vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Tirsdag 12.04.2022: Sauchie Juniors v Tranent Juniors

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg våknet i Warrington, og etter å ha sjekket ut fra Travelodge-hotellet, stakk jeg innom en ALDI-sjappe for å kjøpe inn en frokost på vei bort til togstasjonen Warrington Bank Quay. Jeg skulle igjen nordover til Skottland, der resten av turen i stor grad ville foregå, og kom meg med 09.14-toget til Glasgow Central. Jeg sovnet nokså raskt, og våknet i det vi var i Motherwell, før jeg etter rundt to timer og tre kvarter på farten nok en gang kunne stige av i Glasgow. For tredje gang på turen sjekket jeg inn på Premier Inn Glasgow Central St. Enoch, der jeg denne gang hadde jeg betalt £135 for tre netters overnatting. Jeg fikk umiddelbart sjekke inn, og var snart på farten igjen, siden jeg hadde litt planer før jeg rettet oppmerksomheten mot kveldens kamp.

Glasgow Subway åpnet i 1896, og er med det verdens tredje eldste tunnelbane. Den har ikke det voldsomme nettverket som eksempelvis London, men går kun i en sirkel med 15 stasjoner, med en indre og en ytre linje som følger den samme traséen i hver sin retning. Ved St. Enoch stasjon betalte jeg £4,20 for et dagskort og ble med over elven Clyde og vestover til Ibrox. Den ligger som navnet tilsier rett ved den fantastiske hjemmebanen til Rangers, og der tok jeg en kikk på herligheten og besøkte klubbsjappa for å gjøre noen innkjøp; som tross alt var hensikten med den lille avstikkeren. Tunnelbanen fraktet meg deretter tilbake så langt som til West Street, der jeg spaserte opp til Rangers-puben Lord Nelson for å unne meg en forfriskende pint.

Etter å ha gått til Bridge Street stasjon, tatt tunnelbanen derfra tilbake til St. Enoch, og slengt fra meg posen med innkjøpte saker på hotellrommet, var det på tide å begynne å tenke på dagens kamp. Jeg spaserte opp til Glasgow Queen Street, og fant ut at jeg hadde tid til et lite glass på Dows Bar før jeg tok plass på 14.49-toget mot Alloa. Den turen tok 44 minutter, og siden jeg ved mitt besøk hos Alloa Athletic ikke hadde hatt særlig med tid til å sjekke ut byens vanningshull, planla jeg nå å bøte litt på dette. Station Hotel ble første stopp, før jeg fikk i meg en middag ved Wetherspoons-puben The Bobbing John. Deretter fortsatte pubrunden med besøk hos Drysdale & Sons, Thistle Bar, og The Old Brewery, før det var på tide å komme seg med buss 52 som skulle frakt meg den ikke altfor lange veien opp til Sauchie, etter at jeg hadde betalt £4,20 for en returbillett.

Sauchie er en landsby med omtrent 6 300 innbyggere, og den ligger kun halvannen til to kilometer nord for Alloa, som den i dag har vokst sammen med. Vi befinner oss her i det lille skotske grevskapet Clackmannanshire, som grunnet sin størrelse gjerne har blitt omtalt som ‘The Wee County‘. Sauchie var i Campbell-klanens eie, før selveste Robert the Bruce senere donerte området til den tidligere sheriffen av Clackmannan i 1321. Den opprinnelige landsbyen lå for øvrig ørlite lenger nord enn det dagens landsby gjør. I Sauchie var det en periode produksjon av murstein etc, men det ble det raskt slutt på da områdets gruveindustri forsvant.

Beechwood Park ligger nord i landsbyen, og har en stund figurert på en liste over baner jeg gjerne ville besøke. Nå skulle det skje, og jeg betalte £7 i inngangspartiet og kunne deretter ta meg innenfor. Noe kampprogram var det dog dessverre ikke, men det hadde jeg heller egentlig ikke tatt som noen selvfølge i East of Scotland League, der Sauchie Juniors nå spiller. Klubbens stiftelsesdato sier 1960, men allerede før den tid spilte man som Sauchie Juveniles. Juvenile-fotballen var i motsetning til Junior-fotballen en aldersbestemt greie med spillere opp til og med 27 år. Etter å ha vunnet alt de kunne vinne av troféer, bestemte de seg i 1960 for å ta steget opp i den skotske Junior-fotballen. Da de i 1962/63 vant East Junior League-tittelen i sin andre sesong som Junior-klubb, var det med et lag som i stor grad besto av spillere som også hadde spilt Juvenile-fotball for de.

East Junior League var for øvrig toppdivisjonen i denne delen av Skottland inntil omstruktureringen i Junior-fotballen i 2002; med ny omstrukturering i 2006. I mellomtiden hadde Sauchie i 2004 kopiert sin beste innsats i den gjeve Scottish Junior Cup ved å ta seg til kvartfinalen, slik de også hadde gjort i 1970. Den gang hadde de tapt borte for Newtongrange Star, mens de i 2004 spilte 0-0 hjemme mot Glenrothes og deretter tapte 2-3 borte i omkampen. Etter to strake opprykk var de i 2012 klare for den nye toppdivisjonen SJFA East Super League Premier Division, og selv om de måtte ned igjen i 2016, var de etter ett år tilbake i 2017, og ble der til de i likhet med mange av de andre av regionens Junior-klubber forlot Junior-pyramiden og hoppet over i den ‘ordinære’ pyramiden for å ta plass i East of Scotland League. Der er de å finne i toppdivisjonen Premier Division.

Jeg vet ikke hvor lenge klubben har spilt på Beechwood Park, men jeg vet at de startet med spill på Fairfield Park et annet sted i landsbyen, og senere flyttet inn på Beechwood Park, der de så sent som i 2003 skal ha reist den flotte hovedtribunen som dominerer anlegget, samtidig som man også fikk på plass flomlys. Både flomlysene og et overbygg som står på motsatt langside (i forhold til hovedtribunen) skal tidligere ha gjort nytte på Falkirks gamle hjemmebane Brockville. På de to kortsidene er det ingen tilskuerfasiliteter. Når man står på bortre langside og skuer over mot hovedtribunen, har man forresten åsene i Ochil Hills som et herlig bakteppe, men dessverre var det litt disig denne kvelden.

Under hovedtribunen har man klubbens flotte bar, men på vei dit stoppet jeg først ved matutsalget på utsiden for å få meg et par paier. Scotch pie er jo på sin plass når man ser skotsk fotball, og jeg kjøpte to stykker og en Bovril som jeg satt meg ned med inne i baren. Nevnes må forresten også ‘søppelbøtta’ utenfor, i form av en stor pingvin som man ‘mater’ gjennom det åpne nebbet. Et bilde av den gjorde suksess på gruppa ‘Non League Bins‘. Status før kamp var uansett at gjestende Tranent Juniors toppet tabellen på målforskjell foran Penicuik Athletic, og Linlithgow Rose på tredjeplass ett poeng bak og med én kamp mer spilt. Sauchie Juniors på sjetteplass hadde på sin side en kamp til gode på tetduoen, men også hele 21 poeng opp til de to.

Vi hadde blitt informert om at avspark i kveldens kamp ville bli utsatt i 10 minutter på grunn av at bortelaget hadde sittet fast i trafikkork i Edinburgh-området, men da vi kom i gang, var det to lag som gikk ut i hundre, og en kamp som startet i et heseblesende tempo. Det roet seg etter hvert litt ned, og ingen av lagene klarte finne nettmaskene i løpet av første omgang. Den største dramatikken før pause var muligens da hjemmelagets Sam Davidson ble offer for en brutal takling, og man var litt spent på hvilket kort dommeren ville dra opp, men han nøyde seg med gult. Det var altså fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben halvveis.

Andre omgang hadde knapt startet før gjestene tok ledelsen ved Jamie Docherty, og samme man doblet litt senere ledelsen slik at det sto 0-2. Som om ikke det var nok, scoret Docherty også et tredje og besørget 0-3 etter å ha scoret hattrick på rundt ti minutters tid. Tranent dominerte nå voldsomt, og var også nære på et fjerde med en heading på nærmest blank kasse, men Sauchie-keeper Chic Bell reddet glimrende. Med snaut tjue minutter igjen fikk Sauchie en redusering som ble kreditert Jon Tully, og med 1-3 var det litt kamp igjen. Tranent ble helt på tampen også redusert til ti mann da Oban Anderson fikk sitt andre gule, men de klarte å ri av de resterende minuttene og tilleggstiden, slik at det endte med 1-3 og fortsatt tabelltopp for Tranent – selv om også Penicuik hadde vunnet sin kamp og dermed holdt følge.

Før bussen tilbake til Alloa hadde jeg tid til å bevilge meg et glass ved The Mansfield Arms, som ligger et lite stykke fra Beechwood Park, i den retningen jeg skulle. Mens jeg forlystet meg der, kom jeg i prat med en person jeg også hadde sett på kampen. Det viste seg å være en groundhopper fra England som nå bor i Glasgow, og tilfeldighetene ville det for så vidt slik at jeg skulle møte på ham på kamp også dagen etter. Mens han syklet mot stasjonen, kom jeg meg med bussen som fraktet meg ned til Alloa stasjon, og deretter på toget tilbake til Glasgow Queen Street. Etter en halv pint på The Counting House, ble det også et på The Crystal Palace før jeg trakk meg tilbake. Det hadde vært en trivelig aften ved Beechwood Park, som er et flott sted å se fotball, og nå var jeg for øvrig halvveis i min april-tur.

Scottish ground # 46:
Sauchie Juniors v Tranent Juniors 1-3 (0-0)
East of Scotland League Premier Division
Beechwood Park, 12 April 2022
0-1 Jamie Docherty (46)
0-2 Jamie Docherty (54)
0-3 Jamie Docherty (57)
1-3 Jon Tully (72)
Att: 172 (h/c)
Admission: £7
Programme: None

Next game: 13.04.2022: Kirkintilloch Rob Roy v Cumbernauld United (@ Cumbernauld United)
Previous game: 11.04.2022: Cheshire Lines v Rainford United

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 11.04.2022: Cheshire Lines v Rainford United

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Endelig skulle jeg få treffe min datter igjen, etter to og et halvt år der ikke minst pandemien satt en stopper for det. Heldigvis kan man jo i disse dager ha video chat etc, og det er jo bedre enn ingenting, men kan naturligvis ikke måle seg. Hun hadde nå blitt fem år og fire måneder, og var selvsagt grunnen til at dagen før hadde reist ned fra Glasgow til Warrington for å installere meg der. Jeg startet dagen med en full english på puben The Looking Glass, som virket å ha blitt solgt av Wetherspoons-kjeden nylig. Deretter var det bare å vente på beskjed fra barnemoren, som imidlertid hadde måttet dra på sykehuset med en syk far. Det var bare å smøre seg med tålmodighet.

Jeg benyttet ventetiden til å spore opp et eksemplar av søndagens Non-League Paper og lese i det og en medbragt bok samtidig som jeg var innom et par puber. Med tanke på det forestående møtet nøyde jeg meg foreløpig med halve pints. Barley Mow er en flott gammel pub i et fantastisk gammelt bindingsverkshus i Warrington sentrum, og jeg hygget meg der en stund. Det varte og rakk, og jeg var derfor innom både The Blue Bell og The Hop Bell før jeg endelig fikk signal om at de var klare slik at jeg kunne dra til Birchwood og møte de der. Vi hadde noen veldig hyggelige timer sammen, og fikk blant annet også en matbit ved The Peacock, der jeg ble lurt opp i det som var av lekeapparater, klatrestativ, sklier etc på utsiden. Vi brøt opp derfra i 17-tiden, og mens de gikk hjemover, kom jeg meg med det noen minutter forsinkede 17.11-toget mot Liverpool.

Jeg hadde egentlig ikke tatt høyde for noen kamper denne kvelden, men kun notert meg for et par alternativer i området. Når timingen passet slik den gjorde, valgte jeg nå å sette kursen mot en av disse, og jeg kom meg av toget ved Liverpool South Parkway, der den store stasjonen faktisk er bygget på tomta til Holly Park; den tidligere hjemmebanen til den opprinnelige utgaven av klubben South Liverpool. Like i nærheten der finner man Cheshire Lines Sports Ground, og det skulle være åsted for kampen jeg hadde valgt meg. Cheshire Lines skulle være vertskap for Rainford United i West Cheshire League Division 2, og jeg fant raskt frem til anlegget som består av en spartansk fotballbane og en cricketbane som går over i hverandre.

Cheshire Lines FC kalles visst lokalt gjerne ‘The Chesh’, og ble stiftet i 1874 som et bedriftslag ved det som i en lang periode (frem til 1997) var British Rail. Det er ikke altfor enkelt å finne utfyllende informasjon om klubben og deres bedrifter på banen opp gjennom årene, men på et eller annet tidspunkt tok de plass i Liverpool County Combination. Der spilte de også da de i 1992 slo seg sammen med den nye utgaven av nevnte South Liverpool (som i 1991 hadde blitt startet opp igjen etter en konkurs samme år). Som Cheshire Lines South Liverpool vant de i sin første sesong etter sammenslåingen opprykk til ligaens toppdivisjon; Division One.

Kun to år etter sammenslåingen gikk de to klubbene igjen hver sin vei. I 2006 ble Liverpool County Combination slått sammen med I Zingari League for å skape den nye Liverpool County Premier League, som tok over ‘Combination’ sin plass på step 7 av non league pyramiden (nivå 11 totalt) og som en feeder-liga til North West Counties League. The Chesh spilte seg raskt opp i den nye ligaens toppdivisjon, Premier Division, men i løpet av 2012/13-sesongen slet de tydeligvis såpass at de trakk seg fra ligaspill. De var sesongen etter tilbake, med da i Division 2, før de igjen ble borte. I 2015/16 dukket de opp igjen i West Cheshire League, som er en annen av North West Counties League sine feeder-ligaer. Division 3 ble vunnet i 2017, og klubben spiller fortsatt i Division 2.

Cheshire Lines Sports Ground er som nevnt et meget spartansk anlegg uten tribunefasiliteter. Innerst i stikkveien som går inn hit ligger klubbhuset, der en gruppe personer hadde samlet seg mens stadig flere aktører ankom. Majoriteten kom åpenbart nærmest rett fra jobb og gikk for å skifte i garderobene mens kveldens dommer kom ut for å varme opp. Han skulle få en stri tørn denne kvelden. Siden West Cheshire League er en av ligaene som faktisk har holdt på logikken, er deres Division 2 det det høres ut som; nemlig ligaens andre nivå. Det betyr at jeg skulle se kamp på non league step 8 – eller nivå 12 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien. Marine U23s hadde allerede sikret seg divisjonstittelen, mens Cheshire Lines befant seg på en sjetteplass – dog med flere kamper spilt enn samtlige bak de på tabellen. Bortelaget Rainford United lå på en 13. plass (av 16), og var hele tjue poeng bak sitt vertskap, men med hele seks kamper tilgode.

Det var en temmelig underholdende affære jeg skulle bli vitne til, og noe overraskende for meg ut fra tabellen var det gjestene som tok initiativet og etter hvert også ledelsen. Jeg var ved denne anledningen ikke kar om å få tak i lagoppstillingene, og spillerinformasjonen til bortelaget er ikke lagt ut på ligaens side på FA Full-Time. Derfor får jeg nøye meg med å si at Rainford United tok ledelsen 0-1 i det 26. minutt, og deretter økte i det 33. minutt. Det var på det tidspunktet ikke ufortjent, men under et minutt senere reduserte Tom Cremin for Cheshire Lines slik at stillingen ved pause var 1-2

Jeg talte meg frem til hele 14 tilskuere, og de fikk ytterligere valuta (skjønt det var gratis inngang) etter pause. Det skulle etter hvert skli ut slik at det nesten ble litt komisk utpå gresset. Gjestene fikk en mann utvist, men deretter fulgte en aldeles horribel takling som ikke en gang resulterte i gult kort. Dermed hadde dommeren tydeligvis mistet grepet på kampen, og det kokte over og utartet med to lag som fyrte seg opp og nå stadig var i tottene på hverandre. Den ene heftige taklingen etter den andre førte til stadige stopp i spillet mens dommeren til stadighet måtte skille kamphaner samtidig som han fikk så hatten passet fra både spillere og trenere fra begge lag. Sam Dickson hadde uansett utlignet snaut ti minutter etter pause, og tjue minutter ut i omgangen sørget Daniel Mulvihill for at vertene snudde kampen og vant 3-2.

Med gemyttene fortsatt i kok blåste dommeren av, og jeg trasket snart tilbake til Liverpool South Parkway for å komme meg med toget til Warrington Central. Der ble det en tur innom The Kings Head rett over veien for sistnevnte stasjon. The Lower Angel ble neste stopp, før jeg beveget med videre. Både 9 Gallon og Hop Co holder stengt på mandager (det var derfor jeg passet på å besøke de kvelden før), så jeg avsluttet igjen kvelden med et glass på The White Hart. Jeg hadde fått se en underholdende kamp med masse temperatur, men dagens (og turens) høydepunkt var naturligvis møtet med min datter. Det var bare å komme seg i seng, for morgenen etter skulle jeg igjen nordover til Skottland.

English ground # 531:
Cheshire Lines v Rainford United 3-2 (1-2)
West Cheshire League Division 2
Cheshire Lines Sports Ground, 11 April 2022
0-1 ?? (26)
0-2 ?? (33)
1-2 Tom Cremin (34)
2-2 Sam Dickson (55)
3-2 Daniel Mulvihill (66)
Att: 14 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 12.04.2022: Sauchie Juniors v Tranent Juniors
Previous game: 10.04.2022: St. Mirren v Rangers

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 10.04.2022: St. Mirren v Rangers

Jeg hadde etter lørdagskampen i Berwick upon Tweed benyttet ettermiddagen/kvelden til å ta meg til Glasgow for å installere meg der i forkant av søndagens kamp med tidlig avspark mellom St. Mirren og Rangers i Paisley. Jeg startet dagen med å sjekke ut og lagre bagasjen ved Premier Inn-hotellet der jeg hadde overnattet, og gikk deretter for å innta en frokost ved Wetherspoons-puben The Crystal Palace. Jeg forsøkte å presse ned så mye som mulig av det som befant seg på tallerkenen, og gikk deretter til Glasgow Central for å komme meg med 10.20-toget, som jeg ble med til Paisley St. James. Et lite steinkast fra St. Mirren Park kunne jeg der stige av etter en 18 minutter lang togtur.

Paisley er en by som ligger omtrent 11 kilometer vest-sørvest for Glasgow, ikke veldig langt fra Glasgow Airport. Med et innbyggertall på drøyt 77 000 er det Skottlands femte største by, og den største med status town, siden den faktisk ikke har city-status. Bosetningen her vokste frem rundt klosteret Paisley Abbey fra 1100-tallet, og senere ble Paisley et senter for tekstilindustrien – ikke minst bomull med det distinkte Paisley-mønsteret man ble kjent for. Denne industrien er for lengst en saga blott i byen, selv om den minnes i museer etc, mens den nevnte flyplassen fortsatt er en viktig arbeidsgiver, og Paisley er dessuten også administrasjonssenter for ‘grevskapet’ Renfrewshire. Ellers er nok kanskje byen mest kjent her hjemme som nettopp hjemsted for fotballklubben St. Mirren, som for øvrig er oppkalt etter byens skytshelgen St. Mirin.

Jeg har tidligere besøk St. Mirren Park, og det skjedde såpass sent som i september 2019. Det var imidlertid ikke St. Mirren jeg da så i aksjon, men det skotske U21-landslaget i EM-kvalifiseringskamp mot San Marino. Nå skulle jeg få se St. Mirren i kamp her også, og i tillegg få se Rangers i seriekamp i Skottland igjen for første gang på lang tid. Det kan ofte være nokså vanskelig å få en billett i Rangers-seksjonen til deres bortekamper, men gjennom kontakter i Rangers-miljøet hadde det ordnet seg. Min kompis ‘Knoxi’ (som vel fortsatt boikotter alle bortekamper i skotsk liga etter de andre klubbenes behandling av Rangers i forbindelse med degraderingen i 2012) hadde tatt kontakt og fortalt at hans sønn Lee hadde en billett til meg og ville møte meg før kampen.

St. Mirren Park ligger som nevnt få meter fra jernbanestasjonen Paisley St. James, og der allerede et yrende liv med Rangers-fans i klart overtall da jeg ankom med omtrent en time og et kvarter til avspark. Jeg benyttet ventetiden til å betale £3 for et program og ta en rask kikk i klubbsjappa mens jeg ventet på Lee utenfor hovedtribunen. Flere gikk der og holdt opp billetter som tegn på at de hadde billetter til salgs, og ble tilsynelatende raskt oppsøkt av interesserte. Da jeg omsider fikk kontakt med Lee, viste det seg at befant seg utenfor motsatt langside, men for å komme meg bort til ham måtte jeg ha billetten for å ta meg gjennom politisperringene. Vi ble enige om å møtes ved det ene hjørnet, og der fikk jeg billetten som hadde kostet £27.

St. Mirren ble stiftet i 1877, og selv om de aldri har vunnet den skotske ligatittelen, har de tre ganger vunnet den skotske cupen. Det skjedde i 1926, 1959 og 1987, etter finaleseire over henholdsvis Celtic, Aberdeen og Dundee United. Triumfen i 1987 er temmelig spesiell fordi det ikke bare er siste gang den skotske cupen ble vunnet av et lag bestående utelukkende av skotter, men også siste gang begge finalelagene og deres managere var utelukkende skotter. St. Mirren har dessuten også tre tapte finaler bak seg i den turneringen, og de hadde også to finaletap på samvittigheten i den skotske ligacupen da de i 2012/12-sesongen igjen spilte seg frem til finale og seiret med 3-2 over Hearts. Klubben har siden den gang igjen vært en tur nede på nivå to, men rykket opp igjen i 2018, og er fortsatt å finne i toppdivisjonen.

Nå er det vel ingen overraskelse at jeg gjerne skulle ha sett denne kampen bli spilt på St. Mirrens flotte gamle hjemmebane Love Street (som også den offisielt het St. Mirren Park), men den er jo dessverre historie etter å ha vært klubbens hjemmebane i perioden 1894-2009. I 2009 sto nye St. Mirren Park ferdig, og klubben hadde fått en ny og funksjonelt sett flott stadion. Slike som meg savnet imidlertid karakteren, og de fire tribunene er alle i identisk stil, med kun sitteplasser. Som sagt fint og funksjonelt, men for meg personlig blir det også nokså anonymt og kjedelig. Stemningen blant Rangers-fansen gjorde opp for dette, og bortefansen hadde fått tildelt begge kortsidene og var i et solid overtall.

Etter at Rangers halvannen uke tidligere hadde måttet nøye seg med uavgjort i Old Firm-oppgjøret borte mot Celtic, virket det nå dessverre som om det skulle mye til for at de regjerende mesterne skulle klare å forsvare tittelen. De var nå avhengig av å gjøre jobben selv samtidig som de måtte håpe at Celtic snublet, St. Mirren på sin side lå på en 10. plass, og var fortsatt ikke helt sikre, all den tid det var seks poeng ned til St. Johnstone på nest siste plass – som betyr kvalik mot et av lagene fra divisjonen under. Således var det to lag som jaktet poeng i hver sin ende av den skotske Premiership-tabellen. Man kan nesten ikke se fotball i Skottland uten en scotch pie eller to, og det var med to slike paier i den ene hånda og en Bovril i den andre at jeg fant frem til min plass på South Stand.

Rangers-spiss Alfredo Morelos var som kjent dessverre ute resten av sesongen, og en av de man håpet kunne erstatte ham er Kemar Roofe. Allerede etter et drøyt minutt var Rangers på farten, og etter en glimrende cross fra Connor Goldsom og et innlegg fra James Tavernier, fant Ryan Kent nevnte Roofe, som nikket inn 0-1. Både Goldson, Tavernier og Aaron Ramsey hadde gode forsøk som ikke ga uttelling, mens det var dårlig nytt for Rangers at både John Lundstram og Filip Helander måtte ut med skade i løpet av første omgang. Grunnet blant annet disse skadene ble det litt tillegg, og på overtid skjedde det ting. Først ble Roofe spilt gjennom og la tilbake til Ramsey som traff tverrliggeren bak en utspilt Saints-keeper Dean Lyness. Like etter – i det fjerde tilleggsminuttet – kom imidlertid Rangers igjen, og innlegget fra Tavernier ble headet i mål av Kemar Roofe. Dermed 0-2 halvveis.

I pausen hadde blant annet Scott Wright kommet innpå, og han viste seg tidlig frem med flott forarbeid da Roofe var nære på å notere seg for et hattrick med et skudd som ble reddet av keeper Lyons. Fem minutter ut i omgangen hadde dog Roofe sikret seg matchballen med sitt tredje for dagen. Lyons reddet hans første avslutning, men returen satt Roofe seg inn til 0-3. Det var klasseforskjell, og Wright hadde en god mulighet til å øke ytterligere, før også Tavernier fikk en god sjanse. Amad Diallo var nestemann til å prøve seg, før Tavernier var nære på igjen. Med et kvarter igjen klarte dog ikke St. Mirren å stå imot lenger, og Joe Aribo besørget 0-4 med et fantastisk skudd i krysset fra rundt 25 meter. Et par minutter før slutt måtte Rangers-keeper Allan McGregor i aksjon før første gang denne kvelden, da avslutningen fra Alex Grieve ble slått til corner. Dermed endte det 0-4 foran 6 583 tilskuere.

Jeg rakk 13.58-toget tilbake til Glasgow, der jeg fikk hentet bagasjen og nå skulle sette kursen sørover mot Warrington, hvor jeg skulle treffe min datter dagen etter. Jeg hadde registrert at det var buss for tog for mange av togene sørover mellom Glasgow og Carlisle. Unntaket var 16.27-avgangen, så jeg valgte å unne meg en vanningspause på The Grant Arms ment jeg ventet på det toget. Etter et bytte i Carlisle, ankom jeg etter hvert Warrington Bank Quay rundt klokka halv ni, og spaserte gjennom Bank Park og bort til Travelodge Warrington Central, der jeg hadde betalt £82,98 for to netters overnatting. Siden mitt forrige besøk har mikropuben 9 Gallon åpnet rett i nærheten, og det måtte nå besøkes. Det fikk også en klar tommelen opp, og det gjorde for så vidt også Hop Co, som ble neste stopp. Kvelden ble avsluttet med et glass på The White Hart, før jeg kom meg i seng.

Revisit:
St. Mirren v Rangers 0-4 (0-2)
Scottish Premiership
St. Mirren Park, 10 April 2022
0-1 Kemar Roofe (2)
0-2 Kemar Roofe (45+4)
0-3 Kemar Roofe (50)
0-4 Joe Aribo (76)
Att: 6 583
Admission: £27
Programme: £3

Next game: 11.04.2022: Cheshire Lines v Rainford United
Previous game: 09.04.2022: Berwick Rangers v The Spartans

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 09.04.2022: Berwick Rangers v The Spartans

Når jeg nå skulle nordover igjen, hadde planen vært å ta 08.26-toget fra Cambridge til Ely for å gjøre et av togbyttene der. Etter at jeg kvelden før hadde prestert å glemme igjen mobilen min i bilen til banehopperen Paul White, måtte jeg nå imidlertid endre litt på planene og heller ta et tidligere tog ned til London for å møte ham. Dermed ble det i stedet 07.45-toget til London Kings Cross, der Paul kom med tubens Metropolitan Line og fikk overlevert min telefon tidsnok til at jeg rakk å komme meg med 09.00-toget direkte fra Kings Cross til Berwick upon Tweed. Jeg sørget for å takke og belønne ham før han stakk for å spise frokost og finne ut hvilken kamp han skulle velge seg denne dagen, og jeg selv hastet mot perrongen for Edinburgh-toget.

Toget brukte rett i overkant av tre og en halv time opp til Berwick, og jeg fant snart ut at dette faktisk var det samme toget som jeg ifølge den opprinnelige planen skulle ha byttet til ved Peterborough, så jeg ankom faktisk ikke noe senere enn det jeg skulle ha gjort. Denne dagen hadde jeg vurdert en hel rekke kamper, og veldig tidlig kikket jeg på hjemmekampen til Soham Town Rangers nede i Cambridgeshire. Med tidlig avspark i St. Mirren v Rangers oppe i Skottland dagen etter betinget det imidlertid at jeg forflyttet meg nordover etter kamp, og det ville bli en veldig lang og kronglete reise. Derfor endte jeg omsider opp med å heller gjøre nok et forsøk på å se Berwick Rangers spille hjemmekamp på Shielfield Park, da jeg ville ha en langt enklere reise til Glasgow etterpå.

Berwick upon Tweed er Englands nordligste by, og ligger der grenseelven Tweed renner ut i Nordsjøen. Vi befinner oss her 90 kilometer øst-sørøst for Edinburgh og 105 kilometer nord for Newcastle upon Tyne. Byens sentrum ligger på den ‘skotske’ siden av Tweed, men akkurat her går selve grensen noen få kilometer nord for byen som i over 400 år var sentral i grensekriger mellom England og Skottland, og som i den forbindelse skiftet eierskap en hel rekke ganger. Berwick hadde ved folketellingen i 2011 drøyt 12 000 innbyggere, og fortsatt er det nokså mange av de som følger seg mer skotske; spesielt i den eldre delen av befolkningen. Det har blitt sagt av en tidligere ordfører at 25% av befolkningen i Berwick anser seg som engelskmenn, 25% som skotter, og 50% som ‘Berwickers’.

Berwick har nå vært en del av England siden 1482, og har forblitt en tradisjonell markedsby. Det er også en meget koselig by som for øvrig også har bevart visse arkitektoniske trekk fra tidligere tider; som bymuren fra middelalderen, festningsvollene, og det som skal være landets eldste kasernebygninger. De har dog ikke hatt like stort hell med sitt valg av vennskapsby, for deres norske vennskapsby er rett og slett Sarpsborg! Fire år tidligere – på min påsketur i 2018 – hygget jeg meg uansett der i byen, selv om det den gangen var en solid dose irritasjon over en bomtur grunnet avlyst kamp. Kampen jeg den gang skulle se ble faktisk avlyst for femte(!!) gang den kvelden. Jeg håpet jeg ville være heldigere denne gangen.

Jeg slepte med meg bagen ned til puben The Red Lion, som er en utpreget Rangers-pub, slik at jeg var blant ‘venner’ og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagasjen der mens jeg var på kamp. Etter en pint der tuslet jeg videre nedover i sentrum, og jeg husket at jeg hadde satt pris på mikropuben The Curfew, så jeg satt kursen mot det vanningshullet og forlystet meg med et glass der før jeg gikk for å ta bussen utover mot dagens kamparena, Shielfield Park, som ligger på den andre siden av elven i forhold til sentrum – altså på den ‘engelske’ siden. Jeg steg av et kvartal eller to fra stadionet, og gikk dit for å betale meg inn med rundt tre kvarter til avspark. Denne gang skulle jeg få med meg kamp på Shielfield Park!

Berwick Rangers er noe så spesielt som en engelsk klubb som spiller i det skotske ligasystemet, og det har de gjort lenge. Man er jo her mye nærmere den skotske hovedstaden Edinburgh enn den nærmeste engelske storbyen, Newcastle. Den flotte klubblogoen vitner om at klubben ble stiftet i 1881, men det sies at nyere undersøkelser kan tyde på at 1884 kan være riktigere. Allerede i 1905 ble klubben medlem av det skotske forbundet og ble med i Scottish Border League, før det ble spill i Border Amateur league og deretter East of Scotland league. Berwick Rangers skal flere ganger ha søkt seg til den engelske North Northumberland League, men fikk aldri innpass. I 1951 fikk de omsider i stedet ta plass i Scottish Football League, der de tok plass i det som da het «C Division (North & East)».

Dette var i realiteten en tredjedivisjon som var nokså kortlevd og i stor grad besto av reservelag. Den ble (kanskje heldigvis) vraket i 1955, og Berwick og de andre som ikke var reservelag ble plassert i en utvidet Division B (som ble omdøpt til Division Two året etter). Berwick Rangers var et fast innslag i den skotske ligaens lavere divisjon helt frem til nedrykket i 2019. Deres beste ligaplassering er femteplassen på nivå to (i en tid da den skotske ligaen opererte med to divisjoner som var langt større enn i dag). I cupen har de visse enkeltresultater å skilte med, og i 1954 nådde de kvartfinalen i den skotske cupen der de tapte for Rangers. Ti år senere var de også semifinalist i ligacupen, men igjen var Rangers for sterke. Berwick fikk kanskje en liten revansj da de i 1967 slo ut selveste Rangers av den skotske cupen. Skandale for Rangers, og Berwick Rangers sitt kanskje stolteste øyeblikk.

I nyere tid med fire divisjoner har Berwick vært å finne i de to nederste, og gjerne på nivå 4. I 2019 var det slutt, og Berwick Rangers fulgte etter East Stirlingshire som den andre klubben til å rykke ned etter at man fikk på plass kvalik-ordningen der ligajumboen spiller kvalik mot en klubb fra feeder-ligaene. Den gang var det Lowland League-vinner Edinburgh City som til slutt slo Berwick over to kamper, og de to byttet plass, slik at Berwick Rangers måtte ta turen ned i Lowland League. Jeg betalte meg nå inn med £10, og fikk på innsiden byttet £2,50 mot et 24-siders kampprogram fra en programselger. Jeg fant ut at klubbens bar er å finne på utsiden, men man har mange rare regler, og da en unggutt tilbød seg å slippe meg ut og huske meg, kom hans overordnede ilende til og hevdet at reglene ikke tillot at jeg slapp inn igjen om jeg hadde gått ut for å gå i baren!

Jeg ble dermed på innsiden, og benyttet i stedet ventetiden til å kikke meg rundt på Shielfield Park, som er noe spesiell i den forstand at den også huser speedway. Berwick Rangers hadde tilbragt en nomadisk tilværelse inntil de i 1954 flyttet inn på den nye Shielfield Park. Grunnet økonomiske problemer var klubben i 1985 tvunget til å selge anlegget til lokale myndigheter og lease det fra de. På den vestlige langsiden har man hovedtribunen som er en sittetribune. Motsatt langside er det klassisk terracing med et overbygg kalt ‘Ducket Enclosure’ midt på. Når man står her, har man som interessant bakteppe bak hovedtribunen de store tankene til et firma som leverer råvarer til bryggeribransjen. Den nordlige kortsiden er utilgjengelig for publikum, og har uansett lite å by på. På motsatt kortside kan man stå om man vil, men man står i så fall et stykke unna grunnet svingen på speedway-banen.

Fra matutsalget fikk jeg meg to scotch pies og en Bovril, og etter å ha satt denne herligheten til livs, la jeg ut på en liten ‘runde’. Borte på ståtribunen på bortre langside kom jeg i prat med en vakt, og jeg lurte litt på hva slags tilskuertall speedway-klubben Berwick Bandits tiltrekker seg. Jeg har hørt at de trekker flere folk enn fotballklubben, men ble likevel litt overrasket da han fortalte at de ved forrige arrangement her hadde vært 4 000 tilskuere. Ved siden av ‘Ducket Enclosure’ sto det dessuten en kar og kikket over gjerdet, og det viste seg at East of Scotland League-klubben Tweedmouth Rangers spilte hjemmekamp med avspark klokka 14.00 på Old Shielfield rett ved siden av. Noen ville vel kanskje ment at et par minutters kikk over gjerdet var nok for å registrere kamp og en ny bane, men det var naturligvis ikke noe tema.

Tabellen i programmet bekreftet at Bonyrigg Rose allerede hadde vunnet Lowland League-tittelen på suverent vis, og at Berwick Rangers lå på en sjetteplass med dagens bortelag The Spartans på plassen foran seg uten mulighet til å kunne ta de igjen. Jeg kom i snakk med en hjemmesupporter som innrømmet at ikke nødvendigvis er så enkelt å returnere på direkten etter nedrykk til Lowland League nå når det også kommer opp tidligere Junior-klubber som har hoppet over i den ‘ordinære’ pyramiden. Jeg har jo en stund mistenkt at mange klubber fra den skotske Junior-fotballen holdt en mye høyere nivå enn Lowland League, og det sa han seg enig i. En annen ting med Lowland League er at de denne sesongen har tatt inn B-lagene til Rangers og Celtic. Det skulle være et prøveprosjekt på én sesong, men nå ville man fortsette dette og i tillegg også hente inn B-laget til Hearts. En uting, slik jeg ser det, og her er det ikke overraskende slik at klubbene med en del fans stemte mot, mens flere av de han kalte noe sånn som ‘ tulle-klubber’ (universitets-klubber, banedelende klubber uten særlig fans etc) hadde stemt for.

Det var ingen festforestilling de 456 tilskuerne var vitne til, og etter halvspilt første omgang hadde det vel egentlig ikke skjedd noen verdens ting av interesse. Det hadde dog vært en sjanse eller to begge veier da gjestenes angriper Cameron Russell noen minutter før pause ble meid ned av Berwick-keeper Andy McNeil på et vis som fikk tankene til å gå tilbake til VM-semien i 1982 og Harald Schumachers overfall på Patrick Battiston i VM-semifinalen. I motsetning til Schumacher fikk McNeil rødt kort, og da hjemmelaget ikke hadde noen reservekeeper på benken denne dagen, måtte spissen Lewis Baker ta på seg keeperhanskene. Det var fortsatt målløst halvveis

Berwick måtte altså spille hele andre omgang med én mann mindre, men var frempå med en heading fra Thomas Scobbie som gikk like over. Deretter holdt Spartans på å ta ledelsen på et frispark fra esten midtbanen som holdt på å utmanøvrere spissen i Berwick-målet men traff tverrliggeren. Berwick-spillerne jobbet hardt og klarte til tross for undertallet å demme opp for gjestene. Med et par minutter igjen fikk Spartans imidlertid sjansen, og spissen Baker i Berwick-målet leverte en flott dobbeltredning da han hindret både Blair Henderson og Sam Newman. Dermed endte det med 0-0 og poendeling, og min første målløse kamp på lang tid. Jeg gikk nokså raskt mot byen og hoppet på en buss med Berwick sentrum som destinasjon da den stoppet ved en bussholdeplass idet jeg passerte.

Jeg fikk hentet bagen ved The Red Lion, og registrerte at det var en forsinkelse på 25-30 minutter på toget til Glasgow, så jeg unnet meg en pint der før jeg spaserte tilbake til stasjonen og omsider kom meg med toget. Igjen var min base Premier Inn Glasgow City Centre St Enoch, der jeg denne gang måtte punge ut med £90 for overnatting. Etter å ha sjekket inn og installert meg, var det på tide å få seg en haggis-pizza på The Crystal Palace, og deretter gikk turen til en pub jeg gjerne er innom når jeg er i Glasgow; nemlig The Horseshoe. Siste stopp ble The Auctioneers, før jeg trakk meg tilbake og fikk meg litt søvn før søndagens bortekamp med Rangers.

Scottish (pyramid) ground # 45 / English ground # 530:
Berwick Rangers v The Spartans 0-0 (0-0)
Lowland League
Shielfield Park, 9 April 2022
Att: 456
Admission: £10
Programme: £2,50

Next game: 10.04.2022: St. Mirren v Rangers
Previous game: 08.04.2022: Lakenheath v Ely City

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Fredag 08.04.2022: Lakenheath v Ely City

Jeg hadde ingen hastverk med å forflytte meg den ikke altfor lange veien fra Hatfield til Cambridge, og kunne derfor både sove ut litt og deretter tusle de få meterne over til Wetherspoons-puben Harpsfield Hall for å unne meg en skikkelig solid frokost. Nå har jeg riktignok blitt mer småspist de siste par årene, men valgte meg en stor full english breakfast. Bestillingen inkluderte selvsagt også black pudding, og ikke minst klarte jeg selvsagt ikke å motstå fristelsen da jeg så at man kunne selv her nede i sør kunne legge til haggis!! Med en slik perfekt start på dagen kunne jeg etter hvert returnere til rommet og få frøkna i resepsjonen til å bestille en taxi til meg til klokka 11.30. Deretter var det bare å pakke sakene sine og sjekke ut fra Travelodge Hatfield. Taxien kom som bestilt, og jeg var på stasjonen i god til til å komme meg med 11.51-toget.

Cambridge skulle altså være min base for dagen, og togturen dit tok en times tid, så jeg hadde fortsatt litt tid å slå i hjel før jeg kunne sjekke inn på nok et Travelodge-hotell. De senere årene har det sannelig skjedd saker og ting rundt Cambridge stasjon, der området har blitt renovert og modernisert. Ifølge en kompis var dette ikke nødvendigvis bare til det bedre, men her har man fått to nye puber tilknyttet og rett utenfor stasjonsbygningen. Old Ticket Office ble første stopp, der jeg koblet av med en Strongbow Cloudy Apple, og deretter ble også The Station Tavern testet ut før jeg omsider gikk for å forsøke å sjekke inn ved Travelodge Cambridge Central, der jeg hadde betalt £60,99 for overnatting. Til tross for at jeg var en liten halvtime før tiden, fikk jeg faktisk sjekket inn allerede.

Etter å ha installert meg på rommet, ble det på vei tilbake til stasjonen en tur innom The Earl of Derby, før jeg kom meg med 16.16-toget som jeg skulle være med så langt som til Brandon – en etappe som tok en halvtimes tid. Min destinasjon denne kvelden var Lakenheath, men togstasjonen der ligger rundt en halv mil utenfor landsbyen Lakenheath, og er dessuten ikke den hyppigst betjente. Derfor gikk turen via Brandon, og jeg hadde tatt turen tidlig for å teste ut et par puber før jeg busset derfra ned til Lakenheath. The Bell ble første stopp i Brandon, og deretter ble The Flintknappers besøkt, før jeg oppsøkte bussholdeplassen og kom meg med bussen som brukte et kvarter til Lakenheath.

Lakenheath er en landsby med omtrent 4 700 innbyggere, og den ligger helt oppe i det nordøstlige hjørnet av grevskapet Suffolk – rett ved grensen til både Norfolk og Cambridgeshire. Dette er i området der heiområdet Breckland og det lavtliggende jordbruksområdet The Fens (Fenlands) møtes. Lakenheath er først og fremst kjent for flyvåpenets base RAF Lakenheath, som også er det amerikanske flyvåpenets største base i Storbritannia. Det sies at Lakenheath på et tidspunkt faktisk hadde minst 18 puber, men i dag er det kun to tilbake. Mens jeg takket sjåføren for skyss, slik seg hør og bør, steg jeg av et steinkast fra The Brewers Tap, som selvsagt måtte utforskes. Det ble også tid til en tur innom Plough Inn før jeg gikk mot kveldens kamparena.

Lakenheath FC ble stiftet i 1907, og spilte først i Ouse Valley League, før de ble med i Essex & Suffolk Border League. Senere var de i Norfolk & Suffolk League, som i 1964 slo seg sammen med East Anglian League og stiftet dagens Anglian Combination. I 1982 spilte de seg opp i den ligaens Premier Division, men rykket raskt ned to divisjoner igjen, og flyttet på siste halvdel av 1990-årene over til Cambridgeshire County League. Igjen spilte de seg opp i toppdivisjonen, og i 2011 vant de Premier Division. De ble værende i Cambridgeshire County League noen år til, og da de etter 2017/18-sesongen fikk rykke opp i Eastern Counties League var det til tross for at de kun hadde endt den sesongen på en 8. plass.

Debutsesongen i Eastern Counties League ble på grunn av pandemien avbrutt med Lakenheath på en andreplass i Division One North, og det samme var tilfellet med 2020/21-sesongen, men Lakenheath ble likevel flyttet opp i Premier Division på bakgrunn av innsatsen i de to avbrutte sesongene, og spiller dermed nå sin første sesong i ECL Premier Division. Deres hjemmebane, The Nest, har jo en stund vært på min radar, og i påskehelgen 2019 vurderte jeg et besøk her, men endte den gang opp med å dra et annet sted grunnet en litt kronglete reisevei den dagen. Tre år senere var jeg nå her, og kunne betale meg inn med £7, samtidig som jeg også sikret meg et eksemplar av kveldens 24 sider tykke kampprogram til £1.

The Nest har vært klubbens hjemmebane siden en gang i 1940-årene, og dette er snakk om et tidligere krittbrudd, så det er i seg en litt spesiell beliggenhet. Hovedtribunen i mur ble reist på midten av 1950-årene, og senere har en tribune på motsatt langside også kommet til. Ellers er det såkalt ‘hard standing‘ som gjelder rundt resten av banen. Inne i klubbhusets bar fikk jeg lesket strupen, og traff ikke overraskende også på groundhopper Paul White for andre kveld på rad. Jeg hadde kvelden før fått bekreftet at han ville følge mitt eksempel og dra til Lakenheath, og derfor allierte jeg meg med ham og fikk avtalt skyss tilbake til en praktisk jernbanestasjon for å slippe en kronglete retur som blant annet betinget en taxi opp igjen til Brandon etter kampslutt.

Tabellen i kampprogrammet vitnet om at tittelkampen sto mellom Gorleston og Wroxham, og at det med fire serierunder igjen var to poeng som skilte i førstnevntes favør. Videre viste det at kveldens kamp mellom Lakenheath og Ely City var en kamp mellom to tabellnaboer. Gjestene som hadde tatt turen over fra katedralbyen i Cambridgeshire la beslag på en 12. plass; én plassering og tre poeng foran kveldens vertskap, som grunnet bedre målforskjell ville passere sine gjester med seier denne kvelden. Mens Paul tok plass på sittetribunen på den ene langsiden, tok jeg med en Bovril i hånda foreløpig oppstilling på den ene kortsiden mens lagene inntok banen, klar for å foreta en liten fotorunde.

Lakenheath virket nokså tidlig å ta et aldri så lite initiativ, og ganske riktig fikk de uttelling i kampens 20. minutt, da Sam Peters sendte de i ledelsen. Sju minutter senere doblet hjemmelaget sin ledelsen, og selv om jeg har klart å surre bort noen av infoen jeg noterte meg under kampen (spesielt rekkefølgen på målscorerne) var vel dette Kaine Manels’ første scoring for kvelden, og det sto altså 2-0. Det var også stillingen da dommeren blåste i fløyta for å signalisere at det var på tide med en pause; eller for min del en rask forfriskning i baren. Det snakket jeg med et par bortefans som slaktet det deres helter hadde prestert hittil denne kvelden, og de skulle neppe bli mer positive i løpet av andre omgang.

Ti minutter ut i den omgangen økte nemlig Kaine Manels til 3-0, og ytterligere rundt ti minutter senere sto det 4-0 etter scoring av Euan Banks. Ely reduserte ved Adam Chapel, men Kaine Manels var ikke ferdig, og spilleren som tidligere i sesongen kom fra Mildenhall Town sikret seg et hattrick og sørget for at det endte med hele 5-1 til Lakenheath, som dermed altså passerte Ely City på tabellen. 134 betalende tilskuere ble oppgitt å ha vært på plass, og blant de var det noen banehoppere. Jeg skulle jo som nevnt få skyss av en av disse, og da jeg foreslo for Paul at Whittlesford Parkway kunne være et praktisk sted å slippe meg av, siden han skulle forbi der og at det er gode togforbindelser tilbake til Cambridge, sa han seg enig i at det var et godt valg.

Da han slapp meg av der, klarte jeg imidlertid på utrolig vis å legge igjen telefonen min i bilen, slik at den ble med ham tilbake mot det nordvestlige London. Jeg hadde tilfeldigvis faktisk tatt med meg min gamle telefon i tilfelle, og selv om den ikke lenger hadde noe SIM-kort kom jeg meg i hvert fall på nettet ved hjelp av WiFi. Derfor stakk jeg inn på stasjonspuben The Red Lion og tok en halv pint der mens jeg forgjeves forsøkte å få tak i Paul. Jeg fikk i hvert fall lastet ned togpasset også på denne telefonen for toget kom, slik at jeg kom meg tilbake til Cambridge. Tilbake på hotellet fikk jeg kontakt med Paul som nå akkurat hadde kommet seg hjem og bekreftet at mobilen var i sikkerhet hos ham. Han tilbød seg å møte meg på Kings Cross stasjon morgenen etter, så nå måtte undertegnede en tur ned til London som ikke var helt planlagt, men det må man jo leve med når man er et surrehue!! Jeg benytter anledningen til igjen å takke Paul for både skyss og oppbevaring av mobil.

English ground # 529:
Lakenheath v Ely City 5-1 (2-0)
Eastern Counties League Premier Division
The Nest, 8 April 2022
1-0 Sam Peters (20)
2-0 Kaine Manels (27)
3-0 Kaine Manels (56)
4-0 Euan Banks (65)
4-1 Adam Chapel (72)
5-1 Kaine Manels (pen, 88)
Att: 134
Admission: £7
Programme: £1

Next game: 09.04.2022: Berwick Rangers v The Spartans
Previous game: 07.04.2022: Hadley v Harpenden Town

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Torsdag 07.04.2022: Hadley v Harpenden Town

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg våknet opp i en av mine favorittbyer, men skulle nå midlertidig forlate Glasgow etter min lyn-visitt med base der på onsdagen, og ferden skulle nå gå sørover igjen. Jeg hadde blinket meg ut 08.36-toget fra Glasgow Queen Street til London Euston, og nøyde meg frokost i form av smørbrød fra en Sainsburys-sjappe jeg passerte på vei til togstasjonen. Jeg fikk meg litt søvn på turen sørover, og etter en togtur på rundt fire og en halv time, steg jeg av i den engelske hovedstaden og unnet meg en rask røykepause før jeg lot tubens Victoria Line frakte meg fra Euston til Finsbury Park. Derfra kom jeg meg med toget som bragte meg til Hertfordshire-byen Hatfield, som etter hvert hadde blitt valgt som base denne dagen.

Som vanlig er på torsdager, var kamputvalget nokså begrenset, for å si det forsiktig, og under planleggingen av turen hadde jeg tidlig sett på en revisit til Esh Winning i Northern League, ettersom jeg ikke var var kar om å finne andre alternativer som ville by på en ny bane. Det hadde da også vært trivelig med et gjensyn med Esh Winning og West Terrace, som jeg også begynte å planlegge for, men det er tross alt litt artig med en ny bane også, og jeg hadde ikke kommet så langt som å booke overnatting for denne dagen da det dukket opp et nytt alternativ mye lenger sør. Hadley skulle ta imot Harpenden Town i Spartan South Midlands League Premier Division, og selv om det bød på en betydelig lenger reisevei ned fra Glasgow, lot jeg meg friste av en ny destinasjon, og jeg er jo heller ikke den som lettest lar meg avskrekke av slikt.

Den siste etappen fra Finsbury Park til Hatfield tok 15-20 minutter, og i en vind som truet med å blåse meg overende strenet jeg nokså raskt over veien til puben The Great Northern for å unne meg en rast. Man vet jo av erfaring hvor strikse Travelodge-kjeden kan være på at innsjekking først begynner klokken 15.00, og det var fortsatt en stund til, så jeg kunne like gjerne kose meg med en pint her før jeg igjen krysset veien og beordret en av drosjekuskene som sto der i retning av stedets Travelodge-hotell, siden det skulle være en halvtimes spasertur unna. Jeg hadde betalt £41,99 for overnatting der, og etter å ha sjekket inn og installert meg, slappet jeg faktisk av litt på rommet før jeg gikk ut igjen. Rett på andre siden av parkeringsplassen på utsiden ligger Wetherspoons-puben Harpsfield Hall, og siden det tross alt var torsdag og ‘Curry Club’ inntok jeg en middag der før jeg fant frem til bussholdeplassen for bussen som skulle frakte meg ned til Arkley, eller mer nøyaktig…Barnet Gate.

Dette er en husklynge som sammen med Rowley Green og Arkley utgjør landsbyen Arkley, som hører inn under London-bydelen Barnet, men som ligger helt ved Greater London sin grense mot Hertfordshire. Vi befinner oss for øvrig her omtrent 17 kilometer nord-nordvest for Charing Cross, som gjerne er referansepunktet for det sentrale London. Sagt på en annen måte, befinner vi oss her mellom Barnet, Borehamwood og Edgware. Jeg hadde hoppet av bussen rett utenfor puben The Gate, som ligger få meter fra kveldens kamparena, Brickfield Lane, og foretok en aldri så liten oppladning der før jeg krysset veien og gikk opp til inngangspartiet for å betale meg inn med £7 og bytte ytterligere £2 for turens første program – en 16 siders blekke av flott utseende som inneholdt alt det man forventet.

Hadley FC ble stiftet i 1882, og startet med spill i North Middlesex league, før de i 1922 tok plass i Barnet & District League. De var også innom flere andre ligaer før de i 1970 ble med i Mid-Herts League, der de vant ligatittelen i både 1976 og 1977, og deretter tok steget opp i Hertfordshire County Senior League. De tok plass i Division Three, og etter å ha vunnet den på første forsøk ble de spesielt nok flyttet opp til Division One snarere enn Division Two. De tok dog nivået på strak arm, og en andreplass var nok til nytt opprykk til Premier Division, slik at de nå hadde rykket opp tre divisjoner på to år(!). De rykket imidlertid ned igjen i 1984, og et år senere forlot de ligaen til fordel Southern Olympian League. I 1999 var de tilbake i Herts County Senior League, og noen år senere var de også tilbake i Premier Division.

I 2004 vant de toppdivisjonen, og forsvarte den året etter. Da de mot slutten av 2006/07-sesongen søkte opprykk til Spartan South Midlands League, ble det blokkert av Herts County Senior League. Hadley svarte med å trekke seg fra sistnevnte liga og spille sesongen etter i West Herts Saturday League før de sendte ny søknad til Spartan South Midlands League. Denne gang ble den godkjent, og Hadley tok der plass i Division Two. To andre plasser og to opprykk på to år fulgte, og dermed var de å finne i SSML Premier Division, der en tredjeplass i 2018/19 er foreløpig bestenotering. Etter den sesongen ble de flyttet sidelengs over i Essex Senior League, men etter to sesonger som ikke ble fullført, ble de før inneværende sesong flyttet tilbake igjen.

Jeg vet ikke hvor lenge det har blitt spilt fotball på Brickfield Lane, men Hadley flyttet inn her i 1992, etter å ha benyttet flere andre baner før den tid. Brickfield Lane var nok meget spartansk på den tiden, for Hadley måtte tidlig i 2008/09 forlate anlegget for å banedele hos Potters Bar Town, og var ikke tilbake før i 2016, da Brickfield Lane hadde fått flomlys og en tribune. Nå har de en liten sittetribune av den prefabrikerte sorten som står midt på den ene langsiden, og både på motsatt langside og på den nærmeste kortsiden er det en seksjon med overbygg for et antall stående tilskuere. Jeg nevnte flomlysene, og en kar fortalte meg før kamp at det hadde vært en lang kamp mot naboer for å få tillatelse til å installere de, og at det vel var snakk om flomlys som kan heves og senkes.

Med tanke på at det var torsdagskamp var det ikke spesielt overraskende å finne flere andre banehoppere her, og ikke minst var det et kjent fjes som møtte meg da jeg inntok klubbhusets bar. Groundhopperen Paul White hadde da også meldt fra om at han ville innfinne seg, og bød som lovet på en pint. Med seg som en gave til meg hadde han også også sesongens eksemplar av hans blekke, der han i ‘programform’ går gjennom sine kamper sesongen før. Hva gjelder kveldens kampprogram, kunne vi utfra tabellen der se at tittelkampen i Spartan South Midlands League Premier Division sto mellom New Salamis og Risborough Rangers, og at tetduoen hadde en solid luke ned til nettopp Hadley på tredje. Deretter fulgte Leighton Town og Flackwell Heath, før vi fant kveldens bortekamp Harpenden Town på sjette. Mellom sistnevnte og Hadley skilte det 13 poeng i favør kveldens vertskap, og det også med én kamp mindre spilt.

Ute på gressmatta tok Hadley tidlig initiativet og både Solomon Ofori og Luke Jupp testet Harpenden-keeper Alex Desmond, som hadde mest å gjøre av de to burvokterne. De fortsatte å presse på, men det manglet foreløpig noe i avslutningsfasen. Gjestene kom etter hvert også litt mer med, og Toby Syme hadde deres beste sjanse da han stupheadet like utenfor. Det var 0-0 halvveis, og i pausen måtte jeg nesten bare ta del i en slags pauseunderholdning Hadley tydeligvis har blitt kjent for. Her kan man kjøpe nummererte tennisballer som skal kastes ut på banen, og den som kommer nærmest midtsirkelen vinner potten. Det var dessverre en eller to som var nærmere enn den beste av mine tre baller, så det ble ingen gevinst på undertegnede denne gang.

Begge lag hadde vært frempå da Stephen O’Hara omsider sendte Hadley i ledelsen i det 64. minutt, og det var ikke helt ufortjent. Kun tre minutter senere sto det 2-0 etter at Zack Uribarri traff tverrliggeren og Jordan Edwards satt inn returen. Gjestene forsøkte å svare, men klarte aldri å presse frem noen redusering, og i stedet headet Excellence Muhemba inn 3-0 på en corner på overtid, slik at det til slutt endte 3-0. Nå kan det i ettertid også legges til at Hadley til tross for tredjeplass endte opp med å få rykke opp sammen med vinner New Salamis, siden toer Risborough Rangers ikke oppfylte stadionkravene. Jeg tok uansett raskt farvel med Paul og takket for meg for å haste ned til bussholdeplassen og komme meg med bussen tilbake til Hatfield, der jeg tok en svipptur innom Harpsfield Hall før jeg fant senga.

English ground # 528:
Hadley v Harpenden Town 3-0 (0-0)
Spartan South Midlands League Premier Division
Brickfield Lane, 7 April 2022
1-0 Stephen O’Hara (64)
2-0 Jordan Edwards (67)
3-0 Excellence Muhemba (90+2)
Att: 124
Admission: £7
Programme: £2

Next game: 08.04.2022: Lakenheath v Ely City
Previous game: 06.04.2022: Irvine Meadow XI v Hurlford United

More pics

This day on a map / this whole trip on a map

Onsdag 06.04.2022: Irvine Meadow XI v Hurlford United

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den etterlengtede turen til Storbritannia hadde fått en fin start med tirsdagskampen hos Leighton Town, men nå var det bare å forlate Leighton Buzzard for å komme seg nordover til Skottland, der jeg skulle ha base i Glasgow til dagen etter. Turen gikk med tog via togbytter ved Milton Keynes Central, Manchester Piccadilly og Wigan North Western, og jeg ankom omsider Glasgow Central i 14-tiden, etter seks timers tid på reisefot. Jeg hadde betalt £50,50 for overnatting ved det nye Premier Inn Glasgow City Centre St. Enoch, noen få kvartaler fra Glasgow Central, og fikk umiddelbart sjekket inn slik at jeg fikk installert meg på rom 439 og raskt strøket på dør igjen. Returen til Skottland måtte nesten markeres med en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Crystal Palace på veien tilbake til Glasgow Central.

Kveldens kamp skulle nemlig ikke finne sted i Glasgow, men i Irvine, der jeg også tidligere hadde gjort et forsøk på å se Irvine Meadow XI i aksjon på deres herlige Meadow Park. Da jeg på min store påsketur i 2019 hadde blinket meg ut en kamp der på den turens siste dag, og til og med booket overnatting i Irvine, ble jeg offer for en omberamming der kampen faktisk ble fremskyndet og allerede hadde blitt spilt. Jeg fant dog en ‘nødløsning’ med kamp hos Johnstone Burgh, der jeg ikke helt visste hva jeg gikk til men fikk en utrolig positiv overraskelse i så måte da deres Keanie Park var et herlig sted å se fotball. Men nå skulle endelig også Irvine Meadow XI få besøk av undertegnede, og toget fra Glasgow Central tok en halvtimes tid.

Irvine er en kystby som ligger i North Ayrshire, på den skotske vestkysten, og som i dag har omtrent 35 000 innbyggere. Gjennom Irvine renner elven med samme navn, som også renner ut i sjøen her. Byen var faktisk allerede på 1100-tallet den skotske militære hovedstad, og en periode en av Skottlands første hovedsteder. Senere skal Irvine en periode ha vært hjemsted for den skotske nasjonalpoet Robert Burns. Byens havn var i mange år hovedhavn for den skotske vestkysten, men utover 1800-tallet forfalt den etter å ha blitt utkonkurrert av havneanleggene i Glasgow, Greenock og Port Glasgow. Til tross for at Irvine allerede for lengst var en etablert by av en viss betydning, ble det i 1960-årene bestemt at den skulle bygges om til en såkalt ‘new town‘, og det skjedde ikke helt uten kontroverser, for i arbeidet rev man blant annet en rekke gamle historiske bygninger, men på den positive side ble havnen som stort sett var blitt en industriell søppeldynge omdannet til et parkanlegg.

Når man ankommer Irvine, ligger jernbanestasjonen på ‘feil’ side av elven i forhold til sentrum, og den må krysses ved hjelp av et kjøpesenter som er bygget over elven (og som derfor også er åpent selv etter at alle butikkene der er stengt for kvelden). Da det var gjort, skulle mitt første stopp vært den lokale Rangers-supporterklubben, men jeg hadde visse problemer med å finne en adkomst dit uten å måtte ta en vanvittig omvei, og dro derfor først innom The Crown Inn. Et par av stamkundene der kunne samtidig tipse meg om at den ekleste adkomsten til Irvine Rangers Supporters Club faktisk gikk gjennom lokalene til et gatekjøkken som tydeligvis var helt ok med den ordningen. Helt ok synes jeg vel kanskje ikke det er at besøkende Rangers-fans som ikke er medlemmer må betale £10 for et ‘midlertidig medlemskap’ for å få servert en pint eller to, men det får så være. Turen gikk etter hvert videre til The Turf, før jeg ankom Meadow Park med god tid til avspark og betalte meg inn med £8.

Irvine Meadow XI må sies å ha vært en av de store skotske Junior-klubbene (og jeg presiserer nok en gang at den skotske Junior-pyramiden ikke har noe som helst med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere har vært en slags skotsk variant av non-league, for å si det veldig enkelt). Klubben som kalles ‘The Medda’ ble stiftet i 1897, og har siden den gang vunnet en hel bråte med titler i lokale og regionale ligaer og cuper. Junior-pyramiden har opp gjennom årene gjennomgått flere restruktureringer, og i denne delen av landet var den øverste ligaen Western League i perioden 1919-1968 og deretter Ayrshire League frem til 2002. Irvine Meadow XI sikret seg 12 ligatitler i disse to. I 2002 var det en stor omveltning i Junior-fotballen, som ble inndelt i tre regioner, og Irvine Meadow XI deretter på med tre nye ligatitler i SJFA West Region Premiership.

Ikke minst har The Medda ved tre anledninger vunnet den skotske Junior-fotballens aller gjeveste trofé; nemlig Scottish Junior Cup. Klubben har gjennom årene også registrert flere tilskuerrekorder hos andre Junior-klubber, og da de i 1951 tapte Scottish Junior Cup finalen 0-1 for Petershill var det hele 77 650 tilskuere på Hampden Park – en rekord for denne finalen som aldri vil bli slått. Det var andre gang The Medda tapte en finale i denne turneringen, for i 1948 ble Bo’ness United for sterke. Alle gode ting var tre da Shettleston ble slått 2-1 i 1959-finalen, og med samme siffer ble Glenafton Athletic slått i 1963. Ti år senere måtte det to omkamper til før storheten Cambuslang Rangers omsider ble slått i 1973, da Irvine-klubben tok sin foreløpig siste Scottish Junior Cup-tittel.

Irvine Meadow XI var en av mange Junior-klubber som så sent som i 2020 var med da den nye West of Scotland League startet opp og tok plass i den ‘ordinære’ pyramiden. Til tross for at de nå har forlatt Junior-pyramiden, har de visstnok fått beholde sin Junior-status slik at de (i hvert fall inntil videre) fortsatt får konkurrere i den gjeve Scottish Junior Cup; noe som var en viktig forutsetning for mange av disse klubbene. Denne kvelden var det ligaspill i West of Scotland League Premier Division det skulle dreie seg om når Hurlford United kom på besøk, og jeg har hørt at Irvine Meadow XI ofte byr på et meget godt kampprogram, men denne kvelden var det dessverre ikke noe slikt å finne, i og med at det var en omberammet kamp og at man dermed ikke hadde hatt tid.

Meadow Park var allerede her da Irvine Meadow XI ble stiftet, og klubben har siden den gang spilt på anlegget som de senere kjøpte av de lokale myndigheter. Enhver stadion-entusiast som liker klassiske anlegg vil uten tvil sette stor pris på Meadow Park, som domineres av den meget flotte hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. Under denne har man blant annet både garderober, matutsalg og klubbens egen social club, dit jeg nå satt kursen. Tribunen skal visstnok by på sitteplasser til omtrent 700 tilskuere. Rundt resten av anlegget er det en del terracing, og på bortre langside en gressvoll. Tilskuerrekorden lyder på hele 13 740, og stammer fra en Scottish Junior Cup kamp mot Stonehouse Violet i 1949. Når man vet at den offisielle kapasiteten i dag skal være på 5 200, sier det seg selv at den ikke vil bli slått.

Jeg hygget meg med en Strongbow i klubbens bar, der jeg samtalte litt med et par supportere. Da jeg lurte på om en foreløpig 11. plass på tabellen var noe skuffende, påpekte de ganske riktig at de tross alt også hadde flere kamper tilgode på de fleste av lagene foran seg. Kveldens bortelag, Hurlford United, la beslag på sjetteplassen, og opp dit hadde eksempelvis The Medda sju poeng men med tre kamper mindre spilt. Hurlfords klubb-fotograf fortalte at Seks eller sju av de 20 lagene i divisjonen skal ned når de i forkant av neste sesong reduseres til 16 samtidig med at ligaen får fire divisjoner, men det var ikke vel ikke realistisk å tro at hjemmelaget ville kunne bli blandet inn i nedrykksstriden, og man kikket snarere oppover på tabellen.

Etter å ha tømt glasset, gikk jeg ut og fikk sikret meg to scotch pies og en Bovril fra matutsalget, og det skulle bli min faste bestilling på en god del skotske baner de kommende ukene. Paiene falt da ikke uventet svært godt i smak, og det var også godt med en Bovril i rette omgivelser igjen. Da de også kom i gang ute på banen, gikk det en stund før det skjedde noe som helst foran de to målene, og da Callum Graham i det 27. minutt forsøkte seg på en lobb som gikk like utenfor var det det mest dramatiske som hadde skjedd hittil. Gjestene avsluttet omgangen best, og presset på det siste kvarteret før pause, men det nærmeste vi foreløpig kom scoring var et godt slått frispark som ble like godt reddet av hjemmekeeper Marc Waters. Dermed var det fortsatt målløst da lagene tok pause.

Hjemmelaget hadde et par halvsjanser tidlig i andre omgang, og tok etter hvert ledelsen i det 59. minutt. Avslutningen fra Callum Graham ble bare parert av Hurlford-keeper Martin McDonald, og Graham Boyd kunne pirke inn 1-0 og dermed sende Irvine Meadow XI i ledelsen. Sju minutter senere var vi like langt da Hurlford sendte et frispark inn i feltet, og ballen gikk via en Medda-spiller og endte opp på bakre stolpe der Jack Whittaker hadde en enkel jobb med å styre inn utligningen til 1-1. I det 74. minutt falt avgjørelsen, og det var gjestenes Will Graham som fant nettmaskene med et skudd fra 18-20 meter som snek seg inn nede ved stolpen. 1-2. Vertene forsøkte å svare, og presset på for en utligning, men kunne like godt blitt straffet på et par kontringer. Det ble dog ingen flere mål, og det endte med borteseier 1-2.

Hurlford United kunne ta med seg tre poeng hjem til den østlige utkanten av Kilmarnock. Jeg skulle på min side tilbake til Glasgow, og gikk ganske snart mot togstasjonen etter å endelig ha fått besøke et stadion som har stått på min ønskeliste en stund. Etter å ha tatt meg over elven igjen via kjøpesenteret, unnet meg en rask vanningspause på Wetherspoons-puben The Auld Brig, siden jeg hadde tid til det før toget tilbake til Glasgow. Etter togturen valgte jeg også å stikke innom MacSorley’s på vei tilbake til hotellet, men det ble med det ene glasset siden jeg hadde en ny lang reise også dagen etter. Da skulle jeg igjen forlate Skottland, men kun meget midlertidig, og mesteparten av denne turen skulle jo tross alt utspille seg i nettopp Skottland.

Scottish ground # 44:
Irvine Meadow XI v Hurlford United 1-2 (0-0)
West of Scotland League Premier Division
Meadow Park, 6 April 2022
1-0 Graham Boyd (59)
1-1 Jack Whittaker (66)
1-2 Will Graham (74)
Att: 288 (h/c)
Admission: £8
Programme: None

Next game: 07.04.2022: Hadley v Harpenden Town
Previous game: 05.04.2022: Leighton Town v Leverstock Green

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

2021/22:
05.04.2022: Leighton Town v Leverstock Green
06.04.2022: Irvine Meadow XI v Hurlford United
07.04.2022: Hadley v Harpenden Town
08.04.2022: Lakenheath v Ely City
09.04.2022: Berwick Rangers v The Spartans
10.04.2022: St. Mirren v Rangers
11.04.2022: Cheshire Lines v Rainford United
12.04.2022: Sauchie Juniors v Tranent Juniors
13.04.2022: Kirkintilloch Rob Roy v Cumbernauld United (@ Cumbernauld United)
14.04.2022: Rangers v SC Braga
15.04.2022: Inverness Caledonian Thistle v Kilmarnock
16.04.2022: Brora Rangers v Keith
17.04.2022: Celtic v Rangers (Scottish Cup semi final @ Hampden Park)
18.04.2022: West Allotment Celtic v North Shields
18.04.2022: Darvel v Auchinleck Talbot
19.04.2022: Penicuik Athletic v Sauchie Juniors
20.04.2022: Largs Thistle v Beith Juniors
26.04.2022: Mansfield Town v Stevenage
27.04.2022: Roche v St. Newlyn East
28.04.2022: Glapwell v Crowle Colts
29.04.2022: Arbroath v Greenock Morton
30.04.2022: Cowdenbeath v Albion Rovers
01.05.2022: Chertsey Town v Hanwell Town
02.05.2022: Tonbridge Angels v Eastbourne Borough
03.05.2022: Annan Athletic v Forfar Athletic
04.05.2022: Eastwood Hanley v Foley Meir
05.05.2022: Wycombe Wanderers v Milton Keynes Dons
07.05.2022: Troon v Irvine Meadow XI
08.05.2022: Rangers v Dundee United
09.05.2022: Littletown v Wortley
10.05.2022: Brighton & Hove Albion v Worthing

2022/23:
09.08.2022: Mangotsfield United v Cadbury Heath
10.08.2022: Penzance v Mullion
11.08.2022: Radstock Town v Hallen
12.08.2022: Airbus UK Broughton v Aberystwyth Town
13.08.2022: Soham Town Rangers v Fakenham Town
14.08.2022: Potters Bar Town v Herne Bay
15.08.2022: Barwell v Ilkeston Town
16.08.2022: Seaham Red Star v Thornaby
17.08.2022: Ardrossan Winton Rovers v Kello Rovers
26.08.2022: Histon v Debenham LC
27.08.2022: Friar Lane & Epworth v Highfield Rangers
28.08.2022: Burton Park Wanderers v Penn & Tylers Green
29.08.2022: Tadley Calleva v Frimley Green
29.08.2022: Basingstoke Town v Binfield
29.08.2022: Calne Town v Malmesbury Victoria
26.12.2022: AFC Wimbledon v Newport County
27.12.2022: Bolton Wanderers v Derby County
28.12.2022: Kilmarnock v Aberdeen
29.12.2022: Kilwinning Rangers v Irvine Meadow XI
30.12.2022: St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord (@ Benburb)
31.12.2022: Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle
01.01.2023: Spennymoor Town v Blyth Spartans
02.01.2023: Rangers v Celtic
03.01.2023: Spartans v Rangers B
04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs (@ Peffermill pitches)
06.01.2023: Dundela v Cliftonville
07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers
08.01.2023: Derby County v Barnsley
09.01.2023: Merstham v Sutton Common Rovers
11.01.2023: Hucknall Town v Bourne Town
12.01.2023: Lower Breck v Padiham
13.01.2023: Sunderland U21 v Norwich City U21
13.01.2023: Birtley Town v Chester-le-Street Town
14.01.2023: Elgin City v Annan Athletic
28.01.2023: Peel v Douglas Royal
28.01.2023: FC Isle of Man v Squires Gate
29.01.2023: Stoke City v Stevenage
30.01.2023: Romulus v Studley
31.01.2023: Wakefield AFC v Ollerton Town
01.02.2023: Brigg Town v Boston Town
03.03.2023: Ellesmere Rangers v Alsager Town
04.03.2023: Rocester v Sandbach United
04.03.2023: Foley Meir v Maine Road
04.03.2023: Abbey Hulton United v Cheadle Heath Nomads
04.03.2023: Eccleshall v Barnton
05.03.2023: Brocton v Stockport Georgians
05.03.2023: Stafford Town v Abbey Hey
06.03.2023: Stourbridge v Alvechurch
07.03.2023: Scunthorpe United v Alvechurch
09.03.2023: Hammersmith & Circle FC v Jubilee Line FC (@ Market Road pitches)
10.03.2023: Widnes v City of Liverpool
11.03.2023: Porthmadog v Colwyn Bay
14.03.2023: Morecambe v Charlton Athletic

2023/24: 
11.08.2023: Haverfordwest County v Pontypridd United
12.08.2023: Garw SBGC v Aberfan
13.08.2023: Hamworthy United v Willand Rovers (@ Weymouth)
14.08.2023: Stockport Town v Stockport Georgians
15.08.2023: Brechin City v Hibernian B
16.08.2023: Kilsyth Rangers v Glasgow Perthshire
18.08.2023: Stirling Albion v Aberdeen
19.08.2023: Millhead v Hest Bank United
21.08.2023: Cheadle Heath Nomads v Cammell Laird 1907
22.08.2023: Liversedge v Newton Aycliffe
23.08.2023: Lochee United v Forfar United
24.08.2023: Easington Colliery v Chester-le-Street Town
25.08.2023: West Essex v Harwich & Parkeston
26.08.2023: Wembley v Long Crendon
27.08.2023: Downham Town v Swaffham Town
28.08.2023: East Preston v Selsey
28.08.2023: Lancing v Burgess Hill Town
29.08.2023: Wakefield AFC v Yorkshire Ameteur
30.08.2023: Newquay v St. Dennis
11.03.2024: Charnock Richard v West Didsbury & Chorlton
12.03.2024: Scarborough Athletic v Curzon Ashton
13.03.2024: Redcar Town v Washington
14.03.2024: Crook Town v Whickham
15.03.2024: Armadale Thistle v Ormiston Primrose
16.03.2024: Luncarty v Crossgates Primrose
16.03.2024: Kinnoull v Penicuik Athletic
16.03.2024: Jeanfield Swifts v Dunbar United
16.03.2024: Sauchie Juniors v Hill of Beath Hawthorn
17.03.2024: Whitburn v Whitehill Welfare
19.03.2024: Livingston reserves v Queen’s Park reserves
19.03.2024: Kelty Hearts v Alloa Athletic

2024/25:
18.07.2024: Berwick Rugby Club v Moves Like Waga (@ The Stanks)
19.07.2024: Leith Athletic v Easthouses Lily Miners Welfare
20.07.2024: Manchester United v Rangers (@ Murrayfield Stadium)
.

Tirsdag 05.04.2022: Leighton Town v Leverstock Green

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Endelig, endelig, var det på tide igjen! Som jeg har savnet å reise over til Storbritannia! Men nå var omsider ventetiden over, slik at jeg drøyt to og et halvt år siden sist kunne reise over til balløya. Jeg hadde planlagt møysommelig og til slutt satt opp et kampprogram og en reiserute jeg var tilfreds med, og nå kunne jeg sette kursen mot Gardermoen for å fly over med Norwegian sin 13.05-avgang til London Gatwick. Det startet riktignok ikke så godt, for den lokale bussen var så forsinket at jeg mistet toget jeg hadde blinket meg ut mot hovedstaden. Heldigvis(?) har jeg hatt såpass erfaring med den lokale kollektivtrafikken at jeg klok av skade hadde ventet med å bestille togbilletten til jeg satt på bussen. Nå var det bare å droppe det og i stedet ble med inn til bussterminalen for å bli med den dyrere bussen til Oslo.

Flyet var i hvert fall i rute da jeg kom meg til Gardermoen, og landet til og med på Gatwick rundt tjue minutter før tiden. Destinasjonen nå var Leighton Buzzard i Bedfordshire, men etter å ha toget inn til London Victoria og tatt tuben derfra videre til Euston, var toget jeg nå håpet å rekke kansellert slik at jeg måtte vente på neste tog og dermed likevel ikke kom noe raskere frem til det som skulle være min base på turens første dag. Jeg hadde betalt £46 for overnatting ved puben White Horse, noen får minutters gange fra stasjonen, og etter å ha sjekket inn og slengt fra meg bagasjen på rommet, ble det også åsted for turens første pint, og den første på britisk jord på altfor lang tid. Den smakte da også himmelsk.

Leighton Buzzard er en markedsby med rundt 37 000 innbyggere, og den ligger sørvest i grevskapet Bedfordshire – rett ved grevskapsgrensen mot Buckinghamshire. Vi befinner oss her rundt seks mil nordvest for det sentrale London, like sør for Milton Keynes, og et lite stykke vest for Dunstable og Luton. Gjennom byen renner den lille elven Ouzel, som er en side elv til den større elven Great Ouse. Det gjør også kanalen Great Union Canal, som forbinder hovedstaden med Midlands-regionen. ‘Det store togrøveriet’ i 1963, som burde være kjent for de fleste(?), fant for øvrig sted like sør for Leighton Buzzard. Mine hensikter var imidlertid noe edlere, og var knyttet til en ørliten pubrunde før kveldens kamp.

Jeg hadde blinket meg ut mikropuben Bald Buzzard som et sted jeg ville innom, og det ble neste stopp. Jeg fikk både en pint med en Medium Sussex Cider fra SeaCider og en hjemmelaget pork pie som var aldeles fortreffelig. Med en flyvning og ankomst såpass langt ut på dagen, hadde jeg jo litt mindre tid til å utforske Leighton Buzzard enn hva jeg ideelt sett skulle hatt, men nå var det uansett Leighton Town sin hjemmekamp på Bell Close som skulle stå i fokus denne kvelden, og jeg rakk da også en rask tur innom Wetherspoons-puben The Swan på vei ned til Bell Close, der jeg med en drøy time til avspark betalte meg inn med £7.

Leighton Town ble stiftet i 1885, og vant tidlig den lokale Leighton & District League ved flere anledninger. De var i 1922 med å stifte South Midlands League (da som Bedfordshire County League) i 1922, og var også med i Spartan League. Disse ligaene slo seg jo som kjent sammen til dagens Spartan South Midlands League i 1997, og det er også der Leighton Town fortsatt hører hjemme, men det har ikke alltid vært tilfellet. I perioden 1922-1963 spilte de forresten under navnet Leighton United, og var kort innom både Hellenic League (som de i 1952 var med å stifte) og United Counties League. Da de i 1992 sikret seg South Midlands League-tittelen, fikk de rykke opp i Isthmian League.

Det var jo den gang en ganske annen pyramide, og sistnevnte liga hadde for eksempel flere divisjoner, der Leighton Town ble plassert i Division Three. De spilte seg opp i Division Two, og vant i 2004 divisjonstittelen. Omstruktureringen det året gjorde at de ble flyttet over i Southern League og fikk plass i det som da het Division One Midlands. Da de i 2007 gjorde sin beste ligasesong, hadde den byttet navn til Division One Central, og sjuendeplassen står altså fortsatt som bestenotering i ligaen. Etter å ha endt nest sist i 2016, rykket de ned igjen til Spartan South Midlands League, der de fortsatt befinner seg i den ligaens Premier Division. Det skal kanskje også nevnes at de tre ganger siden den gang har tatt seg til kvartfinalene i FA Vase.

Nå var det altså ligapoeng i Spartan South Midlands League Premier Division det skulle dreie seg om når Leverstock Green kom på besøk, men i den forbindelse hadde man dessverre ikke klart å produsere et skikkelig program. I disse dager er det kun en online-utgave på nettet som gjelder her, og det er jo som kjent overhodet ikke det samme, men en trist utvikling i deler av fotball-England. Jeg ble uansett tatt godt i mot da man inne i klubbhusets bar omsider klarte å identifisere meg, og det var åpenbart så gjevt med besøk langveisfra at jeg ikke bare måtte posere for bilder, men også ble gjort til en såkalt ‘GIF’! Det ble tydeligvis også lagt merke til blant venner og bekjente som moret seg stort over dette.

Det er visst noe usikkert hvor lenge Bell Close har vært klubbens hjemmebane, men det var opprinnelig en del av et sportskompleks som også huset cricket, hockey og tennis. Cricketbanen ligger fortsatt som nærmeste nabo, og fotballbanen skal først ha blitt gjerdet inn i 1984. Det var rundt denne tiden at man også reiste dagens hovedtribune på den ene langside, og da klubben på første halvdel av 1990-årene rykket opp i Isthmian League var det på betingelse av at man oppgraderte til å tilfredsstille ligaens krav med blant annet flomlys og tilstrekkelig terracing. En seksjon med sistnevnte har man under åpen himmel utenfor klubbhuset på nærmeste kortside. På motsatt kortside har man et større overbygg, men det på den siste langsiden kun er en smal stripe med hard standing da cricketbanen ligger tett inntil på andre siden av gjerdet.

Tabellen vitnet om at tittelkampen sto mellom New Salamis og Risborough Rangers, som hadde en solid luke ned til treer Hadley og firer Leighton Town. Kveldens gjester Leverstock Green la beslag på en åttendeplass, 15 poeng bak sitt vertskap for kvelden, men med én kamp mindre spilt. Utenfor klubbhuset fikk jeg øye på Laurence Reade og hans bedre halvdel Robyn, og Laurence hevdet han hadde tatt turen for å ønske meg velkommen tilbake til balløya etter det altfor lange fraværet. Jeg fikk da i løpet av kvelden også høre de siste nyheter, historier og sladder fra banehopper-miljøet, og ble stående og se store deler av kampen sammen med de utenfor klubbhuset; med unntak av en ny liten fotorunde i løpet av kampen.

Leverstock Green hadde ballen i mål etter bare et minutts tid, og Rawn Seale trodde han hadde gikk gjestene en tidlig ledelse inntil han så at linjemannen hadde vært oppe med flagget og markert for offside. Leighton Town hadde deretter et par gode muligheter, og etter omtrent halvspilt omgang var Lewis Toomey nære på, men Scott McGleish fikk reddet på streken. Hjemmelagets Duncan Culley skjøt deretter like over, mens Seale på motsatt side av banen rundet keeper men fikk for skrå vinkel og fikk sin avslutning blokkert. Det var fortsatt målløst da lagene gikk av banen ved pause og jeg gikk i baren for å hente meg påfyll av forfriskninger.

Hjemmelaget startet andreomgangen godt, og hadde hatt en periode med press da de tok ledelsen i det 53. minutt. Det var Bill Morgan som stanget inn en corner mot gamle lagkamerater, men etter det fulgte en lang periode der det ikke skjedde noen verdens ting av interesse foran de to målene. Vi må frem til det 82. minutt og et frispark som gjestenes Rio Beach sendte like over. Et minutt senere kom imidlertid utligningen, og denne gang kunne Rawn Seale juble etter å ha blitt spilt gjennom, lobbet ballen over hjemmekeeper Connor Coulson og deretter dyttet den over linjen til 1-1. Det ble også sluttresultatet, og det var kanskje ikke noe urettferdig resultat. For meg var det i hvert fall utrolig deilig å være tilbake på tribunene i britisk fotball igjen, og kampen i Leighton Buzzard hadde vært en fin start på turen. Jeg unnet meg en stopp innom puben The Sun på veien tilbake til mitt krypinn, men trakk meg nokså raskt tilbake for å finne senga.

English ground # 527:
Leighton Town v Leverstock Green 1-1 (0-0)
Spartan South Midlands League Premier Division
Bell Close, 5 April 2022
1-0 Bill Morgan (53)
1-1 Rawn Seale (83)
Att: 304
Admission: £7
Programme: Online only

Next game: 06.04.2022: Irvine Meadow XI v Hurlford United
Previous game: 04.04.2022: Fredrikstad v Stjørdals-Blink
Previous UK game: 10.09.2019: Abbey Hey v Barnton

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 04.04.2022: Fredrikstad v Stjørdals-Blink

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var klart for seriestart for FFK, og selv om det dessverre var en av altfor mange mandagskamper de vil måtte spille i år, var det selvsagt bare å kjenne sin besøkelsestid, til tross for at jeg noen timer senere endelig skulle legge ut på en lengre tur til Storbritannia igjen. Etter det som resultatmessig hadde vært en litt mer ujevn oppkjøring enn man har blitt vant med de siste par årene, var spenningen stor, men forventningene var at sesongen skulle innledes med tre poeng mot en av de utpekte dumpekandidatene. Det var bare å gjøre unna noe mer av forberedelsene før jeg sammen med Jon Erik tok turen inn til byen for å lade opp til kamp.

FFK hadde i løpet av vinteren sett på muligheten for å la supporterne benytte seg av ‘studentpuben’ Kranen under en av tribunene før kamp (og i pausen), men det hadde dessverre dukket opp visse hindringer da det viste seg at stedets bevilling ikke åpnet for dette. Nå hadde de invitert en del av oss til å prøve en løsning der de ville gi oss en del av stadionets restaurant til å lade opp, og trener Bjørn ‘Bummen’ Johansen ville komme inn og gi oss en eksklusiv innføring i kampplanene. Etter først å ha hengt opp våre flagg på Sørsia, tok en liten gruppe av oss plass i restauranten som planlagt, og fikk oss litt flytende forfriskninger før ‘Bummen’ kom innom for å lufte sine tanker rundt kampen.

Det ble tidlig klart at hans kampplan ikke gikk helt som han hadde håpet, for allerede etter drøyt tre minutter ble FFK straffet av de raske Blink-spillerne han hadde advart mot, og Sondre Hopmark Stokke sendte trønderne i ledelsen 0-1 og ga hjemmefolket en durabelig kalddusj. Kun tre minutter senere svarte imidlertid rødbuksene, og Olav Øby var mannen som smalt inn utligningen til 1-1. Det var imidlertid ikke veldig betryggende saker FFK leverte der ute på kunstgresset, men unntaket var et flott angrep fem minutter før pause, der venstreback Ludvig Begby – som var et av lyspunktene – raidet oppover, spile vegg med kaptein Kjelsrud, kom alene med Blink-keeperen…og scoret til 2-1. Det sto seg til pause, da FFK gikk i garderoben med en ledelsen uten å ha imponert.

Det var gjestene fra Trøndelag som kom best i gang etter hvilen, og FFK var ved flere anledninger på gyngende grunn. Håvar Jenssen i FFK-målet måtte ved mer enn én anledning i ilden som reddende engel, og det hadde ligget litt i kortene da Blinks måltyv Mats Lillebo utlignet til 2-2. Det var en frustrerende kamp som FFK-supporter denne mandagen, for det fungerte ikke for hjemmelaget som dog satt inn et lite trykk helt på tampen. Blant annet hadde Nicolay Solbert en heading som imidlertid gikk rett på keeper, og sluttspurten kom dog litt for sent, for man fant ikke vinnermålet, slik at det sluttet med 2-2 og en skuffende poengdeling i en kamp man hadde budsjettert med tre poeng i. Nå var det bare for meg å komme seg hjem og pakke ferdig før avreise til UK.

Revisit:
Fredrikstad v Stjørdals-Blink 2-2 (2-1)
1. divisjon
Fredrikstad Stadion, 4 April 2022
0-1 Sondre Hopmark Stokke (4)
1-1 Olav Øby (7)
2-1 Ludvig Begby (41)
2-2 Mats Lillebo (72)
Att: 3 000
Admission: Season Ticket

Next game: 05.04.2022: Leighton Town v Leverstock Green
Next norwegian game: 13.05.2022: Selbak v Idd
Previous game: 31.03.2022: Askim Fotball v Ørje

More pics