Ull/Kisa v Egersund 19.09.2015

Lørdag 19.09.2015: Ull/Kisa v Egersund

 

Jeg hadde denne helgen vurdert en langhelg i Danmark, men da det en ukes tid tidligere ble klart at det måtte utgå, overveide jeg raskt en visitt til Jessheim for å se Ull/Kisa ta imot Egersund til uhyre viktig toppkamp i 2. divisjon avdeling 3. Jeg var denne lørdagskvelden invitert på fest oppe i Eidsvold-distriktet, så det passet for så vidt bra som en oppvarming til festlighetene. Derfor tok jeg noen dager i forkant kontakt med min gode groundhopper-kollega Kjell, som er ivrig og aktivt med i styre og stell i EIK. Han hadde ganske riktig tenkt seg til Østlandet med nattoget fra Egerund, og planen var snart lagt.

 

Etter bussturen til Oslo, gikk ferden videre med lokaltog opp til Jessheim. Der fant jeg raskt frem til Haven Café og Pub, og som avtalt satt Kjell der sammen med en gjeng tilreisende tigre fra Egersund. Jeg har latt meg imponere over engasjementet rundt Rogalands-klubben, som synes å ha et tilskuertekke som synes å overgå majoriteten av de fleste 2. divisjons-klubbene, dersom vi ser bort fra Raufoss og de gamle storhetene Kongsvinger, Ham-Kam og kanskje Moss. Forskjellen på disse og Egersund er at sistnevnte aldri har spilt så høyt oppe i det norske ligasystemet som nivå to. Og dit kan de nå rykke opp. Også her på puben var det tidlig klart at de gule og svarte hadde møtt mannsterke opp; den lange turen tatt i betraktning, og jeg fikk snart beskjed om at jeg fikk låne en drakt så jeg kunne ikle meg klubbfargene da jeg tross alt skulle være adoptert bortesupporter i anledning dagens kamp.

 

Med en snau times tid til avspark spaserte vi de 20-25 minuttene opp til Ull/Kisas nye stadion med det temmelig lite sjarmerende navnet UKI Arena. Den er bygget rett ved siden av friidrettsanlegget Jessheim Stadion, som var deres hjemmebane til og med 2011. Den nye hjemmebanen domineres totalt av hovedtribunen på den ene langsiden, og det var her vi ble plassert på den ene siden av tribunen (ja, det var faktisk segregering). Uten å foregripe begivenhetenes gang, klarte jeg i pausen å luske meg forbi sperringene for å ta en runde rundt banen, og bak det ene målet er det ingenting. På bortre langside står det derimot noen brakker stablet oppå hverandre, og det er fra toppen av disse at Romerikes Blad filmer klubbens kamper som de tydeligvis streamer. Etter en periode med store nedbørsmengder, sto disse brakkene nå nesten omringet av enorme dammer, og bortenfor står en ståtribune i tre som tydeligvis ikke ble benyttet denne dagen. Det ble muligens heller ikke den lille tribunen som står på den ene halvdelen av kortsiden bak det andre målet.

 

Ull/Kisa hadde bydd opp til fotballfest med god hjelp av den lokale Aurskog Sparebank som hadde sponset gratis inngang for alle tilskuerne denne dagen, samt gratis pølse på utsiden til samtlige fremmøtte. I den forbindelse hadde de visst håpet på godt over 1000 og kanskje også over 1500 tilskuere, og således var det nok ørlite skuffende at kun 588 valgte å møte opp til tross for gratis toppkamp og pølse på kjøpet. Det må være noe galt med entusiasmen i Jessheim, som vel tross alt er av Norges raskest voksende kommuner. Det kan jo i seg selv være et poeng, med mye innflyttere som allerede har sitt hjerte i andre klubber. Og så har man jo en klubb som heter Lillestrøm et lite stykke lenger sør. Blant de som imidlertid hadde møtt frem, var nok godt over 100 av de bortesupportere som hadde tatt den lange turen fra Egersund, og jeg ser ikke bort fra at de også kan ha talt godt over 150. Det er imponerende borte-support i norsk 2. divisjon; ikke minst når det er snakk om en klubb uten særlig med meritter i de øvre divisjoner.

 

Første omgang var en nokså svak affære, selv om det ikke la noen demper på stemningen blant spente EIK-fans som jeg var omgitt av. Den fikk nok imidlertid en liten knekk da Espen Standal tidlig i andre omgang sendte vertene i føringen med et glimrende skudd fra kanten av 16-meteren, men det var på det tidspunktet slett ikke ufortjent. Gjestene hadde hatt lite å by på offensivt, der det syntes å mangle initiativ og oppfinnsomhet. Da virket Ull/Kisa skumlere, selv om heller ikke de imponerte overvettes. Vendepunktet må sies å være EIK-trener Magnus Powells avgjørelse om å sette innpå den LSK-klare Martin Falkenborn, som straks satt mer fart i sakene. Nå fosset stadig Egersund frem på spesielt hans kant, og tjue minutter ut i omgangen fikk de uttelling i form av Kim Robert Nyborgs utligning. Han headet først i tverrliggeren, men kom seg raskt på beina og fikk headet returen i mål.

 

Kampen sto nå og vippet, men med rundt fem minutter igjen falt avgjørelsen, og det kokte fullstendig over for Kjell og de andre EIK-tilhengerne da et innlegg ble sklidd inn i mål av Espen Stene Rasmussen. 1-2! Ull/Kisa klarte aldri å true etter dette, og Egersund tok en viktig seier og økte avstanden til fire poeng ned til Ull/Kisa med fem serierunder igjen. Det så lyst ut for tigrene fra Egersund. De klarte imidlertid å rote bort dette forspranget over de neste rundene, men denne avdelingen vil først bli avgjort på sesongens siste dag. For min del var det nå klart for fest, og etter å ha ventet på at Kjell skulle gjøre noen intervjuer med et par av aktørene etter kamp, spaserte vi sammen tilbake til togstasjonen der han satt seg på toget mot Oslo mens jeg ble plukket opp av en kompis. Jeg hadde hatt en fin dag som adoptert bortesupporter, og ønsker Egersund lykke til i sesongavslutningen.

Norwegian ground # 43:
Ullensaker/Kisa v Egersund 1-2 (0-0)
2. divisjon avd. 3
UKI Arena, 19 September 2015
1-0 Espen Standal (49)
1-1 Kim Robert Nyborg (64)
1-2 Espen Stene Rasmussen (85)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 588

 

 

Bygdø Monolitten v Sagene 10.09.2015


Torsdag 10.09.2015: Bygdø Monolitten v Sagene

Jeg hadde vært hjemme en knapp uke, og allerede hadde jeg tilløp til abstinenser. Jeg har jo denne sesongen lovet meg selv å forsøke å se litt mer fotball også her hjemme i Norge, så det var derfor jeg denne torsdagskvelden tok en tur inn til Oslo for å se kamp i en av hovedstadens 5. divisjons-avdelinger. Kampen jeg hadde valgt meg ut var et toppoppgjør i 5. divisjon Oslo avd. 1, der Bygdø Monolitten skulle ta imot Sagene, og fra Oslo gikk ferden videre med tog til Skøyen. En liten spasertur herfra ligger Ferd Stadion, kun et par meter fra det som vel er Norges mest trafikkerte veistrekning. Derfra er det en konstant larm fra de forskjellige doningene som dundrer forbi på E18, og anlegget var forresten overraskende spartansk og kjedelig.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg hadde en oppfatning om at Ferd Stadion skulle skille seg ut noe fra de mange anleggene man ser av denne typen i hovedstadsområdet – gjerne kommunalt eide sportsanlegg med en eller flere kunstgressbaner som i mange tilfeller er hjemmebane for en hel bråte fotballklubber. Ferd Stadion er en meget enkel affære der det ikke finnes noe som helst av tribune- eller tilskuerfasiliteter rundt kunstgressbanen. Unntaket var en liten benk som ble benyttet av et par ringrever som tydeligvis hadde vært der før, og som hadde kjøpt med seg proviant i form av potetgull og boksøl. Bak det ene målet har man et klubbhus, som står mellom banen og E18, og ved siden av hovedbanen er det en annen kunstgressbane.

Da jeg ankom foregikk det en kamp som åpenbart dreide seg om en aldersbestemt jenteklasse, men så snart de var ferdig begynte det å dra seg mot avspark. Tabellen i denne divisjonen ble toppet av Majorstuen, som så ut til å gå mot et soleklart opprykk. Det var tilsynelatende mest spenning i kamp om andreplassen, og der virket det å være kveldens motstandere det sto mellom, da Bygdø Monolitten og Sagene lå á poeng med en luke opp til serielederen. Det var derfor selvsagt en viktig kamp for begge lag, og vertene fikk en god start da spissen Anders Emil Land sendte de i føringen etter kun drøyt fem minutters spill. En liten halvtime senere doblet de ledelsen ved Martin Johannes Ottedal, og de virket på god vei mot tre poeng da den asiatiske frøkna blåste for halv tid.

Hun gjorde for øvrig en god figur til tross for alt annet enn enkle arbeidsforhold, for jeg bet meg merke i at man faktisk spilte uten linjemenn. Jeg har ikke sett så mye fotball på slike nivåer her hjemme, men fra England har jeg jo etter hvert god erfaring med kamper på nivåer hvor man gjerne velger å droppe linjemenn. Men da blir jo gjerne linjemann-gjerningen utført av representanter for de to klubbene. Også det var imidlertid fraværende her, og da sier det seg selv at dommeren hadde en og annen utfordring – ikke minst i forbindelse med eventuelle offside-situasjoner. Og jeg som trodde at linjemenn var et krav i alle organiserte kamper i regi av fotballforbundet og dets regionale forbund. Det er tydeligvis ikke tilfelle her hjemme, og det er jo ikke til å komme bort fra at det da fort kan føles litt hobby-aktig.

Til tross for at Ferd Stadion er såpass ny, og åpenbart ble åpnet i 2007, så virket ikke flomlysene å være spesielt imponerende, og det var vel kun omtrent halvparten av de som fungerte denne kvelden, slik at det andre omgangen utspilte seg i tusmørke. Fotoforholdene som allerede ved avspark hadde vært dårlig, hadde ikke akkurat blitt bedre, og da jeg i tillegg presterte å stå på motsatt banehalvdel ved samtlige av andre omgangs tre scoringer, var jeg ikke i stand til å identifisere målscorerne. Det ble imidlertid litt mer spenning der Sagene kom inn i kampen igjen, men etter et spennende avslutning holdt Bygdø Monolitten ut og sikret seg tre poeng ved å vinne 3-2. De hadde dermed skaffet seg et godt utgangspunkt i kampen om den andre opprykksplassen (som de skuslet bort slik at Sagene tok seg forbi og ble med Majorstuen opp i 4. divisjon). Og med det kunne jeg returnere til Drøbak med tog og buss.

Norwegian ground # 42:
Bygdø Monolitten v Sagene 3-2 (2-0)
5. divisjon Oslo avd. 1
Bygdø Stadion, 10 September 2015
1-0 Anders Emil Land (6)
2-0 Martin Johannes Ottedal (35)
2-1 ???
3-1 ???
3-2 ???
Inngang: Gratis
Tilskuere: ??? (kanskje 20-30?)

Padiham v AFC Blackpool 02.09.2015


Onsdag 02.09.2015: Padiham v AFC Blackpool

 

Forrige gang jeg bodde ved Premier Inn-hotellet i Barnsley, ble jeg på den tilhørende restauranten sittende en evighet å vente på frokosten før jeg fant ut at de hadde glemt meg. Det slapp jeg denne gang, og etter å ha kastet nedpå en solid porsjon med full english (dog uten black pudding) kunne jeg slappe av litt på senga med en bok før jeg etter hvert pakket snippesken og sjekket ut. Fra Barnsley gikk første etappe med tog til Leeds, der jeg byttet til toget som skulle ta meg til Blackburn. Etter to timer og et kvarter på farten kunne jeg stige av i Lancashire-byen og spasere den korte veien til Blakewater Hotel. Jeg hadde betalt £30 for kost og losji, men det var lettere sagt enn gjort å komme seg inn. Det var riktignok en snau halvtime til innsjekking da jeg ankom få minutter over halv to, men etter et kvarter hadde jeg forsøkt begge ringeklokkene både fire og fem ganger uten hell. Da jeg like før klokka to ringte det oppgitte telefonnummeret, fikk jeg imidlertid omsider tak i mullahen som straks kom for å slippe meg inn så jeg fikk sjekket inn.

 

Jeg hadde denne dagen lagt omfattende planer for kveldens kamp i Padiham, og det dreide seg om en skikkelig utflukt for å drive litt nostalgisk ‘stadion-sigtseeing’ i det østlige Lancashire. Derfor var jeg raskt på farten igjen for å ta meg til Accrington med 14.20-toget. Etter denne korte togturen ventet en busstur ned til Rossendale-distriktet av Lancashire, der jeg etter rundt 25 minutter hoppet av bussen i den sørlige utkanten av Haslingden. Der ville jeg ta en kikk på den fraflyttede hjemmebanen til den ikke lenger eksisterende klubben Haslingden FC, som spilte noen sesonger i North West Counties League før de i 1998 trakk seg fra ligaen og la ned driften kort etter. Senere ble hjemmebanen Ewood Bridge benyttet av Manchester League-klubben Stand Athletic, som også de prøvde seg flyktig i NWCL før de returnerte til Manchester League og flyttet fra stadionet som fortsatt står der.

 

Her har imidlertid faunaen tatt fullstendig over, og det var nærmest surrealistisk å bevege seg rundt ute på gressmatta med blomster og buskas som rakk meg til over livet – og noen steder over hodet! Det var noe egentlig både veldig trist og veldig vakkert på en gang når man så den gamle hovedtribunen og målene omringet av de fiolette blomstene som dominerer gressmatta der det tidligere ble spilt fotballkamper. Den ligger også nokså idyllisk til, med museumsjernbanen East Lancashire Railway som nærmeste nabo på en side, og med regionens heilandskap som bakteppe. Etter å ha tuslet rundt i et drøyt kvarter, spaserte jeg opp til hovedveien A56 og tok en ny buss til Newchurch-området av Rossendale, der jeg også ville snoke litt på Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane.

 

Det var litt av den samme følelsen jeg hadde her, omringet av buskas som jeg var der jeg tuslet rundt ute på gressmatta og kjempet meg gjennom klynger med stikkende tistler. Rossendale United var en av klubbene som i 1982 var med å stifte North West Counties League, og de fikk også med seg tre sesonger i Northern Premier League før de rykket ned derfra igjen i 2010 og gikk konkurs et år senere. En ny klubb ble stiftet i håp om å spille fra og med 2012/13-sesongen, men dette ble skrinlagt etter at en påsatt brann herjet klubbens hjemmebane i januar 2012, slik at hovedtribunen brant ned til grunnen. Etter at jeg hadde kikket meg litt rundt på Dark Lane, var planen å dra til Padiham via Burnley, og det krevde to eller tre busser. Heldigvis hadde jeg kjøpt en dagsbillett for Rosso-bussene som kjører i regionen, men da jeg etter den korte første etappen hoppet av for å bytte buss ved det som må være et uhyre ulykkesbelastet kryss, fant jeg ut at jeg hadde godt med tid til å unne meg en pitstop og en pint ved The Jolly Sailor i Waterfoot.

 

Som sagt, så gjort, men omsider kunne jeg sette kursen mot Burnley, der jeg etter 25 minutter kunne stige av på byens busstasjon og finne frem til buss nummer 22 som skulle ta meg videre de 15-20 minuttene til Padiham. Idet vi nærmet oss min holdeplass, trykket jeg på knappen for å varsle avstigning, men før vi kom så langt ble vi stående fast i fullstendig kork. Etter en krapp sving som ledet inn i en bakke gjennom et boligområde, hadde noen parkert på begge sider av den smale veien slik at bussen ikke kom forbi. Sjåføren ble stående i flere minutter å tute, og det kom til slutt en kar ilende som hevdet at bileieren ville komme om noen få minutter. Jeg fikk lov til å gå av der, og uten å vite hvor lenge de ventet, trasket jeg avsted i motsatt retning mot Arbories Memorial Sports Ground. Jeg hadde fortsatt nokså god tid, og vurderte en pitstop ved en pub, men passerte ingen slike på den lille spaserturen.

 

Padiham er en liten by i det østlige Lancashire, rundt en halv norsk mil vest-nordvest for Burnley, og med elven Calder rennende gjennom byen. Med tanke på området vi her befinner oss i, er det neppe særlig overraskende at viktige næringsveier har vært kullgruvedrift og tekstilindustri. Tilgangen på både kull og vann gjorde at tekstilindustrien kunne skyte fart, men den siste gruven stengte i 1870-årene (selv om det i mindre skala ble drevet gruvedrift et stykke utenfor byen frem til 1950-årene). Til sammenligning fantes det i 1906 fortsatt hele 20 bomullsspinnerier i den lille byen, som i dag har rundt 10 000 innbyggere, men som var en god del mindre den gang. Jeg kom meg uansett vel frem til min destinasjon, og £5 fattigere kunne jeg entre Padihams hjemmebane og betale ytterligere £1 for et program.

 

Det virker kanskje utenkelig i dag, men i årene etter at Padiham Football Club ble stiftet i 1878 var de en av pionerene innen Lancashire-fotballen, og ble faktisk regnet for å være en av Englands beste fotballlag. Det kan jo nevnes at de i sine fire møter med sine naboer Burnley vant alle fire med kalassifrene 6-0, 7-0, 9-1 og 4-2. På denne tiden var det vanlig med firesifrede tilskuertall på Padihams daværende hjemmebane, og hele 9 000 var til stede for å se et oppgjør mot Burnley i 1884. 1883/84-sesongen så også klubben spille seg frem til tredje runde i FA Cupen, der de måtte gi tapt borte mot de kommende vinnerne Blackburn Rovers. Profesjonalismens inntog i fotballen satt en stopper for Padiham storhetstid, som fikk problemer med å tiltrekke seg stjernespillere. Det er i seg selv en skjebnens ironi da Padiham faktisk var en av pådriverne og forkjemperne for profesjonalismen.

 

Etter at de mistet sin hjemmebane under første verdenskrig, lå klubben i dvale helt til etter andre verdenskrig, da den med ny hjemmebane ble vekket til live i 1949 og igjen tok plass i Lancashire Combination. Dette var en av ligaens som i 1982 slo seg sammen for å danne den nye North West Counties League, og Padiham var med på dette. I 1990 forlot de NWCL for å spille i West Lancashire League, men returnerte til NWCL i 2000. Våren 2013 vant de NWCL Premier Division, og fikk prøve seg i Northern Premier League, der de fikk plass i Division One North. Etter 19. plass i sin debutsesong, endte de som jumbo og rykket ned i våres, og de er nå altså igjen å finne i NWCL Premier Division, der de denne kvelden skulle møte AFC Blackpool i kamp om ligapoeng. Så gjenstår det å se om de vil kunne kjempe om en umiddelbar retur, og om det er noe Padiham-folket ønsker.

 

Arbories Memorial Sports Ground har altså vært klubbens hjemmebane siden 1949, og inngangspartiet er i et av hjørnene på den ene kortsiden, der man får klubbhuset på høyre hånd umiddelbart etter å ha passert gjennom telleapparatene. Videre bortover på denne langsiden har man to tribuner; først anleggets hovedtribune som er en nokså moderne sittetribune, og lenger bort en ståtribune der man har en ståtribune som ut fra leca-blokkene å dømme ser ut til å være av nokså ny dato. Her har man to rader med betongtrinn å boltre seg på mens et tak gir ly for vær og vind. På bortre langside er det hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på bortre langside, der man imidlertid har en av de klassiske gressbankene som FA i nyere tider har lagt for hat. Det er også på denne siden at man har laglederbenkene, og på et parti ned mot cornerflagget har man også en betongavsats for tilskuerne.

 

Tilbake på kortsiden der jeg hadde kommet inn, har man på den ene halvdelen en tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som står på bakken her. Arbories Memorial Sports Ground er alt i alt en nokså trivelig hjemmebane, og nå satt jeg kursen mot klubbhusets bar for å kose meg med en pint der. Med en pint Kingstone Press til £2,80 satt jeg meg ned for å kikke nærmere på programmet, og kunne se at Padiham hadde startet sin ligasesong med 2-1-2 på de fem første kampene. Samtidig hadde jeg jo med selvsyn sett de ta seg av Whickham i FA Cupens Extra Preliminary Round et par uker tidligere, og i runden etter hadde de beseiret ligarival Silsden 2-0 på bortebane, slik at de hadde spilt seg frem til første kvalifiseringsrunde og et bortemøte med Lancaster City (som de senere tapte 0-2).

 

For kveldens motstander AFC Blackpool handler det vel nok en gang om å overleve i divisjonen, og de hadde startet sin sesong med å tape de to første i ligaen. Etter fire kamper sto de nå imidlertid med 1-1-2. Også de hadde spilt seg frem til første kvalifiseringsrunde av FA Cupen (mot Northwich Victoria), etter å ha slått ut Winsford United (etter omkamp) og Ossett Town. AFC Blackpool har jo i noen av sine hjemmekamper fått sitt normale tilskuertall mangedoblet ved at protesterende fans av storebror Blackpool FC har valgt å holde seg borte fra Bloomfield Road og i stedet se AFC Blackpool. Jeg ville gjerne høre litt om hva klubbens representanter mente rundt dette, men foreløpig var det ikke så mange å se bortsett fra de var travelt opptatt ute på banen. I stedet fikk jeg snart selskap av to groundhopper-kjenninger som hadde kjørt sammen opp fra Preston.

 

Mens min kompis Anthony var på utdrikningslag i Thailand(!), hadde hans bedre halvdel Joanna benyttet anledningen til å slå seg sammen med Brenden for å ta turen til Padiham denne kvelden. Jeg hadde også truffet på Brenden tidligere på turen, både i Brighouse og Harrogate, mens jeg vel ikke hadde truffet Joanna siden første nyttårsdag i Barrow. Det var et trivelig gjensyn med begge to, og samme ble vi sittende og prate litt. Brenden minnet meg også på at det nå hadde kommet ny utgave av det nye Non-League magasinet for fotballen i nordvest, og der skulle det være et større intervju med undertegnede. Betjeningen bak baren måtte imidlertid beklage at de ikke hadde fått det nye nummeret ennå, så akkurat på det området var det bare å innse at jeg måtte returnere til fedrelandet med uforrettet sak.

 

Før kampstart fikk jeg i det minste betalt £2,50 for en steak pie med mushy peas og brun saus. Og jeg hadde knapt fortært måltidet før gjestene tok ledelsen allerede i kampens tredje minutt. Et frispark ble styrt i mål av tidligere Padiham-spiller Kurt Willoughby uten at Storks-keeper Sean Davis kunne lastes. Og om ikke var en sjokkartet start for vertene, skulle de igjen få bakoversveis tre minutter senere. Etter et flott raid la Aaron Fleming inn til Willoughby som passet videre til Jackson Hulme, og han satt doblet enkelt ledelsen. Vi hadde såvidt passert fem minutter, og det sto allerede 0-2. Vi hadde spilt i rundt en halvtime da vertene omsider fikk sin første sjanse, men Martin Parkes headet like utenfor. Like etter var det Curtis Haley sin tur, etter flott forarbeid av Sean Cookson og Alex Ralph, men hans heading ble på akrobatisk vis slått over av Blackpool-keeper Adam Caunce.

 

Dermed fortsatt 0-2 til pause, og vi benyttet anledningen til å innta forfriskninger fra baren. Der fikk jeg også en liten prat med en hjemmesupporter som stilte seg tvilende til om Padiham vil kunne kjempe om opprykk og retur til NPL allerede denne sesongen, da han plasserte favorittstempelet hos andre klubber. Etter to strake andreplasser er det jo mange som tror at dette blir Runcorn Linnets’ sesong, og ikke overraskende var det også den første klubben han nevnte. Overraskende var det heller ikke at 1874 Northwich og Colne var klubbene som først ble nevnt som hovedutfordrerne. Og jaggu kom det ikke bort en kar fra bortelagets apparat som mente å dra kjensel på meg fra mine to tidligere visitter ved deres Mechanics Ground (aka Jepson Way). Han bekreftet at det hadde vært morsomt med ekstra besøk, men var også frustrert på storebror Blackpool FCs vegne. Videre bekreftet han at målet først og fremst var å sikre plassen, og eventuelt heve målsetningen noe etter hvert dersom det skulle være naturlig.

 

Det var til tider en amper affære, og sju-åtte minutter ut i andre omgang smalt det skikkelig ute på matta. Gjestenes Aaron Fleming fikk se det røde kortet etter at dommeren mente han hadde forsøkt å nikke til en motspiller, og det var tilløp til håndgemeng med samtlige spillere 22 spillere involvert. Etter masse dytting og knuffing fikk dommeren etter hvert kontroll, og etter å ha dratt opp det røde kortet til Fleming, var det en spiller på hvert lag som fikk se det gule før vi kunne fortsette. Med sinnene åpenbart fortsatt i kok hos begge lag, utnyttet Padiham overtallet raskt da de kun to minutters tid senere reduserte ved Sean Cookson, som headet inn et innlegg fra Andy Hill. 1-2, og vertene jaktet nå en utligning. Den kom i det 73. minutt, da Curtis Haley stormet ned langs kanten og la inn til Kieron Pickup som kunne styre inn utligningen til 2-2.

 

Med ti minutters tid igjen å spille slo imidlertid gjestene tilbake, og mot spillets gang tok de igjen ledelsen da innbytter Ben Seear ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Storks-keeper Davis. Seear var et navn jeg dro kjensel på, da både Ben og broren Ric var meget toneangivende da jeg på dette årets tredje dag så Blackpool Wren Rovers knuse Lostock St. Gerards 6-1 i West Lancashire League – og Ric scoret fire av målene. Nå har de altså byttet beite og meldt overgang til AFC Blackpool, og kan sikkert bli en god tilvekst. Men Padiham hadde ikke til hensikt å la The Mechanics ta med seg alle poengene tilbake til Blackpool, og de hadde også en innbytter som ville ha et ord med i laget. Få minutter etter fyrte nemlig deres ‘supersub’ av et langskudd som fra bortimot 30 meter suste inn i nettmaskene, og det sto 3-3. Etter noen heftige sluttminutter blåste dommeren av, og poengene ble dermed broderlig fordelt.

 

De 134 betalende tilskuerne hadde sett en underholdende kamp, og jeg tok farvel med Brenden og Joanna som gikk for å kjøre hjem. Selv spaserte jeg ned til bussholdeplassen for å ta buss nummer 152 tilbake til Blackburn. Der unnet jeg meg en pitstop på Wetherspoons-puben The Postal Order for å snylte litt på deres WiFi og helle nedpå en siste pint. Deretter trakk jeg meg tilbake til hotellet for å få litt søvn før hjemreisen dagen etter. Etter å ha blitt servert tidenes mest skuffende utgave av full english breakfast som var totalt blottet for kjøtt (mullahen tok imot «bestillingen» som han sporenstreks ropte av full hals videre til sin kone som sprang frem og tilbake mellom kjøkkenet og spiserommet som en lydig hund mens han observerte) tok jeg den lange turen ned til Stansted via Leeds (der jeg unnet meg en to timers rast på Scarborough Taps) og Peterborough. På 23 dager hadde jeg sett 25 kamper i 17 forskjellige engelske grevskap pluss Wales, Jeg hadde i denne perioden tilbragt omlag 80 timer på tog, ca 13 timer på diverse busser, og omtrent 6 timer på tube, trikk, metro etc. Det var på tide å dra hjem.

English ground # 292:
Padiham v AFC Blackpool 3-3 (0-2)
North West Counties League Premier Division
Arbories Memorial Sports Ground, 2 September 2015
0-1 Kurt Willoughby (3)
0-2 Jackson Hulme (6)
1-2 Sean Cookson (55)
2-2 Kieron Pickup (73)
2-3 Ben Seear (80)
3-3 Christopher Turner (83)
Att: 134
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 13.10.2015: Boston Town v Peterborough Northern Star
Previous game: 01.09.2015: Glasshoughton Welfare v Hallam

 

More pics

 

 

 

02..09.2015: En kikk på Dark Lane (Rossendale United)

Med kveldskamp i Padiham, hadde jeg benyttet anledninen til å ta en utflukt for å kikke litt på noen fraflyttede fotballstadioner. Etter å ha tuslet rundt i et drøyt kvarter på den tidligere klubben Haslingdens gamle hjemmebane Ewood Bridge, spaserte jeg opp til hovedveien A56 og tok en ny buss til Newchurch-området av Rossendale, der jeg også ville snoke litt på Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane.

 

Rossendale United antas å ha en tilknytning med Rossendale-klubben som ble stiftet i 1898, og som i perioden 1889-1897 spilte i Lancashire League. Det er uansett ingen tvil om at var dagens klubb som i 1898 tok plass i Lancashire Combination, før de ett år senere var å finne i Central Lancashire League, der de vant tittelen på første forsøk. I 1901 var de tilbake i Lancashire Combination, der de spilte de neste 69 årene, før de hoppet over til Cheshire County League. Lancashire Combination ble vunnet i 1927, mens man våren 1971 vant Cheshire County League på første forsøk. Det var disse to ligaens som i 1982 slo seg sammen for å danne den nye North West Counties League, der Rossendale United var med fra starten. Det tok de fire sesonger å ta seg opp i denne ligaens øverste divisjon, og den ble vunnet i 1989 og 2001.

 

Etter triumfen i 2001 tok The Stags steget opp i Northern Premier League, der de debuterte med en 9. plass i Division One – en plassering som senere ble kopiert ved to anledninger. Klubben holdt seg i NPL frem til våren 2010, da de endte som jumbo og rykket ned igjen til NWCL. Der fortsatte de å slite, med blant annet store økonomiske problemer, og et år senere var det kroken på døra. En ny klubb ble stiftet i håp om å igjen spille fotball fra og med 2012/13-sesongen, men dette ble skrinlagt etter at en påsatt brann herjet klubbens hjemmebane i januar 2012, slik at hovedtribunen brant ned til grunnen.

 

Jeg hadde litt av den samme følelsen som ved Ewood Bridge, omringet av buskas som jeg var der jeg tuslet rundt ute på gressmatta og kjempet meg gjennom klynger med stikkende tistler. Det var trist å se hvordan stadionet nå fremstår, og her virket det flere steder også som om man har vært gjenstand for lokale pøblers herjinger. Deler av anlegget er fullt av grafitti, og ikke minst er det en Ryan som virkelig får unngjelde (han gjør det visst med både esler og får, samtidig som tilsynelatend har en rekke andre snodige seksuelle preferanser, om man skal tro grafittien). Inne i den ene tribunen er det også tegn på at den har blitt samlingssted for unge slyngler som smugrøyker sigaretter eller skumlere saker.

 

Bortsett fra dette er ståtribunen bak det nærmeste målet nærmest urørt, og det samme gjelder tribunekonstruksjonen som har gitt tak over hodet til de som sto på betongunderlaget på motsatt kortside. På bortre langside står de falleferdige restene av et bygg som virker å ha huset toaletter, mens det er naturlig nok lite igjen av den flotte hovedtribunen på motsatt langside. Der den sto ligger det kun spredte små hauger med betong- og mur-deler, mens klubbhuset ved siden av også har fått gjennomgå og fremsto som fullstendig ramponert.

 

Etter at jeg hadde kikket meg litt rundt på Dark Lane, var planen å dra til Padiham via Burnley, og det krevde to eller tre busser. Heldigvis hadde jeg kjøpt en dagsbillett for Rosso-bussene som kjører i regionen. Jeg forlot Dark Lane og tok en siste kikk over skulderen. Det har virkelig ikke vært enkelt for klubber i denne regionene den siste tiden. De har hatt trange kår, og Rossendale United er ikke alene om å bukke under. Naboer som Haslingen og Whitworth Valley (som også spilte en periode i NWCL) er jo også historie. Noen bilder fra Rossendale Uniteds siste sesong på Dark Lane kan ses her.

 

 

 

 

02.09.2015: En kikk på Ewood Bridge (Haslingden)

I forbindelse med kamp i Padiham befant jeg meg i det østlige Lancashire, der jeg hadde endt opp med å velge meg Blackburn som base. Jeg hadde denne dagen lagt omfattende planer for kveldens kamp i Padiham, og det dreide seg om en skikkelig utflukt for å drive litt nostalgisk ‘stadion-sightseeing’ i det østlige Lancashire. Etter å ha sjekket inn, var jeg derfor snart på farten igjen for å ta meg til Accrington med 14.20-toget. Etter denne korte togturen ventet en busstur ned til Rossendale-distriktet av Lancashire, der jeg etter rundt 25 minutter hoppet av bussen i den sørlige utkanten av Haslingden. Der ville jeg ta en kikk på den fraflyttede hjemmebanen til den ikke lenger eksisterende klubben Haslingden FC, som spilte noen sesonger i North West Counties League før de i 1998 trakk seg fra ligaen og la ned driften kort etter. Senere ble hjemmebanen Ewood Bridge benyttet av Manchester League-klubben Stand Athletic, som også de prøvde seg flyktig i NWCL før de returnerte til Manchester League og flyttet fra stadionet som fortsatt står der.

Haslingden spilte på begynnelsen av 1900-tallet, før de senere var å finne i West Lancashire League. I 1993 fikk de innpass i North West Counties League, der de i sin første sesong vant Division Two (som på den tiden var ligaens nivå to). De måtte imidlertid vente til 1997 før de fikk rykke opp etter å ha endt på 2. plass. I det som ble klubbens eneste sesong på ligaens øverste nivå, endte de på 16. plass før økonomiske problemer betød slutten for klubben som trakk seg fra ligaen og kort etter la ned driften. Haslingdens ære forsvares nå av klubben Haslingden St. Marys, som spiller i West Lancashire League Division One (non-leagues step 8).

I 2000 flyttet Manchester League-klubben Stand Athletic hit for å gjøre Ewood Bridge til sin nye hjemmebane. De hadde blitt stiftet i 1964, og hørte opprinnelig hjemme i Whitefield-området i Bury. Våren 2001 vant de for tredje år på rad Manchester League, og tok steget opp i North West Counties League. NWCL-fotballen var tilbake på Ewood Bridge, og i sin første sesong vant de Division Two. Gleden ble imidlertid kortvarig da økonomiske problemer gjorde at klubben måtte trekke seg fra ligaen og forlate Ewood Bridge. De returnerte til sine opprinnelige hjemtrakter og Manchester League, der de spilte til også de i 2009 ble tvunget til å legge ned driften.

I mellomtiden har faunaen tatt fullstendig over Ewood Bridge, og det var nærmest surrealistisk å bevege seg rundt ute på gressmatta med blomster og buskas som rakk meg til over livet – og noen steder over hodet! Det var noe egentlig både veldig trist og veldig vakkert på en gang når man så den gamle hovedtribunen og målene omringet av de fiolette blomstene som dominerer gressmatta der det tidligere ble spilt fotballkamper. Den ligger også nokså idyllisk til, med museumsjernbanen East Lancashire Railway som nærmeste nabo på en side, og med regionens heilandskap som bakteppe. Etter å ha tuslet rundt i et drøyt kvarter, spaserte jeg opp til hovedveien A56 og tok en ny buss til Newchurch-området av Rossendale, der jeg også ville snoke litt på Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane.

Glasshoughton Welfare v Hallam 01.09.2015


Tirsdag 01.09.2015: Glasshoughton Welfare v Hallam

August hadde blitt til september, og min tur gikk inn i avslutningsfasen. Det var på tide å vende snuta nordover, der turens to siste kamper skulle gå av stabelen. Jeg sjekket ut av Travelodge Feltham, og etter å ha kjøpt inn frokost i form av smørbrød og juice spaserte jeg den korte veien til Feltham stasjon, der jeg kunne konstatere at de var litt togkluss denne formiddagen. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid, og snart humpet jeg innover mot det sentrale London og fikk tatt meg opp til London St. Pancras. Jeg rakk ikke Sheffield-toget jeg hadde blinket meg ut, men tok snart plass på neste tog og foreløpig uten noen bekymringer startet jeg for alvor ferden nordover. Men så fikk jeg en negativ overraskelse.

Jeg hadde denne dagen valgt meg oppgjøret Worsbrough Bridge Athletic v Teversal i Northern Counties East League Division One, men tilfeldighetene ville at jeg av en eller annen grunn fant ut at jeg skulle sjekke dagens kampprogram i Non-League Paper, og der oppdaget jeg noe besynderlig. NLP er ikke alltid ukjente med trykkleif, og skal ikke alltid stoles blindt på, og jeg avskrev det vel egentlig som en glipp at de hadde reversert kampen i sitt oppsett og altså hadde Teversal som hjemmelag. For sikkerhets skyld sjekket jeg NCELs hjemmeside, og der fant jeg ut at NLP hadde rett. En nyhetsartikkel fra rett før helgen kastet dessuten mer lys over saken, der den fortalte at Worsbrough Bridge Athletic hadde oppdaget en «utfordring» med sine flomlys, og i stedet for å utsette kampene, hadde alle parter blitt enige om å reversere klubbens to neste hjemmekamper. Krise!

Jeg hadde allerede en bindende hotellreservasjon i Barnsley med tanke på nettopp denne kampen, og det er ikke den mest sentrale basen når man reiser kollektivt og må lete etter alternative løsninger. Frenetisk gjennomgikk jeg kamputvalget, og så raskt at det var begrensede muligheter. Jeg vurderte å anse de 35 pundene jeg hadde betalt for overnatting som tapt og legge om kursen. Hadde jeg visst om dette på forhånd, kunne jeg nok kanskje ha valgt å oppsøke en nokså spesiell destinasjon i den lille Devon-klubben Ottery St. Mary, men det var uansett ingen hjelp i å være etterpåklok. Jeg valgte å fortsette reisen mot Barnsley og se an mulighetene utover dagen, og jeg hadde allerede registrert at det enkleste alternativet ville være Glasshoughton Welfare v Hallam i samme divisjon som min opprinnelige kamp.

Da jeg valgte å unnagjøre togbyttet i Chesterfield i stedet for Sheffield, var fortsatt humøret nokså mørkt, men etter å ha kommet meg på Leeds-toget som skulle ta meg til Barnsley, lettet det gradvis. Jeg ankom Barnsley i rute klokka 14.41, og etter å ha spasert opp til Premier Inn-hotellet i sentrum, fikk jeg raskt sjekket inn. Etter å ha slappet av litt på rommet og fått bearbeidet den gjenværende frustrasjonen, gikk jeg ned for å ta en beslutning over en pint i den tilhørende restauranten, der jeg etter hvert også unnet meg en tidlig middag og ytterligere en pint. Da jeg hadde tømt både tallerkenen og seidelen, hadde jeg bestemt meg for å ikke irritere meg over noe jeg uansett ikke fikk gjort noe med, og rettet fokus mot Glasshouhgton Welfare v Hallam. Med denne nye slagplanen var det bare å spasere tilbake mot togstasjonen og sette kursen mot kveldens kamp.

Toget videre opp til Castleford tok i underkant av en halvtime, og det er tjue minutters gange til Glasshoughton Welfares hjemmebane Leeds Road. Glasshoughton togstasjon er noe nærmere, men mitt tog stoppet ikke ved denne stasjonen. Det var rundt to timer til kampstart, så før jeg spaserte mot banen unnet jeg meg uansett en rast på puben The Station. Som navnet tilsier ligger den rett ved siden av togstasjonen, og jeg var også innom her da jeg hadde Castleford som base i forbindelse med kamp hos Pontefract Collieries i januar i år. Etter en kjapp prat med et par av de lokale begersvingerne tømte jeg glasset og langet ut i retning Leeds Road mens jeg etter beste evne forsøkte å huske veien gjennom et boligområde. Jeg skulle jo tross alt tilbake i mørket etter kampslutt, og da ville jeg etter alle solemerker ha dårlig tid.

Glasshoughton var opprinnelig en separat landsby som for lengst har vokst sammen med (eller blitt spist opp av) Castleford. Vi befinner oss altså i den vestlige delen av grevskapet West Yorkshire, i det som er et skikkelig rugby-område. Glasshoughton var tidlig et senter for glassblåsing, samtidig som gruvedriften blant annet forsynte Castlefords industri med kull frem til byggingen av flere større og moderne gruver i 1860-årene – en av dem i Glasshoughton. Gruvedriften har altså lange tradisjoner også her, og i tillegg til kull utvant man både kalkstein og sand til bruk i glassblåser-industrien. Jeg lot imidlertid glassblåsing være glassblåsing og tråklet meg omsider ut av boligområdet der den ene gaten med rekkehus lignet den neste. Der jeg møtte Leeds Road tok jeg til venstre, og fikk raskt anlegget med samme navn på min venstre hånd.

Jeg betalte meg inn med £4 og betalte ytterligere £1 for et program. Deretter kunne jeg ta en liten runde rundt anlegget, som er en nokså enkel affære. Man kommer inn i det ene hjørnet på kortsiden ut mot Leeds Road, og rett bak målet på denne kortsiden står en av anleggets to tribuner. Det dreier seg om en liten fiffig ståtribune, og jeg gikk forbi denne på min vei over til bortre langside. Her finner man den andre tribunen, som må kunne kalles hovedtribunen. Det er en sittetribune som står midt på langsiden, og bortsett fra de to nevnte tribunene så er det såkalt hard standing som gjelder rundt banen. Over på den andre langsiden har man laglederbenkene, og her finner man også klubbhuset og dets bar. Det er ingen premier for å gjette at det var dit jeg satt kursen, og for £2 fikk jeg en boks Strongbow.

Glasshoughton Welfare ble stiftet i 1964 under navnet Anson Sports, og tok dagens navn tolv år senere. De spilte i West Yorkshire League før de i 1985 fikk være med i Northern Counties East League. På dette tidspunktet hadde NCEL flere divisjoner enn i dag, og Welfare startet på bunnen, men med opprykk i 1991 tok de plass i ligaens Premier Division. Der holdt de seg helt frem til 2008, med tredjeplassen våren 2000 som beste resultat. De returnerte til Premier Division i 2012, men denne gang ble det med tre sesonger før de i våres rykket ned igjen som jumbo. De er nå altså tilbake i Division One, og et par supportere jeg snakket med var meget usikre på om man kan kjempe om umiddelbar retur til Premier Division. De mente det er andre klubber som må bære favorittstempelet, og at Welfare trengte litt tid på å bygge seg opp igjen.

Mens jeg nippet til godsakene kunne jeg bla litt i programmet, og jeg kunne se at hjemmelaget fortsatt var ubeseiret etter fire ligakamper, men tre av de fire kampene hadde endt med poengdeling. Samtidig hadde de blitt sendt hodestups ut av FA Cupen, men etter 2-2 måtte det omkamp til før de fikk 1-6 i sekken borte mot Runcorn Linnets. Nå dreide det seg imidlertid igjen om ligapoeng i NCEL Division One, og kveldens motstander var Hallam. Verdens nest eldste fotballklubb hadde tatt turen opp fra Crosspool-området vest i Sheffield, og hadde innledet sesongen på flott vis. De slet jo lenge i bunnen forrige sesong, men hadde en formidabel sesongavslutning etter å ha byttet manager. Denne formen ser det ut som at de har tatt med seg inn i den nye sesongen, og i likhet med vertene var også de ubeseiret etter fem ligakamper, men med bedre poengfangst. De hadde vunnet sine fire første før de hadde gått på sesongens siste poengtap da de måtte nøye seg med 1-1 borte mot Penistone Church sist.

Mens jeg satt der ble jeg oppmerksom på et kjent ansikt som entret klubbhuset. Groundhopperen Neil Wolley hadde tatt turen opp fra Mansfield, og han slo seg ned ved mitt bord for en prat. Der ble det også et nytt glass på undertegnede, og bartenderen klarte etter hvert også å rote frem en pin. Det var omsider var klart for avspark, og vi lot oss imponere over Hallam, som tidlig tok initiativet og presset på med til tider glimrende angrepsspill. De fikk sitt ledermål etter drøyt halvspilt omgang, da de med intrikat pasningsspill spilte seg gjennom Welfare-forsvaret. Jack Hargreaves la tilbake til Steve Brammer, og spissen satt inn 0-1 bak hjemmekeeper Matt Stables. Få minutter senere slo The Countrymen til igjen, og Michael Blythen doblet ledelsen ved å heade inn et frispark. Da dommeren blåste for pause, var det med en meget fortjent tomåls-ledelse til et bortelag som hadde imponert meg stort.

Etter å ha kjøpt meg en pork pie til £1, rakk jeg også en rask pause-pint i baren, og der kunne en av Hallam-lederne bekrefte at dette i stor grad var samme spillerstall som på dette tidspunktet forrige sesong så ut som en nedrykker etter at de hadde tapt sine ti første ligakamper! Han ga manager Ryan Hindley mye av æren for snuoperasjonen, og det virker jo som om han virkelig gjort underverker med Hallam-laget. Ut fra det jeg hadde sett i første omgang, mistenkte jeg at Hallam denne sesongen kan være en dark horse i opprykkskampen. Opprykk var imidlertid ikke noe tema for Hallam-karen, som innrømmet at det hadde vært gjevt, men som nøyde seg med å fastslå at det var veldig tidlig i sesongen.

Andre omgang så ut til å fortsette som den første da Hallam nokså tidlig i omgangen fikk sitt tredje mål. Denne gangen var det også en liten porsjon flaks involvert da Steve Brammers innlegg endret retning, og ballen falt til rette for Jack Hargreaves som satt inn 0-3. Men ut av intet slo plutselig vertene tilbake få minutter senere, og toppscorer Del Pollock sendte i vei et glimrende langskudd som suste inn i krysset. 1-3, og nå våknet hjemmelaget til liv. Ryan Smith var centimetere fra å redusere ytterligere, og for første gang i kampen virket Hallam noe shaky og nervøse. Vertene mente seg også snytt for straffe da Pollock tilsynelatende ble felt, men da dommeren vinket spillet videre, smalt det selvsagt på motsatt ende av banen like etter. En meget god Callum Greaves satt inn 1-4 med et snaut kvarter igjen, og kampen virket nok en gang avgjort.

Noe av lufta gikk da ut av manager Mick Norburys hjemmelag, mens Hallam nå virket fornøyd med tingenes tilstand. Helt på tampen fikk dog Welfare tildelt straffespark, og i kampens femte tilleggsminutt steg Louis Penty frem og fastsatt sluttresultatet til 2-4 fra straffemerket. Til tross for at vertene hadde hevet seg noe i andre omgang, så var det faktisk ørlite flatterende, for det var absolutt en fortjent seier til Hallam, som i store deler av kampen var direkte strålende. Mens det ser ut som om Glasshoughton Welfare ikke vil være i stand til å kjempe om en umiddelbar retur til NCEL Premier, virker Hallam muligens å kunne gå mot sin beste sesong siden nedrykket i 2011, og etter kampen hadde jeg fortsatt følelsen av at de vil kunne være en outsider.

Med en god del tilleggstid, hadde jeg nå voldsomt hastverk med å komme meg tilbake til Castleford stasjon, men Neil tilbød meg skyss opp til stasjonen, slik at jeg kunne roe ned. Dermed rakk jeg 21.56-toget, og en halvtimes tid senere kunne jeg spasere ut av Barnsley stasjon. Da jeg i oktober i fjor var i byen for å se kamp på Oakwell, tilbragte jeg litt tid på puben Groggers Rest vis-à-vis stasjonen, og jeg hadde også nå vurdert en pitstop der. Det viste seg imidlertid at puben er stengt og at dette bygget er i ferd med å rives i forbindelse med en «ansiktsløftning» i sentrum. Dermed ble det i stedet en siste pint på Wetherspoons-puben The Joseph Bramah mens jeg snyltet på deres WiFi. Like etter at klokka slo 23 tømte jeg glasset og trakk meg tilbake til Premier Inn-hotellet. Til tross for en negativ overraskelse og et par timer med frustrasjon tidligere på dagen, hadde det likevel utviklet seg til å bli nok en fin dag med groundhopping.

English ground # 291:
Glasshoughton Welfare v Hallam 2-4 (0-2)
Northern Counties East League Division One
Welfare Ground, 1 September 2015
0-1 Steve Brammer (24)
0-2 Michael Blythen (28)
0-3 Jack Hargreaves (52)
1-3 Del Pollock (55)
1-4 Callum Greaves (77)
2-4 Louis Penty (pen, 90+5)
Att: 85
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: £3,50

Next game: 02.09.2015: Padiham v AFC Blackpool
Previous game: 31.08.2015: Wokingham & Emmbrook v Binfield

More pics

Wokingham & Emmbrook v Binfield 31.08.2015

Mandag 31.08.2015: Wokingham & Emmbrook v Binfield

Mens jeg befant meg på dagens andre kamp i Staines, hadde jeg vært heldig nok til å komme i snakk med en kar som tilbød meg skyss fra Staines til Twyford, og etter rundt 35 minutter kunne jeg takke ærbødigst for turen. Dermed rakk jeg også 17.58-toget fra Twyford, og allerede klokka 18.13 kunne jeg stige av i Henley-on-Thames tidligere enn planlagt. Ikke at denne kampen hadde vært planlagt allerede fra starten, for i likhet med kampen i Staines var dette en plan B, da min kveldskamp opprinnelig skulle vært Haringey Borough v Barkingside. Det oppgjøret ble imidlertid utsatt da Barkingside (som banedeler hos Ilford) hadde fått sin FA Cup-kamp denne helgen flyttet til søndag – altså dagen før. Og da man ike spiller kamp to dager på rad, var det bare å se seg om etter alternativ.

Det hadde ikke vært spesielt mye å velge i av kveldskamper, og eneste alternativ som lot seg kombinere med resten av mine planer for dagen var kampen mellom Wokingham & Emmbrook og Binfield. Wokingham banedeler denne sesongen hos Henley Town, som jeg besøkte på min påsketur i 2013, men det var ikke meg imot med en revisit – spesielt ikke ettersom jeg har flere «Reading-kompiser» som holder til i Wokingham, og noen av de er tidligere Wokingham Town-fans som nå også følger den nye klubben Wokingham & Emmbrook. Min kompis Marc Bonner fikk jeg ikke tak i, men Paul Brown ga tidlig beskjed om at han hadde tenkt seg dit. Samtidig ble jeg kontaktet av min groundhopper-kjenning Gordon McQuade som uten å vite hvor jeg hadde base denne dagen tilbød seg å kjøre meg tilbake til hotellet etter kamp.

Henley-on-Thames ligger helt sørøst i grevskapet Oxfordshire, helt inntil grensen til Berkshire. Her ligger den langs Themsens bredder, en drøy norsk mil nordøst for Reading. Henley hadde på 1600- og 1700-tallet gode inntekter fra produksjon av glass og malt, samt handel med korn og ull. I tillegg gjorde elven det mulig å frakte både tømmer og korn til London. Henley er et verdenskjent senter innen idretten roing, som er en stor sport i området, med Themsen som åsted for en rekke regattaer av ulik lengde. Fra byens togstasjon valgte jeg å spasere langs Themsens bredder, og kunne virkelig se med selvsyn hvor idyllisk det er her. Etter tjue minutters slentring langs elvepromenaden kom jeg til slutt til stedet der Mill Lane går opp til høyre, og snart befant jeg meg på utsiden av fotballstadionet med samme navn.

Wokingham & Emmbrook ble i 2004 stiftet ved en sammenslåing av Wokingham Town og Emmbrook Sports. Sistnevnte var en klubb som spilte i Reading League (i dag Thames Valley Premier League), mens Wokingham Town var en langt mer navngjeten klubb med lang fartstid i Isthmian League. Der spilte de seg på begynnelsen av 1980-årene opp i ligaens Premier Division, og deres beste ligasesong var 2. plass i Isthmian Premier våren 1990. To år tidligere hadde de også spilt seg frem til semifinalen i FA Trophy. I 1995 rykket de ned fra Premier Division, men de holdt seg i Isthmian League frem til sammenslåingen i 2004, da den nye klubben startet opp i Hellenic League Division One East.

Wokingham Towns hjemmebane Finchampstead Park ble i 1999 solgt da klubben desperat trengte penger for å overleve, og etter dette har både Town og den nye klubben banedelt med andre klubber. Både hos Windsor & Eton, Flackwell Heath, og Bracknell Town har man vært gjester, før man reurnerte til spill på Lowther Road i hjembyen. Det anlegget mangler imidlertid både flomlys og tribunefasiliteter for å oppfylle kravene for spill på step 5, og da The Satsumas (et kallenavn som gjerne forkortes til The Sumas) forrige sesong gikk mot opprykk til Hellenic League Premier Division, tok klubbledelsen affære og inngikk en avtale med banedeling hos Henley Town. Det dreier seg i utgangspunktet om en 18 måneders avtale mens klubben skal forsøke å trylle frem en akseptabel kamparena i hjembyen. Men da må det nok nettopp magi til, for det har sannelig vist seg lettere sagt enn gjort så langt. Etter å ha tilbragt mesteparten av tiden siden 1999 i en eksiltilværelse, er mange supportere i ferd med å gi opp, men det skal altså vurderes hvorvidt man kan installere flomlys og en moderne sittetribune på Lowther Road, eller eventuelt bygge et nytt stadion et annet sted i Wokingham.

I samtaler med opprørte kompiser med tilhold i byen, har jeg imidlertid i årevis hørt om endeløs frustrasjon over lokalpolitikerne som synes svært lite lysten på å ha en fotballklubb i byen. De har flere ganger forkastet søknader om både flomlys og diverse forslag til nytt stadion, og ikke minst blir nye planer av denne typen alltid møtt med store protester fra beboere fra middelklassen (Wokingham er en nokså posh by) som frykter at et fotballstadion i umiddelbar nærhet til deres bopel automatisk vil føre til voldsomme opptøyer og hooligans som herjer gatelangs i forbindelse med hver eneste kamp. Slik jeg oppfatter det føler man altså at lokalpolitikerne i en årrekke har motarbeidet Wokingham Town og senere Wokingham & Emmbrook, og i så måte var det flere av mine kompiser som syntes det var nærmest sjokkerende å se ordføreren paradere rundt på Madejski Stadium både før og etter vårens finale i Reading Senior Cup som om han var den store helten i det som var klubbens fjerde strake triumf(!) i turneringen man for øvrig også vant i 2009. Det er i det hele tatt en fortvilet situasjon, og jeg har hørt mange tvile på om klubben noen gang vil returnere til hjembyen, men det sies at håpet er det siste som dør.

Det var over en time til kampstart, men allerede var det hektisk aktivitet ved inngangspartiet, der jeg ankom i det en liten gruppe groundhoppere fikk beskjed om at kampprogrammet ikke var helt klart ennå. Jeg betalte meg inn med rimelige £3 og entret det nokså enkle anlegget. Mill Lane er nokså enkel å beskrive, der man kommer inn på den ene kortsiden, og hvor tilskuerfasilitetene er å finne på langsiden som man umiddelbart får foran seg på venstre side. Her står på den ene banehalvdelen en liten moderne sittetribune med noen seterader, og bortenfor dette står klubbhuset. Ellers er det hard standing som gjelder, og mange steder står man også rett på gresset – slik som på bortre langside, der man også finner laglederbenkene. Jeg inntok klubbhusets bar og kjøpte en pint Strongbow til £3,30. Over biljardbordet sto representanter for klubbledelsen og stiftet kveldens kampprogram for harde livet.

Jeg fikk etter hvert byttet £1 mot et eksemplar, og kunne konstatere at The Sumas sto med skuffende 1-1-5 etter sju ligakamper i Hellenic Premier, og den eneste seieren hadde kommet borte mot lokalrival Bracknell Town. Da min kompis Paul Brown ankom like etter, hevdet han da også at målsetningen var å i første omgang holde plassen for å på sikt etablere seg igjen i divisjonen. Motstander var Binfield, som på sin side kun hadde spilt fire ligakamper, og som sto med 2-1-1. De har de siste sesongene vært et fast innslag på den øvre tredjedelen av tabellen, og manager Roger Herridge håpet å kunne være med i toppen også i år. Regjerende mester Flackwell Heath takket som kjent nei til opprykk etter å til slutt ha blitt plassert i Southern 1 South & West, og blir igjen hyppig nevnt blant favorittene. Nevnt i den anledning ble også andre klubber som Highmoor Ibis og Highworth Town.

Det var tidlig klart at det ville bli en godt besøkt kamp, og da Gordon McQuade ankom med en halvtimes tid til avspark, var man visst allerede utsolgt for kampprogram. Jeg traff også på en annen groundhopper jeg etter hvert kjenner godt; nemlig Bournemouth-karen Vinny, som nå har flyttet til Richmond-on-Thames og dermed tilbød meg skyss tilbake til Feltham. Det var jo egentlig på hans vei hjem, og dermed slapp også Gordon den lange kjøreturen. Jeg hadde etterlyst min Wokingham-kompis Marc Bonner, men Paul Brown kunne fortelle at han var på ferie i utlandet. Bonners foreldre var imidlertid til stede, og jeg slo av en prat også med de mens vi ventet på at lokaloppgjøret skulle sparkes i gang foran det som etter hvert viste seg å være 172 betalende tilskuere.

Hos vertene hadde manager-duoen Dan Bateman og Matt Eggleston en utfordring med mange fravær, men Sumas klarte seg bra i en første omgang som var en ganske jevn og sjansefattig affære. De var også nærmest scoring da en av spissene fikk foten på et skummelt innlegg, men Moles-keeper Nathan Silver vartet opp med en glimrende refleksredning. Det oransje og svarte hjemmelaget hadde flere lignende halvsjanser med skumle innlegg som suste gjennom feltet uten at noen fikk en fot på ballen. Gjestenes beste sjanser før pause kom i form av skudd fra Brad Brown og Liam Ferdinand, men etter en omgang der vertene muligens var ørlite bedre, var det fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben.

Det var altså ikke helt ufortjent da Sumas tok ledelsen kun et par minutter ut i andre omgang. Etter et flott raid på høyrekanten sendte Luke Scope ballen inn i feltet, og Craig Haylett styrte inn 1-0. Det virket imidlertid som om dette vekket Binfield, og etter at Ferdinand to ganger hadde fått skudd blokkert, kom utligningen fem minutter senere. Et innlegg ble bare halvveis klarert, og fra rundt straffemerket satt Lamin Sankoh inn 1-1. Kampen bølget nå frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Haylett, Scope og Chris Yeatman hadde muligheten for vertene, mens Brad Brown og innbytter Imani Likita var frempå for gjestene. Det gikk mot poengdeling da avgjørelsen falt med to-tre minutter igjen av ordinær tid. Binfield fikk et hjørnespark, og fra Josh Howells innlegg ble ballen headet i mål av Lewis Leonetti. Det sto 1-2, og Binfield hadde snudd kampen. Sumas kastet alle nærmest alle mann fremover på banen i jakt på utligning, men i stedet kunne Binfield satt spikeren i kista om de ikke hadde surret bort en kontring der de kom tre mann mot en forsvarer og keeper.

Dommeren blåste uansett av til Binfield-seier, og var vanskelig å ikke føle med hjemmelaget som hadde gjort en god kamp og nok hadde fortjent minst ett poeng. Jeg håper personlig at de klarer seg i divisjonen, for om det er en klubb som har kjempet i motgang de siste årene så er det The Sumas. Til tross for at utsiktene tydeligvis ikke er altfor lyse, er det kanskje også lov å håpe at de etter hvert vil kunne komme seg tilbake til hjembyen og et anlegg som oppfyller kravene til spill på dette nivået. Det var en del personer å ta farvel med, men sammen med Vinny forlot jeg etter hvert Mill Lane. Jeg ble sluppet av på motsatt side av veien for Travelodge-hotellet, takket Vinny for skyss, og inntok Wetherspoons-puben Moon on the Square ved siden av hotellet. Det hadde vært en lang dag med tre kamper, og selv om det hadde vært et puslespill der jeg måtte frem med både plan B, C og D, hadde det vært en fin dag.

Revisit:
Wokingham & Emmbrook v Binfield 1-2 (0-0)
Hellenic League Premier Division
Mill Lane, 31 August 2015
1-0 Craig Haylett (48)
1-1 Lamin Sankoh (53)
1-2 Lewis Leonetti (88)
Att: 172
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 01.09.2015: Glasshoughton Welfare v Hallam
Previous game: 31.08.2015: Staines Town v Hampton & Richmond Borough

More pics

Staines Town v Hampton & Richmond Borough 31.08.2015


Mandag 31.08.2015: Staines Town v Hampton & Richmond Borough

Etter å ha startet dagen med et besøk hos Ashford Town (Mx), skulle jeg egentlig satt kursen mot Ascot for å se Ascot United, men der hadde kampen blitt avlyst da motstander Bracknell Town i stedet måtte spille omkamp i FA Cupen dagen etter. Etter å ha slitt med å finne en 15.00-kamp som erstatning, innstilte jeg meg først på å slå meg til ro med to kamper i stedet for tre denne dagen, men i løpet av kampen i Ashford bestemte jeg meg for et gjensyn med Wheatshead Park, der Staines Town skulle være vertskap for Hampton & Richmond Borough. Dermed gikk ferden med buss 203 til Staines, hvor jeg i nærheten av stasjonen fikk praiet en taxi og beordret drosjekusken i retning av Wheatsheaf Park.

Staines heter nå offisielt Staines-upon-Thames, etter at innbyggerne i 2012 stemte for å endre navn fra kun Staines. Den ligger ved Themsens bredder, 27 kilometer vest-sørvest for Charing Cross i sentrale London, og var tidligere en viktig skyss-stasjon på veien sørvestover fra London. Tidligere hørte Staines til det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, men da Greater London ble opprettet i 1965 ble mange av distriktene overført dit. Staines sorterer imidlertid nå under Surrey, der det ligger helt nord i grevskapet, i Spelthorne-distriktet. Dette er så absolutt en del av Londons pendlerbelte. Herfra er det heller ikke mange kilometerne opp til Heathrow Airport, og mange av de snaut 20 000 innbyggerne jobber da også der eller i London.

Vel fremme kunne jeg betale meg inn med £12, som jeg syntes var temmelig dyrt for step 3. På innsiden fikk jeg også byttet £2,50 mot et program, og selv om det var rundt tre kvarter til avspark, forkastet jeg raskt tanken om å ta en pint i klubbhusets bar. I stedet betalte jeg £3,20 for en bacon cheeseburger, siden jeg ikke hadde spist siden frokost. Deretter kunne jeg bla litt i programmet, som denne gang hadde et langt mer håndterlig A5-format snarere enn A4-formatet de hadde benyttet seg av ved mitt forrige besøk. Dagens visitt var altså ikke mitt første møte med Wheatsheaf Park, for på årets første dag i 2012 hadde jeg sett nøyaktig samme oppgjør, med den forskjellen at det da var et oppgjør i Conference South og ikke Isthmian League Premier Division.

Staines Town ble stiftet i 1892, og var i 1953 med å stifte Hellenic League, men forlot denne fem år senere for å spille i Spartan League, som for øvrig ble vunnet to år senere. Etter andreplass i 1971 tok de steget opp i den ikke lenger eksisterende Athenian League, men oppholdet der ble kortvarig. Da Isthmian League i 1973 opprettet en ny andredivisjon var nemlig Staines Town blant klubbene som fikk være med, og i sin andre sesong rykket de opp i Isthmian Leagues øverste divisjon.
Staines Town holdt seg i denne ligaen helt frem til 2009. For andre sesong på rad endte de på andreplass i Isthmian Premier, men mens de året før hadde tapt playoff-finalen på hjemmebane for AFC Wimbledon, tok de seg denne gang av Carshalton United med 1-0 i playoff-finalen, og sikret seg dermed opprykk til Conference South.

Der debuterte de med en 8. plass, og denne plasseringen ble kopiert i 2013/14-sesongen. Selv om det er historisk bestenotering med dagens ligapyramide, skal det for ordens skyld også nevnes at 9. plassen i Isthmian League i 1975/76 kom på et tidspunkt da Isthmian League var en av flere ligaer med sin toppdivisjon på nivå 5. Og når vi først er inne på 1970-årene, er det på sin plass å også nevne at Staines Town i 1975 vant den kortlevde turneringen Barassi Cup (1968-1976), som i utgangspunktet så vinnerne av den engelske og italienenske amatørcupen spille mot hverandre. Da FA Amateur Cup ble lagt ned i 1974 (og erstattet med FA Vase) ble det bestemt at den engelske representanten i stedet skulle være vinneren av Isthmian Leagues andredivisjon. I 1975 var det derfor Staines Town som møtte italienske Banco di Roma som de beseiret med 3-0 sammenlagt over to kamper, i det som var den nest siste utgaven av denne turneringen.

Tilbake i en nyere tid ble 2014/15-sesongen tøff allerede fra starten, og man klarte aldri å kopiere foregående sesong. I løpet av sesongen følte manager Marcus Gayle seg presset til å trekke seg, og klubben endte til slutt som jumbo og returnerte til Isthmian League. Nå har en av mine gamle Reading-helter, Nicky Forster, tatt over manager-roret, men han får ingen enkel jobb med å rykke direkte opp igjen til Conference South. Forrige gang jeg så de to klubbene spille i Staines, viste det seg å bli Hampton & Richmond Boroughs nedrykkssesong, til tross for at de knuste vertene i et aldeles ufyselig vær den dagen. Det skulle altså ta tre år før Staines fulgte etter, men nå var det igjen duket for «The Thames-side Derby». De to kubbene har nemlig en lang rivalisering med hverandre, og det satt jo en ekstra liten spiss på sakene.

Da Staines Town flyttet inn på Wheatsheaf Park i 1951, var det nærmest som om man befant seg i bakvendtland i forhold til hva vi opplever i dag, for den gang måtte nemlig et planlagt prosjekt med utbygging av et boligområde vike for å gi plass til et fotballstadion. Nå skal det nevnes at det var som følge av at geologiske undersøkelser avslørte at grunnen ikke var ideell for boligprosjektet, men likevel.. Hovedtribunen ble bygget i 1961, men Wheatsheaf Park fremstår i dag som langt mer moderne enn som så, og det har simpelthen bakgrunn i at man gjennomførte en total oppgradering på slutten av 1990-årene, da Staines Town måtte banedele to sesonger hos Chertsey Town mens man rustet opp Wheatsheaf Park. Dagens anlegg er ikke spesielt sjarmerende, og domineres av hovedtribunen – eller rettere sagt det store murbygget som hovedtribunen er bygget inntil (og som også huser klubbhuset og dets bar).

Denne tribunen er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant, og det er nederst på denne langsiden at man kommer gjennom inngangspartiet. Om ikke annet byr den på god utsikt over det som skjer på banen, uten visuelle hindringer som stolper eller søyler. På motsatt langside er den en ståtribune som strekker seg nesten hele banens lengde, og på begge sider av denne er det hard standing. På begge kortsidene er det også hard standing, og spesielt på West End er det trangt bak mål der husene ligger nokså tett på banen. Her var det tidligere et bygg som ga tak over hodet til de som sto på noen betongtrinn her, men dette ble fjernet da de i 1981 solgte deler av tomten. På motsatt kortside står en stor og nokså lite pen telekommunikasjons-mast som dominerer utsikten mot East End. Wheatsheaf Park benyttes for øvrig også av damelaget til Chelsea, som spiller sine hjemmekamper her.

Ved å bla litt i programmet kunne jeg se at Staines Town hadde startet ligasesongen med to seire, to uavgjorte og ett tap, samtidig som de også hadde benyttet anledningen til å slå ut dagens motstander av Isthmians ligacup tretten dager tidligere. Bortsett fra denne cupkampen hadde The Beavers på sin side startet med 2-3-1 i ligaen, og jeg mistenkte også en tett og jevn kamp. En Staines-supporter jeg vekslet et par ord med håpet at de kunne kjempe om opprykk og umiddelbar retur til Conference South, men modererte seg litt ved å poengtere at Isthmian Premier er en svært tøff divisjon, og at det kanskje må skje via playoff. Min gamle helt Fozzy på laglederbenken ville jeg naturlig nok ikke forstyrre altfor mye nå rett før kamp, men da han kommenterte Reading-drakta jeg tilfeldigvis hadde på denne dagen, benyttet jeg anledningen til å kjapt spørre om det sto i stil med hans egne ambisjoner. Han nikket samtykkende og slo fast at målet er opprykk, og at det egentlig er uvesentlig om det er som mester eller playoff-vinner. Samtidig slo han også fast at det blir tøft, og at han fortsatt jobber med å sette sitt eget preg på laget han tok over.

Innledningen var som ventet, men to rivaler som følte hverandre på tennene, men gjestene hadde de første tilløpene til farligheter. Jerome Federico var frisk, og hans skudd suste like over tverrliggeren til Swans-keeper Jack Turner. Etter et kvarter var det hans lagkamerat Charles Moone som fikk sitt skudd blokkert til corner, mens Ashley Lodge skjøt like utenfor på motsatt side. Første omgang vil imidlertid bli husket for en episode som skulle sette sitt preg på kampen og sørge for en noe senere kampslutt enn planlagt. Like etter at halvtimen var passert, landet nemlig Beavers-kaptein Kieran Murphy forkjært da han klarerte foran Ahmed Abdulla, og det skulle vise seg at han hadde slått skulderen ut av ledd. Det ble besluttet å ikke røre ham, men vente på ambulanse, og dermed ble det et stopp i spillet på hele 24 minutter mens vi ventet på sykebilen!

Både Fozzy og hans motpart Alan Dowson var opptatt av å holde sine spillere i bevegelse, og omsider kunne omgangen fortsette sterkt forsinket. Kampen bar nå dessuten preg av det lange avbrekket, og det var en tam affære frem til lagene gikk i garderoben med 0-0 på resultattavla. Selv hadde jeg begynt å bekymre meg over at forsinkelsen nå kunne stikke alvorlige kjepper i hjulene for min videre ferd etter kampen om jeg ikke kom meg raskt avsted i en taxi mot Staines stasjon. Tilfeldighetene ville ha det til at en kar jeg vekslet noen ord med i pausen skulle til Twyford, som var et av stedene der jeg måtte bytte tog, og han forbarmet seg over meg ved å tilby meg skyss direkte til Twyford stasjon, slik at jeg også slapp å dra med toget via Reading. Snakker om flaks! Mine plutselige bekymringer var nå like plutselig et vagt minne, og sammen med de 401 andre betalende tilskuerne kunne jeg i ro og mak se andre omgang sparkes i gang.

Gjestene hadde igjen et lite initiativ fra start, men det ble litt tamt foran mål, og de kunne fort blitt straffet ti minutter ut i omgangen. Ahmed Abdulla tok seg forbi Michael Kamara som skle på det våte underlaget, og var så godt som alene med Beavers-keeper Seb Brown. Brown kom imidlertid ut og fikk begrenset vinkelen nok til at Abdullas avslutning gikk like utenfor. Med tjue minutter igjen tok likevel vertene ledelsen etter klabb og babb i målgården. En corner ble slått inn, og to ganger ble ballen blokkert på streken før Pat Cox kjempet inn ledermålet for The Swans. 1-0, og lettelse hos Fozzy & Co på Staines-benken ved siden av meg.

The Beavers var imidlertid alt annet enn resignerte, og de brettet opp armene og skred til verket i jakt på utligning. De ble dog stangende mot hjemmelagets forsvar som lenge virket godt organisert, og da det tikket mot full tid virket det nytteløst. Men få sekunder inn i tilleggstiden ble Tom Jelley spilt frem av Joe Hicks. Jelley trakk seg innover i banen og sendte i vei et skudd som fant nettmaskene nede i hjørnet før Swans-keeper Turner. 1-1, og bortefansen bak mål jublet over det de trodde var ett poeng. Men deres helter ute på banen var ikke ferdig, og i kampens fjerde tilleggsminutt ble en høy ball headet tilbake mot eget mål av Swans-kaptein Joe O’Cearuill. Kanskje kan det beskrives som et slags headingens svar på sleivspark, for ballen falt ned hos Charles Moone, som kunne plassere ballen forbi keeper Turner, og fastsette sluttresultatet til 1-2. Igjen hadde jeg fått oppleve en solid dose drama sent i kampen.

Jeg kunne ikke annet enn å føle med Fozzy og hans gutter, men samtidig hadde gjestene kjempet hele kampen og aldri gitt opp, og i en nokså jevn kamp var de tross alt kanskje ørlite bedre totalt sett. Manager Forster var på laglederbenken alt annet enn fornøyd, der han fortvilte over personlige feil og dårlige avgjørelser i avslutningsfasen av kampen. Selv ble jeg snart bydd følge med min barmhjertige samaritan som skulle skysse meg til Twyford, og dermed forlot vi Wheatsheaf Park. To kamper var unnagjort denne dagen – nå gjensto kun den tredje og siste med avspark klokka 19.45.

Revisit:
Staines Town v Hampton & Richmond Borough 1-2 (0-0)
Isthmian League Premier Division
Wheatshead Park, 31 August 2015
1-0 Patrick Cox (71)
1-1 Tom Jelley (90+1)
1-2 Charles Moone (90+4)
Att: 402
Admission: £12
Programme: £2,50

Next game: 31.08.2015: Wokingham & Emmbrook v Binfield
Previous game: 31.08.2015: Ashford Town (Mx) v Chertsey Town

More pics

Ashford Town (Mx) v Chertsey Town 31.08.2015

Mandag 31.08.2015: Ashford Town (Middlesex) v Chertsey Town

Siste mandag i august er ensbetydende med Bank Holiday Monday, og det betyr igjen at det man vil ha en fyldig fotball-meny med muligheter for både to og tre kamper om man er heldig. Flere ligaer har nemlig for vane å arrangere sine kamper med tidlig avspark denne dagen. Jeg hadde da også tidlig blinket meg ut en trippel i London og dens vestlige omegn, og den skulle starte med kamp hos Ashford Town (Mx) rett i nærheten av Heathrow Airport, før turen skulle gå videre til Ascot United ute i Berkshire. Tredje og siste kamp skulle være hos Haringey Borough i nord-London, men nå var det allerede klart at det måtte alternative planer til.

Jeg er meget glad i de tidlige rundene av FA Cupen, men denne gang hadde turneringen også stukket kjepper i hjulene for meg. Jeg hadde allerede en stund visst at Haringeys kveldskamp mot Barkingside hadde blitt utsatt fordi Barkingside (som nå banedeler med Ilford) hadde fått sin FA Cup-kamp flyttet til søndagen – dermed var det selvsagt uaktuelt med ny kamp allerede dagen etter. Og sannelig ble ikke også kampen i Ascot utsatt fordi motstander Bracknell Town i stedet måtte ut i omkamp i FA Cupen. Som erstatning for kveldskampen hadde jeg muligheten til å gjøre en ny visitt til Henley, der Wokingham & Emmbrook nå banedeler hos Henley Town, men det var ikke enkelt å finne en ettermiddagskamp som passet med de to andre kampene. Det å være groundhopper kan til tider være et temmelig utfordrende puslespill.

Jeg merket meg imidlertid at Bedfont Sports skulle ha kamp klokka 13.30, og om jeg stresset fra Ashford Town i taxi ville jeg rekke det. Det fikk være en midlertidig plan B, og nydusjet og fjong gikk jeg ut i regnet for å kjøpe frokost fra Asda-sjappa ved siden av hotellet. Med smørbrød og juice i veska lot jeg buss H25 frakte meg opp til Hatton Road, der de to Bedfont-klubbene holder til rett ved siden av hverandre. Jeg tok meg inn på Bedfont Sports’ hjemmebane The Recreation Ground, der jeg kikket meg rundt mens flyene fra Heathrow dundret forbi. Bedfont-klubbene ligger nemlig kun et par hundre meter fra en av rullebanene på Heathrow, og det var konstant larm fra fly som enten landet eller tok av fra den store flyplassen.

Mens jeg befant meg der inne fikk jeg en tweet fra Bedfont Sports som minnet meg på at dagens kamp var utsatt fordi motstander AFC Hayes hadde omkamp i FA Cupen også de. Det hadde gått meg hus forbi, og nå begynte det å se virkelig stygt ut for min trippel. Samtidig begynte nedbøren også å øke til høljregn, og jeg jogget raskt bort for å ta en kikk også på The Orchard – hjemmebanen til Bedfont & Feltham. Der kom jeg meg imidlertid ikke innenfor portene, og derfor oppsøkte jeg bussholdeplassen på utsiden for å sette kursen mot åstedet for dagens første kamp. Ashford Town hadde i det minste ikke fått sin kamp utsatt, og snart kom buss nummer 203 som skulle ta meg et stykke av veien.

Ashford er som en drabantby til London å regne, men ligger nesten helt og holdent i grevskapet Surrey, mens den nordligste delen såvidt stikker inn i Greater London. Ashford hørte innunder det tidligere grevskapet Middlesex, og kalles gjerne Ashford, Middlesex for å skille den fra ikke minst Ashford i Kent. Dette er utvilsomt en del av Londons pendlerbelte, men mange av de rundt 28 000 innbyggerne jobber også ved Heathrow eller i Thames Valley. Etter 7-8 minutter kunne jeg takke sjåføren for skyss og hoppe av der hvor Long Lane går ned fra Bedfont Road. Jeg spaserte nedover førstnevnte, og dreide snart til venstre inn på Short Lane der jeg snart fikk innkjørselen til Ashford Towns hjemmebane på min venstre hånd.

Klubben ble under navnet Ashford Albion stiftet i 1958, og tok navnet Ashford Town seks år senere. De spilte seg opp via Hounslow & District League og Surrey Intermediate League (Western) før de i 1983 var med å stifte Surrey Premier League – en liga som i 2003 ble spist opp av Combined Counties League. Det var da også nettopp Combined Counties League som ble klubbens neste stopp da de tok steget opp i 1990. Samtidig tok de offisielt navnet Ashford Town (Mx) for å skille klubben fra Ashford United i Kent (som i 2011 uansett ble reformert som Ashford United). The Tangerines etablerte seg raskt i toppen av Combined Counties League, og da de våren 2000 vant ligatittelen for femte gang på seks år, valgte de å takke ja til opprykk til Isthmian League.

Etter å ha blitt flyttet over til Southern League, rykket de opp til Premier Division i 2006, og ble da flyttet tilbake igjen til Isthmian League. Der tilbragte de fire sesonger i Premier Division, med 6. plassen i 2008 som beste plassering, før de rykket ned igjen to år senere. Våren 2014 rykket de ned igjen, og er dermed tilbake i Combined Counties League. Etter tredjeplass forrige sesong vil de nok ganske sikkert være blant klubbene som denne sesongen kjemper om tittelen, og de vil ganske sikkert ha ambisjoner om en retur til step 4. Jeg må innrømme at de også var undertegnedes favoritt til tittelen denne sesongen, samtidig som de er en klubb som en stund har fascinert meg litt uten at jeg kan forklare hvorfor.

Nå skulle jeg imidlertid få stifte bekjentskap med Ashford Town (Mx), og jeg gikk for å betale meg inn. Jeg registrerte imidlertid at klubbhusets bar entres fra utsiden, så etter at karen i telleapparatene fortalte at dagens kampprogram fortsatt ikke hadde ankommet, valgte jeg å først stikke en tur innom den lille baren. Det var rundt tre kvarter til avspark klokka 11.30, men det var foreløpig kun et par fremmøtte. Innimellom telefonoppringningene fra personer som grunnet regnet (som nå hadde avtatt en god del) lurte på om det ville bli kamp, hadde betjeningen tid til å servere meg en pint Strongbow til £3,30. En av klubblederne svarte plutselig på telefonen, og samtalen hørtes svært besynderlig ut da han ga røret til kvinnemennesket som også betjente baren. Det viste seg at det hadde bltit avholdt disco her på lørdagskvelden, og nå ringte det en dame for å spørre om de hadde funnet tennene hennes!!

Man kan jo ikke annet enn å spørre seg hvordan det i det hele tatt er mulig å gå fra løstenner/gebiss, for så å etterlyse de to dager senere. En ting er å gå fra briller etc, men man skulle tro man merket at man ikke hadde med seg tennene sine! Dette ble selvsagt gjenstand for mye latter i lokalet, og det er virkelig mye rart man skal oppleve på sine rundreiser i det herlige non-league universet. Snart kom også dagens kampprogram, og jeg betalte £1 for et eksemplar som jeg satt meg ned for å studere nærmere. Jeg vurderte kjapt en pint til før kampstart, men det var såpass tidlig at jeg nøyde meg med en brus før jeg omsider gikk for å betale med inn med £8 – en noe stiv pris på step 5 vil jeg nok kanskje påstå.

Det var altså klar for ligakamp i Combined Counties League Premier Division, der Ashford Town hadde hatt en strålende start ved å vinne samtlige fire kamper så langt. Samtidig hadde de også tatt seg til første kvalifiseringsrunde i FA Cupen ved å slå ut Wellingborough Town og AFC Kempston Rovers, og skulle nå gjeste Hoddesdon Town i neste runde (en kamp de for øvrig tapte 1-3). The Tangerines vil imidlertid få tøff motstand, og foran seg på tabellen hadde de to andre klubber som også hadde til gode å avgi poeng. Hanworth Villa hadde også fire seire, mens Hartley Wintney hadde spilt fem kamper og vunnet samtlige. Dette hadde hjemmefansen bitt seg merke i, og spesielt sistnevnte ble trukket frem som en av de som man forventet ville by på tøffest kamp om tittelen, sammen med klubber som Epsom & Ewell og Camberley Town.

Dagens motstander var den lokale rivalen Chertsey Town, som tidligere var en lokal storhet da de på midten av 1960-årene satset profesjonelt med spill i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League. Noen vil vite at de også har lang fartstid i Isthmian League bak seg, og de var der et fast innslag i perioden 1984-2006. Siste forsøk på step 4 endte i 2014 med nedrykk etter tre sesonger i Southern League Division One Central, og forrige sesong måtte det benådning til for å hindre et andre strake nedrykk til Division One. Også denne sesongen hadde de startet svakt med kun ett poeng på de fire første kampene i ligaen, samtidig som de hadde benyttet helgen til å bli slått ut av FA Cupen med 1-4 hjemme for Kidlington. Om vertene hadde forhåpninger om opprykk, var det altså neppe tilfelle med Chertsey Town.

Ashford Towns hjemmebane Short Lane ble åpnet i 1964, og har offisielt navnet Robert Parker Stadium. Den entres via inngangspartiet på den ene langsiden, ved siden av klubbhuset. På denne langsiden er det to nokså moderne ståtribuner, mens hovedtribunen er å finne på motsatt langside. Den har sitteplasser til rundt 100 personer, og også laglederbenkene står på denne langsiden. Ellers er det stort sett hard standing, med unntak av et lite parti med fire-fem lave betongtrinn rett bak mål på kortsiden Short Lane End. På motsatt ende av banen er det på utsiden av anlegget noen enorme tanker som er ganske dominerende, og disse inneholder blant annet flybensin til flyene på Heathrow. Det er ikke vanskelig å høre at man befinner seg nær Heathrows sydlige rullebane, og når man ser over mot bortre langside, kan man se en mengde fly som letter og tar av fra Heathrow en liten kilometer lenger nord.

Det var tidlig klart at Chertsey Towns slagplan var å legge seg bakpå, kontre inn et mål og deretter «parkere bussen», for å bruke et dustete uttrykk som tydeligvis har blitt svært populært. Manager Kim Harris hadde til og med trukket spissen John Pomroy ned i midtforsvaret mens Joel Thompson lå alene på topp. Men det virket da også som det fungerte da de mot spillets gang tok ledelsen på sitt første ordentlige angrep etter ti minutter. Joels Thompson var hele kampen gjennom en torn i siden på Ashford-spillerne, og imponerte i den grad i rollen som ensom spiss at det vil forundre meg om han blir spesielt lenge hos The Curfews. I kamp med flere forsvarere holdt han på ballen, vendte opp og sendte ballen i bue over hjemmekeeper Tyler Tobin. 0-1.

Det var imidlertid vertene som kjørte showet rent spillemessig, men til tross for at de dominerte stort så var de ikke i stand til å bryte ned gjestenes forsvarsmur som de stanget og stanget mot. Det virket rett og slett som om de manglet den lille ekstra dimensjonen der oppe på topp, for de hadde en rekke lovende angrep, men det endte stort sett opp med halvsjanser der den avgjørende pasningen manglet, eller ebbet ut i intet. Nå skal det sies at regnet hadde gjort sitt til at underlaget nok ikke var det enkleste for pasningsspill. Vertene hadde også et etter hvert stort antall cornere, men klarte foreløpig ikke å få uttelling for sitt spillemessige overtak. Både Joe Robson og Russell Canderton avsluttet like utenfor, og når Lewis Taylor først fikk ballen på mål, ble den reddet av Chertsey-keeper Jack Ogle.

Dermed var det på den noe overraskende pausestillingen 0-1 at jeg gikk for å innta en kjapp pause-pint, og i baren hadde hjemmelaget fortsatt troen på at de skulle kunne snu dette. Deres gutter hadde da heller foreløpig ikke vist tegn til at de lot seg stresse av å ligge under, og omkvedet var at det var nok med tid og at deres dominans til slutt måtte gi uttelling. Det skal imidlertid nevnes at den gode Joel Thompson kunne doblet ledelsen rett før pause, men keeper Tobin hadde gjort sitt for at håpet fortsatt levde blant de oransje- og hvitstripete. De hadde for øvrig fortsatt ikke funnet de omtalte løstennene som nå åpenbart hadde vært opphav til en vandrerhistorie som førte til gapskratt i barlokalet. Pausen ble for min del også benyttet til å ta en avgjørelse vedrørende planen videre denne dagen. Uten kamp hos Bedfont Sports hadde jeg egentlig belaget meg på en dag med kun to kamper i stedet for tre, men da jeg plutselig bet meg merke i at Staines Town hadde hjemmekamp klokka tre, besluttet jeg nå å gjorde en revisit der.

Andre omgang fortsatte som den første, med hjemmelaget som malte på uten å klare å bryte ned Chertsey-muren. Til tross for dominansen virket de noe impotente helt der fremme, men et kvarter ut i omgangen fikk de endelig belønning for strevet. Tommy Brunton la tilbake til Jack Beadle som satt inn utligningen, og med en halvtime igjen trodde vel de fleste nå at Chertsey ville kollapse. Det gjorde de ikke, men fortsatte å forsvare seg med nebb og klør, og jammen var de ikke også nære på å kontre inn et nytt ledermål. Abid Merali plasserte ballen forbi keeper Tobin, men av alle så var det Ashford-spissen Dan Fleming som var korrekt plassert og kunne klarere på akrobatisk vis. Utålmodigheten steg gradvis hos majoriteten av de 187 betalende tilskuerne, som da vi gikk over på tilleggstiden begynte å innse at det nok gikk mot sesongens første poengtap for hjemmelaget. Men så..

Nesten tre minutter på overtid ble jeg igjen vitne til sent drama da Bradley Wainwright ble spilt gjennom. Han rundet keeper Ogle, men ble presset ut til siden slik at vinkelen ble temmelig spiss. Likevel klarte han å plassere ballen i mål, og jubelen brøt løs på Ashford-benken der manager Ben Murray nok var en lettet mann, og blant hjemmesupporterne rundt banen. Chertsey-spillerne fortvilte, mens noen av deres lagkamerater løp i retning dommeren for å klage på en hands i forkant av scoringen. Etter kampen innrømmet da også målscorer Wainwright at ballen hadde sprettet opp i hånda hans når han var på vei gjennom. Ashford Town hadde uansett vunnet 2-1 og var fortsatt uten poengtap i Combined Counties League. Spillemessig var det da også en fortjent seier, selv om Chertsey forståelig nok vil føle det noe ufrotjent etter at de klarte å holde mot så lenge. De får ta med seg det positive, og manager Harris mente at det i hvert fall var deres beste kamp til nå denne sesongen.

Hva gjelder Ashford Town tror jeg nok fortsatt at de vil være der oppe, men jeg ble kanskje noe betenkt vedrørende deres problemer med å bryte ned Chertsey-forsvaret, og kanskje kan mangelen på offensiv slagkraft bli deres bane? Det gjenstår å se, men Ashford Town var uansett et trivelig bekjentskap. Etter en svipptur innom klubbhusets bar, ønsket jeg lykke til og takket for meg, før jeg gikk tilbake opp til Bedfont Road. Ved bussholdeplassen der ventet jeg på buss nummer 203 som skulle frakte meg videre mot Staines, og jeg var snart på vei mot dagens andre kamp.

English ground # 290:
Ashford Town (Middlesex) v Chertsey Town 2-1 (0-1)
Combined Counties League Premier Division
Short Lane, 31 August 2015
0-1 Joel Thompson (11)
1-1 Jack Beadle (61)
2-1 Bradley Wainwright (90+3)
Att: 187
Admission: £8
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 31.08.2015: Staines Town v Hampton & Richmond Borough
Previous game: 30.08.2015: Erith & Belvedere v Carshalton Athletic

More pics

31.08.2015: En kikk på The Orchard (Bedfont & Feltham)


Etter å ha vært innom Bedfont Sports’ hjemmebane, ville jeg også ha en rask kikk på The Orchard, som er hjemmebanen til naboen Bedfont & Feltham. De to ligger rett ved siden av hverandre langs Hatton Road, og i det kraftige regnværet skyndte jeg meg bort til inngangen til The Orchard. I motsetning til ved Recreation Ground, kom jeg meg imidlertid ikke innenfor portene på The Orchard, og måtte derfor nøye meg med en kikk fra utsiden.

 

Bedfont & Feltham er faktisk offisielt en enda yngre klubb enn sin nabo Bedfont Sports, og ble stiftet så sent som i 2012 gjennom en sammenslåing av Feltham FC og Bedfont Football and Social Club (eierne av Felthams hjemmebane). De har imidlertid røtter tilbake til 1946 da Feltham FC ble stiftet under navnet Tudor Park. De tok navnet Feltham FC i 1963, og spilte flere år i Isthmian League. Etter den nevnte sammenslåingen i 2012 måtte de vente et år til 2013 før de fikk lov til å skifte navn fra Feltham til Feltham & Bedfont, siden Feltham FC allerede hadde registrert en lag som deltaker i 2012/13-utgaven av FA Vase.

 

Klubben er nå å finne i Combined Counties League Division One, der de to sesonger på rad har endt på 5. plass. Kan denne sesongen bli sesongen der de i ny ham returnerer til Premier Division? En av konkurrentene i så måte ser ut til å kunne bli CB Hounslow United, som for tiden banedeler her på nettopp The Orchard. Jeg måtte dessverre altså nøye meg med en utvendig kikk og forsøk på å spionere litt gjennom portene, og gikk deretter for å ta bussen mot dagens første kamp.