Denne torsdagen hadde det dukket opp en treningskamp på Hovbanen i Askim, der Askim Fotball skulle ta imot Ørje til treningskamp, og siden det var en av Østfold-banene jeg fortsatt hadde tilgode å besøke, var jeg ikke altfor vond å be da det bød seg en mulighet. Jeg visste at Stig-André Lippert også manglet denne banen, etter at han for noen år siden ble offer for en skikkelig bomtur dit, men som nybakt og travel småbarnsfar hadde han ikke tenkt seg hit denne kvelden, men snarere uken etter, da det også skulle være en treningskamp her. Da ville jeg befinne meg i Storbritannia, men Trond Sæterøy var også lysten på kamp denne dagen, og sa seg villig til å kjøre til Askim og til og med plukke meg opp og skysse meg hjem igjen. Planen var lagt.
Turen gikk via landeveiene til og gjennom deler av Indre Østfold, og vi parkerte i god tid utenfor Askim videregående skole, som kveldens kamparena er tilknyttet. Det i seg selv er vel kanskje medvirkende til at de fleste vil kunne skjønne hva slags anlegg det er snakk om, men banen som også kalles Hov kunstgress er som navnet tilsier en kunstgressbane (naturligvis). Det er omkranset av et høyt gjerde, og det er ikke noe av tribunefasiliteter, skjønt en trapp inntil et av skolebyggene på den ene langsiden tydeligvis er et populært utkikkspunkt, og denne har også en liten platting i nederste del av trappa.
Askim Fotball hører hjemme i 5. divisjon, der de sannsynligvis tar sikte på å nok en gang kjempe om en av de to opprykksplassene. Kveldens motstander var Ørje, som spiller i 6. divisjon; faktisk i samme avdeling som Askim Fotballs andrelag. Således var vertene naturlig nok favoritter i denne treningskampen. Vi traff snart på banehopperen Tom Børkeeiet, og ble sammen med ham stående på den andre langsiden og se store deler av førsteomgangen derfra. Der hadde vi selskap av en Askim-leder som kunne fortelle at årsaken til at man nå spilte en del av kampene her var at kunstgressbanen ved siden av Askim Stadion overhodet ikke holdt mål og vil måtte byttes ut.
Hjemmelaget tok oppskriftsmessig ledelsen ved Kristian Navdahl i kampens sjuende minutt, men Ørje hang egentlig greit med spillemessig selv om de ble straffet på en kontring. Det var også tilfelle da Nihad Jabo doblet vertenes ledelse etter halvspilt omgang, men kun et minutts tid senere hadde Andreas Rørvik redusert til 2-1 for gjestene. Askim-laget misset deretter en vanvittig sjanse for åpent mål, og til tross for ledelse halvveis var trener Kawan Hussaini åpenbart ikke fornøyd med det hans gutter hadde levert før pause.
Det var litt mer klasseforskjell etter hvilen, men det var nok en aldri så liten offside da Ole Magnus Skjolden økte til 3-1 allerede i andreomgangens andre minutt. Fem minutter senere var det ingen tvil da Martin Langsæther satt inn hjemmelagets fjerde. Kaptein Ole Herman Opås har jeg jo tidligere merket meg som en meget god spiller – når han konsentrerer seg om å faktisk spille fotball. Han puttet selv to mål; det siste av disse på et direkte frispark med et kvarter igjen. Ørje fikk mot slutten tildelt et straffespark, og Elias Bye benyttet anledningen til å pynte på resultatet fra straffemerket, slik at det endte 6-2. Det var bare å ta farvel med Tom og komme seg hjemover for å fortsette planleggingen av den kommende turen til Storbritannia.
Norwegian ground # 192: Askim Fotball v Ørje 6-2 (2-1) Friendly Hovbanen, 31 March 2022 1-0 Kristian Navdahl (7) 2-0 Nihad Jano (23) 2-1 Andreas Rørvik (24) 3-1 Ole Magnus Skjolden (47) 4-1 Martin Langsæther (52) 5-1 Ole Herman Opås (71) 6-1 Ole Herman Opås (76) 6-2 Elias Bye (pen, 84) Att: 44 (h/c) Admission: Free
Kveldens plan hadde egentlig vært å ta turen opp til Torp for å se torpingene ta imot Tune til finale i Østfoldmesterskapet (kanskje bedre kjent som OBOS Cup), men det dukket opp skjær i sjøen da klubben som hadde fått hjemmebanefordel i finalen rett og slett ikke klarte å stille. Det var nok uten tvil Covid som fikk ta sin del av skylden denne gang, men hva skulle jeg nå drive med denne kvelden. Nå var det jo uansett nok å gjøre med planleggingen av den nært forestående UK-turen, men det er jo alltid greit å komme seg ut litt også, og selv om jeg ikke akkurat har for vane å storme til kamper med to reservelag involvert, overtalte Selbak-oppmann Anders Askedal meg til å igjen ta turen opp til Selbak Stadion der Selbak 2 skulle spille treningskamp mot Berg 2 på kunstgresset.
Selbak-trener Flemming Johansen har samlet et spennende lag, og klubben som et drøyt år tidligere var nære på å trekke seg fra seriespill da de slet med å stille lag, hadde nå to tilsynelatende slagkraftige lag. Andrelaget spiller i 7. divisjon, og det gjør også Berg 2, men de to vil være å finne i hver sin avdeling. Om jeg forsto Selbak-folket rett, var det et nokså sterkt andrelag vertene stilte med denne kvelden; inkludert et par spillere som visstnok ligger i skorpa til å kunne få noen førstelags-kamper utover i sesongen.
Ole Bergh sendte vertene i føringen fra straffemerket, og etter at Robin Aasen hadde doblet ledelsen, noterte Bergh seg for et andre, før gjestene reduserte til 3-1 på straffe. Det var også stillingen ved pause, men Selbak puttet fem mål til i andre omgangs første kvarter. Ytterligere et av Ole Bergh, to av Henrik Dalbakken og en pinne av både Arbnor Mjaki og Filip Sund sørget for at det sto hele 8-1 etter en times spill. I en periode virket det som om alt gikk inn, men kanskje tok vertene etter hvert foten litt av gassen, for den siste halvtimen fikk vi ingen nettkjenninger. Det endte dermed 8-1.
Revisit: Selbak 2 v Berg 2 8-1 (3-1) Friendly Selbak Stadion KG, 30 March 2022 1-0 Ole Bergh (pen, 19) 2-0 Robin Aasen (25) 3-0 Ole Bergh (33) 3-1 ?? (pen, 36) 4-1 Arbnor Mjaki (47) 5-1 Ole Berg (48) 6-1 Henrik Dalbakken (51) 7-1 Filip Sund (59) 8-1 Henrik Dalbakken (60) Att: 9 (h/c) Admission: Free
Etter en svært hektisk april og første halvdel av mai, kan jeg nå forhåpentligvis endelig få unna litt her på bloggen igjen, selv om jeg ikke akkurat har til hensikt å ligge på latsiden i ukene som kommer heller. Da får jeg starte med å invitere deg med rundt halvannen måned tilbake i tid, til en mandagskveld i slutten av mars, og til et Selbak Stadion der Selbak skulle ta imot Tveter til treningskamp. Kampen skulle riktignok spilles på kunstgresset; noe som i seg selv ikke er direkte overraskende årstiden tatt i betraktning. Jeg var jo i denne perioden opptatt med planlegging av den nært forestående turen til Storbritannia, men rev meg løs noen timer for å ta turen opp for å kikke på.
Et drøyt år etter at klubben var nære på å trekke laget da de rett og slett hadde problemer med å stille lag, virket det som om Selbak og trener Flemming Johansen hadde fått skuta på rett kjøl. Selv i fjorårets nedrykkssesong var det positive ting å ta med seg, og virker nå uten tvil ytterligere styrket. De var før sesongstart min personlige favoritt til 5. divisjons-tittelen og en umiddelbar retur til 4. divisjon. Nå skulle de teste formen mot Tveter, som nå gledelig nok er tilbake med A-lag etter flere år uten. Det skal være snakk om en kompisgjeng med gutter som har bakgrunn i andre klubber høyere opp i Østfold-fotballen, og det det hadde vist hittil i oppkjøringen hadde vært medvirkende til at mange hadde de som favoritt i deres 7.divisjons-avdeling.
Gjestene skulle imidlertid få litt å bryne seg på når de nå skulle prøve seg mot en av opprykksfavorittene fra to divisjoner høyere opp, og i det niende minutt scoret Sebastian Engsmyr hjemmelagets første. Stian Børresen har siden i fjor meldt overgang fra Hafslund, og scoret deretter to mål på fem minutter, før Engsmyr rundt keeper og sørget for 4-0 seks-sju minutter før pause. Tveter fikk imidlertid pyntet noe på resultatet før hvilen, og reduseringen kom i form av en kanon via tverrliggeren etter at vertene ikke helt hadde klart å klarere et hjørnespark. Dermed sto det 4-1 halvveis.
Hverken Sebastian Engsmyr eller Stian Børresen var imidlertid ferdig for kvelden. Via tverrliggere økte Engsmyr til 5-1 i det 63. minutt, og drøyt ti minutter senere noterte han seg også for sitt fjerde mål for dagen. Det var naturlig nok aldri noen tvil om hvor seieren ville havne, og Børresen noterte seg like etter for et hattrick og fastsatt med det sluttresultatet til 7-1. Man får håpe at de to lagene fikk litt ut av kveldens økt, og jeg holdt de fortsatt som mine personlige favoritter i hvert sin respektive divisjon og avdeling. Nå var det bare å komme seg hjem og få fortsatt planleggingen av den kommende og etterlengtede turen.
Revisit: Selbak v Tveter 7-1 (4-0) Friendly Selbak Stadion KG, 28 March 2022 1-0 Sebastian Engsmyr (9) 2-0 Stian Børresen (19) 3-0 Stian Børresen (24) 4-0 Sebastian Engsmyr (39) 4-1 ?? (41) 5-1 Sebastian Engsmyr (63) 6-1 Sebastian Engsmyr (74) 7-1 Stian Børresen (77) Att: 39 (h/c) Admission: Free
Etter at fredagen hadde stått i hockeys tegn og blitt benyttet til å se Stjernen vinne den sjuende og avgjørende kvartfinalekampen mot Lillehammer (og således ta seg til semifinaler mot Storhamar), var det på lørdagen duket for litt fotball igjen. FFK skulle til Göteborg for å spille treningskamp mot IFK Göteborg på Nya Ullevi, og i den forbindelse hadde vi egentlig tenkt å organisere en buss. Imidlertid er det sånn at folk noen ganger kan ha visse problemer med å få ut fingeren, og av alle de som hadde ytret sin interesse, var det godt under halvparten som hadde meldt seg på ved å faktisk betale da vi nådde fristen for påmelding to ukers tid i forkant. Da ble vi for få, og de som ble sinna for at det ikke ble buss til tross for at de selv ikke hadde fått ut fingeren og meldt seg på, får kanskje heller se seg litt i speilet.
Vi hadde likevel tenkt oss nedover, og selv hadde jeg også kikket på togtidene og funnet et godt alternativ der, men jeg droppet det da min kompis Jon Erik ville kjøre ned. Det var derfor sammen med ham og hans søster at jeg denne lørdagsmorgenen satt kursen sørover, med tidlig avreise for å kose oss litt i Göteborg først. Allerede i 07.30-tiden ble jeg plukket opp, og man kan vel kanskje si at vi var på vei ut i Europa for å følge FFK. Turen til Göteborg gikk uten problemer, og der fikk vi parkert og tatt en tur på NK, hvor jeg fant en usedvanlig kul oransje Stone Island jakke jeg nok ville ha punget ut en god del tusenlapper for om de hadde hatt den i min størrelse. Det hadde de dessverre ikke, så da sparte jeg i hvert fall de pengene i denne omgang.
Vi hadde planlagt en bedre lunsj på Wärdshuset Tullen, og det ble derfor vårt neste stoppested.. Kalveschnitzel på meg, og noe godt i glasset. Alle var nok tilfreds da vi brøt opp og rakk en tur innom Systembolaget før vi satt fra oss varene i bilen og spaserte bort til Nya Ullevi. Nå var jeg også en tur på denne arenaen i fjor høst, da jeg sammen min Stig-André Lippert så IFK få en på tygga av Kalmar FF, og tok i den forbindelse for meg litt om Nya Ullevi og IFKs historie, men noe kan vel sikkert også gjentas litt raskt. For eksempel det faktum at ‘Blåvitt’ i tillegg til å ha 18 svenske seriemesterskap fortsatt er den eneste nordiske klubben som har vunnet en av de gjeve europacupene, i form av UEFA Cup-triumfer i både 1982 og 1987.
Navnene på de to Ullevi-arenaene har muligens sørget for en viss forvirring i senere år, etter at Gamla Ullevi ble gjenreist på samme sted som det tidligere stadionet fra 1916 med samme navn. Dermed er dagens Gamla Ullevi faktisk det nyeste av de to, mens (Nya) Ullevi ble bygget foran fotball-VM i 1958. Sistnevnte (Nya) er den største, og har en noe spesiell arkitektur der den er høyest midt på de to store langsidene, som ruver over de små kortsidene de skråner ned mot. Tilskuerrekorden stammer fra 1959, da 52 194 skuelystne så Göteborg-derbyet mellom IFK Göteborg og Örgryte, men i dag er kapasiteten 43 200 når det arrangeres fotball. Grunnen til at dagens kamp gikk her, var nok at IFK ville spare gresset på Gamla Ullevi til seriepremieren.
Vi ble henvist til en inngang på andre siden i forhold til der vi kom gående fra, og måtte dermed ta oss rundt stadion før vi fikk vist at vi hadde betalt 100 svenske kroner for billett, blitt ransaket og deretter sluppet innenfor. Vi hadde fått tildelt en seksjon i sola, og det var bare å få hengt opp alle flaggene før det dro seg mot kampstart. Det var også noen andre FFK-fans som hadde tatt turen fra Norge, i tillegg til at familie og venner av FFKs Jakob Lindström var der for å støtte ham fra borteseksjonen, der vi nok var 40-50 personer inkludert disse. Dette var generalprøven for begge lag, før seriestart i de respektive serier, og dermed siste mulighet til å få testet ut litt.
Det var liten tvil om at FFK møtte et godt lag, og det gikk ikke langt tid før IFK begynte å skape farligheter. Mot et FFK som sto høyt, fikk de flere ganger spilt seg urovekkende enkelt gjennom med pasninger i bakrom mot spillere som gikk på løp. FFK ble med flere anledninger reddet av linjemannens offside-flagg, men det var også på denne måten at de to første målene kom. Marcus Berg bør være et kjent navn for de som følger litt med svenskenes landslag, og det var han som i det 19. minutt satt inn 1-0. FFK fikk etter hvert låne ballen litt mer, men etter en periode der det ikke skjedde all verden, kontret IFK igjen FFK i senk. Offsidefella sviktet, og Tobias Sana kom helt alene Håvar Jenssen og doblet ledelsen til 2-0, som også ble pauseresultatet. FFKs beste mulighet før hvilen hadde vært et skudd fra Noa Williams som gikk en meter utenfor.
I pausen fikk vi en påminnelse om at Sverige på mange områder er et enda verre nisseland i Norge, for vi fikk beskjed om at dersom vi gikk utenfor for å røyke, ville vi ikke få komme inn igjen. Imponerende på en treningskamp der det ikke kan ha vært altfor mange hundre fremmøtte på den store arenaen (jeg tipper rundt 500+ muligens). Dermed måtte det tys til smugrøyking under trappa til toalettene. I så måte er det kanskje ikke helt overraskende at Jon Erik fikk tilsnakk da han i det fine været kastet trøya og umiddelbart fikk beskjed om at han «måtte jättegärna ta på tröjan». Været varmet om ikke annet, og jeg kan forstå IFK-fansen som i ettertid klaget over at man hadde blitt invitert til «fest i vårsola» for deretter å finne ut at den eneste seksjonen åpen for dem var på langsiden på skyggesiden.
Det var ingen festforestilling vi ble vitne til i andre omgangs innledning, men vertene økte til 3-0 etter en snau times spill, da Hosam Aiesh lurte Ludvig Begby og FFKs keeper. Det mest bekymringsfulle da var imidlertid at kaptein Henrik Kjelsrud Johansen hadde måttet gå av banen med en skade. FFKs beste sjanse var en kanon fra Olav Øby, som imidlertid gikk like utenfor. IFK kunne økt ytterligere på slutten, men Håvar Jenssen leverte et par gode redninger, slik at det endte 3-0. Mens noen raskt var ute for å svartmale, velger jeg å se på dette som at FFK møtte et godt lag fra den svenske toppdivisjonen, og at man tross alt fikk litt læring ut av dette, i tillegg til en økt på skikkelig naturgress. Vi hadde i hvert fall hatt en fin tur til Göteborg for å støtte FFK, og på veien hjem tok vi livet med ro og valgte å ta en avstikker innom både Ragnhildsholmen (og festningsruinene der) for litt historisk input, og også nedom Stenungsund for å innta en god middag på et koselig sted nede ved vannet. Nå er det seriestart neste for FFK!
Revisit: IFK Göteborg v Fredrikstad 3-0 (2-0) Friendly Nya Ullevi, 26 March 2022 1-0 Marcus Berg (19) 2-0 Tobias Sana (42) 3-0 Hosam Aiesh (60) Att: ??? Admission: 100 SEK
Det var ikke spesielt langt jeg måtte dra for å se kampen jeg hadde blinket meg ut denne kvelden. Likevel tok jeg bussen opp til Torp, der jeg ankom min gamle ‘lekegrind’ med en snau halvtime til avspark. Kveldens økt på Torp Idrettsplass var en treningskamp mellom Torp og Begby. Veteranen Viggo er gjerne et fast innslag på Torp sine kamper, og kom snart ut fra klubbhuset for å by på kaffe. Også her skulle det dukke opp et par kjente fjes, for ikke bare skulle Trond Sæterøy etter hvert dukke opp, men ute på banen var allerede dagens dommer i gang med oppvarmingen, og det var ingen ringere enn Zoran.
Han kom etter hvert bort og ga meg beskjed om at jeg ikke måtte gå før vi hadde snakket sammen etter kamp slik at han fikk min mening om måten han ledet kampen på. Han skulle da også klare seg veldig bra, og måtte ved et par anledninger også holde voksenopplæring for spillerne ute på banen. Etter å ha sett kampens første minutter fra min posisjon foran klubbhuset bak mål, tuslet jeg over på bortre langside og tok rett og slett oppstilling på vollen der, rett ved laglederbenkene. Innen jeg kom meg over dit var det allerede 2-0.
Etter at Begby virket friskest de første minuttene, var det vertenes Joachim Olsen som i det sjuende minutt åpnet scoringsballet med et velplassert skudd i det bortre hjørnet. Kenth Børresen hadde før kamp bekreftet at han skulle å prøve å sette et par kasser denne kvelden, og etter et snaut kvarter var det han som headet inn 2-0 fra et hjørnespark. Det virket i det hele tatt å bli farlig omtrent hver gang Torp hadde corner, og i det 24. minutt var det tilfellet igjen da Emil Thorvaldsen headet inn 3-0. For tredje gang i omgangen ble en corner headet i mål på overtid, og det var Joachim Olsen som var mannen bak 4-0, som ble pauseresultatet.
For ordens skyld, og for de som ikke nødvendigvis måtte være altfor kjent med breddefotballen i området her: Torp går i år løs på nok en sesong i 6. divisjon, mens Begby også i år spiller en divisjon høyere opp. Derfor måtte jeg utover i omgangen også huke tak i en kar på indre bane som har spilt for begge de to og dermed burde kjenne klubbene godt, for å forhøre meg om dette virkelig var Begby sitt førstelag (som tross alt slo 4. divisjons-klubben Borgen 5-0 litt tidligere, uten at det ifølge en som var der gjenspeilte kampbildet). Han bekreftet at det i stor grad var gjestenes A-lag, men et par innslag fra B-lag og/eller junior. I så måte var jo dette imponerende av Torp, som dog også var svært effektive, men det er selvsagt lov. Vedkommende mente da også at Begby vil kunne slite i 5. divisjon i år, og at de skal ha nok med å holde plassen, men akkurat det vil jo tiden vise.
I pausen hadde jeg også fått selskap av Trond Sæterøy som hadde tatt turen over fra tribunen på motsatt langside. Sammen så vi at Kenth Børresen tidlig i andre omgang hadde et skudd i stolpen, men i det 63. minutt fikk han sitt andre for kvelden da han fikk ballen fra en motstander og enkelt satt inn 5-0. Ti minutter senere hadde Begby et skudd som gikk i innsiden av stolpen og deretter spratt rett i fanget på Torps keeper. Begby-spillerne var overbevist om at ballen hadde vært inne og heller truffet hjulet inne i målet, uten at det så slik ut fra der vi sto. Mens Begby-spillerne klaget til Zoran, gikk Torp rett i angrep. Kenth Børresen ble spilt gjennom, men keeper kom ut og fikk blokkert hans avslutning. Returen satt imidlertid Espen Davidson i mål til 6-0.
I det 77. minutt var det Robin Nyberg sin tur til å heade inn 7-0, og det viste seg igjen at Torp gjerne er en garantist for mye mål. Man blir sjelden vitne til en kjedelig og sjansefattig kamp når Torp er involvert for tiden. Med fem minutter igjen fikk Begby sin redusering, men i kampens nest siste ordinære minutt sikret Kenth Børresen seg sitt hattrick ved å fastsette sluttresultatet til 8-1. Nå var det ingen 8-1 kamp ut fra spillet ute på banen, men Torp var mye mer effektive på siste tredjedel av banen enn det tilfellet var med Begby, som imidlertid har en uhyre rask spiss man kanskje skal se litt opp for. Uansett et svært godt resultat av Torp, som jeg håper vil bli å regne med i toppen av sin 6-divisjonsavdeling også i år.
Cupkampen i første kvalifiseringsrunde mellom Lisleby og Østsiden skulle vært spilt i helgen, men grunnet sykdom i Lisleby-leiren, klarte de ikke å stille, og Østsiden sa seg villige til å omberamme kampen til onsdagen. Gressbanen på Sentralidrettsanlegget var foreløpig ikke klar til bruk ennå, så kampen ville bli spilt på kunstgressbanen rett ved siden av, og det var dit jeg etter hvert satt kursen. Jeg spaserte rett og slett bort til Sellebakk ferjeleie og ble med ferja over Glomma, over til Lisleby, og gikk fra ferjeleiet der og opp til kveldens kamparena, der jeg ved hjelp av Vipps betalte meg inn med 50 kroner.
Det er to 4. divisjons-klubber som nå skulle møtes i denne utsatte kampen, og det var allerede klart at vinneren her vil møte Kråkerøy i neste runde. Her hadde man jo også en potensiell motstander for FFK når man kommer til de ordinære rundene. Jeg hadde så smått allerede begynt å angre på at jeg ikke hadde tatt med meg hansker i tillegg til lue, for etter at det hadde vært deilig vær tidligere på dagen, var det nå temmelig kaldt når sola forsvant. Jeg fikk snart selskap av banehopper Tom Børkeeiet, og etter hvert kom også Trond Sæterøy tuslende inn inngangspartiet slik at vårt trekløver var klare for kamp.
Det var hjemmelaget som startet best, og Jonas Zakariassen hadde da også en ball i nettet, men det var da allerede avblåst for offside. Det kan ikke ha vært noen enkel kamp å dømme, for det var allerede tidlig meget høy temperatur. Dommeren fra Varteig klarte seg vel i så måte nokså greit, og hadde i hvert fall få alternativer da Lislebys keeper ti minutter før pause rett og slett meide ned Øssia-spiller Enal Hasurdzic på voldsomt vis og fikk direkte rødt kort. Straffesparket ble omsider satt i mål av Said Barakat, og gjestene kunne derfor gå i garderoben og varme seg litt med en ledelse halvveis.
Vi hadde forventet at gjestene skulle ta mer over etter hvilen og utnytte at de var i overtall, men Lisleby var fullt på høyde også med ti mann. De virket i perioder som om de rett og slett var et muligens noe bedre lag, men ødela nok litt for seg selv ved å stadig miste fokus da de en rekke ganger utartet i knuffing og håndgemeng. Man kan forstå frustrasjonen når det ikke slås ned på at motstanderen forsøker å drøye tid ved å for eksempel holde på og nekte å gi fra seg ballen når man selv har fått idømt frispark, men man tjener jo sjelden noe på å fyre seg opp til en slik grad at det eskalerer og utarter i knuffing og dermed enda lengre avbrekk i spillet. I så måte klarte jo Østsiden slik jeg så det også å ‘lokke’ Lisleby-spillerne til å reagere og dermed miste fokus.
Det hjalp ikke på temperaturen at Magnus Andersen med et drøyt kvarter igjen doblet Østsidens ledelse til 0-1. Enal Hasurdzic gjorde forarbeidet, og det gjorde han også da Davind Buhinja fastsatt sluttresultatet til 0-3 et par minutter på overtid. Selv etter dommerens siste fløytestøt brøt det ut håndgemeng slik at kamplederen fortsatt hadde nok å stri med. Etter en kamp med masser av temperatur hadde Østsiden til slutt tatt seg greit videre tross alt. Nå venter altså Kråkerøy på bortebane i neste runde. Det var bare å ønske de andre god tur hjem og haste mot ferja for å komme seg hjem i varmen. Jeg klarte til og med å motstå fristelsen av å stikke innom Rodgers Pub på veien etter å ha blitt fraktet over elva.
Revisit: Lisleby v Østsiden 0-3 (0-1) Norwegian Cup, 1st Qualifying Round Lisleby kunstgress, 23 March 2022 0-1 Said Barakat (pen, 37) 0-2 Magnus Andersen (75) 0-3 David Buhinja (90+3) Att: 142 (h/c) Admission: 50 NOK
Ingen grunn til å ikke også benytte tirsdagskvelden til å få med seg en fotballkamp, og derfor hadde jeg bestemt meg for å ta turen til Tunebanen for å få med treningskampen og lokaloppgjøret mellom Tune og Yven. Det hadde tydeligvis også Trond Sæterøy, for han tok tidlig på dagen kontakt for å høre om jeg skulle dit og i den forbindelse tilby meg skyss. Han kom også punktlig som avtalt, etter å også ha sjekket med Yven om de klarte å stille lag (siden han mente det tilsynelatende hadde vært en viss utfordring den siste tiden). Det klarte de, og vi så begge lagene varme opp da vi ankom og parkerte, samtidig som vi kunne konstatere at det i dag var den øvre banen (nærmest veien) som skulle benyttes.
Tune spiller til daglig i 6. divisjon, mens deres 2. lag spiller i 7. divisjon, som er identisk med divisjonen Yven hører hjemme i. Vi fikk bekreftet av en Tune-leder at det i stor grad ville være 2. laget denne kvelden, men at det også inkluderte en førstelagsspiller og en av hans lagkamerater som nylig var tilbake etter skade. På indre bane der traff vi også på banehopperen Tom Børkeeiet, som hadde gjort grundig research og klart å finne ut hvem av de to banene de skulle spille på før han dro fra Follo for å huke av den av de to han manglet. Også Sparta-entusiasten Kenneth Sørensen beæret oss snart med sitt selskap, og han kjente åpenbart godt flere av aktørene.
Det var først i det 26. minutt at vi fikk det første målet, og det kom til Tune (2). Marcus Larsen var mannen som sendte i vei et skudd som snek seg inn via stolpen. Allerede et minutt sto det 2-0 etter at Oscar Mathisen hadde doblet ledelsen. Nå fikk jeg kun med meg hjemmelagets målscorere, og ikke Yven sine, men gjestene reduserte til 2-1 med en fin heading etter en halvtimes spill. Igjen tok det kun et minutts tid før Ronald Turner økte Tunes ledelse til 3-1, men i det 39. minutt reduserte Yven igjen slik at det sto 3-2 da lagene tok pause.
Snaut fem minutter ut i andre omgang var det flere som måtte dele skylden da en helt vill forsvars- og keeper-tabbe i Yven-feltet sørget for at Emil Hansen hadde en enkel jobb med å øke til 4-2. Tjue minutter ut i omgangen traff Tune også stolpen, men kun få minutter senere reduserte Yven nok en gang til 4-3. Det ble også sluttresultatet, og det ble mot slutten tydelig at det røynet på for spillertroppen da deres eneste innbytter tilbragte de siste minuttene med å ligge på sidelinjen og pleie det som så ut som en strekk. Det hadde vært god underholdning da vi brøt opp og Trond skysset meg hjem. Både Trond og Tom ville jeg for øvrig treffe på igjen allerede dagen etter.
Revisit: Tune v Yven 4-2 (3-2) Friendly Tunebanen (øvre bane), 22 March 2022 1-0 Marcus Larsen (26) 2-0 Oscar Mathisen (27) 2-1 ?? (31) 3-1 Ronald Turner (32) 3-2 ?? (39) 4-2 Emil Hansen (50) 4-3 ?? (69) Att: 33 (h/c) Admission: Free
Nå er det slik at fjorårets cup ennå ikke er avgjort, men likevel er man allerede i gang med årets cup. Denne søndagen hadde jeg derfor blinket meg ut en kamp i cupens første kvalifiseringsrunde, og turen ville gå til Sandbakken, der Borgen skulle være vertskap for Kråkerøy. Jeg hadde også invitert med min kompis Jon Erik, og selv om han igjen var på jobb, ville han komme rett derfra til Sandbakken. Jeg besøkte for første gang Sandbakken i fjor høst, og det er jo for øvrig ikke helt unaturlig at kampen skulle spille på kunstgresset der, snarere enn på gresset på Mobakken, som ganske sikkert vil bli spart til lenger ut på året.
Søndagsrutene gjorde at jeg enten måtte dra opp og ankomme med en time til kampstart, eller ankomme med en buss som etter ruteplanen skulle være på Sandbakken kun to minutter for avspark. Jeg gikk for det siste alternativet, men nok en gang gjorde forsinkelser sitt til at jeg begynte å frykte at jeg ikke ville rekke bussbyttet i Sarpsborg, til tross for at jeg skulle hatt et snaut kvarter på meg. Heldigvis tok bussen inn et par minutter på veien opp til ‘stedet der ingen skulle tru at nokon kunne bu’, og jeg hadde til slutt til og med tid til å unne meg en rask røyk mens lukta i lufta ikke levnet noen som helst tvil om bussbyttet foregikk i Sarpsborg. Jeg steg av ved Sandbakken i henhold til ruteplanen, med et par hundre meters gange ned til selve banen, og mens jeg tuslet nedover med kurs for den, blåste dommeren i gang oppgjøret.
Dette var også en mulighet for å se på det som potensielt kan bli en motstander for FFK når vi kommer til første ordinære rundt, der NFF dessverre fortsatt foretrekker å sette opp snarere enn å trekke. Skjønt jeg hadde mine tvil, i hvert fall når det gjaldt Kråkerøy, som så sent som i fjor kom opp mot nettopp FFK i første runde. Borgen var vel på sin side ikke med i fjor, i et år da breddeklubbene også ble bortprioritert og kvalifiseringsrundene i cupen ble droppet. Det skulle vise seg at det også var flere kjente på plass på Sandbakken denne søndagen, og ikke minst traff jeg på Jon Erik etter å ha tatt en liten runde rundt banen.
Det var Kråkerøy som tok initiativet, og mens jeg var over ved laglederbenkene på bortre langside tok bortelaget også ledelsen. Gjestene hadde i det 12. minutt hatt et skudd i stolpen, men kun et lite minutt senere satt den for Ridouan Elyounoussi som sørget for 0-1. Jeg hadde regnet med at Kråkerøy til en viss grad skulle ta seg greit av Borgen, men de fikk langt tøffere kamp en forventet, og det var for så vidt også en tøff kamp med mye dueller, uten at det noen gang ble stygt. Resultatet var fortsatt 0-1 da aktørene tok pause og jeg gikk for å unne meg en vaffel og en flaske vann fra kiosken.
Det ble som nevnt tettere og jevnere enn jeg hadde trodd, og det er vanskelig å si om det var Borgen som imponerte eller Kråkerøy som skuffet litt i forhold til mine forventninger. Nå er jo dette to klubber som også vil møtes i årets 4. divisjon, men kanskje var det en blanding. Borgen skapte i hvert fall en god del hodebry for gjestene etter hvilen, og ikke minst da de fikk en kjempesjanse som ble blokkert helt inne på streken. Kråkerøy kontret umiddelbart og fikk selv en stor sjanse som endte med at Borgen-keeperen ordnet opp med en benparade. Kråkerøy klarte å ri seieren i land, og kunne omsider puste lettet ut da dommeren blåste av med 0-1 som sluttresultat. Det ble etter hvert klart at de nå skulle møte vinneren av det utsatte oppgjøret Lisleby v Østsiden, som jeg også hadde tenkt å få med meg noen dager senere.
Revisit: Borgen v Kråkerøy 0-1 (0-1) Norwegian Cup, 1st Qualifying Round Sandbakken, 20 March 2022 0-1 Ridouan Elyounoussi (13) Att: 88 (h/c) Admission: 50 NOK
Det var først sent fredag kveld at jeg hadde kommet hjem fra min tur til (Danmark og) Serbia, på et tidspunkt da bussene akkurat hadde sluttet å gå, slik at det ble taxi hjem fra Fredrikstad stasjon. Jeg var selvsagt likevel klar for å dra på Fredrikstad Stadion da jeg våknet på lørdagen etter å ha fått sovet ut. Der skulle FFK ta imot Ull/Kisa til treningskamp, men det var tidlig klart at det ikke ville bli noe trengsel på feltet. Interessen for denne treningskampen virket dessverre ikke å være den helt store, og i tillegg måtte flere av mine FFK-kompiser jobbe, så det var på egen hånd at jeg dro inn til byen og spaserte over elva og bort til stadion.
Mens jeg hadde vært i utlandet, hadde det kommet en svært gledelig nyhet. Ståfeltet for hjemmefansen på stadion skal igjen flyttes tilbake til Sørsia. Dette var akkurat det vi ønsket, men der dialog rundt dette aldri førte frem, var det handling som viste seg å hjelpe, og da tenker jeg overhodet ikke på en boikott, slik noen tydeligvis valgte. Den utløsende faktoren var ene og alene stemningen som ble skapt på Ståplass Nord, der min kompis Jon Erik skal ha haugevis med ros for måten han har stått på. Da man i fjor høst igjen kunne operere med fulle tribuner, hadde nemlig beboerne med leilighetene i det såkalte Dreieværste merket at potteplanter og bilder ristet da fansen på Ståplass Nord hoppet. Etter klager fra beboerne var det dette som fikk Værste til å måtte snu og finne en løsning. Så hvis alle hadde boikottet og/eller sittet hjemme eller på andre tribuneseksjoner og furtet, ville vi aldri fått Sørsia tilbake nå. Det var å støtte klubben på tribunen som viste seg å være nøkkelen!
Det virket ikke som om sutrepavene hadde opphevet sin boikott helt riktig ennå, for det var ikke mange negative elementer å se da jeg ankom. På spørsmål om Sørsia kunne benyttes allerede denne lørdagen, hadde arrangementsansvarlig for FFK, Clas Tofte, svart at det kom an på vakthold og at det bare var å spørre vaktene ved ankomst. Vakta jeg spurte hevdet imidlertid at jeg ikke kunne gå over dit, men jeg fikk lov til å i stedet gå over på Ståplass Nord, der det nå faktisk også var deiligere i vårsola, slik at jeg etter å ha hengt opp mitt flagg ble nødt til å kaste jakka – og senere også genseren. Ved en anledning tidligere i år hadde jeg hele den nordlige kortsiden for meg selv, men denne gang var det i hvert fall én annen kar som hadde valgt å slå seg ned i sola der.
Ull/Kisa rykket som kjent ned fra 1. division i fjor høst, og er nok en klubb som sikter mot en snarest mulig retur, men samtidig et lag som FFK slik jeg ser det burde ta seg greit av. Det var imidlertid gjestene fra Jessheim tok ledelsen allerede etter et drøyt minutts spill, da Ole Sebastian Sundgot fikk både tid og rom til å plassere ballen i mål via stolpen. Fem minutter senere var det imidlertid straffe til FFK etter at et skudd fra kaptein Kjelsrud ble blokkert med armen av en borteforsvarer. Nicolay Solberg var sikker fra straffemerket mot gamle lagkamerater, og utlignet til 1-1. I det 20. minutt var det nettopp Solberg som var frempå igjen og banket inn 2-1, og det var en fortjent hjemmeledelse som også sto seg til pause uten at FFK hadde imponert nevneverdig.
FFK startet best etter hvilen, og hadde noen gode muligheter til å øke ledelsen, men gjestene kom etter hvert mer med og begynte nå selv å skape farligheter. Jeg synes faktisk spesielt andre omgang ga litt grunn til bekymring på visse området, selv om FFK selvsagt hadde noen fravær. Håvar Jenssen måtte i aksjon med minst to glimrende redninger utover i andreomgangen, og det var til slutt det som reddet seieren for FFK i en kamp som gjorde at jeg personlig ble litt betenkt. Men det var tross alt en treningskamp, og nå var det bare å se fremover mot generalprøven mot IFK Göteborg, og deretter seriestart hjemme mot Stjørdals-Blink.
Revisit: Fredrikstad v Ull/Kisa 2-1 (2-1) Friendly Fredrikstad Stadion, 19 March 2022 0-1 Ole Sebastian Sundgot (2) 1-1 Nicolay Solberg (pen, 7) 2-1 Nicolay Solberg (20) Att: Ca. 250 (est) Admission: 50 NOK (concession)
Så var det endelig på tide ned en bortekamp med Rangers igjen, og også på tide med å huke av for fotball i et nytt land for første gang på lenge – til og med i et land jeg heller ikke har besøkt tidligere, men har ønsket å besøke en stund. Jeg hadde tilbragt helgen i Danmark, og planen var egentlig å fly hjem fra Kastrup på mandagen, men da jeg etter hvert begynte å kikke på mulighetene for å se Rangers sin bortekamp mot Crvena Zvezda i den serbiske hovedstaden Beograd, endret planene seg. Det var kronglete med flyvninger til Beograd på onsdagen, og derfor begynte jeg å kikke på tirsdagen, men fra Norge betinget det også et bytte i København. Det var liten vits å dra hjem mandag ettermiddag bare for å ‘snu i døra’ og dra ned igjen tirsdag morgen – eller eventuelt med nattbussen mandag kveld. Derfor bestemte jeg meg til slutt for å droppe hjemreisen og heller bli en ekstra natt i den danske hovedstaden.
Tirsdag morgen sjekket jeg ut og tok meg til Kastrup, der Air Serbia sitt 10.20-fly etter hvert tok av noenlunde i henhold til ruteplanen. Til tross for at munnbind fortsatt var påbudt på flyvningene til Air Serbia, klarte jeg å få litt søvn på turen ned til Beograd, der vi etter rundt to timer landet på serbisk asfalt på flyplassen som er oppkalt etter Nikola Tesla. Derfra kunne jeg selvsagt hoppet i en taxi inn til sentrum, men jeg liker ofte å ta meg frem med kollektivtransport som de lokale og således få et enda bedre inntrykk av stedet, så jeg ventet i stedet på bussrute nummer 72, og betalte sjåføren 150 dinarer (drøyt 12 kroner) for å bli fraktet inn til endeholdeplassen ved Zeleni Venac inne i Beograd sentrum.
Jeg klarte å orientere meg frem til fots derfra og den ikke altfor lange veien til restauranten Zavicaj Skadarlija, der jeg hadde betalt 660 kroner for å få overnatte tre netter i et rom de hadde i oppgangen ved siden av restauranten. Det var det ingen ting å si på, og uten å ha vært klar over det, var Skadarlija-området jeg hadde valgt meg som base visstnok byens bohem-området, mens den brolagte gågata Skadarska som var gaten jeg hadde som adresse gikk for å være en turistattraksjon i seg selv, med en mengde koselige restauranter etc. Jeg ble snart sjekket inn, og det var ingen grunn til å bli værende særlig lenge på rommet, da jeg nå ville ut og utforske den serbiske hovedstaden og se hva den hadde å by på. Men først unnet jeg meg en middag der, og for rundt 55 norske kroner fikk jeg en stor og herlig porsjon serbiske svinepølser med tilbehør.
Beograd skal ha rundt 1,3 millioner innbyggere i selve byen, og drøyt 1,8 millioner i storbyområdet, og er med det også Serbias klart største by. Byen ligger der elvene Sava og Donau møtes, og går for å være en av Europas eldste byer som har vært bebodd sammenhengende. Man vet at det har vært bosetninger her i over 7 000 år. Romerne erobret byen i år 86 f.Kr, og deres navn på Beograd var Singidunum. Senere var den sentral i kampen mot det ottomanske riket, som i lang tid skapte problemer her. Det første sted jeg hadde satt meg fore å utforske er ikke bare Beograds mest populære turistattraksjon, men også et sted som spilte en svært sentral rolle i kampen mot disse inntrengerne. Nemlig Kalemegdan-fortet og dets flotte område.
Denne festningen skal opp gjennom historien har vært åsted for minst 115 slag, og deler av den og byen omkring skal ha blitt ødelagt og gjenreist ikke mindre enn 40 ganger! Mest kjent er nok det store slaget som sto her i juli 1456, da forsvarerne knuste de ottomanske angriperne til tross for å være langt færre. Oppe på festningsmurene har man fin utsikt over deler av byen, samt elvene Sava og Donau og stedet der de møtes. Sikkerhetshysteriet i vesten har tydeligvis ikke nådd Beograd, for her satt unge par og andre på de festningsmurene og dinglet med bena mens de nøt utsikten. Tilknyttet festningen er også et flott parkområdet, og til og med en zoo som jeg skulle slå i hjel et par timer ved dagen etter. Jeg forlot etter hvert området og dro for å sjekke ut et par vannhull, og Gunners Pub viste seg å være et så fantastisk sted at det ble min foretrukne base under mitt opphold i Beograd.
Etter å også ha vært innom både Queens Pub og et eller to steder til, avsluttet jeg tirsdagen med et glass Jelen på Red Bar like nedenfor mitt værelse. Onsdagen var dagen da mange av Rangers-fansen ville ankomme, og etter å ha startet dagen med en herlig omelett på nabo-restauranten, benyttet jeg formiddagen til å besøke Beograd Zoo. Folket begynte åpenbart å ankomme fra klokka 12 og utover, og etter en vanningspause på BeerWood og en svipptur innom mitt værelse, dro jeg nedover mot Kombank Dvorana, som var stedet der Rangers på ettermiddagen ville dele ut kampbillettene. Jeg hadde betalt £14 + £1 i avgift for min billett, men måtte i likhet med de andre vente da det tydeligvis hadde blitt en forsinkelse. Jeg påtraff noen bekjente, og etter å ha slått i hjel litt tid med en øl på et sted vegg-i-vegg, fikk vi omsider hentet ut våre billetter.
Var gruppe ble av blant annet Lee Knox og hans far ledet frem til Funk & Soul Pub, der mange Rangers-fans hadde samlet seg, og det strømmet snart på med enda flere, slik at det snart var flere hundre der. Man hadde jo for så vidt blitt advart mot å ferdes ute i Beograd alene eller i mindre grupper, og i løpet av kvelden ble til og med tre av Rangers-fansens hoteller angrepet av serbiske fans. Også ved Funk & Soul Pub kom det en gruppe som imidlertid nøyde seg med å stå på utsiden og følge med med argusøyne. Mine kompiser valgte etter et par timer å trekke seg tilbake til leiligheten de hadde leid, og etter et par øl der brøt jeg opp og gikk mot mitt krypinn; skjønt jeg klarte ikke å motsto fristelsen av en siste øl på Gunners Pub.
Sistnevnte ble også stedet på torsdag formiddag, da jeg etter nok en herlig frokost ventet på at Rangers-fansen skulle våkne til liv og innta de to torgene de hadde fått disponere. På Gunners Pub traff jeg tilfeldigvis også på min groundhopper- og Rangers-kompis Anthony fra Preston, som hadde flydd over denne morgenen og skulle hjem igjen samme kveld. Da jeg etter hvert forflyttet meg opp til Studentski Trg, hadde det blitt masse liv der, og jeg påtraff der også min kompis Jared, som det viste seg faktisk skulle ha det samme flyet som meg til Gardermoen dagen etter, da han skulle avslutte turen med en helg med kompiser i Oslo. Det var etter hvert på tide å sette kursen mot Stadion Rajko Mitic, og det skulle vise seg å bli et svare strev.
Blant de mange bussene som ble satt opp for Rangers-fansen, var de fleste tilhørende forskjellige operatører som hadde solgt turer fra Glasgow, og det ble et fullstendig kaos da disse ble fylt opp av folk som ikke nødvendigvis hadde bestilt gjennom disse selskapene, slik at andre med riktig booking ikke kom på. Man begynte visst å gjennomgå folks bookinger for å kaste av de som ikke hadde papirene i orden, og det var tydelig at dette ville ta tid. I tillegg mente en Rangers-representant at det foreløpig ikke var noen busser for uavhengig reisende. Jeg bestemte meg for at jeg ikke gadd å vente på dette, men i stedet reise kollektivt. Jeg fikk imidlertid et prov på at det heller ikke i Beograd er noen garanti for at busser og trikker går i henhold til ruteplanen. Etter å ha busset ned til Bulevar Despota Stefana, ble jeg stående å vente på trikken som omsider kom godt over tjue minutter forsinket, men den fikk til slutt fraktet meg t il Trg Slavija, der jeg byttet til en buss.
Jeg hoppet av rundt fem minutters gange fra kveldens kamparena, og jeg må innrømme at jeg har vært høyere i hatten enn det jeg var da jeg nå gikk nedover Ljutice Bogdana med oppspilte hjemmesupportere på alle kanter. Nede ved svingen i den sydlige enden sto en vakt som bekreftet at bortesupporternes inngang var der på den kortsiden, og vinket raskt på tre opprørskledde politifolk som hastet til for å eskortere meg og et par andre raskt bort til borteinngangen, der vi stilte oss i en kø som beveget seg sakte fremover etter hvert som bortefans ble ransaket og sluppet innenfor. Mine kompiser og de andre hadde sittet på bussene i bortimot en time før de kjørte mot stadion, men hadde likevel ankommet rett før meg, og var allerede innenfor da jeg ble sluppet inn med en snau halvtime til avspark.
Crvena Zvezda er kanskje bedre kjent som Røde Stjerne her i Norge, og må kunne kalles den mest suksessrike klubben på Balkan. Klubben ble stiftet i 1945, og driver med flere andre idretter, men om vi holder oss til fotballen, har klubben etter hvert sikret seg 32 nasjonale seriemesterskap i Jugoslavia og senere Serbia, samt 25 nasjonale cupmesterskap. Crvena Zvezda spilte seg i 1991 frem til finalene i den europeiske serievinnercupen. Det var vel den nest siste utgaven før den ble erstattet av den langt mer usjarmerende ‘Champions’ League. I finalen i Bari var uansett franske Marseille motstander, og etter en målløs kamp, var det omsider serberne som til slutt seiret etter straffesparkkonkurranse, og dermed ble det kun andre (og fortsatt siste) laget fra øst-Europa til å vinne den gjeveste av europacupene.
Stadion Crvena Zvezda har vært klubbens hjemmebane siden 1963. Den erstattet da et tidligere stadion fra 1927, som sto på samme sted og opprinnelig hadde vært hjemmebane for en klubb ved navn SK Jugoslavija. Det nye anlegget fikk kallenavnet Marakana på folkemunne, og den offisielle publikumsrekorden lyder på 108 000, registrert i forbindelse med en kamp mot erkerival Partizan. Kapasiteten skal på det meste ha vært 110 000, og det hevdes at minst så mange var innenfor da man i 1975 spilte semifinale i den europeiske cupvinnercupen mot ungarske Ferencvaros. I takt med visse oppgraderinger og stadig flere sitteplasser, har kapasiteten siden den gang minsket betraktelig, og skal i dag være et sted mellom 53 000 og 56 000, avhengig av hvilken kilde man tror på. I 2014 ble stadionet omdøpt Stadion Rajko Mitic til ære for en klubblegende som gikk bort i 2008. Borteseksjonen fremsto temmelig shabby da jeg kom inn der, og bar tydelig preg av at Partizan hadde vært på besøk der helgen før og tilsynelatende hadde knust og revet opp en hel rekke seter.
Det er selvsagt ikke helt uten grunn at borteseksjonen her har både høye gjerder og enda høyere nett over disse på begge sider, for til tross for et enormt antall opprørskledd politi sto mellom gjerdet og hjemmefansen til høyre for oss, fikk de nokså fritt spillerom til å bombardere bortefeltet med lightere, biter av ødelagte seter og det som ellers måtte finnes av objekter de kunne kaste. Idet jeg skulle henge opp mitt flagg på gjerdet, fikk jeg en del av et sete midt i tinningen (det kom nok fra Rangers-seksjonen, traff nettet og falt ned i hodet på meg), men en aldri så liten kul kunne jeg leve fint med. Allerede før kampstart hadde jeg også fått et solid lager med et tosifret antall lightere som hadde landet innenfor en meter fra der jeg sto. At noen av de mest rabiate hjemmesupporterne ved et par anledninger fikk smake batongene så ikke ut til å hjelpe nevneverdig. Det roet seg ikke før kampen hadde blitt blåst i gang, da de rettet oppmerksomheten mot det som skjedde ute på gressmatta.
Rangers hadde vunnet første møte i Glasgow 3-0 i en dramatisk kamp der serberne når sant skal sies nok også var litt uheldig, så hjemmelaget hadde nå en tøff oppgave foran seg. De gikk da også ut i hundre, og Rangers hadde innledningsvis problemer med å henge med. Manet frem av et vanvittig trøkk fra tribunene hadde vertene allerede vært skummelt frempå ved et par anledninger da en corner i det 10. minutt endte med at Mirko Ivanic satt inn 1-0. Da samme mann kun ble hindret ny scoring av en flott redning fra Allan McGregor få minutter etter, var det nok en som begynte å bli litt nervøs blant de anslagsvis rundt 1500 på bortetribunen (noen kilder hevder rundt 2000, men det stiller jeg meg noe tvilende til). Milan Pavkov skjøt deretter like utenfor, før Rangers omsider kom i hvert fall litt mer med. Alfredo Morelos hadde deres beste sjanse da han ble spilt gjennom og skjøt utenfor. Det var fortsatt hjemmelaget som kjørte, men det sto 1-0 til pause da McGregor på glimrende vis også reddet det gode skuddet til Cristiano Piccini like før hvilen. Da var det bare å passe seg for flyvende objekter igjen, siden bombardementet fra den andre siden av gjerdet startet nok en gang.
Nå kom Robocop-politiene også over på vår seksjon, og ga med batong-slag signal om at de ville ha oss til å trekke lenger inn på tribunen. De 47 024 tilskuerne så uansett at Crvena Zvezda fortsatte kampen der de slapp, og jaget et tidlig mål også i andre omgang. McGregor i Rangers-buret måtte igjen i aksjon på en heading fra Guélor Kanga, og deretter på avslutninger fra Ivanic og Ben Nabouhane. Så slo plutselig Rangers til ti minutter ut i omgangen. Oppasseren fikk tydeligvis en strekk i løpsduellen, og Kent kunne avansere mot mål og lobbe inn utligningen til 1-1 via en motspiller. 1-4 sammenlagt, og nå var vel mye gjort for Rangers. Det virket da også som om luften med dette gikk litt ut av hjemmelaget. På overtid fikk de likevel sjansen til å sikre seg seieren i kampen, da Crvena Zvezda fikk straffespark. Ben Nabouhane satt inn 2-1, som også ble sluttresultatet, men det var Rangers som gikk videre til kvartfinalene med 4-2 sammenlagt over to kamper. Når var det bare å vente på å forlate stadion, og vi hadde blitt fortalt at vi ville holdes igjen i minst halvannen til to timer mens politiet fikk fjernet hjemmefans fra stadion og områdene i umiddelbar nærhet.
Det viste seg å holde stikk, men heldigvis var stemningen nå god på Rangers-feltet, og vi ble tidvis også litt underholdt av grupperinger av hjemmefans som tydeligvis ville måle krefter med eller forsøke å utmanøvrere lovens lange arm som imidlertid slo nådeløst tilbake. Da vi etter hvert fikk gå utenfor, var det et stort firesifret antall politi som sørget for at vi kom oss på bussene som ble satt opp for oss og deretter sto oppstilt langs store deler av veien bussene kjørte inn mot Studentski Trg i sentrum. Vi hadde blitt oppfordret til å være vekk fra sentrumsgatene innen klokka 22 eller 23, men jeg valgte likevel å unne meg en siste øl eller to på Gunners Pub, der jeg ble til stengetid. Det ble også møtestedet da jeg fredag formiddag møtte Jared og etter hvert satt kursen mot flyplassen sammen med ham. Igjen valgte vi rutebussen, og nå gjensto kun flyturen tilbake til Gardermoen. Beograd hadde svart til forventningene, og jeg hadde absolutt hatt en fin tur. Det spørs om jeg ikke må tilbake en gang i fremtiden for å se derbyet mellom Partizan og Crvena Zvezda.
Serbian ground # 1: Crvena Zvezda v Rangers 2-1 (1-0) Europa League, 1/8 final Stadion Crvena Zvezda, 17 March 2022 1-0 Mirko Ivanic (10) 1-1 Ryan Kent (56) 2-1 Ben Nabouhane (pen, 90+3) Att: 47 024 Admission: £15 (£14 + £1 booking fee, away ticket)
