Tirsdag 25.04.2017: Spennymoor Town v Nantwich Town

Etter å ha overnattet i Glasgow hadde det vært naturlig å starte dagen med en full scottish breakfast, men denne dagen droppet jeg faktisk slike planer og valgte å avstå til fordel for en noe mer asketisk variant med smørbrød fra Tesco. Jeg skulle igjen sørover til England, men det hadde lenge vært usikkert hvor jeg ville ende opp denne dagen. Under planleggingen av turen ble jeg tidlig fristet av kampen mellom Lakenheath og Cherry Hinton i Cambridgeshire County League, og det så lenge ut til at The Nest i Lakenheath ville bli besøkt denne dagen, men overnatting bød på visse utfordringer, og jeg ville uansett avvente for å se hva som ville dukke opp av alternativer i form av blant annet playoff-kampene på step 3 & 4. Groundhopperen i meg ville selvsagt gjerne til et nytt stadion, men plutselig ble jeg også voldsomt fristet av det som ville være en revisit.

Da Spennymoor Town endte sesongen med å bli nummer to i Northern Premier League Premier Division bak Blyth Spartans, sikret de seg samtidig hjemmebanefordel i playoff, og da deres semifinale mot Nantwich Town ble satt opp denne tirsdagen, ble den straks gjenstand for min oppmerksomhet. Da jeg først valgte meg kamp i Skottland dagen før, ville det også by på en langt enklere reisevei, men det var ikke før på mandag formiddag at jeg tok den endelige avgjørelsen og sendte en forespørsel til The Dalesman i Darlington. Da de kunne bekrefte at de hadde ledig rom, var planen spikret, og det ville altså bli en retur til Brewery Field i Spennymoor omtrent seks år og sju måneder etter min første visitt i september 2012.

Jeg hadde valgt meg ut 11.00-toget fra Glasgow Central, og rakk til og med innom The Horseshoe Bar for unne meg et raskt siste glass for denne gang før jeg tok plass på toget. Klokka 14.11 kunne jeg stige av i Darlington i henhold til ruteplanen, for så å gå den korte veien ned til The Dalesman. Der fikk jeg sporenstreks avlevert de £25 i bytte mot nøkkelen til mitt rom, og etter å ha få slengt fra meg bagasjen var jeg snart tilbake nede i puben for å leske strupen med en pint før jeg igjen skulle sette av gårde med 14.40-toget. Jernhesten som skulle frakte meg nordover igjen til Durham var ti minutter forsinket, men jeg kom meg snart frem og spankulerte ned til Durham bussterminal. Der hadde informasjonstavlene åpenbart bestemt seg for å streike, men jeg fant snart buss 6, og steg på for å kjøpe en returbillett til Spennymoor.

Det var vel rundt 16.45 – altså med tre timer til avspark – at jeg inntok Spennymoor-puben The Moors Tavern, som hadde åpnet tidligere enn normalt i anledning kveldens kamp. Foreløpig var det imidlertid alt annet enn trangt om plassen, men jeg fikk installert meg med en pint og medbragt lesestoff i form av Non-League Paper. Spennymoor er en by som ligger i grevskapet County Durham, en drøy norsk mil sør for grevskapshovedstaden Durham. Frem til 1800-tallet hadde dette vært et temmelig landlig sted oppe på heiene, men Spennymoor vokste etter dette frem rundt gruvedriften som i likhet med andre samfunn i regionen også har hatt en svært sentral posisjon også her. Denne industrien er imidlertid en saga blott, men Spennymoor har i dag rett i underkant av 20 000 innbyggere.

Det begynte etter hvert å fylle seg mer opp ved The Moors Tavern, og et par av hjemmesupporterne hadde på et eller annet vis identifisert meg og kom bort for å slå av en prat. Enda mer mystisk var det for meg at kroverten virket å vite hvem jeg var, om jeg da ikke hørte veldig feil da han ved en anledning tilsynelatende tiltalte meg med navn. Stemningen var god blant Spenny-folket, og flere ga uttrykk for at det nærmest virket surrealistisk når klubben deres nå skulle spille kvalifisering om opprykk til Conference North. Kveldens semifinale mot Nantwich Town skulle spilles på dagen ti år etter at de spilte en hjemmekamp mot Thornaby i Northern League Division Two, og det kan jo stå som et symbol på hvor langt klubben har kommet de siste årene.

Man kan imidlertid ikke fortelle historien til Spennymoor Town uten å også ta for seg forgjengeren Spennymoor United, som i 1904 ble til etter en sammenslåing mellom en tidligere Spennymoor Town-klubb (stiftet i 1877) og Weardale Ironopolis. United ble først med i Northern League i 1905, men etter tre sesonger valgte de å heller ta plass i den halvprofesjonelle (og ikke lenger eksisterende) North Eastern League. Våren 1910 vant de denne ligaen i sin andre sesong, og de ble værende i ligaen frem til den ble lagt ned i 1958. I mellomtiden hadde de kapret ytterligere tre ligatitler; i 1945, 1946 og 1957. Etter et to års mellomspill i den tidligere Midland League, var de i 1960 tilbake i Northern League. Etter at de vant Northern League-tittelen i 1968 plusset de på med nye fem ligatitler i løpet av 1970-årene, hvorav tre på rad i perioden 1977-1979.

Frustrerte over at Northern League på denne tiden fortsatt valgte å stå utenfor ligapyramiden, valgte klubben i 1990 å melde overgang til Northern Counties East League, som de i 1993 vant og sikret seg opprykk til Northern Premier League. Et andre strake opprykk betød spill i NPL Premier, der 6. plassen i 1995 vel var deres beste plassering før det i 2005 dessverre var kroken på døra. En brann som herjet anlegget i romjula 2003 hadde satt spor og sørget for økonomiske problemer, og Spennymoor United var en saga blott etter at de måtte trekke seg i løpet av 2004/05-sesongen. Dette førte for øvrig til en voldsom kontroversiell sesonginnspurt der to-tre klubber alle gjorde krav på ligatittelen.

Workington endte på førsteplass, men etter at alle Spennymoors kamper ble fjernet, kunne Farsley Celtic feire som ligavinner…inntil videre. Det var imidlertid før FA – etter en hel serie med anker fra diverse hold – bestemte seg for i stedet å medregne Spennymoor Uniteds resultater samtidig som man belønnet motstanderlagene med tre poeng (men målforskjell 0-0). Dermed var det plutselig Hyde United som omsider ble tildelt tittelen, til tross for ytterligere klager og anker. Spennymoor United var uansett historie, men supporterne dannet snart en gruppe med formål om å starte opp igjen. Det er der ytterligere en gammel Northern League-klubb kommer inn i historien, nemlig Evenwood Town.

Denne klubben tok plass i Northern League i 1931, og spilte deretter i denne ligaen helt frem til 2005. Det sies at de er den Northern League-klubben som kom fra det minste stedet, men det hindret de ikke i å vinne Northern League tittelen i 1949 – foran storheten Bishop Auckland. De hadde spilt i ligaens Division Two fra og med 1984, og slitt de siste sesongene på nedre halvdel av tabellen, da Spennymoor United gikk under i 2005. Evenwood-klubben slet også på andre måter, og styret skal visst ha bestemt seg for å legge ned driften da Spennymoor-folket så sitt snitt til å komme med et forslag om å ta over driften av klubben. Noen kaller det en sammenslåing, men i realiteten var det nok snarere en ren overtakelse av klubben som ble flyttet til Spennymoor og fikk navnet Spennymoor Town.

Likevel anses gjerne 2005 som Spennymoor Towns stiftelsesår, og det vil jeg for så vidt si er med rette. Jeg nevnte at klubben for ti år siden spilte i Northern League Division Two, og det var ganske riktig våren 2007 at man vant denne divisjonen i sin andre sesong. Tre år senere sikret Spennymoor Town seg sin første av tre strake ligatitler i Northern League, men da man den påfølgende sesongen omsider bestemte seg for å søke opprykk, fikk de knallhard konkurranse av den nye føniksklubben Darlington 1883 som etter en voldsom duell tok tittel og opprykk og henviste Spenny til andreplassen. Likevel var det en stor 2012/13-sesong for Spennymoor Town, som sikret seg det gjeve FA Vase-troféet etter seier 2-1 over Tunbridge Wells i Wembley-finalen.

Sesongen etter fikk de tøff konkurranse fra hardt satsende Celtic Nation, men klarte heldigvis å holde unna slik at de våren 2014 kunne feire ligatittel og opprykk. Debutsesongen i NPL 1 North endte med 5. plass og en playoff-semifinale mot den gamle fienden Darlington 1883, som endte med seier til sistnevnte. Ytterligere et år frem i tid hadde Spennymoor hjemmebanefordel i playoff etter andreplass i ligaen, og etter å ha tatt seg av Burscough i semien, ble det nytt opprykk med hjemmeseier 2-0 over Northwich Victoria i finalen. I NPL Premier har de denne sesongen igjen tatt det nye nivået på strak arm, og andreplassen bak overlegne Blyth Spartans betød at de gikk inn i playoff med mulighet for et tredje opprykk på fire år.

Jeg bet meg også merke i at det visstnok var nøyaktig ett år siden den nevnte playoff-seieren over Burscough forrige sesong, så kanskje var det et godt omen for Spennymoor. Etter hvert trasket jeg den ikke altfor lange veien fra The Moors Tavern ned til Brewery Field, der jeg med en times tid til avspark betalte meg inn med £10. Ytterligere £2 ble også fisket frem og byttet mot et eksemplar av kveldens kampprogram, før jeg satt kursen mot anleggets bar helt øverst oppe på hovedtribunen. Der var det snart mye mer travelt enn det som var tilfelle under mitt første besøk her, men jeg fikk kvittert ut en Woodpecker som jeg tyllet i meg før jeg under en tur nede langs banen også rakk å formidle en rask lykkeønskning til Moors-manager Jason Ainsley som svarte med å ønske meg velkommen tilbake.

Brewery Field var hjemmebanen for Spennymoor United allerede fra starten i 1904, da de tok over etter Tudhoe Rugby Club som tilfeldigvis gikk under på samme tid. En tribune som allerede befant seg på den ene langsiden ble etter hvert jevnet med jorden og erstattet med en flott Grandstand kjøpt fra hesteveddeløpsbanen Catterick Racecourse for £300. Denne ble åpnet i 1932 og sto nærmet uforandret i over fem tiår før den delte skjebne med et altfor høyt nummer av andre tribuner som rundt om i England ble stemplet som utrygg og jevnet med jorden etter Bradford-brannen. I dag består fasilitetene her av ståplasser med betongavsatser under åpen himmel, slik det også er på nærmeste kortside.

Sommeren 1948 reiste supporterklubben en stor tribune på den andre langsiden, og dette var en ståtribune som rommet rundt 2 000 tilskuere og som gikk under navnet «The Cow Shed» eller bare «The Shed». Dessverre er også den borte, for den ble i 1990 revet for å bli erstattet av dagens hovedtribune. Med den sistnevnte nye sittetribunen på plass, fulgte man opp med å reise en ståtribune i nokså lik stil på bortre kortside, med den forskjell at dette er en ståtribune med betongavsatser under tribunens tak. Til tross for at Brewery Field nok ikke har den sjarmen og karakteren som den hadde tidligere, er det absolutt et koselig og fint anlegg. På min lille runde rundt banen traff jeg på Peter Sixsmith, og han fortalte at Lee og Katie hadde kommet inn samtidig med ham og at de befant seg borte ved inngangspartiet.

Jeg traff på de to, som også hadde med seg Katies datter Jade, i tillegg til at Connor Lamb selvsagt heller ikke hadde latt anledningen gå fra seg til å ta turen denne kvelden. Jeg hadde forventet et tilskuertall opp mot og kanskje til og med over 1 000, og det virket som om de andre var enige med meg i dette. Det som var klart var at vinneren ville møte de senere sesongers FA Cup-spesialister Stourbridge i finalen, og det ville skje i Spennymoor dersom det ble hjemmeseier denne kvelden, mens Nantwich Town med seier i så fall ville måtte belage seg på bortekamp i Stourbridge. En annen ting som kanskje talte i hjemmelagets favør var det faktum at Spennymoor Town hadde vunnet samtlige kamper undertegnede hadde sett de i.

Hjemmelaget spilte første omgang i ‘nedoverbakke’ og motvind (vinden var klart kraftigere enn det hellingen er nå til dags) men tok tidlig et initiativ. Både Glen Taylor og Andrew Johnson hadde vært frempå da Kallum Griffiths sendte et frispark over muren men også centimetere til side for stolpen og inn i nettveggen. Dette utløste jubel hos hjemmesupporterne ved visse deler av anlegget som nok kun så nettet bevege seg, men ikke at ballen gikk på feil side av stolpen. Nantwich Town hadde altså endt på 5. plass i årets NPL 1 North, men Moors hadde kun tatt ett poeng mot de i de to ligakampene, og The Dabbers kunne fort tatt ledelsen da de fikk sin første sjanse etter tjue minutters tid. Hjemmekeeper Dan Lowson fikk kun bokset en corner så langt som til Sam Hall, som fyrte av et skudd som suste like over tverrliggeren.

Gjestene kom en periode mer med etter dette, men hadde problemer med å skape stort mot et solid Moors-forsvar, og da Glen Taylors skudd endret retning og gikk utenfor, var det fortsatt målløst til pause. Mot slutten av andre omgang hadde det brutt ut et skikkelig drittvær, og himmelens sluser åpnet seg over Brewery Field, slik at en kjapp fotoseanse førte til at jeg var dyvåt til skinnet da jeg igjen søkte ly under taket. Jeg hadde vurdert å droppe pausepinten, men etter å ha satt til livs en porsjon curry & chips til £2,70, valgte jeg likevel å ta en lynrask tur oppom baren for å komme meg unna værgudenes vrede for en stakket stund. Da andre omgang startet var det fortsatt regn som kom ned, men etter at Spennymoor igjen hadde styrt omgangens første 10-15 minutter gikk det foreløpig over til sludd.

Til tross for at vertene presset på, sto Nantwich foreløpig imot bra, slik at det hittil ikke var de største sjansene. Graeme Armstrong sin blokkerte avslutning var foreløpig det farligste etter pause, men snart viste Cheshire-klubben at også de ville være med på moroa og at de var en trussel på kontringer. Innlegget fra Tom Peers ble imidlertid headet like utenfor av Ben Harrison. Timen var passert med et minutt eller to da Nantwich-keeper Dan Gyollai måtte varte opp med en klasseredning da et skudd fra Robert Ramshaw først ble blokkert på 5-meteren før Jamie Chandler fulgte opp på returen. Jeg var nok ikke den eneste som var sikker på scoring, men Dabbers-keeperen fikk på et eller annet vis en hånd på ballen og styrt den over via tverrliggeren.

Andre omgang var så godt som halvspilt da Moors endelig tok ledelsen, og det skjedde fra et frispark. Nantwich-muren hoppet, og frisparket fra Kallum Griffiths snek seg under den og inn i hjørnet av mål. 1-0, og hjemmefansen kunne juble. Nantwich gjorde bytter i et forsøk på å svare, men det var ikke noen enkel oppgave mot et Moors-lag som var imponerende solid bakover i det som nå faktisk var et snøvær! Ikke akkurat noe jeg hadde forventet meg på disse breddegrader noen dager før kalenderen viste mai, men fra min ankomst hadde jeg nå egentlig fått oppleve samtlige fire årstider i løpet av kvelden (kanskje minus en skikkelig sommer).

Med ti minutters tid igjen virket det avgjort da Andrew Johnson trakk seg inn fra sin venstrekant og avsluttet i bortre hjørnet – forbi Dabbers-keeperen som ikke var riktig lang nok. 2-0, og hjemmefansen begynte å juble over playoff-finale. I snødrevet trodde Glen Taylor at han hadde satt inn hjemmelagets tredje, men linjemannen hadde vinket for offside. Det spilte ikke voldsom rolle, for snart kunne majoriteten av de 882 tilskuerne slippe jubelen løs da dommeren blåste av med 2-0 som sluttresultat. Fullt fortjent seier til Moors, som nå skulle ha Stourbridge på besøk i lørdagens playoff-finale. Selv om det fristet, visste jeg at jeg ville befinne meg et annet sted, men det var to lag jeg liker som skulle møtes, og det var nesten synd at ikke begge kunne rykke opp. Min Stourbridge-kompis ‘Ulster Jim’ spådde i hvert fall rundt 400 tilreisende fra Stourbridge, og jeg så derfor for meg en finale foran 1500+ tilskuere.

Spennymoor-folket jublet fortsatt der ute i det nå avtagende snøværet da jeg sammen med mine venner fra nordøst snart forlot Brewery Field for å ta bussen tilbake til Durham og toget derfra til Darlington. Som sagt så gjort, og det hadde så godt som sluttet å snø da jeg steg på bussen. Tilbake i Darlington rakk jeg akkurat en siste pint før The Dalesman stengte baren og jeg kunne trekke meg tilbake. Jeg angret overhodet ikke på at jeg hadde valgt meg en revisit denne dagen, for det hadde vært et trivelig gjensyn med Spennymoor, der jeg for øvrig også traff på vår gamle busse Fred. Jeg røper vel heller ingen stor hemmelig når jeg avslutter med å fortelle at Spennymoor Town også vant playoff-finalen, og derfor skal spille Conference North-fotball for første gang neste sesong. Nå var det på tide å finne senga foran en ny playoff-kamp dagen etter. 

 

 

Revisit:
Spennymoor Town v Nantwich Town 2-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division Play-off Semi Final
Brewery Field, 25 April 2017
1-0 Kallum Griffiths (68)
2-0 Andrew Johnson (81)
Att: 882
Admission: £10
Programme: £2

 

Next game: 26.04.2017: Thurrock v AFC Hornchurch
Previous game: 24.04.2017: Pollok v Kirkintilloch Rob Roy

More pics

 

 

 

Mandag 24.04.2017: Pollok v Kirkintilloch Rob Roy

 

Min voldsomme april-tur var nå inne i sin siste uke og «ikke-kartlagt farvann» i den forstand at jeg ved avreise fra Norge kun hadde spikret programmet frem til og med lørdag 22. april. Det var først dagen før at jeg omsider bestemte meg 100% for destinasjon denne mandagen, da jeg på toget hadde kunnet sette meg ned og sjekke terminlister i Non-League Paper og på nettet. Jeg hadde endt opp med å tilbringe søndagskvelden hos min venninne Kay i Thatto Heath utenfor St. Helens, og når hun nå måtte komme seg på jobb, ble jeg overlatt til meg selv hjemme hos henne en stund til jeg gikk ut på bussholdeplassen rett utenfor.

Derfra lot jeg buss 33 frakte meg til Thatto Heath jernbanestasjon, hvor jeg hadde sett meg ut 09.57-toget til Wigan North Western, og jeg fulgte samme prosedyre som ved en anledning tidligere på turen – nemlig å benytte stoppet i Wigan til å innta en full english breakfast. Med black pudding tilbake som et tilbud på Wetherspoons-kjedens frokostmeny stakk jeg nemlig igjen innom The Moon Under Water før jeg etter inntatt frokost trasket tilbake til Wigan North Western for å ta plass på 11.25-toget til Glasgow Central. Jeg skulle denne gang være med helt til den skotske endestasjonen, og det var en tur som tok drøyt to og en halv time.

Et par minutter etter at klokka slo to, kunne jeg spasere ut av stasjonen i Skottlands største by og orientere meg frem til St. Enoch Hotel, der jeg hadde betalt £32,30 for overnatting. Etter å ha fått sjekket inn og installert meg, var det tid for en pint på The Royal Scot før jeg måtte innom en av mine nye stamsteder i Glasgow – nemlig puben The Horseshoe Bar. Dette er en pub som ligger like rundt hjørnet for Glasgow Central, og heller ikke mange minutters gange fra den andre store sentrums-stasjonen Glasgow Queen Street. Den høster mye ros, og jeg får nesten takke Shaun Smith som i sin bok «On the Trail of the Scottish Holy Grail» tipset meg om denne med de stadige omtaler den får i løpet av hans mange stopp i Glasgow.

I denne boken er alle klubber som har vunnet den gjeve og tradisjonsrike skotske Junior Cup i hans levetid viet et eget kapittel, og en av disse klubbene han besøkte i forbindelse med sitt verk var klubben jeg hadde tenkt til å besøke denne dagen. Da jeg så det var flere skotske Junior-kamper datofestet til denne dagen, valgte jeg meg raskt ut tre som det sto mellom, men hadde visse problemer med å velge blant disse. Både Pollok, Camelon Juniors og Ashfield var alle fristende destinasjoner, og siden jeg allerede hadde vært på Camelons flotte hjemmebane Carmuirs Park for å ta en kikk, kunne det kanskje vært greit å også få sett en kamp der. Men til slutt endte jeg opp med å velge meg Pollok og deres Newlandsfield Park denne gang.

Det skal også nevnes at jeg gjerne skulle hatt med meg også playoff-semifinalen Stourbridge v Workington, og jeg hadde nesten et lite snev av dårlig samvittighet for at det i stedet ble Skottland igjen. Det var imidlertid snart glemt da jeg etter hvert gikk for å ta lokaltoget fra Glasgow Central. Jeg rakk akkurat ikke et av togene som kjørte idet jeg entret perrongen, men det ga meg 15-20 minutter til å unne meg en pint Symonds ved The Beer House inne på stasjonen. Det er på ingen måte byens beste pub/bar, men snart var jeg uansett på toget med kurs mot Pollokshaws East, som var stasjonen jeg skulle stige av på, og togturen dit tok rett i overkant av ti minutter.

Glasgow vil jo være kjent for de fleste som Skottlands største by og en av Storbritannias største. Fra å være et lite landlig samfunn ved elven Clyde vokste den frem til det som på et tidspunkt var landets største havneby. Da innbyggertallet nådde sitt høyeste med godt over 1,1 millioner, skal Glasgow ha vært vest-Europas nest største by, men folketettheten var høy og deler av byen så forslummet at noe måtte gjøres. Flere prosjekter gikk ut på å oppgradere sentrumsbydelen samtidig som man etablerte flere såkalte satelitt-byer og new towns. Mange av innbyggerne flyttet dit, og selve Glasgow by har i dag drøyt 600 000 innbyggere, men det er nok det dobbelte om man regner med hele det som må kunne kalles stor-Glasgow. Pollok holder til i bydelen Newlands sør i byen, og dette er hovedsakelig et boligområde.

Polloks hjemmebane Newlandsfield Park ligger rett rundt hjørnet fra Pollokshaws East stasjon, og jeg var tidligere på turen innom her for å ta en kikk, men uten å klare å få særlig innsyn. Nå var det selvsagt langt mer aktivitet her, og jeg slo av en prat med en veteran på utsiden. Det er ingen bar ved klubbens anlegg, men mange benytter seg av puben The Quaich, som ligger like i nærheten på andre siden av jernbanebroen. Han pekte meg i riktig retning, og jeg valgte å følge dette tipset da det var godt med tid før avspark. Etter en pint der valgte jeg imidlertid å returnere for å betale meg inn med de £6 som ble avkrevd. Samtidig fikk jeg beskjed om at det ikke var noe kampprogram denne dagen, til tross for at Pollok skal være en av Junior-klubbene som ofte trykker program.

Det burde kanskje ikke lenger være nødvendig å til det kjedsommelige poengtere at den skotske Junior-fotballen ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men jeg får vel igjen fortelle at de snarere er en alternativ fotball-pyramide med et eget forbund (SJFA), og som kanskje best kan beskrives som et slags skotsk svar på den engelske non-league, selv om det her ikke er opp- og nedrykk mellom de to – i hvert fall ikke uten at man skifter status og forbund. Jeg har den siste tiden fått voldsom sans for denne skotske Junior-fotballen, der man gjerne er også litt mer avslappet med tanke på slike ting som stadionkrav, og det igjen gjør at man ofte får lov til å spille på herlige anlegg som er fulle av karakter, men som nok ikke ville oppfylt kravene høyere opp i den «ordinære» pyramiden.

Pollok må kunne sies å være en av storhetene i den skotske Junior-fotballen, der de ofte trekker flere tilskuere enn flere av klubbene i de lavere divisjoner av den skotske Football League. Klubben ble stiftet i 1908, og vant flere lokale cuper i løpet av 1940-årene, men det var først etter Third Lanarks endelikt i 1967 at det virkelig begynte å skje ting, da mange av Third Lanark-supporterne begynte å følge Pollok. Samtidig kan det jo også nevnes at det er en god del Rangers-supportere som også sympatiserer med The Lok, som i 1979 vant Central League. Dette var en av ligaene som ved den store omstruktureringen av Junior-pyramiden i 2002 ble del av den såkalte West Region, der de snart skulle bli en dominerende kraft i dens Super League Premier Division.

Før den tid hadde man imidlertid ved noen anledninger hanket inn den skotske Junior-fotballens gjeveste trofé – den skotske Junior Cup. Første gang de vant denne tittelen var i 1981, da Arthurlie ble beseiret 1-0 i finalen på Hampden Park. I 1985 måtte det omkamp til før man omsider sikret seg sin andre tittel i denne turneringen med seier over Petershill. Året etter var det en annen storhet, nemlig Auchinleck Talbot, som hindret en andre strake tittel da de ble for sterke i finalen. Pollok var imidlertid tilbake i finalen i 1997, og der ble Tayport slått 3-1. Igjen hadde de året etter muligheten til å forsvare tittelen, men ved den anledningen fikk Arthurlie hevn for finaletapet i ’81 ved å vinne finalen 4-0.

Etter den nevnte omstruktureringen i 2002 ble Pollok den første ligamesteren i SJFA West Region sin toppdivisjon, Super League Premier Division. To sesonger senere vant de ligaen for andre gang i 2005, og ytterligere to år frem i tid plusset de på med en tredje ligatittel i 2007, før de forsvarte denne tittelen ved å ta sin foreløpig siste ligatittel i 2008. Fra starten av 2007/08-sesongen åpnet det skotske fotballforbundet SFA for å invitere forrige sesongs vinnerne av de fire store titlene i Junior-pyramiden (West Region, East Region, North Region, og den gjeve Junior Cup) til å delta i den skotske FA Cupen. Som en av disse tok Pollok seg til andre runde, der de tok ligaklubben Montrose til omkamp etter uavgjort 2-2 på bortebane, men måtte se at gjestene scoret kampens eneste mål i omkampen.

Etter den andre strake ligatittelen i 2008 var de følgelig igjen å finne i FA Cupen i 2008/09, men igjen ble det stopp i andre runde da de måtte gi tapt for Spartans. Denne sesongen hadde de mulighetene til en tredje strake ligatittel, men rotet bort en ledelse de siste åtte minuttene i siste serierunde. I stedet gikk det etter hvert nedover med Pollok, som i 2012 måtte spille kvalifisering for å unngå nedrykk. Etter å ha flørtet med nedrykkssonen også sesongen etter, måtte de omsider ta turen ned i 2014, etter det som var en katastrofal sesong for The Lok. De sikret seg dog umiddelbar retur med å vinne Super League Division One, og samtidig som de avsluttet comeback-sesongen 2015/16 med 5. plass, spilte de seg frem til sin sjette finale i Junior Cup. Da finalen mot Beith Juniors endte 1-1 måtte det straffer til, og Pollok måtte til slutt se seg slått.

I mangel på kampprogram hadde klubben i hvert fall hengt opp ark med tabeller for ligaens to øverste divisjoner, og de fortalte at Pollok med to kamper igjen av sin ligasesong i realiteten var nokså sikre fra nedrykk, der de la beslag på en sjuendeplass av toppdivisjonens tolv klubber. Kveldens gjester var Kirkintilloch Rob Roy, og de var faktisk en av klubbene som fortsatt kjempet om ligatittelen. Med seks kamper igjen av sin ligasesong toppet de tabellen, og to poeng bak hadde andreplasserte Beith Juniors fire kamper mer spilt. Dermed var det Junior-storheten Auchinleck Talbot og Glenafton Athletic som på tredje- og fjerdeplass utgjorde den største trusselen der de lurte henholdsvis tre og fire poeng bak Rob Roy, men begge med en kamp til gode. Derfor var det et lag på poengjakt som nå gjestet Newlandsfield Park.

Dette har vært hjemmebane for Pollok siden 1928, og det er et herlig stadion av typen som er nokså typisk for de større klassiske Junior-arenaene. Også i Junior-pyramiden har de nymotens, kjipe kunstgress-kompleksene gjort sitt inntog, og derfor er det så herlig at man fortsatt har stadioner som Newlandsfield Park. Den domineres av et stort overbygg på den ene langsiden, og kort fortalt består tribunefasilitetene på alle fire sidene av ståtribuner med betongavsatser. Kapasiteten skal offisielt være 4 000, og det er beregnet på at 1 500 av de presser seg inn under det store overbygget som strekker seg mesteparten av langsiden. Når man kommer inn på den ene kortsiden, er det på sin venstre hånd at man har denne langsiden, og som bakteppe har man flere høyblokker som ruver i bakgrunnen på Coustonholm Road.

Det var gjestene som hadde det meste av spillet i starten av kampen, men Pollok fikk den første skikkelige sjansen da en ball ble flikket videre til Liam Rowan. Sistnevnte ble dermed spilt gjennom, men Rabs-keeper Jordan Brown vartet opp med en dobbeltredning. Både Chriss Duff og Jordan McGuire prøvde seg for bortelaget før en av deres spillere sendte et frispark i tverrliggeren. I det 18. minutt fikk de uttelling da et innlegg fra Danny McKenzie gikk via en Pollok-forsvarer og endte opp hos Kevin Watt som satt inn 0-1 bak Lok-keeper Jordan Longmuir. Etter dette endret kampen karakter, og vertene presset på for utligning. Rob Roy var ved et par anledninger på gyngende grunn, og de holdt ved en anledning på å virkelig surre det til for seg selv da Rabs-keeper Brown sendte et utspill rett i egen spiller, og da en forsvarer fulgte opp med å gi bort ballen, kunne det straffet seg, men Brown fikk omsider kontroll over ballen.

Brown måtte igjen i aksjon på en avslutning fra Kieran McAleenan, og like før pause fikk han hjelp av stolpen da Gary McCann fikk løpe inn helt alene på bakerste stolpe og styre et innlegg i aluminiumen. Dermed sto det fortsatt 0-1 da kamplederen blåste for halv tid, og de titteljagende gjestene var nok fornøyd med å kunne gå i garderoben med en knapp ledelse og få brukt pausen til å få tatt grep. Selv benyttet jeg pausen til å ta en liten kikk innom klubbhuset i det ene hjørnet, og der titte litt på utstilt memorabilia som inkluderer diverse pokaler som klubben har rasket sammen opp gjennom årene. En klubbrepresentant kunne fortelle at de ikke hadde noen pins, men etter en kort prat med ham, ba han meg returnere etter kampslutt.

Jeg fikk også tid til å kjøpe meg en herlig Scotch pie før jeg kunne konstatere at gjestene tidlig i andre omgang hadde en mulighet til å øke ledelsen, men avslutningen fra Lee Gallacher ble reddet av Lok-keeperen. Timen var så vidt passert da Rob Roy ble redusert til ti mann etter en hodeduell på midtbanen. Liam Rowan gikk opp for å heade, men bakfra kom bortelagets Danny Boyle susende i stor fart og meide ham ned med en trøkk i nakken eller bakhodet. Begge spillere trengte behandling etter kollisjonen, men dommeren mente at Boyle hadde brukt albuen, og ga ham direkte rødt kort. Thomas Hanlon sendte frisparket over mål, mens Gallacher på motsatt ende av banen fyrte av et varselskudd som vitnet om at Rob Roys ti mann ikke hadde til hensikt å gi seg.

Et kvarters tid etter utvisningen ble ballen spilt inn i Rabs-feltet, og i duell med Pollok-spiller Michael Daly, måtte keeper Brown bokse. Det gjorde han med nokså begrenset suksess, og ballen endte hos Gary McCann som lobbet ballen i mål på volley. Begge lag hadde sjanser til å avgjøre, men avslutningene ble enten reddet greit eller gikk utenfor eller over. Dermed endte det altså med 1-1 og poengdeling, og det var nok kanskje ikke gjestene altfor tilfreds med da de nok ville se på det som to tapte poeng i tittelkampen. Majoriteten av de 450-500 tilskuerne (klubben meldte senere om et offisielt tilskuertall på 460) virket dog å ha sett pris på forestillingen de hadde sett, og nå gikk jeg tilbake til klubbhuset slik jeg hadde lovet.

Der ble jeg etter hvert oppsøkt av min samtalepartner fra tidligere, og han hadde ikke klart å spore opp noen pin til min samling, men ville forære meg et Pollok-krus, og jeg tok selvsagt gladelig imot og takket hjertelig for suveniren. Det var åpenbart gjevt med besøk fra Norge, og til gjengjeld stilte jeg selvsagt opp da han ba om tillatelse til å avbilde meg foran tavla som beretter om klubbens meritter opp gjennom årene. Etter en trivelig prat ønsket jeg lykke til videre og lot ham returnere til sine plikter mens jeg spaserte de få titalls meterne bort til Pollokshaws East stasjon for å returnere til Glasgow sentrum. Kvelden var imidlertid fortsatt ung, og jeg hadde lagt en liten plan for kvelden.

Fra Glasgow Central trasket jeg opp til Glasgow Queen Street for å ta et lokaltog den korte veien til stasjonen Duke Street. Rett ved denne ligger Rangers-puben The Louden Tavern (en av to med dette navnet – den andre ligger i nærheten av Ibrox), og der unnet jeg meg en pint eller to i selskap av en eldre, ihuga Rangers-fan som hadde svært lite flatterende ting å se om den nåværende portugisiske Rangers-manageren. Jeg brøt etter hvert opp for å også stikke innom Bristol Bar; ytterligere en Rangers-bar som ligger kun et lite steinkast unna. Der var det de åpenbart i ferd med å stenge, men jeg rakk da en pint før jeg tok siste tog tilbake og bevilget meg en aller siste pitstop ved The Horseshoe Bar. Deretter var det bare å trekke seg tilbake og få seg litt søvn etter nok en herlig opplevelse i den skotske Junior-pyramiden.

 

 

Scottish ground # 17:
Pollok v Kirkintilloch Rob Roy 1-1 (0-1)
SJFA West Region Super League Premier Division
Newlandsfield Park, 24 April 2017
0-1 Kevin Watt (18)
1-1 Gary McCann (67)
Att: 460
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 25.04.2017: Spennymoor Town v Nantwich Town
Previous game: 23.04.2017: FC Bush v New Rivers (@ Henry Barrass Stadium)

More pics

 

 

 

Søndag 23.04.2017: FC Bush v Mew River (@Henry Barrass Stadium)

Det var søndag morgen, og jeg hadde noe helt spesielt på menyen denne formiddagen. Det var også grunnen til at dagen før hadde reist ned til London for å installere meg der etter å ha sett kamp i Newhall, Derbyshire. Jeg hadde nemlig litt tidligere i sesongen kommet over flotte bilder fra Henry Barrass Stadium som umiddelbart gjorde at jeg med tanke på et fremtidig besøk la meg på minnet at det klassiske gamle anlegget fortsatt brukes av Edmonton & District Sunday League, som blant annet avholder sine finaler der. Problemet med denne ligaen er at de kun publiserer sitt kampoppsett for en uke av gangen, og det gjør de vanligvis to uker i forkant. Jeg hadde derfor fulgt nøye med når man nærmet seg offentliggjøring av kampene for denne søndagen, og fingrene var krysset for at den engelske nasjonaldagen ville by på en kamp der.

Jeg hadde under planleggingen av turen vært i kontakt med stadion-orakelet Peter Miles for å høre om han hadde noen formening om hvorvidt denne ligaen fortsatt ville være i gang på dette tidspunktet, men det kunne han ikke svare på. Det hindret ham imidlertid ikke i å «stjele» min idé ved å gjøre en revisit der i forbindelse med en cupfinale et par uker tidligere. Da man offentliggjorde kampene før søndag 16. april ble jeg skeptisk da det for første helg på lenge ikke var listet opp noen kamp der, men kun på de meget spartanske banene som omgir «hovedbanen» Henry Barrass Stadium. Lykken sto meg imidlertid bi da jeg registrerte at jeg kunne feire bursdag (ja, den samsvarer med St. George’s Day) ved å den 23. april se finalen i Edmonton & District Sunday Leagues Senior Challenge Cup, som til og med er denne ligaens gjeveste cup.

Med kampstart allerede klokka 10.30 var det bare å komme seg av gårde fra mitt overnattingssted i Poplar-området, og på veien opp til bussholdeplassen fikk jeg også snappet med meg et eksemplar av dagens Non-League Paper før jeg hoppet på buss 277. Denne hadde åpenbart Highbury Corner som endeholdeplass i stedet for Canonbury, slik jeg trodde det skulle være, men det kan for alt jeg vet være grunnet London maraton som åpenbart skulle avholdes denne dagen og allerede satt preg på visse områder i form av blant annet avsperringer. Bussen skulle visst uansett forbi i nærheten av Hackney Downs Overground-stasjon, og jeg hoppet av i nærheten av denne stasjonen for å ta toget derfra til Edmonton Green. Derfra gikk den siste korte etappen med buss 192, før jeg kunne stige av et par steinkast fra Jubilee Park.

Inne i denne offentlige parken ligger Henry Barrass Stadium, eller det som i dag er igjen av den. Vi befinner oss her i bydelen Enfield, som er den nordligste av Londons bydeler. Edmonton ligger snaut 14 kilometer nord-nordøst for Charing Cross, som gjerne benyttes som referansepunkt for sentrale London. Om man ser på valgkretsene Edmonton Green, Lower Edmonton og Haselbury, er innbyggertallet for dette området drøyt 50 000, men etter at den lokale industrien så en nedgang fra siste halvdel av 1900-tallet, har dette vært en av områdene med høyest arbeidsledighet i landet. De senere år har Edmonton også blitt svært multikulturell. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og inne i parken kunne jeg snart se foran meg den herlige tribunen som fortsatt har fått stå i fred her.

Litt historikk er nok på sin plass med tanke på anlegget og klubbene som har benyttet det som sin hjemmebane, og først ut av disse var klubben Edmonton FC. Denne klubben ble stiftet tilbake i 1921, og på siste halvdel av 1920-årene hadde de åpenbart merket seg at de lokale myndigheter bygget Henry Barrass Stadium, og de fikk snart flytte inn der med åpningskamp mot et Tottenham Hotspur XI som ble sett av over tusen tilskuere. Edmonton spilte i London League (som gjennom en hel serie med senere sammenslåinger er en av ligaene som har blitt til dagens Spartan South Midlands League), og hadde håpet at deres nye hjemmebane skulle trekke til seg flere tilskuere, men de slet med lave tilskuertall, og med et anlegg som ikke var gjerdet inn var det dessuten vanskelig å hindre at folk så kampene uten å betale.

Med Spurs som en av sine nære naboer var det nok ikke lett å konkurrere om tilskuernes gunst, og dette førte uansett igjen til en svak økonomi. Med en gjeld til ligaen valgte de midt i sesongen å forlate London League for å heller trappe ned med spill i Sunday League-fotballen, men London FA grep inn og forbød samtlige av klubbens spillere som fortsatt var registrert hos London League å spille noen form for organisert fotball i London inntil gjelden var betalt. Det skal etter hvert ha løst seg, men Edmonton forsvant uansett snart fra fotballkartet. Først i 1947 ble det gjort et nytt forsøk på å etablere en skikkelig fotballklubb i området, og Edmonton Borough tok også opp arven med spill på Henry Barrass Stadium, der de åpnet med en kamp mot Chelsea-reservene som ble sett av 1 620 tilskuere.

Fortsatt slet man med lave tilskuertall, og det var ikke minst tilfelle når Spurs spilte hjemme samtidig. Da kunne det visst gjerne være lave tosifrede tilskuertall, og man begynte å se på muligheten for at mangelen på overbygg var en medvirkende faktor til at folk holdt seg borte. Derfor sa de lokale myndigheter seg etter hvert villig til å reise et tribunebygg på den sørlige langsiden, og dette sto klart til sesongstart 1949/50 og ga etter sigende ly til mellom 500 og 1000 tilskuere. Klubben hadde uansett slitt i London League, og et annet sted i nord-London hadde klubben Tufnell Park et slags motsatt problem. De hadde en lengre historie tilbake til 1907, og spilte i Isthmian League, men hadde vært hjemløse etter å ha mistet sin hjemmebane i Holloway. I 1950 slo de to seg sammen og tok navnet Tufnell Park Edmonton.

De fortsatte med spill på Henry Barrass Stadium, men tok Tufnell Parks plass i Isthmian League, og nå ble det anlagt terracing under tribunen på den sørlige langsiden, samtidig som det ble bygget en ny tribune også på den nordlige langsiden. Den hadde da sitteplasser til 550 tilskuere, og dette må være identisk med tribunen som fortsatt står der den dag i dag. I Isthmian League hadde allerede Tufnell Park slitt tungt med to strake sisteplasser før sammenslåingen, og optimismen svant raskt da også den nye klubben nå registrerte ytterligere to strake jumboplasser som fikk klubben til å revurdere sin posisjon. I et forsøk på å ‘regruppere’ på et lavere nivå, trakk de seg i 1952 fra Isthmian League og søkte seg til Delphian League. I stedet fikk de innpass i Spartan League, der de tilbragte to sesonger før de hoppet over til nettopp Delphian League.

I løpet av 1950-årene var det ikke altfor mye å juble før, med en 9. plass som beste resultat, og i 1960 valgte man å fjerne Tufnell Park-delen av navnet som ble endret til Edmonton i et forsøk på å piske opp litt lokal entusiasme. Tre år senere ble de faktisk historiens siste vinner av Delphian League, og det skjedde på temmelig spesielt vis. Fimbulvinteren man opplevde i 1962/63 var så ekstrem at Delphian League med den enorme mengden avlyste kamper ikke så noen annen mulighet enn å avlyse den ordinære ligasesongen. I stedet avviklet man en slags nødløsning med to grupper av sju lag, der Edmonton (som hadde befunnet seg midt på tabellen da man avlyste) endte opp med å vinne den vestlige avdelingen, og dermed skulle møte vinneren av den østlige avdelingen til kamp om ligatittelen. Finalen ble spilt over to kamper, og Edmonton endte opp med å beseire Hertford Town.

Etter denne sesongen ble Delphian League i realiteten spist opp av Athenian League, og ble i bunn og grunn sistnevnte ligas nye Division Two. Etter å ha endt på andreplass i 1970, rykket Edmonton opp til Division One, der de debuterte med en 8. plass. To år senere hadde klubben en ønskeliste over utbedringer de gjerne ville at lokale myndigheter skulle utføre ved deres hjemmebane. Da de fikk negativ respons, begynte man å se på andre muligheter, og året etter (i 1973) slo de seg sammen med klubben Wood Green Town. Den nye klubben begynte å spille på sistnevntes hjemmebane Coles Park, under navnet Edmonton & Haringey, og dette er identisk med klubben som tre år senere igjen skiftet navn…..til Haringey Borough. Dette er nok en klubb mange også vil kjenne i dag, i og med at de fortsatt spiller under dette navnet.

Deres tilknytning til Henry Barrass Stadium ble imidlertid avsluttet ved sammenslåingen i 1973, så deres rolle i denne historien slutter her. Men for en annen klubb begynner deres rolle i denne beretningen omtrent på samme tid, for klubben Old Edmontonians flyttet inn her en gang i 1970-årene. De hadde i 1926 blitt stiftet av tidligere elever og ansatte ved Edmonton County Grammar School, og har spilt det aller meste av sin historie i det som den gang het Old Boys League, men som i dag heter Amateur Football Combination, og som opererer i stor-London og omegn. Unntaket er en 10-årsperiode i 1970- og 1980-årene da Old Eds spilte i Southern Olympian League. Mens de har spilt sine kamper her på lørdagene, har altså Edmonton & District Sunday League benyttet anlegget til søndagskamper, men nå hadde visst Old Eds lagt ned driften…trodde jeg.

Henry Barrass Stadium fremstår nok langt mer spartansk i dag enn i sine glansdager, og den tidligere nevnte eldste tribunen er nå borte, men fortsatt har man altså den andre tribunen her på den ene langsiden, og det er en virkelig flott sak. Med sitt lave tak i forkant er den nok likevel flottere å se på enn å se ut fra om man oppholder seg langt bak på tribunen. Borte er dog også bølgebryterne som man på dette klippet fra 1980 kan se flankerte denne tribunen på resten av langsiden. Selve tribunen virker dessuten å være lenger fra selve banen enn det tilfellet var den gang, og i tillegg fremstår den i dag mer som en ståtribune med betongavsatser enn en sittetribune. Flott er den uansett, og jeg var ikke den eneste som hadde benyttet anledningen til å ta turen hit.

Snart fikk jeg nemlig selskap av mine groundhopper-kompiser Richard ‘Cropper’ Bysouth og Andy English. Mens sistnevnte hadde tatt turen fra East Anglia, hadde ‘Cropper’ som en av de nærmeste naboene til White Hart Lane hatt en kort vei hit. Etter at vi hadde kikket oss litt rundt, foreslo jeg at vi satt kursen opp mot en paviljong som ligger litt tilbaketrukket i det ene hjørnet. Der var det nemlig samlet en del folk, og jeg hadde registrert at Peter Miles ved sitt besøk et par uker tidligere hadde klart å slå kloa i et kampprogram, så jeg ville opp dit for å forhøre meg. Ganske riktig; etter først å ha trodd at vi lette etter toalettene, kunne en kar stikke hodet innenfor og hente 3 stk eksemplarer av et program til oss. Slett ikke verst!

Dette ble for øvrig starten på en interessant samtale der denne ligarepresentanten kunne fortelle mer om anlegget, og jeg spisset ørene der han berettet. Han bekreftet at det tidligere hadde vært en tribune på motsatt langside, og fortalte at dette var en tribune i tre, som dessverre ble brent ned av vandaler for en del år siden. Videre pekte han bort på et mur-bygg i anleggets andre ende, som han identifiserte som anleggets tidligere toalettblokk og nåværende klubbhus for Old Edmontonians. Overraskende var det også å høre han hevde at Old Eds faktisk ikke har lagt ned driften, men kun tatt seg en sesongs pause. Vi takket for praten og returnerte til tribunen for å passe på min bagasje som jeg hadde slept med meg hit.

Dagens finale skulle spilles mellom FC Bush og New River, og vi hadde også fått bekreftet av vår samtalepartner at ligaens Senior Challenge Cup, som det nå skulle spilles om, ganske riktig var deres gjeveste cup. Denne ligaen holder fortsatt på logikken ved at øverste divisjon heter Division One, og det ser ut til at New River er en av dens beste klubber. FC Bush på sin side var ut fra logoen å dømme stiftet så sent som i 2016(!), men var allerede i ferd med å sikre seg Division Three-tittelen, og de hadde med seg en supportergruppe som hadde møtt mannsterke opp. Det var nok familie, WAGs, venner og kjente som med bannere og flagg i klubbens limegrønne farge var vanskelige å overse.

Jeg tror ikke jeg skal gå i noen voldsom detalj rundt det som skjedde på banen, men jeg lot meg imponere over nivået. Vi hadde jo ingen forutsetning for å identifisere spillere, spesielt når programmet ikke virket å være helt oppdatert med tanke på lagoppstillinger og spillertropp, men mine ledsagere ga fort flere av spillerne økenavn som «Pogba» eller «Carlton Palmer» ut fra utseende eller kroppsfasong og løpesett. Keeperen til New River ble snart omdøpt til «Shrewsbury» eller «Salop», da han stilte i en fantastisk overdel som minnet mest om de gule- og blå-stripede drakter som Shrewsbury Town har brukt i perioder av sin historie. New River tok uansett ledelsen fra straffemerket i det 22. minutt, og Ola Akinnawo var målscorer.

Etter pause utlignet Jamie Yates for FC Bush i det 58. minutt, og til tross for flere sjanser begge veier sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste for full tid. Dermed måtte det ekstraomganger til, og sju minutter ut i første ekstraomgang ga Jordan Johnson igjen New River ledelsen. Da Leon Wildman (det var vel han som var «Pogba») økte ledelsen et par minutter ut i andre ekstraomgang virket det avgjort, og kanskje var det divisjonsforskjellen som til slutt viste seg i ekstraomgangene. Foran paviljongen kunne etter hvert New River heve cuptroféet foran det vi hadde talt oss frem til var 68 tilskuere (og da hadde vi forsøkt å luke ut ligarepresentanter og forbipasserende turgåere). Ved hjelp av et par av spillerne fikk jeg omsider også bekreftet målscorerne før det var på tide å bryte opp og forlate Henry Barrass Stadium.

Mon tro om ikke New River har en tilknytning til idrettsanlegget som inkluderer New River Stadium, som i hvert fall ‘Cropper’ hadde vurdert som sitt neste stoppested denne dagen. Der skulle visst kvinnelaget til Tottenham Hotspur spille kamp, men jeg følte vel i hvert fall at det måtte være bedre ting å finne på enn å se kvinnefotball, og ‘Cropper’ hadde visst nå betenkeligheter han også. Han tilbød meg uansett skyss til White Hart Lane stasjon for å gjøre min ferd ned til Euston noe enklere, og etter å ha tatt avskjed med ham kunne jeg ta tubens Victoria Line dit ned for å etter hvert sette meg på 14.28-toget. Jeg hadde egentlig booket hotell i Reading denne dagen, men valgte etter hvert å heller reise nordover for å tilbringe kvelden med min venninne Kay i St. Helens – eller rettere sagt Thatto Heath.

Det passet uansett også bedre med min plan for dagen etter, i og med at jeg kun en dag eller to i forkant hadde bestemt meg for Skottland og Glasgow som mandags-destinasjon. Jeg hadde tilbragt bursdagen min med å besøke Henry Barrass Stadium, og det angret jeg på ingen måte på, for jeg hadde virkelig storkost meg. Nå gjensto bare togturen til Thatto Heath med et innlagt togbytte ved Wigan North Western, før jeg kunne hygge meg med Kay. Det ble til og med tid til en tur ned til hennes lokale pub The Boar’s Head og en pint eller to der før vi igjen trakk oss tilbake.

 

 

English ground # 417:
FC Bush v New River 1-3 AET (0-1, 1-1)
Edmonton & District Sunday League Senior Challenge Cup Final (@Henry Barrass Stadium)
Henry Barrass Stadium, 23 April 2017
0-1 Ola Akinnawo (pen, 22)
1-1 Jamie Yates (58)
1-2 Jordan Johnson (97)
1-3 Leon Wildman (108)
Att: 68 (h/c)
Admission: Free
Programme: Free

 

Next game: 24.04.2017: Pollok v Kirkintilloch Rob Roy
Previous game: 22.04.2017: Newhall United v Cromford

More pics

 

 

 

 

Lørdag 22.04.2017: Newhall United v Cromford

Jeg hadde blinket meg ut 07.57-toget fra Norwich, men før jeg forlot Marlborough Guest House rakk jeg å få servert en full english breakfast før jeg slepte med meg bagasjen til stasjonen og tok plass på toget til Liverpool Lime Street. Jeg skulle være med så langt som til Nottingham, der jeg etter drøyt to og en halv time steg av for å foreta et togbytte. Dagens fotballdestinasjon var Newhall i Derbyshire, og for å ta meg dit måtte jeg ha tog videre til Burton upon Trent og buss derfra, men jeg lot være å stresse med å rekke første tog som gikk seks minutter etter min ankomst. I stedet gikk jeg den korte veien til den gode puben Vat & Fiddle, der de imidlertid fortsatt ikke hadde åpnet. Det var dog heldigvis ikke lenge til åpning klokka 11.00, så jeg satt meg ned for å vente på utsiden, og fikk snart selskap av en gruppe Forest-fans som var ute etter et par pints før de skulle se sitt lag spille viktig hjemmekamp mot Reading.

Naturlig nok gikk også 11.10-toget uten meg, men etter å ha kost meg med en pint Stowford Press i sola ute på uteserveringen, kom jeg meg etter hvert på 11.41-toget, som brukte ganske nøyaktig 40 minutter til Burton upon Trent. Det var åpenbart kluss med nettet i bryggeribyen denne dagen, for da jeg kom ut av stasjonen hadde jeg store problemer med å få signal på telefonen. Jeg burde ha husket fra mitt besøk i Gresley i romjula at bussholdeplassen for buss nummer 8 var omtrent rett utenfor stasjonen, men jeg presterte å gå i feil retning, og bestemte meg for å fortsette innover mot sentrum for å kanskje finne et sted med WiFi. Kanskje var det rett og slett telefonen som var vrang, for det var heller ingen suksess, og ved busstasjonen i sentrum fant jeg ikke noe info om denne bussen. Uten muligheter for å rådføre meg med Google Maps bestemte jeg meg bare for å hoppe i en taxi da det tross alt ikke var altfor langt til Newhall.

Dette var for øvrig en dag der det lenge virket sannsynlig at jeg kunne befinne meg i Nord-Irland, og muligens med kamp hos Dundela. Da det ble klart at det ikke ville bli noen retur til Ulster i denne omgang, var det selvsagt nok å velge i også i den engelske pyramiden denne dagen, men valget sto til slutt mellom Brodsworth Welfare og Newhall United. Det ble til slutt Newhall United denne gang, og jeg hadde blitt fristet dit av blant annet Leon Gladwell sine flotte bilder fra deres hjemmebane The Hawfields. Newhall er en landsby helt sør i grevskapet Derbyshire, mellom Burton upon Trent og Swadlincote. Landsbyen har snaut 800 innbyggere, og herfra er det ikke langt til hverken Burton upon Trent på andre siden av Staffordshire-grensen i vest eller østover til markedsbyen Ashby-de-la-Zouch i Leicestershire.

Drosjekusken fant frem til St. John’s Drive, der jeg så skiltet ved inngangspartiet og fikk befalt ham å stoppe idet han var i ferd med å feie forbi. Det var vel noe slikt som £8 fattigere at jeg hoppet ut og gikk for å ta en etterlengtet kikk på dette anlegget som hadde sett så herlig falleferdig ut på bildene jeg hadde sett. Det skal også sies at jeg senere hadde sett bildebevis som hintet om en viss oppgradering av tribune-overbyggene, og det viste seg å stemme. The Hawfields fremsto nå ikke riktig like forfallent og vaklevorent som bildene til Mr. Gladwell vitner om (det skulle da kanskje også bare mangle), så man har nok fått ryddet og rettet opp og svingt malerkosten litt her og der, uten at det hadde gått altfor mye på bekostning av anleggets karakter.

Jeg gikk for å slenge fra meg bagasjen i et hjørne av klubbhuset, og snart kom det også en kar som kunne ønske meg velkommen og fiske frem en boks Strongbow til £2. Han bekreftet at det ikke var inngangspenger, og at det heller ikke var noe kampprogram trykket opp til dagens kamp, men fortalte at klubben tidligere i sesongen stort sett hadde trykket opp program til sine hjemmekamper. Slik er det vel gjerne når man nærmer seg slutten av sesongen i disse ligaene et stykke ned i fotballpyramiden. Imidlertid klarte han å finne frem en pin som ble min for £3,50, og med det kunne jeg sette meg ned for å slappe av litt i sola med litt godt drikke.

Det skal ha vært klubber som spilte med Newhall-navnet allerede i 1879, og på slutten av 1800-tallet var det en periode en hel bråte klubber med landsbyens navn som del av sine klubbnavn. Første gang man finner navnet Newhall United skal imidlertid ha vært i 1912/12-sesongen, mens dagens klubb antas å ha blitt stiftet i 1926. Etter spill i lokale ligaer, tok de i 1929 plass i Leicestershire Senior League, men den utgaven av ligaen opphørte å eksistere allerede året etter. Ved oppstart etter andre verdenskrig var klubben å finne i Burton & District League, som de vant i 1947. Deres beste prestasjon i FA Cupen kom i 1951/52-sesongen, da de tok seg til tredje kvalifiseringsrunde før de ble slått ut av Ilkeston Town.

I 1960- og 1970-årene spilte Newhall United i Central Alliance og etterkommeren East Midlands Regional League, der lokaloppgjørene mot Gresley Rovers trakk store tilskuermasser. 1970-årene var en god periode for klubben, der de to ganger sikret seg tittelen i Derbyshire Premier League, før de i 1983 tok plass i Central Midlands League, som for eventuelle lesere nok kanskje vil være en noe mer kjent liga. Newhall United spilte tolv sesonger i CML Premier Division – som til tross for navnet var denne ligaens andrenivå – med to femteplasser som beste resultat. I 1995 hoppet de i stedet over til Midland Combination og tok plass i Division One, der de etter tre sesonger trakk seg fra ligaspill for å ta en pause som etter hvert skulle vare i fire sesonger.

Da de startet opp igjen med å nok en gang vinne Burton & District League-tittelen, fulgte de opp med å i 2002 igjen ta plass i Midland Combination, der de nå måtte starte i Division Three. Etter to strake opprykk fulgte flere tyngre sesonger på nedre halvdel av Division One-tabellen før de i 2010 valgte å heller spille i Leicestershire Senior League i et forsøk på å kutte ned reiseutgiftene noe. En gang etter 2012 hoppet de over til Midlands Regional League, der de fortsatt hører hjemme og spiller i toppdivisjonen Premier Division. Midlands Regional League er for ordens skyld en liga som har sin toppdivisjon på et nivå tilsvarende step 8 (eller nivå 12 totalt, dersom man ikke skulle forstå sjargongen i non-league), og dette er en feederliga for Central Midlands League.

Dagens gjester var Cromford, som hører hjemme lenger nord i Derbyshire, like sør for Matlock. Et par av deres spillere var ute og varmet opp da jeg tok meg over på den nærmeste kortsiden for å gå en runde rundt banen. En av de var allerede inne i krattet bak mål for å forsøke å spore opp en ball på villspor da en av hans lagkamerater sendte av gårde en ny ball som bommet på mål og strøk like over hodet hans før den braste inn i villnisset og tok seg inn på nabotomten. Dette utløste en kraftsalve som fikk nabofruen til å reagere der inne i hagen. Han unnskyldte seg og forsøkte seg avvæpnende med en morsomhet om at hun må være temmelig lei av å få baller inn i hagen sin. Svaret var like kontant som det var kjølig: «I don’t mind the balls. But I certainly do mind the language!».

The Hawfields har vært klubbens hjemmebane siden helt på starten av 1950-årene, og etter at de i 2004 hadde spilt seg opp til Midland Combination Division One etter to strake opprykk, ble det gjort visse oppgraderinger. Et nytt klubbhus med garderobefasiliteter var allerede reist da man påtok seg oppgaven med å jevne ut det som skal ha vært en notorisk hellende gressmatte. Jeg hadde kommet inn via innkjørselen nede ved det ene hjørnet, der veien leder opp mot parkeringsplassen ved den ene langsiden. Litt inne på den ene banehalvdelen står her et overbygg i tre som gir tak over hodet til i utgangspunktet stående tilskuere; skjønt det sto en del stoler her som de som ønsket kunne hvile akterspeilet på. Ellers står man her rett på bakken og gresset, men lenger opp langs denne langsiden har klubbhuset både et overbygg og en slags terrasse med bord, og mange valgte etter hvert å se kampen derfra.

På kortsiden sett til høyre herfra har man bak målet (der den tidligere nevnte episoden fant sted) et litt større overbygg som gir tak over hodet og et parti med hard standing, men dette er nokså gjengrodd. Også på bortre langside har man et lignende overbygg over nok en seksjon med hard standing, men her er det totalt gjengrodd, og på min runde rundt banen måtte jeg et par steder gå ut på banen og rundt laglederbenkene for å komme meg forbi steder der villnisset var i ferd med å ta fullstendig overhånd. På den siste kortsiden er det bare en gressvoll der det ikke finnes noen verdens ting av tilskuerfasiliteter og således er ubenyttet. Med min lille runde unnagjort var det tid nok til å hente nye forsyninger i klubbhuset og slå av en prat med noen av klubbrepresentantene som var til stede.

En av disse var hjemmelagets manager (eller var han kanskje assistenten?), og han kunne fortelle at representanter for Central Midlands League faktisk har vært her for å inspisere med tanke på mulighetene for et fremtidig opprykk dit, og at de stort sett var fornøyd med det de så, bortsett fra et par småting her og der. Utfordringen mente han først og fremst ville ligge i at de har problemer med å rekruttere frivillige blant lokalbefolkningen, og da man ved et eventuelt opprykk dit også må ta inngangspenger, stilte han spørsmålstegn ved hvem som skulle utføre slike plikter som å betjene inngangspartiet og andre oppgaver man som supporter gjerne tar for gitt at blir gjort. Det er et problem av typen som de som kun følger fotball på de øverste nivåer ikke engang kan forestille seg at kan være et problem.

Flere av de fremmøtte var åpenbart spillernes kompiser og ‘WAGs’, og et par av de sistnevnte løp flere ganger for å betjene baren, så kanskje kan man rekruttere ytterligere der. Uansett må man nok – uten at jeg skal ha noen formening om akkurat hvor strenge CML er med akkurat dette – kvalifisere seg sportslig, og Newhall United var nok denne sesongen et stykke unna. Rowsley 86 hadde for øvrig allerede vunnet ligatittelen, og den var Newhall milevis unne å kjempe om, der de før dagens kamp lå på en 8. plass av de ti lagene i Midlands Regional Alliance Premier Division. Ut fra forrige sesong å dømme så det ut som om to klubber rykker ned, og med poeng i dette som var deres siste ligakamp for sesongen, ville Newhall klatre en plass. For gjestene Cromford så det litt styggere ut, for de lå på nest siste, og selv om de hadde tre kamper igjen av sin ligasesong (inkludert dagens kamp), hadde de også sju poeng opp til Newhall.

Utenfor utgangen til garderobene kom dommeren ut, og jeg ble stående og slå av en prat med ham, etter at han var behjelpelig nok til å hente lagoppstillingene for meg, slik at jeg kunne ta en kikk og avfotografere de. Det er jo alltid kjekt å kunne ha noen navn og feste til spillerne man ser i aksjon. Dommeren irriterte seg dessuten over at en av hans linjemenn for dagen hadde meldt forfall på så kort varsel at han nå kun ville ha én offisiell linjemann. I en del ligaer bruker man jo på dette nivået klubbrepresentanter som linjemenn, men så altså ikke her, selv om én utvalgt person fra hver klubb nå måtte ta flagget og utføre linjemanngjerningen i hver sin omgang. Man fikk snart ordnet opp i dette før lagene entret banen – Newhall United i sine mørkeblå drakter, og bortelaget Cromford i rødt.

Etter avspark klokka 14.00 var det lite av sjanser å notere i min notatblokk det første kvarteret, med unntak av et eller to tilløp til halvsjanser. Deretter tok bortelaget initiativet og hadde en god periode, og i det 19. minutt fikk de uttelling da et innlegg fra Daniel Wildgoose ble headet i mal av Ryan Marchington. 0-1, og Cromford fulgte opp med presse frem flere hjørnespark og dødballer. Vi nærmet oss 25 minutter spilt da Wildgoose fikk sin avslutning reddet av Newhall-keeper Simon Baldwin som fikk slått til corner, og hjørnesparket ble av Joe Kay headet rett på keeper. Snaut ti minutter senere fikk bortelaget frispark like utenfor 16-meteren, og fra foten til Rhys Kinder gikk frisparket via muren og i mål til 0-2.

På dette tidspunktet var det ikke ufortjent, men Newhall United reiste seg og slo plutselig tilbake allerede to minutter senere, da Richard Draycott reduserte til 1-2 ved å heade kontant i mål fra et hjørnespark. To-tre minutter før pause var vi like langt da hjemmelaget fikk frispark 20-25 meter fra mål, og igjen gikk ballen via muren slik at Cromford-keeper Adam Gratton var utspilt da Steven Wayte utlignet til 2-2. Jeg hadde talt meg frem til 21 tilskuere på The Hawfields, og da dommeren blåste for halv tid hadde de i hvert fall fått se en underholdende første omgang som hadde bølget frem og tilbake og der begge lag hadde hatt hver sin dominerende periode. Jeg hadde for øvrig også fått tilbake signalet på telefonen, og fikk benyttet pausen til å plotte reiseruten videre etter kampslutt.

Etter sidebytte gikk det innledningsvis en stund uten at det var særlig å notere, men da timen var passert fikk gjestene tildelt et straffespark. Kaptein Kyle Johnson klarte imidlertid ikke å overliste hjemmekeeper Baldwin og brant straffesparket, før Ryan Marchington sendte returen over mål via en motspiller. Herfra og ut var det stort sett hjemmelaget som skapte sjanser, og bortekeeper Gratton fikk så vidt slått over da Sam Taylor ble spilt gjennom etter rundt halvspilt omgang. Hjørnesparket ble kun klarert ut til Richard Draycott som skjøt like over. Med et drøyt kvarter igjen hadde hjemmelaget frispark, og James Ward fyrte av et hardt skudd som imidlertid gikk rett på keeper. Deretter ble Sam Taylor nok en gang spilt gjennom, men da Cromford-keeperen reddet med en benparade, endte det med 2-2 og poengdeling.

For å posisjonere meg før kamp søndag formiddag, skulle jeg ned til London og installere meg der, og jeg gikk ganske snart for å hente bagasjen og slepe den med meg opp til bussholdeplassen lenger opp i St. John’s Drive. Der kom snart buss nummer 8. som fraktet meg helt til jernbanestasjonen i Burton upon Trent. Derfra gikk den første korte etappen med tog til Tamworth, der jeg igjen byttet til 17.20-toget mot London Euston. Etter en røykepause kunne jeg ta tubens Northern Line ned til Bank, og bytte til DLR vestover til Westferry, der jeg spaserte de 5-6 minuttene opp til East India Dock Road. Der fant jeg frem til Davies Court, som virket å være studentboliger, men her hadde jeg betalt £35,50 for overnatting, og etter å ha betalt de ekstra £30 i depositum og bruke flere minutter på å fylle ut to forskjellige skjemaer, kunne jeg omsider få ta heisen opp og installere meg på mitt rom for natten.

Jeg burde ha ant lunta når jeg fikk e-mail om depositumet og at man måtte medbringe egne håndklær, men det var som vanlig svært dyrt å finne overnatting i London denne lørdagen, og jeg skulle tross alt bare sove der. Da jeg endelig kunne slenge fra meg bagasjen syntes jeg at en pint ikke var mindre enn fortjent etter en lang dag, men jeg var litt usikker på om jeg ville finne noe særlig utvalg av skikkelige puber i umiddelbar nærhet her i Poplar-området. Det viste seg heldigvis at The Manor Arms lå kun fem minutters rolig gange videre langs East India Dock Road, og med et klientell som må kunne omtales som interessant, tilbragte jeg lørdagskvelden mens jeg unnet meg to glass…eller ble det muligens tre? Newhall United hadde vel svart til forventningene, og da jeg omsider trakk meg tilbake, hadde jeg visse forhåpninger også til morgendagen og den interessante destinasjonen som da sto på menyen.

 

 

English ground # 416:
Newhall United v Cromford 2-2 (2-2)
Midlands Regional Alliance Premier Division
The Hawfields, 22 April 2017
0-1 Ryan Marchington (19)
0-2 Rhys Kinder (34)
1-2 Richard Draycott (36)
2-2 Steven Wayte (43)
Att: 21 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £3,50

 

Next game: 23.04.2017: FC Bush v New River (@Henry Barrass Stadium)
Previous game: 21.04.2017: Norwich City v Brighton & Hove Albion

More pics

 

 

 

Fredag 21.04.2017: Norwich City v Brighton & Hove Albion

Travelodge Oldham Chadderton hadde hatt en ypperlig beliggenhet som base for kampen hos Chadderton kvelden før, men like praktisk var det ikke da jeg denne morgenen skulle sette kursen mot Norwich. Jeg valgte å først ta meg inn til Manchester for å ta direktetoget fra Manchester Piccadilly, og jeg bestemte meg for å denne morgenen komme meg inn til Manchester ved hjelp av tog snarere enn buss. Derfor fikk jeg en drosjebil til å plukke meg opp og svippe meg til stasjonen Mills Hill, der jeg klokka 07.50 kunne stige på lokaltoget til Manchester Victoria. En trikketur senere kunne jeg kjøpe inn frokost fra Sainsburys-sjappa på Manchester Piccadilly, og deretter finne veien til riktig perrong for å vente på at mitt tog skulle ankomme fra Liverpool med retning for endestasjonen Norwich. Avgang var 08.39, og med drøyt fire og en halv times reisevei kunne jeg også få litt mer blund på øynene.

Også dette var en dag der jeg en stund var usikker på hvor jeg ville ende opp, men den opprinnelige planen var både ambisiøs og nokså spesiell. Jeg håpet nemlig i det lengste å få tatt en tur over til Nord-Irland denne helgen, og planen i så måte var å ta ferje eller fly over til Dublin eller Belfast fredag morgen for å se Dundalk i den irske ligaen for deretter å finne en lørdags-kamp i Belfast-området og omsider dra over igjen lørdag kveld eller søndag morgen. Dette viste seg imidlertid både dyrt og kronglete å få presset inn i programmet, så jeg måtte omsider innse at det dessverre måtte utgå, og jeg ble tvunget tilbake til terminlistene som ikke bød på et altfor stort utvalg denne fredagen. Både walisiske Port Talbot Town og en revisit til herlige Ipswich Wanderers ble vurdert, men da Norwich City v Brighton & Hove Albion ble flyttet til fredagskvelden, bestemte jeg meg vel for at dette kunne være en god mulighet til å få huket av for Carrow Road.

Det virket imidlertid som om utfordringen kunne være å sikre seg en billett, og jeg var i ferd med å igjen kikke på de to andre alternativene da Ffion Thomas så min Twitter-status og tok kontakt for å tilby seg å hjelpe til. Som sesongkortinnehaver ved Carrow Road hadde hun da også muligheter til dette, og jeg overførte penger til henne slik at hun fikk bestilt en billett til meg. Det virket nemlig som om det nærmet seg utsolgt, så jeg tok ikke sjansen på å vente lenger på ytterligere alternativ som aldri ville dukke opp. Typisk nok skulle det jo dukke opp alternativ som egentlig fristet meg til å anse pengene for både kampbillett og hotell som tapt, for på nokså kort varsel hadde skotske Ardrossan Winton Rovers etter hvert blitt satt opp med cupkamp på hjemmebane denne fredagen. Jeg vurderte det lenge og nøye, men kom omsider frem til at jeg ikke hadde et budsjett som tillot pengesløsing av en slik grad.

Rundt kvart over ett var jeg fremme ved togets endestasjon i Norwich, og kunne snart traske mot Marlborough Guest House, der jeg hadde betalt £45 for kost og losji. Norwich burde være kjent for de fleste, men ligger altså i grevskapet Norfolk, i regionen som kalles East Anglia. Med en beliggenhet ganske isolert fra andre storbyer, har man gjerne tenkt på dette som bondelandet, men Norwich skal på et tidspunkt ha vært Englands nest største by. Den industrielle revolusjon nådde imidlertid byen sent, slik at den ble forbigått. Innbyggertallet med forsteder er i dag rundt 215 000, mens snaut 150 000 av disse skal bo inne i selve bykjernen. Industri og skoproduksjon har de siste tiår veket plass for servicenæringer som ryggraden i næringslivet. Byen er også et nokså populært turistmål, spesielt grunnet mange gamle historiske bygninger som Norwich-katedralen og Norwich Castle. I tillegg har byen et av de største frilufts-markedene i Storbritannia.

Etter å ha fått sjekket inn og installert meg, spaserte jeg snart den ikke altfor lange veien ned til Carrow Road for å hente ut kampbilletten, før jeg krysset elven Wensum på vei inn mot sentrum for å finne meg en god pub og en matbit. Valget hadde falt på puben The Gardeners Arms, som skal være byens eldste pub med en mulig historie helt tilbake til 1530. Den er nok bedre kjent under navnet ‘Murderers’, etter et drap som ble begått her i 1895. Jeg fryktet at den ville fremstå som litt av en turistfelle, men det var i hvert fall på dette tidspunktet nokså ubegrunnet, selv om det snart ble ganske travelt der inne. Jeg fikk i hvert fall kastet innpå en porsjon bangers & mash, servert i en enorm Yorkshire pudding. Dette ble skylt ned med litt cider, før jeg tok turen innom The Steam Packet for å sjekke ståa der. Etter et glass eller to der var det på tide å spasere tilbake til Carrow Road og rette oppmerksomheten mot kveldens kamp.

Norwich City ble stiftet etter et møte på Criterion Cafe i Norwich i 1902. Etter spill i Southern League var klubben etter første verdenskrig med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon i 1920. Det var imidlertid først flere tiår senere at det virkelig begynte å skje ting ute i Norfolk. Man hadde som tredjedivisjonslag en flott sesong i FA Cupen i 1959. Først etter omkamp i semifinalen ble senere tapende finalist Luton Town for sterke. I 1962 vant Norwich City sitt første trofé da Rochdale ble slått 4-0 sammenlagt over to finalekamper i det som var ligacupens andre utgave. I 1972 vant Norwich andredivisjon og rykket dermed opp i øverste divisjon for første gang i klubbens historie. Året etter var de i sin første Wembley-finale, men måtte se seg slått 1-0 av Tottenham i ligacupfinalen. To år senere var de dog tilbake i samme finale, men tapte igjen med samme sifre – denne gang for Aston Villa.

Norwich City etablerte seg på øverste nivå, og da de ved tre anledninger i løpet av 1970- og 1980-årene rykket ned, rykket de hver eneste gang direkte opp igjen neste sesong. I 1985 sikret klubben seg et nytt trofé, og nok en gang var det i ligacupen. Sunderland ble beseiret 1-0 i en finale utkjempet mellom to lag som faktisk begge rykket ned ved sesongslutt. Norwich hadde i årene som fulgte noen av sine høyeste plasseringer i klubbens historie. 3. plassen under ledelse av manager Mike Walker står som klubbens beste ligaplassering i det som var Premier Leagues aller første sesong. De hadde ledet store deler av sesongen, men sviktet mot slutten, og måtte til slutt se Manchester United og Aston Villa foran seg. The Canaries hadde ved et par anledninger tidligere blitt fratatt muligheten for europacupspill grunnet UEFAs utestengelse av engelske klubber etter Heysel-tragedien, men nå fikk de endelig prøve seg i Europa. Det ble exit i tredje runde mot Inter Milan, men ikke før de hadde slått ut selveste Bayern München i runden før.

Etter dette gikk det nedover med Norwich City, og i en beklageligvis stadig mer pengeorientert sport rykket klubben ned i 1995. Den upopulære formannen Robert Chase trakk seg etter store protester fra supporterne som hadde sett seg lei på at klubben til stadighet solgte sine beste spillere. I 2004 rykket klubben opp igjen i Premier League, men det ble med én eneste sesong før man var tilbake på nivå to. Og nedturen stoppet ikke der, for i 2009 rykket Norwich ned igjen og befant seg nå på nivå tre for første gang på nesten 30 år. Også der fikk de en marerittaktig start da sesongens første kamp endte i sjokkartet hjemmetap 1-7 for Colchester United; faktisk klubbens heftigste hjemmetap noensinne. Allerede etter drøye 20 minutter hadde hjemmelaget fått fire i sekken, og to supportere entret banen i protest og rev i stykker sesongkortene sine. Manager Bryan Gunn fikk kort tid etterpå sparken, og ble erstattet av Paul Lambert fra nettopp Colchester United.

Under Lambert suste imidlertid Norwich gjennom divisjonen og rykket opp igjen på første forsøk. Og som om ikke det var nok, sikret de det andre strake opprykk våren 2011, og var dermed igjen tilbake i Premier League. Lambert var borte da de tre år senere måtte ta turen ned igjen, og etter å ha tilbragt de siste årene som et virkelig heislag, var de nå altså tilbake i Championship. En av grunnene til at salget av kampbilletter så ut til å gå bra på det tidspunktet jeg kjøpte, var nok som Ffion Thomas sa at man da fortsatt hadde en mulighet på playoff. Med tre serierunder igjen hadde nå imidlertid playoff-toget gått, slik at kanarifuglene på en 8. plass i realiteten kun hadde æren (og eventuelle kontrakter) å spille for når de denne kvelden skulle ta imot allerede opprykksklare Brighton & Hove Albion.

Jeg hadde allerede tidligere på dagen vært innom klubbsjappa for å plukke opp en pin til min samling (£3,25), og hadde da samtidig også kunnet punge ut med £3,50 for et kampprogram, slik at jeg nå satt kursen direkte mot inngangspartiet til The Barclay Stand, der jeg hadde plass et stykke bak på nedre seksjon. Carrow Road har vært hjemmebane for Norwich City siden 1935, etter at de valgte å forlate sitt karakteristiske tidligere stadion, The Nest (et stadion som ville figurert høyt på min liste over fotballrelaterte reisemål dersom jeg fant opp en tidsmaskin). Økende tilskuertall gjorde at man trengte noe mer egnet, og Carrow Road sto ferdig på kun 82 dager og fikk navn etter veien som går forbi på utsiden. Den har siden den gang gjennomgått flere ansiktsløftninger, og alle de originale tribunene er nå erstattet av nye tribuner.

Av disse er The Barclay en av kortsidene og tradisjonelt tilholdssted for den mest høylytte hjemmefansen. Dessverre ble den originale tribunen fra 1937 revet i 1992, da den ble erstattet med dagens toetasjes tribune. Den var da inspirert av tribunen på motsatt kortside, som i 1979 erstattet den tidligere River End, og sistnevnte navn brukes fortsatt av mange til tross for at erstatningen offisielt har et annet sponsornavn. Langsidene er South Stand og Geoffrey Watling City Stand, der sistnevnte er anleggets minste hva kapasitet gjelder, og det er her man også til tider har vurdert en oppgradering som eventuelt vil kunne øke anleggets kapasitet fra 27 244. Det vil nok først skje om Norwich City igjen etablerer seg i Premier League, men allerede denne sommeren skal man visstnok øke kapasiteten på The Barclay med drøyt tusen. Dette skal gjøres ved å erstatte setene her med seter som er 3 cm smalere. Dårlig nytt for alle som er større enn størrelse M! For å oppsummere så var vel min oppfatning av Carrow Road som forventet. Det var helt ok, men ikke lenger spesielt interessant.

Nå er jo også dette et nivå av engelsk fotball som jeg etter hvert har fått et noe ambivalent og ofte anstrengt forhold til, men da spillerne entret banen forsøkte jeg å innstille meg på å se kampen med et åpent sinn. Brighton var som sagt allerede klare for opprykk til PL, og ville med seier også sikre seg Championship-tittelen, men det var vertene som fikk den første sjansen, selv om Nelson Oliveira ikke helt nådde frem til Jonny Howsons innlegg. Mens bortefansen innimellom fikk forventede salver i form av sanger som «Does your boyfriend know you’re here?», hadde de selv nokså konstant utsatt vertenes Alex Pritchard for en viss hets, men han slo tilbake da han i det 18. minutt sendte av gårde et skudd som smalt i tverrliggeren for deretter å treffe Brighton-keeper David Stockdale i ryggen og sprette inn i mål til 1-0.

Gjestene trodde de hadde utlignet da et innlegg fra Oliver Norwood fant hodet til Uwe Hunemeier, men en refleksredning fra Canaries-keeper John Ruddy sørget for at så ikke skjedde. Deretter ropte Brighton på straffe da Jamie Murphy mente seg lagt i bakken av Graham Dorrans. Det så ut som om det var kontakt, men Murphy virket da også å gå nokså lett i bakken, og dommeren vinket spillet videre. Så var det duket for en dose déjà-vu, da Pritchard med seks-sju minutter til pause igjen fyrte løs fra rundt 20 meter. Ballen traff denne gang stolpen, men resultatet var det samme da den igjen traff ryggen på keeper Stockdale og gikk i mål til 2-0. Hva er oddsen for at noe slikt skal skje to ganger i løpet av drøyt tjue minutter?!? De lagene gikk i garderoben ved pause på stilingen 2-0, fikk stakkars Stockdale rungende applaus fra hjemmepublikummet som lot ham få vite at de nå håpet på et hattrick.

Jeg hadde denne gang ikke til hensikt å køe en evighet for overpriset mat og drikke, så etter å ha konstatert at man her ikke slapp ut for å røyke, returnerte jeg straks til mitt sete i påvente av andre omgang. Glenn Murray hadde tidlig muligheten til å redusere, men hans heading ble reddet på streken av Jonny Howson. De 26 932 tilskuerne fikk etter dette se en andre omgang som aldri helt tok av, og det mest underholdende var egentlig hjemmefansens ironiske hyllest av motstanderens keeper med hymner som «You’re defence is terrified, Stockdale’s on fire» og «David Stockdale, he scores when he wants». For å gjøre en lang historie kort, endte det med hjemmeseier 2-0, og det må sies å være meget spesielt i en kamp der Norwich City faktisk ikke registrerte et eneste skudd på mål!

Brighton & Hove Albion måtte vente litt til på en eventuell tittel, men ifølge tilropene og sangene fra den leiren var de åpenbart fornøyde med at de har rykket opp. Mon tro hvor lenge som vil gå før noen av de begynner å oppdage at de nå skal spille i en liga der de sammen med majoriteten av konkurrentene vil spille for en 17. plass. For min del forlot jeg raskt Carrow Road, men passerte mitt overnattingssted og fortsatte opp på Thorpe Road, der jeg unnet meg en siste pint ved puben The Coach & Horses. Deretter var det bare å gå de få meterne tilbake til Marlborough Guest House for å komme seg i seng og få seg litt søvn før morgendagen, som igjen ville by på en nokså tidlig start og nye krumspring.

 

 

English ground # 415:
Norwich City v Brighton & Hove Albion 2-0 (2-0)
Championship
Carrow Road, 21 April 2017
1-0 David Stockdale (og, 18)
2-0 David Stockdale (og, 39)
Att: 26 932
Admission: £31 (£30 + £1 booking fee)
Programme: £3,50
Pin badge: £3,25

 

Next game: 22.04.2017: Newhall United v Cromford
Previous game: 20.04.2017: Chadderton v City of Liverpool FC

More pics

 

 

 

Torsdag 20.04.2017: Chadderton v City of Liverpool FC

Det var vel egentlig litt typisk at den ene dagen jeg virkelig kunne dra meg i senga, så våknet jeg like etter klokka 05.00, og det tok en stund før jeg fikk sove igjen. Jeg hadde overhodet ingen hastverk med å forlate Alfreton, og da jeg endelig kom meg opp av senga, slepte jeg meg ned til Little Chef-restauranten som er tilknyttet Travelodge-hotellet der for å starte dagen med en full english breakfast. Det var først med 12.08-toget at jeg forlot Alfreton, etter at jeg fikk frøkna i resepsjonen til å bestille en taxi til stasjonen. Rett i underkant av halvannen time tok togturen til Manchester Piccadilly, der jeg steg av med ytterligere litt tid å slå i hjel.

Under planleggingen av turen var dette en dag hvor kamputvalget var svært magert for å si det mildt. På et tidspunkt sto valget mellom en fotballfri dag og et besøk til Old Trafford, der Manchester United skulle møte et eller annet lag i Europa League, og selv om det hadde vært en fin mulighet til å i det minste få huket av for Old Trafford, skapte det ikke voldsom entusiasme hos undertegnede, som uansett sikkert ville hatt problemer med å sikre seg billett. I Spartan South Midlands League dukket det deretter også opp et alternativ med Holmer Green som vertskap, men alt endret seg da ligacupen til North West Counties League nådde semifinale-stadiet og Chadderton ble satt opp med hjemmekamp i andre semifinalekamp denne dagen. Dette var helt andre saker, og avgjørelsen ble raskt tatt, selv om det senere dukket opp enda flere alternativ.

Denne gangen var jeg også klar over at Manchester United hadde hjemmekamp, slik at jeg var påpasselig med å ikke gjøre den kardinaltabben å booke hotell i sentrale Manchester. I stedet betalte jeg £29 for overnatting ved Travelodge Oldham Chadderton, og ville forhåpentligvis der være på trygg avstand fra hordene av utenlandske fotballturister som garantert ville innta og sette preg på bybildet. Samtidig hadde det for min del også en god beliggenhet med en kort spasertur fra kveldens kamparena, og selv om det betød en litt kronglete reisevei morgenen etter, var det ikke noe å lure på. Innsjekking var ikke før klokka 15.00, og siden det var torsdag og ‘Curry Club’ hos Wetherspoons, benyttet jeg anledningen til det som etter hvert har blitt en fast torsdags-ritual – nemlig å innta en stor porsjon Beef Madras.

Omsider kunne jeg forlate Wetherspoons-puben ved Piccadilly og la buss 181 frakte meg opp til Chadderton, der jeg raskt fikk sjekket inn. Chadderton er historisk sett en del av Lancashire, men sorterer nå under det nye grevskapet Greater Manchester, der den har vokst sammen med den større naboen Oldham. Chadderton har en historie som industriby, som under den industrielle revolusjon vokste frem som et sentrum for tekstilindustrien, slik som var tilfelle med mange av byene i denne regionen. På begynnelsen av 1900-tallet var det faktisk over 50 tekstilspinnerier i Chadderton! I tillegg var det en viss gruvedrift her, men kullfeltet ble tømt raskere enn forventet, og da den siste gruven ble lagt ned i 1920, holdt fortsatt tekstilindustri det gående en stund før også den til slutt var en saga blott.

I dag er det annen type industri her, og mange av Chaddertons snaut 35 000 innbyggere jobber nok også i Manchester eller andre nærliggende byer. Chadderton ligger kun drøyt halvannen kilometer vest for Oldham, drøyt sju kilometer sør for Rochdale, og en snau mil nordøst for sentrale Manchester. Fra mitt hotell var det rundt et kvarter å gå ned Broadway til Chaddertons hjemmebane Andrew Street, men etter innsjekking var det først tid for å teste et par lokale puber. Jeg hadde i utgangspunktet vurdert å ta bussen inn til Oldham sentrum, men valgte nå i stedet å krysse Broadway og slå meg ned med en pint på The Rifle Range. Herfra er det faktisk ikke langt til Oldham Athletics hjemmebane Boundary Park, og denne Latics-puben ble også besøkt av undertegnede da jeg høsten 2011 besøkte Oldham Athletic. Jeg hadde nå forsøkt å lokke med meg et par lokale kompiser, men Jason var i Surrey i forbindelse med jobb, og Kevin hadde familiære forpliktelser.

Jeg klarte meg dog fint alene, og mens jeg koste meg med et par seidler med cider kunne jeg også få gjort unna en del ting på nettet og sjekket og besvart e-poster i innboksen, samt sjekke ut kamputvalget og alternativene for neste uke. Etter å ha tømt det andre glasset takket jeg for meg og spaserte nedover i strålende vær. Neste stopp var The Spring Vale Inn, som med en beliggenhet rett rundt hjørnet fra kveldens kamparena selvsagt var et naturlig sted for en pitstop før jeg etter hvert gikk for å betale meg inn med omtrent en time til kampstart. £5 i inngangspenger og £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram ble bladd opp, og jeg fikk således passere gjennom portene på Andrew Street.

Chadderton FC har røtter tilbake til 1946, da klubben ble stiftet under navnet Burnley Lane Estate Juniors. I motsetning til i Skottland vitner navnet her om at de spilte sin første sesong i aldersbestemt fotball, og det skjedde i Middleton Youth League. Allerede året etter startet man også med «voksen-fotball», med et førstelag som snart var å finne i Oldham Amateur League, etter at klubbnavnet ble endret til North Chadderton Amateurs. På midten av 1950-årene tok de plass i Manchester Amateur League, og tok dagens navn i 1957, før de i 1963 tok steget opp i Manchester League. Der spilte de seg snart opp i toppdivisjonen, og i tok de ytterligere et steg oppover i pyramiden da de fikk innpass i den tradisjonsrike Lancashire Combination.

Dette var jo sammen med Cheshire County League en av de to ligaene som to år senere – i 1982 – slo seg sammen for å stifte dagens North West Counties League, og Chadderton var dermed med fra starten og har siden den gang spilt samtlige NWCL-sesonger. De aller fleste sesongene der har blitt tilbragt på ligaens andre nivå, og da de i 1989 rykket opp til dens toppdivisjon, endte det med jumboplass og umiddelbar retur. Langt bedre gikk det da de i 1992 returnerte til toppdivisjonen som da fortsatt het Division One, og tredjeplassen i den påfølgende sesongen er deres klart beste ligaplassering. Seks sesonger varte denne gang oppholdet i toppdivisjonen, og det kunne vært lenger, om de ikke i 1998 hadde blitt degradert som følge av at Andrew Street ikke lenger oppfylte kravene.

Siden den gang har de oppholdt seg i det som i 2008 endret navn fra NWCL Division Two til NWCL Division One. Da man før 2014/15-sesongen innførte playoff om den tredje opprykksplassen fra NWCL Division One, tok Chadderton den siste playoff-plassen, men de tapte 1-2 borte for AFC Darwen i semifinalen, og det er det nærmeste de hittil har vært en retur til ligaens toppdivisjon. Jeg så for øvrig Chadderton borte mot nettopp AFC Darwen få uker før de to møttes i den nevnte playoff-semifinalen, men nå skulle jeg se de på deres hjemmebane, og inne på Andrew Street fikk jeg tatt en rask kikk utover anlegget før jeg gikk for å sjekke ut klubbhuset og dets bar på den nærmeste kortsiden. Med en pint Strongbow til £3 kunne jeg sette meg ned og bla litt i programmet mens jeg ventet på avspark.

Chadderton lå for øyeblikket på en niendeplass uten noen mulighet på playoff, men denne kvelden dreide det seg altså om NWCLs ligacup, der gjestene var City of Liverpool FC som jaget opprykk i sin første sesong. Der de la beslag på en fjerdeplass, hadde de allerede sikret seg en av playoff-plassene, og teoretisk hadde de også fortsatt mulighet på en av de to automatiske opprykksplassene, selv om seks poeng opp til andreplasserte Widnes realistisk sett virket å være nokså tøft med tre ligakamper igjen. Uansett, semifinalene i NWCLs ligacup går over to kamper, og Chadderton hadde en 2-0-ledelse etter første kamp på New Bucks Park, der Liverpool-klubben banedeler med Bootle. Finalen var datofestet til 17. mai med Fleetwood Towns Highbury Stadium som finalearena, og det var allerede klart at Barnoldswick Town ventet vinneren etter å ha slått ut nettopp Bootle i den andre semifinalen.

Det var altså to step 6-klubber som møttes i denne semifinalen, og følgelig ville Division One ha en representant i finalen. Det hadde allerede møtt frem en god del bortesupportere kledd i bortelagets lilla farger, og jeg må innrømme at jeg var temmelig skeptisk da NWCL før denne sesongen omsider valgte å tilby klubben den ledige plassen som Northwich Manchester Villas endelikt skapte. Min tanke var at man allerede har AFC Liverpool, men denne nye klubbens idé ved stiftelsen i 2015 var å være et alternativ for hele byen – ikke bare Liverpool-supportere, men også Everton-supportere og andre som har sett seg lei på eller blitt priset ut av den moderne toppfotballen i PL etc. Imidlertid synes det som om de faktisk har vært inne på noe, for de har hatt gode tilskuertall, så kanskje var det på tide at jeg revurderte min tidligere oppfatning og åpnet for at de faktisk kan ha noe for seg(?).

Jeg tok etter hvert en tur ut for å kikke meg litt nærmere rundt og ta en runde rundt banen, og konstaterte igjen at jeg likte meg ved Andrew Street. Jeg kan ikke si med sikkerhet nøyaktig hvor lenge dette har vært klubbens hjemmebane, men ut fra deres historikk er det mye som tyder på at de flyttet inn her på slutten av 1940-årene eller helt på starten av 1950-årene. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, der man altså finner klubbhuset på kortsiden. Ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder bak målet her, men over på bortre langside finner man bedre tribunefasiliteter. Så godt som hele denne langsiden har et overbygg, og midt på er det et parti med sittetribune, mens det er ståplasser med et betongtrinn eller to ute på flankene.

Bortre kortside har igjen kun hard standing, men her befinner man seg oppe på en gressvoll, opphøyet fra banen og resten av anlegget. Det gjør at det i hjørnene går trapper herfra ned til begge langsidene. På den siste langsiden står man også under åpen himmel, på en blanding av ordinær hard standing og en betongavsats eller to. Her har man dessuten også laglederbenkene, der klubbenes representanter nå snart var i ferd med å ta plass – med manager Mark Howard som skulle forsøke å forsvare forspranget og ta Chadderton til finale, og hans motpart Simon Burton hvis utvalgte gutter denne kvelden hadde en jobb å gjøre i så måte.

Gjestene i lilla hadde vunnet begge ligamøtene de to imellom denne sesongen, og gikk offensivt til verks allerede fra start. De tilrev seg initiativet ute på banen og presset Chadderton bakover, men uten å skape de helt store sjansene. Det var faktisk Chaddertons unge mannskap som hadde omgangens største sjanse, men Aaron Scholes var litt for sen på avtrekkeren, og ikke fikk han straffespark slik noen ropte på heller – noe som så korrekt ut fra min posisjon. Med scoring for hjemmelaget der kunne det selvsagt blitt en helt annen kamp, men i stedet måtte de fortsatt forsvare seg mot et bortelag som trykket på. Den jobben klarte de foreløpig godt, slik at det fortsatt var målløst da lagene gikk til pause med Chadderton 45 minutter unna ligacupfinalen i Fleetwood på vår nasjonaldag.

Andre omgang bød på mer av det samme, der City of Liverpool presset på uten å få hull på byllen mot et hjemmelag som forsvarte seg heroisk. Det virket imidlertid som om det etter hvert ble litt mer brodd fremover for gjestene da de byttet innpå Matty Williams, og han viste ikke minst ved et par anledninger at han har en farlig frisparkfot. Også en innbytter hos hjemmelaget var et friskt pust, men jeg fikk ikke med meg navnet på deres spiller nummer 12, og uansett ble Aaron Scholes veldig alene der fremme sett fra vertskapets ståsted. Likevel var Chadderton nok sannsynligvis nokså tilfreds så lenge de klarte å holde sine gjester fra Liverpool fra livet og klokka tikket i deres favør. Men så…

De fleste sto nok med en følelse av at det gikk mot Chadderton-finale da gjestene fikk et frispark i det 84. minutt, men Matty Williams hadde som nevnt allerede vist frem sin frisparkfot, og nå måtte Chadderton-keeper Michael Smith kapitulere når Williams på flott vis sendte frisparket rett i mål. Chaddertons forsvarsmur hadde omsider slått sprekker, men Chadderton hadde fortsatt ledelsen sammenlagt. Gjestene hadde imidlertid fått blod på tann, og kun tre minutter senere klarte sannelig de lilla å presse frem en utligning. Joe Carmozzi var mannen som satt inn 0-2 og utløste jubelbrøl blant bortefolket og fortvilelse blant hjemmefansen. Det var altså 2-2 sammenlagt, og en NWCL-representant stående like ved siden av meg kunne bekrefte at de ville bli ekstraomganger før man eventuelt gikk til straffesparkkonkurranse.

Jeg hadde utover i andre omgang fått selskap av en kar som hadde tatt med sønnen sin på kamp, og jeg har også tidligere møtt Mark Metcalf, som til tross for å være en skikkelig raddis fremstår som en nokså trivelig kar når han vil. Det må sies å være et litt skremmende signal på fotballens utvikling at når sønnen hans benyttet pausen før ekstraomgangene til å trene på sine fotballferdigheter, så var filming noe av det han faktisk øvet på! Da vi kom i gang med ekstraomgangene virket det som om Chadderton forsøkte å legge seg høyere i banen, og til tross for at gjestene fortsatt hadde et visst initiativ, var det nå litt jevnere, men jeg var nok ikke den eneste av de 286 tilskuere (bortelaget har senere hevdet 298) som sto med en følelse av at det nå ville vippe de lillas vei.

Ikke minst var Matty Williams igjen nære på for bortelaget, men da hans frispark gikk noen centimetere over tverrliggeren, endte ekstraomgangene uten ytterligere mål. Med fornyet optimisme på Chaddertons vegne var det derfor bare å belage seg på straffesparkkonkurranse. Det skulle skytes på målet nærmest klubbhuset, og det så lyst ut for hjemmelaget da de ledet 3-2 etter at begge lagene hadde tatt tre straffer. Imidlertid brant de sine to neste mens gjestene satt sine, og bortekeeper Stephen Longrigg ble en av heltene for Liverpool-laget. Jeg kunne ikke annet enn å føle med Chadderton, som så lenge forsvarte seg tappert for deretter å bli slått ut på en så bitter måte, men det var utvilsomt fortjent at City of Liverpool avanserte ut fra det som skjedde denne kvelden.

I ettertid er det bare å ta av seg hatten for det City of Liverpool leverte i sin første sesong, for de hadde spilt seg frem til finalen også i cupen som kun er for lagene i NWCL Division One, og hadde allerede sikret seg det troféet da over 1300 tilskuere – majoriteten av de CoL-supportere – etter hvert så klubben rykke opp til NWCL Premier med seier i playoff-finalen borte mot byrival Litherland REMYCA. Da de i ligacupfinalen i Fleetwood slo NWCL Premier-klubben Barnoldswick Town – også det etter straffespark – kunne de feire en vanvittig sesong som endte med opprykk og to cuptitler, og av bookmakeren Coral fikk de prisen som «Non-league club of the year». For Chaddertons del er det bare å prøve igjen neste sesong, men de sies å ha et ungt og lovende lag med fremtiden foran seg.

Med ekstraomganger og straffesparkkonkurranse hadde det blitt en senere kveld enn det jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg. Det var nok også langt over leggetid for sønnen til Marc Metcalf, som tilbød meg skyss tilbake til hotellet siden han skulle forbi der på sin vei tilbake til det som vel er Halifax-området. Etter et par sekunders betenkningstid valgte jeg å droppe planen om en siste pint i klubbhuset for i stedet å takke ja til dette tilbudet, da det kanskje var greit å komme seg i loppekassa og få litt søvn. Jeg hadde nemlig en ny lang reise foran meg dagen etter. Tilbake til hotellet fikk jeg melding fra en groundhopper-kompis med takk for at jeg hadde anbefalt et besøk til Halesowen Town, som etter hvert også hadde hatt en omberammet kamp denne kvelden, og jeg kunne bekrefte at jeg også hadde satt pris på mitt besøk hos Chadderton.

 

 

English ground # 414:
Chadderton v City of Liverpool FC 0-2 (0-0) – 2-2 on aggregate, 3-4 on pens
North West Counties League League Cup. Semi Final 2nd leg
Andrew Street, 20 April 2017
0-1 Matthew Williams (84)
0-2 Joseph Carmozzi (87)
Att: 286
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £2

 

Next game: 21.04.2017: Norwich City v Brighton & Hove Albion
Previous game: 19.04.2017: South Normanton Athletic v Holbrook Sports

More pics

 

 

 

Onsdag 19.04.2017: South Normanton Athletic v Holbrook Sports

Jeg skulle gjerne tilbragt mer tid i idylliske Ilfracombe, men jeg hadde en ny kamp på agendaen denne dagen, og måtte derfor videre. Det var med en lang ferd foran meg at jeg forlot den nordlige Devon-kysten med 07.36-bussen som skulle ta meg den første etappen fra Ilfracombe til Barnstaple. I etterpåklokskapens navn burde jeg siktet meg inn på 07.10-bussen, for jeg forregnet meg virkelig med hordene av skolebarn og -ungdom som åpenbart bruker dette som skyss til diverse skoler, og der store grupper elever til stadighet gikk av og på den fulle bussen, ble det snart nokså åpenbart at den ville bruke langt mer enn de 56 minuttene som ruteplanen fortalte om. Jeg skulle ha elleve minutter på meg til å bytte fra buss til tog ved Barnstaple stasjon, men ankom der over et kvarter forsinket, etter at 08.43-toget hadde forlatt perrongen.

Lettere irritert måtte jeg bare innse at det var en snau time å vente på neste avgang, men jeg fikk i hvert fall benyttet anledningen til å få kjøpt meg litt frokost fra en stor Tesco-filial like ved stasjonen. Den ble inntatt mens jeg ventet på 09.43-toget, og etter hvert var jeg omsider på vei sørover mot Exeter. Toglinjen mellom Exeter og Barnstaple kalles Tarka Line, og det er på ingen måte noe hurtigtog, men den går gjennom flott landskap der den betjener noen temmelig landlige stasjoner på sin ferd. Ved Exeter St. Davids fikk jeg kommet meg på neste tog som betjente Chesterfield, og jeg kunne unne meg litt mer søvn på den lange ferden nordøstover. Jeg duppet av idet toget stoppet i Taunton, og sov deretter til jeg med nokså god timing våknet idet vi forlot perrongen i Derby.

Omtrent klokka 15 kunne jeg stige av i Chesterfield, og nå gjensto kun den siste lille ti minutters etappen til Alfreton, som var valgt ut som min base for dagen. Jeg ankom Alfreton en time senere enn opprinnelig planlagt, uten at det viste seg å være noen krise. Stedets Travelodge-hotell, der jeg hadde betalt £38 for overnatting, befant seg i utkanten på den andre siden av Alfreton, og det ble anslått til rundt 35 minutters gange, så planen hadde uansett vært å koste på meg en taxi fra stasjonen. Dette var for øvrig en dag der jeg lenge hadde vurdert mulighetene og avventet ytterligere alternativer, og til slutt hadde det stått mellom Houghton Main (i Sheffield & Hallamshire County Senior League) og South Normanton Athletic. Det var et tøft valg, men jeg valgte meg til slutt sistnevnte, blant annet fordi hotellet i Alfreton var billigere enn det jeg måtte ha gitt uten å ha en strevsom retur etter kamp hos Houghton Main.

I tillegg skulle jeg treffe min groundhopper-kompis Neil Woolley, som også hadde lovet å plukke meg opp før kamp og skysse meg tilbake til hotellet etter kamp. Før den tid måtte jeg jo selvsagt sjekke ut Alfreton litt nærmere, i og med at jeg aldri kom så langt da jeg sommeren 2012 gjestet Alfreton Town og deres North Street. Jeg spaserte nå innover mot sentrum med det for øyet å teste et par av byens puber, og første stopp på veien ble The Miners Arms, som slett ikke var noe ille sted å ta en rast. Lenger inn i sentrum ble The Blue Bell neste etablissement til å få lov til å servere meg, og jeg valgte meg der en pint av Rosie’s Pig. Deretter endte jeg opp på den store King Alfred, der jeg også fikk i meg et måltid mens jeg avtalte møtetidspunkt med Neil. Han kom som avtalt med en snau time til avspark, og kjøreturen til kveldens kamparena Lees Lane tok ikke mer enn 7-8 minutter.

South Normanton er en landsby som ligger øst i grevskapet Derbyshire; ikke så langt fra grensen mot Nottinghamshire. Den ligger eksempelvis bare tre-fire kilometer øst for Alfreton, og har i dag rett i overkant av 9 000 innbyggere om man tar med det lille tettstedet Upper Birchwood. South Normanton har tradisjonelt vært et landbruksamfunn der man i middelalderen også drev med garving som næringsvei. Det var senere fødebyen til Jedediah Strutt, som skulle bli en av pionerene innen tekstilindustrien ved å blant annet finne opp en maskin til produksjon av strømper. South Normanton ble et senter for slik produksjon, og de som arbeidet med dette hadde lange arbeidsdager sittende ved maskinene; noe som gjorde at de med sine slitte og skinnende buksebaker gjerne ble kalt ‘Shiners’ – og det har faktisk gitt fotballklubben sitt kallenavn. Tidlig i forrige århundre ble det for alvor også startet opp med gruvedrift her, og dette ble snart stedets dominerende næringsvei, så lenge det varte.

Klubben vi i dag kjenner som South Normanton Athletic har røtter tilbake til 1926 og stiftelsen av klubben South Normanton Miners Welfare. Så får man selv gjøre seg opp en mening om hvorvidt det er identisk med dagens klubb eller kun en forgjenger. De spilte uansett under dette navnet helt frem til 1990, da de endret navn til South Normanton Athletic og samtidig tok plass i Central Midlands League. Det er faktisk litt av en gåte for meg hva slags ligaer de før den tid spilte i, men uansett sikret de seg opprykk ved å i 1994 bli nummer to i CML Premier Division, som til tross for navnet ikke var ligaens toppdivisjon. I dag har jo CML kun to likestilte avdlinger på step 7 (North Division og South Division), men de brukte jo i flere år nemlig det enda mer pompøse navnet Supreme Division på sin toppdivisjon, og det var altså dit The Shiners rykket opp.

Ligaens regler tilsa at klubben måtte ha installert flomlys i løpet av sin tredje sesong i toppdivisjonen, og da det ikke hadde blitt gjort, ble klubben i 1997 degradert. Etter én sesong fikk de returnere til Supreme Division, der de raskt etablerte seg på øvre del av tabellen, og tredjeplassen i 2003 var tilstrekkelig til å sikre seg opprykk til Northern Counties East League. I 2007 rykket de opp til toppdivisjonen, men ett år senere ble en drastisk beslutning tatt, for med et aldrende styre og mangel på nye yngre krefter så man seg nødt til å legge ned driften. Etter hvert ble det heldigvis blåst liv i klubbnavnet igjen da man i 2009 var tilbake i Central Midlands League med et nytt styre. Da CML gjennomførte en omstrukturering i 2011, ble klubben plassert i den nye South Division, som nå altså er en av ligaens to likestilte avdelinger, og en andreplass i 2014 var nok til at de fikk rykke opp i East Midlands Counties League, der de fortsatt befinner seg.

Fremme ved Lees Lane betalte vi oss inn med £5 hver, og fikk beskjed om at kveldens kampprogram ikke hadde ankommet riktig ennå, men at de snart ville være å finne ved klubbsjappa på innsiden. Der ventet allerede et par andre groundhoppere, og en av disse var Jim Brunt, som også er styremedlem i FC United of Manchester og identisk med mannen som hjalp meg med billett da jeg så de hjemme mot Stockport County tidlig i sesongen. Sist jeg så ham var i Gresley, og også da var Neil med, så vi oppsøkte nå klubbhusets bar for å slå av en prat over en pint. Da vi gikk for å sjekke ståa litt før avspark, hadde det fortsatt ikke kommet noe kampprogram, og det var etter hvert tydelig at så ikke ville skje, så da venter vel en bot fra ligaen.

I mangel på program måtte vi igjen ty til nettet for å ta en kikk på tabellen for East Midlands Counties League, og den fortalte at South Normanton Athletic nå var den eneste klubb med fortsatt mulighet til å innhente West Bridgford. Sistnevnte hadde ni poeng ned til toer Birstall United med kun to runder igjen. South Normanton Athletic lå før kveldens kamp på tredjeplass elleve poeng bak West Bridgford, men hadde også tre kamper til gode. Kveldens gjester var Holbrook Sports som befant seg på en 19. plass av de 22 klubbene i denne ligaen, så majoriteten av de fremmøtte forventet nok en hjemmeseier på Lees Lane denne aftenen. Om det ikke var noe program denne kvelden, fikk jeg i hvert fall tak i en pin til min samling ved å stikke snuta innom klubbsjappa for å snoke.

Lees Lane var klubbens – eller forgjengerens, om man velger å se det slik – hjemmebane allerede siden starten i 1926, og har fortsatt en solid dose karakter. Innenfor inngangspartiet ved det ene hjørnet har man klubbhuset med sin bar rett ved siden av på venstre hånd. Lenger nedover denne kortsiden har man klubbsjappa bygget inn i enden av anleggets største tribune. Dette er en sittetribune, og er altså plassert bak mål på denne kortsiden. Ikke nok med det, for i svingen herfra over mot bortre langside står ytterligere en tribune. Også dette er en sittetribune, men av en noe mindre størrelse. Nedover langs den nevnte langsiden er det hard standing, men med et større parti der et overbygg gir tak over hodet. På bortre kortside og den andre langsiden er det igjen hard standing, men her står man helt under åpen himmel.

Lees Lane er altså nokså spesiell ved at mesteparten av tribunefasilitetene befinner seg på en av kortsidene, og den er også litt spesiell i den forstand at muren rundt banen antyder en oval som gjør det naturlig å spørre seg om det tidligere har vært arrangert speedway, hundeveddeløp eller lignende her. Samtidig spørs det om det hadde vært plass til noe slikt, selv om det selvsagt kan ha endret seg noe. Det var vel en av våre samtalepartnere som nevnte noe om dette, men jeg er ikke kar om å huske hvorvidt han mente det kun var anleggets design eller om det hadde vært en liten sykkelbane der. Jeg nevnte for øvrig at Lees Lane var skyld i en degradering i 1997, men jeg skylder da også å gjøre oppmerksom på at midlene som den gang var satt av til flomlys måtte brukes for å utbedre skader etter en brann som i 1996/97-sesongen totalskadet garderobebygget og holdt på å ta knekken på klubben. Til tross for dette og det harde arbeidet de la ned, viste ligaen altså ingen nåde den gang, men de ble jo ordnet opp i sesongen etter.

Nå var det på tide å rette oppmerksomheten mot gressmatta, men første omgang var på ingen måte noen festforestilling for den kresne tilskuer. Den besto mest av spill midt på banen, med lite av interesse som skjedde foran de to målene. Et par halvsjanser var det, men forsvarerne virket å ha nokså god kontroll på det som kom, samtidig som det åpenbart manglet noe offensivt for begge lag. Hjemmelaget burde kanskje tatt ledelsen like før pause, men avslutningen var nokså svak og gikk utenfor gjestenes mål slik at det fortsatt var målløst da spillerne gikk i garderoben. Det offisielle tilskuertallet ble for øvrig etter hvert oppgitt å være 75, og det var nok ørlite høyere enn de 53 vi hadde talt oss frem til. Jeg mistenker at man kjører en variant man kjenner godt fra lavere divisjoner i Norge, der man gjerne opererer med anslag og gjetninger, og det at man veldig ofte har runde tall styrket også denne mistanken.

Det svirret nå rykter om at Nottingham-klubben West Bridgford ikke ville få godkjent sin bane for opprykk, og uten at jeg automatisk svelget dette rått, lurte jeg på om South Normanton Athletic ville ta opprykk om så var tilfelle. Et par karer vi pratet med mente at svaret var JA, men så gjenstår det jo selvsagt å se om disse ryktene har rot i virkeligheten. Vi fikk også høre litt mer om det som skjedde da man som nevnt følte seg nødt til å legge ned driften, og dette med et aldrende styre og bekymringer om hvem som skal ta over stafettpinnen, er jo også noe jeg har tenkt over flere ganger når jeg har besøkt klubber der snittalderen på de involverte har vært meget høy. Samtidig ser vi jo at dagens unge generasjoner som regel heller følger PL-klubber fra andre siden av landet eller valser rundt i Messi- og Ronaldo-drakter. Ikke unaturlig det selvsagt, men heldigvis er det i hvert fall noen av de som vokser det av seg, for uten at det kommer yngre krefter til, vil en klubb naturlig nok være dødsdømt i det lange løp.

Etter hvilen skulle det i hvert fall bli langt mer å juble for for de som ønsket seg mål og sjanser. I omgangens 13. minutt sørget Shane Newton for hjemmeledelse 1-0, men kun fire minutter senere utlignet Phil Summerfield for gjestene. Det nærmet seg et kvarter igjen av ordinær tid da vertskapet igjen tok ledelsen, og Kevin Hemagou ble kreditert 2-1-målet. Nå hadde South Normanton Athletic koblet et visst grep, men Holbrook Sports prøvde seg med en par halvskumle kontringer. I det 84. minutt følte man imidlertid at avgjørelsen falt da Samuel Chambers økte til 3-1, og SNA kunne for så vidt puttet nok et mål helt på tampen. De var nok uansett fornøyd da dommeren blåste av med hjemmeseier og 3-1 som sluttresultat.

I ettertid røper jeg vel heller ingen stor hemmelighet når jeg forteller at man aldri klarte å innhente West Bridgford, som vant tittelen og rykket opp i Midlands Football League, så ryktene om de viste seg altså å ikke stemme. Vi forlot uansett Lees Lane ikke altfor lenge etter kampslutt. For første gang på en god stund hadde jeg en morgendag foran meg der jeg faktisk kunne dra meg litt, men Neil måtte forståelig nok hjem til kone og barn, så jeg lot ham skysse meg tilbake til mitt hotell og takket for skyss før han satt kursen mot Mansfield. Jeg vurderte å unne meg en siste pint i hotellbaren, men valgte i stedet å trekke meg tilbake til hotellrommet, der jeg ble liggende å se en film på TV før jeg tok kvelden.

 

 

English ground # 413:
South Normanton Athletic v Holbrook Sports 3-1 (0-0)
East Midlands Counties League
Lees Lane, 19 April 2017
1-0 Shane Newton (58)
1-1 Phil Summerfield (62)
2-1 Kevin Hemagou (74)
3-1 Samuel Chambers (84)
Att: 75
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

 

Next game: 20.04.2017: Chadderton v FC City of Liverpool
Previous game: 18.04.2017: Ilfracombe Town v Fremington

More pics

 

 

 

Tirsdag 18.04.2017: Ilfracombe Town v Fremington

 

Årets store ‘Easter Hop’ var nå ferdig, og jeg var på vei inn i en ny fase av min enorme og ambisiøse april-tur. Jeg hadde denne dagen en svært lang reise foran meg, og jeg hadde nok ikke fått like mange timer søvn som jeg helst burde hatt da jeg i 06.00-tiden sto opp sammen med min venninne Kay, som igjen hadde vært vertskap for meg de to siste nettene. En drøy halvtime senere kom drosjebilen hun hadde bestilt til meg, og jeg kom meg således med 06.57-toget fra Thatto Heath. Ved endestasjonen Wigan North Western kunne jeg deretter foreta et raskt togbytte og ta plass på 07.22-toget som skulle ta meg så langt som til Birmingham New Street. Etter et nytt raskt togbytte der, kunne jeg endelig ta sjansen på å blunde litt mens toget tok meg til Exeter St. Davids, der jeg skulle bytte til dagens siste tog.

Fra Exeter St. Davids måtte jeg nemlig ha toget opp til Barnstaple, men hadde nesten tre kvarters ventetid på toget videre dit. Det gjorde imidlertid at jeg kunne benytte anledningen til å endelig unne meg en røykepause. Siden jeg kun hadde spist et smørbrød på et av togene, fikk jeg også kjøpt meg et nytt smørbrød og litt leskedrikk før jeg steg på Barnstaple-toget med avgang 12.27. Denne jernbanelinjen har navnet Tarka Line, og på sin ferd gjennom idylliske omgivelser brukte den en time og ti minutter opp til endestasjonen Barnstaple. Jeg var fortsatt ikke fremme ved min destinasjon, og tidligere gikk det tog helt Ilfracombe, men det ble det slutt på i 1970, slik at jeg nå trengte buss på denne siste strekningen.

Jeg hadde ti minutter på meg til å bytte fra tog til buss, og heldigvis var bussholdeplassen rett utenfor Barnstaple jernbanestasjon, der buss nummer 21 snart kom. Etter 50-55 minutter på bussen kunne jeg i henhold til ruteplanen klokka 14.40 omsider hoppe av ved St. James’s Place Gardens i Ilfracombe – over åtte timer etter at jeg hadde tatt et foreløpig farvel med Kay den morgenen. Et steinkast fra bussholdeplassen jeg nå steg av på ligger Ocean Backpackers, der jeg hadde betalt £30 for overnatting. Jeg hadde vel for så vidt merket meg at det ikke var innsjekking før klokka 16.00, men hadde regnet meg å kunne få slengt fra meg bagasjen for å utforske den idylliske byen i mellomtiden. I stedet ble jeg møtt av låste dører og et skilt som fortalte at resepsjonen nå var stengt til klokka 16.00.

Ilfracombe er en kystby og seaside resort som ligger på den nordlige kysten av grevskapet Devon, og som i dag har omtrent 11 000 innbyggere. Her var det allerede i jernalderen en festning på klippen Hillsborough Hill som ruver som et landemerke over havnen, og næringsveiene her var tidlig knyttet til maritim aktivitet som fiske og handel med Wales, som ligger på den andre siden av den brede Bristolkanalen som her er en stor bukt. Med ferjer som opererte i denne bukta utviklet Ilfracombe seg snart til en populær turistdestinasjon, og dette skjøt ytterligere fart med jernbanens ankomst. I 1950-årene var pågangen så stor at det rett og slett ikke var nok lokal arbeidskraft til å betjene turistnæringen, og man annonserte derfor gjerne etter arbeidskraft i nord-engelske byer som eksempelvis Manchester og Liverpool.

I denne gullalderen var det i høysesongen tusenvis av turister som ankom med tog hver lørdag, og minst like mange som kom med ferjene. Som mange andre slike turistdestinasjoner kom nedgangen da ikke minst sydenturismen skjøt fart i 1960-årene, og nedleggelsen av jernbanen sørget for ytterligere nedgang og stor arbeidsledighet. Senere har man igjen sett en viss oppsving med etableringen av diverse lettere industri, samtidig som det åpenbart fortsatt er en viss turisme her. Jeg skulle som sagt gjerne spasert litt rundt i den koselige byen, heller enn å slå i hjel tiden med en pint og et måltid på Wetherspoons-puben The Admiral Collingwood, men følte ikke for å slepe rundt på bagasje for tre og en halv uke, og irriterte meg nå litt over at jeg ikke hadde brukt noe mer penger på et skikkelig hotell.

På slaget fire sto jeg igjen og ringte på ringeklokka til Ocean Backpackers, og etter noen minutter var det endelig aktivitet der inne, slik at jeg snart fikk sjekket inn. Jeg slang fra meg bagasjen på rommet og gikk straks av gårde for å se meg rundt. Spektakulære Tunnels Beeches skulle jeg gjerne tatt en kikk på, men der var det visst dessverre i ferd med å stenge, og det samme var vel tilfelle ved Ilfracombe Museum like ved, så jeg gikk i stedet ned for å utforske det koselige havneområdet. Der i den indre havnen lå båtene på sandgrunnen som et bevis på at tidevannsforskjellen her skal være den nest største i verden. På vei ut til tuppen og den kjente Verity-statuen, kunne jeg latt meg friste av tilbud om båtutflukter til Lundy Island, men med en fotballkamp på programmet hadde jeg strengt tatt ikke tid til slikt.

Etter litt vandring rundt i sentrumsgatene, oppsøkte jeg etter hvert puben George & Dragon, men ankom samtidig som en horde av utenlandske turister, og beveget meg derfor ganske raskt videre for å i stedet sjekke ut The Boathouse, der jeg ble fristet innenfor av en plakat som på utsiden vitnet om et godt utvalg av cider. Dermed fikk jeg lesket strupen mens jeg rablet ned en hilsen på et par postkort jeg hadde kjøpt, og etter at jeg også fikk postet disse, var det etter hvert på tide å ta seg til kveldens kamparena Marlborough Park. Ilfracombe omgis av klipper og er usedvanlig bakkete, og Marlborough Park ligger nesten helt på toppen av bakkene på vei ut av byen. Bartenderen ved The Boathouse hadde derfor anbefalt meg å ta en taxi dit opp, i stedet for å traske over halvannen kilometer i konstant og bratt oppoverbakke. Også drosjekusken var i liten tvil om at det var et meget godt valg, og etter hvert som bilen hans klatret oppover i åsen over Ilfracombe, var jeg snart glad for at jeg hadde fulgt rådet.

Med en drøy halvtime til avspark klokka 18.30 ble jeg sluppet av utenfor klubbhuset ved Marlborough Park, og dette var en visitt jeg virkelig hadde sett frem til. Jeg hadde rett og slett forventninger til at dette skulle bli et av turens store høydepunkter, og jeg har jo en stund ønsket meg til Marlborough Park. Et snaut år tidligere hadde jeg da også valgt meg ut Ilfracombe som vertskap for turens første kamp da jeg foretok min siste tur i 2015/16-sesongen. Etter at alt var booket ble den gang kampen flyttet på nokså kort varsel, og jeg ble sittende igjen med en hotellreservasjon i Ilfracombe som jeg omsider valgte å ikke benytte meg av da jeg i stedet valgte å besøke Treharris Athletic Western og deres fantastiske hjemmebane – i seg selv ikke noen dårlig erstatning, og spesielt siden den walisiske klubben nå dessverre har forlatt sin herlige Athletic Ground. Uansett; nå skulle jeg endelig se kamp ved Marlborough Park.

Ilfracombe Town ble i 1902 stiftet under navnet Ilfracombe FC, og var to år senere med å stifte North Devon League. I 1920 tok de dagens navn ved å legge til Town-suffikset, før de ytterligere to år senere tok plass i East Devon League. Etter andre verdenskrig var The Bluebirds med å stifte Western League Division Three, da denne ligaen i 1949 utvidet med en tredjedivisjon. 1952/53-sesongen står fortsatt som deres beste i FA Cupen, og det var kun et knepent 0-1 tap borte mot Llanelli i fjerde kvalifiseringsrunde som hindret klubben i å ta seg til første ordinære runde. Våren 1953 hadde også klubben spilt seg opp i Western League sin toppdivisjon, men der ble det foreløpig med to sesonger før de rykket ned igjen, og fire år senere forlot de i 1959 Western League og returnerte til North Devon League.

Etter et kvart århundre i North Devon League var de i 1984 igjen tilbake i Western League, der de tok plass i det som nå het Division One. Opprykk til toppdivisjonen fulgte i 2007, og i 2010 kapret de tredjeplassen og registrerte sin beste ligainnsats noen sinne. Dette ble kopiert påfølgende sesong, og på dette tidspunktet var det nok en rekke Southern League-klubber som etter å ha erfart bortekampene til Truro City fryktet nye lange borteturer til den utposten Ilfracombe tross alt er, for på denne tiden virket det som om Ilfracombe Town var ambisiøse og interessert i å ta steget opp på step 4. I 2011 vant man dessuten Western Leagues ligacup, men etter et par litt tyngre sesonger, valgte klubben i 2014 å takke for seg og forlate Western League Premier Division for igjen å returnere til North Devon League, der de overtok plassen til sitt reservelag.

Man kan kanskje si at ringen var sluttet med at man igjen returnerte til ligaen der man i sin tid startet, men etter to strake sjetteplasser siden den frivillige degraderingen, hadde jeg hørt rykter om at man etter denne sesongen håpet å kunne ta et steg opp igjen i fotball-pyramiden. North Devon League har sin toppdivisjon på step 8 (eller nivå 12 totalt, om man ikke helt forstår denne ‘sjargongen’), og er en av feederligaene for South West Peninsula League. Da jeg gikk opp til banen ved hjelp av en trappegang ved siden av klubbhuset, virket det ikke som om det ble avkrevd noen inngangspenger, og det ble da også snart bekreftet av en klubbrepresentant som også innrømmet at de ofte ikke har trykket kampprogram de siste sesongene.

Om Ilfracombe by er idyllisk og pittoresk, må det samme kunne sies om Marlborough Park, som jeg begeistret nå kunne skue utover. Selv den obligatoriske turen innom klubbhusets bar måtte nå vente mens jeg tok en aldri så liten kikk og knipset noen bilder. Det var i 1923 at klubben sikret seg tomten, og etter at de fikk lagt gressmatte og den slags, har Ilfracombe Town spilt sine hjemmekamper her på Marlborough Park siden starten av 1924/25-sesongen. Det er åpenbart anlagt inn i «fjellsiden», og det har nok vært medvirkende til at gressmatta hadde en voldsom helling før den ble (i hvert fall nesten) jevnet ut. Et par steder henger det fortsatt skilt som vitner om perioden i Western League, og dette må være en kamparena som skiller seg kraftig ut i deres nåværende liga som jeg mistenker stort sett består av temmelig spartanske anlegg.

Jeg kom opp ved siden av klubbhuset ved midten av den ene langsiden, der noen av tribunefasilitetene er å finne. Ved toppen av denne trappen kommer man nemlig opp mellom klubbhuset og en liten sittetribune som har støttepillarer i forkant og byr på anslagsvis rundt 50 blå plastseter til å hvile stussen på. Klubbhuset har ellers et ørlite overbygg som gir delvis tak over hodet til et lite parti der, men for øvrig er det hard standing under åpen himmel som gjelder her. Det er også tilfelle på den ene kortsiden, der jeg imidlertid i løpet av kampen kunne gå opp på en liten gressvoll bak en noe sliten redskapsbod i bølgeblikk for å få god oversikt for å ta noen bilder. Borte langside byr på mer hard standing, men her har man også de to laglederbenkene.

Den virkelige perlen er kortsiden ut mot Marlborough Road, der man bak mål har en noe større tribune. Dette er hovedsakelig en sittetribune, men har ut mot begge endende en liten seksjon for eventuelle stående tilskuere under taket. Som bakteppe har man steinmuren ut mot Marlborough Road, og ikke minst et flott lite kapell på kirkegården på andre siden av veien. Som noen ganske riktig kommenterte da jeg postet bilder herfra; dette må utvilsomt være en av de mest pittoreske kortsider den engelske fotballen har å by på. Bortsett fra tribunen er det ellers mer hard standing, naturligvis. I hjørnet mot den bortre langsiden er det for øvrig et gammelt inngangsparti, men trappa som i den bratte skråningen førte dit opp ville nok gitt sikkerhets-hysterikerne fullstendig anfall, og den var åpenbart heller ikke i bruk lenger.

I kveld skulle Ilfracombe Town ta imot Fremington, og i mangel på et kampprogram sjekket jeg igjen tabellen for North Devon League Premier Division, som bekreftet det jeg mente å vite. Ilfracombe Town tronet på toppen av tabellen med imponerende 19-1-1 (og en målforskjell på vanvittige +109) på sine 21 ligakamper så langt, og så ut til å kunne gå mot ligatittelen. Kun to poeng bak lurte imidlertid Braunton som dog hadde en kamp mer spilt, så de hadde likevel ikke råd til å surre for mye i sesongavslutningen. Jeg forventet derfor en hjemmeseier når de denne kvelden altså skulle være vertskap for Fremington, som på sin side befant seg på en 10. plass av divisjonens 15 lag.

Inne i klubbhusets bar fikk jeg bestilt meg et glass med noe godt, og selv om jeg selvsagt også hadde stortrivdes på årets ‘Easter Hop’, var det samtidig litt godt å være tilbake i mer normal gjenge slik at man kommer litt tettere på klubben man besøker og klubbrepresentantene som har litt bedre tid til å slå av en prat. Jeg var nemlig svært interessert i å høre mer om klubben fra de selv, og kom i prat med noen karer som kunne bekrefte at de etter tre sesonger tilbake i North Devon League nå føler seg rustet og lystne på å igjen prøve seg på et høyere nivå. Jeg fikk høre hvordan spillergruppen består av lokale gutter som også ser frem mot dette. Når spillerne etter hvert begynte å gjøre seg klare for å innta banen, var det bare å få seg påfyll i glasset og komme seg ut.

Det ble en ørliten forsinkelse da dommeren hadde glemt fløyta si i garderoben, men da han hadde løpt ned og hentet den, kunne han blåse i gang kampen. Vertene tok ikke overraskende et visst grep fra start, og i det femte minutt ble et hjørnespark omsatt i scoring da Joe Seldon headet i mål på bakerste stolpe. Etter dette fulgte en periode der jeg ikke lot meg imponere nevneverdig av det som skjedde, og bortelaget kom mer med. I det 19. minutt utlignet de etter at et innkast ble headet videre til Ryan Sanders, og han fikk stå helt alene og skyte i mål til 1-1. Altfor enkelt fra hjemmelagets ståsted, og en kar som sto ved siden av meg hevdet at vertskapet så langt leverte sin svakeste kamp på en god stund.

Fire minutter senere var de i hvert fall tilbake i ledelsen igjen, og det var Cassian Blackmore som fikk kronglet med seg ballen etter et innlegg, og halvveis liggende avsluttet han i mål til 2-1. Halvtimen var passert med et minutt eller så da hjemmelaget fikk en vanvittig trippel-sjanse og burde økt ledelsen. I løpet av få sekunder ble ballen blokkert tre ganger da Ilfracombe-spillerne nærmest sto i kø for å avslutte, og til slutt var det målscorer Blackmore sin avslutning som gikk via en motspiller og utenfor. Kampen hadde hevet seg noe, men ble i perioder nærmest blåst i stykker av en til tider voldsomt pirkete dommer som kanskje hadde et lite markeringsbehov. Uansett sto det fortsatt 2-1 halvveis, foran det jeg med en manuell telling hadde tallfestet til 79 tilskuere.

Det var egentlig litt merkelig at dommeren hadde glemt fløyta i garderoben før kamp, for han virket oppriktig glad i den, og drøyt fem minutter etter pause fikk han muligheten til å blåse for et straffespark. Simon Townsend steg frem og økte hjemmelagets ledelse til 3-1, og det var ikke ufortjent, for nå hadde de hevet seg. Kun tre minutter senere var Simon Townsend på farten igjen, da han på flott vis headet et innlegg i mål til 4-1. Det virket for lengst avgjort, og fortsatt gjorde dommeren i perioder sitt beste for å stykke opp kampen med unødvendige avblåsninger og stopp i spillet.

Med et kvarter igjen var også Joe Seldon nære på å kunne feire sin andre scoring for dagen, men hans avslutning traff innsiden av stolpen før ballen spratt i sikkerhet for Fremington. Med rett i overkant av fem minutter igjen av ordinær tid fikk han imidlertid det andre målet sitt da han fastsatte sluttresultatet til 6-1. Keeperspillet var alt annet enn imponerende da han sendte et frispark rett i mål, for målmannen forsøkte ikke engang å slenge seg, men prøvde i stedet å sparke ballen…som han bommet på og derfor måtte hente ut av nettet for sjette gang. Det var til slutt en overbevisende seier til hjemmelaget, til tross for at de åpenbart har enda mer å gå på, men de var nok uansett fornøyd med tre nye poeng og et nytt steg mot ligatittelen.

Jeg hadde tilbragt den siste delen av kampen på bortre langside, der jeg småpratet litt med en tidligere(?) klubbrepresentant som igjen kunne bekrefte at Ilfracombe Town vil bli å finne i South West Peninsula League neste sesong. De vil bli et flott tilskudd til en liga som de siste årene ofte har måttet ty til disse hersens reservelagene i sin liga, og til og med har sluppet de opp i sin øverste divisjon. Derfor er det desto mer gledelig å se når de i stedet får hentet opp klubber som Ilfracombe Town. Nå spaserte vi sammen over banen for å innta klubbhusets bar, der han spanderte neste runde, og snart kom også spillerne inn for å få seg en matbit og noe flytende fra baren, slik at jeg fikk de til å hjelpe meg med å identifisere dagens målscorere.

Jeg fikk beskjed om å forsyne meg av maten som hadde blitt satt frem, og det var en ordre jeg ikke kunne annet enn å adlyde. Jeg ble værende en stund, og var til slutt en av de siste til stede da jeg takket for meg og ønsket lykke til. En av klubbrepresentantene skulle samme vei, og slo følge med meg der vi spaserte ned bakkene mot sentrum. Der våre veier skiltes ønsket jeg igjen lykke til og gikk for å ta kvelden etter en lang dag. En ny lang reise ventet dagen etter, men Ilfracombe, Ilfracombe Town og Marlborough Park var denne dagen så absolutt verdt det, og blir ganske riktig stående som et av turens virkelige høydepunkter.

 

English ground # 412:
Ilfracombe Town v Fremington 5-1 (2-1)
North Devon League Premier Division
Marlborough Park, 18 April 2017
1-0 Joe Seldon (5)
1-1 Ryan Sanders (19)
2-1 Cassian Blackmore (23)
3-1 Simon Townsend (pen, 52)
4-1 Simon Townsend (55)
5-1 Cassian Blackmore (85)
Att: 79 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 19.04.2017: South Normanton Athletic v Holbrook Sports
Previous game: 18.04.2017: Maine Road v Abbey Hey

More pics

 

 

 

2016/17:
10.08.2016: Ayr United v Aberdeen
11.08.2016: Bristol Rovers v Cardiff City
12.08.2016: FC United of Manchester v Stockport County
13.08.2016: Minehead v Uphill Castle
14.08.2016: Irchester United v Thrapston Town
15.08.2016: Chatham Town v Tooting & Mitcham United
16.08.2016: Desborough Town v Leicester Nirvana
17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic
18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town
19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical
20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United
21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United
22.08.2016: Hednesford Town v Marine
23.08.2016: AFC Fylde v Salford City
24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town
25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu
26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough
27.08.2016: Thorne Colliery v Harworth Colliery
28.08.2016: Sunderland U23 v Southampton U23
29.08.2016: Stockton Town v Easington Colliery
29.08.2016: Tadcaster Albion v Farsley Celtic
29.08.2016: Redcar Athletic v Windscale
30.08.2016: Gillingham Town v Bridport
31.08.2016: Annfield Plain v Richmond Town
11.11.2016: Northern Ireland v Azerbaijan
12.11.2016: Glentoran v Coleraine
13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United
14.11.2016: Winsford United v Hanley Town
15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town
26.12.2016: Wingate & Finchley v Staines Town
27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield
27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley PM
27.12.2016: Binfield v Ascot United
29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21 (@ Basford United)
30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels
31.12.2016: AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa
31.12.2016: Alvechurch v Quorn
01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town
02.01.2017: Dorking v Chessington & Hook United
02.01.2017: Godalming Town v Three Bridges
03.01.2017: West Auckland Town v Shildon
04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria
05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth
06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe
07.01.2017: Goole v Lancaster City
08.01.2017: Middlesbrough v Sheffield Wednesday
09.01.2017: Team Northumbria v Stockton Town
10.01.2017: Wellingborough Town v Harborough Town
11.01.2017: Gateshead v Kilmarnock
11.01.2017: Penrith v Newcastle Benfield
12.01.2017: Reading v Queens Park Rangers
13.01.2017: Caernarfon Town v Denbigh Town
14.01.2017: Ripon City v Rothwell
15.01.2017: Westfield United v Southey Wolves @ Millmoor
16.01.2017: Herne Bay v Dover Athletic
06.04.2017: Witton Albion v Spalding United
07.04.2017: Brandon United v Esh Winning
08.04.2017: Cambuslang Rangers v Lesmahagow
09.04.2017: Aberdeen v Rangers
11.04.2017: Cinderford Town v Cambridge City
12.04.2017: Coxhoe Athletic v Sunderland West End
13.04.2017: Campion v Dronfield Town
14.04.2017: Garforth Town v Staveley Miners Welfare
14.04.2017: Harrogate Railway Athletic v Pickering Town
14.04.2017: Knaresborough Town v Pontefract Collieries
15.04.2017: Rossington Main v Hall Road Rangers
15.04.2017: Armthorpe Welfare v Hemsworth Miners Welfare
15.04.2017: Selby Town v Penistone Church
16.04.2017: Ashton Athletic v Squires Gate
16.04.2017: Ashton Town v Stockport Town
17.04.2017: Atherton Collieries v AFC Darwen
17.04.2017: Trafford v Colwyn Bay
17.04.2017: Maine Road v Abbey Hey
18.04.2017: Ilfracombe Town v Fremington
19.04.2017: South Normanton Athletic v Holbrook Sports
20.04.2017: Chadderton v City of Liverpool FC
21.04.2017: Norwich City v Brighton & Hove Albion
22.04.2017: Newhall United v Cromford
23.04.2017: FC Bush v New River (@ Henry Barrass Stadium)
24.04.2017: Pollok v Kirkintilloch Rob Roy
25.04.2017: Spennymoor Town v Nantwich Town
26.04.2017: Thurrock v AFC Hornchurch
27.04.2017: Bewdley Town v Wellington Amateurs
28.04.2017: Bedfont Sports v Spelthorne Sports
29.04.2017: Brodsworth Welfare v Bawtry Town
30.04.2017: Charlton Athletic v Swindon Town

2017/18:
14.08.2017: Dorchester Town v Basingstoke Town
15.08.2017: Cradley Town v Dudley Town
16.08.2017: Seaton Delaval Amateurs v Gateshead Rutherford
17.08.2017: St. Helens Town v Abbey Hulton United
18.08.2017: Sheringham v Walton United
19.08.2017: Percy Main Amateurs v Wallington
19.08.2017: Sunderland v Leeds United
20.08.2017: Quorn v AFC Mansfield
21.08.2017: Stourbridge v Nantwich Town
22.08.2017: Thornaby v Heaton Stannington
23.08.2017: Prudhoe Town v Windscale
24.08.2017: Newcastle Benfield v Guisborough Town
25.08.2017: Aveley v Witham Town
26.08.2017: Salts v Wakefield City
27.08.2017: Horden Colliery Welfare v Hartlepool United ‘Legends’
28.08.2017: Shildon v West Auckland Town
28.08.2017: Darlington v Spennymoor Town
29.08.2017: Squires Gate v Barnoldswick Town
30.08.2017: Houghton Main v Swinton Athletic
31.08.2017: England U20s v Netherlands U20s
01.09.2017: Llandrindod Wells v Llanfair United
02.09.2017: Vauxhall Motors v Heswall
02.09.2017: Tranmere Rovers v Dover Athletic
03.09.2017: Romulus v Kettering Town
04.09.2017: Carnforth Rangers v Cartmel & District
05.09.2017: Chippenham Town v Gloucester City
06.09.2017: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town
26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet
27.12.2017: Steyning Town v Storrington
28.12.2017: Crystal Palace v Arsenal
29.12.2017: Carrick Rangers v Ballinamallard United
30.12.2017: Cliftonville v Coleraine
01.01.2018: Colwyn Bay v Bamber Bridge
02.01.2018: Albion Rovers v Aidrieonians
02.01.2018: Blackburn United v Pumpherston
03.01.2018: Conwy Borough v Llandudno Albion
05.01.2018: Prestatyn Town v The New Saints
06.01.2018: Robin Hood Athletic v Hartshead
07.01.2018: Shrewsbury Town v West Ham United
08.01.2018: Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town
09.01.2018: Heybridge Swifts v AFC Hornchurch
11.01.2018: Winchester City v Southampton
12.01.2018: Newton Abbot Spurs v Bovey Tracey
15.01.2018: Tottenham Hotspur U23 v Everton U23
15.01.2018: Haringey Borough v AFC Hornchurch
16.01.2018: Canvey Island v Heybridge Swifts
17.03.2018: Crusaders v Dungannon Swifts
27.03.2018: Marine v Nantwich Town
28.03.2018: Hawick Royal Albert v Vale of Leithen
29.03.2018: Blackburn Rovers v Bradford City
30.03.2018: Sheffield Wednesday v Preston North End
30.03.2018: Tamworth v North Ferriby United
31.03.2018: Didcot Town v Cinderford Town
01.04.2018: Rangers Legends v Pompey Legends (@ AFC Portchester)
02.04.2018: AFC Varndeanians v St. Francis Rangers
02.04.2018: Whitehawk v Havant & Waterlooville
03.04.2018: Queen of the South v Falkirk
04.04.2018: Cheadle Town v Stockport Town
05.04.2018: Carlton Town v Corby Town
06.04.2018: Stanway Rovers v Coggeshall Town
07.04.2018: Ashfield v Bellshill Athletic
08.04.2018: Crownpoint United v Overlee Partizans (Scottish Amateur Sunday Trophy semi final @ Stenhousemuir)
09.04.2018: Lincoln United v Basford United
11.04.2018: Gateshead Leam Rangers v Sunderland West End
12.04.2018: Bradford City v Shrewsbury Town
13.04.2018: Halstead Town v Woodbridge Town
14.04.2018: Hillingdon Borough v Bedford
15.04.2018: Beehive v Rio (@ Henry Barrass Stadium)
08.05.2018: Partick Thistle v Motherwell
09.05.2018: Ball Haye Green v Henley Town reserves
10.05.2018: Carharrack v St. Day
11.05.2018: Teignmouth v Liverton United
12.05.2018: Knutsford v Congleton Vale Rovers
13.05.2018: Dumbarton v Alloa Athletic
14.05.2018: Arthurlie v Hurlford United
15.05.2018: Cottesmore Amateurs v Hathern

2018/19:
06.07.2018: Nairn County v Inverness Caledonian Thistle
09.07.2018: Wanderers v Harray
10.08.2018: Ascot United v Camberley Town
11.08.2018: Sunderland RCA v Ryhope CW
12.08.2018: Coventry United v Rugby Town
13.08.2018: Chelmsford City v Dulwich Hamlet
14.08.2018: Shepshed Dynamo v Worksop Town
15.08.2018: Abergavenny Town v Monmouth Town
16.08.2018: Appleby Frodingham v Clay Cross Town
17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town
18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury
19.08.2018: Barry Town United v Bala Town
20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich
21.08.2018: Rochdale v Barnsley
22.08.2018: Cromer Town v Buxton
23.08.2018: Easington Colliery v Durham City
24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United
25.08.2018: Steeton v Atherton LR
26.08.2018: Romford v Baldock Town
27.08.2018: AFC Hayes v CB Hounslow United
27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet
27.08.2018: Barkingside v Southend Manor
28.08.2018: St. Just v West Cornwall
29.08.2018: Little Hopton v DRAM Community
30.08.2018: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves
31.08.2018: Newport City v Brecon Northcote
01.09.2018: Tilbury v Basildon United
26.12.2018: Harrow Borough v Hendon
28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County
29.12.2018: Rhayader Town v Hay St. Mary’s
30.12.2018: Newtown v Aberystwyth Town
31.12.2018: Cardiff Met v Barry Town United
01.01.2019: Wimborne Town v Gosport Borough
02.01.2019: Met Police v Beaconsfield Town
04.01.2019: Aberystwyth Town v Connahs Quay Nomads
05.01.2019: Frome Town v Wimborne Town
06.01.2019: Lebeq v Cutters Friday
06.01.2019: Newport County v Leicester City
07.01.2019: Rushall Olympc v Barwell
08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town
09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow
10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers
11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel
12.01.2019: Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports
13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road
23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda
29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United
30.03.2019: Camelon Juniors v Edinburgh United
30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen
30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts
31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star
01.04.2019: Arsenal v Newcastle United
02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town
03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock
04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)
05.04.2019: Ross County v Dundee United
06.04.2019: Milnthorpe Corinthians v Millom
07.04.2019: Mill Hill v The Crown
08.04.2019: Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23
08.04.2019: Silverdale Athletic v Leek CSOB (@ Stafford Rangers)
09.04.2019: Colne v Skelmersdale United
10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church
11.04.2019: Northwich Victoria v 1874 Northwich
12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough
13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb
13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir
14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)
15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University
16.04.2019: Tranent Juniors v Tynecastle
17.04.2019: Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI
19.04.2019: Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers
19.04.2019: Halstead Town v Wivenhoe Town
20.04.2019: Ramsgate v Haywards Heath Town
22.04.2019: Southwick v Mile Oak
22.04.2019: Burgess Hill Town v Lewes
23.04.2019: Yorkshire Amateur v Hemsworth Miners Welfare
24.04.2019: Johnstone Burgh v St. Anthony’s

2019/20:
04.09.2019: Swinton Athletic v Wakefield AFC
05.09.2019: Scotland U21 v San Marino U21 (@ St Mirren)
06.09.2019: Montrose Roselea v Banchory St Ternan (@ Montrose)
07.09.2019: Fraserburgh v Forres Mechanics
08.09.2019: Dundee v Elgin City
09.09.2019: England U21 v Kosovo U21 (@ Hull City)
10.09.2019: Abbey Hey v Barnton

 

 

 

1995/96:
24.10.1995: Reading v Bury

1998/99:
27.03.1999: Reading v Manchester City
05.04.1999: Reading v Fulham

2001/02:
21.08.2001: Reading v Luton Town
25.08.2001: Queens Park Rangers v Reading
27.08.2001: West Bromwich Albion v Gillingham

2004/05:
28.12.2004: Preston North End v Reading
29.12.2004: Hull City v Doncaster Rovers

2008/09:
16.09.2008: Reading v Sheffield Wednesday
28.12.2008: Darlington v Chesterfield
29.12.2008: Blackpool v Wolverhampton Wanderers
01.01.2009: Oxford United v Salisbury City

2009/10:
31.07.2009: Notts County v Liverpool XI
01.08.2009: Nottingham Forest v Birmingham City
02.08.2009: Leicester City v Real Valladolid
03.08.2009: Bristol Rovers v Liverpool XI
04.08.2009: Peterborough United v Sunderland
11.09.2009: Southend United v Leeds United
12.09.2009: Watford v Barnsley
13.09.2009: Fulham v Everton
14.09.2009: Milton Keynes Dons v Norwich City
15.09.2009: Coventry City v Sheffield United
16.09.2009: Reading v Cardiff City
18.09.2009: Sheffield United v Sheffield Wednesday
19.09.2009: Lincoln City v Shrewsbury Town
28.12.2009: Leyton Orient v Southend United
30.12.2009: Portsmouth v Arsenal
01.01.2010: Hayes & Yeading United v AFC Wimbledon
02.01.2010: Reading v Liverpool
03.01.2010: West Ham United v Arsenal
01.05.2010: Gillingham v Southampton
02.05.2010: Reading v Preston North End
03.05.2010: Luton Town v York City

2010/11:
02.10.2010: Farnborough v Lewes
04.10.2010: Kingstonian v Sutton United
05.10.2010: Barnet v Southend United
08.01.2011: Southend United v Chesterfield
10.01.2011: Crawley Town v Derby County
12.01.2011: Swindon Supermarine v Halesowen Town
17.04.2011: Cray Wanderers v Bury Town
18.04.2011: Barkingside v Bethnal Green United
19.04.2011: Sheffield FC v Brigg Town
20.04.2011: Guildford City v Colliers Wood United
21.04.2011: Reading Town v Thame United
22.04.2011: Doncaster Rovers v Crystal Palace
22.04.2011: Leeds United v Reading
23.04.2011: FC Halifax Town v Mickleover Sports
25.04.2011: Macclesfield Town v Southend United
30.05.2011: Reading v Swansea City (playoff final @Wembley)

2011/12:
23.07.2011: Cambridge City v Cambridge United
15.08.2011: New Mills v Newcastle Town
16.08.2011: Boston United v Histon
17.08.2011: Worksop Town v Stafford Rangers
19.08.2011: Lye Town v Coventry Sphinx
20.08.2011: Basingstoke Town v Sutton United
21.08.2011: Swindon Town v Oxford United
22.08.2011: Gosport Borough v Didcot Town
23.08.2011: AFC Hornchurch v Canvey Island
24.08.2011: Chester v FC United of Manchester
05.10.2011: Grays Athletic v Tilbury
06.10.2011: Cambridge United v Stockport County
07.10.2011: Cammell Laird v Bamber Bridge
08.10.2011: Maidenhead United v Chelmsford City
09.10.2011: Hayes & Yeading United v Wrexham
10.10.2011: Oldham Athletic v Milton Keynes Dons
11.10.2011: Leatherhead v East Thurrock United
27.12.2011: Windsor v Egham Town
27.12.2011: Bournemouth FC v Christchurch
30.12.2011: Hereford Unted v Accrington Stanley
31.12.2011: Thatcham Town v Didcot Town
01.01.2012: Staines Town v Hampton & Richmond Borough
02.01.2012: Hallam v Handsworth FC
06.01.2012: Burton Albion v Accrington Stanley
07.01.2012: Chorley v North Ferriby United
26.03.2012: Hitchin Town v AFC Totton
27.03.2012: Dover Athletic v Hampton & Richmond Borough
28.03.2012: Folkestone Invicta v Walton Casuals
30.03.2012: Southend United v Cheltenham Town
31.03.2012: Rotherham United v Hereford United
02.04.2012: Bradford Park Avenue v Chorley
03.04.2012: Blyth Spartans v Solihull Moors
07.04.2012: Rangers v St. Mirren

2012/13:
18.07.2012: Sutton United v Leyton Orient
19.07.2012: Evesham United v Shrewsbury Town
20.07.2012: Grimsby Town v Hull City
21.07.2012: Banbury United v Oxford City
22.07.2012: Cheshunt v Enfield Town
23.07.2012: St. Albans City v Luton Town
24.07.2012: Runcorn Linnets v Colwyn Bay
25.07.2012: Alfreton Town v Notts County
26.07.2012: Eastwood Town v Scarborough Athletic
27.07.2012: Fleetwood Town v Oldham Athletic
28.07.2012: Southport v Wigan Athletic XI
22.09.2012: Ossett Town v Burscough
25.09.2012: Farsley AFC v Ossett Town
26.09.2012: Spennymoor Town v Billingham Town
28.09.2012: Cheltenham Town v Morecambe
29.09.2012: Marlow v Slimbridge
30.09.2012: Kingstonian v Eastbourne Town
01.10.2012: Boreham Wood v Billericay Town
02.10.2012: Scarborough Athletic v Parkgate
27.12.2012: Cleethorpes Town v Grimsby Borough
29.12.2012: Sutton Coldfield Town v Kidsgrove Athletic
01.01.2013: Clevedon Town v Bridgwater Town
01.01.2013: Keynsham Town v Calne Town
02.01.2013: Radford v Holbrook Sports
04.01.2013: Walsall v Portsmouth
05.01.2013: Stourbridge v Leamington
15.02.2013: Exeter City v Accrington Stanley
16.02.2013: Ebbsfleet United v Stockport County
17.02.2013: Huddersfield Town v Wigan Athletic
18.02.2013: Melksham Town v Bradford Town
26.03.2013: Rugby Town v Beaconsfield SYCOB
27.03.2013: Ashton United v Blyth Spartans
28.03.2013: AFC Blackpool v Maine Road
29.03.2013: Brentford v Notts County
29.03.2013: Henley Town v Bracknell Town
30.03.2013: Clapton v Sawbridgeworth Town
01.04.2013: Worcester City v Oxford City
02.04.2013: Atherton Laburnum Rovers v Atherton Collieries
03.04.2013: Guiseley v FC Halifax Town
04.04.2013: Lowestoft Town v Thurrock

2013/14:
22.07.2013: Bath City v Bristol City XI
23.07.2013: March Town United v Soham Town Rangers XI
24.07.2013: Bilston Town v Boldmere St. Michaels
25.07.2013: Dunstable Town v Luton Town XI
26.07.2013: Margate v Ramsgate
27.07.2013: Aveley v Dulwich Hamlet
17.08.2013: Stamford v Frickley Athletic
18.08.2013: Littlehampton Town v St. Francis Rangers
19.08.2013: Ilkeston v Stamford
20.08.2013: Workington v Stockport County
21.08.2013: Crook Town v Dunston UTS
22.08.2013: Bootle v AFC Liverpool
23.08.2013: Sholing v Blackfield & Langley
24.08.2013: Falmouth Town v Saltash United
26.08.2013: Ash United v Cove
26.08.2013: Aldershot Town v Woking
27.12.2013: Hadleigh United v Brantham Athletic
28.12.2013: Braintree Town v Tamworth
29.12.2013: Carlisle United v Peterborough United
30.12.2013: Atherton Collieries v Bacup & Rossendale Borough
01.01.2014: Matlock Town v Worksop Town
02.01.2014: Coleshill Town v Boldmere St. Michaels
04.01.2014: York City v Dagenham & Redbridge
05.01.2014: Port Vale v Plymouth Argyle
06.01.2014: Beaconsfield SYCOB v Godalming Town
07.01.2014: Gainsborough Trinity v Altrincham
08.01.2014: Billingham Synthonia v Seaton Carew
27.01.2014: Hastings United v Burgess Hill Town
28.01.2014: Belper Town v Gresley
29.01.2014: Burscough v Tranmere Rovers
21.02.2014: Shildon v Bedlington Terriers
22.02.2014: Halesowen Town v Chasetown
23.02.2014: Cray Wanderers v Lewes
24.02.2014: Wealdstone v Harrow Borough
25.02.2014: Carshalton Athletic v Dulwich Hamlet
26.02.2014: Buxton v Stamford
24.03.2014: Glossop North End v Runcorn Linnets
25.03.2014: Plymouth Argyle v Exeter City
26.03.2014: Altrincham v Bradford Park Avenue
27.03.2014: Abingdon Town v Highworth Town
28.03.2014: Yaxley v Peterborough Northern Star
29.03.2014: Saffron Walden Town v Long Melford
11.04.2014: Rotherham United v Bradford City
12.04.2014: Worthing v Guernsey
12.04.2014: Worthing United v Pagham
13.04.2014: AFC Fylde v Skelmersdale United (@Stockport County)
14.04.2014: Rochdale Town v Northwich Fllixton Villa
15.04.2014: Tunbridge Wells v Holmesdale
16.04.2014: Lewes v Wingate & Finchley
17.04.2014: Dunston UTS v Hebburn Town
18.04.2014: North Shields v West Allotment Celtic
18.04.2014: Whitley Bay v Newcastle Benfield
18.04.2014: Ashington v Crook Town
19.04.2014: Stocksbridge Park Steels v Kings Lynn Town
20.04.2014: Consett v Durham City
20.04.2014: Ryton & Crawcrook Albion v Whickham
21.04.2014: Billingham Town v Billingham Synthonia
21.04.2014: Hartlepool United v Morecambe
21.04.2014: Newton Aycliffe v Shildon
22.04.2014: Harwich & Parkeston v Gas Recreation
23.04.2014: Bracknell Town v Maidenhead United reserves

 

2014/15:
03.07.2014: Jarrow FC v Whitley Bay
19.07.2014: Biggleswade United v Biggleswade Town
20.07.2014: Irlam v Harrogate Railway Athletic
21.07.2014: Warrington Town v 1874 Northwich
22.07.2014: Bognor Regis Town v Reading XI
23.07.2014: Great Yarmouth Town v Norwich United
24.07.2014: Stourport Swifts v Stourbridge
25.07.2014: Taunton Town v Bitton
26.07.2014: Chesham United v Stevenage
27.07.2014: Leek Town v Leek CSOB
28.07.2014: Crockenhill v Phoenix Sports
29.07.2014: Salford City v Chorley
30.07.2014: Ossett Albion v Rotherham United XI
31.07.2014: Hertford Town v Tring Athletic
12.08.2014: Stalybridge Celtic v AFC Fylde
13.08.2014: Guisborough Town v North Shields
14.08.2014: Eastleigh v Aldershot Town
15.08.2014: Staveley Miners Welfare v Worksop Town
16.08.2014: Louth Town v Grimsby Borough
17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic
18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough
19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria
20.08.2014: Richmond Town v Hartlepool FC
21.08.2014: Richmond Mags v West Kirby reserves
22.08.2014: Tow Law Town v Esh Winning
23.08.2014: Ipswich Town v Norwich City
23.08.2014: Ipswich Wanderers v Thetford Town
24.08.2014: Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers
25.08.2014: Gornal Athletic v Dudley Town
25.08.2014: Bolehall Swifts v Nuneaton Griff
26.08.2014: Gorleston v Fakenham Town
27.08.2014: Wivenhoe Town v Brantham Athletic
03.10.2014: Dagenham & Redbridge v Exeter City
04.10.2014: Bexhill United v Rochester United
05.10.2014: Maidstone United v Wingate & Finchley
06.10.2014: Hyde v Chorley
07.10.2014: Harrogate Town v Gainsborough Trinity
08.10.2014: Kidderminster Harriers v Welling United
09.10.2014: England v San Marino
10.10.2014: Corinthian-Casuals v Whyteleafe
11.10.2014: Kings Lynn Town v Lancaster City
12.10.2014: Barnsley v Bradford City
13.10.2014: Daisy Hill v Cheadle Town
14.10.2014: Lancaster City v Spennymoor Town
15.10.2014: Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports
21.11.2014: Cardiff City v Reading
22.11.2014: Merthyr Town v Swindon Supermarine
23.11.2014: Bishop Auckland v 1874 Northwich
24.11.2014: Aston Villa v Southampton
26.11.2014: Saltash United v St. Blazey
27.12.2014: Eastbourne Town v Eastbourne United
28.12.2014: Weymouth v Arlesey Town
29.12.2014: Yeovil Town v Leyton Orient
30.12.2014: Aveley v Tilbury
01.01.2015: Barrow v AFC Fylde
02.01.2015: Thetford Town v Ely City
03.01.2015: Blackpool Wren Rovers v Lostock St. Gerards
03.01.2015: AFC Blackpool v AFC Liverpool
04.01.2015: Nuneaton Town v Bristol Rovers
05.01.2015: Burnley v Tottenham Hotspur
06.01.2015: Frickley Athletic v Blyth Spartans
07.01.2015: Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway
29.01.2015: Bristol City v Gillingham
30.01.2015: AFC Bournemouth v Watford
31.01.2015: Brockenhurst v Fareham Town
01.02.2015: Southampton v Swansea City
24.03.2015: Clitheroe v Spennymoor Town
25.03.2015: AFC Darwen v Chadderton
26.03.2015: Bowers & Pitsea v Haringey Borough
27.03.2015: Nelson v Colne
28.03.2015: Droylsden v Bamber Bridge
29.03.2015: Fleetwood Town v Preston North End
31.03.2015: Prescot Cables v Lancaster City
01.04.2015: Whitby Town v FC United of Manchester
02.04.2015: Nostell Miners Welfare v Retford United
03.04.2015: Barton Town Old Boys v Cleethorpes Town
03.04.2015: Winterton Rangers v Yorkshire Amateur
03.04.2015: Grimsby Borough v Hall Road Rangers
04.04.2015: AFC Emley v Hemsworth Miners Welfare
04.04.2015: Parkgate v Staveley Miners Welfare
04.04.2015: Shaw Lane Aquaforce v Heanor Town
04.04.2015: Penistone Church v Pontefract Collieries
06.04.2015: Arundel v Chichester City
06.04.2015: Havant & Waterlooville v Bath City
07.04.2015: Haywards Heath Town v Mile Oak
08.04.2015: Chatteris Town v Girton United
09.04.2015: Raynes Park Vale v Guildford City
28.04.2015: Bamber Bridge v Northwich Victoria
29.04.2015: Bedlington Terriers v Shildon
30.04.2015: Wednesfield v Sporting Khalsa

 

2015/16:
08.07.2015: Hucknall Town v Coalville Town
09.07.2015: Shelley v AFC Emley
10.07.2015: Hebburn Town v Seaham Red Star
11.07.2015: South Shields v Darlington 1883
12.07.2015: AFC Fylde v Rochdale
13.07.2015: Retford United v Mansfield Town XI
14.07.2015: Kendal Town v Morecambe
15.07.2015: Kidsgrove Athletic v Port Vale
16.07.2015: Atherstone Town v Tamworth XI
17.07.2015: Spalding United v Stamford
18.07.2015: Coventry Sphinx v Worcester City XI
18.07.2015: Redditch United v Stourbridge
19.07.2015: Nantwich Town v Crewe Alexandra
11.08.2015: Whitstable Town v Folkestone Invicta
12.08.2015: Willington v Brandon United
13.08.2015: Easington Colliery v Crook Town
14.08.2015: Hoddesdon Town v Sawbridgeworth Town
15.08.2015: Esh Winning v Billingham Town
16.08.2015: Whickham v Padiham
17.08.2015: Brighouse Town v Ossett Town
18.08.2015: Bromsgrove Sporting v Racing Club Warwick
19.09.2015: Bodmin Town v Callington Town
20.08.2015: Northfield Town v Inkberrow
21.08.2015: Birmingham City v Derby County
22.08.2015: Wrexham v Welling United
23.08.2015: Everton v Manchester City
24.08.2015: Harrogate Railway Athletic v Scarborough Athletic
25.08.2015: Bury Town v Wroxham
26.08.2015: Chard Town v Radstock Town
27.08.2015: Bugbrooke St. Michaels v Northampton ON Chenecks
28.08.2015: St. Ives Town v Norwich United
29.08.2015: Beccles Town v North Walsham Town
30.08.2015: Erith & Belvedere v Carshalton Athletic
31.08.2015: Ashford Town (Mx) v Chertsey Town
31.08.2015: Staines Town v Hampton & Richmond Borough
31.08.2015: Wokingham & Emmbrook v Binfield
01.09.2015: Glasshoughton Welfare v Hallam
02.09.2015: Padiham v AFC Blackpool
13.10.2015: Boston Town v Peterborough Northern Star
14.10.2015: Morpeth Town v Dunston UTS
15.10.2015: Easington Colliery v Chester-le-Street
16.10.2015: Corsham Town v Calne Town
17.10.2015: Bitton v Street
17.10.2015: Oldland Abbotonians v Ashton & Backwell United
17.10.2015: Cadbury Heath v Cribbs
17.10.2015: Keynsham Town v Westbury United
18.10.2015: Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton
18.10.2015: Melksham Town v Gillingham Town
19.10.2015: Hungerford Town v Chesham United
20.10.2015: Stansted v Bowers & Pitsea
21.10.2015: Heaton Stannington v Willington
22.10.2015: Easington Colliery v Alnwick Town
23.10.2015: Hanworth Villa v Redhill
24.10.2015: Bedworth United v Bideford
25.10.2015: Grays Athletic v Welling United
26.10.2015: Highmoor Ibis v Royal Wootton Bassett
27.10.2015: Greenock Morton v St. Johnstone
28.10.2015: North Ferriby United v Stalybridge Celtic
26.12.2015: Bishop’s Stortford v St. Albans City
27.12.2015: Hythe Town v Folkestone Invicta
28.12.2015: CB Hounslow United v Bedfont & Feltham
28.12.2015: Cockfosters v London Tigers
28.12.2015: Barkingside v Haringey Borough
29.12.2015: Alnwick Town v Heaton Stannington
30.12.2015: Hamilton Academical v Inverness Caledonian Thistle
30.12.2015: Motherwell v St. Johnstone
31.12.2015: Blochairn Star v St. Roch’s
01.01.2016: Heanor Town v Shepshed Dynamo
02.01.2016: Alloa Athletic v Falkirk
03.01.2016: Forres Mechanics v Wick Academy
04.01.2016: Runcorn Town v North Shields
05.01.2016: Blackfield & Langley v Hamworthy United
06.01.2016: Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s
07.01.2016: Wigan Athletic v Gillingham
08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United
09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports
10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury
11.03.2016: Long Melford v Hadleigh United
12.03.2016: Stonehouse Town v Newent Town
13.03.2016: Wolverhampton Wanderers v Birmingham City
14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey
15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare
16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers
17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic
18.03.2016: Falkirk v Rangers
19.03.2016: Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose
19.03.2016: Raith Rovers v Hibernian
20.03.2016: Dundee United v Dundee
21.03.2016: Jarrow Roofing v Morpeth Town
22.03.2016: Pelsall Villa v Littleton
23.03.2016: Petersfield Town v Northwood
24.03.2016: St. Austell v St. Blazey
25.03.2016: Plymouth Parkway v Elburton Villa
25.03.2016: Liskeard Athletic v Dobwalls
26.03.2016: Sticker v Wadebridge Town
26.03.2016: Truro City v Sutton United
28.03.2016: Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels
28.03.2016: Millwall v Burton Albion
30.03.2016: Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery
31.03.2016: Walsall Wood v Rocester
27.04.2016: Treharris Athletic Western v Panteg
28.04.2016: Cowes Sports v Newport (IoW)
29.04.2016: Fleet Spurs v Downton
30.04.2016: Chertsey Town v Knaphill
01.04.2016: Harlow Town v AFC Hornchurch
02.04.2016: APM Contrast v Sutton Athletic
03.04.2016: Shepton Mallet v Cadbury Heath
04.04.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne
05.04.2016: Marske United v Newton Aycliffe
06.04.2016: Campion v Huddersfield YMCA
07.04.2016: Barnoldswick Town v Atherton Collieries
08.04.2016: Bury v Southend United
09.04.2016: Boldon CA v Redcar Athletic
10.04.2016: Askern v Glapwell
11.04.2016: Skegness Town v Wyberton