Lørdag 28.01.2023: Peel v Douglas Royal
Etter at jeg i fjor sommer ferierte noen dager på Isle of Man med min mor, irriterte det meg tross alt litt at jeg ikke fikk med meg en kamp mens jeg var der. Det ville jeg gjerne bøte på, og samtidig ville det by på et gjensyn med en øy der jeg likte meg godt og hvor jeg også visste at det var noen baner verdt en visitt, så det var bakgrunnen for at jeg begynte å titte på mulighetene for en liten tur. Jeg hadde merket meg at Peel har en bane med en fin liten tribune, og jeg hadde også registrert at FC Isle of Man (som spiller i den engelske pyramiden) var satt opp en del hjemmekamper på lørdager klokken 18.00. Derfor begynte jeg å kikke på mulige helger der en slik dobbel lot seg gjøre, og fant ut at det egentlig måtte skje den siste helgen i januar, om jeg ikke ville vente nokså lenge på neste passende mulighet. Dermed tok jeg affære.
Å få med seg to kamper på lørdagen, betinget at jeg fløy over til Gatwick allerede på fredag, for deretter å ta et av morgenflyene derfra til Isle of Man. Turen fikk nesten en litt uheldig start da 10.23-bussen fra Sorgenfri var forsinket, men heldigvis kom buss 116 til slutt akkurat tidsnok til at jeg med nød og neppe rakk 10.44-toget fra Fredrikstad stasjon. Etter et togbytte i Oslo, kom jeg meg opp til Gardermoen med god tid før flyets avgang klokken 15.30. Etter å ha satt bena på britisk jord, kom jeg meg med 16.57-toget fra Gatwick Airport, og hoppet etter en kort togtur av i Redhill, der jeg hadde betalt £37,99 for overnatting ved Travelodge Redhill. Frøkna bak disken kjente meg til og med igjen fra da jeg hadde overnattet der to og en halv uke tidligere. Jeg var snart på farten igjen, og bevilget meg en liten pubrunde i Redhill.
Jeg valgte å spasere sørover – vekk fra sentrum – for å gå en sløyfe og returnere til sentrum igjen. I tur og orden besøkte jeg The Garland, The Marquis of Granby, The Garibaldi, og The Red Lion. Tilbake i sentrum ble en sen middag inntatt på Wetherspoons-puben The Sun. Kjeden hadde fortsatt sin ‘Burns’ week’, og det betød haggis på menyen også her nede i sør. Det var ikke noe å lure på. Jeg var i seng rundt klokken 22.00, og våknet som planlagt av alarmen allerede rett før 05.30 lørdag morgen for å komme meg til Gatwick, der jeg skulle ha easyJet sitt fly klokken 08.00. Nå var det igjen litt kluss med togene, for 05.51-avgangen var kansellert, og 05.57-toget var meldt 20 minutters tid forsinket. Selv om 06.07-toget også var forsinket, var det det som kom først. Etter den korte turen til Gatwick, traff jeg der et kjent fjes i form av groundhopper Luke Williams, som skulle fly til Amsterdam. Vi avtalte å ta en rask pint, men grunnet surr i sikkerhetskontrollen ble jeg stående såpass lenge der at det måtte utgå.
Jeg fikk meg en ekstra liten høneblund på turen over til Isle of Man, der jeg rakk en kjapp røykepause før 09.26-bussen kom for å hente folk her ved Ronaldsway-flyplassen og frakte de innover mot øyas hovedstad, Douglas. Det var også min base, og jeg hadde booket hotell på den viktorianske promenaden ut mot Douglasbukta. Bussen passerte hotellet vi hadde bodd på i fjor sommer, og like etter gikk jeg av et steinkast fra The Empress Hotel, der jeg hadde betalt £50,31 for overnatting og frokost. Rom 151 var allerede klart slik at jeg fikk sjekke inn, og etter å ha installert meg på rommet, var jeg snart på farten igjen. Jeg skulle ha bussen vestover til Peel, men hadde først tid til en tur gjennom gågata, en svipptur innom bokhandel-kjeden Waterstones, og til slutt en pint ved puben The Nags Head.
Isle of Man (eller Ellan Vannin, som øya heter på det lokale manx-språket) er som de fleste sikkert vil vite en øy som ligger i Irskesjøen. Det som er litt spesielt her er at Man er en britisk kronbesittelse (én av tre, sammen med kanaløyene Jersey og Guernsey), og har vært det siden 1765, men er på mange måter uavhengig. Man er en av de britiske øyer, men er ikke – og har aldri vært – en del av Storbritannia (ei heller EU, for den saks skyld). Man er imidlertid avhengig av Storbritannia for militært forsvar, og er i hovedsak også underlagt Storbritannias utenrikspolitikk, men styres som en selvstendig start med eget parlament med egne lover. Britiske lover som påvirker Man må eksempelvis godkjennes av Mans eget parlament. Øya har et flateinnhold på rundt 572 kvadratkilometer, og har omtrent 85 000 innbyggere.
En del av disse kan nok være etterkommere av nordboere fra først og fremst Norge som innvandret til Man rundt år 850. Dette har etterlatt seg en arv fra blant annet tinget ved Tynwald til en rekke andre stedsnavn rundt på øya. Man ble norsk skattland, og den norske kongen Magnus Berrføtt var direkte konge over Isle of Man. Øya var i 400 år underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266. Senere ble Man altså britisk kronbesittelse. Ellers er nok for mange Isle of Man først og fremst kjent for motorsykkelløpet Isle of Man TT. Det som for oss nordmenn er noe irriterende på øya, er at man ikke kan bruke mobildata som hjemme, men må nøye seg med datapakker som fort går tom slik at man må kjøpe nye (merkelig at ikke de norske selskapene klarer å tilby dette i en rekke land som jeg vet at mine danske venner har inkludert), men det var uansett en avsporing.
I motsetning til ved ferieturen i fjor sommer, var det nå ikke tid til utflukter hverken sørover med Isle of Man Steam Railway til Castletown og Port Erin, nordover med Manx Electric Railway til Laxey og Ramsey, Snaefell Mountain Railway opp til øyas høyeste topp, eller for den saks skyld Groudle Glen Railway. Peel skulle jeg imidlertid tilbake til, selv om jeg heller ikke ville ha tid til et gjensyn med Peel Castle eller museet House of Manannan. Etter å ha kommet med 12.27-bussen fra Douglas, var det vel en halvtimes tid senere at jeg kunne hoppe av i den sørøstlige utkanten av byen; rett utenfor innkjøringen til Peel AFCs hjemmebane, Douglas Road, der det skulle være avspark klokken 14.00.
Peel er en by som ligger på vestkysten av Isle of Man, og den har et sted mellom 5 300 og 6 000 innbyggere. Det gjør Peel til øyas fjerde største bosetning, etter Douglas, Onchan og Ramsey (men den tredje største byen, ettersom Onchan klassifiseres som en landsby). Her i Peel renner elven Neb ut i Irskesjøen, og det er ved dens munning at man finner det imponerende Peel Castle. Den første festningen her ble bygget av nordmenn rundt år 1100, sannsynligvis etter ordre fra kong Magnus Berrføtt. Senere har den blitt ombygd i sten, og nesten hele den lille øya St. Michael’s Isle inngår i festningsverket. Innenfor murene bygget man etter hvert kirken St. Patrick’s Church og ikke minst St. German’s Cathedral, som var den første katedralen på Isle of Man.
I dag ligger Peel Castle som en ruin, men er åpen for besøkende på sommerstid, og og er da en populær turistattraksjon. Peel Castle pryder for øvrig også en av sidene på £10-seddelen som øyas myndigheter utsteder. Opp gjennom årene har fiske vært en svært viktig næringsvei i Peel, men også skipsbygging og diverse handel. Byens havn er den mest aktive fiskehavnen på Man, og er også benyttet til import av drivstoff. Som en kuriositet kan det avslutningsvis nevnes at Peel også var et bilmerke som ble produsert her på begynnelsen av 1960-årene, og deres modell P50 er den minste bilen som noen gang har blitt serieprodusert. Produksjonen av disse mikrobilene opphørte i 1965.
Selv om det på Isle of Man ikke er fartsgrenser utenfor tettbygde strøk, hadde ikke bussen brutt lydmuren av den grunn, men de kjører bra på ute på landeveiene også her. Det var med en times tid til kampstart i min første kamp for dagen at jeg sto ute på veien og tittet inn på Peel AFC sin hjemmebane. Dette hadde jeg sett frem til, og nå var jeg klar for å se kamp i land nummer 25. Jeg gikk bare rett inn, foreløpig uten å betale, og tittet meg litt rundt på anlegget. Det var først litt senere at jeg registrerte at noen tok oppstilling ved innkjørselen for å ta imot penger. Jeg gikk dit bort for å yte min skjerv, som i dette tilfellet var den nette sum av £1. For den prisen fikk man til og med også et eksemplar av dagens kampprogram, og den 8-siders blekka inneholdt egentlig det man trengte av informasjon.
Peel AFC ble stiftet i 1888, og er øyas mest suksessrike klubb. Isle of Man har sitt eget fotballforbund og sin egen liga. Denne ligaen ble etablert i 1896, og våren 1897 kunne Peel feire at de ble dens første vinner. Siden den gang har de radet opp hele 29 ligatitler, i tillegg til 32 titler i Manx FA Cup. 16 ganger har de vunnet ‘The Double’, men sist gang var i 1984. Siste ligatittel var også såpass langt tilbake som i 2002, mens de vant sin siste Manx FA Cup-tittel i 2019. Ting tydet imidlertid på at det muligens kunne gå mot en ny ligatittel, for serieleder Peel utkjempet nå en durabelig tvekamp med Corinthians på toppen av tabellen. De fremmøtte med Peel-sympatier mente nok derfor at tre poeng mot 9. plasserte Douglas Royal var å forvente om de skulle kunne heve ligatroféet igjen for første gang på over to tiår.
Jeg vet ikke hvor lenge Peel AFC har spilt på sin hjemmebane ved Douglas Road, men det er i hvert fall en god stund. En annen ting som er udiskutabelt er at jeg stortrivdes der og følte at det var et herlig sted å se fotball. Midt på den ene langsiden har man en flott, liten tribune som byr på sitteplasser i form av røde og hvite plastseter som staver klubbens navn. Midt på motsatt langside står et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Der har man også de laglederbenkene; hjemmelagets en noe mer forseggjort og solid affære i mur, mens bortelaget blir henvist til en noe spinklere sak i plexiglass. Bak de to målene er det ingen fasiliteter, men borte i hjørnet ved innkjørselen sto en bil med matutsalg, og derfra fikk jeg meg et par pasties som stagget en rumlende mage.
Peel hadde før kampen åtte poeng ned til toer Corinthians, som imidlertid hadde tre kamper til gode, så det var viktige poeng på spill. Etter et snaut kvarter slo Peel til. Gjestenes keeper leverte først en vanvittig redning, før returen også ble blokkert, men Jacob Robertshaw klarte deretter til slutt å dunke inn 1-0. Med drøyt ti minutter til pause, fikk Peel en ny god mulighet. Et godt innlegg gikk via en spiller og like over, og sekunder senere endte et lignende angrep med at ballen ble lagt tilbake til en Peel-spiller som skjøt like utenfor. Fem minutter senere ropte Peel på straffespark, og det så for meg ut som om de hadde en sak, men en bedre plassert dommer vinket spillet videre. På overtid av første omgang hadde Peel fått frispark 22-25 meter fra mål, og det endte med en heading med retning mot krysset, men bortelagets keeper fikk slått til corner. Dermed 1-0 halvveis.
Fem minutter ut i andre omgang doblet Peel ledelsen etter godt spill på venstrekanten og et innlegg som fant Taylor Andrews foran mål, og han hadde få problemer med å styre inn 2-0 fra kort hold. To minutter senere fikk Douglas Royal sin hittil største sjanse, men Peel-keeperen reddet med en benparade. Nå var det underholdende, og sekunder senere kunne Peel økt ytterligere med en god avslutning, men keeper reddet med nød og neppe. Peel holdt deretter på å utnytte slurv i borte-forsvaret da de stjal ballen og rundet keeper, men avslutningen gikk i nettveggen. I det 65. minutt scoret dog Peel igjen, og det var denne gang Israel Dunn som på bakre stolpe satt inn 3-0. Tjue minutter senere hadde Peel to store sjanser på kort tid. Først var en av deres spillere alene gjennom, men mistet balansen idet han rundet keeper. Sekunder senere ble et skudd reddet på streken av en spiller fra Douglas Royal.
Det ble ikke flere mål, og dermed endte det 3-0 foran det jeg talte meg frem til å være 103 tilskuere. Mange av de virket minst like fornøyd med at Corinthians overraskende hadde gått på en smell og tapt for den daværende jumboen Marown. Selv krysset jeg snart veien for å ta oppstilling på bussholdeplassen og vente på bussen som snart skulle komme for å frakte meg tilbake til Douglas, der jeg altså hadde ytterligere en kamp på menyen denne dagen. Nå i ettertid har Peel i skrivende stund fire seriekamper igjen, og har et 15 poengs forsprang på Corinthians som imidlertid har fire kamper til gode på sine tittelrivaler. Det blir en spennende innspurt. Men nå satt jeg meg på bussen og rettet oppmerksomheten mot min neste kamp.
Manx ground # 1:
Peel v Douglas Royal 3-0 (1-0)
Isle of Man League Premier League
Peel AFC Football Ground, 28 January 2023
1-0 Jacob Robertshaw (15)
2-0 Taylor Andrews (51)
3-0 Israel Dunn (65)
Att: 103 (h/c)
Admission: £1
Programme: Included
Next game: 28.01.2023: FC Isle of Man v Squires Gate
Previous game: 26.01.2023: BK Häcken v Fredrikstad
Previous UK game: 14.01.2023: Elgin City v Annan Athletic
This trip on a map
