vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Lørdag 17.10.2015: Bitton v Street

 

Lørdag morgen betød at helgens Western League Ground Hop etter den lille «tjuvstarten» kvelden før for alvor skulle starte med hele fire kamper i løpet av dagen. Vi skulle ha avreise fra Weston-super-Mare klokka 08.30, og da frokostserveringen ved Edelweiss Guest House ikke startet før klokka 8.00, sier det seg selv at det ble dårlig med frokost for undertegnede. Litt etter klokka sju listet jeg meg i stedet ut døra og spaserte de tjue minuttene opp til Wetherspoons-puben Cabot Court Hotel, og tok til takke med en full english breakfast der. Den ligger vegg i vegg med hotellet som ble brukt som rendevouz, og i god tid for avreise hadde jeg allerede tatt oppstilling utenfor hotellet, der groundhopperne snart strømmet ut.

 

Dagens fire kamper skulle spilles i et lite område som betød svært korte etapper mellom kampene, men først måtte vi komme oss til Bitton, som (etter å igjen ha plukket opp ved Bristol Parkway) var første stopp. Bitton er en landsby som ligger i det noen nok vil omtale som Bristols østlige utkant, men som realiteten ligger helt nederst i det sørlige Gloucestershire – mellom Bristol og Bath. Jeg skal ikke begi meg ut på noen synsing om hvor mange innbyggere som bor i selve Bitton, men det er også navnet på et kirkegjeld som skal ha i underkant av 10 000 innbyggere, og dette inkluderer da også andre landsbyer som Swineford, Upton Cheyney, Beach, Oldland Common og North Common. En av konene til Henry VIII holdt en gang til i Bitton, som ellers ikke er et sted man hører mest om.

 

I Bitton finner man imidlertid hovedkvarteret til museumsjernbanen Avon Valley Railway, og Bitton stasjon viste seg å ligge kun et par hundre meter fra Bittons hjemmebane, The Recreation Ground. Derfor var jeg langt fra den eneste som valgte å spasere oppom der for en kikk da vi ankom med en drøy time til kampstart. Ved Bitton stasjon var det stor ståhei, og det viste seg at det var et spesielt arrangement der denne dagen som var tilsynelatende godt besøkt. Kanskje utenkelig i Norge, men her var det mange småbarnsfamilier som koste seg med damplokomotivene samtidig som det faktisk var mulig for far (eller mor) å ta seg en øl mens de inntok en matbit i party-teltet som var satt ut ved parkeringsplassen. Og vi så sannelig ingen fylle-skandaler heller. Jeg var en tur innom stasjonens butikk for å kjøpe et par postkort å sende hjem til Norge, og ble betjent av personell kledd i gammeldagse, tradisjonelle uniformer.

 

Britene har vært særs flinke til å ta være på disse gamle toglinjene og holde liv i en del av historien ved å holde en del av de ved like som museumsjernbaner. Etter denne trivelige visitten innom Bitton stasjon, var det imidlertid på tide å igjen rette oppmerksomheten mot dagens første kamp, og jeg spaserte de snaue minuttene tilbake til The Recreation Ground, der jeg igjen passerte gjennom inngangspartiet ved å vise min Ground Hop-billett i stedet for å stoppe for å betale de £7 man ellers krevde. Også programmet hadde jeg fått på forhånd, og hadde på bussen kikket litt i dette og konstatert at selv om det ikke kunne måle seg med eksempelvis Corsham Town kvelden før, hadde man fått med det mest essensielle, med både tabeller og terminliste, samt historikk for begge klubber.

 

Bitton AFC ble stiftet så langt tilbake som i 1892, men man kjenner faktisk lite til klubbens historie fra før andre verdenskrig. Etter krigen spilte de i hvert fall i Bristol & District League, uten å gjøre seg spesielt bemerket før man på 1980-årene begynte å avansere sakte men sikkert i pyramiden. Via Bristol Combination og Gloucestershire County League spilte de seg opp i Western League, der de i 1997 tok plass i Division One. Andreplassen våren 2004 var nok til at de fikk rykke opp i Western League Premier Division, og der har de holdt seg siden som fast innslag på øvre halvdel av tabellen. I 2009 vant de til og med hele Western League, men ble nektet opprykk til Southern League da deres Recreation Ground ikke oppfylte den ligaens krav.

 

Siden den gang har man fortsatt oppgraderingen av The Recreation Ground for å forsikre seg om at man vil være i stand til å ta steget opp om de skulle klare å kvalifisere seg sportslig igjen. Ikke minst gjelder dette investeringene formann John Langdon gjorde i 2011, da man rev det gamle klubbhuset i tre og erstattet det med en ny utgave med moderne fasiliteter, samtidig som man også fikk satt inn telleapparater. Disse er montert på den ene langsiden, ut mot parkeringsplassen, og rett til høyre for disse står det nye klubbhuset. På samme langside, på motsatt side av inngangspartiet, har man et overbygg som er beregnet å gi tak over hodet for inntil 150 stående tilskuere, og det er mye hard standing rundt anlegget. Unntaket er den lille hovedtribunen med sitteplasser på motsatt langside, der man for øvrig også finner laglederbenkene. Selve banen har for øvrig en merkbar helling i lengderetningen.

 

Selve gressmatta på The Recreation Ground har øvrig en merkbar helling i lengderetningen, og dette gi gjerne en liten dose karakter. Anlegget er kanskje ellers ikke det mest spennende, men den har en landlig beliggenhet omgitt av masse grønt, og dette er kanskje var dette medvirkende til at det likevel var nokså koselig der. Og bak det bortre målet går ikke minst jernbanelinjen for museumsjernbanen Avon Valley Railway, slik at vi hadde god utsikt mot togene som med overraskende hyppighet ble trukket forbi av damplokomotiver som flere ganger i løpet av vårt opphold tutet tilsynelatende til ære for fotballfolket.

 

Det var ikke måte på hvilken oppmerksomhet helgens Ground Hop hadde tiltrukket seg, og også en lokal TV-stasjon var til stede for å dekke begivenheten. I så måte klarte selvsagt med-arrangør Laurence Reade å lure meg bort til TV-kameraene, der de utsendte var ivrige etter å få noen ord fra den personen som hadde reist lengst for å delta på moroa. Jeg forsto ikke først hva jeg ble lurt med på, men etter å ha blitt stilt foran TV-kameraene hadde jeg ikke annet valg enn å riste av meg eventuell kameraskrekk og levere en ordentlig opptreden der jeg forklarte hvorfor følte at helgens arrangement var verdt en tur fra Norge. En smule flaut, men det var heldigvis raskt overstått, og forhåpentligvis vil det ikke finne veien til nettet.

 

Bitton sto før kampen med 5-1-3 på 9 kamper, og lå med det på en 8. plass; 12 poeng bak ledende Corsham Town, men med hele fem kamper til gode. Av lagene over var det kun Barnstaple Town som hadde spilt like få kamper, og man hadde kamper til gode på de øvrige. Gjestene denne formiddagen var Street, som hadde tatt turen fra Glastonbury-traktene av Somerset, og de lå på sin side på en 6. plass før kamp, med 6-1-5 på 12 kamper. Bitton kunne altså passere sine gjester med seier, og de fleste virket å ha mest tro på et slikt utfall, selv om hjemmefolket var svært skeptiske til om de allerede denne sesongen kan kjempe om ny Western League-tittel og eventuelt opprykk til step 4.

 

Kampen startet med gjestene i førersetet, og etter ti minutter tok de en fortjent ledelse da et frispark fra Mark Randall skapte forvirring i Bitton-forsvaret. Mens tre forsvarere forgjeves forsøkte å klarere, headet Steve Murray inn 0-1 på andre forsøk etter at Bitton-keeper James Powell først parerte. Fem minutter senere ga de imidlertid Luke Bryan fri ferdsel mot sitt mål, og etter at Bryan hadde danset seg forbi fire halvhjertede taklingsforsøk, sendte han i vei et skudd som snek seg inn i nettmaskene bak Street-keeper Tom Punchard. Street lot seg dog ikke affisere, og fortsatte å angripe. Kampuret passerte tjue minutter da Craig Herrod sendte en lang pasning opp til Steve Murray, og med en herlig volley sendte han ballen i bue over keeper Powell, som sto hjelpesløs på sin 5-meter, og i mål til 1-2.

 

Og Street var ikke ferdig der, for et drøyt minutt senere hadde de satt inn sitt tredje. Denne gang var Murray tilrettelegger da han la inn til Dale Hunt, og sistnevnte fant nettmaskene. Vi var ikke engang halvveis i første omgang, og det sto 1-3. Street var meget gode den første halvtimen, men en skade på venstreback Mark Randall gjorde at manager Dan Badman måtte foreta en omrokkering som medførte at den gode midtbanespilleren Keith Emerson måtte trekkes ned på venstrebacken. Bitton kom etter dette inn i kampen og tok snart over, og de avsluttet første omgang bra. Street-keeper Punchard måtte før pause varte opp med en god redning for å hindre Eugene Keaby. Det sto 1-3 halvveis.

 

Bitton-manager Paul Britton hadde nok brukt pausen til å mane til innsats for å få en tidlig redusering i andre omgang, og det var akkurat det vertene fikk da Luke Bryan etter et drøyt minutt scoret sitt andre for dagen. Street kunne gjenopprettet sin tomålesledelse, men Murray brant en mulighet til å få sitt hattrick etter å ha blitt spilt frem av Herrod, og det var fortsatt Bitton som nå hadde initiativet der de presset på for utligning. Både Luke Bryan og Sacha Tong så sine avslutninger reddet av bortekeeper Punchard, men sistnevnte måtte omsider gi tapt i det 72. minutt. Aysa Corrick avanserte mot et ryggende Street-forsvar, og kunne enkelt spille frem Sacha Tong som utlignet til 3-3.

 

Det hadde ligget litt i kortene, og det gjorde det nå også at Bitton ville snu kampen til seier, der de fortsatte å presse sine gjester bakover i jakten på ledermålet. Det kom imidlertid aldri, og Street klarte å forsvare det ene poenget. Kanskje vil de føle seg skuffet over at de rotet bort en tomålsledelse, men samtidig vil kanskje hjemmefolket på sin side uttrykke skuffelse over den noe dårlige starten og at de ikke klarte å få et sent vinner mål etter en god andre omgang. Det hadde uansett vært en meget artig og spennende kamp som skapte entusiasme blant et publikum som talte 217. For groundhoppernes del var det tid for en rask retrett til bussen, som skulle frakte oss den korte turen til Oldland Common og dagens andre kamp.

English ground # 296:
Bitton v Street 3-3 (1-3)
Western League Premier Division
The Recreation Ground, 17 October 2015
0-1 Steve Murray (10)
1-1 Luke Bryan (15)
1-2 Steve Murray (21)
1-3 Dale Hunt (22)
2-3 Luke Bryan (47)
3-3 Sacha Tong (72)
Att: 217
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise (£1)
Pin badge: £3

 

Next game: 17.10.2015: Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United
Previous game: 16.10.2015: Corsham Town v Calne Town

 

More pics

 

 

 

Fredag 16.10.2015: Corsham Town v Calne Town

 

Det var på tide å forlate Newcastle og starte den lange reisen ned til Weston-super-Mare, helt nede ved Somerset-kysten ut mot Bristol-kanalen. Men etter at jeg hadde forlatt Manhattans og temmelig røffe Wallsend med metro inn til sentrale Newcastle, hadde jeg tid til å unne meg en skikkelig frokost. Ikke på Butterfly Cabinet denne gang, men på Newcastle stasjon har Centurion Bar også tidlig matservering fra et lite utsalg inne på selve stasjonen, og jeg hadde lagt merke til at de hadde full scottish breakfast på menyen. Etter denne herlige kulinariske starten på dagen, kunne jeg sette meg på 08.43-toget mot Plymouth, som jeg ble med så langt som til Bristol Temple Meads. Derfra gikk siste etappe til Weston-super-Mare, og en halvtimes tid senere kunne jeg etter nesten fem timer og tre kvarter på reisefot stige av i badebyen.

 

Denne fredagen markerte starten på høstens Western League Ground Hop, der vi skulle gjennom sju kamper på tre dager, og det hele skulle starte med kamp i Corsham denne kvelden. Weston-super-Mare hadde blitt valgt som base da prisene i Bristol denne helgen hadde vært temmelig stive (nå har jeg inntrykk av at Bristol uansett ikke er landets billigste sted i så måte, men nå var det enda dyrere enn vanlig; muligens grunnet rugby-VM der Cardiff var en av arrangørbyene), men da problemer med mailing-listen til Groundhop UK sørget for at jeg var en av de som ikke fikk informasjons-mailen før jeg lenge etter etterlyste den, var allerede enkeltrommene utsolgt da jeg etter hvert tok kontakt.

 

Arrangørene var lenge merkelig lite hjelpsomme med opplysninger om deres valg av base slik at jeg selv kunne booke noe i nærheten, men oppfordret kun om at jeg skulle booke via dem og at de kanskje kunne fikse et enkeltrom. Kanskje holder ikke, og jeg føler meg ferdig med å dele rom med ukjente folk, så jeg endte opp med å i stedet betale £105 for tre netters kost og losji ved Edelweiss Guest House. Det ligger ikke i Alpene, slik det kan høres ut, men rett ved Weston-super-Mares seafront. Jeg hadde blitt fortalt at bussen skulle kjøre fra GroundhopUKs utvalgte hotell også denne fredagen, i stedet for å starte fra Bristol Parkway som tidligere planlagt, og etter å ha sjekket inn spaserte jeg opp mot Royal Grosvenor Hotel. De lå selvsagt i motsatt ende av byens seafront, men etter tjue minutter ankom jeg med tid nok til å unne meg en pint på Wetherspoons-puben Cabot Court Hotel som ligger vegg i vegg med det nevnte hotellet.

 

Avreise var satt til 16.30, og en halvtime før sto jeg på utsiden av hotellet og kunne hilse på første kjente groundhopper-fjes, som det etter hvert ble mange av denne helgen. Mest overraskende var det å se to kjenninger fra en helt annen kant av landet, for Harvey Harris og Peter Sixsmith er normalt å finne i Northern League-kretser, der de er kjente fjes. De skulle i løpet av helgen være gode samtalepartnere der de på bussen tok seteraden rett foran meg. Det var mange som ville spørre Harvey om Darlingtons eventuelle retur til egen by, som han ikke har tro på vil skje på lang tid ennå, og tilsvarende fikk Peter flere ganger svart på hvorfor han mener Shildons flytteplaner heldigvis nå synes å være urealistiske.

 

Bussen plukket opp ytterligere groundhoppere ved Bristol Parkway før vi omsider satt kursen vestover mot Corsham, lastet med fotball-hungrige passasjerer. Corsham er en liten markedsby i det vestlige Wiltshire, som i middelalderen slo seg opp takket være grevskapets ullhandel. Senere har man i området drevet utstrakt utvinning av såkalt Bath Stone; en type kalkstein som opp gjennom årene har vært svært populært bygningsmateriale i det sørlige England. Denne virksomheten driver man fortsatt med, men byen og dens omegn huser også en rekke militære fasiliteter, og noen av disse er å finne i gamle underjordiske ganger fra steinbruddene som ble brukt av forsvarsministeriet helt tilbake under andre verdenskrig. Corsham har i dag rundt 13 000 innbyggere, og skulle altså være åsted før første kamp på helgens Ground Hop.

 

Da vi ankom Corsham Towns hjemmebane Southbank med rundt en time og tjue minutter til kampstart, hadde hjemmefolket forberedt seg på storinnrykk, og med full Ground Hop-billett for hele helgen, var jeg blant de kun viste frem billetten på vei gjennom inngangspartiet. For en pakke som innehold skyss hele helgen (£42) pluss inngang og programmer for samtlige 7 kamper (£40) hadde jeg betalt £82. Jeg hadde brukt bussturen til å kikke litt i kveldens kampprogram, og det var et godt program som både så flott ut og var interessant med all nødvendig info. Nå var det bare å ta en nærmere kikk på deres hjemmebane.

 

Southbank ligger noe avsides til utenfor byen, og entres via innkjørselen i hjørnet på den ene kortsiden. Sett herfra er det på den høyre langsiden at man finner det meste av anleggets fasiliteter. Her er klubbhuset med sin bar etc, og bortenfor dette står midt på langsiden anleggets eneste tribune – en sittetribune som bærer navnet Southbank Stand, og som er av den moderne, prefabrikerte sorten. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder rundt resten av anlegget, som har vært klubbens hjem siden like etter andre verdenskrig, da man bygget leiligheter på deres tidligere hjemmebane. Utenfor klubbhuset hadde for øvrig Terry fra Terry’s Badges satt opp stand med stort utvalg av pin badges, og jeg hadde før avreise fra Norge lagt inn en ordre på noen av de jeg manglet i min samling. Han hadde lagt de til side i en liten pose jeg nå fikk overrakt, og etter en kort og hyggelig prat takket jeg for handelen.

 

Neste stopp var baren, der jeg betalte £3 for en pint Thatchers Gold, som jeg nippet til mens jeg samtalte med en rekke gamle kjente. Corsham Town ble stiftet i 1884, men ble ikke tilknyttet FA før i 1893 (hvilket muligens forklarer sistnevnte årstall på deres logo). De spilte i lokale ligaer før de i 1976 var med å stifte Wiltshire Football League, og i den påfølgende sesongen vant de Wiltshire Senior Cup for første gang samtidig som de sikret opprykk til ligaens øverste nivå. I 1997 vant de igjen grevskapscupen, før de året etter vant Wiltshire Football League og sikret seg opprykk til Western League. Etter omstruktureringen sommeren 2004 ble The Reds (eller The Peacocks om du vil) flyttet opp i denne ligaens Premier Division, der de umiddelbart markerte seg.

 

Under ledelse av tidligere spiller Colin ‘Nobby’ Bush sto klubben fremfor sine beste år, og både i 2005 og 2006 endte de på andreplass i Western League, samtidig som de begge sesonger igjen vant grevskapscupen. I 2006 rasket de også med seg Western Leagues ligacup, men året etter var nok enda bedre. Da vant man omsider hele Western League, samtidig som man for tredje år på rad vant grevskapscupen. Dette var femte og foreløpig siste gang Corsham har vunnet Wiltshire Senior Cup, og da manager Bush forlot skuta for å søke nye utfordringer, gikk det snart nedover med klubben. Nedrykket kom våren 2012, og Corsham Town har siden den gang spilt i Western League Division One.

 

Det var også der det skulle kjempes om ligapoeng da Calne Town denne kvelden gjestet Southbank. Vi skulle altså være vitne til et lokaloppgjør mellom to Wiltshire-klubber, og det ble tidlig klart at publikumstallet ville være langt høyere enn normalt. Corsham Town var faktisk serielder, og sto med 8-3-3 og 27 poeng på sine 14 kamper, men kun Chippenham Town hadde spilt like mange kamper som The Reds. De hadde før helgen tre poeng ned til Hengrove Athletic som hadde spilt en kamp mindre, og henholdsvis fire og fem poeng ned til treer Cheddar og firer Wells City – begge med to kamper til gode. Calne Town befant seg nede på 15. plass (av 21 lag) med 13 poeng, men hadde kun spilt ti kamper, og hadde dermed kamper til gode på de fleste av lagene foran seg på tabellen.

 

Det var gjestene fra Calne som startet best og virket klart mest sultne. Hjemmelaget virket i store deler av kampen nokså stasjonære, og ikke minst skapte Calne Towns venstreside en god del problemer for vertskapet. I det tolvte minutt fikk The Lilywhites uttelling da Stuart Windsor headet inn 0-1, og kort etter kunne samme mann doblet ledelsen, men denne gang gikk skuddet utenfor. Også Glenn Armstrong og Mark Dolman hadde gode muligheter for gjestene, som hadde et klart overtak, og ledelsen burde vært større da lagene gikk i garderoben halvveis. Like før pause kunne imidlertid hjemmelaget fått en høyst ufortjent utligning, men Calne-keeper Steve Allison vartet opp med en god redning på langskuddet fra Dan Lardner.

 

Om Corsham-manager Jeff Roberts hadde manet til innsats i pausen, hjalp det lite, for kampen fortsatte i samme sporet etter pause, og ti minutter ut i andre omgang doblet Kris Beasley gjestenes ledelse da han ble spilt frem av Glenn Armstrong og sendte balen under hjemme-keeper Mark Billingsley. Det var først da vertene våknet litt til liv, men de lange ballene bød stort sett på få problemer for et hurtig og godt organisert Calne-forsvar. Likevel kom de seg til en god sjanse ved MattJenkins som headet like utenfor, men det kunne også kommet flere motsatt vei, for både Tom Boakes og innbytter Lee Himsworth var nære for gjestene. Med fem minutter igjen av ordinær tid fikk hjemmelaget sin redusering da en sjelden feil i Calne-forsvaret ga Dan Lardner muligheten til å smelle inn 1-2. Da fikk vi i det minste noen spennende minutter i avslutningsfasen, men Corsham klarte aldri å true Calne-målet nevneverdig etter dette, og det endte 1-2.

 

293 tilskuere var man svært godt fornøyd med, men selv om flere mente å ha sett en nokså underholdende kamp, var hjemmefansen ikke spesielt imponert over det deres gutter hadde prestert ute på banen. En kar ved min side hevdet at de hadde vært nest best hele kampen, og la hoderystende til at keeper Billingsley muligens hadde vært en av de Corsham-spillerne som løp mest denne kvelden! Manager Neurin Jones og hans Calne-gutter hadde sikret seg de lokale skryterettighetene frem til neste møte, og med det tok vi snart plass på bussen for å skysses tilbake til Weston-super-Mare via Bristol Parkway.

 

Det hadde vært en fin start på helgens Western League Ground Hop, og etter ankomst Royal Grosvenor var jeg en av de som valgte å unne seg en siste pint på Cabor Court Hotel rett ved siden av. Med avreise allerede klokka 08.45 neste morgen var det imidlertid greit å begrense seg til denne ene pinten før jeg spaserte tilbake mot mitt krypinn. Jeg hadde duppet av litt også på bussturen tilbake til Weston-super-Mare etter kamp, og etter en lang dag kom nå Jon Blund temmelig raskt etter at jeg hadde krøpet under dyna og slukket lyset.

English ground # 295:
Corsham Town v Calne Town 1-2 (0-1)
Western League Division One
Southbank, 16 October 2015
0-1 Stuart Windsor (12)
0-2 Kris Beasley (56)
1-2 Dan Lardner (85)
Att: 293
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise £1)
Pin badge: £3

 

Next game: 17.10.2015: Bitton v Street
Previous game: 15.10.2015: Easington Colliery v Chester-le-Street Town

 

More pics

 

 

 

Torsdag 15.10.2015: Easington Colliery v Chester-le-Street Town

 

Jeg våknet vel vitende om at jeg denne morgenen og formiddagen ikke trengte å forflytte meg, for Manhattans i Wallsend skulle være min base for ytterligere en natt. Det har blitt litt av en vane at jeg ved mine besøk i Newcastle oppsøker Butterfly Cabinet på Heaton Road, der de serverer en frokost som jeg knapt har funnet sidestykke til. Min svakhet er imidlertid at jeg aldri klarer å motstå fristelsen av deres enorme ‘The Business’ full english breakfast, og etter en kort metro-tur til Chillingham Road var det selvsagt tilfellet også denne gang. Jeg måtte selvsagt for alt i verden presse ned det hele, og etter å ha forspist meg lovet jeg meg selv nok en gang at jeg neste gang skal begrense meg.

 

Etter å ha tilbragt en times tid på en parkbenk med en bok, hadde jeg kommet meg såpass til hektene at jeg spaserte tilbake til metro-stasjonen Chillingham Road. Jeg tenkte å benytte anledningen til å ta en kikk på et par av områdets fotball-anlegg, og tok derfor den korte metro-turen til Walkergate, hvor jeg spaserte opp til Sam Smith’s Park – hjemmebane for Newcastle Benfield. Der var det imidlertid fullstendig gjerdet inn, og det var så lite å se at det i og for seg var fullstendig bortkastet tid. Derfor dro jeg videre med metroen til Meadow Well, og spaserte derfra til Ralph Gardner Park. Det er hjemmebane for North Shields, og jeg tenkte ta en kikk på hva man eventuelt har gjort siden jeg var der i påsken 2013. Den gang tok jeg heller ingen bilder av anleggets ytre, og det var lett å skjønne hvorfor, for også her var det fullstendig inngjerdet uten noe som helst spennende å ta bilde av.

 

Etter denne lille bomturen foretok jeg en kjapp svipptur innom Manhattans på veien inn til sentrale Newcastle, der jeg snart kunne vandre en time eller to rundt nærmest på måfå i den herlige geordie-byen. Men det var omsider tid for å begynne å tenke på å ta turen nedover til det østlige County Durham, der jeg igjen skulle se kamp hos Easington Colliery, og turen startet med å ta metroen ned til stasjonen Park Lane i Sunderland. Den er tilknyttet byens bussterminal, hvor jeg snart kunne sette meg på Arrivas buss nummer 23 – £4,90 fattigere etter å ha kjøpt en dagsbillett for områdets sone 2 (Sunderland- og Peterlee-traktene). Etter en halvtime på bussen kunne jeg stige av i Easington Colliery, og da klokka ikke engang var 17, hadde jeg kun tenkt å sveipe innom Welfare Park for å ta noen bilder, for deretter å oppsøke den lokale kneipa Victory Club mens jeg ventet på at det skulle bli aktivitet ved anlegget.

 

Easington Colliery er i aller høyeste grad et gruvesamfunn i det østlige County Durham, og vokste frem rundt en stor kullgruve som så tusenvis av mennesker komme flyttende fra hele landet. Mest kjent er nok stedet for den store gruveulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet her, og det er i den forbindelse at det er plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til klubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven her stengte i 1993, betød det at hele 1400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og man sliter vel fortsatt noe med problemene som følge av dette. Det bor i dag rundt 5000 personer i Easington Colliery (som altså er et separat sted i forhold til den noe mindre nabo-landsbyen Easington), og noen vil også vite at det fiktive gruvesamfunnet i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

 

Fotballklubben Easington Collery ble stiftet i 1913, og het opprinnelig Easington Colliery Welfare. De tok umiddelbart plass i Wearside League, der de har tilbragt majoriteten av sine sesonger, og denne ligaen har de vunnet ved fem anledninger. Klubben forsøker seg for tredje gang i Northern League, etter at de første gang spilte seg opp fra Wearside League i 1986. Den gang sikret de seg direkte opprykk opp til Division One i sin første sesong, og hadde en 10. plass som beste bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur. Nå håper de å igjen kunne etablere seg, og deres uttalte mål har vært å overleve.

 

Da jeg ankom Welfare Park var det imidlertid allerede aktivitet ved fotballstadionet, og jeg ble stående og slå av en prat med en kar som snart satt seg i bilen, men han mente at klubbsekretær Billy Banks allerede befant seg inne i klubbhuset, og at jeg sikkert kunne ta ‘oppladningen’ inne i dens bar. Det viste seg å stemme, og med to og en halv time til kampstart ble jeg sluppet inn av Billy, som mot et bidrag på £1,50 fisket frem en boks Strongbow fra kjøleskapet. Han husket meg også fra mitt besøk i midten av august, da jeg var til stede for å se den famøse kampen mot Crook Town som endte med at flomlysene tok kvelden og at kampen dermed ble avbrutt etter 82 minutter på stillingen 2-1 til hjemmelaget, som på det tidspunktet også ventet på å ta et straffespark de hadde blitt tildelt.

 

Mens Billy svinset rundt for å klargjøre til kamp, tok jeg en ny kikk på anleggets indre. Det domineres av nærmeste langside, der man finner hovedtribune og en klassisk ståtribune under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket midt på langsiden. På den ene siden av klubbhuset står hovedtribunen som har en blanding av ståplasser bakerst og ståplasser i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså en klassisk ståtribune med rundt seks betongtrinn. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte betongtrinn på den ene kortsidens flanke, og der var Billy av en eller annen grunn nå i ferd med å sperre av dette området. Ellers på Welfare Park er det hard standing som gjelder.

 

Da Crook-kampen måtte spilles på nytt (8. oktober) måtte typisk nok Easington Colliery gi tapt med 2-3, men det som irriterte hjemmelaget enda mer var den harde medfarten de hadde fått av ligaens formann Mike Amos, som i sin blogg gikk meget hardt ut da han blant annet beskrev flomlyssvikten i august som det klart mest pinlige øyeblikket i hans 20 år lange periode som ligaformann. Da jeg spurte Billy om denne tribuneseksjonen han hadde sperret av, svarte han tydelig irritert at det er ligaledelsen som igjen har vært på ferde og krevd seksjonen sperret av pga sikkerhetshensyn, og han la ikke skjul på at han og andre i klubben for tiden følgte seg delvis forfulgt av ledelsen i Northern League.

 

Mens jeg sto der og snakket med Billy, kom en bil kjørende med et mobilt aggregat hengende bakpå. Etter flomlys-fadesen har klubben nemlig sikret seg ved å leie inn et ekstra aggregat i anledning kveldskamper, og det er selvsagt en ekstra utgiftspost som ikke er optimal for en klubb som Easington Colliery. Samtidig ble jeg fortalt at en gjennomgang av flomlysene hadde avslørt at de har blitt lurt for flerfoldige tusen pund av firmaet som forrige gang skulle oppgradere de, da de har gjort svært slurvete arbeid og ødelagt en rekke deler. Jeg spurte Billy om det var noe han trengte hjelp til, men det meste av det klubbfolket ikke måtte gjøre selv var nå gjort. Han tilbød meg i stedet å ta en kikk inne i garderoben om jeg ville ta noen bilder der draktene var hengt opp og alt var klargjort til kamp.

 

Det takket jeg selvsagt ja til, og tilbake i klubbhusets bar kom også formann Paul Adamson med kveldens program. Jeg betalte £1 for et eksemplar av programmet som gis ut i månedlige utgaver der man til hver kamp kun bytter ut de fire midtsidene som omhandler den aktuelle motstander. Noe overraskende kunne Billy og Paul også fortelle at de vil rive klubbhuset og deler av tribunefasilitetene på denne langsiden for å bygge nytt og mer moderne klubbhus, og de håpet at dette ville kunne skje etter inneværende sesong. I den anledning kan det selvsagt ble aktuelt med en periode der man banedeler, og av de naturlige alternativene er Peterlee Towns gamle hjemmebane Eden Park og Horden Colliery Welfares hjemmebane Welfare Park.

 

Det kom etter hvert flere folk, og jeg må si at jeg trives hos Easington Colliery, som er en meget ujålete klubb. Mens jeg satt der og bladde i programmet og drakk Strongbow, kom også min kompis Connor Lamb med en halvtimes tid til kampstart. Han hadde fått med seg at jeg senere på turen skulle gjøre et nytt forsøk på å besøke Horden Colliery Welfare – noe som jeg forventet ville bli turens kanskje største høydepunkt – og han fortalte at de ikke nå ikke gir ut kampprogram etter at manager Keith Brown trakk seg, da han tydeligvis også var ansvarlig for dette. Jeg foreslo for den unge Connor at han tilbød seg å lage programmet for klubben han tross alt følger tettest, og at det ville være god trening for en person som ønsker seg en karriere innen sports-journalistikk. Noen dager etter kunne han da også fortelle at han nå er Hordens nye «program-redaktør».

 

Kveldens kamp dreide seg ikke om ligapoeng i Northern League Division Two, men snarere om avansement i Ernest Armstrong Memorial Cup. Dette er en cup for klubbene som spiller nettopp i Northern League Division Two, og som er oppkalt etter en mann som var både spiller, supporter og dommer i Northern League – og senere parlamentsmedlem som døde i 1997. Da han i sine yngre dager spilte for Stanley United, ble han i kirken fortalt at han ville ende i helvete fordi han spilte fotball på langfredag – hvorpå Armstrong kom med følgende fantastiske svar: «I don’t know about going to hell, but we were well beaten by Sacriston». Dagens motstander for The Colliery var Chester-le-Street Town, som hadde hatt en svært god sesonginnledning i ligaen, der de foreløpig virker å være en av de sterkeste utfordrerne til South Shields.

 

Sammen med Connor kunne jeg se at gjestenes Craig Mickle etter 7-8 minutter lurte vertenes offside-felle, men skjøt like utenfor målet til hjemmekeeper Kyle Donaldson. Hverken jeg eller Connor hadde fått med oss at Lee Stewart og hans bedre halvdel Katie hadde ankommet, men sistnevntes herlige datter Jade kom snart løpende for å fortelle oss at de var kommet og at vi måtte bli med henns og broren Daniel bort til de. Utpå banen var kampen det engelskmennene kaller «scrappy», og de to lagene hadde åpenbart store problemer med å få i gang noe spill. De ble stort sett med 2-3 vellykkede pasninger før det endte med balltap, men Easington Colliery skapte nå det som var av halvsjanser.

 

I forbindelse med et hjørnespark headet David Paul på mål, men Cestrians-keeper Aidan Ames leverte en flott redning da han fikk slått til corner. Etter en halvtime var det Joe Kerridge sin tur, og han skar inn fra høyrekanten og avsluttet. Ballen gikk forbi keeper Ames, men strøk også på utsiden av bortre stolpe. Det var ingen stor forestilling vi var vitne til, og det var fortsatt målløst da dommeren blåste for halv tid. Easington Colliery er som sagt ikke så fine på det, og da det ikke var ligarepresentanter til stede, hadde jeg av formann Adamson fått tillatelse til å ta med meg Strongbow ut dersom jeg var litt diskret.

 

Etter å ha hentet en ny boks, forhørte jeg meg litt med Lee om hans mål om å besøke samtlige 44 Northern League-klubber før jul. For denne bragden har man faktisk troféet Dave List Trophy, og Lee mente han nå kun hadde 9 av de enkleste igjen, og regnet med at han faktisk ville klare det før midten av november. Det er jo litt av en bragd, men det er kanskje ikke spesielt overraskende når det tross alt er snakk om en mann som så nesten 300 kamper forrige sesong. Han kjenner svært godt fotballen i nordøst, der han også har vært klubbsekretær for tre klubber, og han uttrykte litt overraskelse over at Easington Colliery har hevdet seg nokså høyt oppe på tabellen i sin første sesong tilbake i Northern League. Han hadde spådd at de skulle styre greit klar av nedrykksfaren og kanskje klare en plass midt på tabellen, men foreløpig ser det ut som om de kan hevde seg på øvre halvdel.

 

Vi håpet på en noe bedre andre omgang, men det fortsatte egentlig i samme stil. Vertene hadde dog fortsatt et lite initiativ, og fem minutter ut i omgangen var igjen David Paul på ferde, men bortekeeper Ames leverte nok en gang en god redning på hans avslutning. Chester-le-Street kontret raskt, og Craig Mickle løp gjennom Colliery-forsvaret, men hans skudd gikk like utenfor. Jeg begynte å bekymre meg for at det skulle ende målløst og gå til ekstraomganger slik at jeg måtte forlate kampen for å rekke bussen, men med rundt et kvarter igjen scoret gjestene med sin første avslutning på mål. Det var igjen Mickle som ble spilt fri, og han passet til bedre plasserte Aaron Reynolds som satt inn 0-1.

 

Vertene klarte aldri å svare på en måte som vitnet om at de ville kunne true gjestenes mål, og dermed endte det med avansement for Chester-le-Street Town foran det som etter hvert viste seg å være et publikum som talte 119. Jeg tok avskjed med Connor, og etter en prat med noen representanter for hjemmelaget tok jeg følge med Lee, Katie og barna så langt som til parkeringsplassen i ved parkens inngang. Der ønsket jeg de god tur hjem og spaserte den korte veien til bussholdeplassen for å la buss nummer 22 frakte meg tilbake til Park Lane. Derfra foregikk returen til Newcastle med metroens grønne linje, og etter å ha byttet metro og tatt meg til Wallsend, unnet jeg meg igjen en siste pint på nattklubben Manhattans før jeg gikk opp i etasjen over for å finne senga. Jeg hadde tross alt en lang reise dagen etter.

Revisit:
Easington Colliery v Chester-le-Street Town 0-1 (0-0)
Ernest Armstrong Cup, 1^st Round
Welfare Park, 15 October 2015
0-1 Aaron Reynolds (75)
Att: 119
Admission: £5
Programme: £1

 

Next game: 16.10.2015: Corsham Town v Calne Town
Previous game: 14.10.2015: Morpeth Town v Dunston UTS

 

More pics

 

 

 

Onsdag 14.10.2015: Morpeth Town v Dunston UTS

Jeg var «oppe og vekket hanen» denne morgenen, da jeg like etter klokka 6 listet meg ut fra Park Lea Guest House og spaserte de rundt tjue minuttene tilbake til Tattershall Road for å ta noen bilder, siden jeg hadde prestert å glemme kameraet dagen før. Heldigvis var en av portene åpen da jeg kjente etter, og mens jeg foretok en runde der inne var sola sakte men sikkert på vei opp. Da jeg kom tilbake få minutter før klokka slo halv åtte, uttrykte jeg ønske om å få servert frokost klokka åtte heller enn halv ni, slik jeg hadde bestilt kvelden før. Det lot seg gjøre, og etter en rask dusj kunne jeg kaste i meg turens første full english før jeg pakket snippesken, takket for meg og strøk på dør.

Siden min «syvsoving» hadde gjort at jeg ikke hadde fått tid dagen før, ville jeg nå nemlig benytte anledningen til å ta en mulig siste kikk på Boston Uniteds flotte hjemmebane York Street før jeg forlot byen. Det var nesten på dagen fire år siden jeg besøkte York Street for å se Boston United v Histon, men jeg var da ikke like flink til å ta bilder. Klubbens tid på York Street går nå dessverre mot slutten, og man har i lengre tid hatt planer om nytt stadion. Etter et par forsinkelser håper man nå på byggestart i løpet av 2016, og man antar at det vil ta rundt 18 måneder å bygge. Det passer vel ganske bra, i og med at klubbens leieavtale ved York Street går ut i 2018. Det spørs om ikke dette derfor kan ha vært min siste lille kikk på herligheten, og etter å ha knipset noen bilder slentret jeg mot togstasjonen.

Jeg satt meg på 09.41.toget som tok meg tilbake til Grantham, og etter et nytt togbytte i Doncaster, ankom jeg Newcastle omtrent kvart på ett. Jeg hadde betalt £59,50 for to netters overnatting ved Manhattans i Wallsend, men da det ikke var innsjekking før klokka 14, unnet jeg meg en pint med Somersby mens jeg slappet av en times tid på Centurion Bar som er tilknyttet togstasjonen i Newcastle. Da jeg omsider tok metroen østover til Wallsend, fant jeg snart etablissementet få minutters gange fra stedets metro-stasjon, og kunne registrere at det faktisk var snakk om en nattklubb med rom i overetasjen. Rett ved siden av ligger også den nye Wetherspoons-puben The Ritz, som er en gammel ombygget kino. Der ble det tid til en pint mens jeg igjen gikk gjennom reiseruta opp til kveldens kamp i Morpeth.

Valget av kamp denne dagen hadde for øvrig stått mellom kampen i Morpeth og et besøk hos Ramsgate, og jeg valgte omsider å sette kursen mot nordøst. Når det nå etter hvert var på tide å bevege på seg, ble jeg kun med metroen til stasjonen Manors, der jeg hoppet på toget nordover til Morpeth. Det er en liten markedsby som ligger i grevskapet Northumberland, ved elven Wansbeck. Den vokste frem rundt et av denne elvens krysningspunkt, og var på 1800-tallet åsted for en av nord-Europas største marked for levende kveg. I dag er den en nokså fasjonabel pendlerby der mange av de rundt 14 000 innbyggerne jobber i Newcastle. Ved Morpeth har man for øvrig en av de krappeste svingene på det britiske jernbanenettet, og dette har ført til at Morpeth har vært åsted for en rekke avsporinger og ulykker. Men jeg kom meg trygt frem, og etter et kvarters tid på toget kunne jeg spasere innover mot sentrum.

Jeg hadde nemlig med hensikt valgt å dra opp tidlig, slik at jeg nå fortsatt hadde nesten tre timer til kampstart. Det var mer enn nok tid til å tusle litt rundt i byens koselige sentrum og ikke minst teste et par puber jeg hadde fått varmt anbefalt. Dette gjaldt først og fremst puben Tap and Spile, som flere ganger har fått CAMRAs pris som årets pub i Northumberland. Det ble også tid til en tur innom White Swan før jeg valgte å sette kursen mot Craik Park. Morpeth Towns hjemmebane ligger en utenfor byen, og det ble anslått bortimot 40 minutters spasertur fra der jeg befant meg på White Swan. Store deler av veien er dessuten beryktet for å være en nokså smal landevei med hverken belysning eller skulder, så i høstmørket ville det kanskje – spesielt etter kamp – være en lek med livet. Det var medvirkende til at jeg valgte å benytte meg av en drosjebil, og på veien dit ut så jeg også at drosjekusken hadde rett da han også la til at store deler av veien ut til Craik Park også byr på oppoverbakke.

Jeg ankom Craik Park med drøyt halvannen time til kampstart, og der var fortsatt ikke inngangspartiet bemannet, slik at jeg benyttet anledningen til å ta en kikk rundt banen mens det fortsatt var lyst nok til å knipse noen bilder. Craik Park har vært klubbens hjemmebane siden 1994, og ligger altså temmelig landlig av avsides til. Man kommer inn på den ene langsiden, der man finner klubbhuset noe tilbaketrukket fra banen. Herfra går en liten gangvei ned mot banen, der man på denne siden finner anleggets sittetribune. Bortsett fra denne er det hard standing som gjelder på Craik Park – også på bortre langside, der man dog har et lite overbygg som gir tak over hodet på en seksjon midt på. Her finner man også laglederbenkene, og det skal også nevnes at de primitive «løpebanene» som tidligere var her nå er borte. Til tross for at Craik Park ved første øyekast ikke er voldsomt spennende, så trivdes jeg absolutt der, og med fullført runde gikk jeg for å teste varene i klubbhusets bar.

På veien dit så jeg at man nå var i ferd med å bemanne inngangspartiet, og jeg gikk for å betale meg inn med £6. Det var god timing, for samtidig kom en funksjonær bærende på kveldens kampprogram, og for £1 sikret jeg meg et eksemplar, før jeg kunne entre klubbhusets bar for å bla litt i dette over en pint Strongbow til £3,50. Og her snakker vi om et virkelig sabla godt program! Jeg lot meg til de grader imponere av både utseende, design og innhold, og det var en fryd å fordype seg i mens jeg nippet til gyllen nektar. Mens jeg satt der fikk jeg også melding fra min groundhopper-kjenning, den unge Connor Lamb, som hadde ønsket seg til Morpeth denne kvelden, men som måtte beklage at han som forventet at han ikke kom seg dit.

Morpeth Town ble i 1894 stiftet som følge av at Morpeth United og Morpeth FC slo seg sammen, og de spilte i sine tidligste dager på cricketbanen Stobhill Cricket Field, før de i 1954 flyttet inn på Storey Park. Fra og med 1936 var klubben i årevis et fast innslag i Northern Alliance, som ble vunnet i 1984 og 1994. Sistnevnte tittel var en fin måte å markere klubbens 100-års jubileum, som ble enda finere ved at de med å flytte inn på nye Craik Park samtidig fikk rykke opp i Northern League. I sin andre sesong der vant de Division Two, og holdt seg i øverste divisjon (Division One) helt frem til de rykket ned igjen i 2010.

Dette nedrykket ble sesongen etter fulgt opp av sisteplass i Division Two, og klubben var nærmest i fullstendig oppløsning. Det blir faktisk hevdet at de var et par uker unna konkurs, men sakte men sikkert har de reist seg. Sportslig sett begynte gjenoppbyggingen med ansettelsen av manager Nick Gray, som tok med seg en rekke spillere fra Seaton Delaval. Våren 2013 returnerte de til Division One, der deres historiske bestenotering er 6. plassen de har oppnådd to ganger – i 1997 og 2006. Det ser det ut som om de kan overgå denne sesongen, for de har hatt intet mindre enn en knallstart på Northern League-sesongen 2015/16.

Før kveldens kamp sto de med 9-2-1 i Northern League Division One, og med det la de beslag på andreplassen ? fem poeng bak favorittene Shildon, men med tre kamper til gode. Var de virkelig en seriøs tittelkandidat?? «Ja, hvorfor ikke?» mente hjemmefolket selv, og selv min kompis Lee Stewart mente med sin innsikt i fotballen i nordøst at de så absolutt er det. Da jeg utvekslet noen meldinger med ham senere den kvelden mente han at Morpeth Town sågar var hans favoritt til tittelen da Shildon ifølge ham virker å rote bort for mange «tullete» poeng. Denne kvelden skulle The Highwaymen opp mot Dunston UTS, som dog lå ti poeng bak sitt vertskap med like mange kamper spilt, men likevel var ventet å by på en tøff utfordring.

Det skal også nevnes at tredjeplasserte Washington sto med imponerende 7-3-0, men forståsegpåerne jeg har snakket med i nordøst mener at selv om de har en imponerende offensiv, så stiller de spørsmålstegn ved hvorvidt de vil ha bred nok stall til å holde følge når det drar seg til. Det blir nok uansett en spennende sesong nok en gang i Northern League, der Morpeth Town sto med 9 seire på de 10 siste totalt (hvorav 7 seire på de 8 siste i ligaen). De eneste som har klart å klå Morpeth i ligaen denne sesongen er de regjerende FA Vase-mestrene North Shields. Dunston UTS kom på sin side fra fire strake kamper uten seier (0-2-2). Kampen hadde blitt annonsert med avspark klokka 19.30, men da jeg tok oppstilling på den ene langsiden ble det raskt klart at det nok ikke var avspark før 19.45.

Det var faktisk gjestene som startet friskest, og hjemmekeeper Karl Dryden fomlet både en og to ganger da Dale Pearson avsluttet, men fikk omsider tak i ballen. Og da Alex Francis fyrte løs, kom redningen i form av en Morpeth-forsvarer som stupte frem og blokkerte skuddet. Det var derfor ikke helt fortjent da vertene tok ledelsen på en kontring som startet med at Michael Hall vant ballen etter en susende takling på Malcolm Morien. Linjemannen vinket for frispark, men den bedre plasserte dommeren vinket spillet videre, og Lee McAndrew serverte til James Novak, som la inn i feltet. Der headet Sean Taylor rett i sin egen lagkamerat Michael Chilton, men ballen falt til rette for sistnevnte, som satt inn sitt 11. mål for sesongen. 1-0 til The Highwaymen i kampens 19. spilleminutt.

Det var som om dette var en ekstra vitamininnsprøytning for Morpeth, som tok over initiativet og få minutter senere kunne doblet ledelsen da et frispark fra James Novak strøk panneluggen til Michael Hall inne i feltet. Like etter ble Dunston reddet av sin keeper Liam Connell da Chilton vant ballen og spilte gjennom Sean Taylor, men Connell fikk slått avslutningen til corner. Et kvarter etter ledermålet fikk vertene sitt andre mål, og igjen var det Chilton som tegnet seg på scoringslista da en corner fra Luke Carr ble headet på mål av Ben Sayer. Keeper Connell kunne bare parere rett til Chilton, som hadde en enkel oppgave med å styre inn sitt sjette mål på fire kamper. Kun to minutters tid etter virket det som om kampen var avgjort da et imponerende Morpeth-lag satt inn sitt tredje i form av et frispark fra rundt 25 meter. Med venstreslegga sendte James Novak ballen i mål nede i det ene hjørnet, og Connell kunne ikke annet enn å ditt ballen inn i innsiden av nettveggen. 3-0 med ti minutter til pause.

Det skal sies at Dunston responderte bra, og før pause hadde de et par gode muligheter til å redusere, men Steven Richardson skjøt rett på keeper Dryden, mens Dale Pearson sendte ballen utenfor fra god posisjon i duell med den utrusende Dryden. 3-0 sto seg til pause, og jeg kunne unne meg en pause-pint mens jeg snakket med tilfredse hjemmesupportere som nok en gang hadde latt seg imponere av sine helters effektivitet. For Dunston hadde jeg savnet spissen Andrew Bulford, og det var kun etter SMS-korrespondanse med en kompis at jeg kom på at han hadde signert for ambisiøse South Shields. Jeg vil tro han er savnet på Federation Park. Vel, jeg tømte uansett glasset og betalte £1,50 for en mince pie som jeg nøt mens spillerne kom ut igjen i den etter hvert nokså sure Northumbria-aftenen.

Gjestenes manager Billy Irwin hadde nok benyttet pausen til å mane sine gutter til innsats, for det tok FA Vase-vinnerne fra 2012 kun 15 sekunders tid å spille seg frem til en mulighet de absolutt burde omsatt i redusering. Innbytter Liam Thear fikk ballen umarkert inne i feltet, men hadde på seg ryggsekken og sendte ballen over da det var langt enklere å treffe mål. I stedet gikk kampen inn i en fase der det var status quo og spillet foregikk mye på midtbanen. Etter en times spill fikk vertene muligheten til å øke etter at en klarering havnet hos Lee McAndrew som trakk seg inn i feltet og avsluttet, men hans skudd endret to ganger retning i andre spillere før den strøk like utenfor stolpen til keeper Connell.

Morpeth Town fortsatte å presse på for ytterligere mål, og McAndrew var igjen arkitekten da Sean Taylor fikk sin avslutning reddet på streken av en Dunston-forsvarer. De siste 20-25 minuttene dreide seg egentlig kun om at Morpeth kontrollerte inn, og det nærmeste Dunston kom en redusering etter dette var en svak avslutning fra Dale Pearson. Hans lagkamerat og navnebror, høyrebacken Michael Pearson ble imidlertid utvist etter en tilsynelatende uskyldig takling på McAndrew. Dommeren stoppet spillet med ballen hos Morpeth i god posisjon, løp over for å snakke med sin linjemann, og trakk deretter frem Pearsons andre gule kort for kvelden. Meget strengt, mente selv Morpeth-folket som snart kunne feire tre nye poeng etter at dommeren blåste for full tid med 3-0 som sluttresultat foran imponerende 286 tilskuere.

Det siste er vel et tegn på at Morpeth Town også begynner å få mer publikumstekke, og det er de vel fortjent. Jeg lot meg på mer enn en måte imponere av Morpeth Town denne kvelden, og må innrømme at selv om jeg nok muligens har Shildon som en liten favoritt til tittelen, så er det så absolutt en seriøs utfordrer, og sannsynligvis den farligste sådan. Toget tilbake mot Newcastle gikk ikke før 22.46, men jeg hadde i løpet av andre omgang bestilt taxi som etter at jeg hadde rukket en pint kom som avtalt rundt kvart over ti. Mens jeg satt i taxien ble jeg oppringt av en kompis, og det var nok medvirkende til at jeg presterte å glemme igjen mine hansker i drosjebilen, slik at nå muligens kjører en taxisjåfør rundt i Northumberland med norske elgskinnshansker. Det hadde uansett vært en fin kveld, og Morpeth Town var et trivelig bekjentskap. Etter å ha returnert til Wallsend med tog og metro, unnet jeg meg en pint eller to inne på nattklubben Manhattans før jeg trakk meg tilbake til mitt rom ovenpå.

English ground # 294:
Morpeth Town v Dunston UTS 3-0 (3-0)
Northern League Division One
Craik Park, 14 October 2015
1-0 Michael Chilton (19)
2-0 Michael Chilton (34)
3-0 James Novak (36)
Att: 286
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50

Next game: 15.10.2015: Easington Colliery v Chester-le-Street Town
Previous game: 13.10.2015: Boston Town v Peterborough Northern Star

More pics

Onsdag 14.10.2015: York Street (Boston United)

 

I forbindelse med kamp hos Boston Town dagen før befant jeg meg i Boston, Lincolnshire. Det var nesten på dagen fire år siden jeg besøkte York Street for å se Boston United v Histon, men jeg var da ikke like flink til å ta bilder. Den opprinnelige planen hadde vært å ta en ny og muligens siste kikk på York Street før jeg så Bostons «lillebror» spille kamp, men siden min «syvsoving» hadde gjort at jeg ikke hadde fått tid dagen før, ville jeg nå nemlig benytte anledningen til å heller gjøre det før jeg denne morgenen forlot byen for å sette kursen mot nordøst og Newcastle.

 

Klubbens tid på York Street går nå dessverre mot slutten, og man har i lengre tid hatt planer om nytt stadion. Etter et par forsinkelser håper man nå på byggestart i løpet av 2016, og man antar at det vil ta rundt 18 måneder å bygge. Det passer vel ganske bra, i og med at klubbens leieavtale ved York Street går ut i 2018. Det spørs om ikke dette derfor kan ha vært min siste lille kikk på herligheten, og etter å ha knipset noen bilder slentret jeg mot togstasjonen.

 

 

 

Tirsdag 13.10.2015: Boston Town v Peterborough Northern Star

 

Jeg hadde sett frem mot min oktober-tur, og nå sto avreisen for døren da jeg grytidlig denne tirsdags morgenen ble plukket opp av min snille mor som hadde stått opp i otta for å skysse meg til Rygge. Jeg fikk meg litt søvn på flyet over til Stansted, der det som vanlig var lange køer ved passkontrollen. Heldigvis var de på langt nær så ille som sist gang, da jeg brukte nesten like lang tid i køen der som det hadde tatt meg å fly over, og etter en drøy halvtimes køing slapp jeg omsider inn i Storbritannia og kunne etter hvert sette meg på 09.21-toget mot Birmingham. Jeg ble med så langt som til Peterborough, der jeg byttet tog, og etter et nytt togbytte i Grantham, ankom jeg til slutt Boston rundt tre timer etter at jeg forlot Stansted.

 

Boston er en havneby i det sørøstlige Lincolnshire, der elven Witham renner gjennom byen. Boston vokste på 1000- og 1100-tallet, da byen ble en viktig havn for handel med kontinentet. Ikke minst gjaldt det handel med ull (i tillegg til blant annet salt, kron og bly), og man sier gjerne at Boston ble «bygget på ull». På 1400-tallet gikk det nedover med ullhandelen, og dermed forsvant mye av grunnlaget for byens rikdom. Boston var lenge kjent som et arnested for religiøse opprørere, og i 1607 forsøkte en gruppe pilegrimer å forlate med byen med kurs for Nederland. Det var på denne tiden ulovlig å emigrere, og de ble arrestert og fengslet. Etter å ha blitt løslatt satt de året etter igjen kurs mot Nederland, der de slo seg ned i Leiden, men etter å ha blitt bekymret over (u)moralen i Nederland, var de blant pilegrimsfedrene som i 1620 reiste mot «den nye verden» i USA med skuta Mayflower.

 

Boston er en av byene som har gitt opphav til en rekke andre byer av samme navn, og av disse er selvsagt den mest kjente den amerikanske storbyen Boston i Massachusetts. I dag bor det i Boston, Lincolnshire omtrent 42 000 innbyggere, og drøyt 55 000 om man inkluderer byens drabantbyer og omland. Mye av dette omlandet begynte man på slutten av 1700-tallet å drenere for å dyrke korn, og det ble områdets nye salgsvare i handel med London. Landbruksindustrien har i nyere tid tiltrukket seg en rekke fremmedarbeidere fra først og fremst Øst-Europa og Portugal, og dette har ført til en til tider noe anspent situasjon, som da det brøt ut opptøyer i byen under fotball-EM i 2004. Det var her i Boston at min oktober-tur virkelig skulle starte.

 

Jeg hadde booket et rom ved Park Lea Guest House, der £32 skulle sikre meg et enkeltrom. Etter å ha trasket fra byens togstasjon og over elven Witham (med flott utsikt mot landemerket som er kirken Boston Stump, som kan ses fra flere kilometer unna), fant jeg frem til det nevnte etablissementet, og fant ut at de trivelige vertene Richard og Elaine hadde gitt meg et dobbeltrom. Jeg hadde overhodet ikke sovet natten før, bortsett fra på flyturen, og falt for fristelsen til å ta meg en time på øye før jeg gikk ut for å spasere en tur rundt i Boston. Jeg hadde planlagt en kikk på vindmølla Maud Foster Mill samt en siste kikk på Boston Uniteds hjemmebane York Street (som dessverre snart blir historie) og et par andre ting inne i sentrum. Men så langt kom jeg aldri, for jeg var litt ivrig med snooze-funksjonen, og bråvåknet fullstendig forvirret med kun en time til avspark!!

 

Det var bare å kaste seg i klærne og stresse de rundt tjue minuttene opp mot Boston Towns hjemmebane Tattershall Road, som ligger langs veien med samme navn. Der betalte jeg meg inn med £5, og kveldens kampprogram havnet i veske mot et bidrag på £1, før jeg kunne kikke meg litt rundt på anlegget. Det var da jeg oppdaget at jeg i min hast hadde prestert å glemme igjen begge telefonene på hotellrommet. Snakker om surrete start på turen, og det skulle ikke ende der, men det forklarer i hvert fall den noe suspekte bildekvaliteten da jeg måtte returnere grytidlig før soloppgang dagen etter for å ta noen bilder. Når jeg legger til at jeg presterte å glemme igjen kampprogrammet på toget dagen etter, så manglet det bare at kampen hadde blitt avlyst, men det var i hvert fall ikke tilfelle.

 

Jeg har ikke besøkt altfor mange av stadionene som nå er kamparenaer i United Counties League, men jeg mistenker at Tattershall Road må være blant ligaens bedre, og jeg har vel også hørt andre hevde det samme. Ikke minst er det her tribunefasiliteter på alle fire sider, selv om den beskrivelsen kanskje er å strekke det litt langt hva gjelder nærmeste kortside, der man kommer inn, og hvor man også finner klubbhuset med dets bar. Her består nemlig tilskuerfasilitetene av hard standing og et lite overbygg midt på klubbhuset. På den ene langsiden er det en fjong tribune som byr på både stå- og sitteplasser. Denne fremstår nokså sliten og delvis falleferdig, men har masse karakter. I samme stil er ståtribunen bak det bortre målet, også denne kledd i blått bølgeblikk. Nye mer moderne fremstår ståtribunen på den andre langsiden, der man også finner de moderne laglederbenkene som for noen år siden erstattet de gamle.

 

Boston Town ble i 1964 stiftet av tidligere Boston United-ledere som var bekymret for at Uniteds voldsomme økonomiske problemer på den tiden skulle føre til at klubben gikk konkurs. Boston Town het opprinnelig Boston FC, og spilte først sine kamper på Mayflower Sports Ground før de etter noen måneder flyttet inn på sin nåværende hjemmebane. De startet opp med spill i Lincolnshire League, som de vant på første forsøk og fikk rykke opp i Central Alliance. Også den ble vunnet på første forsøk, uten at de tapte en eneste ligakamp hele sesongen, og de tok steget opp i Eastern Counties League. I sin andre sesong i den ligaen endte de nest sist og måtte søke om fornyet medlemsskap. Da de uansett befant seg i ligaens et grenseområde helt nord i ligaens nedslagsfelt, trakk de seg og byttet over til Midland League.

 

Dette er ikke den samme ligaen som i dag heter Midland League, men snarere en liga som i 1982 slo seg sammen med Yorkshire League for å stifte Northern Counties East League. Før så skjedde hadde Boston Town vunnet ligatittelen tre ganger, men etter at NCEL ble en realitet slet The Poachers i den nye ligaen, og i 1987 droppet de ned til Central Midlands League. Den ble vunnet i 1989, men det tok ytterligere to år før de igjen tok steget opp – denne gang til United Counties League. I 1994 la de til Town-suffikset, og i sin første sesong som Boston Town vant de UCL-tittelen. Den ble også vunnet både i 2001 og 2007, og klubben har nå siden 1991 hatt tilhold i UCL Premier, der de har vært et fast innslag på tabellens øvre halvdel.

 

De siste sesongene har man de imidlertid vært å finne rundt og under midten av tabellen, og selv om det var tidlig i sesongen, vitnet tabellen om at de igjen nok kunne bli en middelhavsfarer, men de befant seg i hvert fall på øvre halvdel – litt foran kveldens motstander Peterborough Northern Star. Det virket imidlertid ikke som om opprykk til step 4 var noe tema for noen av klubbene, og blant et skuffende antall fremmøtte snakket jeg med noen som mente at tittelkampen vil stå mellom Leicester Nirvana, Kirby Muxloe, Holbeach United og Newport Pagnell Town. Disse klubbene ble av flere trukket frem, og det ser da heller ikke ut som noe dårlig tips om man skuer til ligatabellen for UCL Premier.

 

Etter en kjapp pint i klubbhusets bar, var det på tide å ta oppstilling for å se kampen sparkes i gang. Jeg irriterte meg fortsatt over å ha glemt igjen telefonene, men klarte likevel å rette oppmerksomheten mot det som foregikk ute på banen. Og der var det hjemmelaget som startet best og snart tilrev seg et initiativ. Kvarteret var passert med et par minutter da de fikk uttelling og Alex Beck satt inn 1-0, og Star hadde sin keeper Dan George og et par flotte redninger å takke for at de ikke havnet ytterligere bakpå. The Poachers hadde virket å være i full kontroll, men helt på tampen av omgangen slapp de gjestene inn i kampen.

 

Med et drøyt minutt til pause utlignet først Craig Smith etter å ha dempet ballen på brystet og skutt i mål, og deretter snudde Peterborough-laget kampen på overtid. Vi hadde nesten spilt to minutter over da Christian Le sendte gjestene i føringen med det som vel var omgangens nest siste spark på ballen. Et skikkelig antiklimaks for et vertskap som hadde ført store deler av omgangen, og jeg fikk i pausen høre at deres keeper Richard Ford normalt kun er reservekeeper for utilgjengelige James Doughty, uten at han kunne lastes direkte for noen av målene. Fra baren kunne jeg etter hvert se at lagene var på vei ut igjen på banen, så jeg tømte glasset og gikk ut igjen etter å ha fått sikret meg en pin til min samling.

 

Reservekeeper Ford holdt vertene inne i kampen da han tidlig i omgangen leverte en god redning på avslutningen fra Declan Rogers. På sidelinjen ble hjemmelaget manet fremover av manager Mark Angel, men det var nå en jevn affære som utspilte seg foran usle 35 tilskuere. Det var spennende, og kampen sto og vippet frem det gjensto omtrent fem minutter. Mens Boston Town jaktet utligning, ble da gjestenes Jacob Joyce spilt fri, og han fastsatte sluttresultatet til 1-3. Jeg følte rett og slett litt med Boston Town, som på en måte tapte denne kampen i løpet av et par minutter helt på tampen av første omgang.

 

Jeg hadde vurdert en rask retur til hotellet, men siden jeg nå burde ha fått nok søvn denne ettermiddagen, valgte jeg å bli igjen for en siste pint før jeg trasket tilbake til Park Lea Guest House. Boston Town hadde vært et trivelig bekjentskap og en sørget for en fin start på turen, til tross for at jeg holdt på å virkelig surre det til med å forsove meg. Skumle greier! Bortsett fra dette hadde den største skuffelsen vært det svake tilskuertallet – sesongens svakeste, og langt under snittet – og Boston Town fortjener bedre enn dette. For min del ble det tid til å lese litt i en medbragt bok før jeg slukket lyset. Morgendagen skulle by på en lang tur opp til nordøst.

English ground # 293:
Boston Town v Peterborough Northern Star 1-3 (1-2)
United Counties League Premier Division
Tattershall Road, 13 October 2015
1-0 Alex Beck (18)
1-1 Craig Smith (44)
1-2 Christian Le (45+2)
1-3 Jacob Joyce (85)
Att: 35
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 14.10.2015: Morpeth Town v Dunston UTS
Previous game: 02.09.2015: Padiham v AFC Blackpool

 

More pics

 

 

 

Søndag 11.10.2015: KFUM-Kameratene Oslo v Tromsdalen

 

Etter å ha sett Lørenskog slå sine gjester fra Moss, gikk turen med buss tilbake mot Oslo, der jeg ble med helt tilbake til Bussterminalen. Jeg hadde nemlig tid til en pint på Café Fiasco og en baconpølse før jeg lot trikken frakte meg opp til Ekeberg. Der var det duket for søndagens store kamp når KFUM Oslo skulle ta imot Tromsdalen til det mange karakteriserte som en seriefinale i kampen om tittelen og opprykk til 1. divisjon.

 

Det har jo en stund vært snakk om at KFUM skulle bygge nytt stadion på Ekeberg, muligens ved å gjennomføre en betydelig utbygging av sitt nåværende anlegg. De opprinnelige planene ble imidlertid nedstemt av Oslos bystyre, men man har visst gått tilbake til planleggingsbordet og kommet opp med et nytt og ned-skalert forslag. Det kan uansett trenges, for det er ikke akkurat 1. divisjons-standard over det man finner ved dagens anlegg.

 

Da jeg ankom med en times tid til kampstart hadde man fortsatt ikke sperret av inngangene, der man ta seg over en annen del av anlegget for å entre selve «kamparenaen» via porter i gjerdet. Tribunefasilitetene består av en ståtribune som på bortre langside strekker seg omtrent hele banens lengde, og en kompis som besøkte anlegget for noen år siden hevdet at dette har blitt bygget ut etter hans visitt. Bortsett fra dette er det ingen verdens ting av tribunefasiliteter, og bak laglederbenkene på motsatt langside kan man nærmest stå ute på hovedveien å se kampen – om det ikke hadde vært for en rekke reklame-bannere som reduserer noe av sikten herfra.

 

Jeg hadde i det hele tatt store problemer med å ta innover meg at dette enkle anlegget kunne være et 1. divisjons-stadion neste år. Det fungerer sikkert fint i 2. og 3. divisjon, men i landets nest øverste divisjon?? Neppe spesielt godt egnet! I så måte vil de eventuelle oppgraderingene kunne komme godt med. Uansett betalte jeg meg snart inn, og også her ble jeg avkrevd 100 kroner, men med på kjøpet fikk jeg i det minste et lite 4 siders hefte som gjorde nytten som kampprogram. Det hadde dog det meste av vesentlig informasjon.

 

KFUM-Kameratene Oslo er klubbens fulle navn, og den er som navnet tilsier tilknyttet Oslo KFUM, og bedriver også flere andre idretter som blant annet friidrett, futsal og volleyball. Klubbens omtales gjerne som «Kåffa», og holdt til i Oslo sentrum inntil de tidlig i 1970-årene flyttet til Ekeberg. De har nå spilt i 2. divisjon siden 2008, og har ved flere anledninger siden den gang hevdet seg i toppen i sine avdelinger. Etter en kanonstart på årets sesong, virket det lenge som om det denne gang skulle bli en parademarsj mot tittel og opprykk. Men den siste tiden hadde det gått tyngre, og de hadde fått både Grorud og Tromsdalen opp i ryggen.

 

Før dagens kamper sto Kåffa med 53 poeng – to poeng foran Tromsdalen og tre poeng foran Grorud. Sistnevnte hadde imidlertid allerede unnagjort sin kamp denne dagen, og etter å ha knust Holmen med 6-0, hadde de midlertidig overtatt tabelltoppen på målforskjell foran KFUM. Det hadde blitt stilt spørsmålstegn ved hvorvidt KFUM faktisk ønsket seg opprykk, og noen hadde hevdet at de nok var fornøyde med tilværelsen i den trygge «trikkeserien», men dette ble i programmet på det sterkest avvist av klubben.

 

Jeg er usikker på hvor mye religiøs virksomhet man bedriver i klubben i disse dager, men kanskje var det i håp om et slikt budskap at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik var blant de mange fremmøtte som fikk se en jevn og tett første omgang der vertene etter en drøy halvtime brant en stor sjanse. De fikk imidlertid uttelling kort etter, da Dennis Obeng scoret kampens første mål. Tromsdalen hadde dog kommet til hovedstaden med skumle hensikter, og hjemmekeeper Orhan Somsek måtte flere ganger levere gode redninger før lagene kunne ta pause på stillingen 1-0.

 

1016 tilskuere betød ny publikumsrekord, og etter å ha benyttet meg av klubbens tilbud med salg av pizza, kunne jeg igjen se at kampen sto og vippet. En ny Kåffa-scoring ville kunne avgjøre, men TUIL var også skummelt frempå ved flere anledninger. Etter hvert som klokka tikket mot full tid satset gjestene stadig mer offensivt, men jeg sto med en følelse av at de var sårbare om Kåffa tok kontringsmulighetene helhjertet. Det var det som skjedde i det 84. minutt, da Sindre Ek sørget for stor jubel blant hjemmefolket ved å sette inn 2-0. Det virket nå avgjort, men på overtid reduserte Erik Bertheussen. Etter et lite skremmeskudd klarte Kåffa å ri i land seieren, og tok et nytt skritt mot tittel og opprykk, mens TUIL nå tilsynelatende hadde blitt hektet av med to runder igjen.

 

Etter kamp returnerte jeg raskt til trikkeholdeplassen utenfor, og etter en lang dag kunne jeg returnere til Drøbak med bussen. Jeg hadde vært vitne til et interessant toppoppgjør, men først og fremst gledet jeg meg nå til avreise til England, og det var snart bare å begynne å pakke.

Norwegian ground # 49:
KFUM-kameratene v Tromsdalen 2-1 (1-0)
2. divisjon avd. 1
KFUM Arena, 11 Oktober 2015
1-0 Dennis Obeng (35)
2-0 Sindre Ek (84)
2-1 Erik Bertheussen (90+1)
Inngang: 100 kroner
Tilskuere: 1 016

 

 

 

Søndag 11.10.2015: Lørenskog v Moss

 

Det var kun to dager til avreisen for min oktober-tur til England, men denne søndagen bestemte jeg meg likevel for å få meg med en dobbel dose fotball her hjemme. Jeg hadde allerede blinket meg ut toppoppgjøret i 2. divisjon avdeling 1 klokka 17.30 den ettermiddagen, da KFUM Oslo skulle ta imot Tromsdalen, men en rekke kamper hadde også avspark klokka 13.00, og av disse valgte jeg meg Lørenskog v Moss.

 

Jeg tok bussen til Oslo og byttet der til ny buss til nedre Romerike. Det var med nød og neppe at jeg rakk å kaste meg på en av 401-bussene som sto klar til avgang da jeg steg av Drøbaks-bussen på Bussterminalen, men jeg var snart på vei mot Lørenskog og Rolvsrud Stadion. Etter å ha hoppet av ved Lørenskog busstasjon, gjensto kun en liten spasertur opp til Rolvsrud, der jeg betalte meg inn med 100 kroner.

 

Jeg syntes nok kanskje det var litt stivt for en temmelig betydningsløs kamp i 2. divisjon, men må samtidig innrømme at det er nokså vrient å si hva som er passende på dette nivået. Samtidig som 100 kroner føles litt mye, vil nok eksempelvis 50 kroner være tilsvarende billig, og således er nok når sant skal sies 100 kroner litt nærmere det som vil være en naturlig pris?

 

Skjønt en person som hovedsakelig ser sin fotball i engelsk non-league vil undre seg over hva man skal betale så mye før. Rammen rundt med klubbhus med egen bar er selvsagt fraværende, og det gjør det også vanskeligere å komme i kontakt meg personer som kan fortelle mer om klubben. Man vil jo kunne bli sett litt rart på her til lands om man kommer opp til en klubbrepresentant hos en klubb som Lørenskog for å forhøre seg om klubbhistorie, ambisjoner og den slags. Her hjemme er jo også – med noen unntak – en ting som kampprogram en ukjent fenomen og mangelvare.

 

Vertene hadde ikke spesielt mye annet enn æren å spille for, men gjestene fra Moss i det minste spilte om en andreplass bak suverene Raufoss – i den grad en andreplass som ikke gir opprykk er særlig til motivasjon. I teorien hadde de som eneste klubb muligheten til å innhente totningene, men med tre kamper igjen og ni poeng opp til Raufoss, så sier det seg selv at det toget var gått, slik at de kunne konsentrere seg om å sikre andreplass i kamp med Kvik Halden og Frem Larvik.

 

Rolvsrud Stadion er som man forventer av et anlegg i 2. eller 3. divisjon, og alt av tribunefasiliteter er å finne på den ene langsiden, der en ståtribune strekker seg i underkant av hele banens lengde. Laglederbenkene (og speaker-bua) er å finne på motsatt side, og ellers er det lite med fasiliteter. Et klubbhus med en kiosk står rett innenfor inngangspartiet på den ene kortsiden, mens det bak målet på motsatt kortside ikke er annet enn grusdekke og et lite «skog-område» som fungerer som buffer mellom anlegget og veien på oversiden.

 

Den største skuffelsen var nok tilskuertallet på usle 89, og det kan man ikke være bekjent av når en gammel storhet(?) som Moss er bortelag. I sannhetens navn skal det nevnes at mossekråkene virket å være i klart flertall og nok utgjorde minst 3/4 av de fremmøtte, og det var deres gule og svarte helter som startet kampen best og dominerte den første halvdel av første omgang. De burde ha scoret både en og to ganger, men ga i stedet fra seg initiativet, og Sami Loulanti sendte hjemmelaget i føringen med fem minutter til pause. I omgangens siste minutt utlignet Saif Haydar Jafar med en langskudd fra 20 meter, slik at sto 1-1 halvveis.

 

Lørenskog hadde vært det beste laget kvarteret før pause, og tilrev seg også initiativet fra start i andre omgang. Snaut tjue minutter ut i omgangen tok de igjen ledelsen ved Imad Ouhadou, og det virket snart som om Moss hadde avsluttet sesongen allerede. De satt i andre omgang innpå tre debutanter, og det var slett ikke ufortjent da Thomas Hasle fastsatte sluttresultatet til 3-1 med omtrent ti minutter igjen. Endelig var det også et norskklingende navn på scoringslista, som jeg faktisk var i stand til å stave.. Etter en nokså tam og skuffende affære, gikk jeg for å ta bussen tilbake mot Oslo og etter hvert dagens andre kamp.

Norwegian ground # 48:
Lørenskog v Moss 3-1 (1-1)
2. divisjon avdeling 2
Rolvsrud Stadion, 11 Oktober 2015
1-0 Sami Loulanti (40)
1-1 Saif Haydar Jafar (45)
2-1 Imad Ouhadou (64)
3-1 Thomas Hasle (80)
Inngang: 100 kroner
Tilskuere: 89

 

 

 

Mandag 05.10.2015: Haugerud v Fagerborg III

Etter å ha sett Kjelsås v Stabæk II tok jeg meg gjennom Oslo-ghettoen på min ferd mot Haugerud, der jeg denne kvelden skulle se en andre kamp for dagen. Jeg hadde kikket litt på de forskjellige alternativer, og valgte meg til slutt oppgjøret Haugerud v Fagerborg III i 7. divisjon Oslo avdeling 1, der det var duket for sesongens siste serierunde.

Dette var en oppgjør på nedre del av tabellen, der Haugerud såvidt hadde berget plassen allerede, mens Fagerborgs tredjelag kjempet med Korsvoll III om å unngå nedrykk. Abildsø II trakk seg tidligere i sesongen, så det er kun ett lag til som skal ned, og Fagerborg III hadde to poeng forsprang på Korsvoll III…men dårligere målforskjell. Og det var vel der den største spenningen var denne kvelden.

Det er sjelden jeg gjør det her hjemme i Norge, men jeg valgte å slå i hjel litt tid med en halvliter på Haugerud Bistro, som er tilknyttet Haugerud-senteret. Det ble også tid til å teste sjappa Toni’s Pizza, som kan skryte av å ha vunnet NM for en av sine pizzaer for et par år siden. Jeg hadde ved ankomst Haugerud vært en liten tur nedenom for å kikke på kveldens kamparena, og gikk nå tilbake dit med pizza som niste.

Igjen er det en nokså typisk kamparena for lavere divisjoner i Oslo-området – en nokså kjedelig men sikkert svært praktisk kunstgressbane uten særlig fasiliteter. Men den ligger i hvert fall fint til nede i en slags gryte ved siden av Trosterud skole og Haugerud skole, og med områdets høyblokker som bakteppe. På nærmeste langside har man faktisk også satt opp en hjemmesnekret liten tribune, så det er da noe.

Jeg har tidligere denne høstsesongen reagert på at man i 5. divisjon tilsynelatende spiller uten linjemenn, og heller ikke benytter representanter fra de to klubbene til å utføre denne oppgaven. Det var også tilfelle her, og det gjør at man får litt følelsen av at det har litt hobbypreg over seg. Dette inntrykket ble vel heller ikke svekket av at hjemmelaget stilte i et imponerende utvalg av forskjellige røde drakter der den sannsynligvis ikke var mulig å finne mer enn to som matchet med en annen. Det var forskjellige design, forskjellige nyanser av rød, forskjellig erme-lengde, og mens noen hadde nummer på ryggen så hadde andre vært frempå med sprittusjen eller spilte rett og slett bare i en rød overtrekksvest av typen man brukte i gymtimene på skolen.

Det var vertene som startet friskest, og Tahir Shah satt inn 1-0 i det 18. spilleminutt. Det var av tidligere nevnte grunner av stor interesse for Korsvoll III, og jeg lovet å holde de oppdatert ved å poste på Twitter. Jeg kunne fortelle om en nokså jevn kamp, der kvaliteten ikke var all verden, men det var spenning i form av at kampen bølget frem og tilbake. Til tross for det kunne blitt flere mål, og at gjestene hadde en god periode mot slutten av omgangen, sto det fortsatt 1-0 til pause.

At pausen var av det kortvarige slaget, var gode nyheter for meg da jeg da hadde forhåpninger om å rekke en tidligere T-bane og buss, og etter en fem minutters rat ute på banen var aktørene klare igjen. Det hadde kun blitt spilt et drøyt minutt da Patrick Sander utlignet for gjestene. Alt er vel relativt på dette nivået, men det kom innpå en kar for hjemmelaget som virket svært frisk og som en rekke ganger skapte hodebry for gjestene ved å drible seg inn i feltet og passe til lagkamerater som skuslet bort sjansen. Ikke minst la han på et tidspunkt tilbake til en lagkamerat som presterte å skyte over et åpent mål fra to meters hold!

I stedet var det gjestene som tjue minutter ut i omgangen tok ledelsen ved Andreas Gallefoss, og de hadde en god periode før vertene igjen tok over og spilte seg frem til en rekke gode muligheter som ble skuslet bort. Etter hvert som de kastet folk fremover i jakten på utligning, satt i stedet Jon Sundbø spikeren i kista på en kontring, og på Twitter måtte Korsvoll-folket skuffet innse at det ble nedrykk til tross for at de selv hadde vunnet sin kamp. For min del gjensto det bare å ile i raskt trav tilbake til T-banestasjonen rett etter kampslutt.

Norwegian ground # 47:
Haugerud v Fagerborg III 1-3 (1-0)
7. divisjon Oslo avd. 1
Haugerudbanen, 5 Oktober 2015
1-0 Tahir Shah (18)
1-1 Patrick Sander (47)
1-2 Andreas Gallefoss (66)
1-3 Jon Sundsbø (83)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 20

Mandag 05.10.2015: Kjelsås v Stabæk II

Det virket ganske snodig at Kjelsås sin hjemmekamp mot Stabæk II denne mandagen var satt opp med avspark allerede klokka 15.00. Temmelig spesielt på en helt normal mandag da majoriteten av folket vil være på jobb, men det var uansett medvirkende til at det var muligheter for en «dobbel» i Oslo denne dagen, og jeg bestemte meg til slutt for å benytte anledningen meg av denne muligheten samtidig som jeg slo to fluer i en smekk ved å avtale en lunsj med min far. I 13.30-tiden brøt vi opp fra Theatercaféen, og jeg satt snart kursen for Grefsen Stadion med T-banen til Storo og trikk videre derfra.

Etter å ha loppet meg for 100 kroner, kunne karen i inngangspartiet fortelle bakgrunnen for dagens tidlige kampstart. Saken var nemlig den at NFF tydeligvis ikke var spesielt imponert over flomlysene ved Grefsen Stadion, og derfor måtte kampen spilles i dagslys. Han hevdet videre at «flomlysene virker som bare det, de», men det var åpenbart ikke nok til å få NFF til å godkjenne de. En annen kar mente dog senere at «disse elendige flomlysene her er det jo bare tull med», så hvem vet..

Tilskuerfasilitetene på Grefsen Stadion er å finne på bortre langside i form av tre-tribunen der, hvor et parti av denne har fått installert blå plastseter. Kiosken er å finne i klubbhuset rett innenfor inngangspartiet på den andre siden, og mens jeg gikk inn for å kjøpe meg en brus fant jeg der en bunke med stensiler med lagoppstillingene på liggende på et av bordene. Jeg forsynte meg med en av disse, før jeg returnerte til tribunen på motsatt langside.

Dette var en kamp i 2. divisjon avdeling 1, og ingen av lagene hadde noe spesielt å spille for, bortsett fra en hederlig plassering. Kjelsås var en av klubbene som kjempet om 4. plassen bak trioen KFUM, Tromsdalen og Grorud, som hadde fått en solid luke. Jeg ble fortalt at Stabæk II er et lag Kjelsås ofte har hatt problemer med, og bæringene hang godt med i innledningen til tross for at det var vertene som hadde initiativet. Det hadde dog blitt med halvsjanser frem til snaue kvarteret var spilt.

Da dro Stian Pettersen seg løs fra sin oppasser og smalt ballen i nettet. 1-0, og det blir ikke enklere for gjestene når de får sin keeper Christian Schaanning Mørch utvist etter 38 minutter. Stian Pettersen ble meid ned av sisteskansen, og dommeren pekte både på straffemerket og dro opp det røde kortet. Simen Møller ekspederte straffesparket og økte til 2-0. Like etter sendte Jesper Solli et frispark i stolpen, og Kjelsås burde i denne perioden økt ytterligere. I stedet fikk Stabæk-reservene en nokså ufortjent redusering på overtid av første omgang, da de var på en sjelden visitt og Andreas Hancke-Olsen headet inn en corner.

Kjelsås viste i andre omgang ingen tegn til nervøsitet etter Stabæks sene redusering, og kjørte mer eller mindre over sine gjester fra start. De måtte imidlertid vente et kvarter før innbytter Julian Møller spilte gjennom sin bror Simen, og alene med keeper satt han inn sitt andre. Fire minutter senere sto det 4-1 da Simen Pettersen klinket ballen i mål fra 17-18 meter, og ytterligere fire minutter senere hadde Pettersen sitt hattrick da han ble spilt gjennom av Simen Møller og scoret alene med keeper. Stian Pettersen ga tilbake med samme mynt da han på overtid passet til Simen Møller slik at også fikk sitt hattrick ved å enkelt styre inn 6-1 og sette spikeren i Stabæk-kista.

Foran 166 tilskuere var det etter hvert en maktdemonstrasjon fra Kjelsås sin side, selv om oppgaven nok ble noe enklere etter utvisningen. Det var godt over tre timer til det som skulle bli dagens andre kamp for meg, så jeg hadde flust med tid, men spaserte likevel raskt tilbake til trikkeholdeplassen for å sette kursen mot Haugerud.

Norwegian ground # 46:
Kjelsås v Stabæk II 6-1 (2-1)
2. divisjon avd. 1
Grefsen Stadion, 5 Oktober 2015
1-0 Stian Pettersen (15)
2-0 Simen Møller (str, 39)
2-1 Andreas Hancke-Olsen (45+2)
3-1 Simen Møller (61)
4-1 Stian Pettersen (65)
5-1 Stian Pettersen (69)
6-1 Simen Møller (90+3)
Inngang: 100 kroner
Tilskuere: 116