Meldingen om at jeg ville få igjen nesten 15 000 kroner på skatten gjorde at planene om en påsketur kunne realiseres med blant annet et lån (samt Eurobonus poeng) fra min far – pluss noen oppsparte midler. En helg eller to med fyll og fanteri med kompiser måtte vike til fordel for sparing til Englandstur, men det var det verdt. Til tross for at mitt fotballprogram denne gangen startet i det sørøstlige Greater London, måtte jeg denne dagen fly til Manchester for deretter å krongle meg nedover derfra med tog. Jeg hadde faktisk aldri flydd til Manchester før, og var meget usikker på om jeg ville rekke en av mine utpekte tog – henholdsvis 35 og 43 minutter etter planlagt landing. Men da det viste seg at flyet landet 10-15 minutter tidligere enn planlagt, ble det til og med tid til ikke bare en, men to kjappe røyk før jeg hoppet på toget på Manchester Airport. Toget som skulle ta meg neste etappe fra Manchester Piccadilly ned til London Euston viste seg å være bortimot stappfullt, og da jeg endelig fant meg et ledig sete viste det seg at det var reservert av en eldre herre som kom på i Crewe. Allerede på perrongen i Manchester ble jeg (sannsynligvis pga klesstilen) stoppet av politiet som undersøkte både meg og bagen min nærmere. Et temmelig stort antall Bolton-fans befant seg på toget, på vei for å se sitt lag spille FA Cup-semifinale mot Stoke på Wembley. Og i Crewe kom det ikke overraskende på noen Stoke-supportere også.
Endelig fremme i London (etter å ha duppet av en times tid) hadde jeg plutselig temmelig god tid på meg. Jeg skulle bare forflytte meg fra Euston til Victoria med tuben, for derfra å ta lokaltoget til Bromley South. Så jeg hoppet på Northern Line og foretok reisen ned til London Bridge. Vent litt…London Bridge?? Jeg skulle jo til Victoria – det visste jeg jo godt!! I alt stresset hadde jeg plutselig surret det til og gått i egne tanker. Jeg skulle riktignok til London Bridge dagen etter, men nå hadde det blitt for mye for en stakkar. Så i all hast presset jeg meg inn på en smekkfull og marerittaktig Jubilee Line med badstue-temperatur, for så å bytte til District Line på Westminster…og endelig var jeg på Victoria. Men like god tid, det hadde jeg ikke lenger! Så da jeg ravet ut av Bromley South stasjon, bestemte jeg meg like godt for å ta en taxi.
Jeg ankom Hayes Lane med fullpakket bag og greier, men det var – ikke overraskende for dette nivået – overhodet intet problem. Her var det bare smil og forsikringer om at det var da bare hyggelig å kunne få passe på bagasjen min et par timer. Med £10 entré betalt, bagen plassert bak baren, og med en etterlengtet Strongbow i hånda, kunne jeg omsider ta omgivelsene i nærmere øyesyn. Etter å ha sikret meg det siste tilgjengelige skjerfet i klubbsjappa, samt et absolutt godkjent program til £2, var det tid til å slå av en prat med både lokale og tilreisende i den relativt koselige baren i klubbhuset. Jeg fikk bekreftet at planene for Cray Wanderers’ flytting tilbake til mer hjemlige trakter fortsatt står ved lag, og man håper å kunne begynne 2014/15-sesongen på nytt stadion i Orpington. Det var for øvrig en god del Sutton United-folk å se blant de 302 tilskuerne, da de ville gå opp som mestre dersom Bury Town ikke vant. Blant de fremmøtte representanter for folket fra Gander Green Lane var blant annet både formann Bruce Elliott og manager Paul Doswell.
Jeg så for øvrig frem til å ta en kikk på Crays Wanderers storscorer Laurent Hamici, men franskmannen glimret med sitt fravær på lagoppstillingen denne dagen. Etter 13 minutter måtte bortelagets keeper Nick Pope likevel i aksjon med en super redning da Leigh Bremner ble spilt gjennom – returen satt Bremner selv i stolpen og ut. Men etter 21 minutter var hjemmelaget i føringen da John Guest scoret etter en corner. Pope reddet hans første forsøk, men returen satt Guest i mål. Begge lag hadde hver sin store sjanse til å score etter dette, før utløsningen kom i omgangens siste minutt. Cray Wanderers leverte en kontring ut av læreboka, og Leigh Bremner fullførte et glimrende løp på kanten ved å skjære inn fra høyre og plassere ballen utenfor Pope’s rekkevidde i bortre hjørne. Kort etter presterte dommeren å gi direkte rødt kort til Bury Towns gamle traver Jamie Scowcroft (som mange vil kjenne fra Ipswich Town eller Crystal Palace), uten at jeg kunne forstå logikken utfra min vinkel. Det var nok en høy albue han dømte for, men fra min posisjon var jeg overbevist om at han ville nøye seg med et gult kort, og jeg ble i likhet med mange andre derfor ganske overrasket over avgjørelsen. Selv hjemmefolket innrømmet at det hadde vært i overkant strengt.
Pausen ble tilbragt i samtale med et par Sutton United-supportere som kunne fortelle diverse historier om deres rivalisering med Carshalton Athletic (og i mindre grad Kingstonian) samt noen anekdoter fra deres Conference-dager og påfølgende fall. Andre omgang ble et lite antiklimaks der Bury Town aldri virket farlige, mens hjemmelaget virket fornøyd med tingenes tilstand. Bremner burde satt den berømte spikeren i kista med en heading med rundt 10 minutter igjen, før Bury Town på overtid reduserte til 2-1 ved Kieran Leabon. Men Cray Wanderers klarte å ri av det som var igjen av spilletid, og de som jublet høyest var Sutton United-fansen – selv om flere jeg snakket med mente de ville foretrukket en Bury-seier så de kunne vinne tittelen mens de selv spilte. Men opprykk og ligatittel var tross alt det viktigste.
Etter kampen ble jeg værende igjen i klubbhuset hvor jeg også fikk slått av en prat med noen Bury Town-supportere før de satt kursen nordøstover. Jeg ønsket de lykke til i playoff, men flesteparten av de mente de nå ikke engang ville nå et playoff – og de dro frem kampene mot Maidstone og Lowestoft som hovedgrunnene. Min tilstedeværelse hadde tydeligvis ikke gått upåaktet hen, og jeg ble oppsøkt av en meget hyggelig formann Gary Hillman som nesten ikke kunne bli forsikret nok om at jeg hadde hatt en fin opplevelse på Hayes Lane. Neste i køen var en Kerry Phillips, med tittelen «life president», og han ville overrekke meg sitt visittkort med forsikringer om at det bare var å ta kontakt om jeg skulle trenge hjelp til noe. Jeg hadde en lengre og interessant samtale med både ham og flere andre fans av den eldre garde, der vi var inne på både Cray Wanderers, Bromley FC og non-league generelt. Det var stor interesse for hvilke andre kamper som sto på mitt program, og jeg ble bedt om å ta med de varmeste hilsninger opp til Sheffield FC. Cray Wanderers har tydeligvis et godt forhold til verdens eldste klubb, da de som Sør-Englands eldste klubb har spilt mot de ved flere anledninger. Da jeg omsider takket for meg og avhentet min bag for å sette kursen mot hotellet, ble jeg overrakt nistepakke med ost, kjeks og druer av en dame som hadde servert dette i klubbhuset. Alt i alt må jeg si at jeg hadde en aldeles strålende dag på Hayes Lane, ikke minst takket være klubbens hyggelige og gjestfrie ledere og ansatte.
Til tross for nitidige forklaringer om busstraseer og bussholdeplasser i området, valgte jeg å ta apostlenes hester fatt på turen tilbake til Bromley South station. Ved hjelp av utprintet kart fant jeg frem uten noe problem, og kunne ta toget de få minuttene til beryktede Peckham Rye. Hotellet mitt ble overhodet ikke valgt på grunn av det flotte området, men snarere grunnet den enkle reiseveien fra Hayes Lane og videre inn til London dagen etter. Det er ikke mange steder og bydeler i England som overgår Peckham Rye hva gjelder dårlig rykte, og jeg må si begynte å lure på om jeg var i Johannesburgs ghetto da jeg gikk av toget og satt kursen mot mitt hotell, Peckham Lodge. Mangelen på søvn gjorde at jeg fort slo fra meg tankene om å muligens ta en tur inn til London. Da jeg hadde sjekket inn, dristet jeg meg etter hvert heller til å spasere den korte turen tilbake til en Burger King – sannsynligvis den første jeg har sett med skuddsikkert glass – for å ta med meg en saftig meny og noen deilige chili cheese bites tilbake til hotellet før Jon Blund meldte sin ankomst.
English ground # 33: Cray Wanderers v Bury Town 2-1 (2-0) Isthmian League Premier Division Hayes Lane, 17 April 2011 1-0 John Guest (21) 2-0 Leigh Bremner (45) 2-1 Kieran Leabon (90+1) Att: 302 Admission: £10 Programme: £2
Dag 7: 23.04.2011 FC Halifax Town – Mickleover Sports
Etter en kjapp frokost satt jeg meg på toget til Halifax, og kom raskt i snakk med en Bradford City-supporter som var på vei til deres bortekamp i Accrington med sine to sønner. Ikke overraskende uttrykte han skuffelse over at vi ikke hadde klart å slå Leeds dagen før. Men jeg ble snart sittende og lytte oppmerksomt, da han la ut som sin førstehånds opplevelse av det som utspilte seg på Valley Parade under kampen mot Lincoln City 11. mai 1985 – da feiringen av ligatittelen utviklet seg til å bli en katastrofe der 56 mennesker døde i et inferno av flammer. Jeg har sett bilder og lest en del om det tidligere, men det er noe ganske annet å høre det fra en som var der og opplevde det
Jeg ønsket Bradford-folket lykke til og hoppet av i Halifax, der jeg snart befant meg på puben The Pump Room. Med en pint i hånden og en for meg ikke voldsom interessant toppkamp i Premier League på skjermen, ble fotballbilaget med kampreferater fra gårsdagen grundig lest. Jeg fikk også lurt ut av et par eldre Halifax-supportere noen av tankene de har rundt de siste årene og fremtiden til klubben. Med en drøy time til avspark gikk jeg den korte veien videre til The Shay, der jeg stoppet første vakt for å forhøre meg om mulighetene for oppbevaring av bagen. Han kalte opp en overordnet som kom og tok en kjapp kikk på bagen før hun foreslo at hun låste den inn i vaktenes eget rom. Med det unnagjort var det bare å betale seg inn, før et imponerende program ble innkjøpt. Det skulle vel også bare mangle, i og med at det var dyrere enn programmet til selveste Leeds United kvelden i forveien. Dessverre var de utsolgt for skjerf (same old story i non-league på denne turen virker det som), men jeg fikk meg en matbit utenfor South Stand mens jeg bladde litt i programmet. Jeg fant meg omsider en plass på den flotte ståtribunen South Stand bak det ene målet, der de mest høylytte Shaymen står. North Stand så totalt folketom ut, kun dekket av diverse Halifax-flagg etc, mens hovedtribunen var vel besatt. Den gamle West Stand så på sin side utrolig flott ut. Jeg ble rent nostalgisk der jeg sto og så på den, og forsøkte forestille meg hvordan det stemningen var der da det fortsatt var en ståtribune. Dessverre har sjelden vært i bruk de siste par sesongene med spill på såpass lave nivåer, og dessverre var den ikke overraskende ubenyttet også i forbindelse med denne kampen.
Halifax var jo allerede mestre og det ble x antall steder i programmet, samt gjentatte ganger over høyttaleranlegget opplyst om at overrekkelsen av trofeet ikke ville skje foran publikum dersom de invaderte banen ved kampslutt. Hjemmelaget hadde som uttalt mål å komme opp i 100 poeng for sesongen, og var da avhengig av 4 poeng på de to siste kampene, med dette som siste hjemmekamp før sesongavslutningen borte mot Ossett Town. Det var kanskje litt betegnende på Halifax sin dominans i divisjonen denne sesongen at Mickleover Sports rett og slett gjorde honnør da Halifax spillerne entret banen! Disse klubbene vant hver sin NPL Division One avdeling sesongen før, men det er likevel håpløst å sammenligne de – det er David og Goliat og vel så det.
Personlig var jeg glad for at Jamie Vardy var tilbake i hjemmelagets startoppstilling, da jeg hadde gledet meg til å ta den ettertraktede spilleren i nærmere øyesyn. Men etter en livlig start med sjanser både til hjemmelagets Liam Hogan og gjestenes Karl Ashton og Alex Steadman, var det ikke Vardy som utmerket seg mest tidlig i kampen. Scott Hogan på den andre kanten stjal derimot mye av showet med flotte raid og innlegg, men gjestene fra utkanten av Derby hang godt med og skapte flere halvsjanser også de. Halifax manager Neil Aspin liker tydeligvis å bytte kantspillerne fra side til side, og Mickleover-backene fikk til tider kjørt seg. Rett før pause kunne hjemmelaget fort tatt ledelsen da Vardy kom i rakettfart gjennom, og en retur fra keeper Damian Clarke havnet hos Simon Garner. Han burde kanskje kanskje avsluttet selv, men passet i stedet til Danny Holland som sendte ballen over mål.
I pausen annonserte de vinnernummeret for dagens «lucky program number», trukket av en av spillerne i pausen. “7…3…8…”. Dette hørtes da kjent ut tenkte jeg, og kastet et blikk på mitt program som bar nummeret 7381. «One» lød stemmen over høyttaleranlegget. «Please come to the tunnel to claim your prize». Jeg fikk oppsøkt en av vaktene som pekte meg i riktig retning, men vedkommende ansvarlige var ikke der, og jeg ble henvist til kontoret mellom South Stand og West Stand for å hente gevinsten. Der var det en ansatt som igjen kalte opp vedkommende slik at hun kom over til kontoret, der jeg nå sto og konstaterte at andre omgangen ble sparket igang. Etter å ha signert for premien fikk jeg en konvolutt inneholdende £100. Ikke verst! Og ikke minst dekket det inn en del av pengesløseriet på lugubre klubber de siste to nettene.
Tilbake på South Stand kunne jeg observere at Jamie Vardy nå var i ferd med å våkne til for alvor også han. Ikke at han hadde vært usynlig i første omgang – tvert imot. Men jeg skulle i andre omgang bli vitne til et imponerende show. Jeg lot meg imponere over hans fart, akselrasjon og den imponerende jobben han la ned der ute på kanten. Men så skjedde det som gjerne skjer… Gjestene på et sjeldent angrep, og Keiran O’Connell satt ballen i mål bak keeper Jonathan Hedge. Dommeren hadde imidlertid allerede blåst for en hands fra Halifax-forsvarer Mark Bower, men Colin Hoyle tok fart og sendte straffesparket knallhardt i mål bak Hodge som gikk feil vei. Halifax forsøkte å svare umiddelbart, og Jamie Vardy startet et vanvittig raid som etterlot halve Mickleover-forsvaret og deres keeper liggende svimle i hans kjølevann. Helt vanvittig imponerende, og der og da ble jeg overbevist om at denne mannen må være bra nok for Football League! Men hans påfølgende pasning til Danny Baker endte dessverre med at sistnevnte sendte ballen over mål fra rundt 10 meter. Scott Hogan hadde etterhvert havnet litt i skyggen av Vardy, men etter et fint raid ned høyre kant crosset han inn til Holland som headet i tverrliggeren. Og rett etter, etter 74 minutter, var de samme involvert igjen da Hogans pasning fant Holland som skrudde ballen glimrende i mål fra utenfor 16-meteren. Gjestene fra Derbyshire var åpenbart slitne og meget fornøyde med ett poeng, og brukte enhver anledning til å drøye tiden. De siste 10-15 minuttene var ballen mer ute av spill enn i spill, til tross for Halifax-spillernes vilje til å løpe for å hente baller, plassere de på 5-meter for keeper etc. Men bortekeeperen var selvsagt aldri helt fornøyd med plasseringen av ballen og måtte så klart frem for å bruke et minutts tid for å flytte den en centimeter eller to. På overtid holdt Vardy på å avgjøre da han kvittet seg med sin oppasser og plasserte et lavt skudd nede ved stolpen, men keeper Clarke klarte å få en fingertupp på ballen – nok til å få slått den til corner.
Dermed gikk sluttsignalet med 1-1, og mange av de 2.404 fremmøtte stormet ut på banen til tross for tidligere hyppige advarsler. 5-10 minutter etter at spillerne hadde gått i garderoben, var oppfordringen over høyttaleranlegget forandret til at «dersom dere blir der dere er vil spillerne komme ut og motta trofeet». De rundt 1000 personene på banen laget en passasje rundt spillertunnelen og snart kom spillerne ut til kraftig jubel. Jeg skulle ikke bli overrasket om de er med å kjempe i den absolutte toppen også neste sesong på nivået over. For min egen del ventet jeg til det verste styret hadde lagt seg og den kvinnelige vakten kunne komme og låse ut bagen min. Og dermed forlot jeg et sjarmerende Shay og gikk mot Halifax stasjon.
Da toget kom inn på Manchester Victoria, ble det tid til en matbit før den korte ti minutters turen til Ashton-under-Lyne. Vel fremme der tok jeg taxi til Barton Villa, som var mitt hotell for natten. Den kvinnelige innehaveren hadde ringt meg mens jeg var på vei fra Halifax til Manchester, og da hun skulle på et ball lurte hun på om hun kunne legge ut nøkkelen min – noe jeg ikke hadde noe imot. “Mr. Johansen” sto det på konvolutten som var dyttet inn i brevsprekken, og jeg låste meg inn og fikk slengt fra meg bagasje og tatt en dusj. Så gikk turen ned mot sentrum av Ashton-under-Lyne. Det var St. George’s Day, og jeg var invitert på konsert på den relativt kjente klubben The Witchwood, der både Oasis og en haug andre storheter har spilt i startfasen av sine karrierer. Min venn Matt fra Oxford hadde tatt turen opp sammen med flere andre som skulle sove over hos bekjente i Oldham, og da jeg ankom hadde de foreløpig inntatt en annen pub et steinkast oppi veien. Etter et par pints der gikk vi ned til Witchwood, hvor vi hadde en meget hyggelig kveld med god musikk – ikke minst fra våre Oldham-kompiser i Pressure 28 – og gode samtaler med gamle og nye bekjentskaper.
Ground #40: F.C. Halifax Town – Mickleover Sports 1-1 (0-0) Northern Premier League Premier Division The Shay, 23 April 2011 0-1 Colin Hoyle (pen, 57) 1-1 Danny Holland (74) Att: 2,404 Admission: £11 Programme: £3,50
Dag 8: 24.04.2011 Fotballfri i Manchester (m/ Old Firm på TV)
Det var tid for en hviledag, og jeg tok taxi til stasjonen hvor jeg tok tog den korte veien inn til Manchester. En meget kort togtur senere sjekket jeg inn på Copperhead’s Hotel, strategisk plassert rett ved siden av Salford Central jernbanestasjon. Jeg vurderte å reise opp til Bolton for å se Bolton – Arsenal, men det fristet overhodet ikke i det hele tatt. Derfor tok jeg heller en spasertur inn til Deansgate hvor jeg satt meg ned på en Wetherspoons for litt flytende og fast føde. Jeg hadde håpet at de også skulle vise dagens Old Firm kamp, men jeg ble i stedet henvist til et sted vegg i vegg, som så ut til kun å bestå av en døråpning og en trapp. Trappen ledet imidlertid til en biljardsalong og bar i andre etasje, og her viste de ganske riktig kampen som straks skulle starte. Jeg slo meg ned med en pint for å kose meg med Rangers-seier over de ekle grønn-hvite. I stedet skal Rangers takke keeper Allan McGregor for at det i det hele tatt ble ett poeng. Noen av de biljardspillende gjestende sendte undrende blikk i min retning der jeg var temmelig engasjert.. Jeg var ikke på det tidspunkt veldig optimistisk med tanke på Rangers’ vegne hva serien angikk, men heldigvis skulle det få en lykkelig slutt med Ce*tic-tap i Inverness.
Jeg forlot åstedet og vandret nedover Deansgate igjen, mens jeg etter en siste vurdering en gang for alle slo fra meg muligheten for Bolton-tur. Jeg valgte i stedet å gå til innkjøp av solide doser j2o apple/mango og McCoys «flame grilled steak» crisps, og en like solid bunke aviser. Dermed ble det en ettermiddag i hotellsenga med Football League Show i reprise på TV, og senere Match Of The Day. Kvelden ble avsluttet med en tur ut for å hente litt takeaway, og TV-film i hotellsenga. Lazy days..
Dag 9: 25.04.2011 Macclesfield Town – Southend United
Jeg våknet uthvilt og klar for turens siste hele dag, og etter en frokost på Manchester Piccadilly satt jeg meg på toget til Macclesfield. Ved ankomst valgte jeg å ta en taxi til Golden Lion pub, hvor jeg satt meg ned med mine medkjøpte eksemplarer av Non League Paper og Football League Paper – og selvsagt en pint med Strongbow mens jeg ventet på at kompiser fra Southend skulle ankomme.
Jeg hadde avtalt med Gareth å overraske Scott, skjønt jeg vet ikke hvor overrasket han var da han kom inn og fikk se meg. Oppdateringer på Facebook har nemlig en tendens til å avsløre din tilstedeværelse. Men etter et hyggelig gjensyn og halvannen times tid med hygge i pubens hage, gikk vi ned mot Moss Rose
De aller fleste delte min skuffelse over at de valgte å ikke åpne ståtribunen Silkman End som vanligvis huser bortefolket, men i stedet plasserte alle på Alfred McAlpine Stand. Det skuffende fremmøte på kun 1.427 tilskuere fikk skylden, og de som holdt seg hjemme gikk vel heller ikke glipp av noe særlig.
Et Southend uten noe å spille for og et Macclesfield som fortsatt kjempet for tilværelsen i League Two leverte en slett forestilling. Gjennomgangsmelodien var balltap i midtbaneleddet fra begge lag, og det var stort sett en dørgende kjedelig forestilling.
Vi moret oss en periode mer med å le av denne lokale figuren (bildet over) som foretrakk en alternativ måte å se kampen på – selv da vaktene ved pause spurte om han ville komme inn gratis. Men ved nærmere ettertanke var kanskje han den smarte? Han fikk hvertfall lov til å både røyke og drikke sin Stella fra sin utkikkspost. Balltap i midtbaneleddet ble fulgt opp av håpløst forsvarsspill og gratissjanser som igjen ble misbrukt. Toppscorer Barry Corr hadde muligheter for Southend, mens publikumsfavoritten Bilel Moshni stoppet hjemmelagets Tyron Barnett i siste liten.
Jeg tror jeg nøyer meg med å si at Southend kanskje kanskje var best og hadde de fleste «farlighetene», mens Macclesfield kom absolutt nærmest da de traff toppen av tverrliggeren rett før slutt. En kjedelig kamp sluttet 0-0, og Macclesfield var fortsatt ikke helt sikre selv om det skulle mye til for at de skulle rykke ned nå…noe de for øvrig ikke gjorde.
Southend-folket hadde lang vei hjem, og vi tok farvel da jeg gikk innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf før jeg gikk tilbake til Macclesfield stasjon. Tilbake ved Salford Central ble det takeaway, snop fra Waitrose, fotballaviser og ny episode av Football League Show på TV før jeg la meg for å få litt søvn før en tidlig retur til Norge dagen etter.
Ground #41: Macclesfield Town – Southend United 0-0 (0-0) League Two Moss Rose, 25 April 2011 Att: 1,427 Admission: £18 Programme: £2,50
Dag 4: 20.04.2011 Guildford City – Colliers Wood United
Kontinental frokost kommer aldri til å kunne måle seg med den engelske varianten, og med kun førstnevnte tilgjengelig brukte jeg heller ventetiden på Sheffield stasjon til å innta en full english breakfast på et etablissement der. Noen timer senere ankom jeg Reading. Det er som å komme hjem! Men med over en time til check in, tok jeg meg tid til en pint på Wetherspoons puben Monk’s Retreat før jeg praiet en taxikusk og beordret ham i retning Belle Vue House Hotel i Tilehurst Road. Vel fremme skulle jeg imidlertid få meg en overraskelse. Døren var låst, og ingen svarte ved gjentatte ring på ringeklokken. Heller ikke på telefon var det svar å få. Etter å ha ventet i rundt 20 minutter, kom en dame fra nabohuset ut og jeg spurte henne om hun hadde sett den meget myndige damen Bobbie Stenning, som driver Belle Vue House. Det hadde hun ikke på et par dager, og hun var nå bekymret for henne. Så den eldre nabodamen satt i gang et sirkus ved å ringe alt som var av kontakter og hotelleiere. Men det ble raskt klart at Bobbie hadde måttet stikke av for å løpe et ærend, og snart etter kom hun marjserende rundt hjørnet og kunne bryskt avfeie bekymringer om illebefinnende etc. Hun som gammel RAF’er var da for sprek til slikt! Hun har huset mange av Readings spillere opp gjennom årene, da de først har kommet til klubben – og det er alltid interessant å slå av en samtale med den meget bestemte damen. Men min neste destinasjon var Guildford, og jeg spaserte ned i Reading sentrum for å slå ihjel en times tid på internettcafe før jeg tog toget nedover til Surrey-traktene.
Jeg hadde funnet ut at Guildford Citys merkelige stadion (Spectrum Leisure Centre) lå et godt stykke fra sentrum, og at det var totalt uaktuelt å gå. Så etter en pint eller to på stedets Wetherspoon, fant jeg veien til Friary Bus Station hvor buss nr 100 skulle gå hvert tolvte minutt. Det er tydelig at Guildford ikke er noen fotballby, for sjåføren virket totalt uvitende om at det fantes en fotballstadion på hans rute. Det viste seg også å være endeholdeplassen (dvs den snur vel og kjører rett tilbake igjen), og en slags Park & Ride som man ser så mange andre steder. «Pakeringshuset» er også deler av den merkelige konstruksjonen som dominerer på den ene langsiden av Guildford Citys anlegg, og man kan se rett ned på banen herfra. På denne konstruksjonen finnes (dog inne på anlegget) de eneste sitteplassene, som man når via trapper. Jeg så det nymurte inngangspartiet og satt kursen mot dette, og da ingen sto der gikk jeg bare inn. Nederst i en inngang som slanget seg nedover på merkelig vis, traff jeg på personen som tydeligvis skulle voktet inngangspartiet, og nå var han på vei opp dit med en kasse med programmer. Jeg betalte ham £6 i inngang og fikk program på kjøpet; for øvrig et overraskende godt utseende og glossy program, men det kunne muligens inneholdt litt mer info. Det viste seg raskt at klubben ikke hadde noen bar, og et kioskutsalg (med salg av pølser, burgere etc) var tilsynelatende eneste tilbud. Men jeg kom raskt i snakk med det som viste seg å være viseformann (og fungerende formann) Chris Pegman, som fikset meg en boks med Strongbow som måtte drikkes inne i et lite brakke-lignende lokale som tydeligvis fungerte som både kontor og møtelokaler. Han kunne fortelle at de ikke hadde flere skjerf igjen, og etter å ha romstert rundt i noen pappesker i et forsøk på å finne frem ett, ba han meg ta kontakt på mail slik at han kunne ordne det for meg når de hadde trykket opp nye. Hmmm, jeg begynte å få en følelse av deju vu.
Jeg helte i meg resten av min Strongbow, og gikk for å ta en nærmere kikk rundt på anlegget som må sies å være mer passende til tikamp enn til fotball. Til og med bur for sleggekast bak begge målene hadde de; ikke overraskende når de fleste diplomer inne på «brakka» hadde vært av typen friidrett. Jeg kom i snakk med en skjeggete og bebrillet person som viste seg å være «club treasurer» Eddie Russell, og han kunne informere om at mesteparten av gjerdene rundt området var satt opp for kun et par uker siden, og at de hadde planer om å bygge en ståtribune for 400 personer på motsatt langside (absolutt ALT er på kun EN side i Guildford – kjempekonstruksjonen med tribunen og «brakka» på den ene langsiden). Derimot var han ikke likevel fornøyd med folkene fra FA som hadde vært der for å godkjenne anlegget for eventuelt spill på step 4 neste sesong. Ifølge Russell hadde FAs representant virket fornøyd og huket av det meste på sitt skjema. Men så fikk de altså beskjed om at anlegget ikke ville bli godkjent. På spørsmål om hva de hadde å utsette, fortalte Russell at det var inngangspartiet (eller «the turnstile block») som de hadde reagert på – og dermed fikk jeg også forklaring på hvorfor det hadde stått nymurt. De har anket avgjørelsen, og er håpefulle – men samtidig minnet de på at FA ofte kan være sta og gjerne står ved sine opprinnelige beslutninger uavhengig av kvaliteten på anken. Chris Pegman kom også til, og jeg dreide diskusjonen inn på Guildford Council – de lokale styresmakter som i årevis tilsynelatende har gjort alt de kan for å hindre fotball i byen. Gang på gang har de stoppet og avslått planer fra klubben om nye anlegg.
Videre ville jeg høre litt om mangelen på fotballinteresse i en by av Guildfords størrelse. Og jeg fikk bekreftet mine antagelser om det er en blanding av flere ting: 1. En mangel på fotballkultur etter at den opprinnelige og populære Guildford-klubben gikk under i 1970-årene. I følge Russell forsvant mange av denne klubbens tilhengere til klubber som Aldershot og spesielt Woking. 2. De fotballinteresserte i Guildford er i stor grad dessverre av typen “fotball-nolduser” som er mer interessert i store Premier League-klubber langt unna hjembyen. 3. Guildford er til en viss grad såpass posh at mange foretrekker cricket og hestesport fremfor den vulgære fotballen. Dette har jo lokalpolitikerne hvertfall vært eksempel på. Det var også tid til å slå av en prat med et par fremmøtte bortesupportere, som ga uttrykk for at de hatet Spectrum Leisure Centre som anlegg, og av den grunn ikke syntes Guildford fortjente noe opprykk til Step 4.
Kampen startet som forventet med hjemmelaget som det førende laget, og Joel Greaves burde gitt Guildford ledelsen tidlig. Etter 25 minutter kom imidlertid scoringen, da et frispark fra bortimont 25 meter ble slått inn i feltet. Paralyserte Colliers Wood-spillere klarte ikke å hindre Auston Gacheru i å styre inn 1-0 via stolpen. Ledelsen varte imidlertid ikke så altfor lenge, for etter 32 minutter stanget Emmanuel Quarshie inn en corner og utlignet for gjestene fra Merton-området av sør-London. Bortelaget tok nå mer over, men 1-1 sto seg til pause – og jeg måtte pent spørre Pegman om han kunne fiske opp en ny Strongbow av kjølebagen (!) til nytelse på «brakka». Jeg kom i prat med en temmelig interessant fyr som viste seg å være Sandhurst Town-supporter, og ble stående å snakke med ham mens vi bivånet en andre omgang som startet som den første hadde sluttet – med Colliers Wood mer og mer i førersetet og nå farlig frempå flere ganger. Etter 51 minutter var Quarshie frempå igjen og ga gjestene ledelsen etter slappt forsvarsspill. Etterhvert begynte alvoret å gå opp for Guildford, som kom gradvis mer og mer inn i kampen. Men Colliers Wood-forsvaret hadde ikke de største problemer, og da Tom Penson først fikk sjansen til å utligne blåste han ballen over tverrliggeren.
Tiden begynte å renne ut for hjemmelaget. Men med 7 minutter igjen datt ballen ned til Joel Hughes inne i feltet. Han fikk snudd seg, og satt inn den etterlengtede utligningen. Nå virket det som om begge lagene gikk for seier, skjønt Guildford var nærmest da et frispark i siste ordinære spilleminutt gikk tvers gjennom feltet og traff stolpen. Flere minutter på overtid ropte også hjemmelaget på straffe, men alt i alt må de nok innrømme at sluttresultatet 2-2 var relativt rettferdig. For min egen del gikk jeg opp til bussholdeplassen med Sandhurst-supporteren. Vi rakk å prate litt mer non-league på vei inn til Friary Bus Station, og på den korte gåturen derfra til stasjonen. Der stoppet mitt tog til Reading idet jeg kom opp på perrongen, så timingen var jeg for en gangs skyld heldig med. Etter en stopp innom Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Belle Vue.
Ground #36: Guildford City – Colliers Wood United 2-2 (1-1) Combined Counties League Premier Division Spectrum Leisure Centre, 20 April 2011 1-0 Austin Gacheru (25) 1-1 Emmanuel Quarshie (32) 1-2 Emmanuel Quarshie (51) 2-2 Joel Hughes (83) Att: 110 Admission: £6 Programme: Included
Dag 5: 21.04.2011 Reading Town – Thame United
Da jeg kom opp til frokost, kunne Bobbie meddele at hun i dag dessverre kun kunne tilby kontinental frokost siden gassen hadde tatt kvelden og hun ventet på servicemann. Hun skal roses for å etter dette ha slått av £10 på regningen for mine to netter – fra £70 til £60. En liten bolle corn flakes var imidlertid ikke nok for en stor mann, så en all english breakfast ble bestilt på internettcafeen der jeg igjen slo ihjel en time eller to. Etter å ha gjort unna noen nødvendigheter på nettet, gikk jeg til Blagrave Arms der jeg ble sittende å snakke litt med et par av Reading-gutta. Ingen av de var særlig interessert i å være med å se Reading Town, så etter noen pints Scrumpy Jack (som er noe sterkere enn Strongbow, og det skulle jeg få merke utover kvelden) bestemte jeg meg for å ta en taxi ut til Scours Lane heller enn å ta buss nr 17 den lange veien ut langs Oxford Road.
Scours Lane er vel kanskje ikke av de mest idylliske, med piggtråd rundt inngangsparti og porter, og det som muligens er en skraphandler på nabotomta – det står til og med et gammelt pariserhjul der! Men de har et fint klubbhus med egen bar, hvor jeg kunne ta programmet i nærmere øyesyn. Thame Uniteds lagoppstilling var ikke engang med, og en person satt snart og skrev opp denne på en tavle. Her hadde de heller ingen skjerf, selv om bartenderen forsøkte lete frem et bak baren. Men som plaster på såret ga en av de fremmøtte meg en Reading Town pin. Etter en prat med noen av de lokale helter, ble jeg snart meget klokere hva gjelder Reading Towns skuffende sesong målt opp mot fjorårssesongen. Daværende manager Gary Ackling gikk tidlig denne sesongen til tilsvarende jobb i Thatcham Town, og har tatt med seg omtrent rubb og rake fra Reading Town. Klubben har faktisk bare to spillere i dagens stall som var med også i fjorårssesongen!!
Jeg stilte meg bak det ene målet, nærmest inngangspartiet, sammen med gruppen av vokale supportere som for anledningen telte 4 personer; den mest vokale av dem en mann i 50 åra. De manglet visst et par av sine mest ihuga supportere – blant dem den normalt ansvarlige for filmingen – som var på en lengre ferie i Australia. De hadde muligens tatt sesongen tidlig, for selv klubbens formann var på ferie. Men det var hvertfall 48 fremmøtte tilskuere, og blant disse ble besto Thame Uniteds supportere for dagen av tre gutter iungdomsskole-alder som slo seg ned litt lenger bort på denne kortsiden.
Reading Town hadde sagt et endelig farvel til nedrykksstriden, og gikk friskt til verks. Raymond Spence gjorde forarbeidet med et flott raid på venstre kant, der han driblet av tre mann før hans innlegg fant Marcus Richardson som sendte hjemmelaget i føringen. Town-folket bak målet gaulet og bar seg: «Only one team in Reading» fikk når sant skal sies frem latteren hos undertegnede på samme måte som andre gullkorn som «We’ve got a ferriswheel»! De skal hvertfall ha for innsatsen. Et ungt Thame United (vel, det samme kan vel sies om hjemmelaget) løftet seg noe, men ved pause sto det fortsatt 1-0.
Etter ytterligere forfriskninger i baren i pausen, kan vel ikke andre omgang sies å ha vært den mest underholdende. Men jeg lot meg tidvis imponere over hjemmelagets unge forsvarer Ben Spence. Ingen av lagene klarte å komme til de aller største sjansene før Aaron Baker nesten økte til 2-0 med 10 minutter igjen, men hans skudd strøk tverrliggeren og kampen ebbet ut med 1-0 seier til Reading Town. I baren var det høy stemning, og spillerene kom raskt ut for å menge seg med supporterne. Etter ytterligere et par pints med gyllen nektar fant jeg tiden inne til å sette kursen mot sentrum ved hjelp av buss nummer 17. En pint ble fort til en til, og en til…og snart var mine omgivelser på baren Purple Turtle ganske uklare (hvertfall i ettertid). Av alle ting presterte jeg å havne på strippeklubben Diamonds, der jeg vagt kan erindre å ha mottatt lap dance av en naken og vanvittig sexy jente…mens jeg av alle ting konsentrerte meg om å ikke kaste opp. Sånn kan det gå! Jeg var hvertfall etterhvert fornuftig nok til å sette kursen mot hotellet, og spaserturen hjalp såpass på formen at jeg stoppet og kjøpte med meg en pizza på Oxford Road. Denne ble spist på veien tilbake til hotellet, hvor jeg kollapset i det jeg mener var rundt 4-tiden.
Ground #37: Reading Town – Thame United 1-0 (1-0) Hellenic League Premier Division Scours Lane, 21 April 2011 1-0 Marcus Richardson (??) Att: 48 Admission: ??? Programme: ???
Dag 6: 22.04.2011 Doncaster Rovers – Crystal Palace og Leeds United – Reading
Med skallebank og fylleangst var det ikke den beste start på dagen, men jeg bråvåknet da jeg så at klokka viste 09.47. Så mye for å rekke 09.02 toget! Etter å ha gjort meg presentabel på noe tilnærmet rekordtid, sa jeg farvel til Bobbie som bestilte taxi for meg. Turen inn til London Paddington og videre med tuben til Kings Cross/St. Pancras har jeg nå gjort unna så mange ganger at jeg snart kan gjøre den i blinde. Men mens jeg rotet i lommene etter lighteren mens jeg sto utenfor Kings Cross, fant jeg romnøkkelen til Belle Vue House i lommen. Jeg kommer nok til å få en alvorlig skjennepreken av myndige Bobbie neste gang!
Det lønner seg å ha bekjente rundt om, og en kompis som i årevis har jobbet som bartender på en nå nedlagt engelsk pub i Oslo er fra Doncaster. Han hadde vært behjelpelig med å sette meg i kontakt med en Doncaster-kompis ved navn Keith. Det viste seg at Doncaster delte ut gratisbilletter til denne kampen, og heldigvis sa Keith seg villig til å plukke opp en også for meg før det ble «utsolgt». Jeg fikk ringt opp Keith og fortalt at jeg ville ankomme Doncaster rundt kl 13. Men da de satt på en pub utenfor sentrum og skulle ta taxier til Keepmoat ved 14-tiden, fant vi ut at det greieste var å møtes på stadion.
Ved ankomst Doncaster praiet jeg derfor en taxi til Keepmoat Stadium, men å få satt fra seg bagen skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg spurte en vakt som henviste meg til sin overordnede, som hoderystende sendte meg videre i retning resepsjonen, som igjen kunne fortelle at de ikke kunne være behjelpelige. Jeg bestemte meg derfor for å gå inn i baren for å leske strupen mens jeg ventet på Keith og de andre. Det var en stekende sol og ikledd jakke og slepende på en bag var det en mildt sagt svett opplevelse sålangt. Da jeg ble servert spurte jeg for sikkerhets skyld bartenderen om han hadde mulighet til å sette bagen bak disken. Han pekte i retning en dresskledd herre han identifiserte som sikkerhetssjefen, og nå ble det fortgang i sakene. Etter å ha forklart min situasjon, sa han at han selvsagt kunne ordne det. Og etter å ha åpnet bagen slik at han fikk forvisset seg om jeg ikke hadde noen bombe i den, fikk han stuet den vekk og ga meg beskjed om at han ble å finne her etter kampslutt.
Ikke lenge etter ankom Keith sammen med rundt 10 kompiser – det viste seg at tre av de i dag var på sin første kamp etter å ha vært utestengt. Jeg mottok billetten min og kjøpte en runde til de som takk. Det nærmet seg etterhvert avspark, og vi gikk for å finne plassene våre på West Stand. Heldigvis lå denne i skyggen, men det var likevel meget varmt. Og jeg var tydeligvis ikke den eneste som slet med varmen. Kampen startet i et meget bedagelig tempo, og det virket for meg umiddelbart som om begge lagene var livredde for å tape – noe de forsåvidt hadde grunn til på dette tidspunktet. For å se det rett ut; første omgang var skikkelig sovemedisin, og det var faktisk langt festligere å følge med på Palace-fansen som lagde et vanvittig liv rett til venstre for oss. Det mest interessante som skjedde på banen var noen cornere til hjemmelaget som endte i halvsjanser, etter at Palace nesten hadde vært alene gjennom. Den gamle Grimsby- og Everton-stjernen John Oster fikk dessuten blokkert et skudd i feltet, men ropene om straffe ble avfeid av dommeren.
Ved pause sto jeg og kikket på resultatene fra Soccer Saturday da Keith kom bort og ba meg følge med. Ved den ene heisen sto flere av de andre, og de hadde funnet ut at de skulle ta seg ned i «Players Lounge». Ifølge Keith skulle det ikke by på problemer hvis vi så ut som vi visste hvor vi skulle, og han forklarte veien. Vi kom ut av heisen og gikk rett forbi noen vakter som nikkende hilset på oss, mens bartenderen ønsket oss velkommen og sto klar til å motta bestilling. Da vi fant det var godt å returnere var det allerede spilt nesten kvarteret av 2 omgang, uten at vi hadde gått glipp av noe. Men idet vi satt oss måtte Doncaster keeper Gary Woods i aksjon med en glimrende redning på Darren Ambrose’s heading fra kort hold. Doncaster hadde ballen mest og prøvde å presse på, men Palace så ut som de kunne være skumle på kontringer. Og etter et par hjemme-cornere som igjen produserte brente halvsjanser, kontret Palace. Det som først så ut som et sleivspark fra Neil Danns endte med å seile gjennom feltet før den gikk i den bortre stolpen og ut. Like etter skjøt Steffen Iversen over fra anslagsvis 6-7 meter, og da hjemmelagets Jason Euell ved et par anledninger ble presset ut til siden og leverte avslutninger i nettveggen, kunne 14.312 tilskuere konstatere at det ebbet ut med 0-0.
Jeg forlot Keith og de andre for å hente bagen min og sette kursen mot togstasjonen. Jeg fant omsider frem til stedet hvor skyttelbussene gikk fra, men etter å ha kjørt under 100 meter på bortimot et kvarter, ble det fort klart at jeg måtte se langt etter å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Jeg kunne kommet meg fortere tilbake til fots, og da vi endelig ankom togstasjonen var neste tog til Leeds kvarteret forsinket! Da toget omsider rullet mot Leeds, kom jeg i snakk med en gruppe Crystal Palace-supportere som kombinerte Doncaster-turen med uteliv og overnatting i Leeds, og de ga meg nummeret til en av de og ba meg komme ut på byen sammen med de etter kampen jeg skulle på.
Jeg skulle nemlig først få med meg dagens andre kamp, med mitt Reading i viktig bortekamp mot Leeds United.
Jeg kom stressende ut av Leeds stasjon da klokka viste 19.08, og med kampstart 19.45 begynte jeg virkelig å få dårlig tid – spesielt ettersom jeg skulle sjekke inn på hotellet først. Heldigvis lå Discovery Inn rett ovenfor stasjonen, og etter å ha foretatt tidenes raskeste innsjekking og dumpet bagasjen, satt jeg snart i en taxi med retning Elland Road.
Etter å ha stoppet et raskt øyeblikk for å forevige statuen av Billy Bremner, satt jeg meg fore å finne billettkontoret. Jeg endte opp med å ta nesten hele runden rundt stadion før jeg fant utsalgsstedet for bortebilletter. Det krydde av snut – både til fots, til hest, med hunder, og i diverse kjøretøyer – så jeg forsøkte å holde så lav profil som mulig på vei til og inn South East Corner’s nedre seksjon. Lagene var allerede på banen og det var skikkelig stemning.
Reading hadde 8 strake seire i serien, mens Leeds for første gang på over 6 måneder var utenfor play-off sonen etter Forest-seier over Leicester tidligere på dagen. Og det var Reading som hadde den første sjansen da Kasper Schmeichel reddet fra Jobi McAnuff. Men det var småtterier mot den fantastiske reaksjonsredningen vår glimrende unge keeper Alex McCarthy vartet opp med for å hindre den gode Robert Snodgrass scoring på heading. Jeg har siden McCarthy fikk sjansen tidligere i sesongen, vært av den oppfatning at det kanskje er på tide å gi Englands U21-landslagsmålvakt keeperplassen permanent, da han har vært tidvis fenomenal. Reading hadde ballen mest den første drøye halvtimen, men de virkelige sjansene uteble og spillet foregikk hovedsakelig på midtbanen. På tampen av omgangen skapte Leeds et par farligheter, og den ellers glimrende McCarthy holdt på lage en litt mildere versjon av Jørn Jamtfalls uforglemmelige og vanvittige tabbemål mot Legia Warszawa, men Max Gradel’s avslutning endte til slutt over og utenfor tverrliggeren. Og McCarthy gjorde det godt igjen da han kort tid etter enkelt håndterte headingen fra Jonny Howson før dommeren blåste for pause.
Elland Road er heldigvis en av de Football League anleggene hvor man fortsatt har mulighet (og vilje) til å åpne opp slik at folk kan få ta seg en røyk. Og mens jeg sto og trakk ufrisk luft, kom plutselig en kompis fra Reading bort for å hilse på. Overraskende, siden de fleste merkelig nok hadde valgt å prioritere bursdagsfest i Wokingham. Jeg kunne ikke se noe galt i køen ved baren, men det var høy stemning og endel av Reading folket hoppet og sang «Let’s go fu*kin’ mental». Det var tydeligvis nok for West Yorkshires uniformerte nolduser, som besluttsomt travet rett inn i folkemengden med køller og begynte å arrestere personer tilsynelatende til høyre og venstre. Jeg valgte klokelig å holde meg på god avstand, og et par minutter og 6-7 arrestasjoner senere roet det seg litt ned igjen da de uniformerte tydeligvis hadde fått sin dose powertrip for kvelden.
Andre omgang begynte som den forrige hadde sluttet, som en jevn kamp hvor Reading hadde en del ball mens Leeds virket farlige. Og to ganger måtte McCarthy slå frispark fra Snodgrass til corner, mens bortelagets Andy Griffin kanskje burde ha scoret da hans raid inn i feltet ble fulgt opp av skudd som strøk bortre stolpe. Ved halvspilt andre omgang kom Bradley Johnson på løp for Leeds og skjøt i tverrligger og over, mens Shane Long burde ha gjort bedre i andre enden da han skjøt over fra kort hold. Leeds begynte å presse på de siste ti minuttene, og McCarthy måtte igjen i aksjon for å hindre scoring fra innbytterne Davide Somma og Sanchez Watt. Readings Mikele Leigertwood sendte i vei et susende skudd som gikk like utenfor, mens hjemme-forsøk fra både Snodgrass og Gradel på glimrende vis ble håndtert av McCarthy, som ble utnevnt til kampens beste. På overtid rundet innbytter Watt McCarthy, men vinkelen ble for spiss og avslutningen endte i nettveggen. Dermed endte det 0-0 også her, foran 24.564 tilskuere. I og for seg et greit resultat vil jeg si.
Etter kampen gikk jeg over veien og inn på puben Old Peacock for å innta en pint mens jeg ventet på at trafikken skulle roe seg. Etter en kort tur med pirattaxi befant jeg meg på puben Scarborough Taps vegg i vegg med hotellet, hvor jeg av alle ting støtte på en gjeng med norske groundhoppere med Brann-supporter Kjell Morten Hjartøy og hans bror Bjarte (ref. «Groundhopping» dokumentar på TV2) i spissen. Etter en lengre samtale med bergenserne, valgte jeg å sette kursen mot et annet utested der Palace-gjengen fra tidligere forsøkte å lokke meg. Jeg fant omsider frem til stedet hvor vi oppholdt oss til det stengte.
Nattklubbene var neste stoppested, men dessverre ser det ikke ut som Stone Island er stor mote blant dørvaktene i Leeds, da jeg ved tre forskjellige steder ble nektet inngang grunnet min jakke. Irritert og slukøret gikk jeg mot hotellet. Men da jeg passerte en strippeklubb, tenkte jeg som så at her vil de vel hvertfall servere meg. Og ganske riktig.. Så etter ytterligere to pints med Strongbow og en lap dance for høflighets skyld, satt jeg kursen mot Discovery Inn for å få litt søvn. Nok en gang hadde jeg dog havnet litt mer utpå galeien enn jeg hadde planlagt.
Ground #39: Leeds United – Reading 0-0 (0-0) Championship Elland Road, 22 April 2011 Att: 24,564 Admission: £25 Programme: £3
Meldingen om at jeg ville få igjen nesten 15 000 kroner på skatten gjorde at planene om en påsketur kunne realiseres med blant annet et lån (samt Eurobonus poeng) fra min far – pluss noen oppsparte midler. Noen helger med fyll og fanteri med kompiser måtte vike til fordel for sparing til Englandstur, men det var det verdt.
Til tross for at mitt fotballprogram denne gangen startet i det sørøstlige Greater London, måtte jeg denne dagen fly til Manchester for deretter å krongle meg nedover derfra med tog. Jeg hadde aldri flydd til Manchester før, og var meget usikker på om jeg ville rekke en av mine utpekte tog – henholdsvis 35 og 43 minutter etter planlagt landing. Men da det viste seg at flyet landet 10-15 minutter tidligere enn planlagt, ble det til og med tid til ikke bare en, men to kjappe røyk før jeg hoppet på toget på Manchester Airport. Toget som skulle ta meg neste etappe fra Manchester Piccadilly ned til London Euston viste seg å være bortimot stappfullt, og da jeg endelig fant meg et ledig sete viste det seg at det var reservert av en eldre herre som kom på i Crewe. Allerede på perrongen i Manchester ble jeg (sannsynligvis pga klesstilen) stoppet av politiet som undersøkte både meg og bagen min nærmere. Et temmelig stort antall Bolton-fans befant seg på toget, på vei for å se sitt lag spille FA cup semifinale mot Stoke på Wembley. Og i Crewe kom det ikke overraskende noen Stoke-supportere på også.
Endelig fremme i London (etter å ha duppet av en times tid) hadde jeg plutselig temmelig god tid på meg. Jeg skulle bare forflytte meg fra Euston til Victoria med tuben, for derfra å ta lokaltoget til Bromley South. Så jeg hoppet på Northern Line og foretok reisen ned til London Bridge. Vent litt…London Bridge?? Jeg skulle jo til Victoria – det visste jeg jo godt!! I alt stresset hadde jeg plutselig surret det til og gått i egne tanker. Jeg skulle riktignok til London Bridge dagen etter, men nå hadde det blitt for mye for en stakkar. Så i all hast presset jeg meg inn på en smekkfull og marerittaktig Jubilee Line med badstue-temperatur, for så å bytte til District Line på Westminster…og endelig var jeg på Victoria. Men like god tid, det hadde jeg ikke lenger! Så da jeg ravet ut av Bromley South stasjon, bestemte jeg meg like godt for å ta en taxi.
Jeg ankom Hayes Lane med fullpakket bag og greier, men det var – ikke overraskende for dette nivået – overhodet intet problem. Her var det bare smil og forsikringer om at det var da bare hyggelig å kunne få passe på bagasjen min et par timer. Så med £10 entré betalt, bagen plassert bak baren, og med en etterlengtet Strongbow i hånda kunne jeg ta omgivelsene i nærmere øyesyn. Etter å ha sikret meg det siste tilgjengelige skjerfet i klubbsjappa, samt et absolutt godkjent program til £2, var det tid til å slå av en prat med både lokale og tilreisende i den relativt koselige baren i klubbhuset. Jeg fikk bekreftet at planene for Cray Wanderers’ flytting tilbake til mer hjemlige trakter fortsatt står ved lag, og man håper å kunne begynne 2014/15 sesongen på nytt stadion i Orpington. Det var forøvrig en god del Sutton Unite- folk å se blant de 302 tilskuerne, da de ville gå opp som mestre dersom Bury Town ikke vant. Blant de fremmøtte Gander Green folket var blant annet både formann Bruce Elliott og manager Paul Doswell.
Jeg så for øvrig frem til å ta en kikk på Crays franske storscorer Laurent Hamici, men han glimret med sitt fravær på lagoppstillingen denne dagen. Etter 13 minutter måtte bortelagets keeper Nick Pope i aksjon med en super redning da Leigh Bremner ble spilt gjennom – returen satt Bremner selv i stolpen og ut. Men etter 21 minutter var hjemmelaget i føringen da John Guest scoret etter en corner. Pope reddet hans første forsøk, men returen satt Guest i mål. Begge lag hadde hver sin store sjanse til å score etter dette, før utløsningen kom i omgangens siste minutt. Cray Wanderers leverte en kontring ut av læreboka, og Leigh Bremner fullførte et glimrende løp på kanten ved å skjære inn fra høyre og plassere ballen utenfor Pope’s rekkevidde i bortre hjørne. Kort etter presterte dommeren å gi direkte rødt kort til Bury Towns gamle traver Jamie Scowcroft (som mange vil kjenne fra Ipswich eller Crystal Palace) uten at jeg kunne forstå logikken utfra min vinkel. Det var nok en høy albue, men fra min posisjon var jeg overbevist om at han ville nøye seg med et gult kort, og ble i likhet med mange andre derfor ganske overrasket over avgjørelsen. Selv hjemmefolket innrømmet at det hadde vært i overkant strengt.
Pausen ble tilbragt i samtale med et par Sutton United-supportere som kunne fortelle diverse historier om deres rivalisering med Carshalton Athletic (og i mindre grad Kingstonian) samt noen anekdoter fra deres Conference-dager og påfølgende fall.
Andre omgang ble et lite antiklimaks der Bury Town aldri virket farlige, mens hjemmelaget virket fornøyd med tingenes tilstand. Bremner burde satt den berømte spikeren i kista med en heading med rundt 10 minutter igjen, før Bury Town på overtid reduserte til 2-1 ved Kieran Leabon. Men Cray Wanderers klarte å ri av det som var igjen av spilletid, og de som jublet høyest var Sutton United-fansen – selv om flere jeg snakket med mente de ville foretrukket en Bury-seier så de kunne vinne tittelen mens de selv spilte. Men opprykk er tross alt det viktigste.
Etter kampen ble jeg værende igjen i klubbhuset hvor jeg også fikk slått av en prat med noen Bury Town-supportere før de satt kursen nordøstover. Jeg ønsket de lykke til i playoff, men flesteparten av de mente de nå ikke engang ville nå et playoff – og de dro frem kampene mot Maidstone og Lowestoft som hovedgrunnene. Min tilstedeværelse hadde tydeligvis ikke gått upåaktet hen, og jeg ble oppsøkt av en meget hyggelig formann Gary Hillman som nesten ikke kunne bli forsikret nok om at jeg hadde hatt en fin opplevelse på Hayes Lane. Neste i køen var en Kerry Phillips, med tittelen «life president» som ville overrekke meg sitt visittkort med forsikringer om at det bare var å ta kontakt om jeg skulle trenge hjelp til noe. Jeg hadde en lengre og interessant samtale med både ham og endel andre fans av den eldre garde, der vi var inne på både Cray Wanderers, Bromley FC og non-league generelt. Det var stor interesse for hvilke andre kamper som sto på mitt program, og jeg ble bedt om å ta med meg de varmeste hilsninger opp til Sheffield FC. Cray Wanderers har tydeligvis et godt forhold til verdens eldste klubb, da de som Sør-Englands eldste klubb har spilt mot de ved flere anledninger. Da jeg omsider takket for meg og avhentet min bag for å sette kursen mot hotellet, ble jeg overrakt nistepakke med ost, kjeks og druer av en dame som hadde servert dette i klubbhuset. Alt i alt må jeg si at jeg hadde en aldeles strålende dag på Hayes Lane, ikke minst takket være klubbens hyggelige og gjestfrie ledere og ansatte.
Til tross for nitidige forklaringer om busstraseer og bussholdeplasser i området, valgte jeg å ta apostlenes hester fatt på turen tilbake til Bromley South station. Og ved hjelp av mitt medbragte kart (printet ut fra Google maps som vanlig) fant jeg frem uten noe problem, og kunne ta toget de få minuttene til beryktede Peckham Rye. Hotellet mitt ble overhodet ikke valgt på grunn av det flotte området, men snarere grunnet den enkle reiseveien fra Hayes Lane og videre inn til London dagen etter. Det er ikke mange steder og bydeler i England som overgår Peckham Rye hva gjelder dårlig rykte, og jeg må si begynte å lure på om jeg var i Johannesburgs ghetto da jeg gikk av toget og satt kursen mot mitt hotell, Peckham Lodge. Mangelen på søvn gjorde at jeg fort slo fra meg tankene om å muligens ta en tur inn til London, og da jeg hadde sjekket inn dristet jeg meg etterhvert til å spasere den korte turen tilbake til en Burger King – den første jeg har sett med skuddsikkert glass – for å ta med meg en saftig meny og noen deilige chili cheese bites tilbake til hotellet før Jon Blund meldte sin ankomst.
Ground #33: Cray Wanderers – Bury Town 2-1 (2-0) Isthmian League Premier Division Hayes Lane, 17 April 2011 1-0 John Guest (21) 2-0 Leigh Bremner (45) 2-1 Kieran Leabon (90+1) Att: 302 Admission: £10 Programme: £2
Dag 2: 18.04.2011 Barkingside – Bethnal Green United
Med check out allerede klokka 10 så jeg ingen grunn til å bli i Soweto…eller var det Peckham Rye?? Så etter en tur med tog og tubens Northern Line, befant jeg meg på Kings Cross. Det var bare å finne frem dagens kart og starte orienteringen langs Londons gater, der jeg ressonerte meg frem til Goodwood Hotel, ikke mange minutters gange fra nevnte London-stasjon (altså Kings Cross). Jeg spurte pent om jeg kunne få sette fra meg bagen min da det fortsatt en stund til «check in time», og etter å ha fått bekreftende svar ringte jeg min venn Gareth fra Southend, som skulle være i London i forbindelse med jobb denne dagen og hadde uttrykt ønske om å møtes for et par pints.Mens jeg ventet på videre beskjed fra ham, tok jeg tubens Northern Line ned igjen til London Bridge hvor jeg hadde bestemt meg for å besøke Winston Churchill’s Britain at War Experience. Utrolig interessant innblikk i hverdagen og situasjonen under «London Blitz» – de tyske bombetoktene under 2. verdenskrig! London Dungeon var egentlig neste post, men en marerittaktig kø som strakte seg flere hundre meter nedover fortauet var nok til å skremme vekk undertegnede. Etter å ha surret lundt i London et par timer, fant jeg ut at Gareth måtte avlyse grunnet jobb, så jeg dro heller ut på noe som skulle vise seg å være en vanvittig bomtur. Den laaange turen med tubens District Line tok endelig slutt for min del da vi kom til Dagenham East, og etter en kort spasertur fant jeg Victoria Road – tilholdsstedet til Dagenham & Redbridge. Jeg satt kursen rett mot klubbsjappa der jeg var ute etter DVD av deres opprykksfinale fra fjorårssesongen. Men til min store ergrelse ble jeg møtt av stengte dører! Etter å ha konstatert at klokka var ti over fire, henvendte jeg meg til en tydelig klubbansatt med kurs for hovedinngangen. «Closed at 4 today mate» var det ikke særlig oppløftende svaret, og på spørsmål om det fortsatt var noen tilstede i det hele tatt som kunne hjelpe en langsfarende, ristet han bare på hodet og lukket døren etter seg.
Litt skuffet bestemte jeg meg for å sette kursen mot Barkingside og kveldens kamp, og da Central Line endelig ankom Barkingside stasjon, satt jeg kursen inn mot sentrum etter å ha kastet noen raske blikk ned mot Oakside Stadium (beliggende rett bak stasjonen). Ikke akkurat flust å velge mellom av vannhull i Barkingside, men jeg fant da puben ved navn The Chequers, hvor jeg inntok et par forfriskninger før jeg returnerte til Oakside Stadium. £6 kostet det inkludert et program som vel ikke er blant de bedre jeg har sett, og med visse feil og mangler – men nå skal man vel ta nivået litt i betraktning, og det var da noe interessant lesning. Jeg var tydeligvis blant de først ankomne, og ble sittende å småprate litt med bartenderen i klubbhusets bar mens folk strømmet til. Skjønt “strømme til” er vel å ta litt hardt i, til tross for at jeg gjenkjente en eller to fjes fra Hayes Lane dagen i forveien blant de 95 fremmøtte. Jeg fant folk her langt ute i East End å være langt mindre snakkesalige enn hva tilfellet hadde vært på Cray Wanderers – Bury Town. Jeg klarte ikke å se noen klubbsjappe, men fikk tatt en kikk på deres utsalg av gamle program og bøker før en Barnet supporter rasket med sen vanvittig bunke programmer han nesten ikke klarte å bære. De hadde dessverre ikke Strongbow her, så jeg måtte ta til takke med Magners mens jeg bladde litt i programmet. Der sto det da vitterlig deres «clubshop» omtalt, og jeg spurte noen av de lokale. Det var nesten komisk da de så ut som spørsmålstegn og noen måtte til slutt spørre formann Jimmy Flanagan, som stresset konstant frem og tilbake. Han kunne fortelle at «program-utsalget» faktisk var klubbsjappa! Ingen skjerf til meg her, men han lovet å hjelpe hvis jeg ringte ham ved en senere anledning og de fikk bestilt nye. Hans meget barmfagre, men akk så unge døtre var høyt og lavt der de svinset rundt for å selge lodd etc. Sakte men sikkert dro det seg mot avspark, mens antall gjester i baren økte enda saktere – de hyppigste «kundene» må nok sies å være spillerne fra de to lag som løp ut og inn for å kjøpe diverse sportsdrikker.
Barkingside hadde hatt en marerittaktig resultatrekke med 14 strake tap, men startet kampen friskt selv om gjestende Bethnal Green virket skumle på kontringer. Det skal være usagt om det var Barkingsides forsvar eller svakt angrpsspill av gjestene, men hjemmelagets forsvarer virket å ha en imponerende kontroll. Og etter 36 minutter tok Barkingside en velfortjent ledelse da Steve Watts driblet av 2 mann inne i feltet og plasserte ballen nede i hjørnet bak Bethnal Green’s keeper. Formann Jimmy Flanagan rev seg et øyeblikk løs fra oppgaven med å pumpe opp baller, og jublet hemningsløst på sidelinjen. Det var for øvrig første gang jeg har sett en formann ta seg av jobber som henting av løpske baller som ble skutt ut av anlegget, og den nevnte opp-pumpingen av disse.
I pausen ble jeg sittende i baren og diskutere non-league med en Rayners Lane supporter, som kunne fortelle at de hadde gjort kjempebutikk i forbindelse med FA cup semifinalen mellom de to store Manchester-klubbene på Wembley, da horder av Manchester City-fans hadde dukket opp for å drikke i deres bar både før og etter kamp. Han var forøvrig også meget opptatt av Guernseys varslede inntog i den engelske pyramiden, og konsekvensene av dette. Samtalen var så interessant at vi glemte oss helt bort, og da jeg endelig fikk kommet meg ut for å beskue andre omgang, hadde Barkingside fått frispark i farlig posisjon og stillingen var 1-1 (Bethnal Green’s Ainsley Gasper utlignet på straffe etter en visstnok omdiskutert hands). Hjemmelagets Paul Shave tok frisparket…og sendte det rett i mål på fantastisk vis. 2-1 til Barkingside med 20 minutter igjen. Bethnal Green så nå ut til å miste fokus helt, og gang på gang ga de bort ballen i farlig posisjon. Barkingside ble snytt for en soleklar straffe da Vinney Murphy ble lagt ned i feltet etter et flott dribleraid. Og Steve Watts burde scoret sitt andre, men traff stolpen. Uvisst for meg av hvilken grunn, men Bethnal Green hadde sin toppscorer Anton Stephenson på benken, og hans inntreden med ti minutter igjen gjorde lite for å forhindre Barkingside i å ta sin første seier på en evighet. Jeg valgte å forlate Oakside ganske fort og sneglet meg inn til Liverpool Street med Central Line, og derfra til Kings Cross. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, så det ble med en pint på puben jeg fant…før det som vanlig ble junk food til kveldsmat.
Ground #34 Barkingside – Bethnal Green United 2-1 (1-0) Essex Senior League Oakside Stadium, 18 April 2011 1-0 Steve Watts (36) 1-1 Ainsley Gaspar (pen, 55) 2-1 Paul Shave (70) Att: 95 Admission: £6 Programme: Included
Dag 3: 19.04.2011 Sheffield F.C. – Brigg Town
Heldigvis har jeg etterhvert blitt såpass kjent på St. Pancras (som kan være noe forvirrende avhengig av hvor man kommer inn) at jeg visste hvor togene til East Midlands og Sheffield går fra. Og etter en kort spasertur fra Goodwood Hotel til nevnte stasjon – og en mye lengre togreise, kunne jeg etterhvert stige av i stålbyen Sheffield. Mitt hotell lå i samme området som hotellet jeg hadde forrige gang, og med kart i hånd fant jeg omsider frem – dog etter å ha tatt en noe lenger vei enn nødvendig. Etter en dusj gikk jeg ut før å møte en venninne fra Sheffield, hvorpå vi slo oss ned på Wetherspoons-puben Bankers Draft. En stor porsjon nachos og herlig j2o apple & mango ble snart byttet ut med et par Strongbow, før vi etterhvert gikk hvert til vårt. For min del gikk ferden videre med tog til Dronfield, og jeg må si jeg fikk litt «Emmerdale»-følelse da jeg kom opp fra stasjonen og så omgivelsene. Det virket å være et greit stykke landevei å spasere langs, og jeg hadde meget god tid, så jeg benyttet anledningen til å raste i det første etablissementet jeg passerte. Bortsett fra en hyggelig samtale med en eldre herre, skjedde det ikke stort her. De få lokale stamgjestene var langt mer opptatt med å se på et TV program om haifiske!! Så jeg stabbet meg videre langs landeveien til jeg kom til Coach and Horses pub. Sheffield FCs bane ligger rett bak, og er også oppkalt etter puben. Bartenderen reagerte med vantro over hvordan en nordmann kunne rote seg ut i Dronfield for å se fotball, men han serverte noen gode pints med cider. Etterhvert kom jeg i prat med en Sheffield United-supporter og hans kompis som var Ipswich-supporter (og som ikke skulle på kampen). Vi ble sittende utenfor i det fine været og diskutere Sheffield FC, de andre Sheffield-lagene, innspurten i Championship, Neil Warnock, og ikke minst alt som nå er galt med den moderne toppfotballen..for å nevne noe. Litt humoristisk var historien om Sheffield FC-supporteren som etter en cupkamp i fjor ble utestengt fra klubben på livstid (!!) etter å ha tømt en søppelbøtte over en Woodley Sports-spiller etter munnhuggeri!
Det ble etterhvert tid for å tylle i seg resten av de dyrebare dråpene og betale seg inn. Jeg mener det var £6 jeg betalte for entreen. Jeg ble mer enn bare litt overrasket da jeg fikk høre at de var utsolgt for program!! Heldigvis ble det overhørt av en person ved siden av, og etter at han hadde bladd gjennom sitt program fikk jeg det mot de £1,50 han hadde gitt for det. Et godt og informativt program var det også. En ny negativ overraskelse var det at klubbsjappa faktisk var stengt. Min Blades-kompanjong dro meg imidlertid med over for å hilse på den meget trivelige formannen Richard Tims, som lovet å personlig ordne meg et skjerf når de fikk trykket opp flere. Han takket også hjertelig for mine hilsener fra Cray Wanderers.
Den lokale eks-Blades helten Kyle Naughton var hjemme på gamle trakter for å bivåne kampen, men virket ikke som den skarpeste kniven i skuffen for å være helt ærlig. Blant de 237 tilskuerne var også den nyansatte Scunthorpe-manager Alan Knill, visstnok for å kikke på en av Brigg-spillerne. Bortelaget håpet å kunne befeste posisjonen i playoff-sjiktet, mens hjemmelaget – også simpelthen bare kalt Club – vel kun hadde æren å spille for.
Kampen startet i et høyt tempo, der Briggs høye bakre firer gjentatte ganger satt hjemmelaget i offside. Men etter snaue kvarteret så hjemmelaget ut til å ha knekt koden, og både Matt Roney, Andy Gascoigne og Jonah Gosling kom seg gjennom på dype løp. Men det var Chris Adam som ga Club ledelsen med 16 minutters spill, etter å ha spilt vegg og kommet seg alene gjennom. Briggs eneste farlighet i første omgang kom fra spissen Ryan Paczkowski, men Club-keeper Dan Whatsize ordnet opp, og Paczkowski ble til alt overmål skadet. Brigg hadde store problemer med hjemmelagets hurtige angrepsspill, og både Jack Smith og Andy Gascoigne skjøt like utenfor – sistnevnte etter en lekker piruett. 1-0 sto det da dommeren blåste for pause, og i mangel av egen bar gikk folk rett og slett ut porten og inn på Coach and Horses pub. Selv formann Tims var der inne i pausen.
Det var et helt annet Brigg Town som kom på banen i andre omgang. Gjestene fra de nordre deler av Lincolnshire hadde nok kanskje fått en skikkelig skyllebøtte, for nå var det de som gikk offensivt til verks og satt hjemmelaget under et heftig press. Umiddelbart fikk de et indirekte frispark fra ca 6 meter, og keeper Whatsize blokkerte nok noe ufrivillig det harde skuddet med ansiktet slik at han måtte få behandling. Brigg kom nå til en rekke farlige situasjoner, og Anthony Bowsley burde muligens utlignet, men hans susende avslutning gikk like over. I stedet var det hjemmelaget som gikk opp i 2-0 etter 69 minutter, da Chris Adam profitterte på en misforståelse mellom Briggs keeper Andrew Pettinger og hans medspiller Lee-Roy Cochrane som begge forsøkte å klarere. Ballen falt dermed fint for Adam som hadde tatt sjansen, og som gjorde sitt og Sheffields andre for dagen. Noe av lufta gikk nå ut av Brigg, og vertenes Steve Woolley kunne øke ytterligere etter 74 minutter – et imponerende løp og veggspill på venstre kant før han lobbet elegant over Pettinger. Nå var det lekestue, og Club kom i bølge etter bølge mens Brigg var i tilsynelatende total oppløsning. På overtid sendte Gascoinge i vei et skudd mot mål som Chris Adam styrte inn – 4-0 og Adams hattrick. Og sannelig var det ikke tid til et femte også, da Ryan Ruddiforth sprintet ned på kanten og crosset til Darren Norman som bredsidet den i mål på halv volley. Brigg var nok glad efor å høre dommerens fløyte gå for full tid, og publikum belønnet Club-spillerne med stående ovasjoner. En flott kamp, hvor hjemmelaget tidvis leverte en oppvisning i angrepsfotball. Og Coach and Horses Ground må sies å være ganske idyllisk – jeg likte meg hvertfall der.
Turen gikk raskt tilbake til Dronfield stasjon for å rekke siste tog tilbake til Sheffield 22.09. Ved siden av Sheffield stasjon ligger puben The Sheffield Tap, som skryter av distriktets største utvalg av øl, og etter en liten rast der gikk turen tilbake til hotell Ibis – med enda to pitstop på to relativt lugubre puber rett ved hotellet.
Ground #35: Sheffield F.C. – Brigg Town 5-0 (1-0) Northern Premier League Division One South Coach and Horses Ground, 19 April 2011 1-0 Chris Adam (16) 2-0 Chris Adam (69) 3-0 Steve Woodley (74) 4-0 Chris Adam (90+1) 5-0 Darren Norman (90+3) Att: 237 Admission: £6 Programme: £1,50
Dette er et lengre innlegg jeg skrev i januar 2011 (idet jeg nettopp for alvor hadde fått øynene opp for non league fotballen), som jeg tenkte dele med dere. En del ting her vil følgelig ikke lenger være 100% korrekt, men da vet man hvertfall det. Hva gjelder den omtalte klubben Windsor & Eton gikk den som fryktet dessverre konkurs, og en nystartet klubb med navnet Windsor FC spiller nå i Combined Counties League (nivå 9 totalt). AFC Wimbledon er “tilbake” i Football League, og både Chester og Halifax Town er i toppen av Conference North (nivå 6), mens den nystartede Scarborough Athletic kjemper om opprykk fra Northern Counties East League (nivå 9). Siden dette ble skrevet har ting overhodet ikke bedret seg, og listen av lag som har gått konkurs har blitt stadig lengre. Croydon Athletic, Rushden & Diamonds, Ilkeston Town og en rekke andre har føyd seg til den etterhvert lange listen. Og i skrivende stund er det selvsagt en rekke som sliter – som f.eks Truro City og Kettering Town, der det er usikkert på om de i det hele tatt vil kunne fullføre sesongen. Vel, her er hvertfall min lange tirade anno januar 2011:
Jeg elsker engelsk fotball! De fleste som kjenner meg vil nok kanskje si at min interesse er temmelig ekstrem, og på grensen til en besettelse. Jeg er en såkalt groundhopper – en person som reiser rundt og ser kamper på så mange baner som mulig. I den forbindelse reiser jeg ofte over flere ganger i året og ser kamper hver dag i den grad det lar seg gjøre. Dette betyr ofte kamper i de lavere divisjoner; men de siste årene har mine valg av kamper tatt en ytterligere dreining videre nedover, utenfor ligasystemet og ned i non league. Nettopp lagene i non league har opplevd en markant økning i tilskuerantallet de siste årene, og det er ikke vanskelig å se årsakene til dette.
30. desember 2009 var (ifølge meg personlig, og mange med meg) en trist dag for engelsk fotball. Jeg var selv tilstede på Fratton Park for å se hjemmelaget Portsmouth ta imot fremmedlegionen til Arsenal, og kan fortelle at dette var første gang i historien at en kamp i engelsk fotball ble spilt uten en eneste engelskmann på banen!
Jeg elsker engelsk fotball. Hadde jeg vært interessert i å se franskmenn og andre individer med fransk pass spille fotball, hadde jeg heller reist til Frankrike! Men når startet egentlig denne triste utviklingen? Det er jo veldig lite igjen av den fantastiske engelske fotballen jeg forelsket meg i som barn.
Jeg kjøpte for en stund siden to DVD bokser med alle FA cup finalene fra 70- og 80-tallet. Jeg begynte å se de i kronologisk rekkefølge, med utgangspunkt i 1970-finalen mellom Chelsea og Leeds. Det gikk ikke lang tid før jeg ble sittende svært nostalgisk og nesten med tårer i øynene. To lag så godt som utelukkende bestående av britiske spillere – de eneste unntakene en ire på hvert lag. Chelsea hadde blivende legender som David Webb, keeperen Peter Bonetti, den beryktede kapteinen Ron «Chopper» Harris, samt spissen Peter Osgood, som til slutt scoret seiersmålet i omkampen. Leeds United på sin side hadde et stjernespekket lag – navn som Billy Bremner, Jack Charlton, Norman «Bites Yer Legs» Hunter, Peter Lorimer, Allan «Sniffer» Clarke og Eddie Gray var blant de som utgjorde stammen i det som var Englands beste lag tidlig på 1970-tallet. Denne finalen er berømt pga det knallharde spillet, og nåtidens dommer David Elleray gikk mange år senere gjennom kampen, og konstaterte at det i henhold til dagens regler ville vært delt ut 6 røde kort!
Langt fra alle kamper på denne tiden var like tøffe og harde som denne FA cup finalen, men likevel ikke noe for pyser. Mange vil kanskje huske tanngarden til spillere som f.eks Joe Jordan, i seg selv et tegn på at den engelske fotballen var kompromissløs og knallhard. Men den var fair! Mye mer fair enn i dag.. Filming hadde man vel knapt hørt om, for ikke å snakke om dette med å snakke på motstanderen kort etc. Dagens spillere – som f.eks. Christiano Ronaldo og maaange med ham, som ofte har blitt observert sprellende tilsynelatende i dødskramper ved den minste berøring av deres frisyre – spesielt innenfør 16 meteren – ville nok raskt forlatt banen gråtende med halen mellom beina..
De første utenlandske innslag jeg kan huske, er Tottenhams argentinske duo med Ricardo Villa og Osvaldo Ardiles. Til tross for tidvis voldsom hets fra motstandernes fans – grunnet Falklands-krigen, hvor britiske styrker slåss mot argentinske om noen forblåste klipper i Atlanterhavet – hadde duoen stor suksess på banen. Og deres suksess var med å åpne døren for andre importer. Men på denne tiden hadde man en maks kvote på 3 utlendinger pr lag. Det skulle dessverre ikke vare evig. I 1995 behandlet EU-domstolen en sak som skulle få store og (mener jeg) tragiske følger for fotballen. Den belgiske middelmådigheten Jean-Marc Bosman ble etter dette kjent pga dommen som bærer hans navn – Bosman-dommen. Jeg skal ikke si at hele denne dommen var negativ, for det er den overhodet ikke. Men en av konsekvensene ved EU’s dom var et forbud mot kvoter på utenlandske spillere for EU/EØS-land. Det vil si at de eneste kvotene man etter dette kunne operere med, var kvote på spillere fra ikke-EU/EØS land. Så mye for ikke å blande fotball og politikk…
Følgende av dette var at engelsk fotball, og spesielt Premier League – som var dannet et par år i forveien, ble mål for en begynnende invasjon av utenlandske spillere. Ikke bare fra EU/EØS-området, men også fra andre deler av verden. For hva hjelper det med en restriksjon på ikke-EU/EØS spillere når f.eks «halve Afrika» tydeligvis har fransk pass?? Premier League ble selvsagt noen profiler rikere, og nivået ble sannsynligvis hevet…men til en pris – den lokale identitet. Det sier seg selv at for hver utenlandsk spiller som kommer inn, er det en ung engelsk spiller som ikke får spille. Hva gjør dette med rekrutteringen? Og hva gjør det med nivået til de engelske spillerne, og ikke minst det engelske landslaget? Og kanskje det viktigste av alt; hva gjør det med supporternes følelse av tilknytning til laget – den lokale tilhørigheten?
En ting var da lagene stort sett besto av britiske spillere, med noen få utenlandske innslag. Noe annet blir det når engelskmenn er bortimot totalt fraværende. Ingen forventer vel at Arsenal skal stille med et lag bestående så godt som utelukkende av gutter fra Nord-London, eller Manchester City med et lag av gutter fra Manchester og Lancashire – men man bør da i det minste kunne forlange en stamme av engelske spillere?? For å si det på denne måten: Det er godt med salt i maten, men en hel kilo salt i maten er ikke godt!
I dag er klubbene i toppfotballen totalt avhengige av rike onkler. Mange kritiserte Blackburn for å ha kjøpt seg Premier League-tittelen, da de på midten av 90-tallet ble seriemestre med en rekke store navn i troppen, kjøpt og betalt av klubbeier og stålmagnat Jack Walker. Denne Jack Walker var i det minste en lokal person, og supporter av Blackburn Rovers – som forøvrig et par år før sitt oppkjøp av klubben, ga bort gratis stål til bygging av en ny tribune på klubbens Ewood Park. Dette er langt fra det som er situasjonen i mange klubber i dag, der de havnet i klørne på utenlandske eiere. Jack Walker’s Blackburn er blant de siste av ofrene for dette, med nye indiske eiere. Det er forskjell på en lokal businessmann med tilknytning til klubben, og foretningsmenn i Russland, USA, India, den arabiske verden etc. som åpenbart kun er interessert i å tjene penger.
Jeg tviler sterkt på at Bjørn Rune Gjelsten var Wimbledon supporter før han kjøpte opp klubben – i hans tilfelle virker det vel mer som om han hadde noe imot klubben, slik han presterte å ta livet av klubben under sitt regime. De fleste fotball-supportere vil vel faktisk si at han gjorde seg skyldig i utilgivelige forbrytelser både mot Wimbledon og fotballen generelt. Men likeledes tviler jeg også på om denne sjeiken var blodsupporter av Manchester City. Da virker det hvertfall merkelig at det vel tok ham et år eller to før han kom for å se sin første (og hittil eneste??) City kamp. Og den amerikanske gnomen som eier Manchester United, og hans landsmenn som er forhenværende eiere av Liverpool – er det noen som idet hele tatt har den minste tro på at disse var supportere av klubbene de kjøpte? De har satt i gang en pengegalopp uten sidestykke.
For å ta Manchester United som eksempel er det ikke så altfor lenge siden at BBC programmet Panorama kunne dokumentere at de hadde en gjeld på over en milliard pund! Til sammenligning ble lille Ilkeston Town i Conference North (nivå 6) slått konkurs over en regning til skattemyndighetene på £47.000, og dermed opphørte å eksistere. De føyer seg inn i rekken av andre klubber som har lidd tilsvarende skjebne de siste årene – de mest kjente er vel Halifax Town A.F.C, Scarborough F.C. og Chester City F.C – sistnevnte moderklubben til legenden Ian Rush. Det setter ting litt i perpektiv; spesielt når man vet at det de siste sesonger har blitt delt ut poengstraffer med raus hånd til små lag som må inn under administrasjon. Hvor er likheten for loven her?
Når en klubb opphører å eksistere, er det det verste som kan skje en supporter. De skal aldri få se laget de elsker spille mer! I skrivende stund er det mange klubber nedover i systemet som sliter med samme problemer som Ilkeston Town. La meg ta den lille klubben Windsor & Eton som eksempel. De spiller visst på kongelig jord, rett ved det kongelige Windsor slott – og har Prince Phillip som sin «skytsengel». Men med en regning på £60.000 til skattemyndighetene, hjelper det lite å kunne skryte av slikt; og snart kan det være slutt for godt.
Disse nye lagene må starte temmelig langt nede i systemet, men flere av de har hatt suksess tidlig. Halifax’ nye klubb leder i øyeblikket Northern Premier League Premier Division (nivå 7) klart, og ser ut til å gå mot sitt andre strake opprykk. Chester på sin side leder divisjonen under, Northern Premier League Division One North. AFC Wimbledon selv kjemper i år helt i toppen av Conference National (nivå 5), og dermed om opprykk til Football League. Ikke verst etter å ha startet opp igjen på nivå 9 eller 10 for kun noen få år siden. Men i bunnen her ligger en økonomisk modell hvor klubben er eid av supporterne, og dette er også tilfelle hos de fleste andre av disse nye klubbene. Så vil tiden vise hvordan det vil gå dersom man skulle få suksess og klatre mot toppen av divisjonssystemet. Det er vel først og fremst i Wimbledons tilfelle det er aktuelt slik det ser ut..
Utenlandske eiere har gjerne kommet inn med masse penger og store løfter, og veldig ofte begynner de sin omveltning ved å gi manageren sparken. Og det er selvsagt store navn som er på blokka når ny manager skal hentes – og ofte utenlandske managere.. Disse igjen har en tendens til å hente mange utenlandske spillere, f.eks fra sitt eget hjemland eller fra klubber de har jobbet og har kjennskap til spillere ? slett ikke unaturlig akkurat det. I tillegg kan man ikke klandre de altfor mye, da prisnivået på engelske spillere er vanvittig høyt. Det er langt billigere å kjøpe spillere fra utlandet, og dette gjenspeiles også da det for hver stjernespiller kommer flere middelmådigheter. De som igjen faller gjennom, reiser ofte ikke ut igjen, men havner i divisjonen(e) under, og dette forplanter seg videre.
Jeg har ikke noe imot en og annen utlending i engelsk fotball, jeg vil bare ha et tak på det. Jeg sier heller ikke at alle utlendingene filmer og driver med tjuvtriks. Jeg var for eksempel en stor beundrer av Paolo Di Canio, og synes han var en fantastisk fotballspiller i tillegg til å være en stor person. Det viste han ikke minst i en kamp mot Everton i 2000. På stillingen 1-1, og på overtid, falt Everton keeper Paul Gerrard om med en skade som virket alvorlig. Spillet fortsatte, og West Ham’s Trevor Sinclair crosset inn til Di Canio, som kunne sikret 3 poeng – men som valgte å plukke opp ballen og stoppe spillet, slik at Gerrard (som det viste seg ikke var alvorlig skadet) skulle få legetilsyn. Altså, det stikk motsatte av det Peter Kovacs gjorde for Odd mot Brann..
Men likevel er faktumet det at det i dag er filming i enhver kamp. Hvorfor var det ikke slik tidligere. Noen mener at noe av grunnen er at spillet går så mye fortere i dagens fotball enn det gjorde tidligere, men hva har det med saken å gjøre? Jeg vil påsta at dette er noe som i stor grad skyldes påvirkningen av utlendinger. Ja, man ser filming fra britiske spillere også, men…den ble innført til England av utlendinger. Og når man ser at det lønner seg å jukse – ja, da er det flere som prøver seg. Ikke noe unaturlig ved det. Men det er en uting, og har ingenting i fotballen å gjøre. Jeg elsker engelsk fotball ? ikke filming og juks!
En annen ting jeg mener de må ta «skylden» for, er mangelen på klubbfølelse. Alle klubber har hatt tro tjenere som nesten har vært synonyme med klubbnavnet. Tidligere var det ganske vanlig – som f.eks den nylig avdøde Bolton-legenden Nat Lofthouse, men i dag er det laaangt mellom disse spillerne der de glimrer med sitt fravær. Greit nok at en spiller som Ryan Giggs har spilt hele sin karriere i Manchester United, men hvor mange tror egentlig at han ville gjort det hvis de var en klubb midt på treet? Jeg forventer ikke at alle spillere skal spille hele sin karriere for den samme klubben, men et lite snev av klubbfølelse må da kunne forventes? I dag virker det jo som flesteparten av toppspillerne er en gjeng sytepaver som «bare vil spille for klubber i Champions League» osv. Hva med å heller være med å sørge for at klubben du nå er i kan kjempe om en plass der?? Et av de merkeligste utspillene i så måte kom fra Manchester United’s Bebe da han ble vist frem for pressen for første gang etter signeringen. Ifølge Bebe hadde han nemlig «alltid ønsket å spille for Manchester United eller Chelsea». Manchester United ELLER Chelsea??? Her har vi tydeligvis med en spiller med virkelig klubbfølelse å gjøre..
Jeg har de siste månedene vært på kamper i så som lokaloppgjøret Kingstonian – Sutton United og Farnborough – Lewes. Min siste lang-weekend bød på League 2 oppgjøret Southend – Chesterfield, den fantastiske tredje runde kampen i FA cupen hvor hjemmelaget Crawley Town fra Conference National slo ut selveste Derby County fra Championship (tre divisjoner over) på overtid, den avlyste Conference South kampen Maidenhead United – Havant & Waterlooville, og til slutt Southern Premier League kampen Swindon Supermarine – Halesowen. Sistnevnte kamp ble spilt foran 101 tilskuere i øsende regnvær, og jeg må innrømme at jeg tilbragte deler av kampen inne i klubbhusets bar – med en Strongbow i hånden, og kikkende gjennom vinduet.
På slike kamper treffer man mennesker som opplever en helt annen versjon av fotballen enn det mange er vant til – det er to helt forskjellige verdener. Frivillige ildsjeler hadde kjempet hele dagen med gressmatta for å få den klar til kamp, og etter kampen kom spillerne inn i klubbhuset der de spiste og drakk litt med supporterne før de dro hjem. På Farnborough – Lewes snakket jeg med noen bortesupportere fra Lewes, som kunne fortelle at de ofte tar samme buss som spillerne til bortekamper, og at de ofte også går ut for fish & chips og en pint eller to med spillerne etter kamp. Dersom man i det hele tatt skulle klare å komme seg så nær en av divaene i Premier League, er det vel ikke umulig at man ville blitt slept bort av vakter eller politi og anmeldt. Supportere er jo greie i den forstand at de teknisk sett betaler lønna, men man kan da ikke omgås slikt avskum??
Jeg har møtt et utall mennesker på slike kamper, og også ellers, som har sett seg lei på den moderne toppfotballen og har begynt å holde med sitt lokale lag istedet. Og det er dette som faktisk er i ferd med å skje i England nå. Man skal også huske at det i England faktisk er flere supportere av non league klubber enn supportere av Premier League lagene tilsammen. Og de har de siste årene opplevd en økning av tilskuertallene. Dette kan forklares veldig enkelt. De store klubbene (som nå har solgt sin sjel og blitt plastikk-klubber) har skjøvet fra seg grasrota, som var deres lokale identitet. Mange fotballturister, bl.a fra Norge, drar over for å oppleve stemningen – men de som faktisk lagde stemningen er ikke der lenger. De har blitt erstattet av knipsende japanere og nordmenn i Solskjær-drakt. Det skal imidlertid også nevnes at mye av den totale økningen i publikumstall i visse nivåer av non league også skyldes noen av disse lagene som har gått konkurs og startet opp på nytt, med større publikumstekke enn vanlig er på nivåene de har spilt på etter oppstarten. Men uansett..
Taylor-rapporten og påfølgende krav om all-seater stadia drepte mye av atmosfæren. Og mye av det som var igjen forsvant da klubbene begynte å prise ut sine lojale tilhengere fra arbeiderklassen, som ikke har råd til å dra lenger. Ikke vanskelig å skjønne når en dag på Old Trafford eller Emirates med familien koster bortimot en ukeslønn. Det er bare så synd at i disse klubbenes tilfelle finnes det en tilsynelatende endeløs rekke med «nyttige idioter» som er villige til å ta deres plass og betale vanvittige priser for det – ellers hadde kanskje den aktuelle klubben fått smake de velfortjente konsekvensene.. Men det er her roten til alt det onde i den moderne fotballen ligger…i grådighet og penger.
Alt handler i dag om penger. Man kan faktisk gå så langt som å si at Premier League av i dag er mer en konkurranse hvor den som har mest penger vinner. Det er ikke lenger mulig for midre lag å komme opp og kjempe om titler uten å bruke en formue. Den legendariske Brian Clough gjorde på slutten av 70-tallet Nottingham Forest om fra å være en middelmådighet på nivå 2 til å bli Europas beste lag, med ligatittel i 1978 og to påfølgende seire i europacupen for serievinnere. Noe tilsvarende kommer neppe til å skje igjen – vi har siden midten av 90-tallet hatt en situasjon hvor 3 lag har byttet på å vinne, ikke veldig spennende. Med hånda på hjertet, hvor mange syntes det var spennende når Rosenborg vant hvert eneste år i Norge? Bortsett fra RBK supportere selvsagt.. Og det er dette mange nå har sett seg lei på!
Og både i England og her hjemme er noe av grunnen til at forskjellene mellom de store og de små øker, den samme. Champions League. Denne turneringen med det vanvittig misvisende navnet, tok over etter europacupen for serievinnere. Her er det ikke lenger snakk om kun serievinnerne og regjerende mester, som navnet «Champions League» skulle tilsi. Neida, her har pampene klart å finne en melkeku og pengemaskin som gir uante inntekter sålenge gjennomsnitts-noldusen sitter klistret til skjermen. En turnering som overhodet ikke har noe med «Champions» å gjøre lenger, og som de til alt overmål har gjort til et gruppespill. For det første, ta f.eks Liverpool…de var jo ikke «champions» da de vant «Champions League» og skulle dermed heller ikke vært med, dersom det hadde vært den gamle serievinnercupen. UEFA med Sepp Blatter i spissen er kun ute etter å få inn mest mulig penger – derfor må de som faktisk ER serievinnere i andre land gjennom bøttevis med kvalisiseringskamper, mens det holder å bli nummer 4 i de store landene – de har gått helt bort fra turneringens konsept slik det var ment da den startet opp som serievinnercupen. Ved i tillegg å gjøre det til gruppespill, får de flere store kamper og dermed mer inntekter. Personlig tror jeg kun «Champions» League er et skritt på veien til det som faktisk er UEFA pampenes våte drøm – og de fleste supporteres skrekk-scenario: En europeisk liga, hvor bare toppklubbene får være med. Jeg tror derimot at de forregner seg hvis de seriøst tror at engelskmenn generelt vil følge med et lag som ikke lenger spiller i engelsk liga – hvertfall håper jeg det.
Uansett, «Champions» League er nok vel og bra for de store klubbene som håver inn, men ikke så bra for alle de andre som får en enda større utfordring hver gang ved å ta igjen de store. Det er ikke vanskelig å tenke seg til når klubbene får over 20 millioner pund – bare for å kvalifisere seg! I tillegg kommer vanvittige pengesummer for hvert poeng, hver TV kamp etc.. Tror nok folk har lurt på om jeg er en skrulling når jeg har sittet og streamet oppgjøret Luton – Grimsby i Conference istedet for å se «Champions» League på TV..
FC United of Manchester ble stiftet i 2005, da supportere brøt ut i protest mot Malcolm Glazier’s overtakelse av Macnchester United. De startet på nivå 10 og de tre første sesongene endte alle med opprykk. Denne sesongen har de gjort seg bemerket med å slå ut langt større klubber i FA cupen. I Dougie Brimson’s bok «Rebellion» (som handler om noen utvalgte klubber, og supporternes heroiske kamp for å redde klubben, i kamp mot politikere, eiere etc) forteller noen FC United supportere om sine erfaringer. De kan fortelle om en glede ved å gå på fotballkamp, som de ikke har følt siden 80-tallet. Glede over å igjen kunne gå inn på en stadion og stå ved siden av sine kamerater, akkurat der man vil – uten vakter som maser at man må sette seg ned og alt mulig annet. Glede over å kunne kjøpe sesongkort for samme pris som de pleide å betale for en kamp på Old Trafford. Glede over å føle at de er en del av klubben, og ikke bare en melkeku. Gleder over igjen å kunne komme nær spillere slik de husket det fra noen tiår tilbake, før divaenes og pengenes era. Og glede over å se unge lokale og engelske spillere ikle seg drakta deres. Tusenvis av supportere har strømmet til kampene deres, og de har satt tilskuerrekorder på de fleste baner de har besøkt. De som så den TV-sendte FA cup kampen deres mot Rochdale, kunne bevitne en nesten sydlansk atmosfære som eksploderte med bluss og invasjon av banen etter seiersmål på overtid. En stemning man ikke er i nærheten av på Old Trafford, som i dag dessverre fremstår som et bibliotek i forhold. Og her har Manchester United mistet tusenvis på tusenvis av lojale supportere som faktisk kan det å skape atmosfære – og de vender nok neppe tilbake. Til det har smaken på non league fotball vært for god.
Og jeg må si jeg forstår de godt – jeg selv har fått smaken på non league fotball. Og misforstå meg nå rett; Jeg ønsker selvsagt å se mitt lag, Reading, gjøre det godt i Premier League og kjempe om titeler. MEN…jeg må helt ærlig si at de to sesongene vi var i Premier League for noen få år siden….vel, jeg må med hånden på hjertet si at det er MYE morsommere å følge Reading i lavere divisjoner det er vanligere å møte lag som faktisk stiller med engelske spillere!
Et annet problem de små klubbene har, er selvsagt konkurranse fra større klubber. En ting er når det er lokale klubber som tar disse tilskuerene, som f.eks Gateshead mister mister supportere til Newcastle, eller Lewes til Brighton for å kun ta to av utallige eksempler. Men det blir noe annet når folk valfarter med fulle busser fra Devon i det sørvestlige hjørnet av England for å se «sitt kjære» Manchester United spille hjemmekamp, flere timers kjøring nordover. Det er dessverre en annen av konsekvensene av den moderne fotballen; suksess tiltrekker seg masse supportere, og mange vil holde med de beste – dette «problemet» ble ikke akkurat mindre da TV-kamper ble spredt utover hele uka. Selvsagt med hovedvekt på de 3-4 beste lagene, som de viser ALLE kampene til.. Resultatet sier selvsagt seg selv..
Jeg synes det er trist, når jeg er i steder som f.eks Darlington, og ser hvordan det kryr av Manchester United-, Liverpool-, Chelsea- eller Arsenal drakter, mens det skal godt gjøres å finne en lokal unggutt i Darlington drakt. Hvor er fremtidsgrunnlaget til lag som dette dersom de lokale kreftene vender ryggen til sitt eget lokale lag til fordel for et storlag på den andre siden av landet?? Det skal her nevnes at dette ikke har vært noe angrep på supportere av spesifikke klubber, kun et meget kritisk blikk på toppfotballens skrøpelige tilstand og synkende status i England.
Hva er så løsningene på dette? Forby TV-overføringer av kamper? Nei. Jeg skulle gjerne sett at det var some før i tiden da kampene gikk lørdag kl 15 engelsk tid. Men det skjer ikke. Lønnstak? Kanskje ? og det har jo vært diskutert. Men vil dette forandre så mye egentlig?
Jeg skulle likt å se en gjeninnføring av kvoter på utlendinger, uansett EU/EØS – men det skjer neppe pga EU’s bestemmelser om fri flyt av arbeidskraft og alt det der. Man har forsøkt seg med denne regelen om «homegrown players». Det tror jeg er av minimal betydning da klubbene uansett da vil kjøpe de utenlandske talentene så unge at de uansett regnes som «homegrown» da de er klare for spill, eller et utlån til en annen klubb som ser ut til å være løsningen for tiden..
Derimot tror jeg man er nødt til å sette ned foten hva gjelder økonomien, og ikke minst hva gjelder eierskapet av klubbene. Jeg skulle like å se et forbud mot at engelske klubber kommer på utenlandske investorers hender. Så ville det være opp til klubbenes eiere å forvalte det som faktisk er noe som betyr vanvittig mye for store deler av lokalsamfunnet. Jeg skulle likt å se en «gentlemans agreement» hva angår utenlandske spillere etc, men det er nok å tro på julenissen. Så får vi hvertfall håpe dommerne er sitt ansvar bevisst, og slår ned på noe de DE kan gjøre noe med ? den evinnelige filmingen som i dag dessverre gjennomsyrer fotballen!
Og for de små klubbene, er jo det eneste de kan gjøre å forsøke å være aktive for å få med seg barn og ungdom i nærmiljøet, slike at de forhåpentligvis ikke mister sine potensielle supportere til de store plastikk-klubbene. De fleste gjør nok allerede en fantastisk innsats her i forhold til ressurser ? for å ta nevnte Darlington som eksempel, vet jeg at de f.eks reiser rundt på lokale treninger for barne- og ungdomslag for å sosialisere og trene med de unge håpefulle, og å dele ut gratisbilletter til kamper. Men det er ingen tvil om at det er en vanskelig kamp, motstanderen tatt i betraktning. De kjemper hele tiden med ryggen mot veggen, mot motstandere som har TV-tid hver eneste dag, og som for de unge virker veldig glamourøse og forlokkende. Men de kan jo ikke gi opp ? den dagen de gir opp er fotballen død.
Imens får jeg kose meg med gamle FA cupfinaler på DVD, selv om det ikke er like morsomt når man har sett de flere ganger før og vet hvem som vinner. Men hei – det er jo ikke så forskjellig fra Premier League, det er jo de samme lagene som vinner hver gang der også. For min del…så er nok non league fremtiden. Takk for meg – og Up the Royals!
Onsdag 12.01.2011 Swindon Supermarine v Halesowen Town
Etter å ha ligget i senga til bortimot kloka 12, gikk jeg turen ned til sentrum av Reading. Snaue to timer på internetcafe, en bacon melt og en j2o senere, inntok jeg en stor gourmetburger og en eller to Strongbow på Wetherspoons-puben The Monk’s Retreat, før jeg gikk ned til stasjonen og gikk til innkjøp av returbilletter til Swindon. Ytterligere en liten togtur senere entret jeg puben Queens Tap vis-à-vis Swindon jernbanestasjon, hvor jeg tok meg tid til to pints Strongbow før jeg gikk den korte veien ned til bussterminalen. Buss nummer 7 til Highworth kom kort tid etter, og en pen jente tilbød seg å si fra når jeg skulle gå av. Hun holdt sitt ord, og en overraskende lang busstur senere (etter det jeg antar er en melkerute rundt i Swindon) takket jeg for hjelpen og ble pekt videre i retning Hunts Copse.
Da jeg fant frem, endte jeg først opp i baren til den lokale rugby-klubben. En noldus på parkeringsplassen fortalte meg nemlig at det ikke var noen bar inne på stadion. Etter kun en pint, valgte jeg gå inn å uansett – og etter å ha gått til innkjøp av både program og skjerf, fant jeg ut at joda…visst var det bar her. Jeg fant meg til rette i nevnte bar, hvor jeg bladde litt i et helt ok program mens jeg lesket strupen ytterligere. Jeg ble litt overrasket over å se vår gamle Reading-spiller Matt Robinson i hjemmelaget Supermarines rekker, da jeg faktisk trodde han hadde lagt opp. En lokal gammel traver med obligatorisk six pence kunne fortelle at Robinson nå jobbet halv stilling som politimann (fysj da) og hadde måttet stå over forrige kamp fordi han ikke klarte å skifte vakt!
Kampen var bare sekunder gammel da hjemmelagets man of the match Steve Cook misset etter å ha blitt spilt gjennom. Og allerede i det fjerde minutt tok Marine ledelsen ved Sam Morris etter forarbeid av Cook og Nick Stanley. Kvarteret senere var det Yeltz-keeper Simon Flower som hindret ny baklengs da han fanget Jamie Goslings skudd etter flott forarbeid av Cook. Halesowen kom etter hvert mer med i kampen, og hadde sjanser ved både kaptein Marlon Walters, Rory Curtis og Lee Chilton, mens hjemmelaget hadde et par farlige skuddmuligheter blokkert gjennom oppofrende forsvarsspill. Men etter 41 minutter doblet Marine ledelsen da Cook og Morris kombinerte flott før en umarkert Nick Stanley kunne sette inn 2-0, som også sto seg til pause.
Mot slutten av første omgang hadde det dessuten begynt å regne noe aldeles fryktelig, og deler av andre omgang ble tilbragt i klubbhuset bar, der jeg ved å kikke gjennom vinduene fikk med meg det meste – ikke minst da jeg i tillegg tok hyppige røykepauser, og til og med en burger-pause. 101 tilskuere kunne se at Halesowen kom friskt ut etter pause og skapte en kjempesjanse etter 52 minutter. Chilton fant Izquierdo med en flott langpasning, men hjemmekeeper Will Puddy fikk nok kontakt til å få skiftet retning på spanjolens skudd. Etter en times spill sørget imidlertid Sam Morris for å sette den siste spikeren i kista med en avslutning fra spiss vinkel. Både Stanley og Daniel Allen hadde sjanser til å øke ytterligere, før Anthony Bruce kunne pyntet på resultatet for gjestene. Bruce fikk i stedet marsjordre med drøye ti minutter igjen, etter at taklingen av Gary Horgan resulterte i hans andre gule.
Kampen ebbet ut med 3-0 seier til hjemmelaget, mens jeg plutselig kom på at jeg skulle knipse noen bilder. Resultatet ble dessverre noen aldeles håpløse bilder, og drittværet gjorde ikke akkurat forholdene noe bedre. Jeg søkte i stedet tilflukt i klubbhusets bar, der spillerne etter hvert kom inn for å spise. Der fikk jeg således også vekslet et par ord med bl.a Matt Robinson, som dog ikke var all verdens snakkesalig. Det var uansett snart på tide å returnere til Reading.
Jeg fikk omsider kontaktet min venninne Jackie som bor i nærheten, og ikke lenge etter kom hun kjørende for å frakte meg til togstasjonen slik hun hadde tilbudt seg. Dessverre ble omveien litt for lang og “hyggelig”, og da jeg endelig ankom stasjonen hadde kveldens siste tog tilbake til Reading gått for 4 minutter siden. Det endte med at Jackie måtte kjøre meg tilbake til Reading, og jeg må si jeg sendte henne en varm tanke da jeg dagen etter hørte at hun hadde kjørt seg vill i området rundt Theale, og brukt nesten tre timer hjem!! For min del var reisen kommet til en ende, og kun den triste avreisedagen gjensto. Og Gardermoen er fortsatt trist å komme hjem til – selv om det ikke er like trist på ettermiddagen som sent på kvelden.. Jeg tenkte allerede som så at en lotterigevinst hadde gjort seg, slik at neste tur kunne planlegges. En tur i påsken hadde passet flott!
English ground # 32: Swindon Supermarine v Halesowen Town 3-0 (1-0) Southern League Premier Division Hunts Copse, 12 January 2011 1-0 Sam Morris (4) 2-0 Nick Stanley (41) 3-0 Sam Morris (60) Att: 101 Admission: £9 Programme: £1,50
Etter en herlig engelsk frokost på The Camelia Hotel, fikk jeg bestilt en taxi til Southend Central. En kikk på klokken viste at jeg hadde tid til å unne meg både en j2o og en Strongbow på The Last Post, før jeg satt meg på toget mot London. Etter å ha hoppet av på West Ham stasjon og tatt tuben videre derfra til London Bridge, hadde jeg fortsatt ikke klart å oppdrive en utgave av Non League Paper. Men da toget fra London Bridge rullet inn på Crawley stasjon, var det ikke lenge før jeg fant det jeg var ute etter. Det var ikke all verden jeg rakk å se av Crawley sentrum før jeg fant ut at jeg var særs lite lysten på å slepe rundt på en tung bag. Derfor fikk jeg en drosjekusk til å svippe meg i retning stadion. Han slapp meg av foran The Half Moon – en pub like oppe i veien fra Broadfield Stadium.
Det var flere timer til kampstart, og foreløpig var det kun lokale stamkunder der – og det som tydeligvis var arbeidere som hadde stukket innom på vei hjem fra jobb. En vennlig landlord sa seg mer enn villig til å sette bagen min på kjøkkenet. Jeg skulle videre med buss fra Gatwick til Oxford etter kampen, og etter en prat med noen lokale skikkelser, fant jeg ut at jeg ville få temmelig dårlig tid dersom jeg skulle slippe å vente en ny time på neste buss. Pubeieren tilbød seg derfor å bestille taxi som kunne ta meg til Gatwick så fort kampen var slutt. Etter hvert ble puben også inntatt av både lokale supportere og ikke minst seierssikre gjester fra Derby. Det var siste kamp i tredje runde av FA Cupen, og det var allerede klart at vinneren ville ta turen til Torquays Plainmoor i neste runde.
Da det nærmet seg avspark, gikk jeg de to-tre minuttene til stadion og henvendte meg i resepsjonen, der jeg over telefon hadde blitt lovet at det ville ligge en billett og vente på meg. Det var blitt opplyst om at det ikke ble solgt billetter på kampdagen, men da det viste seg at de overraskende nok ikke hadde mulighet til å ta betaling med kort over telefon (og jeg selvsagt ikke kunne hente billetten tidligere) sa vedkommende jeg snakket med at de skulle gjøre et unntak da jeg kom så langveis fra. Jeg fant meg til rette bak mål på South Terrace blant den ivrigste hjemmefansen, og den ble raskt fylt opp samtidig som stemningen steg.
Etter bare ti minutter så det ut som om eventyret skulle få en brå slutt. Derby County ble tildelt et noe tvilsomt straffespark etter at dommeren oppfattet det som at Crawley-keeper Michel Kuipers felte Chris Porter. Men Kris Commons skjøt straffen rett på Kuipers, og muligens var det et snev av rettferdighet i det. Man kunne merke at hjemmefansen faktisk hadde oppriktig tro på at Crawley skulle klare brasene, og det lå også litt i luften slik de faktisk skapte de største sjansene. Det blåste kraftig denne kvelden, og etter en halvtime ble Kuipers utspill “tatt av vinden” – noe som førte til at Derby-forsvaret tydeligvis ble litt satt ut. Det ble ikke Craig McAllister, som satt inn 1-0 til enorm jubel fra majoriteten av de 4 145 tilskuerne. McAllister holdt på å sette inn sitt og Crawleys andre, men Ben Pringle fikk blokkert for Derby. Likevel kunne vertene ta med seg en fortjent 1-0 ledelse i garderoben.
Etter pause måtte Derby-keeper Stephen Bywater i aksjon for å hindre både Matt Tubbs og Scott Neilson i å score, etter at nettopp Neilson hadde en heading i tverrliggeren. Men midtveis i andre omgang fikk Derby frispark på høyresiden av Crawleys banehalvdel, og fra Kris Commons sin fot fant ballen veien til nettmaskene via Miles Addisons hode. Nå ble det veldig nervøst, og det så ut til å dra seg mot uavgjort og omkamp på Pride Park. Klokken passerte 90 minutter, og jeg begynte å gå mot utgangen for å forte meg opp til Half Moon og taxien min. Men idet jeg vurderte å snu meg og forlate stadion, skjedde det. Dean Howell tok corner for hjemmelaget, og spilte den langs bakken ut foran 16-meteren. Der sto argentineren Sergio Torres, som nærmest plasserte ballen i mål bak Bywater og forsvarende Rams-spillere. Broadfield Stadium eksploderte fullstendig! Elleville spillere lå i en klynge ute på banen, og noen av tilskuerne forsøkte å joine de. Selv manager Steve Evans “løp” rundt i ekstase som best han kunne. Crawley Town hadde gjort det helt store, og nådd fjerde runde av FA cupen for første gang i klubbens historie.
Jeg skulle gjerne blitt igjen for å observere de voldsomme gledesscenene som utspilte seg, men jeg hadde dessverre en buss å rekke. Derfor forlot jeg nokså raskt Broadfield Stadium og hastet tilbake til Half Moon, der en ekstatisk pubeier allerede hadde fisket frem bagen min og holdt igjen taxien. Turen gikk så mot den nordre terminalen ved Gatwick Airport, og det viste seg etter hvert at denne drosjekusken ikke hadde peiling hvor jeg kunne finne “Bay 4” og bussen til Oxford. Det skulle imidlertid snart vise seg at han hadde rett i at stedet han slapp meg av på måtte være rett i nærheten. Og med litt lettere trav og direksjoner fra noen bygningsarbeidere, befant jeg meg da også på rett sted da bussen kom.
Etter å ha forsøkt å bidra på gentleman-aktig vis med £10 (som sjåføren omsider nektet å ta imot) ovenfor en vakker kvinnelig student som hadde glemt sitt studentbevis, fikk jeg til og med hyggelig kvinnelig selskap på bussturen. Og tydeligvis “overveldet av min raushet” insisterte sjåføren til og med på å la meg reise for halv pris. Da jeg gikk av på Thornhill Park & Ride i utkanten av Oxford, var min kompis Matthew ennå ikke kommet, men det var ikke mange minuttene før han kom kjørende for å plukke meg opp. Han hadde fri fra både «kjerring» og unger, og etter to timers nostalgisk samtale kunne jeg telle sauer i sengen til en av ungene.
English ground # 31: Crawley Town v Derby County 2-1 (1-0) FA cup, 3rd round The Broadfield Stadium, 10 January 2011 1-0 Craig McAllister (30) 1-1 Miles Addison (63) 2-1 Sergio Torres (90+1) Att: 4,145 Admission: £22 Programme: £3
Etter å ha gått glipp av min årvisse romjuls/nyttårs-tur til England grunnet den økonomiske tilstand, var jeg desperat etter å få tatt en tur over til balløya så fort som mulig. Da min Southend-venn Scott tilbød seg å sørge for overnatting, og min venn Matt i Oxford kom med samme tilbud, følte jeg en plikt til å finne ut hva jeg kunne klare å skrape sammen. Og da Scott og Gareth til og med tilbød seg og hente meg på Gatwick, var den siste brikken i puslespillet på plass.
Etter kun drøye to timers søvn i løpet av natten (eller rettere sagt morgenen), var ikke formen så aller verst da den norske groundhopper omsider landet på Gatwick. Scott og Gareth hadde holdt ord, og ventet i ankomsthallen etter å ha kjørt ned fra Essex. Men så var det det å finne tilbake til bilen i parkeringshuset da.. 10 minutter og tre etasjer senere fant vi omsider bilen, og kunne sette kursen mot Southend. Og ikke lenge etter kjørte vi ned i tunnelen som utgjør den nordgående delen av Dartford Crossing (den store brua tar seg av den sørgående trafikken) for å komme opp på det mine venner omtalte som den riktige siden – “away from the pikeys”.
En herlig engelsk frokost ble inntatt på en cafe i Southend, før vi beveget oss mot puben. Siden mitt forrige besøk i Southend, hadde visst The Nelson vært gjennom eierskifter og diverse, og The Spread Eagle er nå deres stamsted nummer en. Klokken var rundt halv elleve da vi entret puben til varm velkomst fra de som allerede hadde møtt frem. Øl og cider ble bestilt og jeg startet en runde for å hilse på gamle kjente blant Shrimpers-folket som hadde begynt å strømme på, samt noen nye bekjentskaper. Strupen ble lesket til gangs og stemningen steg frem mot kampstart, da vi gikk den korte turen ned til Roots Hall og tok oss tid til enda en forfriskning fra baren før vi installerte oss på West Stands Block W.
Dagens motstandere var serieleder Chesterfield, og de tok kommandoen fra første spark. Allerede etter et drøyt halvminutt ble Spireites-kaptein Dwayne Mattis spilt gjennom av Danny Whitaker, men skuddet hans ble parert av Southend-keeper Glenn Morris. Etter 12 minutter ble imidlertid Morris sendt feil vei da Whitaker trillet ballen i mål fra straffemerket, etter at Craig Easton hadde tatt i bruk ufine metoder da han la ned Jems Hunt innenfor 16-meteren. Kun 7 minutter senere tok Whitaker på seg rollen som tilrettelegger, da han spilte gjennom Dean Smalley. Smalley sendte ballen i mål bak den utrusende Morris, og 2-0 til gjestene. Hjemmelaget var som i sjokk, og en volley rett på Chesterfield-keeper Tommy Lee var deres første avslutning for ettermiddagen. Southend byttet tydeligvis til en mer offensiv formasjon, men klarte ikke å skape sjanser, og det nærmeste de kom i første omgang var Anthony Grants volley som gikk utenfor den venstre stolpen til keeper Lee.
Det var et litt friskere hjemmelag som kom ut etter hvilen, og Grant hadde nesten umiddelbart en mulighet, men fra Eastons innlegg skjøt han rett på keeper. Etter 58 minutter kunne 4 922 tilskuere se Easton gi Shrimpers fornyet håp med et flott skudd fra over 20 meter som gikk inn via stolpen. Men allerede tre minutter senere sluknet vel håpet, da Danny Whitakers skudd ble blokkert ved stolpen, og påfølgende klabb og babb i Southend-forsvaret endte med at Ryan Hall felte gjestenes Drew Talbot inne i feltet. Whitaker trådte igjen frem og sente sin andre straffe for dagen ned i venstre hjørne, utenfor rekkevidde for Morris. Hall holdt på å gjøre det godt igjen umiddelbart, men Spireites-keeper Lee parerte glimrende.
Med sju minutter igjen av ordinær tid ble Southend-spiss Barry Corr revet over ende av Derek Niven, og kampens tredje straffespark var et faktum. Iren tok selv straffen; en glimrende straffe oppe i venstre hjørne. 2-3, og hans 11. for sesongen og tredje på like mange kamper. Og Shrimpers med blod på tann klarte nesten å utligne da Corr var millimetre fra å treffe Grants skumle innlegg som suste gjennom målgården. Men det var for sent for Southend United, som måtte se Chesterfield ta med seg alle tre poengene hjem til Derbyshire
For oss gikk turen tilbake til The Spread Eagle, der hjemmefolket slukket sorgene i varer fra tappekranene. Tapet hadde ikke lagt noen nevneverdig demper på stemningen, og det ble en hyggelig kveld, slik det ofte blir når man møter gamle kjente. Den ene etter den andre trakk seg tilbake, og vår stadig mindre gruppe beveget seg frem og tilbake mellom Spread Eagle og to andre puber jeg i ettertid ikke kan sette navn på eller plassere geografisk av åpenbare grunner. Heldigvis fikk jeg endel frisk luft før jeg fant frem til Camelia Hotel, langs den fortsatt tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade. Der følte jeg meg temmelig dum da jeg måtte vekke betjeningen for å få sjekket inn – litt bedre planlegging kunne gjort seg, men sånt skjer når man morer seg..
Re-visit: Southend v Chesterfield 2-3 (0-2) League Two Roots Hall, 8 January 2011 0-1 Danny Whitaker (pen, 12) 0-2 Dean Smalley (19) 1-2 Craig Easton (58) 1-3 Danny Whitaker (pen, 62) 2-3 Barry Corr (pen, 83) Att: 4, 922 Admission: £18 Programme: –
Etter å ha gått glipp av min årvisse romjul/nyttårs-tur til England grunnet den økonomiske tilstand, var jeg desperat etter å få tatt en tur over til balløya så fort som mulig. Og da min Southend-venn Scott tilbød seg å sørge for overnatting, og min venn Matt i Oxford kom med samme tilbud, følte jeg en plikt til å finne ut hva jeg kunne klare å skrape sammen. Og da Scott og Gareth til og med tilbød seg og hente meg på Gatwick, var den siste brikken i puslespillet på plass.
Etter kun drøye to timers søvn i løpet av natten (eller rettere sagt morgenen), var ikke formen så aller verst da den norske groundhopper omsider landet på Gatwick. Scott og Gareth hadde holdt ord, og ventet i ankomsthallen etter å ha kjørt ned fra Essex. Men så var det det å finne tilbake til bilen i parkeringshuset da.. 10 minutter og tre etasjer senere fant vi omsider bilen, og kunne sette kursen mot Southend. Og ikke lenge etter kjørte vi ned i tunnelen som utgjør den nordgående delen av Dartford Crossing (den store brua tar seg av den sørgående trafikken) for å komme opp på det mine venner omtalte som den riktige siden – “away from the pikeys”.
En herlig engelsk frokost ble inntatt på en cafe i Southend, før vi beveget oss mot puben. Siden mitt forrige besøk i Southend, hadde visst The Nelson vært gjennom eierskifter og diverse, og The Spread Eagle er nå deres stamsted nummer en. Klokken var rundt halv elleve da vi entret puben til varm velkomst fra de som allerede var møtt frem. Øl og cider ble bestilt og jeg startet en runde for å hilse på gamle kjente blant Shrimpers-folket som hadde begynt å strømme på, samt noen nye bekjentskaper. Strupen ble lesket til gangs og stemningen steg frem mot kampstart, da vi gikk den korte turen ned til Roots Hall og tok oss tid til enda en forfriskning fra baren før vi installerte oss på West Stands Block W.
Dagens motstandere var serieleder Chesterfield, og de tok kommandoen fra første spark. Allerede etter et drøyt halvt minutt ble Spireites-kaptein Dwayne Mattis spilt gjennom av Danny Whitaker, men skuddet hans ble parert av Southend-keeper Glenn Morris. Etter 12 minutter ble imidlertid Morris sendt feil vei da Whitaker trillet ballen i mål fra straffemerket, etter at Craig Easton hadde tatt i bruk ufine metoder da han la ned Jems Hunt innenfor 16-meteren. Kun 7 minutter senere tok Whitaker på seg rollen som tilrettelegger, da han spilte gjennom Dean Smalley. Smalley sendte ballen i mål bak den utrusende Morris, og 2-0 til gjestene. Hjemmelaget var som i sjokk, og en volley rett på Chesterfield-keeper Tommy Lee var deres første avslutning for ettermiddagen. Southend byttet tydeligvis til en mer offensiv formasjon, men klarte ikke skape sjanser, og det nærmeste de kom i første omgang var Anthony Grants volley som gikk utenfor den venstre stolpen til keeper Lee.
Det var et litt friskere hjemmelag som kom ut etter hvilen, og Grant hadde nesten umiddelbart en mulighet, men fra Eastons innlegg skjøt han rett på keeper. Etter 58 minutter kunne 4922 tilskuere se Easton gi Shrimpers fornyet håp med et flott skudd fra over 20 meter som gikk inn via stolpen. Men allerede tre minutter senere sluknet vel håpet, da Danny Whitakers skudd ble blokkert ved stolpen, og påfølgende klabb og babb i Southend-forsvaret endte med at Ryan Hall felte gjestenes Drew Talbot inne i feltet. Whitaker trådte frem igjen og sente sin andre straffe for dagen ned i venstre hjørne, utenfor rekkevidde for Morris. Hall holdt på å gjøre det godt igjen umiddelbart, men Spireites-keeper Lee parerte glimrende.
Med sju minutter igjen av ordinær tid ble Southend-spiss Barry Corr revet over ende av Derek Niven, og kampens tredje straffespark var et faktum. Iren tok selv straffen; en glimrende straffe oppe i venstre hjørne. 2-3, og hans 11. for sesongen og tredje på like mange kamper. Og Shrimpers med blod på tann klarte nesten å utligne da Corr var millimetre fra å treffe Grants skumle innlegg som suste gjennom målgården. Men det var for sent for Southend United, som måtte se Chesterfield ta med seg alle tre poengene hjem til Derbyshire.
For oss gikk turen tilbake til The Spread Eagle, der hjemmefolket sluknet sorgene i varer fra tappekranene. Tapet hadde ikke lagt noen nevneverdig demper på stemningen, og det ble en hyggelig kveld, slik det ofte blir når man møter gamle kjente. Den ene etter den andre trakk seg tilbake, og vår stadig mindre gruppe beveget seg frem og tilbake mellom Spread Eagle og to andre puber jeg i ettertid ikke kan sette nevn på eller plassere geografisk av åpenbare grunner. Heldigvis fikk jeg endel frisk luft før jeg fant frem til Camelia Hotel, langs den fortsatt tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade, der jeg måtte vekke betjeningen – litt bedre planlegging kunne gjort seg, men sånt skjer når man morer seg..
Re-visit: Southend Chesterfield 2-3 (0-2) League Two Roots Hall, 8 January 2011 0-1 Danny Whitaker (pen, 12) 0-2 Dean Smalley (19) 1-2 Craig Easton (58) 1-3 Danny Whitaker (pen, 62) 2-3 Barry Corr (pen, 83) Att: 4, 922 Admission: £18 Programme: –
Dag 2: 09.01.2011 Fotballfri i Southend
Nå var den opprinnelige planen for søndagen å se min kompis Gareth spille Sunday League fotball. Han er keeper for Elmsleigh Rangers, som spiller sine hjemmekamper i Leigh-on-Sea i utkanten av Southend, og de skulle møte sine erkerivaler med det merkelig malplasserte navnet South Bermondsey (åpenbart stiftet av en Millwall-fan eller lokalpatriot fra det sørøstlige London). De siste to møtene hadde visst til alt overmål endt i masseslagsmål! Men da jeg våknet, hadde Gareth allerede dratt – og det samme hadde den vakre April. Scott lå i koma med hangover, og det ble fort klart at det ikke ble noe Elmsleigh Rangers på meg. Men det var raskt glemt da en sjekk av TV-kanalene avslørte at reprise av gårsdagens “FA Cup Show” var i ferd med å starte, med høydepunkter fra FA cupen. Fin timing, og liggende i sengen kunne jeg se blant annet hvordan mitt Reading avanserte med seier over West Bromwich Albion. Og da Manchester United – Liverpool sto for tur rett etter, ble faktisk senga mitt tilholdssted til godt utpå dagen, i mangel av noe bedre å gjøre. Jeg var når sant skal sies mer engasjert av boka mi enn av kampen mellom de to plastikklubbene, men da Manchester-utgaven desverre hadde avansert, fant jeg tiden moden for å stikke hodet ut i sola mens den fortsatt var oppe.
En spasertur langs Eastern Esplanade inn mot sentrum hjalp litt på formen, og jeg vurderte til og med spankulere ut på Southend Pier da jeg passerte. Dette er forøvrig verdens lengste fornøyelsespir, og strekker seg hele 2158 meter ut i Themsens brede munning. Istedet endte jeg opp med å handle inn Football League Paper (Non League Paper var merkelig nok tilsynelatende håpløst å få tak i i byen) og et par j2o apple/mango og slo meg ned på en benk en halvtimes tid. Men stussen ble fort kald selv i januarsola, og snart hadde jeg orientert meg frem til den enorme Wetherspoons-puben The Last Post, beliggende vis-à-vis Southend Central stasjon. Noen timer ble tilbragt der i selskap av min fotball-avis, H.P. Bulmers beste brygg (altså Strongbow) og med håp om en giantkilling da Leicester City spilte FA cupkamp mot Manchester City på TV-skjermene. Da jeg kom tilbake til Camelia Hotel, satt en meget attraktiv vertinne i hotellets lille bar og så på «Dancing on ice» (av alle ting) sammen med det som muligens var hennes mann, så jeg valgte å gjøre en pitstop her. Tre flasker Bulmers og en meget hyggelig samtale senere trakk jeg meg tilbake, pakket klart til morgendagen og la meg på senga med boka mi.
Dag 3: 10.01.2011 Crawley Town – Derby County
Etter en herlig engelsk frokost på The Camelia Hotel, fikk jeg bestilt en taxi til Southend Central – og etter en kikk på klokken, unnet jeg meg en j2o og en Strongbow på The Last Post før jeg satt meg på toget mot London. Etter å ha hoppet av på West Ham stasjon, og tatt tuben videre derfra til London Bridge, hadde jeg fortsatt ikke klart å oppdrive en utgave av NLP. Men da toget fra London Bridge rullet inn på Crawley stasjon, var det ikke lenge før jeg fant det jeg var ute etter. Det var ikke all verden jeg rakk å se av Crawley sentrum før jeg fant ut at jeg var særs lite lysten på å slepe rundt på en tung bag. Derfor fikk jeg en drosjekusk til å svippe meg i retning stadion, og slippe meg av foran The Half Moon – en pub like oppi veien fra Broadfield Stadium.
Det var flere timer til kampstart, og foreløpig var det kun lokale stamkunder der – og det som tydeligvis var arbeidere som hadde stukket innom på vei hjem fra jobb. En vennlig landlord sa seg mer enn villig til å sette bagen min på kjøkkenet. Jeg skulle videre med buss fra Gatwick til Oxford etter kampen, og etter en prat med noen lokale skikkelser, fant jeg ut at jeg ville få temmelig dårlig tid dersom jeg skulle slippe å vente en ny time på neste buss. Så pubeieren tilbød seg å bestille taxi som tok meg til Gatwick så fort kampen var slutt. Etterhvert ble puben også inntatt av både lokale supportere og ikke minst seierssikre gjester fra Derby. Det var siste kamp i tredje runde av FA cupen, og det var allerede klart at vinneren ville ta turen til Torquays Plainmoor i neste runde.
Da det nærmet seg avspark, gikk jeg de to-tre minuttene til stadion og henvendte meg i resepsjonen, der jeg over telefon hadde blitt lovet det ville ligge en billett og vente på meg. Det var blitt opplyst om at det ikke ble solgt billetter på kampdagen, men da det viste seg at de overraskende nok ikke hadde mulighet til å ta betaling med kort over telefon (og jeg selvsagt ikke kunne hente billetten tidligere) sa vedkommende jeg snakket med at de skulle gjøre et unntak da jeg kom så langveis fra. Jeg fant meg til rette bak mål på South Terrace blant den ivrigste hjemmefansen, og den ble raskt fylt opp samtidig som stemningen steg.
Etter bare ti minutter så det ut som om eventyret skulle få en brå slutt. Derby ble tildelt et noe tvilsomt straffespark etter at dommeren oppfattet det som at Crawley-keeper Michel Kuipers felte Chris Porter. Men Kris Commons skjøt straffen rett på Kuipers, og muligens var det et snev av rettferdighet i det. Man kunne merke at hjemmefansen faktisk hadde oppriktig tro på at Crawley skulle klare brasene, og det lå også litt i luften slik de skapte de største sjansene. Det blåste kraftig denne kvelden, og etter en halvtime ble Kuipers utspill “tatt av vinden” – noe som førte til at Derby forsvaret tydeligvis ble litt satt ut. Det ble ikke Craig McAllister, som satt inn 1-0 til enorm jubel fra flesteparten av de 4145 tilskuerne. McAllister holdt på å sette inn sitt og Crawleys andre, men Ben Pringle fikk blokkert for Derby. Likevel kunne vertene ta med seg en fortjent 1-0 ledelse i garderoben.
Etter pause måtte Derby keeper Stephen Bywater i aksjon for å hindre både Matt Tubbs og Scott Neilson i å score, etter at nettopp Neilson hadde en heading i tverrliggeren. Men midtveis i andre omgang, fikk Derby frispark på høyresiden av Crawleys banehalvdel, og fra Kris Commons sin fot fant ballen veien til nettmaskene via Miles Addisons hode. Nå ble det veldig nervøst, og det så ut til å dra seg mot uavgjort og omkamp på Pride Park. Klokken passerte 90 minutter, og jeg begynte å gå mot utgangen for å forte meg opp til Half Moon og taxien min. Men idet jeg vurderte å snu meg og forlate stadion, skjedde det. Dean Howell tok corner for hjemmelaget, spilte den langs bakken ut foran 16-meteren. Der sto argentineren Sergio Torres, som nærmest plasserte ballen i mål bak Bywater og forsvarende Rams-spillere, og Broadfield Stadium eksploderte fullstendig! Elleville spillere lå i en klynge utpå banen, og noen av tilskuerne forsøkte å joine de. Manager Steve Evans løp rundt i ekstase. Crawley Town hadde gjort det helt store, og nådd fjerde runde av FA cupen for første gang i klubbens historie.
Jeg forlot raskt Broadfield Stadium og hastet tilbake til Half Moon der en ekstatisk pubeier allerede hadde fisket frem bagen min og holdt igjen taxien. Turen gikk så mot Gatwick flyplass sin nordre terminal, og det viste seg etterhvert at denne drosjekusken ikke hadde peiling hvor jeg kunne finne “Bay 4” og bussen til Oxford, men han slapp meg hvertfall av rett i nærheten fant jeg ut. Og med litt lettere trav og direksjoner fra noen bygningsarbeidere befant jeg meg da også på rett sted da bussen kom. Etter å ha forsøkt bidra på gentleman-aktig vis med £10 (som sjåføren omsider nektet ta imot) ovenfor en vakker kvinnelig student som hadde glemt sitt studentbevis, fikk jeg til og med hyggelig kvinnelig selskap på bussturen.
Da jeg gikk av på Thornhill Park & Ride i utkanten av Oxford, var min kompis Matthew ennå ikke kommet, men det var ikke mange minuttene før han kom kjørende for å plukke meg opp. Han hadde fri fra både «kjerring» og unger, og etter to timers nostalgisk samtale kunne jeg telle sauer i sengen til en av ungene.
Ground #30: Crawley Town – Derby County 2-1 (1-0) FA cup, 3rd round The Broadfield Stadium, 10 January 2011 1-0 Craig McAllister (30) 1-1 Miles Addison (63) 2-1 Sergio Torres (90+1) Att: 4,145 Admission: £22 Programme: £3
Dag 4: 11.01.2011 Ufrivillig fotballfri (Maidenhead United – Havant & Waterlooville UTSATT)
Matt hadde tatt seg fri for dagen, og tidlig på formiddagen kjørte vi en tur til Kassam Stadium, hvor Matt overtalte meg til å posere for et bilde sammen med “The Oxford Ox” – okse-statuen utenfor stadion. Ikke bare bare for en Reading supporter.. Jeg har tidligere vært på Kassam Stadium i forbindelse med kamp, men det er merkelig å se hvor åpen den er med kun tre tribuner. Interessant var det også å se Court Place Farm, hjemmebanen til Oxford City – der mistenksomme blikk fra en banemann e.l. hindret meg i å ta en tur utpå gressmatta. Matt hadde lovet meg en guidet mini-tur i Oxford, så bil ble byttet ut med buss inn til sentrum. Han pekte og fortalte om diverse universiteter, og ikke minst puber. Og det var også innen sistnevnte kategori at vi besøkte noen utmerkede varianter av arten – noen så lave under take at man nesten måtte gå bøyd.
Da tiden nærmet seg min avreise til Reading, hadde tydeligvis Matt fått i seg såpass at han nå følte for å bli med, og med en cornish pastie hver som niste hoppet vi på toget. Bagasjen ble anbragt på Belle Vue House i Reading, og etter en prat med den meget myndige landlady Bobbi Stenning, spaserte vi tilbake til stasjonen for å ta toget videre den korte turen til Maidenhead. Der skule vi møte et par av Reading-gutta, og den strategisk plasserte puben The Bell ble møtested. Vi installerte oss der mens vi ventet på at Nick skulle bli ferdig på jobb i nærheten, og en halvtime senere var han på pletten. Men Maidenhead-supportere og tilreisende fans av Havant & Waterlooville glimret med sitt fravær. Da det nærmet seg avspark og vi gikk den korte veien fra The Bell til York Road, ble vi møtt av en stadion forlatt i mørke, og det var åpenbart at her skulle det ikke spilles kamp. Uten at noen av oss hadde fått det med seg, hadde kampen blitt utsatt grunnet Hawks spill i Hampshire County Cup. Jeg benyttet anledningen til å ta York Road i øyesyn og ta en tur ut på matta, før vi vendte skuffet tilbake til The Bell for trøstende forfriskninger. To timers tid senere forvant Matt tilbake til Oxford, og ytterligere en time senere tok også jeg toget den korte turen tilbake til Reading og en dør jeg trodde hadde gått i vranglås på Belle Vue. En tydelig irritert Bobbi Stenning som åpenbart måtte stå opp fra sengen var særs lite imponert da hun fikk den opp på første forsøk.
Dag 5: 12.01.2011 Swindon Supermarine – Halesowen Town
Etter å ha ligget i senga til bortimot 12, gikk jeg turen ned til sentrum av Reading. Snaue to timer på internetcafe, en bacon melt og en j2o senere, inntok jeg en stor gourmetburger og en eller to Strongbow på Wetherspoons-puben The Monk’s Retreat, før jeg gikk ned til stasjonen og gikk til innkjøp av returbilletter til Swindon. En liten togtur senere entret jeg puben Queens Tap vis-à-vis Swindon jernbanestasjon, hvor jeg tok meg tid til to halvlitre Strongbow før jeg gikk den korte veien ned bussterminalen. Buss nr 7 til Highworth kom kort tid etter, og en pen jente tilbød seg å si fra når jeg skulle gå av. Hun holdt sitt ord, og en overraskende lang busstur senere (etter det jeg antar er en melkerute rundt i Swindon) takket jeg for hjelpen og ble pekt videre i retning; eller Webb’s Wood Stadium om man vil.
Da jeg fant frem, endte jeg først opp i baren til den lokale rugby-klubben. En noldus på parkeringsplassen fortalte meg nemlig at det ikke var noen bar inne på stadion. Men etter kun en halvliter, valgte jeg gå inn uansett. Og etter å ha gått til innkjøp av både program og skjerf, fant jeg ut at joda…visst var det bar her. Jeg fant meg til rette i nevnte bar, hvor jeg bladde litt i et helt ok program mens jeg lesket strupen ytterligere. Jeg ble litt overrasket over å se vår gamle Reading-spiller Matt Robinson i hjemmelaget Supermarines rekker, da jeg trodde han hadde lagt opp. En lokal gammel traver med obligatorisk six pence kunne fortelle at Robinson nå jobbet halv stilling som politimann (fysj da) og hadde måttet stå over forrige kamp fordi han ikke klarte å skifte vakt!
Kampen var bare sekunder gammel da hjemmelagets man of the match Steve Cook misset etter å ha blitt spilt gjennom. Og allerede i det fjerde minutt tok Marine ledelsen ved Sam Morris etter forarbeid av Cook og Nick Stanley. Kvarteret senere var det Yeltz-keeper Simon Flower som hindret ny baklengs da han fanget Jamie Goslings skudd etter flott forarbeid av Cook. Halesowen kom mer med, og hadde sjanser ved både kaptein Marlon Walters, Rory Curtis og Lee Chilton, mens hjemmelaget hadde et par farlige skuddmuligheter blokkert gjennom oppofrende forsvarsspill. Men etter 41 minutter doblet Marine ledelsen da Cook og Morris kombinerte flott før en umarkert Nick Stanley kunne sette inn 2-0 til pause.
Det begynte etterhvert å regne noe aldeles fryktelig, og fra pause og inn ble mesteparten av tiden min tilbragt i klubbhuset/baren. Men ved å kikke gjennom vinduene fikk jeg da med meg det meste – ikke minst da jeg i tillegg tok hyppige røykepauser, og til og med en burger-pause. 101 tilskuere kunne se at Halesowen kom friskt ut etter pause og skapte en kjempesjanse etter 52 minutter. Chilton fant Izquierdo med en flott langpasning, men hjemmekeeper Will Puddy fikk nok kontakt til å få skiftet retning på spanjolens skudd. Etter en times spill sørget imidlertid Sam Morris for å sette den siste spikeren i kista med en avslutning fra spiss vinkel. Både Stanley og Daniel Allen hadde sjanser til å øke ytterligere, før Anthony Bruce kunne pyntet på resultatet for gjestene. Bruce fikk istedet marsjordre med drøye ti minutter igjen, etter at talkingen av Gary Horgan resulterte i hans andre gule.
Kampen ebbet ut med 3-0 seier til hjemmelaget, og spillerne kom etterhvert inn i klubbhuset for å spise. Jeg fikk således vekslet et par ord med bl.a Matt Robinson, som dog ikke var all verdens snakkesalig.
Jeg fikk omsider kontaktet min venninne Jackie som bor i nærheten, og ikke lenge etter kom hun kjørende for å frakte meg til togstasjonen slik hun hadde tilbudt seg. Dessverre ble omveien litt for lang og “hyggelig”, og da jeg endelig ankom stasjonen hadde kveldens siste tog tilbake til Reading gått for 4 minutter siden. Det endte meg at Jackie måtte kjøre meg tilbake til Reading, og jeg må si jeg sendte henne en varm tanke da jeg dagen etter hørte at hun hadde kjørt seg vill i området rundt Theale, og brukt nesten tre timer hjem! For min del var reisen kommet til en ende, og kun den triste avreisedagen gjensto. Og Gardermoen er fortsatt trist å komme hjem til – selv om det ikke er like trist på ettermiddagen som sent på kvelden.. Jeg tenkte allerede som så at en lotterigevinst hadde gjort seg, slik at neste tur kunne planlegges. En tur i påsken hadde passet flott!
Ground #32: Swindon Supermarine – Halesowen Town 3-0 (1-0) Southern League Premier Division The Webb’s Wood Stadium, 12 January 2011 1-0 Sam Morris (4) 2-0 Nick Stanley (41) 3-0 Sam Morris (60) Att: 101 Admission: £9 Programme: £1,50
Jeg hadde avtalt med min kompis Scott å ta turen til Barnet for å se hans Southend United kjempe om avansement i Football League Trophy (eller Johnstone’s Paint Trophy om du vil). Og etter å ha tatt toget inn til London, tok jeg tubens Northern Line til den nordlige endestasjonen High Barnet. Etter å ha gått opp gangveien, så jeg raskt vårt avtalte møtested lenger ned på den andre siden av hovedveien – nemlig puben The Old Red Lion.
Etter en halvtimes tid med venting på puben, kom Scott kjørende. Og ytterligere en times tid senere kom bussene med de øvrige Southend-supporterne – inkludert en rekke gamle kjente. Stemningen var god, og da det dro seg mot avspark fant vi veien inn på East Terrace, som i sin helhet var gitt gjestene fra Essex. Det tynneste programmet jeg har sett fra en Football League-klubb i forbindelse med ordinær kamp, hadde blitt kjøpt inn for £3. Noe stivt all den tid det nesten var lest ferdig allerede før avspark; det tok ikke mange minuttene.
Det var andre runde i den såkalte sørlige avdelingen av turneringen, og The Shrimpers kom best i gang på bortebane da Matt Paterson styrte inn Harry Crawfords innlegg etter snaut halvspilt første omgang. Kort etter var gjestene centimetre fra å doble ledelsen da et frispark fra Louie Soares traff stolpen etter å ha forandret retning i muren. Et publikum bestående av 1 356 betalende så at 0-1 sto seg til pause – blant dem over 500 tilreisende.
Kort etter oppstart fikk Southend sin viktige Bilel Moshni utvist etter håndgemeng, uten at et håpløst tannløst Barnet klarte å utnytte fordelen av en ekstra mann. Kun fem minutter senere kunne derimot gjestene slå til igjen etter en lang ball fremover mot Paterson. Barnets keeper Jake Cole nådde ikke ut i tide, og Paterson kunne vippe ballen over Cole til 0-2.
Josh Simpson holdt på å øke ytterligere med et langskudd som suste like over, før Mauro Vilhete etter 79 minutter ga hjemmelaget håp ved å heade inn reduseringen til 1-2 fra en corner. Man forventet nå kanskje et stormløp mot Southend-målet, men i stedet sikret Louie Soares etter 85 minutter avansement med sitt første mål for klubben. Hans langskudd skiftet retning og gikk inn via tverrliggeren til 1-3.
Det ble også sluttresultatet, og for Southend ventet nå i neste runde Charlton Athletic, som hadde vunnet 2-1 borte i «Twilight zone» Milton Keynes. For min del gjaldt retur til Reading, og Scott hadde tilbudt seg å kjøre meg tilbake – noe jeg selvsagt takket ja til. Nok en hyggelig fotballkveld med Southend-gutta ble avsluttet med litt junk food i Reading, før jeg takket Scott for turen og unnet meg en Strongbow på Monk’s Retreat før jeg trakk meg tilbake for kvelden.
English ground # 30: Barnet v Southend 1-3 (0-1) Football League Trophy, Second Round, Southern Section Underhill Stadium, 5 October 2010 0-1 Matt Paterson (22) 0-2 Matt Paterson (55) 1-2 Mark Marshall (79) 1-3 Louie Soares (85) Att: 1,356 Admission: £8 Programme: £3
