Caernarfon Town v Denbigh Town 13.01.2017

Fredag 13.01.2017: Caernarfon Town v Denbigh Town

Tiden var kommet for å sette kursen mot Wales og Caernarfon, og da det virket å være en meget usedvanlig koselig liten by, var dette en dag jeg hadde sett frem mot. For å slippe det ekstra togbyttet i Chester bestemte jeg meg omsider for avreise noe tidligere enn opprinnelig planlagt, for å rekke direktetoget fra London mot Holyhead. For ikke å bli fanget i kaoset på Londons tube-nettverk skapt av pendlere og ikke minst turister, dro jeg ekstra tidlig inn fra Reading til London Paddington med et tog like etter klokka halv åtte. Etter å ha tatt meg fra Paddington til Euston uten de store problemer, rakk jeg også å kjøpe inn frokost før jeg tok plass på 09.10-toget mot Holyhead. Jeg skulle være med så langt som til Bangor, og etter å ha inntatt frokosten min, kunne jeg også få litt mer tid på øyet på ferden nordvestover.

Etter at vi hadde passert Chester og den walisiske grensen våknet jeg med Rhyl som neste stopp. Det var greit å holde øynene åpne så jeg ikke endte opp ute på Anglesey. Etter drøyt tre timer på dette toget kunne jeg stige av i Bangor og orientere meg frem til holdeplassen til buss nummer 9 mot Caernarfon. Togstasjonen i Caernarfon ble nemlig lagt ned i 1970, slik at man nå må benytte seg av buss om man vil reise hit kollektivt. Bussen kom i henhold til ruteplanen klokk 12.28, og etter å ha betalt £3,50 ble jeg fraktet de drøyt tjue minuttene ned til Caernarfon, der jeg steg av rett ved Morrisons-supermarkedet som nå er å finne der den nevnte jernbanestasjonen tidligere befant seg.

Jeg hadde betalt £23 for overnatting ved Travelodge-hotellet et steinkast herfra, og siden det var to timers tid til innsjekking, valgte jeg å gjøre noe jeg aldri tidligere har gjort. Siden rommet uansett var såpass billig og jeg var lysten på å få installert meg for deretter å ta en kikk rundt i byen, betalte jeg denne gang de £10 ekstra som kjeden krever for tidlig innsjekking. Den koselige kvinnen i resepsjonen fortalte at jeg heller ikke var den eneste som hadde ankommet i forbindelse med kveldens kamp, da en London-kar hadde sjekket inn allerede kvelden før, og jeg skjønte snart at dette måtte være min groundhopper-kollega Paul White som igjen hadde valgt seg samme kamp som meg etter å ha sett mine reiseplaner. Etter å ha installert meg, kunne jeg endelig ta turen ut og kikke meg rundt i byen.

Caernarfon er en kongelig by som altså ligger i det walisiske grevskapet Gwynedd nordvest i Wales, snaut 14 kilometer sørvest for Bangor, og med det spektakulære fjellområdet Snowdonia som bortimot nærmeste nabo i øst og sørøst. I storslåtte omgivelser ligger denne havnebyen ved Menaistredet som skiller øya Anglesey fra det walisiske fastlandet. Caernarfon ligger på fastlands-siden og har i dag drøyt 9 600 innbyggere som i all hovedsak har walisisk som sitt førstespråk. Caernarfon er også et sted der den walisiske nasjonalismen tradisjonelt har stått og fortsatt står sterkt. Det romerske fortet Segontium i utkanten av dagens bysentrum var i sin tid det militært viktigste i denne delen av det romersk-okkuperte Storbritannia. Etter romertiden var Caernarfon hovedstaden i kongedømmet Gwynedd, som etter åtte århundrer med uavhengig styre var et av de siste walisiske kongedømmene som på 1200-tallet ble beseiret og innlemmet i England.

Edward I beordret byggingen av en jernring av festninger for å sikre området, og Caernarfon Castle var i så måte juvelen i kronen, der den også kontrollerte det strategiske viktige Menaistredet. I tillegg til den voldsomme festningen ble det reist bymurer, og det hele skal ha kostet opp mot £25 000 – en aldeles vanvittig sum som den gang tilsvarte og muligens overgikk de årlige inntektene til det kongelige skattkammer. Den voldsomme Caernarfon Castle er den dag i dag sammen med Snowdonia en viktig grunn til at turisme er byens viktigste næringsvei, og det kan nevnes at den også står på UNESCOs verdensarvliste. Når jeg nå spaserte gjennom en av portene i bymuren og kom inn i de trange brosteinsgatene kunne jeg selv slå fast at Caernarfon ganske riktig fremsto meget idyllisk.

Første bud var nå å få seg et måltid, og valget falt på pub-restauranten Black Boy Inn som ligger rett innenfor bymuren og skal være en av de eldste puber i det nordlige Wales, med drift fra 1522 . Om man skal dømme etter både navnet, karikaturtegningen på et av pubskiltene og en av figurene inn i lokalet, kan det virke som om de så langt heldigvis har klart å unngå besøk fra PK-brigaden. Kjenner jeg de rett, ville de vel kanskje også reagert på at servitrisen «antok mitt kjønn» ved å kalle meg sir. Når man er sulten mens man studerer en fristende meny, er det fort gjort å ende opp med å slå på stortromma, og det var tilfelle med meg denne gang. Det endte opp med både forrett i form av smoked black & white pudding og hovedretten pork belly, og etter dette herremåltidet var jeg i hvert fall mett og fornøyd da jeg gikk for å spasere opp til kveldens kamparena – Caernarfon Towns hjemmebane, The Oval.

Det tok meg et kvarters tid å gå dit opp, og håpet var at jeg ved å kikke innom allerede på denne tiden ville kunne få tatt en kikk innenfor portene i dagslys og knipset noen bilder under bedre forhold enn det kvelden ville by på. Da jeg ankom The Oval var imidlertid portene stengt, og jeg måtte foreløpig nøye meg med en kikk over gjerdet. Jeg kunne imidlertid se at det var en kar som romsterte rundt der inne, og da han kort etter plutselig kom ut, benyttet jeg anledningen. Det viste seg at han nå skulle av gårde for å hente barn fra skolen, men da jeg på hans spørsmål måtte svare som sant var at jeg hadde kommet fra Norge, spurte han hvor lang tid jeg trengte på en rask runde rundt banen. Da jeg svarte toppen fem minutter, bød han meg inn. Jeg hastet rundt banen raskere enn lovet, og kanskje hadde han ikke altfor dårlig tid, for med min runde fullført ble han stående igjen for å fortelle litt om sine tidligere ferier i Norge.

Før han noen minutter senere satt seg i bilen og kjørte av gårde for å hente barna, lovet jeg å returnere i god tid før kveldens kamp, og spaserte deretter innover mot sentrum igjen. Planen var nå å ta en nærmere kikk inne på Caernarfon Castle, men kortere åpningstider på denne tiden av året betød at de stengte allerede klokka 16.00. Det var nå kun en times tid til de stengte for dagen, og jeg sto nå utenfor og vurderte om jeg ville betale £7,95 dersom jeg måtte stresse gjennom det hele. En gruppe som kom ut ga meg klart svar på dette ved å fortelle at det mente det absolutt var verdt pengene, men at man burde ha minst et par timer til rådighet. Jeg får heller returnere og få med meg innsiden ved en annen anledning, og Caernarfon skal ifølge karen på The Oval visstnok være enda flottere om sommeren.

Kanskje blir det et gjensyn med Caernarfon i sommer, så etter å ha tuslet litt rundt i sentrum stakk jeg i stedet over veien for å sjekke ut Bar Bach, som skal være den minste baren i Wales. Der fikk jeg til og med skrevet et par postkort mens jeg lesket strupen, men turen gikk snart videre rundt hjørnet til puben Palace Vaults – eller Pen Deitsch om man vil. Det var først litt snodig å befinne seg i en britisk pub der samtalen mellom stamkundene og verten foregikk på walisisk, men Caernarfon skal da også være den walisiske byen der det walisiske språket står sterkest, og jeg hygget meg med en pint eller to mens klokka tikket mot kampstart klokka 20.00. En gang like før halv sju brøt jeg opp og spaserte igjen mot The Oval, der jeg traff på Paul White som akkurat hadde parkert på parkeringsplassen der, og vi betalte oss inn med £5,50.

Caernarfon hadde allerede vært hjemsted for flere tidligere klubber som hadde båret byens navn og spilt på The Oval da dagens klubb ble stiftet og tok opp stafettpinnen i 1937. Caernarfon Town tok plass i Welsh League (North) Division One, og de skulle etter hvert tilbringe 39 strake sesonger i denne ligaen; med ligatitler i 1947 og 1966. I 1976 sørget interne problemer for at de måtte trekke seg fra ligaen tidlig i sesongen, men sesongen etter var The Canaries tilbake, og da var det desto mer imponerende at de hanket inn to nye ligatitler i 1978 og 1979. På disse to sesongene tapte man kun én eneste ligakamp. Klubben fikk tillatelse til å hoppe over den engelske grensen og ta plass i Lancashire Combination, og våren 1982 ble de denne ligaens siste vinner før den slo seg sammen med Cheshire League og dannet dagens North West Counties League.

Der var altså Caernarfon Town med fra starten, og andreplassen i den første sesongen var godt nok for opprykk. Etter en ny andreplass to år senere fikk de rykke opp i Northern Premier League, og tredjeplasser i 1987 og 1988 står som deres bestenotering i den engelske pyramiden. NPL hadde nå fått flere divisjoner, og i 1990 måtte de ta turen ned i Division One. På dette tidspunktet er det kanskje greit å ta en pause for å fortelle litt om det som i den perioden skjedde av utvikling i den walisiske fotballen. Etter at ledelsen i det walisiske forbundet FAW følte at FIFA var i ferd med å presse de britiske forbundene til å slå seg sammen til ett forbund. Det skjedde aldri, men denne frykten gjorde at de i 1991 stiftet League of Wales (senere omdøpt til Welsh Football League) som en samlende toppdivisjon. Håpet var at dette ville styrke den walisiske fotballen, og den nye ligaen startet opp i 1992.

Flere av de walisiske klubbene som spilte i den engelske pyramiden var ikke altfor interessert i å bli med på dette, og FAW var snart involvert i en bitter strid med første og fremst de walisiske klubbene i engelske non-league. Åtte av disse motsatte seg planene og krevde å få fortsette i den engelske pyramiden, og disse åtte fikk kallenavnet «The Irate Eight». Disse var for ordens skyld Bangor City, Barry Town, Caernarfon Town, Colwyn Bay, Merthyr Tydfil, Newport AFC (dagens Newport County), Newtown og Rhyl. Trioen Bangor, Newtown og Rhyl ga omsider etter før oppstart for den første sesongen i League of Wales. I et forsøk på å tvinge klubbene forbød deretter FAW de gjenværende klubbene å spille på sine hjemmebaner i Wales så lenge de spilte i den engelske pyramiden.

Det gjorde at også Barry Town ga etter, men for Caernarfon Town sin del betød det banedeling hos Curzon Ashton, og over de to neste sesongene pendlet de visst bortimot 20 000 kilometer for å spille sine hjemmekamper. Sammen med Newport og Colwyn Bay gikk de til sak mot FAW og krevde både kompensasjon og ikke minst opphevelse av spilleforbudet. Da man i 1995 først kom til en enighet rundt dette (som endte med at man tillot de nå få gjenværende klubbene å bruke sine hjemmebaner i Wales for å spille engelsk non-league-fotball), bestemte Caernarfon Town seg uansett for at tiden var moden for retur til walisisk fotball etter noen tunge sesonger i NPL Division One.

Fjerdeplassen i League of Wales våren 1997 er fortsatt deres bestenotering etter dette. Nedrykk i 2000 ble fulgt opp med umiddelbar retur da de vant Cymru Alliance-tittelen året etter, med da de rykket ned igjen i 2008 var klubben snart i store problemer. Økonomisk skakkjørt var hele klubbens eksistens i fare da de et år senere rykket ned for andre år på rad – til Welsh Alliance. Det ble tre sesonger på nivå tre før de i 2013 returnerte til Cymru Alliance, der de umiddelbart etablerte seg i toppen. 3. plass ble fulgt opp med 2. plass og deretter 1. plass så sent som forrige sesong. Cymru Alliance er på nivå to i den walisiske pyramiden, og dermed en feederliga til Welsh Premier Division, så normalt skulle klubben dermed rykket opp som mestre, men de hadde ikke blitt gitt en FAW-lisens som behøves for spill i toppdivisjonen, og dermed gikk opprykket i stedet til andreplasserte Cefn Druids.

Da vi nå hadde betalt oss inn, måtte vi selvsagt også stikke hodet innom klubbsjappa som befinner seg rett innenfor inngangspartiet. Etter at en pin havnet i lomma mi (selvsagt etter at jeg hadde betalt for den!) var det tid til en trivelig og informativ samtale med karen som sto bak disken der. Kveldens kampprogram hadde ikke ankommet riktig ennå, så mens Paul gikk for å kikke seg rundt inne på anlegget, gikk jeg ut igjen for å unne meg en pint Strongbow til £3,05 inne i klubbhusets romslige bar på utsiden. Jeg la etter hvert merke til at programmene åpenbart hadde ankommet, og da jeg etter hvert tømte glasset for å ta meg inn igjen på anlegget, ble jeg møtt av Paul som allerede hadde sikret meg et program pålydende £1. Det var en nokså tjukk blekka på 52 sider, men det må vel også til når en del av innholdet – inkludert flere av reklamene, som det er en del av – skal formidles på både walisisk og engelsk.

Jeg skal ikke hevde å vite nøyaktig hvor gammel The Oval er, men den første klubben som spilte fotball her skal være Caernarfon Athletic som flyttet inn her i 1888. For dagens klubb har det vært deres hjemmebane helt siden oppstarten i 1937, men det har skjedd en og annen ting her siden den gang. Jeg ble rett og slett ganske imponert over anlegget da jeg tidligere på dagen hadde tatt en kikk, og det må være et av de beste stadionene i walisisk fotball. En dose karakter har det også, så jeg likte meg i hvert fall. Det første som deretter slo meg var en ganske merkbar helling på tvers av banen. Inngangspartiet er nær et av hjørnene på den ene kortsiden, og der er det hard standing ned mot et parti bak mål hvor man finner en tribune med noen betongavsatser for stående tilskuere og tak over hodet. Betongtrinnene fortsetter videre nedover mot hjørnet.

Hovedtribunen er å finne på høyre langside sett fra inngangspartiet, og det er en sittetribune med visstnok rundt 280 seter i klubbens gule og grønne farger. Setene har nok fått et strøk maling, for de skal ha vært anskaffet fra Shrewsbury Towns gamle hjemmebane Gay Meadow. Sett bort fra denne tribunen er det stort sett hard standing som gjelder på denne langsiden. På bortre kortside er det også en tribune av nyere dato (den er nok langt nyere enn den ser ut ved første øyekast fra avstand), og denne byr også på sitteplass til et par hundre fans, der den strekker seg mesteparten av banens bredde. På den siste langsiden, der man for øvrig finner laglederbenkene, består igjen tilskuerfasilitetene stort sett av hard standing.

Tilbake på innsiden av portene traff jeg igjen på mannen som tidligere på dagen hadde gitt meg adgang til The Oval. Han sto nå og irriterte seg over en stripe med gress som rundt målene var en god del lenger enn gressmatta ellers, og slo fast at det måtte fikses før det TV-sendte oppgjøret mot Rhyl i fjerde runde av den walisiske cupen omtrent to uker frem i tid. Dette er for øvrig en cup Caernarfon Town aldri har vunnet, men de har flere ganger tatt seg til både kvartfinale og semifinale. I den forbindelse skal det vel nevnes at de tidligere også har gjort seg bemerket i den engelske FA Cupen, som da de i 1986/87 tok seg til tredje ordinære runde. FL-klubbene Stockport County og York City var blant klubbene som ble slått ut før de holdt Barnsley til 0-0 i tredje runde, men omsider tapte omkampen 0-1 på Oakwell.

Denne dagen var det imidlertid ligapoeng i Cymru Alliance det dreide seg om, og det var liten tvil om at hjemmelaget helst skulle ha alle tre poengene om de skulle ha noe som helt mulighet til å kunne innhente Prestatyn Town og kjempe om sin andre strake tittel. Det virket uansett nokså usannsynlig der ledende Prestatyn sto med 16-2-0 og hadde ni poeng ned til Caernarfon Town. Disse hadde på sin side fem poeng ned til Flint Town United og ni poeng ned til rivalen Porthmadog. Kveldens gjester var Denbigh Town, som før avspark befant seg på 9. plass av de 16 klubbene i denne ligaen. Enda mer interessant var det å høre at hjemmefolket ikke hadde gitt opp opprykkshåpet ennå, for vi kunne høre en representant for hjemmelaget fortelle at det igjen kan bli forviklinger i opprykkskampen.

Vi fikk høre litt om hvordan The Cofis etter forrige sesong hadde forsøkt å anke lisens-avgjørelsen, før vi ble fortalt at det etter vår samtalepartners mening kan vise seg at den økonomiske situasjonen til Prestatyn Town kan gjøre at det denne sesongen kan være deres tur til å ikke få lisens. I så tilfelle vil opprykket kunne gå til Caernarfon Town som på dette tidspunktet i hvert fall så ut til å ha godt grep om andreplassen. For manager Iwan Williams og hans spillere sin del var det kanskje greit å ikke begynne å tenke i de baner, men heller ha fokus på sine egne arbeidsoppgaver. Inkludert manageren – som tilsynelatende fortsatt er registrert også som spiller – var det hele fem blad Williams i hjemmelagets tropp, uten at det i seg selv er spesielt oppsiktsvekkende i Wales. Dog var det kun én i startelleveren og én på benken, i tillegg til en navnebror også i gjestenes startoppstilling.

Tilbake i august hadde det omvendte ligamøtet mellom de to vært en etter sigende meget underholdende affære som endte 4-4, men da vi denne kvelden kom i gang ble det tidlig klart at en reprise virket svært lite sannsynlig. Det var en nølende start der kvaliteten på det som skjedde ikke var spesielt imponerende, og det tok et kvarters tid før vi fikk den første skikkelige sjansen. Gjestenes Craig Pritchard ble spilt gjennom alene med Cofis-keeper Alex Ramsey, men avslutningen gikk via sistnevnte og utenfor. På motsatt banehalvdel hadde Jamie Breese en skummel avslutning blokkert. Denbigh hadde en god periode der de presset sine høyere rangerte verter bakover, men hverken Jack Riley, Alan Bull eller Pritchard klarte å treffe innenfor målet til Ramsey.

Noen minutter før pause burde nok Caernarfon tatt ledelsen, og det etter et Denbigh-frispark som i stedet endte med en kontring. Danny Brookwell løp forbi Denbigh-forsvarerne og la inn til Jamie Roberts, men med kun Denbigh-keeper Jon Hill-Dunt mellom seg og målet, klarte han ikke å få ballen forbi keeperen som dog skal ha ros for sin redning. Det hadde når sant skal sies ikke vært den aller beste omgangen, men de 275 betalende tilskuerne håpet på bedre saker i andre omgang. Jeg unnet meg en lynrask pint i baren, der et par Cofis-fans innrømmet at Denbigh i perioder hadde sett ut som det bedre laget, men at de hadde troen på at deres gutter skulle klare brasene greit etter pause. Jeg rakk også å kjøpe med meg en cornish pasty til £1,70 og en kopp Bovril til 80 pence å varme meg på før spillerne kom seg på banen og tok avspark igjen.

Andre omgang fortsatte i samme spor som den første, men etter at Andrew Swarsbrick hadde skutt like over for gjestene, kom Caernarfon litt mer med igjen, og Jamie Breese headet like utenfor. Likevel var det bortelaget som tok ledelsen med tjue minutter igjen da Billy Holmes skar inn fra kanten og fant Craig Pritchard som plasserte ballen i hjørnet bak Cofis-keeper Ramsey. Nå ble det plutselig full fyr i kampen, og sju minutter senere doblet gjestene ledelsen Jack Eyre løp gjennom Cofis-forsvaret og avsluttet flott til 0-2. Det sjokkerte hjemmelaget måtte nå satse, og la om til tre bak for å flytte Gareth Edwards opp på topp sammen med Kevin Lloyd og Breese. Det ga umiddelbart resultater, for kun to minutter etter Denbighs andre mål klarte ikke gjestene å klarere, og Jamie Breese kunne sendte i vei et susende skudd som fikk nettet til å bugne. 1-2, og nå var det endelig kamp.

Fem minutter senere var det nesten på identisk vis at Danny Brookwell utlignet til 2-2 med et skudd som Denbigh-keeperen bare kunne se på suse i mål. Etter en ganske traurig kamp den første drøye timen, hadde vi nå fått se fire mål på under et kvarter. Det hadde virkelig tatt fyr, og nå var det også skikkelig stemning rundt banen, der hjemmefolket manet frem sine helter i jakt på et vinnermål. De var imidlertid ikke de eneste som gikk for seier, for Denbigh hadde åpenbart heller ingen planer om å si seg fornøyd med uavgjort, der Caernarfons nysignering og innbygger Leigh Craven to ganger i løpet av kort tid måtte kaste seg frem for å blokkere avslutninger med skummel retning mot Cofis-målet.

Det var nok likevel vertene som var nærmest seieren på tampen, og i det siste ordinære minutt trodde de at de hadde snudd kampen da Kevin Lloyd headet i mål. Linjemannen hadde dog vinket for en offside som jeg for øvrig hørte flere betvile etter kampslutt (uten at det er noe merkelig i at hjemmefansen trakk denne avgjørelsen i tvil). På overtid headet var også Danny Sullivan nære på å sikre hjemmeseier da han headet i tverrliggeren, men det endte 2-2, og det må kunne sies å være et godt resultat for Denbigh Town-manager Eddie Maurice-Jones og hans gutter. For hjemmelaget betød det at avstanden opp til Prestatyn Town nok ville øke når de dagen etter spilte sin kamp denne runden (de vant hele 11-1 borte mot Conwy Borough!). Etter å ha takket for oss og ønsket pob lwc – eller lykke til om man vil – takket jeg ja til Pauls tilbud om skyss tilbake til hotellet etter en lang mens herlig dag i fantastiske Caernarfon.

Welsh Ground # 2:
Cymru Alliance
The Oval, 13 January 2017
0-1 Craig Pritchard (70)
0-2 Jake Eyre (77)
1-2 Jamie Breese (79)
2-2 Danny Brookwell (84)
Att: 275
Admission: £5,50
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 14.01.2017: Ripon City v Rothwell
Previous game: 12.01.2017: Reading v Queens Park Rangers

More pics

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg