vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Torsdag 11.01.2018: Winchester City v Southampton

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Irritasjonen over gårsdagens parodiske fadese og Taunton Towns avskyelige oppførsel og totale mangel på respekt boblet fortsatt i meg da jeg etter en full english ved The Last Post forlot Southend for å sette kursen mot Hampshire. Etter å ha krysset London og foretatt et par bytter, ankom jeg Southampton Airport. Et steinkast fra togstasjonen der ligger Premier Inn-hotellet hvor jeg hadde betalt £34 for overnatting og snart fikk sjekket inn. Dette var valgt som en praktisk base grunnet sin nærhet til det dyrere Winchester, der jeg skulle se kamp denne kvelden. Ikke lenge etter var jeg igjen på farten, og tok toget dit opp for å lade opp og tilbringe litt tid i Englands gamle hovedstad før kamp.

Siden det tross alt var en torsdag, var dette naturlig nok en dag der jeg under planleggingen av turen lenge ventet på at det skulle dukke opp noen kamper, uten at jeg hadde altfor store forventninger til akkurat det. Det så lenge ut som om jeg måtte nøye meg med en aldersbestemt kamp, og jeg hadde egentlig halvveis avfunnet meg med at det ville bli en visitt til Tilbury for å se deres U21-lag. Det var inntil jeg kun et par dager før avreise plutselig ble oppmerksom på at Winchester City var satt opp med hjemmekamp mot Southampton i Southampton Senior Cup. Det førte til umiddelbare endringer i planene, som snart ble spikret. Med Taunton Towns hån mot Southern League, supportere og motstanderklubber dagen før friskt i minne var det greit å ta en ekstra sjekk for å forsikre seg om at ikke Southampton hadde valgt å gjøre noe tilsvarende.

Det var tydelig at det denne dagen ville bli kamp, og dermed var det bare å toge den korte veien opp til Winchester. Dette er virkelig en by med masse historie, og den ligger drøyt to mil nord-nordøst for Southampton og snaut ti mil sørvest for London. Selve Winchester by har i dag drøyt 45 000 innbyggere, og er kanskje mest kjent for sin katedral fra 1100-tallet, som er en av Europas største. I denne kan man se kong Arthurs runde bord – eller i hvert fall en kopi av dette. I byen har man også Winchester College fra 1382, som skal være Storbritannias eldste skoleinstitusjon som fortsatt holder hus i sine originale bygninger.

Man vet at det har vært bosetninger her allerede i jernalderen, og under romertiden var Winchester under den tidens navn Venta Belgarum en svært viktig by. Som jeg såvidt var inne på var Winchester senere også hovedstaden i kongedømmet Wessex, og deretter i det samlede England. Byens betydning som maktsentrum og kulturelt sentrum ble stadig bekreftet ved at kongelige kroninger, fødsler, begravelser og bryllup fant sted i Winchester, men utover 1100- og 1200-tallet ble maktsentrumet gradvis flyttet til det som ble den nye hovedstaden i London. Winchester var i middelalderen et viktig sentrum for ullhandelen, og senere et viktig sted for pilegrimer som benyttet den gamle pilegrimsleden derfra til Canterbury.

Til tross for at jeg de siste årene har passert Winchester en rekke ganger med toget, har jeg vel ikke vært i byen siden en ferie fra tiden da jeg gikk på barneskolen, og det husker jeg svært lite av. Etter å ha spasert fra togstasjonen og inn i sentrum, kunne jeg imidlertid slå fast at det er et trivelig bysentrum. Etter en kikk på katedralen, slo jeg meg ned med en pint på The Old Vine, før turen gikk videre til Royal Oak, som er en av flere puber som påberoper seg å være Englands eldste pub. Mon tro hva Ye Olde Trip to Jerusalem i Nottingham har å si til dette.. Uansett var det en koselig pub, men snart ble det i stedet et kjapt måltid og en j2o ved Wetherspoons-puben The Old Gaolhouse. Deretter fikk jeg stukket innom både The Hyde Tavern og The King Alfred på vei opp til kveldens kamparena The City Ground, der jeg betalte meg inn med £5.

Winchester City ble i 1891 stiftet under navnet Winchester Swallows FC, og tok dagens navn i 1907. De spilte en årrekke i den tidligere Hampshire League, men i 1971 prøvde de seg i Southern League, der de debuterte med en 12. plass i Division One South. Etter to sesonger var de i problemer og måtte returnere til Hampshire League, der de neste sesongene ble tilbragt i de lavere divisjoner av den ligaen. Det var først i 2003 at de vant Hampshire League Premier Division og kunne rykke opp i Wessex League. 2003/04-sesongen ble en stor opplevelse, for ikke bare vant de både Wessex League og dens ligacup, men med finaleseier 2-0 over AFC Sudbury sikret de seg til slutt også det gjeve FA Vase-troféet.

Grunnet stadionkravene fikk klubben ikke rykke opp i Southern League, men da Wessex League-tittelen igjen ble vunnet våren 2006 fikk de ta turen opp i Southern League Division One South & West. Tre år senere sørget en poengstraff for at klubben endte på nedrykksplass og måtte returnere til Wessex League, og da de igjen tok seg opp med en ny Wessex League-tittel i 2012, ble det umiddelbart nedrykk da de sesongen etter endte på sisteplass. Andreplassen i Wessex League i 2015 var nok til at de atter en gang fikk rykke opp i Southern League, der de fortsatt befinner seg i det som nå heter Southern League Division One West. Denne kvelden skulle det imidlertid dreie seg om Southampton Senior Cup, der selveste Southampton denne sesongen var med for å markere turneringens 100-årsjubileum.

Dessverre var det ikke noe program trykket opp til denne kampen, for Southern League har jo sammen med Isthmian League dessverre gått bort fra sitt krav om kampprogram på step 3/4, så lenge klubben produserer en online-versjon som kan lastes ned på nett, og Winchester City er blant klubbene som har valgt å benytte seg av dette. La oss dvele ørlite ved akkurat dette, for det var bakgrunnen for en diskusjon jeg hadde med flere denne kvelden og de kommende dagene. Når man vet at det selv i den norske Eliteserien sjelden eller aldri ser snurten av noe som minner om et kampprogram, skal man som nordmann kanskje være forsiktig med å kritisere, men jeg mener at det på dette nivået faktisk bør forventes at man byr på et skikkelig program. Mens det er lite som slår det å kunne fordype seg i et skikkelig program over en pint i klubbhuset før kamp, spør jeg meg hvem som gidder å sitte der og laste ned et online-program på telefonen sin.

Jeg har ikke noe problem med manglende program på lavere nivåer som step 7 etc, men forventer som sagt program så høyt opp i pyramiden, og det er grunnen til at jeg valgte å kjøre en aldri så liten boikott med å spise før kamp og foreta mesteparten av oppladningen i puber på vei til stadion, begrense pengebruken ved The City Ground og ikke kjøpe lodd i diverse lotterier de hadde. Flere groundhoppere jeg kjenner hadde da også valgt å holde seg borte grunnet nettopp dette, mens noen av klubbens ledere og supportere mente dette var egoistisk. Og jeg som i alle år har trodd at klubbene er i et marked der «kundene» er i sin fulle rett til å velge bort tilbud og varer man føler ikke lenger lever opp til deres forventninger!?

Noen hevdet at klubben tapte £50 per kamp på å trykke program, mens en annen påsto det var £2000 per sesong. Jeg vil påstå at dersom man havner i økonomiske problemer grunnet trykking av programmer, så betaler man kanskje sine spillere for mye. Til sammenligning kan det nevnes at jeg dagen etter var på besøk hos Newton Abbot Spurs tre nivåer lenger ned i pyramiden, og der var et 36-siders program til og med inkludert i inngangen. I tillegg kunne min groundhopper-kollega Paul Ferguson fortelle om klubber i den walisiske Gwent County League som ikke engang tar inngangspenger, men som produserer flotte programmer, så om ikke Winchester City og andre step 3/4-klubber ikke har økonomisk kapasitet til å lage et enkelt program, så er det noe fundamentalt feil et eller annet sted. Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til, og kanskje kunne de til og med fått en sponsor til å betale for programmene, slik flere klubber har gjort.

Uansett var jeg en rask tur innom klubbhuset, der jeg unnet meg kveldens eneste pint under min tid ved The City Ground, som har blitt oppgradert i løpet av de senere årene. På bortre langside står et overbygg som gir tak over hodet for anslagsvis rundt 200 tilskuere, og på denne langsiden har man også laglederbenkene. De øvrige tribunene er anonyme tribuner av den moderne, prefabrikerte sorten, og en av disse er en større sittetribune-variant på den andre langsiden, mens man på den ene kortsiden har en langt mindre versjon som byr på ståplasser til et mindre antall personer. Klubbhuset ved The City Ground ligger også på kortsiden bak det ene målet, og det var der jeg nå fikk tak i et stensil med lagoppstillingene før jeg gikk ut for å ta oppstilling klar for avspark.

Nå skal det sies at det ikke på noen måte var førstelaget til Southampton som kom på besøk denne kvelden, men snarere deres U23-lag, og det var da også et meget ungdommelig og reservepreget Winchester-lag som nå skulle forsvare klubbens farger. Hjemmelaget hadde slått ut AFC Stoneham og Nursling i tidligere runder, og nå var det klart for kvartfinale, men det ble tidlig klart at det ville bli en tøff kveld for hjemmelagets unggutter. Olufela Olomola – som har spilt nokså fast og scoret sju mål for Yeovil Town tidligere i sesongen – var nære på å sende gjestene i en tidlig ledelse, men The Saints trengte ikke å vente lenge før Nathan Tella sørget for 0-1 med et skudd som etter et kvarters tid snek seg inn nede i det ene hjørnet.

Olomola traff deretter tverrliggeren, og Winchester-forsvaret – som ble ledet av kaptein Kieran Winman – måtte flere ganger i aksjon for å hindre ytterligere baklengs. Det nærmeste de selv kom var et par halvsjanser for Josh McCormick som Saints-keeper Kingsley Latham ryddet greit opp i. Siph Mdalose skjøt like utenfor Winchester-målet helt på tampen av omgangen, før Tom O’Connor tvang hjemmekeeper Josh Toombs til å gjøre en god redning. Winchester City gjorde i det hele tatt en god innsats ved å holde 0-1 helt til dommeren blåste for pause og de to lagene gikk i garderoben etter halvspilt kamp.

Gjestene satt innpå Tyreke Johnson som med sin fart skapte masse hodebry for vertene, og han hadde et mål annullert før han deretter la opp til Callum Slattery som avsluttet over. Tjue minutters tid ut i omgangen var imidlertid kampen tilsynelatende avgjort etter to raske mål, og det var nettopp Tyreke Johnson som i det 64. minutt dukket opp på bakerste stolpe og omsatte innlegget til Mdalose i scoring. Kun et minutts tid senere sto det 0-3 da Mdalose selv stjal ballen og satt den i mål etter at en hjemme-forsvarer hadde sklidd inne i feltet. Det var nå bare snakk om å begrense nederlaget, og Southampton kunne økt ytterligere da Olomola nok en gang traff tverrliggeren, men hjemmelaget kjempet i hvert fall til siste slutt, og får satse på at de har dratt nyttig erfaring av kampen som også endte 0-3 foran 353 tilskuere.

Jeg forlot snart The City Ground og valgte i stedet å ta min post match pint ved puben The Albion, like ved togstasjonen. Tanken var at det var like greit da det ikke er særlig med puber rundt Southampton Airport, men da jeg omsider kom meg tilbake dit med et av togene, ble det likevel en tur innom hotellbaren. Der fikk jeg sett over planene for noen av de kommende dagene, og ikke minst helgen som jeg fortsatt bekymret meg for etter å ha sett lite lystige værmeldinger. Det hadde i hvert fall vært en bedre dag enn dagen før, uten noen Taunton Town til å stikke kjepper i hjulene. Det var etter hvert bare å ta seg en siste røyk og trekke seg tilbake til hotellrommet for å finne senga. 

English ground # 454:
Winchester City v Southampton 0-3 (0-1)
Southampton Senior Cup, Quarter Final
The City Ground, 11 January 2018
0-1 Nathan Tella (16)
0-2 Tyreke Johnson (64)
0-3 Siph Mdalose (65)
Att: 353
Admission: £5
Programme: Online version only
Pin badge: £3

Next game: 12.01.2018: Newton Abbot Spurs v Bovey Tracey
Previous game: 09.01.2018: Heybridge Swifts v AFC Hornchurch

More pics

Onsdag 10.01.2018: Frustrasjon og ergrelse i Somerset

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frome og Frome Town har lenge vært en destinasjon jeg har ønsket meg til, og denne dagen skulle jeg endelig få besøke Badgers Hill. En av utfordringene her har ofte vært overnatting og hotellprisene i Somerset-byen, men denne gang hadde Premier Inn-hotellet i Frome lokket med kun £29 for overnatting, og planen var lagt. Fra Seven Kings i øst-London gikk turen gjennom London til Paddington, og derfra via et togbytte i Westbury og ned til Frome, der jeg rundt kvart på ett ankom og tok en taxi opp til hotellet i byens nordøstlige utkant. Jeg så frem mot kveldens kamp mellom Frome Town og Taunton Town i Southern Leagues ligacup, men jeg hadde ikke før sjekket inn før jeg imidlertid fikk en nedslående melding fra Frome Town, som kunne fortelle at kampen var avlyst etter at bortelaget utrolig nok ikke klarte å stille lag! Nokså utrolig på dette nivået, og av en klubb som klart topper Southern League Division One West og tilsynelatende suser mot opprykk til ligaens toppdivisjon.

Taunton Town betaler sine spillere for å spille, og da de kort tid i forveien hadde knust AFC Totton i ligaspill, hadde sistnevntes manager kalt de «The Manchester City of our division», men det virket for meg nokså åpenbart at de var lite lystne på å spille i ligacupen, der de i de tidligere rundene skal ha benyttet utelukkende ungdoms-spillere. Representanten fra Frome Town var alt annet enn imponert etter at Taunton Town først like etter klokka ett på kampdagen hadde gitt beskjed om at det ikke ville bli kamp – etter at hjemmelaget denne dagen hadde jobbet 4-5 timer på gressmatta, trykket opp kampprogram, og ikke minst bestilt catering. I tillegg hadde flere av spillerne deres allerede tatt seg fri halve dagen, inkludert en som reiser fra Northampton! Man skulle jo tro at man skulle ha en viss oversikt noe tidligere dersom det var arbeidsplikter som hindret visse spillere i å delta, men det var utrolig nok aldri noe tema å benytte førstelagsspillere. Jeg har jo selv også sett kamper på lavere nivåer der både aldrende managere og andre har måttet trekke på seg drakta.

Om jeg hadde blitt offer for en avlysning grunnet baneforholdende, hadde jeg ikke vært så rasende, men dette er noe helt annet. At jeg personlig sløste bort en god del penger denne dagen får være så sin sak, men verre er den totale mangel på respekt som Taunton Town viste overfor både Frome Town, tilreisende fans og også Southern League sin cupturnering. Jeg forventet faktisk at Southern League ville slå ned på dette, da det tross alt er med på å underminere deres turnering. Med en klubb som er i ferd med å kjøpe seg divisjonstittelen, hadde uansett en bot neppe vært den verste straffen, og jeg må si jeg ser poenget til de som via Twitter og andre sosiale medier tok til orde for poengtrekk i ligaen. Jeg er skråsikker på at de ville møtt opp dersom det var ligaspill eller dersom ligapoeng sto på spill. Tilfeldigvis kom jeg noen dager senere i prat med en Western League-representant som tidligere hadde vært involvert i Taunton Town. Han fortalte at dette ikke var første gang den klubben viste en total mangel på respekt overfor andre, og la til at det var en grunn til at han i sin tid forlot klubben.

Videre berettet han om et tilfelle der en klubb faktisk ble kastet ut av FA Cupen en sesong eller to for lignende oppførsel, og det er også en straff som svir da det er en potensiell gullgruve for klubber på dette nivået dersom de skulle ta seg langt. Kanskje hadde det i tillegg til poengstraff vært en passende straff overfor Taunton Town, som jeg faktisk pleide å like, men som jeg nå inderlig håper vil snuble og kaste bort opprykket. Det eneste alternativet for meg nå var Bristol Telephones i Western League, som etter hvert også ble avlyst. Jeg var nå uansett så eitrende forbanna at jeg droppet alle mulige planer om fotball, og mens det kokte innvendig, sjekket jeg ut en halvtimes tid etter å ha sjekket inn, og dro i stedet den lange veien tilbake til Essex for å treffe en venninne. Taunton Town hadde vist seg som en skam for Southern League! Det var bare å håpe på bedre hell dagen etter.

Tirsdag 09.01.2018: Heybridge Swifts v AFC Hornchurch

Det var ikke akkurat den lengste reisen jeg hadde foran meg da jeg denne morgenen sjekket ut av Premier Inn-hotellet ved Dagenham Dock for å forflytte meg til en ny base i øst-London. Det var bare snakk om en liten busstur opp til Chadwell Heath for derfra å la toget frakte meg to stasjoner vestover til Seven Kings, rett ved Ilford. Da jeg gikk på bussen var det imidlertid noe som ikke stemte, for jeg fikk beskjed om at det plutselig ikke var dekning på Oyster-kortet. Det var bare å gå av igjen og gå til en butikk/kiosk rundt hjørnet, der de kunne fylle på kortet mitt. Butikkinnehaveren sveipet kortet og bekreftet at saldoen faktisk var i minus! Jeg var ikke engang klar over at det gikk an, og gudene vet hvordan det har skjedd, men jeg må på en eller annen måte ha glemt eller unngått å sveipe inn eller ut i forbindelse med den marerittaktige tube-turen dagen før.

Etter å ha fylt på litt penger, kunne jeg prøve på nytt, og denne gang var det med langt mer suksess at jeg gikk på bussen. Togstasjonene ligger tett i dette området, og togturen fra Chadwell Heath til Seven Kings tok ikke mange minuttene. Et lite minutt fra sistnevnte stasjon ligger etablissementet Seven Kings Road i gata med samme navn, og der hadde jeg betalt £25 for overnatting. Det var imidlertid ingen verdens ting som vitnet om at dette var noe annet enn en privatbolig, og jeg hadde vært litt skeptisk til dette stedet, men ikke minst muligheten for innsjekking allerede fra klokka 08.00(!) var medvirkende til at jeg tok sjansen. Nå var det imidlertid ingen som svarte da jeg ringte på ringeklokka. Var jeg låst ute og henvist til en tilværelse som uteligger??

Neida, etter å ha ringt nummeret som var oppgitt på bookingen, kom jeg i kontakt med et kvinnemenneske som fortalte at hun sporenstreks skulle sende sin sønn for å slippe meg inn. Mens jeg snakket med henne kom en ung kvinne som slapp meg inn og lot meg vente inne på kjøkkenet til den nevnte sønnen kom noen minutter senere. Asiaten fikk snart vist meg til rommet mitt, og ville samtidig imponere med noen norske gloser etter å ha fortalt at han hadde familie i Oslo – selvsagt i Groruddalen. Når jeg denne kvelden skulle besøke Heybridge Swifts, hadde jeg opprinnelig planlagt å bo i Maldon, men stedet jeg fant der beklaget at de var fullbooket, og derfor ble Seven Kings valgt som base grunnet togforbindelsen fra Chelmsford eller Witham, samt den tidlige innsjekkingen som ville la meg sette kursen mot Maldon nokså tidlig. Jeg hadde dog somlet litt mer enn planlagt denne formiddagen, men var snart på vei.

Etter et togbytte i Romford, kunne jeg stige av i Chelmsford og unne meg en pint Strongbow Cloudy Apple ved The Railway Tavern. Som navnet tilsier, ligger den rett ved siden av togstasjonen, og der var det så koselig at jeg rett og slett valgte meg et påfyll og faktisk glemte klokka litt. Da jeg plutselig oppdaget hvordan tiden faktisk hadde flydd, var det greit å tømme glasset og komme seg til bussterminalen for å kvittere ut en returbillett til Maldon. Bussen brukte rundt 35 minutter på turen gjennom Essex-landskapet og ut til Maldon, der jeg gjerne skulle hatt litt mer tid til å se meg rundt i dagslys, men nå var det vel uansett ikke akkurat årstiden for «høysesong» i salt-byen Maldon, som likevel virket som en trivelig plass. Det var også der jeg ville foreta en liten oppladning før jeg tok den korte turen opp til Heybridge.

Heybridge er en stor landsby ved den østlige Essex-kysten, og med sine drøyt 8 000 innbyggere, burde den i utgangspunktet være stor nok til å klassifiseres som en liten by, men den har altså ikke town-status. Heybridge har på mange måter vokst sammen med den større nabobyen Maldon, som noen kanskje vil vite er en verdenskjent produsent av havsalt, og de to skilles kun av elven Blackwater, som like øst for disse renner ut i en bukt ut mot Nordsjøen. Heybridge var i stor grad et landsbruks-samfunn frem til 1970- og 1980-årene, da mye av jordbruksområdene ble gjenstand for boligutbygging. Her hadde man også en hjørnesteinsbedrift i form av E.H. Bentall & Co, som produserte landsbruksutstyr og -maskiner fra 1805 frem til nedleggelsen i 1984. I dag har fabrikklokalene blitt erstattet med et kjøpesenter, og mange av innbyggerne jobber nok i dag andre steder.

Før jeg dro dit var det først og fremst på tide å få i seg et kjapt lite måltid, og kanskje litt forutsigbart ble det gjort ved Wetherspoons-puben The Rose & Crown, før det var på tide å finne en skikkelig pub som jeg hadde sett frem til å besøke. Mikropuben Farmers Yard skuffet på ingen måte, og det viste seg ikke overraskende å være et fantastisk sted for meg å lade opp med en pint eller to og nok en pose pork scratchings. Herren ved nabobordet var etter hvert opptatt med å hjelpe stedets landlady med hennes kryssord, og da jeg tilfeldigvis spurte henne om det var en taxiholdeplass i nærheten, spurte han umiddelbart hvor jeg skulle og tilbød meg deretter skyss da han skulle forbi hjemmebanen til Heybridge Swifts. Da vi rundt klokka halv sju brøt opp fra denne herlige mikropuben, ble jeg skysset helt til inngangspartiet i hans Mini Morris, og jeg takket så mye for skyss før jeg gikk for å betale meg inn.

£10 fattigere (£8 for inngang og £2 for program) tok jeg meg innenfor og skuet raskt utover anlegget før jeg satt kursen mot klubbhuset med klubbens koselige bar, der jeg satt meg ned med en pint og leste litt i det gode og flott utseende programmet. På vei dit inn ble jeg forresten gjenkjent av en kar som tilbød meg skyss til Witham stasjon etter kamp. Returen til øst-London hadde en stund sett nokså umulig ut, men jeg hadde til slutt funnet ut at det fra Maldon sentrum gikk en buss tilbake til Chelmsford klokka 22, slik at planen hadde vært å bestille en taxi ned dit etter kampen. Med vedkommendes tilbud kunne jeg imidlertid droppe dette, så jeg takket gladelig ja takk til skyss, og vi avtalte å møtes ved utgangen rett etter kampslutt.

Heybridge Swifts ble stiftet i 1880 som Heybridge Football Club, og etter at de omsider tok plass i Essex & Suffolk Border League, ble de – med unntak av et svært flyktig opphold i South Essex League – værende der i lang tid. Faktisk var de å finne der frem til 1971, da de var en av de ni klubbene som var med å stifte Essex Senior League. Antallet økte gradvis, men Heybridge slet de første sesongene i bunnen, og endte sågar som jumbo i 1974. De skulle imidlertid slå kraftig tilbake, og etter andreplassen i 1981, vant de Essex Senior League-tittelen i både 1982, 1983 og 1984. Etter den tredje strake tittelen tok de steget opp i Isthmian League, der de tok plass i det som den gang var Division Two North. Den divisjonen ble vunnet i 1990, og ytterligere seks år senere betød en andreplass i Division One at de var klare for Isthmian League Premier Division.

Utover i 1990-årene begynte de også å gjøre seg bemerket i FAs cupturneringer, og i 1994/95 spilte de seg for første gang frem til FA Cupens ordinære runder. Deres hjemmekamp i første runde ble flyttet til Colchester Uniteds gamle Layer Road, og der måtte de gi tapt 0-2 for ligaklubben Gillingham. Dette ble for øvrig senere kopiert i både 1997/98 og 2002/03, med henholdsvis AFC Bournemouth og Bristol City i rollen som overmenn. I den forbindelse skal det selvsagt også nevnes at de i 1997/98 spilte seg helt frem til kvartfinalen i FA Trophy, men etter å ha feid over Kidderminster Harriers i runden før, måtte de se seg knepent slått av et Woking-lag som endte opp med å vinne hele turneringen det året.

I Isthmian Leagues toppdivisjon hevdet de seg i perioder godt, og den beste ligainnsatsen kom i 2005/06-sesongen, da de endte på andreplass bak Braintree Town – men for eksempel to plasser foran en klubb som AFC Wimbledon. Andreplassen betød også hjemmebanefordel i playoff, men etter at semifinalen mot Hampton & Richmond Borough endte 1-1, måtte Swifts se seg slått på straffer. Tre år senere – i 2009 – måtte de i stedet ta turen ned igjen i Isthmian 1 North etter 13 sesonger, og der befinner de seg fortsatt. Siden nedrykket har de vekslet mellom å kvalifisere seg for playoff og å kave på nedre halvdel av tabellen, og de siste par sesongene har de vært skummelt nær nedrykkssonen.

Det virket som om de denne sesongen hadde fått litt mer vind i seilene, for de har gjort det bra i flere cupturneringer. Ikke bare kopierte de sin beste innsats i FA Cupen ved å ta seg til første ordinære runde (der de til slutt måtte gi tapt borte mot Exeter City), men de var også med i FA Trophy, der de har slått ut en rekke lag fra ett og to nivåer over. Dette har vært sterkt medvirkende til at klubben hadde en rekke hengekamper, og på et tidspunkt da klubben kun hadde spilt ti kamper i ligaen, hadde vel samtlige andre klubber i divisjonen spilt minst tjue! Til tross for dette var det bare så vidt at de nå befant seg på nedre halvdel av tabellen, men det ville bli en tøff test når tabelltopp AFC Hornchurch kom på besøk til Scraley Road denne kvelden.

Heybridge Swifts spilte tidligere i en årrekke (fra 1890) på Bentall’s Sports Ground, tilknyttet den tidligere nevnte hjørnesteinsbedriften, men da denne på første halvdel av 1960-årene ble solgt for å etter hvert bli kjøpesenter, ble klubben sammen med den lokale cricketklubben kastet ut uten forvarsel, og de fant også ut av mye av deres utstyr hadde blitt enten kastet eller ødelagt. Klubben var på nippet til å legge ned driften, men etter et par sesonger med banedeling hos Sadd’s Athletic, ble den reddet av at man i 1966 kom over og sikret seg tomten som den gang var en gulrot-åker, men som i dag fortsatt er deres hjemmebane, selv om den naturligvis har blitt grundig oppgradert siden den gang.

Scraley Road er naturligvis oppkalt etter veien som går forbi på utsiden, og entres på den ene kortsiden, der man får klubbhuset på sin venstre hånd. Her har man også et matutsalg, og utenfor her står det dessuten flere bord der det nok er triveligere å nyte utepils og kamp når det er langt varmere i været. Sett til høyre herfra har man på den vestlige langsiden en tribune som byr på sitteplasser i form av trebenker. På bortre kortside har man en ståtribune som i 1995 fikk et overbygg som senere blåste av i en storm og sørget for at Scraley Road en periode ble stengt av lokale myndigheter før den ble gjenreist. På den østlige langsiden finner man nok en stittetribune, og denne skal være fra 1996. Jeg må si at jeg likte meg godt på Scraley Road, og så nå frem til kamp.

Som nevnt var det AFC Hornchurch som ledet an i Isthmian League Division One North, og til tross for å ha spilt henholdsvis tre og to kamper mindre, hadde de tre og sju poeng ned til toer Bowers & Pitsea og treer Dereham Town. De to sistnevnte ble pustet i nakken av Maldon & Tiptree, Canvey Island og Potters Bar Town, som foreløpig la beslag på de øvrige playoff-plassene. Heybridge Swifts lå som nevnt på en 14. plass av de 24 klubbene i divisjonen, men mens de hadde spilt kun 16 seriekamper, var det ingen av de andre som hadde spilt færre enn 23. Når avstanden opp til playoff var 12 poeng, var det selvsagt heller ingen grunn til å gi opp det håpet, selv om det nå var serielederen som var motstander akkurat denne kvelden.

Hjemmelaget vil nok ha savnet sin toppscorer Sam Bantick, som på dette tidspunktet hadde signert for Tonbridge Angels, og i tillegg hadde de et par skadefravær, men fikk likevel en tidlig sjanse som dog endte med at Harrison Chatting på volley sendte ballen over mål. I stedet var det gjestene fra Upminster-traktene som tok ledelsen i det åttende minutt. Swifts-forsvaret var ikke helt heldige da en lang ball fant Brad Warner, og mannen med en fortid i Bowers & Pitsea dro seg inn i banen og avsluttet i mål forbi Swifts-keeper Danny Sambridge. Det meste av spillet foregikk på midtbanen, men Warner var etter snaut halvspilt omgang igjen frempå med et frispark som endret retning og gikk like utenfor til et hjørnespark.

Hjemmelaget hadde deretter et par halvsjanser, men i omgangens siste ordinære minutt var kanskje tankene allerede i garderoben i Swifts-forsvaret, da Brad Warner fikk gå fra egen banehalvdel og etter hvert sette inn sitt og gjestenes andre mål. Dermed 0-2, og det var også stillingen da lagene gikk i garderoben mens undertegnede oppsøkte baren for å bytte ut Bovril med en ny pint i klubbhusets varme. Et par hjemmesupportere jeg snakket med mente at det egentlig hadde vært nokså jevnt men at to glipp i forsvaret var forskjellen på lagene, selv om det selvsagt er en del av gamet. Flere av hjemmesupporterne blant de 196 tilskuerne uttrykte for øvrig i løpet av kvelden nokså stor misnøye med dommeren, uten at han slik jeg så det utmerket seg altfor mye i negativ retning.

Swifts forsøkte å kjempe seg inn i kampen igjen etter pause, og etter et frispark som gikk i muren, ble returen sendt like over tverrliggeren til Urchins-keeper Sam Mott. Gjestenes stopper-par med Kenzer Lee og Nathan Cooper var imponerende hele kampen, og gjorde det svært vanskelig for hjemmelaget. Med tjue minutter igjen var det imidlertid tilløp til kaos i Hornchurch-feltet etter et langt innkast fra Kreshnic Krasniqi, men ballen ble omsider klarert. Swifts presset imidlertid på, og Juan Luque var en stadig trussel på venstrekanten, men klokka arbeidet for gjestene, som også hadde en mulighet til å øke ledelsen. Warner fikk imidlertid ikke sitt hattrick da han sendte skuddet over mål, men etter noen minutters tilleggstid kunne han og hans lagkamerater i hvert fall juble over tre poeng.

AFC Hornchurch tok dermed ytterligere et lite skritt mot divisjonstittelen og opprykk, men det var selvsagt lenge igjen av sesongen. For min del hadde jeg allerede tatt oppstilling ved inngangspartiet for å se de siste minuttene derfra mens jeg ventet på karen som skulle gi meg skyss. Der ble jeg stående og vente…og vente…og vente, og da flomlysene etter hvert ble slått av, skjønte jeg at idioten hadde dratt allerede. Nå hadde jeg latt siste buss gå på grunn av denne stuten, så jeg innså at det ville bli taxi helt til Chelmsford. Jeg fikk frøkna bak baren i klubbhuset til å tilkalle en drosjebil for meg mens jeg benyttet ventetiden til en rask siste pint – i tillegg til å sende vedkommende en alt annet en vennlig tanke der jeg håpet han hadde fått motorhavari eller kjørt i grøfta.

Taxien kom for å skysse meg tilbake til Chelmsford, og drosjekusken var enig i at jeg hadde blitt offer for en sjofel oppførsel. Han var da også en trivelig kar som ga meg beskjed om at £20 var greit for taxituren som visstnok ellers ville kommet på noe mer, og han slapp meg av utenfor Chelmsford stasjon noen minutter før avgang for et av togene jeg kunne benytte meg av. Etter et raskt togbytte ved Shenfield, var jeg snart tilbake i mitt krypinn ved Seven Kings, der jeg forferdet registrerte at rommet mitt ikke hadde et eneste strømuttak, slik at jeg måtte ned og låne kjøkkenet for å la telefonen få litt sårt tiltrengt strøm før jeg la meg – lykkelig uvitende om parodien jeg skulle bli offer for dagen etter.

English ground # 453:
Heybridge Swifts v AFC Hornchurch 0-2 (0-1)
Isthmian League Division One North
Scraley Road, 9 January 2018
0-1 Brad Warner (8)
0-2 Brad Warner (45)
Att: 196
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 11.01.2018: Winchester City v Southampton
Previous game: 08.01.2018: Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town

More pics

Mandag 08.01.2018: Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town

Det var på tide å forlate Shrewsbury og Shropshire, og igjen valgte jeg å droppe en full english ved hotellet til fordel for smørbrød som jeg rasket med meg før jeg satt meg på 10.00-toget. Destinasjonen var øst-London, og veien dit ned gikk via et togbytte i knutepunktet Crewe. Like etter klokka halv ett kunne jeg unne meg en røykepause mens jeg spaserte fra London Euston til tube-stasjonen Euston Square, der jeg fikk trykket meg inn på et Circle Line-tog som skulle ta meg til Tower Hill. Et steinkast derfra ligger togstasjonen Fenchurch Street, som er startsted for c2c sine tog østover mot blant annet Southend. Jeg kom meg på en av disse, og etter i underkant av tjue minutter steg jeg av ved Dagenham Dock. Her hadde jeg betalt £29 for overnatting ved det nye Premier Inn Dagenham, og etter en liten spasertur gjennom et nitrist industriområde, kom jeg meg opp på hovedveien A1306, der hotellet ligger.

Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha gitt telefonen en aldri så liten dose med strøm, var jeg på farten igjen. Dette var en dag der jeg lenge ventet på ytterligere alternativer før jeg omsider innså at de ikke ville komme. Jeg kunne også valgt meg Haringey Borough, men de ville bli besøkt neste mandag, og om jeg dro dit denne dagen, ville jeg stå uten «nye» stadioner å besøke uken etter. Dermed ble det til slutt Tower Hamlets som skulle få besøk denne kvelden, og jeg tok en av de lokale bussene opp til Dagenham Heathway tube-stasjon, der jeg valgte å få i meg et raskt måltid ved Wetherspoons-puben The Lord Denman, som ligger rett ved. Deretter var det bare å komme seg på tuben og vende snuta vestover, og planen var å lade opp med en liten pub-til-pub-runde i området mellom stasjonene Stepney Green og Mile End.

Lite visste jeg imidlertid om problemene som skulle sørge for en marerittaktig ferd vestover, for vi hadde nesten ikke før forlatt perrongen ved Dagenham Heathway før vi stoppet og ble stående en liten evighet mens vi ble fortalt om en signalfeil ved Whitechapel, som skapte voldsomme problemer og forsinkelser på blant annet hele District Line. Det tok bortimot en halvtime bare å komme seg det ene stoppet til Becontree, og jeg skjønte at dette ville ta tid. Da vi omsider kom oss til Barking, ble alle oppfordret på det sterkeste til å bytte og finne alternative ruter, men det virket ikke som om det var noen slik som var spesielt praktisk for min del, så det var bare å bite i det sure eplet og bli med videre mens vi sneglet oss vestover med stadige stopp.

Da vi etter en liten evighet til slutt kom oss til Mile End, valgte jeg å gå av der i stedet for å bli stående fast igjen på vei til Stepney Green som var neste stasjon. District Line-toget hadde faktisk prestert å bruke hele én time og 50 minutter på å ta seg de ti stoppene fra Dagenham Heathway til Mile End, og det betød selvsagt at jeg plutselig hadde fått langt mindre tid til min lille pub-runde. Nesten utslitt etter reisen, forkastet jeg derfor planene og slo meg ned på første og beste sted, og karen bak disken ved The New Globe lot meg også få lade telefonen litt mens jeg slappet av med en pint og håpet at ting ville gå mer på skinner når det etter hvert ble tid for å ta seg ned til Mile End Stadium for å se kamp.

Klubben jeg denne dagen skulle besøke har sitt opphav i Bethnal Green, som er et distrikt i øst-London. Utover på 1700-tallet sto silkeindustrien sterkt her, og mange hugenotter og irer kom for å jobbe som vevere. På slutten av 1800-tallet var Bethnal Green en av de verste og fattigste slummene i London, og Jack the Ripper var jo for øvrig aktiv i disse traktene. Under andre verdenskrig var Bethnal Green tube-stasjon i 1943 åsted for en tragedie da store folkemengder søkte tilflukt etter at flyalarmen gikk. Det brøt ut panikk, og 173 mennesker ble klemt til døde. Mile End, der klubben i dag spiller, er slett ikke langt unna. Det ligger 5-6 kilometer øst-nordøst for Charing Cross i London sentrum, og skal være en av Londons første forsteder.

Både Bethnal Green og Mile End er i dag en del av bydelen Tower Hamlets, som på sin side ble opprettet da man i 1965 slo sammen bydelene Stepney, Poplar og Bethnal Green. Dette er i det hele tatt et ekstremt fremmedkulturelt område, og er en av de områdene i Storbritannia der hvite briter utgjør den minste prosentandelen av innbyggerne. Bydelen har i overkant 300 000 innbyggere, og helt sør i bydelen har man ute på Isle of Dogs noen av Londons høyeste bygninger tilknyttet finanssenteret Canary Wharf, som man for øvrig kan se lyse opp i bakgrunnen fra deler av Mile End Stadium, der jeg altså skulle se kamp i Essex Senior League denne mandagskvelden. Det var etter hvert bare å tømme glasset og komme seg av gårde.

Veien dit ned gikk via parken Mile End Park, der den nevnte kamparenaen ligger helt sør i parken. Nå var det bare å orientere seg frem til inngangspartiet, som jeg snart skjønte var tilknyttet bygget på anleggets ene langside. Her måtte man inn i bygget for deretter å betale i skranken for å få slippe gjennom telleapparatene som står der i resepsjonen. Ved siden av disse sto allerede et stativ med et stort ark, der man hadde skrevet ned kveldens lagoppstillinger, og jeg fikk snart passere gjennom etter å ha betalt mine £6. Her er det ingen klubbhus med bar, men i en tea bar rett på innsiden fikk jeg byttet ytterligere £1,50 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, som var en nokså tynn lefse – ikke minst til å være et dobbelt-program som også tok for seg kampen mot Enfield 1893 to dager tidligere.

Da jeg for første gang stiftet kjennskap med kveldens hjemmelag – en april-dag i 2011, da jeg som nokså grønn i non-league så de som bortelag på det tidligere anlegget til Barkingside – het de faktisk Bethnal Green United. Denne klubben ble så sent som i 2000 stiftet med det formålet å være et rekreasjonstilbud for lokal ungdom og således gjøre en jobb i det ofte nokså trøblete lokalsamfunnet. Klubben spilte i flere lokale, mindre ligaer, men tok snart plass i Middlesex County League, og da de i 2009 vant denne ligaen, fikk de rykke opp i Essex Senior League. I sin debutsesong endte de på en 5. plass, samtidig som de vant begge cupene som Essex Senior League opererer med – både ligacupen og den såkalte Gordon Brasted Trophy.

Dette ble fulgt opp med en ny sesong der de kjempet høyt oppe, og fjerdeplassen i 2011 står fortsatt som deres bestenotering. Den påfølgende sesongen tok de seg helt til femte ordinære runde av FA Vase, der de omsider måtte gi tapt for sterke Dunston UTS. Klubben hadde helt siden 2007 planlagt å bytte navn til Tower Hamlets FC så snart man oppnådde såkalt seniorstatus, men det var først i 2013 at man gjennomgikk dette navnebyttet, som var ment å gi klubben et større nedslagsfelt ved å representere hele bydelen. Under det nye navnet ble den tidligere nevnte fjerdeplassen kopiert i 2014, men i sesongene deretter har det gått tyngre, og man har i stedet slitt på nedre halvdel av Essex Senior League-tabellen.

Jeg hadde avtalt å møte Millwall-supporter og groundhopper Steve Allison, som nå også er med i teamet til den glimrende hjemmesiden FootballGroundMap, og snart ankom han med sine to sønner. Det ble tid til en interessant prat, og med turen fra Dagenham fortsatt friskt i minne, var jeg ikke sen om å aksepterte hans tilbud om skyss tilbake etter kamp, siden han uansett skulle forbi der på sin vei hjem. Han fortalte også at han ser kamp ved Mile End Stadium rett som det er, i og med at Tower Hamlets har en god del mandagskamper, da de har valgt dette som sin midtuke-kampdag. Det kan være en god idé i et område av landet der det kryr av klubber, men det var ikke akkurat trengsel for å komme seg inn på Mile End Stadium denne mandagen heller.

Mile End Stadium er et flerbruks-stadion med løpebaner og nokså stor avstand mellom banen og den eneste tribunen, og det var mye av grunnen til at jeg lenge avventet ytterligere alternativer, men når jeg først befant meg der og kunne ta en nærmere kikk, slo jeg fast at tribunen i hvert fall gir god utsikt over banen der den er opphevet fra bakken. Denne er altså å finne på den ene langsiden, og herfra ser man rett over i det som skal være en stor svømmehall utenfor på bortre langside, med laglederbenkene foran seg. Rundt resten av anlegget er man henvist til hard standing under åpen himmel, og det er åpenbart at tanken er at publikum skal befinne seg på tribunen. Om man ser til høyre fra tribunen, har man den sørlige kortsiden som i det minste har interessant bakteppe med lysene og skyskraperne ved Canary Wharf i bakgrunnen.

Det var Redbridge som toppet tabellen i Essex Senior League, med fire poeng ned til FC Romania, sju poeng ned til treer Basildon United, og åtte poeng ned til Takeley. De to siste hadde dog en kamp til gode, og nevnes skal kanskje også Great Wakering Rovers, som hadde ti poeng opp til ledende Redbridge, men også to kamper til gode. Mer relevant for dagens kamp var det at Tower Hamlets befant seg på en åttendeplass med hele 25 poeng opp til Redbridge, mens gjestende Sawbridgeworth Town lå som nummer 15 av de 21 klubbene i ligaen – ni poeng bak sitt vertskap, men med to kamper mindre spilt. Det var for øvrig interessant å høre Steve fortelle at han har hørt rykter om at FC Romania kan velge å legge ned om de ikke omsider skulle klare å rykke opp denne sesongen.

Mens spillerne inntok banen og speaker leste opp lagoppstillingene, la jeg ut på en runde rundt banen for å knipse noen bilder, men jeg fikk med meg at Montel Williams tidlig hadde en god sjanse for vertene. Hans lobb over Sawbo-keeper Matt Ponter gikk imidlertid også millimetere utenfor stolpen, og i det 19. minutt var det gjestene fra Hertfordshire som tok ledelsen da Aaron Thomas fikk stå helt alene og heade et innlegg i mål til 0-1. Bortelaget hadde etter dette et par halvsjanser, men avslutningene var ikke i nærheten av å treffe innenfor stolpene til hjemmekeeper James Pellin, og dermed sto det fortsatt 0-1 da spillerne tok pause. Vi benyttet anledningen til å varme oss litt i lobbyen, uten at jeg lot meg friste til å bruke penger på automatene som er eneste alternativ hos en klubb som heller ikke har matservering.

Andre omgang var kun et par minutter gammel da Montel Williams vant ballen og danset seg langs dødlinjen før han sendte ballen via en medspiller, og det var nærmest utrolig at ballen ikke gikk i mål da også Kane Wilson forsøkte å sende den over streken. En liggende Wilson lyktes imidlertid bedre på returen og utlignet til 1-1 fra kloss hold. Kun fem minutter senere hadde hjemmelaget snudd kampen da Montel Williams ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Sawbo-keeper Ponter og i mål til 2-1. Toby Cleaver hadde allerede vært nære på utligning med et skudd i nettveggen da et hjørnespark endte hos navnebror (og kanskje bror?) Oliver Cleaver, som fra rundt straffemerket sendte ballen i mål og besørget 2-2 etter en snau times spill.

Samme mann kunne fort sørget for ny borte-ledelse da det noe senere var en vanvittig sjansebonanza foran hjemmemålet. Hamlets-keeper Pellin hadde i forbindelse med en corner bokset to ganger i løpet av et lite sekund, og etter et blokkert skudd ble ballen løftet inn igjen i feltet, der to Sawbo-spillere sto helt alene mens hjemmelaget ropte på offside. Sawbo-kaptein Lewis Deamer kom altfor tett oppi keeperen, og Oliver Cleaver som først hadde åpent mål, brukte såpass med tid at en forsvarer kom seg tilbake og med nød og neppe fikk reddet på streken. Keeper Pellin måtte på tampen igjen i aksjon for å avverge da en Sawbo-spiller sendte i vei et susende skudd som endret retning i en spiller. Likevel skulle de 52 betalende tilskuerne få god valuta for pengene med en skikkelig dose overtids-drama.

Etter at en hjemmespiller ble meid overende, pekte nemlig dommeren på straffemerket, og vi beveget oss over på tilleggstiden da Igor Furtado gjorde seg klar. Straffesparket sendte han imidlertid via tverrliggeren og over, men det var ikke slutt riktig ennå. I det tredje tilleggsminuttet var det nemlig klart for nytt straffespark til hjemmelaget. Nå var det Antonio Montiero sin tur til å prøve seg, men utrolig nok misset også han da Sawbo-keeperen kastet seg riktig vei og reddet en nokså svak straffe i keeper-høyde. Dermed endte det med 2-2 og poengdeling, og det er naturlig å tenke seg at hjemmelaget var mest skuffet etter å ha brent to sene straffespark, men Sawbridgeworth Town hadde da også hatt en periode med nokså heftig press, så kanskje var det et greit resultat tross alt.

På vei ut pekte Steve på plakaten med lagoppstillingene der han fortalte at de pleier å notere tilskuertallet, men det var ikke gjort dette gang, så vi fikk bekreftet det av en klubbrepresentant som Steve kjente. Imidlertid oppdaget jeg først nå det som sto der om totalt røykeforbud på hele anlegget, men det var litt sent for en som hadde tatt seg flere røykepauser under kampen. Snart var vi uansett på vei østover mot Dagenham, der jeg kunne takke for skyss og unne meg en siste pint i Brewers Fayre-restauranten rett ved siden av hotellet før de stengte for kvelden. Deretter var det bare å trekke seg tilbake og finne senga for å lade opp til en ny dag med fotball og groundhopping.

English ground # 452:
Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town 2-2 (0-1)
Essex Senior League
Mile End Stadium, 8 January 2018
0-1 Aaron Thomas (19)
1-1 Kane Wilson (48)
2-1 Montel Williams (53)
2-2 Ollie Cleaver (60)
Att: 52
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

Next game: 09.01.2018: Heybridge Swifts v AFC Hornchurch
Previous game: 07.01.2018: Shrewsbury Town v West Ham United

More pics

Søndag 07.01.2018: Shrewsbury Town v West Ham United

Det gjelder å kanskje tenke ørlite på kostholdet en gang i blant; det er i hvert fall det jeg til stadighet blir fortalt når jeg er på mine rundreiser. Jeg mistenker at det først og fremst er snakk om personer som bare er sjalu der de sitter med sine kjipe havregryn og ser bilder av mine full english breakfasts. Uansett valgte jeg denne dagen å igjen droppe den varme frokosten ved Premier Inn-hotellet til fordel for smørbrød som jeg rasket med meg på vei til Leeds stasjon. Da Shrewsbury Town ble trukket opp av hatten med hjemmekamp mot West Ham United i tredje runde av FA Cupen, var det en kamp jeg umiddelbart så på som en soleklar kandidat til å bli flyttet for å bli TV-kamp, og det viste seg å stemme, for den ble ganske riktig snart flyttet til søndagen. Jeg tok kontakt med min groundhopper-kompis Lee Vaughan, som er Shrewsbury-supporter og bor i byen, og han kunne ganske riktig hjelpe til med billett. Jeg ville imidlertid se an litt først i tilfelle det skulle dukke opp noe interessant i Sunday League, men da billettene etter hvert ble lagt ut for salg, ga jeg ham likevel klarsignal, og bestemte meg for at turen ville gå til Shrewsbury.

Tidligste mulighet til å ta seg dit ned med tog denne søndagen var med 09.16-toget som tok meg så langt som til Manchester Piccadilly, og der kunne jeg foreta dagens første og eneste togbytte. Vi ankom Shrewsbury i rute klokka 10.41, og jeg fikk raskt slengt fra meg bagasjen ved Premier Inn-hotellet i sentrum, der jeg hadde betalt £29 for overnatting. Med det gjort kunne jeg oppsøke puben The Salopian, noen få meter lenger nede i veien, og der ventet som avtalt Lee. Markedsbyen Shrewsbury ligger i grevskapet Shropshire, snaue 15 kilometer fra den walisiske grensen, og 60 kilometer nordvest for Birmingham. Byen slo seg i middelalderen opp som sentrum for først og fremst ull-handel, og har en betydelig historie. Med sin beliggenhet har den opp gjennom årene også hatt en viktig rolle i de utallige konfliktene mellom England og Wales, og har til og med et walisisk navn – Amwythig. Det pittoreske og historiske sentrum skal ha over 600 verneverdige hus. Fra Bridgnorth stasjon, like sørøst for Shrewsbury, kan man for øvrig ta museumsjernbanen Severn Valley Railway, som er en av grevskapets største turistattraksjoner.

Nå var det selvsagt andre ting vi hadde fore, og Lee hadde allerede forhåndsbestilt taxi for å ta oss ut til klubbens nye stadion, men vi rakk en pint før det var på tide å bryte opp og gå på utsiden for å vente på drosjebilen. Jeg skulle selvsagt ønske at dagens kamp ble spilt på klubbens gamle, sjarmerende hjemmebane Gay Meadow, som jeg dessverre aldri fikk besøkt, men det nytter lite å irritere seg over slike ting. Nå sant skal sies var nok deres nye hjemmebane New Meadow sammen med Colchester Uniteds nye stadion de to som fristet meg minst av de resterende FL-anlegg jeg hittil ikke hadde besøkt, men dette var om ikke annet en god mulighet til å få huket av for The New Meadow – med både søndagskamp og en motstander som nok ville sørge for at det i det minste ble godt besøkt og forhåpentligvis god stemning. Vi kom oss etter hvert til det nye anlegget, som selvsagt ligger et godt stykke utenfor byen, slik nybyggene ofte synes å kreve, og der var det på utsiden satt opp telt og boder med servering av mat og drikke, slik at tok den siste oppladningen der.

Selv om de ble stiftet så langt tilbake som i 1886, er Shrewsbury Town en relativt ung klubb i Football League-sammenheng. Etter å ha spilt i Birmingham & District League og Midland League, var det først i 1950 at de ble valgt inn i Football League da den utvidet fra 88 til 90 klubber. De tok plass i tredjedivisjonens nordlige avdeling, og det er også på nivå tre at de har tilbragt flest sesonger siden den gang. Da ligacupen i 1960/61 ble arrangert for første gang, spilte Salop seg frem til semifinale, der de imidlertid måtte gi tapt for Rotherham United med 3-4 over to kamper. I den enda gjevere FA Cupen nådde de kvartfinalen i 1978/79-sesongen – klubbens beste FA Cup-innsats noensinne. Først etter omkamp måtte de se seg slått av Wolverhampton Wanderers, men den våren var samtidig starten på klubbens beste periode i ligaen. Våren 1979 vant Shrewsbury nemlig tredjedivisjon og rykket opp til nivå to for første gang. Klubbens hittil eneste periode på det nivået varte i ti år, med to 8. plasser som historisk bestenotering. I tillegg kopierte de våren 1982 bragden fra tre sesonger tidligere med nok en kvartfinale i FA Cupen. Denne gang var det Leicester City som hadde rollene som overmenn.

Etter at de tok farvel med nivå to i 1989, har hverdagen vært hardere for Shropshire-klubben, og lavmålet ble vel nådd da de etter en horribel sesongavslutning våren 2003 rykket ut av ligaen og ned i Conference. Ganske utrolig av et lag som samme sesong hadde slått ut selveste Everton av FA Cupen! En snarlig retur ble spådd, men det måtte playoff til, og finalemotstander i 2004 var Aldershot Town. 1-1 etter full tid og ekstraomganger betød straffer, og keeper Scott Howe ble den store helten da han reddet tre strake Shots-straffer og sørget for at The Shrews kunne juble over umiddelbar retur til Football League. I årene etter vekslet klubben mellom å flørte med nedrykk og å kjempe om opprykk – inkludert to tapte playoff-finaler. I 2007 ble Shrewsbury første FL-klubb som scoret på nye Wembley, men tapte til slutt playoff-finalen 1-3 for Bristol Rovers, og to år senere var det Gillingham som vant finalen 1-0. Våren 2012 kunne imidlertid Salop slippe jubelen løs da den hjemvendte helten Graham Turner ledet klubben til opprykk, og dermed retur til nivå tre for første gang etter årtusenskiftet.

Selv om de to år senere måtte en tur ned igjen, returnerte de våren 2015 på første forsøk, men det var overraskende å se hvordan de under ledelse av manager Paul Hurst startet denne sesongen på vanvittig vis og sto ubeseiret etter de 15 første ligakampene (11-4-0). Etter dette fulgte en liten downperiode, men Salop var fortsatt å finne på en av de direkte opprykksplassene der de la beslag på andreplassen bak Wigan Athletic og foran Blackburn Rovers. Salop-fansen hadde begynt å drømme om en retur til nivå to, men jeg hadde selv en følelse av at Wigan og Blackburn kan bli for sterke til slutt, og at det dermed fort kan bli en tredjeplass som betyr at man må ut i playoff. Lee var tilbøyelig til å være enig, men håpet naturligvis at vi tok feil, og la også til at det selvsagt uansett ville være en god sesong for hans klubb. Nå var det imidlertid FA Cupen det skulle dreie seg om denne dagen, og med en godt gående League One-klubb hjemme mot en PL-klubb på skråplanet (West Ham United) var jeg nok ikke den eneste som så mulighetene for en aldri så liten skrell denne søndagen.

Jeg hadde allerede fått både kikket innom klubbsjappa og rasket med med et program til £3 fra en av programselgerne, og nå var det etter hvert på tide å ta seg inn på langsiden West Stand, der Lee hadde betalt £20 per billett. Siden det herrens år 1910 hadde Salop spilt på Gay Meadow, og i store deler av denne perioden hadde Fred Davies ligget ute på elven Severn i sin coracle – en liten jolle – klar til å fiske opp løpske baller på en måte kun han klarte i elvens strømninger. Stadige oversvømmelser var nok dessverre en sterkt medvirkende årsak til at klubben etter hvert valgte å flytte på seg, og New Meadow ble sommeren 2007 åpnet i den sørlige utkanten av Shrewsbury. Det er egentlig ikke så vanskelig å beskrive det nye anlegget innvendig, for de fire frittstående tribunene er nærmest identiske. Slik tiden tydeligvis krever har de naturlig nok også noen stadig skiftende sponsornavn, men heldigvis går det fortsatt an å bruke kompassretningene, og Roland Wycherley (East) Stand er den eneste som skiller seg ørlite fra de andre. Det gjør den både fordi den er oppkalt etter klubbens formann, og fordi den har et parti for pressen midt på og en rekke VIP-bokser bakerst. Shrewsbury Town har for øvrig søkt om å få installere safe standing på en seksjon på South Stand, men nå når man plutselig snuser på et mulig opprykk til et nivå der det anleggene dessverre må være all seater, skal det bli spennende å se om de får kalde føtter.

I disse nokså kjedelige og sterile omgivelsene virket det i hvert fall som om det ville bli et godt fremmøte, og selv om FA Cupen nå hadde nådd et stadium der jeg normalt anser moroa som over for denne gang og kun ser frem mot neste sesongs kvalifiseringsrunder, så jeg nå faktisk frem mot kampstart. Media var naturligvis også opptatt av at Joe Hart var tilbake i Shrewsbury for å spille mot moderklubben, og det var den engelske landslagskeeperen som skulle få klart mest å gjøre. Han skal nok være glad for at Ben Godfrey fikk en dårlig touch da han ble mål for et skummelt innlegg, og likeledes at en susende volley fra Omar Beckles gikk like over. Nærmest scoring i første omgang kom Mat Sadler da han utnyttet svakt forsvarsspill og skar inn i feltet alene mot Hart. Vinkelen var imidlertid noe spiss, og Hart fikk reddet, slik han også gjorde på et skudd fra Alex Rodman. Vertene hadde kunnet sluppet inn fire mål på hjemmebane hittil denne sesongen, og de har garantert blitt satt på langt større tester enn det PL-klubben bød de på. Salop-keeper Dean Henderson var nærmest arbeidsledig, og The Hammers var heldige som ikke lå under med både ett og to mål til pause.

Andre omgang fortsatte som den første hadde endt; med hjemmelaget som kjørte på fremover og et West Ham som i stadig større grad faktisk virket å spille for et uavgjort-resultat. Salop spilte seg frem til flere sjanser, men på et eller annet vis slapp The Hammers med skrekken hver gang – ikke minst da de etter et frispark leverte hårreisende forsvarsspill mens oppofrende Salop-spillere gjenvant ballen og la den tilbake til Joe Nolan som fra god posisjon skjøt over. En ypperlig overgangsmulighet surret de også bort da de hadde mulighet til å komme to mot én. West Ham-spillerne virket nå mest interessert i å drøye tiden, og deres fremmedlegion syntes å benytte enhver anledning til å falle om og rulle rundt på gressmatta. Jeg håper noen til slutt klarte å fakke snikskytteren som må ha befunnet seg et sted på tribunen. Det sier vel sitt at den eneste West Ham-sjansen – om det kan kalles det – som ble vist på BBCs høydepunkter senere på dagen var et skudd fra Pedro Obiang som gikk 6-7 meter utenfor Salop-målet. Shrewsbury Town hadde til tider rundspilt PL-klubben, men da dommeren omsider blåste for full tid, kunne de 9 535 tilskuere konstatere at det ble 0-0 og dermed omkamp.

Den bestemte Lee seg raskt for at han skulle på, og jeg syntes nesten synd på ham som måtte se kamp ved West Hams nye horrible anlegg. En annen ting var spørsmålet om hvorvidt dette var en misbrukt sjanse for Shrewsbury, og Lee var også redd for at så var tilfelle. Ikke overraskende valgte deler av media å fokusere på at de stakkars PL-divaene tross alt spilte sin tredje kamp på seks dager, men West Ham var forferdelige denne dagen, og fortjente på ingen måte omkamp. Lee foreslo at vi spaserte tilbake til sentrum for også å stikke innom en pub eller to på veien, og jeg istemte uten å vite hvor langt det egentlig var. Vi stoppet etter hvert innom en pub jeg ikke er kar om å huske navnet på, men der var det mange bekjente av Lee, og vi ble værende der en stund før vi tuslet videre og også stakk innom The Prince of Wales. Deretter gikk vi omsider inn i sentrum slik at jeg fikk sjekket inn før kvelden ble avsluttet med et par pints på The Salopian, der jeg igjen lot meg friste av at de hadde Rattler cider i tappekranene. Det hadde vært en fin anledningen til å se Shrewsbury Town på deres nye hjemmebane, det var hyggelig treffe Lee igjen, og jeg husket til slutt også å stikke innom minibanken slik at jeg fikk gitt ham pengene han hadde lagt ut. Jeg ønsket lykke til i omkampen da han ble hentet av sin bedre halvdel, og gikk deretter tilbake til hotellet for å ta kvelden.

English ground # 451:
Shrewsbury Town v West Ham United 0-0 (0-0)
FA Cup, 3rd Round
The New Meadow, 7 January 2018
Att: 9 535
Admission: £20
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 08.01.2018: Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town
Previous game: 06.01.2018: Robin Hood Athletic v Hartshead

More pics

Lørdag 06.01.2018: Robin Hood Athletic v Hartshead

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Før jeg forlot Llandudno for siste gang på denne turen, var det greit å få i seg litt næring. Jeg hadde blinket meg ut 08.45-toget, og da passet det godt å innta en full english på Molly’s Café rett ved siden av togstasjonen. Jeg kan styre min begeistring for hermetiserte, skrellede tomater, men bortsett fra det var frokosten meget god. Mett og fornøyd kunne jeg derfor sette meg på toget med kurs for Manchester, der jeg etter rett i overkant av to timer kunne unnagjøre dagens første og eneste togbytte ved Manchester Oxford Road. Jeg hadde ytterligere en times tid med tog foran meg, og klokka hadde passert tolv med et lite kvarter da jeg spaserte ut av Leeds stasjon. Jeg hadde betalt £29 for overnatting ved det nye Premier Inn-hotellet på Whitehall Road, og selv om det fortsatt var en god stund til innsjekking, fikk jeg raskt sjekke inn allerede.

Nå måtte jeg ta en rask avgjørelse, for jeg hadde kommet til Leeds med først og fremst en plan A og en plan B, men også en rekke andre alternativer som imidlertid krevde ytterligere reisevei og derfor en snøgg avreise fra Yorkshires største by. Min plan A var en visitt til Robin Hood Athletic, som spiller i toppdivisjonen i West Yorkshire League. Problemet var imidlertid at de ikke syntes å være altfor aktive på Twitter, slik at jeg ikke hadde sett noen bekreftelse på at kampen faktisk ville spilles og ikke var avlyst. Derfor hadde jeg også sett på min plan B, der Yorkshire Amateur skulle ta imot AFC Emley til dyst i Northern Counties East League Division One, og den kampen hadde et ekstra spenningsmoment da Emleys tidligere storscorer Ashley Flynn nå spiller for nettopp Yorkshire Amateur.

Sistnevnte kamp var allerede bekreftet ‘ON’, så nå måtte jeg raskt bestemme meg for om jeg dro dit eller om jeg satt kursen mot Robin Hood uten å ha fått bekreftet om det var tilfelle også der. De hadde fortsatt ikke kommet med noen oppdatering på Twitter, men etter en rask sjekk fant jeg en annen kar – muligens en spiller – som kort tid i forveien hadde postet en statusoppdatering som omhandlet dagens kamp. Dermed så det absolutt ut som om det ble kamp, og planen var lagt. Jeg strøk på dør for å gå gjennom Leeds sentrum mot byens bussterminal. Der fant jeg snart frem til riktig avgangssted for bussen med navn Sapphire 110, og kvitterte etter hvert ut en returbillett til Robin Hood.

Klubben jeg denne lørdagen skulle besøke hører altså ikke hjemme i Nottingham, slik noen kanskje kan tro. Robin Hood er nemlig også navnet på en landsby rett sør for Leeds – eller mellom Leeds og Wakefield om man vil; like ved motorveien M1 og rett vest for Rothwell. Robin Hood er et tidligere gruvesamfunn, der den lokale kullgruven i glansdagene sysselsatte flere hundre arbeidere. Det begynner dog å bli en stund siden det var kroken på døra der i gården. Med landsbyens navn er det selvsagt naturlig å tenke seg at det er en forbindelse med sagnhelten med samme navn, og man mistenker at så også kan være tilfelle, siden mange av de opprinnelige historiene beskriver hvordan han åpenbart drev hyppig aktivitet i navngitte områder som antas å være identisk med steder i dagens Wakefield-område.

Bussen brukte 15-20 minutter til stedet der jeg steg av like ved puben The Coach & Horses, som har gitt navn til det som var dagens kamparena. Da Robin Hood Athletic ikke har skjenkeløyve ved sin Coach & Horses Ground, benytter klubben gjerne denne puben før og etter kamper. Dette er vitterlig ikke første gang jeg besøker en klubb som utenfor sitt stadion har en Coach & Horses pub som de benytter på denne måten, og det fikk meg da også til å tenke tilbake til mitt besøk hos Sheffield FC for en del år siden – på et tidspunkt da jeg var langt grønnere i non-league. Her ved Robin Hood Athletic sin variant av Coach & Horses Ground går adkomsten til banen via en liten og humpete stikkvei som leder fra pubens parkeringsplass og inn til banen bak det ene målet.

Jeg hadde vurdert en tur innom denne puben, men var ivrig etter å først få tatt en kikk på dagens kamparena, og var uansett på dette tidspunktet også uvitende om at det ikke var noen bar inne på anlegget. I tillegg var det nå også bare snaut tre kvarter til avspark klokka 14.00, så det var greit å komme seg innenfor. Her var det gratis inngang, så det var bare å spasere rett inn og konstatere at oppvarmingen tydeligvis var i gang. En av spillerne jeg passerte bekreftet at det ville bli kamp, og gressmatta så da også fin ut. Dermed slapp jeg å haste tilbake, og kunne i stedet ta meg over på den bortre langsiden for å knipse noen bilder av den flotte tribunen og deretter stikke innom klubbhuset ved siden av for å slukke tørsten med en brus.

Det er tilsynelatende ikke altfor enkelt å finne en virkelig detaljert beskrivelse av historien til Robin Hood Athletic, men det er på det rene at de ble stiftet i 1952. Videre fortelles det om hvordan de først spilte i Leeds Combination før de raskt spilte seg opp West Yorkshire League, der de fortsatt befinner seg. Det er også på det rene at klubben aldri har vunnet denne ligaen, men de har da rasket med seg en og annen cuptittel, som den øverste divisjonens ligacup i 1976 og 1986, og ikke minst Leeds & District FA Senior Challenge Cup ved fire anledninger (senest i 1987). Roy Ellam var en spiller som i 1960- og 1970-årene spilte i Football League for både Bradford City og Huddersfield Town, og han skal ha startet sin karriere hos Robin Hood Athletic. Det var for øvrig i 1968 at de flyttet inn på sin nåværende hjemmebane, hvis flotte tribune selvsagt var sterkt medvirkende til at jeg nå befant meg her.

Denne lille tribunen skal stamme fra siste halvdel av 1970-årene, og er en fjong affære som er bygget nærmest som en del av klubbhuset. Den byr på rundt ti trinn med betongavsatser og et par rødmalte små benker helt øverst. Den står midt på det som er den bortre langsiden når man entrer anlegget, og det også her man finner det øvrige av fasiliteter. Det nevnte klubbhuset i mur har en liten tea bar, i tillegg til garderober som faktisk er på hver sin side av tribunen, slik at lagene før kamp faktisk tar oppstilling på hver sin side av denne. Mens den ene laglederbenken også er å finne her, er bortelagets laglederbenk faktisk på motsatt langside. På partiet fra det ene hjørnet og forbi klubbhuset og tribunen og ned til hjemmelagets laglederbenk, er det for øvrig lagt hard standing, mens man rundt resten av banen står rett på gresset uten noen form for tribunefasiliteter.

Utenfor hjemmegarderoben kom jeg i prat med et par representanter for Robin Hood Athletic, og jeg benyttet anledningen til å spørre om bunken med heller som lå stablet inntil laglederbenken der faktisk skulle benyttes til å legge ytterligere hard standing, men en av lederne avviste dette og fastslo lattermildt at de hadde ligget der så lenge han hadde vært involvert i klubben. De siste årene har jeg også flere ganger sett debattanter nevne klubben som en mulig søker når temaet om opprykk fra step 7 kommer på banen, men foreløpig har ikke dette skjedd, og jeg fikk også inntrykk av at de foreløpig er tilfreds med fortsatt spill i West Yorkshire League, der de denne ettermiddagen skulle spille om poeng når de tok imot Hartshead – en klubb som inntil denne turen faktisk var helt ukjent for meg.

For ordens skyld kan det nevnes at West Yorkshire League er en av ligaene som har sin toppdivisjon, Premier Division, på non-leagues step 7 – eller nivå 11 totalt, for de som ikke skulle forstå denne «sjargongen». Ligaen ble toppet av Beeston St. Anthony’s, som hadde en luke på seks poeng ned til toer Ilkley Town. Deretter fulgte Shelley og Leeds City, mens man måtte ned på tabellens nedre halvdel for å finne dagens to duellanter, som faktisk også var tabellnaboer. Robin Hood Athletic befant seg på 12. plass av de 16 klubbene i divisjonen, mens Hartshead på plassen foran hadde to poeng og to kamper til gode på sitt vertskap for dagen. Derfor så jeg for meg et tett og jevnt oppgjør, og jeg hadde i god tid før avspark benyttet anledningen til å huke tak i dommertrioen idet de gikk mot garderoben etter sin oppvarming.

De kunne som forventet hjelpe til med lagoppstillingene, og mens jeg fikk fotografere de, mente dagens kampleder at han nå forventet gode kritikker om en eminent dommer på min blogg. Det var også tid til å hente seg en brus til, og da jeg forhørte meg om hvorvidt de hadde noen pins til salgs, hadde de da også det. Kvinnen bak disken beklaget at de var utsolgt for den røde varianten, men den grønne hun fikk rotet frem av en boks var helt grei for meg, og det er lenge siden jeg har betalt så lite som £2 for en slik suvenir. Etter dette var det bare å vente på at lagene skulle ta oppstilling utenfor hver sin garderobeinngang for så å innta banen på kampledernes signal. Jeg så kamp i denne ligaen da jeg forrige sesong besøkte Ripon City, men det var i ligaens Division Two, så nå var det klart for min debut i West Yorkshire League Premier Division.

Innledningen på kampen virket noe avventende, og det må innrømmes at kvaliteten ikke alltid var altfor imponerende – spesielt hva gjelder overblikk og det å se gode pasnings-muligheter, men begge lag var nok noe rustne i og med at ingen av de hadde spilt kamper siden tidlig i desember. Nathan Foster hadde allerede testet hjemmekeeper Lee Wood med et langskudd da han headet like utenfor, og like etter halvspilt omgang kunne det fort endt med scoring da gjestenes Nick Lambert sendte en aldeles vill klarering – eller et forsøk på sådan – like over eget mål. Det var kaos i Hartshead-forsvaret da Paul Mitchell la inn drøyt ti minutter senere, men hjemmelaget fikk omsider klarert etter litt heftig flipperspill i feltet. Vertene virket stadig skumlere, og i omgangens siste minutt fikk de uttelling da Corey Eaton ble spilt fri på høyrekanten, trakk seg innover og avsluttet i bortre hjørne til 1-0.

Kort etter blåste dommeren for pause, slik at det også var stillingen halvveis. Danny Bridges lurte tidlig i andre omgang offside-fella, og vertene kunne doblet ledelsen da han la inn til Jamie Lister, men sistnevnte styrte ballen like utenfor stolpen til Hartshead-keeper Frazer Robinson. Bridges måtte uansett snart ut med strekkskade, og da vi nærmet oss en times spill var det i stedet hjemmekeeper Wood som fikk problemer da han måtte gi retur på et skudd, og på pletten var Nick Lambert for å sette inn utligningen i det 59. minutt. 1-1. Den godeste Lambert var langt fra like heldig 5-6 minutter senere, da det så ut som om det var han som styrte innlegget fra James Finlayson inn i eget mål til 2-1. Etter dette måtte også Chris Brown ut med strekkskade for vertene, men de forsvarte seg bra mot et Hartshead som nå spilte langt mer direkte i sin jakt på ny utligning.

Med rundt ti minutter igjen virket det avgjort da Jamie Lister ble spilt gjennom og passet til Declan Parker som satt inn 3-1. Men Hartshead hadde ikke gikk seg, og med fire minutter igjen fikk gjestene fra Liversedge-traktene straffespark da en hjemmespiller blokkerte et skudd med hendene. Ikke bare pekte dommeren på straffemerket, men han trakk også opp det røde kortet til Harold Djeukam. Var det likevel duket for ny spenning? Neida, keeper Lee Wood reddet straffesparket, og da Liam Fox like etter satt ballen utenfor da han kom alene gjennom, endte det med hjemmeseier 3-1 foran det jeg tallfestet til 37 tilskuere. Det var litt vanskelig å beregne med flere som kom og gikk, men det får være en annen sak.

Etter kampen gikk jeg snart til puben på utsiden, der jeg etter hvert fikk selskap av spillere og klubbledere. Jeg hadde egentlig kun tenkt å unne meg en kjapp pint mens jeg ventet på bussen, men Coach & Horses viste seg å være en så koselig pub at jeg ble værende mye lenger enn planlagt. Jeg fikk inntrykk av at det var en landsbypub som virkelig viste seg å være et samlingspunkt i lokalsamfunnet, og det var så trivelig der at jeg ble værende til klokka for lengst hadde passert 19.00. Da tenkte jeg som så at det omsider var på tide å bryte opp og komme seg tilbake til Leeds, der jeg tok en tur innom puben West Riding og deretter Scarborough Hotel før jeg omsider trakk meg stille og rolig tilbake til hotellrommet.

English ground # 450:
Robin Hood Athletic v Hartshead 3-1 (1-0)
West Yorkshire League Premier Division
Coach & Horses Ground, 6 January 2018
1-0 Corey Eaton (45)
1-1 Nick Lambert (59)
2-1 Nick Lambert (og, 65)
3-1 Declan Parker (80)
Att: 37 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £2

Next game: 07.01.2018: Shrewsbury Town v West Ham United
Previous game: 05.01.2018: Prestatyn Town v The New Saints

More pics

Fredag 05.01.2018: Prestatyn Town v The New Saints

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Frem og tilbake er like langt, og etter torsdagens bomtur var det bare å forlate Darlington med uforrettet sak for å returnere til Llandudno – om enn via en noe annen rute. Jeg droppet denne dagen en full english til fordel for smørbrød som på den korte veien til Darlington stasjon ble plukket opp fa Sainsburys-sjappa like rundt hjørnet. Der jeg dagen før hadde måttet gjennomføre fire togbytter, holdt det denne gang med ett eneste togbytte ved Manchester Piccadilly. Vel fremme i Llandudno kunne jeg igjen bli sjekket inn av asiaten ved Broadway Hotel, der jeg denne dagen hadde betalt £30 for kost og losji. Jeg var raskt ute av døra igjen, og jeg hadde egentlig ønsket meg en ny tur til koselige Conwy, men en sjekk av togtidene vitnet om at det passet såpass dårlig med en retur til Prestatyn at jeg droppet det.

Dermed ble det heller en mulighet til å igjen stikke innom mikropuben TAPPS for å nyte ytterligere et par glass med Jaspel Spiced Cider. Denne gang var det heller ingen noen gnålende jazz-musikk, og jeg koste meg inntil jeg valgte å oppsøke Llandudno stasjon for å sette kursen østover mot Prestatyn. Etter en drøy halvtime kunne jeg stige av og stikke snuta innom puben The William Morgan, der jeg overrasket konstaterte at jeg åpenbart hadde entret en Wetherspoons-pub. Det var først etter 5-10 minutter der at jeg tilfeldigvis oppdaget at så ikke var tilfelle, men enten har det tidligere vært en slik med nye eiere, eller så har eierne gjort sitt beste for å imitere en. Uansett gikk turen nokså raskt videre til The Royal Victoria på andre siden av jernbanelinja, men det ble med et kort pitstop da det var på tide å komme seg til kveldens kamparena.

Prestatyn ligger altså på den walisiske nordkysten, ut mot Irskesjøen, og byens romerske bad er blant de få gjenværende bevisene på at romerne hadde det som antas å ha vært et fort her langs den romerske veien mellom Chester og Caernarfon. Mye av den nye bebyggelsen er imidlertid bygget på land der man i etterpåklokskapens navn nok gjerne skulle ha foretatt utgravninger. Prestatyn var et lite samfunn med under tusen innbyggere frem til jernbanens ankomst, men med den kom snart den viktorianske fiffen da «Sunny Prestatyn» ble kjent for sine flotte strender, det rene vannet og diverse underholdnings-artister lands strandpromenaden. Slike ferier var jo ansett som helsebringende på den tiden, og i likhet med øvrige kystbyer i dette området, ble Prestatyn en såkalt seaside resort. Turismen har fortsatt en vesentlig plass i lokaløkonomien, men som i området for øvrig, har man jo sett nedgangstider. I dag har byen omtrent 19 000 innbyggere.

Det var her i Prestatyn at jeg denne kvelden skulle debutere i den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League, selv om den egentlig skulle ha funnet sted fem dager tidligere – på nyttårsaften. Som tidligere nevnt ble jo kampen mellom The New Saints og Newtown den dagen merkelig nok flyttet tilbake til lørdagen (etter å allerede ha blitt flyttet til søndagen) slik at jeg ble stående uten kamp. Det var – muligens noe smålig – ytterligere en grunn til at jeg håpet på hjemmeseier da jeg denne kvelden betalte meg inn med £7 og fisket frem ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram, for ironisk nok var det The New Saints som nå var på besøk i Prestatyn. For de som i likhet med undertegnede har latt seg frustrere av Rosenborg-dominansen her i Norge, kan man se til Wales, der TNS visstnok er den walisiske pyramidens eneste helprofesjonelle klubb og går mot en sjuende strake ligatittel – og sin ellevte totalt; alle siden år 2000.

Innenfor portene på Bastion Gardens satt jeg straks kursen mot klubbhusets bar på den nærmeste kortsiden, og der traff jeg igjen som forventet på groundhopperen Paul White. Mer overraskende var det at også et par andre groundhopper-kompiser hadde møtt frem, for både Gyles og Andy English hadde tatt turen fra East Anglia og skulle overnatte i Prestatyn. Vi ble sittende å prate litt rundt et av bordene, inntil en klubbrepresentant som tidligere hadde fortalt om problemer med printeren nå berettet om at den nå var fikset men at de måtte få tak i en av de få stensilene med lagoppstillinger som allerede var printet ut for å kopiere den. Det fikk Gyles til å umiddelbart ta affære, og etter å ha sporet opp en av de, oppsøkte han klubbkontorene og returnerte snart med en liten bunke som han delte ut.

Bastion Gardens har vært klubbens hjemmebane siden 1969, og den skal lenge etter dette ha vært en temmelig spartansk og simpel affære med et garderobebygg som eneste bygning og intet av tilskuerfasiliteter. Et enkelt lite overbygg som ble reist på slutten av 1970-årene var det eneste frem til 1993, da klubben ble valgt inn i Welsh Alliance. Da begynte det å skje ting ved anlegget som inntil dette kun hadde hatt en bane som kun hadde blitt «gjerdet inn» med tau. Av de lokale myndigheter fikk klubben noen gamle busskur som senere har blitt fjernet, og man fikk samtidig utvidet klubbhuset som omsider fikk en egen bar. Dette ble markert med kamp mot et Manchester United XI, da 3 200 møtte opp, men det var i årene etter årtusenskiftet at det virkelig begynte å skje saker og ting.

Ikke minst måtte det gjøres oppgraderinger da de i 2008 sikret seg opprykk til Welsh Premier League og plutselig hadde åtte dager på seg til å utføre en rekke ‘utbedringer’. Heldigvis for klubben ble denne fristen forlenget, men det var imponerende arbeid som på rekordtid ble utført på dugnad. Senere har enda strengere krav ført til ytterligere oppgraderinger, men Bastion Gardens har fortsatt sin hovedinngang på den ene kortsiden, der man også har klubbhuset. Her er tilskuerfasilitetene begrenset til hard standing, men helt nederst i det ene hjørnet står et bittelite overbygg. Det er over på bortre langside at man finner omtrent det som er av tribuner, og det er der nå flere sittetribuner som står ved siden av hverandre og til sammen utgjør et parti med tribuner som strekker seg nesten hele banens lengde. På bortre kortside er det kun åpen hard standing, og det er det nå også på den siste langsiden ut mot husene på Bastion Road.

Prestatyn Town opererer med 1910 som året for sin stiftelse, men det er åpenbart et noe uoversiktlig bilde hva fotball i Pretatyn gjelder i de tidligere dager. Mens man har funnet bevis for fotballspill i Prestatyn allerede i 1890-årene, er det nemlig visse kilder som hevder at klubben slik vi kjenner den i dag ikke så dagens lys før i 1930-årene, da de tok i bruk en bane like ved det som i dag er deres stadion. Sponsornavn på fotballklubber er en fryktelig uting, og heldigvis varte det kun en kort periode for Prestatyn Town sin del da de i 1990 tok sponsornavnet Prestatyn Town Nova. På denne tiden spilte de i Welsh Alliance, og på midten av 1990-årene tok de to strake andreplasser, før det i 1998 brygget opp til bråk og intriger. Det endte med en splittelse der noen brøt ut av klubben og stiftet en ny klubb ved navn Prestatyn Nova, og Prestatyn Town sa fra seg plassen i Welsh Alliance for å regruppere i Clwyd League, der de for øvrig også tidligere hadde spilt.

Etter å ha vunnet den ligaen i 1999 returnerte de til Welsh Alliance, og da de i 2006 sikret seg også den ligatittelen, betød det opprykk til Cymru Alliance. I 2008 ble også den vunnet, og Prestatyn Town var dermed klar for spill i Welsh Premier League for første gang. To ganger (2011 og 2013) sikret de seg femteplasser som fortsatt står som klubbens bestenotering, før de i 2015 endte som jumbo og rykket ned. Så sent som i fjor (2017) slo de tilbake med å vinne en suveren tittel i Cymru Alliance (26-2-2 taler for seg!) og returnerte til toppdivisjonen etter to sesongers fravær. Det skal også nevnes at klubben i 2013 vant den walisiske cupen med finaleseier over Bangor City, som ble slått 3-1 etter ekstraomganger.

Nå var det altså ligaspill det dreide seg om, og jeg hadde tidlig blinket meg ut kampen i Prestatyn, selv om jeg nok ville latt meg friste til Bangor dersom Bangor City fortsatt spilte på sin gamle hjemmebane Farrar Road. Det gjør de ikke, og derfor ble det i stedet Bastion Gardens. Det nærmet seg nå den latterlige splitten i den walisiske toppdivisjonen, og ikke overraskende ledet TNS med ni poeng ned til toer Connah’s Quay Nomads. Det var to runder til ligatabellen skulle deles i to og de seks øverste skulle til det som kalles Championship Group, og med to kamper igjen før så skulle skje, var selvsagt TNS for lengst klare for dette. Prestatyn Town lå på sin side nest sist og vil måtte ta plass i gruppa med de siste seks som spiller om å unngå det som i utgangspunktet er to nedrykksplasser.

Takke meg til et skikkelig ligaspill uten slikt fjollete og kompliserende fiksfakseri, men i Wales mener de at det faktisk har vært en suksess med økt interesse og større tilskuertall. Dette ble jo også gjort fordi mange etterlyste kamper med betydning, og det er jo dessverre en konsekvens av den moderne toppfotballen som man ser i stadig flere land; at de samme klubbene år etter år dominerer, godt hjulpet av at de ved å kvalifisere seg til turneringer som «Champions» League får enda mer penger slik at avstanden mellom de og de øvrige i den hjemlige ligaen gjerne øker ytterligere for hver gang så skjer. Selv uten at TNS noen gang har vært i nærheten av å kvalifisere seg til gruppespillet i de nye håpløse europacupene, har de de siste årene altså vært en versting hva gjelder manglende spenning, med én helprofesjonell klubb som konkurrerer mot halvprofesjonelle, men vi håpet på et lite sjokk denne kvelden.

Prestatyn Town startet da også godt, og skapte problemer for ligalederne der de allerede i løpet av kampens første fem minutter skapte flere sjanser og halvsjanser, men dessverre var det The New Saints – eller Y Seintiau Newydd, som de tydeligvis heter på walisisk (skjønt jeg tviler på at mange i klubben snakker det språket, da de faktisk har sin base like utenfor engelske Oswestry og har hovedsakelig engelske spillere og ledere) – som mot spillets gang tok ledelsen i det åttende minutt. Aeron Edwards fyrte løs, og Seasiders-keeper Carl Jones klarte ikke å holde ballen som rullet videre mot mål. Greg Draper hadde tilsynelatende en enkel oppgave med å dytte den over streken, men ble åpenbart så forstyrret av en forsvarer at han endte opp med å sende ballen sidelengs. Der kom imidlertid Wes Fletcher og satt inn 0-1.

Overraskende nok var det hjemmelaget som fortsatt var det førende laget utpå gressmatta, og spesielt Jack Kenny skapte hodebry for Shropshire-klubben i en første omgang der Prestatyn hadde de fleste sjansene – dessverre uten å få uttelling. Av de som var nære på var Kenny selv, som med en avslutning tvang TNS-keeper Paul Harrison til å gjøre en god redning. Det måtte han også gjøre da Kenny spilte gjennom Noah Edwards, mens Carl Draper fikk TNS sin beste sjanse til å øke ledelsen før pause, men hjemmeforsvaret og keeper Jones fikk omsider ryddet opp. Dermed sto det 0-1 i protokollen da spillerne gikk i garderoben og vi gikk til baren for å få litt forfriskninger inne i varmen.

Like før avspark hadde jeg blitt kontaktet av en kar som undret seg over hvem jeg jobbet for, og det må ha vært mitt uttrykk der jeg nok så ut som et spørsmålstegn som fikk ham til å følge opp med at han regnet med at jeg jobbet for media siden jeg tok bilder. Jeg svarte som sant var at jeg kun var en groundhopper, og da hans oppfølgingsspørsmål førte til at jeg måtte ut med at jeg var fra Norge, ledet det igjen selvsagt til en lengre samtale med det som viste seg å være ligaens formann – eller var det mon tro ligasekretæren? Uansett hadde jeg en høne å plukke med ham angående den tidligere nevnte omberammingen av TNS sin kamp på nyttårsaften, og han beklaget det samtidig som kom med en forklaring som oppklarte det hele, før han la til at de normalt sett ikke ville godtatt dette på så kort varsel.

Det hele var grunnet en avlysning på TNS sitt kunstgress (legg merke til det, alle dere som synes å tro at kunstgress automatisk betyr garantert kamp!) uken i forveien, som sørget for at de ville fått tre kamper på fem dager. Derfor ville de ha ytterligere en hviledag mellom to av disse, og svaret på hvorfor denne kampen ikke kunne omberammes til et senere tidspunkt er selvsagt igjen den nevnte splitten som skulle skje etter kampene lørdag 13. januar, og det faktum at den måtte spilles før den tid. Da fikk jeg i hvert fall en forklaring. Uansett kom nå denne karen bort til meg igjen i pausen for å spørre om han kunne få intervjue meg til ligaens egen podcast som postes på deres hjemmeside. Til tross for å ha blitt tatt litt på sparket og å ikke føle meg helt komfortabel, kunne jeg nesten ikke si nei til dette.

De av oss som hadde fått forhåpninger av hjemmelagets gode første omgang, kom raskt ned på jorden da TNS gikk ut i hundre etter pausen, og håpet føltes allerede knust i omgangens andre minutt da Jon Routledge skjøt i mål fra like utenfor 16-meteren. Og etter en times spill var det avgjort da en corner ble headet ned av Connell Rawlinson og innbytter Alex Darlington vendte opp og plasserte ballen i nettaket til 0-3. I det 73. minutt var det 0-4 etter at et innlegg fant Aeron Edwards som headet i mål på bakerste stolpe, og kvelden som hadde startet så lovende for Prestatyn Town var i ferd med å bli til et mareritt. Det kunne blitt enda verre da Ryan Brobbel ble spilt gjennom nærmest alene med keeper, men hans chip gikk utenfor stolpen.

Prestatyn Town fikk omsider sitt trøstemål, og det var om ikke annet kveldens flotteste. Innbytter Oliver Buckley gjorde sin debut etter overgangen fra lokalrival Rhyl, og etter flott spill trakk han seg i kampens siste ordinære minutt inn i banen og sendte i vei et skudd som fra like utenfor 16-meteren suste inn i nettmaskene. Det utløste applaus fra de 196 tilskuerne, men det var selvsagt kun et trøstemål, og snart blåste dommeren i fløyta for siste gang med 1-4 som sluttresultat. Det var min andre kamp på rad i Wales med dette resultatet, og det betød at TNS tok ytterligere kjempesteg mot nok en ligatittel. Mon tro om de danset i gatene i The New Saints denne kvelden (ref. Jeff Stelling)?? Uansett betød det også at Prestatyn Town fortsatt var heftig involvert i nedrykksstriden.

Paul White hadde igjen tilbudt meg skyss tilbake til Llandudno, der også han fortsatt overnattet på hotell, men først ble vi stående og prate litt med et par klubbrepresentanter og ligarepresentanten. Jeg hadde før kamp undret meg litt over hvorvidt en klubb som Colwyn Bay kunne klart seg i Welsh Premier League, men hadde i løpet av kampen blitt litt mer skeptisk til dette, og ligarepresentanten mente at de hadde hatt mer enn nok med spill i eksempelvis Cymru Alliance. Han la til at Colwyn Bay for noen år siden ble invitert til å delta i en av det walisiske forbundets turneringer, men at de takket nei. Det var uansett en avsporing, men nå takket vi snart for oss og ønsket Prestatyn-folket lykke til.

Vi tok også avskjed med Gyles og Andy, som altså skulle bli over i Prestatyn, og med Paul bak rattet var jeg snart på vei tilbake til Llandudno. Nok en gang valgte jeg å unne meg en siste pint på The Kings Arms, der Paul slapp meg av rett på utsiden. Da både glasset og posen med pork scratchings var tømt, var det på tide å trekke seg tilbake til min base ved The Broadway Hotel for å ta kvelden etter en lang men trivelig dag. Jeg hadde omsider også fått debutert i den walisiske toppdivisjonen, og dagen etter var det igjen på tide å returnere til England og den engelske pyramiden, der jeg ville nå ville holde meg resten av turen. 

Welsh ground # 9:
Prestatyn Town v The New Saints 1-4 (0-1)
Welsh Premier League
Bastion Gardens, 5 January 2018
0-1 Wes Fletcher (8)
0-2 Jon Routledge (47)
0-3 Alex Darlington (61)
0-4 Aeron Edwards (73)
1-4 Oliver Buckley (90)
Att: 196
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 06.01.2018: Robin Hood Athletic v Hartshead
Previous game: 03.01.2018: Conwy Borough v Llandudno Albion

More pics

Torsdag 04.01.2018: En lang og bortkastet reise

Torsdag er som kjent gjerne en ukedag med få eller ingen kamper på balløya, og da jeg under planleggingen ikke fant noen kamper denne dagen, hadde jeg opprinnelig planlagt en fotballfri dag som jeg hadde tenkt skulle benyttes til en utflukt eller to i den nordlige Wales. Det var imidlertid før Spennymoor Town bestemte seg for å bruke denne dagen til å gjøre nok et forsøk på å få avviklet deres FA Trophy-kamp mot Gainsborough Trinity som allerede hadde blitt utsatt flere ganger. Det ville være en lang tur fra Llandudno for det som ville være nok en revisit til Brewery Field, men jeg liker meg meget godt i nordøst og jeg liker Spennymoor Town, så muligheten for å se en kamp denne torsdagen og få et gjensyn med Spenny-folket gjorde at det ble for fristende. Med kamp hos Conwy Borough på onsdag og Prestatyn Town på fredag hadde jeg opprinnelig bestilt tre netters overnatting i Llandudno, men jeg hadde på nyttårsaften tatt en beslutning som jeg nok skulle angre litt på.

Bookingen ble nemlig endret til å kun gjelde onsdag og fredag, og jeg hadde deretter tatt kontakt med Sarah ved The Dalesman i Darlington for å høre om hun hadde noe ledig denne torsdagen. Det hadde hun, og derfor var det med Darlington som destinasjon at jeg gjorde meg klar til å midlertidig forlate Llandudno og den walisiske nordkysten. Først skulle jeg dog la asiaten servere meg en frokost for å få litt næring før den lange reisen, men da jeg kom ned til avtalt tid kvart på åtte var han ikke å se. Først ti minutters tid senere kom han, og selv om jeg nå begynte å få dårlig tid, insisterte han på at det skulle gå raskt slik at jeg fortsatt hadde tid til frokost før jeg hastet til 08.30-toget. Mens den ble tilberedt gikk jeg for å hente bagasjen og gjøre meg klar til en rask exit, og da min full english snart kom, ble den raskt satt til livs før jeg sjekket ut og rakk det nevnte toget med glans.

Den lange reisen bød på togbytter ved både Chester, Crewe, Manchester Piccadilly og York, og på veien holdt jeg et øye med Twitter-oppdateringene fra Spennymoor, der det hadde blitt annonsert baneinspeksjon. Det skal nevnes at jeg allerede kvelden før hadde blitt kontaktet av en representant for Spennymoor Town, som fortalte at han siden jeg skulle reise så langt ville fortelle om våte forhold og at kampen sto i fare. Han ba meg om å behandle informasjonen som konfidensiell siden klubben offisielt ikke ennå kunne gå ut med noe informasjon, men mente det nok ville bli en baneinspeksjon og at den ikke nødvendigvis ville gi positivt utfall. Dette beviser bare nok en gang at Spennymoor Town er en fantastisk klubb, for det er slett ikke alle som ville tatt seg bryet med å ta kontakt angående dette. Det var uansett for sent for meg som nå for lengst hadde kansellert i Llandudno og booket i Darlington, så jeg kunne bare håpe på at regnet der oppe i County Durham avtok og at den inspiserende dommeren ikke var av den pysete sorten.

Ironisk nok hadde Spennymoor Town noen dager tidligere postet et bilde der de skrøt av hvor fantastisk deres Brewery Field så ut, men nå var det åpenbart andre forhold der, og rapportene denne morgenen tydet på at regnet heller ikke hadde gitt seg. Derfor var det ikke spesielt overraskende, men likevel skuffende, da jeg under togbyttet i York registrerte at kampen nå igjen hadde blitt utsatt. Allerede før jeg var fremme i Darlington var det altså klart at dagens lange reise hadde vært en bomtur, men det var bare å gjøre det beste ut av det. Da jeg rundt klokka ett omsider kunne stige av i Darlington og snart entre The Dalesman, gjorde den varme mottakelsen fra sjarmerende Sarah i hvert fall godt. Men hva skulle man finne på i Darlington nå som jeg ikke lenger hadde noen kamp å se frem mot?

Over en pint ved The Dalesman vurderte jeg dette, og bestemte meg etter hvert for å benytte anledningen til å ta en kikk på jernbanemuseet Head of Steam. Det ligger et steinkast fra jernbanestasjonen North Road, men da jeg til slutt fikk surret meg opp til Darlington stasjon for å ta toget de tre minuttene dit, var klokka blitt såpass at det begynte å nærme seg stengetid klokka 15.30. Jeg hadde nå kun en halvtimes tid på meg, men karen i resepsjonen mente det kunne være akkurat nok hvis jeg var rask, og kvitterte derfor ut en honnør-billett til meg som en liten rabatt. Det var interessant for de som er interessert i slik, og de generelt historie-interesserte, og den store stjernen i utstillingen er Locomotion No. 1 – lokomotivet fra 1825 som ble det første damplokomotivet til å trekke et passasjertog.

Ved stengetid takket jeg for kikken og gikk ut igjen i Darlington-ettermiddagen, der himmelen åpnet seg fullstendig et minutt eller to senere. Det var bare å søke tilflukt i en pub, og dessverre er nå The Central Borough lagt ned, men et kvartal eller to bortenfor fant jeg heldigvis puben The Builders Arms, der jeg kunne tørke litt mens jeg inntok en pint og håpet regnet skulle avta. Det hadde det ikke gjort da jeg gikk for å ta bussen inn til Darlington sentrum, og jeg måtte ta i bruk paraplyen mens jeg gikk den korte turen til bussholdeplassen. Siden det var torsdag, ble middagen en stor Beef Madras ved Wetherspoons-puben The William Stead, før turen gikk videre til pubene The Golden Cock og The Boot and Shoe. Deretter trakk jeg meg omsider tilbake til min base ved The Dalesman, for å ta en rolig kveld med noen pints der.

Det var selvsagt nokså bittert at min lange reise denne dagen endte i bomtur, og selv noen av supporterne begynte tydeligvis å spørre seg om den aktuelle FA Trophy-kampen i det hele tatt ville bli spilt før det var klart for neste runde. Værgudene er det imidlertid ikke noen verdens ting å gjøre med, og siden jeg selv ikke var for å ta en kikk på matta ved Brewery Field skal jeg denne gang heller ikke skylde på pysete dommere, selv om vi vet at det skal langt mindre til for å avlyse i disse dager enn det jeg setter pris på. Det var bare å håpe på bedre hell når jeg dagen etter igjen skulle tilbake til Llandudno og ha det som base når jeg så fredagskamp hos Prestatyn Town.

Onsdag 03.01.2018: Conwy Borough v Llandudno Albion

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mitt opphold i Skottland ble denne gang av det nokså kortvarige slaget, for etter én natt i Glasgow var det på tide å igjen ta turen ned til det nordlige Wales. Jeg hadde egentlig satt meg fore å spore opp en full scottish som inkluderte både black pudding og haggis, men denne morgenen var jeg såpass ivrig med snooze-funksjonen at det som sannsynligvis var turens siste sjanse til å få servert litt haggis til frokost gikk fløyten til fordel for litt ekstra søvn. Synd, og da jeg sjekket ut og gikk til Glasgow Central for å rekke 08.40-toget, måtte jeg i stedet nøye meg med smørbrød fra Sainsburys som jeg tok med meg på toget. Jeg skulle ha seks minutter på meg til å bytte tog ved Warrington Bank Quay, men toget dit ned ble såpass forsinket at vi ankom Warrington noen minutter for sent.

Irriterende nok gjorde det at jeg nå hadde nesten en time å vente på neste tog til Llandudno, men med Patten Arms Hotel rett på utsiden av stasjonen, valgte jeg å slå meg ned med en pint der mens jeg ventet på 12.27-toget. Om ikke annet betød dette at jeg slapp ytterligere togbytte ved Llandudno Junction, men jeg ankom likevel Llandudno en times tid senere en planlagt, og fikk derfor litt mindre tid i byen denne dagen enn jeg hadde håpet på. Det skapte åpenbart også undring hos den asiatiske hotelleieren ved Broadway Hotel, der jeg hadde sendt en forespørsel om tidlig innsjekking. Opprinnelig hadde jeg også bestilt tre strake netters overnatting her, men da Spennymoor Town igjen måtte omberamme sin kamp mot Gainsborough Trinity i FA Trophy til torsdagen, hadde jeg valgt å kansellere og booke på nytt for kun onsdag og fredag – noe jeg for øvrig skulle komme til å angre litt på.

Jeg hadde betalt £33,75 for kost og losji, og etter å ha fått sjekket inn var jeg umiddelbart på farten igjen og på vei ut døra idet klokka begynte å nærme seg halv tre. Jeg hadde ønsket meg litt mer tid i den walisiske kyst- og feriebyen Llandudno, men da jeg gikk gjennom det koselige sentrum var det ikke vanskelig å se at det var lavsesong. Man kan nærmest se for seg hvordan det i viktoriatiden var fiffen som regjerte her, som på det storslåtte Grand Hotel i den vestlige enden av stranda og strandpromenaden og rett ved Llandudno Pier. Bak ruver den store kalksteinsodden Great Orme, men i lavsesongen går dessverre hverken kabelbanen eller de gamle trikkene på Great Orme Tramway. Det er nok bare å komme tilbake en gang på sommeren. Likevel var det åpenbart en del turister her også nå.

Første post på programmet var nå å få seg litt mat i skrotten, og gjerne så raskt som mulig, så da ble løsningen nok en gang byens Wetherspoons-pub. På The Palladium slukte jeg en porsjon faggots og en flaske j2o i de gamle kinolokalene før jeg fartet videre mot en pub jeg hadde sett frem til å besøke. Mikropuben TAPPS var da også et trivelig bekjentskap, og pinten med Jaspel Spiced Cider var det heller ikke stort å utsette på. Verre var den veldig masete jazz-musikken som etter hvert nesten jaget meg på dør før jeg hadde tømt glasset. Heldigvis ble den omsider dempet, men jeg var uansett snart på vei tilbake til togstasjonen for å ta den korte turen til Conwy. 16.07-toget fraktet meg kun til Llandudno Junction, men et raskt togbytte der sørget for at jeg etter noen få minutter befant meg i Conwy.

Conwy er en liten by som altså ligger på den nordlige kysten av Wales, rett ved stedet der elven med sammen navn renner ut i Irskesjøen. Selve byen har et innbyggertall på drøyt 4 000, og er et populært mål for turister som kommer for å nyte strandlivet eller å beskue den veldige Conwy Castle, som dominerer den lille byen. Denne borgen ble på ordre fra kong Edward I bygget mellom 1283 og 1289. De som bor innenfor bymurene til den gamle befestede byen kalles ofte Jackdaws etter kaiene som holder til i disse gamle bymurene. Conwy Suspension Bridge har også blitt en attraksjon i seg selv, og det samme kan vel kanskje sies om det som ifølge Guiness’ rekordbok er Storbritannias minste hus.

Jeg ankom Conwy akkurat tidsnok til å få tatt en kikk på den imponerende Conwy Castle før det ble for mørkt, og tuslet deretter en liten tur rundt i idylliske Conwy sentrum. Castle Hotel ble åstedet for en pitstop før det knirkende skiltet på utsiden av Ye Olde Mailcoach lokket meg inn også der. Jeg hadde fått anbefalt Bank of Conwy, og den puben fikk æren av å bli siste stopp på min lille pubrunde før jeg gikk for å ta bussen ut mot kveldens kamparena. Jeg undret meg litt over å bli avkrevd hele £3,80 for det som viste seg å være en tre minutters busstur(!), men snart var det glemt da jeg ankom Y Morfa og kunne betale meg inn med £5. Jeg ble fortalt at det dessverre ikke var trykket opp noe program til kveldens kamp da den ansvarlige enten var syk eller på ferie, men vedkommende lovet uoppfordret å finne frem et par gamle program til meg.

Conwy Borough ble så sent som i 1977 stiftet under navnet Conwy United, men byen hadde litt tidligere hatt klubben Borough United som i 1963 vant den walisiske cupen og deretter deltok i den europeiske cupvinnercupen før klubben gikk under i 1967. Den etterlot seg nok et tomrom, og det tok altså ti år før det skulle fylles av daværende Conwy United, som snart ble valgt inn i Welsh League (North) som senere ble til Welsh Alliance League. Denne ligaen vant de i både 1985 og 1986, før de i 1990 var med å stifte Cymru Alliance (som i dag opererer på nivå to av walisisk fotball). Da man i 1992 omsider fikk på plass League of Wales som en nasjonal walisisk toppdivisjon, var også Conwy United med fra starten, og tredjeplassen i 1996 står som deres bestenotering. Det betød også deltakelse i den europeiske Intertoto-turneringen, men økonomien ble snart anstrengt, og det endte med nedrykk i 2000.

Klubben bestemte seg da for å ikke ta sin plass i Cymru Alliance, men i stedet spille i Welsh Alliance, som opererer på nivå tre i den walisiske pyramiden. Der vekslet de mellom å kjempe på øvre del av tabellen og å kave i bunnen, men ligatittelen i 2011 sørget for opprykk til Cymru Alliance. Klubben endret i 2012 navnet til dagens Conwy Borough, og hadde et par gode sesonger i tetstriden før det igjen gikk tyngre. Våren 2017 endte de i nedrykkssonen og måtte igjen ta turen ned i Welsh Alliance. Det skal også nevnes at en tidligere toppkeeper spilte deler av sin ungdoms-karriere i klubben, og den Llandudno-fødte Neville Southall burde da også være et kjent navn for alle som er interessert i fotball.

Inne i klubbhuset traff jeg på groundhopperen Paul White som jeg hadde vært i kontakt meg forut for mine dager i nord-Wales, siden han også hadde latt seg friste opp fra London for å tilbringe noen dager her i området. Han insisterte på å spandere min første pint, og overrakte meg også et eksemplar av heftet han hvert år gir ut med en gjennomgang av alle hans kamper foregående sesong. Denne gang var det også undertegnede som var fotografen bak bildet på forsiden som avbildet ham idet han betalte seg inn hos Penrith. Bort til vårt bord kom snart klubbrepresentanten fra tidligere og ga meg et par program fra forrige sesong slik han hadde lovet. Etter å ha tømt glasset var det etter hvert på tide å ta en nærmere kikk på Y Morfa.

Det er et flott anlegg Conwy Borough har som sin hjemmebane, men jeg var litt nysgjerrig på hva navnet betyr. Med mitt besøk i Caernarfon friskt i minne antok jeg at også Conwy befant seg i et område der det walisiske språket slår sterkt, men en person fra klubbledelsen var åpenbart ikke altfor stødig i språket, så han måtte faktisk google seg frem til at det visstnok oversettes til engelsk med «the marsh». Uansett hadde jeg kommet inn på den ene kortsiden, der man finner klubbhuset og ellers kun hard standing. Bortre langside er imidlertid en fjong affære der en åpen ståtribune med klassisk terracing strekker seg hele banens lengde – med unntak av midtpartiet der en sittetribune er bygget inn i betongavsatsene og gir tak over hodet. Dette må kunne kalles hovedtribunen, selv om det er en enda større sittetribune som på bortre kortside strekker seg nesten hele banens bredde.

På den siste langsiden er det for det meste åpen hard standing i tillegg til at man også finner laglederbenkene her, men på banehalvdelen ned mot inngangspartiet og kortsiden med klubbhuset er det et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Med fare for å gjenta meg selv: jeg likte godt Y Morfa, der jeg umiddelbart fant meg til rette og så frem mot kveldens kamp som var et lokalderby. Hvem ved sine fulle fem ville finne på å velge seg Arsenal v Chelsea når man denne kvelden i stedet kunne se Conwy Borough v Llandudno Albion?? I hvert fall ikke undertegnede, og det kom etter hvert flere tilskuere for å benytte onsdagskvelden til å se en dose fotball ved trivelige Y Morfa.

Conwy Borough hadde så langt hatt en god sesong, for det må det vel være lov å si når klubben tross alt toppet tabellen og således lå godt an til å kunne kjempe om en umiddelbar retur til Cymru Alliance. På sine 13 ligakamper hittil sto de med 33 poeng og hadde fire poeng ned til toer Llangefni som ble fulgt av ytterligere en rekke «Llan-klubber» som Llanrwst, Llanberis og Llanrug. En annen klubb i denne kategorien som fulgte litt lenger bak var kveldens gjester, og Llandudno Albion var å finne på nedre halvdel av tabellen, men hadde samtidig kamper til gode på samtlige klubber i divisjonen bortsett fra én. Jeg ble fortalt at Albion er en ren amatørklubb som fordi de banedeler hos Welsh Premier League-klubben Llandudno FC heller ikke kunne rykket opp til Cymru Alliance om de hadde kvalifisert seg sportslig. Kanskje også visse andre nasjoner og ligaer burde bli strengere på akkurat dette punktet..?

Hjemmelaget var ubeseiret i ligaspill denne sesongen (10-3-0) og var nok i de flestes øyne store favoritter mot amatørene fra Llandudno Albion, men vi så tidlig signaler på at ikke alt gikk helt etter oppskriften. Gjestene hadde en merkbar vind i ryggen i første omgang, og like før vi passerte kvarteret spilt, tok de en overraskelse ledelse da en lang ball fra Carl Roberts gikk over Conwy-forsvaret. David Maddock fikk en touch som overrumplet Borough-keeperen og hans forsvar ytterligere, og Brendun Hogan var uheldig og satt ballen i eget mål. Conwy stormet rett i angrep og fikk et frispark ganske nøyaktig på 16-meterstreken, men etter at Corrig McGonigle kom seg på beina igjen og hamret ballen mot mål, spratt den i sikkerhet via muren.

De som forventet et comeback fra Conwy Borough, måtte overrasket registrere at det imidlertid var Albion som fortsatte å presse på og styre spillet, og i det 27. minutt doblet de ledelsen da et frispark ble slått inn i feltet og Callum Jones var raskest frempå og sørget for 0-2. Det var da også stillingen da jeg gikk for å unne meg en pause-pint, og en av klubbrepresentantene fra tidligere fortalte på dette tidspunktet at tilskuertallet var 150. Jeg mistenker sterkt at de i denne ligaen kun gjør et slags overslag, for det opereres veldig mye med runde tall. Det var vel også en av tingene jeg fikk bekreftet, men 150 var nok uansett et godt anslag. Samme kar uttrykte for øvrig skuffelse, og mente at dette tross alt var en motstander de egentlig burde slå greit, men minnet også på at gjestene hadde vært i voldsom form i det siste og var ubeseiret siden deres forrige møte i november, da Conwy vant det omvendte oppgjøret 6-2.

Det virket som om hjemmelaget hadde til hensikt å snu kampen da de etter pause gikk ut i hundre, og Corrig McGonigle fikk snart en stor sjanse da han fikk ballen i beina med målet bortimot åpent. Hans avslutning gikk imidlertid utenfor, og det skulle vise seg kostbart da gjestene i neste angrep i stedet økte ytterligere. Denne gang var det storscorer David Maddock som økte til 0-3 med sitt mål nummer 14 på sju kamper! Vertene gjorde noen bytter og kastet folk fremover, men til tross for at de nå presset på og skapte flere sjanser, var de ineffektive, og Albion var fortsatt skumle på sine kontringer. Det var på en av disse at Ricky Jones satt inn 0-4 i det 60. minutt, og om ikke kampen var avgjort før så var den det nå.

Conwy Borough fortsatte imidlertid å presse, men med fare for å gjenta meg selv så fortsatte de også sjansesløsingen. Det skal også sies at Albion-keeper Carl Roberts sto som en levende vegg, og selv da hjemmelaget fikk straffespark med snaut tjue minutter igjen av ordinær tid, sto han i veien for Corrig McGonigle og reddet glimrende. Nå fikk riktignok vertene omsider hull på byllen da Jamie Roberts reduserte til 1-4 i det 84. minutt, men det var selvsagt altfor sent for Gareth «Perry» Thomas sine gutter, som måtte innse at sesongens første liganederlag var et faktum. For hans motpart Paul Cheung var det ikke bare den sjuende strake kampen uten tap, men de hadde også vunnet seks av disse og scoret hele 34 mål i denne perioden – hvorav Maddock som nevnt hadde scoret 14 av de.

Gjestene hadde altså stjålet showet totalt denne kvelden, og klubben som for ikke altfor lenge siden hadde ligget nest sist på tabellen, klatret nå opp på en sjetteplass! Conwy Borough-folket innrømmet glatt at de gjennomgående hadde vært nest best denne kvelden og at de hadde tapt fortjent. Det var imidlertid bare å ønske de lykke til da jeg sammen med Paul White etter hvert forlot Y Morfa. Siden også han hadde hotell i Llandudno, hadde han tilbudt meg skyss tilbake dit, og det takket jeg selvsagt ja til. Siden jeg ble sluppet av utenfor puben The Kings Arms, passet det godt å ta seg en siste pint der før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Der hadde den joviale asiatiske innehaveren fortsatt åpent i baren, så en aller siste forfriskning ble det dog. Det hadde vært en lang men fin dag, og jeg må nok en gang komme tilbake til Llandudno og Conwy i sommerhalvåret. Med den tanken krøp jeg under dyna, lykkelig uvitende om at en bomtur skulle stå for døren dagen etter.

Welsh ground # 8:
Conwy Borough v Llandudno Albion 1-4 (0-2)
Welsh Alliance Division One
Y Morfa, 3 January 2018
0-1 Brendun Hogan (og, 15)
0-2 Callum Jones (29)
0-3 David Maddock (49)
0-4 Ricky Jones (60)
1-4 Jamie Roberts (84)
Att: 150
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 05.01.2018: Prestatyn Town v The New Saints
Previous game: 02.01.2018: Blackburn United v Pumpherston

More pics

Tirsdag 02.01.2018: Blackburn United v Pumpherston

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde allerede sett Albion Rovers sikre seg et hjemmepoeng på overtid i sin kamp mot lokalrivalen Airdrieonians, da jeg nå vendte oppmerksomheten mot dagens andre kamp. Takket være at andre nyttårsdag er såkalt bank holiday i Skottland, hadde nemlig ligakampene hatt avspark klokka 15.00 til tross for at det var tirsdag. Det er ikke alltid så enkelt å finne dobler ved hjelp av den herlige skotske junior-pyramiden, men denne dagen var det i hvert fall flere av dens klubber som hadde arrangert treningskamper, og de fleste av de hadde valgt kveldskamp. Dermed fikk jeg en bonus-kamp da jeg så muligheten for å enkelt ta meg til kampen Blackburn United v Pumpherston etter kampslutt ved Cliftonhill. Etter å ha tatt 17.16-toget fra Coatdyke til Bathgate, hadde jeg tid til å unne meg en pint ved Railway Tavern mens jeg ventet på buss 26A, som skulle frakte meg ned til Blackburn.

Dette er for ordens skyld altså ikke den mer kjente Blackburn i engelske Lancashire, men en liten skotsk by som ligger i det skotske grevskapet West Lothian, like sør for Bathgate, og rett vest for Livingston. Forklart på en annen måte ligger den drøyt tre mil vest for Edinburgh og fire mil øst for Glasgow, og den har drøyt 5 000 innbyggere. Blackburn vokste frem rundt bomulls- og tekstilindustrien, men ble senere på midten av 1800-tallet et senter for kullgruvedrift. Ellers er den i disse dager kanskje mer kjent som hjemstedet til Susan Boyle, og også John Brown, som var med å vinne ni strake ligatitler for Rangers, skal ifølge visse kilder ha sitt opphav her. Det som nå ga meg mest bekymring var at bussen som normalt nokså pålitelige Google Maps hadde fortalt om, ikke virket som den ville komme. Ti minutter etter at den skulle ha vært der, fikk jeg derfor praiet en taxi som tilfeldigvis kjørte forbi.

Ved ankomst New Murrayfield Park var det som annonsert åpne porter, men en innsamlings-bøtte ved inngangspartiet, slik at man kunne donere det man følte for. Anlegget er som navnet tilsier oppkalt etter klubbens tidligere hjemmebane Murrayfield Park, som ligger rett ved siden av, og herfra har man faktisk tatt med seg det som er det nye anleggets eneste tribune. Flyttingen skjedde i september 2013, og det nye anlegget er et typisk moderne kunstgress-anlegg som har den nevnte tribunen å takke for det lille som måtte være av karakter her. Der man kommer inn på den ene kortsiden, kan man se den midt på bortre langside, og den gir tak over hodet til et antall tilskuere som velger å stå her. Med det våte været var det nok greit å ha litt ly i tilfelle himmelen skulle åpne seg igjen.

Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om klubben Blackburn United, men den ble stiftet i 1978, og det var her spillere som Alan Irvine og Chris Innes startet sine karrierer – begge spillere som senere skulle hevde seg på øverste nivå i Skottland, og Irvine fikk sågar et par kamper for selveste Liverpool i 1986/87-sesongen. Jeg får vel igjen gjøre de som mot formodning ennå ikke har fått det med seg at den skotske Junior-pyramiden ikke har noe som helst med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en slags skotsk «non-league» – i mangel på en bedre forklaring. Denne er delt inn i tre regioner – East, West og North – og Blackburn United spilte i fjor i East Region South Division, som er en av to avdelinger på det tredje og nederste nivået i East Region. Med andreplass der sikret de seg imidlertid opprykk til East Region Premier League, som følgelig er regionens nivå to.

Motstanderne i kveldens treningskamp var Pumpherston, som forrige sesong endte på plassen bak Blackburn United, og som dermed måtte bli igjen i den divisjonen. De hører hjemme i den østlige utkanten av Livingstone, så det var også to nokså lokale rivaler som skulle måle krefter denne kvelden. Min groundhopper-kollega Scott Struthers er mannen å kjenne om man lurer på noe i skotsk fotball, og det var han jeg dagen før hadde henvendt meg til for å høre om han kunne bekrefte at denne kampen ville finne sted, siden jeg på det tidspunktet ikke hadde sett det bekreftet noe annet sted enn på en (glimrende) nettside som lister opp kamper i Skottland. Graeme McGinty var visst mannen å snakke med når det gjelder Blackburn United, og Scott kjente ham selvsagt, slik at han rask spurte og fikk det bekreftet.

Når jeg nå ankom, fikk jeg snart pekt ut Graeme, som ga meg en varm velkomst og uoppfordret spurte om jeg var interessert i en pin som han hadde rotet frem etter å ha hørt jeg skulle komme. Han nektet å ta betalt for den, men jeg takket og bukket og ble deretter stå og samtale med ham for å få litt mer innblikk i klubben. Da han i forbifarten nevnte en mulig delvis sammenslåing av Junior-pyramiden og den «ordinære» skotske pyramiden, ble jeg nærmest paff. Dette måtte jeg høre mer om, men Graeme hadde nå noen plikter å se til, så det fikk vente. Da spillerne snart inntok banen, fikk jeg i stedet knipset noen bilder før jeg tok oppstilling i den nevnte tribunen. Pumpherston kom best i gang på kunstgresset, og ble tildelt straffespark som Ally McRitchie omsatte i scoring i kampens niende minutt, og 0-1 var også stillingen da Scott Struthers like etter dette ankom etter en familiemiddag.

Han hadde imidlertid også sett en annen treningskamp tidligere på ettermiddagen før familiære plikter fikk prioritet, og sammen med ham ble jeg stående å se en første omgang som endte uten ytterligere scoringer. Han tilbød seg å skysse meg tilbake til Glasgow etter kamp, og det satt jeg virkelig pris på da arbeidet på toglinjene ville ha sørget for en usedvanlig kronglete og tidkrevende retur til storbyen. Scott jobber også for UEFA, der hans jobb slik jeg forstår det blant annet går ut på å inspisere og gradere baner, og det er usedvanlig interessant å høre anekdoter fra en som har besøkte alle skotske fotballbaner bortsett fra 2-3 stykker nord for Aberdeen.

Ikke minst måtte jeg riste lattermildt på hodet av hans beretning fra da Motherwell skulle være vertskap for et færøysk lag i europacupen for en del år siden, og i tråd med deres ansvar og plikter som vertskap hadde de forsøkt å ta kontakt med sine motstandere for å høre hvilken flyplass de ville plukkes opp på. De hadde imidlertid ikke fått svar på hverken telefon eller telefaks, før en klubbrepresentant plutselig ble ringt opp midt på natten og ble fortalt på gebrokkent engelsk at «vi er her, hvor er dere?». Det viste seg at det færøyske laget hadde reist med fiskerbåten til en av spillerne og hadde ankommet Scrabster – omtrent så langt nord det er fysisk mulig å komme på det skotske fastlandet! For å gjøre en lang historie kort, hadde Motherwell (som allerede hadde sendt ut busser til både Edinburgh Airport og Glasgow Airport i tilfelle) faktisk sendt en buss for å hente de, med flere sjåfører som måtte bytte på å kjøre den lange turen.

Scott kunne uansett fortelle mer om denne «sammenslåingen» jeg nevnte, og jeg ble i hvert litt mer beroliget da han mente det «kun» er snakk om et antall klubber som ser på muligheten for å hoppe over i den «ordinære» pyramiden ved å stifte en slags «West of Scotland League». Ute på kunstgresset startet det opp igjen, og det så etter hvert ut som om hjemmespiller Craig Young ble sendt av banen, men hverken jeg eller Scott hadde sett noe rødt kort. Nå var jo dette en treningskamp, og Graeme kunne senere fortelle at dommeren faktisk hadde «invitert» Young til å ta seg en liten hvil på sidelinjen. Uansett utlignet Blackburn United da Andy McQuillan med rundt tjue minutter igjen fant nettmaskene, men sju minutter senere sendte Jack Beaumont igjen Pumpherston i ledelsen, og det ebbet da til slutt også ut med 1-2 foran det jeg tallfestet til 49 tilskuere.

Scott holdt ord, og etter å ha takket for oss, var vi snart på vei mot Glasgow mens Scott hele veien pekte og fortalte om områdene vi passerte og hvilke fotballklubber som holder til der. Det er nesten så man skulle ønske at veien var lengre, for det er usedvanlig interessant å høre på en person med en slik kunnskap. Det var nok uansett langt nok for ham, som tross alt hadde kjørt litt av en omvei for å skysse meg til Glasgow Central før han returnerte til sin base et sted i Hamilton-området. Jeg kunne bare takke for skyss og slentre opp til The Horseshoe Bar, der jeg syntes jeg fortjente litt pork scratchings og en siste pint før jeg tok kvelden. Dette var en dag der værmeldingene hadde sørget for stor bekymring, men ikke bare hadde det vært en suksess med kamp på Cliftonhill; jeg hadde også fått en bonuskamp hos Blackburn United, så det hadde vært en fin dag. 

Scottish ground # 19:
Blackburn United v Pumpherston 1-2 (0-1)
Friendly
New Murrayfield Park, 2 January 2018
0-1 Ally McRitchie (pen, 9)
1-1 Andy McQuillan (70)
1-2 Jack Beaumont (77)
Att: 49 (h/c)
Admission: Donation on the gate
Programme: None
Pin badge: Free (gift from the club)

Next game: 03.01.2018: Conwy Borough v Llandudno Albion
Previous game: 02.01.2018: Albion Rovers v Airdrieonians

More pics