Det var ingen grunn til å hvile på laurbærene selv om det var under et døgn siden hadde kommet hjem fra en tur til England og Isle of Man. Det sto fotball på menyen i nærområdet, så da måtte jeg nesten ut en tur og titte på, selv om det dreide seg om en treningskamp i Østfoldhallen, der Kråkerøy skulle måle krefter med Borgen. Det var altså to 4. divisjonslag som skulle i aksjon mot hverandre, og jeg busset utpå ettermiddagen over til den andre siden av elva, der det skulle være avspark klokken 17.30
Kråkerøy ble i fjor nummer to bak Råde – foran Drøbak/Frogn på målforskjell – og håper nok å kunne kjempe i toppen i år igjen. Jeg har selv en følelse av at det kan bli tøft å gjenta det og kjempe med Råde og Drøbak/Frogn i år, men det vil tiden vise. Personlig tror jeg også at Borgen skal være mer enn fornøyd om de klarer å gjenta fjorårets sjuendeplass, men det har kanskje også noe å gjøre med at de tydeligvis aldri gjør det spesielt godt når jeg ser de i aksjon. 0-1-6 var Borgens fasit med meg som tilskuer, og den statistikken skulle ikke forbedres denne dagen.
Kråkerøy tok en tidlig ledelse ved Fredrik Arni Bjørgulfsen, og var i realiteten aldri truet. Før pause hadde Edvard Andresen og Isac Jonsson puttet på ett hver, slik at det sto 3-0 halvveis. Kråkerøy var rett og slett et hakk bedre gjennom kampen, og halvveis ut i andre omgang økte Stian Østli Madsen til 4-0 og fastsatt med det sluttresultatet. Sikkert en grei økt i Østfoldhallen denne fredagen; så får man håpe at også begge de to lagene fikk noe ut av det.
Revisit: Kråkerøy v Borgen 4-0 (3-0) Friendly Østfoldhallen, 3 February 2023 1-0 Fredrik Arni Bjørgulfsen (4) 2-0 Edvard Andersen (37) 3-0 Isac Jonsson (39) 4-0 Stian Østli Madsen (68) Att: Ca. 65-70 (est) Admission: Free
Turen skulle nå avsluttes, og det skulle skje i det nordlige Lincolnshire, der Brigg Town skulle være vertskap for Boston Town i semifinalen av Lincolnshire Senior Trophy. Det var imidlertid lettere sagt enn gjort å ta seg fra Pontefract til Brigg denne dagen, for nå var det selvsagt duket for en ny runde med togstreik som stakk heftige kjepper i hjulene. Løsningen ble til slutt å benytte busser og ta en skikkelig og tidkrevende melkerute. Jeg var tidlig oppe for å gå bort til Pontefract bussterminal og komme meg med bussen til Barnsley. Der byttet jeg til buss mot Doncaster, hvor jeg slo i hjel litt ventetid med et glass på The Little Plough før jeg tok dagens tredje buss videre til Scunthorpe. Derfra fraktet dagens fjerde og siste buss meg til Brigg, der jeg etter bortimot sju timer omsider ankom min destinasjon.
Brigg er en liten markedsby som altså ligger nord i grevskapet Lincolnshire, ikke langt fra den sørlige elvebredden av elven Humber sin brede munning. Vi befinner oss her 35 kilometer nord for Lincoln, 11 kilometer øst for Scunthorpe, og 27 kilometer vest for Grimsby. Stedet skal i flere tusen år ha blitt brukt til å krysse elven Ancholme, som renner gjennom Brigg. Byens opprinnelige fulle navn er Glanford Brigg, og den ble grunnlagt en gang før 1183, da den nevnes for første gang med navn i skriftlige kilder. Ikke lenge etter fikk de kongelig charter som markedsby. Brigg-delen av navnet mistenkes å stamme fra de nordiske vikingenes ord for brygge. I dag bor det snaut 6 000 mennesker i byen som skulle være min base denne dagen.
Jeg hadde betalt £46 for overnatting ved The Lord Nelson, som også hadde en pub i underetasjen, og der unnet jeg meg en pint etter å ha sjekket inn. Det var på tide med litt mat også, så jeg oppsøkte Wetherspoons-puben The White Horse for å få meg en porsjon Beef Madras. Deretter fikk jeg i tur og orden sjekket ut både The Black Bull, The Woolpack, The Yarborough Hunt, og til slutt The Doghouse, før det var på tide å komme seg oppover mot Brigg Town sin hjemmebane, The Hawthorns, der kveldens kamp skulle finne sted. Det var ikke altfor langt å gå, og med en times tid til avspark ankom jeg, og kunne bidra med £5 i inngangspenger til klubbkassa. Ytterligere £2,50 fikk de også for et 44-siders kampprogram som jeg gikk for å bla litt i over en pint i klubbhusets bar.
Brigg Town ble stiftet så langt tilbake som i 1864, og er med det faktisk en av verdens eldste fotballklubber. De spilte seg frem til finalen i de to første utgavene av grevskapscupen Lincolnshire Senior Cup, men i både 1882 og 1883 tapte de for et Spilsby-lag som vant de tre første utgavene av denne turneringen. The Zebras tok plass i Lindsey League, der de spilte frem til de i 1948 var med å stifte Lincolnshire League. Etter at de i 1976 vant den ligaen for åttende gang, tok de steget opp i Midland League, som ikke er identisk med dagens utgave, men snarere var en av feederligaene for Football League. Brigg Town vant denne i 1978, men den gang var det ikke noe automatisk opprykk videre. Denne utgaven av Midland League slo seg i 1982 sammen med Yorkshire League og ble til dagens Northern Counties East League. I 1996 spilte Brigg seg frem til finalen av FA Vase, og kunne heve det gjeve troféet etter å ha slått Clitheroe 3-0 på Wembley.
Klubben vant Northern Counties East League i 2001, men fikk ikke rykket opp fordi deres hjemmebane ikke oppfylte kravene. I 2001/02-sesongen tok de seg for første gang til de ordinære rundene av FA Cupen, der de imidlertid fikk 1-4 i sekken av Tranmere Rovers. Sesongen etter var det derimot mer grunn til jubel igjen, etter at de sikret seg en ny FA Vase-tittel med finale seier 2-1 over AFC Sudbury. En tredjeplass i NCEL våren 2004 var, sammen med et oppgradert The Hawthorns, nok til at de fikk rykke opp i Northern Premier League Division One. Fjerdeplassen i NPL 1 South våren 2011 er deres bestenotering siden den gang, selv om de fulgte opp med å ryke for Rushall Olympic i playoff.
Brigg Town holdt seg på step 4 (nivå 8) og i NPL 1 South frem til våren 2015, men da det først ble nedrykk, ble det nedrykk til gangs. Etter jumboplasseringen i 2015, slet de sesongen etter også i NCEL Premier Division, der de endte nest sist og rykket ned for andre år på rad. Som om ikke det var nok, endte de to år senere også nest sist i NCEL Division One, og rykket ned i Lincolnshire League etter å ha rykket ned tre nivåer på fire sesonger. 2018/19-sesongen av Lincolnshire League endte med andreplass bak Lincoln Moorlands Railway, som foreløpig ikke virket spesielt interessert i en retur til NCEL, så opprykket gikk til Brigg. Etter to sesonger ødelagt av Covid, kunne de endelig komme i gang igjen i NCEL Division One forrige sesong. Der endte de våren 2022 på en tredjeplass, men tapte deretter i playoff for Harrogate Railway Athletic.
The Hawthorns er ikke klubbens første hjemmebane, for det benyttet flere baner før de flyttet inn der. Publikumsrekorden for en Brigg-kamp lyder på 2 000, og stammer fra 1953 og en kamp mot Boston United på deres forrige hjemmebane Brocklesby Ox. Det var i 1959 at de flyttet inn på The Hawthorns, som jeg syntes var et svært trivelig sted å se fotball. På den ene langsiden har man flere forskjellige tribuneseksjoner, men det på motsatt side er en større og tilsynelatende nyere tribune. De to kortsidene er åpne, med såkalt hard standing under åpen himmel. Brigg Town var faktisk regjerende mester i turneringen de nå skulle ta imot Boston Town til semifinale i. Til tross for at begge klubbene er fra Lincolnshire, spiller de i to forskjellige ligaer. Bortelaget hører nå til i United Counties League, der de for tiden spiller i dens Premier Division North. Det betyr altså at de i utgangspunktet opererer én divisjon høyere opp enn Brigg Town for tiden gjør.
Det var en jevnspilt innledning på kampen. Boston Town skapte noen sjanser på en litt humpete gressmatte, mens Brigg Town virket skumle på kontringer. I kampens 22. minutt fikk hjemmelaget et frispark ute på kanten, og det fant Josh Batty som styrte ballen forbi Boston-keeper Travis Portas. Det sto 1-0 til de regjerende mestrene. Ti minutters tid før pause kom utligningen, og det var Jordon Nuttell som uredd stupte frem og headet inn 1-1. Det var et slag for Brigg Town at Dayle Hutson etter hvert måtte ut med skade, men de 229 tilskuere kunne konstatere at det fortsatt sto 1-1 til pause. Den benyttet jeg til å få meg litt mat i skrotten, og Pip’s Kitchen leverte varene i form av pie, chips, mushy peas & gravy, servert med en kopp Bovril som naturligvis var så rykende varm at det var fare for å skolde både det ene og det andre.
Boston Town hadde tatt gradvis mer over banespillet, og den trenden fortsatte etter hvilen. Etter en times spill hadde Boston tatt ledelsen, og det var fra et hjørnespark at Jordon Nuttall steg til værs og headet inn 1-2 med sitt andre for dagen. Brigg hadde et par skumle angrep og muligheter til å slå tilbake, men bortelaget virket nokså solide bakover. Da gjestene vant ballen på midtbanen og brøt et Brigg-angrep i det 82. minutt, kunne Fraser Bayliss sette fart mot mål og sette inn 1-3. Det var spikeren i Brigg-kista, og lufta gikk nå ut av hjemmelaget, mens gjestene nå stormet fremover gang etter gang. Det ble uansett ikke flere mål, så det endte 1-3. Boston Town var videre til finalen, og i ettertid vet vi at de også vant finalen med 2-0 over Deeping Rangers.
Om det var skuffende for Brigg, var det forresten også skuffende rapporter som kom fra Fredrikstad i løpet av denne kampen. Der har ledelsen løyet, baksnakket, gått bak ryggen på folk og ført de bak lyset, og generelt behandlet folk svært dårlig. Det at de valgte å avskjedige sikkerhetsrådet var dråpen som fikk det til å renne over for flere, og sikkerhetssjefen trakk seg sammen med majoriteten av vaktene som valgte å følge ham. Når de nå hadde hatt informasjonsmøte i håp om å beholde eller kapre nye vakter, hadde det forståelig nok endt med en rekke vakter som hadde levert fra seg jakkene og takket for seg, samtidig som ledelsen ikke engang klarte å innrømme feil, men tviholdt på løgnene ved å servere nye løgner. Det er helt skammelig! Det ble litt meldinger rundt dette sirkuset mens jeg trasket tilbake mot min base og unnet meg en pint på The Dying Gladiator. Tilbake på Lord Nelson ble det et siste glass før jeg tok kvelden.
Nå gjensto kun hjemreisen dagen etter, og den hadde jeg vært litt spent på, grunnet togstreiken. Denne dagen skulle det vært pause i streiken før de kjørte på igjen dagen etter, men også dagene før og etter kamp blir alltid påvirket av dette, og de tidlige togene var innstilt. Planen hadde vært å ta bussen tilbake til Scunthorpe for å ta det første toget som ikke var kansellert derfra. Risikoen var imidlertid at dersom det skulle bli innstilt i siste liten, ville jeg ikke rekke flyet hjem fra Gatwick. Derfor valgte jeg å i stedet ta bussen videre til Doncaster, hvor det går langt flere tog. Derfra kom jeg meg uten problemer ned til London, og videre ned til Gatwick, hvor jeg kunne komme meg med flyet hjem etter en fin tur.
English ground # 566: Brigg Town v Boston Town 1-3 (1-1) Lincolnshire Senior Trophy, Semi Final The Hawthorns, 1 February 2023 1-0 Joshua Batty (22) 1-1 Jordon Nuttell (35) 1-2 Jordon Nuttell (60) 1-3 Fraser Bayliss (82) Att: 229 Admission: £5 Programme: £2,50
Tirsdagen startet med at jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet på Newhall Street i Birmingham og spaserte til Birmingham New Street jernbanestasjon for å få i meg en frokost på stasjonens nye Wetherspoons-pub – The London & North Western – før jeg skulle sette kursen nordover med toget. Som vanlig kranglet kjedens app litt inne på puben der, så jeg ga til slutt opp og bestilte ved bardisken. Denne gang skal de imidlertid få stjerne i boka for at de faktisk også hadde haggis, så da ble det en finfin start på dagen. Da siste rest av både haggis, black pudding og alt annet på tallerkenen var satt til livs, var det tid for en rask røykepause, og deretter satt jeg meg på et av Cross Country-togene som skulle nordover.
Ganske nøyaktig tre uker tidligere – mens jeg var over på min store romjuls- og nyttårstur – hadde jeg blitt offer for en avlysning da jeg planla å se kampen Wakefield v Ollerton Town. Den gang hadde jeg hatt base i Leeds og i stedet endt opp med en pubrunde i byen, men nå skulle jeg gjøre et nytt forsøk på å se Wakefield i aksjon, og dette var faktisk den samme kampen som den gang hadde blitt utsatt og deretter omberammet til denne datoen. Jeg gikk nå av toget på Wakefield Westgate, men selv om kveldens hjemmelag bærer Wakefield-navnet, spiller de ikke i Wakefield (i hvert fall ikke riktig ennå), og det var heller ikke der jeg skulle ha base. Jeg hadde rundt 50 minutter å vente på Northern sitt lokaltog som fraktet meg videre til stasjonen Pontefract Tanshelf, der jeg gikk av jernhesten.
Det var her i lakrisbyen Pontefract at jeg skulle ha base, og jeg fant raskt frem til Barley Mow, der jeg hadde betalt £40 for overnatting. Etter å ha fått sjekket inn, var det tid for å teste noen av byens puber. I tur og orden var jeg innom The Green Dragon, The Ponty Tavern, The Malt Shovel, Beastfair Vaults, og The Ancient Borough Arms. Da var det også på tide med et ordentlig måltid, og ikke bare pork scratchings, så en middag ble inntatt på Wetherspoons-puben The Broken Bridge. Det var etter hvert også på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, men jeg hadde tid til en tur innom Horse Vaults også, før jeg hoppet på toget fra Pontefract Tanshelf og ble med én stasjon tilbake til Featherstone, der jeg steg av.
Det var her kveldens kamp skulle spilles, noen få minutters gange fra Featherstone stasjon, og vis-à-vis stasjonen lå puben The Railway beleilig til for å få besøk. Dette ble siste stoppested før kamp, og det var tydelig at dette normalt sett var en base for fans av den lokale rugby league-klubben Featherstone Rovers, hvis stadion Wakefield AFC (inntil nå) har banedelt på. Featherstone er for øvrig en liten by med snaut 16 000 innbyggere, og den ligger rundt tre kilometer sørvest for Pontefract. Byen vokste opp rundt kullgruvedriften som sto svært sentralt frem til midt på siste halvdel av forrige århundre. I 1893 kom byen i fokus da soldater skjøt mot streikende gruvearbeidere og drepte tre personer. Heldigvis var det roligere her nå..
Med rundt tre kvarter til avspark gikk jeg den korte veien bort til stadionet på Post Office Road og betalte meg inn med £5. Noe kampprogram var det dessverre ikke, selv om de forsøkte seg på at et gratis A4-ark med lagoppstillingene på den ene siden og historien til bortelaget Ollerton Town på den andre med rette kunne kalles et ‘program’. Det var åpenbart andre fremmøtte som heller ikke var helt imponert eller enig i dette, uten at det la noen voldsom demper på stemningen. Det hadde etter hvert utviklet seg til et aldeles ufyselig vær, og klok av skade hadde jeg begynt å bekymre meg litt for at det nok en gang skulle bli avlysning, men det ble avfeid av klubbrepresentanter ved inngangspartiet, så denne gang skulle det bli kamp.
Rugby-byen Wakefield gjør nå et nytt forsøk på å etablere en fotballklubb i byen uten å måtte ‘stjele’ klubber fra Emley oppe på heiene. Her er det jo gjerne rugby league for alle pengene, og Wakefield går for å være den største engelske byen som aldri har vært representert av en klubb i Fotball League. Emley-klubben som ble stiftet i 1903, hadde i 2000 flyttet til Wakefield og tatt navnet Wakefield & Emley, på et tidspunkt da de hevdet seg i toppen av Northern Premier League Premier Division (som da var på nivå 6 av engelsk fotball; før Conference North/South kom til). Senere ble den til Wakefield-Emley, og stadig flere begynte å referere til klubben som kun ‘Wakefield’, samtidig som man støtte fra seg Emley-folket som i 2005 like godt stiftet en ny (dagens) Emley-klubb. Wakefield-Emley skiftet da igjen navn til Wakefield FC i 2008, men i 2014 var det kroken på døra etter en sesong der de hadde endt sist i NPL Division One North.
Så sent som i 2019 ble Wakefield AFC stiftet, og en av de involverte var ene og alene grunnen til at jeg følte at det denne gang kunne ha større sjanser til å lykkes. Personlig husker jeg Chris Turner best som manager i Hartlepool United, men han hadde også den jobben i både Sheffield Wednesday og Stockport County før han returnerte til Pools. Det var han som var både initiativtaker og formann for Wakefield AFC da de ble stiftet, og da jeg så de i bortekamp mot Swinton Athletic høsten 2019, var det sannelig han som også sto på sidelinjen og ledet laget. Den sesongen, som naturligvis var klubbens første, ble annullert grunnet Covid. Da man omsider fikk lov å spille igjen, vant klubben Sheffield & Hallamshire County Senior League, og fikk innpass i Northern Counties East League Division One, der de nå altså spiller sin debutsesong.
Høsten 2021 ble for øvrig et utenlandsk selskap majoritetseiere i klubben, og Chris Turner er nå muligens ikke lenger involvert(?), i hvert fall ikke som trener. Som en del av omorganiseringen av klubben ble i januar 2022 nemlig Gabriel Mozzini ansatt som manager av formann Guilherme Decca. En del av visjonen har også vært å få klubben til Wakefield, men inntil nå har de altså banedelt med rugby league-klubben Featherstone Rovers. Det har nå imidlertid blitt bekreftet at de etter denne sesongen vil flytte inn på Belle Vue i Wakefield; hjemmebanen til rugby league-klubben Wakefield Trinity. Den skal ha gjennomgått en ‘oppgradering’, men så spørs det hvor mye ugagn de har gjort der. East Stand er dessverre allerede jevnet med jorden og erstattet med en ny tribune, mens den flotte ståtribunen på North Stand skal ha fått en ansiktsløftning.
Men foreløpig spilte Wakefield AFC altså på Post Office Road i Featherstone, og den har vært hjemmebane for Featherstone Rovers helt siden den åpnet i 1904. Den har en publikumsrekord på ca. 17 000 fra en kamp mot St. Helens i 1957 som ikke vil bli slått med det første, all den tid kapasiteten for tiden lyder på 6 954. Den nyeste tribunen er nå den nordlige kortsiden North Stand; også kalt Railway End. Her var det tidligere en åpen ståtribune, men den ble for rundt et tiår siden erstattet med dagens tribune som tidligere hadde vært i tjeneste på Scarborough sitt gamle stadion. Det har også den minste av de to tribunene på den østlige langsiden, der det også er et parti med åpen ståtribune i den sørlige enden. South Stand er utelukkende ståtribune med såkalt terracing under åpen himmel. Det var hovedtribunen West Stand jeg kom inn på, og også der har man et slikt parti nederst, mens hovedtribunen i den nordlige enden er knyttet sammen med et slags klubbhus som huser garderober og diverse.
Wakefield AFC var i ferd med å gjøre en god debutsesong i NCEL Division One, og jaktet en av playoff-plassene bak tilsynelatende suverene Campion. Bortelaget Ollerton Town trengte på sin side poeng for å komme seg ut av nedrykksstriden. Under en tur inn i klubbhuset traff jeg før kamp også på et kjent fjes jeg ikke hadde sett på en stund, nemlig Matlock Town sin gamle speaker som også er en groundhopper. Sammen med et par til ble vi stående å samtale frem mot kampstart, og da kampen startet, gikk det sannelig ikke langt tid før det ble nettsus. Vertene som ikke hadde fått spilt kamp på 23 dager jaktet sin sjette strake seier, og Kieran Ceesay sendte de i føringen 1-0 allerede i kampens første minutt. Ollerton svarte, men Wakey-keeper Henry Kendrick ryddet opp med en redning både en og to ganger. Det var imidlertid vertene som førte, men uten å omsette ytterligere sjanser før pause, så det sto fortsatt 1-0 halvveis.
Historien gjentok seg etter pause, da Kieran Ceesey igjen scoret i omgangens første minutt, og denne gang kom det til og med enda raskere. Om det ikke virket avgjort allerede, gjorde det i hvert fall det da Lewis Stephens økte til 3-0 etter en times spill. Ollerton satt imidlertid inn et aldri så lite trykk der de presset på for redusering, og Wakey-keeper Kendrick måtte igjen i aksjon, blant annet med en glimrende redning da en Ollerton-spiller kom alene gjennom. I det 85. minutt utnyttet Lewis Stephens en feil i Ollerton-forsvaret og økte til 4-0, og to minutter senere kunne Stephens juble over hattrick da han fastsatt sluttresultatet til 5-0 foran 145 tilskuere.
Vi vet jo nå i ettertid at Wakefield AFC tok en av playoff-plassene, men når dette skrives er det også kun noen får dager siden de ble slått ut av Rossington Main i playoff-semien. Dermed blir både de og Ollerton Town igjen å se i divisjonen neste sesong, om ikke noe spesielt skulle skje. Det betyr også at Wakefield AFC etter planen har spilt sin siste kamp på Post Office Road i Featherstone, og nå vil flytte inn på Belle Vue i Wakefield. Der har jeg tidligere sett rugby league, men det hadde vært artig å få med seg en fotballkamp der en gang også. Nå var det derimot bare å komme seg med toget tilbake til Pontefract Tanshelf, der jeg umiddelbart tuslet tilbake til min base ved Barley Mow og kom meg i seng.
English ground # 565: Wakefield v Ollerton Town 5-0 (1-0) Northern Counties East League Division One Post Office Road, 31 January 2023 1-0 Kieran Ceesay (1) 2-0 Kieran Ceesay (46) 3-0 Lewis Stephens (61) 4-0 Lewis Stephens (85) 5-0 Lewis Stephens (87) Att: 145 Admission: £5 Programme: None (although these was a free A4 paper with ‘away team history’ and teams that they tried to pass on at a ‘programme’)
Denne mandagen skulle jeg forflytte meg den ikke altfor lange veien fra Stoke-on-Trent til Birmingham, så jeg hadde god tid til å benytte meg av at frokost var inkludert ved Holiday Inn Express hotellet rett ved hjemmebanen til Stoke City. Deretter kom jeg meg med en av bussene som passerer Stoke-on-Trent jernbanestasjon, og hoppet på et tog som jeg ble med til Birmingham New Street. Englands nest største by skulle være min base det neste døgnet, og jeg hadde betalt £32,99 for overnatting ved Travelodge-hotellet på Newhall Street. Siden det fortsatt var en stund til innsjekking, slo jeg i hjel litt tid på veien dit ved å stikke innom The Wellington, og deretter The Queen’s Arms vegg-i-vegg med hotellet.
Denne mandagen hadde det vel egentlig ikke vært flust med nye interessante destinasjoner på kampmenyen, men jeg hadde til slutt valgt meg oppgjøret Romulus v Studley i Midland League Premier Division, og hadde nå fortsatt litt tid til rådighet før jeg satt kursen dit. Det ble dermed stopp innom både The Actress & Bishop og The Old Royal før jeg kom meg med en buss mot Castle Vale-området, der kveldens kamp skulle spilles. Etter 35-40 minutter på bussen kunne jeg hoppe av få minutters gange fra Castle Vale Stadium, i den nordøstlige utkanten av Birmingham, der Romulus nå spiller sine kamper.
Castle Vale er et boligområde som altså ligger rundt 9 kilometer nordøst for Birmingham sentrum. Dette området var en skogkledd myr frem det ble ryddet på 1600-tallet og deretter ble åsted for byggingen av Birmingham & Fazerley kanalen. Området var på begynnelsen av 1900-tallet også åsted for den første take-off med et fly i Birmingham-regionen, og det var starten på en tilknytning til luftfarten. Castle Bromwich Aerodrome ble anlagt her, og denne flystripa var operativ mellom 1914 og 1960, og var blant annet viktig i begge verdenskrigene. Castle Vale ble etter hvert også åsted for en storstilt boligutbygging der man etter krigen bygget slike såkalte ‘overspill estates‘.
I Birmingham sitt tilfelle hadde man etter andre verdenskrig kommet frem til at bortimot en tredjedel av byens boliger var så forslummet at de ikke ble ansett som akseptable for menneskelig beboelse. Slummene i de indre bydeler skulle ryddes opp i, samtidig som man også trengte flere boliger for byens hurtig voksende befolkning. Tanken var vel litt lik det man i sin tid hadde rundt drabantbyene i Oslo. Mange av disse nye boligfeltene ble imidlertid etter hvert ganske beryktet. En gjennomgangsmelodi var blant annet dårlige sosiale kår, høy arbeidsledighet og høy kriminalitet. Flere av blokkene og rekkehusene i Castle Vale har siden den gang blitt revet og erstattet med nye og mer moderne boliger, og flere prosjekter de siste par tiårene skal også ha ført til en merkbar bedring. I dag bor det rundt 10 000 mennesker i dette boligområdet
Etter å ha krysset en liten park ankom jeg Castle Vale Stadium med omtrent 50 minutter til avspark. Jeg betalte de £7 som krevdes i inngangspenger, og ble (dessverre ikke helt overraskende) fortalt at det ikke var trykket opp noe kampprogram til kveldens kamp, og at det var ‘online only‘. Det er for meg ensbetydende med intet program, og jeg gidder aldri å ta meg bryet, men har heller ikke klart å finne noe slik i ettertid. Altså ikke noe kampprogram å kose seg med i klubbens bar øverst på anleggets eneste tribune, men jeg fikk meg i hvert fall en pint med cider å leske strupen med mens jeg ventet på kampstart klokken 19.45.
Romulus er en klubb som ble stiftet så sent som i 1979, og de var lenge en ren Sunday league-klubb. Det var først i 1999 at de tok steget opp i senior-fotballen og ble med i den engelske fotballpyramiden, der de tok plass i daværende Midland Combination. Den opererte som en feederliga til daværende Midland Alliance (de to slo seg senere sammen i 2014 for å bli dagens Midland League), og det var dit de rykket opp etter å ha vunnet Midland Combination i 2004. I 2007 endte de på andreplass i Midland Alliance, og det var godt nok til å få rykket opp igjen – nå til Southern League Division One Midlands. Åttendeplassen i 2010 er deres bestenotering, og deretter ble de flyttet sidelengs over til Northern Premier League Division One South, hvor de oppholdt seg frem til 2018, da de endte som jumbo og rykket ned igjen til det som nå het Midland League Premier Division.
Klubben hadde opprinnelig sin base her ved Castle Vale Stadium, men forrige gang jeg så Romulus som hjemmelag var det på hjemmebanen til Sutton Coldfield, der de banedelte i mange år etter å ha klatret litt i divisjonene. Det var i forkant av 2018/19-sesongen at de etter det nevnte nedrykket kunne flytte tilbake til Castle Vale Stadium. Dette anlegget er nokså enkelt å beskrive, for hovedtribunen er som jeg så vidt var inne på også anleggets eneste. Den står midt på den ene langsiden og byr på flere rader med plastseter opp mot selve bygget som også huser både garderober, klubbens bar og den slags. Ellers er det kun såkalt hard standing under åpen himmel rundt resten av banen. Laglederbenkene står på motsatt langside i forhold til stadionets nevnte tribune.
Det startet litt tregt, men etter et kvarters tid fikk Romulus et frispark, og Umar Zaman skjøt fra over 30 meter. Skuddet ble av Studley-keeperen slått i tverrliggeren og over. Et minutt eller to senere hadde Studley sin første sjanse på en kontring, men igjen reddet keeperen, og returen gikk like utenfor. I det 20. minutt mente Romulus seg snytt for straffe, og en rasende gjeng på Romulus-benken lot frustrasjonen gå ut over dommeren. Fra min posisjon kunne jeg skjønne deres reaksjon. Noen sjanser begge veier fulgte, og et par av de var nokså store, så det burde ikke ha stått 0-0 til pause, men det gjorde det da jeg benyttet pausen til å få meg litt mat og en kopp Bovril fra matutsalget.
I andre omgangs andre minutt fikk vi omsider nettkjenning, og det var vertene som tok ledelsen. Dylan Hadley ble spilt gjennom, og denne gang ble sjansen utnyttet. 1-0. Fem minutter senere ble imidlertid Romulus redusert til ti mann da John Dodd fikk direkte rødt kort. Ville nå Studley klare å utnytte dette? De presset i hvert fall på for utligning etter dette, og Romulus-keeperen måtte igjen i aksjon på en god avslutning. I forbindelse med en Studley-corner var Romulus-manageren igjen rasende over et eller annet i forkant, og hans utskjelling av kamplederen endte med at han fikk sitt andre gule kort og måtte se resten av kampen fra tribunen. En Studley-avslutning ble deretter vippet over, og Romulus klarte til slutt å ri av stormen av kunne innkassere de tre poengene etter å ha vunnet 1-0.
Det var ingen grunn til å bli igjen lenger enn nødvendig, spesielt ettersom en buss tilbake mot Birmingham sentrum skulle gå i løpet av få minutter, så jeg travet opp til bussholdeplassen og kom meg med den nevnte bussen. Den ble jeg med til endeholdeplassen ved The Priory Queensway, og på veien derfra tilbake til hotellet benyttet jeg anledningen til å stikke innom The Old Contemptibles. Rett ved siden av hotellet hadde The Queen’s Arms også fortsatt åpent, så vidt det var, og jeg rakk med nød og neppe siste en siste runde der før jeg trakk meg tilbake til Travelodge-hotellet og fant senga for å få litt søvn for en ny dag på reisefot. Da skulle turen gå nordover igjen, til Yorkshire.
English ground # 564: Romulus v Studley 1-0 (1-0) Midland League Premier Division Castle Vale Stadium, 30 January 2023 1-0 Dylan Hadley (47) Att: 78 Admission: £7 Programme: None (online only apparently)
Etter en fin lørdags-dobbel på Isle of Man, skulle jeg fly over igjen til det britiske fastlandet for å fortsette turen der i noen dager, og jeg var tidlig oppe for å komme meg med bussen til Ronaldsway-flyplassen, der jeg skulle med LoganAir sitt 09.25-fly til Manchester. Faktisk måtte jeg reise av sted så tidlig denne søndagsmorgenen at jeg måtte droppe den inkluderte frokosten på The Empress Hotel i Douglas, siden serveringen ikke hadde startet ennå. I stedet måtte jeg etter hvert gå til innkjøp av en frokost på flyplassen, før jeg ble med flyet den korte turen over Irskesjøen. Fra Manchester Airport gikk neste etappe med tog til Crewe, der jeg byttet til et tog mot Stoke-in-Trent, hvor jeg skulle se kamp og ha base denne dagen.
Stoke-on-Trent ligger nord i Staffordshire, og er det grevskapets største by. Den er rett og slett en sammensmelting av (fra nord mot sør) Tunstall, Burslem, Hanley, Stoke, Fenton og Longton. Disse ble slått sammen i 1910, og fikk sammen city-status i 1925. Byen tok navnet etter Stoke, siden administrasjonen og den største jernbanestasjonen lå der. Det kommersielle sentrum er imidlertid i Hanley. Byen og området rundt er til de grader forbundet med industrielt pottemakeri, keramikk-, og porselens-produksjon at det rett og slett er kjent som The Potteries. I dag har byens innbyggertall passert et kvart million. Jeg bevilget meg nå en taxi ut til Holiday Inn Express, som ligger like ved Stoke Citys hjemmebane. Der hadde jeg betalt f60,99 for overnatting inkludert frokost, og selv om det ennå ikke var klart for innsjekking, fikk jeg slengt fra meg bagen.
Deretter var det bare å komme seg ut igjen og tusle bortover mot kamparenaen et par steinkast unna. Da jeg hadde begynt å kikke på mulighetene for en tur, var det først og fremst takket være på grunn av de to kampene jeg dagen før hadde sett på Isle of Man, men da jeg deretter begynte å kikke på ytterligere kamper, blinket jeg meg tidlig ut FA Cup-oppgjøret mellom Stoke City og Stevenage som en aktuell kamp, siden den tross alt ble flyttet til søndagen. Det bød på en fin mulighet til å få huket av for kamp på Stoke City sin nåværende hjemmebane, og jeg hadde etter hvert betalt £12,50 for en billett på nettet. Det var nå halvannen times tid til kamp da jeg hadde fått dumpet bagasjen og gikk de få meterne bort til stadion.
Stoke City er en gammel og tradisjonsrik klubb, og klubben benytter 1863 som sitt stiftelsesår; noe som i så fall gjør de til en av verdens eldste klubber, og den eldste som for tiden spiller i Football League. Noen kilder mener imidlertid at 1868 muligens er mer korrekt, da det er tidspunktet for den første dokumenterte kampen som ble spilt av klubben som da het Stoke Ramblers. Dette suffikset ble fjernet i 1878, mens de tok navnet Stoke City i 1925, i forbindelse med at den sammenslåtte byen fikk city-status. Uansett var Stoke en av de 12 grunnleggerne av Football League i 1888, men endte sist i de to første sesongene, og ble deretter erstattet av Sunderland. Etter én sesongs fravær ble Stoke tatt inn i varmen igjen da ligaen ble utvidet til 14 lag. På begynnelsen av forrige århundre fikk de imidlertid såpass store problemer at de i 1908 måtte trekke seg, og de var ikke tilbake igjen før ved oppstart etter første verdenskrig.
Klubben returnerte i 1930-årene til øverste nivå med en av engelsk fotballs virkelige giganter på laget. Den lokale Stanley Matthews skulle bli en dominerende figur i engelsk fotball i lang tid. Men kanskje kom andre verdenskrig noe «ubeleilig» for Stoke City, som så ut til å ha noe på gang. Fjerdeplassen i 1936 ble riktignok kopiert i 1947, etter at Matthews hadde forlatt Stoke til fordel for Blackpool med tre kamper igjen å spille av sesongen. Hadde Stoke vunnet sin siste kamp mot Sheffield United, ville de vært seriemestre. Med tap 1-2 gikk tittelen i stedet til Liverpool, i det som fortsatt er Stokes beste ligasesong. Etter dette gikk det nedover med klubben, og nedrykket var et faktum i 1953.
Da Tony Waddington tok over som manager i 1960 var Stoke en middelmådighet som slet med lave tilskuertall i andredivisjon. Da han året etter klarte å lokke Stanley Matthews hjem igjen til Stoke, steg imidlertid interessen. Så vidt over 8 000 hadde sett siste hjemmekamp mot Preston, men da den hjemvendte sønn debuterte for andre gang i Stoke-trøya, var nesten 36 000 på plass! Opprykket ble sikret ved å vinne andredivisjon våren 1963, og året etter spilte klubben seg frem til finale i ligacupen. Der måtte de imidlertid se seg slått av Leicester City med 3-4 sammenlagt over to finalekamper. I 1965 ble Sir Stanley Matthews første spiller til å bli adlet mens han fortsatt var aktiv. Ikke lenge etter sin 50-årsdag(!) samme år, spilte han sin siste kamp som profesjonell.
Andre spillere som Dennis Violet og Jimmy McIlroy holdt fortsatt klubben oppe, og da man i 1967 sikret seg Englands VM-keeper fra året før – Gordon Banks – kunne man for alvor etablere seg igjen i toppdivisjonen. Stoke nådde semifinalen av FA Cupen i både 1971 og 1972, men måtte begge ganger se seg slått av Arsenal etter ekstraomganger. Likevel ble det cup-suksess i 1972 da Stoke slo favorittene Chelsea i finalen av ligacupen. Det gikk etter hvert nedover igjen med Stoke, og i 1990 rykket de ned på nivå tre for første gang på over 60 år. Først i 2008 klarte de å returnere til det som nå het Premier League under ledelse av Tony Pulis, og i 2011 spilte de seg endelig også frem til sin første FA Cup-finale. Der måtte de dessverre se seg slått 0-1 av et Manchester City med arabiske oljemilliarder i ryggen. Våren 2019 rykket de ned i Championship, og har siden den gang ikke vært i nærheten av å returnere.
Da Stoke City i 1997 flyttet inn på sitt nye stadion (som jeg velger å kalle Trentham Lakes Stadium siden det aldri har hatt annet enn sponsornavn), var det etter hele 119 år på gamle Victoria Ground, som jeg dessverre ikke fikk besøkt. Kortsidene Boothen End og South Stand henger sammen med langsiden East Stand, som med sine snaut 8 800 seter er anleggets største. På motsatt langside er West Stand anleggets eneste frittstående tribune, og huser garderober, klubbsjappe, kontorer og den slags. Det kanskje mest interessante trekket var for meg kanskje statuene på utsiden, for her står det statuer av Stanley Matthews, som nå også har fått selskap av Gordon Banks. Glemmes skal heller ikke bysten av John Ritchie. Anlegget ble utvidet i 2017, og har nå en kapasitet på 30 089.
I hjørnet mellom Boothen End og East Stand finner man baren Ricardo’s, og det var dit jeg nå satt kursen, etter å ha tatt en runde rundt anlegget og tittet på de nevnte statuene. Et eksemplar av dagens kampprogram hadde jeg også fått tak i, etter å ha huket tak i en programselger og betalt ham £2 for det som viste seg å være en 32-siders blekke. Inne på Ricardo’s var det travelt og trangt om plassen, men jeg fikk omsider kjøpt meg noe å leske strupen med før jeg etter hvert gikk for å finne plassen min på Boothen End. Dagens kamp dreide seg om FA Cupens fjerde runde, og Championship-klubben Stoke City var naturligvis store favoritter mot Stevenage fra to divisjoner under.
Jeg hadde allerede fått høre hjemmefansen sin fremføring av Tom Jones’ klassiker «Delilah» et par ganger da Jacob Brown sendte vertene i en oppskriftsmessig ledelsen allerede i kampens andre minutt. Stevenage hadde slått ut Aston Villa på Villa Park i runden før, men nå fikk de en tøff start, og de hadde keeper Taye Ashby-Hammond å takke for at det ikke ble flere i sekken før pause. Både Bersant Cilina og Will Smallbone hadde gode forsøk reddet av Stevenage-keeperen, og da en heading fra Ben Wilmot hadde kurs mot mål, var gjestenes Max Clark reddende engel med en redning på streken. Det sto 1-0 til pause, og derfor var det fortsatt spenning til tross for at Stoke City hadde vært klart best og ledet fullt fortjent.
Stoke var nok var innstilt på å punktere kampen og Stevenage-keeperen måtte igjen i aksjon for å stoppe Dean Campbell. Manager for Stevenage er ringreven Steve Evans, og hans gutter følte nok at de hadde muligheten så lenge ledelsen kun var på ett mål. Etter en times tid gjorde Evans offensive bytter, og i det 70. minutt fikk han uttelling da Jamie Reid utlignet til 1-1. Det utløste naturlig nok jubel hos de 3 291 Stevenage-supporterne. Jubelen stilnet imidlertid kun tre minutter senere, da Josh Laurent sendte i vei et herlig langskudd som fant veien til mål. 2-1, og Stoke tilbake i ledelsen. I det 80. minutt lå ballen på straffemerket etter at Stoke ble tildelt straffe, og Lewis Baker gjorde ingen feil da han økte til 3-1. Så kan det jo legges til at straffesparket så noe billig ut for meg, og dommeren gjorde seg ikke mer populær blant de tilreisende da han i sluttminuttene vinket spillet videre da Stevenage ropte på straffespark.
Dermed endte det 3-1, og Stoke var videre til femte runde, mens Stevenage kunne rette fokus mot opprykkskampen i League Two. Jeg gikk snart bort til hotellet for å sjekke inn, og så der at flere Stevenage-fans hadde hadde samme idé. Etter at jeg hadde fått innstallert meg på rommet og slappet av litt, valgte jeg å ta en tur inn til Stoke sentrum, men det var så som så med busser. Derfor endte jeg opp med å spasere, og det tok meg vel rundt 30-35 minutter til jeg kunne unne meg en pint på The White Star. På Wetherspoons-puben The Wheatsheaf benyttet jeg meg igjen av at det fortsatt var ‘Burns week’ og fikk meg en deilig porsjon haggis, neeps & tatties. Deretter var jeg i tur og orden innom Staff of Life, The Liquor Vaults og Ye Olde Bull and Bush før jeg kom meg med en buss som skulle forbi hotellet mitt, hvor senga ventet.
English ground # 563: Stoke City v Stevenage 3-1 (1-0) FA Cup, 4th round Trentham Lakes Stadium, 29 January 2023 1-0 Jacob Brown (2) 1-1 Jamie Reid (70) 2-1 Josh Laurent (73) 3-1 Lewis Baker (pen, 80) Att: 14 392 (3 291 away) Admission: £12,50 Programme: £2
Jeg befant meg på Isle of Man, der jeg allerede hadde sett hjemmelaget Peel slå gjestende Douglas Royal denne dagen da jeg nå tok bussen tilbake mot Douglas for å se ytterligere en kamp. Når FC Isle of Man spiller lørdagskamper på hjemmebane, er det nemlig ofte gode muligheter for dobler på øya, siden de gjerne har sene avspark, men mer om årsaken til akkurat det litt senere. Etter bussturen fra Peel, steg jeg nå uansett av et par minutters gange fra ‘nasjonalarenaen’ King George V Bowl, der kveldens kamp skulle finne sted, men det var fortsatt en god stund til avspark, og siden de ikke har noen bar der, var det greit å lade opp et annet sted. Den idéen var det en Squires Gate supporter som ankom samtidig med meg som fikk, og sammen bestemte vi oss for å oppsøke puben Pinewood like i nærheten.
Douglas er hovedstaden og den største byen på Isle of Man. Med sine rundt 27 000 innbyggere er den hjemsted for nesten en tredjedel av øyas totalt befolkning. Den har ikke alltid vært den største og viktigste byen på øya, men vokste frem rundt den naturlige havna der det for øvrig ble drevet storstilt smugling, men også sildefiske og handel. Senere ble Douglas et populært feriested, og dette skapte en ny vekstindustri. Som øyas hovedstad er Douglas i dag en perfekt base for de ferierende på Isle of Man, og man kan enkelt utforske øya herfra. Fra Douglas går blant annet Isle of Man Steam Railway sørover til Castletown og Port Erin, mens Manx Electric Railway går nordover til Laxey og Ramsey. Douglas er for øvrig også kjent som stedet der Sir William Hillary stiftet redningsbåt-selskapet RNLI. På det årlige motorsykkelløpet Isle of Man TT er dessuten både start og målgang i Douglas.
Det var altså avspark først klokken 18.00 i kveldens kamp mellom FC Isle of Man og Squires Gate, og det var nå halvannen times tid til, så jeg gikk som nevnt sammen med en bortesupporter til puben Pinewood for å ta den siste oppladningen der. En rekke hjemmesupportere hadde valgt det samme, og ønsket oss velkommen der vi ble sittende i samtale med flere av de. Snart kom også en mindre gruppe med ytterligere bortesupportere som hadde tatt turen over Irskesjøen for å følge Blackpool-klubben Squires Gate, og vi hadde det trivelig der inntil jeg tømte glasset og bestemte meg for å bryte opp og returnere til kveldens kamparena, King George V Bowl, for å betale meg inn.
FC Isle of Man er en ny klubb, stiftet så sent som i 2019, og et resultat av en satsning der man ville ha et lag som representerte hele øya inn i den engelske pyramiden, i likhet med hva man har gjort på med både Guernsey og senest Jersey Bulls (Guernsey og Jersey er i likhet med Isle of Man ikke en del av Storbritannia, men britiske kronbesittelser). Det var på sensommeren og høsten 2019 at man begynte å gjøre alvor av slike planer, etter at idéen hadde fått støtte fra klubbene i øyas egen liga. Det var dog en del bekymringer knyttet til dette, for noen var bekymret for at den nye klubben kunne plukke de beste spillerne fra deres klubber, mens andre igjen påpekte at den nye klubben ville kunne ‘stjele’ tilskuere fra klubbene i den ‘hjemlige’ ligaen. Det er derfor man kom til enighet om at FC Isle of Man spiller sine helgekamper på et senere tidspunkt for å ikke ‘kræsje’ med de øvrige kampene.
I tillegg måtte man som Guernsey og Jersey Bulls stå for reiseutgiftene og eventuelle hotellovernattinger for bortelag og dommere i forbindelse med sine hjemmekamper, og det er jo i seg selv ingen liten utgiftspost, men viser også ambisjonene. FC Isle of Man ble altså offisielt stiftet i 2019, og søkte om innpass i North West Counties League (NWCL). Det fikk de, slik at de skulle starte 2020/21-sesongen i NWCL Division One South, men så var det jo dette med Covid da… Det endte med at klubben måtte stå over hele sin debutsesong og i stedet vente til 2021/22-sesongen. Da de først fikk starte opp med ligaspill, gikk det såpass godt at de endte sesongen på andreplass bak West Didsbury & Chorlton, og dermed skulle spille playoff. Wythenshawe Amateurs ble slått i semifinalen, før de i finalen slo New Mills 4-2 foran hele 3 230 tilskuere på ‘The Bowl’ i Douglas. Dermed sikret de opprykk til NWCL Premier Division.
FC Isle of Man spiller sine hjemmekamper på King George V Bowl, som med en kapasitet på 3 350 er øyas største fotballstadion. Anlegget som ofte bare går under navnet ‘The Bowl’ lever også litt opp til det navnet. På kortsidene og i hjørnene har det en oval form. Det er tribunefasiliteter på alle fire sider. Publikumsrekorden på 3 327 stammer fra 2012-finalen av FA Inter League Cup, mens tilskuerrekorden for en kamp med FC Isle of Man stammer fra den nevnte playoff-finalen mot New Mills i fjor, da 3 230 skuelystne dukket opp. The Bowl blir blant annet også brukt som fast arena for finalene i Manx-fotballen, som eksempelvis Manx FA Cup. Underlaget er nå kunstgress, slik tiden dessverre tydeligvis krever.
Jeg ble avkrevd £10 i inngangspartiet, og punget ut ytterligere £2 for et eksemplar av dagens kampprogram. Det viste seg å være en 16-siders affære, der over halvparten av de bød på reklamer og diverse annonser fra ligaen, og siden man ikke har lisens for å ha en bar med alkoholsalg her, ble jeg stående å bla i det ute på en av tribunene mens jeg ventet på avspark. En titt på tabellen fortalte at det sto viktige poeng på spill, for det var to tabellnaboer som skulle møtes, og begge hadde bruk for poeng. FC Isle of Man lå før dagens kamper på 17. plass, med Squires Gate på plassen bak. Det skilte ett poeng i vertenes favør, men Squires Gate hadde til gjengjeld to kamper mindre spilt. Bak disse igjen var det kun fire lag – inkludert et Longridge Town med enda flere kamper til gode – så begge kikket seg kanskje litt over skulderen.
De 714 betalende tilskuerne skulle få se en underholdende første omgang, og det startet nokså umiddelbart, for allerede etter et drøyt minutt tok gjestene fra Blackpool ledelsen da Nathan Cliffe sendte ballen i mål via stolpen. Tre minutter senere hadde vertene en kjempesjanse, men det ble reddet og blokkert helt inne på streken. Da utligningen kom i det 14. minutt, var det en spektakulær scoring fra Stephen Whitley, som så at keeperen sto langt ute, og sendte i vei et skudd fra egen banehalvdel. Ballen fant veien til nettmaskene, og det sto 1-1. Sju minutter senere kunne gjestene juble igjen, da Callum Sandle headet inn 1-2, og ytterligere sju minutter frem i tid økte Nathan Cliffe til 1-3 med sitt andre for kvelden. Det roet seg litt inn mot pausen, og det sto fortsatt 1-3 halvveis, etter en morsom omgang.
Ravens-manager Paul Jones hadde kanskje sagt noen pauli ord i pausen, for FC Isle of Man jaktet utligning etter hvilen, og skapte flere gode sjanser i løpet av det første kvarteret av andre omgang. Avslutningene gikk imidlertid like over eller utenfor. Idet jeg begynte å tenke at de tilsynelatende hadde mistet litt av gnisten, fikk IoM en ny stor sjanse, men denne gang ble avslutningen mesterlig reddet før returen ble satt like utenfor. Med seks-sju minutter igjen ble det knuffing og tilløp til realt basketak etter en ikke helt heldig takling, og det ble delt ut en haug med gule kort. I omgangens siste minutt skjedde det igjen, og nå fikk Squires Gates Nathan Bartram-Conway også se det røde kortet. Nesten seks minutter på overtid satt imidlertid hans lagkamerat Ryan Moore uansett spikeren i kista ved å runde keeper og til og med koste på seg en piruett før han satt ballen i det tomme målet og fastsatt sluttresultatet til 1-4.
Dermed kunne Squires Gate passere sitt vertskap på tabellen og feire tre poeng på ferden tilbake til Blackpool, mens FC Isle of Man hadde litt å tenke på. Det hadde vært en artig kamp, og en fin avslutning på min dobbel på øya. Nå har det seg slik at bussrutene på Isle of Man tydeligvis ikke ligger inne på Google Maps (som uansett spiser opp datapakken veldig fort), og for å bruke den lokale reiseplanleggeren må man nesten vite navnene på de holdeplassene man skal til og fra, eller eventuelle postnummer. Jeg valgte å rett og slett ta meg inn til sentrum igjen ved hjelp av apostlenes hester, og unnet meg etter hvert en vanningspause på Rovers Return. På vei tilbake til hotellet ble det også en svipptur innom The Original Quid’s Inn, før jeg trakk meg tilbake. Morgenen etter skulle jeg tidlig opp for å fly tilbake til det britiske fastlandet etter dette korte men fine gjensynet med Isle of Man.
English (pyramid) ground # 562 / Manx ground # 2: FC Isle of Man v Squires Gate 1-4 (1-3) North West Counties League Premier Division King George V Bowl, 28 January 2023 0-1 Nathan Cliffe (2) 1-1 Stephen Whitley (14) 1-2 Callum Sandle (21) 1-3 Nathan Cliffe (28) 1-4 Ryan Moore (90+6) Att: 714 Admission: £10 Programme: £2
Etter at jeg i fjor sommer ferierte noen dager på Isle of Man med min mor, irriterte det meg tross alt litt at jeg ikke fikk med meg en kamp mens jeg var der. Det ville jeg gjerne bøte på, og samtidig ville det by på et gjensyn med en øy der jeg likte meg godt og hvor jeg også visste at det var noen baner verdt en visitt, så det var bakgrunnen for at jeg begynte å titte på mulighetene for en liten tur. Jeg hadde merket meg at Peel har en bane med en fin liten tribune, og jeg hadde også registrert at FC Isle of Man (som spiller i den engelske pyramiden) var satt opp en del hjemmekamper på lørdager klokken 18.00. Derfor begynte jeg å kikke på mulige helger der en slik dobbel lot seg gjøre, og fant ut at det egentlig måtte skje den siste helgen i januar, om jeg ikke ville vente nokså lenge på neste passende mulighet. Dermed tok jeg affære.
Å få med seg to kamper på lørdagen, betinget at jeg fløy over til Gatwick allerede på fredag, for deretter å ta et av morgenflyene derfra til Isle of Man. Turen fikk nesten en litt uheldig start da 10.23-bussen fra Sorgenfri var forsinket, men heldigvis kom buss 116 til slutt akkurat tidsnok til at jeg med nød og neppe rakk 10.44-toget fra Fredrikstad stasjon. Etter et togbytte i Oslo, kom jeg meg opp til Gardermoen med god tid før flyets avgang klokken 15.30. Etter å ha satt bena på britisk jord, kom jeg meg med 16.57-toget fra Gatwick Airport, og hoppet etter en kort togtur av i Redhill, der jeg hadde betalt £37,99 for overnatting ved Travelodge Redhill. Frøkna bak disken kjente meg til og med igjen fra da jeg hadde overnattet der to og en halv uke tidligere. Jeg var snart på farten igjen, og bevilget meg en liten pubrunde i Redhill.
Jeg valgte å spasere sørover – vekk fra sentrum – for å gå en sløyfe og returnere til sentrum igjen. I tur og orden besøkte jeg The Garland, The Marquis of Granby, The Garibaldi, og The Red Lion. Tilbake i sentrum ble en sen middag inntatt på Wetherspoons-puben The Sun. Kjeden hadde fortsatt sin ‘Burns’ week’, og det betød haggis på menyen også her nede i sør. Det var ikke noe å lure på. Jeg var i seng rundt klokken 22.00, og våknet som planlagt av alarmen allerede rett før 05.30 lørdag morgen for å komme meg til Gatwick, der jeg skulle ha easyJet sitt fly klokken 08.00. Nå var det igjen litt kluss med togene, for 05.51-avgangen var kansellert, og 05.57-toget var meldt 20 minutters tid forsinket. Selv om 06.07-toget også var forsinket, var det det som kom først. Etter den korte turen til Gatwick, traff jeg der et kjent fjes i form av groundhopper Luke Williams, som skulle fly til Amsterdam. Vi avtalte å ta en rask pint, men grunnet surr i sikkerhetskontrollen ble jeg stående såpass lenge der at det måtte utgå.
Jeg fikk meg en ekstra liten høneblund på turen over til Isle of Man, der jeg rakk en kjapp røykepause før 09.26-bussen kom for å hente folk her ved Ronaldsway-flyplassen og frakte de innover mot øyas hovedstad, Douglas. Det var også min base, og jeg hadde booket hotell på den viktorianske promenaden ut mot Douglasbukta. Bussen passerte hotellet vi hadde bodd på i fjor sommer, og like etter gikk jeg av et steinkast fra The Empress Hotel, der jeg hadde betalt £50,31 for overnatting og frokost. Rom 151 var allerede klart slik at jeg fikk sjekke inn, og etter å ha installert meg på rommet, var jeg snart på farten igjen. Jeg skulle ha bussen vestover til Peel, men hadde først tid til en tur gjennom gågata, en svipptur innom bokhandel-kjeden Waterstones, og til slutt en pint ved puben The Nags Head.
Isle of Man (eller Ellan Vannin, som øya heter på det lokale manx-språket) er som de fleste sikkert vil vite en øy som ligger i Irskesjøen. Det som er litt spesielt her er at Man er en britisk kronbesittelse (én av tre, sammen med kanaløyene Jersey og Guernsey), og har vært det siden 1765, men er på mange måter uavhengig. Man er en av de britiske øyer, men er ikke – og har aldri vært – en del av Storbritannia (ei heller EU, for den saks skyld). Man er imidlertid avhengig av Storbritannia for militært forsvar, og er i hovedsak også underlagt Storbritannias utenrikspolitikk, men styres som en selvstendig stat med eget parlament og med egne lover. Britiske lover som påvirker Man må eksempelvis godkjennes av Mans eget parlament. Øya har et flateinnhold på rundt 572 kvadratkilometer, og har omtrent 85 000 innbyggere.
En del av disse kan nok være etterkommere av nordboere fra først og fremst Norge som innvandret til Man rundt år 850. Dette har etterlatt seg en arv fra blant annet tinget ved Tynwald til en rekke andre stedsnavn rundt på øya. Man ble norsk skattland, og den norske kongen Magnus Berrføtt var direkte konge over Isle of Man. Øya var i 400 år underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266. Senere ble Man altså britisk kronbesittelse. Ellers er nok for mange Isle of Man først og fremst kjent for motorsykkelløpet Isle of Man TT. Det som for oss nordmenn er noe irriterende på øya, er at man ikke kan bruke mobildata som hjemme, men må nøye seg med datapakker som fort går tom slik at man må kjøpe nye (merkelig at ikke de norske selskapene klarer å tilby dette i en rekke land som jeg vet at mine danske venner har inkludert), men det var uansett en avsporing.
I motsetning til ved ferieturen i fjor sommer, var det nå ikke tid til utflukter hverken sørover med Isle of Man Steam Railway til Castletown og Port Erin, nordover med Manx Electric Railway til Laxey og Ramsey, Snaefell Mountain Railway opp til øyas høyeste topp, eller for den saks skyld Groudle Glen Railway. Peel skulle jeg imidlertid tilbake til, selv om jeg heller ikke ville ha tid til et gjensyn med Peel Castle eller museet House of Manannan. Etter å ha kommet meg med 12.27-bussen fra Douglas, var det vel en halvtimes tid senere at jeg kunne hoppe av i den sørøstlige utkanten av byen; rett utenfor innkjøringen til Peel AFCs hjemmebane, Douglas Road, der det skulle være avspark klokken 14.00.
Peel er en by som ligger på vestkysten av Isle of Man, og den har et sted mellom 5 300 og 6 000 innbyggere. Det gjør Peel til øyas fjerde største bosetning, etter Douglas, Onchan og Ramsey (men den tredje største byen, ettersom Onchan klassifiseres som en landsby). Her i Peel renner elven Neb ut i Irskesjøen, og det er ved dens munning at man finner det imponerende Peel Castle. Den første festningen her ble bygget av nordmenn rundt år 1100, sannsynligvis etter ordre fra kong Magnus Berrføtt. Senere har den blitt ombygd i sten, og nesten hele den lille øya St. Michael’s Isle inngår i festningsverket. Innenfor murene bygget man etter hvert kirken St. Patrick’s Church og ikke minst St. German’s Cathedral, som var den første katedralen på Isle of Man.
I dag ligger Peel Castle som en ruin, men er åpen for besøkende på sommerstid, og og er da en populær turistattraksjon. Peel Castle pryder for øvrig også en av sidene på £10-seddelen som øyas myndigheter utsteder. Opp gjennom årene har fiske vært en svært viktig næringsvei i Peel, men også skipsbygging og diverse handel. Byens havn er den mest aktive fiskehavnen på Man, og er også benyttet til import av drivstoff. Som en kuriositet kan det avslutningsvis nevnes at Peel også var et bilmerke som ble produsert her på begynnelsen av 1960-årene, og deres modell P50 er den minste bilen som noen gang har blitt serieprodusert. Produksjonen av disse mikrobilene opphørte i 1965.
Selv om det på Isle of Man ikke er fartsgrenser utenfor tettbygde strøk, hadde ikke bussen brutt lydmuren av den grunn, men de kjører bra på ute på landeveiene også her. Det var med en times tid til kampstart i min første kamp for dagen at jeg sto ute på veien og tittet inn på Peel AFC sin hjemmebane. Dette hadde jeg sett frem til, og nå var jeg klar for å se kamp i land nummer 25. Jeg gikk bare rett inn, foreløpig uten å betale, og tittet meg litt rundt på anlegget. Det var først litt senere at jeg registrerte at noen tok oppstilling ved innkjørselen for å ta imot penger. Jeg gikk dit bort for å yte min skjerv, som i dette tilfellet var den nette sum av £1. For den prisen fikk man til og med også et eksemplar av dagens kampprogram, og den 8-siders blekka inneholdt egentlig det man trengte av informasjon.
Peel AFC ble stiftet i 1888, og er øyas mest suksessrike klubb. Isle of Man har sitt eget fotballforbund og sin egen liga. Denne ligaen ble etablert i 1896, og våren 1897 kunne Peel feire at de ble dens første vinner. Siden den gang har de radet opp hele 29 ligatitler, i tillegg til 32 titler i Manx FA Cup. 16 ganger har de vunnet ‘The Double’, men sist gang var i 1984. Siste ligatittel var også såpass langt tilbake som i 2002, mens de vant sin siste Manx FA Cup-tittel i 2019. Ting tydet imidlertid på at det muligens kunne gå mot en ny ligatittel, for serieleder Peel utkjempet nå en durabelig tvekamp med Corinthians på toppen av tabellen. De fremmøtte med Peel-sympatier mente nok derfor at tre poeng mot 9. plasserte Douglas Royal var å forvente om de skulle kunne heve ligatroféet igjen for første gang på over to tiår.
Jeg vet ikke hvor lenge Peel AFC har spilt på sin hjemmebane ved Douglas Road, men det er i hvert fall en god stund. En annen ting som er udiskutabelt er at jeg stortrivdes der og følte at det var et herlig sted å se fotball. Midt på den ene langsiden har man en flott, liten tribune som byr på sitteplasser i form av røde og hvite plastseter som staver klubbens navn. Midt på motsatt langside står et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Der har man også de laglederbenkene; hjemmelagets en noe mer forseggjort og solid affære i mur, mens bortelaget blir henvist til en noe spinklere sak i plexiglass. Bak de to målene er det ingen fasiliteter, men borte i hjørnet ved innkjørselen sto en bil med matutsalg, og derfra fikk jeg meg et par pasties som stagget en rumlende mage.
Peel hadde før kampen åtte poeng ned til toer Corinthians, som imidlertid hadde tre kamper til gode, så det var viktige poeng på spill. Etter et snaut kvarter slo Peel til. Gjestenes keeper leverte først en vanvittig redning, før returen også ble blokkert, men Jacob Robertshaw klarte deretter til slutt å dunke inn 1-0. Med drøyt ti minutter til pause, fikk Peel en ny god mulighet. Et godt innlegg gikk via en spiller og like over, og sekunder senere endte et lignende angrep med at ballen ble lagt tilbake til en Peel-spiller som skjøt like utenfor. Fem minutter senere ropte Peel på straffespark, og det så for meg ut som om de hadde en sak, men en bedre plassert dommer vinket spillet videre. På overtid av første omgang hadde Peel fått frispark 22-25 meter fra mål, og det endte med en heading med retning mot krysset, men bortelagets keeper fikk slått til corner. Dermed 1-0 halvveis.
Fem minutter ut i andre omgang doblet Peel ledelsen etter godt spill på venstrekanten og et innlegg som fant Taylor Andrews foran mål, og han hadde få problemer med å styre inn 2-0 fra kort hold. To minutter senere fikk Douglas Royal sin hittil største sjanse, men Peel-keeperen reddet med en benparade. Nå var det underholdende, og sekunder senere kunne Peel økt ytterligere med en god avslutning, men keeper reddet med nød og neppe. Peel holdt deretter på å utnytte slurv i borte-forsvaret da de stjal ballen og rundet keeper, men avslutningen gikk i nettveggen. I det 65. minutt scoret dog Peel igjen, og det var denne gang Israel Dunn som på bakre stolpe satt inn 3-0. Tjue minutter senere hadde Peel to store sjanser på kort tid. Først var en av deres spillere alene gjennom, men mistet balansen idet han rundet keeper. Sekunder senere ble et skudd reddet på streken av en spiller fra Douglas Royal.
Det ble ikke flere mål, og dermed endte det 3-0 foran det jeg talte meg frem til å være 103 tilskuere. Mange av de virket minst like fornøyd med at Corinthians overraskende hadde gått på en smell og tapt for den daværende jumboen Marown. Selv krysset jeg snart veien for å ta oppstilling på bussholdeplassen og vente på bussen som snart skulle komme for å frakte meg tilbake til Douglas, der jeg altså hadde ytterligere en kamp på menyen denne dagen. Nå i ettertid har Peel i skrivende stund fire seriekamper igjen, og har et 15 poengs forsprang på Corinthians som imidlertid har fire kamper til gode på sine tittelrivaler. Det blir en spennende innspurt. Men nå satt jeg meg på bussen og rettet oppmerksomheten mot min neste kamp.
Manx ground # 1: Peel v Douglas Royal 3-0 (1-0) Isle of Man League Premier League Peel AFC Football Ground, 28 January 2023 1-0 Jacob Robertshaw (15) 2-0 Taylor Andrews (51) 3-0 Israel Dunn (65) Att: 103 (h/c) Admission: £1 Programme: Included
Det var klart for årets frøste treningskamp for FFK, og igjen gikk turen over grensen og ned til Göteborg, der de som i fjor skulle måle krefter med Per-Mathias Høgmo sitt BK Häcken. Jon Erik hadde ikke overraskende tidlig bestemt seg for å kjøre ned for å se på, og jeg hev meg på. Det gjorde også hans søster Gunhild, i tillegg til Christian Hansen, så vi ble en kvartett som avtalte å møtes for å sette kursen mot Sveriges nest største by. Det skulle være avspark klokken 18.00, og vi hadde beregnet god tid for å hygge oss litt først før kamp. Etter å ha parkert utenfor kveldens kamparena, tuslet vi som sist derfor bort til puben Whoopsi Daisy for å lade opp med et godt måltid og en øl eller to.
Den er jo i disse dager mest kjent under et sponsornavn, men jeg velger å kalle BK Häcken sin hjemmebane for (Nya) Rambergsvallen, og dette skulle bli mitt tredje besøk der. Min første visit var i november 2019, da BK Häcken spilte treningskamp mot Norrby IF. Deretter ble det jo et gjensyn i januar 2022, da jeg som nevnt så en treningskamp med FFK som motstander. Mer om BK Häcken og (Nya) Rambergsvallen kan leses i de to kamprapportene, men jeg kan minne om at FFK faktisk vant den treningskampen i 2022. Lite ante vi da at rødbuksene hadde slått de kommende svenske mestrene, for BK Häcken vant som kjent den svenske ligaen i fjor. Det skal vel sies at de den gang var uten flere av de som skulle vise seg sentrale under 2022-sesongen, men likevel en fin skalp i beltet det.
Nå var det én dag fra å være nøyaktig ett år siden den treningskampen, og igjen var FFK (og vi) her for å møte BK Häcken. FFK hadde siden sist fått inn ny trener i færøyske Mikkjal Thomassen, som har hatt suksess med Klaksvik, så vi var litt spent på det når han nå skulle lede FFK i sin første treningskamp. For BK Häcken sin del hadde de allerede spilt én treningskamp, der de hadde slått Norrby IF med 2-1. BK Häcken bød også på gratis inngang denne dagen, og hadde i motsetning til i fjor satt av en egen bortetribune til oss, selv om vi ikke kom spesielt mannsterke fra plankebyen. Etter at vaktene hadde sjekket at vi ikke hadde med oss noe veldig skummelt, kunne vi derfor gå inn vederlagsfritt og installere oss på bortetribunen, der vi ble flere flagg enn folk.
Nå var det neppe alle som likte at det også ble markert litt overfor løgnene til visse personer i FFKs klubbledelse og hvordan de har behandlet folk, men det får bare være. Kampen startet veldig tamt, der FFK la seg bakpå og lot Häcken trille ball, og etter et kvarters tid hadde det fortsatt ikke vært en eneste avslutning på mål. Det endret seg da Semir Bosnic fyrte av fra fem-seks meter i det 18. minutt, og ballen gikk i tverrliggeren og ned. Det var ikke så enkelt å se fra min posisjon om ballen var inne eller ikke, men Häcken jublet for mål, og dommeren godkjente, så det var nok rett. 1-0, og kun et par minutter senere fikk vertene også straffespark. Det satt Blair Turgott imidlertid knallhardt i tverrliggeren, så FFK slapp ytterligere baklengsmål inntil videre.FFK forsøkte å løfte opp laget mot slutten av omgangen, men skapte veldig lite, og det sto fortsatt 1-0 til pause.
Häcken byttet hele laget i pausen (og byttet seg visst opp), mens FFK nøyde seg med å sette inn Lucas Lima. Han brukte snaut fem minutter på å markere seg, og etter fint kombinasjonsspill med Noa Williams bredsidet han inn utligningen til 1-1. Et par minutter senere hadde FFK faktisk ballen i mål igjen, men det var vinket for offside. I det 63. minutt fikk FFK en leksjon i kontringsspill da en dødball til FFK endte med at Häcken brøt og stormet i angrep. Via en uheldig Tim Björkström havnet ballen hos Lars Olden Larsen som fant nettmaskene og sendte Häcken tilbake i ledelsen med 2-1. Det skal sies at Häcken etter dette var nærmere både 3-1 og 4-1 enn det FFK var ny utligning. Det endte 2-1, og det var ikke ufortjent. Nå var det bare å komme seg hjemover igjen mot Fredrikstad.
Revisit: BK Häcken v Fredrikstad 2-1 (1-0) Friendly Nya Rambergsvallen, 26 January 2023 1-0 Semir Bosnic (18) 1-1 Lucas Lima (50) 2-1 Lars Olden Larsen (63) Att: ?? Admission: Free
Min banehopper-kompis Stig-André Lippert hadde i noen dager forsøkt å selge inn en tur til Larvik for å se treningskamp på Månejordet, som ville være ny bane for oss begge. Vi ble vel etter hvert enige om å ta turen, men dagen før tok han kontakt for å informere om endring i planene. Det ville fortsatt bli kamp der, men han ville ikke lenger kjøre selv. Haldenseren André Wauthier hadde vist interesse for å bli med, og tilbød seg også å kjøre. Det passet bra siden han hadde el-bil og dermed fikk en billigere overfart med Bastø-ferja, der jeg avtalte å møte de to etter å ha toget fra Fredrikstad til Moss.
Som sagt så gjort, og etter at jeg hadde slått meg ned i ferjas kafeteria, fikk jeg snart selskap av de to. Etter ankomst Horten var det bare å suse nedover mot Larvik og orientere oss frem til Månejordet, der også Marius Helgå var blant de som allerede hadde ankommet. Det var Fram Larvik som her skulle spille treningskamp denne kvelden, og motstander var Pors fra Grenland. 2. divisjon mot 3. divisjon med andre ord, for da de to i fjor var i samme 3. divisjons-avdeling, var det Fram Larvik som vant den foran Follo og rykket opp. Pors kom den gang på tredjeplass, og er i år av mange tippet å kjempe i toppen igjen, mens Fram av mange spås en tøff sesong tilbake i 2. divisjon.
Det var tidlig nokså jevnt, med et par halvsjanser begge veier, men jeg følte at Fram Larvik snart tilrev seg et aldri så lite initiativ i banespillet. Tjue minutter var passert da de også tok ledelsen, men det skjedde etter en håpløs glipp i Pors-forsvaret, der en Fram-spiller fikk ballen servert på sølvfat og nesten ikke kunne unngå å score. Det sto 1-0. Sju minutter senere doblet Larvik-laget ledelsen, og denne gang var det en flott scoring som sørget for 2-0. Nå hadde tilsynelatende lufta gått ut av Pors, og det var Fram som styrte frem mot pause og fort kunne økt ytterligere. 2-0 sto seg likevel frem til pause.
Fram Larvik byttet rett og slett hele laget i pausen, og det ble en litt annen omgang enn den første. Pors ventet på sin side litt, men byttet i stedet en haug av spillere etter rundt en times spill. Blant de som kom inn var en keeper uten keeper-drakt. Uansett var det Fram Larvik som i det 80. minutt scoret igjen med et skudd fra skrått hold, og det hele virket avgjort på stillingen 3-0. Men var det egentlig det?? I det 87. minutt fikk Pors ballen i mål, og to minutter senere gjorde de det igjen, slik at det sto 3-2. Skulle vi være vitne til en heftig opphenting? Pors kastet alt fremover i jakt på ytterligere et mål, men det var for lite tid igjen, og dommeren la ikke til spesielt mye, så dermed endte det 3-2. Det var bare å sette kursen hjemover, og da ferja ankom Moss, kunne jeg takke for turen og komme meg med toget til Fredrikstad.
Norwegian ground # 214: Fram Larvik v Pors Friendly Månejordet, 25 January 2023 1-0 (21) 2-0 (28) 3-0 (80) 3-1 (87) 3-2 (89) Att: 41 (h/c) Admission: Free
Denne mandagen var det satt opp en treningskamp mellom Begby og Drøbak/Frogn, og sistnevnte hadde jeg to dager tidligere sett valse over Kolbotn i en av de såkalte VAR-test kampene på Sarpsborg Stadion. Jeg hadde derfor vært litt usikker på om det var snakk om ny kamp allerede for DFIs A-lag eller om den ville bli avlyst som følge av deres deltakelse i Sarpsborg. Eventuelt kunne det være deres andrelag. Jeg spurte en av DFI-lederne om dette på lørdagen, uten at de kjente til det, men fikk av Begby-trener Jørgen Fog etter hvert bekreftet kamp, samtidig som jeg også fant ut at det ville dreie seg om et blandingslag. Til tross for at det fristet litt å holde seg inne i kulda, valgte jeg å ta turen for å se på.
Noen hadde jo også vært nysgjerrige på at det skulle bli kamp på Nye Begbybanen, etter at den planlagte åpningen av Begbys nye bane i forbindelse med deres siste hjemmekamp i fjor måtte legges på is da den ikke ble klar i tide. Det var den fortsatt ikke, og da jeg ankom Begby registrerte jeg fort at dekket på Begby Arena fremsto temmelig glatt, slik jeg tolket spillerne som varmet ut ute på plastsavannen. Videre registrerte jeg at det ganske riktig var en miks av DFI-spillere, inkludert noen av de som hadde vært med å feie over Kolbotn. Kanskje kan man kalle det et forsterket andrelag? For Begby sin del var jeg etter fjorårets imponerende serieavslutning spent på hva de ville kunne på dette året.
Jeg fikk snart selskap av Trond Sæterøy, og sammen så vi at DFI tok ledelsen i det 19. minutt med en lobb over keeperen. Det gikk kun to minutter før Begby utlignet til 1-1 fra straffemerket. I det 35. minutt skjøt Begby i stolpen, før returen på blank bel satt over, og sekunder senere lå i stedet ballen i Begby-målet. 1-2, og i omgangens siste minutt satt DFI også inn et tredje mål via stolpen. Dermed 1-3 til pause, og mer enn det ble det ikke. Det hadde utviklet seg til en viss parodi ute på en speilglatt kunstgressmatte, og DFI ville rett og slett ikke mer av frykt for å utsette spillerne for skader. Det virket ikke som om Begby klaget veldig på at det kun ble én omgang heller. Om de to lagene fikk veldig mye ut av kveldens økt, må andre svare på, men satt i hvert fall pris på at Trond skysset meg hjem.
Revisit: Begby v Drøbak/Frogn A-A (abandoned at half time with score at 1-3, due to icy surface) Friendly Begby Arena, 23 January 2023 0-1 (19) 1-1 (pen, 21) 1-2 (36) 1-3 (45) Att: 18 (h/c) Admission: Free
