Hva feiler det engelsk fotball???

Dette er et lengre innlegg jeg skrev i januar 2011 (idet jeg nettopp for alvor hadde fått øynene opp for non league fotballen), som jeg tenkte dele med dere. En del ting her vil følgelig ikke lenger være 100% korrekt, men da vet man hvertfall det. Hva gjelder den omtalte klubben Windsor & Eton gikk den som fryktet dessverre konkurs, og en nystartet klubb med navnet Windsor FC spiller nå i Combined Counties League (nivå 9 totalt). AFC Wimbledon er “tilbake” i Football League, og både Chester og Halifax Town er i toppen av Conference North (nivå 6), mens den nystartede Scarborough Athletic kjemper om opprykk fra Northern Counties East League (nivå 9).
Siden dette ble skrevet har ting overhodet ikke bedret seg, og listen av lag som har gått konkurs har blitt stadig lengre. Croydon Athletic, Rushden & Diamonds, Ilkeston Town og en rekke andre har føyd seg til den etterhvert lange listen. Og i skrivende stund er det selvsagt en rekke som sliter – som f.eks Truro City og Kettering Town, der det er usikkert på om de i det hele tatt vil kunne fullføre sesongen.
Vel, her er hvertfall min lange tirade anno januar 2011:

Jeg elsker engelsk fotball!
De fleste som kjenner meg vil nok kanskje si at min interesse er temmelig ekstrem, og på grensen til en besettelse. Jeg er en såkalt groundhopper – en person som reiser rundt og ser kamper på så mange baner som mulig. I den forbindelse reiser jeg ofte over flere ganger i året og ser kamper hver dag i den grad det lar seg gjøre. Dette betyr ofte kamper i de lavere divisjoner; men de siste årene har mine valg av kamper tatt en ytterligere dreining videre nedover, utenfor ligasystemet og ned i non league. Nettopp lagene i non league har opplevd en markant økning i tilskuerantallet de siste årene, og det er ikke vanskelig å se årsakene til dette.

30. desember 2009 var (ifølge meg personlig, og mange med meg) en trist dag for engelsk fotball. Jeg var selv tilstede på Fratton Park for å se hjemmelaget Portsmouth ta imot fremmedlegionen til Arsenal, og kan fortelle at dette var første gang i historien at en kamp i engelsk fotball ble spilt uten en eneste engelskmann på banen!

Jeg elsker engelsk fotball. Hadde jeg vært interessert i å se franskmenn og andre individer med fransk pass spille fotball, hadde jeg heller reist til Frankrike! Men når startet egentlig denne triste utviklingen? Det er jo veldig lite igjen av den fantastiske engelske fotballen jeg forelsket meg i som barn.

Jeg kjøpte for en stund siden to DVD bokser med alle FA cup finalene fra 70- og 80-tallet. Jeg begynte å se de i kronologisk rekkefølge, med utgangspunkt i 1970-finalen mellom Chelsea og Leeds. Det gikk ikke lang tid før jeg ble sittende svært nostalgisk og nesten med tårer i øynene. To lag så godt som utelukkende bestående av britiske spillere – de eneste unntakene en ire på hvert lag. Chelsea hadde blivende legender som David Webb, keeperen Peter Bonetti, den beryktede kapteinen Ron «Chopper» Harris, samt spissen Peter Osgood, som til slutt scoret seiersmålet i omkampen. Leeds United på sin side hadde et stjernespekket lag – navn som Billy Bremner, Jack Charlton, Norman «Bites Yer Legs» Hunter, Peter Lorimer, Allan «Sniffer» Clarke og Eddie Gray var blant de som utgjorde stammen i det som var Englands beste lag tidlig på 1970-tallet. Denne finalen er berømt pga det knallharde spillet, og nåtidens dommer David Elleray gikk mange år senere gjennom kampen, og konstaterte at det i henhold til dagens regler ville vært delt ut 6 røde kort!

Langt fra alle kamper på denne tiden var like tøffe og harde som denne FA cup finalen, men likevel ikke noe for pyser. Mange vil kanskje huske tanngarden til spillere som f.eks Joe Jordan, i seg selv et tegn på at den engelske fotballen var kompromissløs og knallhard. Men den var fair! Mye mer fair enn i dag.. Filming hadde man vel knapt hørt om, for ikke å snakke om dette med å snakke på motstanderen kort etc. Dagens spillere – som f.eks. Christiano Ronaldo og maaange med ham, som ofte har blitt observert sprellende tilsynelatende i dødskramper ved den minste berøring av deres frisyre – spesielt innenfør 16 meteren – ville nok raskt forlatt banen gråtende med halen mellom beina..

De første utenlandske innslag jeg kan huske, er Tottenhams argentinske duo med Ricardo Villa og Osvaldo Ardiles. Til tross for tidvis voldsom hets fra motstandernes fans – grunnet Falklands-krigen, hvor britiske styrker slåss mot argentinske om noen forblåste klipper i Atlanterhavet – hadde duoen stor suksess på banen. Og deres suksess var med å åpne døren for andre importer. Men på denne tiden hadde man en maks kvote på 3 utlendinger pr lag. Det skulle dessverre ikke vare evig.
I 1995 behandlet EU-domstolen en sak som skulle få store og (mener jeg) tragiske følger for fotballen. Den belgiske middelmådigheten Jean-Marc Bosman ble etter dette kjent pga dommen som bærer hans navn – Bosman-dommen. Jeg skal ikke si at hele denne dommen var negativ, for det er den overhodet ikke. Men en av konsekvensene ved EU’s dom var et forbud mot kvoter på utenlandske spillere for EU/EØS-land. Det vil si at de eneste kvotene man etter dette kunne operere med, var kvote på spillere fra ikke-EU/EØS land. Så mye for ikke å blande fotball og politikk…

Følgende av dette var at engelsk fotball, og spesielt Premier League – som var dannet et par år i forveien, ble mål for en begynnende invasjon av utenlandske spillere. Ikke bare fra EU/EØS-området, men også fra andre deler av verden. For hva hjelper det med en restriksjon på ikke-EU/EØS spillere når f.eks «halve Afrika» tydeligvis har fransk pass??
Premier League ble selvsagt noen profiler rikere, og nivået ble sannsynligvis hevet…men til en pris – den lokale identitet. Det sier seg selv at for hver utenlandsk spiller som kommer inn, er det en ung engelsk spiller som ikke får spille. Hva gjør dette med rekrutteringen? Og hva gjør det med nivået til de engelske spillerne, og ikke minst det engelske landslaget? Og kanskje det viktigste av alt; hva gjør det med supporternes følelse av tilknytning til laget – den lokale tilhørigheten?

En ting var da lagene stort sett besto av britiske spillere, med noen få utenlandske innslag. Noe annet blir det når engelskmenn er bortimot totalt fraværende. Ingen forventer vel at Arsenal skal stille med et lag bestående så godt som utelukkende av gutter fra Nord-London, eller Manchester City med et lag av gutter fra Manchester og Lancashire – men man bør da i det minste kunne forlange en stamme av engelske spillere?? For å si det på denne måten: Det er godt med salt i maten, men en hel kilo salt i maten er ikke godt!

I dag er klubbene i toppfotballen totalt avhengige av rike onkler. Mange kritiserte Blackburn for å ha kjøpt seg Premier League-tittelen, da de på midten av 90-tallet ble seriemestre med en rekke store navn i troppen, kjøpt og betalt av klubbeier og stålmagnat Jack Walker. Denne Jack Walker var i det minste en lokal person, og supporter av Blackburn Rovers – som forøvrig et par år før sitt oppkjøp av klubben, ga bort gratis stål til bygging av en ny tribune på klubbens Ewood Park. Dette er langt fra det som er situasjonen i mange klubber i dag, der de havnet i klørne på utenlandske eiere. Jack Walker’s Blackburn er blant de siste av ofrene for dette, med nye indiske eiere. Det er forskjell på en lokal businessmann med tilknytning til klubben, og foretningsmenn i Russland, USA, India, den arabiske verden etc. som åpenbart kun er interessert i å tjene penger.

Jeg tviler sterkt på at Bjørn Rune Gjelsten var Wimbledon supporter før han kjøpte opp klubben – i hans tilfelle virker det vel mer som om han hadde noe imot klubben, slik han presterte å ta livet av klubben under sitt regime. De fleste fotball-supportere vil vel faktisk si at han gjorde seg skyldig i utilgivelige forbrytelser både mot Wimbledon og fotballen generelt. Men likeledes tviler jeg også på om denne sjeiken var blodsupporter av Manchester City. Da virker det hvertfall merkelig at det vel tok ham et år eller to før han kom for å se sin første (og hittil eneste??) City kamp. Og den amerikanske gnomen som eier Manchester United, og hans landsmenn som er forhenværende eiere av Liverpool – er det noen som idet hele tatt har den minste tro på at disse var supportere av klubbene de kjøpte? De har satt i gang en pengegalopp uten sidestykke.

For å ta Manchester United som eksempel er det ikke så altfor lenge siden at BBC programmet Panorama kunne dokumentere at de hadde en gjeld på over en milliard pund! Til sammenligning ble lille Ilkeston Town i Conference North (nivå 6) slått konkurs over en regning til skattemyndighetene på £47.000, og dermed opphørte å eksistere. De føyer seg inn i rekken av andre klubber som har lidd tilsvarende skjebne de siste årene – de mest kjente er vel Halifax Town A.F.C, Scarborough F.C. og Chester City F.C – sistnevnte moderklubben til legenden Ian Rush. Det setter ting litt i perpektiv; spesielt når man vet at det de siste sesonger har blitt delt ut poengstraffer med raus hånd til små lag som må inn under administrasjon. Hvor er likheten for loven her?

Når en klubb opphører å eksistere, er det det verste som kan skje en supporter. De skal aldri få se laget de elsker spille mer! I skrivende stund er det mange klubber nedover i systemet som sliter med samme problemer som Ilkeston Town. La meg ta den lille klubben Windsor & Eton som eksempel. De spiller visst på kongelig jord, rett ved det kongelige Windsor slott – og har Prince Phillip som sin «skytsengel». Men med en regning på £60.000 til skattemyndighetene, hjelper det lite å kunne skryte av slikt; og snart kan det være slutt for godt.

Disse nye lagene må starte temmelig langt nede i systemet, men flere av de har hatt suksess tidlig. Halifax’ nye klubb leder i øyeblikket Northern Premier League Premier Division (nivå 7) klart, og ser ut til å gå mot sitt andre strake opprykk. Chester på sin side leder divisjonen under, Northern Premier League Division One North. AFC Wimbledon selv kjemper i år helt i toppen av Conference National (nivå 5), og dermed om opprykk til Football League. Ikke verst etter å ha startet opp igjen på nivå 9 eller 10 for kun noen få år siden. Men i bunnen her ligger en økonomisk modell hvor klubben er eid av supporterne, og dette er også tilfelle hos de fleste andre av disse nye klubbene. Så vil tiden vise hvordan det vil gå dersom man skulle få suksess og klatre mot toppen av divisjonssystemet. Det er vel først og fremst i Wimbledons tilfelle det er aktuelt slik det ser ut..

Utenlandske eiere har gjerne kommet inn med masse penger og store løfter, og veldig ofte begynner de sin omveltning ved å gi manageren sparken. Og det er selvsagt store navn som er på blokka når ny manager skal hentes – og ofte utenlandske managere.. Disse igjen har en tendens til å hente mange utenlandske spillere, f.eks fra sitt eget hjemland eller fra klubber de har jobbet og har kjennskap til spillere ? slett ikke unaturlig akkurat det. I tillegg kan man ikke klandre de altfor mye, da prisnivået på engelske spillere er vanvittig høyt. Det er langt billigere å kjøpe spillere fra utlandet, og dette gjenspeiles også da det for hver stjernespiller kommer flere middelmådigheter. De som igjen faller gjennom, reiser ofte ikke ut igjen, men havner i divisjonen(e) under, og dette forplanter seg videre.

Jeg har ikke noe imot en og annen utlending i engelsk fotball, jeg vil bare ha et tak på det. Jeg sier heller ikke at alle utlendingene filmer og driver med tjuvtriks. Jeg var for eksempel en stor beundrer av Paolo Di Canio, og synes han var en fantastisk fotballspiller i tillegg til å være en stor person. Det viste han ikke minst i en kamp mot Everton i 2000. På stillingen 1-1, og på overtid, falt Everton keeper Paul Gerrard om med en skade som virket alvorlig. Spillet fortsatte, og West Ham’s Trevor Sinclair crosset inn til Di Canio, som kunne sikret 3 poeng – men som valgte å plukke opp ballen og stoppe spillet, slik at Gerrard (som det viste seg ikke var alvorlig skadet) skulle få legetilsyn. Altså, det stikk motsatte av det Peter Kovacs gjorde for Odd mot Brann..

Men likevel er faktumet det at det i dag er filming i enhver kamp. Hvorfor var det ikke slik tidligere. Noen mener at noe av grunnen er at spillet går så mye fortere i dagens fotball enn det gjorde tidligere, men hva har det med saken å gjøre? Jeg vil påsta at dette er noe som i stor grad skyldes påvirkningen av utlendinger. Ja, man ser filming fra britiske spillere også, men…den ble innført til England av utlendinger. Og når man ser at det lønner seg å jukse – ja, da er det flere som prøver seg. Ikke noe unaturlig ved det. Men det er en uting, og har ingenting i fotballen å gjøre. Jeg elsker engelsk fotball ? ikke filming og juks!

En annen ting jeg mener de må ta «skylden» for, er mangelen på klubbfølelse. Alle klubber har hatt tro tjenere som nesten har vært synonyme med klubbnavnet. Tidligere var det ganske vanlig – som f.eks den nylig avdøde Bolton-legenden Nat Lofthouse, men i dag er det laaangt mellom disse spillerne der de glimrer med sitt fravær. Greit nok at en spiller som Ryan Giggs har spilt hele sin karriere i Manchester United, men hvor mange tror egentlig at han ville gjort det hvis de var en klubb midt på treet?
Jeg forventer ikke at alle spillere skal spille hele sin karriere for den samme klubben, men et lite snev av klubbfølelse må da kunne forventes? I dag virker det jo som flesteparten av toppspillerne er en gjeng sytepaver som «bare vil spille for klubber i Champions League» osv. Hva med å heller være med å sørge for at klubben du nå er i kan kjempe om en plass der??
Et av de merkeligste utspillene i så måte kom fra Manchester United’s Bebe da han ble vist frem for pressen for første gang etter signeringen. Ifølge Bebe hadde han nemlig «alltid ønsket å spille for Manchester United eller Chelsea». Manchester United ELLER Chelsea??? Her har vi tydeligvis med en spiller med virkelig klubbfølelse å gjøre..

Jeg har de siste månedene vært på kamper i så som lokaloppgjøret Kingstonian – Sutton United og Farnborough – Lewes. Min siste lang-weekend bød på League 2 oppgjøret Southend – Chesterfield, den fantastiske tredje runde kampen i FA cupen hvor hjemmelaget Crawley Town fra Conference National slo ut selveste Derby County fra Championship (tre divisjoner over) på overtid, den avlyste Conference South kampen Maidenhead United – Havant & Waterlooville, og til slutt Southern Premier League kampen Swindon Supermarine – Halesowen. Sistnevnte kamp ble spilt foran 101 tilskuere i øsende regnvær, og jeg må innrømme at jeg tilbragte deler av kampen inne i klubbhusets bar – med en Strongbow i hånden, og kikkende gjennom vinduet.

På slike kamper treffer man mennesker som opplever en helt annen versjon av fotballen enn det mange er vant til – det er to helt forskjellige verdener. Frivillige ildsjeler hadde kjempet hele dagen med gressmatta for å få den klar til kamp, og etter kampen kom spillerne inn i klubbhuset der de spiste og drakk litt med supporterne før de dro hjem. På Farnborough – Lewes snakket jeg med noen bortesupportere fra Lewes, som kunne fortelle at de ofte tar samme buss som spillerne til bortekamper, og at de ofte også går ut for fish & chips og en pint eller to med spillerne etter kamp. Dersom man i det hele tatt skulle klare å komme seg så nær en av divaene i Premier League, er det vel ikke umulig at man ville blitt slept bort av vakter eller politi og anmeldt. Supportere er jo greie i den forstand at de teknisk sett betaler lønna, men man kan da ikke omgås slikt avskum??

Jeg har møtt et utall mennesker på slike kamper, og også ellers, som har sett seg lei på den moderne toppfotballen og har begynt å holde med sitt lokale lag istedet. Og det er dette som faktisk er i ferd med å skje i England nå. Man skal også huske at det i England faktisk er flere supportere av non league klubber enn supportere av Premier League lagene tilsammen. Og de har de siste årene opplevd en økning av tilskuertallene. Dette kan forklares veldig enkelt. De store klubbene (som nå har solgt sin sjel og blitt plastikk-klubber) har skjøvet fra seg grasrota, som var deres lokale identitet. Mange fotballturister, bl.a fra Norge, drar over for å oppleve stemningen – men de som faktisk lagde stemningen er ikke der lenger. De har blitt erstattet av knipsende japanere og nordmenn i Solskjær-drakt.
Det skal imidlertid også nevnes at mye av den totale økningen i publikumstall i visse nivåer av non league også skyldes noen av disse lagene som har gått konkurs og startet opp på nytt, med større publikumstekke enn vanlig er på nivåene de har spilt på etter oppstarten. Men uansett..

Taylor-rapporten og påfølgende krav om all-seater stadia drepte mye av atmosfæren. Og mye av det som var igjen forsvant da klubbene begynte å prise ut sine lojale tilhengere fra arbeiderklassen, som ikke har råd til å dra lenger. Ikke vanskelig å skjønne når en dag på Old Trafford eller Emirates med familien koster bortimot en ukeslønn. Det er bare så synd at i disse klubbenes tilfelle finnes det en tilsynelatende endeløs rekke med «nyttige idioter» som er villige til å ta deres plass og betale vanvittige priser for det – ellers hadde kanskje den aktuelle klubben fått smake de velfortjente konsekvensene.. Men det er her roten til alt det onde i den moderne fotballen ligger…i grådighet og penger.

Alt handler i dag om penger. Man kan faktisk gå så langt som å si at Premier League av i dag er mer en konkurranse hvor den som har mest penger vinner. Det er ikke lenger mulig for midre lag å komme opp og kjempe om titler uten å bruke en formue. Den legendariske Brian Clough gjorde på slutten av 70-tallet Nottingham Forest om fra å være en middelmådighet på nivå 2 til å bli Europas beste lag, med ligatittel i 1978 og to påfølgende seire i europacupen for serievinnere. Noe tilsvarende kommer neppe til å skje igjen – vi har siden midten av 90-tallet hatt en situasjon hvor 3 lag har byttet på å vinne, ikke veldig spennende. Med hånda på hjertet, hvor mange syntes det var spennende når Rosenborg vant hvert eneste år i Norge? Bortsett fra RBK supportere selvsagt..
Og det er dette mange nå har sett seg lei på!

Og både i England og her hjemme er noe av grunnen til at forskjellene mellom de store og de små øker, den samme. Champions League. Denne turneringen med det vanvittig misvisende navnet, tok over etter europacupen for serievinnere. Her er det ikke lenger snakk om kun serievinnerne og regjerende mester, som navnet «Champions League» skulle tilsi. Neida, her har pampene klart å finne en melkeku og pengemaskin som gir uante inntekter sålenge gjennomsnitts-noldusen sitter klistret til skjermen. En turnering som overhodet ikke har noe med «Champions» å gjøre lenger, og som de til alt overmål har gjort til et gruppespill.
For det første, ta f.eks Liverpool…de var jo ikke «champions» da de vant «Champions League» og skulle dermed heller ikke vært med, dersom det hadde vært den gamle serievinnercupen. UEFA med Sepp Blatter i spissen er kun ute etter å få inn mest mulig penger – derfor må de som faktisk ER serievinnere i andre land gjennom bøttevis med kvalisiseringskamper, mens det holder å bli nummer 4 i de store landene – de har gått helt bort fra turneringens konsept slik det var ment da den startet opp som serievinnercupen. Ved i tillegg å gjøre det til gruppespill, får de flere store kamper og dermed mer inntekter. Personlig tror jeg kun «Champions» League er et skritt på veien til det som faktisk er UEFA pampenes våte drøm – og de fleste supporteres skrekk-scenario: En europeisk liga, hvor bare toppklubbene får være med. Jeg tror derimot at de forregner seg hvis de seriøst tror at engelskmenn generelt vil følge med et lag som ikke lenger spiller i engelsk liga – hvertfall håper jeg det.

Uansett, «Champions» League er nok vel og bra for de store klubbene som håver inn, men ikke så bra for alle de andre som får en enda større utfordring hver gang ved å ta igjen de store. Det er ikke vanskelig å tenke seg til når klubbene får over 20 millioner pund – bare for å kvalifisere seg! I tillegg kommer vanvittige pengesummer for hvert poeng, hver TV kamp etc.. Tror nok folk har lurt på om jeg er en skrulling når jeg har sittet og streamet oppgjøret Luton – Grimsby i Conference istedet for å se «Champions» League på TV..

FC United of Manchester ble stiftet i 2005, da supportere brøt ut i protest mot Malcolm Glazier’s overtakelse av Macnchester United. De startet på nivå 10 og de tre første sesongene endte alle med opprykk. Denne sesongen har de gjort seg bemerket med å slå ut langt større klubber i FA cupen. I Dougie Brimson’s bok «Rebellion» (som handler om noen utvalgte klubber, og supporternes heroiske kamp for å redde klubben, i kamp mot politikere, eiere etc) forteller noen FC United supportere om sine erfaringer.
De kan fortelle om en glede ved å gå på fotballkamp, som de ikke har følt siden 80-tallet. Glede over å igjen kunne gå inn på en stadion og stå ved siden av sine kamerater, akkurat der man vil – uten vakter som maser at man må sette seg ned og alt mulig annet. Glede over å kunne kjøpe sesongkort for samme pris som de pleide å betale for en kamp på Old Trafford. Glede over å føle at de er en del av klubben, og ikke bare en melkeku. Gleder over igjen å kunne komme nær spillere slik de husket det fra noen tiår tilbake, før divaenes og pengenes era. Og glede over å se unge lokale og engelske spillere ikle seg drakta deres. Tusenvis av supportere har strømmet til kampene deres, og de har satt tilskuerrekorder på de fleste baner de har besøkt. De som så den TV-sendte FA cup kampen deres mot Rochdale, kunne bevitne en nesten sydlansk atmosfære som eksploderte med bluss og invasjon av banen etter seiersmål på overtid. En stemning man ikke er i nærheten av på Old Trafford, som i dag dessverre fremstår som et bibliotek i forhold. Og her har Manchester United mistet tusenvis på tusenvis av lojale supportere som faktisk kan det å skape atmosfære – og de vender nok neppe tilbake. Til det har smaken på non league fotball vært for god.

Og jeg må si jeg forstår de godt – jeg selv har fått smaken på non league fotball. Og misforstå meg nå rett; Jeg ønsker selvsagt å se mitt lag, Reading, gjøre det godt i Premier League og kjempe om titeler. MEN…jeg må helt ærlig si at de to sesongene vi var i Premier League for noen få år siden….vel, jeg må med hånden på hjertet si at det er MYE morsommere å følge Reading i lavere divisjoner det er vanligere å møte lag som faktisk stiller med engelske spillere!

Et annet problem de små klubbene har, er selvsagt konkurranse fra større klubber. En ting er når det er lokale klubber som tar disse tilskuerene, som f.eks Gateshead mister mister supportere til Newcastle, eller Lewes til Brighton for å kun ta to av utallige eksempler. Men det blir noe annet når folk valfarter med fulle busser fra Devon i det sørvestlige hjørnet av England for å se «sitt kjære» Manchester United spille hjemmekamp, flere timers kjøring nordover. Det er dessverre en annen av konsekvensene av den moderne fotballen; suksess tiltrekker seg masse supportere, og mange vil holde med de beste – dette «problemet» ble ikke akkurat mindre da TV-kamper ble spredt utover hele uka. Selvsagt med hovedvekt på de 3-4 beste lagene, som de viser ALLE kampene til.. Resultatet sier selvsagt seg selv..

Jeg synes det er trist, når jeg er i steder som f.eks Darlington, og ser hvordan det kryr av Manchester United-, Liverpool-, Chelsea- eller Arsenal drakter, mens det skal godt gjøres å finne en lokal unggutt i Darlington drakt. Hvor er fremtidsgrunnlaget til lag som dette dersom de lokale kreftene vender ryggen til sitt eget lokale lag til fordel for et storlag på den andre siden av landet?? Det skal her nevnes at dette ikke har vært noe angrep på supportere av spesifikke klubber, kun et meget kritisk blikk på toppfotballens skrøpelige tilstand og synkende status i England.

Hva er så løsningene på dette? Forby TV-overføringer av kamper? Nei. Jeg skulle gjerne sett at det var some før i tiden da kampene gikk lørdag kl 15 engelsk tid. Men det skjer ikke.
Lønnstak? Kanskje ? og det har jo vært diskutert. Men vil dette forandre så mye egentlig?

Jeg skulle likt å se en gjeninnføring av kvoter på utlendinger, uansett EU/EØS – men det skjer neppe pga EU’s bestemmelser om fri flyt av arbeidskraft og alt det der. Man har forsøkt seg med denne regelen om «homegrown players». Det tror jeg er av minimal betydning da klubbene uansett da vil kjøpe de utenlandske talentene så unge at de uansett regnes som «homegrown» da de er klare for spill, eller et utlån til en annen klubb som ser ut til å være løsningen for tiden..

Derimot tror jeg man er nødt til å sette ned foten hva gjelder økonomien, og ikke minst hva gjelder eierskapet av klubbene. Jeg skulle like å se et forbud mot at engelske klubber kommer på utenlandske investorers hender. Så ville det være opp til klubbenes eiere å forvalte det som faktisk er noe som betyr vanvittig mye for store deler av lokalsamfunnet. Jeg skulle likt å se en «gentlemans agreement» hva angår utenlandske spillere etc, men det er nok å tro på julenissen. Så får vi hvertfall håpe dommerne er sitt ansvar bevisst, og slår ned på noe de DE kan gjøre noe med ? den evinnelige filmingen som i dag dessverre gjennomsyrer fotballen!

Og for de små klubbene, er jo det eneste de kan gjøre å forsøke å være aktive for å få med seg barn og ungdom i nærmiljøet, slike at de forhåpentligvis ikke mister sine potensielle supportere til de store plastikk-klubbene. De fleste gjør nok allerede en fantastisk innsats her i forhold til ressurser ? for å ta nevnte Darlington som eksempel, vet jeg at de f.eks reiser rundt på lokale treninger for barne- og ungdomslag for å sosialisere og trene med de unge håpefulle, og å dele ut gratisbilletter til kamper. Men det er ingen tvil om at det er en vanskelig kamp, motstanderen tatt i betraktning. De kjemper hele tiden med ryggen mot veggen, mot motstandere som har TV-tid hver eneste dag, og som for de unge virker veldig glamourøse og forlokkende. Men de kan jo ikke gi opp ? den dagen de gir opp er fotballen død.

Imens får jeg kose meg med gamle FA cupfinaler på DVD, selv om det ikke er like morsomt når man har sett de flere ganger før og vet hvem som vinner. Men hei – det er jo ikke så forskjellig fra Premier League, det er jo de samme lagene som vinner hver gang der også.
For min del…så er nok non league fremtiden. Takk for meg – og Up the Royals!

3 kommentarer
    1. Kjempebra innlegg!! Det er mange som er enige med deg i det du skriver. Vi skal jo ikke lenger enn til Tippeligaen før det samme fenomenet viser seg. Hver sesong kommer det en busslast med importspillere fra ulike kontienter som er hentet for slikk og ingenting. Når man kan hente en 17-åring fra Ghana, som er like godt utviklet som en 23-åring fra egen stall – og betale ham mindre, så er det jo pengene som snakker. Og kanskje kan man også selge ham med 1000% fortjeneste om to sesonger. Mens spillerne på juniorlagene og reservelagene aldri får sjansen til å utvikle seg og prøve seg da det “alltid” kommer en utenlandsk spiller inn døra, like gammel som demselv, men med mye sterkere fysikk og bedre teknikk. Det er vel kanskje for mye å håpe på at hele systemet vil forandre seg en dag, men ting har det med seg å gå seg til. Fra asken av våre gamle helter og britiske spillere, så kommer nok noe vi supportere ønsker. Det er opp til oss å få det til. Å slutte å betale 100 pund for en billett hos Arsenal eller Chelsea er en god begynnelse.

    2. Henrik: Helt klart, og det er derfor jeg selv også har gått fra å være på nesten alle FFKs kamper her hjemme så sent som for to sesonger siden til å ha vært på en enkelt kamp de siste to sesonger – en bortekamp mot Nesodden i cupen i fjor. Det er rett og slett ikke noe for meg lenger – jeg føler rett og slett ikke at laget representerer meg lenger!
      Det samme er tilfelle i England, der jeg som Reading supporter ofte har minst en eller to dager med base i Reading på hver tur. Men jeg gidder rett og slett ikke se kamper hvor det knapt er engelske spillere på banen og hvor det kjempes i en liga som år etter år står mellom de samme lagene og før sesongstart omtrent kan settes opp etter størrelsene på budsjettene.
      Toppfotballen har blitt ødelagt og redusert til en business. Når jeg er i Reading og de har hjemmekamp, består derfor nå kampdagen for meg i å møte kompiser for en pint og når de drar på Reading kamp, tar jeg en svipptur til en non league kamp i distriktet.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg