vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Lørdag 20.08.2022: Wargöns IK v Sjuntorps IF

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi hadde allerede sett én kamp denne dagen, Jon Erik og jeg, da vi forlot Skarsjövallen i Ljungskile, der hjemmelaget Ljungskile SK hadde slått Qviding FIF med 3-1. Nå skulle vi videre mot dagens andre kamp, for jeg hadde funnet en kamp med avspark klokka 16.00 oppe i Vänersborg-traktene, og da hadde vi en time og ti minutter på oss til å tilbakelegge en strekning som av Google Maps ble beregnet til å ta 40-45 minutter, så det var overhodet ikke noe problem.Vi valgte ruten om Lilla Edet og deretter E45 opp til Trollhättan, og orienterte oss derfra frem til Vargön og Hallevi IP, der Wargöns IK skulle være vertskap for Sjuntorps IF.

Det dreide seg om en toppkamp i Division 5 Västergötland Västra, og det hadde åpenbart blitt slått på stortromma for å markere hjemmelagets ligakamp nummer 1 000. Vargön er for øvrig et tettstet som ligger omtrent 5 kilometer øst for Vänersborg og en drøy mil nord-nordøst for Trollhättan. Stedet hører til Vänersborg kommune og har rundt 5 000 innbyggere. Vargön var opprinnelig kun navnet på en øy ute i Göta älv, mens tettstedet het Rånnum da jernbanen kom i 1867. Industrien ved Vargön var dominerende, med blant annet Wargöns AB som var en papirfabrikk og senere utvidet med et smelteverk, og etter hvert ble Vargön også betegnelsen på hele tettstedet. I dag heter fabrikken Vargön Alloys AB, og er en stor produsent av ferrolegeringer. Det sies at fabrikken her i Vargön alene bruker minst 0,5% av hele Sveriges strømforbruk.

Da vi parkerte på utsiden av Hallevi IP, så vi fort at det ganske riktig var invitert til fest, med gratis inngang, hoppeslott og andre ting for barna, flere boder med matservering etc. I tillegg var visst denne kampen kun avslutningen på en dag med feiring av klubben, for tidligere på dagen hadde tydeligvis også kvinnelaget vært i aksjon. I inngangspartiet lå det en bunke med kampprogrammer man kunne forsyne seg fra. Skjønt, å kalle det et kampprogram for dagens kamp var nok å ta i, for det var en 4 siders blekke i A4-format som tok for seg hele sesongen, med en stensil med dagens lagoppstillinger stukket inni. Men det er jo for så vidt mer enn man tilbys på de aller fleste kamper i Norge, selv om det ikke nødvendigvis er så mye som skal til.

Det er kanskje mye vanskeligere her hjemme når man tross alt ikke alltid vet om begge lag stiller og det blir kamp, om kampen plutselig omberammes på få timers varsel, eller om man til og med ikke vet hvor kampen skal spilles før noen få minutter før avspark! Nei, da virker ting mer på stell i Sverige, og her får man i langt større grad også se fotball på gress. Ved Hallevi har man tre eller fire baner, og kun én av disse har kunstgress. Det fikk oss til å fastslå vemodig at det i Norge hadde vært omvendt; om en eneste gressbane i det hele tatt hadde fått bli igjen. Hovedbanen her har selvsagt gress som dagens kamp skulle spille på, og det var et yrende folkeliv med mange barnefamilier som hadde tatt turen.

Wargöns IK ble stiftet i 1974, ved en sammenslåing av stedets to store bandyrivaler; Wargöns SK og Storegårdens BK. Tidligere drev man også med bandy (selvsagt), alpint, friidrett, langrenn og tennis, men i dag begrenser det seg til fotball, bordtennis og futsal. For å holde oss til fotballen, har det i Vargön blitt spilt organisert fotball siden 1908, med flere klubber som opp gjennom årene har representert stedet, men som har kommet og gått. I dag er Wargöns IK den eneste fotballklubben i Vargön. I 1984 spilte de i Division 3, og det året var vel det også ensbetydende med tredje nivå av svensk fotball. I dag er de altså å finne i Division 5, som er ensbetydende med svensk fotballs nivå sju.

Hallevi IP har som mange andre svenske arenaer et flott inngangsparti, og er også et trivelig sted å se fotball. På nærmeste langside har man en åpen og etter forholdende nokså stor tribune med trebenker anlagt i gressvollen. På motsatt langside er det også noen benker, i tillegg til en artig, liten tribune som bærer preg av å være hjemmesnekret og byr på en noe begrenset sikt grunnet grener fra et stort eiketre. Det er i det hele tatt en rekke store trær som omkranser anlegget, og det bidrar til at det blir et koselig sted å se kamp. Begge de to kortsidene følger en oval som gjør at man der står litt lenger fra banen, og uten noen tilskuerfasiliteter, men den ene langsiden har et stort stadionur av typen man gjerne ser i Sverige, med muligheter for å oppdatere fra andre utvalgte kamper i eksempelvis samme divisjon eller avdeling.

Som jeg flyktig var inne på, var det altså duket for en toppkamp på Hallevi denne dagen. Wargöns IK toppet nemlig avdelingen etter 15 kamper. De sto med 12-3-0, hadde følgelig sanket 39 poeng, og var også ubeseiret hittil i årets serie. De hadde fire poeng ned til toer Sjuntorps IF og treerer IFK Trollhättan, og ytterligere to poeng ned til firer Trollhättan Syrianska. Deretter var de en ti poengs luke ned til neste lag. Denne dagen var det nettopp Sjuntorps IF som kom på besøk, slik at vi skulle få se nummer én mot nummer to, og speaker kunne ønske velkommen til festen og introdusere de to lags spillere før kampen ble sparket i gang.

Etter den underholdende kampen – og spesielt førsteomgangen – vi hadde fått se i Ljungskile tidligere på dagen, var det lenge langt mindre engasjerende det som skjedde ute på den flotte gressmatta på Hallevi. Det var stillingskrig og svært lite av interesse som skjedde foran de to målene, da det virket som om de to lagene klarte å nøytralisere hverandre totalt. Av det som skjedde ute på banen hadde det egentlig ikke vært noe å fortelle om da lagene tok pause, og speaker kunne fortelle at det var hele 411 tilskuere på kampen. Hvordan de har regnet seg frem til det med gratis inngang og folk som gikk ut og inn, vet jeg ikke, men imponerende for nivå sju var det i hvert fall, og her ser man hva man kan få til med litt initiativ og innsats. Speaker informerte også om at boden med thaimat ville stenge klokka fem, så vi ble enige om å haste dit bort for å få oss litt mat derfra, som for øvrig falt godt i smak.

Andre omgang fortsatte litt i samme spor som den første, og kampen trengte virkelig et mål for å åpnes opp litt. Det fikk vi etter 70 minutter, da Anders Lundborg sendte hjemmelaget i føringen 1-0 etter et hjørnespark. Nå tok faktisk kampen skikkelig fyr, for kun to minutter senere fikk gjestene straffespark som Tobias Berntsson omsatte i mål og utlignet. De tok ikke lang tid før vertene igjen var i føringen, for i det 77. minutt fant Ola Rebelius nettmaskene og sørget for 2-1. Tre minutter senere var det igjen nettsus, og denne gang var det Johan Hermansson som fastsatte sluttresultatet til 3-1. Det tok litt tid, men få fikk litt underholdning til slutt, og for Wargöns IK hadde nok ‘fotbollens dag’ vært en suksess, samtidig som A-laget deres ser ut til å gå mot opprykk.

Vi gikk snart mot bilen for å starte hjemturen, og snart kunne vi legge bak oss både Hallevi IP og platåbergene Hunnevi og Hallevi – sistnevnte for øvrig et av stedene som visse kilder hevder å ha vært stedet der Valhall lå. Da vi kjørte gjennom Uddevalla, kunne vi forresten konstatere at Rimnersvallen dessverre nå er revet, og så ut som en byggeplass. Det var bare å komme seg hjemover, og der ble det etter hvert en aldri så liten tur ned på vår lokale Rodgers Pub. Det ville bli en fotballfri søndag, men mandag ville vi igjen være klare til å følge FFK borte når de skulle gjeste KFUM Oslo. Det hadde nok en gang vært en fin fotball-dag i Sverige.

Swedish ground # 29:
Wargöns IK v Sjuntorps IF 3-1 (0-0)
Division 5 Västergötland Västra
Hallevi, 20 August 2022
1-0 Anders Lundborg (71)
1-1 Tobias Berntsson (pen, 73)
2-1 Ola Rebelius (77)
3-1 Johan Hermansson (80)
Att: 411
Admission: Free

Next game: 22.08.2022: KFUM Oslo v Fredrikstad
Next swedish game: 31.08.2022: IF Karlstad Fotboll v Västerås SK
Previous game: 20.08.2022: Ljungskile SK v Qviding FIF

More pics

Lørdag 20.08.2022: Ljungskile SK v Qviding FIF

Det var Jon Erik som luftet tanken om en tur til Sverige, men jeg var ikke vond å be da han ymtet frempå om å muligens se en kamp der. Han hadde kikket på hjemmekampen til Ljungskile SK med kampstart klokka 13.00, og da jeg så at det gikk an å kombinere med kamp hos Wargöns IK, ble vi enige om at dette var en fin dobbel. Dermed var det bare å gjøre seg klar til han kom for å plukke meg opp, og tidlig lørdag formiddag satt vi kursen mot svenskegrensen og Bohuslän. Snaut halvannen time senere befant vi oss i Ljungskile, som er et tettsted med omtrent 4 000 innbyggere, og som sorterer under Uddevalla kommune, landskapet Bojuslän og länet Västra Götaland.

Ljungskile ligger ved sjøen, og i det lille tettstedets sentrum hadde vi tenkt å kanskje få oss en räksmörgås før kamp. Vi endte i stedet opp med å kjøpe noe litt enklere (og ikke minst raskere) fra en kolonialbutikk der, og fikk også tatt ut noen svenske kroner fra en minibank. Vi merket oss for øvrig begge to at Ljungskile SK tydeligvis er svært flinke til å promotere seg og sine kamper i lokalmiljøet. Plakater som fortalte om dagens kamp hang godt synlig i vinduene i samtlige butikker, i tillegg til at det også var hengt opp lignende plakater på en rekke andre strategiske steder. Det skulle godt gjøres å ikke få med seg at det var kamp på Skarsjövallen denne søndagen. Det er mange klubber som kunne hatt noe å lære her!

Skarsjövallen ligger ikke akkurat sentralt plassert i Ljungskile, men snarere et stykke inne i en skog utenfor tettstedet. Vi fikk orientert oss frem dit, og med rundt 25 minutter til avspark parkerte vi på parkeringsplassen, og kunne gå i bua på utsiden for å gå til innkjøp av billetter pålydende 150 svenske kroner. Det var muligens også kampprogram å få der, men det gikk meg foreløpig hus forbi da jeg ikke la merke til noe slikt før jeg i pausen observerte en kar med det som så ut som et kampprogram. Han var da også den eneste jeg så med dette i løpet av kampen, så kanskje var det noe annet.

Ljungskile Sportsklubb ble stiftet i 1926, og gjorde seg først bemerket for alvor med en vanvittig klatring i divisjonene i 1990-årene. I 1990 spilte klubben på nivå seks av svensk fotball, men rykket opp fire år på rad. Det endte imidlertid ikke der, for deres tredje sesong på nivå to endte også i opprykk, slik at de var klare for den svenske toppdivisjonen Allsvenskan. På dette tidspunktet kom ‘badedraktkongen’ Panos Papadopoulos på banen med en seks års sponsoravtale som gjorde at klubben dessverre fik lov til å spille under sponsornavnet Panos Ljungskile. Det ble med én sesong (1997) før de rykket rett ned igjen til Division 1 Södra. I 2000 kom den nye Superettan inn på nivå to, og det året ble det nytt nedrykk. Det virket kanskje som om eventyret var over, men i 2004 rykket de opp igjen, og i 2007 sikret de seg ny retur til Allsvenskan.

2008-sesongen endte nok en gang med umiddelbart nedrykk, men denne gang via kvalifisering og to uavgjorte kvalik-kamper mot Brommapojkarna som tok plassen på bortemål. Ljungskile SK holdt seg i Superettan frem til 2016, og har i årene siden den gang byttet på å spille i Division 1 og Superettan. Uansett har de for lengst nå etablert seg som Bohusläns beste klubb, og den beste mellom Göteborg-området og Østfold. Ikke verst av en klubb fra et såpass lite sted, og som spilte på nivå seks så sent som i 1990, som vi var inne på. Jon Erik hadde som vanlig heller ikke problemer med å komme i kontakt med folk, så snart fikk vi også høre litt mer om klubben fra et par supportere han kom i snakk med etter å ha hentet seg en kaffe i kiosken.

Det var i 1984 at klubben flyttet inn og åpnet Skarsjövallen som sin nye hjemmebane, men i flere år skal det ha vært en temmelig spartansk arena. Først i 1994 begynte man å ta inngangspenger, og først året etter ble veien opp til stadionet asfaltert. Ting har skjedd siden den gang, og publikumsrekorden på 7 128 betalende tilskuere stammer fra en hjemmekamp mot IFK Göteborg under Allsvenskan-sesongen 2008. Det er mer enn dobbelt så mange mennesker som den gang bodde i Ljungskile! Det er vel også mer enn dagens kapasitet på anlegget som har to tribuner – én på hver langside. Den ene av disse er en sittetribune, mens den andre er en blanding med et stort ståfelt. Og så har man deilig naturgress som underlag på hovedbanen; noe man selvsagt er langt mer bortskjemt med i Sverige enn her hjemme.

Division 1 Södra ble toppet av den tidligere storklubben GAIS, som ledet ganske suverent så langt, med en ti poengs luke ned til en trio som ble toppet av nettopp Ljungskile foran erkerivalen IK Oddevold og FC Trollhättan, med Falkenbergs FF hakk i hæl. Dagens motstander var Göteborg-klubben Qviding FIF, og for deres del var der snarere bunnkampen som skapte behov for poeng, for de lå nest sist med kun IFK Malmö bak seg, og med fire poeng opp til Oskarshamns AIK over streken. Det var duket for et spennende oppgjør der både Jon Erik og jeg hadde hjemmelaget Ljungskile som en favoritt før kampstart.

Vi skulle bli vitne til en underholdende kamp, og spesielt første omgang bød på mye fint angrepsspill. Vertene tok oppskriftsmessig føringen i det åttende minutt, da Ken Akamatsu satt inn 1-0. Det tok imidlertid ikke Qviding lang tid å utligne, for to minutter senere hadde Yllo Podrimcaku rundet keeper og trillet ballen i mål til 1-1. Det var en rekke sjanser begge veier, og spesielt vertene imponerte med herlig angrepsspill og flott fotball, men klarte foreløpig ikke å notere seg for flere scoringen til tross for flere gode muligheter og en rekke mønsterangrep. Det sto derfor 1-1 halvveis, og vi følte vi foreløpig hadde fått god valuta for pengene.

Om ikke andre omgang kanskje var fullt like underholdende som den første, fikk vi fortsatt se god en del god fotball, og det ble et stadig mer overtak for hjemmelaget. I det 72. minutt fikk tok de endelig ledelsen igjen fullt fortjent, og det var Victor Andersson som sørget for jubel blant hjemmefolket ved å besørge 2-1. Sju minutter senere tegnet også Samuel Ohlsson seg på scoringslista, og fastsatt med det sluttresultatet til 3-1. En fortjent hjemmeseier for Ljungskile som fortsetter å jage opprykk tilbake til Superettan. Selv skulle vi jage videre mot neste kamp, og den skulle finne sted oppe i utkanten av Vänersborg, så det var bare å komme seg av gårde.

Swedish ground # 28:
Ljungskile SK v Qviding FIF 3-1 (1-1)
Division 1 Södra
Skarsjövallen, 20 August 2022
1-0 Ken Akamatsu (8)
1-1 Ylli Podrimcaku (10)
2-1 Victor Andersson (72)
3-1 Samuel Ohlsson (79)
Att: 505
Admission: 150 SEK

Next game: 20.08.2022: Wargöns IK v Sjuntorps IF
Previous game: 19.08.2022: Begby v Rygge
Previous swedish game: 30.07.2022: Grebbestads IF v Ytterby IS

More pics

Fredag 19.08.2022: Begby v Rygge

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde dagen før kommet tilbake til Norge, og her er det som fotball-supporter alt annet enn enkelt å planlegge. Jeg kunne eksempelvis aldri reist rundt i fotball-Norge slik jeg ofte gjør i Storbritannia, med lange og nøye planlagte reiseruter, forhåndsbestilte bestilte hoteller, og kampprogram planlagt på forhånd. Her hjemme er det rett og slett for usikkert, og man må ta all eventuell info med en klype salt. I år har det vært verre enn noen gang, og det virker til tider å være et sjansespill å planlegge for en kamp i breddefotballen, der det har vært en endeløs rekke av kamper som har blitt avlyst eller utsatt, gjerne fordi bortelaget ikke klarer å stille. Dette hadde vært tilfelle dagen før da vi for andre gang forsøkte å besøke Tveterbanen men ble offer for dette, og det bør nå være på tide å i hvert fall få reservelagene inn i egne ligaer igjen!

For andre dag på rad ble det nå klart at plan A måtte utgå, for en eller annen gang etter sent torsdag kveld hadde HSV v Kambo blitt utsatt på lovlig kort varsel, men uten noe informasjon fra klubbene så vidt jeg kunne se. Den forsvant rett og slett bare fra NFF sine sider noen timer før kampstart. Samtidig kan man jo nevne at en klubb som Moss 2 som spiller såpass høyt oppe som i 4. divisjon tilsynelatende ikke evner å planlegge hvor de skal spille sine hjemmekamper engang denne høsten, før minutter før kampstart. Sitter de i garderoben og slår kron og mynt minutter før avspark?? Uansett er det helt amatørmessig, og det er så mye å ta tak i, for breddefotballen har nå et problem, men nok om det i denne omgang.

Da det heller ikke denne gang ble noe besøk til Soon Arena for å se HSV, var det bare å legge andre planer. Jeg hadde heldigvis ikke dratt innover mot byen for å ta toget ennå da jeg oppdaget det, og kunne kikke på alternativene. Det endte opp med en lokal løsning der Begby skulle ta imot Rygge i 5. divisjon, og Christian Hansen uttrykte interesse for å ta turen han også. Mens han skulle gå opp, vant latsabben i meg slik at undertegnede tok bussen ned til Fredrikstadbrua og derfra til Begby. Christian fant tydeligvis ut at det tok litt lenger tid enn et kvarter å gå fra Borgehallen, og ringte for å si far at han ble litt forsinket. Imens hadde man gjort seg klar til avspark på Begby Aren, der to tabellnaboer skulle møtes.

Etter en svak på sesongen har Begby fått mer fart på sakene, for inn har kommet Jørgen Fog som virkelig har fått skikk på laget som nå lå på en 10. plass, kun målforskjellen bak et Rygge som var kveldens motstander. Fog ga klar beskjed til sine spillere om at de som ikke var ‘på’ etter fem minutter ville bli byttet ut, og det virket å gi den ønskede effekt, for Begby gikk ut i hundre. Allerede i kampens tre minutt sto det 1-0 etter scoring av Benjamin Jensen, og det var vel samme mann som to minutter senere var veldig nære ny scoring da han traff stolpen. Om ikke Begby klarte å holde helt det samme trykket, virket de å egentlig ha full kontroll, og selv om Rygge kom litt mer med og fikk et par halvsjanser også de, var Begby klart best. Fem minutters tid før pause kom det fortjente andre målet, og Benjamin Jensen var igjen involvert da har gikk ned til linja og la inn til Jørgen Sande Johansen som sørget for at det sto 2-0 halvveis.

I pausen kunne jeg ta en kikk på hvordan det går med arbeidet med den nye banen, og fikk høre at den forventes åpnet i løpet av ikke mange ukene. Ute på banen følte jeg at Begby aldri var alvorlig truet, og de hadde tilsynelatende kontroll på Rygges farlige mann, Henrik Wold. Det hjalp ikke for Rygge at deres keeper måtte byttes ut med en blodig nese, og et kvarter ut i andre omgang økte Jørgen Sande Johansen til 3-0 med sitt andre for kvelden. Etter halvspilt omgang noterte han seg også for hattrick da han satt inn 4-0, og ytterligere ti minutter frem i tid fastsatt Igor Makaruk sluttresultatet til 5-0 ved å sette inn en retur. Fullt fortjent seier til Begby, og med det kunne vi etter hvert traske hjemover.

Revisit:
Begby v Rygge 5-0 (2-0)
5. divisjon Østfold
Begby Arena, 19 August 2022
1-0 Benjamin Jensen (3)
2-0 Jørgen Sande Johansen (40)
3-0 Jørgen Sande Johansen (61)
4-0 Jørgen Sande Johansen (68)
5-0 Igor Makaruk (80)
Att: 69 (h/c)
Admission: Free

Next game: 20.08.2022: Ljungskile SK v Qviding FIF
Next norwegian game: 22.08.2022: KFUM Oslo v Fredrikstad
Previous game: 18.08.2022: Sarpsborg 08 G19 v Fredrikstad G19

More pics

Torsdag 18.08.2022: Sarpsborg 08 G19 v Fredrikstad G19

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne torsdagen var det hjemreise fra Storbritannia med fly hjem fra Edinburgh, men jeg hadde ikke før landet på Gardermoen og satt meg på toget før det ble lagt planer om ny kamp allerede denne kvelden. Opprinnelig hadde planen uansett vært å dra på kamp sammen med Stig-André Lippert, med Tveterbanen som destinasjon, men for andre gang i år hadde våre planer om et besøk der falt i fisk grunnet en motstander som trakk seg. Denne gang var det igjen et andrelag som ikke klarte å stille, og det er i ferd med å bli en fullstendig parodi. Det er på tide å få reservelagene inn i en egen liga igjen! Og i en avdeling der Tveter og Borgen 2 kjemper en knallhard kamp om tittelen og opprykk, og gjerne vinner stort over en rekke lag, slik at målforskjellen til slutt kan avgjøre, kan man jo spørre seg hvor stor fordel det egentlig er for Tveter når de blir tilkjent en 3-0-seier på walkover.

Tveter måtte altså utgå igjen, men jeg hadde merket meg at FFKs G19-lag skulle spille Interkrets-kamp mot G19-laget til rivalen Sarpsborg 08 på Sarpsborg Stadion, og en samtale med Jon Erik bekreftet at han var interessert i å ta turen for å se på ungguttene. Jeg hadde knapt kommet meg hjem for å slenge fra meg bagasjen og hente flagg før Jon Erik kom for å plukke meg opp, og dermed kjørte vi opp til drabantbyen ved fossen. Det ble ikke noe bedre å kjøre til Sarpsborg av at Moumbekken bru hadde blitt stengt mens jeg var i England, slik at det var omkjøring «halve Borge rundt», men vi kom da frem og fikk parkert utenfor Sarpsborg Stadion.

Fredrikstads G19-lag lå etter åtte runder sist av de åtte lagene i Interkrets A med sine ni poeng; á poeng med Lillestrøm. De to hadde imidlertid kun ett poeng opp til trioen Kongsvinger, Stabæk og Nordstrand, og det var i det hele tatt en jevn tabell som ble toppet av Bærum som med sine 19 poeng toppet fem poeng foran nettopp oppkomlingene fra Sarpsborg 08. Det var gratis inngang på Sarpsborg Stadion, og etter å ha tatt oss innenfor, gikk vi over på den ene kortsiden, der vi installerte oss og hang opp våre flagg (flere flagg enn folk; i hvert fall denne gang) i påvente av avspark ute på plastsavannen.

FFK fikk den første skikkelige sjansen i kampens tiende minutt, da Tarik Mrakovic (som kom fra nettopp 08) headet i tverrliggeren rett foran oss. Det var imidlertid hjemmelaget 0,8 som scoret minuttet etter, og Oskar Waagan Wisth var målscorer. 1-0, og fem minutter senere var sarpingene på ferde igjen. De kom på en hurtig kontring, og igjen var det Oskar Waagan Wisth som scoret sitt andre. Vi hadde så vidt passert kvarteret, og det sto 2-0. Utover i omgangen var da også hjemmelaget det beste laget, og de virket å ha full kontroll frem mot pause, og kunne med litt hell også økte ytterligere, men det sto fortsatt 2-0 halvveis.

Det var et helt annet FFK-lag som kom på banen etter hvilen, og tidlig i omgangen fikk de straffespark som Tarik Mrakovic scoret på mot gamle lagkamerater. 2-1, og nå var det kamp igjen. FFK presset på, og der 08 hadde vært best før pause, var det uten tvil FFK som var best i andre omgang, slik at de to hadde hver sin omgang. Dessverre ville ikke ballen i mål flere ganger for bortelaget, og dermed endte det med hjemmeseier 2-1. Gutta syntes tydeligvis det var artig at noen hadde kommet for å heie på de, og tok seg en tur bort til oss. Mrakovic ble stående igjen for en lengre og hyggelig samtale, og det er også en lovende kar. Allerede en uke etter skulle disse to G19-lagene møtes igjen til cupkamp på Fredrikstad Stadion, og det vurderte vi å få med oss.

Revisit:
Sarpsborg 08 G19 v Fredrikstad G19 2-1 (2-0)
G19 Interkrets
Sarpsborg Stadion, 18 August 2022
1-0 Oskar Waagan Wisth (11)
2-0 Oskar Waagan Wisth (16)
2-1 Tarik Mrakovic (pen, 49)
Att: 142 (h/c)
Admission: Free

Next game: 19.08.2022: Begby v Rygge
Previous game: 17.08.2022: Ardrossan Town Rovers v Kello Rovers
Previous norwegian game: 06.08.2022: Hafslund/VIL v Torp

More pics

Onsdag 17.08.2022: Ardrossan Winton Rovers v Kello Rovers

Turen skulle avsluttes med kamp oppe i Skottland, så det var dit jeg satt kursen etter å ha sjekket ut fra County Hotel i Newcastle og kommet meg på toget mot Edinburgh. Mitt togpass hadde nå utløpt, og gjaldt denne gang uansett kun for England, så jeg hadde betalt £19,30 for en billett på 09.53-toget og forbindelse videre til Glasgow. LNER-toget ble akkurat forsinket nok til at jeg ikke ville rekke det opprinnelige toget videre fra Edinburgh, men fikk bekreftet at billetten ville være gyldig også på de neste togene. Glasgow skulle altså være min base, og etter at jeg omsider ankom Glasgow Queen Street, var det bare å tusle ned mot St Enoch og Premier Inn-hotellet der. £58 hadde jeg betalt for overnatting der, og jeg fikk sjekke inn tidlig og installere meg på rom 312.

Glasgow skulle kun være min base, for kveldens kamp skulle finne sted i Ardrossan, men før jeg dro utover mot kysten, unnet jeg meg en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Crystal Palace. I og med at det dagen etter igjen ville være togstreik, var det varslet at det også ville få visse konsekvenser allerede denne kvelden, så jeg måtte også sjekke opp om jeg ville komme meg tilbake igjen til Glasgow. Det fikk jeg etter hvert bekreftet at jeg ville, slik at jeg kunne betale £9,40 for en returbillett og komme meg med toget. Etter rundt 40 minutter steg jeg av i Saltcoats, der utvalget av puber så noe bedre ut enn i Ardrossan, og rett overfor stasjonen ligger The One Bar, som ble første stopp. Deretter gikk turen videre til Bobby’s Bar, og deretter Albion Bar, før jeg var raskt innom Wetherspoons-puben The Saltcot etterfulgt av en retur til jernbanestasjonen.

Etter å ha toget den korte turen videre, steg jeg av ved Ardrossan Town stasjon. Ardrossan er en by som ligger på den skotske vestkysten; i det ‘grevskapet’ North Ayrshire. Byen har rundt 10 500 innbyggere, og har i stor grad vokst sammen med nabobyene Saltcoats og Stevenston. De tre utgjør sammen et byområdet som omtales som ‘The Three Towns’. Det antas å være rundt 1140 at Ardrossan Castle ble reist, og byen vokste senere frem rundt denne borgen. Den vokste først og fremst på 1700- og 1800-tallet takket være sin beliggenhet ved kysten. Havnen ble brukt til å eksportere kull og råjern til Europa og Nord-Amerika, og Ardrossan ble også et senter for skipsbygging, som i dag er en saga blott etter at konkurranse fra utlandet sørget for stans i 1950-årene.

Fra Ardrossan går det ferjer over til Brodick på Isle of Arran, og også til Campeltown. Tidligere gikk det også ferjer til både Belfast og Isle of Man, men disse rutene opphørte for mange år siden. Inntrykket jeg fikk var av en noe sliten kystby. Jeg hadde registrert at det lå to puber like ved stasjonen, og jeg var lykkelig uvitende om at Castlehill Vaults (aka Alfie’s Bar) er en Celtic-pub da jeg entret den for å kjøpe meg en pint. Dette fikk jeg først vite senere, på kveldens kamp, da en kar som hadde befunnet seg der fortalte at de ikke hadde sagt noe til meg fordi de skjønte jeg ikke var lokal. Charlie’s Bar var byens Rangers-pub, fortalte han, og det hadde også vært mitt neste stopp før jeg gikk mot kveldens kamparena; Winton Park.

Veien gikk over høyden der ruinene av nevnte Ardrossan Castle ligger, og som har gitt byen sitt navn. Restene av den gamle borgen er imidlertid gjerdet inn for å hindre adkomst, visstnok fordi løse steiner skal gjøre det utrygt. The var troppene til Oliver Cromwell som ødela borgen i 1648, og mye av steinen ble tatt med til Ayr for å bygge et fort der. En legende sier at Ardrossan Castle er hjemsøkt av gjenferdet til selveste William Wallace, som sies å vandre rundt i ruinene på stormfulle netter. Jeg så imidlertid ikke noe til hverken ham eller andre, hverken døde eller levende, på min tur over høyden, inntil jeg kom meg ned på den andre siden og traff på en som var ute og gikk tur med hunden. Kort etter ankom jeg Winton Park, som jeg nå endelig skulle få besøkt.

Ardrossan Town Rovers sin hjemmebane hadde nemlig figurert svært høyt på min ønskeliste en god stund, og med rundt tre kvarter til avspark kunne jeg betale meg inn med £6 og ta en kikk på herligheten. Det var dessverre ikke noe kampprogram, men det er for så vidt heller ikke noe jeg tar som en selvfølge i West of Scotland League Division Three. Etter å ha kikket meg litt rundt og med attrå tatt den flotte hovedtribunen nærmere i øyesyn, oppsøkte jeg klubbhusets bar der jeg kom i snakk med et par klubbrepresentanter. Det var også der den nevnte karen kom bort for å fortelle meg at jeg hadde valset inn i en Celtic-pub ikledd Rangers-jakke og en trøye som neppe heller falt i smak der. Neste stopp var matutsalget, som til tross for reklameskiltet der faktisk ikke hadde paier, men en burger dugde det også.

Ardrossan Winton Rovers ble stiftet i 1900, og spilte fra 1903 i den skotske Junior-fotballen. Jeg får igjen presisere at det skotske Junior-begrepet innen fotballen ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men at det snarere er et eget forbund med et eget ligasystem som opererer parallelt med den ‘ordinære’ ligastrukturen som de fleste kjenner til. Dette er så vidt jeg vet unikt for Skottland. Den store turneringen er Scottish Junior Cup, og der har Ardrossan Winton Rovers tre ganger spilt seg frem til semifinale, men aldri tatt seg til finale. Uansett forble klubben i Junior-fotballen frem til 2020, men de siste årene har det virkelig skjedd voldsomme ting i denne delen av skotsk fotball som har snudd opp ned på veldig mye.

Det var ikke første gang Junior-pyramiden har gjennomgått omveltninger, men i 2018 og 2019 så man et stort antall av klubber fra dens East Region (som er en av tre regioner i Junior-fotballen) søke seg til East of Scotland League som opererer i den ‘ordinære’ pyramiden, som en av feederligaene til Lowland League. Etter samtaler om en ny West of Scotland League ble deretter det en realitet i 2020, da samtlige 63 West Region-klubber var blant søkerne til denne nye ligaen – inkludert Ardrossan Winton Rovers. De var en av klubbene som til slutt valgte å stå over den første sesongen, grunnet Covid-pandemien som uansett satt en stopper for ting, men spiller nå i West of Scotland League Division Three, som er ensbetydende med nivå ni av den skotske fotballpyramiden.

Winton Park skal være like gammel som klubben, og har dermed vært deres hjemmebane siden starten i 1900. Anleggets virkelige skatt som har vært hovedårsaken til min iver etter å avlegge et besøk, er den herlige hovedtribunen som etter sigende skal stamme fra 1956. En av veteranene som tydeligvis har lenger fartstid enn som så bekreftet at det årstallet nok kunne stemme bra. Til den ene siden for tribunen er det et overbygg, mens det på den andre siden er et parti med terracing under åpen himmel. En lignende seksjon er det også på den ene kortsiden. Bortre langside har hard standing og noen lave trinn med betongavsatser, og et overbygg helt i den ene enden. Samme type fasiliteter er å finne på den andre kortsiden. Winton Park er et herlig sted å se fotball for de av oss som setter pris på gamle, klassiske anlegg med tonnevis av karakter.

Man skal imidlertid kjenne sin besøkelsestid, for det er skumle skyer i horisonten. Det virket som om det flotte hovedtribunen var stengt av, og en kar fortalte at den snart kan bli revet. Det vil i så fall være tragisk, og jeg kjente hvordan en følelse av tristhet og oppgitthet trengte seg på idet han sa det. Lystigere blir det imidlertid ikke, for jeg ble også fortalt at planen er å fjerne naturgresset og erstatte det med kunstgress. Etter det jeg ble fortalt, skulle dette etter planen skje i 2024. For de som vil besøke og se kamp på Winton Park i all sin prakt, gjelder det altså å ikke vente for lenge. Ayr-kysten har hatt – og har fortsatt – en rekke flotte stadioner, og Winton Park er virkelig en av de. I hvert fall enn så lenge.

Ardrossan Winton Rovers hadde startet sesongen med å vinne begge sine hjemmekamper hittil, mens de sto med ett poeng på sine to bortekamper, og dermed 2-1-1 og sju poeng etter fire kamper totalt. Dagens bortelag var Kello Rovers, og de hadde vunnet alle sine kamper, og toppet dermed tabellen før kveldens dyst. Det var bare å hente forsyninger i baren og suge til seg inntrykkene på Winton Park før avspark i det som altså skulle være turens siste kamp. Planen hadde jo vært å bli til slutten av måneden, men grunnet den kommende togstreiken hadde jeg bestemt meg for å dra hjem på torsdagen og heller ta en svipptur over igjen i forbindelse med bank holiday weekenden siste helgen i august, og dette var en flott arena å avslutte denne første august-turen på.

Hjemmelaget fikk en god start da de allerede etter fem minutter tok ledelsen. De fikk et frispark bortimot 25 meter fra mål, og David Gray sendte rett og slett ballen rett i nettaket til stor jubel fra hjemmefansen. De kunne også sett sine helter doble ledelsen, for de hadde etter dette flere sjanser, men gode innlegg ble ikke omsatt, eller man gikk i offside. Det betalte de for etter et snaut kvarter, da Kello kontret inn 1-1 med Mark Armour som målscorer. Armour kunne notert seg for nok en scoring få minutter etter, mens Blair Docherty testet Kello-keeperen. Like før pause tok hjemmelaget igjen ledelsen da Reece Wilson skar inn i feltet og lobbet ballen over den utrusende keeperen og i mål til 2-1. Det var heller ikke ufortjent at dette var pauseresultatet.

Vertene hadde også et par gode sjanser tidlig i andre omgang, men disse ble misbrukt, og da slo i stedet Kello til igjen i omgangens sjuende minutt. Stuart Anderson headet inn 2-2, og vi var igjen like langt. Blair Docherty hadde en god mulighet til å sende Winton tilbake i føringen, men skuddet gikk over, og deretter fikk vertene et skudd for baugen da Aidan Ferris fikk se det røde kortet tjue minutter ut i omgangen. Likevel skapte Winton et par gode muligheter til å gjeninnta ledelsen, samtidig som også Kello var farlig frempå. Begge lag gikk for seieren, men det gikk mot en uavgjort da Kello scoret vinnermålet i det tredje overtidsminuttet. Hjemmelaget ropte på offside da Greig Richmond satt inn 2-3, og det luktet også litt offside av det, men det ble godkjent, og dermed endte det med borteseier.

Jeg kunne takke for meg og forlate herlige Winton Park for å traske mot jernbanestasjonen Ardrossan South Beach, som jeg skulle ha toget tilbake fra. Det kom som planlagt slik at jeg kom meg tilbake til Glasgow, og der bestemte jeg meg for å sjekke ut Shilling Brewing Company. Mon tro hvorfor jeg aldri vært innom der tidligere, for det var et fint sted å leske strupen, selv om det ikke er byens billigste skjenkested, og deres P-O-G sour fra Vault City Brewing var jo bortimot himmelsk. Etter dette ene glasset trasket jeg imidlertid tilbake til Premier Inn-hotellet og trakk meg tilbake for å få litt søvn før returen til Norge dagen etter.

Dagen etter var det begrenset med tog, men likevel gikk det i hvert fall halvtimesruter mellom Glasgow Queen Street og Edinburgh, og etter å ha tatt undergrunnen fra St. Enoch til Buchanan Street, kom jeg meg med et av disse togene. Jeg steg av ved Haymarket og tok derfra trikken ut til Edinburgh Airport, hvor jeg skulle fly hjem fra. Der fikk jeg meg også en herlig full scottish breakfast ved serveringsstedet Hudson Street – som selvsagt inkluderte deilig haggis – før Norwegian fikk frakte meg tilbake over Nordsjøen og til Gardermoen. Jeg skulle som nevnte tilbake til Storbritannia igjen en drøy uke senere, men nå var det først bare å komme seg hjem…og deretter rett på kamp i Sarpsborg, av alle steder.

Scottish ground # 57:
Ardrossan Winton Rovers v Kello Rovers 2-3 (2-1)
West of Scotland League Division Three
Winton Park, 17 August 2022
1-0 David Gray (6)
1-1 Mark Armour (14)
2-1 Reece Wilson (45)
2-2 Stuart Anderson (52)
2-3 Greig Richmond (90+3)
Att: 188 (h/c)
Admission: £6
Programme: None

Next game: 18.08.2022: Sarpsborg 08 G19 v Fredrikstad G19
Next UK game: 26.08.2022: Histon v Debenham LC
Previous game: 16.08.2022: Seaham Red Star v Thornaby

More pics

This trip on a map

Tirsdag 16.08.2022: Seaham Red Star v Thornaby

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne tirsdagen skulle ferden fortsette nordover, og jeg skulle ha base i en av mine favorittbyer (og sannsynligvis min favoritt blant store engelske byer) – nemlig Newcastle. Jeg skulle imidlertid ikke tilbringe altfor lang tid der, for kveldens kamp skulle spilles et annet sted, men jeg tok et noe tidligere tog enn opprinnelig planlagt. I Newcastle hadde jeg betalt £45 for overnatting ved County Hotel, rett over veien for jernbanestasjonen, og fikk allerede sjekke inn. Siden en mikropub jeg hadde tenkt å sjekke ut viste seg å ikke åpne før senere på ettermiddagen, nøyde jeg meg med en pint på Gunner Tavern før jeg etter hvert gjorde meg klar for å ta toget til Seaham, der kveldens kamp i Northern League skulle finne sted.

Det er ingen hemmelighet at jeg har satt pris på Northern League, som i en lang periode var den utvilsomt sterkeste av ligaens på non-leagues step 5 og 6 (eller nivå 9 og 10 totalt engelske pyramiden om man vil). Dette hadde først og fremst bakgrunn i klubbenes manglende vilje til å ta steget opp og forlate Northern League, som for øvrig er verdens nest eldste eksisterende liga. Det har det blitt en endring på de siste årene, og Northern League har derfor mistet flere av sine sterkeste klubber som har tatt steget opp og blitt erstattet av andre klubber fra sine feeder-ligaer i nordøst. Seaham Red Star er imidlertid en klubb jeg foreløpig ikke hadde fått besøkt, til tross for at en visitt der hadde stått på min ønskeliste en stund. Det skulle nå bøtes på.

Jeg valgte å dra tidlig ned til Seaham for å også utforske byen og dens puber, og togturen dit ned tok en halvtimes tid. Seaham er en by med rundt 22 000 innbyggere, og den ligger helt nordøst i grevskapet County Durham – ut mot Nordsjøen, med fine strender. For å plassere den ytterligere, ligger den én mil sør for Sunderland, og drøyt to mil øst for grevskapshovedstaden Durham. Seaham var frem til siste halvdel av 1800-tallet en et lite jordbrukssamfunn, men vokste deretter grunnet kullgruvene som ble anlagt, og havna som ble brukt til å skipe ut kullet. I en av gruvene her – Seaham Colliery – var det i 1880 en stor ulykke der en eksplosjon under bakken drepte over 160 mennesker. Tidlig i 1990-årene hadde samtlige av områdets gruver stengt, og den lokale økonomien ble hardt rammet, samtidig som det resulterte i en høy arbeidsledighet.

Etter å ha tuslet innover mot sentrum, ble første stopp Wetherspoons-puben The Hat & Feathers, siden jeg merket at det var på tide med litt mat. Etter å ha satt til livs en peri peri chicken, ble j2o byttet ut med cider da neste stopp ble Oddfellows Arms, men det var først etter at jeg hadde forsøkt to puber som begge syntes å ha stengt. Det virker som om pandemien kanskje har vært spikeren i kista for en del puber i området. På vei inn til sentrum hadde jeg passert puben The Inn Between, og det ble nå foreløpig siste stopp før jeg bestemte meg for å sette kursen mot Seaham Park og kveldens kamp. Seaham Park ligger på andre siden av byen, og siden jeg ikke nå følte for en halvtimes spasertur, betalte jeg £1,90 for å la en av bussene frakte meg dit ut.

Jeg ankom Seaham Park med rett i underkant av halvannen time til kampstart, og betalte meg inn med £6. For ytterligere £1,50 kunne jeg også putte et eksemplar av kveldens kampprogram i veska og ta meg over til klubbhusets bar på den ene langsiden. Der kunne jeg sette meg ned og kikke nærmere på det 20 siders kampprogrammet med litt godt i glasset, og det gikk heller ikke lang tid før man kom og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger mens en delegasjon fra kveldens bortelag Thornaby entret og slo seg ned. Jeg hadde for øvrig for hørt meg med mine banehopper-venner Katie og Lee om de ville ta turen, siden de tross alt bor i nærheten, men Lee skulle selv spille kamp, slik at de dessverre ikke kom seg til Seaham Park denne kvelden.

Seaham Red Star tok navnet fra puben der de ble stiftet i 1973, og spilte det første året i Houghton & District League, før de allerede året etter fikk innpass i Northern Alliance. Etter tre sesonger der, ville de prøve seg i Wearside League, som opererer på samme nivå, men som ble ansett som sterkere, og i hvert fall var det på dette tidspunktet. For å få lov å bruke anlegget som da ble eid av stedets Colliery Welfare, spilte klubben forresten på dette tidspunktet under navnet Seaham Colliery Welfare Redstar. Uansett tok de nivået i Wearside League, og de hadde allerede rasket med seg et par lokale cuper da de i 1982 vant både Wearside League-tittelen og den ligaens ligacup. Det var imidlertid første etter den påfølgende sesongen at de fikk innpass i Northern League og dens Division Two.

I 1987 tok de igjen dagens navn, og våren 1988 var en andreplass nok til å sikre opprykk til Division One, som i kraft av at Northern League er en av de som har beholdt logikken, er den ligaens toppdivisjon. I 1993 vant de ligacupen, og året etter noterte de seg for en tredjeplass i ligaen, men i 2000 overgikk de det med en andreplass som fortsatt er deres bestenotering i ligaen. To år senere endte de imidlertid sist og fikk oppleve nedrykk for første gang. Det ble nesten enda verre, for problemer i ledelsen gjorde at man ga beskjed om at klubben ville trekke seg fra Northern League. Responsen var imidlertid slik at man fikk på plass en ny komite som trakk tilbake oppsigelsen, og klubben slo da etter hvert også tilbake. Nå har de vært tilbake i Northern Division One siden opprykket våren 2015.

Seaham Park – eller Town Park, som den også kalles – skal ha blitt åpnet i 1930, og hadde tidligere vært hjemmebane for både Seaham Colliery Welfare og Seaham United da Seaham Town flyttet inn her i 1978. De hadde da en voldsom jobb med å få fikset det forfalne anlegget, der gjerdet var så ødelagt at det ga fri ferdsel for lokale vandaler. Paviljong-byggets tak var så full av hull at det sies at man hadde en fin utsikt opp mot himmelen, og selve banen var totalt gjengrodd. Klubben brettet opp ermene og fikk skikk på anlegget, og etter at det nevnte paviljong-bygget først hadde blitt lappet på, ble det totalt renovert i 1982. Det har nå fått et karakteristisk blått tak, og røde karmer og møner. To år senere ble en tribune reist ved siden av. Senere har den fått selskap av en tribune på motsatt langside.

Flomlys kom for øvrig på plass allerede 1979, etter at klubben meldte seg på og vant en turnering sponset av Phillips der premien var nettopp et nytt sett med flomlys. Bortsett fra tribunene, består tilskuerfasilitetene rundt banen av noen seksjoner med terracing og for øvrig hard standing under åpen himmel. Jeg trivdes ved Seaham Park. Hjemmelaget sto med 0-1-3 og ett fattig poeng etter sine fire kamper hittil i årets ligasesong, mens gjestene fra Thornaby på sin side sto med 1-0-3 og dermed tre poeng på sine fire kamper hittil. For ordens skyld var det foreløpig Ashington og Whickham som hadde fått den beste starten med fire seire av fire mulige, men det var selvsagt veldig lenge igjen av sesongen som akkurat hadde startet.

Det var Thornaby som kom best i gang, og allerede i kampens femte minutt tok de ledelsen da Craig Hutchinson sendte i vei en kanon som fra bortimot 25 meter suste inn i nettmaskene oppe i krysset. 0-1. Kampen falt snart litt i kvalitet, og begge lag virket å slite med å skape noe særlig og å få frem den siste avgjørende pasningen. Det endret seg etter en halvtime, da Reece Kenney spilte glimrende gjennom til Craig Hutchinson som scoret sitt og Thornabys andre for kvelden. 0-2. Vertene hadde sin største sjanse før pause i form av et skudd som ble blokkert glimrende av Dylan McAvoy og reddet av Thornaby-keeper Quinaceo Hunt. I det 37 minutt var Craig Hutchinson på ferde igjen, og denne gang passet han til sin bedre plasserte lillebror Alex som kunne øke ledelsen og sørge for at det sto 0-3 til pause.

I pausen fikk jeg kjøpt meg litt mat, og en herlig pai med mushy peas (ertestuing) og gravy (brun saus) var ytterligere et deilig prov på at jeg var tilbake i nord. Jeg følte vel egentlig at kampen var avgjort, men mye kan skje på 45 minutter, og snaut tjue minutter ut i den andre omgangen sendte hjemmelagets Morgan Dart i vei et skudd som snek seg under Thornaby-keeperen. Seaham presset på, og med fem minutter igjen endte en serie av dødballer til vertene med at Dan Hailes fikk kjempet inn 2-3. Nå var det kamp igjen! På overtid sendte til og med Seaham Red Star sin keeper opp på dødballer, men de fikk aldri noen utligning, slik at det endte 2-3 foran 127 betalende tilskuere.

Jeg bestemte meg for å ganske raskt spasere tilbake mot stasjonen, der Island Social Club ligger rett på andre siden av veien. Jeg hadde tid til en pint der, og gikk inn for å høre om de serverte ikke-medlemmer. Det gjorde de, og karen bak disken insisterte også på å sjekke opp for meg om 22.19-toget tilbake til Newcastle faktisk gikk, siden han mente det hadde vært så mye tull med togene den siste tiden. Det gjorde det heldigvis, for det var siste toget tilbake, og etter å ha tømt glasset og takket for meg, kom jeg meg med tilbake til Newcastle. Jeg vurderte å finne en pub som fortsatt var åpen, men valgte i stedet å krysse over til County hotel for å trekke meg tilbake og finne senga med en bok.

English ground # 547:
Seaham Red Star v Thornaby 2-3 (0-3)
Northern League Division One
Seaham Park, 16 August 2022
0-1 Craig Hutchinson (5)
0-2 Craig Hutchinson (31)
0-3 Alex Hutchinson (37)
1-3 Morgan Dart (65)
2-3 Daniel Hailes (87)
Att: 127
Admission: £6
Programme: £1,50

Next game: 17.08.2022: Ardrossan Winton Rovers v Kello Rovers
Previous game: 15.08.2022: Barwell v Ilkeston Town

More pics

This trip on a map

Mandag 15.08.2022: Barwell v Ilkeston Town

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var på tide å forflytte seg et stykke nordover igjen, men i første omgang ikke lenger enn til East Midlands. Dagen startet uansett med en frokost på Wetherspoons-puben The Harpsfield Hall i Hatfield, før jeg gikk de få meterne tilbake til Travelodge-hotellet, pakket snippesken, sjekket ut av rom 137, og gikk utenfor for å vente på taxien som hadde blitt bestilt. Den fraktet meg til Hatfield stasjon, og derfra gikk turen ned til London Kings Cross, før den gikk nordover igjen med tog fra London St. Pancras mot Leicester, der jeg skulle ha base. Ved ankomst Leicester valgte jeg å unne meg en pitstop på puben The Parcel Yard, rett ved siden av stasjonen, og da glasset var tømt, gikk jeg for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet et steinkast unna. Der hadde jeg betalt £47,50 for overnatting, og rommet var klart slik at jeg kunne sjekke inn, og dermed fikk jeg raskt installert meg på rom 710 før jeg var på farten igjen.

Kveldens kamp skulle finne sted i Barwell, ute på bygda i det sørvestlige Leicestershire, men før jeg busset dit hadde jeg tid til å forlyste meg litt i Leicester. The King’s Head hadde fått gode skussmål, men jeg hadde ikke før kommet inn døra før en Rangers-fan hadde sett min Rangers-trøye og bondefanget meg inn i en samtale med hans kamerat som var Celtic-fan. Også stedets ‘landlord’ viste seg å være Celtic-fan, men det var når sant skal sies egentlig ikke noe dårlig vannhull av den grunn. Jeg tok meg likevel videre til The Rutland & Derby Arms etter ett glass, og samme prosedyre ble fulgt der, før jeg gikk for å komme meg med buss nummer 158. Etter å ha punget ut £4,60 for en returbillett, ble jeg med den rundt tre kvarter lange turen til Barwell, der jeg etter hvert steg av.

Barwell er en stor landsby som ved siste folketelling hadde drøyt 9 000 innbyggere, og den ligger som nevnt i det sørvestlige Leicestershire; et stykke sørvest for Leicester, og rett nordøst for den større naboen Hinckley. Barwell var frem til nyere tid et regionalt senter for skoproduksjon. Ellers var landsbyen julaften 1965 åsted for et av de mest omfattende tilfeller av meteorittregn registeret i Storbritannia. En artig historie i kjølevannet av dette omhandler en bileier som fikk sin bil knust og fikk beskjed om at forsikringsselskapet ikke dekket skaden fordi det var en «Guds handling». Han gikk deretter til den lokale presten fordi han mente kirken derfor burde sørge for erstatning; uten hell.

Jeg hadde tatt en tidligere buss en nødvendig til Barwell, fordi jeg rett og slett ville sjekke ut landsbyens puber. Denne lille pub-til-pub-runden startet ved The Red Lion, og gikk videre til The Queens Head, som er landsbyens eldste pub og visstnok også nest eldste bygning. Siste pub ble Blacksmiths Arms, og etter et glass der var det bare å tusle mot kveldens kamparena, Kirkby Road. Ruta gikk opp veien med samme navn, inntil jeg svingte til høyre inn mot stadionet. Foran dette ligger også cricketbanen til Barwell Cricket Club, og idet jeg kom dit så jeg også Barwell Sports Bar, alias The Barn. Dette var tydeligvis stedet der det lades opp, og brukes åpenbart som en bar for både fotball- og sikkert også cricketklubben.

Barwell FC ble stiftet i 1992, som et resultat av en sammenslåing mellom de to klubbene Barwell Athletic og Hinckley FC (som ikke skal forveksles med hverken tidligere Hinckley United eller dagens Hinckley AFC). Barwell Athletic spilte i Leicestershire Senior League, mens Hinckley FC spilte noe høyere opp i Midland Combination, og det var sistnevntes plass i ligasystemet den nye klubben overtok. De var i 1994 med å stifte Midland Alliance (som i 2014 igjen fusjonerte med Midland Combination og ble til dagens Midland Football League. Barwell vant Leicestershire and Rutland Senior Cup i 1997, og Midland Alliance sin ligacup i 2006, etter å ha slått Leamington i finalen. Etter å ha endt på andreplass i ligaen i 2008, vant de Midland Alliance og sikret opprykk til step 4.

Der ble de plassert i Northern Premier League Division One South, og vant tittelen på første forsøk. I stedet for spill i Northern Premier League Premier Division ble de flyttet over i Southern League Premier Division, der de etter en 7. plass i 2013 som (fortsatt) bestenotering ble flyttet over igjen til NPL etter to sesonger. Der befant de seg frem til 2018 da de igjen ble flyttet tilbake til Southern League, der de fortsatt befinner seg i det som nå er den ligaens Premier Division Central. Det er for ordens skyld identisk med non-league step 3; eller nivå sju totalt, for de uinnvidde. Der skulle de i dag mot en klubb som har gått under minst to ganger, men som siden 2017 er tilbake igjen under navnet Ilkeston Town og som nå også var nyopprykket til denne divisjonen.

Jeg hadde fått sterke signaler på at det Barwell ikke lenger produserer et fysisk kampprogram, men det var likevel en skuffelse å få dette bekreftet da jeg betalte meg inn med £10. Skuffelsen var imidlertid enda større da jeg så at Barwell har valgt å erstatte gressmatta på Kirkby Road med kunstgress. Jeg må innrømme at det ikke akkurat hjalp på entusiasmen at kveldens oppgjør ville spilles på en plastsavanne, men det var ikke noe å gjøre med. Kirkby Road domineres ellers av hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. På denne langsiden er det også to andre overbygg, og det er også et ute på flanken av den ene kortsiden. Mesteparten av dette har kommet på plass siden 1996, i takt med klubben klatring i pyramiden.

Barwell hadde tapt sine to første ligakamper; hjemme mot Hitchin Town og borte mot Bedford Town. Ilkeston Town hadde notert seg for uavgjort både borte mot Tamworth og hjemme mot Leiston. Det var Barwell som startet best, og de fikk et tidlig straffespark. Brady Hickey gjorde ingen feil da han sendte Barwell i føringen 1-0 fra straffemerket allerede i kampens tredje minutt. Barwell hadde sjanser til å øke, før også Ilkeston Town yppet seg litt, men de store sjansene uteble, og det sto fortsatt 1-0 en ikke altfor underholdende førsteomgang. Selv om jeg kanskje burde spart pengene når en klubb på dette nivået ikke gidder å ta seg bryet med et kampprogram, valgte jeg å benytte anledningen til å få meg en burger og en Bovril.

Andre omgang fortsatte litt i samme spor som den første, med lite av store sjanser, frem til det 63. minutt, da Deen Master fant nettmaskene og økte hjemmelagets ledelse til 2-0 for deretter å bli byttet ut få minutter senere. I det 70. minutt fikk gjestene fra Derbyshire sin redusering da Zak Goodson satt inn 2-1 på bakerste stolpe. Etter dette var det Ilkeston som presset på for en utligning, men det nærmeste de kom var et skudd som ble flott reddet av Barwell-keeperen, og dermed kunne 455 tilskuere se at det endte 2-1. Det var ikke noe å nøle etter, så jeg gikk raskt tilbake mot bussholdeplassen for å ta bussen tilbake til Leicester. Nå var Kirkby Road i hvert fall besøkt, selv om jeg var litt for sent ute. Ved retur til Leicester var det bare å trekke seg tilbake og finne senga med en bok.

English ground # 546:
Barwell v Ilkeston Town 2-1 (1-0)
Southern League Premier Division Central
Kirkby Road, 15 August 2022
1-0 Brady Hickey (pen, 3)
2-0 Deen Master (63)
2-1 Zak Goodson (71)
Att: 455
Admission: £10
Programme: None (online only)

Next game: 16.08.2022: Seaham Red Star v Thornaby
Previous game: 14.08.2022: Potters Bar Town v Herne Bay

More pics

This trip on a map

Søndag 14.08.2022: Potters Bar Town v Herne Bay

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg våknet i Hatfield denne søndagen, hadde jeg kort vei fra Travelodge-hotellet over til Wetherspoons-puben The Harpsfield Hall, der jeg inntok en full english breakfast. Hotellet her skulle være min base i ytterligere et døgn, så jeg slapp å dra med meg bagasjen da jeg deretter beveget meg. Fra denne delen av Hatfield tar det rundt en halvtime å gå til byens togstasjon, men jeg bestemte meg nå for å droppe taxien og gå til fots, siden jeg tross alt ikke hadde voldsomt dårlig tid. Jeg måtte imidlertid gå på litt for å komme meg med et tog jeg hadde blinket meg ut, og rakk det med et par minutters margin. En en kort togtur kunne jeg etter ikke altfor mange minutter stige av på Potters Bar stasjon.

Potters Bar er en by som ligger drøyt to mil nord for det sentrale London, og hadde ved siste folketelling et innbyggertall rett i underkant av 22 000. Byen dateres tilbake til tidlig 1200-tall, og lå langs den eldste hovedveien mellom London og nord-England. Frem til jernbanens ankomst i 1850 forble Potters Bar et landlig jordbrukssamfunn, men er i dag i aller høyeste grad en del av Londons pendlerbelte. Byen sorterte tidligere under det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, og mens store deler av sistnevnte ble overført til det nye grevskapet Greater London i 1965, ble området Potters Bar ligger i overført til Hertfordshire, der byen nå ligger i den sørlige delen av dette grevskapet. Uten at vi snakker om svimlende høyder, er for øvrig Potters Bar også den høyestliggende togstasjonen som passeres på hovedlinjen mellom London og York.

Potters Bar har også vært åsted for flere togulykker; ikke minst en avsporing på denne linjen som i 2002 kostet syv mennesker livet og skadet 76 andre. Heldigvis hadde jeg nå kommet meg trygt frem og av jernhesten, slik at jeg kunne spasere de bortimot 15 minuttene mot Potters Bar Town sin hjemmebane, Parkfield. Foran meg hadde jeg et rett strekke med slak men konstant stigning inntil jeg svingte inn på anlegget med godt over halvannen time til avspark. Her skulle Potters Bar Town spille hjemmekamp i Isthmian League Premier Division, der det denne helgen var sesongstart, og Herne Bay var motstander. Denne kampen skulle egentlig vært spilt på Winch’s Field i Herne Bay, men der legges for tiden dessverre kunstgress, så de to møtene mellom disse to ble reversert, og siden det allerede var booket et arrangement ved Parkfield den lørdagen, ble det derfor altså søndagskamp.

Det klaget neppe banehopperne over, selv om mange av de fremmøtte fra den kategorien garantert hadde vært her tidligere. £12 i inngangspenger må vel kanskje sies å være noe stivt i Isthmian League? Men uansett var ikke jeg den som klaget over dette, og for meg personlig føler jeg at jeg får mer valuta for pengene her enn om jeg skulle sett selv Premier League til samme pris. På innsiden fikk jeg også sikret meg et 28-siders kampprogram for et bidrag på ytterligere £2 til klubbkassa, og det var selvsagt grunnen til at jeg også så flere kjente fjes da jeg kom meg innenfor og oppsøkte det noe mer svale klubbhusets bar. Både Paul White, Victor Klarfield og en rekke andre kjente fjes fra banehopper-miljøet i London og omegn var allerede på plass, og mange av de – inkludert de to nevnte – er personer som ikke ville vært her om de ikke hadde fått bekreftet at det ville være et fysisk kampprogram, så når de drar på kamp, er det i seg selv et tegn på at det vil bli trykket kampprogrammer.

Jeg vet ikke om det også hadde en sammenheng med tilstelningen dagen før, men Potters Bar Town var i hvert fall godt forberedt til seriestart, med et stort areal for uteservering med masse benker, flere barer og serveringssteder, og mat fra blant annet grillen. Den såkalte hetebølgen så ikke ut til å slippe taket, og også denne dagen stekte det voldsomt i sola. Inne i klubbhusets bar gikk vifter for fullt, og jeg lurte et øyeblikk på om jeg burde fulgt Pauls eksempel ved å bestille soda & lime snarere enn en pint Thatchers Gold. Dette påpekte han også, og jeg skulle etter hvert følge nettopp det rådet, etter først å ha unnet meg ytterligere ett glass cider mens vi hygget oss frem mot avspark. Det var greit å holde seg inne i skyggen inntil videre, og misunnet ikke spillerne som nå varmet opp i heten ute på gressmatta.

Potters Bar Town ble stiftet i 1960 under navnet Mount Grace Old Scholars, og spilte først i Barnet & District League, som i 1965 slo seg sammen med Finchley & District League og stiftet North London Combination. Sistnevnte ble vunnet i 1968, og de tok steget opp i Hertfordshire County League. Da de i 1984 forkortet navn til Mount Grace, var de å finne i den ligaens toppdivisjon, og da de vant den i 1991, fikk de ta steget opp i South Midlands League, samtidig som de tok dagens navn; Potters Bar Town. Den ligaen vant de i 1997, før South Midlands League den sommeren slo seg sammen med Spartan League og stiftet dagens Spartan South Midlands League. Der fortsatte Potters Bar Town å hevde seg regelmessig i toppen, men måtte vente til 2005 før de igjen tok tittelen og denne gang fikk rykke opp til step 4.

Den første sesongen der ble tilbragt i Southern League Division One, før de ble flyttet over til Isthmian League Division One (North) etter én sesong, og deretter tilbake igjen til Southern League Division One (Central) i 2013. De hadde uavhengig av liga og divisjon på dette nivået stort sett befunnet seg på nedre halvdel av tabellen så godt som hver sesong siden opprykket i 2005 da de i 2017 nok en gang ble flyttet tilbake til Isthmian League Division One North. Der kom de litt ut fra intet, og tok våren 2018 en noe overraskende andreplass, som det året var godt nok til automatisk opprykk. I Isthmian League Premier Division debuterte de med en 16. plass, før Covid stakk kjepper i hjulene for de kommende to sesongene, og registrerte deretter en 13. plass forrige sesong. Nå skulle de sesongåpne mot et Herne Bay som rykket opp i våres, og som nå gjør sin første sesong på dette nivået.

I tillegg til å være hjemmebane for Potters Bar Town, ble også Parkfield i flere år brukt av Arsenal, som visstnok brukte anlegget som kamparena for reservene til sitt kvinnelag, i tillegg til kamper i grevskapscuper etc. Det har skjedd ting her i senere år, for i 2006 ble anlegget gjerdet inn med et nytt gjerde, samtidig som man blant annet rustet opp hovedtribunen, garderobene og inngangspartiet. Dette ble gjort for å oppfylle kravene for step 4 etter opprykket i 2005, og historien gjentok seg vel litt da de etter opprykket i 2018 igjen måtte oppgradere for å oppfylle kravene for spill på step 3. Denne gang betød det at to nye små tribuner av den prefabrikerte sorten kom på plass.

Hovedtribunen er en sittetribune som står midt på den ene langsiden, der klubbhuset ligger litt tilbaketrukket, og er anleggets fineste. Et stykke lenger ned på den ene banehalvdelen står her også en av de nye og prefabrikerte tribunene, som også den er en sittetribune. På begge kortsider har man små ståtribuner med overbygg; den ene er en moderne og åpenbart prefabrikert variant, mens den andre virker å være en enkel og mer selvgjort affære. På bortre langside er det også et lite overbygg, men der står man rett på det flatmark, eller rettere sagt betongen. På denne langsiden har man også laglederbenkene. Jeg hadde etter hvert merket meg at Millwall-supporter og banehopper Steve Allison også hadde sjekket inn sammen med sine to sønner, og fikk etter hvert øye på de idet kampen ble blåst i gang. Jeg startet på en liten fotorunde rundt banen, slik at jeg etter hvert endte opp sammen med de.

Det var gjestene fra Kent som virket å komme best i gang i en kamp som etter hvert skulle bli preget av en del stopp i spillet; ikke minst ettersom det ble to eller tre drikkepauser i hver omgang. Marcel Barrington debuterte der fremme for Herne Bay, og skapte en god del hodebry for vertene. Bortelaget hadde vært nærmest da det var på tide med den første vanningspausen, men uten å klare å overliste hjemmekeeper Emanuel Agboola. Denne lille pausen virket å passe Potters Bar Town bedre enn gjestene, for i perioden etter var det de som virket farligst. Ikke minst ble Quentin Moville spilt gjennom, men bortekeeper Jordan Perrin kom stormende ut og fikk blokkert. Etter en alt i alt jevnspilt førsteomgang som avsluttet tamt var det fortsatt målløst da spillerne gikk i garderoben. For meg bar det rett i baren for å få meg et glass soda & lime.

I andre omgang var det vertene sin tur til å skape de første par sjansene, men igjen uten resultat. Så var Barrington nære på å sende gjestene i føringen med et skudd i stolpen. Hjemmelagets keeper Agboola måtte med tjue minutters tid igjen av ordinær tid byttes ut med en skade, og ble erstattet av en utespiller i form av midtbanespiller Calvin Dickson, da de ikke hadde noen reservekeeper på benken. Etter dette burde nok Herne Bay ha testet ham mer enn de gjorde, for det ene skuddet han fikk på seg, ble reddet på et temmelig uortodoks vis reddet med benet, og viste at han ikke er keeper til daglig. Imidlertid fikk han lite å gjøre etter dette, og vi ble stadig mer styrket i vår mistanke om at vi var vitne til en 0-0-kamp. I det 88. minutt falt dog avgjørelsen, og den kom sent men godt for vertene etter et angrep som endte med at Quentin Monville satt ballen i mål til 1-0. Herne Bay klarte aldri å presse frem en utligning, og dermed ble det også sluttresultatet.

Blant de 265 betalende tilskuerne var det også en merkbar delegasjon fra Herne Bay, og blant de var det igjen en kar jeg mente å dra kjensel på. Hans Ulster-flagg og lojalist-tatoveringer gjorde meg enda mer sikker i min sak, og det viste seg da også at det ganske riktig var karen jeg hadde møtt på i Oslo for noen år siden, før en landskamp mellom Norge og England. Steve hadde fortalt ham om trøbbelet jeg hadde fått med mitt flagg her hjemme i Fredrikstad, og han visse ting å si om akkurat det som ikke nødvendigvis skal på trykk, men la til at også han hadde fått klager fra noen åpenbart lettkrenkede personer et par steder – senest hos Haringey Borough – men at han konsekvent har nektet å ta det ned og at de måtte legge seg flate etter å ha sjekket det opp.

Jeg hadde ingen hastverk, og unnet meg et glass til med soda & lime og tok derfor snart farvel med både Steve og sønnene, og Paul & Co. Jeg gjorde klar til å bryte opp samtidig som Herne Bay-folket også begynte å gå mot bussen for avreise, så jeg ønsket lykke til til Herne Bay-karen og trasket tilbake mot stasjonen. Jeg hadde ikke vært sulten i løpet av kampen, men nå kjente jeg imidlertid at det var på tide med litt mat igjen, så jeg bevilget meg et stopp på Wetherspoons-puben The Admiral Byng. Etter et måltid der, gikk turen tilbake med Hatfield med tog, og nå hadde jeg tenkt å sjekke ut noen puber jeg ikke fikk testet ved mitt forrige opphold i byen. Første stopp ble Horse & Groom, og det var absolutt et fint vannhull, i likhet med The Eight Bells, som ble neste stopp. Etter en liten spasertur var jeg innom The White Hart, rett ved siden av et slags torg der cannabis-lukten lå tett over plassen hvor en rekke personer satt og hang. The Cavendish Arms ble siste stopp før jeg også stakk en tur innom The Harpsfield Hall og deretter etter hvert tok kvelden.

English ground # 545:
Potters Bar Town v Herne Bay 1-0 (0-0)
Isthmian League Premier Division
Parkfield, 14 August 2022
1-0 Quentin Monville (89)
Att: 265
Admission: £12
Programme: £2

Next game: 15.08.2022: Barwell v Ilkeston Town
Previous game: 13.08.2022: Soham Town Rangers v Fakenham Town

More pics

This trip on a map

Lørdag 13.08.2022: Soham Town Rangers v Fakenham Town

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den omfattende togstreiken som var varslet 18-20 august var grunnen til at jeg endte opp med en noe forkortet tur med hjemreise 17. august, men også denne lørdagen hadde det blitt varslet streik. Heldigvis var den ikke like omfattende, men skapte likevel en viss hodebry, og jeg måtte finne meg en ny rute når jeg denne morgenen våknet i Chester og skulle sette kursen mot kamp i Soham (i Cambridgeshire). For det første var det ingen tog som betjente Soham denne dagen, så det måtte uansett bli buss fra Ely. Videre var altså en av togene jeg opprinnelig hadde siktet meg inn på blitt kansellert, så nå gikk i stedet første etappe fra Chester til Warrington Bank Quay, der jeg spaserte til Warrington Central for å komme meg med neste tog.

Det hadde Norwich som destinasjon, men endte opp med å stoppe sin ferd i Nottingham, der vi straks ble loset over på et nytt tog som fraktet meg det siste strekket til Ely. Der hadde jeg tid til å gå en tur innom den store Tesco-sjappa ved siden av før jeg tok oppstilling på bussholdeplassen der. Bussen med nummer 12 i panna kom etter hvert i henhold til ruteplanen, og etter å ha bedt om en returbillett til Soham, måtte jeg punge ut med £6,60 for det som viste seg å være en dagsbillett. Bussen brukte et kvarters tid ned til Soham, der jeg steg av ved holdeplassen Julius Martin Lane. Det er også navnet på hjemmebanen til Soham Town Rangers, som ligger noen få minutters gange ned veien med samme navn, og som selvsagt var min destinasjon.

Soham er en liten by i det østlige Cambridgeshire, mellom Ely og Newmarket, og den har rundt 10 000 innbyggere. Selv om jeg denne dagen måtte ta buss hit, ble Soham jernbanestasjon åpnet igjen så sent som i desember 2021, etter å ha blitt stengt for passasjertrafikk i 1965. Ellers skal vi ikke dvele altfor mye ved det, men Soham ble jo kanskje først og fremst satt på kartet etter at to 10 år gamle jenter ble funnet drept i 2002 – en handling Ian Huntley senere ble dømt til to livstidsdommer for. Huset der han bodde ble for øvrig revet i 2004. Nå var det imidlertid langt hyggeligere ting det skulle dreie seg om, for jeg hadde jo selvsagt en kamp på menyen også denne dagen, og Julius Martin Lane hadde da også stått på min ønskeliste en stund.

Det til tross for at jeg på forhånd nå visste at de er blant klubbene som har sluttet å produsere skikkelige kampprogrammer, og at dagens kampprogram kun var tilgjengelig online. Dette beklaget da også karen i inngangspartiet på det sterkeste da jeg spurte for sikkerhets skyld etter å ha betalt mine £9 i inngangspenger. Før jeg rakk å svare at det var synd, la han til at han visste at jeg nå sannsynligvis var skuffet og bannet innvendig da jeg sannsynligvis hadde kommet langt. Det hadde jeg da for så vidt også, men han ble overrasket over hvor langt, og jeg forsikret om at jeg uansett hadde til hensikt å se dagens kamp her og ikke snu i porten slik noen faktisk gjør når de fysiske programmene uteblir på kamper over et visst nivå. Jeg synes på en måte det står respekt av at de står for sine prinsipper og på den måten sender et tydelig signal og tar kampen for å bevare de fysiske kampprogrammene.

Jeg hadde uansett ikke tenkt å la det legge noen stor demper på mitt besøk ved Julius Martin Lane, og var jo som nevnt også allerede informert om det på forhånd slik at det ikke kom som noen overraskelse. Fortsatt lystig til sinns tok meg innenfor portene med fortsatt halvannen times tid til avspark, skuet utover det flotte anlegget, og gikk for å finne klubbhusets bar. Etter å ha bestilt meg en pint, fikk jeg også klarsignal til å slenge fra meg bagen i et hjørne, siden jeg etter kamp skulle farte videre til Hatfield, der jeg hadde bestilt hotell. Jeg kunne også benytte anledningen til å sjekke opp reiseruta etter kamp, der det også hadde begynt å tikke inn noen kanselleringer og visse skjær i sjøen.

Soham Town Rangers ble stiftet i 1947, som en sammenslåing av Soham Town og Soham Rangers. Begge disse hadde spilt i Cambridgeshire County League, og det var også der den nye klubben startet opp, før de i 1956 hoppet over til Peterborough & District League. I 1959 søkte de seg til Eastern Counties League uten hell, men vant Peterborough & District League i både 1960 og 1962, og da de i 1963 søkte igjen, fikk de denne gang innpass. I Eastern Counties League (ECL) var klubben gjerne å finne på nedre halvdel, og da ECL introduserte en andredivisjon (Division One) i 1988, rykket Soham Town Rangers ned dit våren 1989, men returnerte til Premier Division etter fire sesonger. Etter årtusenskiftet begynte de å notere seg for plasseringer på øvre halvdel, og i 2008 vant de ligaen og sikret seg dermed opprykk til step 4.

De ble plassert i Southern League Division One Midlands (som senere ble til Central), og spilte der tre sesonger før de ble flyttet over til Isthmian League Division One North, med sjuendeplass våren 2013 som bestenotering. Etter at fotballen kunne starte opp igjen som normalt etter Covid, ble de forrige sesong plassert i Northern Premier League Division One Midlands. Kanskje er det delvis et tegn på NPL sin styrke at det ble i tøffeste laget for klubben som endte nest sist og rykket ned igjen til Eastern Counties League etter 22 år på step 4, og en klubbrepresentant jeg snakket med bekreftet da også at det hadde vært tøff matching i den nye divisjonen, men at det også hadde vært artig med en rekke nye motstandere. Nå håpet han at de kunne slå tilbake å rykke opp igjen, men innrømmet at det selvsagt ville bli tøft, og at det selvsagt ikke er noen automatikk i at man skal rykke direkte opp igjen på første forsøk slik noen åpenbart tror.

Julius Martin Lane var hjemmebanen til Soham Town siden 1920, og ble også Soham Town Rangers sin hjemmebane fra startet i 1947, siden Soham Rangers sin hjemmebane hadde blitt overtatt av jordbruk i løpet av krigen. I 1919 reiste de en hovedtribune i tre som de hadde anskaffet fra daværende Abbey United (dagens Cambridge United), men denne ble i 1989 erstattet med dagens hovedtribune. Den nye tribunen er entres via trapper på den ene siden, og byr på sitteplasser. Den fremstår også langt eldre enn den er, og har langt mer karakter enn mesteparten av det som har blitt reist av tribuner i de senere tiår. Rundt resten av anlegget er det hovedsakelig såkalt hard standing, men1993 ble det tak over de to kortsidene. Det er det også på et parti utenfor klubbhuset, mellom inngangspartiet og hovedtribunen. Bortre langside er under åpen himmel, men huser laglederbenkene.

Julius Martin Lane er i det hele tatt et svært trivelig sted å se fotball. Publikumsrekorden på 3 000 skal stamme fra 1958 og en cupkamp mot den ikke lenger eksisterende Oxford-klubben Pegasus, som i 1950-årene var en storhet i amatørfotballen (med titler i FA Amateur Cup i både 1951 og 1931). Så mange var det selvsagt ikke ventet til dagens kamp i Eastern Counties League Premier Division, der motstanderen var Fakenham Town som hadde tatt turen fra Norfolk. Under en røykepause hadde jeg en trivelig prat med karen fra tidligere og en av hans kollegaer, og siden han fortsatt virket å frykte at de hadde skuffet meg med mangel på fysisk kampprogram, lovet han uoppfordret å skaffe til veie for meg en stensil med lagoppstillingene før kampstart. For kamp ble det, selv om jeg overhørte en samtale om at kampen skulle ha stått i fare for å bli utsatt grunnet den voldsomme heten.

Dette var kun den andre ligakampen i årets sesong for Soham Town Rangers, og også seriestarten hadde vært på hjemmebane, da Walsham Le Willows ble slått 3-2. Etter det hadde de benyttet forrige helg til å spille FA Cup, og siden det ble uavgjort borte mot Thetford Town, måtte de også spille omkamp i midtuken før de kunne ta seg videre på bekostning av divisjonsrivalen. Fakenham Town hadde på sin side spilt to seriekamper, og startet med tap hjemme mot Long Melford før de slo Sohams lokalrivaler Ely City hjemme. Også de hadde tatt seg videre i FA Cupen, men trengte til tross for bortebane ingen omkamp for å avansere på bekostning av Kirkley & Pakefield. Etter å ha tømt glasset, var det nå på tide å komme seg ut i påvente av spillernes innmarsj og det påfølgende avspark.

Soham Town Rangers kom best i gang i den voldsomme heten, og tok ledelsen i kampens sjuende minutt, da Luke Brown uhindret fikk heade inn 1-0. I det 26. minutt doblet vertene ledelsen da de utnyttet en glipp i Fakenham-forsvaret, og Joe Carden var mannen som satt inn 2-0. Drøyt ti minutter senere fikk Fakenham Town en redusering, og det var vel ikke helt ufortjent på det tidspunktet. Det var også en herlig scoring, der Jake Watts fikk forserte fra rundt midtbanen og etter et mislykket forsøk på avslutning endte opp med å på volley sende ballen i krysset. 2-1, og det var også stillingen da lagene gikk i garderoben halvveis, mens jeg gikk for å få påfyll i baren. Det var over 35 varmegrader, og det hadde vært en omgang med flere drikkepauser. Også undertegnede måtte kvittere ut både én og to vannflasker, og mobiltelefonen varslet flere ganger om overoppheting.

Da andre omgang ble sparket i gang, fikk jeg også somlet meg til å kjøpe litt mat, og sto (tross varmen) fortsatt med min Bovril da Ollie Ward styrte inn et innlegg til 3-1 på bakre stolpe snaut ti minutter ut i omgangen. Timen var så vidt passert da Jordan Gent økte hjemmelagets ledelse til 4-1, og nå virket det egentlig avgjort. Fakenham virket å henge mindre med etter hvilen enn det de hadde gjort i første omgang, og Soham Town Rangers hadde nå gjort jobben. De hadde få problemer med å kontrollere i land seieren som utover i andre omgang egentlig aldri var truet. Det endte derfor med 4-1 og en fortjent hjemmeseier foran det som viste seg å være 142 betalende tilskuere.

En av mine samtalepartnere fra tidligere kom bort og mente jeg måtte komme igjen fordi jeg tydeligvis hadde bragt de litt hell, og han var storfornøyd med dagens seier og trepoenger. Jeg tok etter hvert med meg bagen min til bussholdeplassen for å komme meg tilbake til Ely. Derfra var det imidlertid nå litt utfordrende, for ruten jeg hadde blinket meg ut med togbytte i Stevenage fremsto nå litt usikker siden toget dit ned var såpass forsinket at jeg sto i fare for å miste forbindelsen. Da vi nærmet oss Stevenage med det forsinkede toget, så jeg at vi ville ankomme et minutt eller to for sent, slik at det raskeste alternativet nå var å bli med helt ned til Finsbury Park i nord-London og derfra toge opp igjen til Hatfield.

Slik ble det, og ved ankomst Hatfield (i Hertfordshire) unnet jeg meg nå en taxi til Travelodge-hotellet, der jeg hadde betalt £106,98 for to netters overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg på rom 137, og deretter gikk jeg etter hvert de få meterne over til Wetherspoons-puben The Harpsfield Hall for å få meg en sen middag og en pint eller to før jeg tok kvelden etter nok en lang dag på farten. Julius Martin Lane og Soham Town hadde vært et trivelig bekjentskap og vist seg vel verdt et besøk. Nå ventet selvsagt en ny kamp dagen etter, og det var også noe av grunnen til at jeg hadde installert meg i Hatfield.

English ground # 544:
Soham Town Rangers v Fakenham Town 4-1 (2-1)
Eastern Counties League Premier Division
Julius Martin Lane, 13 August 2022
1-0 Luke Brown (7)
2-0 Joe Carden (26)
2-1 Jake Watts (37)
3-1 Ollie Ward (55)
4-1 Jordan Gent (61)
Att: 142
Admission: £9
Programme: None (online only)

Next game: 14.08.2022: Potters Bar Town v Herne Bay
Previous game: 12.08.2022: Airbus UK Broughton v Aberystwyth Town

More pics

This trip on a map

Fredag 12.08.2022: Airbus UK Broughton v Aberystwyth Town

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha tilbragt turens tre første dager i sørvest, var det denne fredagen på tide å forflytte seg nordover. Under planleggingen av turen hadde jeg egentlig hellet mot det sørlige Wales denne dagen, og både Taffs Well og Llanelli Town var blant alternativene som ble vurdert. Jeg endte imidlertid opp med en kamp i nord-Wales; nemlig en kamp i den walisiske toppdivisjonen mellom Airbus UK Broughton og Aberystwyth. Chester ble valgt som base, så det var dit jeg nå måtte forflytte meg da jeg våknet i Radstock og forlot Radstock Hotel før frokostserveringen begynte. Verten hadde dog tipset meg om at jeg kunne få både smørbrød og litt av hvert til frokost ved en sjappe ved navn Cottles som jeg passerte på vei til bussholdeplassen. Både smørbrød og en pastie ble handlet inn før jeg satt meg på 08.54-bussen som brukte en halvtimes tid på å frakte meg til Bath.

Jeg hadde blinket meg inn på 09.53-toget fra Bath Spa videre til Bristol Temple Meads, men kom meg i stedet med et noe forsinket 09.36-tog, og kunne etter den korte etappe ta fatt på neste etappe med 10.35-toget til Birmingham New Street. Der ble det et nytt togbytte, og det samme ble det i Crewe, før jeg omsider ankom Chester i rute litt før klokka ett. Jeg hadde betalt £63 for overnatting ved The Ormond, ikke langt fra stasjonen, og fikk ganske snart sjekket inn. Rett borti veien ligger puben The Deva Tap, og den skulle nå sjekkes ut. Det viste seg å være et herlig bekjentskap av et vanningshull, men jeg beveget meg likevel etter hvert videre til Egerton Arms, Ye Olde Cottage Arms, Stanley Arms og til slutt The Lock Keeper før jeg gikk for å finne bussen som skulle skysse meg over grensen til Wales.

Først måtte jeg imidlertid finne en minibank, men etter at det var gjort kunne jeg stige på bussen og betale sjåføren £4,60 for det som viste seg å være en dagsbillett, siden jeg også hadde planer om å ta bussen tilbake igjen etter kamp. Etter å ha krysset den nokså usynlige grensen mellom England og Wales, takket jeg snart sjåføren og steg av på holdeplassen utenfor puben The New Glynne Inn, som ligger få minutters gange fra der kampen skulle spilles. Jeg hadde satt av tid til et aldri så lite glass her, og som sagt så gjort. Etter å ha tømt glasset og trasket rundt en av de store parkeringsplassene og opp til stadionet, kunne jeg betale meg inn med £8 pluss ytterligere £3 for et kampprogram som var en 52 siders blekke med masse info.

Vi befinner oss her i Broughton, som er en stor landsby med omkring 6 000 innbyggere. Den ligger i det walisiske grevskapet Flintshire, men altså rett ved den engelske grensen. Hva som er hjørnesteinsbedriften her er det liten tvil om, for Broughton er hjemsted for en stor fabrikk som lager vingene til Airbus-fly. Denne er tilknyttet Hawarden-flyplassen som ligger her, og det var en av fabrikkens parkeringsplasser jeg tidligere hadde forsøkt å forsere. Her kommer Airbus sine store og karakteristiske Beluga-fly og henter ferdige deler, og jeg har sett bilder av disse tatt under kamp tidligere, men det var dessverre ingen å se denne kvelden.

Klubben har da også så absolutt en tilknytning til denne fabrikken, og det røpes vel til en viss grad av navnet. Den ble rett og slett stiftet i 1946 som bedriftslaget til fabrikken som den gang het Vickers-Armstrong, og har senere skiftet navn flere ganger etter som også fabrikken har blitt kjøpt opp og byttet eiere. Klubben spilte først i Chester & District League, og deretter i Welsh National League (Wrexham Area), der de sakte men sikkert klatret. I år 2000 sikret de seg opprykk til Cymru Alliance, som da var en av ligaene på walisisk nivå to. Den vant de overlegent våren 2004, og var dermed klare for spill i den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League for første gang.

Der etablerte de seg, og i både 2013 og 2014 sikret de seg andreplassen i ligaen. Det resulterte i at de tre år på rad kvalifiserte seg for spill i Europa, men de kom seg aldri forbi den første kvalifiseringsrunden i Europa League (FK Haugesund var en av de det ble tapt knepent for). I den turneringen måtte de for øvrig spille under navnet AUK Broughton, i og med at UEFA ikke tolererer kommersielle klubbnavn (hadde de bare slått like hardt ned på en viss østerriksk energidrikk-produsent). I 2016 spilte Airbus UK Broughton seg for første gang frem til semifinale i den walisiske cupen, men der ble det tap for The New Saints, og sesongen etter rykket de ned. Klubben returnerte imidlertid ved å vinne Cymru Alliance i 2019, og tok samtidig en dobbel i og med at de samme sesong vant ligacupen ved å slå Holywell Town 4-0 i finalen. Nytt nedrykk i 2020 ble fulgt opp med opprykk i våres.

Det har jo skjedd store omveltninger i det walisiske ligasystemet de senere årene, og toppdivisjonen er nå Cymru Premier, mens Cymru North og Cymru South operer på nivå. Deretter har vi et nivå tre med tre avdelinger av den såkalte Ardal Leagues (som kan oversettes med noe slikt som ‘distriktsligaene’), og der tror jeg vi stopper i denne omgang. Kveldens kamp var rett og slett sesongens første i den walisiske toppdivisjonen, og Airbus UK Broughton skulle opp mot en gammel traver med lang fartstid der; nemlig Aberystwyth Town. Mens Airbus UK sikret opprykk ved å vinne forrige sesongs Cymru North, ble Aberystwyth Town da nummer 8 i toppdivisjonen, men jeg forventet en tett kamp. Inne i baren Wings Club virket det ikke overraskende som at folk nok en gang pekte ut The New Saints som laget å slå, og forhåpentligvis kan kanskje noen klare akkurat det.

Om man skal sammenligne de to, er det nok liten tvil om at den norske Eliteserien er sterkere enn den walisiske toppdivisjonen, og mange her hjemme i Norge vil nok garantert se på sistnevnte som en svak ‘bakgårdsliga’ og knapt nok det. De samme personene vil temmelig sikkert ikke kjenne til særlig mange klubber i den walisiske fotballen. På visse områder er det imidlertid en klasseforskjell i walisernes favør, og for å la Airbus UK bli eksempelet denne gang, siden det tross alt var de som var kveldens hjemmelag, hadde man altså klart å produsere et ypperlig 52-siders kampprogram; noe som dessverre har blitt noe totalt ukjent i Norge. I tillegg kunne de to lags supportere kose seg i anleggets fine bar med godt utvalg av både øl, cider og annet godt, i tillegg til matservering. Jeg vet hva jeg ville valgt hver eneste gang. Faktisk skulle jeg forresten også støte på en gruppe bergensere på min runde rundt banen, og det er jo ikke akkurat hverdagskost at jeg møter landsmenn i walisisk fotball.

Det var vertene som startet best foran 355 tilskuere, og Jake Phillips skjøt like utenfor da han fikk kampens første sjanse. Deretter måtte Aber-keeper Lewis Webb i aksjon for å stoppe både Jake Eyre og Steve Tomassen, og så Eyre igjen. Gjestene kom seg etter hvert mer inn i kampen, og Ben Erickson skjøt like utenfor før en vannpause drøyt halvveis i omgangen som syntes å gjøre bortelaget godt. Harri Horwood skjøt like utenfor også han, og like etter var det hjemmelagets keeper Lewis Dutton sin tur til å bli testet av Niall Flint. I det 40. minutt tok Aberystwyth ledelsen, og den kom fra en corner som ble headet i eget mål av den uheldige Joe Palmer. Gjestene avsluttet omgangen godt og skapte flere sjanser. Ikke minst traff de stolpen like før lagene gikk i garderoben med 0-1 som pauseresultat.

Aberystwyth startet den andre omgangen best, men fikk ikke straffespark da de ropte på en hands. Airbus var ikke ufarlige, og både Phillips og Eyre var skummelt frempå. Jeg følte likevel at gjestene hadde litt mer sting nå, og både Jack Rimmer og Iwan Lewis prøvde seg; førstnevnte med et frekt frispark fra rundt 50 meter som gikk like over. Litt mot spillets gang utlignet The Wingmakers, og det var George Peers som med tjue minutter igjen headet flott inn 1-1 fra et like flott innlegg. Aberystwyth deppet imidlertid ikke av den grunn, men satt inn et ekstra gir. Fem minutter senere endte et langt innkast med at innbytter Alex Darlington scoret på volley etter kun et par minutter på banen. 1-2, og jubel på nytt blant den tilreisende kontingenten med Aber-fans. Gjestene virket aldri alvorlig truet etter dette, men kontrollerte inn og var farlige på kontringer.

Det endte dermed 1-2, og bortefolket kunne ta med seg tre poeng på den lange veien tilbake til Aberystwyth. Jeg hadde på min side ikke altfor lang vei inn til Chester, men den ble likevel kronglete, for det viste seg at Google Maps ikke var til å stole på denne kvelden da den berettet om en buss tilbake klokka 22.36. Siden jeg så jeg ikke ville rekke 21.36-bussen, slo jeg meg nemlig til ro og så kampen ferdig i ro og mak for deretter å hygge meg litt i Wings Club frem til neste buss en time senere. Men et par som kom og var ute etter samme buss klarte å finne ut at det ikke stemte, og at siste buss for kvelden hadde gått. Dermed var det bare å ringe etter en taxi som etter et kvarters tid kom og hentet meg. Kvelden ble avsluttet med en tur innom The Victoria og lugubre Liverpool Arms før jeg unnet meg litt nattmat og deretter gikk for å finne senga.

Welsh ground # 21:
Airbus UK Broughton v Aberystwyth Town 1-2 (0-1)
Cymru Premier
The Airfield, 12 August 2022
0-1 Joe Palmer (og, 40)
1-1 George Peers (71)
1-2 Alex Darlington (76)
Att: 355
Admission: £8
Programme: £3

Next game: 13.08.2022: Soham Town Rangers v Fakenham Town
Previous game: 11.08.2022: Radstock Town v Hallen

More pics

This trip on a map