Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts 30.03.2019

 

Lørdag 30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts

To kamper hadde allerede blitt overvært denne dagen, men jeg hadde planer om ytterligere en kamp da jeg forlot Tynecastle Park og omsider kom meg med 17.21-toget fra Haymarket med kurs for Linlithgow. Der hadde jeg planer om en revisit hos Linlithgow Rose som skulle ta imot Jeanfield Swifts på flotte Prestonfield. Dette var dagens fjerde kamp for GroundhopUK sitt ‘Scottish Hop’-arrangement denne helgen, men etter den tidlige kampen i Camelon hadde jeg droppet deres to midterste kamper for å heller se Hearts i aksjon og huke av Tynecastle Park. Nå hadde jeg også tid til å sjekke ut noen flere av Linlithgows mange gode puber før groundhopperne ankom byen og det ble klart for kampen med avspark klokka 20.00. Etter tolv minutter på toget ankom jeg Linlithgow like etter klokka halv seks, og kunne gå løs på min lille pub-til-pub-runde.

Linlithgow er en by som oppgis å ha 19 000 innbyggere, og den ligger et par mil vest for Edinburgh. Byen er nok mest kjent for turistattraksjonen Linlithgow Palace, som var kongelig bolig for de skotske monarkene på 1400- og 1500-tallet. Her ble blant annet Mary, Queen of Scots født. Selv om det ble lite brukt etter at de skotske monarkene dro sørover til England på begynnelsen av 1600-tallet, ble det vedlikeholdt, men ble i stor grad ødelagt da styrkene til hertugen av Cumberland beskjøt det og satt det i brann i 1746. I dag har blitt gradvis restaurert og konservert, og har altså blitt en turistattraksjon. Enda tidligere lå det her et fort som sikret forsyningsbasene mellom Edinburgh Castle og Stirling Castle, og denne ble i sin tid inntatt av den skotske folkehelten Robert the Bruce. Men nok historie i denne omgang.

Nå var det nemlig tid for å teste noen av Linlithgow-pubene jeg ikke var innom forrige gang jeg besøkte Linlithgow Rose. Det var august 2016, og uvisst av hvilken grunn gikk jeg den gang ikke innom den glimrende Platform 3, rett nedenfor stasjonen. Det gjorde jeg opp for denne gang, og det var det perfekte sted å starte en liten pub crawl på veien fra stasjonen til Prestonfield. En fin fremgangsmåte når man vil teste flere puber og har knapt med tid eller ikke føler for å drikke altfor mye før kamp kan være å holde seg til halve pints, og det gjorde jeg nå i stor grad da The Old Post Office ble neste stopp før jeg gikk videre til The Linlithgow Tap. Der bød de også på herlig scotch pie, så pork scratchings ble midlertidig erstattet med denne herligheten som også var litt mer mettende.

Deretter gikk turen innom The Swan Tavern og Kelpies Bar, før siste stopp ble puben med det spesielle navnet The Black Bitch. Dette skal være en av Skottlands eldste puber, og hadde faktisk egne pins som de solgte. Det var nå på tide å gå de få meterne herfra til Prestonfield for å ta siste oppladning i klubbhusets bar på utsiden av anlegget – eller social club som det gjerne heter her oppe nord for grensen. Jeg gikk først for å sikre meg et program for £2 i tilfelle de skulle bli utsolgt nå som horden av groundhoppere var på vei fra sin kamp hos Blackburn United. Det gikk ikke lenge før noen av de begynte å komme, og inne i baren hadde jeg knapt begynt å bla i det gode programmet før tyskerne Jens og Magret kom og holdt meg med selskap.

Linlithgow Rose ble stiftet i 1889, og har vært en av de største og mest kjente klubbene i den skotske Junior-pyramiden, som jeg for n-te gang vil presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre. Før dagens system med tre regioner, best den skotske Junior-fotballen av seks regioner som hver styrte sitt eget ligasystem, og Linlithgow Rose tok i 1924 plass i West Lothian Junior League, som de vant på første forsøk. Om vi beveger oss noen tiår frem i tid, var klubben å finne i Edinburgh & District Junior League da de i 1965 vant sin første av fire strake ligatitler i denne ligaen. Snart var de å finne East Region League, og også der skulle de bli en dominerende kraft, for tittelen i 1975 var den første av det som skulle vise seg å bli ni ligatitler.

Etter reformen i Junior-pyramiden har Linlithgow inntil i fjor spilt i SJFA East Region Superleague, som er en av tre divisjoner på Junior-pyramidens øverste nivå (de to andre er toppdivisjonene i SJFA West og SJFA North), og denne vant de i både 2004, 2007 og 2013. Likevel er det Scottish Junior Cup som er det gjeveste av alle titler for Junior-klubbene, og den var The Rose vunnet fire ganger (1965, 2002, 2006 og 2010); selvsagt i tillegg til en hel bråte med mindre titler. Fra og med 2007/08-sesongen ble også den skotske FA Cupen åpnet for de tre Junior-regionenes respektive serievinnere, og senere også regjerende vinner av Scottish Junior Cup, og Junior-klubbene har til tider slått bra fra seg.

Allerede i den første sesongen var Rose en av representantene og tok seg helt til fjerde runde før de måtte gi tapt for Queen of the South. Enda bedre gikk det i 2015/16-sesongen da de gjorde fullstendig furore ved å blant annet slå ut ligaklubben Forfar Athletic på sin vei til femte runde. Aldri tidligere hadde vel en Junior-klubb tatt seg så langt, og kun Ross County fra den skotske toppdivisjonen sto i veien mellom Linlithgow Rose og en kvartfinale. Det endte med tap 2-4 etter at det hadde stått 1-1 til pause, og the Rose gikk ned med flagget til topps etter virkelig å ha satt Junior-fotballen på kartet igjen. Før denne sesongen var Linlithgow Rose en av mange klubber fra East Region som valgte å forlate Junior-pyramiden til fordel for East of Scotland League i den ‘ordinære’ pyramiden.

Glasset ble tømt, og jeg gikk for å betale meg inn med £6. Prestonfield ble gjerne omtalt som en av de aller beste stadioner i Junior-fotballen, og det vil ikke være noe annerledes i East of Scotland League; snarere tvert om. Anlegget domineres av den ruvende to-etasjes tribunen midt på bortre langside, og det er nok klubber flere divisjoner høyere opp som vil kunne være misunnelige på denne. I ‘underetasjen’ er det garderober, kontorer og den slags, og utenfor her er det såkalt hard standing, men utsikten herfra vil nok være temmelig begrenset grunnet laglederbenkene rett foran. Sitteplassene er å finne opp i ‘andre etasje’, der man tar seg via trapper på begge ender av tribunen, og dem byr på 301 plastseter i klubbens rødbrune og hvite farger.

På motsatt langside er det klassisk terracing med et overbygg midt på som gir tak over hodet så lenge man ikke står helt fremme på tribunen. Mer terracing er det på kortsiden der jeg hadde kommet inn i hjørnet, nærmest deres social club, men her står man under åpen himmel. Det gjør man også på bortre kortside, der det kun er en gressbanke av typen som har vært populær i skotsk Junior-fotball (men som det engelske FA tydeligvis har lagt for hat). Prestonfield er så absolutt et flott anlegg, og som sagt et som kunne tjenestegjort høyere opp i systemet, og det er heller ikke vanskelig å kose seg her. Det gjorde vi til gangs, og på en dag der jeg tilsynelatende levde på scotch pies, gikk jeg til innkjøp av to nye slike samt en Bovril. Jeg konstaterte også at det meget flott utseende programmet også forsvarte prisen hva gjaldt innhold, selv om jeg ikke var kar om å finne noen tabell.

Linlithgow Rose spiller denne sesongen i East of Scotland Conference C, som er en av tre likestilte avdelinger denne ligaen nå opererer med. Neste sesong skal det i stedet bli to divisjoner, og de som ender på øverste halvdel i sine avdelinger vil utgjøre ligaens øverste divisjon neste sesong. I tillegg er det jo noen som skal opp, men her er nåløyet trangt. Denne sesongens tre avdelingsvinnere skal nemlig spille play-off om opprykket til Lowland League (som sammen med Highland League utgjør nivå fem i Skottland). Ved første øyekast så det ut til at Broxburn Athletic hadde godt grep om tittelen i denne avdelingen, for de hadde åtte poeng ned til nettopp Linlithgow, men The Rose hadde to kamper til gode. Det hadde også Jeanfield Swifts som lå ytterligere fire poeng bak Rose, og det var nettopp de som var bortelag denne kvelden.

Det var gjestene fra Perth som startet best, og de hadde allerede vært farlig frempå da de i det sjuende minutt tok ledelsen. Connor McLaren fant en muligens offside-plassert Scott Smith, og mens Linlithgow-spillerne stoppet i den tro at det var offside, holdt linjemannen flagget nede og Smith sentret uselvisk til Rhys Davies som trillet inn 0-1 til voldsomme protester fra hjemmespillerne som fikk dommeren til å dra opp det gule kortet for litt ufin munnbruk. Et kvarter var spilt da Roddy MacLennan stormet gjennom Swifts-forsvaret og lurte ballen forbi den utrusende Swifts-keeper Mark Mitchell, og med 1-1 var vi like langt. Det var en meget underholdende kamp vi var vitne til, og i det 39. minutt stusset klubblegenden Tommy Coyne videre til MacLennan som omtrent som ved utligningen løp gjennom og sørget for at det 2-1 til pause.

Swifts brukte kun et drøyt halvminutt av annenomgangen på å få seg en fortjent utligning da Connor McLaren besørget 2-2. Paul Simpson var deretter farlig frempå for Swifts, mens Ross Barbour headet like over for vertene. Gjestene hadde så en god periode der både Jamie Reid, målscorer McLaren og Rannoch Ramsey avsluttet like utenfor eller ble stoppet av Rose-keeper Michael McKinven. Vi nærmet oss tjue minutter spilt av annenomgangen da Rose fikk straffespark. De spiller knapt en kamp uten at Tommy Coyne tegner seg på scoringslisten, og mannen som nå har satt seg 300 mål i Rose-drakta som målsetning befestet sin status som klubbens mestscorende spiller da han omsatte straffesparket i scoring og sørget for 3-2. Han kunne like etter økt ledelsen, men mot slutten var det Swifts som presset på, og helt på tampen ble vertene reddet av tverrliggeren da en suser fra Lewis Mackie smalt i aluminiumen.

Det endte imidlertid 3-2 foran det arrangørene i GroundhopUK hadde regnet seg frem til å være 618 tilskuere, og dermed hadde Rose fortsatt et håp om avdelings-tittelen mens Swifts raste ned på fjerdeplass etter å ha blitt forbigått av Camelon Juniors.Samtlige groundhoppere syntes å ha satt pris på besøket ved Prestonfield, slik også jeg hadde kost meg ved min revisit. Min groundhopper-kompis Paul Fergusson hadde samme base som meg denne helgen, så han sto for skyss tilbake til hotellet i grenseområdet mellom Falkirk og Camelon. Der ble bilen parkert, og vi gikk for å sjekke puben Union Inn. Der var det litt for støyete (med masse techno-musikk etc) til å holde en skikkelig samtale, så vi gikk over til The Canal Inn på andre siden av kanalen, der vi hadde forlystet oss også kvelden før. Der fikk vi også selskap av groundhopper Neil Woolley som hadde tatt taxi ned fra sitt hotell, og vi ble værende der til nesten stengetid. Undertegnede skal vel for øvrig være fornøyd med at da han gikk på trynet på vei tilbake til hotellet, var det i buskene på ‘riktig’ side og gangveien, og ikke uti kanalen…
PS! Noen av bildene (nr 2-6) er fra mitt første besøk i august 2016.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Linlithgow Rose v Jesnfield Swifts 3-2 (2-1)
East of Scotland Conference C
Prestonfield, 30 March 2019
0-1 Rhys Davies (7)
1-1 Roddy MacLennan (16)
2-1 Roddy MacLennan (39)
2-2 Connor McLaren (46)
3-2 Tommy Coyne (pen, 65)
Att: 618
Admission: £6
Programme: £2

Next game: 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star
Previous game: 30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg