Fredag 06.01.2023: Dundela v Cliftonville
Tidligere i uken hadde jeg rett og slett blitt så lei togstreik og tull at jeg rett og besluttet å bestille meg fly over til Belfast på fredagen. I Nord-Irland skulle det denne helgen nemlig være kamper i Irish Cup, så der kunne jeg få med meg et par godbiter. Før den tid var det imidlertid tid for å komme seg ned til Warrington-området for å treffe min datter, og det var jo også lettere sagt en gjort takket være togstreiken. Derfor hadde jeg torsdag morgen måttet sto opp i otta for å komme meg med Megabus sin 07.00-bus fra Edinburgh til Manchester og videre derfra til Warrington. Etter en fin ettermiddag med min datter, var det altså der jeg våknet opp denne fredagen, og jeg måtte igjen opp tidlig for å sette kursen mot Manchester Airport.
Takket være togstreiken var det heller ingen tog mellom Warrington og Manchester denne morgenen, men ved å busse opp til Newton-le-Willows kunne jeg komme meg med et tog derfra til Manchester Airport. Jeg skulle med EasyJet sitt fly til Belfast International klokken 11.45, og det gikk som planlagt, slik at jeg en kort flytur senere sto på nordirsk jord. Da gjensto det bare å komme seg med bussen derfra og ned til Belfast, hvor jeg hadde betalt £57,80 for å overnatte ved Premier Inn-hotellet i sentrum. Etter å ha sjekket inn, spaserte jeg mot det som er mitt faste vannhull fremfor noen ved mine Belfast-besøk, og det er ingen premie for å gjette at det er snakk om Royal Bar på Sandy Row. Der ble jeg etter hvert sittende i trivelig passiar med noen gamle kjente inntil det var å tide å komme seg mot kveldens kamparena.
Av helgens cupkamper, hadde oppgjøret mellom Dundela og Cliftonville blitt flyttet til fredagskvelden, og siden Dundela og deres Wilgar Park har vært en bane jeg har tittet litt på og vurdert med noen anledninger, passet jo det godt for meg denne gang. Ved hjelp av apostlenes hester gikk jeg den korte veien bort til jernbanestasjonen City Hospital og ble med de to stoppene opp til Belfast Lanyon Place, der jeg hoppet av og byttet til buss. Nå skulle jeg for første gang benytte meg av de nye Glider-bussene, som kanskje ser mest ut som en trikk. Jeg ble med østover så langt som til bydelen Strandtown i det østlige Belfast, der jeg gikk av ved holdeplassen Oakland Avenue, spaserte opp veien med samme navn, og snart så Wilgar Park foran meg.
Før jeg tar for meg temaet Dundela Football Club, tror jeg det nok en gang kan være på sin plass med en aldri så liten innføring i det kanskje noe kompliserte systemet i nordirsk fotball. Ikke bare har ligaen her en litt innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik, har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en en divisjon på nivå tre (NIFL Premier Intermediate League), og klubbene som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status eller -lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Premier Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under dette har man junior-ligaer, men det tar jeg ikke for meg nå.
Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890, var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet én uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var den opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert totalt av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en helt annen historie, så la oss nå omsider kikke litt på Dundela Football Club.
Klubben jeg denne kvelden skulle se som hjemmelag ble stiftet i 1895 av arbeidere ved et lokalt meieri. Det er liten tvil om hva som er den største dagen i Dundela sin historie, for i 1954/55-utgaven av Irish Cup spilte de seg ikke bare frem til finalen ved å slå ut blant annet Cliftonville og Crusaders, men i selve finalen sørget de for en kjempeskrell ved å også beseire Glenavon med overbevisende 3-0. Dette regnes fortsatt som et av de aller største sjokkene i turneringens lange historie, og det var første gang en klubb fra Irish Allilance (som Dundela da spilte i) vant den gjeveste nasjonale cupen. Selvsagt et stolt øyeblikk i klubbens historie.
Etter at NIFL Division Two ble til NIFL Premier Intermediate League i 2016, vant Dundela denne i 2018, og rykket deretter opp til NIFL Championship, hvor de fortsatt befinner seg. Denne kvelden var det imidlertid altså cupens femte runde det dreide seg om, og Dundela sto overfor en knalltøff oppgave når toppklubben Cliftonville skulle komme på besøk. Som tidligere nevnt var Cliftonville en av ‘ofrene’ da Dundela vant sin cuptittel i 1955, og kanskje var det lov å håpe på et aldri så lite mirakel, men det virket ikke som om det var mange som hadde spesielt stor tro på at historien skulle gjenta seg 68 år senere. Jeg betalte meg inn med £12, og etter at jeg hadde konstatert at det dessverre ikke var noe kampprogram, slo jeg meg ned i klubbhusets bar for å leske strupen før kamp.
Wilgar Park har vært hjemmebane for Dundela siden 1900, og går også under kallenavnet ‘The Hen Run’. Den ligger inneklemt mellom veier på tre av sidene og en skole bak den ene kortsiden. På den ene langsiden har man en seksjon med overbygd terracing utenfor klubbhuset. Dundela har tilsynelatende slitt litt med å oppfylle visse krav, men det bør nå i så fall være fikset ved at man for få år siden fikk på plass to tribuner på den bortre langsiden. Wilgar Park er så absolutt et trivelig sted å se fotball. Jeg hadde ikke noe program å bla i mens jeg ventet på avspark, men ble i stedet sittende å snakke litt med et par hjemmesupportere som innrømmet at det realistisk sett ville bli tøft for deres gutter.
I en sur og godt merkbar vind startet kampen på Wilgar Park noe forsiktig, men idet jeg begynte å få et forsterket håp om at hjemmelaget faktisk skulle kunne klare å stille i stand en aldri så liten bragd, slo Cliftonville til. Det var den kun 17 år gamle Sean Moore som løp gjennom, skar inn i feltet og satt ballen forbi debutant Sam Johnston i Duns-målet. 0-1, og når nullen nå sprakk for hjemmelaget, gikk det dessverre ikke lang tid før gjestene doblet sin ledelse. Rory Hale var mannen som fant rommet mellom keeper Johnston og stolpen kun to minutter senere, og dermed sto det 2-0. Dundela sin største sjanse kom på overtid av første omgang, men Willie Faulkner klarte ikke å omsette sjansen i scoring, og det var fortsatt 0-2 ved pause.
Etter hvilen satt Cliftonville inn støtet allerede fra start, og kun et drøyt minutt var spilt da unggutten Moore ble felt og dommeren pekte på straffemerket. Joe Wormley var eksekutør, og gjorde ingen feil da han økte til 0-3. Det virket nå avgjort, og drøyt ti minutter senere gikk det fra vondt til verre da Rory Hale økte til 0-4 med sitt andre for kvelden. Med et drøyt kvarter igjen fullførte samme mann sitt hattrick ved å styre inn ballen i nettet fra kort hold etter at et hjørnespark hadde blitt headet mot mål. 0-5 ble også sluttresultatet, og dermed ble det ingen reprise fra møtet i 1955, uten at Dundela-folket hang voldsomt med nebbet av den grunn. Dundela var ute av cupen, Cliftonville tok seg videre.
For min del var det bare å tusle mot holdeplassen North Road, der jeg hoppet på Glider-bussen og ble med inn til Donegall Square i Belfast sentrum. Etter en svipptur innom Wetherspoons-puben The Bridge House, spaserte jeg nok en gang ned Sandy Row for å avslutte kvelden med et glass eller to på Royal Bar. Jeg var fornøyd med min beslutning om å forlate streik og togkaos for å heller ta turen til Nord-Irland, og jeg følte at det hadde vært et godt valg. Jeg hadde også en lørdagskamp på menyen i Nord-Irland før jeg skulle returnere til det britiske ‘fastlandet’, men før den tid måtte jeg også ha meg litt søvn, så ved stengetid gikk jeg tilbake til hotellet og fant senga.
Northern Irish ground # 7:
Dundela v Cliftonville 0-5 (0-2)
Irish Cup
Wilgar Park, 6 January 2023
0-1 Sean Moore (26)
0-2 Rory Hale (28)
0-3 Joe Gormley (pen, 48)
0-4 Rory Hale (59)
0-5 Rory Hale (74)
Att: ??
Admission: £12
Programme: None
Next game: 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers
Previous game: 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs (@ Peffermill pitches)
This trip on a map
