vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Onsdag 21.10.2015: Heaton Stannington v Willington

 

Fra jeg startet planleggingen av oktober-turen hadde jeg hele tiden sett veldig frem mot denne dagen, som skulle by på et av turens virkelige høydepunkter for min del. Jeg hadde i lengre tid sett frem til et besøk hos Horden Colliery Welfare og deres flotte Welfare Park, der jeg ved to tidligere anledninger hadde forsøkt å få til en visitt. Første gang ble kampen tidlig omberammet, mens jeg i sommer snuste på en treningskamp som de omsider valgte å flytte til en nøytral bane da Welfare Park ikke var klar for kamp. Denne gangen skulle jeg endelig se kamp der, men slik skulle det ikke gå. Da jeg våknet denne morgenen hadde jeg i flere dager visst at kampen mot Richmond Town hadde blitt utsatt.

 

Allerede helgen før, mens jeg var opptatt med helgens Western League Ground Hop, hadde jeg nemlig blitt kontaktet av min unge venn Connor Lamb, som beklaget å måtte meddele at onsdagskampen hos Horden CW nå hadde blitt fjernet fra Wearside League sine nettsider. Det viste seg etter hvert at årsaken var problemer med flomlysene, der 7 av flomlyspærene hadde tatt kvelden uten at klubben for øyeblikket hadde råd til å erstatte disse. Jeg fikk vite at alle deres midtukekamper på hjemmebane frem til januar måned skal ha blitt utsatt mens man håpet å løse problemet.

 

For min del var problemet at jeg hadde hotell både onsdag og torsdag i Newcastle, og at dette ikke lot seg avbestille. Samtidig var det selvsagt en voldsom nedtur at jeg nå måtte se etter alternativer til den kampen jeg kanskje hadde sett mest frem mot. Jeg valgte å likevel sette kursen mot Newcastle, der Heaton Stannington v Willington hele tiden hadde vært en aktuell kandidat i tilfelle jeg skulle trenge en backup-plan, og i konkurranse med kamp hos Norton & Stockton Ancients (samt et par kamper i Wearside League) ble det tidlig klart at Heaton Stannington dro det lengste strået i så måte.

 

Toget jeg hadde blinket meg ut forlot ikke London Kings Cross før klokka 11.00, og ved denne togstasjonen inntok jeg en full english breakfast på etablissementet Giraffe oppe i andre etasje. Etter en togtur på to timer og 49 minutter ankom jeg igjen geordie-byen, der jeg denne gang hadde betalt £38 for to netters kost og losji ved Express Rooms. Det ligger i Benwell-området, vest for Newcastle sentrum, og prisen skal man overhodet ikke klage på selv om det var snakk om et enkeltrom med delte baderoms- og toalett-fasiliteter på gangen. Det viste seg at buss nummer 38 brukte omtrent ti minutter på sin ferd fra sentrum og dit ut, og jeg ble raskt sjekket inn ved det som i tidligere dager må ha vært et stort og flott herskapshus.

 

Etter å ha sjekket og staket ut reiseruta videre, valgte jeg snart å like godt sette kursen mot åstedet for kveldens kamp, og jeg kunne faktisk ta buss 38 helt til High Heaton. Dette er i all hovedsak et boligområde nordøst for Newcastle sentrum. Frem til 1930-årene var dette et kandsbruksområde, men i dag er det ikke minst et populært område for studenter ved byens universiteter, som i stor grad velger seg dette området grunnet husleier som gjerne er lavere enn andre sentrumsnære områder. Den fantastiske geordie-byen for øvrig burde vel etter hvert være kjent de fleste, og det er ikke tilfeldig at Newcastle så ofte er min foretrukne base i nordøst.

 

Da jeg ankom Grounsell Park med to og en halv time til avspark var det ikke overraskende liten aktivitet ved anlegget, men jeg ville benytte anledningen til å komme tidlig for å ta en ordentlig kikk mens det fortsatt var dagslys. Grounsell Park er faktisk bygget over et gammel steinbrudd, og har vært hjemmebane for Heaton Stannington siden 1934. Den het opprinnelig Newton Park, men ble i 2007 døpt om til ære for den avdøde klubblegenden Bob Grounsell. Jeg foretok en runde rundt banen mens jeg tok noen bilder – noe som ikke var noen enkel jobb med den lave sola som skapte visse utfordringer – før jeg slo i hjel litt tid ved å bestille meg litt mat fra en takeaway-sjappe rett utenfor. Pizzaovnen hadde de tydeligvis ikke startet oppe ennå, så jeg nøyde meg en porsjon fish & chips.

 

Grounsell Park er et nokså enkelt anlegg som ved første øyekast kanskje virker litt uinteressant, men det har noen spesielle detaljer ved seg. Det som finnes av tribunefasiliteter er å finne på nærmeste langside, der man også finner klubbhuset umiddelbart til venstre for seg når man kommer inn. Det har et overbygg som gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Bortenfor klubbhuset står det også en liten moderne sittetribune av den prefabrikerte sorten. Ellers er det hard standing som gjelder rundt banen. De spesielle detaljene jeg nevnte er en artig sak som jeg vel aldri har sett før, men både på bortre kortside og bortre langside er det private boliger på utsiden av gjerdene, og disse har faktisk små hageflekker på innsiden av selve anlegget. Ved flere av disse ble det åpenbart dyrket grønnsaker etc, og både ett og to fugleskremsler var satt opp.

 

Som sagt, et koselig og originalt innslag, der beboerne i de respektive husene hadde egne porter i gjerdet som de kunne gå ut og inn av. Det skal også nevnes at det som man kanskje skjønner er litt avstand mellom selve banen og gjerdet på disse stedene. Laglederbenkene er for øvrig plassert på bortre langside. Jeg vurderte å spasere til en pub for å ta en pint i stedet for å vente, men de to nærmeste pubene lå visst begge bortimot et kvarters gange unna, slik at jeg like gjerne kunne vente litt der jeg faktisk satt meg ned på anleggets tribune med min fish & chips. Snart kom det da også folk som begynte å klargjøre for kamp, og jeg fikk etter hvert betalt meg inn med £5. Et eksemplar av kveldens kampprogram ble også handlet inn for ytterligere £1, og jeg satt meg ned i klubbhusets koselige bar for å kikke litt i dette mens jeg nippet til en flaske Woodpecker til £1,40.

 

Der ble jeg snart gjenstand for stor oppmerksomhet, da klubbens fotograf hadde dratt kjensel på meg og introduserte meg for alt som kunne krype og gå av personer ved Grounsell Park. Heaton Stannington påberoper seg tittelen som Northern Leagues mest gjestmilde klubb, og det er ikke bare tomt skryt. Det er en herlig gjeng, og snart kom også karen som betjente inngangspartiet, som hadde hørt om besøk langveisfra. Han snakket til alt overmål norsk, etter å ha jobbet i handelsflåten(?) i årevis, og hatt opphold i Norge for mange, mange år siden. Hans norsk var faktisk også såpass bra at han gjorde seg godt forstått. Klubbformann Bill Pitt betjente baren, og fisket frem en ny flaske Woodpecker, før fotografen returnerte med skumle planer.

 

Først skulle jeg fotograferes sammen med et utvalg av spillerne, som var representert med Gary Yates, Adrian Watson og Adam Rowntree, samt formann Bill Pitt. Deretter skulle jeg avbildes med klubbsekretær Ken Rodger og manager Derek Thompson. Og når det viste seg at groundhopperen Ted Roylance var på besøk fra Somerset, måtte vi igjen foreviges sammen. Det ble nesten litt for mye for en stakkar, og det er fort gjort å bli litt brydd når man blir gjenstand for slik oppmerksomhet, men samtidig er det jo bare en glede å stille opp for klubber som Heaton Stannington.

 

Selv om det fantes et Heaton Stannington allerede i 1903, oppgir klubben å ha blitt offisielt stiftet i 1910, så kanskje er det snakk om en tidligere klubb som avgikk med døden? Dagens klubb spilte uansett en årrekke i Northern Amateur League (NAL). I 1939 fikk klubben innpass i Northern League, men krigen satt naturligvis snart en stopper for fotballen. Når den startet opp igjen, hadde klubbens hjemmebane i krigsårene blitt benyttet av det militære og var foreløpig utilgjengelig. The Stan fikk derfor dispensasjon til å være med i 1945/46-sesongen som ikke-spillende medlem før de startet opp igjen sesongen etter. Etter å ha slitt flere år i bunnen av tabellen, mistet de Northern League-plassen i 1952. Etter dette spilte de i både Northern Alliance, NAL, Northern Combination og Wearside League, før økonomiske problemer førte til at de i 1982 trakk seg fra spill i sistnevnte liga.

 

Samtidig kjempet de på denne tiden en desperat kamp for å beholde sin hjemmebane, der de samme eierne (som opprinnelig var et fond) som nesten firedoblet leien nå ønsket å selge tomten til en supermarkedkjede. Denne saken gikk helt til et nivå tilsvarende høyesterett, der det ble bestemt at anlegget tilhørte klubben. Etter dette spilte de igjen i Northern Alliance fra 1986, og etter at de våren 2013 tok sin andre strake ligatittel, kunne de returnere til Northern League etter et fravær på 61 år. Der debuterte de med 5. plass i Division Two, før de forrige sesong endte på 9. plass. Jeg ble fortalt at de ikke hadde de største forhåpninger om å kjempe om noe opprykk denne sesongen, men at det på sikt var et mål å ta seg opp i Division One.

 

På tabellen befant de seg rett under midten av tabellen, men med kamper til gode på lagene rett foran seg, slik at de kunne avansere et par plasser med seier over Willington, som var gjester denne kvelden. Sistnevnte er jo en virkelig tradisjonell Northern League-klubb, men hadde så langt hatt en tøff sesong der de kun hadde Esh Winning og håpløse Stokesley Sports Club bak seg på tabellen. Willington kom faktisk fra 15 strake kamper uten tap (0-3-12) i alle turneringer, hvorav 13 (0-3-10) i ligaen, og med en slik hårreisende form var det ikke rart at mange så for seg en hjemmeseier denne kvelden. Så også med min kjenning Harvey Harris, som snart entret lokalet med perfekt timing, slik at jeg kunne spandere en pint på ham.

 

Sammen med Harvey så jeg at det faktisk var Willington som startet friskt og spilte seg frem til et par halvsjanser i den kjølige Newcastle-kvelden, men vertene meldte seg snart på, og i løpet av få minutter måtte bortekeeper Chris Sawyer to ganger i aksjon for å slå over to avslutninger fra Ben Telford. Også min «kompis» fra tidligere, Adam Rowntree, var frempå da han tvang frem en beinparade fra Sawyer, som med det startet en Willington-kontring. Den endte med at det ble flipperspill inne i Heaton-feltet, før en uidentifisert Willington-spiller smalt ballen i undersiden i tverrliggeren og ut. Og hjemmelaget kunne takke sin keeper Lee Martin som like etter reddet da Corey Nicholson var alene gjennom. Ben Telford hadde igjen et skudd på mål, mens hans lagkamerat Lewis Burns trodde han hadde gitt The Stan ledelsen rett før pause, men linjemannen hadde markert for offside.

 

Det var i det hele tatt ganske utrolig at det sto 0-0 ved pause, og det skyldes nok en blanding av marginer, flaks/uflaks, gode keeperprestasjoner og et par avslutninger som kunne vært utført bedre. Det hadde uansett vært en underholdende omgang, og jeg stortrivdes ved Grounsell Park, der jeg brukte pausen til å hente en ny Woodpecker fra Bill i baren. Harvey kunne i pausen også fortelle at man kvelden før hadde «mistet» nok et Northern League-stadion da Durham City hadde flyttet ut etter en lengre uoverensstemmelse med eierne av deres New Ferens Park. Dette var nytt for meg, og selv om noen av våre samtalepartnere begynte å spekulere i om dette kunne være starten på slutten for klubben, mente Harvey at de allerede var i forhandlinger om banedeling med en annen klubb, men at han foreløpig ikke hadde lov til å si noe (det viste seg i ettertid at de vil banedele med Consett, så de bytter ut et tilsynelatende kjipt anlegg med et enda kjipere et).

 

I andre omgangs fjerde minutt kom det første målet, og målscorer for hjemmelaget var Jonathan Wright, som fyrte av fra rundt 18 meter og så ballen snike seg forbi Willington-keeper Sawyer. Sju minutter senere sto det 2-0 da Lewis Burns skle inn 2-0 etter et frispark. Etter dette døde kampen litt hen og falt i kvalitet, mens det en periode også ble veldig oppstykket grunnet mange bytter. Willington ga seg imidlertid ikke, og med et drøyt kvarter igjen startet de en god periode som førte til at de kjempet seg frem til en rekke cornere. Lee Martin i Stan-målet måtte i ilden et par ganger, men de virkelig store sjansene uteble. I stedet kunne Gary Yates økt til 3-0 sent i kampen, men hans avslutning traff tverrliggeren, og dermed endte det med hjemmeseier 2-0.

 

Det betød altså 16 strake kamper uten seier for Willington, og jeg kunne ikke annet enn å føle litt med de, men samtidig var det intet å si på kveldens resultat, der Heaton Stannington vant fortjent foran 144 tilskuere. Mens Harvey raskt forlot åstedet, ble jeg igjen for ytterligere et par forfriskninger fra baren, der formann Bill også omsider hadde klart å finne frem en pin til min samling. De hadde i utgangspunktet vært utsolgt, men han hadde funnet en som han nå ville forære meg. Jeg havnet ellers i en lengre samtale med en gruppe svært trivelige hjemmefans som gjerne ville høre mer om min voldsomme rundreise.

 

Men omsider var det på tide å takke for meg, ønske lykke til (både på engelsk og norsk) og sette kursen mot Benwell og mitt krypinn. Det som i utgangspunktet var en reserveløsning som jeg skuffet “nøyet meg med” etter avlysningen i Horden, viste seg å bli en trivelig kveld der jeg stortrivdes under mitt besøk hos en usedvanlig trivelig klubb. Da jeg låste meg inn på Express Rooms, oppdaget jeg at det ikke var lys på rommet mitt, der jeg ikke så noen verdens ting i det totale bekmørket som møtte meg. Asiaten som straks kom ilende nøyet seg overraskende nok ikke med å skifte lyspære, men booket meg om til et dobbeltrom. Der fungerte i hvert fall en av to lamper, selv om WiFi-nettverket i dette rommet viste seg å være temmelig håpløst. Men det var uansett snart på tide å krype under dyna og slukke lyset.

English ground # 302:
Heaton Stannington v Willington 2-0 (0-0)
Northern League Division Two
Grounsell Park (aka Newton Park), 21 October 2015
1-0 Jonathan Wright (49)
2-0 Lewis Burns (56)
Att:144
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: Free (given to me by the chairman)

 

Next game: 22.10.2015: Easington Colliery v Alnwick Town
Previos game: 20.10.2015: Stansted v Bowers & Pitsea

 

More pics

 

 

 

Tirsdag 20.10.2015: Stansted v Bowers & Pitsea

 

Jeg hadde litt spesielle planer denne formiddagen, og i den forbindelse var det kanskje greit at den engelske frokosten jeg fikk servert ikke var den største. Jeg hadde nemlig lunsj-planer, men skulle først ta meg inn til London, og til tross for at jeg først hadde vurdert buss inn til Reading og tog derfra, valgte jeg til slutt å heller spasere de 10-15 minuttene tilbake til Earley stasjon og sette meg på toget til London Waterloo der. Fra sistnevnte stasjon hadde jeg en drøyt ti minutters busstur med buss 1, før jeg steg av på et stykke nede på Tower Bridge Road. Her skulle jeg nemlig møte noen kompiser ved M. Manze pie & mash shop, som er Londons eldste og mest tradisjonsrike sjappe av sitt slag, men de var fortsatt ikke å se da jeg ankom med bussen rundt ti minutter før avtalt tid klokka 10.30.

 

Det var min Oxford-kompis Matt som hadde overtalt meg til å komme og møte ham og en felles kompis – nemlig Bristol City-supporter Steve fra Portishead. De var i London og skulle benytte anledningen til å møte noen tyskere som var i metropolen i forbindelse med en Bayern München-kamp i «Champions» League. Snart kom de to gående sammmen med ytterligere en kjenning fra Oxford, og som lokal kjentmann hadde de med seg den notoriske Millwall-personligheten Terry Payne. Etter å ha inntatt en herlig lunsj med pie & mash (selv om jeg hadde vært litt fristet til å prøvde deres jellied eel) hadde vi fått rådslått og staket ut kursen videre, og kort fortalt endte det med en trivelig liten pub-til-pub runde i Millwall-land og området rundt London Bridge.

 

Men tiden flyr i godt selskap, og etter fire forskjellige puber og var det i 14-tiden på tide for undertegnede (som med hensikt hadde tatt det litt rolig i svingene) å ønske de glade gutter en fin dag videre, og selv sette kursen mot min base for dagen for å sjekke inn. I mellomtiden hadde også tyskerne kommet, og de uttrykte forbauselse over at jeg skulle se kamp i Essex Senior League sin ligacup på en kveld da det ble spilt «Champions» League. Jeg kunne bare svare som sant var, at jeg ikke engang hadde visst at det var kamp i denne for meg uinteressante turneringen om ikke de hadde fortalt meg det.

 

Jeg spaserte opp til London Bridge stasjon, og med tubens Northern Line og deretter Victoria Line tok jeg meg til Seven Sisters, der jeg hadde booket overnatting ved et sted jeg også har benyttet meg av ved flere anledninger tidligere i år. Tottenham Guest House er vel omtrent så langt fra noe Ritz som man kan komme, men i en svært dyr by er det et etter forholdene rimelig alternativ. Så får det heller være at fasilitetene er så som så, og at det også ligger i et usedvanlig lite trivelig område. Jeg mistenker at de siden sist hadde fått nye eiere, og denne gang ble jeg også kontaktet i forkant med beskjed om at jeg måtte si fra når jeg kom fordi betjeningen ikke var ved stedet hele tiden. Likevel svarte de ikke på ringeklokka, men mens jeg sto der kom en gjest og låste seg inn, og jeg fulgte på og fant det jeg antar var innehaveren. Jeg fikk raskt sjekket inn og nølte ikke lenge før jeg igjen var på farten.

 

Jeg var lenge usikker og litt vinglete vedrørende denne dagen da jeg planla turen. Ikke minst hadde Mangotsfield United fristet meg, men skyhøye priser i Bristol i denne perioden (som sannsynligvis skyldtes rugby-VM) sørget for at jeg etter hvert gikk bort fra dette. I nord fristet både Skelmersdale og Ramsbottom, mens jeg vurderte både Rushall Olympic og Pelsall Villa i West Midlands, for å nevne noe. Men til slutt valgte jeg meg altså Stansted, og noe av grunnen var i hvert fall det nevnte rendezvouz med mine gamle venner i London. Etter å ha tatt den korte turen til Tottenham Hale, hoppet jeg på et av togene mot Stansted Airport, og steg etter en drøy halvtime av i Stansted Mountfitchet.

 

De fleste vil naturlig nok knytte navnet Stansted til den store flyplassen som har tatt navnet etter den nærliggende landsbyen Stansted Mountfitchet, som ligger her nordvest i grevskapet Essex; rett ved grevskapsgrensen mot Hertfordshire. Denne landsbyen ligger omtrent fem og en halv norsk mil nord for London, og en halv norsk mil nord for Bishops Stortford. Den nevnte flyplassen ligger rundt tre kilometer unna, og mange de drøyt 6 000 innbyggere jobber naturlig nok der. I sentrum ligger ruinene av en gammel normanner-borg, og rundt denne har man gjenreist en slik borg som under navnet Norman Village of 1066 er en turistattraksjon. Rett ved siden av hevder Toy Hill Museum å være verdens største leketøys-museum.

 

For øyeblikket ivret jeg imidlertid mer etter en pitstop på puben The Kings Arms, der jeg lesket strupen med en pint Somersby. Etter dette nøyet jeg meg med en utvendig kikk på den nevnte borgen, samtidig som jeg tok dreide kjapt innom en sidegate for å kaste et blikk på en gammeldags vindmølle som har blitt et lokale landemerke som nå holder åpent for turister og andre besøkende. Men to timers tid tuslet jeg opp innkjørselen til fotballklubbens hjemmebane Hargrave Park, der det foreløpig var lite aktivitet. Siden porten var åpen så dristet jeg meg inn, og banemannen som kom mens jeg befant meg der inne, hadde åpenbart ingen innsigelser, men nikket bare mens han sendte meg et «alrite, mate?». Etter dette tok jeg igjen oppstilling på utsiden og ventet…og ventet, og ventet, og ventet.

 

Det finnes referanser som kan tyde på at Stansted FC eksisterte allerede i 1892, men man benytter seg av 1902 som stiftelsesår for klubben. Etter spill i blant annet East Herts League og Herts Senior County League, var klubben i 1971 med å stifte Essex Senior League, og er nå den eneste klubben som har spilt samtlige sesonger i denne ligaen. Klubbens største dag var FA Vase-finalen i 1984, der de sikret seg troféet ved å beseire Stamford 3-2 på Wembley. Samme år vant de for øvrig Essex Senior League sin ligacup, som de skulle spille kamp i denne kvelden. Våren 2010 sikret de seg endelig ligatittelen, og den ville de forsvart sesongen etter, om det ikke hadde vært for at et poengtrekk på tre poeng kostet de tittelen. I stedet startet en spillerflukt, og det gikk gradvis nedover med klubben.

 

For å ta litt om klubbens hjemmebane, så har man spilt på Hargrave Park siden 1937, og jeg var jo såvidt innom her for å ta en kikk på vei til Stansted Airport og hjemreise fra en tur tidligere i år. Dette var helt i begynnelsen av februar, og jeg merket meg den gang den flotte hovedtribunen i tre som dominerer anlegget. Det er en svært fjong sittetribune som i lengre tid tydeligvis var anleggets eneste tribune, men man har nå også fått på plass en konstruksjon som på samme langside gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Dette er de eneste tribunefasilitetene på anlegget, som også bærer preg av at det deles med den lokale cricketklubben. Man ser flere steder disse metallgjerdene man gjerne setter opp ved baner der man har slik banedeling, og på den nærmeste kortsiden var det også stengt av slik at man ikke kunne gå rundt hele banen.

 

Jeg vurderte å spasere tilbake til Kings Arms for en pint for deretter å returnere nærmere kampstart, men jo lenger jeg sto der, jo mindre aktuelt ble dette, og med rundt tre kvarter til kampstart åpnet man omsider klubbhuset som må entres fra parkeringsplassen på utsiden. Jeg betalte £3,40 for en flaske med Bulmers (som tydeligvis endret pris etter hvem som betjente baren) og ventet tålmodig på at man skulle betjene telleapparatene og få på plass kveldens kampprogram. Det tok nå heldigvis ikke så lang tid, og jeg betalte meg inn med £5. Karen i bua lovet med et smil at han nok skulle klare å huske meg da jeg først returnerte til baren, og frtalte at et eksemplar av kveldens kampprogram var inkludert i prisen.

 

Stansted hadde vel hatt en ligastart sånn omtrent som forventet, og befant seg litt under midten av tabellen, men en kamp eller to til gode på noen av de andre lagene. Denne kveldens dreide det seg imidlertid som sagt om ligacupen, og motstanderen kunne kunne neppe vært tøffere. Serieleder Bowers & Pitsea kom på besøk, og de er tittelforsvarer i denne turneringen, i tillegg til å være storfavoritt til ligatittel og opprykk denne sesongen. Når jeg kom meg innenfor og fikk tatt en kikk på lagoppstillingene, konstaterte et par bortesupportere at Bowers-manager Rob Small hvilte flere av sine beste spillere. Hjemmefolket holdt likevel bortelaget som favoritter, uten at det ble møtt med altfor store protester fra gjestene.

 

Tittelforsvarerne tok initiativet tidlig i kampen, og Stansted-keeper Reece Paine hadde reddet fra både Ashley Wickers og Harley Kee da Vinny Durrant slo en corner som gikk forbi alt og alle i feltet…bortsett fra Ross Adams, som på bakerste stolpe skle inn ledermålet. 0-1 etter 12 minutter, og det kunne blitt mer da Bowers pøste på fremover mens vertene på sin side slet med å komme inn i kampen. Lewis Manor og John Bricknall var blant de som kom nærmest med sine forsøk der hjemmekeeper Paine og hans mål til tider var gjenstand for en kanonade. The Airportmen hadde fremstått svake i første omgang, og de hadde tilsynelatende hatt lite å by på offensivt som på alvor truet gjestene. De skal vel kanskje først og fremst si seg fornøyd med at det kun sto 0-1 ved pause, for bortelagets ledelse kunne fort vært noe større.

 

Pausen ble for min del benyttet til å få påfyll fra baren og slå av en prat med noen av de fremmøtte, der en representant for hjemmelaget bekreftet at klubben for noen år siden opplevde en spillerflukt, og hevdet at det vil ta litt tid å bygge opp igjen et slagkraftig mannskap. Et par Bowers-supportere håpet på sin side at denne sesongen skal kunne sikre ligatittelen i Essex Senior League og således forsvare sitt favorittstempel. De minnet imidlertid om at også Sawbridgeworth Town hadde fått en glimrende start på sesongen, samtidig som de hadde merket seg at dette samme ikke minst var tilfellet med Basildon United, som også hadde kamper til gode. Få dager tidligere hadde Bowers også måttet se seg slå på hjemmebane i lokaloppgjøret mot Basildon, som påførte sitt vertskap den dagen sitt eneste liganederlag hittil denne sesongen, så det var kanskje ikke unaturlig at Bowers-folket i likhet med undertegnede så på Basildon som den største trusselen.

 

Stansted-manager Paul Halls hadde kanskje tatt et skikkelig alvorsord med sien gutter i garderoben, for hjemmelaget hevet seg noe etter pause. I hvert fall i den grad at de hadde mer ball og virket litt skarpere i banespillet, men fremover på banen skortet det fortsatt, og Bowers ble sjelden truet. Matt Wedlake skjøt like utenfor, mens Bowers-keeper Louis Godwin-Green reddet greit fra Matt Ashwell. Da virket det mer sannsynlig med en Bowers-scoring, men et skudd fra Vinny Durrant ble reddet, og Durrant var hovmester for innbytter Lewis Manor, smalt sistnevnte ballen i tverrliggeren. Helt på tampen kunne de fort fått svi for brente sjanser, for med to minutter igjen ble ballen nikket ned til en Stansted spiller som jeg ikke var kar om å identifisere (men som jeg mistenker var innbytter Jack Isherwood..?), men som så sin avslutning på blank bli reddet av keeper Godwin-Green.

 

Dermed endte det med 0-1 og avansement til tredje runde for tittelforsvarerne, og det var det egentlig lite å si på. Det skal også nevnes at Paul Halls få dager senere trakk seg som Stansted-manager. Jeg hadde i hvert fall kost meg ved Hargrave park, og ble igjen for en siste runde i baren før jeg spaserte tilbake til togstasjonen for å rekke 22.21-toget mot London Liverpool Street. Jeg hoppet av på Tottenham Hale og byttet til tubens Victoria Line, som jeg ble med en stasjon til Seven Sisters. Siden mitt siste opphold ved dette stedet har også puben i underetasjen (The West Green??) blitt lagt ned, og det er kanskje ikke altfor overraskende i et område der lokalbefolkningen synes å foretrekke å henge i frisørsalongene på kveldstid enn i pubene. Dagen etter ville starte med en reise helt opp til Newcastle igjen, så jeg fant uansett senga umiddelbart for å få meg litt søvn.

English ground # 301:
Stansted v Bowers & Pitsea 0-1 (0-0)
Essex Senior League Cup, 2nd Round
Hargrave Park, 20 October 2015
0-1 Ross Adams (12)
Att: 46
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: £3

 

Next game: 21.10.2015: Heaton Stannington v Willington
Previous game: 19.10.2015: Hungerford Town v Chesham United

 

More pics

 

 

 

Mandag 19.10.2015: Hungerford Town v Chesham United

 

Med helgens Western League Ground Hop unnagjort, gikk turen min nå inn i en ny fase. Den nye uken startet med at jeg endelig hadde tid til å dra nytte av at frokost var inkludert i prisen ved Edelweiss Guest House. Det hadde jeg ikke hatt mulighet til hverken lørdag eller søndag, men ble denne morgenen servert en full english før jeg kunne pakke snippesken, takke for meg og spasere til togstasjonen. Det var på tide å forlate Weston-super-Mare, som hadde vært min base i tre døgn. Jeg skulle til gamle kjente trakter da jeg denne dagen hadde valgt meg base i Reading, men etter en halvtimes togtur inn til Bristol Temple Meads unnet jeg meg først en pause i Bristol for å slå i hjel litt tid sammen med en venninne.

 

Jeg fikk slengt fra meg bagen i hennes bil, og etter en times tid ved puben The Knights Templar spaserte vi litt rundt i Bristol sentrum før det etter hvert var på tide å bryte opp. Turen videre til Reading tok en drøy time, og siden det ikke var innsjekking før klokka 14.00, bevilget jeg meg en pint med Cornish Orchards på stasjonspuben The Three Guineas. Jeg skulle for første gang overnatte ved Elmhurst Hotel, der jeg hadde betalt £42 for et enkeltrom med delt bad på gangen. Det er naturlig å tenke seg at den kjente Reading Festival, som var rett rundt hjørnet, var grunnen til at Reading var enda dyrere enn normalt i denne perioden, og det var derfor jeg endte opp med en base utenfor sentrum, der det nevnte hotellet ligger et godt stykke utenfor sentrumskjernen – i nærheten av Earley.

 

Derfor valgte jeg å ta meg videre med et av somletogene som har Earley som første stopp, og derfra slet jeg meg 10-15 minutter langs den travle Wokingham Road, tilbake den retningen jeg hadde kommet fra. Jeg hadde lest noen skrekkhistorier fra tidligere gjester, men etter å ha sjekket inn, så jeg ingen mus, og uttalelsen «I’d rather sleep rough!» får stå for den ene misfornøyde gjestens egen regning. En kar med turban var i ferd med å vaske toalettene, og det var da litt betryggende i seg selv. Det var uansett ingen grunn til å bli altfor lenge på hotellet, så jeg krysset snart veien og tok oppstilling på bussholdeplassen der en av bussene fra Reading Buses skulle plukke opp på sin vei mot Reading sentrum. En voldsom rushtrafikk og marerittaktige køer i lyskryssene sørget for for at den var over 20(!) minutter forsinket, men jeg kunne snart stige av rett ved Reading stasjon og unne meg nok en pitstop på The Three Guineas.

 

Der kunne jeg innta en tidlig middag etter å ha blitt fristet av skiltene som annonserte for ‘sausage of the week’. Det viste seg å være ‘pork pumpkin & honey’, som ble skylt ned med en pint Cornish Orchards, og etter dette herremåltidet var det på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp. Jeg hadde valgt meg ut Hungerford Towns hjemmekamp mot Chesham United i Southern League Premier Division (etter også ha vurdert besøk hos Winsford United og Maine Road før jeg bestemte meg for å bli i sør), og blinket meg raskt ut 17.04-toget som var et raskt tog som brukte tjuefem minuttter mellom Reading og Hungerford.

 

Hungerford er en markedsby som ligger helt vest i grevskapet Berkshire, drøyt ti norske mil vest for London. Her ligger den innenfor det naturskjønne North Downs-området, og med grevskapsgrensen til Wiltshire rett vest for sentrumskjernen. Denne grensen utgjør også det offisielle skillet mellom det som omtales som sørøst-England og sørvest-England. Hungerford har omtrent 6 000 innbyggere, og vil nok for alltid være forbundet med den såkalte Hungerford Massacre i 1987. 19. august dette året gikk Michael Ryan amok med flere skytevåpen og drepte 16 personer inkludert sin egen mor. Ytterligere 15 ble alvorlig skadet før han også tok sitt eget liv.

 

Hungerford Towns hjemmebane Bulpit Lane ligger drøyt ti minutters gange fra togstasjonen, og utenfor står det et minnesmerke over denne tragedien. Det skal være usagt hvorfor det står akkurat her, og jeg ville heller ikke rippe opp i gamle sår ved å grave alt for mye rundt dette. Jeg hadde imidlertid blitt kontaktet av Marlow-supporteren Gordon, som varslet at han også ville bli å se på Bulpit Lane denne kvelden, og det skulle vise seg at han ikke var like blyg når det gjaldt å spørre ut lokalbefolkningen. Det var faktisk rundt to timer til kampstart da jeg ankom, men jeg hadde med hensikt kommet tidlig i håp om å få tatt en kikk mens det fortsatt var litt dagslys. Og som man skjønner var det ikke noe problem, for de var i ferd med å bemanne inngangspartiet da jeg kom spaserende samtidig som en del av spillerne meldte sin ankomst.

 

Jeg måtte imidlertid vente litt på at kveldens kampprogram, og benyttet ventetiden til å ta en runde rundt banen. Bulpit Lane har vært klubbens hjemmebane siden starten i 1886, men fremstår langt mer moderne enn alderen skulle tilsi. Man kommer inn i hjørnet på den ene kortsiden, der man finner klubbhuset. Av tribunefasiliteter er det intet her, da det er hard standing som gjelder. Når man kommer inn, får man den ene langsiden rett foran seg, og den har to tribuner. En av disse mistenker jeg er den gamle Grandstand som skal satt opp i 1950, og det er en nokså liten sittetribune med benkerader i tre og med fundament i mur. Den ser imidlertid noe nyere ut, og det skyldes nok i første rekke at den tilsynelatende har fått nytt tak/overbygg. Bortenfor denne står en langt mer nitrist ståtribune av den moderne og prefabrikerte sorten.

 

Bak mål på bortre kortside har man en nokså moderne tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere, men man også på den andre langsiden har to tribuner. Av disse er det den største som også tar seg best ut, der den står plassert midt på langsiden. Dette er en sittetribune med søyler i forkant og med klubbnavnet i «panna». Den skal stamme fra 1981, men plastsetene som tilskuerne nå kan hvile akterspeilet på er av langt nyere dato. Også her er det en liten ståtribune av det kjedelige og prefabrikerte slaget som er plassert lengder ned på denne langsiden, på banehalvdelen nærmest klubbhuset. Og det var klubbhuset og dets bar jeg nå omsider siktet meg inn på.

 

Hungerford Town ble som nevnt stiftet i 1886, og spilte i lokale ligaer før de ble med i Hellenic League i 1958. Tjue år senere tog de steget opp i Isthmian League, der de tok plass i Division Two (som denne ligaen den gang hadde). I løpet av 1970- og 1980-årene spilte de seg tre ganger frem til semifinalen i FA Vase, men i 2003 måtte de forlate Isthmian League og returnere til Hellenic League da Bulpit Lane ikke lenger oppfylte Isthmians krav. Etter å ha vunnet Hellenic-tittelen på målforskjell i 2009, fikk de innpass i Southern League, der de tok plass i Division One South & West. Etter en vanskelig første sesong der de ble trukket hele 12 poeng for bruk av ikke-spilleberettigede spillere, etablerte de seg raskt som en playoff-kandidat.

 

De nådde ikke helt opp i 2010/11-sesongen, men våren 2012 tok de den siste playoff-plassen. De måtte imidlertid se seg slått av Poole Town i semifinalen, men etter å ha sikret seg 2. plassen året etter (2013) var de tilbake i playoff med hjemmebanefordel, og tok seg denne gang av Paulton Rovers i semifinalen før Merthyr Town ble beseiret 3-1 i finalen. Dette er dermed Hungerford Towns tredje sesong i Southern League Premier Division, der de forrige sesong noterte seg for sin beste ligaplassering noensinne da de endte på 4. plass. Det betød deltakelse i playoff igjen, men i semifinalen måtte de seg slått da de gjestet Truro City. Håpet virker imidlertid å være at man igjen kan være med i kampen om en playoff-plass.

 

På vei inn i klubbhuset ble jeg gjort oppmerksom på at kveldens kampprogram nå hadde kommet, og for £2 ble jeg den stolte innehaver av et eksemplar som jeg kunne kikke litt i mens jeg lesket strupen med forfriskninger fra tappekranene. The Crusaders var ganske riktig med i playoff-kampen også hittil denne sesongen, og lurte i sjiktet rett under playoff-sonen. Bortetap mot Cambridge City to dager tidligere hadde imidlertid vært en strek i regningen, og det var nå ti poeng opp til serieleder Leamington (15 kamper, 31 poeng), som sammen med Poole Town (14 kamper, 30 poeng) hadde skaffer seg en ørliten luke ned til Weymouth og Chippenham Town, som igjen ble fulgt av Redditch United, Dorchester Town, Cirencester Town, og Biggleswade Town og Hungerford Town. Ikke overraskende var det tetduoen som raskt ble trukket frem når favoritter skulle utpekes, selv om hjemmefansen etter hvert hadde nevnt noe slikt som halve divisjonen når man skulle navngi utfordrerne.

 

Gjestene denne kvelden var Chesham United, som for få år siden var fast innslag i toppen av denne divisjonen, men som tre år på rad mislyktes i playoff. Med tanke på spillerne de mistet før forrige sesong, var det ikke spesielt overraskende å se at de falt tilbake til en tilværelse som middelhavsfarer, og foreløpig så det heller ikke ut som om de denne sesongen vil kunne hevde seg helt der oppe. Men de hadde imidlertid benyttet helgen til å beseire dumpekandidat Bideford, og lå nå tross alt kun to poeng bak sitt vertskap i det som kan vise seg å bli en nokså tett divisjon. Spesielt om foreløpige skuffelser(?) som St. Neots Town, Kettering Town og Merthyr Town skulle få et oppsving. Nå er jo riktignok de to sistnevnte nyopprykket, men det var nok likevel forventet litt mer.

 

Nå var det jo uansett to andre klubber som denne kvelden skulle kjempe om ligapoeng i det vestlige Berkshire, og snart fikk jeg selskap av den pratesjuke Gordon som hadde tatt turen fra Wycombe-traktene, og som umiddelbart tilbød meg skyss tilbake til Reading. Det takket jeg høflig ja til, og sammen så vi at det kanskje ikke var noen tilfeldighet at Cheshams borteform var langt svakere enn hjemmestatistikken. Vertene hadde allerede hatt en mulighet ved Matt Collins da Stefan Brown i det 8. minutt sendte ballen forbi Generals-keeper George Legg. 1-0. Gjestene hadde selv et par gode sjanser etter dette, og da Ryan Blakes innlegg ble styrt på mål av Sam Youngs, fikk hjemmekeeper Paul Stradley med nød og neppe slått ballen i stolpen og ut. Sam Youngs var igjen på farten da han fant Brad Wadkins på bakerste stolpe, men han sendte ballen over mål.

 

I stedet doblet hjemmelaget ledelsen etter en drøy halvtime, og det var en dose flaks (eller uflaks om man vil) med i bildet da keeper Lee reddet et skudd fra James Rusby og ballen traff Chesham-forsvarer Laurie Stewart og spratt inn i Chesham-målet. Etter dette skjedde det ikke stort av interesse før pause, men Sam Youngs sendte i vei et langskudd som Strudley fikk slått over like før dommeren blåste for pause med 2-0 i målprotokollen. Chesham United er en klubb jeg har litt sans for, og mitt hovedinntrykk er at de først og fremst virket sårbare defensivt, og kanskje savner de en bauta som Darren Purse var det i sin tid i klubben. Det ble uansett tid til en rask pint før det startet opp igjen, og jeg benyttet anledningen mens Gordon gikk for å kjøpe seg en kopp te.

 

Igjen så vi tidlig de utfordringene Chesham-manager Andy Leese har der bak, og Stefan Brown kunne økt ledelsen ytterligere med en heading som dog ble flott parert av keeper Legg. Men det gikk ikke lenge før vertene fikk straffespark etter at Toby Little dro i trøya til James Clarke, og Nathan Jarvis satt inn 3-0. Man følte at det var avgjørelsen som falt, men Chesham hevet seg faktisk og hadde nå sin beste periode i kampen. Laurie Stewart headet like over, før Ryan Blakes avslutning like etter ble blokkert på streken. Vi nærmet oss timen spilt da gjestene omsider fikk nettkjenning da Kelvin Bossman headet inn fra en corner og reduserte til 3-1. Man hadde imidlertid aldri følelsen av at hjemmelagets ledelse var alvorlig truet, til tross for sjanser til både Ryan Blake (som skjøt over) og Matt Taylor (som skjøt rett på keeper Strudley).

 

Dermed endte det med 3-1 til manager Bobby Wilkinsons gutter, som kunne juble foran 123 tilskuere. Vi foretok en rask retrett til Gordons Skoda som skulle frakte oss østover, men han skulle på død og liv først til bunns i grunnen til at det nevnte minnesmerket står akkurat der det gjør, uten at jeg skal påstå at han ble noe klokere i løpet av de par minuttene jeg ventet på ham. Jeg ble omsider sluppet av rett rundt hjørnet fra mitt hotell; rett utenfor puben The Three Tuns, som jeg hadde fått anbefalt av en mine mine Reading-kompiser som bor like i nærheten. Det viste seg å være et godt tips, og jeg unnet meg en siste pint før jeg trakk meg tilbake og fant senga.

English ground # 300:
Hungerford Town v Chesham United 3-1 (2-0)
Southern League Premier Division
Bulpit Lane, 19 October 2015
1-0 Stefan Brown (8)
2-0 Laurie Stewart (og, 32)
3-0 Nathan Jarvis (pen, 52)
3-1 Kelvin Bossman (59)
Att: 123
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 20.10.2015: Stansted v Bowers & Pitsea
Previous game: 18.10.2015: Melksham Town v Gillingham Town

 

More pics

 

 

 

Søndag 18.10.2015: Melksham Town v Gillingham Town

 

Etter å ha brukt formiddagen til å bevitne enveiskjøringen i Chipping Sodbury, gikk ferden videre mot Melksham, der dagens andre kamp skulle avslutte helgen Western League Ground Hop. Avspark var satt til klokka 14.30, og rundt tre kvarter tok turen fra Chipping Sodbury. Helgens siste kamp var nok for de fleste også ventet å bli helgens stadionmessige høydepunkt, og så også for undertegnede, selv om dette for meg var en ‘revisit’ da jeg tidligere hadde sett kamp ved herlige The Conigre. Der skjedde da jeg i februar 2013 så deres lokaloppgjør mot rivalen Bradford Town i kvartfinalen av Wiltshires grevskapscup. Men denne perlen av et anlegg var så absolutt verdt et (sannsynligvis siste) gjensyn.

 

Melksham er en by som ligger vest i grevskapet Wiltshire, ved elven Avon (som ofte kalles ‘Bristol Avon’ for å skille den fra flere andre engelske elver med samme navn). Her ligger den snaut to norske mil øst for Bath og en drøy mil sør for Chippenham. Byen vokste frem rundt et vadested over den nevnte elven, og har i dag et innbyggertall på rundt 20 000. På 1800-tallet forsøkte man med vekslende hell å promotere Melksham som en spa town, men måtte til slutt innse at det var vanskelig å konkurrere så nære Bath, som var spa-byen fremfor noen. I dag har Melksham en del blandet industri som skaper arbeidsplasser lokalt.

 

Fotballklubben ble stiftet som Melksham FC i 1876, og la til Town-suffikset i 1951. Det var først i 1974 at de ble med i Western League, der de har vekslet mellom spill i dens to divisjoner. Etter å ha endt sist i Division One rykket de i 1993 ned til Wiltshire County League, men returnerte umiddelbart etter å ha vunnet ligatittelen der. Våren 1997 rykket de igjen opp i Western League Premier Division etter å ha vunnet Division One, og de holdt seg der frem til 2011. Nå har de vært tilbake i Premier Division siden opprykket i 2013, og i våres satt de kronen på verket da de avsluttet 2014/15-sesongen med å vinne Western League-tittelen for første gang.

 

Ligatittelen skulle krones med opprykk til step 4 og det som sannsynligvis ville blitt Southern League Division One South & West, og i den forbindelse hadde planen i lengre tid vært vært å flytte inn på et nytt stadion som skulle stå klart til 2015/16-sesongen. Det vil si at forrige sesong altså var ment å bli deres siste på The Conigre, der de har holdt til siden 1926, men allerede lenge før tittelen ble sikret var man klar over et noe spesielt problem som hadde satt kjepper i hjulene og forsinket byggearbeidet ved deres nye hjemmebane. Der hadde man nemlig funnet en gruppe utrydningstruede salamandere som sørget for kraftige forsinkelser, og det ble etter hvert klart at man ville måtte tilbringe også 2015/16-sesongen på The Conigre.

 

Det var ikke groundhopperne lei seg for, for det betød at de som ikke ennå hadde besøkt avlagt et besøk ville få ytterligere muligheter til å besøke et herlig stadion som omtales som Western Leagues flotteste anlegg – en uttalelse jeg fortsatt ikke har funnet grunn til å argumentere mot, for The Conigre er et herlig anlegg som oser av karakter. Selv de som i likhet med undertegnede hadde vært her før var tilfredse med dette, for det er et anlegg som utvilsomt fristet mange til en siste revisit. Da er nok klubbledelsen langt mer misfornøyd, for The Conigre oppfylte ikke kravene til Southern League, slik at forsinkelsen sørget for at opprykket til syvende og sist glapp og i stedet gikk til tredjeplasserte Slimbridge.

 

Ved mitt forrige besøk ved The Conigre var det en tid på året da det hadde blitt fort mørkt, og det hadde gitt seg utslag på kvaliteten på bildene jeg hadde tatt. Det var jo nok en grunn til at det kunne være greit med et gjensyn, og denne gangen var også avspark tidlig nok til at mulighetene for å få tatt noen gode bilder burde være til stede. Sammen med andre groundhoppere gikk jeg gjennom smijernsportene og entret det flotte anlegget, der ligasekretær Mark Edmonds sto oppstilt og passet på Western league-troféet som var utstilt rett innenfor inngangspartiet. Flere av groundhopperne som nå avla sin første visitt ved The Conigre satt opp sine hittil bredeste glis i løpet av helgen da de kikket ut over herligheten.

 

The Conigre har sin hovedtribune på nærmeste langside, og jeg mistenker at dette er den klart mest moderne delen av anlegget. Det er en sittetribune som jeg vil anslå har plass til rundt 150 tilskuere. Lenger nede langs denne langsiden har man klubbhuset, og utenfor her er det et overbygg som gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Ellers er det stort sett hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på den ene kortsiden, der man står under åpen himmel. Det er ikke minst motsatt kortside som sammen med bortre langside gir The Conigre mye av sin karakter, og på begge disse sidene har man overbygg som strekker seg i henholdsvis hele banens lengde og bredde.

 

Herlige konstruksjoner med bakvegger i ekte bølgeblikk i klubbens gule og sorte farger, og på den nevnte kortsiden har bakveggen også påmalt klubbnavnet på en måte som kan gi litt assosiasjoner til Ipswich Wanderers. På bortre langside har man nøyet seg med initialene MTFC midt på langsiden, der man også har resultattavla. Det skal også nevnes at det i hjørnet mellom disse to sidene har vokst frem en veritabel jungel, der villnisset har tatt fullstendig overhånd. Jeg husker fra mitt forrige besøk at klubbsekretær Dave Wiltshire hadde gått rundt med en hagesaks og klippet av greiner fra tornebusker etc som hang ned fra tak og vegger, men når man kommer stadig nærmere flytting, har man kanskje blitt litt slappere med akkurat denne typen vedlikehold.

 

En liten skuffelse var det imidlertid å se at det jeg husket som et godt utvalg i klubbhusets bar nå hadde blitt redusert kraftig. Jeg minnes med skrekkblandet fryd hvordan de ved mitt forrige besøk hadde flere typer lokal cider Black Rat cider i tappekranene (både ‘vanlig’ og den langt sterkere pære-varianten jeg hellet i meg flere pints av uten å tenke på at den faktisk var sterkere), men sammen med de andre tappekranene var de for lengst fjernet i forbindelse med at man trodde forrige sesong skulle bli den siste på The Conigre. Dermed måtte vi nøye oss med varer på boks, og jeg valgte meg en boks Thatchers Gold. Overraskende nok fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte plastglass for å få ta den med ut så lenge jeg lovet å komme tilbake med glasset.

 

Jeg hadde på forhånd fått kikket litt i det gode kampprogrammet, og konstaterte igjen at det også i Western League Premier Division fremdeles virket nokså åpent. Melksham-manager Darren Perrin hadde da også uttalt at han mente det var så mange som 7-8 klubber som ville kunne kjempe om tittelen denne sesongen, og at det ville ta tid før tabellen for alvor begynte å ta form. Tittelforsvarerne befant seg før helgen på en 4. plass, men hadde i løpet av lørdagen blitt passert av Barnstaple Town, slik at de nå lå på 5. plass med fem poeng opp til serieleder Bristol Manor Farm og to kamper til gode. Mellom der lå også Buckland Athletic og Odd Down (Bath) som også de hadde kamper til gode.

 

Gjestene denne søndagen var Gillingham Town som hadde tatt turen fra Dorset, og de fleste vet vel kanskje nå at de i motsetning til FL-varianten fra Kent så uttales denne klubben (og byen) med en «norsk» G (som i f.eks. Geir). De befant seg midt på tabellen, åtte poeng bak sitt vertskap, men med ytterligere to kamper til gode. Melksham Town kom fra seks strake kamper uten tap (5-1-0), hvorav en var en seier i grevskapscupen. Til sammenligning hadde Gillingham Town kun vunnet en av sine fire siste i ligaen (1-1-2), så de fleste hadde hjemmelaget som klar favoritt når kampen omsider ble sparket i gang.

 

Hjemmelaget var uten spissen Dan Kovacs, men hadde i hvert fall venstrebacken Ian Jeffery tilbake etter skadefravær. Første omgang var en nokså jevn og underholdende affære som delvis foregikk i et meget høyt tempo, som imidlertid kunne bli litt ‘stakkato’. Det var imidlertid vertene som virket farligst når de kom fremover, og etter et lite kvarter tok de ledelsen da et innlegg fra Sean Benison ble stusset inn av Gary Higdon. Ut fra det som gjerne er dagens linje blant dommerne var de imidlertid litt heldige da både Dean Flockton og Lee Fielding slapp unna med gule kort for taklinger som fort kunne blitt slått hardere ned på. Gjestene hevet seg etter hvert som omgangen skred frem, men deres beste sjanse var en heading fra Steve Smith som ble blokkert av en forsvarer, og det var fortjent at Melksham ledet 1-0 halvveis.

 

Pausen ble benyttet til å hente nye forfriskninger, samtidig som sulten hadde begynt så smått å gnage, slik at jeg byttet £2 mot en solid porsjon med chili og ris. Mens jeg sto og snakket med tyskeren Jens, som var storfornøyd over å endelig få besøke et skikkelig klassisk anlegg denne helgen, kom klubbsekretær Dave Wiltshire forbi. Han kjente meg igjen fra mitt forrige besøk, og i løpet av den meget kjappe ordvekslingen kunne han bekrefte at de brysomme salamanderne nå hadde litt omplassert slik at det nå ikke skal være flere hindringer for arbeidet med det nye stadionet.

 

Plantegninger for den nye hjemmebanen henger i klubbhusets bar, og det hadde Jens og hans kvinnelige ledsager ikke sett. Etter å ha fortalt de om dette, satt de kursen mot klubbhuset for å se, og de kom ut med et langt mindre glis. Selv om jeg poengterte at det kunne vært enda verre, er det liten tvil om at klubben vil flytte fra et klassisk og svært karakterfylt anlegg til en langt mer nitrist men funksjonell moderne arena. Oppfordringen får være å benytte sjansen denne sesongen, før det er for sent. Gillingham Town er jo selv en klubb som en stund har hatt flytteplaner, og det blir tilsynelatende heller ikke lenge før også de flytter inn på nytt stadion.

 

Hjemmelaget burde doblet ledelsen tidlig i andre omgang, da Ricky Hulbert la inn etter et flott raid. Hans crosser fant Sean Benison som avsluttet på mål, men Gills-keeper Sam Filkins vartet opp med en fantastisk redning. Hulbert hadde selv en mulighet noen minutter senere, men headet like utenfor, og gjestene virket mer og mer styrket i troen på at de kunne få med seg noe etter hvert som andre omgang skred frem og de tok litt over. Deres kaptein Jon Vance var nå dominerende på midtbanen, og Gills virket å trives når de fikk trille litt ball. Snart kom også sjansene til å sette inn utligningen de jaktet på.

 

Med snaut tjue minutter igjen måtte hjemmekeeper Rob Brown i aksjon på en avslutning fra Phil Ormerod, og drøyt fem minutter senere brant Ashley Clarke en gyllen mulighet da han sendte ballen over mål fra 6, 88 meter. I stedet slo Melksham tilbake, og etter at Gills-keeper Flockton hadde reddet et par forsøk, headet Higdon inn sitt andre for dagen. Denne gang kom innlegget fra Ben Thomson, og målet var for øvrig spissen Higdons tiende for sesongen. Om de trodde at poengene var sikret, måtte de imidlertid tro om igjen, for med to-tre minutter igjen styrte Steve Smith inn reduseringen til 2-1. Intet mindre enn gjestene fortjente i andre omgang, men det kom litt for sent. Til tross for at de sendte en rekke lange baller inn i Melksham-feltet klarte de aldri å få ballen i nettet for andre gang, og dermed endte det med hjemmeseier 2-1.

 

Det var i og for seg ikke helt ufortjent kampen sett under ett, og kampen i Melksham skulle også vise seg å bli gjenstand for det høyeste publikumstallet i løpet av helgens arrangement. 357 tilskuere måtte frem ved The Conigre, og de hadde vært vitne til en spennende kamp. Årets Western League Ground Hop var over, og det var såvidt tid til noen raske avskjeder før vår minibuss satt kursen mot Bristol Parkway. Det var endestasjon for minibussen, som denne gang ikke skulle helt tilbake til Weston-super-Mare. Det skulle imidlertid undertegnede, og etter å ha sovnet på turen tilbake, ble jeg vekket da vi ankom Bristol Parkway.

 

Jeg hadde ikke dårlig tid, og ble stående å snakke litt med Groundhop UK-arrangørene på parkeringsplassen der, hvor en av groundhopperne også hadde problemer med å få start på bilen sin. Dave West, kjent som UKPunk på Kempster-forumet, hadde klart å gå fra bilen med lysene på da han parkerte den morgenen, og måtte nå ringe etter hjelp. Dermed ble det nok en forsinket retur hjem til Clacton-on-Sea for ham og hans passasjer, og jeg forlot de etter hvert da de hadde ringt veihjelp. Selv valgte jeg å ta en pitstop inne i Bristol, men da ingen av de to vennene jeg kontaktet hadde mulighet til å møtes for en pint på kort varsel, var jeg mitt eget selskap der jeg også inntok en middag på Wetherspoons-puben The Knights Templar like ved Bristol Temple Meads mens jeg humret over irene som deppet over sitt exit fra rugby-VM. Omsider kom jeg meg på et tog tilbake til Weston-Super-Mare, der jeg bevilget meg en siste pint på The Bear Inn før jeg trakk meg umiddelbart tilbake til hotellet.

Revisit:
Melksham Town v Gillingham Town 2-1 (1-0)
Western League Premier Division
The Conigre, 18 October 2015
1-0 Gary Higdon (15)
2-0 Gary Higdon (82)
2-1 Steve Smith (88)
Att: 357
Admission: Included in Ground hop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Ground hop Ticket (otherwise £1)

 

Next game: 19.10.2015: Hungerford Town v Chesham United
Previous game: 18.10.2015: Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton

 

More pics

 

 

 

Søndag 18.10.2015: Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton

 

Det var duket for en ny dag i regi av GroundhopUK og deres Western League Ground Hop – denne dagen med to kamper på menyen. Avreise fra Weston-super-Mare var satt til klokka 09.00, og det betød at jeg heller ikke denne søndagsmorgenen hadde tid til å dra nytte av at frokosten var inkludert i prisen ved Edelweiss Guest House. I stedet listet jeg meg ut døra litt før klokka halv åtte, og spaserte igjen opp langs byens seafront til Wetherspoons-puben Cabot Court Hotel, som ligger rett ved siden av hotellet GroundhopUK hadde valgt seg som base. Søndag betyr imidlertid også at jeg på veien jaktet på en newsagent som hadde åpnet og som solgte dagens Non-League Paper. Ved å ta en ørliten omvei fant jeg det jeg lette etter i en McColls-sjappe, og søndagen var foreløpig reddet.

 

Etter en frokost på den nevnte Wetherspoons-puben hadde jeg tid til å bla litt i NLP før det snart var tid for avreise. I henhold til tidsskjemaet rullet vi snart av gårde mot Bristol Parkway med mange ledige seter. En rekke av deltakerne valgte nemlig å selv kjøre til Bristol Parkway for å parkere der, slik at de etter dagens kamper ville ha kortere vei å kjøre hjem. Derfra gikk turen den ikke altfor lange veien til Chipping Sodbury, der Chipping Sodbury Town skulle være vertskap for dagens første kamp med avspark klokka 11.00. Med en snau time til avspark ble vi møtt av klubbens president Jeff Harper, som personlig ønsket velkommen ved å håndhilse på alle groundhopperne som strømmet ut av minibussen.

 

Chipping Sodbury er en liten markedsby som ligger i den sørlige delen av grevskapet Gloucestershire – en mil eller halvannen nordøst for Bristol. Den lille byen med drøyt 5 000 innbyggere er kjent for det som skal være Englands nest bredeste High Street, som med hensikt ble anlagt slik for å legge til rett for de store landsbruksmarkedene som fant sted i byen. På vår ferd gjennom byen virket det som et meget koselig sentrum, men man har etter hvert vokst sammen med den større naboen Yate, som på ingen måte er like sjarmerende. Chipping Sodbury er for øvrig fødested for Harry Potter-forfatter J.K. Rowling, men nå var det altså fotballen vi hadde kommet for.

 

Chipping Sodbury Town antas å ha blitt stiftet i 1885, og vil være et nytt bekjentskap for noen og enhver, selv om de også for mange år siden spilte semiprofesjonell fotball i Western League frem til de la ned driften i 1954. Et par år senere startet de opp igjen på et langt lavere nivå, og så sent som i 2006 spilte de i Division 1 av Bristol Premier Combination – noe som tilsvarer non-leagues step 9, eller nivå 13 totalt. To år senere vant de denne ligaens Premier Division og sikret seg opprykk til Gloucestershire County League.. Våren 2015 fikk de innpass i Western League, der de nå har tatt plass i Division One.

 

Med tanke på at de for mange er et nytt bekjentskap, hadde med-arrangør Laurence Reade hos GroundhopUK ment at de ville tiltrekke seg mange groundhoppere som allerede hadde besøkt de andre klubbene på helgens arrangement, og hans tips var at man her ville få se arrangementets største tilskuertall. Samtidig hadde noen ytret skepsis vedrørende hvorvidt klubben med sitt nokså enkle anlegg ville klare å håndtere et såpass stort publikum. The Ridings er som sagt et enkelt anlegg som i realiteten kun byr på to sider å boltre seg på, og klubbhusets bar er ikke spesielt stor. Så godt som alt av fasiliteter er å finne på den ene langsiden, der man finner det nevnte klubbhuset. Tilskuerfasilitetene består av hard standing, og lenger ned på denne langsiden har man et lite overbygg som gir tak over hodet til noen av tilskuerne.

 

Klubben har siden forrige sesong åpenbart stått på hardt for å sørge for at anlegget ble oppgradert for å oppfylle Western League-kravene. Ut fra bilder fra før sommeren ser det ut som om noe av det de har gjort er å gjerde inn anlegget, som fremdeles tillater nærmest fullt innsyn fra utsiden. Bak det bortre målet står dette gjerdet så tett innpå det lille gjerdet/gelenderet som omkranser banen at man skal være slankere enn undertegnede for å presse seg gjennom her. Det skulle omsider vise seg at det ikke ble rekord for helgens arrangement, men 261 tilskuere er likevel mange flere enn det klubben er vant med å være vertskap for. Bekymringene viste seg imidlertid ubegrunnet, og klubben klarte sin rolle som vertskap med glans…og en god dose sjarm.

 

En nærmere kikk på dagens kampprogram vitnet om at hjemmelaget før helgen befant seg på en 6. plass. Etter kampene som allerede hadde blitt spilt denne kampen, hadde de imidlertid blitt forbigått av ytterligere tre lag, men hadde naturligvis nå muligheten til å avansere igjen. I løpet av helgen hadde Hengrove Athletic overtatt tabelltoppen på målforskjell foran Corsham Town, og Chipping Sodbury Town hadde eksempelvis ni poeng opp til den nye serielederen med tre kamper til gode. Western League Division One fremstår i år som en temmelig åpen divisjon der det virker som om alle slår alle.

 

Unntaket er stakkars Bishop Sutton som befant seg helt sist med kun ett poeng. Ganske utrolig med tanke på at de så sent som for to år siden (våren 2013) vant helt Western League. De hadde imidlertid ikke søkt om noe opprykk, og det skal også være usagt om deres anlegg ville ha oppfylt kravene, men jeg ble fortalt at så godt som rubb og rake av spillere og trenerapparat forlot klubben etter dette. Manageren stakk til tydeligvis mer ambisiøse Bristol Manor Farm, og noen av spillerne fulgte ham dit, mens andre søkte nye jaktmarker. Klubben har siden den gang vært i sportslig forfall, og i våres rykket de ned fra Premier Division som jumbo. De virker nå i fullstendig oppløsning, og det var derfor få som levnet de spesielt store sjanser foran dagen kamp.

 

Vi hadde ikke engang spilt et minutt da Justin Bishop sendte vertene i føringen etter drøyt 50 sekunder. Og det var bare starten, for Bishops-keeper George Dempsey skulle få god trening i å hente ballen ut fra nettet. Det hjalp kanskje heller ikke på familieidyllen at Jack Dempsey hos vertene ifølge en lokal sidemann var hans bror. Et drøyt kvarter senere satt Liam Barrett inn 2-0 fra straffemerket, og det tredje kom etter halvspilt første omgang da Sam Downes satt ballen i eget mål Det var total enveiskjøring, og etter en halvtime besørget Mike Beecham 4-0. Og det man kunne ikke annet enn å føle litt med Bishop Sutton da James Mackie sørget for at det sto hele 5-0 da lagene gikk til pause.

 

I pausen ble jeg oppsøkt av en av groundhopperne som kunne fortelle om at jeg hadde blitt etterlyst av arrangørene. De ba meg igjen om å oppsøke klubbhuset, der klubbledelsen hadde uttrykt interesse for å møte denne «gale nordmannen» som hadde tatt turen til The Ridings. De er kanskje ikke altfor godt vant med besøk langveisfra, og ville gjerne forsikre seg om at jeg trivdes. Det gjorde jeg da også absolutt, men jeg fikk spørsmål om hva jeg syntes om deres anlegg. Jeg sa som sant var at det er jo strengt tatt ikke noe dårligere enn det man eksempelvis ser hos Cadbury Heath i divisjonen over, og det var for så vidt ment som et kompliment, men det var tydelig at det kanskje ikke ble oppfattet som det. «Ikke noe dårligere?» spurte en av de dresskledde herrene tilsynelatende nokså indignert, og jeg kunne bare følge opp med å forklare utsagnet og forsikre om at jeg trivdes godt.

 

De er jo tross alt en klubb som de senere år har klatret ganske kraftig i pyramiden, og det er naturlig at ting tar tid når man gradvis skal oppgradere sitt anlegg til den relevante standard. I så måte er det liten tvil om at de har gjort en god jobb, der de har et funksjonelt godt anlegg som nok på utmerket vis dekker klubbens nåværende behov. Jeg unnet meg ellers dagens første flytende forfriskning, og på vei tilbake til stedet jeg hadde tatt oppstilling klarte jeg heldigvis også å med nød og neppe sno meg unna Tony Morehead før han rakk å ta kontakt og starte noen samtale. Andre omgang kunne starte, og det ble mer av det samme.

 

Vertene hadde scoret i kampens første spilleminutt, og de gjentok bedriften etter pause, da Sam Taylor satt inn 6-0 i omgangens første minutt. Tolv minutter senere sto det 7-0 da innbytter Dave Sims også noterte seg i målprotokollen, og samme mann satt inn 8-0 kun to minutter senere. Med 8-0 og en time spilt følte vel vertene at de hadde gjort nok og giret tilsynelatende ned i krabbegir. Eller var det kanskje gjestene som hevet seg noe? Etter halvspilt andre omgang fikk de i hvert fall sitt trøstemål, selv om det nok ikke var særlig til trøst. Det måtte da også et selvmål til, og Sam Keet var mannen som var uheldig da han satt ballen i eget mål bak keeper Glenn Murray.

 

De siste 15-20 minuttene minnet mest om en transportetappe der begge lagene ventet på at dommeren skulle blåse i fløyta for siste gang. Dermed endte det med kalasseier 8-1 til hjemmelaget, som tok seg opp på femteplass på tabellen. De hadde grunn til å være fornøyd med dagen både på og utenfor banen, og hadde vært et artig bekjentskap. Mens vi snart tok plass i bussen for å reise mot Melksham, måtte jeg imidlertid sende en tanke til stakkars Bishop Sutton, der manager Steve Laker har en tilsynelatende svært vanskelig jobb. Før jeg gikk ut porten hadde jeg imidlertid rukket en kort ordveksling med et par representanter for bortelaget, og de hevdet at dagens kamp i hvert fall ikke var representativt på hvordan de har spilt, da de mente at de ofte har hengt langt bedre med og sjelden blitt feid regelrett av banen med slike sifre. Vi tok avskjed med Chipping Sodbury Town og satt kursen mot Wiltshire.

English ground # 299:
Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton 8-1 (5-0)
Western League Division One
The Ridings, 18 October 2015
1-0 Justin Bishop (1)
2-0 Liam Barrett (pen, 17)
3-0 Sam Downes (og, 23)
4-0 Mike Beecham (30)
5-0 James Mackie (39)
6-0 Sam Taylor (46)
7-0 Dave Sims (58)
8-0 Dave Sims (60)
8-1 Sean Keet (og, 68)
Att: 261
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise £1)
Pin badge: £3

 

Next game: 18.10.2015: Melksham Town v Gillingham Town
Previous game: 17.10.2015: Keynsham Town v Westbury United

 

More pics

 

 

 

Lørdag 17.10.2015: Keynsham Town v Westbury United

 

Som en del av helgens Western League Ground Hop-arrangement hadde vi denne dagen sett tre kamper, men begynte folk å bli trøtte etter den nitriste forestillingen vi hadde vært vitne til hos det trivelige vertskapet i Cadbury Heath? Noen begynte kanskje å merke at det hadde vært en lang dag, men jeg tror majoriteten av groundhopperne i likhet med undertegnede så frem mot dagens fjerde og siste kamp. Den skulle foregå i Keynsham, så det var nok en gang en kort transportetappe på noen få kilometer fra Cadbury Heath, og etter en kort busstur kunne vi stige av utenfor Keynsham Town hjemmebane Crown Field.

 

Keynsham er en liten by i grevskapet Somerset, beliggende helt oppe i den nordlige delen av grevskapet, ved grensen mot både Bristol og Gloucestershire. Forklart på en annen måte ligger Keynsham mellom Bristol og Bath, og har omtrent 16 000 innbyggere. Det har vært bosetning her helt siden i hvert fall romertiden, og man mistenker at Keynsham var romernes Trajectus. Dette skal ha vært en bosetning rundt et romersk fort som ble bygget over elven Avon. I nyere tid hadde Cadbury’s sjokolade-fabrikk filial med produksjon i byen, og dette var en hjørnesteinsbedrift frem til fabrikken i Keynsham ble lagt ned i 2011. Ellers jobber nok mange av innbyggerne i først og fremst Bristol.

 

Crown Field er et stadion jeg tidligere har besøkt, og det skjedde da værgudene stakk kjepper i hjulene for mine planer for første nyttårsdag 2013. Den gang hadde jeg hatt planer om en trippel bestående av Clevedon Town, Weston-super-Mare og Hallen, men allerede i pausen av første kamp i Clevedon fikk vi vite at de andre kampene allerede hadde blitt avlyst. Dermed ble min trippel redusert til en dobbel, etter at jeg såvidt kom meg til Keynsham Town tidsnok til å få med meg mesteparten av oppgjøret mot Calne Town. Den gang ble kampen ganske sikkert reddet av at Crown Field har kunstgress, men til tross for dette er jeg på ingen måte i nærheten av å være noen fan av dette, og det var da også hovedgrunnen til at jeg nok ikke ville returnert for en ‘revisit’ om det ikke var for det faktum at det ikke var andre alternativ denne kvelden.

 

Keynsham Town ble stiftet i 1895, og spilte i Bristol & District League, før de sakte avanserte via Bristol Premier Combination og Somerset Senior League. I 1973 fikk de være med i Western League, og har siden den gang holdt seg i den ligaen, der man har vekslet mellom spill i Premier Division og Division One. Deres beste plassering er 10. plassen i Premier Division i 2003, men de har nå spilt i Western League Division One siden 2007. Det var også ligapoeng i denne divisjonen det skulle kjempes om når de denne lørdagskvelden skulle være vertskap for Westbury United far det vestlige Wiltshire, og jeg passerte snart den ytre smijernsporten og entret Crown Field for andre gang.

 

Det har ikke skjedd stort av forandringer på Crown Field siden min forrige visitt, og det første jeg bet meg merke i i så måte var at F-en i klubbens initaler foran i «panna» på hovedtribunen har falt ned siden sist, slik at KTFC nå har blitt til KT:C. Denne hovedtribunen er tilknyttet klubbhuset, og er byr på en blanding av ståplasser og sitteplasser under et overbygg fra det nevnte klubbhuset. Ellers er det hard standing som gjelder rundt resten av anlegget. Bak det nærmeste målet står tilskuerne på en avsats som er opphøyet i forhold til banen. Laglederbenkene befinner seg på bortre langside.

 

Klubben hadde tydeligvis hatt planer om å slå på stortromma i forbindelse med helgens arrangement, og stukket inn i kampprogrammene var det et ark der man hadde tegnet opp et kart over anlegget med forskjellige fasiliteter markert av. Et artig innslag, men skuffelsen var stor da jeg fant ut at det likevel ikke var klargjort for noen hog roast nederst på nærmeste langside, bortenfor klubbhuset. Det hadde tydeligvis gått meg hus forbi, men andre groundhoppere hadde fått med seg at det hadde blitt avlyst da utstyret man skulle bruke ikke hadde vært samrabeidsvillig, slik at grisen ikke hadde rotert. Det var nok først og fremst enda mer skuffende for klubben, men som plaster på såret serverte de hamburgere for rimelige £1. Det kan man ikke klage på!

 

Mens jeg nippet til en pint Stowford Press kunne jeg bla litt mer i kveldens program, som fikk absolutt godkjent. Før denne helgen lå Keynsham Town på en 12. plass på tabellen med 17 poeng, men til tross for at det var svært tett foran de på tabellen, hadde de også spilt flere kamper enn de fleste andre av lagene rett foran. I likhet med sitt vertskap hadde også Westbury United spilt 12 kamper, men en 18. plass med 9 poeng betød at de kun hadde tre lag bak seg på tabellen. Westbury United endte for øvrig som jumbo i fjor, men unngikk nedrykk. Det er da også noen år siden noen rykket ned fra Western League (det har i stedet vært konkurser, degraderinger og klubber som har trukket seg), og i og med at man spiller med 21 klubber også denne sesongen, er det også denne gang tvilsomt om så vil skje. Og uansett virker Bishop Sutton så håpløse at de andre burde være trygge åkkesom.

 

Manager Chris Kings utvalgte hjemmehelter startet friskt, men Ben Harris skjøt over fra god posisjon, og i stedet var det gjestene som med sin første sjanse satt ballen i mål etter seks minutter. Ben Forester gjorde fint forarbeid da Grant Gunning sendte et innlegg inn i feltet, og Jordon Matthews headet ballen i bue over K’s-keeper Ashley Wintle. Et av gjestenes kallenavn er det nokså spesielle ‘The White Horse Men’, og på deres midtbane styrte James Hounsell og Matty Mantay showet mens Josh Ferguson to ganger kunne doblet ledelsen. For hjemmelaget var imidlertid Ben Harris en konstant trussel når de kom fremover, men han viste at siktet ikke var helt riktig innstilt da han flere ganger avsluttet utenfor.

 

Keynsham Town avsluttet omgangen best, og gjestene kan takke sin keeper Charlie Heydon for at de gikk til pause med ledelse. Først parerte han avslutningen fra Sam Duggan, før han like etter reddet strålende da Jason Adams på nærmest blank goal fikk headet et frispark på mål. Dermed gikk lagene i garderoben på stillingen 0-1, og de grønnes manager James Goodard hadde naturlig nok mest grunn til å være fornøyd. Jeg må igjen si at fotball på kunstgress for meg ofte ikke blir helt det samme. Jeg kjenner personer i England som til og med nekter å akseptere at det i det hele tatt er fotball. Så langt skal jeg overhodet ikke gå, men det er en kjensgjerning at det ofte blir en helt annen type kamp. Men dessverre vil det bare bli mer og mer av dette i tiden fremover, og jeg har overhodet ikke noe problem med å se at det er gunstig (ikke minst økonomisk) sett fra klubbenes ståsted.

 

Det skal også innrømmes at de i hvert fall var en spennende kamp, og etter pause tok hjemmelaget initiativet og presset på for en tidlig utligning. Det var etter hvert helt utrolig at Westbury klarte å stå imot så lenge som de gjorde, for først traff vertene stolpen da et skudd fra Sam Harris endret retning. Deretter skjøt Tom Johnson over fra god posisjon etter at et frispark inn i feltet ikke ble klarert, og like etter var keeper Heydon igjen i ilden med en flott redning da han vippet skuddet fra Sam Duggan over tverrliggeren. I stedet kunne både Jordon Matthews og Ben Forester doblet ledelsen på kontringer. Spesielt sistnevnte hadde en god sjanse, men hjemmekeeper Wintle holdt vertskapet inne i kampen med en glimrende redning.

 

Initiativet lå nå imidlertid fortsatt hos vertene, som trodde de hadde utlignet da Rob Sheriton headet i mål, men dommeren hadde vinket for offside. Da utligningen omsider kom, var det i form av en scoring som var verdt ventetiden. Innbytter Bertrand Abang sendte i vei et fantastisk langskudd som fant veien til nettmaskene oppe i krysset, utakbart for keeper Heydon. Keynsham fikk blod på tann og giret opp ytterligere et hakk. Tom Harris skjøt like utenfor, Tom Johnson headet like over, og Ben Harris presterte å avslutte utenfor da han ble spilt gjennom alene med keeper. Det var en defensiv feil som til slutt ga vertene ledermålet med snaut fem minutter igjen av ordinær tid. Nathan Hallett-Youngs forsøk på å klarere endte med at ballen havnet hos Tom Harris, og denne gang gjorde han ingen feil da han satt inn 2-1.

 

Kanskje trodde Keynsham at jobben nå var gjort, men Westbury nektet å gi seg, og sendte frem mye folk i håp om en sen utligning. Etter en liten periode med Westbury-press gjorde de et siste desperat forsøk ved å sende ballen inn i Keynsham-feltet. Tony McElhone avsluttet på mål, men keeper Wintle reddet glimrende. Returen havnet hos James Hounsell, men hans avslutning ble blokkert, og ballen trillet ut på mot sidelinjen. Der kom Dan Moore og sendte igjen ballen inn i feltet, der den uheldige Jason Adams headet ballen i eget mål med sekunder igjen av ordinær tid. 2-2 og poengdeling etter en dramatisk avslutning på Crown Field.

 

Før vi forlater Crown Field skal det nevnes at jeg har sett eldre bilder der hovedtribunen var malt i svarte og gule striper, og jeg må innrømme at jeg synes den fremsto fjongere slik. Vel, etter dagens fjerde kamp var det uansett på tide å forlate Crown Field og Keynsham og sette kursen tilbake mot Weston-super-Mare – via et stopp for å plukke opp noen personer ved Bristol Parkway som hadde benyttet resten av dagen annerledes etter dagens første kamp. Det hadde vært en lang dag, og jeg unnet meg en times tid på øyet på veien tilbake til Weston, der jeg ble overtalt av Peter Sixsmith og Tranmere-supporteren Steve fra Wirral til å ta en pint ved en av byens puber før jeg returnerte til hotellet. Det var imidlertid bare å komme seg i seng nokså raskt, for morgendagen ville by på nok en tidlig start og mer av det samme.

Revisit:
Keynsham Town v Westbury United 2-2 (0-1)
Western League Division One
Crown Field, 17 October 2015
0-1 Jordon Matthews (7)
1-1 Bertrand Abang (71)
2-1 Tom Harris (86)
2-2 Jason Adams (og, 90)
Att: 224
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise (£1)

 

Next game: 18.10.2015: Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton
Previous game: 17.10.2015: Cadbury Heath v Cribbs

 

More pics

 

 

 

Lørdag 17.10.2015: Cadbury Heath v Cribbs

 

Etter vårt besøk hos Oldland Abbotonians, der dagens andre kamp igjen hadde vært et målkalas, var det bare å returnere til minibussen for å ta plass slik at vi kunne ta oss til dagens tredje av fire kamper. Igjen var det kun drøyt halvannen kilometer vi skulle fraktes når vi nå skulle til Cadbury Heath, og som ved transportetappen mellom dagens to første kamper, passerte vi igjen et par personer som åpenbart var i ferd med å tilbakelegge strekningen til fots. Igjen var det altså få minutter vi befant oss i minibussen før vi kunne stige ut utenfor Cadbury Heaths hjemmebane Springfield, etter at vi omsider hadde klart å manøvrere oss en temmelig trang innkjørsel som kan by på en utfordring for noen og enhver.

 

Cadbury Heath hører til Gloucestershire, der det ligger helt nede i det sørvestlige hjørnet av grevskapet, men i realiteten er det et boligområde i Bristols østlige utkant. Selve Cadbury Heath har drøyt 3 000 innbyggere, og majoriteten jobber selvsagt inne i de mer sentrale deler av Bristol. Noen av groundhopperne på minibussen valgte å trave bort til puben King William IV, som har høstet mange lovord, og for en cider-drikker skal de ha et stort utvalg av gyllen nektar. Likevel valgte jeg å stå over og i stedet ta meg inn på Springfield-anlegget.

 

Igjen er det et nokså spartansk og enkelt anlegg, og duoen Harvey Harris og Peter Sixsmith kommenterte nærmest i kor at man aldri ville fått innpass i Northern League, og i hvert fall ikke på step 5. Dette skyldes nok ikke minst at anlegget er gjerdet inn med et metallgjerde som gir fullt innsyn fra utsiden. Alt av tribunefasiliteter er å finne på den ene langsiden, der man finner en moderne prefabrikert sittetribune på den ene banehalvdelen, mens man nærmere midtbanen har et parti som i hvert fall har litt mer karakter der et overbygg gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Der under overbygget finner man også en tea bar. Rundt resten av anlegget er det hard standing som gjelder, og på kortsiden bak det bortre målet (som for øvrig var stengt av) var det ikke engang det, men kun gress.

 

Det er ikke noe klubbhus inne på selve anlegget, men det finner man i en brakkelignende bygning på utsiden av gjerdene. Der betalte jeg såvidt jeg husker £2 for en boks Thatchers Gold som jeg nippet til mens jeg kikket litt nøyere på kampprogrammet. Det skal nevnes at jeg da under planlegging av denne turen vurderte å droppe denne kampen (og den forrige kampen hos Oldland Abbotonians) og heller ta turen rett fra Bitton til Mangotsfield, der Mangotsfield United skulle ta imot Wantage Town i Southern League Division One South & West. Til syvende og sist var det flere faktorer som gjorde at jeg gikk bort fra dette og i stedet valgte å følge hele det offisielle Ground Hop-arrangementet – ikke minst at jeg allerede hadde betalt for hele moroa.

 

Fotballklubben Cadbury Heath ble stiftet i 1894, på et tidspunkt da Cadbury Heath var en liten landsby langt ute «på landet» utenfor Bristols bygrenser. Etter spill i andre lokale ligaer var de i 1968 med å stifte Gloucestershire Senior Leaguem, der de snart ble en dominerende kraft. Da det i 1974 vant ligatittelen var det fjerde sesong på rad, men ønsket om opprykk til Western League ble ikke oppfylt da anlegget ikke oppfylte kravene. Ikke minst var det på bakgrunn av at man da mente at garderobene var for langt unna banen. Sesongen etter endte med 2. plass, og de fikk etter dette i stedet innpass i Midland Combination.

 

I denne perioden spilte man seg blant annet frem til kvartfinalen i FA Vase, der de måtte gi tapt for Billericay Town, men verre var det at klubbens manager tok med seg nesten samtlige spillere da han plutselig stakk til Cinderford Town. Etter to sesonger i Midland Combination endte klubben på siste plass, rykket ned og var i store problemer. De valgte å bygge opp fra bunnen av og fikk innpass i den nye Avon Premier Combination (i dag Bristol Premier Combination), som i dag er en av tre feeder-ligaer til Gloucestershire County League. I 1980 var de igjen tilbake i sistnevnte, og i 1990-årene var de også tilbake som et topplag. I løpet av dette tiåret vant de ligaen ytterligere tre ganger, slik at de nå har sju titler i denne ligaen, og endte fire ganger på 2. plass. Våren 2000 fikk de innpass i Western League.

 

Etter å ha tilbragt de første sesongene på nedre halvdel av Division One-tabellen, fulgte noen bedre sesonger før de i 2012 vant divisjonen og sikret opprykk til Premier Division. Der debuterte de med 4. plass, som fortsatt er deres bestenotering, og det virket vel ikke som om man truer den rekorden denne sesongen. Før dagens kamper lå Cadbury Heath på 17. plass av 21 lag i Western League Premier Division, men hadde i hvert fall kamper til gode på nesten alle klubbene bak seg. De håpet imidlertid å kunne avansere noe. Motstander denne dagen var Cribbs, som hadde tatt den korte turen fra Bristols nordlige omland, og de lå to ytterligere to plasser bak sitt vertskap. Begge sto med 6 poeng, men Cribbs hadde to kamper mer spilt. Med andre ord ville en trepoenger komme godt med for begge klubber.

 

Etter to målrike og underholdende kamper tidligere på dagen håpet groundhopperne på mer av det samme, men det ble tidlig klart at så ikke ville skje på Springfield. Det var vel et tidsspørsmål før man igjen fikk en slik kamp, men spillemessig var dette rett og slett noe av det mest søvndyssende jeg noen gang har sett på en britisk fotballbane. Det virket rett og slett som om de to lagene nøytraliserte hverandre totalt, og heller ikke hva gjelder halvsjanser var det noe å notere seg før dommeren blåste for pause etter det noen av de fremmøtte karakteriserte som noe bortimot en lidelse av en første omgang.

 

Pausen ble for min del benyttet til å prate litt med mer med tyskeren Jens og noen andre kjente, og de var heller ikke spesielt imponert over det de hadde sett i løpet av første omgangen, der ingen kunne huske å ha sett en eneste episode der en av keeperne måtte i ilden med noe som minnet om en redning. Kanskje var det passende at 185 tilskuere viste seg å bli helgens laveste tilskuertall, selv om det selvsagt er langt mer enn man vanligvis har på Springfield. Klubben hadde da også gjort sitt ytterste for at folk skulle trives der, og på oppslagstavla i klubbhuset vitnet et skriv fra Groundhop UK som de hadde skriblet notater på om at de hadde fulgt deres råd om hvordan de skulle få mest ut av arrangementet.

 

Det skal også skal også sies at det var noen flere til stede, for det var en håndfull personer som frekt og freidig tok oppstilling på utsiden av gjerdet for å se kampen gratis med drikkevarer kjøpt i klubbhuset. Groundhop UK-arrangør Chris Berezai var ikke videre imponert over dette og lot frekkasene få høre hva han syntes om denne oppførselen og hvor dypt de hadde sunket. Mange av de fremmøtte lot seg friste til å smake på en stuing som man hadde disket opp med, i tillegg til den mer tradisjonelle fotball-maten, men selv om jeg en stund vurderte dette selv, valgte jeg til slutt å vente med «middagen» til dagens fjerde kamp i Keynsham, der det var varslet at man ville varte opp med hog roast.

 

Vi hadde håpet på en langt bedre andre omgang, og det var virkelig ikke for mye å be om, men utrolig nok fortsatte det i samme stilen også etter pause. Jeg kunne faktisk forbigått hele kampen i stillhet, for det var helt oppriktig talt ikke en eneste sjanse å fortelle om i løpet av de 90 minuttene. Det nærmeste man kom noe som minnet om en halvsjanse var et skudd fra hjemmelagets Joe Guest som Cribbs-keeper Matthew Turner virket å ha full kontroll på da det gikk utenfor målet hans. Og den eneste gangen en av keeperne gjorde en redning, var da hjemmekeeper Thomas Drewitt et stykke ut i andre omgang hadde få problemer med å fange et skudd fra George King.

 

Dermed endte det målløst med 0-0 og poengdeling, og det var kanskje ingen av lagene fornøyd med. Enda mindre fornøyd var de nøytrale tilskuerne, og mange av de var utover i andre omgang mer opptatt av å samtale med hverandre. Men det hadde tross alt vært en trivelig stund ved Springfield, selv om kampen var begredelig. Med tre av kampene unnagjort, gjensto det nå kun en kamp denne dagen, og selv om det var dagens lengste etappe (bortsett fra turen til og fra basen i Weston-super-Mare) bød turen til Keynsham Town på nok en raskt unnagjort etappe.

English ground # 298:
Cadbury Heath v Cribbs 0-0 (0-0)
Western League Premier Division
Springfield, 17 October 2015
Att: 185
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise £1)
Pin badge: £3

 

Next game: 17.10.2015: Keynsham Town v Westbury United
Previous game: 17.10.2015: Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United

 

More pics

 

 

 

Lørdag 17.10.2015: Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United

Etter å ha sett en spennende kamp hos Bitton, skulle vi ta den meget korte turen til Oldland Abbotonians, og den kunne man egentlig unnagjort til fots. Det er kun rundt halvannen kilometer mellom de to klubbene, så det var ikke mange minuttene vi satt i bussen. Oldland Abbotonians hører hjemme i Oldland Common, som i likhet med Bitton er en liten landsby helt sør i Gloucestershire – mellom Bristol og Bath. Oldland Common består i all hovedsak av boliger der de fleste innbyggerne nok jobber i Bristol. Det er imidlertid noen lokale sjapper, og sannelig har man ikke også tre puber.

Innkjørselen til klubbens hjemmebane Castle Road var for trang for vår minibuss, og vi ble derfor dirigert videre ned til en busslomme hvor klubbformann Martin McConachie ventet på oss. Der ble vi sluppet av mens formannen håndhilste på alle og ønsket hjertelig velkommen etter hvert som de kom av bussen. Han pekte deretter ut en sti som førte oss tilbake til anlegget, før han ble igjen for å guide sjåføren til en større parkeringsplass i nærheten. Allerede under planleggingen av helgens Ground Hop hadde Martin ifølge arrangørene vært svært ivrig på å få arrangementet til Castle Road, og skal i løpet av prosessen ha vært hjelpsomheten selv og vist voldsom interesse for hvordan hans klubb kunne være best mulig vertskap. Det ble da også satt stor pris på av ikke minst arrangørene, men selvsagt også groundhopperne som skulle tilbringe det som viste seg å bli et par koselige timer hos klubben.

Castle Road – eller Aitchison Playing Field om man vil – er en nokså spartansk og enkel affære som også er temmelig åpen. Anleggets hovedtribune er også den eneste tribune, og denne står midt på bortre langside og er en blanding og sitte- og ståtribune. På motsatt side har man klubbhuset oppe i det ene hjørnet, nær inngangspartiet, og laglederbenkene. På utsiden her er det et stort åpent grøntområde, og jeg mistenkte at det muligens var en cricketbane, men glemte å spørre om dette. Anlegget har et landlig preg, og fremstår nokså koselig, og i et av hjørnene på bortre kortside kom jeg over en enkel grind der man tydeligvis kunne gå rett inn. Heldigvis virket det ikke som om noen benyttet seg av den muligheten denne dagen.

Oldland Abbotonians har røtter tilbake til 1910 og stiftelsen av St. Annes (Oldland), men dagens variant av klubben ble til i 1998, etter en sammenslåing med Longwell Green Abbotonians. St. Annes (Oldland) hadde spilt i Gloucestershire County League, mens Longwell Green Abbotonians hørte hjemme i Somerset County League. Den nye klubben tok plass i sistnevnte, og sikret seg våren 2007 opprykk til Western League, der de siden har vært fast innslag i Division One. Deres beste plassering er 2. plassen de oppnådde i 2011, men den gang fikk de ikke rykke opp da deres hjemmebane ikke oppfylte kravene.

Vi hadde jo fått samtlige sju kampprogrammer for helgens Ground Hop allerede på fredag, og jeg hadde smugkikket litt i programmet for denne kampen. Det var et godt program, og mens jeg nippet til en pint Thatchers Gold til £3,20, tok jeg det igjen frem for å konstatere at vertskapet var plassert på en 7. plass, men med kun 9 spilte kamper hadde de kamper til gode på samtlige andre lag. Man hadde eksempelvis 9 poeng opp til ledende Corsham Town som imidlertid hadde spilt flere kamper enn noen andre. Hele seks kamper hadde Oldland Abbotonians til gode på Corsham, og kunne avansere med en seier mot Ashton & Backwell United, som på sin side befant seg nede på 17. plass. Der lå de med statistikken 3-4-3, men hadde åpenbart blitt trukket tre poeng grunnet det som kan være bruk av en ikke-spilleberettiget spiller.

Oldland Abbotonians hadde også disket opp med beef chili, og for £2,50 fikk jeg en solid porsjon som gjorde nytte som lunsj. Frem til kampstart ble det også tid til litt samtale med kjente fjes som ikke hadde vært til stede på torsdagskampen. Av disse var tyskeren Jens, som sammen med sin bedre halvdel Margaret hadde kjørt over fra Tyskland i løpet av natten, og sammen med germanerne tømte jeg dagens første glass og bestilte påfyll for å ta med ut. Etter en festforestilling i dagens første kamp, var det kanskje mye å håpe på mer av samme sorten, men groundhopperne og de andre fremmøtte håpet selvsagt likevel på en ny god kamp.

Optimismen rådet blant hjemmefolket da Connor Davies og Gary Shorney begge var nære på med hver sin volley tidlig i kampen, men det var gjestene som tok ledelsen i kampens tolvte minutt. Conor Biggins var mannen som på volley sendte ballen i mål bak vertenes keeper og kaptein Josh Dempsey. Samme man var på farten da gjestene doblet ledelsen etter en halvtime, og etter å ha skutt i mål fra spiss vinkel ble Biggins igjen kreditert, selv om noen mente å se at ballen var innom Sam Skidmore. Etter noen lovende åpningsminutter var vertene nest best gjennom store deler av første omgang, og helt på tampen av omgangen gjorde de det enda vanskeligere for seg selv da keeper Dempsey nærmest ga bort et straffespark. Conor Biggins steg frem, og med et minutt til pause sikret han seg matchballen ved å sette inn sitt tredje mål fra straffemerket og sørge for at det dermed sto 0-3 halvveis.

Kampen virket avgjort da jeg benyttet pausen til å ta ytterligere en runde rundt anlegget og snakke med noen gamle kjente. Det var fortsatt nokså tidlig på dagen, så jeg hoppet med hensikt over pause-pinten, da vi tross alt hadde ytterligere to kamper på agendaen denne lørdagen. Oldland Abbotonians’ formann Martin McConachie hadde for øvrig vært svært opptatt av å slå publikumsrekorden på 170 tilskuere, og arrangørene klarte ikke å dy seg da de fortalte ham at dagens tilskuertall var «an excellent 168». Da han visstnok ble litt lang i maska, hadde de imidlertid raskt fulgt opp med å fortelle at det riktige antallet var 201, og altså ny publikumsrekord på Castle Road.

Hjemmemanager Dale Dempsey hadde i pausen manet sine gutter til ikke å gi opp, og i hvert fall gå ned med flagget til topps foran rekord-publikummet. De fikk en god start da deres toppscorer Tom Morgan headet inn reduseringen til 1-3 i omgangens femte minutt. Var det likevel håp om et comeback? Det var i hvert fall et helt nytt hjemmelag vi nå så, og Gary Shorney sendte i vei et frispark som Stags-keeper Lewis Coombes med nød og neppe fikk slått over. Hjemmelaget presset på, men klokka var ikke på deres side, og på en kontring gikk økte gjestene ledelsen da Sam Skidmore headet inn et innlegg fra venstrekanten. 1-4 i det 73. minutt.

Lufta gikk litt ut av vertene, men de skal ha for at de ikke ga opp. Hjemmelagets bestemann var Dave Stone, og han skjøt like over. Med snaut to minutter igjen fant han imidlertid nettmaskene med et skudd i bortre hjørnet. 2-4, men det var vel for sent? Vel, kanskje ikke, for vertene var snart på ferde igjen inne i gjestenes felt, der dommeren pekte på straffemerket etter å ha sett en hands. Frem steg Dave Stone, og reduserte på overtid til 3-4. Vertene sendte frem alt som var av spillere i et desperat forsøk på å sikre seg ett poeng, og det var faktisk keeper Josh Dempsey som kom nærmest da hans heading ble blokkert.

Dermed endte det 3-4, og nok en gang konstaterte groundhopperne at de hadde fått se en meget underholdende kamp. Oldland Abbotonians tapte selvsagt denne kampen i en første omgang der de var svake, og de klarte ikke helt å innhente gjestenes forsprang i andre omgang. Ashton & Backwell United kunne således ta med seg tre poeng hjem til Bristols sørvestlige omland, men undertegnede og de andre groundhopperne forlot Castle Road før de, da vi skulle den korte veien videre til Cadbury Heath og dagens tredje kamp.

English ground # 297:
Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United 3-4(0-3)
Western League Division One
Castle Road, 17 October 2015
0-1 Conor Biggins (12)
0-2 Conor Biggins (31)
0-3 Conor Biggins (pen, 45)
1-3 Tom Morgan (50)
1-4 Sam Skidmore (73)
2-4 Dave Stone (89)
3-4 Dave Stone (pen, 90+1)
Att: 201
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise (£5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise £1)
Pin badge: £3

Next game: 17.10.2015: Cadbury Heath v Cribbs
Previous game: 17.10.2015: Bitton v Street

More pics

Lørdag 17.10.2015: Bitton v Street

 

Lørdag morgen betød at helgens Western League Ground Hop etter den lille «tjuvstarten» kvelden før for alvor skulle starte med hele fire kamper i løpet av dagen. Vi skulle ha avreise fra Weston-super-Mare klokka 08.30, og da frokostserveringen ved Edelweiss Guest House ikke startet før klokka 8.00, sier det seg selv at det ble dårlig med frokost for undertegnede. Litt etter klokka sju listet jeg meg i stedet ut døra og spaserte de tjue minuttene opp til Wetherspoons-puben Cabot Court Hotel, og tok til takke med en full english breakfast der. Den ligger vegg i vegg med hotellet som ble brukt som rendevouz, og i god tid for avreise hadde jeg allerede tatt oppstilling utenfor hotellet, der groundhopperne snart strømmet ut.

 

Dagens fire kamper skulle spilles i et lite område som betød svært korte etapper mellom kampene, men først måtte vi komme oss til Bitton, som (etter å igjen ha plukket opp ved Bristol Parkway) var første stopp. Bitton er en landsby som ligger i det noen nok vil omtale som Bristols østlige utkant, men som realiteten ligger helt nederst i det sørlige Gloucestershire – mellom Bristol og Bath. Jeg skal ikke begi meg ut på noen synsing om hvor mange innbyggere som bor i selve Bitton, men det er også navnet på et kirkegjeld som skal ha i underkant av 10 000 innbyggere, og dette inkluderer da også andre landsbyer som Swineford, Upton Cheyney, Beach, Oldland Common og North Common. En av konene til Henry VIII holdt en gang til i Bitton, som ellers ikke er et sted man hører mest om.

 

I Bitton finner man imidlertid hovedkvarteret til museumsjernbanen Avon Valley Railway, og Bitton stasjon viste seg å ligge kun et par hundre meter fra Bittons hjemmebane, The Recreation Ground. Derfor var jeg langt fra den eneste som valgte å spasere oppom der for en kikk da vi ankom med en drøy time til kampstart. Ved Bitton stasjon var det stor ståhei, og det viste seg at det var et spesielt arrangement der denne dagen som var tilsynelatende godt besøkt. Kanskje utenkelig i Norge, men her var det mange småbarnsfamilier som koste seg med damplokomotivene samtidig som det faktisk var mulig for far (eller mor) å ta seg en øl mens de inntok en matbit i party-teltet som var satt ut ved parkeringsplassen. Og vi så sannelig ingen fylle-skandaler heller. Jeg var en tur innom stasjonens butikk for å kjøpe et par postkort å sende hjem til Norge, og ble betjent av personell kledd i gammeldagse, tradisjonelle uniformer.

 

Britene har vært særs flinke til å ta være på disse gamle toglinjene og holde liv i en del av historien ved å holde en del av de ved like som museumsjernbaner. Etter denne trivelige visitten innom Bitton stasjon, var det imidlertid på tide å igjen rette oppmerksomheten mot dagens første kamp, og jeg spaserte de snaue minuttene tilbake til The Recreation Ground, der jeg igjen passerte gjennom inngangspartiet ved å vise min Ground Hop-billett i stedet for å stoppe for å betale de £7 man ellers krevde. Også programmet hadde jeg fått på forhånd, og hadde på bussen kikket litt i dette og konstatert at selv om det ikke kunne måle seg med eksempelvis Corsham Town kvelden før, hadde man fått med det mest essensielle, med både tabeller og terminliste, samt historikk for begge klubber.

 

Bitton AFC ble stiftet så langt tilbake som i 1892, men man kjenner faktisk lite til klubbens historie fra før andre verdenskrig. Etter krigen spilte de i hvert fall i Bristol & District League, uten å gjøre seg spesielt bemerket før man på 1980-årene begynte å avansere sakte men sikkert i pyramiden. Via Bristol Combination og Gloucestershire County League spilte de seg opp i Western League, der de i 1997 tok plass i Division One. Andreplassen våren 2004 var nok til at de fikk rykke opp i Western League Premier Division, og der har de holdt seg siden som fast innslag på øvre halvdel av tabellen. I 2009 vant de til og med hele Western League, men ble nektet opprykk til Southern League da deres Recreation Ground ikke oppfylte den ligaens krav.

 

Siden den gang har man fortsatt oppgraderingen av The Recreation Ground for å forsikre seg om at man vil være i stand til å ta steget opp om de skulle klare å kvalifisere seg sportslig igjen. Ikke minst gjelder dette investeringene formann John Langdon gjorde i 2011, da man rev det gamle klubbhuset i tre og erstattet det med en ny utgave med moderne fasiliteter, samtidig som man også fikk satt inn telleapparater. Disse er montert på den ene langsiden, ut mot parkeringsplassen, og rett til høyre for disse står det nye klubbhuset. På samme langside, på motsatt side av inngangspartiet, har man et overbygg som er beregnet å gi tak over hodet for inntil 150 stående tilskuere, og det er mye hard standing rundt anlegget. Unntaket er den lille hovedtribunen med sitteplasser på motsatt langside, der man for øvrig også finner laglederbenkene. Selve banen har for øvrig en merkbar helling i lengderetningen.

 

Selve gressmatta på The Recreation Ground har øvrig en merkbar helling i lengderetningen, og dette gi gjerne en liten dose karakter. Anlegget er kanskje ellers ikke det mest spennende, men den har en landlig beliggenhet omgitt av masse grønt, og dette er kanskje var dette medvirkende til at det likevel var nokså koselig der. Og bak det bortre målet går ikke minst jernbanelinjen for museumsjernbanen Avon Valley Railway, slik at vi hadde god utsikt mot togene som med overraskende hyppighet ble trukket forbi av damplokomotiver som flere ganger i løpet av vårt opphold tutet tilsynelatende til ære for fotballfolket.

 

Det var ikke måte på hvilken oppmerksomhet helgens Ground Hop hadde tiltrukket seg, og også en lokal TV-stasjon var til stede for å dekke begivenheten. I så måte klarte selvsagt med-arrangør Laurence Reade å lure meg bort til TV-kameraene, der de utsendte var ivrige etter å få noen ord fra den personen som hadde reist lengst for å delta på moroa. Jeg forsto ikke først hva jeg ble lurt med på, men etter å ha blitt stilt foran TV-kameraene hadde jeg ikke annet valg enn å riste av meg eventuell kameraskrekk og levere en ordentlig opptreden der jeg forklarte hvorfor følte at helgens arrangement var verdt en tur fra Norge. En smule flaut, men det var heldigvis raskt overstått, og forhåpentligvis vil det ikke finne veien til nettet.

 

Bitton sto før kampen med 5-1-3 på 9 kamper, og lå med det på en 8. plass; 12 poeng bak ledende Corsham Town, men med hele fem kamper til gode. Av lagene over var det kun Barnstaple Town som hadde spilt like få kamper, og man hadde kamper til gode på de øvrige. Gjestene denne formiddagen var Street, som hadde tatt turen fra Glastonbury-traktene av Somerset, og de lå på sin side på en 6. plass før kamp, med 6-1-5 på 12 kamper. Bitton kunne altså passere sine gjester med seier, og de fleste virket å ha mest tro på et slikt utfall, selv om hjemmefolket var svært skeptiske til om de allerede denne sesongen kan kjempe om ny Western League-tittel og eventuelt opprykk til step 4.

 

Kampen startet med gjestene i førersetet, og etter ti minutter tok de en fortjent ledelse da et frispark fra Mark Randall skapte forvirring i Bitton-forsvaret. Mens tre forsvarere forgjeves forsøkte å klarere, headet Steve Murray inn 0-1 på andre forsøk etter at Bitton-keeper James Powell først parerte. Fem minutter senere ga de imidlertid Luke Bryan fri ferdsel mot sitt mål, og etter at Bryan hadde danset seg forbi fire halvhjertede taklingsforsøk, sendte han i vei et skudd som snek seg inn i nettmaskene bak Street-keeper Tom Punchard. Street lot seg dog ikke affisere, og fortsatte å angripe. Kampuret passerte tjue minutter da Craig Herrod sendte en lang pasning opp til Steve Murray, og med en herlig volley sendte han ballen i bue over keeper Powell, som sto hjelpesløs på sin 5-meter, og i mål til 1-2.

 

Og Street var ikke ferdig der, for et drøyt minutt senere hadde de satt inn sitt tredje. Denne gang var Murray tilrettelegger da han la inn til Dale Hunt, og sistnevnte fant nettmaskene. Vi var ikke engang halvveis i første omgang, og det sto 1-3. Street var meget gode den første halvtimen, men en skade på venstreback Mark Randall gjorde at manager Dan Badman måtte foreta en omrokkering som medførte at den gode midtbanespilleren Keith Emerson måtte trekkes ned på venstrebacken. Bitton kom etter dette inn i kampen og tok snart over, og de avsluttet første omgang bra. Street-keeper Punchard måtte før pause varte opp med en god redning for å hindre Eugene Keaby. Det sto 1-3 halvveis.

 

Bitton-manager Paul Britton hadde nok brukt pausen til å mane til innsats for å få en tidlig redusering i andre omgang, og det var akkurat det vertene fikk da Luke Bryan etter et drøyt minutt scoret sitt andre for dagen. Street kunne gjenopprettet sin tomålesledelse, men Murray brant en mulighet til å få sitt hattrick etter å ha blitt spilt frem av Herrod, og det var fortsatt Bitton som nå hadde initiativet der de presset på for utligning. Både Luke Bryan og Sacha Tong så sine avslutninger reddet av bortekeeper Punchard, men sistnevnte måtte omsider gi tapt i det 72. minutt. Aysa Corrick avanserte mot et ryggende Street-forsvar, og kunne enkelt spille frem Sacha Tong som utlignet til 3-3.

 

Det hadde ligget litt i kortene, og det gjorde det nå også at Bitton ville snu kampen til seier, der de fortsatte å presse sine gjester bakover i jakten på ledermålet. Det kom imidlertid aldri, og Street klarte å forsvare det ene poenget. Kanskje vil de føle seg skuffet over at de rotet bort en tomålsledelse, men samtidig vil kanskje hjemmefolket på sin side uttrykke skuffelse over den noe dårlige starten og at de ikke klarte å få et sent vinner mål etter en god andre omgang. Det hadde uansett vært en meget artig og spennende kamp som skapte entusiasme blant et publikum som talte 217. For groundhoppernes del var det tid for en rask retrett til bussen, som skulle frakte oss den korte turen til Oldland Common og dagens andre kamp.

English ground # 296:
Bitton v Street 3-3 (1-3)
Western League Premier Division
The Recreation Ground, 17 October 2015
0-1 Steve Murray (10)
1-1 Luke Bryan (15)
1-2 Steve Murray (21)
1-3 Dale Hunt (22)
2-3 Luke Bryan (47)
3-3 Sacha Tong (72)
Att: 217
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise (£1)
Pin badge: £3

 

Next game: 17.10.2015: Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United
Previous game: 16.10.2015: Corsham Town v Calne Town

 

More pics

 

 

 

Fredag 16.10.2015: Corsham Town v Calne Town

 

Det var på tide å forlate Newcastle og starte den lange reisen ned til Weston-super-Mare, helt nede ved Somerset-kysten ut mot Bristol-kanalen. Men etter at jeg hadde forlatt Manhattans og temmelig røffe Wallsend med metro inn til sentrale Newcastle, hadde jeg tid til å unne meg en skikkelig frokost. Ikke på Butterfly Cabinet denne gang, men på Newcastle stasjon har Centurion Bar også tidlig matservering fra et lite utsalg inne på selve stasjonen, og jeg hadde lagt merke til at de hadde full scottish breakfast på menyen. Etter denne herlige kulinariske starten på dagen, kunne jeg sette meg på 08.43-toget mot Plymouth, som jeg ble med så langt som til Bristol Temple Meads. Derfra gikk siste etappe til Weston-super-Mare, og en halvtimes tid senere kunne jeg etter nesten fem timer og tre kvarter på reisefot stige av i badebyen.

 

Denne fredagen markerte starten på høstens Western League Ground Hop, der vi skulle gjennom sju kamper på tre dager, og det hele skulle starte med kamp i Corsham denne kvelden. Weston-super-Mare hadde blitt valgt som base da prisene i Bristol denne helgen hadde vært temmelig stive (nå har jeg inntrykk av at Bristol uansett ikke er landets billigste sted i så måte, men nå var det enda dyrere enn vanlig; muligens grunnet rugby-VM der Cardiff var en av arrangørbyene), men da problemer med mailing-listen til Groundhop UK sørget for at jeg var en av de som ikke fikk informasjons-mailen før jeg lenge etter etterlyste den, var allerede enkeltrommene utsolgt da jeg etter hvert tok kontakt.

 

Arrangørene var lenge merkelig lite hjelpsomme med opplysninger om deres valg av base slik at jeg selv kunne booke noe i nærheten, men oppfordret kun om at jeg skulle booke via dem og at de kanskje kunne fikse et enkeltrom. Kanskje holder ikke, og jeg føler meg ferdig med å dele rom med ukjente folk, så jeg endte opp med å i stedet betale £105 for tre netters kost og losji ved Edelweiss Guest House. Det ligger ikke i Alpene, slik det kan høres ut, men rett ved Weston-super-Mares seafront. Jeg hadde blitt fortalt at bussen skulle kjøre fra GroundhopUKs utvalgte hotell også denne fredagen, i stedet for å starte fra Bristol Parkway som tidligere planlagt, og etter å ha sjekket inn spaserte jeg opp mot Royal Grosvenor Hotel. De lå selvsagt i motsatt ende av byens seafront, men etter tjue minutter ankom jeg med tid nok til å unne meg en pint på Wetherspoons-puben Cabot Court Hotel som ligger vegg i vegg med det nevnte hotellet.

 

Avreise var satt til 16.30, og en halvtime før sto jeg på utsiden av hotellet og kunne hilse på første kjente groundhopper-fjes, som det etter hvert ble mange av denne helgen. Mest overraskende var det å se to kjenninger fra en helt annen kant av landet, for Harvey Harris og Peter Sixsmith er normalt å finne i Northern League-kretser, der de er kjente fjes. De skulle i løpet av helgen være gode samtalepartnere der de på bussen tok seteraden rett foran meg. Det var mange som ville spørre Harvey om Darlingtons eventuelle retur til egen by, som han ikke har tro på vil skje på lang tid ennå, og tilsvarende fikk Peter flere ganger svart på hvorfor han mener Shildons flytteplaner heldigvis nå synes å være urealistiske.

 

Bussen plukket opp ytterligere groundhoppere ved Bristol Parkway før vi omsider satt kursen vestover mot Corsham, lastet med fotball-hungrige passasjerer. Corsham er en liten markedsby i det vestlige Wiltshire, som i middelalderen slo seg opp takket være grevskapets ullhandel. Senere har man i området drevet utstrakt utvinning av såkalt Bath Stone; en type kalkstein som opp gjennom årene har vært svært populært bygningsmateriale i det sørlige England. Denne virksomheten driver man fortsatt med, men byen og dens omegn huser også en rekke militære fasiliteter, og noen av disse er å finne i gamle underjordiske ganger fra steinbruddene som ble brukt av forsvarsministeriet helt tilbake under andre verdenskrig. Corsham har i dag rundt 13 000 innbyggere, og skulle altså være åsted før første kamp på helgens Ground Hop.

 

Da vi ankom Corsham Towns hjemmebane Southbank med rundt en time og tjue minutter til kampstart, hadde hjemmefolket forberedt seg på storinnrykk, og med full Ground Hop-billett for hele helgen, var jeg blant de kun viste frem billetten på vei gjennom inngangspartiet. For en pakke som innehold skyss hele helgen (£42) pluss inngang og programmer for samtlige 7 kamper (£40) hadde jeg betalt £82. Jeg hadde brukt bussturen til å kikke litt i kveldens kampprogram, og det var et godt program som både så flott ut og var interessant med all nødvendig info. Nå var det bare å ta en nærmere kikk på deres hjemmebane.

 

Southbank ligger noe avsides til utenfor byen, og entres via innkjørselen i hjørnet på den ene kortsiden. Sett herfra er det på den høyre langsiden at man finner det meste av anleggets fasiliteter. Her er klubbhuset med sin bar etc, og bortenfor dette står midt på langsiden anleggets eneste tribune – en sittetribune som bærer navnet Southbank Stand, og som er av den moderne, prefabrikerte sorten. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder rundt resten av anlegget, som har vært klubbens hjem siden like etter andre verdenskrig, da man bygget leiligheter på deres tidligere hjemmebane. Utenfor klubbhuset hadde for øvrig Terry fra Terry’s Badges satt opp stand med stort utvalg av pin badges, og jeg hadde før avreise fra Norge lagt inn en ordre på noen av de jeg manglet i min samling. Han hadde lagt de til side i en liten pose jeg nå fikk overrakt, og etter en kort og hyggelig prat takket jeg for handelen.

 

Neste stopp var baren, der jeg betalte £3 for en pint Thatchers Gold, som jeg nippet til mens jeg samtalte med en rekke gamle kjente. Corsham Town ble stiftet i 1884, men ble ikke tilknyttet FA før i 1893 (hvilket muligens forklarer sistnevnte årstall på deres logo). De spilte i lokale ligaer før de i 1976 var med å stifte Wiltshire Football League, og i den påfølgende sesongen vant de Wiltshire Senior Cup for første gang samtidig som de sikret opprykk til ligaens øverste nivå. I 1997 vant de igjen grevskapscupen, før de året etter vant Wiltshire Football League og sikret seg opprykk til Western League. Etter omstruktureringen sommeren 2004 ble The Reds (eller The Peacocks om du vil) flyttet opp i denne ligaens Premier Division, der de umiddelbart markerte seg.

 

Under ledelse av tidligere spiller Colin ‘Nobby’ Bush sto klubben fremfor sine beste år, og både i 2005 og 2006 endte de på andreplass i Western League, samtidig som de begge sesonger igjen vant grevskapscupen. I 2006 rasket de også med seg Western Leagues ligacup, men året etter var nok enda bedre. Da vant man omsider hele Western League, samtidig som man for tredje år på rad vant grevskapscupen. Dette var femte og foreløpig siste gang Corsham har vunnet Wiltshire Senior Cup, og da manager Bush forlot skuta for å søke nye utfordringer, gikk det snart nedover med klubben. Nedrykket kom våren 2012, og Corsham Town har siden den gang spilt i Western League Division One.

 

Det var også der det skulle kjempes om ligapoeng da Calne Town denne kvelden gjestet Southbank. Vi skulle altså være vitne til et lokaloppgjør mellom to Wiltshire-klubber, og det ble tidlig klart at publikumstallet ville være langt høyere enn normalt. Corsham Town var faktisk serielder, og sto med 8-3-3 og 27 poeng på sine 14 kamper, men kun Chippenham Town hadde spilt like mange kamper som The Reds. De hadde før helgen tre poeng ned til Hengrove Athletic som hadde spilt en kamp mindre, og henholdsvis fire og fem poeng ned til treer Cheddar og firer Wells City – begge med to kamper til gode. Calne Town befant seg nede på 15. plass (av 21 lag) med 13 poeng, men hadde kun spilt ti kamper, og hadde dermed kamper til gode på de fleste av lagene foran seg på tabellen.

 

Det var gjestene fra Calne som startet best og virket klart mest sultne. Hjemmelaget virket i store deler av kampen nokså stasjonære, og ikke minst skapte Calne Towns venstreside en god del problemer for vertskapet. I det tolvte minutt fikk The Lilywhites uttelling da Stuart Windsor headet inn 0-1, og kort etter kunne samme mann doblet ledelsen, men denne gang gikk skuddet utenfor. Også Glenn Armstrong og Mark Dolman hadde gode muligheter for gjestene, som hadde et klart overtak, og ledelsen burde vært større da lagene gikk i garderoben halvveis. Like før pause kunne imidlertid hjemmelaget fått en høyst ufortjent utligning, men Calne-keeper Steve Allison vartet opp med en god redning på langskuddet fra Dan Lardner.

 

Om Corsham-manager Jeff Roberts hadde manet til innsats i pausen, hjalp det lite, for kampen fortsatte i samme sporet etter pause, og ti minutter ut i andre omgang doblet Kris Beasley gjestenes ledelse da han ble spilt frem av Glenn Armstrong og sendte balen under hjemme-keeper Mark Billingsley. Det var først da vertene våknet litt til liv, men de lange ballene bød stort sett på få problemer for et hurtig og godt organisert Calne-forsvar. Likevel kom de seg til en god sjanse ved MattJenkins som headet like utenfor, men det kunne også kommet flere motsatt vei, for både Tom Boakes og innbytter Lee Himsworth var nære for gjestene. Med fem minutter igjen av ordinær tid fikk hjemmelaget sin redusering da en sjelden feil i Calne-forsvaret ga Dan Lardner muligheten til å smelle inn 1-2. Da fikk vi i det minste noen spennende minutter i avslutningsfasen, men Corsham klarte aldri å true Calne-målet nevneverdig etter dette, og det endte 1-2.

 

293 tilskuere var man svært godt fornøyd med, men selv om flere mente å ha sett en nokså underholdende kamp, var hjemmefansen ikke spesielt imponert over det deres gutter hadde prestert ute på banen. En kar ved min side hevdet at de hadde vært nest best hele kampen, og la hoderystende til at keeper Billingsley muligens hadde vært en av de Corsham-spillerne som løp mest denne kvelden! Manager Neurin Jones og hans Calne-gutter hadde sikret seg de lokale skryterettighetene frem til neste møte, og med det tok vi snart plass på bussen for å skysses tilbake til Weston-super-Mare via Bristol Parkway.

 

Det hadde vært en fin start på helgens Western League Ground Hop, og etter ankomst Royal Grosvenor var jeg en av de som valgte å unne seg en siste pint på Cabor Court Hotel rett ved siden av. Med avreise allerede klokka 08.45 neste morgen var det imidlertid greit å begrense seg til denne ene pinten før jeg spaserte tilbake mot mitt krypinn. Jeg hadde duppet av litt også på bussturen tilbake til Weston-super-Mare etter kamp, og etter en lang dag kom nå Jon Blund temmelig raskt etter at jeg hadde krøpet under dyna og slukket lyset.

English ground # 295:
Corsham Town v Calne Town 1-2 (0-1)
Western League Division One
Southbank, 16 October 2015
0-1 Stuart Windsor (12)
0-2 Kris Beasley (56)
1-2 Dan Lardner (85)
Att: 293
Admission: Included in Groundhop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Groundhop Ticket (otherwise £1)
Pin badge: £3

 

Next game: 17.10.2015: Bitton v Street
Previous game: 15.10.2015: Easington Colliery v Chester-le-Street Town

 

More pics