vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Lørdag 25.08.2018: Steeton v Atherton LR

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var igjen lørdag, og det betød selvsagt at det var en fyldig fotballmeny å velge fra denne dagen. Jeg hadde imidlertid for lengst tatt beslutningen, og stadionet jeg hadde valgt meg som dagens kamparena var sterkt medvirkende til at dette var en dag jeg virkelig hadde sett frem mot. Steeton hadde nemlig brukt sommeren til å flytte inn på flotte og klassiske Cougar Park i Keighley, og det hadde gitt meg såpass med vann i munnen at jeg lot meg friste til West Yorkshire til tross for at det denne dagen også var full runde i FA Cupen. Først startet jeg imidlertid dagen med å innta en full english breakfast ved Wetherspoons-puben The Thomas Leaper, men da siste bit av black pudding hadde blitt satt til livs ble jeg snart fraktet til Derby stasjon av drosjebilen som karen bak disken hadde tilkalt for meg.

Grunnet det omfattende arbeidet ved Derby jernbanestasjon måtte første etappe gå med buss for tog på strekningen mellom Derby og Chesterfield, og etter å ha gått gjennom stasjonen og ut på motsatt side, fant jeg raskt riktig buss. Jeg hadde siktet meg inn på 09.00-avgangen, men kom meg til og med en buss som gikk et kvarter tidligere, og bussen brukte igjen rundt 50 minutter på strekningen – denne gang i motsatt retning i forhold til dagen før. Jeg hadde sett frem til å bytte fra buss til tog, men etter å ha kommet meg med 10.05-toget fra Chesterfield, lurte jeg snart på om det kanskje hadde vært bedre med buss helt til Leeds, for det var igjen fullstendig stappfullt med passasjerer som måtte stå i ‘vestibylene’ og bortover midtgangene i hele vognenes lengde. Det virker til tider å være Cross Country sitt varemerke.

Heldigvis var det ikke mer enn en snau time til Leeds, og selv om jeg der hadde blitt advart mot Northern Rail sin streik denne dagen (og sju påfølgende lørdager), merket jeg heldigvis (foreløpig) lite til dette da jeg byttet i Leeds og kom meg videre med 11.12-toget. Det var en langt mer behagelig etappe, og etter kun ti minutter kunne jeg stige av i Shipley, der jeg hadde booket overnatting. Jeg hadde betalt £35 for losji ved Homeleigh Hotel, og innsjekking allerede fra klokka 13.00 hadde også vært medvirkende til at det ble valgt som base. Etter å omsider ha brukt god tid på det som i utgangspunktet skulle være rundt et kvarters gange fra stasjonen, fikk jeg til alt overmål også sjekke inn tidlig slik at jeg kom meg videre til Keighley med et tidligere tog enn jeg hadde turt å håpe på.

På vei tilbake til stasjonen måtte jeg imidlertid sjekke ut mikropuben The Triangle, men det beste seg å være hakket for ‘kunstnerisk’ og ‘hipster’-aktig for min smak, så jeg raste raskt videre for å orientere meg frem til riktig perrong på en Shipley-stasjon som muligens kan virke litt forvirrende på en som ikke har brukt den før. Også etappen til Keighley tok kun rundt ti minutter, og jeg hadde mer enn nok tid til å koste på meg en pint og litt kos på den herlige puben Boltmakers Arms. Mens jeg hygget meg der, fikk jeg melding fra dagens hjemmelag som ønsket meg velkommen og hevdet de så frem til å endelig ha meg som gjest. Planen hadde vært å besøke Steeton tilbake i mai, for å se de spille sin siste hjemmekamp på Summerhill Lane (deres reservelag spiller dog fortsatt der) hjemme i Steeton før de flyttet til Keighley og tok steget opp i NWCL. Den gang klarte ikke bortelaget å stille lag, og jeg endte i stedet opp med et trivelig besøk hos Knutsford.

Keighley (uttales omtrent slik man på engelsk ville uttalt Keith-lee) er en by som ligger 18 kilometer nordvest for Bradford, og som ved folketellingen i 2011 hadde drøyt 56 000 innbyggere. Den ligger der elvene Aire og Worth renner sammen, og som mange andre byer i regionen har den en fortid der tekstilindustrien var helt sentral. Som de andre gamle tekstilbyene er Keighley i dag meget multikulturell, og det skulle jeg få et eksempel på da jeg etter kamp gikk tilbake til sentrum fra Cougar Park og på veien passerte nesten et tresifret antall personer før jeg så en etnisk brite. Keighley er for øvrig også startpunkt for museumsjernbanen Worth Valley Railway som går herfra til Oxenhope. Da jeg ankom Keighley stasjon og så den koselige delen av stasjonen som blir brukt av denne museumsjernbanen, angret jeg sporenstreks litt på at jeg ikke hadde planlagt litt bedre og prioritert en tur med denne. Det får bli en annen gang..

Det var etter hvert på tide å tømme glasset og traske mot Cougar Park, beliggende ved et industriområde der jeg ved ble møtt av synet av et herlig klassisk stadion som ga meg tilløp til kribling i magen til tross for at jeg hele tiden visste at jeg hadde en godbit i vente – ikke minst etter at mine groundhopper-venner fra nordøst, Katie & Lee, i tillegg til flere andre groundhoppere hadde lagt ut godt med fotografisk bevis etter sitt besøk helgen før. Jeg gikk nå opp til inngangspartiet og fisket frem £5 i inngangspenger pluss £2 for et godt program av imponerende utseende, og jeg hadde så vidt fått kastet et par blikk på herligheten innenfor da jeg ble stående å prate litt med karen i inngangspartiet.

Det virker å være mye usikkerhet rundt den tidlige historien til Steeton AFC, og mens logoen vitner om at klubben skal ha blitt stiftet i 1905, forteller en annen kilde om at klubben muligens allerede var i sving i 1890-årene, samtidig som klubben i sitt program selv skriver at det var først i 1908/09-sesongen at man for første gang hadde et lag som spilte fotball i organisert form under navnet Steeton Church Lads Brigade. På denne tiden skal det ha vært flere klubber som spilte under navn som inkluderte Steeton-navnet, men i 1910/11-sesongen sto man igjen med klubben som da het Steeton FC, og man mistenker at det har vært snakk om en sammenslåing av minst tre klubber for å samles om én slagkraftig klubb i landsbyen.

Klubben spilte i Keighley & District League, og i årene frem mot den annen verdenskrig vant de denne ligaen tre ganger – inkludert to strake titler i 1937 og 1938. Etter krigen tok de plass i Craven League, og hadde i 1950-årene en svak periode der de gikk på en rekke stygge tap og ofte hadde problemer med å stille lag. De klarte å snu dette og klatret igjen opp i Craven Leagues toppdivisjon, der de sikret seg flere andreplasser før de i 1985 ble med i West Riding County Amateur League. Der hadde de deretter tilhold helt frem til i våres, men så sent som rundt årtusenskiftet slet de helt i bunn av denne ligaens tredje nivå og måtte reddes av en restrukturering av ligaen. Med det snudde de trenden og klatret raskt opp til toppdivisjonen.

Dagens manager Roy Mason tok så vidt jeg kan se over i 2006, og i 2013 registrerte de sin til nå beste ligaplassering med en 2. plass i West Riding County Amateur League Premier Division (det vil selvsagt forbedres inneværende sesong). Man tok i sommer avskjed med denne ligaen etter to strake tredjeplasser i 2017 og 2018, og fikk som kjent deretter godkjent sin søknad om opprykk til step 6 og North West Counties League, som jo har utvidet sin andredivisjon (Division One) med en andre avdeling. NWCL er en av to ligaer på step 5/6 som har gjort dette i sommer (i tillegg til Eastern Counties League), og Steeton ble med sin geografiske beliggenhet som ventet plassert i NWCL Division One North.

I forbindelse med at man har tatt steget opp, har jo også Steeton som nevnt flyttet fra Steeton og Summerhill Lane til Keighley og Cougar Park. Jeg skal ikke uttale meg om hvordan dette er i tråd med reglene om at man ikke skal ‘banedele seg til opprykk’, men det var uansett en mulighet som Steeton-folket ikke hadde til hensikt å la gå fra seg. Steeton er en landsby med drøyt 4 000 innbyggere, en halv mil nordvest for Keighley, og de har i utgangspunktet sikret seg en leieavtale på tre år, men personen jeg nå snakket med understreket at de ser for seg at klubbens fremtid nå er her på Cougar Park. Keighley har med sine forsteder og omkringliggende landsbyer et innbyggertall på over 70 000, og har ingen fotballklubb høyere opp i pyramiden, så de ser det som et potensial for å sikre seg mange nye tilhengere her.

Cougar Park har blitt benyttet til idrett siden 1876 da rugby league-klubben Keighley RLFC ble stiftet, og jeg burde vel egentlig omtalt den som Lawkholme Lane, for det er navnet banen gikk under helt frem til 1995 (Keighley RLFC byttet tidlig i 1990-årene navn til Keighley Cougars og omdøpte i samme periode sin hjemmebane). Mye av tribunefasilitetene stammer fra 1930-årene, for inntil dette hadde de bestått av åpen terracing og en åpen tribune på den ene siden. Dagens flotte hovedtribune ble åpnet i 1933, samtidig som banen ble utvidet og også andre deler av anlegget ble oppgradert. Når Steeton nå har flyttet inn, er det for øvrig ikke første gang det spilles fotball her, for deres lokalrival Silsden spilte her i perioden 2003-2010. Steeton på sin side hadde spilt på The Oaks i Steeton fra 1908 til 1969, da de flyttet inn på Summerhill Lane – eller Dorin Wells Memorial Field om man vil. Nå skal altså reservelaget fortsette å spille der mens førstelaget prøver lykken i Keighley.

Anleggets virkelige perle er den herlige hovedtribunen som allerede er nevnt, og den byr på benkerader i tre. Det er tribuner av denne typen man dessverre i stor grad har klart å utradere fra den engelske fotballpyramiden, og som gjør at tankene går tilbake til en tid da fotballen også høyere opp i systemet var langt morsommere. De tre andre tribunene er i utgangspunktet nokså like, i form av å være ståtribuner med klassisk terracing og røde bølgebrytere. Av disse tre er det kun på den ene kortsiden at man har tak over hodet, og både den andre kortsiden og bortre langside virket å være sperret av og utilgjengelige for publikum. Da kampen senere startet fikk jeg tillatelse til å ta meg rundt av en vakt som fortalte at ikke disse seksjonene var avsperret som sådan men at fotballklubben kun gjorde det fordi ligaen i motsatt fall ville kreve flere vakter.

Om det skulle være noe som helst tvil; Cougar Park / Lawkholme Lane falt virkelig i smak i en slik grad at den nok umiddelbart tok plass høyt oppe på en tenkt liste over mine favoritt-stadioner – sannsynligvis rett inn på en topp 5-liste av de jeg har besøkt på mine turer rundt i England. Etter å ha tatt en rask kikk hadde jeg oppsøkt baren innunder den flotte hovedtribunen, og med flytende forfriskninger i hånda kunne jeg ta en nærmere kikk og også ta en tur opp på tribunen for å speide utover. Jeg hadde ankommet med over en time til avspark, og så nå at manager Roy Mason hadde tatt en pause fra oppvarmingen, så jeg gikk bort for å introdusere meg selv og slå av en prat. Jeg har hatt kontakt med Roy en stund, men aldri tidligere møtt ham, så det var hyggelig. Han gjentok også det jeg tidligere hadde fortalt om at klubben nå satser på å slå rot i Keighley.

Steeton hadde hatt en fin start på sin NWCL-tilværelse, for selv om de hadde startet med tre bortekamper hadde de tatt med seg tre poeng hjem fra både Holker Old Boys og Avro, og selv om det hadde blitt tap i Garstang, slo The Chevrons tilbake med å hjemmedebutere på Cougar Park med seier over AFC Blackpool forrige helg slik at de nå sto med 3-0-1 på sine fire første. Noe mer trøblete hadde det vært for dagens bortelag Atherton LR, for Laburnum Rovers sto med kun ett poeng på sine fire første hittil. Etter tre strake tap kom de nå fra uavgjort hjemme mot Chadderton, og tilbake i baren snakket jeg litt med en LR-representant som innrømmet at det har vært en tung start og at det nok kan bli en tøff sesong. På hans spørsmål om jeg hadde besøkt deres Crilly Park, kunne jeg bekrefte dette og at det til og med var for å se det såkalte ‘Flat Cap-derbyet’ mot Atherton Collieries.

Jeg fikk også høre litt mer om en tredje Atherton-klubb, Atherton Town, som få dager tidligere hadde vært i media da de måtte avlyse sin hjemmekamp i Manchester League fordi noen lokale pøbler faktisk hadde stjålet deres nett!! Min samtalepartner bekreftet at de heller ikke er den eneste non-league klubben i området som plages med vandalisme. Det er slikt som får en til å ønske at man fortsatt kunne sette slike idioter i gapestokk til spott og spe, men i disse dager er det garantert noen som ville blitt støtt av slikt (som med alt annet). Roy kom til og spanderte påfyll fra baren før han gikk for å oppildne sine utvalgte, og det dro seg etter hvert mot avspark slik at jeg tok med meg forfriskningene ut for å ta oppstilling i påvente av at spillerne skulle entre banen.

Det var vertene som startet best, og Liam Blades – som visstnok gjorde sin Steeton-debut – hadde allerede markert seg ved å skape problemer for gjestene da han i det 15. minutt var nære på å markere sin debut med scoring. Kun en flott redning fra bortekeeper Louis Murray hindret scoring, men Ben Clarkson var først frempå returen og satt inn 1-0. Atherton LR hadde deretter en heading like utenfor Steeton-målet, men i det 27. minutt kom utligningen da ballen falt fint til rette for Henoc Mukendi som plasserte ballen forbi Steeton-keeper Alfie Stevens-Neale og inn i hjørnet av målet. Under tre minutter senere var Mukendi på farten igjen og headet inn 1-2. Drøyt fem minutter før pause var vi igjen like langt da Aaron Hollindrake ble spilt gjennom med en glimrende pasning, og han gjorde ingen feil.

Det var fortsatt tid til mer drama før pause, for da Ben Clarkson ble spilt gjennom helt på tampen av omgangen, mistet kanskje en utrusende bortekeeper Murray hodet litt og handset utenfor 16-meteren i et panikkartet forsøk på å hindre Clarkson fri ferdsel mot mål. Dommeren hadde egentlig intet annet valg enn å vise ut Murray, og det var krise for et bortelag som ikke hadde noen reservekeeper på benken og dermed måtte sende en utespiller i mål. Siden vi allerede var på overtid ble han ikke satt på noen alvorlig prøve før dommeren blåste for pause på stillingen 2-2. De 102 tilskuerne hadde fått valuta for pengene så langt, og siden jeg først er inne på tilskuertallet, hadde jeg registrert at Steeton i ukene før hadde jobbet hardt for å trekke til seg supportere i Keighley. Blant annet har de hatt stand på et lokalt kjøpesenter der de også delte ut gratis sesongkort til barn, så man kan jo håpe at lokalbefolkningen etter hvert vil støtte mer opp om klubben.

De som hadde møtt frem ble i hvert fall underholdt også etter pause, og det gikk ikke lang tid før gjestene var farlig frempå. En fantastisk takling fra stopper-debutant Macauley Haley måtte til for å hindre mulig baklengs, og i stedet var det hans debutant-kollega Blades som i omgangens tolvte minutt sendte Steeton i føringen etter at han var mål for et frispark som han omsatte i scoring. Drøyt ti minutter senere ble et innlegg stusset mot mål, og selv om gjestenes ‘stand in keeper’ fikk slått i stolpen, var Ben Clarkson på pletten og satt inn returen til 4-2. Et kvarters tid før slutt var det nok avgjørelsen som falt da Andy Briggs ble spilt gjennom og økte til 5-2. Drøyt fem minutter før slutt sikret i hvert fall Henoc Mukendi seg ‘matchballen’ da han noterte seg for hattrick ved å sette inn en retur etter at Steeton-keeperen hadde levert en kjemperedning. Det var nok fattig trøst, og gjestene virket innforstått med at det kun var et trøstemål.

En svært underholdende kamp endte da også 5-3, og snart satt jeg i baren og hørte Roy Mason & Co kommentere utvalgte resultater i FA Cupen. Jeg takket etter hvert for meg og ønsket lykke til før jeg spaserte tilbake til Keighley sentrum via en annen vei enn tidligere. På vei til Keighley tidligere på dagen hadde konduktøren fortalt meg at den nevnte streiken betød at siste tog tilbake til Shipley denne dagen var klokka 19.00, men jeg rakk både et måltid på The Livery Rooms og en tur innom The Cavendish før den tid. Jeg bestemte meg dessuten for å ikke bli med helt tilbake til Shipley, men å hoppe av i Bingley for å sjekke ut noen puber der. Etter å ha vært innom både The Myrtle Grove, The Library Tap og Bingley Tavern & Ale House, lot jeg i stedet en lokalbuss frakte meg videre til Saltaire.

Det bragte frem noen minner fra mitt besøk hos Salts nesten nøyaktig et år tidligere, og siden jeg aldri kom så langt den gang, benyttet jeg nå anledningen til å sjekke ut mikropuben Cap and Collar. Videre liker jeg både fanny, ale og cider, så et herlig gjensyn med koselige Fanny’s Ale & Cider House var på sin plass før jeg beveget meg videre til The Salt Cellar. Etter å ha spasert tilbake til Shipley lot jeg meg sannelig også friste til et glass på The Sun Hotel før jeg omsider fant ut at jeg hadde fått nok og at det var på tide å trekke seg tilbake. Riktignok var det lørdagskvelden, men det kom en dag etter også denne gang, og den skulle i tillegg (kanskje ikke spesielt overraskende) igjen by på en god del reising.

English ground # 492:
Steeton v Atherton LR 5-3 (2-2)
North West Counties Division One North
Cougar Park, 25 August 2018
1-0 Ben Clarkson (15)
1-1 Henoc Mukendi (27)
1-2 Henoc Mukendi (30)
2-2 Aaron Hollindrake (40)
3-2 Liam Blades (57)
4-2 Ben Clarkson (68)
5-2 Andrew Briggs (75)
5-3 Henoc Mukendi (85)
Att: 102
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 26.08.2018: Romford v Baldock Town
Previous game: 24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United

More pics

This day on a map

Fredag 24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det gror ikke mose på rullende stein, og selv om et lengre opphold i Newcastle ikke hadde vært meg imot, var det igjen på tide å flytte på seg. Jeg hadde tidlig valgt meg fredagskampen Mickleover Sports v North Ferriby United i NPL Premier, og selv om det dukket opp et par interessante kamper i FA Cupen, var jeg aldri inne på tanken om å endre planene da jeg også hadde en bindende hotellreservasjon i Derby. Jeg hadde ikke dårlig tid, men valgte å nøye meg med å raske med meg noen smørbrød fra Sainsburys-sjappa inne på Newcastle stasjon før jeg satt meg på 10.35-toget for å unnagjøre første etappe på veien ned til Derby. Normalt sette skulle dette toget betjent også Derby stasjon, men slik var det ikke i denne perioden.

Omfattende arbeid ved Derby stasjon betød at stasjonen hadde blitt ‘stengt’ i siste halvdel av juli og ikke ville betjenes av tog igjen før en drøy uke ut i oktober. Derfor måtte jeg benytte meg av tog for buss fra Chesterfield, der jeg steg av etter to timer på jernhesten. Jeg fant snart frem til riktig buss, som etter hvert brukte rundt 50 minutter på sin tur sørover i Derbyshire til grevskapets største by, der himmelen åpnet seg et par minutter etter at vi ankom. Heldigvis ga det verste styrtregnet seg etter 5-10 minutter, men jeg valgte å unne meg en taxi til Premier Inn-hotellet ved Cathedral Quarter der jeg hadde betalt £31,50 for overnatting. Der fikk jeg raskt sjekket meg inn, og nå var det et midlertidig opphold da jeg gikk for å innta en tidlig middag ved puben The Standing Order. Deretter var jeg klar for å sjekke ut et par gode Derby-puber.

Neste stopp var The Old Silk Mill (Ale & Cider House), som var et naturlig valg for å smake litt gyllen nektar. Dette skal også være en av mange Derby-puber som påstås å være hjemsøkt, men jeg ble ikke plaget av noe spøkelse mens jeg hygget meg med en god pint. I mellomtiden returnerte styrtregnet, men jeg tok sjansen på å løpe raskt over veien til Ye Olde Dolphin Inne, som noen hevder er Derbys eldste pub med pubdrift fra ca 1530. Denne puben skal hjemsøkes av ikke mindre enn fire gjenferd, men igjen merket jeg lite til dette. Derby kalles av noen den engelske ‘spøkelses-hovedstaden’, og noen av de hjemsøkte stedene arrangerer til og med ghost tours. Jeg rakk ikke engang å besøke noen av de som troner helt øverst på en liste over byens mest hjemsøkte puber, men Jorrocks var ikke en av disse. Etter at regnet hadde stoppet ble det uansett siste stoppested på vei til bussholdeplassen der jeg skulle ta bussen mot Mickleover.

Bussene ut mot Derby-forstaden opererer med et system der bussene Mickleover Green og Mickleover Blue kjører bortimot samme rute med en runde rundt i Mickleover og inn igjen til sentrale Derby, men kjører denne runden i forskjellige retninger. Det var den blå jeg nå skulle ha, og 18.00-bussen brukte drøyt tjue minutter på ferden ut til Mickleover. De fleste vil kanskje kjenne til Derby, dens plassering sør i grevskapet Derbyshire, dens innbyggertall på rundt 250 000, og industrien tilknyttet blant annet bil- og fly-produksjon og jernbaneindustrien. Færre vil nok kjenne til Mickleover, som er en bydel vest for Derby sentrum. Den skal være en av Derbys største bydeler, og forstaden skal ha omtrent 18 000 innbyggere.

Her hoppet jeg av rett før vi kom til Station Road, der bussen skulle dreie sørover mens jeg skulle begi meg ut på en ti minutters gange nordover til kveldens kamparena som har fått sitt navn etter denne veien. På dette tidspunktet får jeg passe på å sende en alt annet enn vennlig tanke til idioten av en bilist som sprøytet meg ned ved å kjøre oppi en stor vanndam som hadde dannet seg slik at jeg ble klissvåt. Jeg måtte rett og slett svinge innom puben The Great Northern for å tørke opp og la raseriet avta over en halv pint før jeg fortsatte opp til Mickleover Sports’ hjemmebane og betalte meg inn med £10. For £2 fikk jeg også med meg et eksemplar av kveldens kampprogram som jeg tok med meg inn i klubbhusets bar for å bla litt i.

Mickleover Sports ble stiftet i 1948, under sitt opprinnelige navn Mickleover Old Boys, og de tok plass i Derby & District Senior League. Der hadde de tilhold helt frem til de i 1993 flyttet inn på sin nåværende hjemmebane, tok dagens navn og fikk innpass i Central Midlands League. Etter to sesonger i CML rykket de opp fra Premier Division til den daværende toppdivisjonen med den grandiose navnet Supreme Division. Da denne ble vunnet i 1999 betød det opprykk til Northern Counties East League, og etter å umiddelbart ha etablert seg i toppen av NCEL 1, vant de i 2003 denne og sikret opprykk til NCEL Premier Division. Fire år senere vant de denne ligaens ligacup etter å ha slått Garforth Town på straffer i finalen, og i 2009 tok de ligatittelen og sikret dermed opprykk til step 4.

De ble plassert i NPL Division One South, og den ble vunnet på første forsøk, men etter to sesonger i NPL Premier Division rykket de ned igjen etter at et poengtrekk på tre poeng utgjorde forskjellen på nedrykk og sikker plass. De brukte tre sesonger på å returnere ved å vinne sin andre divisjonstittel i NPL 1 South våren 2015, og 13. plassen forrige sesong er deres foreløpig bestenotering i ligasammenheng. I kveld skulle de altså møte et North Ferriby United som de siste par sesongene har vært i fritt fall og har to strake nedrykk bak seg, og jeg mistenkte at jeg skulle se to lag som vil bli å finne på nedre halvdel av tabellen når status skal gjøres opp. Hjemmelaget hadde startet sesongen med uavgjort borte mot Stalybridge Celtic og tap borte mot Gainsborough Trinity, mens gjestene hadde sesongåpnet med uavgjort borte mot Marine og hjemmetap mot Whitby Town, så begge sto med ett poeng etter to kamper.

Mickleover Sports har altså spilt på sin nåværende hjemmebane siden 1993, da de omsider kunne flytte inn rundt ti år etter at man la planer for den nye banen. Den bærer kanskje litt preg av at klubben på et tidspunkt klatret relativt hurtig i ligasystemet, men i det jeg vil tro har vært en gradvis oppgradering, har de heldigvis motstått fristelsen av å installere de kjipeste utgavene av dagens moderne prefabrikerte tribuner som de siste årene har dukket opp som paddehatter. På nærmeste kortside er det ingen tribunefasiliteter, men her har man klubbhuset og et område for uteservering etc utenfor dette. På nærmeste kortside er det ikke én, men tre tribuneseksjoner. To av disse er enkle overbygg som gir tak over hodet for stående tilskuere og står på hver sin side av en større sittetribune som står midt på langsiden. Også på bortre kortside er det et overbygg (jeg mistenker av nyere dato) som langs store deler av kortsiden gir tak over hodet til stående tilskuere.

Mesteparten av bortre langside er utilgjengelig for tilskuere, og det har å gjøre med at cricketbanen ved siden av faktisk overlapper fotballbanen. Det er derfor man også har sperret av hjørnet på nærmeste kortside, bortenfor inngangen til klubbhuset. Man kan jo også tenke seg at denne situasjonen med en overlappende cricketbane er grunnen til at de to første ligakampene hadde blitt spilt på bortebane mens man denne helgen altså hadde fredagskamp. Slik er det jo flere klubber som har det så lenge cricketsesongen fortsatt pågår, men nå så Mickleover-folket frem til sin første hjemmekamp for sesongen.. Et par hjemmesupportere jeg slo av noen ord med mente at de skulle være fornøyd om deres helter kunne kopiere forrige sesongs 13. plass, men uttrykte et lite håp om at de også kunne forbedre dette, samtidig som påpekte at de er av de mindre klubbene i det som er en tøff liga og divisjon.

Allerede i kampens andre minutt fikk gjestene fra Humberside en stor sjanse da Jordan Harrison ble spilt gjennom alene med keeper, men stresset av en jagende forsvarsspiller ble hans avslutning reddet av hjemmekeeper Lewis King. For vertene hadde Oliver Roberts en volley som gikk like utenfor, før de fikk en serie med hjørnespark der den gamle Derby County-stopperen Pablo Mills raget høyest og fikk hodet på et par av de uten å klare å styre headingene på mål. Veteranen Mills skulle imidlertid få sin tid i rampelyset denne kvelden, for da halvtimen var passert med noen minutter fikk han ballen på det som må ha vært rundt 35 meter. Derfra sendte han i vei et skudd som suste inn i krysset bak bortekeeper Lewis Exall. Et fantastisk mål fra den gamle sliteren, og hjemmelaget hadde snart muligheter til å øke ledelsen.

I minuttene etter traff nemlig både Evan Garnett og Nathan Jarman stolpen for vertene. Et par minutter før pause var Pablo Mills på rett sted da et frispark falt ned hos ham, og han hamret inn 2-0 til Mickleover Sports. Gjestenes Dan Norton rakk å heade like utenfor før dommeren blåste i fløyta for å signalisere at det var tid for en pause, og hjemmelaget kunne gå i garderoben med en ledelse som tross alt var fortjent. Jeg benyttet pausen til å få meg en burger fra en av de to matutsalgene, og en bortesupporter som sto foran meg i køen irriterte seg tydeligvis over at tidligere North Ferriby-spiller Mason Warren hadde styrt midtbanen og skapt mye problemer for de tilreisende. Selv hadde jeg også tid til å hente meg en boks Strongbow fra baren før lagene igjen entret banen.

Om bortefolket følte at det allerede så vanskelig ut, skulle det ble enda verre ni minutter etter pause, da Evan Garnett på muligens litt heldig vis styrte inn 3-0 etter et innlegg. North Ferriby la om taktikken noe, og det så som om det umiddelbart bar frukter da The Villagers plutselig skapte langt mer problemer for vertskapet. Etter drøyt halvspilt omgang fikk de en corner, og Dan Norton stupte frem og headet inn det de fleste antok var et trøstemål. Jeg var blant de som tenkte det, men med blod på tann var det plutselig gjestene fra East Riding som plutselig presset på, og Mickleover Sports hadde mer enn nok med å forsvare seg. I det 82. minutt styrte James Williamson inn et hardt innlegg fra Charlie Dunkerley, og sørget med det for 3-2 og en spennende avslutning. De kom imidlertid ikke nærmere, og på overtid var det i stedet Mickleover Sports som hadde en stor mulighet til å øke ledelsen, men foran 208 tilskuere endte det 3-2.

Dermed kunne hjemme-manager Jon McGrath puste lettet ut og feire tre poeng og årets første seier, mens undertegnede travet raskt av sted mot bussholdeplassen der 21.54-bussen skulle plukke opp for å skysse meg tilbake til Derby. Pustende og pesende rakk jeg frem akkurat i tide til å komme meg med den nevnte bussen, og inne i Derbysentrum hadde jeg opprinnelig planlagt en tur innom The Tap for å sjekke ut også denne puben, men det ble i stedet til at jeg gikk rett tilbake til hotellet. Allerede klokka halv tolv befant jeg meg i senga på rom 317. Og det på en fredagskveld! Var det alderen som omsider hadde begynt å tynge??

English ground # 491:
Mickleover Sports v North Ferriby United 3-2 (2-0)
Northern Premier League Premier Division
Station Road, 24 August 2018
1-0 Pablo Mills (34)
2-0 Pablo Mills (43)
3-0 Evan Garnett (54)
3-1 Daniel Norton (69)
3-2 James Williamson (82)
Att: 208
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3,70

Next game: 25.08.2018: Steeton v Atherton LR
Previous game: 23.08.2018: Easington Colliery v Durham City

More pics

This day on a map

Torsdag 23.08.2018: Easington Colliery v Durham City

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så var det torsdag igjen da, og i motsetning til foregående torsdag hadde det under planleggingen av turen ikke vært en spesiell kamp som pekte seg ut. Det var i det hele tatt svært få kamper på menyen, og derfor vurderte jeg tidlig nok en revisit til Easington Colliery som har hatt suksess med sine torsdagskamper og denne kvelden skulle være vertskap for Durham City. Imidlertid fulgte jeg med i tilfelle det skulle dukke opp ytterligere kamper og muligheter for å besøke en ny kamparena. Det gjorde det da sannelig også, i form av en kamp i gruppespillet til Wigan Cup(!) der den tidligere NWCL-klubben Garswood United ifølge Cheshire League sin FA Full-time side skulle ha hjemmekamp. Derfor ble etter hvert overnatting i Liverpool booket (siden min venninne i St. Helens/Thatto Heath ville være bortreist).

Det var da også planen inntil jeg helgen før hadde registrert at de nå hadde Garswood som bortelag, mens en annen kilde fortsatt hadde de som hjemmelag. Før avreise hadde jeg registrert at en ringrev på Kempster-forumet kom med råd om å dobbeltsjekke kamper i Cheshire League da det visstnok var et salig rot av feilinformasjon, endringer og omberamminger med manglende informasjon om dette. Nå var riktignok ikke kampen i regi av Cheshire League, men jeg tok i løpet av de neste dagene kontakt med både de og Garswood United for å få bekreftet riktig kampsted og -tidspunkt. Cheshire League svarte raskt, men informerte kun om det var infoen de hadde og at kampen ikke var i deres regi. Etter tre meldinger til Garswood United uten å få svar, begynte jeg å lure på om de ikke ville ha tilskuere på sin kamp, og tiden nærmet seg et tidspunkt da jeg måtte ta en avgjørelse.

Jeg fant omsider Twitter-kontoen til det opprinnelige bortelaget Newburgh Harrock United, som er en klubb i Wigan Amateur League, og de bekreftet raskt at kamptidspunktet stemte men at kampen nå i stedet skulle spilles på deres hjemmebane. Kanskje litt urettferdig, men jeg fryktet etter en lynrask sjekk at det nå ville dreie seg om en slags typisk kunstgressbane i et bur eller tilsvarende kjipe greier tilknyttet en skole e.l. Derfor gjorde jeg nok en gang helomvending og bestemte meg likevel for å gjøre et fjerde besøk hos Easington Colliery og treffe gamle venner der. Bookingen i Liverpool ble kansellert, og ny overnatting ble reservert i Newcastle. Det var altså med geordie-byen som destinasjon at jeg denne morgenen sjekket ut fra Abbey Guest House i Norwich etter å ha satt til livs deres frokost.

Jeg ble med 08.57-toget så langt som til Peterborough, der jeg hadde 50 minutter å vente på toget som skulle ta meg videre til Newcastle, og først litt etter at klokka hadde passert halv to kunne jeg stige av der. Jeg hadde betalt £20,25 for overnatting ved Euro Hostel Newcastle, men siden det ikke var innsjekking før klokka tre benyttet jeg først anledningen til å innta en stor porsjon Beef Madras på The Mile Castle. Det var jo tross alt torsdag og curry club hos Wetherspoons-kjeden, og tradisjonene skal vel holdes i hevd. Da jeg ankom Euro Hostel med en snau halvtime til innsjekking fikk jeg ikke helt uventet beskjed om å vente til klokka 15.00, men slo i hjel den tiden med et glass på The Ware Rooms som ligger tilknyttet overnattingsstedet. Jeg hadde vært litt skeptisk til Euro Hostel-etablissementet, men jeg hadde booket et privat rom, og etter å ha fått sjekke inn, konstaterte jeg at det ikke hadde vært noen som helst grunn til bekymring.

I et tidligere ‘kapittel’ på denne turen sa jeg vel noe slikt som at Manchester ikke akkurat er min engelske favoritt-by, men av de store byene er det liten tvil om at Newcastle er en meget klar kandidat til en slik tittel. Med endringen i dagens planer hadde jeg fått et opphold i byen også denne gang, og det måtte jo markeres ved å sjekke ut ytterligere et par av byens utallige gode puber. Lady Greys ble første stopp før turen gikk videre til The Old George og The Duke of Wellington. Alle meget gode puber, men det var etter hvert på tide å komme seg ned til Easington Colliery, og det var metroen som fraktet meg ned til Sunderland-stasjonen Park Lane som er tilknyttet Sunderland Interchange med bussterminalen der jeg kunne stige på buss nummer 22. £5 ble betalt for en dagsbillett, og bussen satt av gårde i rute klokka 18.05. En snau halvtime senere kunne jeg igjen stige av i Easington Colliery.

Easington Colliery ligger i den østlige delen av County Durham, og er i aller høyeste grad et gruvesamfunn – eller har vært. Den lille byen vokste frem rundt en stor kullgruve som tiltrakk seg tusenvis av mennesker fra hele landet. Gruvedriften skjøt for alvor fart i 1899, og gruven er nok mest kjent for den store ulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet. Det var i den forbindelse at det ble plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til fotballklubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven stengte i 1993 betød det at hele 1 400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og man bør ikke tvile på at akkurat det merkes i en liten by som har rundt 5 000 innbyggere. Man sliter vel fortsatt noe med ettervirkningene av dette. Easington Colliery er for øvrig ikke identisk med landsbyen Easington (som man har vokst sammen med), men noen vil nok også vite at det fiktive gruvesamfunnet i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

Det var ingen tid til en pint ved The Victory denne gangen, for min unge venn og groundhopper-kollega Connor Lamb ventet på meg oppe ved inngangspartiet, og da jeg kom gjennom parken med rett i underkant av en time til avspark, så jeg ham der oppe i svingen. Siden mitt forrige besøk hos Easington Colliery har unge Connor blitt en del av klubbens styre og stell, og han ledet an opp til inngangspartiet der han ga beskjed om at jeg ikke skulle betale. Han rasket også med seg et eksemplar av kveldens kampprogram, som han for øvrig er mannen bak, og forærte meg dette vederlagsfritt før vi entret klubbhuset som sannelig hadde fått en liten ansiktsløftning siden mitt forrige besøk. Der man tidligere kunne gå rett inn fra utsiden står nå bardisken som er flyttet utover i rommet.

Fotballklubben Easington Colliery ble stiftet i 1913 og het opprinnelig Easington Colliery Welfare. De tok umiddelbart plass i Wearside League, der de har tilbragt majoriteten av sine sesonger, og denne ligaen har de vunnet ved fem anledninger. Klubben er nå imidlertid tilbake i Northern League, der de nå forsøker seg for tredje gang. Det var i 1986 at de første gang spilte seg opp fra Wearside League. Den gangen endte debutsesongen med et andre strake opprykk til Northern Leagues toppdivisjon Division One, der de hadde en 10. plass som bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur.

Etter andreplassen i Wearside League våren 2015 synes de nå å ha etablert seg i Northern League Division Two med tre strake sesonger på øvre halvdel, og Connor mente at hans håp om at de denne sesongen skal kunne kjempe om en av de tre opprykksplassene også bør være nokså realistisk. De hadde da også vunnet alle sine fire ligakamper hittil, og fra deres tredjeplass skilte kun målforskjellen opp til ledende Billingham Town og toer Chester-Le-Street Town som begge også hadde full pott. Easington Colliery kunne altså overta tabelltoppen denne kvelden, og de skulle være vertskap for et Durham City som sto med 1-1-2 og som Connor mente var vesentlig svekket denne sesongen.

Mens jeg fikk tatt en kikk på lagoppstillingene som Connor satt ved bordet og skriblet ned (han hadde åpenbart tatt midlertidig over flere av pliktene til klubbsekretær Billy Banks som var på ferie i Bournemouth), fikk vi også selskap av våre groundhopper-venner Katie og Lee, og sistnevnte virket enda sikrere i sitt tips om at Durham City sågar vil kunne komme til å slite helt i bunnen. Alle nevnte de først Billingham Town når en divisjonsfavoritt skulle utropes, og Lee mente at et lag som Thornaby vil kunne utfordre; muligens sammen med Chester-Le-Street og denne kveldens hjemmelag. De fleste virket i hvert fall nokså sikre på at Easington Colliery ville ha en god mulighet til å overta tabelltoppen denne kvelden, og det skulle vi snart få en pekepinn på.

Welfare Park er et trivelig sted å se fotball, og domineres av nærmeste langside, der man finner det aller meste av anleggets tribunefasiliteter. Her har man både klubbhuset, hovedtribunen og en seksjon med klassisk terracing under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket på denne langsiden. På den ene siden av dette står hovedtribunen som er det eneste sted man har tak over hodet, og denne har en blanding av ståplasser bakerst og sitteplasser i form av trebenker i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså et parti med terracing – klassiske betongavsatser for en ståtribune. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte/høye betongtrinn på den ene kortsidens flanke. Rundt resten av banen er det såkalt hard standing som gjelder. Fra Welfare Park har man for øvrig flott utsikt over kysten nedover mot Hartlepool og videre sørover.

Bilder fra sosiale medier hadde vitnet om at det før min ankomst hadde vært en regnbue over Welfare Park denne dagen, men i en kamp som for øvrig ble direktesendt på Northern League sin egen YouTube-kanal var det i hvert fall ikke gjestene fra grevskaps-hovedstaden som fant gull i enden av denne! De grønnkledde vertene hadde allerede hatt et par skremmeskudd da Jack Pounder i kampens sjuende minutt kunne utnytte slapt forsvarsspill ved å sette inn 1-0. Kun fire minutter senere doblet samme mann ledelsen da han totalt upresset og med nærmeste forsvarsspiller flere meter unna fikk stå fullstendig alene på et par meter og enkelt heade inn 2-0 fra et innlegg. Dette skulle vise seg å være et godt eksempel på gjestenes horrible forsvarsspill denne kvelden, for det var i perioder en sjokkerende oppvisning i håpløs defensiv, og det er aldri noen fordel i Northern League.

Utrolig nok kom det ikke flere mål før vi så vidt hadde passert 25 minutter, men da Ethan Wood ble spilt fint fri og hans innlegg fant Jack Pounder inne i feltet, kunne tafatte Durham-forsvarere se på at han så enkelt som helst trillet inn 3-0 og noterte seg for hattrick. Med sjansene som vertene skapte – og ikke minst fikk lov til å skape – var det mest av alt et under at det kun sto 3-0 til pause. Durham City (som faktisk hadde en god periode før pause) var imidlertid ikke like håpløse offensivt, og de hadde flere skumle tilløp, men det manglet litt i avslutningene, og vertenes keeper-debutant Chris Rookes leverte også et par solide inngripener – først og fremst på to avslutninger fra Glenn Anderson samt en heading fra Liam Butler som han fikk styrt like utenfor stolpen. Det er dog liten tvil om at det var Durham-keeper Joe Wilson som var den desidert travleste av de to burvokterne, og Durham kan delvis takke ham for at det ikke så styggere ut i målprotokollen.

Andreomgangen var kun noen få minutter gammel da Jack Pounder scoret sitt og hjemmelagets fjerde for kvelden, og denne gang var i hvert fall forsvarsspillere i nærheten av ham da han fra litt skrått ute i feltet plasserte ballen i mål til 4-0. I omgangens tiende minutt var det liten tvil om hjem som ville overta tabelltoppen da Liam Cook fyrte løs og ballen endte i mål. Ballen ble dog helt klart styrt inn av en uheldig Tom Langan som omsider ble kreditert selvmålet, og 5-0. Ti minutter senere lå ballen på straffemerket etter at David Gibson hadde felt Shane O’Brien. Jack Pounder gjorde ingen feil da han satt inn sitt femte(!) for kvelden, og det var i ferd med å bli total ydmykelse for Durham City. Det skulle bli enda verre, og med snaut fem minutter igjen av ordinær tid førte en misforståelse i Durham-forsvaret til at Liam Adamson – som før kampen var divisjonens toppscorer og som allerede nok kunne ha scoret minst et hattrick – fikk løpe alene mot keeper og elegant vippe ballen over ham og i mål.

Helt på tampen ble det også et humoristisk innslag da Carl Pottinger ropte på frispark, for deretter å oppdage at det var en av hans lagkamerater som hadde dyttet ham i ryggen. Han tok det med et smil, og det var vel det eneste Durham City hadde å smile for denne kvelden. Foran 131 tilskuere hadde de blitt feid av banen med 7-0 av et Easington Colliery som kunne ha scoret dobbelt så mange. Durham burde for ordens skyld hatt et par mål selv, men det er uten tvil defensivt at skoen trykker, og om jeg hadde vært Durham City-supporter hadde jeg faktisk begynt å bekymre meg for nedrykk til Wearside League! Skjønt man skal jo aldri dømme ut fra en enkelt kamp, men Durham City var fryktelig svake der bak, og selv om vertene var gode så fremsto de nok også som bedre enn de kanskje er takket være et forsvar som i perioder nærmest var fraværende.

Jeg tipper dette vil være to lag som ender opp i hver sin ende av tabellen, men det er jo lenge igjen og mye kan skje. Uansett takket jeg nå for meg og gikk for å ta 21.42-bussen tilbake til Sunderland Interchange og metroen videre derfra tilbake til Newcastle. Jeg unnet meg en liten svipptur innom A Head of Steam før jeg trasket tilbake til mitt krypinn. Jeg var alt annet enn lei meg for at det tross alt hadde blitt et fjerde besøk til Easington Colliery og Welfare Park. Faktisk er det vel nå slik at det kun er to ikke-norske baner jeg har besøkt flere ganger enn Welfare Park. Det er sannelig ikke sikkert at dette var siste besøk heller, for jeg liker deres torsdagskamper som ofte gir mulighet til å få med seg en kamp på en ukedag det til tider er vanskelig å finne noe på.

Revisit:
Easington Colliery v Durham City 7-0 (3-0)
Northern League Division Two
Welfare Park, 23 August 2018
1-0 Jack Pounder (7)
2-0 Jack Pounder (11)
3-0 Jack Pounder (26)
4-0 Jack Pounder (48)
5-0 Tom Langan (og, 55)
6-0 Jack Pounder (pen, 65)
7-0 Liam Adamson (86)
Att: 131
Admission: Let in for free (normally £5)
Programme: Free (normally £1,50)

Next game: 24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United
Previous game: 22.08.2018: Cromer Town v Buxton

More pics

This day on a map

Onsdag 22.08.2018: Cromer Town v Buxton

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter to dager med Travelodge Oldham som base, var det på tide å forflytte seg igjen, og dagen startet med en busstur inn til sentrale Manchester. Jeg kjøpte med meg frokost i form av smørbrød fra Sainsburys-sjappa inne på Manchester Piccadilly, og satt meg deretter på 09.43-toget som jeg skulle være med helt til endestasjonen Norwich. Jeg fikk meg også en ekstra dose søvn på den fire og en halv times lange togturen til East Anglia og Norfolk, og rundt kvart over ett spradet jeg ut av Norwich stasjon. Turen gikk rakt til Abbey Guest House, der jeg for andre gang på få dager skulle overnatte. Min mistanke om at det ville by på få problemer å ankomme en times tid før det egentlig var tid for innsjekking viste seg å stemme, for den kinesiske(?) husfruen var igjen utrolig imøtekommende som vanlig.

Denne onsdagen skulle jeg gjeste en klubb som jeg en god stund har ønsket å besøke, og Cromer Town og deres bane har en interessant nyere historie som faktisk også knyttes til Norge. Det har imidlertid ikke vært bare enkelt å få unnagjort dette besøket, for da jeg første gang hadde planer om å dra dit ble kampen omberammet et par uker i forkant, mens mitt forrige besøk var på min store påsketur forrige sesong (påsken 2018), da jeg kvelden i forveien fikk vite at kampen ville bli utsatt grunnet en søkkvåt bane. Ingen slike hindringer denne gang, men jeg hadde ikke gjort meg noen forhåpninger om å rekke 13.45-toget, så jeg stakk likegodt innom Coach & Horses for en pint og en pose pork scratchings før jeg ble med 14.34-toget nordover.

Toglinjen fra Norwich opp til den nordlige Norfolk-kysten kalles Bittern Line, og har sin endestasjon i Sheringham. Dette er nå den eneste gjenværende toglinjen som betjener blant annet Cromer, og jeg hadde benyttet denne linjen både da jeg noen dager tidligere hadde besøkt Wroxham og ikke minst da jeg i august 2017 gjestet Sheringham, men nå var det altså endelig Cromer sin tur. Toget brukte tre kvarter opp til Cromer, som altså ligger på Norfolks nordlige kyst ut mot Nordsjøen – mellom tre og en halv og fire norske mil nord-nordøst for Norwich. Ubeskjedent nok varsler flere av områdets skilter om at man er i eller på vei til ‘Norfolk-kystens perle’, men så er da også Cromer en svært koselig liten by.

Cromer har i overkant av 7 500 innbyggere, og er i dag en populær turist-destinasjon, men tradisjonelt er det fiskeri som har vært alfa og omega her. På sommeren drev man fiske etter hummer og krabber, mens man på vinteren dro lenger ut på jakt etter sild, torsk etc. Her er man først og fremst kjent for sitt fiske av taskekrabbe, og det i en slik grad at den i dette området faktisk kalles Cromer crab. Det var også her i Cromer at Norfolks første livbåtstasjon åpnet i 1804, med lokale fiskere som frivillige, og den lokale Henry Blogg er den mest dekorerte av alle RNLIs (Royal National Lifeboat Institution) redningsmenn. Det var på 1800-tallet at Cromer ble et feriested for fiffen i Norfolk, og etter jernbanens ankomst kom velstående også fra andre deler av landet – blant annet skal den fremtidige kong Edward VII visstnok ha satt stor pris på å ha golf-ferie i Cromer.

Uten sammenligning for øvrig var det nå jeg som skulle forlyste meg med sport i Cromer, men jeg skulle nøye meg med å være tilskuer, og sporten var fotball snarere enn golf. Jeg hadde imidlertid noen timer på meg til å først utforske og kose meg i Cromer, og første stopp ble The White Horse, før jeg fortsatte innover i sentrum og ned mot sjøen. Rett ved der man går ned til Cromer Pier via gangveiene og trappene som hjelper enn ned klippene, ligger puben The Wellington, og under neste stopp der rakk jeg også å skrive et par postkort. Da jeg deretter tuslet en liten tur rundt i byen, hadde jeg bestemt meg for at jeg måtte teste den lokale spesialiteten Cromer Crab, men det burde jeg nok tenkt på tidligere, for ved samtlige utsalgssteder jeg passerte hang det lapper som vitnet om at de var utsolgt for sin lokale delikatesse.

Jeg innså etter hvert nederlaget og bestemte meg derfor for å ta til takke med en pizza fra en pizzasjappe rett ved piren, og den tok jeg med meg bort til en benk på toppen av klippene, der jeg kunne innta den med flott utsikt over piren og stranda som strakk seg bortover under klippene. Det var en herlig dag i Cromer, så det ble til og med fulgt opp med en is. Man må da kose seg litt når man tross alt er på ferie! Jeg rakk til og med en aldri så liten tur innom The Kings Head før jeg spaserte opp til Cabbell Park; hjemmebane for fotballklubben Cromer Town som jeg altså har ønsket å besøke en stund. Her sto det foreløpig ingen og samlet inn inngangspenger, så jeg spaserte rett inn på anlegget for å ta en aldri så liten kikk før jeg entret klubbhuset for å legge igjen noen pund i klubbens egen bar.

Cromer Town er i dagens form et resultat av en fusjon i 1997, men har røtter mye lenger tilbake i tid. Cromer FC skal ha vært stiftet i 1884, mens det er i 1898/99-sesongen at man i dag finner omtale av Cromer FC for første gang, da de var tapende finalist i Norfolk Junior Cup. Denne turneringen vant de for øvrig i 1903; samme året som de ble med i Norfolk & Suffolk League. Den ligaen vant de i 1909, og i perioden frem til første verdenskrig var de nummer to ved ytterligere tre anledninger. Før den nevnte krigen vant de to år på rad Norfolk Senior Cup (1913 og 1914), og en tredje og siste triumf i denne cupturneringen kom i 1921. Etter nok en andreplass i Norfolk & Suffolk League valgte klubben i 1937 å ta plass i Eastern Counties League, men oppholdet der skulle ikke være av altfor lang varighet.

Da fotballen startet opp igjen etter annen verdenskrig, valgte klubben å returnere til Norfolk & Suffolk League, og ble der inntil de i 1964 tok navnet Cromer Town samtidig som de var med å stifte Anglian Combination – en liga de fortsatt spiller i. Den nevnte fusjonen i 1997 skjedde ved at de slo seg sammen med Madra United – en klubb som under sitt tidligere navn Overstrand FC hadde vunnet Anglian Combinations toppdivisjon i 1992. Ved sammenslåingen tok man navnet Cromer United, men det ble igjen endret til dagens Cromer Town i 2003. Kanskje markerte det starten på det som skulle bli en svært god periode for klubben som vant Anglian Combination hele fire ganger i perioden 2004-2012. I tillegg vant de flere av dens cuper, men alt dette virker nå lenge siden. Cromer Town rykket i 2017 ned fra toppdivisjonen etter å ha tapt 29 av sine 30 ligakamper (og med en målforskjell på -131), og fulgte opp med et andre strake nedrykk i våres.

Siden mitt siste forsøk på å besøke klubben, hadde de altså rykket ned i Anglian Combination Division Two, som er ensbetydende med step 9 (eller nivå 13 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien). Det har heller ikke bare vært på banen at klubben har hatt utfordringer de siste årene. For noen år siden oppdaget man nemlig en klausul i testamentet til Evelyn Bond-Cabbell, som etter første verdenskrig donerte tomta som klubben(e) har spilt på siden 1922. Der står det nemlig at avtalen opphører 21 år etter at King Edward VIIs siste arving døde. Her kommer den norske forbindelsen inn, for det var nemlig Kong Olav V av Norge, som døde i 1991. Siden denne klausulen ble kjent, har det vært full forvirring i Cromer rundt klubbens fremtid ved Cabbell Park.

Noen eksperter som klubben har rådført seg med har hevdet at klausulen må medregne en Lord Harewood som fortsatt ikke var født på tidspunktet da testamentet var skrevet (eller da klubben flyttet inn), og han døde først i 2011. Inne i klubbhuset så jeg imidlertid plansjer som vitnet om at klubben uansett har flytteplaner, og det dreier seg til og med om to forskjellige planer – tydeligvis avhengig av hvilken som får gehør hos lokale myndigheter. Cabbell Park hadde for øvrig tidligere en flott Grandstand i tre, men tidlig i 1990-årene ble den dessverre revet da den hadde forfalt slik at den ikke ble ansett som sikker. Av tribunefasiliteter står man nå dermed igjen med et lite overbygg som på den ene langsiden står på banehalvdelen nærmest inngangen og klubbhuset.

En representant for hjemmelaget var behjelpelig med å skaffe til veie lagoppstillingene slik at jeg fikk avbildet de, og samtidig bekreftet han at de dessverre ikke hadde noe kampprogram å by på da printeren hadde problemer. Jeg overhørte imidlertid den spreke klubbformannen Jenna fortelle en som tydeligvis var fast gjest om disse problemene, men lovet å printe ut et program til ham når printeren var fikset ‘siden hun visste at han likte dette’. Jeg forhørte meg om mulighetene for å få sendt et til Norge, og det ville de gjerne, så jeg ga de noen pund og min adresse mot løfter om at jeg ville få et program i posten. Jenna var for øvrig sikker på at de skulle klare å stanse forfallet og unngå et tredje strake nedrykk, og håpet i stedet at The Crabs vil kunne kjempe om en snarlig retur til Division One.

Cromer Town skulle spille sin første kamp for sesongen, mens bortelaget Buxton (som selvsagt ikke er identisk med NPL-klubben fra høylandet i Derbyshire) allerede hadde unnagjort sin sesongdebut i ligaen med hjemmetap 0-2 for Sprowston Athletic. Etter at en kar som gikk og samlet inn inngangspenger også hadde fått mine £2, kunne jeg se at det ikke startet spesielt godt for Cromer Town. Allerede i kampens femte minutt lå de under etter at en lang ball opp mot William Callow endte med at Buxton-spissen sendte ballen i mål på volley. Kun noen få minutter senere gikk det fra vondt til verre da en Cromer-forsvarer på klønete vis sparket ballen opp i sin egen hånd i et forsøk på å klarere. Dommeren pekte på straffemerket, og Ashley Henderson utmanøvrerte Crabs-keeper Lewis Amos og doblet ledelsen.

0-2 etter kun drøyt åtte minutter var naturligvis ingen heldig åpning for vertene, som imidlertid tok seg litt sammen. Tjue minutter ut i omgangen var de nære på i form av en heading som dalte over bortekeeperen, men en forsvarer fikk klarert inne på streken. Rundt fem minutter senere var det nok en gang skummelt i Buxton-feltet da et innlegg ble headet i egen tverrligger av en Buxton-spiller, som dermed sto for det som nok var hjemmelagets største sjanse i en omgang som må sies å ha vært skuffende saker sett fra deres ståsted. Nå var de avhengige av å heve seg til andreomgangen om de skulle få noe som helst ut av denne kampen. Selv benyttet jeg den korte pausen til å hente nye forsyninger fra klubbhusets bar.

Kanskje hadde også hjemmelaget fått litt styrkedrikk i pausen, for allerede i andreomgangens to første minutter viste de mer initiativ fremover enn de hadde gjort hele første omgang sett under ett. De eventuelle styrkedråpene var dog ikke spesielt potente, for noen få minutter ut i omgangen klønet de det til i forsvar slik at gjestene fikk fritt leide mot mål. De ble imidlertid reddet av keeper Amos som ryddet opp med en god redning. Like etter ble Cromer-spiller Glen Marquis spilt gjennom, men nå var det Buxton-keeperen sin tur til å komme ut og avverge. Vi nærmet oss en times spill da Cromer fikk en (fra mitt ståsted muligens litt billig) straffe, men Julio Pinto skjøt rett på keeper. Sekunder senere er det Jack Crane som er i en duell med Buxton-keeperen der sistnevnte er heldig som får tak i ballen. Det fikk han også da Marquis igjen ble spilt gjennom i en situasjon som endte med en svak heading rett på keeper.

Dermed endte det 0-2 foran det jeg talte meg frem til å være 81 tilskuere, og en skuffende sesongdebut for Cromer Town, men Jenna var overbevist om at The Crabs ville heve seg og snart begynne poengfangsten. Selv om det i skrivende stund ikke ser ut til å ha slått til ennå, kan man jo håpe at så vil skje. Jeg hadde hatt en trivelig kveld som gjest hos Cromer Town, og ser gjerne at de kan komme seg opp en divisjon eller to igjen. Spennende skal det også bli å se hva som vil skje med Cabbell Park og en eventuell ny hjemmebane. Jeg takket uansett etter hvert for meg og tuslet av gårde for å komme meg tilbake til Norwich med 22.25-toget; via en liten pitstop på The Albion. Tilbake i Norwich bar det rett til køys, for det var jo en ny dag med fotball som ventet – en dag der jeg lenge var i tvil om hvor jeg ville ende opp.

English ground # 490:
Cromer Town v Buxton 0-2 (0-2)
Anglian Combination Division Two
Cabbell Park, 22 August 2018
0-1 William Callow (5)
0-2 Ashley Henderson (pen, 9)
Att: 81 (h/c)
Admission: £2
Programme: None (printer problems, but they promised to print some and send me one (which they never did))
Pin badge: £3

Next game: 23.08.2018: Easington Colliery v Durham City
Previous game: 21.08.2018: Rochdale v Barnsley

More pics

This day on a map

Tirsdag 21.08.2018: Rochdale v Barnsley

Selv om Travelodge Oldham ikke akkurat hadde vært noen ideell base for mandagskampen, var det deilig å denne morgenen kunne dra seg litt ekstra lenge i visshet om at jeg i dag ikke trengte å stå opp grytidligtidlig og slepe med meg bagasjen for å forflytte meg med tog land og strand rundt. Det var først i 11-tiden at jeg gikk ut, krysset hovedveien Broadway og tok oppstilling på holdeplassen til en buss som snart kom og skysset meg inn til Oldham sentrum, der jeg på Wetherspoons-puben The Up Steps Inn kunne meske meg med en full english breakfast. Det burde vel være unødvendig å legge til at ordren naturligvis inkluderte black pudding, og frokost klarer i hvert fall denne kjeden stort sett å servere uten noe problemer.

Jeg har en innrømmelse å komme med: Manchester er nok ikke blant mine absolutte favorittbyer i England. Spesielt er det tilfelle når dens storklubber har hjemmekamper og horder av fotballturister gjør byen nærmest ubeboelig, men også i perioden da de arrangerer Manchester Pride og byen da gjerne forvandles til det jeg utfra tidligere erfaring personlig vil beskrive som en blanding av galehus, sirkus og freakshow. Det er imidlertid flere meget gode puber i byen, og gårsdagens tur gjennom områder av sentrum hadde beroliget meg tilstrekkelig om at invasjonen før helgens hurlumhei ennå ikke hadde startet for fullt til at jeg dristet meg en tur inn til sentrale Manchester. Jeg kunne dermed gå til innkjøp av en dagsbillett til £7 for metroen og lokale busser, og deretter la trikken skysse meg inn til Exchange Square.

Inne på Arndale-senteret ligger mikropuben med det originale navnet MicroPub, og for å gjøre en lang historie kort, ble det første stopp, fulgt av visitter ved Bar Fringe og The Angel. Det var etter hvert på tide å sette kursen mot Rochdale, og siden jeg valgte toget og Northern Rail, var det turens første Pacer som fikk æren av å frakte meg fra Manchester Victoria til Castleton, der jeg hoppet av for å teste nok en mikropub. Jeg skal ikke skryte av at jeg kjente meg igjen ved Castleton stasjon, men det gjorde i hvert fall at jeg reflekterte over besøket hos Rochdale Town i april 2014 og det faktum at klubben siden den gang dessverre er historie. Uansett gikk jeg de få meterne til The Old Post Office, der jeg nøyet meg med en halv pint. Det ble faktisk en god del halve pints på denne turen, og så også ved denne anledningen da jeg ville komme meg videre inn til Rochdale med neste tog.

Som sagt så gjort, og få minutter senere steg jeg av på Rochdale stasjon. Beliggende drøyt halvannen mil nordøst for det sentrale Manchester, tilhørte Rochdale tidligere grevskapet Lancashire, men som de fleste kanskje vet sorterer de nå under Greater Manchester. Som mange andre byer i denne delen av landet og distriktet har Rochdale en lang tradisjon innen tekstilindustri, og var en virkelig boomtown under den industrielle revolusjon. Rochdale-kanalen sørget for frakt av bomull, ull og kull til og fra området. I dag er Rochdale i langt større grad en soveby for først og fremst Manchester, men selve byen hadde ved siste folketelling over 100 000 innbyggere, mens det dobles om man tar med hele distriktet byen er administrasjonssentrum for. Det var for øvrig her at institusjonen Co-op i sin tid så dagens lys i 1844.

Fra jernbanestasjonen valgte jeg å la trikken frakte meg det ene stoppet opp til dens endestasjon; Rochdale Town Centre. Jeg må si at Rochdale på ingen måte er noe sted jeg ville anbefalt som feriedestinasjon, men nå var det nok en gang fotballen jeg hadde kommet for. Først var det imidlertid på tide å fylle på energilagrene med litt mat, så The Regal Moon ble nå neste stoppested før jeg derfra beveget meg videre til puben The Baum og byttet ut j2o med cider. Da glasset var tømt, var det bare å komme seg til Spotland, der Rochdale skulle være vertskap for Barnsley i League One, og jeg klarte omsider å manøvrere meg over den travle hovedveien og finne riktig holdeplass. Jeg var usikker på om min dagsbillett dekket bussene her oppe i Rochdale, og det var åpenbart også sjåføren som etter et par sekunders betenkningstid likevel ba meg stige på.

Med godt over en time til avspark steg jeg av et steinkast fra Spotland, og siden jeg hadde såpass god tid tok jeg like greit en spasertur rundt anleggets utside. Da jeg passerte billettlukene, benyttet jeg anledningen til å sikre meg en billett for £17 (selv om de bekreftet at man ganske riktig kunne betale i inngangspartiet). Tilbake ved inngangspartiet ut mot veien der jeg hadde gått av bussen, overleverte jeg også £3 til en programselger og fikk et eksemplar av kveldens program i retur. Det ble tatt med inn på The Ratcliffe som ligger rett ved siden av inngangspartiet her. Det fungerer åpenbart som en slags bar for klubben, men mon tro om den ikke også er åpen utenom fotballen? Uansett var det allerede nokså folksomt der inne, og etter hvert ble det nesten som sild i tønne.

Rochdale AFC ble stiftet i 1907 og spilte sine første år i Lancashire Combination. Flere år senere forsøkte de uten hell å søke medlemskap i Football League, men da Football League i 1920 utvidet med en tredjedivisjon, ble det gjort ved at man praktisk talt ‘spiste opp’ Southern League, og divisjonens eneste nordlige innslag var Grimsby Town. Dette ble året etter rettet opp ved at divisjonen fikk to avdelinger, hvorav Rochdale ble en av den nordlige avdelingens opprinnelige medlemmer. I 1958 var det igjen tid for en omstrukturering da det i stedet for to tredjedivisjons-avdelinger ble dannet en ny fjerdedivisjon. Rochdale klarte å unngå degradering ved å havne på øvre halvdel i den siste sesongen før så skjedde, men allerede sesongen etter rykket de ned på nivå fire. Klubben har i det hele tatt tilbragt en overveiende del av sin FL-tilværelse i ligaens laveste divisjon.

Det var også som fjerdedivisjonslag at klubben i 1962 spilte seg frem til finalen i ligacupens sesong nummer to. Den gang var ligacupens format slik at finalen gikk over to kamper, og Norwich City vant 4-0 sammenlagt, men Rochdale er fortsatt den eneste klubb fra nivå fire som har spilt seg frem til en av de store cupfinalene. Etter å ha rykket opp i 1969, tilbragte Rochdale fem sesonger på nivå tre før de igjen var tilbake sin ‘vante’ divisjon. Der ble de faktisk værende helt frem til de våren 2010 igjen kunne feire opprykk etter 36 års ventetid – det lengste sammenhengende oppholdet på dette nivået av noen klubb. I perioden med flere navnebytter på divisjonene hadde til og med uttrykket «The Rochdale Division» blitt brukt for å unngå forvirring. Tilbake i det som i dag heter League One endte klubben på en overraskende 9. plass – tangering av daværende bestenotering fra 1969/70- sesongen.

Muligens savnet Dale spill på nivå fire, for de fulgte opp med å rykke ned igjen våren 2012. To år senere var de imidlertid tilbake igjen etter å ha tatt den siste opprykksplassen, og åttendeplassen våren 2015 betød at de gjorde sin beste ligasesong noensinne. Så sent som forrige sesong gjorde de også en av sine beste sesonger i FA Cupen. To ganger tidligere hadde Dale tatt seg til femte runde, og etter å ha slått ut Bromley, Slough Town, Doncaster Rovers og Millwall (etter omkamp) holdt de selveste Tottenham Hotspur til omkamp. Imponerende, selv om de etter hvert fikk en aldri så liten fotballeksjon i omkampen på Wembley. Rochdale er vel nå også den klubben som har spilt flest sesonger i Football League uten å noen gang ha klart å rykke opp til nivå to. Det i seg selv er jo også en prestasjon..

Spotland er for øvrig en av stadig færre FL-stadioner som en stund har fristet meg litt til besøk, og dette var ikke bare turens eneste FL-kamp – det var også hele tre nivåer høyere enn noen annen engelsk kamp jeg skulle se i denne omgang. Så med en snarvisitt innom Football League, var det vel bare å forberede seg på rigide regler og morske vakter som skulte olmt på meg med mistenksomme blikk? Neida, fullt så ille var det ikke ved Spotland, der jeg hadde valgt å kjøpe billett til ståtribunen Sandy Lane End bak det ene målet, og selv om anlegget har blitt oppgradert i senere år, vil jeg ikke nøle med å si at Spotland er et langt over gjennomsnittet klassisk og koselig FL-stadion. Kanskje skyldes det nettopp den nevnte ståtribunen. Jeg har imidlertid trodd at Spotland ble bygget spesielt etter stiftelsen av dagens klubb, men det er medfører åpenbart ikke riktighet.

Her hadde det allerede tidligere ble spilt cricket da rugby-klubben St. Clement’s flyttet inn i 1878. Banen var da kjent som St. Clement’s Playing Fields, og etter rugby-klubbens sorti var den en kort periode blant annet hjemmebane for en tidligere fotballklubb som også het Rochdale AFC. Flere kilder hevder at dagens klubb faktisk ble stiftet for å spille her. Som jeg var inne på ble det i 1990-årene gjennomført en omfattende ombygging, og tre av de fire tribunene ble da erstattet. Hovedtribunen Main Stand og Willbutts Lane Stand huser sittende publikum på hver sin langside, og sistnevnte er nå anleggets nyeste tribune etter å ha blitt åpnet i 2000, da den dessverre erstattet en flott tidligere ståtribune. På den ene kortsiden har man Pearl Street Stand, og disse tre nye tribunene er egentlig nokså ordinære og uspektakulære nye tribuner. Den eneste tribunen som overlevde denne perioden med ombygging var altså Sandy Lane End, som nå dermed er anleggets eneste gjenværende ståtribune. Det var da også derfor jeg kjøpte billett til den tribunen.

Det skal kanskje også nevnes at anlegget siden 2016 også har vært belemret med et sponsornavn, og når man er på kamp og hører speaker eller rett og slett leser i programmet er det ikke til å unngå å få med seg dette navnet. Det er tydeligvis en bevisst strategi å bruke det ved enhver anledning, og i deler av programmet ble det brukt så hyppig at teksten periodevis faktisk ble temmelig krøkkete og føltes nokså unaturlig. Men slik må man vel regne med i dagens fotball? Uansett, i det samme programmet kunne jeg også registrere at det etter tre serierunder i League One var to klubber med full pott – nemlig Peterborough United og Portsmouth. Deretter fulgte kveldens bortelag Barnsley med 2-1-0 og sju poeng, mens vertskapet Rochdale foreløpig befant seg midt på treet med 1-1-1 og fire poeng.

Gjestene fra South Yorkshire tok kommandoen allerede fra start, og allerede i kampens tredje minutt leverte Dimitri Cavaré et innlegg som ble headet i tverrliggeren av Kieffer Moore. Ikke lenge etter sendte Cavaré selv i vei et skudd som endret retning i to forsvarere før ballen snek seg utenfor stolpen til Dale-keeper Josh Lillis. Deretter var Barnsley farlig frempå igjen da Alex Mowatt traff stolpen. Bortelaget dominerte kraftig, og i det 35. minutt fikk de omsider uttelling da Kieffer Moore serverte en delikat crossball som ble headet i mål av Brad Potts på bakerste stolpe. Sju minutter senere var det Moore selv som doblet ledelsen da han nokså enkelt fikk stige til være inne i Rochdale-feltet og heade inn 0-2. Det var kun en redning fra hjemmekeeper Lillis som hindret Potts i å score sitt andre og øke til 0-3 før pause, og da lagene gikk i garderoben med 0-2 på resultattavla, var det alt annet enn urettferdig, for Barnsley kunne strengt tatt ledet mer.

Hjemmelaget hadde en jobb å gjøre, og fikk sin klart største sjanse da et innlegg helt i innledningen av annen omgang fant veien til Joe Rafferty som sto umarkert på bakre stolpe, men hans skudd fra noen få meter ble parert av bortekeeper Adam Davies. Fra den påfølgende corneren kontret Barnsley sitt vertskap i senk, og etter at Mamadou Thiam hadde spilt gjennom Kieffer Moore, vendte sistnevnte bort en forsvarer og satt ballen i bortre hjørne til 0-3 et par minutter inn i omgangen. Det ble ikke bedre for vertene etter at keeper Lillis måtte ut med skade etter en time, og etter halvspilt omgang fikk Moore sitt hattrick med det som på et vis nesten var en reprise av det forrige målet. Denne gang gjorde han imidlertid det meste selv da han i etablert spill driblet seg inn fra kanten, dro av en forsvarer og plasserte ballen forbi innbytter Magnus Norman i Rochdale-målet.

Det sto nå 0-4, og mannen som hadde pøst inn mål for Rotherham United forrige sesong hadde sine tre første mål for sesongen etter å ha gått målløs i de foregående kampene. Barnsley kunne økt ytterligere, for en heading fra Tom Bradshaw ble kun reddet på streken av en forsvarer. Dermed endte det 0-4 foran 4 359 tilskuere, hvorav 1 703 var bortefans som hadde god grunn til å juble over det som hadde vært en Barnsley-oppvisning mot et svakt Rochdale. Nå skal man ikke legge altfor mye i en enkelt kamp, men utfra det jeg så denne kvelden skulle man tro at Barnsley vil være med å kjempe om en umiddelbar retur til Championship. Hva så med Rochdale? De var fryktelig svake, men vil det si at jeg automatisk antar at de vil måtte kjempe for å overleve? Tja, det kan være Barnsley som spilte de dårlige denne kvelden, men uansett var det svakt. Det er dog lenge igjen av sesongen, og de kan ha hatt en dårlig dag.

Det var heftig trafikk på utsiden etter kampslutt, med lange køer og tilnærmet kork, slik at det varte og rakk før bussen tilbake til Rochdale sentrum omsider kom rundt en halvtime forsinket. Jeg kunne like gjerne unne meg en siste pitstop på puben Cask & Feather før jeg spaserte til togstasjonen for å ta toget til Moston. Derfra hadde jeg belaget meg på en spasertur på rundt et kvarter tilbake til hotellet, men idet jeg kom opp fra perrongen på Moston stasjon kom det sannelig en buss som skulle den veien, og siden jeg uansett hadde min dagsbillett lot jeg like gjerne den frakte meg. Det var deretter bare å komme seg i seng, og mens kamp i League One denne dagen hadde vært det høyeste nivået jeg opererte på på denne turen, skulle jeg dagen etter se kamp hele TI nivåer lenger ned i den engelske pyramiden; på det laveste nivået jeg skulle se kamp på i løpet av turen.

English ground # 489:
Rochdale v Barnsley 0-4 (0-2)
League One
Spotland, 21 August 2018
0-1 Brad Potts (35)
0-2 Kieffer Moore (42)
0-3 Kieffer Moore (48)
0-4 Kieffer Moore (68)
Att: 4 359 (with 1 703 away fans)
Admission: £17
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 22.08.2018: Cromer Town v Buxton
Previous game: 20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich

More pics

This day on a map

Mandag 20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ny uke og nye muligheter, og jeg skulle forflytte meg nordover for å ha base to dager i Manchester-traktene. Jeg sløyfet hotell-frokosten ved Premier Inn-hotellet for å heller raske med meg et par smørbrød fra en Tesco-sjappe på veien til Bristol Temple Meads. Der tok jeg plass på 10.00-toget til Manchester Piccadilly og duppet av allerede like etter Bristol Parkway. Et sted mellom sistnevnte og Cheltenham hadde toget blitt 20-25 minutter forsinket grunnet en skade på skinnegangen, men jeg hadde ikke dårlig tid og skulle være med toget helt til endestasjonen uten å ha noen forbindelse som jeg på død og liv måtte rekke, så jeg kunne ta livet med ro og lukke øyene igjen. Den i utgangspunktet tre timer lange togturen opp til Manchester tok til slutt altså litt lenger tid enn planlagt, men jeg kom meg da frem til slutt.

Jeg hadde betalt £56 for to netters overnatting ved Travelodge Oldham, som til tross for navnet ikke ligger i Oldham sentrum, men ute ved motorveien M60 som er Manchesters ytre ringvei. Jeg måtte nå ta meg dit opp for å slenge fra meg bagasjen, for deretter å returnere til Manchester Piccadilly for å ta toget til Whitchurch. Det skulle vise seg at hotellvalget var et alt annet enn praktisk med tanke på kveldens kamp, men i Whitchurch og omegn var det langt stivere overnattingspriser. Samtidig hadde det vært langt mer praktisk med tanke på kampen i Rochdale dagen etter, og jeg var lysten på to dager med samme base slik at jeg slapp å forflytte meg igjen dagen etter, selv om jeg i ettertid ser at jeg med fordel kunne punget ut noen få pund ekstra og overnattet i sentrale Manchester. Noe av grunnen til at så ikke ble gjort var rett og slett at jeg visste at sentrale Manchester ville være et eneste stort sirkus når man denne uken skulle arrangere Manchester Pride.

Fra Lever Street tok jeg uansett buss 181 etter å ha betalt £4,80 for en dagsbillett. Bussen fraktet meg snart oppover Broadway, og sekunder etter at den hadde krysset den nevnte M60, kunne jeg takke sjåføren og stige av etter 20-25 minutter på bussen. Utrolig nok fikk jeg nå uten problemer sjekket inn umiddelbart på Travelodge-hotellet til tross for at det egentlig var tre kvarter til innsjekking. Jeg hadde belaget meg på å måtte slå i hjel litt tid på puben Boat & Horses vegg-i-vegg, men dette ga i stedet grunn til feiring med en pint der. Nå kunne jeg returnere til Manchester med en tidligere buss enn planlagt, for således å komme meg til Whitchurch med 15.31-toget slik jeg hadde håpet.

Toget brukte omtrent 55 minutter ned til Whitchurch, som er en liten markedsby helt nord i grevskapet Shropshire. Byen har rundt 10 000 innbyggere og ligger 3 norske mil nord for Shrewsbury og like langt sør for Chester. I tillegg ligger den kun et par kilometer fra grensen mot Wales. Byens sentrum har over hundre verneverdige hus, og jeg skulle da snart også finne ut at det var et koselig sentrum. Whitchurch er for øvrig kjent som en senter for osteproduksjon, og i tillegg var den hjemsted for et klokkemaker-firma fra 1690 som skal ha vært verdens eldste produsent av urskiver for blant annet kirketårn. Nå hadde jeg et par timer på meg til å ta en kikk på den koselige byen og ikke minst teste et par av dens puber.

Det skulle vise seg at byen hadde flere gode puber å by på, og første stopp var The Bulls Head, før jeg krysset over til Old Eagles rett på andre siden av veien. Old Town Hall Vaults ble siste stoppested før jeg etter en liten spasertur rundt i byen satt kursen mot Yockings Park, der Whitchurch Alport denne kvelden skulle være vertskap for 1874 Northwich i North West Counties League Premier Division. Vel fremme der kunne jeg med rundt tre kvarter til kampstart betale meg inn med £5 pluss £2 for et eksemplar av kveldens gode kampprogram som jeg i klubbhusets bar kunne sette meg ned og lese litt i mens jeg lesket strupen. Jeg fikk etter hvert selskap av en kar jeg raskt identifiserte som en kompis av Ulster Jim som jeg hadde truffet på hos Coventry United tidligere på turen.

Whitchurch Alport ble stiftet i 1946, og det muligens litt snodige navne-suffikset henviser til Alport Farm som var hjemmet til en lokal fotballspiller som ble drept i den da nylig avsluttede verdenskrigen. De tok plass i Shrewsbury & District League som de i 1948 vant før de var med å stifte Mid-Cheshire League (dagens Cheshire League). Den ble vunnet i 1970, og i 1974 ble de en av få engelske klubber til å vinne den walisiske Welsh Amateur Cup, og den siste vinner før den turneringen endret navn til FAW Intermediate Cup (i dag heter den FAW Trophy). Samtidig vant de Shropshire County Cup, men i jakten på en ‘trippel’ måtte de i Mid-Cheshire Leagues ligacupfinale se seg slått av Kidsgrove Athletic. På siste halvdel av 1970-årene var det også her i Whitchurch Alport at en av mine gamle Reading-helter gjorde sin senior-debut; nemlig Jimmy Quinn.

Det er ikke altfor mange år siden at klubbens fremtid var svært usikker, for i 2012 trakk de seg fra det som noen år tidligere hadde blitt omdøpt til Cheshire League, og det så ut som om klubben muligens hadde spilt sin siste kamp. De ble reddet med i siste liten, og valgte å ta plass i den nye Mercian Regional League (i dag Shropshire Premier League). Da det noen få år senere åpnet seg en mulighet for å søke seg til NWCL, valgte de å gripe sjansen, og selv om deres søknad først ble avslått, fikk deres anke medhold slik at de sommeren 2015 kunne forberede seg på NWCL-spill. Deres debutsesong i NWCL Division One endte med sisteplass, og det var vel kun nedleggelsen av Manchester Flixton Villa og degraderingen av Rochdale Town som reddet de fra nedrykk, men de skulle komme sterkere tilbake.

2016/17-sesongen var det en klar forbedring da de endte på femteplass og sikret seg plass i playoff. Der ble City of Liverpool for sterke i semifinalen, men forrige sesong forbedret Alport seg ytterligere med en fjerdeplass og dermed ny playoff-deltakelse. Denne gang ble Sandbach United slått 1-0 i semifinalen før de beseiret Cammell Laird 2-1 i finalen foran 703 tilskuere – ny tilskuerrekord på Yockings Park. Det betyr at Whitchurch Alport etter tre sesonger som NWCL-klubb nå befinner seg i NWCL Premier Division, der de denne sesongen skal spille på det høyeste nivået de noensinne har konkurrert på. De har allerede skapt mer historie denne sesongen, for etter at forrige sesongs debut i FA Cupen endte med tap, hadde de nå allerede tatt seg videre etter å ha slått Coventry Sphinx borte.

På ligafronten hadde hjemmelaget startet sin debutsesong i NWCL Premier med uavgjort 1-1 hjemme mot Ashton Athletic og deretter tap 2-3 borte mot Padiham. Dermed sto det med ett poeng og befant seg nede på en 16. plass av de tjue lagene, men de hadde også en kamp til gode på mange av de andre. Det hadde også dagens motstandere 1874 Northwich som faktisk befant seg på plassen bak og også sto med kun ett poeng etter to kamper. En prat med et par hjemmesupportere avslørte at de nå så frem til FA Cup-kampen borte mot Walsall Wood, som faktisk var klubben som slo de ut forrige sesong (det endte med en reprise), men hva ligaen angår mente de at de ikke hadde andre ambisjoner enn å etablere seg i divisjonen.

Sannsynligvis var det flomlysene til Yockings Park jeg mente å skimte fra toget et lite øyeblikk like før det tidligere denne ettermiddagen hadde stoppet ved Whitchurch stasjon, og det er da heller ikke særlig langt i luftlinje til stasjonen, men Yockings Park ligger på en måte litt bortgjemt. Jeg skal ikke spekulere i hvor gammelt anlegget er eller hvor lenge klubben har spilt her, men anlegget domineres av en flott hovedtribune som står midt på den ene langsiden. På motsatt langside har man to enklere overbygg der det ene har en rad med seter i bakkant, og disse to er nok av nyere dato. For øvrig er det ellers hard standing som gjelder. Ved siden av den nevnte hovedtribunen har man et koselig lite klubbhus, og der fikk jeg meg litt mat i skrotten i form av en burger.

Etter å ha vært en tur innom klubbsjappa kom jeg på utsiden også i snakk med et par bortesupportere som Jims kompis introduserte meg for. Denne protestklubben er jo som vanlig en av klubbene som tippes å kjempe i toppen, men sesonginnledningen virket på meg noe skuffende i så måte. Ikke bare sto de med kun ett poeng etter to hjemmekamper, men samtidig hadde de etter omkamp røket ut av FA Cupen mot et Burscough som lå nederst på NWCL Premier-tabellen (man kan jo spørre seg hva som har gått så galt der). En av Northwich-gutta minnet om at hjemmetapet i ligaen hadde kommet mot et City of Liverpool som han anså som den kanskje største ligafavoritten. De håpet imidlertid at ting kunne snu med et godt resultat denne kvelden.

Det var kanskje ingen overraskelse at 1874 Northwich hadde en del ball, men et godt organisert hjemmelag forsvarte seg meget godt og frustrerte etter hvert sine gjester. Tjue minutter ut i omgangen tok de også ledelsen da et hardt innlegg fra Simon Everall ble styrt i mål av Aaron Johns (eller en 1874-forsvarer, men Johns ble kreditert) til 1-0 uten at keeper Matthew Green kunne gjøre stort. 1874 hadde flere gode sjanser til en utligning på motsatt banehalvdel, men Kazim Waite-Jackson skjøt først like utenfor før han sendte i vei et skudd som Alport-keeper Dave Parton fikk fingertuppene på. Også Joe Woolley var nære på med en avslutning som sneiet stolpen, men hjemmelaget holdt ut til pause og kunne gå i garderoben med ledelse 1-0.

Bortesupporterne fra tidligere hadde foreløpig hatt en frustrerende aften, og frustrasjonen deres ble ikke mindre utover i en andre omgang. Deres helter hadde riktignok startet andreomgangen med å gire opp ytterligere et hakk, og de 284 tilskuerne så nå en kamp som utspilte seg i et forrykende tempo. De var nære på med en volley fra Callum Gardner, og da Alport-spiller Joe Howell tvang frem en god redning på motsatt banehalvdel var det kun en liten ‘pustepause’ i 1874-presset. Vertene var nærmest beleiret, men deres midtforsvar med Joe Minshall og Leon Ashman hadde god kontroll på det meste som kom inn i feltet. Imidlertid var nok Alport-spillerne nå litt stresset, for de var slurvete og fikk lite til å stemme fremover når de vant ballen, slik at 1874 raskt vant den tilbake og kunne fosse fremover.

Det gjorde de gang på gang, men det ville seg ikke foran mål, og avslutningene gikk enten over eller utenfor, eller de ble reddet av Alport-keeper Parton. Sistnevnte leverte blant annet en glimrende redning da Taylor Kennerley hadde en avslutning som hadde kurs for nettmaskene. Det var ikke vanskelig å skjønne bortefansens frustrasjon, men i det fjerde overtidsminuttet ble et innlegg fra Kazim Waite-Jackson styrt inn av innbytter Matty Beale, og de tilreisende jublet som om de hadde vunnet kampen. Det gjorde de faktisk nesten også, da Scott McGowan omtrent rett fra avspark fikk løpe bortimot uhindret inn i Alport-feltet og sende i vei et skudd som gikk via utsiden av bortre stolpe. Dermed endte det 1-1, og man kan jo bare undre seg over hvem som var mest tilfreds med poengdelingen. Før kampen ville jeg sagt hjemmelaget, men med tanke hva som skjedde på overtid er jeg ikke like sikker.

Neste tog tilbake til Manchester var nå ikke før 22.43, og dermed var det bare å smøre seg med tålmodighet. En av representantene for hjemmelaget tilbød meg skyss til Crewe, men siden han først måtte gjøre unna visse plikter ville jeg uansett ikke rekke noe tidligere tog derfra, men havne på samme tog som det fra Whitchurch. Jeg takket uansett for tilbudet og spaserte i stedet inn i Whitchurch sentrum for å slå i hjel litt tid med en pint på Last Orders. Da jeg etter hvert gikk tilbake til stasjonen, registrerte jeg at toget nå var meldt bortimot ti minutter forsinket, og stressnivået økte noe når det nå for alvor begynte å spøke for å rekke siste buss ved retur til Manchester.

Mens jeg ventet på toget, kom jeg for øvrig i prat med en annen groundhopper som hadde vært på kampen, og det viste seg å være en sveitser som påsto å ha truffet meg før. Han var imidlertid ikke kar om å huske hvor det var, og selv var jeg like blank. Da toget kom, ble jeg sittende å prate med ham inntil han med ønske om en fortsatt god reise gikk av i Crewe. Selv hadde jeg hatt et lite håp da toget hadde tatt inn tid mellom Whitchurch og Crewe, men herfra ble det i stedet enda mer forsinket enn det hadde vært, og vi endte opp med å ankomme Manchester Piccadilly et kvarter forsinket. Det var nok til å miste siste buss, og det er egentlig utrolig at man i en storby som Manchester skal kunne bli stående fast uten kollektivtransport om man ankommer få minutter over midnatt, men det var bare å bite i det sure eplet. En taxi fra Manchester Piccadilly tilbake til hotellet kom på rett i underkant av £20, så det var ingen optimal avslutning på kvelden.

English ground # 488:
Whitchurch Alport v 1874 Northwich 1-1 (1-0)
North West Counties League Premier Division
Yockings Park, 20 August 2018
1-0 Arron Johns (21)
1-1 Matty Beadle (90+4)
Att: 284
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 21.08.2018: Rochdale v Barnsley
Previous game: 19.08.2018: Barry Town United v Bala Town

More pics

This day on a map

Søndag 19.08.2018: Barry Town United v Bala Town

Jeg merket først lite til det da jeg ankom Newport stasjon denne søndagsmorgenen, men da jeg kom meg ned på perrongen, rådet snart det komplette kaos. Informasjonstavlene viste plutselig forsinkelser på nesten samtlige tog, uten å angi hvor store forsinkelsene var, og ansatte kom for å fortelle at en ‘maskin’ brukt til vedlikehold av Severn-tunnelen hadde havarert der nede i tunnelen slik at den sperret for togene som skulle til og fra England. Dette hørtes umiddelbart ut som noe som ville komme til å ta lang tid, og de ansatte gjentok at de ikke kunne si noe sikkert om forsinkelsen rent tidsmessig, bortsett fra at dette fort kunne være en situasjon der det var snakk om timer. Det passet dårlig siden min plan hadde vært først å dra til Bristol og slenge fra meg bagasjen for deretter å returnere til Wales og min planlagte kamp i Barry.

En drøy halvtime senere var det fortsatt ingen endring i situasjonen, og under en røykepause på utsiden bestemte jeg meg for å heller dra vestover med første tog, og 09.33-toget mot Milford Haven som kom nordfra (og dermed ikke hadde blitt hindret i Severn-tunnelen) fraktet meg til Cardiff Central, der den nye planen var å finne et sted å oppbevare bagasjen i noen timer. Dette er jo ikke alltid så enkelt i UK, takket være blant annet IRA (selv om noen mener dette kun er en dårlig unnskyldning man fortsatt bruker), og ved Cardiff Central er det ingen slike fasiliteter. Internett fortalte at det skulle være finnes noe ved stasjonen Cardiff Queen Street, men etter å ha slept med meg bagasjen dit opp, fant jeg ut at det ikke stemte. Utrolig at det skal være så vanskelig i den største byen i Wales, så jeg ga midlertidig opp og benyttet i stedet anledningen til å få i meg en frokost ved The Central Bar.

Da siste bit av black pudding ble slukt, hadde jeg egentlig bestemt meg for å ta toget fra Queen Street rett til Barry – med bagasjen. Men da toget ble stående å vente en stund på Cardiff Central, ombestemte jeg meg og gikk av for å slepe med meg bagasjen ut av stasjonen, forbi Principality Stadium, over elven Taff og opp til River House, der jeg visste at de i tillegg til hotellvirksomhet tilbød bagasjeoppbevaring også for personer som ikke var gjester der. Mon tro om det var £13 jeg betalte, men med mangel på konkurranse i en så stor by så blir det jo slik, og saken var i hvert fall ute av verden i noen timer, slik at jeg kunne returnere til Cardiff Central for å sette meg på 11.55 toget som brukte nøyaktig 23 minutter til Barry.

Barry ligger helt sør i Wales, ut mot Bristolkanalen, og er administrasjonssenter for grevskapet Vale of Glamorgan. Det var opprinnelig en liten fiskerhavn, men vokste voldsomt etter at den i 1880 ble utskipningshavn for kull. Etter en stor utbygging av Barry Docks hadde byen i årene før første verdenskrig faktisk blitt verdens største eksportør av kull. Etter hvert som etterspørselen etter kull sank, forsvant også mye av denne inntektskilden. Barry har ‘spist opp’ sine naboer Cadoxton, Barry Island og Sully, og er i dag den sjette største byen i Wales, med et innbyggertall som har passert 50 000. Det er i dag også en seaside resort der folk kommer for å forlyste seg på strendene eller på fornøyelsesparken Barry Island Pleasure Park.

Selv hadde jeg ingen slike planer, og da det nå også hadde begynt å regne litt, var det mer aktuelt å søke ly på puben The Sir Samuel Romelly mens den lille skuren ga seg. Jeg hadde fortsatt godt med tid før dagens kamp skulle ha avspark klokka 14.30, og hadde derfor tid til ytterligere en pitstop, men jeg gikk rundt et kvarter langs Broad Street og Holton Road før jeg kom til neste vanningshull som var The Buck. Etter en pint her var det bare å ta fatt mot oppoverbakkene mot dagens kamparena Jenner Park, der jeg med rundt tre kvarter til avspark ankom og kunne betale meg inn med £7. Et eksemplar av dagens kampprogram ble også mitt for £2 før en av karene i inngangspartiet pekte meg i retning av klubbhuset på motsatt kortside.

Barry Town United har røtter tilbake til en klubb som i 1892 ble stiftet under navnet Barry and Cadoxton District, men som skiftet navn en rekke ganger før det i 1912 ble innkalt til møte på en lokal pub. Der ble Barry AFC stiftet, og som en rekke andre walisiske klubber i regionen søkte de seg til den engelske pyramiden der de fikk innpass i Southern League. Da denne ligaen startet opp igjen etter første verdenskrig (der klubbens kaptein var blant de mange som mistet livet i slaget ved Somme), ble den snart raidet av Football League som hentet opp bortimot samtlige klubber fra Southern Leagues toppdivisjon til sin nye tredjedivisjon. Southern League opererte deretter en periode med en engelsk og en walisisk avdeling, og våren 1921 vant Barry den sistnevnte. Samtidig skulle Football League utvide ytterligere med å ha to regionale tredjedivisjoner, og Barry håpet at de skulle bli valgt inn.

Det ble de ikke, og i tillegg måtte de se at den æren tilfalt et Aberdare Athletic som hadde endt på plassen bak. Klubben ble i over 60 år værende i Southern League, som i 1937 gikk bort fra modellen med en egen walisisk avdeling. Etter annen verdenskrig tok klubben navnet Barry Town samtidig som Southern League gikk over til én toppdivisjon, og klubben registrerte sin beste plassering i denne ligaen med en femteplass i 1946. Klubben rykket i 1960 ned i Division One, og befant seg ofte på nedre del av tabellen inntil de i 1982 forlot Southern League. Det var problemer med flomlysene som ikke oppfylte Southern Leagues krav, og klubben tok reservelagets plass i Welsh League. Det sier kanskje litt om nivåforskjellen den gang at Barry Town deretter vant denne ligaen seks ganger på sju sesonger i perioden 1983-1989 før de returnerte til engelsk fotball etter å ha utført de nødvendige oppgraderinger.

Det ble fire nye sesonger i Southern League Midland Division, men den siste av disse måtte spilles i eksil hos Worcester City(!) da de var en av åtte klubber som nektet å etterkomme det walisiske forbundets ordre om at walisiske klubber i engelsk fotball (med unntak av Cardiff City, Swansea City og Wrexham, som spilte i Football League) skulle returnere til walisisk fotball for å ta plass i den nye nasjonale toppdivisjonen League of Wales (i dag Welsh Premier League). Disse åtte fikk navnet the Irate Eight, men de ble snart redusert til fem klubber som nå ble nektet av FAW å spille på walisisk jord så lenge de spilte i den engelske pyramiden. Etter en sesong i eksil valgte også Barry Town å etterkomme kravet, men måtte nå nøye seg med å ta plass i Welsh League Division One; på nivå to. Dette betød for øvrig også at de ikke lenger ville kunne delta i den engelske FA Cupen som de hadde vært et fast innslag i (med 2. ordinære runde som bestenotering).

Våren 1994 hadde de på første forsøk sikret seg opprykk til en walisisk toppdivisjon de snart skulle dominere. Etter å ha debutert med en sjuendeplass fulgte åtte sesonger som endte med hele sju ligatitler og en andreplass, fem titler i walisiske cupen, fire ligacup-titler og flere mindre cuptitler. Barry Town dominerte totalt den walisiske fotballen, og det førte jo også til at de var fast innslag i europacupene, der de i 1996/97-utgaven av UEFA Cupen slo ut både latviske Dinaburg og ungarske Budapest Vasutas før det ble stopp mot Aberdeen i første ordinære runde. Fem år senere ble de første klubb fra League of Wales til å avansere fra en kvalifiseringsrunde til Champions League da de slo ut FK Shamkir fra Aserbajdsjan, men det ble naturlig nok stopp mot Porto i neste runde, selv om de faktisk vant hjemmekampen 3-1.

Til tross for sin hjemlige dominans, klarte klubben å havne i økonomiske problemer, og sommeren 2003 ble de satt under administrasjon. Det førte selvsagt til en spillerflukt, men de fikk til slutt en ny eier i Stuart Lovering. Lite visste man om hva man hadde i vente, men hans vanstyre kan sikkert leses mer om andre steder. Ett år etter å ha vunnet både serien og den gjeveste cupen, rykket Barry Town ned som tabelljumbo. I 2007 ble det ny jumboplass og ytterligere nedrykk til Welsh League Division Two, og selv om de returnerte på første forsøk, var ikke alt som det skulle være. Lovering, som var i stadig konflikt med supporterne, truet stadig med å trekke klubben fra ligaspill, og da han på tampen av 2012/13-sesongen gjorde alvor av truslene, svarte supporter-komiteen (som da faktisk hadde ansvar for fotballdelen) med å ta navnet Barry Town United for å signalisere at de sto samlet mot hans avgjørelse.

FAW hadde nå bestemt at klubben skulle kastes ut av Welsh League, og da de skulle behandle en anke, brukte de fem minutter på å opprettholde sin dom. Saken gikk faktisk til det ordinære rettssystemet, og til slutt var det en høyesterettsdommer i Cardiff som avgjorde at FAW ikke hadde sitt på det rene, og ga klubben fullt medhold. Likevel måtte de starte opp i Welsh League Division Three, men med to strake opprykk var de tilbake på nivå to, og divisjonstittelen i 2017 betød tre opprykk på fire år og en retur til Welsh Premier League. Barry-klubben er tilbake; nå under navnet Barry Town United. Og da de markerte sin retur til toppdivisjonen med en sjuendeplass forrige sesong, er det kanskje bare starten på noe veldig bra? Det vil tiden vise, for det er jo nå en litt annen situasjon i WPL enn i deres gullalder.

Oppe i klubbhuset fikk jeg meg litt flytende forfriskninger som jeg nippet til mens jeg bladde i det gode programmet, og ellers fikk jeg her tak i både en stensil med lagoppstillingene og en pin til min samling, og kunne reflektere over at Jenner Park var et nokså fint sted å se fotball til tross for sine løpebaner. Ikke minst likte jeg måten man har bygget inn det fine klubbhuset i skråningen bak det ene målet, slik at man derfra har panoramautsikt over banen både fra innsiden og utsiden. Dette har vært klubbens hjemmebane helt siden 1913 da de ble skjenket tomta av Jenner-familien som stadionet nå er oppkalt etter. Siden den gang har den gjennomgått flere oppgraderinger og ombygginger, men i dag har man moderne sittetribuner på begge langsidene. På den ene siden har man bygget en tribune inn i skråningen, og denne skal stamme fra siste halvdel av 1980-årene. På motsatt langside kom ytterligere en tribune til på midten av 1990-årene.

Kanskje er det også litt historisk grunn, for Jenner Park var i 1949/50-sesongen åsted for Wales’ første kamp under flomlys da Barry Town møtte Newport County. Tilbake i 2018 var det nå Bala Town som kom på besøk fra det nordvestlige Wales. Gjestene hadde helgen før serieåpnet med seier 2-1 mot Carmarthen Town, og en av deres spillere hevdet i programmet at de satset på å utfordre TNS (The New Saints) i kamp om tittelen. Her har vi noe av problemet i den walisiske toppdivisjonen, for det er få som tror på ramme alvor at noen andre enn TNS skal gå mot sin trettende WPL-tittel, og sin åttende strake. Ikke bare er de det eneste laget i WPL som hører hjemme i England, for de er også den eneste profesjonelle klubben i den walisiske pyramiden. Det var nettopp TNS som hadde banket Barry 5-1 helgen før, og det er kanskje et tegn om hva som igjen vil skje i toppen denne sesongen, der det minner mest om tiden med Rosenborgs totale dominans her hjemme på berget.

I den forbindelse hjelper det vel heller ikke akkurat at man har valgt å degradere forrige sesongs toer Bangor City da de ikke fikk fornyet lisens, men det har vel vært litt typisk walisisk fotball at slikt ofte avgjøres med andre kriterier enn det sportslige. Det skal det nok også bli mer av etter denne sesongen, da man skal gjennomføre første ledd i en stor omstrukturering av den walisiske pyramiden. Det kunne jeg lese mer om i magasinet Welsh Football som ble solgt for £3 av en representant som beveget seg rundt på anlegget, og dette ble der beskrevet på en god måte. Da jeg etter hvert var på vei ut av klubbhuset, traff jeg uventet på et kjent fjes i form av groundhopperen Jack Warner (ikke identisk med den korrupte FIFA-pampen) som hadde lokket med seg dama på langhelg i Wales. Hun hadde visst ikke vært særlig imponert over at han hadde klart å finne seg fotballkamper samtlige dager, så hun var muligens i ferd med å ta sin hevn med litt shopping mens Jack hadde funnet selskap i Michael Squires som også er et kjent fjes i groundhopper-miljøet.

Forrige sesongs møter skal ha vært de første mellom Barry Town United og Bala Town, og Bala hadde den gang vunnet ved begge anledninger. Barry-manager Gavin Chesterfield gjorde kun ett bytte på laget som hadde fått unngjelde mot TNS i utkanten av Oswestry en ukes tid tidligere, men det så ut til at hans utvalgte skulle få en ny tøff oppgave da Bala-kaptein Chris Venables headet inn 0-1 fra et frispark i kampens tolvte minutt. The Lakesiders hadde fått en god start, men hjemmelaget sto imot og slo tilbake tjue minutter senere da Jonathan Hood utlignet til 1-1. Det jeg først trodde var et innlegg hardt foran mål gikk i stedet inn i bortre hjørnet. Barry kunne deretter tatt ledelsen da fullstendig håpløst forsvarsspill endte med at Kayne Mclaggon vant ballen fra en forsvarer som på død og liv skulle prøve å drible seg ut av trøbbel. Avslutningen endte i nettveggen, men Barry tok likevel ledelsen rett før pause da Thomas Fry på overtid sendte et frispark rett i mål bak Bala-keeper Ashley Morris, som kanskje burde reddet selv om det var godt plassert.

Etter en svipptur opp i klubbhuset kunne jeg komme ut igjen med en Bovril mens jeg så lagene igjen entre gressmatta (dvs kunstgresset, som de dessverre la om til for et par år siden), og jeg befant meg tilfeldigvis i perfekt posisjon da Barry igjen hadde ballen i nettet. Linjemannen satt en stopper for jubelscenene med å vinke for en offside – svært tvilsomt for å si det mildt, for jeg er selv overbevist om at en av forsvarerne opphevet offsiden med god margin. Så heldige var ikke Bala da Sean Smith fikk sitt andre gule kort med et drøyt kvarter igjen, og gjestene måtte fullføre med ti mann. Det hindret de ikke i å utligne i det 82 minutt, og igjen var det kaptein Venables som gikk foran som et eksempel og headet inn et frispark. 2-2, og nå var jeg nok ikke alene om å føle at det gikk mot poengdeling.

Det skulle dog bli mer drama, for fire minutter senere ble et innlegg slått inn i Bala-boksen. Innbytter Clayton Green traff ikke ballen med pannebrasken, og den spratt i stedet opp i overarmen på Kayne Mclaggon og inn i mål. Til tross for elleville protester fra Bala-spillerne sto dommeren ved sin avgjørelse om å godkjenne, og det sto 3-2. Før man rakk å ta avspark hadde Evan Horwood protestert på seg et gult kort nummer to, og ikke lenge etter fikk han utrolig nok selskap av tomålsscorer Venables som led samme skjebne slik at Bala Town faktisk avsluttet kampen med kun åtte spillere. Foran 432 tilskuere endte det også 3-2, og etter en spennende kamp valgte jeg raskt å gjøre en forsøk på å tilbakelegge distansen til Barry Docks stasjon på 12 minutter snarere enn de 16 minuttene Google Maps anslo. Det klarte jeg til og med med et par minutters margin, slik at jeg kom meg tilbake til Cardiff med 16.33-toget.

Der fikk jeg plukket opp bagasjen før jeg unnet meg en middag på Wetherspoons-puben The Prince of Wales. Heller ikke her hadde de sin flaming dragon curry til tross for at den står på den walisiske menyen, men jeg fikk da dyttet innpå noe mat før jeg tok 18.10-toget østover til Bristol Temple Meads. Jeg hadde betalt £36 for overnatting på Premier Inn-hotellet ved Finzels Reach, men først måtte jeg orientere meg frem dit via en labyrint av sperringer og provisoriske gangveier. Etter å ha sjekket inn, var det på tide med noe jeg virkelig hadde sett frem til, nemlig et besøk på The Apple. Dette er en lekter som er ombygget til pub, og ikke helt unaturlig for denne del av landet så har de cider som sin spesialitet. Smaksprøven var så god at jeg valgte meg en pint Freakshow, og det er den beste jeg har fått på evigheter. The Apple var i det hele tatt allerede en av turens høydepunkter, og det var ikke engang en fotballkamp! Etter to påfyll i glasset var det litt motvillig at jeg innså at det var på tide å forlate denne perlen ved Avons bredd, men det ble også en ørliten svipptur innom The Kings Head før jeg tok kvelden.

Welsh ground # 11:
Barry Town v Bala Town 3-2 (2-1)
Welsh Premier League
Jenner Park, 19 August 2018
0-1 Chris Venables (12)
1-1 Jonathan Hood (33)
2-1 Thomas Fry ( 45+2)
2-2 Chris Venables (82)
3-2 Kayne Mclaggon (86)
Att: 432
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich
Previous game: 18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury

More pics

This day on a map

Lørdag 18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg for noen år siden hadde brukt Abbey Guest House i Norwich som base i forbindelse med kamp hos Thetford Town og morgenen etter skulle med et grytidlig tog for å gjeste Blackpool Wren Rovers, hadde fruen i huset insistert på å stå opp i otta for å servere meg frokost nesten to timer før frokostserveringen egentlig skulle starte. Denne gang hadde hun igjen insistert på at jeg måtte få meg litt mat før jeg sjekket ut, selv om hun denne gang slapp unna med å fremskynde frokostserveringen med en halvtime. Jeg hadde denne dagen sett frem til å besøke Dodworth Miners Welfare som etter to strake divisjonstitler og opprykk skulle spille sin første kamp i Sheffield (& Hallamshire) County Senior League Premier Division, og første etappe på veien dit skulle gå til Peterborough med 07.57-toget.

Det var et enormt lykketreff at jeg tilfeldigvis sjekket Twitter før jeg gikk ned til frokost, for jeg registrerte da at jeg siden kvelden før hadde fått en melding fra Dodworth MW. Jeg må jo bare takke de for at de faktisk tok seg bryet med å kontakte meg personlig etter å ha sett mine planer om et besøk, men det var nedslående nyheter de kom med. Deres kamp mot Frecheville var nemlig avlyst da bortelaget ikke klarte å stille lag (Dodworth MW ble tildelt seieren på walkover). Irriterende både for meg og for Dodworth MW som jeg vet hadde gledet seg stort til denne kampen, men jeg slapp i hvert fall å gjøre en bomtur til Barnsley-utkanten for deretter å finne ut dette etter ankomsten der. Så takk igjen til Dodworth MW, men nå måtte jeg nokså raskt legge nye planer for dagen.

Siden det tross alt var lørdag, var det heldigvis et utall av muligheter, men overnatting var med tanke på dagen etter booket i Newport, slik at jeg måtte dra med meg bagasjen på kamp og deretter ta meg dit. Jeg må vel etter hvert kalle meg en gammel ringrev i ‘faget’, og av erfaring hadde jeg selvsagt laget en egen liste over alternative kamper i følge noe slikt skulle skje. Skulle jeg kanskje benytte anledningen til å besøke Littletown? Kanskje et besøk hos Wimborne Town, der en tidligere avlysning har irritert meg i lang tid? Hva med en reisemessig mer praktisk løsning med kamp hos Mangotsfield United? Eller kanskje skulle jeg bare benytte anledningen til å fullføre Conference Premier med kamp hos Barnet? Og nede på sørkysten har jeg i lengre tid mer eller mindre lovet min groundhopper-kompis Paul ‘Splodge’ Proctor å besøke Fareham Town, der han er klubbsekretær. Jeg hadde etter hvert en lang liste å vurdere over frokost.

Da jeg trasket ned til Norwich stasjon hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg, men Littletown fristet veldig. ‘Problemet’ der var at jeg hadde planlagt et besøk der senere på turen, og selv om den kampen hadde forsvunnet fra terminlistene hadde jeg et naivt håp om at det skulle vise seg å være en feil. Samtidig ville det by på en noe kronglete reise ned til Newport etter kamp og en nokså sen ankomst. Jeg fant ut at jeg først måtte bestemme meg om jeg skulle dra mot nord med det planlagte toget eller finne meg noe i sør og heller ta 08.00-toget mot London. Etter en siste indre debatt med meg selv valgte jeg det siste, selv om Littletown-alternativet fortsatt spøkte i bakhodet mens jeg toget mot London. På veien inn til metropolen bestemte jeg meg også for å gå for Fareham-alternativet.

Etter at tuben hadde tatt meg fra Liverpool Street til Farringdon, kunne jeg der hoppe på toget som skulle ta meg så langt som til East Croydon, og det skulle ikke være siste gang jeg denne dagen reflekterte over at det britiske togtilbudet synes å bli dårligere mens prisene stiger og stiger. Det er overhodet ikke vanskelig å forstå de fortvilte pendlerne som klager over skyhøye priser for en håpløs service der de sjelden eller aldri får en sitteplass på sin vei til eller fra jobb. Tolv vogner som alle var totalt stappfulle kom seg til slutt til frem til East Croydon, og etter det foreløpig siste togbyttet der, fikk jeg en langt mer behagelig reise til Fareham, der jeg steg av ti minutters tid etter at klokka hadde passert halv ett.

Fareham er en markedsby i den sørlige delen av grevskapet Hampshire. Med en beliggenhet mellom Portsmouth og Southampton har den kanskje en tendens til å bli litt glemt og havne i skyggen av sine større naboer, men har opplevd sterk vekst – ikke minst etter utstrakt boligbygging i 1960-årene. Leiren her har også gjort Fareham kjent for produksjon av blant annet teglstein som eksempelvis er brukt til å bygge Royal Albert Hall. Innbyggertallet i selve Fareham by skal være bortimot 45 000, og byen er også hjemsted for den britiske marinens sjøkrigsskole med over 2 000 elever. For min del trasket jeg inn i sentrum og stakk innom pubene The Lord Arthur Lee og The Crown Inn før jeg praiet en taxi til Fareham Towns hjemmebane Cams Alders.

Etter at drosjekusken hadde skysset meg til kamparenaen, gikk jeg for å betale meg inn, og karen som bemannet inngangspartiet rakk ikke engang å be om de £6 før jeg hørte en kjent stemme et sted lenger der inne: «Hold on, just let him in». Røsten tilhørte naturligvis Splodge som hadde registrert endringene i mine planer og nå kunne ønske meg velkommen til Cams Alders med et håp om at jeg hadde bragt klubben litt hell. Han kom ut for en liten prat og pekte ut baren og et par andre fasiliteter før han returnerte til sine arbeidsoppgaver. Mitt inntrykk er at en klubbsekretær alltid har nok å drive med, og på kampdagene fremstår de for meg ofte som den virkelige drivkraften i sine klubber. Jeg har tidligere opplevd Splodge i sitt virke på bortebane, men nå var han som en del av vertskapet naturlig nok langt mer travel.

Fareham Town ble stiftet i 1947 som et resultat av at tre lokale klubber slo seg sammen, og de startet opp i den ikke lenger eksisterende Hampshire League. Der spilte de seg snart opp i toppdivisjonen, og i løpet av 1960-årene vant de denne seks ganger på åtte år – inkludert fem år på rad i perioden 1962-1967. Ytterligere to titler fulgte i 1970-årene før de i 1979 fikk ta steget opp i Southern League. Tre år senere ble de flyttet opp i ligaens Premier Division i forbindelse med en omstrukturering, og åttendeplassen i debutsesongen 1982/83 står fortsatt som deres beste ligaplassering. På denne tiden var det også en lokal fotballegende som startet sin seniorkarriere hos nettopp Fareham Town, og Steve Claridge burde jo være et kjent navn for de fleste som har fulgt med på engelsk fotball.

The Creeksiders var etter dette et nokså fast innslag på nedre halvdel av Premier Division-tabellen, men i løpet av 1980-årene spilte de seg også frem til FA Cupens første ordinære runde ved fire anledninger. Nærmest ytterligere avansement kom de i 1988/89 da de holdt Torquay United til 2-2 borte før det ble et knepent 2-3-tap i omkampen. Enda mer imponerende var det kanskje da de to sesonger tidligere spilte seg helt frem til semifinalene i FA Trophy etter å ha slått ut klubber som Scarborough og Barnet. Farehams hjemmekamp i semifinalene ble spilt på The Dell i Southampton, og det var den senere vinneren Kidderminster Harriers som omsider ble for sterke og vant 2-0 sammenlagt.

Nedrykket fra Southern League Premier Division kom i 1989, og deretter fulgte ni sesonger i det som da het Southern League Southern Division før de etter 1997/98-sesongen av økonomiske grunner valgte å si fra seg plassen og bli frivillig flyttet ned til Wessex League. Den ligaen som den gang kun hadde én divisjon har senere utvidet, men Fareham Town befinner seg fortsatt i dens toppdivisjon. Det har tilsynelatende aldri vært noen «fare» for at de skulle returnere til Southern League, for med femteplassen i 2002/03 som beste ligaplassering siden den frivillige degraderingen, har de heller tilbragt de fleste av sesongen siden den gang som en slags middelhavsfarer som ved et par anledninger har vært nærmere ytterligere nedrykk.

Jeg hadde slengt fra meg bagen inne i baren som jeg fikk inntrykk av var en uavhengig bedrift med navnet The Venue. Der så det mest ut som om man gjorde klart til en senere bryllupsfeiring, men jeg fikk altså plassert bagen i et hjørne til de var klare for å åpne. I mellomtiden tok jeg en runde for å kikke meg litt rundt på anlegget som har vært Fareham Towns hjemmebane siden 1975. Cams Alders domineres av den store hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. Dette er en opphøyet sittetribune som entres via trapper i forkant, og dette er anleggets eneste tribune med hard standing rundt resten av banen, selv om det noen meter lenger bort er et overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå der litt tilbaketrukket fra banen. Laglederbenkene er på motsatt langside.

Grunnen til at hovedtribunen er litt tilbaketrukket skal for øvrig vært at man i 1980-årene anla en slags løpebane rundt banen. Selv om denne for lengst er fjernet og at man skal ha flyttet gjerdene nærmere banen igjen, ser det litt snodig ut med den åpne plassen foran tribunen som dog tar seg flott ut. Da jeg senere gikk en liten tur opp på denne tribunen i løpet av kampen, kunne jeg også konstatere at man har god utsikt derfra. Da de hadde fått åpnet og fått fart på tappekranene på The Venue, fikk jeg kjøpt meg en pint og tok den med på ‘balkongen’ på utsiden der jeg også kunne ta en kikk i programmet pålydende £1 som jeg selvsagt hadde sikret meg ved min ankomst. Tavla med lagoppstillingene ble snart satt opp av Splodge, og jeg fikk litt skjenn da jeg gikk dit bort med pinten i hånden, så jeg får bare beklage igjen overfor Splodge at jeg ikke var klar over at slikt var bannlyst utenfor The Venue og dens ‘balkong’.

Splodge var også mannen bak kampprogrammet, og jeg likte hans egen groundhopper-spalte der denne gang han synset rundt sitt nylige besøk til Atherstone Town og deres herlige stadion. Jeg likte meg da godt her ved Cams Alders også, men i programmet så jeg også forklaringen på Splodge sitt ønske om at jeg skulle bringe de litt hell. Fareham Town hadde tapt samtlige av sine tre kamper hittil; to i ligaen, og senest en FA Cup-exit hjemme mot Frimley Green fra et nivå lavere (CCL 1). Nå var det igjen ligaen det gjaldt når de skulle opp mot et Shaftesbury som hadde én seier og én uavgjort i sine to første ligakamper. Splodge var forsiktig optimist og håpet de i dag ville klare å omsette sine sjanser, for det hadde de åpenbart slitt med hittil. På spørsmål fra meg utropte han for øvrig Sholing til ligafavoritt denne sesongen.

Det dro seg mot kamp og lagene kom omsider ut på banen slik at dommeren kunne blåse i fløyta og signalisere starten på kampen. I løpet av den første omgangen skulle jeg med selvsyn få se hva Splodge mente da han snakket om å omsette sjansene, og det tok ikke spesielt lang tid før jeg skjønte hvor skoen trykket. Fareham Town leverte rett og slett en liten oppvisning i sjansesløseri, og allerede i kampens første minutt kunne de tatt ledelsen da Ash Tattersall så sitt skudd bli reddet av Shaftesbury-keeper John Hill. Litt senere hadde de en dobbeltsjanse, men mens skuddet fra Bryn Mckie ble blokkert, gikk returen fra Gary Austin rett på keeper. Også Tom Settle, Iamin Jatta og Curt Robbins hadde muligheter uten å få ballen i mål, mens Shaftesbury ikke skapte stort. Fareham-keeper Derek Harding hadde en nokså rolig dag på jobb så langt, selv om han hadde måttet i aksjon på et skudd fra Aaron White tidligere i omgangen.

Det var etter hvert nokså utrolig at det sto 0-0 til pause, for Fareham burde gått i garderoben med et par måls ledelse. Helt i starten av andre omgang var det i stedet Shaftesbury som nesten tok en sjokkartet ledelse mot spillets gang da Dan O’Sullivan sendte i vei et skudd som smalt i tverrliggeren. Deretter var vi tilbake i sporet fra før pause, og Fareham-sjansene kom og gikk på løpende bånd uten at det ble nettsus. Det ville nærmest vært fullstendig utrolig, men jeg begynte faktisk å lure på om dette virkelig kunne ende målløst. Timen var spilt, og jeg hadde ikke før tenkt tanken før Iamin Jatta omsider fant nettmaskene med et skudd som snek seg inn bak Shaftesbury-keeperen. En meget fortjent ledelse, og jubel i Fareham-leiren.

Hjemmefolket fikk seg nok en støkk da Taoufik Ben Salem traff tverrliggeren like etter, og det var nok noen nerver ute og gikk – i hvert fall blant de som så på – da gjestene faktisk begynte å presse litt på og skapte flere halvsjanser. Derfor var det nok en voldsom lettelse for de røde og svarte da de doblet ledelsen med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid. Gary Austin hadde ifølge Splodge nylig takket nei til en overgang til en større klubb i Wessex League, og det var han som nå lurte offsidefella, rundet keeper og fastsatte sluttresultatet til 2-0. De 85 tilskuerne hadde fått se Fareham sikre sine første poeng for sesongen, uten at jeg skal hevde at det var min tilstedeværelse gjorde susen. Dagen hadde fått en litt uheldig start, men med besøket i Fareham ble det en trivelig dag likevel. Jeg takket Splodge for gjestfriheten og fulgte hans anvisning da jeg spaserte mot stasjonen. Etter en pint på The Buccaneer satt jeg meg på 17.47-toget mot Cardiff.

Jeg skulle som tidligere nevnt av i Newport, men togturen som opprinnelig skulle ta drøyt to og en halv time var mer enn lang nok da jeg igjen fikk erfare den negative siden med togreiser i UK. Et fullstendig overfylt tog (med blant annet et stort antall Portsmouth-supportere i mulig eksil som skulle hjem etter deres hjemmekamp) ble stadig mer forsinket da det var så fullt at noen titalls personer på hver stasjon først måtte gå av for å slippe av passasjer som skulle av for så å gå på igjen. Det hjalp heller ikke at de deretter måtte begynne med toalettpauser på stasjonene fordi alle togets toaletter nå var fulle! Det var en direkte befrielse å omsider kunne gå av i Newport, der vi ankom noe forsinket litt før klokka ni.

Jeg kunne sikkert ha segnet om i senga da jeg snart sjekket inn på Queens Hotel, som er en Wetherspoons-pub med hotelldrift, men jeg var skrubbsulten og følte nå behov for en sen pubmiddag. Dette måltidet ble inntatt på The John Wallace Linton, før jeg bare måtte gå en liten tur for å sjekke ut mikropuben The Cellar Door som jeg ikke hadde fått tid til å besøke ved forrige overnatting i Newport noen dager tidligere. På vei tilbake derfra klarte jeg heller ikke å motsto en ny liten tur innom The Lamb der jeg nå visste at de hadde Rattler i en av tappekranene. Vel, det er vel menneskelig å la seg friste innimellom. Og det ble da også med den ene før jeg returnerte til min base etter nok en lang dag. Dagen derpå skulle altså by på en ny dose med walisisk fotball.

English ground # 487:
Fareham Town v Shaftesbury 2-0 (0-0)
Wessex League Premier Division
Cams Alders, 18 August 2018
1-0 Iamin Jatta (63)
2-0 Gary Austin (85)
Att: 85
Admission: Let in for free (normally £6)
Programme: £1
Pin badge: £4

Next game: 19.08.2018: Barry Town United v Bala Town
Previous game: 17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town

More pics

This day on a map

Fredag 17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er så deilig når forsinkelser på jernbanenettverket for en gangs skyld går i din favør. Det var tilfelle da jeg denne formiddagen foretok et togbytte i Peterborough. Men dagen hadde startet ved Larchwood Hotel i Scunthorpe, der jeg våknet og husket at jeg i løpet av natten også hadde våknet med voldsom hjerteklapp. Jeg følte meg imidlertid frisk nå, og etter at verten hadde servert meg frokost, gikk jeg for å ta 09.08-toget den korte veien til Doncaster, der første togbytte ble foretatt. Så tilbake til Peterborough, der vi ankom i henhold til ruteplanen klokka 10.46 – ett lite minutt etter at et av togene til Norwich skulle ha gått. Sistnevnte tog var imidlertid over et kvarter forsinket, så da slapp jeg 55 minutters ventetid i Peterborough, og kunne i stedet hoppe på det forsinkede toget.

Til tross for at man aldri klarte å hente inn noe av tiden – snarere tvert imot – betød det at jeg ankom Norwich lovlig tidlig da jeg steg av jernhesten der rundt klokka halv ett. Det var to timer til innsjekking, og selv om vertskapet ved Abbey Guest House har vist seg usedvanlig hjelpsomme tidligere, ville jeg ikke være altfor frekk. I tillegg var været så deilig at jeg rett og slett trasket over veien og slo meg ned på uteserveringen til puben Compleat Angler, der jeg koste meg med en pint i trivelige omgivelser mens svanene svømte forbi på elven Wensum. Etter en times tid der, dro jeg bagasjen med meg til min base, der jeg hadde betalt £38 for kost og losji, og den asiatiske frøkna i huset var like blid og hjelpsom som alltid, og sjekket meg raskt inn med et bredt smil.

Under planleggingsstadiet hadde jeg en stund vurdert et besøk til walisiske Aberystwyth Town denne dagen, men samtidig som det ville medføre en grytidlig start og lang reise dagen etter, samt at jeg også vurderte deres fredagskamp to uker senere, lot jeg meg friste av muligheten til å besøke Wroxham. Derfor ble det altså en tur til Norfolk denne dagen, med Norwich som base. Jeg var snart på farten igjen da jeg skulle ha tog opp til Wroxham, men først var det greit å få seg litt mat i skrotten. På The Queen of Iceni viste Wetherspoons-pubene seg igjen fra skyggesiden. Denne gang hadde de riktignok det jeg bestilte, men det ble levert til nabobordet der et fjols akkurat rakk å ødelegge maten ved å drukne den i ketchup før han oppdaget at det ikke var det han hadde bestilt. Jeg ble utrolig nok spurt om jeg ville ha den, men det får være måte på hva jeg spiser, så jeg måtte pent vente på ny porsjon.

Det gjorde at det planlagte besøket ved en annen pub måtte utgå, og jeg måtte i stedet komme meg tilbake til Norwich stasjon for å komme meg med 15.45-toget. Det brukte et kvarter opp til stasjonen Hoveton & Wroxham, og som navnet tilsier, betjener den begge disse landsbyene som i og for seg har vokst sammen. Disse ligger rundt halvannen mil nordøst for Norwich, og har vokst sammen i en slik grad at det for utenforstående kan være litt vanskelig å vite hvor grensen går mellom de to. Wroxham hadde ved siste folketelling rett i overkant av 1 500 innbyggere, mens Hoveton hadde et par hundre mer. Vi befinner oss her i området kalt The Broads, som er et 300+ kvadratkilometer stort område med et nettverk av elver og innsjøer. Dette fikk i 1988 beskyttelsesstatus som likestiller det med nasjonalparkene.

Det litt snodige her er at majoriteten av innsjøene ikke er naturlige, men oppsto som en følge av oversvømmelser da det tidligere ble drevet utstrakt utvinning av torv i dette området. Det skal ha vært romerne som begynte å bruke torven som brensel, men senere ble det ‘big business‘ da selv lokale klostre i middelalderen gjøre gode penger på handel med torven. Havnivået steg til tross for bygging av diker og andre hindringer, og landskapet forandret seg til det vi ser i dag. Området er nå et populært område for båtferdsel, og tiltrekker seg en god del turister. Elven Bure er egentlig grensen mellom Hoveton – der bl.a togstasjonen ligger – og Wroxham, men sentrumsområdet som de nærmest deler på Hoveton-bredden av elven, kalles faktisk ofte Wroxham, og det bidrar nok til forvirringen.

Det var også der jeg fant frem til puben The Kings Head som falt godt i smak hos undertegnede. I krysset omtrent rett på utsiden av denne puben, kunne jeg se en annen kuriositet ved dette stedet. Roys of Wroxham påberoper seg å være verdens største landsbybutikk, og det var ikke vanskelig å se at Roy-familien eier det meste av butikker her. Det var Roy’s kolonial, Roy’s leketøysbutikk, Roy’s apotek etc etc. Roy eide tilsynelatende ikke The Kings Head, og på uteserveringen der satt jeg meg ned med utsikt mot elven for å skrive et par postkort. Jeg burde nok blitt på The Kings Head, men jeg gikk etter hvert for å finne et annet skjenkested som viste seg nokså umulig å ta seg til uten å svømme, og etter å ha resignert måtte jeg nøye meg med en flaske cider på The Wherryman, som virket mer som en restaurant enn en pub.

Det var tydelig å se at man nok gjør god butikk på turistene som kommer for å bli skysset rundt på elvene og innsjøene eller selv leie båt, for det vrimlet av turist- og utleiebåter på marinaene. Selv hadde jeg ikke tid til hverken dette eller en tur med museumsjernbanen Bure Valley Railway (som jeg gjerne skulle ha tatt en tur med), for jeg hadde tross alt en kamp å se, og det var etter hvert på tide å gå ned til kamparenaen. Apostlenes hester er neppe det beste fremkomstmiddelet her, for deler av veien fikk meg allerede til å grue meg litt til returen som ville foregå i mørket. Det var kanskje ikke like stor lek med livet som å gå fra eksempelvis Morpeth Towns eller Carharracks hjemmebane etter en kveldskamp, men den smale veien uten gatelys ville likevel ikke være altfor trivelig.

Ellers var det en trivelig spasertur nå i dagslys, og jeg kom meg da i hvert fall trygt frem til Trafford Park, der jeg kunne betale de £7 jeg ble avkrevd i inngangspartiet. I tillegg ble selvsagt et eksemplar av kveldens kampprogram pålydende £1 foreløpig lagt i veska mens jeg kikket meg rundt på vei til klubbhusets bar. Wroxham FC ble stiftet i 1892, og spilte sine første tiår i lokale ligaer som East Norfolk League, East Anglian League og Norwich & District League, før de i 1963 var med å stifte Anglian Combination. I 1970-årene klatret de i denne ligaen, og etter to strake opprykk i 1977 og 1978, var de å finne i toppdivisjon som de snart skulle dominere. I perioden 1982-1985 vant de denne ligaen fire år på rad, og i to av disse sesongene vant de i tillegg dens ligacup. En ny slik double ble vunnet i 1988 før de deretter fikk være med i Eastern Counties League sin nye førstedivisjon.

Den vant de på første forsøk, og det skulle ikke gå lang tid før de også skulle dominere ECL Premier Division. Ligatittelen våren 1992 skulle bli den første av tre strake, og etter to sesongers pause, vant de på nytt denne ligaen tre år på rad i perioden 1997-1999. De plusset på en ny ligatittel i 2007, og i løpet av disse årene hadde de også vunnet ECLs ligacup to ganger. I 2010 spilte de seg frem til finalen i FA Vase, men ble der knust 1-6 i møte med et Whitley Bay som på den tiden dominerte den turneringen. I 2012 sikret de seg igjen ECL-tittelen, og denne gang betød det opprykk til Isthmian League Division One North. Der slet de stort sett på nedre halvdel – unntaket er først og fremst 8. plassen i 2015 – før det omsider ble nedrykk tilbake til ECL Premier i 2017. Der befinner de seg fortsatt, men har de håp eller ambisjoner om å returnere?

Ifølge en klubbrepresentant jeg slo av noen ord med så er ikke det foreløpig noe tema, og at han hevdet at de nå er tilbake på et riktigere og mer naturlig nivå, og at slike eventuelle ambisjoner eller mål vil ligge noen år frem i tid. 13. plassen forrige sesong vitner kanskje også om dette, for det var faktisk klubbens svakeste plassering noensinne siden opprykket til nettopp ECL Premier i 1989. Denne sesongen serieåpnet de med 0-5 borte mot Godmanchester Rovers og deretter 1-1 hjemme mot Kirkley & Pakefield, mens de allerede var slått ut av FA Cupen etter omkamp mot Saffron Walden Town. Vedkommende utpekte Stowmarket Town som sin favoritt denne sesongen, med Godmanchester Rovers og Histon som de største utfordrerne.

Klubben flyttet inn på sin nåværende hjemmebane Trafford Park i perioden rundt annen verdenskrig, men mye av dagens fasiliteter stammer fra 1990-årene. På den ene langsiden ble det nåværende klubbhuset reist i 1994, mens hovedtribunen på motsatt langside er fire år eldre og erstattet en noe eldre tribune. Dette er en sittetribune som er av en blanding av treverk, bølgeblikk og metall. Den eneste andre tribunen er å finne bak det ene målet, og den ser mest av alt ut som en moderne prefabrikert tribune som man selv har flikket litt på. For øvrig kom også flomlysene her først på plass tidlig i 1990-årene. De hadde man selvsagt bruk for denne kvelden når de fikk besøk av et Great Yarmouth Town som sto uten poeng etter to ligakamper.

Dette Norfolk-oppgjøret fikk ingen heldig oppladning for gjestene fra Great Yarmouth, for Bloaters-spiller Sean Perfect skadet seg under oppvarmingen slik at de måtte gjøre sene endringer på sin lagoppstilling. Hjemmelaget hadde tidlig et lite overtak i lokaloppgjøret som startet i et høyt tempo og med en rekke deilige taklinger. Det var ikke ufortjent da vertene tok ledelsen halvveis ut i omgangen. Det skjedde faktisk på et tidspunkt da gjestene var på vei inn i kampen, og det var Ryan Miles som løp fra Bloaters-forsvaret før han noe heldig ‘fintet’ ut både en forsvarer og tidligere Wroxham-keeper Kingsley Barnes og sendte The Yachtsmen i føringen med 1-0. Målscoreren måtte et kvarters tid senere ut med skade, men hjemmelaget hadde absolutt initiativet nå, og en lobb fra tidligere Bloaters-spiller Cruise Nyadzayo gikk centimetere utenfor, før en heading fra Chris Skipper strøk tverrliggeren.

Great Yarmouth Town fikk en bedre start på andre omgang, og Wroxham-keeper Connor Milligan måtte i aksjon for å hindre gamle lagkamerater i å score da han slo en avslutning til corner. Dommeren hadde imidlertid sett noe inne i feltet, og i ettertid ser det ut som om han mener Haydn Davis ble felt eller hindret. Uansett pekte han på straffemerket, og fem minutter ut i omgangen tok Davis selv straffesparket og utlignet til 1-1. Dette syntes å vekke vertene til liv igjen, for det var som om de nå satt inn et ekstra gir. Noen vil kanskje huske Simon Lappin fra bl.a Norwich City, og han sto bak mye med sine gode pasninger og ikke minst dødballer. Da Matt Doyle etter drøyt halvspilt omgang ble meid ned på vei inn i feltet, var det nettopp Lappin som tok ansvar fra straffemerket. Han gjorde ingen feil, og Wroxham var igjen i føringen.

The Yachtsmen var åpenbart interessert i å sette spikeren i Bloaters-kista, og Pete Wiltshire hadde tre gode muligheter til å øke ledelsen, men redninger fra keeper Barnes og desperate blokkeringer fra hans forsvarsspillere reddet foreløpig bortelaget fra ytterligere baklengs. Med snaut fem minutter igjen ble hjemmeseieren sikret etter en litt spesiell situasjon. Etter en skade på Wroxham-keeperen spilte hjemmelaget ballen tilbake til hans motpart i Bloaters-målet, men keeper Barnes fulgte opp med et elendig utspill som serverte ballen på sølvfat til Matt Doyle. Han passet til Jordan Bond som satt inn 3-1, og det hele virket avgjort. Gjestene hadde imidlertid en kjempesjanse helt på tampen, men avslutningen fra Aaron Saunders ble blokkert slik at det endte med 3-1 foran 260 tilskuere.

Jeg hadde intet realistisk håp om å rekke 21.55-toget uten å kunne teleportere eller sette ny rekord på distansen, for selv om toglinja går rett forbi Trafford Park så er det et godt stykke å gå til Hoveton & Wroxham stasjon herfra (jeg vil anslå 20-25 minutter). Derfor tok jeg det like godt rolig på vei tilbake mot sentrum etter å ha kommet meg gjennom den mørklagte strekningen med livet i behold. Neste tog var 22.58, så jeg kunne like gjerne stikke en ny tur innom The Kings Head på veien dit. Derfra fikk jeg følge av en feststemt gjeng som åpenbart også skulle ha toget tilbake til Norwich, og etter å ha tilbragt et nytt kvarter på toget, gikk jeg umiddelbart tilbake til min base for å komme meg i seng.

English ground # 486:
Wroxham v Great Yarmouth Town 3-1 (1-0)
Eastern Counties League Premier Division
Trafford Park, 17 August 2018
1-0 Ryan Miles (23)
1-1 Haydn Davis (pen, 51)
2-1 Simon Lappin (pen, 71)
3-1 Jordan Bond (87)
Att: 260
Admission: £7
Programme: £1
Pin badge: £3,50

Next game: 18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury
Previous game: 16.08.2018: Appleby Frodingham v Clay Cross Town

More pics

This day on a map

Torsdag 16.08.2018: Appleby Frodingham v Clay Cross Town

Jeg var temmelig skeptisk da jeg kikket ut av vinduet der jeg sto på rommet ved Victoria Hotel i Newport. Jeg kunne konstatere at det fortsatt dryppet fra oven idet jeg var klar for å sjekke ut og komme meg av gårde. Jeg vurderte å ringe en taxi, men det verste regnet hadde gitt seg, og selv om jeg skulle krysse elven Usk via gangbrua og slepe med meg bagasjen gjennom Newport sentrum opp til togstasjonen, tenkte jeg som så at om det ikke ble verre enn dette igjen, så ville det være en grei morgentrim. Jeg hadde ikke før levert fra meg nøkkelen og rundet hjørnet før det sluttet helt å regne, og da ble det en noe lystigere promenade. Frokost i form av smørbrød ble kjøpt inn fra en Tesco-sjappe i sentrum før jeg gikk for å sette meg på 08.19-toget.

Det hadde Manchester Piccadilly som endestasjon, men rundt klokka elleve steg jeg av i Stockport for å gjøre et togbytte og komme meg med 11.28-toget videre derfra. Få minutter over klokka ett kunne jeg igjen gå av jernhesten i Scunthorpe, der jeg aldri tidligere har vært av toget, og orienterte meg frem til Larchwood Hotel. Der hadde jeg betalt £28 for overnatting, og fikk umiddelbart sjekket inn og installert meg. Som så ofte ellers på torsdager hadde fotball-menyen vært temmelig begrenset, men jeg merket meg tidlig at Scunthorpe-klubben Appleby Frodingham var satt opp med torsdagskamp mot Clay Cross Town i Central Midlands League, og det dukket aldri opp noe som fristet meg til å endre de planene.

Scunthorpe er en industriby som ligger helt nord i grevskapet Lincolnshire, rundt fire norske mil nord for Lincoln. Innbyggertallet har i dag passert 80 000, og det gjør Scunthorpe til grevskapets tredje største by etter Lincoln og Grimsby. Opprinnelig var det fem-seks mindre landsbyer her før byen vokste frem rundt en rik åre med jernmalm, og byen som gjerne kalles ‘The Industrial Garden Town‘ er i dag Storbritannias største senter for jernindustri. Allerede på 900-tallet utvant man jern her, men det var først etter jernbanens ankomst at industrien virkelig vokste frem og folketallet økte voldsomt. Som nevnt hadde jeg faktisk bare passert Scunthorpe med tog tidligere, så nå var det greit å ta en spasertur i sentrum.

Om ikke Scunthorpe fremstår som den mest idylliske byen når den passeres med toget, var gågata i sentrum nokså koselig, selv om den foreløpig til en viss grad ble dominert av lokale sulliker. Det var også tilfellet på pubene, for siden det var torsdag stakk jeg bortom Wetherspoons-puben The Blue Bell Inn for å benytte meg av deres Curry Club og få en stor porsjon av min etter hvert så faste Beef Madras. Deretter returnerte jeg faktisk til Larchwood Hotel for å ta meg en time på øyet. Det behøvdes kanskje, men frisk og rask kunne jeg således bevege meg ut i Scunthorpe igjen for å sjekke ut pubene The Tavern og The Penny Bank, før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Det ble også en aldri så liten tur innom The Honest Lawyer på veien dit ned, men snart var jeg på vei igjen og krysset jernbanelinja.

Frodingham var en av de tidligere nevnte landsbyene som ble ‘spist opp’ av den voksende Scunthorpe, og det er kanskje naturlig å tenke seg at fotballklubben Appleby Frodingham har sine røtter i det området like nord for sentrum? En forgjenger med samme navn var etter 2. verdenskrig med å stifte Lincolnshire League, og i 1978 var de å finne i (den tidligere) Midland League. Da denne ligaen i 1982 slo seg sammen med Yorkshire League for å stifte dagens Northern Counties East League, tok klubben plass i sistnevnte ligas Premier Division. Der befant de seg fortsatt da manager-teamet i løpet av 1985/86-sesongen tok med seg nærmest rubb og rake av spillere og forsvant til Winterton Rangers. Ved sesongslutt la deretter klubben ned driften.

Det ble imidlertid snart blåst liv i klubbnavnet da klubben ble re-stiftet, og etter tre sesonger i lokale ligaer, var Appleby Frodingham igjen å se i Lincolnshire League. Der tok de i 1994 ligatittelen, og i 2003 valgte de å forsøke seg i Central Midlands League, der de etter sin første sesong fikk rykke opp til toppdivisjonen som da hadde det temmelig grandiose navnet Supreme Division. Til tross for at de i løpet av de fire neste sesongene aldri var å finne på øvre halvdel, fikk de i 2008 innvilget søknaden om opprykk til Northern Counties East League Division One, der de debuterte med en 12. plass som fortsatt er den nye klubbens bestenotering i ligasammenheng. Da de i 2014 endte som jumbo for andre gang på tre år, ble det nedrykk tilbake til CML, som i mellomtiden hadde gått bort fra Supreme Division men nå heller opererer med to geografisk inndelte avdelinger. Appleby Frodingham er å finne i CML North Division.

Klubben spiller i dag på Brumby Hall Sports Ground kun ti minutters gange fra jernbanestasjonen i Scunthorpe; på sørsiden av jernbanelinja. Der ligger den nærmest tilknyttet det store sportskomplekset The Pods, og etter å ha gått forbi sistnevnte, kunne jeg snart spasere opp mot inngangspartiet og fiske frem lommeboka. Tilfeldighetene ville det slik at jeg vekslet noen raske ord med veteranen som bemannet inngangspartiet, og da han identifiserte meg som «den norske groundhopper» insisterte han på at jeg la mine £3 tilbake i pungen. Man kan jo føle seg litt brydd når man blir påspandert og sluppet inn gratis selv om man selv kjenner at det ikke er helt fortjent eller at det i hvert fall finnes andre som fortjener det langt mer, men man må jo takke og bukke, for selvsagt er det da også hyggelig at klubbene setter pris på at man kommer. Jeg kvitterte i hvert fall ut et program pålydende £1 og lovet å legge igjen noen shilling i baren.

Selv om det fortsatt var en halvtimes tid til avspark, rakk jeg aldri å lokalisere baren (som befant seg oppe i andreetasjen i bygget som man ser på utsiden og som dominerer den ene langsiden), da jeg kom i prat med noen trivelige klubbrepresentanter som ikke kunne vært mer behjelpelige. En av de kunne fortelle at en annen klubbrepresentant som hadde ansvaret for salg av pins og andre effekter hadde dratt på ferie, og at de for øyeblikket befant seg innelåst i hans bil, men de ba meg skrive ned min adresse og insisterte på å sende en til meg i Norge før de nektet plent å ta betalt for dette. Også dommeren var behjelpelig da jeg stoppet ham på vei inn fra oppvarmingen for å etterspørre lagoppstillingene som han sporenstreks dro frem slik at jeg kunne fotografere de.

Appleby Frodingham hadde sesongåpnet helgen før ved å tape sin hittil eneste kamp 1-2 borte mot Renishaw Rangers. I deres program hadde de en detaljert gjennomgang av de foregående rundene i CML. Meget praktisk, og der kunne jeg også få bekreftet at det ville bli en tøff kamp for de når de nå skulle være vertskap for et Clay Cross Town som toppet tabellen etter å ha vunnet begge sine kamper så langt. En totalt overlegen målforskjell hadde de også, med 17-2 etter kun to kamper. Det var liten tvil om hvilken spiller jeg ville holde et ekstra øye med, for gjestenes Josh Parfitt hadde ikke bare scoret fire av målene da Clay Cross knuste Phoenix 8-1 i serieåpningen. Han hadde nemlig fulgt opp med hele fem mål i 9-1-seieren over Newark Town, og sto altså med 9 mål på to kamper!

Hjemmefolket virket å ha liten tro på at de skulle kunne hevde seg i noen tetstrid, men hadde få problemer med å peke på nettopp Clay Cross Town som favoritt i CML North, siden de visstnok skal satse nokså friskt og ha en del midler. En person fra vertenes trenerapparat trakk blant annet frem Retford-klubbene Retford United og Retford FC når jeg spurte hvem som kunne bli de tøffeste utfordrerne, men han understreket igjen at Clay Cross Town er hans store favoritt til tittel og eventuelt opprykk til NCEL. Han innrømmet også at det ville bli en tøff kamp denne kvelden, og at hjemmelaget nok burde si seg fornøyd om de fikk med seg ett poeng, men la til at de selvsagt alltid spilte for å vinne. Med det lot jeg ham fortsette sine forberedelser, og tok selv oppstilling i påvente av at spillerne skulle komme ut av garderoben i det nevnte bygget og entre banen.

Det er for øvrig på denne nærmeste langsiden at man finner det som er av tribunefasiliteter ved Brumby Hall. Her har man et parti med terracing som delvis er bygget innunder et slags overbygg på det nevnte bygget. Foran her har man laglederbenkene, og lenger ned langs denne langsiden står det også en liten sittetribune av den moderne og prefabrikerte sorten. Rundt resten av banen er det utelukkende hard standing. Vel, bak det ene målet er det vel ikke engang det, og der var det åpenbart heller ikke meningen at supporterne skal bevege seg. Idet spillerne kom ut, kom en av klubbrepresentantene fra tidligere bort for å be meg komme opp i baren etter kamp for å få litt mat fra spillernes matservering, og etter å ha takket hjertelig for invitasjonen, var det på tide å finne frem stoppeklokka i påvente av dommerens fløytesignal.

Utfra min hukommelse startet det litt forsiktig og avventende, men det gikk ikke lang tid før Clay Cross Town begynte å male på og tok et initiativ. De skapte i perioder en god del problemer for et hardtarbeidende hjemmelag, som holdt unna til tjue minutter var spilt. Jeg hadde altså bestemt meg for å holde et lite øye med Josh Parfitt, og ikke overraskende var det nettopp han som sendte gjestene i føringen med sitt tiende mål for sesongen. Intet annet enn imponerende å ha notert seg for tosifret antall scoringer etter to og en kvart kamp! Samme mann kunne doblet ledelsen en liten stund senere, men vertene hadde fortsatt ikke gitt seg, og så lenge det kun var ett mål så hadde de håp om poeng. De hadde også selv et par halvsjanser, men det var ikke helt ufortjent at det sto 0-1 til pause.

I pausen fant jeg endelig veien opp til baren for å hente meg en forfriskning, og jeg var tilbake få sekunder før andre omgang ble sparket i gang. Om vertene hadde et lite håp om poeng, virket det som om det ble knust da Jordan Hendley i omgangens åttende minutt doblet bortelagets ledelse. Nå ble det vanskelig for de rødkledde, for gjestene som for anledningen stilte i noe bortimot et Crook Town-kostyme virket veldig sterke. De kunne økt ytterligere før kampen gikk inn i en fase der lite skjedde. Så, med 5-6 minutter igjen, satt Aiden Ordidge spikeren i kista ved å fastsette sluttresultatet til 0-3 foran det jeg talte meg frem til å være 54 tilskuere. Hjemmelaget hadde i hvert fall sluppet å finne frem kuleramme slik som Clay Cross Towns andre motstandere hittil, men det spørs om det var voldsomt til trøst.

Etter kampslutt slo jeg meg ned med en pint oppe i baren, og fikk snart hyggelig selskap av personell som gjentok oppfordringen om at jeg måtte forsyne meg av maten som ble satt frem. Jeg følte det var greit å vise folkeskikk nok til å vente til spillerne hadde forsynt seg, men tok deretter gladelig en liten matbit. Det ble til og med påfyll i glasset, men det var etter hvert på tide å takke for meg og for fantastisk gjestfrihet. Appleby Frodingham hadde vist seg som en utrolig gjestfri og vennlig klubb som det var en fryd å besøke. Det er bare å ønske lykke til resten av sesongen! Selv lot jeg deretter apostlenes hester frakte meg rett tilbake til Larchwood Hotel der jeg umiddelbart fant senga.

English ground # 485:
Appleby Frodingham v Clay Cross Town 0-3 (0-1)
Central Midlands League North Division
Brumby Hall Sports Ground, 16 August 2018
0-1 Joshua Parfitt (21)
0-2 Jordan Hendley (53)
0-3 Aiden Ordidge (85)
Att: 54 (h/c)
Admission: Let in for free (normally £3)
Programme: £1
Pin badge: n/a (they’ll send me one for free)

Next game: 17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town
Previous game: 15.08.2018: Abergavenny Town v Monmouth Town

More pics

This day on a map