sunderland, ligger den også rett øst for Peterlee som den i stor grad har vokst sammen med. Det er ikke altfor mange steder der kullgruvedriften har vært viktigere i lokalsamfunnet enn i nettopp Horden, for den store Horden Colliery var blant Europas største, og i løpet av første halvdel av 1900-tallet ble landsbyen bygget opp rundt denne «juvelen i kronen». Den enorme gruven hadde flere sjakter som strakte seg langt utover under Nordsjøen, og en mai-dag i 1930 satt de en europeisk dagsrekord med å utvinne 6 758 tonn kull – en rekord som sto i over 30 år. I 1935 var hele 4 342 arbeidere ansatt her, og på et tidspunkt jobbet over 90% av Hordens innbyggere i gruvene.

Da Horden Colliery stengte tidlig i 1987, skapte det naturlig nok en enorm arbeidsløshet. Hordens innbyggertall – som nådde sin topp med 15 000 i 1951 – sank raskt med fraflytting, og fortsatt ser man blant annet i flere av gatene rundt Welfare Park hus etter hus som er åpenbart forlatt og «barrikadert». Borte er også en rekke av tilbudene som ikke bare inkluderer togstasjonen som bar stedets navn, men også politistasjonen, brannstasjonen, minst én av skolene, butikker, kinoer etc. Det er nok harde kår i Horden; ikke bare for fotballen, men også for mange av de lokale innbyggerne. Det var uansett trivelige folk som ønsket meg velkommen og tok imot mine £2 i inngangspenger.

Dagens kamp var altså arrangert for å samle inn penger til den nye Horden-klubben, som hadde spilt seriekamp i Durham Alliance dagen før, men som nå skulle ha en vennskapelig dyst mot et lag bestående av gamle Hartlepool United-helter. Horden-karen Brian Honour hadde en lang karriere som Hartlepool United-spiller, og hadde under navnet Hartlepool United Legends invitert med seg en rekke tidligere Pools-helter som skulle trekke folk til Welfare Park denne søndagen. Jeg får bare igjen takke Connor for at han tipset meg om dette, og selv om han selv ikke ville være til stede, hadde han klart å besørge dagens kampprogram for Horden før han satt kursen mot sydenferie i Hellas.

En gjennomgang av Horden-fotballen krever selvsagt at man tar for seg Horden Colliery Welfare, som ble stiftet i 1908 og allerede fra starten spilte sine kamper på Welfare Park. I sine første år het klubben Horden Athletic, og gruvearbeiderne betalte et lite beløp fra sin lønningspose. De spilte i Wearside League og senere i den ikke lenger eksisterende North Eastern League, som de vant i 1938. Sesongen etter spilte Horden CW seg frem til FA Cupens andre runde, der det ble knepet tap 2-3 mot Newport County. Til tross for at de ved fem senere anledninger tok seg til første runde – senest i 1980/81 – klarte de aldri å kopiere denne bedriften. I 1964 vant de igjen Northern Eastern League i det som var den ligaens siste sesong.

Etter dette spilte de i Wearside League frem til 1975, da de fikk innpass i Northern League. Det var starten på 38 sesonger i denne tradisjonsrike ligaen, med tredjeplasser i 1980 og 1983 som historisk bestenotering for Horden CW. Klubben måtte etter hvert ta turen ned i Division Two, og ikke minst merket også fotballklubben konsekvensene av at den store gruven ble nedlagt i 1987, og noen tunge år fulgte. I 2003 rykket de opp igjen i Northern Leagues toppdivisjon, men det ble med fire sesonger, og da de igjen tok seg opp igjen i 2009, ble det med én eneste sesong. Tre år senere måtte de våren 2013 ta turen ned i Wearside League etter å ha endt sist i Northern League Division Two, og der befant de seg da det i fjor høst var ny krise for Horden-fotballen.

Horden CW hadde kommet med kant med de lokale myndigheter som etterlyste betaling av regninger, og da det åpenbart også var visse personlige konflikter involvert, virket de svært lite lystne på å forhandle med klubben, som snart fikk beskjed om å levere inn nøklene til Welfare Park. Det så mørkt ut for en klubb som har fostret en rekke kjente spillere. Colin Bell – Manchester City-legenden fremfor noen – startet sin karriere her. Det samme gjorde Bob Taylor, som var sønn av en gruvearbeider og senere ble kjent fra kanskje først og fremst West Bromwich. Tommy Garrett var selv både arbeider i gruvene her og spiller for klubben før han senere ble engelsk landslagsspiller. Det samme var tilfelle med Horden-fødte Stan Anderson som vel fortsatt er den eneste spilleren som har vært kaptein for alle de tre store nordøst-klubbene – Newcastle United, Sunderland og Middlesbrough.

Daily Mail hadde en sjeldent bra artikkel om klubbens situasjon rundt tidspunktet for den siste hjemmekampen på Welfare Park, og hvorfor den måtte reddes. Etter en kort periode i eksil endte det dessverre likevel med at Horden Colliery Welfare ble til Darlington Reserves med ny hjemmebane ved nitriste Eastbourne Sports Complex i Darlington. Lederne forsvarte dette med at alternativene var at klubben gikk under fullstendig, men det er sannsynligvis særs fattig trøst for supporterne i Horden, som nok føler at det egentlig er (i hvert fall nesten) samme sak. Heldigvis var det noen som tok initiativ til å stifte en ny klubb, og Horden Community Welfare har beholdt initialene og fikk ikke minst starte opp med spill på Welfare Park.

Mange trodde nok at den nye klubben ville gå rett inn i Wearside League, men de valgte faktisk å i stedet starte opp i dens feederliga, Durham Alliance Combination. Etter at jeg ved to-tre anledninger har blitt offer for omberamminger og endring av kamparena når jeg tidligere har planlagt visitter til Horden Welfare Park, fryktet jeg at jeg hadde gått glipp av muligheten til å se kamp der, og det var kanskje også derfor jeg ivrig kastet meg over denne søndagskampen. Etter at jeg kommenterte hvordan Connor åpenbart hadde fått ferdig kampprogrammet i tide, ble jeg identifisert av en kar som snart tilbød seg å vise meg rundt på anlegget med en omvisning som også inkluderte en tur innom garderobe-lokalene innunder den fantastiske tribunen.

Welfare Park domineres av den nevnte og utrolig flotte Grandstand som ruver over resten av anlegget. Dette er en tribune klassisk som noen, og den er opphøyet fra bakken og byr på sitteplasser til de som entrer den via trappene på siden. Den står midt på den ene langsiden, og på en av sidene er det en seksjon med klassisk terracing som strekker seg videre nedover mot hjørneflagget ved den øvre kortsiden. På sistnevnte, i likhet med den andre langsiden, er det mer terracing under åpen himmel, som her strekker seg henholdsvis i hele banens bredde og lengde. Som underlag var det her tidligere brukt jernbanesviller for å lage avsatser for terracing, men de ble i 1960-årene byttet ut med betong som nå er i ferd med å smuldre helt opp. Det hadde den allerede gjort også da den ble erklært usikker i 1980-årene, og klubben har nok stadig flikket på dette siden den gang.

Det er vanskelig å ikke like Welfare Park, men noen egen bar har de ikke lenger. Lee hadde fortalt meg at han mente de ikke ennå har fått lisens, men bak hovedtribunen ligger cricketbanen, og på andre siden av denne var det allerede godt fremmøte i cricketklubbens lokaler, der man også hadde satt ut et enormt partytelt og tydeligvis hadde besøk av et lite tivoli med karuseller og hoppeslott etc for barna. Inne i klubbhuset der fikk jeg bestilt meg dagens første pint som jeg nippet til mens jeg kikket i det nokså tynne programmet. Da jeg etter en stund returnerte, bidro jeg til klubbkassa med å også kjøpe et program til og sikre meg en pin til min samling, og snart så jeg også kjente fjes ankomme i form av Katie og Lee samt Katies datter Jade, som betalte seg inn i det øvre hjørnet, der man nå også hadde åpnet portene.

Før den tid hadde jeg også fått vekslet noen ord med en av de som skulle spille; nemlig Spennymoor-manager Jason Ainsley, som også hadde med seg sin assistent Tommy Miller på Hartlepool-laget. Med referanse til en artikkel i Non-League Paper spurte jeg avslutningsvis om han fortsatt var «i unåde» hos kona – eller in the doghouse, som var ordene han brukte. «Always in the doghouse, mate», var det lattermilde svaret hans før han gikk i garderoben. Det var tydelig at Horden-folket hadde kjent sin besøkelsestid, for det strømmet til med folk, og Lee uttrykte med et smil hvordan det var ganske typisk Horden at mange besøkende også hadde med seg meget voksne forsyninger med medbragt drikke, samtidig som det virket som om flere av de allerede hadde vært i gang i noen timer. Men det var da tross alt Bank Holiday weekend..

Den nye Horden-klubben har altså startet opp i Durham Alliance Combination, og Lee måtte innrømme at det med respekt å melde er en temmelig svak liga. Jeg hadde spurt en av klubbrepresentantene om dette tidligere, og han fortalte at de ganske riktig fikk tilbud om en plass i Wearside League, men at det ble stilt økonomiske garantier som gjorde at de ikke ville ta sjansen på å måtte trekke seg halvveis i sesongen og derfor valgte å starte forsiktig i dens feederliga. Der hadde de på dette tidspunktet vunnet alle sine tre kamper med henholdsvis 18-1 borte mot Hylton Sports Club, 15-2 hjemme mot reservene til Jarrow FC, og senest 3-0 borte mot Hall Farm Glasshus. De regner da også med å være å finne i Wearside League neste sesong, og intet hadde vært bedre enn det.

Et ytterligere og eventuelt fremtidig avansement til Northern League vil kanskje vanskeliggjøres av at flomlysmastene er fjernet siden jeg i oktober 2015 tok en kikk innom her på vei til kamp hos Easington Colliery, men det er det kanskje en nabokjerring som er glad for, for Lee kunne fortelle en vittig anekdote om et fruentimmer som under en kamp marsjerte opp og krevde at lysene ble slått av da de sjenerte hennes barn som skulle sove. Hadde hun ikke merket at det lå et idrettsanlegg rett ved siden av da hun flyttet inn?? Lee viste meg ellers et punkt bak det øvre målet der groundhoppere ynder å ta bilder mot den andre kortsiden og en bakgrunn hvor man nedover en gate av gamle arbeiderboliger ser ut til Nordsjøen og eventuelle skip der ute. Og med det var det klart for avspark.

Heldigvis hadde man klart å finne erstatninger for linjemennene som hadde måttet trekke seg på kort varsel, men også blant Hartlepool United ‘Legends’ var det et par som hadde måttet melde forfall, og vi merket oss tidlig at keeper Ian Naisbett åpenbart var en av disse. Man hadde fylt opp ‘bortelaget’ med et par lokale spillere som hver ga en donasjon til klubben, og en av disse var en ung kar vi senere fikk identifisert som Josh Lincoln. Vi mistenkte at han kanskje var en Horden-spiller som for anledningen dro på seg motstander-trøya, mens Connor i ettertid kunne fortelle meg at han forrige sesong var i Easington Colliery og fikk noen kamper der. Uansett var det han som i det niende minutt åpnet scoringsballet og sørget for 0-1. Horden-spillerne hadde spilt ligakamp dagen før, og Lee kommenterte at mange av de også spiller Sunday League-fotball, slik at mange av de med stor sannsynlighet spilte sin andre kamp for dagen og tredje kamp på et snaut døgn.

Legends hadde også to mål annullert før man tok pause på 0-1 foran det som ble anslått å være 200-300 tilskuere. Vi tippet at det nok var noe nærmere 300 enn 200, og i tillegg var det minst like mange borte ved cricketklubben, selv om det kanskje ikke kom fotballklubben til gode(?). Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det var her da rundt 8 000 presset seg inn i en FA Cup kamp mot Blyth Spartans i 1957. Kampprogrammene var nummerert, og i pausen foretok man også en loddtrekning der jeg faktisk vant premier på begge mine programmer. Både vinflasken og boksen med sjokolade ble donert tilbake til klubben slik at de kan bruke de som premier ved neste anledning, men det var uansett godt med litt vinnerlykke.

Josh Lincoln doblet ledelsen med sitt andre mål et snaut kvarter ut i andre omgang, før vertene reduserte til 1-2 ved en spiller Lee identifiserte som Peter Crawford. Vi har dog hatt visse utfordringer med noen av målscorerne, og siden det var en del klabb og babb inne i feltet, var dette kanskje målet som en av Horden-representantene noterte som et selvmål for Micky Barron (nå i Shildons trenerapparat etter å ha spilt over 300 kamper for Hartlepool United)? Uansett gjenopprettet gamlingene sin tomålsledelse like etter da Spenny-manager Jason Ainsley sendte i vei et skudd fra like utenfor 16-meteren som snek seg inn i mål. Og i det 69. minutt noterte Josh Lincoln seg for et hattrick da han økte til 1-4 – noe som fikk Lee til å hevde at Hartlepool United ‘Legends’ kanskje burde stille lag i Durham Alliance Combination.

To kjappe mål fra hjemmelagets Philly Quinn sørget for 3-4, men legendenes nummer 10 (som vi aldri klarte å identifisere) økte igjen ledelsen med et par minutter igjen, før vertene rakk å redusere til 4-5 i det siste ordinære minutt. Horden-keeper Shay Adamson ble kreditert et av målene, og det må ha vært dette siste, for han må da ha fått prøve seg som utespiller siden det åpenbart var en annen keeper i deres mål i andre omgang. Lee kunne fornøyd minne om sitt forhåndstips om at det typisk nok for slike kamper vil bli «en ettmålsseier med noe sånt som ni mål totalt», men vi får tro at vinneren uansett først og fremst var Horden CW, som forhåpentligvis fikk inn noen grunker i klubbkassa denne dagen. Siden jeg ble tilbudt skyss til Peterlee bussterminal (hvor det går langt flere busser fra), forlot vi snart Welfare Park, og jeg kunne snart igjen takk Katie og Lee for skyss da vi tok farvel der.

Det var tid for en pint på Eden Bar før jeg busset tilbake til Durham og toget derfra ned til Darlington. Der var jeg snart å finne ved Hungry Horse-puben The Woolen Mill, der en curry ble min middag før jeg tuslet lenger inn i sentrum for å sjekke ut livet. Det var da også virkelig liv ute i Darlington denne kvelden, og etter en pitstop ved The Golden Cock fant jeg ut at The Boot & Shoe var så stappfull at jeg i stedet trakk meg raskt ut og slo meg ned på The Pennyweight, rett over veien. Der slapp jeg i hvert fall å stå som sild i tønne, og kunne i stedet kose meg med en pint mens jeg kikket ut av vinduet på de lettkledde jentene som var ute på livet. Det var vill vest på og rundt Tubwell Row, og da jeg gikk for å trekke meg tilbake var igjen ambulansen til stede ved The Boot & Shoe for å hente med seg en døddrukken jente samtidig som lovens lange arm hadde sitt fulle hyre med å håndtere noen kamphaner. Da var det like greit å trekke seg tilbake til The Dalesman og la den sjarmerende vertinnen Sarah skjenke meg en pint eller to før jeg tok kvelden. 

English ground # 436:
Horden Community Welfare v Hartlepool United ‘Legeds’ 4-5 (0-1)
Charity match
Welfare Park, 27 August 2017
0-1 Josh Lincoln (9)
0-2 Josh Lincoln (59)
1-2 Peter Crawford (60)
1-3 Jason Ainsley (63)
1-4 Josh Lincoln (69)
2-4 Philly Quinn (78)
3-4 Philly Quinn (81)
3-5 Nr 10 (87)
4-5 Shay Adamson (90)
Att: 250+ (est)
Admission: £2
Programme: £1
Pin badge: £2

Next game: 28.08.2017: Shildon v West Auckland Town
Previous game: 26.08.2017: Salts v Wakefield City

More pics

Lørdag 26.08.2017: Salts v Wakefield City

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det hadde egentlig kun vært en svipptur ned til London-traktene i forbindelse med fredagskampen, og jeg må innrømme at jeg gledet meg til å vende snuta nordover igjen etter frokost ved Premier Inn-hotellet i Woolwich, der jeg sørget for å få valuta for de £8,99. Da siste bit med både pølser, black pudding, egg og alt annet jeg bestilte på tallerkenen hadde blitt satt til livs, var det på tide å sjekke ut og dra med seg pikkpakket bort til Woolwich Arsenal-stasjonen(e). Der tok jeg plass på første DLR-tog mot Bank, hvorfra turen gikk videre med tubens Northern Line til Kings Cross, hvor jeg kunne sette meg på 09.05-toget til Leeds. Denne dagen skulle jeg besøke en nokså spesiell destinasjon som jeg hadde sett frem til, og etter et togbytte i Leeds, tok jeg meg videre med 11.56-toget som brukte et snaut kvarter til Saltaire, der jeg skulle se dagens kamp.

Saltaire er virkelig en interessant plass, og ble i 1851 grunnlagt av industrieieren og filantropen Sir Titus Salt som en såkalt model village – eller mønsterlandsby, som det ser ut til å hete på norsk. Etter å ha startet som partner i sin fars spinneri, slo han seg opp i Bradfords ullindustri, og hans stadig voksende foretak var i ferd med å vokse ut av sine lokaler. Med fem separate spinnerier i byen hadde industriherren vært tidlig ute med å bekymre seg for saker som både miljø, forurensning og arbeidernes velferd. Han kjøpte land i utkanten av Shipley og flyttet rett og slett hele sin virksomhet dit opp ved å bygge det enorme spinneriet Salts Mill, som på den tiden var verdens største industribygg. Nå kunne han operere rett ved jernbanen, og forbi renner både elven Aire og Leeds and Liverpool Canal, så dette var en gunstig beliggenhet.

I en tid hvor industriherrene neppe hadde altfor mye fokus på arbeidernes kår, var altså Sir Titus Salt opptatt av dette, og rundt det nye enorme spinneriet bygget han opp en landsby med flotte steinhus, vaskehus med rennende vann, badehus, sykehus, og diverse andre institusjoner og fasiliteter for utdannelse og rekreasjon. Landsbyens navn ble en kombinasjon av hans etternavn og navnet til elven Aire, og selv om denne interessante forretningsmannen døde i 1876, ligger han fortsatt i et mausoleum i den flotte kirken han selv sto bak byggingen av her. Og selv om produksjonen ved hans store spinneri stoppet for godt i 1986, lever hans navn også videre nær sagt hvor enn man beveger seg i hans hjertebarn av en landsby. Han skulle bare visst at den i 2001 ble innlemmet på UNSECOs verdensarvliste!

De fleste har sannsynligvis for lengst klart å resonnere seg frem til at Saltaire ligger i grevskapet West Yorkshire, der den i dag gjerne anses som en del av den langt større naboen Shipley, som igjen er en nordlig drabant til storbyen Bradford. Under planleggingen av turen måtte jeg vente lenge på at West Riding County Amateur League skulle offentliggjøre sine terminlister, og da de til slutt ble tilgjengelige, kastet jeg meg over kampene til ikke minst Littletown og Salts. Det var sistnevnte jeg denne dagen skulle besøke, men først hadde jeg satt av et par timer til å kikke meg rundt i idylliske og godt bevarte Saltaire. Dessverre måtte jeg slepe med meg bagasjen fra stasjonen og forbi alle de individuelt vernede husene, men etter vanlig og møysommelig forhåndsarbeid og planlegging hadde jeg selvsagt allerede blinket meg ut et passende sted for en rast.

Et helt naturlig stoppested var den meget gode puben Fanny’s Ale & Cider House, som hadde et viktoriansk preg, og som skjenket meg to gode pints med cider mens jeg oppholdt meg der. Selv om det var aldri så trivelig der, er det visst noe som heter at det ikke gror mose på en rullende stein, så det var vel på tide å komme seg videre. Jeg tuslet nedover mot togstasjonen igjen, men passerte denne og krysset over kanalen, til krysset der innkjørselen til landsbyens sportsarenaer går inn mot venstre gjennom en koselig park. Der ligger den store puben The Boathouse med en fantastisk beliggenhet langs elven Aire, og man gjorde tilsynelatende god butikk med masse turister som både inne og utendørs koste seg med god mat og drikke. Siden jeg fortsatt hadde godt med tid måtte jeg nesten unne meg et glass der.

På vei ut og nedover mot sportsanlegget traff jeg deretter på mine groundhopper-venner Katie og Lee, som hadde tatt turen ned fra nordøst. De hadde allerede vært borte ved anlegget for å parkere og snakke med et par av de allerede fremmøtte klubbrepresentantene, og gikk seg nå en liten tur langs kanalen. Mens de gikk for å kikke seg litt rundt, fortsatte jeg etter en kort samtale mot sportsplassen for å få slengt fra meg bagen. Dette er et kompleks med fasiliteter for en rekke idretter som ble drevet i regi av den gamle hjørnesteinsbedriften, som altså tilbød en rekke aktiviteter til sportslig sportslig rekreasjon for sine arbeidere, og samtlige deler tilsynelatende fortsatt det store klubbhuset. Det kommer man til etter å ha passert tennisbanene og banene for lawn bowls, og bortenfor klubbhuset igjen ligger cricketbanen og to fotballbaner. Alt dette ligger svært idyllisk til på en tynn tarm der de har kanalen som nærmeste nabo på sørsiden og elven Aire som nærmeste nabo i nord.

I det flotte klubbhuset fikk jeg sette fra meg pikkpakket i et hjørne, og ble snart servert en forfriskende pint før jeg over for å ta en nærmere kikk på selve fotballbanen. Der hadde tydeligvis mine venner fra nordøst varslet om min ankomst, og jeg påtraff igjen disse idet jeg kom ut av klubbhuset, slik at vi sammen kunne gå over for å få en varm velkomst. Fra matutsalget i veggen på garderobebygget der fikk jeg byttet £1 mot et eksemplar av dagens kampprogram, og ikke bare vil jeg tro at det kun er et fåtall klubber som trykker program i denne ligaen, men det var også et glossy og profesjonelt utseende program på 24 sider. Sir Titus Salt var i sin bransje blant de første som så mulighetene i bruke ull fra alpakka, og dette var noe han bygget sitt imperium på, så det er ikke helt unaturlig at kampprogrammet til klubben som bærer hans navn videre heter nettopp…The Alpaca.

Mye av den tidligste historien til Salts FC har dessverre gått tapt, men selv om dette idrettsanleggets historie som idrettsplass sies å strekke seg tilbake til 1920-årene, oppgir klubben selv at Salts FC skal ha blitt stiftet i tiåret etter – altså i 1930-årene. Klubben har en lang historie i West Riding County Amateur League – som for ordens skyld er en feederliga for Northern Counties East League, og som dermed følgelig har sin toppdivisjon på non-leagues step 7. Fra 1955 spilte de ti sesonger i den tidligere Yorkshire League (hvorav tre sesonger i toppdivisjonen), som i 1982 var en av to ligaer som slo seg sammen for å stifte dagens Northern Counties East League. Det er ikke altfor mye informasjon å finne om klubbens meritter, men de har åpenbart tilbragt det meste av sin historie i det jeg for enkelthets skyld kaller West Riding League. Jeg vet at de i senere år har vært nede i Division One, men etter opprykket derfra i 2012 har de holdt seg i Premier Division.

Fotballdelen av anlegget består av ikke bare én, men to fotballbaner. Det jeg vil anse som «hovedbanen» er den som ligger nærmest cricketbanen, og på langsiden ut mot kanalen har man her altså et garderobebygg, mens det eneste av tribunefasiliteter er å finne på motsatt langside – ut mot elven Aire – der man på den ene banehalvdelen finner en flott ståtribune i mur. Denne har også et overbygg som gir tak over hodet til de som står på betongavsatsene her, og den er malt i klubbens blå og gule farger. Ellers er det ikke engang noe hard standing, så rundt banen ellers står man rett og slett på bar bakke med gresset som underlag. Bak det bortre målet legger den andre banen, og de to ligger med kortsidene mot hverandre og skilles kun av en liten kjerrevei. Den borterste banen har faktisk en egen tribune som er nærmest en kopi av sin ‘kollega’.

Uten at jeg skal være altfor påståelig, ser det – etter å ha studert noen oversiktsbilder – for meg ut som om det tidligere var to baner som lå på 90 grader i forhold til hverandre, og der begge tribunene var å finne på langsiden av hovedbanen, men det har tilsynelatende blitt anlagt nye baner der den ene også har blitt snudd 90 grader og med det som resultatet at de nå har hver sin tribune. Kanskje er det greit at de har to fotballbaner, for Salts stiller ikke bare også et reservelag i Division One; de har i tillegg både et tredje- og fjerdelag som begge opererer i Carven & District League, og sannelig også to Sunday League-lag. Så her er det nok masse aktivitet! Jeg nevnte hvordan klubben trykker et flott program til sine kamper, og det ser faktisk også ut som om de til og med gjør dette for noen av kampene til reservelagene. Og ikke nok med det, for klubbens programmer gjøres som regel også tilgjengelig på nettet.

Salts’ hjemmebane er også kjent for å ha tjent som hjemmebane for den fiktive klubben Barnstoneworth United i en episode av TV-serien Ripping Yarns. Den hadde Monthy Python-gutta Terry Jones og Michael Palin på rollelisten, og ble sendt på BBC2 på siste halvdel av 1970-årene. I denne nevnte episoden kommer supporteren Gordon (spilt av Palin) hjem etter nok et sviende nederlag og lar sitt raseri gå ut over møbler og annet inventar. «8-1! Eight bloody one!», klager han i en kjent replikk etter å ha sett sine helter bli ydmyket av Brighouse, og dette var selvsagt grunnen til at Lee hadde ønsket seg nettopp 8-1 som resultat denne dagen. Det blir bestemt at Barnstoneworth United skal legges ned og stadionet selges til en skraphandler, og det er da Gordon tar affære, men de som skulle ønske å se denne episoden i sin helhet kan heller ta en kikk her. Uansett var dette altså Salts’ lille øyeblikk i rampelyset.

Det skal godt gjøres å ikke trives på besøk hos Salts, og i likhet med mine venner Katie og Lee likte jeg meg umiddelbart her. Etter at tre noe brydde groundhoppere hadde blitt fotografert for bruk i et kommende program, overhørte vi en interessant samtale utenfor garderobebygget. Dagens gjester var Wakefield City, som var nyopprykket fra Division One, og som for ordens skyld ikke har noe å gjøre med den ikke lenger eksisterende Wakefield-klubben som flyttet fra Emley og for noen år siden spilte i NPL. Det er også lite som tyder på noen forbindelse med Wakefield City-klubben som i 1921 var med å stifte den andre utgaven av Yorkshire League (som senere altså ble til NCEL) og som spilte der i 1920-årene. Uansett, etter to strake avlysninger hadde Wakefield City ikke spilt siden hjemmetapet i sesongstarten, og nå fant vi ut at det var nære på at det ikke hadde blitt kamp denne dagen heller.

Wakefield City-manageren kunne nemlig fortelle oss at han den morgenen hadde fått en mystisk tekstmelding om at kampen var avlyst pga overvann på banen. Det virket ikke som om det hadde regnet her i traktene, så kanskje skjønte han etter hvert at det var ugler i mosen, og fant omsider ut at informasjonen slett ikke stemte. Salts-folket benektet enhver kjennskap til denne tekstmeldingen, men for bortelaget hadde allerede noen av spillerne dratt på jobb eller til og med reist bort for helgen etter å ha fått melding om avlysning, og da kontrabeskjeden kom var det for sent for mange av de, slik at Wakefield City nå stilte uten flere av sine faste spillere. Heldigvis hadde de i hvert fall klart å stille lag, og skulle nå spille sin andre ligakamp for sesongen. Mens de hadde tapt sin eneste kamp, hadde Salts også tapt åpningskampen men sto nå med 2-1-1 etter fire kamper.

Jeg fikk huket tak i dommeren, og etter at han velvillig hadde bidratt med lagoppstillingene, var vi klare for avspark. En av lederne til hjemmelaget fortalte oss at de hittil i sesongen har slitt med å komme i gang fra start i sine kamper, slik at de gjerne har måttet komme bakfra etter å ha våknet til live først langt ute i kampen. Etter at de skapte et antall gode muligheter i de første fem minuttene, så det ut som om de denne gang var friske fra første fløytestøt, men så falt de hen til det vår samtalepartner kalte gamle synder. Det ble ikke bedre av at deres kaptein Joe Pleasance hadde forsøkt å spille med en lyskestrekk, og selv om det kun ble avslørt da han tvunget til å løpe, var det tilfellet nettopp da Wakefield City plutselig slo til og et innlegg ble headet flott i mål av Robert Bloomfield. Hjemmelaget fikk byttet ut Pleasance, men det sto 0-1 i det 25. minutt.

Wakefield City la seg enda mer bakpå og forsvarte sin ledelse med nebb og klør, og mens Salts fortsatt å presse på, rev representanter for hjemmelaget seg i håret over det de så. Dette til tross for at deres gutter var det beste laget, men det hjelper som kjent lite når man ikke klarer å omsette de sjansene man får. Dermed sto det overraskende 0-1 til pause foran det vi talte oss frem til å være 47 tilskuere, og ingen virket mer overrasket over den enn en av bortelagets representanter som vi snakket med i pausen. Vi gadd ikke å gå helt bort til klubbhuset i pausen, og ble i stedet stående ved banen for å snakke med noen av de fremmøtte. Lee kommenterte at Salts nok allerede burde vært ute av syne halvveis, men det hadde ikke gitt uttelling i målprotokollen, og en av hjemmelagets ledere mente at det nå etter all sannsynlighet ble kjørt flere hårfønere på en gang i Salts-garderoben.

Om så var tilfelle, er det vanskelig å si om det i seg selv hadde noen innvirkning, men Salts fortsatte å presse på mens gjestene hadde parkert den berømte bussen og gjorde det vanskelig å bryte gjennom for et hjemmelag som ble tvunget til å spille mye på tvers. Det hjalp da klubbveteran Luke Lavery kom innpå og fra sin posisjon mellom forsvars- og midtbanerekka kunne distribuere pasninger som tvang Wakefield-forsvaret til å forflytte seg raskere. Timen var passert med et drøyt minutt da Salts omsider fikk utligningen som en god stund hadde ligget i kortene. Tom Boldy fikk ballen ute på høyrekanten og med en delikat ball bak forsvarslinja fant han Jonny Cunnington som kunne sette inn 1-1. Wakefield City kjempet på for å forsvare det ene poenget de nå hadde, men de begynte snart å se slitne ut.

Derfor var det vel egentlig kun et tidsspørsmål før Salts snudde kampen, og etter å ha hatt flere muligheter skjedde det omsider da Cunnington i det 78. minutt scoret sitt andre og besørget 2-1 etter fint forarbeid av Brandon Hammond og innbytter Richard Magson. Etter å ha ledet så lenge, kollapset Wakefield City fullstendig på tampen, og det var kanskje ikke så rart situasjonen tatt i betraktning, der de etter hvert også hadde måttet sette innpå en eller to tilårskomne herrer. Fra det 85. minutt scoret hjemmelaget fire mål på fire minutter! Sam Waterhouse nettet først to ganger etter å ha skåret inn fra venstre, og innbytter Richard Magson fulgte opp med to raske mål etter å ha utnyttet slapt forsvarsspill der Wakefield-forsvaret sto med hoftefeste og allerede hadde kapitulert. Dermed endte det med 6-1, og selv om bortelaget med sin innsats ikke hadde fortjent en slik smell, var det ingen tvil om at Salts-seieren var meget fortjent.

Lee fikk altså ikke sin 8-1, men vi ble uansett værende igjen for å etter hvert unne oss et glass borte i klubbhuset, der det ble ytterligere samtale med hjemmefolket. Jeg hadde som nevnt slept med meg bagasjen på kamp, og grunnen til det var at jeg hadde booket overnatting oppe i Darlington for å posisjonere meg i nordøst i forkant av kamp i Horden dagen etter. Katie og Lee skulle jo forbi Darlington på sin vei hjem, og tilbød meg nå skyss. Det takket jeg selvsagt ja takk til, og snart brøt vi opp og satt av gårde med nordøstlig kurs, selv om Lee uten hell forsøkte å overtale sjåfør Katie til å få ta en pitstop ved Fanny’s Ale & Cider House før avreise fra Saltaire. I stedet fikk han viljen sin da vi gjorde en stopp på veien, da vi et sted mellom Otley og Harrogate stoppet innom puben The Hunters Arms. Gudene vet hvor alle kundene kom fra, for den lå virkelig ute på bondelandet – halvannen kilometer eller to nord for den lille landsbyen Pool in Wharfedale.

Etter at Katie hadde klart å rive løs Lee fra flipperspillene og Space Invaders, kunne vi fortsette vår ferd, og da jeg omsider ble sluppet av utenfor The Dalesman i Darlington og kunne takke for skyss, visste jeg allerede at jeg ville se de to igjen dagen etter. Jeg hadde booket overnatting for tre netter ved The Dalesman, og etter å ha betalt de £75 fikk jeg raskt sjekket inn før jeg igjen var på farten. Jeg hadde nemlig avtalt å møte en Darlington-kompis, og Stephen fortalte at han var ved sin lokale Rolling Mills social club nord i byen, så jeg tok en taxi dit opp. Det endte med å bli en nokså sen kveld, og det var først i halv to-tiden at jeg returnerte til The Dalesman med drosjebil. Det hørtes ut som om det fortsatt var lystig lag inne i puben da jeg låste meg inn sidedøren, til tross for at det var lenge etter stengetid og at den fremsto som stengt fra utsiden, men med morgenen etter i tankene gikk jeg rett opp trappa for å finne senga etter en lang, fin og innholdsrik dag. 

English ground # 435:
Salts v Wakefield City 6-1 (0-1)
West Riding County Amateur League Premier Division
Salts Sports Ground, 26 August 2017
0-1 Robert Bloomfield (25)
1-1 Jonny Cunnington (62)
2-1 Jonny Cunnington (78)
3-1 Sam Waterhouse (85)
4-1 Sam Waterhouse (87)
5-1 Richard Magson (88)
6-1 Richard Magson (89)
Att: 47 (h/c)
Admission: Free
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 27.08.2017: Horden CW v Hartlepool United ‘Legends’
Previous game: 25.08.2017: Aveley v Witham Town

More pics

Fredag 25.08.2017: Aveley v Witham Town

Det var tid for å forlate Newcastle for siste gang på denne turen, og det var i og for seg litt trist, men jeg hadde i det minste flere dager foran meg i nordøst senere på turen. Det var uansett duket for en svipptur ned til London-traktene denne dagen, og igjen valgte jeg faktisk å droppe full english og nøye meg med en mer spartansk frokost handlet inn fra Sainsbury’s-sjappa ved Monument metro-stasjon. Jeg kom meg etter hvert ned til byens togstasjon for å ta plass på 09.30-toget, og mens jeg lot jernhesten frakte meg sørover til metropolen, måtte jeg ta en endelig beslutning på hvilken kamp jeg skulle se denne fredagskvelden. Det var nå sannelig på tide, og jeg veide på nytt de forskjellige alternativene opp mot hverandre, men dette var en dag som voldte meg en god del hodebry etter at planene som tidlig ble spikret likevel snart måtte endres.

Jeg hadde nemlig tidlig blinket meg ut FC Elmstead v Holmesdale i Southern Counties East League, der Holmesdale skulle være bortelag på sin egen hjemmebane i kamp mot sine leietakere. Hotell ble til og med booket med dette i tankene, men så ble kampen plutselig – og uvisst av hvilken grunn – omberammet i det stille, og det var kun ved en tilfeldighet at jeg oppdaget at den plutselig hadde forsvunnet fra terminlistene uten at hverken liga eller noen av klubbene opplyste om dette. Selv en rask Twitter-henvendelse til klubbene for å få bekreftet dette ble ikke besvart, men jeg forsto snart at så var tilfelle og at det bare var å se seg om etter andre planer. Jeg var fristet til å ta turen et helt annet sted i landet, men med en bindende hotellbooking var jeg lite lysten på å anse pengene som tapt, og valgte derfor å bite i det sure eplet og bli i London.

Derfor hadde jeg begynt å kikke på kampen Colliers Wood United v Epsom Ewell i Combined Counties League, og senere så jeg også at Isthmian League-kampen Aveley v Witham Town hadde blitt flyttet til denne fredagen. Det sto til slutt mellom disse to, og jeg valgte til slutt å legge ut en avstemning på Twitter. Da jeg på toget nedover til London sjekket resultatet, valgte jeg rett og slett å følge flertallet som stemte for besøk ved Aveleys nye hjemmebane, og det virket uansett som om det i utgangspunktet ville by på en noe enklere reisevei fra der jeg hadde base ved Woolwich Arsenal. Ved ankomst London og Kings Cross gikk jeg derfor over til St. Pancras for å ta toget ned til Blackfriars, og derfra gikk turen videre med tubens Circle Line til Cannon Street og et siste togstrekke med 13.37-toget derfra til Woolwich Arsenal.

Premier Inn-hotellet der var et av de første som ble booket for denne turen, og jeg hadde betalt £33 for overnatting ved overnattingsstedet jeg snart orienterte meg frem til etter noen minutters gange fra jernbane- og DLR-stasjonene. Jeg fikk sjekket inn og gått gjennom reiseruta før jeg etter hvert gikk for å unne meg dagens første pint ved puben Elephant & Castle ved Woolwich Market. Deretter var det like greit å komme seg av gårde, og med DLR tok jeg meg til Limehouse via et togbytte ved Canning Town, for å så toge østover fra Limehouse til Ockendon. Derfra skulle jeg ha buss nummer 12 den siste biten til Aveley, men den var åpenbart forsinket. Etter 20-25 minutter som føltes som en liten evighet, kom det til slutt en buss, men på Ensignbus sine avganger kan man ikke bruke Oyster Card, så jeg måtte fiske frem £2 i mynter til en billett. Like etter at vi passerte motorveien M25, kunne jeg trykke på knappen for å signalisere at jeg ville av, og jeg takket sjåføren for de 12 minuttene med skyss.

Aveley er en landsby med snaut 8 500 innbyggere, og den ligger i det helt sørvestlige hjørnet av grevskapet Essex. Vi befinner oss her imidlertid rett ved grensen til Greater London, og om man benytter Charing Cross som målepunkt for det sentrale London, ligger Aveley drøyt to og en halv mil østover derfra. Det må innrømmes at det var med nokså blandede følelser at jeg trasket den korte veien fra holdeplassen opp til Aveleys nye hjemmebane Parkside, for Aveleys gamle hjemmebane Mill Field – der jeg etter hvert fikk tre besøk (i 2013, 2014 og 2015) – var et aldeles herlig og klassisk anlegg som figurerte temmelig høyt oppe på min liste over favorittstadioner. Dessverre har nå den fantastiske hovedtribunen og de øvrige fasilitetene blitt jevnet med jorden, og Aveley hadde nå nylig flyttet inn på sin nye hjemmebane.

Det var derfor med en viss skepsis at jeg nå ankom Parkside, der jeg først og fremst fryktet en opplevelse som kun ville være en trist påminnelse om at nok en klubb har forkastet et herlig klassisk stadion til fordel for en moderne men usjarmerende erstatning. Da jeg så fasaden med klubbens navn foran meg, var det i hvert fall en liten positiv overraskelse, men så var det å finne inngangspartiet da. Skiltene pekte i retning forbi hovedbyggets fasade og ned til enden av den langsiden, men inngangspartiene der virket stengt. Kanskje var det automatiske dører, for plutselig åpnet en av de seg slik at jeg kunne betale meg inn med £10, som jeg for øvrig vil påstå er noe stivt på step 4. Ytterligere £2 ble byttet mot et kampprogram som var helt greit, men som nok ikke helt forsvarte prisen.

Klubben ble stiftet i 1927 og spilte i tiden frem til andre verdenskrig i lokale ligaer. Etter krigen tok de i 1949 plass i London League og klatret raskt til dens toppdivisjon som ble vunnet i 1955. To år senere hoppet de over til Delphian League, der de debuterte med en andreplass. I 1963 ble både Delphian League og Corinthian League spist opp av Athenian League, og ble i realiteten til henholdsvis Division Two og Division One i sistnevnte liga. Det vil si at Aveley ble å finne i Athenian League Division Two, men etter opprykk i 1969 og 1971 spilte de seg opp i toppdivisjonen Premier Division. Athenian League ble jo etter hvert offer for en voldsom uttynning av rekkene da Isthmian League utvidet ved å «stjele» klubber herfra i både 1973, 1977 og til slutt 1984 (da Athenian League omsider fikk dødsstøtet), og det var ved den første av disse anledningene at Aveley ble hentet opp i Isthmian League.

Bortsett fra to sesonger i Southern League i perioden 2005-2007, har de siden den gang (altså 1973) befunnet seg i Isthmian League, og da de våren 2009 vant Division One North sikret de seg for første gang opprykk til toppdivisjonen. Debutsesongen i Premier Division endte med tredjeplass, og dermed playoff om opprykk til Conference South, men tredjeplassen ble fulgt opp med semifinale-exit etter 0-1 hjemme mot senere finalevinner Boreham Wood, og i stedet måtte Aveley i 2012 ta turen ned igjen i Division One North, der de fortsatt befinner seg. Aveley befinner seg for øvrig i et området der det ikke bare er vanlig å få West Ham United inn med morsmelken, men også der et utall klubber ligger til dels tett som hagl, så det er voldsom kamp om tilskuernes gunst her, men Aveley håper nå at deres nye Parkside skal bidra med litt drahjelp i så måte.

Mitt første inntrykk av den nye hjemmebanen deres da jeg kikket innenfor var at det i hvert fall var en god del bedre enn jeg personlig hadde fryktet når man etter hvert har sett rekken av grusomt kjedelige nybygg de siste årene. I hvert fall om man ser bort fra det hersens kunstgressdekket som dessverre synes å være obligatorisk i disse dager, men det er en personlig preferanse som andre vil være uenig i, og uansett vil det garantert være bra for klubben, selv om en dinosaur som meg ikke ville følt for å se fotball der hver eneste uke. Til å være et nybygg ble jeg faktisk litt imponert over deler av Parkside, og det er nesten ene og alene takket være det store hovedbygget på den ene langsiden, som huser et flott og romslig klubbhus med alt anlegget har å by på av fasiliteter. I forkant har man en sittetribune med seter i blå plast.

Tribunene er ellers av den prefabrikerte og ikke spesielt spennende sorten, og den største av disse øvrige tribunene er en sittetribune som står midt på motsatt langside. På den ene kortsiden er det ikke bare én, men to små ståtribuner, mens man på motsatt kortside har nøyd seg med én rett bak mål. Bortsett fra dette er det hard standing som gjelder. Nå var det uansett på tide å sjekke ut klubbhusets indre og unne seg en pint mens jeg ventet på avspark. Witham Town var kveldens gjester, men selv om det var tidlig i sesongen, savnet jeg igjen en tabell i programmet som heller ikke nevnte gjestende Witham Towns historie eller spillerstall med et eneste ord. I tillegg til flere spalter der vi ble ønsket velkommen til klubbens «nye fantastiske hjemmebane» kunne man i det minste lese kamprapporter fra klubbens exit i FA Cupen og liga-nederlaget mot Bowers & Pitsea i deres første hjemmekamp ved Parkside.

Ved hjelp av nettet klarte jeg imidlertid raskt å finne en tabell og konstatere at Aveley sto med 1-0-1 etter sine to ligakamper, og fant også ut at Witham Town hadde tapt begge sine, men at de i motsetning til Aveley var videre til første kvalifiseringsrunde i FA Cupen. Mens jeg satt der så jeg groundhopperen Russell Cox ankomme med reisefølge, og jeg slo snart av en prat med mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer. Han slo i likhet med meg fast at selv om Parkside på ingen måte kan måle seg med Mill Field, så var det langt bedre enn også han hadde fryktet. Heller ikke han hadde særlig til overs for det horrible kunstgresset, men det var det ikke noe å gjøre med, så da det nærmet seg avspark og jeg hadde hentet meg en kopp Bovril, var det bare å etter beste evne forsøke å overse det faktumet og nyte kampen så godt som mulig.

Det var ikke så lett med en tam og dørgende kjedelig første omgang som egentlig burde vært forbigått i stillhet. Aveley fikk på sin side en uheldig start da Paul Preston måtte ut med skade, og om man skal tro medias kamprapporter i etterkant, klarte han å sette fast en av knottene i kunstgresset og fikk en vridning i kneet. Jeg nøyer meg med å konstatere at de selv har valgt dette underlaget. Uansett, de 292 tilskuerne så en forestilling totalt blottet for tempo, der det til tider virket som om samtlige utespillerne gjorde sitt beste for å klumpe seg sammen på midtbanen, der nær nær sagt hele første første omgang utspilte seg. Det lille som var av sjanser var det bortelaget Witham Town som hadde, men avslutningene var da ufarlige, og den ene gangen de fikk ballen i mål hadde allerede linjemannen markert for offside. Det var et foreløpig klart høydepunkt da dommeren blåste for pause og jeg kunne hente meg en brus i baren.

Samtidig så jeg også at de solgte kampprogrammet fra historiens siste kamp ved Mill Field, og i et øyeblikks nostalgi betalte jeg £3 for et eksemplar, selv om jeg umiddelbart stilte spørsmålstegn ved min beslutning og hva jeg skulle med dette. De har tydeligvis funnet ut at de skal melke dette for noen pund, men det er vel fortsatt langt igjen til Worcester City som i sin siste sesong ved herlige St. George’s Lane krevde fra £12,95 for spesialproduserte skjerf og også trykket opp egne pins for hver eneste kamp den sesongen (toppfotball-takter med 50/50-skjerf til hver kamp neste..?). Med en ny kopp Bovril var det etter hvert på tide å komme seg ut igjen da spillerne var i ferd med å innta banen, og vi kunne bare håpe på bedre takter, for stort tammere kunne det strengt tatt kanskje ikke bli.

Det var i første rekke Witham Town som sørget for at det hevet seg noe, og for første gang virket det som om noen av aktørene ute på banen fant ut at det faktisk gikk an å bruke kantene. Bortelaget spilte seg frem til flere sjanser, men avslutningene var fortsatt for svake, og det var fortsatt ingen festforestilling vi så. Det var i perioder mest underholdende å beskue den ensomme Witham Town-supporteren der han i ensom majestet bak mål holdt det gående med sanger hele kampen gjennom. Elliot Ronto fikk plutselig to sjanser for Witham Town, og selv om Aveley-keeper Rhys Madden reddet hans første avslutning, ble den andre skrudd i mål til 0-1 i det 78. minutt. Endelig skjedde det noe, og Witham-manager Adam Flint virket også fornøyd på bortebenken.

Aveley reagerte på en positiv måte, og plutselig uten å ha skapt stort hele kampen så langt, begynte de nå å presse gjestene bakover. Det virket imidlertid å være resultatløst da klokka tikket over i tilleggstiden, men her skulle vi få servert en solid dose drama på overtid. I det femte tilleggsminuttet vant Aveley en corner, og Jack West steg til værs og headet inn utligningen til 1-1. Voldsom jubel blant hjemmefolket, med vi var ikke ferdig riktig ennå, for kun et minutts tid senere vant hjemmelaget ballen på gjestenes banehalvdel, og mens Witham-forsvaret rygget, kunne Jordan Watson avansere før han sendte i vei et skudd som suste inn i krysset bak Witham-keeper Lewis Moore. Hjemmefolket jublet vilt mens gjestene fortvilte, og det var ikke tid til stort annet enn å ta avspark før dommeren blåste av til hjemmeseier 2-1. Konklusjonen får være at vi i hvert fall hadde fått se en vanvittig avslutning, og at Aveley har fått et anlegg som ganske sikkert vil være positivt for klubben, uten at jeg på noen måte vil ile tilbake.

Jeg valgte å raskt forlate Parkside for å spasere de 10-15 minuttene til bussholdeplassen ved St. Paul’s Close – og passerte dermed få meter fra stedet der Mill Field inntil nylig sto. Buss 372 var forsinket, og sammen med en gruppe groundhoppere jeg dro kjensel på ble jeg stående og vente…og vente. En av de fant ut at avgangen visstnok hadde blitt kansellert, og det var en halvtime til neste avgang. Dermed var det også senere enn planlagt at vi kunne stige av ved Rainham jernbanestasjon. Med under et kvarter til neste tog mot London forkastet jeg planene om en pint ved The Phoenix, men det skulle jeg kanskje ikke gjort. Da jeg hoppet av toget ved Limehouse stasjon var nemlig puben Railway Tavern allerede stengt for kvelden, og noe mindre overraskende var det samme tilfelle ved puben Elephant & Castle da jeg hadde kommet meg tilbake til Woolwich Arsenal med DLR-toget. Det var bare å ta kvelden…

English ground # 434:
Aveley v Witham Town 2-1 (0-0)
Isthmian League Division One North
Parkside, 25 August 2017
0-1 Elliot Ronto (78)
1-1 Jack West (90+5)
2-1 Jordan Watson (90+7)
Att: 292
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 26.08.2017: Salts v Wakefield City
Previous game: 24.08.2017: Newcastle Benfield v Guisborough Town

More pics

Torsdag 24.08.2017: Newcastle Benfield v Guisborough Town

Igjen våknet jeg i Newcastle med hele dagen til disposisjon før kveldens kamp hos Newcastle Benfield, som kanskje har latt seg inspirere av den suksessen liga-kollega Easington Colliery visstnok har hatt de siste sesongene, siden de selv denne sesongen har valgt å bruke torsdag som kampdag for sine hjemmekamper i midtuken. Uansett satt jeg pris på bidraget til kampprogrammet på en ukedag som ofte viser seg svært kinkig. Jeg valgte denne dagen å droppe varm frokost både ved Premier Inn-hotellet og andre steder som serverer slikt i Newcastle, og i stedet nøyet jeg meg med det som forhåpentligvis var en noe sunnere frokost da jeg kjøpte inn smørbrød fra Sainbury’s-sjappa ved Monument metro-stasjon. Deretter gikk jeg til innkjøp av en dagsbillett for metroen og satt meg på et av togene østover mot kysten.

Destinasjonen var idylliske Tynemouth, der jeg også tidligere har lekt turist – både på egen hånd, og på ferie med min mor og min nevø. Etter den 23 minutter lange turen kunne jeg nå stige av ved den flotte og verneverdige stasjonen i Tynemouth, og det var som vanlig trivelig å spasere herfra langs Front Street ned til Tynemouth Castle & Priory. Her kneiser ruinene av klosteret og festningsverkene på en veldig klippe ut mot Nordsjøen, og på plenen i forkant var en guttegjeng i full gang med en vennskapelig fotballkamp der genserne gjorde nytte som stolper. Jeg tror nok ikke jeg kan regne det som en besøkt ‘bane’, og tviler sterkt på at det var trykket opp noe program i anledningen, men de så ut til å storkose seg i likhet med turistene som på stranda langt der nede slikket sol, tok seg en dukkert eller satt sin tålmodighet på prøve i den svært lange køen for å kjøpe fish & chips hos Riley’s Fish Shack, der skiltene advarte om køer og ventetid på opp mot 45 minutter.

Nedover i bakken på motsatt side av klippen var jeg nesten fristet til å hilse den aldeles voldsomme statuen av Admiral Lord Cuthbert Collingham med å løfte på hatten jeg ikke hadde, men han var uansett opptatt med å skue utover elven Tynes munning fra sin eleverte posisjon på den nordlige bredden. Der snudde jeg imidlertid da det plutselig begynte så smått å dryppe fra oven, og denne gang bega jeg meg derfor ikke ut på den meget lange spaserturen ut til enden av piren og fyrhuset der ute. Jeg vet av erfaring hvor lang tid det tar, og var glad jeg ikke var helt der ute da regnbygen kom. I stedet søkte jeg raskt tilflukt i puben The Turks Head, som også er kjent som The Stuffed Dog. Det er nok noe eiendommelig å stoppe ut en hund, og ikke minst å stille den ut i et monter i veggen på en pub, men det skal være en kjent lokal hund, og de som en gang måtte befinne seg her kan selv lese historien på plaketter ved siden av legemet til Willie, som hunden het. Alternativt kan de lese den her.

Med både Strongbow og pork scratchings satt til livs konstaterte jeg at det også hadde klarnet opp igjen, og jeg gikk over veien for å sjekke ut puben The Salutation. Jeg skulle nok ha holdt meg ved den klassiske puben The Turks Head, for nå fant jeg i stedet noe som minnet mer om en pub-restaurant med assosiasjoner til Wetherspoons, og ikke minst et støyende lokale preget av turistfamilier med unger som løp rundt og ropte og skrek. Det ble et kort besøk for min del, før jeg returnerte til Willie’s langt mindre støyende selskap, men fant snart ut at det var på tide å røre på seg. Jeg gikk derfor tilbake til stasjonen og tok metroen to stasjoner videre til Whitley Bay, hvor Wetherspoons-puben The Fire Station fikk servere meg en Beef Madras. Mett og fornøyd kunne jeg igjen sette kursen vestover tilbake mot Newcastle og så smått begynne å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp.

Jeg steg av igjen ved stasjonen Walkergate, som er nærmeste metro-stasjon for besøkende til Newcastle Benfield. Deres hjemmebane må kunne sies å tilhøre Walkergate, som også er en bydel i det østlige Newcastle. Rundt 10 000 av byens om lag 300 000 innbyggere hører hjemme i denne bydelen, som ligger mellom Walker i sør, Heaton i vest og Wallsend i øst. Rett ved Walkergate metro-stasjon ligger også to puber, og jeg hadde satt av tid til å teste ut både Railway Hotel og Wolsington Hotel. Ved førstnevnte ble jeg ønsket velkommen av en liten gruppe stamkunder som skulte mistenksomt et øyeblikk før de fortsatt sin samtale, samt et skilt over bardisken som var ment å jage bort Sunderland-folk med teksten «Nee mackems!». Både pinten og posen med pork scratching falt i hvert fall i god smak. Det samme var tilfelle ved Wolsington Hotel, der det var enda litt roligere med kun to-tre eldre stamkunder som var innom mens jeg beriket lokalet med min tilstedeværelse.

Det var på tide å drikke opp og komme seg opp til Sam Smith’s Park, og etter drøyt fem minutters gange opp Benfield Road passerte jeg Benfield School, der fotballpersonligheter som Steve Bruce og Lee Clark i sin tid skal ha vært elever. Jeg svingte inn neste vei til høyre og så Sam Smith’s Park foran meg ved siden av komplekset som ligger bak skolen og også inkluderer et par fotballbaner. Det var med en times tid til avspark at jeg betalte meg inn med £6 og kunne kikke innenfor, der programselgerne sto klare med et eksemplar av kveldens program som ble mitt for £1. Det var en kar som husket meg fra deres bortekamp i Penrith forrige sesong, og det ble en kort ordveksling med ham der han ønsket meg velkommen før han pekte meg i retning av klubbhusets bar. I baren der fikk jeg både en pint Woodpecker (£3) og en pin til min samling (£3,50), og kunne deretter sette meg ned for å lese nøyere i programmet.

Klubben har i løpet av sin relativt korte historie hatt en hel rekke navn, men dens røtter kan spores tilbake til 1988 og stiftelsen av Brunswick Village, som tok plass i Northern Alliance Division Two. Etter kun én sesong endret de navn til Heaton Corner House, og da de sesongen etter vant divisjonen, var de klare for opprykk til Division One. Ytterligere et år frem i tid, i 1991, byttet klubben igjen navn – denne gang til Newcastle Benfield Park. Etter andreplass i 1994 rykket de opp i Northern Alliance Premier Division, og de debuterte i ligaens toppdivisjon ved å vinne The Double – både ligatittelen og ligaens ligacup ble altså hanket inn våren 1995. Likevel fikk de ikke rykke opp i Northern League, og de ble værende i Northern Alliance en stund til. I 1999 slo klubben seg sammen med (eller kanskje snarere spiste opp) den lokale rivalen North Shields St. Columbas og tok året etter navnet Newcastle Benfield Saints.

Da Northern Alliance-tittelen igjen ble vunnet i 2003, fikk de omsider rykke opp i Northern League, og da de debuterte med en andreplass i Division Two, betød det et andre strake opprykk og plass i Northern League Division One – toppdivisjonen i verdens nest eldste eksisterende fotballiga. Etter sin første sesong der tok de det fryktelige sponsornavnet Newcastle Benfield (Bay Plastics), men to år senere (i 2007) slo de seg omsider – i hvert fall foreløpig – til ro ved å forkorte til dagens navn; for øvrig etter en sesong der de vant ligaens ligacup. Klubbens største sesong er uten tvil 2008/09-sesongen da Tom Wade ledet de til en ligatittel som ble sikret med et sent vinnermål på det som var tidenes siste kamp på Penriths gamle flotte hjemmebane Southend Road, og i troféskapet den sesongen kunne The Lions også putte en ny ligacup-pokal som ironisk nok også ble vunnet med finaleseier over nettopp Penrith. Klubben forble i Northern League, og tetkamp har de siste årene blitt byttet ut med en tilværelse på nedre halvdel eller som middelhavsfarer.

Kan det være i ferd med å snu? Tja, jeg var av den oppfatning av at de hadde hatt en sterk innledning på sesongen, og selv om det ellers nokså gode programmet manglet en tabell (men en rekke venstrevridde politiske stikk hadde man funnet plass til både her og der), visste jeg at de på sine to bortekamper hadde knust Bishop Auckland 7-3 og deretter holdt West Auckland Town til 2-2, i tillegg til at de hadde vunnet begge sine kamper i FA Cupen – mot West Allotment Celtic og Goole). Når man i ettertid vet hva slags katastrofestart Bishop Auckland hadde på sin ligasesong, sier det kanskje mest om utfordringene man hadde der, men uavgjort borte mot et West som mange ser på som Morpeth Towns kanskje sterkeste tittelutfordrer virket sterkt, og om veteranen Paul Brayson også fortsatte å pøse inn mål, hadde jeg en følelse av Benfield ville kunne gjøre sin beste sesong på flere år. Gjestende Guisborough Town sto med 0-1-2 i ligaen, og kom fra FA Cup-kamp der de hadde blitt slått ut med 1-5 av Shildon.

Sam Smith’s Park har vært klubbens hjemmebane siden 1990, og entres helt nede i hjørnet på den ene kortsiden, der man også finner klubbhuset til venstre når man kommer inn. På begge kortsidene er det såkalt hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på deler av langsidene, men her har man i tillegg visse tribunefasiliteter. Den som ifølge undertegnede var flottest av disse er sittetribunen som står midt på bortre langside. Den har mur-fundament og er kledd i bølgeblikk, byr på fem seterader med blå plastseter, og har én laglederbenk på hver side for seg. Midt på motsatt langside står ytterligere en sittetribune som er nokså lik i størrelse, men som fremstår noe mer moderne og som «mangler» støttepilarene i forkant. Mellom denne og hjørnet nede ved klubbhuset strekker seg dessuten et overbygg som gir (sannsynligvis nokså begrenset, dersom regnet kommer blåsende «riktig» vei) tak over hodet til stående tilskuere som velger å stå på et par betongtrinn litt tilbaketrukket fra banen.

Det overrasket meg ikke å se at hjemmelaget presset på fra starten, og allerede i kampens andre minutt hadde Guisborough store problemer med en corner fra Paul Brayson, og to ganger ble ballen blokkert på streken før en forsvarer fikk beinet den ut av stadionet. Paul Brayson trenger vel ingen introduksjon, og som gammel Reading-fan husker jeg ham også derfra. Om han i en alder av 40 fortsetter å pøse inn mål som han i de foregående sesonger har gjort for Benfield, regnet jeg med at det var han som skulle være deres danger man denne kvelden, men det skulle vise seg å være en annen kar som stjal showet. Mark Doninger – som for ordens skyld også har en fortid i blant annet norske Valdres(!) – ble i sommer signert fra Morpeth Town, og han hadde i likhet med Brayson scoret to mål på sesongens to første ligakamper (John Campbell sto med tre). Allerede i det tiende minutt kunne han plusse på den kontoen.

Hjemmelaget tok nemlig ledelsen da Paul Brayson snappet opp en hårreisende heading tilbake mot egen keeper fra en bortespiller, og han sentret til Mark Doninger som hadde en enkel jobb med å sette inn 1-0. Benfield fortsatte å føre, men til tross for en rekke sjanser klarte de foreløpig ikke å doble ledelsen. Et skudd fra Brayson hadde skummel retning men ble blokkert av en forsvarer. Likeledes endret et susende skudd fra John Campbell retning i en spiller og gikk like utenfor. Og da Brayson avsluttet etter et fint gjennomspill av Doninger, endte ballen opp med å barbere stolpen. Med rett i overkant av fem minutter til pause fikk omsider hjemmelaget sitt andre mål, og det kom etter kaos i Guisborough-feltet, der gjestene hadde problemer å klarere. Alex Nisbet fikk headet ballen videre til Doninger som satt inn sitt og Benfields andre. Dermed 2-0 da dommeren blåste for halv tid.

I pausen ble jeg oppsøkt av en klubbrepresentant som tilsynelatende hadde merket seg min tilstedeværelse og kom for å forsikre seg om at jeg trivdes, og siden jeg allerede hadde kjøpt en pin, forærte han meg et par andre saker – blant annet en penn som ble godt brukt senere på turen, etter at jeg rotet bort min egen. Han sa seg for øvrig fornøyd med det han hadde sett så langt denne kvelden, og med det gikk jeg for å kjøpe meg en cheeseburger og stikke snuta kjapt innom klubbhuset, som for øvrig har en artig Newcastle United-relatert mural – eller veggmaleri, som det vel heter på norsk. Etter en kort ordveksling med et kjent fjes der inne var det på tide å komme seg ut igjen, og som en av 142 betalende tilskuere kunne jeg se andre omgang sparkes i gang uten å vite hva som ventet meg av uventet kamputvikling.

Det begynte imidlertid som ventet, med et Benfield som jaktet ytterligere scoringer, og Doninger var nære på et hattrick da han styrte et innlegg fra John Campbell like utenfor. Han behøvde imidlertid ikke å vente altfor lenge, for da vi nærmet oss timen var det igjen fritt frem da hjemmelaget kom altfor enkelt til innlegg og Doninger kunne styre inn 3-0 fra nokså kloss hold. Manager Mark Convery var tilsynelatende fornøyd, og tok av både John Campbell, Matty Grieve og Michael Riley for å gi de litt hvile før lørdagens kamp. Samtidig hadde Guisborough-manager Gary Forster av samme grunn valgt å starte med både Steven Roberts, Louis Goldsack og Ben Hugill på benken for å sette de innpå. De to førstnevnte kom innpå i pausen mens Hugill kom inn umiddelbart etter det tredje målet, og nærmest ut av det blå reduserte innbytter Steven Roberts nå få minutter senere, slik at det sto 3-1.

Det var nærmest som om noen hadde slått av eller på en bryter, for etter dette endret kampen totalt karakter, og et hjemmelag som tilsynelatende hadde hatt full kontroll, hadde nå åpenbare problemer med å demme opp for et Guisborough Town som plutselig hadde fått blod på tann og stadig stormet i angrep. Spesielt defensivt var ikke hjemmelaget til å kjenne igjen, og i det 78. minutt slapp Steven Roberts til igjen slik at han kunne redusere til 3-2. Nå var det virkelig kamp, og Benfields kollaps var nesten komplett da Roberts kunne fullført sitt hattrick og et vanvittig comeback, men han fikk ikke ordentlig treff, og ballen gikk utenfor stolpen til Benfield-keeper Andrew Grainger. Det er kanskje i slike øyeblikk at man trenger en garvet veteran som kan holde holdet kaldt, og Paul Brayson var arkitekten da hjemmelaget utnyttet rommet gjestene etterlot seg og serverte ballen perfekt til innbytter Steve Bowey som med få minutter igjen satt inn 4-2 og sørget for å berolige tynnslitte Benfield-nerver.

Det som hadde vært en snodig kamp endte da også med 4-2 som sluttresultat, men selv om Benfield lenge var i førersetet, følte jeg også litt med Guisborough som hadde slått sånn tilbake etter vertenes kollaps i andre omgang. Det i seg selv var medvirkende til at jeg kanskje måtte revurdere min følelse av at Benfield kanskje vil kunne forbedre forrige sesongs 10. plass. Det er selvsagt håpløs å gjøre slike betraktninger basert på én enkelt kamp, men i så tilfelle må normalen være mer av typen jeg så den første timen snarere enn den siste halvtimen. Etter en siste pint i baren var det uansett på tide å takke for seg og spasere tilbake til Walkergate metro-stasjon for å komme meg tilbake til Newcastle sentrum og hotellet mitt, der jeg umiddelbart fant senga for siste gang i Newcastle på denne turen.

English ground # 433:
Newcastle Benfield v Guisborough Town 4-2 (2-0)
Northern League Division One
Sam Smith’s Park, 24 August 2017
1-0 Mark Doninger (10)
2-0 Mark Doninger (40)
3-0 Mark Doninger (58)
3-1 Steve Roberts (62)
3-2 Steve Roberts (79)
4-2 Steve Bowey (87)
Att: 142
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50

Next game: 25.08.2017: Aveley v Witham Town
Previous game: 23.08.2017: Prudhoe Town v Windscale

More pics