Lørdag 31.12.2022: Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle
Det var duket for Hogmanay-feiring, som skottene kaller nyttårs-feiringen, og det skulle for min del skje i Glasgow. Jeg skulle etter planen ha våknet opp i Aberdeen og returnert til Glasgow med et tidlig tog denne morgenen, men etter at oversvømmelser hadde sørget for kansellering av alle fredagens tog mot Aberdeen, hadde jeg altså blitt ‘fanget’ i Glasgow ytterligere en dag. Det er når sant skal sies absolutt ikke det verste stedet å bli ‘fanget’, og jeg hadde da også til slutt klart å finne meg en fredagskamp der. Nå håpet jeg at jeg igjen kunne returnere til den opprinnelige planen, og for denne dagen innebar det et besøk for å se kamp på en bane jeg hadde ønsket meg til en stund. Men ville det bli kamp der? Og ville været og togene spille på lag med meg igjen?
Min plan var å ta toget til Alexandria for å se Vale of Leven spille kamp, og etter å ha sjekket ut fra Premier Inn-hotellet ved George Square, stakk jeg nesa innom jernbanestasjonen Glasgow Queen Street for å sjekke ståa. Det viste seg at de påståtte oversvømmelsene fortsatt skapte problemer, og alle togene mot Balloch de neste par timene sto som kansellert. Dette lovet ikke godt, så over en full scottish breakfast (som selvsagt inkluderte haggis) på The Counting House måtte jeg sjekke opp litt rundt de forskjellige alternativene jeg hadde. Deretter tok jeg uansett undergrunnen den korte veien opp til Cowcaddens for å slenge fra meg bagasjen på Travelodge Glasgow Central. Der hadde jeg betalt £142,97 for tre netters losji. Nå var det bare å returnere til Queen Street-stasjonen for å forhåpentligvis komme meg med et tog, eller eventuelt legge ut på en noe mer kronglete og langt mer tidkrevende bussreise dersom togene fortsatt ikke gikk.
Nå hadde jeg ved denne anledningen heldigvis hellet meg meg, for det kom nå meldinger om at Balloch-togene skulle begynne å gå igjen fra stasjonens nedre nivå (Glasgow Queen Street Low Level), og med 10.43-toget som det første. Det virket først å være litt uenighet om hvorvidt dette faktisk var tilfelle, men jeg tok meg ned på korrekt plattform, og der kom snart ganske riktig toget til Balloch. Nå var jeg endelig på vei, og etter en togtur på tre kvarters tid kunne jeg stige av i Alexandria med omtrent to timer til kampstart i oppgjøret mellom Vale of Leven og Lugar Boswell Thistle i West of Scotland League Division Three.
Alexandria er – sammen med Balloch, Bonhill, Jamestown og Renton – én av fem byer i området som kalles Vale of Leven. Disse har tilsammen drøyt 22 000 innbyggere, og Alexandria er med sine rundt 6 750 innbyggere den største av disse. Byen har en fortid der blant annet tekstilindustrien var viktig. Vi befinner oss her i West Dunbartonshire, der Alexandria ligger langs elven Leven; kun en halv mil nord for Dumbarton, og snaut to og en halv mil nordvest for storbyen Glasgow. Som navnet tilsier ligger The Station Bar rett ved siden av jernbanestasjonen, og det var nå mitt første stopp. Deretter gikk turen innom The Laughing Fox, før jeg trasket ned til kamparenaen Millburn Park, der jeg ankom med en halvtimes tid til avspark.
Vale of Leven er et kjent, gammelt navn i skotsk fotball, men klubben som gjorde seg sterkt bemerket på siste halvdel av 1800-tallet må sies å være en forgjenger til dagens klubb. Den hadde blitt stiftet i 1872, og snart fulgte en periode der områdets klubber som Vale of Leven og Renton dominerte skotsk fotball sammen med Glasgow-klubben Queen’s Park. Vale of Leven vant den skotske cupen i både 1877, 1878 og 1879, og etter triumfen i 1878 dro de for øvrig sørover til England for å møte den engelske FA Cup-vinner The Wanderers. Til tross for at kampen ble spilt med ‘engelske regler’ (det var jo fortsatt litt forskjellige regler i bruk på denne tiden), var det tydelig at den skotske stilen med pasningsspill var bedre enn den engelske stilen med individuell dribling, og Vale of Leven vant 3-1. The Vale var for øvrig også tapende finalist i den skotske cupen i både 1883, 1884, 1885 og 1890.
Vale of Leven var også med å starte Scottish Football League i 1890, men hadde på dette tidspunktet blitt forbigått av Glasgow-klubber som trakk mye folk, samt lokalrivalen Dumbarton. I sin andre sesong i ligaen, registrerte ikke Vale of Leven en eneste seier, og det var noe man ikke så igjen i den skotske ligaen før Brechin City presterte det samme i 2017/18-sesongen. Heller enn å søke gjenvalg, trakk The Vale seg fra ligaen, og meldte overgang til Scottish Alliance, som var en kortlevd rivaliserende liga til Scottish Football League. De returnerte til Scottish Football League i 1905, som da utvidet sin andredivisjon. Selv om de ble nummer to i både 1907 og 1909, fikk de ikke stemmer nok til å rykke opp, og ble snart fast innslag på nedre del av tabellen. Kort fortalt endte det med at det var den store depresjonen som til slutt var nådestøtet og sørget for klubbens nedleggelse i 1929.
I 1930 hadde det blitt stiftet en ny lokal amatørklubb ved navn Vale of Leven Old Church Old Boys Association (forkortet Vale Ocoba). Det var i 1939 at denne klubben ble invitert med i en ny utgave av Scottish Football Alliance, samtidig som de tok navnet Vale of Leven Football & Athletic Club. 1939/40-sesongen ble selvsagt avbrutt av krigen, og ligaen ble suspendert. Vale of Leven valgte nå å i stedet ble med i den skotske Junior-fotballen (som jeg igjen får påpeke ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre). Deres stolteste øyeblikk som Junior-klubb er utvilsomt finaleseieren over Annbank United i den prestisjetunge Scottish Junior Cup i 1953. I 2020 var Vale of Leven blant de veldig mange Junior-klubbene som valgte å hoppe over til det ‘ordinære’ forbundet og være med i den nye West of Scotland League, der de nå altså spiller i den ligaens Division Three.
Jeg betalte med inn med £6 og fikk bekreftet at det som ventet ikke var noe kampprogram i anledning dagens kamp da jeg fikk entre Millburn Park. Jeg lot meg nokså umiddelbart friste til å gå til innkjøp av et par herlige scotch pies og en Bovril som jeg koste meg med mens jeg kikket utover litt historisk grunn. Millburn Park har nemlig vært hjemmebane for de forskjellige Vale of Leven-klubbene siden åpningen i 1888, og var altså åsted for skotsk ligafotball mellom 1890 og 1926. Det er nok ingen drømme-destinasjon for de som foretrekker de nye og moderne elite-arenaene, men for slike som meg er Millburn Park en herlig destinasjon. Det er unektelig en noe sliten arena, men også en som oser av karakter, slik jeg liker det.
Jeg hadde kommet inn på den ene langsiden, der man har en lengre seksjon med overgrodd terracing, og i enden av denne et klubbhus som på et forum for skotsk fotball har blitt sammenlignet med ‘en bunker i Kosovo’. Fra et vindu i denne mur-klossen driver man kiosk-salg, og det var der jeg hadde fått sikret meg noen godsaker før kamp. På motsatt langside har man på den ene banehalvdelen et overbygg i form av en klassisk tribune med buet tak som gir tak over hodet til tilskuerne som står der. Både under dette og videre bortover er det terracing. Det samme er det på den ene kortsiden, der det følger anleggets ovale form, mens det bak det andre målet ikke er noe som helst av fasiliteter.
Både Vale of Leven og bortelaget Lugar Boswell Thistle befant seg midt på tabellen av West of Scotland League Division Three, og det skilte kun fire poeng mellom de to, så jeg forventet egentlig et tett og jevnt oppgjør. Det skulle det også bli, men tilskuerne (som jeg talte 93 av) skulle ikke på noen måte bli vitne til noen voldsom festforestilling denne gang; såpass tror jeg alle vil være enige om. Hjemmelaget satt en ekstrem høy linje som flere ganger truet med å slå sprekker og kun ble reddet av noen snodige offside-avgjørelser fra dommeren som virket å blåse for offside hver gang – inkludert i en situasjon der det for meg så ut som om spilleren var minst 2-3 meter onside. Det var ganske tidlig klart at de måtte ta grep, og det gjorde de også. Vertene skapte etter hvert flere muligheter én mot én ute på kanten, men innleggene endte sjelden til noen voldsomme farligheter, og det var mye ‘nesten’.
Likevel hadde Vale of Leven hatt et ørlite overtak ute på banen da dommeren blåste for pause, og nærmest hadde de kommet da Andy Campbell spilte gjennom Lewis King alene med Lugar-keeperen som stormet ut og presset frem en litt forhastet avslutning som gikk utenfor. Dommeren fikk en skyllebøtte fra Lugar-benken, som mente det var offside, men dette var en av avgjørelsene som så riktig ut. Ellers var det noen som også mente at hjemmelagets Joe May kanskje var noe heldig som ikke så rødt etter en temmelig uvøren takling, men gutter som har spilt skotsk Junior-fotball er vel vant til å både gi og tåle en trøkk. Det var ikke noe å si på at det sto 0-0 halvveis, etter at jeg også hadde benyttet omgangen til å bevege meg rundt banen for å knipse noen bilder.
Det hadde etter hvert begynt å regne litt, så store deler av andre omgang ble tilbragt innunder tribunen, men jeg fikk erfare at dens buede tak også var full av hull. Etter pause var det gjestende Lugar Boswell Thistle som tilrev seg initiativet. De virket sterkere, vant majoriteten av duellene, og presset på for et vinnermål. En av deres spillere gikk på et soloraid som endte med at han løsnet skudd på mål, men Kyle Baird i Vale-målet fikk slått ballen over til hjørnespark. For å gjøre en lang historie kort, endte det målløst og 0-0, og det var kanskje ikke altfor mye å utsette på kampen sett under ett. Jeg skulle selvsagt gjerne sett noen mål, men jeg hadde uansett satt pris på mitt besøk ved Millburn Park, selv om jeg kampen i seg selv ikke var noen ‘höjdare’.
Min siste kamp i 2022 var historie, og jeg spaserte etter hvert nedover langs elven Leven, med kurs mot nabobyen Renton, som Alexandria i stor grad har vokst sammen med. Planen var å ta en pint på The Central Bar rett ved Renton jernbanestasjon, men den viste seg å være stengt, så jeg ventet i stedet bare på første tog tilbake til Glasgow, der jeg sporenstreks dro for å få sjekket inn. En annen som befant seg i Glasgow var min groundhopper-kompis Luke Williams fra Worthing, og han hadde vært og sett fotball i Skottland med base hos sin nye frøken i Dunfermline. Han skulle nå ha Megabus sin nattbuss sørover fra Glasgow, og ga beskjed om at han befant seg på Walkabout og så på Brighton-kampen mens han ventet på bussen. Jeg dro for å møte ham, og sammen dro vi videre for å få oss en middag på Curry Cottage. Det ble også tid til en pint på Atholl Arms før han gikk for å ta bussen.
Jeg hadde selv lagt planer for dagen etter, og siden de betinget en tidlig start, ble jeg heller ikke ute voldsomt sent. Da 2022 ble til 2023, var jeg allerede i hotellsenga. 2022 må sies å ha vært et flott fotball-år for meg, med 216 kamper i 16 forskjellige land. Det hadde vært noen åpenbare høydepunkter, og da tenker jeg umiddelbart på min store tur til Sør-Amerika, med fotball i både Argentina, Uruguay, Paraguay og Brasil (og der spesielt ukene med base i Buenos Aires er fantastiske minner), men også et par flotte turer til Balkan, og jeg vil også ta med Rangers sin Old Firm-seier i semifinalen på Hampden Park tilbake i april. Måtte 2023 by på mer av det samme…
Scottish ground # 61:
Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle 0-0 (0-0)
West of Scotland League Division Three
Millburn Park, 31 December 2022
Att: 93 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Next game: 01.01.2023: Spennymoor Town v Blyth Spartans
Previous game: 30.12.2022: St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord (@ Benburb)
This trip on a map
