vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Dag 1: Onsdag 18.07.2012 Sutton United – Leyton Orient

Det  begynte å krible litt, og reisefeberen økte da jeg en kveld tidligere i sommer ble sittende og studere planlagte treningskamper på et non league forum. Jeg gledet meg til sesongstart, men tålmodigheten var tynnslitt – som et barn på lille julaften. Jeg begynte derfor å falle for fristelsen til å ta en tur over før sesongstart. Jeg hadde en stund vært opptatt med et bokprosjekt som var i avslutningsfasen, og ville derfor forhøre meg med forlaget før jeg bestilte tur. Min kontakt der mente at det ikke ville være noe problem, og dermed var grønt lys. Etter en natt uten søvn, satt jeg meg på flybussen til Gardermoen etter å ha blitt kjørt opp på E6 av min snille mor. Mens jeg hvilte øynene litt, var vi raskt fremme og jeg fikk sjekket inn og tatt en siste røyk. Jeg sovnet før flyet tok av og våknet idet vi landet på Heathrow, og fikk dermed litt sårt tiltrengt søvn på turen over. Etter å ha aktivert mitt togpass gikk turen inn til Paddington med Heathrow Express, og med nyinnkjøpt Oyster Card tråklet jeg meg gjennom London ved hjelp av tubens Jubilee Line og DLR. Jeg hoppet omsider av på stasjonen East India i østre Londons docklands, i den beryktede bydelen Tower Hamlets. Mitt krypinn for natten lå 100 meter fra stasjonen, og var langt fra noe Ritz.

The Steamship var en pub med rom i overetasjen, og en rimelig pris gjorde for meg utslaget da jeg uansett kun skulle sove der. Rommet ble entret via et trappesystem i bakgården, og idet jeg satt fra meg bagen inntil en kommode, datt fronten på den ene kommodeskuffen av! En dusj ble deretter vanskeliggjort da det ikke befant seg håndklær på rommet, og jeg hadde glemt å pakke det. En kjapp vask klarte jeg imidlertid å få til før jeg gikk ned og bestilte en Strongbow for høflighets skyld før jeg igjen tok DLR og Jubilee Line til London Bridge. Derfra gikk turen videre med lokaltog til West Sutton, hvor jeg gikk den korte veien til puben The Plough. Der inntok jeg et par Strongbow før jeg krysset veien og betalte meg inn på Borough Sports Ground – eller Gander Green som jeg velger kalle Sutton Uniteds stadion. £1 ble deretter byttet mot et 8 siders svart/hvitt program i anledningen dagens kamp mot Leyton Orient. Golden Goal lodd ble også kjøpt, men jeg hadde vel ingen tro på gevinst da loddet viste 2 minutter som tid for første mål.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var allerede en del fremmøtte med i underkant av en time til avspark, og undertegnede tok en ørliten runde for å ta noen bilder av anlegget. Det bærer fortsatt preg av å ha hatt løpebaner, men er til tross for dette slett ikke verst. Muligens det beste jeg har sett med løpebaner, om man fortsatt kan kalle det som er igjen der løpebaner. Jeg entret klubbens bar og bestilte forfriskninger i form av Strongbow, før jeg slo av en prat med noen av de fremmøtte.

Hjemmesupporterne virket å være forsiktige optimister før kommende sesong, i en Conference South der jeg personlig mistenker at konkurransen var tøffere forrige sesong. Ikke minst er sterke Woking borte, og det samme er Dartford. Jeg mistenker at disse – ikke minst Woking – er sterkere enn de som kom ned, nemlig Bath City og Hayes & Yeading United. Welling United og flere andre utfordrere er riktignok der fortsatt, men jeg har en følelse av at Sutton United kan være the team to watch denne sesongen. Imidlertid var det mange som advarte sterkt mot hardt satsende Eastleigh, som skal strø om seg med penger. Samtidig tvilte mange på om Sutton United var rustet for å kunne takle et opprykk denne sesongen, da de mangler ressurser.

En liten tur innom klubbsjappa gjorde meg noen pund fattigere, men et skjerf og en DVD rikere siden jeg ble fristet til å gå til innkjøp av sesong DVD’en fra opprykkssesongen 2010/11.

Som nevnt var det Leyton Orient som sto på motsatt banehalvdel med en blandet lag, der flere førstelagsspillere visstnok var ute med skade. Jeg tok plass bak det ene målet sammen med en samtalepartner fra baren. Og omtrent før vi i det hele tatt hadde fått installert oss, landet et langt innkast inne blant et tafatt Sutton-forsvar, og Kevin Lisbie kunne sette ballen i nettet bak hjemmekeeper Kevin Scriven. Klokken viste ifølge speaker to minutter, og jeg hadde altså vunnet på loddet mitt likevel. Vi hadde knapt rukket å summe oss da hjemmelagets Stefan Payne ble felt av Matheiu Baudry, og Payne satt selv inn straffen og utlignet til 1-1 med 5 minutter på klokken. Payne måtte imidlertid halte av banen et minutts tid senere, for å bli erstattet av den gamle kjenningen Kezie Ibe.

Det .var etter dette ganske jevspilt, med et lite overtak til Orient i ballinnehav. Men etter 22 minutter klønet hjemmelaget det til for seg igjen. Et håpløst tilbakespill ble snappet opp av Ryan Brunt, som valgte å skyte fra drøye 20 meter. 2-1 til gjestene! Men nok en gang slo Sutton umiddelbart tilbake, da Kyle Vassell stjal ballen og forserte gjennom et passivt Orient-forsvar før han plasserte ballen i mål nede i borterste hjørne. Etter en halvsjanse rett i forkant, tok gjestene igjen ledelsen etter 44 minutter. Vertenes Osa Obamwonyi sovnet og ble fratatt ballen av Dean Cox. Han hadde fri bane mot mål, og kunne dermed sørge for at lagene gikk til pause på stillingen 2-3.

Etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa for å hente min gevinst på £20, ble det tid til en liten prat med noen Orient-supportere. De var ikke videre optimistiske med tanke på den kommende sesongen, og mente spesielt forsvaret måtte bedres betraktelig om de skulle ha mulighet for å unngå nedrykk. Og forsvarsspillet på begge sider hadde når sant skal sies vært meget svak i første omgang av dagens kamp.

Orient byttet like godt alle 11 spillerne i pausen, mens vertene nøyde seg med 4 bytter. Etter rundt 10 minutter av andre omgang trodde flere med meg at Gareth Gwillim hadde utlignet nok en gang, men hans frispark forandret noe retning i en forsvarer og havnet i nettveggen. Fra Suttons corner kontret Orient, og vertenes innbytter-keeper Tom Lovelock måtte slå et farlig skudd over. Corneren ble headet like over, og det var morsomt å se på nå. Kyle Vassell skapte litt hodebry for Orient-forsvaret. Først fintet han seg fri og avsluttet like utenfor. I neste angrep måtte forsvaret ty til ulovligheter for å stanse ham, og Gareth Gwillim kunne resolutt sette inn straffesparket og utligne til 3-3 etter 64 minutter.

Men umiddelbart ødela hjemmelaget igjen for seg selv, da en misforståelse mellom keeper Lovelock at debutant Michael Abnett medførte at Afolabi Obafemi (tunga rett i munnen nå) hadde en enkel oppgave med å gjenopprette ledelsen kun minuttet etter. Denne gangen kom det intet svar fra vertene, som etter 69 minutter i stedet måtte se Orient øke ledelsen. Jamie Stuart taklet Obafemi bakfra i feltet, og sistnevnte tok selv straffesparket. 599 tilskuere kunne se at kampens siste mulighet tilfalt Kezie Ibe, som imidlertid skjøt langt utenfor fra god posisjon. Dermed endte det 3-5 og undertegnede valgte å innta ytterligere to pints i godt selskap i baren, heller enn å stresse til togstasjonen og siste forbindelse utelukkende med tog.

Da jeg etterhvert satt kursen mot hotellet, måtte jeg derfor hoppe på bussen rett utenfor. Den tok meg til Morden, som er sydlig endeholdeplass for tubens Northern Line. Med bytte til DLR på stasjonen Bank kom jeg meg omsider tilbake til East India og The Steamship. Den første kampen hadde vært underholdende, og en fin start på min tur. Det var jo selvsagt lov å håpe på at de 10 andre skulle bli like målrike, men slik skulle det ikke bli.

Ground #74:
Sutton United – Leyton Orient 3-5 (2-3)
Pre-season friendly
Gander Green Lane, 18 July 2012
0-1 Kevin Lisbie (2)
1-1 Stefan Payne (pen, 5)
1-2 Ryan Brunt (22)
2-2 Kyle Vassell (23)
2-3 Dean Cox (44)
3-3 Gareth Gwillim (pen, 64)
3-4 Afolabi Obafemi (65)
3-5 Afolabi Obafemi (pen, 69)
Att: 599
Admission: £10
Programme: £1

Dag 2: Torsdag 19.07.2012 Evesham United – Shrewsbury Town

Turen gikk med tube tilbake til Paddington, og frokost i form av sandwiches ble inntatt på toget derfra til Worcester Foregate Street samtidig som jeg fikk lest litt korrektur på mitt bokprosjekt. Jeg hadde i forkant avtalt å møte min eldste engelske kompis fra Reading, som nå har bodd noen år i Worcester. Han ville til og med være med på kveldens kamp, men var nå ikke 100% sikker på om han kunne dra fra jobb i tide. Ved ankomst Worcester gikk jeg de 10 minuttene gjennom den sjarmerende byen. Og etter innsjekking på Fownes Hotel fikk jeg tatt en etterlengtet dusj, før jeg spaserte en runde og kikket i Worcester sentrum.

Etterhvert endte jeg opp med å innta et pubmåltid på Wetherspoons puben-The Postal Order, samtidig som min kompis Robert kunne meddele at han hadde dratt fra jobb og kun skulle hjemom en tur før han satt seg på bussen. j2o ble byttet ut med Strongbow, og jeg var i ferd med å gjøre kål på den andre pinten da Robert ankom med drøye kun kvarteret igjen til 17.28-toget jeg hadde sett meg ut. Imidlertid rakk vi en kjapp pint til før vi satt oss på toget for å reise de to stasjonene til Evesham.

Ved ankomst den lille Worcestershire-byen, stakk vi innom puben The Railway Hotel mens jeg ved hjelp av mitt utprintede kart forsøkte overbevise Robert om at det var altfor langt å gå ut til Evesham Uniteds nye stadion. Da også pubverten samtykket i min observasjon, ble vi enige om å drikke opp og få tax i en taxi. Den kjørte oss langs hovedveien sørover ut av Evesham. Ved et veikryss i utkanten har de bygget sitt nye stadion som har fått det offisielle navnet The Spiers & Hartwell Jubilee Stadium, sannsynligvis omtalt som Jubilee Stadium heretter av undertegnede. Den italienske drosjekusken Gianni tok først feil avkjørsel og måtte snu, men etter en ekstra runde i rundkjøringen kunne vi hoppe ut og betale oss inn på det nye anlegget. Jeg hadde trodd at kveldens kamp skulle være den offisielle åpningen, men den viste seg å ha funnet sted noen dager tidligere mot et lag bestående av gamle Manchester United-profiler. Mitt første inntrykk av stadionet var at det var noe anonymt og kjedelig, men vertskapet er nok sjeleglad for å i det hele tatt være tilbake i hjembyen etter 6 sesonger med banedeling hos Worcester City.

Jubilee Stadium har tribuner på kun to sider, på kort- og langsiden nærmest hovedinngangen. De to andre er kun gjerdet inn, med et relativt lavt tregjerde med flatt åkerlandskap på utsiden. Ingenting galt med de to tribunene, men de ser liksom litt ferdig fabrikert ut – som om de er satt sammen på produksjonsstedet og deretter kjørt på plass der de nå står. Men også i non-league ser man jo at de nye mindre tribunene stort sett er relativt like og anonyme.
Det var ikke trykket opp noe program i den forstand, men man delte hvertfall ut gratis spillerlister med liste over vennskapskampene  på et A4 ark trykket på begge sider og brettet sammen til A5. Klubbsjappe hadde de fortsatt ikke fått installert, men en person fra klubbledelsen tok min adresse og lovet å sende meg et skjerf til min samling. Han ville også legge med noen programmer fra tidligere kamper til meg sa han. Klubbhuset og baren var det ingen verdens ting å utsette på. Robert kommenterte at den var langt større enn lokalet på Readings gamle Elm Park, og det var riktignok stort nok til at Evesham med sitt vanlige tilskuersnitt ikke vil ha problemer med dårlig plass for ofte.

Riktignok får vi håpe tilskuertallet vil øke noe nå som klubben er tilbake i Evesham, og det var dette Evesham-folket håpet på også. Sportslig sett uttalte noen at de håper returen kan bidra til at de kan hevde seg på øvre halvdel og kanskje kapre en playoff-plass. Av andre favoritter i toppen av Southern League Division One South & West var det ikke overraskende flere som nevnte Merthyr Town, som de mente kunne hevde seg umiddelbart etter sitt opprykk fra Western League.

Motstander for kvelden var Shrewsbury Town, som tidligere i år endelig rykket opp til nivå tre etter å ha (etter min mening) underprestert de siste årene. Nå når de først har kommet seg opp i League One, har jeg en følelse av at de kan være en dark horse denne sesongen og muligens hevde seg på øvre halvdel(?) samtidig som det kan bli en «enten eller» sesong. Supporterne virket også å være av noe bortimot samme oppfatningen, selv om de kviet seg for å tippe noe resultat. De var derimot enige om at Sheffield United blir sesongens store favoritt.

Etter et par pints i klubbhusets bar gjorde vi oss klare for avspark, og Robert uttrykte begeistring for å kunne være på en fotballkamp der han kunne røyke mens han så på kampen. Evesham-manager Matt Clarkes manglet flere av sine nye signeringer, mens Shrewsbury-fansen på sin side var mest spent på å se et par nykommere. Ifølge en senere kommentar fra Shrews-manager Graham Turner var gjestene fra Shropshire også først og fremst interrest i å fa en trening på ballbesittelse. Og det fikk de raskt på Jubilee Stadium, der gjestene dominerte uten at nivåforskjellen tilsa så mye som fem nivåer. Gjestenes Marvin Morgan fikk hele tre sjanser i løpet av en fem-minutters periode i første omgang. Den største av disse kom i form av et innlegg han upresset headet over fra god posisjon. På andre siden av banen gjorde Henry Eze det samme med et innlegg til bakre stolpe, og dermed ble pause-pinten inntatt på stillingen 0-0.

Shrewsbury gjorde fem bytter før andre omgang, som fortsatte som den første – med Shrews i førersetet. Eveshams keeper Nick Thomas leverte en flott parade på Jon Taylors dobbeltsjanse, men kunne intet gjøre da den gode Joe Jacobson fyrte løs fra rundt 25 meter. Dessverre for gjestene traff han tverrliggeren. Vertens beste sjanse falt til Simeon Tulloch, som snappet opp et mislykket tilbakespill. Men hans lobb over keeperen gikk også utenfor stolpen. Helt på slutten hadde Tom Bradshaw mulighet til å sikre seier for gjestene, men keeper Thomas fikk kastet seg i beina på Bradshaw og snappet ballen. Dermed endte det 0-0 foran 265 fremmøtte.

For vår del gikk snart turen tilbake med forhåndsbestilt taxi for å rekke 22.16 toget fra Evesham stasjon. Vi kunne spart oss å stresse, for ved ankomst viste det seg at toget var 10-15 minutter forsinket. Og mens vi satt der og ventet, hvem andre stakk hodet inn på perrongen enn vår italienske venn Gianni, som skulle plukke opp en passasjer som tydeligvis var på det forsinkede toget. Snart var vi imidlertid tilbake i Worcester etter en 20 minutters togtur tilbake til Worcester Shrub Hill. Herfra gikk vi til The Postal Order hvor vi tok en siste pint før Robert satt kursen hjemover. Jeg som ikke skulle på jobb dagen etter unnet meg derimot enda en siste Strongbow før jeg returnerte til hotellet.

Ground #75:
Evesham United – Shrewsbury Town 0-0 (0-0)
Pre-season friendly
Spiers and Hartwell Jubilee Stadium, 19 July 2012
Att: 265
Admission: £9
Programme: None

Dag 3: Fredag 20.07.2012: Grimsby Town – Hull City

Etter en dusj og tilhørerende morgenstell satt jeg sporenstreks av gårde mot Worcester Foregate Street, hvor jeg hadde sett meg ut 10.24 toget. Snaue 50 minutter senere kunne jeg røyke og bytte tog på Birmingham New Street og på alvor rette snuta nordover. En liten stund etter halv ett kunne jeg ta en ny lengre røykepause i Sheffield før jeg dro østover med Cleethorpes-toget. Og litt etter halv tre kunne jeg omsider hoppe av på Grimsby Town stasjon og spasere de par hundre meterne for å sjekke inn på St James Hotel. Det ville nesten være uhøflig å ikke smake på stedets fish n chips når man er i en by som Grimsby, og jeg oppsøkte derfor et anbefalt sted som serverte en stor og utsøkt posjon av retten i takeaway-variant. Denne ble fortært ved vannet omringet av en flokk glupske måker som sendte lange blikk mot fisken min. Jeg lot de irriterende skapningene slåss om den siste biten av den enorme porsjonen, og la på vei mot Cleethorpes og Blundell Park ved hjelp av apostlenes hester og utprintet kart. Veien gikk gjennom et boligområde som neppe er øyas mest fasjonable strøk, der det i visse gater virket som om hvert tredje eller fjerde av de typisk engelske rekkehusene var kondemnert, hadde knust vinduene og/eller spikret igjen dører og vinduer. Omsider kunne jeg entre The Imperial Hotel, som er puben til Grimsby Towns harde kjerne av supportere.

Det er alltid litt spesielt å entre en pub der de lokale plutselig blir helt stille og vurderer ens person når man kommer inn, men jeg fikk hvertfall byttet bort rimelige £2.10 mot en pint Strongbow og slått meg ned ved et bord. Og med nesten tre timer til avspark fikk jeg gjort unna ytterligere en liten halvtime med korrekturlesning før puben begynte å fylles opp. Under en av mange røykepauser etter x antall pints med Strongbow fikk jeg slått av en liten prat med en av Grimsbys eldre casuals, som i likhet med de fleste andre rundt oss var overbevist om at Grimsby denne sesongen vil kjempe i toppen. Alt annet enn minst en playoff-plass vil være en skuffelse mente han, og det kan jeg for så vidt skjønne. Det er nok opprykk som gjelder der oppe i nordre Lincolnshire.

Kveldens treningskamp var mot Hull City, erkerivalen fra andre siden av elven Humbers brede munning. De to har vel nå ikke møtt hverandre i ligasammenheng siden 80-tallet hvis jeg ikke husker helt feil, men det er sterke følelser i sving fortsatt. En buss med Hull supportere kjørte forbi til kraftige gestikulasjoner og ukvemsord begge veier.

En halvtimes tid før avspark gikk jeg den korte veien ned til klubbsjappa og deretter billettkontoret ved siden av. £12 fattigere entret jeg inngangen til Pontoon Stand bak det ene målet, mens jeg på veien skilte lag med nok ett pund for et felles-program i farger for både Hull-kampen og Doncaster-kampen tre dager tidligere. Etter å ha tatt noen bilder av anlegget tok jeg plass på tribunen idet spillerne gjorde seg klare for avspark.

Et relativt sterkt Hull-lag med noen skadefravær hadde fra starten et spillemessig overtak, med Norges-kjenningen Robert Koren i en dyp midtbanerolle. Det var dog vertenes nykommer Andy Cook som fikk den første sjansen, men hans volley gikk rett på keeper Eldin Jakupovic. Koren var sentral i gjestenes lag der han som ballfordeler viste frem en fin pasningsfot. Han holdt selv på å gi tigrene ledelsen allerede etter tre minutter, men hans langskudd strøk like utenfor. Tilbake i hovmesterrollen serverte han noe senere en glimrende pasning til spissen Jay Simpson, som imidlertid kun traff nettveggen med sin avslutning. Utover i omgangen virket det som om kampen var i ferd med å snu, og det var Grimsby som tok over. Cook var igjen frempå da han raget høyest og tvang frem en god redning fra Jakupovic med en hard heading ned i bakken. Og Hull hadde i denne perioden nok å henge fingrene i, men det virket som om det var den siste avgjørende pasningen som manglet. Istedet jevnet det seg igjen ut mens det nærmet seg pause. Og rett før hvilen var det gjestene som hadde omgangens beste sjanse da Koren igjen fyrte løs fra drøye 20 meter. Town-keeper Greg Fleming hadde ingen mulighet, men tverrliggeren sto i veien, og dermed gikk lagene til hvilen med 0-0 foran 2.280 tilskuere.

Heldigvis fant jeg selv på et stadion som Blundell Park et område det var lov å røyke – bak kiosken i hjørnet mellom Pontoon Stand og Findus Stand. Deretter ble innkjøpt pai og Bovril. Skjønt da sistnevnte hadde kjølnet såpass at den kunne drikkes uten skoldingsfare, var man allerede godt uti andre omgang.

Da hadde allerede Joe Colbeck brent en stor sjanse for hjemmelaget. Den gamle Reading-kjenningen Louie Soares – som hadde kommet inn i pausen – kom seg fri på kanten, gikk innover og la tilbake til Colbeck som sleivsparket over via en forsvarer. På den på følgende corneren var The Mariners enda nærmere, mens Ian Millers heading ble stoppet på streken av Tom Cairney. Så, etter rundt ti minutter spilt av omgangen, fulgte en god Hull periode. Først fikk ikke Grimsby klarert en corner skikkelig, og Aaron McLeans skudd ble såvidt blokkert av Shaun Pearson. McLean spilte deretter fri sin partner Jay Simpson, mens hans lobb over keeper Fleming var ikke hardere enn at Ian Miller rakk tilbake for å klarere. Etter drøye timen klarte Koren å vende opp inne i boksen, men skuddet hans gikk over. Et nytt bekjentskap var spissen Nick Proschwitz, som fikk sine første minutter som innbytter for Hull etter sin £2,6 millioners overgang, uten å markere seg spesielt. Like før slutt ble gjestenes Mark Cullen spilt fri alene med keeper, og plasserte ballen i mål. Men linjemannen hevet flagget for offside, og på overtid kunne Grimsby avgjort da det var full klynge og flipperspill inne i Hull-feltet. Men også her endte det altså 0-0 mellom de to erkerivalene. Kampen ble hovedsakelig preget av solid defensivt spill, og dette tror jeg vil kunne bli Grimsbys styrke denne sesongen. Om de i tillegg kan få litt fart på spillet fremover, kan det bli riktig så bra.

Jeg befant meg snart tilbake på Imperial Hotel med Strongbow i hånden. Det var der aktivitet blant hjemmelagets casuals, ikke minst da deres motparter fra Hull kom til syne på andre siden av et gjerde ute på parkeringsplassen utenfor. Politiet hadde sitt fulle hyre med å holde Grimsby-folket inne på pubens område, mens flere klarte komme seg ut og forbi. Hull-supporterne ble marsjert bort, samtidig som flere av Grimsbys gutter var aktive på telefonen og snart tydeligvis var på mot mot et annet sted. For min egen del drakk jeg opp min Strongbow før jeg spaserte mot hotellet. Jeg skulle tross alt opp veldig tidlig dagen etter.

Ground #76:
Grimsby Town – Hull City 0-0 (0-0)
Pre-season friendly
Blundell Park, 20 July 2012
Att: 2,280
Admission: £12
Program: £1



Lørdag 07.04.2012 Rangers v St. Mirren

Etter et par fine dager i utrolig flotte Edinburgh, satt jeg meg denne lørdagen på toget til Glasgow. Med meg var faktisk både min mor og min nevø, som jeg var på ferie sammen med og hadde overtalt til å bli med på Rangers-kamp. Etter en times tid ankom vi Glasgow og tok metroen videre til Ibrox, hvor vi først av alt gikk for å hente billettene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Deretter måtte jeg selvsagt ta en kikk innom Rangers-sjappa, der jeg sikret meg både skjerf og ny jakke. I tillegg fikk vi kledd opp nevøen min i både Rangers-drakt, -shorts, og -sko, samt Rangers-fotballen han også fikk med seg.

Deretter ble det en runde rundt anlegget for å ta noen bilder, før vi gikk mot det kjente Rangers-vannhullet Louden Tavern. Der tillot de imidlertid ikke barn, så det ble dessverre med kun en pint i fint selskap og med herlig lojalistisk musikk før vi gikk videre.

I følge en av de lokale har politiet de siste par årene blitt meget strenge på dette punktet, der det tidligere var mye friere tøyler. Det viste seg å være gjennomgangsmelodien over alt i området, og vi gikk i stedet tilbake til Ibrox der vi tok en matbit og fant plassene våre høyt oppe på Club Deck.

Rangers gikk ut i hundre, og Lee McCulloch headet inn 1-0 fra Steven Davis’ innlegg etter allerede 45 sekunder! Etter drøye 5 minutter måtte imidlertid Davis forlate banen med en skade, men under ti minutter senere ble Rangers tildelt straffespark da Edu ble felt. Men det første av hele fire straffespark tildelt under kampen ble brent da Sone Aluko traff utsiden av stolpen. Andy Little økte imidlertid til 2-0 etter rundt 40 minutter, etter en retur fra Saints-keeper Craig Samson.

Den stillingen sto seg til pause, selv om ledelsen absolutt kunne vært større. Samtidig gjorde også Rangers’ keeper et par glimrende redninger da gjestene var farlig frempå ved Dougie Imrie og Nigel Hasselbaink. Det var for øvrig stadige markeringer og protester mot klubbens situasjon, der flesteparten av de 46 998 tilskuerne på Ibrox Stadium viste frem de røde papirplatene som hadde blitt festet til setene.

Andre omgang var kun tre minutter gammel da det var St. Mirrens tur til å få straffe. Paul McGowan sendte McGregor feil vei, og reduserte til 2-1. Men ikke før hadde de redusert, før de fikk nok en straffe imot. Jeroen Tesselaar fikk i tillegg direkte rødt kort for å ha revet ned Aluko i scoringsposisjon, men McCullochs straffe ble glimrende reddet av St. Mirren-keeper Samson.

Hjemmelaget skulle imidlertid til slutt score fra straffemerket, etter timen spilt. På lagets tredje forsøk var det innbytter Kyle Lafferty – som nettopp hadde kommet inn – som tok ansvar og økte til 3-1. McCulloch var sent i kampen meget nær ved å score sitt andre for dagen, men dommeren blåste av til flott 3-1 seier.

Den eneste malurten i begeret denne dagen var at de motbydelige grønne og hvite fra en annen del av byen hadde sikret seg ligatittelen, uten at det i det hele tatt var noe tema da det jo også var forventet. Etter det som skulle vise seg å bli min siste kamp for sesongen i Storbritannia, gikk turen gikk tilbake til Edinburgh. Der trakk mitt reisefølge seg trakk tilbake til det luksuriøse hotellet The Scotsman, mens undertegnede unnet seg en tur ut på byens sagnomsuste uteliv rundt Grassmarket.

Scottish ground # 1:
Rangers v St. Mirren 3-1 (2-0)
Scottish Premier League
Ibrox Stadium, 7 April 2012
1-0 Lee McCulloch (1)
2-0 Andy Little (40)
2-1 Paul McGowan (pen, 49)
3-1 Kyle Lafferty (pen, 60)
Att: 46,998
Admission: £22
Programme: £3

Next game: 18.07.2012: Sutton United v Leyton Orient
Previous game: 03.04.2012: Blyth Spartans v Solihull Moors

More pics 

Onsdag 04.04.2012 Besøk på St. James’ Park

Jeg skulle etter den opprinnelige planen hjem denne onsdagen, med fly hjem fra Manchester. Men etter å ha booket mye av reisen, inviterte min mor meg med på 4 dagers ferie i Edinburgh med henne og min nevø. Jeg valgte å takke ja til dette, og det var grunnen til at jeg valgte å rett og slett droppe flyet mitt hjem. I tillegg var det grunnen til at jeg valgte å legge om reiseruta litt, slik at besøk i Newcastle og kamp i Blyth ble tirsdagens agenda i stedet for besøk hos Guiseley.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Deres fly fra Oslo ville ikke lande i Edinburgh før i 20-tiden onsdag kveld, så med såpass god tid bestemte jeg meg for å ringe Newcastle United og forhøre meg om mulighetene for en omvisning på deres St. James’ Park før jeg satt kursen mot Edinburgh.

Det viste seg å gå i orden, og jeg fikk sette fra meg bagen på hotellet mens jeg tok en tur rundt i Newcastle. Heldigvis var været bedre enn dagen før! Etter hvert satt jeg meg på puben The Strawberry rett ovenfor St. James’ Park. Det viste seg å være en flott pub, og en Strongbow ble fort til tre før jeg tok en siste pint på Shearer’s.

Deretter gikk jeg opp til resepsjonen på St. James Park, hvor jeg fikk beskjed om å ta turen opp i andre etasje. Der fikk jeg registrert meg som deltager på omvisningen, før jeg benyttet ventetiden til å ta en nærmere kikk på den interessante utstillingen som befant seg rundt i rommet. Omsider begynte omvisningen med en jovial vert, og med deltagere fra forskjellige deler av England samt bl.a Nederland, Irland, Mexico og et ungt par fra Norge.

Selve omvisningen var vel grei nok, og det var i hvert fall ingenting å utsette på verten. Derimot synes jeg personlig det ble altfor mye fokus på det kommersielle, penge- og VIP-delen. Langt, langt over halvparten av tiden gikk med på å kikke på forskjellige VIP-bokser, snakke om deres eiere, hva de spiste og drakk og hvor mye det kostet, og Newcastle Uniteds avhengighet av disse personenes bidrag etc etc etc. Newcastle Uniteds stolte historie som fotballklubb ble knapt nevnt med et ord.

Og høydepunktet må nok sies å ha vært en kikk i garderobene samt en tur opp på stadions høyeste punkt, i tillegg til turen ut spillertunnelen til laglederbenkene. Alt i alt en fin, men samtidig noe skuffende omvisning.

Jeg valgte å ta en pint til på The Strawberry før jeg ruslet tilbake til hotellet og plukket opp bagen. Deretter gikk veien til Newcastle stasjon og tog til Edinburgh, med nye flotte inntrykk av kysten mot Nordsjøen…innimellom et etter hvert vanvittig antall sauer.

More pics

Tirsdag 03.04.2012 Blyth Spartans v Solihull Moors

En frokost ble inntatt på puben The White Rose på Leeds stasjon, før jeg etter hvert hoppet på toget til Newcastle. Etter stort sett fint vær på hele min rundtur, møtte jeg for første gang regnet da toget stoppet i York. Men da jeg kom ut av togstasjonen i Newcastle, var det som en forsinket aprilsnarr fra værgudene der sluddet kom feiende sidelengs i den sure vinden. Derfor tok jeg taxi til Waterside Hotel som egentlig lå i gangavstand fra stasjonen – rett ved den kjente Tyne Bridge. Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, tok jeg turen ut da nedbøren hadde gitt seg. Men da det snart begynte å regne heftig søkte jeg tilflukt på puben The Union Rooms, der jeg like godt benyttet anledningen til å innta en tidlig middag. Etter et par pints jogget jeg over veien til metro-stasjonen og kjøpte billett til Haymarket stasjon. Fra bussterminalen der skulle det gå busser til dagens destinasjon, nemlig Blyth. Ifølge den innfødte drosjekusken fra tidligere var det egentlig under en halvtimes kjøring opp dit, men bussens melkerute gjør at reisetiden er rundt timen. Et søk på nettet hadde vist at det var en rekke ruter som gikk til Blyth. Men jeg hoppet på den første jeg så, og fikk bekreftet av sjåføren at jeg ville komme meg tilbake igjen også etter klokka 22. Jeg syntes allerede jeg hadde sittet en god stund på bussen, og undret på om det var Blyth vi kjørte inn i etter en strekning hvor man virkelig fikk inntrykk av den viltre Nordsjøen rett ved siden av. Men da vi kun minutter etterpå passerte rett forbi Whitley Bays hjemmebane, forsto jeg at slik var det ikke. Omsider passerte vi dog det jeg skjønte måtte være Croft Park på høyre hånd, og like etter hoppet jeg av bussen og ut i det ufyselige været.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I virvaret av gater som så temmelig like ut, fant jeg raskt veien gjennom boligområdet og frem til Croft Park ved hjelp av mitt utprintede kart. Klubbhuset lå utenfor stadionportene, så jeg dukket inn der for å unne meg en Strongbow. Dessverre måtte jeg nøye meg med Magners på flaske, der jeg fikk hengt jakke og genser til tørk over et par stoler. Etter å ha byttet ut Magners med mineralvann, kom jeg i prat med noen nyankomne personer fra ledelsen i Solihull Moors som satt ved nabobordet. De var meget forundret over å treffe på en norsk groundhopper oppe i Northumberland, og viste stor interesse for min rundtur. Jeg måtte svare benektende på om jeg hadde vært på deres Damson Park, men de spurte og gravde. Ikke minst rundt mitt besøk hos Lye Town og min mislykkede visitt i Alvechurch på forrige tur.

Hjemmelaget var i praksis klare for nedrykk fra Conference North etter tap i den viktige kampen mot nedrykksrival Vauxhall Motors i forrige kamp, og supporterne virket allerede å ha innfunnet seg med en tilværelse i Northern Premier League neste sesong. De ble vel heller ikke særlig beroliget da jeg kunne fortelle om et imponerende nivå på NPL-kampen jeg hadde bivånet dagen før. Blyth hadde for så vidt fortsatt en syltynn teoretisk mulighet, men i så fall måtte de først og fremst vinne alle sine gjenstående kamper. Solihull Moors på sin side virket ved første øyekast på tabellen nokså sikre, men ville med tap nærme seg en nedrykkskamp som senere skulle vise seg å bli en vanvittig tett kamp om å unngå den siste nedrykksplassen – og med et enormt antall lag involvert.

Jeg ville ta Croft Park i øyesyn før det ble for mørkt, og betalte derfor mine £10 for entré. Så fulgte en runde rundt et flott anlegg som absolutt falt i smak hos undertegnede. En tur innom klubbsjappa ble det også, og derfra kom jeg ut med Blyth Spartans-skjerf til samlingen og et godt kampprogram til £2. Ved utgangen fikk man utdelt «billetter» slik at man kunne gå ut og inn mellom stadion og baren, og jeg satt meg ned med en brus mens jeg studerte programmet innimellom praten med diverse fremmøtte. I det dårlige været ventet jeg til 5 minutter før avspark før jeg gikk tilbake, og jeg valgte i regnet å sette meg oppe under tak på hovedtribunen. Dermed måtte jeg ut med ytterligere £1 til vakten som sto ved inngangen til denne.

238 tilskuere hadde trosset værgudene, og fikk se Blyths Wayne Phillips skyte i stolpen før 5 minutter var spilt. Men i en ikke spesielt imponerende første omgang var det det nærmeste vertene kom, der deres mest lovende angrep ble ødelagt av offside-avvinkninger eller feilpasninger. Gjestene virket rett og slett litt farligere, og det var ikke ufortjent da Lee Morris sendte laget fra Birmingham-traktene i føringen etter en drøy halvtime. Ti minutters tid senere kunne det fort stått 0-2, men Ryan Beswick klarte på merkelig vis å skyte utenfor fra kort hold. En noe skuffende første omgang ebbet dermed ut med ledelse til bortelaget, og da dommeren blåste for pause var undertegnede allerede langsomt på vei mot baren der jeg (langt fra klok av skade) prøvde en ny Magners.

Gudene vet hva som skjedde i garderoben, men det var et helt annet Blyth-lag som kom ut i andre omgang. Gjestene ble umiddelbart satt under press, dog uten at man kom frem til spesielt med farligheter. Gang på gang var det den avgjørende ballen som ikke var god nok. Både Glen Taylor og innbytter Neal Hooks misbrukte dessuten gode muligheter til å utligne. Men med drøye kvarteret igjen løsnet det omsider, og playmaker Robert Dale pirket inn 1-1 etter forarbeid av vingen Phillips. Nå utviklet det seg til å bli en eneste lang kanonade mot gjestenes keeper Jasbir Singh. Joe Kendrick hadde alene 3-4 sjanser, hvorav en ble reddet på streken av en forsvarer mens en annen tvang frem en glimrende redning av Singh. Sistnevnte måtte også i aksjon for å hindre både Sam Hodgson og Sam Groves, der Blyth fosset frem gang på gang. Men med en rekke kjempesjanser misbrukt begynte man å ane en viss frustrasjon på tribunen, som om det var helt utgjort. Da, med 86 minutter spilt, vant innbytter Lee Mason en hodeduell med keeper Singh og sendte Spartans i føringen til enorm jubel blant de grønnhvite. Basert på andreomgangen satt jeg med inntrykket at Spartans kanskje ikke burde befunnet seg der de gjør, men sett over en hel sesong er det selvsagt en grunn til at de ligger der de ligger. Og da dommeren blåste av til 2-1 seier, betydde det nok kun en utsettelse av det uunngåelige – noe som for øvrig skjedde få dager senere.

Jeg vurderte en cider til, men da Magners ikke på noen måte er noen favoritt, valgte jeg en kjapp halv pint med real ale før jeg satt kursen strake veien mot Blyth busstasjon. Jeg klarte dog å surre meg noe bort, men har heldigvis såpass stedsans at jeg i hvert fall aldri var i tvil om retningen. Og da jeg kom opp på Waterloo Road, så jeg tilfeldigvis en buss med «Newcastle» i panna i ferd med å stoppe på en holdeplass på andre siden av veien. Etter en langdryg busstur tilbake til Geordie-byen var det dermed bare å ta metroen tilbake til Newcastle Central og spasere til hotellet, med en stopp for å plukke opp litt takeaway.

English ground # 73:
Blyth Spartans v Solihull Moors 2-1 (0-1)
Conference North
Croft Park, 3 April 2012
0-1 Lee Morris (33)
1-1 Robert Dale (74)
2-1 Lee Mason (86)
Att: 238
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 07.04.2012: Rangers v St Mirren
Previous game: 02.04.2012: Bradford Park Avenue v Chorley



 More pics





Mandag 02.04.2012 Bradford Park Avenue v Chorley

Etter å ha tilbragt søndagen (og mandag formiddag) med min venninne og en av hennes venninner i Sheffield, satt jeg på mandagen kurs for Leeds. Jeg fikk raskt sjekket inn på hotellet jeg også bodde på påsken 2011 – Discovery Inn, sentralt beliggende rett overfor jernbanestasjonen. Leeds var imidlertid ikke mitt hovedmål for dagen, og snart tok jeg toget den relativt korte turen til Bradford Interchange. Derfra tok jeg en taxi til Horsfall Stadium, hjemmebanen til den gamle Football League-klubben Bradford Park Avenue. Taxisjåføren som knapt klarte å gjøre seg forstått på engelsk virket ikke å vite hvor det var, men etter en for undertegnede labbelensk samtale med det jeg antar var sentralen, ankom jeg Horsfall Stadium. Der skulle hjemmelaget ta imot Chorley til viktig kamp i toppen av Northern Premier League Premier Division.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

£9 fattigere gikk jeg inn på anlegget, hvor jeg betalte ytterligere £2 for et absolutt godt program. Etter en tur innom en klubbsjappe med et godt utvalg av programmer etc, entret jeg klubbhuset og kjøpte meg en pint med Strongbow. De hadde der en slags utstilling til ære for klubbens store sønn, nemlig Len Shackleton – «the Clown Prince of Football». Den ble selvsagt tatt nærmere i øyesyn mens både Chorley-fansen og hjemmesupportere begynte å strømme på. Ingen av de to lags supportere hadde håp om å kunne innhente ledende Chester – som spesielt Chorley-fansen ikke overraskende hadde lite positivt å si om – men begge leire var optimistiske med tanke på playoff. Begge lag hadde da også vist fin form i det siste. Chorley hadde fire strake seire i ligaen, mens hjemmelaget hadde tre strake seire med 11-2 i målforskjell. På spørsmål om forholdet mellom Bradford Park Avenue og Bradford City, forklarte en Avenue-supporter at det ikke var noen form for rivalisering. Han fortalte videre at han hadde sesongkort hos alle de tre Bradford-lagene som han uttrykte det (den kriserammede rugby league-klubben Bradford Bulls var det tredje). Han trakk faktisk heller frem andre lag som Guiseley når han skulle peke ut rivaler.

Jeg valgte kort tid før avspark å ta plass på hovedtribunen som en av 502 fremmøtte. Derfra kunne vi se gjestene skape den første sjansen ved vingen Chris Denham, men uten å sette hjemmekeeper John Lamb på altfor stor prøve. Avenue så ut til ville spille seg gjennom Chorleys forsvar, og var nære på å ta ledelsen etter fem minutter. Imidlertid fikk forsvarer Andy Russell kastet seg frem med et bein og foretatt en viktig klarering. Begge lag gikk offensivt til verks og det var en underholdende og tett kamp som sto i sterk kontrast til andreomgangen på Don Valley to dager tidligere. Jeg fikk oppleve flott pasningsspill, fiffige detaljer og to gode lag i en spennende kamp som bølget frem og tilbake. Ciaran Kilheeney skjøt like over for gjestene, før hjemmelagets venstreback Nicky Boshells skudd sneiet stolpen. Avenue hadde et ørlite grep om tingene, og rett før pause holdt de på å ta ledelsen, men Tom Greaves’ volley fra 5-6 meter gikk like over. Dermed kunne forfriskninger inntas på stillingen 0-0, mens jeg av alle ting kom i snakk med en groundhopper i full Leicester City-mundur. Han besøkte denne kvelden sin bane nummer 300, og talte varmt om min destinasjon for neste dag (Blyth Spartans).

Andre omgang startet som den første, med stor underholdning og to angrepsvillige lag. Dog var det hjemmelaget som skapte de største sjansene, og fem minutter ut i omgangen var de grønnhvite supporterne nær ved å kunne juble. Skuddet fra Tom Greaves endte imidlertid opp med å barbere stolpen. Samme skjebne led Nicky Boshells skudd etter rundt timen, men etter 65 minutter ble hjemmelaget tildelt straffespark etter at en Chorley-forsvarer handset inne i feltet. Chorley-keeper Saunders slang seg riktig vei, men klarte ikke redde Richard Marshalls harde skudd fra 11-meteren. Fem minutter senere holdt Avenue på å doble ledelsen, men Ross Dalys skudd gikk nok engang like utenfor. Chorleys beste sjanse så langt i omgangen kom da Avenue-keeper Lamb måtte slenge seg for å redde innbytter Matt Walwyns skudd fra rundt 20 meter. Og på overtid måtte han igjen i aksjon da Tom Ince skrudde et frispark rundt muren. Men omsider blåste dommeren for full tid, og vertene kunne innkassere tre viktige hjemmepoeng i kampen om playoff.

Etter kampen tok etter hvert Bradford Park Avenue-formannen mikrofonen og presenterte høytidelig «man of the match» som ble belønnet med champagne. Dessuten takket han begge lag for det han karakteriserte som «the best game we’ve seen here this season». Det spesielle er jo at dette var det første møte mellom de to denne sesongen, og at de igjen møtes i Chorley i siste runde. Og møtes disse i playoff…ja, da blir det nok fort igjen en heftig batalje. Det virker i det hele tatt som om lagene i toppen av Northen Premier Leagues toppdivisjon holder høy standard ut fra det jeg så på Horsfall Stadium. Etter en kort prat med Chorley-manager Gary Flitcroft og hans assistent Matt Jansen ble etter hvert taxi bestilt, og den bragte meg tilbake til Bradford Interchange hvor jeg tok toget tilbake til Leeds. Dagen etter skulle turen fortsette videre nordover – lenger nord enn jeg tidligere hadde vært på balløya.

English ground # 72:
Bradford Park Avenue v Chorley 1-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Horsfall Stadium, 2 April 2012
1-0 Richard Marshall (pen, 65)
Att: 502
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 03.04.2012: Blyth Spartans v Solihull Moors
Previous game: 31.03.2012: Rotherham United v Hereford United

More pics



Lørdag 31.03.2012 Rotherham United v Hereford United

Man kan jo lettere hoderystende påstå at man finner på mye rart i beruset tilstand, men faktum var at jeg våknet allerede ved 05.15 tiden – sittende på gulvet lent opp mot senga. Derfor valgte jeg etter en kjapp dusj å gå opp til Southend Central og ta toget inn til London allerede klokka 06.00. Faktisk fikk jeg samtidig melding fra Olli som akkurat hadde kommet hjem fra The Spread Eagle der de siste Southend-gutta hadde blitt sittende helt til 05.30-tiden! Ombord på toget fikk fikk jeg bekfreftende svar på at mannen tvers overfor meg skulle helt til London og Fenchurch Street, og da han sa seg villig til å vekke meg tok jeg meg like godt en snau time på øyet. Vedkommende holdt ord og vekket meg på Fenchurch Street, og ferden gikk videre med tubens Circle Line, før jeg på St. Pancras stasjon kunne hoppe på toget til Sheffield. Heldigvis var Sheffield endestasjon, for igjen sovnet jeg..og våknet under stopp i Leicester, og igjen i Derby…før jeg ble ristet liv i av en medpassasjer ved ankomst Sheffield. Planen hadde opprinnelig vært å slenge fra meg bagen på byens Ibis-hotell for deretter å sette kursen mot Hillsborough og kampen mellom Sheffield Wednesday og Preston North End. Den hadde tidlig avspark klokka 12.45, og planen var deretter å møte en venninne i Sheffield. Som en reserveplan som først og fremst var tiltenkt som backup dersom jeg eksempelvis hadde forsovet meg eller ikke rukket toget fra Southend, hadde jeg Rotherham United v Hereford United i bakhånd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå var jeg derimot i Sheffield allerede ved 10-tiden, og det viste seg at jeg allerede kunne sjekke inn på hotellet. Jeg vurderte derfor sette kursen mot Hillsborough. Imidlertid ville min venninne gjerne møtes allerede, og etter litt diskusjon rundt dette endte det med at hun kom ned på hotellet. Etter en stund gikk vi for å ta en matbit, og satt oss deretter på trikken mot Don Valley Stadium. Altså endte det likevel med League Two-oppgjør mellom Rotherham og Hereford. Vi hoppet av trikken ved stadionets egen holdeplass, og fulgte den ikke altfor imponerende skiltingen på gangstiene ned mot anlegget.

Det ble tid til en pint med Strongbow på puben The Cocked Hat rett nedenfor, og på veien ned dit gikk jeg til innkjøp av program til £2.50. En pint ble til en til før vi betalte oss inn. £18 kostet en voksen billett på anlegget som må være det minst sjarmerende fotballstadion jeg har besøkt siden min visitt hos Guildford City. Det er da også hovedsakelig et friidrettsanlegg mer velegnet for tikamp enn fotball, og for alle med en viss kjennskap til lavere divisjoner er vel bakgrunnen for Rotherhams eksiltilværelse på Don Valley etter hvert nokså velkjent. Og neste sesong er de jo tilbake i hjembyen på nybygde New York Stadium. Vi tok etter en svipptur innom klubbsjappa plass på hovedtribunen på den ene langsiden, som faktisk var den eneste tribunen som var åpen, bortsett fra hjørnet der noen hundre Hereford-supportere befant seg.

Rotherham startet best foran 3 237 tilskuere, og både Ryan Cresswell og Ben Pringle kunne gitt hjemmelaget ledelsen. Bulls-keeper David Cornell måtte i aksjon da Pringle igjen var frempå. Hereford skapte i det hele tatt svært lite, og basert på det jeg så på Don Valley var det nok ikke tilfeldig at de hadde havnet i nedrykksgjørma. Deres første antydning til trussel foran Millers-målet var et farlig innlegg som Cresswell fikk stupt frem og klarert i siste liten. Hjemmelaget burde tatt ledelsen etter rundt halvtimen, men Alex Revells heading gikk imidlertid rett utenfor. Samme skjebne led Johnny Mullins’ forsøk kort etter, og tilsvarende med bortelagets Kenny Lunt og hans heading som gikk like over. Kun et par minutter før pause tok hjemmelaget ledelsen da toppscorer Lewis Grabban headet inn 1-0 fra kort hold. Det var meget kaldt på Don Valley, og jeg angret nok en gang på ikke å ha kledd meg bedre der vi ble sittende å varme hverandre. Derfor gjorde det godt med chicken balti pie og Bovril innkjøpt før andre omgang.

Den startet søvndyssende kjedelig, med en tidlig dobbeltsjanse til gjestenes Tom Barkhuizen som det eneste noenlunde spennende det første kvarteret. Etter et par halvsjanser for gjestene holdt Rotherham på å øke, men Alex Revell skjøt like over etter halvspilt omgang. Det var nå to lag på banen som hadde problemer med å slå tre vellykkede pasninger etter hverandre. Og da Barkhuizen brant siste sjanse til å straffe vertene, var det faktisk nærmest en befrielse da dommeren blåste av.

Vi forlot raskt Don Valley og satt kursen mot trikkeholdeplassen og trikk tilbake til sentrum. Etter et måltid på puben Bankers Draft koste vi oss i Sheffield et par timer før vi tok farvel. Jeg fant senga, fortsatt noe trøtt, og la meg til å vente på Football League Show på BBC for å se bl.a. Readings imponerende 4-2 seier over West Ham på Boleyn Ground.. Men dessverre sovnet jeg et kvarters tid før det begynte.

English ground # 71:
Rotherham United v Hereford United 1-0 (1-0)
League Two
Don Valley Stadium, 31 March 2012
1-0 Lewis Grabban (43)
Att: 3,237
Admission: £18
Programme: £2,50

Next game: 02.04.2012: Bradford Park Avenue v Chorley
Previous game: 30.03.2012: Southend United v Cheltenham Town



 More pics



Fredag 30.03.2012 Southend United v Cheltenham Town

En frokost på Monk’s Retreat og et par flasker j2o gjorde susen, og rundt klokka 12 gikk jeg ned til Reading stasjon og hoppet på toget inn til London. En tube-tur senere gikk jeg de par hundre meterne fra Tower Hill til Fenchurch Street stasjon, der jeg satt meg på toget til Southend. Atlantis Guest House hadde vært min base også ved forrige besøk i byen, og jeg husket fortsatt veien de 2-3 kvartalene fra stasjonen Southend Central. Muligens var det ettervirkninger av torsdagens eskapader på utelivet i Reading som gjorde at jeg likevel presterte å ringe på vegg i vegg – en privat bolig! Lettere pinlig berørt måtte jeg pent beklage før jeg omsider fikk sjekket inn på rett sted.

Allerede rundt klokka 15 spaserte jeg opp mot puben The Spread Eagle, der Southend-fansen møtes før kamp. Foreløpig var det ikke altfor mange fremmøtte, men flere venner og bekjente var tidlig på plass. Både Gareth, Olli og den vakre April var der, mens bl.a Scott, Jack og en rekke andre snart også infant seg. Da hadde Olli allerede blitt med den korte veien ned til Roots Hall for å fikse en billett til North Bank for undertegnede. Stemningen var lystig på The Spread Eagle, og med stigende inntak av flytende væske ble den ikke mindre lystig. Det var mange gamle bekjentskaper å snakke med, og tiden gikk fort. Litt før klokka 19.30 var det etter hvert på tide å komme seg ned til Roots Hall, der vi altså tok plass på North Bank – eller North Stand om du vil. Ved mine tidligere besøk på Roots Hall har de mest høylytte supporterne hatt tilhold rundt West Stands W-seksjon, men tidligere i år ble det bestemt at de ut sesongen skal få lov til å dele North Bank med bortefansen. Så spørs det om dette vil være en løsning man viderefører neste sesong.

Southend Uniteds motstandere for dagen var Cheltenham Town, i det som var en viktig kamp for begge i kamp om opprykk og playoff i League Two. Begge hadde fortsatt håp om automatisk opprykk, selv om playoff nok virket som en noe mer realistisk målsetning. Men det var i hvert fall ingenting å utsette på atmosfæren på North Bank, der Scott tok kontroll over tromma, og med kort vei over til de reisende fra Gloucestershire. Hjemmefolket var i hundre over «hjemkomsten» til deres store helt Freddy Eastwood, og det var Southend som skapte de første sjansene ved Bilel Mohsni etter rundt fem minutter, og nevnte Eastwood like etter. Southend tok i det hele tatt et godt grep om kampen, og etter å ha blitt presset bakover en stund ble Cheltenhams kveld enda vanskeligere da deres Sido Jombati etter 19 minutter fikk direkte rødt kort for en vanvittig takling på Michael Timlin. Mens undertegnede grunnet væskeinntaket måtte løpe et nødvendig ærend på toalettet…ja, da ble det selvsagt action. Jeg hørte fra toalettet en voldsom jubel som tydet på at hjemmelaget hadde tatt ledelsen. Kane Ferdinand ble kreditert scoringen etter 28 minutter, mens Freddy Eastwood fikk ros for sitt forarbeid. Gjestene hadde ikke all verden å by på, og et og annet langskudd gikk enten over mål eller ble greit håndtert av Southends keeper Cameron Belford. Derimot var det et langskudd som på motsatt side doblet Southends ledelse drøye fem minutter før pause. Keeper Jack Butland så ut til å bli tatt på senga, og feilberegnet kanskje ballens bane da Ryan Hall fyrte løs. Rett før pause var Freddy Eastwood nære på å øke ytterligere da hans heading barberte stolpen. Dermed 2-0 til pause foran 6 525 tilskuere, etter det som til tider var en maktdemonstrasjon fra de blå. Vi vurderte å gå opp på The Spread Eagle for en kjapp pint i pausen, men kom aldri så langt. Noe som nok var like greit.

Andre omgang begynte som den første hadde sluttet, med Eastwood som skjøt en hårsbredd over tverrliggeren. Og 5 minutter ut i omgangen var det nettopp «den hjemvendte sønn» som ga Southend 3-0 da hans skudd forandret retning i en forsvarer og sendte keeper Butland feil vei. Dermed eksploderte Root Hall totalt, bortsett fra hos Cheltenham-fansen som faktisk allerede var bortimot halvert i antall. Deres innlånte keeper fra Birmingham City leverte deretter to glimrende redninger på skudd fra Eastwood og Mohsni. Det nærmeste The Robins kom et skremmeskudd var Josh Laws skumle cross som imidlertid gikk gjennom hele feltet og ut til innkast. Og da Moshni skjøt i mål fra rundt 25 meter etter halvspilt omgang, førte det til ytterligere bortefans i kø mot utgangen. Keeper Butland var nok ikke helt patent på 4-0 målet, men gjorde noe opp for seg gjennom en fin redning på Timlins forsøk like etter. Da Marlon Packs heading ble slått over av Southends keeper rett før slutt, endte det med «clean sheet» og 4-0 seier. Dermed var det fortsatt liv i håpet om direkte opprykk for Southend United.

Turen gikk tilbake til The Spread Eagle, der fredagskvelden endte i en heftig fest. Ved stengetid klokka 23 ble rundt 30 personer igjen da vi ble låst inne i puben for fortsatt servering. Og det var først ved 02.30 tiden at undertegnede omsider fikk bestilt taxi og kommet seg i seng. Med planer om avreise med tog klokka 07.00 dagen etter, begynte jeg også å få bange anelser. I min alkoholpåvirkede tilstand kom jeg opp med den glimrende idé at det nok var større sjanse for å våkne av alarmen om jeg sov sittende – og satt meg derfor på gulvet, lent inntil senga.

Revisit:
Southend United v Cheltenham Town 4-0 (2-0)
League Two
Roots Hall, 30 March 2012
1-0 Kane Ferdinand (29)
2-0 Ryan Hall (39)
3-0 Freddy Eastwood (51)
4-0 Bilel Mohsni (67)
Att: 6 525
Admission: £21
Programme: £3

Next game: 31.03.2012: Rotherham United v Hereford United
Previous game: 28.03.2012: Folkestone Invicta v Walton Casuals

More pics

Onsdag 28.03.2012: Folkestone Invicta v Walton Casuals

Med utsjekking i Dover kl 10.30 og innsjekking i Folkestone kl 15.00, hadde jeg en del tid å slå i hjel når togturen mellom de to tar «hele» 11 minutter. Etter en pubfrokost ble derfor litt tid tilbragt i herlig vær på en benk nede ved sjøen, med flott utsikt til både de hvite klippene og Dover Castle som ruver over byen. Men også noe nærmere Frankrike enn undertegnede var komfortabel med, der jeg prøvde mitt beste å ikke tenke på at det var det jeg kunne se på den andre siden av kanalen. Etter hvert satt jeg kursen mot Folkestone, der jeg gikk gjennom sentrum ned til sjøen. Der fant jeg raskt Salisbury Hotel, og selv om det var halvannen time til opplyst innsjekking, fikk jeg lov til å sjekke inn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ikke altfor lenge etter tok jeg en spasertur gjennom sentrum, og slo meg der ned i den flotte Wetherspoons-puben The Samuel Peto. Det viste seg faktisk å være en gammel baptstkirke som er bygget om til pub – men fortsatt i en slags kirkestil, og med kirkeorgelet fortsatt på plass i andre etasje. Selv skeptikere til Wetherspoons og lignende kjedepuber ville nok måttet gi litt ros her. Jeg vurderte opprinnelig å spasere ut Cheriton Road til Folkestone Invictas hjemmebane, men noen av de lokale påsto at det var en voldsom spasertur. Derimot fikk jeg opplyst at klubbens bar med navnet Stripes Bar nok allerede var åpen, da den i tillegg fungerer som vanlig bar og også huser en rekke andre aktiviteter. Derfor tok jeg en taxi ut til Buzzlines Stadium, som jeg dog fortsatt velger å kalle Cheriton Road.

Advarslene om den voldsomme spaserturen virket nok en smule overdrevne, men spådommene om åpen bar viste seg å holde stikk selv om bartenderen satt utenfor og røyket da jeg ankom som eneste kunde hittil. Jeg ble sittende og snakke med bartenderen, som viste seg å være en ihuga Invicta-fan som jobbet i baren i forbindelse med de fleste hjemmekamper, og dro som vanlig supporter på bortekamper. I tillegg avkreftet han i alle fall inntrykket fra dagen før ved å si at selv om det nok var noen som også hadde sympati for Dover, var han en av mange som ikke kunne fordra de. Andre rivaler hevdet han ikke overraskende varierte avhengig av hvem man var i divisjon med, men at det for øyeblikket nok var Hythe Town som var gjenstand for størst oppmerksomhet fra Folkestone-leiren.

I kveld skulle Folkestone Invicta ta imot Walton Casuals til kamp i Isthmian League Division One South, der hjemmelaget kjempet om plass i playoff. Men etter fire strake hjemmetap – og ikke minst hjemmetap for tabelljumbo Whyteleafe i sist kamp – virket hjemmefolket noe skeptiske og avventende i så måte. Gjestene på sin side spilte om poeng i bunnen, selv om de i og for seg burde være trygge med tre lag bak seg og hele 13 poeng ned til Whyteleafe, som grunnet Croydon Athletics exit fra ligaen blir eneste eventuelle nedrykker denne våren.

Jeg fikk dessuten bevis på at baren hadde flere funksjoner, da det kort tid før avspark kom personer som skulle ha salsakurs i barens innerste avdeling. Undertegnede betalte seg heller inn med £8 samt £1,50 for et program som hadde den dristigste reklamen jeg har sett i et kampprogram. En reklame for sexy undertøy, med en skikkelig lekker modell. Bartenderen kunne senere fortelle at denne modellen pleier å jobbe bak baren i nettopp Stripes Bar. Kanskje grunn nok til en fremtidig retur?

186 betalende tilskuere fikk se kampen starte med mer duellspill og stillingskrig enn sjanser. Men klubbene hadde hatt hver sin sjanse da gjestenes Sean Bradley headet ballen i nettet etter halvspilt første omgang. Dessverre for Walton Casuals hadde imidlertid linjemannen vinket for offside. Hjemmelaget virket nå å ha et ørlite overtak, og etter sjanser til både Stuart King, Liam Dickson og Darren Marsden tok de ledelsen etter drøye halvtimen spilt da Frankie Chappell headet i mål. Bradley var igjen mannen som to ganger rett før pause hadde mulighet til å utligne, men uten at han klarte å overliste Invictas keeper Jack Delo. Dermed ble pause-forfriskninger inntatt med 1-0 i protokollen, og hjemmesupporterne langt mer optimistiske enn før kampen.

Andre omgang viste seg å bli en spennende affære, og spillet bølget frem og tilbake med hyppige sjanser begge veier. Både Glen Stanley og Kwabena Agyei kunne utlignet, mens hjemmelaget hadde flere sjanser til å doble ledelsen ved Chappell, King og Josh Burchell. Og storscorer King skjøt igjen like over etter halvspilt andre omgang, i sin siste kamp før han skulle starte en tre kampers suspensjon. Det var en meget underholdende andre omgang, og kampen hadde virkelig nerve. Spesielt mot slutten, da gjestene igjen skapte et par skumle sjanser. På overtid ble Josh Gallagher spilt gjennom alene med keeper Delo, som kom ut for å møte ham. Og da ballen ble spilt opp i hånda hans utenfor 16-meteren måtte han forlate banen med rødt kort. Imidlertid klarte hjemmelaget å ri stormen av, og tre viktige poeng var sikret.

Stripes Bar ble tømt overraskende fort, og allerede tre kvarters tid etter kamp var jeg igjen alene med bartenderen. Noe overrasket spurte jeg om det var vanlig at ikke spillerne og lederne kom innom etter kampen. Svaret jeg fikk var at de hadde et eget lokale på den andre siden av anlegget. Noe merkelig på dette nivået må jeg si, men men.. Rett før den lille viseren sto på 11 (eller 23) tenkte jeg gå ut og ta en røyk for så å komme inn og rekke en siste Strongbow. Men bartenderen stoppet meg raskt, satt frem askebeger, og sa at det bare var å røyke ved baren – hvorpå han låste døren og serverte meg ny Strongbow mens han selv drakk flittig av whiskyen. Slik ble vi sittende langt senere enn undertegnede hadde planlagt, og diskusjonen gikk ivrig rundt diverse non-league temaer, problemer med den moderne fotballen etc etc.

Mest interessant med tanke på kveldens forestilling var nok hans syn på innspurten i Isthmian League Division One South, der han for alt i verden ville unngå Dulwich Hamlet i et eventuelt playoff. Slik jeg forsto ham spilte de en type fotball som Folkestone overhodet ikke hang med på. Skulle Bognor Regis ellers ryke på målstreken igjen, kan man vel ikke annet enn å føle med de etter det som skjedde i fjorårssesongen? Men at det blir en spennende avslutning på sesongen i denne divisjonen er det uansett ingen tvil om. Da klokken passerte 02.30(!) følte jeg at jeg måtte avslå bartenderens tilbud om ny Strongbow, og heller spørre om han kunne ringe en taxi. Og således fant jeg omsider senga også i Folkestone, dog langt senere enn forventet.

English ground # 70:
Folkestone Invicta v Walton Casuals 1-0 (1-0)
Isthmian League Division One South
Cheriton Road, 28 March 2012
1-0 Frankie Chappell (32)
Att: 186
Admission: £8
Programme: £1,50

Next game: 30.03.2012: Southend United v Cheltenham Town
Previous game: 27.03.2012: Dover Athletic v Hampton & Richmond Borough



More pics



Tirsdag 27.03.2012 Dover Athletic v Hampton & Richmond Borough

Etter en god og lang natts søvn valgte jeg å innta frokost på en Wetherspoons-pub før jeg forlot ikke spesielt sjarmerende Stevenage og toget ned til London Kings Cross. Snart krysset jeg over veien til St. Pancras stasjon og satt meg på toget sørover til Dover. Etter å ha slept med meg en tung bag ned til strandpromenaden fant jeg hotellet, som imidlertid var stengt. Etter nok en røykepause gikk jeg for å ringe på igjen, og det var da jeg så lappen om at hotellet var stengt grunnet et plutselig behov for vedlikehold. Det ble videre opplyst om at min booking var flyttet til søsterhotellet 300 meter lenger ned på promenaden. Etter omsider å ha fått sjekket inn, ble jeg imidlertid møtt av en uredd seng, brukte håndklær på gulvet, og et rom som tydelig ikke hadde blitt rengjort siden dagen før. Etter mye om og men ble jeg omsider tildelt et nytt rom, og etter litt lesing i Non League Paper satt jeg kursen for en pub i sentrum. Der kom jeg i snakk med noen Dover-supportere som kunne opplyse om at det overhodet ikke var gangavstand ut til Dovers stadion, Crabble Athletic Ground – eller The Crabble. De tipset om en buss som kjørte rett forbi, samt en pub ved navn The Cricketers. Jeg valgte dog å ta en taxi til denne puben, få meter fra The Crabble.

Etter et par pints med Strongbow fulgte jeg den lille strømmen av supportere opp den bratte lille bakken opp til klubbens stadion, og betalte meg inn med £12. Med ny pint i hånden satt jeg meg ned ved et bort og bladde i et absolutt godkjent program til £2. Der måtte jeg overraskende konstatere at jeg ikke hadde fått med meg at Readings gamle stjernespiss Nicky Forster hadde blitt manager i Dover Athletic. Skjerpings!

I dag skulle hjemmelaget ta imot Hampton & Richmond Borough til viktig kamp i både topp og bunn av Conference South. Hjemmelaget befant seg før kampen tre poeng bak Chelmsford City på siste playoff-plass, og med dagens kamp til gode på lagene foran. Men etter sjokktapet 0-4 for Staines Town hjemme i siste kamp, var hjemmesupporterne langt fra optimistiske på sitt lags vegne. Noen mente det var typisk Dover å drite seg ut mot de dårligere lagene, og både spillere og manager hadde i det siste vært gjenstand for heftige mishagsytringer fra egen supportere. Spesielt under kampen mot Staines, der det i tillegg var heftige pipekonserter og sarkastisk jubel og applaus ved spillerbytter. Hampton & Richmond på sin side befant seg nest sist på tabellen – dog med kamper til gode på lagene foran – og trengte poeng i sin kamp mot nedrykk.

Ved bordet mitt satt det seg en eldre kar jeg hadde sett på puben tidligere. Men til tross for å være Dover-supporter og sesongkortholder var han dessverre tydeligvis mer interessert i å snakke om Manchester United og sine turer til Old Trafford, der han i følge seg selv virket å være på fornavn med alt som kunne krype og gå. Jeg unnskyldte meg derfor raskt og fant meg et annet bord etter en røykepause. Jeg var litt interessert i forholdet mellom Dover og Folkestone Invicta, som jeg skulle se dagen etter. Deler av hjemmesupporterne mente imidlertid at Folkestone-folket stort sett liker Dover, og at det er en rekke personer som ser begge lag. Da fikk jeg inntrykk av at det fra Dovers side for tiden var en heftigere rivalisering med andre Kent-lag som eksempelvis Tonbridge Angels.

Kampen ble snart sparket i gang, og jeg angret fort på at jeg ikke hadde tatt på meg genser under jakka. Det som hadde vært en varm fin dag var nå en kjølig kveld med en sur, kald vind inn fra sjøen. Dover skapte den første sjansen, men James Walkers skudd ble blokkert av Billy Jeffreys. Deretter var Hamptons storscorer Dave Tarpey frempå, men en utrusende Dover-keeper Mikhael Jaimez-Ruiz fikk blokkert. I det hele tatt virket begge lag temmelig tannløse, men idet jeg sto og undret hvor målene skulle komme fra, rykket bortelagets Charlie Moone seg fri ned mot dødlinja. Hans innlegg gikk gjennom beina på en forsvarer, og Dave Tarpey – hvem andre? – ga The Beavers ledelsen. Etter dette foregikk mye av spillet på midtbanen, der Dover uten å lykkes forsøkte å skape et press. Det var faktisk en befrielse da dommeren blåste for pause, slik at undertegnede kunne varme seg i baren.

Hjemmesupporterne virket frustrete og oppgitte, og hadde lite pent å si om eget lag. Og da andre omgang startet ble noen av de igjen inne i baren, der de faktisk hadde det tilbudet at de viste kampen direkte på storskjerm. Etter en andre omgang som startet like kjedelig som den første hadde sluttet, valgte også en frossen nordmann å delvis benytte seg av dette tilbudet. Og med ny Strongbow i hånden kunne jeg konstatere at det var spilt 60 minutter da neste sjanse dukket opp. Dovers Billy Bricknell forsøkte lobbe ballen over keeper, men lobben gikk også over mål. Det var først med 20 minutter igjen at Dover virket å våkne til, men hverken Cogan, Donovan Simmonds, Billy Bricknell eller innlånte Rob Edmans klarte å omsette sjanser i scoring. På overtid hadde bortelaget muligheter til å øke ved både Dave Tarpey og Charlie Moone, før dommeren blåste av med 0-1 som sluttresultat. Mens hjemmelaget gikk av banen til heftig pipekonsert, kunne imidlertid The Beavers juble over tre meget viktige poeng.

Sulliken fra tidligere var en av de som hadde sett andre omgang fra baren, og han annonserte nå at manager Forster virkelig skulle få høre noen pauli ord. Andre Dover-fans var heller ikke særlig tilfreds, og de fleste forlot The Crabble temmelig fort. En jeg ble stående å snakke kort med mente, da samtalen penset inn på Adam Birchall, at de med ham på laget i gammel form ville vært helt i toppen i kamp om direkte opprykk. Det kan man mene hva man vil om, men svaret får vi aldri. Etter hvert kom også gjestenes spillere inn, mens hjemmelaget kom en god stund senere – langt mer slukøret. Jeg fikk tatt en lengre prat med Nicky Forster, som selvsagt var skuffet over lagets prestasjon. Men han påpekte det jeg også hadde tenkt, nemlig at han har tatt over en annen managers lag uten å ha hatt mulighet til å kunne hente inn egne spillere. Han har nok en fet liste over interessante spillere hvis han blir sittende så lenge som til sommeren. Han bekreftet også at han fortsatt følger Readings resultater, og ønsket oss lykke til i den viktige sekspoengs-kampen borte mot West Ham (som vi vant 4-2), før han signerte kampprogrammet mitt. Omsider tok jeg turen ned på The Cricketers, og da de stoppet serveringen delte jeg en taxi med en annen gjest som skulle inn mot sentrum. Jeg valgte å hoppe av samme sted som ham, kun et par minutters gange fra hotellet.

English ground # 69:
Dover Athletic v Hampton & Richmond Borough 0-1 (0-1)
Conference South
Crabble Athletic Ground, 27 March 2012
0-1 Dave Tarpey (32)
Att: 525
Admission: £12
Programme: £2

Next game: 28.03.2012: Folkestone Invicta v Walton Casuals
Previous game: 26.03.2012: Hitchin Town v AFC Totton

More pics





Mandag 26.03.2012 Hitchin Town v AFC Totton

Det var tidlig en mandag morgen, og takket være en snill mor som kjørte meg opp på E6, satt jeg meg på flybussen til Gardermoen litt over klokka halv fem. Planen hadde vært å møte en venninne i Redhill før jeg fortsatte videre til Stevenage, men hun hadde måttet avlyse plutselig, og nå ville jeg ha usedvanlig mye tid å slå ihjel etter landing på Gatwick. Men grunnet heftig vind hadde det visst hopet seg opp med kø i flytrafikken rundt Gatwick, og vi fikk foreløpig ikke lov å ta av fra Norge. En time forsinket lettet vi omsider, og etter landing og bytting av norsk og engelsk SIM-kort fikk jeg slått ihjel litt mer tid med et mobiltelefonproblem som for øvrig løste seg av seg selv etter 3-4 dager…etter at jeg hadde vært innom 4 forskjellige butikker!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha toget opp til ikke spesielt sjarmerende Stevenage – en av Hertfordshires såkalte new towns – sjekket jeg inn på stedets Ibis-hotell og bladde litt i innkjøpte Non League Paper og Football League Paper. Jeg unnet meg et pubmåltid og en Strongbow før jeg tok den korte 5 minutters togturen til Hitchin. Fra stasjonen la jeg ut på spaserturen langs Nightingale Road og Fishponds Road, ut mot Hitchin Towns Top Field.

Hjemmelaget skulle ta imot opprykksjagende AFC Totton til seriekamp i Southern League Premier Division, og i klubbens bar var det med en drøy time til avspark gjestenes supportere som foreløpig var i flertall blant de fremmøtte. De fleste hadde sittet på med spillerbussen opp fra Southamptons utkant, slik en supporter fortalte meg de ofte gjorde – med supporterne foran i bussen og spillerne bak.

De tilreisende virket å variere i optimisme med tanke på å innhente tabelledende Brackley Town. Noen minnet også om at Hitchin vant ved deres besøk på sydkysten tidligere i sesongen, og påførte da Totton deres kun sjuende hjemmetap siden 2008/09-sesongen. Hjemmefolket “strømmet” snart på, og de virket på sin side å være mer opptatt av å kikke seg over skulderen og hanke inn nok poeng til å sikre spill i denne divisjonen neste sesong.

Etter en tids sosialisering var det på tide å betale seg inn og ta en kikk på Top Field. Etter at flere garvede groundhoppere uavhengig av hverandre hadde kommet med varme anbefalinger, var det et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å beskue. Jeg betalte £9 for entré og ytterligere £1,50 for kampprogram, før jeg tok en runde rundt anlegget. Og jeg må si det rett og slett var en perle av et anlegg som møtte meg, og som virkelig svarte til de høye forventningene. Ikke minst likte jeg ståtribunene i tre bak mål. Det er ikke hverdagskost å se i England lenger – heller ikke på dette nivået!

Etter en tur innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, var jeg klar for det som skulle vise seg å bli en meget underholdende kamp. Hitchin gikk ut i hundre, og de sist ankomne av de 333 tilskuerne fikk det nok ikke med seg da de tok ledelsen allerede i kampens andre minutt. Det skjedde ved at Zac Burke skar inn og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskende nede i hjørnet bak Tottons keeper James Bittner. Og kun et minutt eller to senere var det hjemmelagets storscorer John Frendo som holdt på å øke ledelsen med en flott lobb som på hengende håret ble slått over av en panisk ryggende Bittner.

Etter et drøyt kvarter kom dog 2-0 scoringen da Ieuan Lewis kastet seg frem og headet inn et innlegg. AFC Totton var skikkelig på hæla, og det kunne fort stått 4-0 før halvtimen var spilt. Men de begynte sakte men sikkert å spille seg inn i kampen, og da Mark Osman satt inn reduseringen fra kort hold 10 minutter før pause fikk de vind i seilene. Kort før dommeren blåste for pause måtte imidlertid Tottons keeper ta frem en feberredning for å hindre Frendo i å gjenopprette tomålsledelsen.
Mens jeg inntok ytterligere forfriskninger i pausen, fikk jeg bekreftet bortefolkets skuffelse over eget lag de første 25-30 minuttene. Noen påsto at det var sesongverste, mens andre skyldte på at de hadde store skadeproblemer.

Åkkesom var det et helt annet Totton-lag som kom på banen i andre omgang. De tok kontroll fra start, og presset Hitchin bakover. Kun en klarering på streken hindret scoring i et av Tottons farlige angrep. De måtte dog vente til 70 minutter spilt før de kunne juble over utligning, da Jamie Whisken headet i mål etter et langt innkast. Kun minutter senere ble imidlertid Tottons Nathan Campbell utvist etter en episode undertegnede ikke fikk med seg da ballen befant seg et annet sted – men han skal ha sparket etter en Hitchin-spiller. Etter dette ble det noe ampert, og i tillegg til tidvis Hawaii-fotball med sjanser begge veier, ble det også utdelt en rekke gule kort.

Dommeren blåste omsider av med 2-2 som sluttresultat, og nye forfriskninger ventet i baren. Der innrømmet nå Totton-folket at det nok var det direkte opprykkstoget som hadde gått, og at de i stedet får satse på playoff. Undertegnede tok etter hvert fatt på den forholdsvis friske turen tilbake til Hitchin stasjon, og retur derfra til Stevenage og hotellsenga med pitstop på en døgnåpen Tesco for innkjøp av litt munngodt.

English ground # 68:
Hitchin Town v AFC Totton 2-2 (2-1)
Southern League Premier Division
Top Field, 26 March 2012
1-0 Zak Burke (2)
2-0 Ieuan Lewis (17)
2-1 Mark Osman (35)
2-2 Jamie Whisken (71)
Att: 333
Admission: £9
Programme: £1,50

Next game: 27.03.2012: Dover Athletic v Hampton & Richmond Borough
Previous game: 07.01.2012: Chorley v North Ferriby United

More pics