vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Lørdag 21.01.2023: Drøbak/Frogn v Kolbotn (@ Sarpsborg Stadion)

Det var en uke siden min forrige kamp, og seks dager siden jeg hadde flydd hjem fra Aberdeen etter min store romjuls- og nyttårstur i Storbritannia, så kanskje var det tross alt på tide med en kamp igjen. Januar måned er jo på ingen måte en periode hvor det kryr av kamper her hjemme i Norge, men denne dagen var jeg klar for min kamp nummer 14 for året, og den første på norsk jord. Det dreide seg om en kamp mellom Drøbak/Frogn og Kolbotn, og den skulle av alle steder faktisk spilles på Sarpsborg Stadion. Selv om man kanskje skulle tro at Sarpsborg ikke nødvendigvis er det stedet normalt oppegående mennesker velger å oppsøke frivillig, var det altså dit jeg satt kursen denne lørdags formiddagen.

Valg av kampsted hadde rett og slett å gjøre med at denne kampen var del av en såkalt ‘VAR test’. VAR skal jo dessverre innføres i den norske Eliteserien i år, og derfor skulle det spilles en rekke testkamper slik at både dommere og andre fikk øvet seg på dette. Det hadde startet helgen før, mens jeg fortsatt levde de glade dager i Storbritannia, og en rekke breddeklubber hadde blitt spurt om å delta – inkludert Rygge og Tistedalen, som hadde vært de første ut en uke tidligere. Uten at jeg har sjekket opp sannhetsgehalten i dette, har jeg for øvrig senere hørt at den opprinnelige planen var å arrangere dette på hjemmebanen til svinepelsene fra Vålerenga, men at de hadde måtte melde pass, slik at det i stedet måtte flyttes til Sarpsborg Stadion.

Med avspark allerede klokken 11.00 var det bare å busse tidlig opp til ‘den andre byen’ og tusle bort til Sarpsborg Stadion, der det ved min ankomst faktisk var mer aktivitet ved bandybanen ved siden av enn utenfor fotballstadionet. Det var gratis inngang, og innenfor hadde det i hvert fall møtt opp noen fra begge leire, og tilsynelatende flest Drøbak-folk. Blant disse var min firmenning Vidar Færgestad som nå er styreleder i DFI. Jeg hadde en prat med ham der jeg røpet at DFI er min personlige favoritt til å bli den største konkurrenten til Råde i år. Det var han åpenbart ikke uenig i, og var ikke snauere enn at han sa at de også satset på å komme foran hardt satsende Råde og ikke så noen grunn til at de ikke skal kunne klare det.

DFI slo jo faktisk også Råde i begge de innbyrdes møtene i fjorårets serie, så optimismen er vel neppe helt ubegrunnet. Det har da heller ikke vært tvil om DFIs toppnivå de siste par sesongene, for når de har vært gode, har de vært veldig gode. Utfordringen har vel vært at man ikke har levert stabilt nok på det nivået, og surret bort for mange poeng mot antatt svakere motstand. Nå er DFI-gutta enda et år eldre, og har tilsynelatende også blitt ytterligere forsterket, så jeg ser ikke bort fra at Vidar har rett. Mitt tips er at tetkampen i kretsens 4. divisjons-avdeling i år vil kunne bli en tvekamp mellom Råde og Drøbak/Frogn, og holder den tittelkampen som nokså åpen, et lite hakk foran klubber som eksempelvis Kråkerøy. Så med det fikk jeg lagt hodet på blokka…

Angående unge lag, var det et pur ungt Kolbotn som var motstander, og en av de fremmøtte fortalte at de nå satser ungt og lokalt med et helt nytt lag. Begge klubbene hører hjemme i 4. divisjon, men mens Drøbak/Frogn er en av favorittene i Østfold-kretsen, spiller Kolbotn i Oslo-kretsen, og er visst av flere jeg kjenner tippet å ville måtte kjempe i bunnen av sin avdeling. Nå skulle de to måle kreftet i denne VAR-testen, som for øvrig også innebar TV2-produksjon og direktesending på Direktesport, og det er ikke noe 4. divisjonsklubbene er altfor vant til, så dette var nok noe gjevere for de enn en ordinær treningskamp.

Drøbak/Frogn var store favoritter, og startet også best. Det var langt fra noen bombe da Mikkel Aarstrand etter tolv minutter sendte de røde i føringen 1-0 med et flott skudd i bortre hjørne. Uforståelig nok kom det opp melding på storskjermen om at målet skulle sjekkes med VAR. Majoriteten av de fremmøtte tilskuerne (som jeg talte meg frem til å være 48 i tallet) kikket spørrende på hverandre siden det ikke så ut til å være noe som helst feil med målet. Etter kort tid ble det da også godkjent, og det spørs om ikke dette bare var et grep for at dommeren og VAR-folket skulle få litt trening, for det gjentok seg også til stadighet etter majoriteten av de etter hvert så mange målene.

I det 22. minutt scoret Kolbotn, og det var David Dehli som ble spilt gjennom og utlignet til 1-1. Begge lag hadde deretter muligheten til å ta ledelsen, men det var DFI som gjorde det da Mikkel Aarstrand var frempå igjen og pirket inn 2-1 like før pause. DFI ledet halvveis, men det hadde vært overraskende jevnspilt. Det skulle det imidlertid ikke bli etter pause, for da holdt DFI til tider regelrett lekestue. Riktignok hadde Kolbotn tidlig i andre omgang en stor sjanse til å utligne igjen, men DFI-keeperen parerte. I det 52. minutt presenterte i stedet William Østli seg ved å pirke inn 3-1, og to minutter senere hadde både Emil Haugland og Niclas Semmen tegnet seg på scoringslista da det sto 5-1 etter tre mål på like mange minutter.

Nå fulgte tjue minutter der Kolbotn klarte å unngå baklengs, selv om de i den perioden også hadde en redning på streken. I det 74. minutt noterte Mikkel Aarstrand seg for hattrick ved å øke til 6-1, og deretter fulgte to kjappe scoringer og hattrick også fra unggutten William Østli, som er Tårnåsen-gutt og faktisk har en fortid i Kolbotn. Kristian Karlsen ville også være med på moroa, og scoret i både det 80. og i det 88. minutt. Med det fastsatte han også sluttresultatet til hele 10-1. Dagens utsagn hadde kommet fra det som nok var en Kolbotn-tilhenger, som utbrøt følgende: «Det er jo f… meg lov å prøve i hvert fall da, Kolbotn!». Kolbotn vil nok helst glemme denne andreomgangen, mens DFI-folket sa seg fornøyde mens likevel uttrykte usikkerhet over hva slags målestokk Kolbotn faktisk hadde vært. Det skulle være to kamper til her denne dagen, men jeg sa meg fornøyd med dagens dont, og dermed kunne jeg også forlate Sarpsborg igjen.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Kolbotn 10-1 (2-1)
Friendly (VAR test)
Sarpsborg Stadion (at Sarpsborg 08), 21 January 2023
1-0 Mikkel Aarstrand (13)
1-1 David Dehli (21)
2-1 Mikkel Aarstrand (43)
3-1 William Østli (52)
4-1 Emil Haugland (53)
5-1 Niclas Semmen (54)
6-1 Mikkel Aarstrand (74)
7-1 William Østli (77)
8-1 William Østli (80)
9-1 Kristian Karlsen (84)
10-1 Kristian Karlsen (88)
Att: 48 (h/c)
Admission: Free

Next game: 23.01.2023: Begby v Drøbak/Frogn
Previous game: 14.01.2023: Elgin City v Annan Athletic
Previous norwegian ground: 08.11.2022: Råde v Sandefjord Fotball 2

More pics

Saturday 14.01.2023: Elgin City v Annan Athletic

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde vært i Storbritannia siden jeg fløy over tidlig på morgenen andre juledag, men nå skulle omsider turen avsluttes, og det skulle skje oppe i Skottland. Da jeg denne lørdagen våknet i Newcastle, var det dermed bare å få kjøpt inn litt frokost i form av smørbrød og komme seg med 07.07-toget nordover mot Edinburgh. Planen hadde vært å se Brechin City v Fraserburgh i Highland League for deretter å dra videre opp til Aberdeen hvor jeg skulle både overnatte og etter hvert fly hjem fra dagen etter. Jeg hadde tatt et tidligere tog oppover en opprinnelig planlagt i tilfelle jeg måtte ty til en av reserveløsningene, siden jeg muligens hadde ant litt ugler i mosen. Det skulle vise seg å være et klokt valg.

Ved Edinburgh Waverley fikk jeg byttet til 09.30-toget videre mot Aberdeen, og jeg skulle i henhold til planen være med så langt som til Montrose, der jeg ville bytte til buss mot Brechin. Rett før ankomst Montrose kom imidlertid beskjeden jeg hadde fryktet og egentlig halvveis ventet på. Kampen i Brechin var avlyst! Nok en gang hadde litt regn stukket kjepper i hjulene, og jeg ble værende på toget mens jeg sjekket alternativene oppe i Aberdeen-området. Det var et par enklere alternativer rundt Aberdeen, som både Banks O’ Dee og Culter, og jeg kunne ikke minst velge å fullføre skotske Championship ved å se Cove Rangers, men jeg var nå mest fristet av en litt lenger tur opp til Elgin for å besøke Elgin City.

Jeg bestemte meg for å satse alt på ett kort og dra meg meg bagasjen opp dit, men takket være forsinket ankomst i Aberdeen, holdt jeg på å miste Inverness-toget som var min forbindelse til Elgin. Kun en spurt over til en annen plattform gjorde at jeg rakk det med nød og neppe. Toget fra Aberdeen brukte omtrent halvannen time på å nå Elgin der jeg hoppet av litt før halv to, godt over seks timer etter at jeg hadde forlatt Newcastle. Jeg ville nå stoppe innom mikropuben Against The Grain, som jeg passerte på vei fra stasjonen til Elgin Citys hjemmebane, Borough Briggs, og at Tom Morken også valgte å anbefale den var jo egentlig bare i seg selv en bekreftelse på at det var et godt valg.

Elgin er en by med omtrent 25 000 innbyggere, og den er administrasjonssenter for Moray. Den ligger ved elven Lossie, og har fremstilling av whisky som sin kanskje fremste industri. Destillerier som blant annet Glen Moray og Linkwood holder til her. Tidligere lå faktisk byen et par kilometer lenger sør, og kirken Bernie Kirk som ble bygget der i 1140 skal være den eldste kirken i Skottland som fortsatt er i bruk. Byen ble på 1800-tallet som nevnt rett og slett flyttet et par kilometer lenger nord, og kanskje har dette sammenheng med en annen snodig ting når det gjelder Elgin? Tilsynelatende er det nemlig en viss uenighet om hvorvidt Elgin er town eller city. Den har offisielt ikke city-status, selv om mange lokale selv omtaler den som det, og at eksempelvis fotballklubben har tatt i bruk City-suffikset.

Når man ankommer byen, ønskes man velkommen til «Elgin, a historic cathedral city», og det har det nok på en måte også vært. På tiden da Elgin fikk status som kongelig burgh, var nok ikke city-begrepet tatt i bruk ennå. Elgin Cathedral ble bygget i 1224 og få år senere utvidet. Katedralen fikk tilnavnet ‘Lantern of the North‘,og var også et viktig regionalt senter for læring. Den ble herjet av brann i både 1270, 1390 og 1402, før den i 1560 ble forlatt som en følge av den skotske reformasjonen. I dag kan man fortsatt se de bevarte ruinene av den inne i sentrum. I 1852 kom for øvrig jernbanen til Elgin, men i første omgang kun mellom Elgin og Lossiemouth ved kysten rundt en mil lenger nord, og dette var den gang den første jernbanen nord for Aberdeen. De første lokomotivene ble fraktet sjøveien, og linjen ble åpnet med pomp og prakt. I dag betjenes Elgin av tog mellom Aberdeen og Inverness.

Jeg tømte etter hvert glasset, takket karen som hadde servert meg en sour, og forlot Against The Grain for å sette kursen mot Borough Briggs og dagens kamp der. Avlysningen i Brechin hadde selvsagt vært en skuffelse, men da jeg endte opp med å i stedet besøke et annet anlegg som har figurert på min ønskeliste en stund, hadde det blitt raskt glemt, og jeg gledet meg virkelig nå til å se kamp på Borough Briggs. Med drøyt tre kvarter til avspark ankom jeg, og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagen i et hjørne av klubbens bar. Jeg fikk betalt £12 for en inngangsbillett, og ytterligere £2 for et eksemplar av dagens kampprogram, som var en 32-siders blekke som fikk tommel opp av undertegnede etter at jeg hadde bladd litt i mens jeg ladet opp med litt lesking av strupen.

To tidligere klubber hadde operert under navnet Elgin City (begge forsvant etter få års drift) da dagens klubb ble stiftet i 1893. Det skjedde ved at de to lokale klubben Rovers (stiftet i 1887) og Vale of Lossie (stiftet 1888) slo seg sammen. Den nye klubbens første trofé kom i løpet av 1888/89-sesongen, da de vant North of Scotland Cup. Det var første gang den turneringen ikke ble vunnet av en klubb fra Inverness, og Elgin City har etter hvert vunnet denne cupen 18 ganger. Klubben vant for første gang Highland League i 1932, og har etter hvert 14 ligatitler (og 12 andreplasser) der. I 1967/68-utgaven av den skotske (FA) Cupen, tok de seg helt til kvartfinalene, der de tapte knepent borte mot Morton, og dette er fortsatt det lengste en Highland League-klubb har tatt seg i den gjeveste skotske cupen.

Det var våren 1990 at Elgin City vant Highland League-tittelen for 14. og siste gang, men tre år senere ble det skikkelig drama. Da man gjorde opp status for 1992/93-sesongen, var det Elgin som toppet tabellen, men det ble oppdaget at de på uærlig vis hadde omberammet kamper slik at de kunne bruke spillere som egentlig skulle sonet for kort. Dermed ble de faktisk fratatt tittelen, og den sesongen av Highland League står derfor merkelig nok uten vinner. Da den skotske Football League skulle utvide med to lag i 2000, var det Elgin City som sammen med Peterhead som ble hentet opp fra Highland League. I det som da het Division Three, og som nå har byttet navn til League Two, har de ofte vært å finne på nedre halvdel, med noen få unntak. Tre ganger har de siden den gang tatt seg til playoff, men uten hell. Andreplassen våren 2016 er deres bestenotering.

Elgin City er faktisk den nordligste klubben i en av de profesjonelle britiske fotballigaene, og følgelig er også Borough Briggs Skottlands og Storbritannias nordligste ligastadion (den tittelen ville de for øvrig mistet om Fraserburgh hadde seiret i kvalifiseringen og rykket opp fra Highland League i fjor). Den åpnet i 1921, med kamp mot ikke lenger eksisterende Inverness Citadel, og har vært klubbens hjemmebane siden den gang. Publikumsrekorden lyder på 12 608, og stammer fra 1968 og en cupkamp mot Arbroath, de Elgin seiret og tok seg til den tidligere nevnte kvartfinalen. I dag er kapasiteten langt mindre.

Midt på den ene langsiden strekker den klassiske hovedtribunen seg omtrent halve banens lengde, og er anleggets eneste sittetribune. Til den ene siden for denne er det åpen terracing. Hovedtribunen har nå seter som klubben i sin tid fikk fra St. James’ Park i Newcastle. Dette var vel i forbindelse med at Elgin fikk ta steget opp i den skotske ligaen, og på samme tid anla man nye åpne seksjoner med terracing bak begge målene. Også på bortre langside er det terracing, samt et lengre overbygg som gir tak over hodet til de som står der. På denne siden står det for øvrig fire flomlysmaster som går gjennom taket. Borough Briggs er i det hele tatt et herlig sted å se fotball, og jeg storkoste meg virkelig her. Det inntrykket ble absolutt heller ikke svekket av at jeg før kampstart gikk til innkjøp av to nydelige scotch pies og en Bovril. Bedre fotball-mat finnes vel knapt.

Skikkelig gress er det også på Borough Briggs, og det virket som en noe tung bane. Jeg hadde jo vært bekymret for at en pysete dommer skulle ankomme kamparenaen og avlyse, men heldigvis skjedde ikke det (kanskje satt det litt ekstra langt inne når bortelaget Annan Athletic hadde reist så langt). Det hadde vært et par halvsjanser begge veier da hjemmelaget tok ledelsen i det 19. minutt. Kane Hester ble flott spilt gjennom av sin spissmakker Aaron Reid, og gjorde ingen feil da han satt inn sitt mål nummer 24 for sesongen og sendte Elgin City i føringen med 1-0. Hester hadde to minutter senere en mulighet til å doble ledelsen, men innlegget var ikke helt presist, og avslutningen ble litt halvveis og gikk utenfor målet. Dermed 1-0 til pause.

Åtte-ni minutter ut i andre omgang var Annan uhyre nære en utligning da Chris Johnstone sendte i vei et herlig skudd som skrudde mot mål, smalt i tverrliggeren og ned på streken før paniske Elgin-forsvarere fikk klarert. Timen var passert med en drøyt minutt da Annan likevel fikk sin utligning etter å ha presset på en stund, og det var Tommy Goss som headet inn 1-1 fra kort hold. Det var en underholdende kamp nå, og drøyt halvveis ut i omgangen burde gjestene tatt ledelsen. Det var Goss som var frempå igjen, men også hans skudd traff tverrliggeren. Mot slutten hadde begge lag muligheter til å avgjøre, men det endte med 1-1 og poengdeling.

Besøket på Borough Briggs hadde vært en fin avslutning på turen. Etter å ha hentet bagasjen i klubbens bar, spaserte jeg bort til Wetherspoons-puben The Muckle Cross, der jeg inntok en middag. Deretter kom jeg meg med toget tilbake til Aberdeen, og gikk for å sjekke inn ved Travelodge Aberdeen Central, der jeg hadde betalt £34,99 for overnatting. Dette var samme hotell som jeg også skulle ha overnattet på 30. desember, da jeg hadde blitt strandet i Glasgow grunnet flom som satt en stopper for all togtrafikken. Kanskje var det derfor de nå tydeligvis hadde sendt meg en melding med spørsmål om hvorvidt jeg aktet å komme og overnatte.

Jeg fikk uansett sjekket inn nokså raskt, og tok deretter en tur ut i Aberdeen. Etter et kveldsmåltid og en siste dose haggis på Wetherspoons-puben The Justice Mill, var jeg også innom både The Stag og The Old King’s Highway før jeg trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg ha en tidlig buss opp til Aberdeen Airport for å fly hjem, og da jeg søndag morgen satt på flyplass-puben The Granite City, kunne jeg se tilbake på det som hadde vært en fin tur. Etter 20 dager, 19 kamper, 17 nye baner, og for den saks skyld 86 puber, var det kanskje på tide å dra hjem igjen. Det var Logan Air som fikk æren av å fly meg fra Aberdeen til Oslo, og med det ble punktum satt for turen.

Scottish ground # 64:
Elgin City v Annan Athletic 1-1 (1-0)
Scottish League Two
Borough Briggs, 14 January 2023
1-0 Kane Hester (19)
1-1 Tommy Goss (62)
Att: 515
Admission: £13
Programme: £2

Next game: 21.01.2023: Drøbak/Frogn v Kolbotn (@ Sarpsborg Stadion)
Next UK game: 28.01.2023: Peel v Douglas Royal
Previous game: 13.01.2023: Birtley Town v Chester-le-Street Town

More pics

This trip on a map

Friday 13.01.2023: Birtley Town v Chester-le-Street Town

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg befant meg i Newcastle, og hadde allerede sett en kamp denne dagen etter å ha reist tidlig opp med tog fra Liverpool. Jeg hadde sett U21-lagene til Sunderland og Norwich City spille en temmelig tam og sjansefattig kamp som endte 0-0, og deretter tatt metroen tilbake til Newcastle, hvor jeg nå fikk sjekket inn ved Royal Station Hotel, der jeg tidligere hadde vært innom og slengt fra meg bagasjen. Med ytterligere en kamp på dagens meny, og med litt tid til rådighet i en av mine favorittbyer, var det ingen grunn til å sitte på rommet og blomstre. Etter at jeg hadde fått sjekket inn og installert meg, strøk jeg derfor raskt på dør igjen.

Neste stopp var mikropuben Beer Street, der jeg koset meg med både cider og pork scrachings. Deretter gikk turen videre til et etter hvert fast vannhull i geordie-byen; nemlig Bridge Hotel, der jeg tok den foreløpig siste oppladningen. Kveldens kamp skulle finne sted nede i Birtley, og det var dit jeg etter hvert satt kursen med bussen som heter Angel 21. Ikke lenge etter at vi passerte den kjente statuen Angel of the North – som den nok har fått sitt navn fra – gikk jeg av i Birtley, på en holdeplass rett ved puben The Hanlon, som jeg naturligvis måtte en tur innom siden jeg tross alt hadde satt av litt tid til nettopp det.

Birtley er en liten by med rundt 8 500 innbyggere, som ligger mellom Gateshead og Chester-le-Street, som den nesten har vokst sammen med. Tidligere lå dette området under grevskapet County Durham, men siden det nye grevskapet Tyne & Wear ble opprettet i 1974, har det tilhørt sistnevnte. Det er likevel ikke langt sør til grevskapsgrensen mellom de to. Birtley hadde tidligere en togstasjon som ble stengt allerede i 1955, men den travle hovedlinjen på østkysten går like forbi banen der jeg skulle kamp, så den kan man se fra toget. Det samme gjelder også den nevnte Angel of the North, som står like nord for utkanten av Birtley.

Jeg tømte etter hvert glasset med cider og spankulerte bort til Birtley Sports Complex, der jeg ankom med rundt tre kvarter til avspark og betalte de £5 som ble avkrevd i inngangspenger. Kampprogram er dessverre ikke lenger et krav i Northern League heller, og derfor hadde ikke Birtley Town tatt seg bryet med det. Jeg ble fortalt at det var tilgjengelig ‘online only‘, men det er jo ikke det samme, og jeg var uansett ikke i stand til å finne noe slikt der og da. Den lille skuffelsen la ingen enorm demper på stemningen, og folk hadde åpenbart kjent sin besøkelsestid når det nå var duket for et skikkelig lokaloppgjør mellom Birtley Town og Chester-le-Street Town.

Det fantes en tidligere Birtley-klubb som i 1888 var med å stifte Northern League, som er verdens nest eldste fortsatt eksisterende fotballiga. De spilte bare én sesong der, og til tross for blant annet seier over Middlesbrough, endte de nest sist. De spilte senere i blant annet både Northern Alliance og Wearside League, og tok etter hvert navnet Birtley Town før de la ned driften. Dagens klubb blåste liv i Birtley Town-navnet da den ble stiftet i 1992, og tok plass i Wearside League, der de etter få år hadde spilt seg opp i toppdivisjonen. Wearside League-tittelen ble vunnet i 2003, men deres hjemmebane oppfylte ikke kravene til opprykk til Northern League. Da den ble vunnet for andre gang i 2007, hadde de også vunnet dens ligacup tre ganger, og denne gang ble det også opprykk til Northern League.

Til tross for at de våren 2010 endte sist, ble de benådet, og sjetteplassen i Northern League Division Two som ble oppnådd våren 2012 er fortsatt deres bestenotering i ligasammenheng. Det var imidlertid gjerne på nedre halvdel at de opererte, og fire år senere var det ingen benådning da de endte nest sist og ta turen ned i feederligaene. Det betød denne gang Northern Alliance, og de brukte to år på å returnere; noe de gjorde etter andreplassen i 2018, og Birtley Town er igjen representert i Northern League. Denne kvelden skulle det for øvrig settes en klubbrekord, for det strømmet på med folk, og det skulle etter hvert vise seg at det ble satt ny tilskuerrekord for tredje gang denne sesongen. Det hadde aldri vært over 500 tilskuere på noen av klubbens hjemmekamper, men 518 tilskuere gikk etter hvert inn portene denne kvelden.

Mens jeg satt til livs en pai og nippet til en Bovril, hadde jeg stått og slått av en lengre prat med det som viste seg å være en hyggelig viseformann i Birtley Town, og han var naturlig nok storfornøyd med oppmøtet da han kikket seg rundt på anlegget. Birtley Sports Complex har vært klubbens hjemmebane helt siden den ble stiftet på første halvdel av 1990-årene, men viseformannen kunne bekrefte at det har skjedd en god del ting her de siste årene. På den ene langsiden har man en sittetribune av den nye prefabrikerte sorten, mens en slik også står på bortre langside, der man også har et overbygg for stående tilskuere. Det er for øvrig rett utenfor på sistnevnte langside at togene til suser forbi på sin vei mellom Newcastle og Durham (eller omvendt).

Denne sesongen så det ut til at Birtley Town kunne gå mot sin beste ligasesong, for de befant seg i feltet som jaktet rett bak ledende Boro Rangers. Chester-le-Street Town hadde på sin side en noe tyngre sesong, og lå nede på en 14. plass. På en tung gressmatte var det en avventende start på kampen, og sjansene lot vente på seg der bortelagets forsvarsspillere hadde lite å bryne seg voldsomt på. Det endret seg i det 25. minutt, da Aidan Rutledge spilte gjennom Glen Hargrave som sendte Birtley i ledelsen 1-0. Det virket som om det var det som skulle til for at også gjestene skulle våkne, og de var nære på en utligning nesten umiddelbart da George Pinder var en liten skostørrelse fra å få en fot på et innlegg på bortimot åpent mål. Rutledge testet igjen bortekeeperen, mens tidligere Birtley-spiller Brandon Turnbull hadde et skudd like utenfor Birtley-målet. Det sto fortsatt 1-0 til pause.

Birtley var nære på igjen drøyt fem minutter ut i andre omgang, men Josh Holland skjøt like over tverrliggeren. Det var liten tvil om at det var Birtley som kjørte løpet, og fem minutter senere doblet de ledelsen da Aidan Rutledge fikk stå altfor alene og motta et innlegg og sette inn 2-0 bak Cestrians-keeper Kieran Hunter. Det gjelder imidlertid å holde fokus, og Birtley ble nesten tatt på senga da Michael Gray i neste angrep fikk fritt spillerom og lobbet ballen over Birtley-keeperen. Lobben var imidlertid akkurat litt før hard, og gikk også over mål. Spissen Rutledge hadde vært en torn i siden på bortelaget, og kanskje pustet de litt lettet ut da han ble byttet ut med et kvarter igjen, men hans erstatter Matty Ward brukte heller ikke lang tid på å teste bortelagets keeper. Med noen minutter igjen fikk Michael Gray igjen muligheten til å redusere og skape ny spenning, men heller ikke nå traff avslutningen innenfor stolpene til burvokter Conor Grant.

Dermed var det Birtley Town som kunne juble over tre poeng etter å ha vunnet 2-0, og de var til de grader fortsatt med i opprykkskampen. Jeg takket etter hvert for meg og gikk for å ta en nordgående buss tilbake mot Newcastle. Jeg valgte etter hvert å hoppe av ved Gateshead stasjon og bytte til metroen for å ta meg derfra og den korte veien over elva Tyne. Kvelden ble avsluttet med en pint på Newcastle Tap, rett over veien for Newcastle stasjon og mitt hotell. Nå gjensto kun én kamp når turen dagen etter skulle avsluttes oppe i Skottland, og den dagen skulle by på nok et eksempel på at ting ikke alltid går som planlagt, men at det innimellom kan ordne seg likevel.

English ground # 561:
Birtley Town v Chester-le-Street Town 2-0 (1-0)
Northern League Division Two
Birtley Sports Complex, 13 January 2023
1-0 Glen Hargrave (25)
2-0 Aidan Rutledge (56)
Att: 518
Admission: £5
Programme: None (online only)

Next game: 14.01.2023: Elgin City v Annan Athletic
Previous game: 13.01.2023: Sunderland U21 v Norwich City U21 (@ Academy of Light)

More pics

This trip on a map

Friday 13.01.2023: Sunderland U21 v Norwich City U21

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var nå klart for turens nest siste kampdag, og jeg hadde denne fredagen klart å finne en dobbel oppe i nordøst, takket være at Sunderland sitt U21-lag skulle ha tidlig kamp. Det betinget imidlertid en tidlig avreise fra Liverpool, og allerede før klokka slo sju hadde jeg for lengst sjekket ut og også kommet meg med et tog fra Moorfields til Liverpool Lime Street, slik at jeg var der i god tid før avgang for 07.24-toget som skulle frakte meg opp til Newcastle. Mens jeg unnet meg en røykepause utenfor Lime Street stasjon, presterte jeg å å snuble og gå skikkelig på trynet slik at jeg fikk både et blødende kne og hull i buksa, men det får man tåle. Jeg hadde i hvert fall også rukket å kjøpe inn litt frokost, og kunne innta den på toget.

Det er muligens ikke helt på sin plass å si det i et innlegg om et Sunderland-lag, men Newcastle er en av mine favorittbyer, og geordie-byen var igjen valgt som base, selv om det denne gang først og fremst var med tanke på transport videre nordover morgenen etter. Toget ankom Newcastle i rute klokken 10.40, og jeg gikk de få meterne bort til Royal Station Hotel, der jeg hadde betalt £50 for overnatting. Det var for tidlig for å få sjekket inn, men jeg fikk slengt fra meg bagasjen, og det var det viktigste. Kampstart for min første kamp for dagen var klokken 13.00, så jeg kom meg raskt med metroen og ble med ned til stasjonen Seaburn, i den nordlige utkanten av Sunderland.

Derfra hadde jeg 20-25 minutters gange foran meg nordover mot landsbyen Cleadon, og da jeg etter hvert kom ut i åpent lende fikk jeg virkelig føle hvor utrolig forblåst det kan være her. Der ute i ingenmannslandet mellom Seaburn og Cleadon ligger Academy of Light, som er treningsfelt og akademi for Sunderland, og etter å ha kjempet mot vinden kunne jeg gå forbi der biler måtte stoppe ved en bom for å registrere seg. Inne i kontorbygget her hadde et lite knippe groundhoppere samlet seg i påvente av kamp, og blant disse var Norwich City-supporter Mick Docking som jeg slo av en prat med inntil vi fikk klarsignal til å følge etter et klubbrepresentant som skulle lede oss bort til banen kampen skulle spilles på.

Academy of Light er et 90 hektar stort anlegg som ble åpnet i 2003. Her har Sunderland sin primære treningsbane, samtidig som de aldersbestemte avdelingene holder til her. Regningen kom visst til slutt på £13 millioner, og anlegget inkluderer ikke bare en rekke fotballbaner, men også innendørsfasiliteter. Vi passerte et par andre baner, ble ledet gjennom en tunnel i en av gressvollene, og kom ut ved banen det tydeligvis skulle spilles på og som det allerede var aktivitet på. Der fikk vi snart også selskap av et par gamle venner fra nordøst; nemlig groundhopper-paret Katie og Lee, som hadde tatt turen siden jeg hadde meldt min tilstedeværelse.

Dagens kamp dreide seg om poeng i Premier League 2, som altså er en liga for U21-lag. Sunderland og Norwich hører hjemme i Division 2, som er den nest øverste. I perioden mellom 2016 og 2022 ble aldersgrensen der hevet fra 21 til 23, så det var tilfelle sist jeg så det som da var Sunderland U23 spille hjemmekamp i denne ligaen. De spilte da på den gamle banen til den ikke lenger eksisterende klubben Eppleton Colliery Welfare, og de veksler visst fortsatt på å bruke den og Academy of Light til sine kamper. Katie og Lee hadde for øvrig også den gang vært til stede for å holde meg med selskap enda nærmere deres tilholdssted nede i County Durham.

Banen det ble spilt på var en gressbane uten tribunefasiliteter, men med en gressvoll på den ene siden. Jeg talte meg frem til at 127 tilskuere hadde møtt opp for å se, og de fikk se en sjansefattig kamp uten særlig mange sjanser. De to lagenes forsvar hadde god kontroll det aller meste av kamper. Det var Norwich City som først tilrev seg et lite initiativ, før Sunderland kom mer med og deretter tok litt over frem mot pause. Gjestene fikk blokkert et skudd fra Ellis Taylor, før hjemmelagets Tom Scott skjøt over da han fikk omgangens største sjanse helt på tampen. Det var målløst 0-0 til pause.

Etter hvilen var det Sunderland som jaget ledermålet, men det skulle bli mer av det sammen som vi hadde sett i det første 45 minuttene; en sjansefattig affære der forsvarene ikke ble satt på de helt store prøvene. Selv om Sunderland presset på litt igjen mot slutten, klarte gjestene fra Norfolk å holde unna, slik at det endte 0-0. Katie og Lee tilbød seg å skysse meg og Mick tilbake til metroen, og slapp oss av på stasjonen Stadium of Light, slik at vi kom oss med et av togene tilbake til Newcastle. Mich skulle ha toget til Huddersfield, der han bor, mens jeg gikk for å sjekke inn på hotellet. Jeg hadde som nevnt også ytterligere en kamp på programmet denne fredagen, men mer om det neste gang.

English ground # 560:
Sunderland U21 v Norwich City U21 0-0 (0-0)
Premier League 2 – Division 2
Academy of Light, 13 January 2023
Att: 127 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 13.01.2023: Birtley Town v Chester-le-Street Town
Previous game: 12.01.2023: Lower Breck v Padiham

More pics

This trip on a map

Torsdag 12.01.2023: Lower Breck v Padiham

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Turen skulle fortsette, og jeg skulle denne dagen forflytte meg fra Nottingham til Liverpool. Torsdag er som kjent ofte ingen enkel dag å finne kamper i Storbritannia, men denne kvelden hadde jeg funnet kampen mellom Lower Breck og Padiham, så nå var det bare å sjekke ut fra Travelodge-hotellet i Nottingham, komme seg med trikken ned til Nottingham stasjon, kjøpe inn litt frokost, og komme seg med toget mot Liverpool. Jeg ble med så langt som til Liverpool South Parkway, der jeg byttet til et lokaltog som tok meg til Moorfields, der jeg hoppet av i Liverpool sentrum og sjekket inn på Travelodge Liverpool Central Exchange Street, der jeg hadde betalt £27,99 for å få overnatte. Etter at jeg hadde fått installert meg på rommet, var det bare å komme seg ut en tur i byen.

Første stopp ble The Railway, før jeg i tur og orden var innom The Lion Tavern, Thomas Rigby’s, Lady of Mann, og Ye Hole in Ye Wall. Det var etter hvert på tide å komme seg mot området der kveldens kamp skulle spilles, og Lower Brecks hjemmebane Anfield Sports Centre ligger som navnet tilsier i Anfield-området av Liverpool (kun et lite kvarters spasertur fra Liverpool FCs langt mer kjente stadion). Dette er en bydel som gjerne har havnet høyt på listen over britiske områder med dårligst levestandard, men det betyr selvsagt på ingen måte ikke at man ikke kan finne seg en trivelig pub. Et steinkast fra der jeg gikk av bussen ligger puben The Willow Bank, og det ble neste stopp. Der traff jeg også på et par trivelige lokale karer som også skulle på kampen og som jeg slo følge med dit bort.

Lower Breck ble så sent som i 2010 stiftet som en ungdomsklubb, og gjorde det umiddelbart så godt at de vant flere titler. I forkant av 2012/13-sesongen slo de seg sammen med en klubb ved navn Famous Grapes, satset på ‘voksenfotball’ og tok plass i Liverpool County Premier League, der de på første forsøk vant den ligaens Division Two. Sesongen etter spilte de igjen under navnet Lower Breck, og tok den siste opprykksplassen til ligaens toppdivisjon, Premier Division. Våren 2018 kunne de plassere ligatroféet i premieskapet og krone en vanvittig sesong der de vant alle fire turneringene de stilte opp i. De søkte seg til North West Counties League og fikk innpass i deres Division One North, og etter 2020/21-sesongen fikk de til tross for en svært amputert sesong rykke opp i NWCL Premier Division, der de fortsatt befinner seg.

De lokale helter viste meg en snarvei gjennom et hull i et gjerde, og slik ankom vi Anfield Sports Centre, der jeg betalte meg inn med £5. Kampprogram hadde de også å by på, og for ytterligere £2 ble jeg innehaver av et 32-siders eksemplar med en original forside. Det skal sies at dette programmet var en dobbelt-utgave som også dekket lørdagskampen mot Squires Gate to dager senere. For å si litt om anlegget, må jeg innrømme at jeg nok ikke ville valgt meg denne destinasjonen om det ikke var for at det var en torsdagskamp, for det er ikke noe som akkurat gir vann i munnen hos tradisjonalistene. Det hjelper jo heller ikke på med kunstgress, for å si det slik, men Lower Breck viste seg å være en veldig trivelig klubb å besøke, og det gjør det de kan med det de har, som er et par prefabrikerte tribuner av den moderne typen.

Folkene var som sagt trivelige, og etter å ha vært en tur i matutsalget i klubbhuset, kunne jeg også konstatere at maten var god. En pai med mushy peas & gravy ble satt til livs mens vi ventet på avspark, og stensiler med kveldens lagoppstillinger ble delt ut. Her møtte jeg også den unge groundhopperen George Webb, som i likhet med de lokale fra tidligere var trivelig selskap denne kvelden. Klokka tikket raskt mot 20.00, som var tidspunktet for avspark, og det var komme seg ut igjen i januarkulda (som strengt tatt ikke var altfor streng denne kvelden) for å ta oppstilling og se de to lagene entre banen og ta oppstilling også de.

Det var et møte mellom to lag som lå rett under midten på tabellen, og fra Lower Breck på 13. plass var det to plasseringer og tre poeng ned til bortelaget Padiham. De 146 tilskuerne fikk se en ikke altfor begivenhetsrik første omgang, men det kom i hvert fall et mål før sidebyttet, og det ble i det 28. minutt scoret av hjemmelaget. Connor Ranking var mål for en lang ball fremover, løp fra Padiham-forsvaret, rundet Padiham-keeper Matthew Hamnett og satt ballen i det tomme målet. 1-0 til vertene, og det sto seg fortsatt til pause da vi benyttet sjansen til å ta en tur inn i varmen i klubbhuset.

Kun et par minutter ut i andre omgang fikk vi et ny scoring som minnet litt om den første. Igjen var det en lang ball fremover på banen, og nok en gang var det Rankin som var mottaker og som lobbet ballen lekkert over Padiham-keeperen og i mål til 2-0. Noen minutter senere fikk Padiham sin redusering da stopperen Benjamin Hoskin var oppe på en dødball og headet inn 2-1. Deretter var Padiham også nære på en utligning da innbytter Jack Price skjøt i tverrliggeren. Det var imidlertid helt på tampen av kampen at vi skulle få skikkelig drama. Med under fem minutter igjen av ordinær tid gjenopprettet Jawad Jebrin hjemmelagets tomålsledelse da han økte til 3-1, og det virket avgjort, men denne kampen hadde mer å by på.

I kampens nest siste ordinære minutt lå ballen på straffemerket etter at dommeren hadde dømt straffe til Padiham. Breck-keeper Theo Roberts var nære på å redde med et ben, men ballen snek seg inn, og det sto 3-2. I kampens tredje overtidsminutt hadde Padiham blitt tildelt nok et straffespark etter at keeperen meide ned en Padiham-spiller og ga dommeren lite valg. Benjamin Hoskin steg igjen frem og plasserte ballen helt inne i hjørnet. Med sitt hattrick sørget han for utligning til 3-3, og det som få minutter tidligere hadde sett ut til å gå mot en grei hjemmeseier, endte med poengdeling, slik at Padiham kunne ta med seg ett poeng hjem til Burnley-traktene og nok hadde mest grunn til å være fornøyd med det.

Etter denne dramatiske avslutningen på kampen slo vi etter hvert følge med en av de lokale fra tidligere bort til en bussholdeplass der vi takket for hyggelig selskap og kom oss med en buss tilbake mot sentrum. Inne i Liverpool gikk George og jeg hvert til vårt, og jeg spaserte tilbake mot mitt hotell, men unnet meg også en aldri så liten stopp innom The Saddle Inn før jeg gikk for å finne senga og få litt søvn foran en tidlig start dagen etter. Nå begynte turen å gå mot slutten, og den skulle avsluttes med en dobbel oppe i nordøst, og til slutt et siste sprell i Skottland, der jeg også skulle fly hjem fra.

English ground # 559:
Lower Breck v Padiham 3-3 (1-0)
North West Counties League Premier Division
Anfield Sports Centre, 12 January 2022
1-0 Connor Rankin (28)
2-0 Connor Rankin (48)
2-1 Benjamin Hoskin (52)
3-1 Jawad Jebrin (86)
3-2 Benjamin Hoskin (pen, 89)
3-3 Benjamin Hoskin (pen, 90+3)
Att: 146
Admission: £5
Programme: £2

Next game: 13.01.2023: Sunderland U21 v Norwich City U21 (@ Academy of Light)
Previous game: 11.01.2023: Hucknall Town v Bourne Town

More pics

This trip on a map

Onsdag 11.01.2023: Hucknall Town v Bourne Town

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter at jeg tirsdag morgen hadde inntatt en frokost ved Toby Carvery i Redhill og satt kursen nordover mot Leeds, var det med planer om å benytte tirsdagskvelden til å se oppgjøret Wakefield v Ollerton Town. Vi vet jo imidlertid hvor pysete britene tilsynelatende har blitt når det gjelder regn, så ikke lenge etter at jeg hadde sjekket inn, kom avlysningen. Bortimot alt som var av kamper i regionen ble avlyst, og det ble i stedet en kveld viet til en pubrunde i Leeds, der jeg først fikk selskap av Dan Cooper, og deretter fortsatte på egen hånd. Onsdag morgen hadde jeg håp om å få se en kamp igjen da jeg sjekket ut av Travelodge-hotellet på Swinegate og gikk opp til Leeds stasjon, handlet inn frokost og satt meg på toget mot Nottingham. I Robin Hood-byen tok jeg trikken fra stasjonen og inn i sentrum, og fikk snart sjekke inn på Travelodge Nottingham Central, der jeg hadde betalt £36,99 for overnatting.

Hucknall Town hadde åpnet nytt stadion, og det var dit jeg hadde tenkt meg, men jeg hadde tid til en pint før jeg dro dit opp. The Barrel Drop viste seg å være stengt, men The Dragon var heller intet dårlig valg. Jeg valgte trikken opp til Hucknall, som er en markedsby en drøy norsk mil nord for Nottingham. Den har i dag bortimot 35 000 innbyggere, og har en historie der kullgruvedrift har stått sentralt. I dag er kanskje byen for mange mest kjent for nettopp at den er nordlig endeholdeplass for trikkene for Nottingham-trikkene, i tillegg til å være en pendlerby for Nottingham. Jeg husket fra min forrige visitt her minnesmerkene som vitnet om en fortid som gruvesamfunn, og de ble igjen lagt merke til.

Hucknall har noen herlige puber, og første stopp ble nå Station Hotel, før turen gikk videre til en kneipe jeg hadde sett frem til å besøke. Mikropuben Byron’s Rest var rett og slett et eminent sted for en cider-elsker, og får tittelen som turens beste pub (og den beste på svært lange tider). Jeg beveget meg deretter utover mot kveldens kamparena, men stoppet også innom Baker & Bear. Siste stopp før kamp ble Beer Shack, som jeg også hadde fått anbefalt, og hadde jeg ikke vært innom Byron’s Rest kort tid i forkant, ville nok den stukket av med tittelen som turens beste. Nå var det uansett etter hvert på tide å tømme glasset og komme seg på kamp. Med rundt 50 minutter til avspark ankom jeg Hucknall Towns nye hjemmebane Aerial Way.

Det var i 1943 at klubben ble stiftet under navnet Hucknall Colliery Welfare, som var navnet de spilte under frem til 1987, da de tok dagens navn. De spilte da i Notts Alliance, som de vant i begge de to påfølgende sesongene før de tok plass i Central Midlands League. Etter tre sesonger der var fasiten to ligatitler og en andreplass, i tillegg til at de vant ligaens ligacup i samtlige tre sesonger. De tok deretter steget opp i Northern Counties East League Division One, og rykket umiddelbart opp i Premier Division. Der vant de i 1998 ligatittelen, og rykket opp i Northern Premier League (NPL) Division One. Et poengtrekk på tre poeng gjorde at de mistet tittelen på antall scorede mål, men det ble uansett et andre strake opprykk og spill i NPL Premier Division.

Våren 2004 vant de forsyne meg den også, og det betød at de i utgangspunktet skulle være klare for non-leagues toppdivisjon Conference Premier (nivå fem). Imidlertid oppfylte ikke deres hjemmebane Watnall Road de nødvendige kravene, og Hucknall Town ble i stedet plassert i Conference North (som var en av de to regionale Conference-avdelingene som ble innført på step 2 – eller nivå 6 om man vil – det året). Der var tiendeplassen i debutsesongen deres bestenotering før de etter fem sesonger rykket ned igjen som jumbo. To år senere fulgte et nytt nedrykk våren 2011, og ytterligere to år frem i tid hadde klubben så store (ikke minst økonomiske) problemer at de ba om å bli degradert tilbake til Central Midlands League etter at de våren 2013 endte sist i NPL Division One South. Nå er de i minste tilbake på step 6 (nivå 10), der de nå har blitt plassert i United Counties League Division One.

Jeg besøkte Watnall Road tilbake i juli 2015, da jeg viste at klubbens tid der gikk mot slutten, med planer om et nytt stadion noen få steinkast unna. Da arbeidet omsider startet, var håpet å få det nye anlegget klart til sesongstart 2017/18, men etter forsinkelser var det først nå i januar 2023 det hadde åpnet. Kampen jeg denne kvelden skulle se på deres nye hjemmebane Aerial Way hadde en stund blitt annonsert som den mulige åpningskampen, men det ble en omberammet kamp uken før som fikk den æren. Jeg betalte meg inn med £6, og om ikke man blir bergtatt av det nye anleggets sjarm og karakter, kunne jeg i hvert fall konstatere at de hadde fått en ny og moderne hjemmebane der de for ordens skyld heldigvis også har valgt naturgress som underlag.

En negativ overraskelse var at det allerede ved min ankomst var utsolgt for kampprogram. Dessverre var det noen som ikke helt hadde klart å dy seg, og enkelte hadde fått kjøpe både 5, 10 og 15 programmer, som sikkert havnet på Ebay litt senere til mer enn de pålydende £2. Det var mange groundhoppere til stede, og dermed ble det selvsagt full oppstandelse, men heldigvis tok klubben affære og proklamerte at de ville printe opp flere og sende ut til de som skrev seg ned på en liste. Det gjorde jeg, og ga de noen pund til å dekke postgangen til Norge, og et par uker senere dumpet det da også et flott 32-siders program ned i min postkasse. Jeg ble ellers sittende sammen med min gamle groundhopper-kompis Neil Woolley fra Mansfield, som også tilbød meg skyss tilbake til Hucknall stasjon etter kamp.

Både Hucknall Town og bortelaget Bourne Town var i sjiktet som jaget bak ledende Aylestone Park og la beslag på playoff-plasser. Gjestene hadde vist solid form med 12-2-0 på sine 14 siste, men hadde visstnok hatt en strabasiøs reise fra det sørlige Lincolnshire, med trafikkaos som hadde sørget for at de ankom noe senere enn planlagt. Kampen startet uansett jevnt, og mens vertenes Craig Westcarr fikk den første sjansen og skjøt over på volley, sendte gjestenes Jake Brown et frispark i stolpen. De 245 tilskuerne kunne registrere scoring i det 43. minutt, da bortelagets Herbie Panting scoret selvmål ved å heade et innlegg i eget mål. James Hill-Seekings hadde en mulighet til å utligne helt på tampen av omgangen, men skuddet hans gikk utenfor, og det sto dermed 1-0 til hjemmelaget Hucknall Town halvveis.

I andre omgang åpnet himmelen seg over Aerial Way mens Bourne Town jaktet utligning. Hucknall Town var heller ikke ufarlige på kontringer, og etter hvert som Bourne kastet flere folk fremover mot slutten, var det slik Hucknall doblet ledelsen i det 86. minutt. Slapt forsvarsspill ble utnyttet av Kieran Knight, og han fant Craig Westcarr som igjen fant nettmaskene. 2-0. The Wakes, som bortelaget kalles, fikk i kampens tredje overtidsminutt en redusering fra straffemerket signert James Hill-Seekings. Hucknall-folket hadde hjertet i halsen ved et par påfølgende dødballer, men vertene holdt ut og vant 2-1. Neil ville nokså raskt av gårde, så han skysset meg snart tilbake til Hucknall stasjon, der jeg kom meg med trikken tilbake til Nottingham. Jeg glemte meg helt bort og ble med helt ned til Nottingham stasjon, og måtte derfor ha en trikk tilbake igjen til Old Market Square, der jeg avsluttet kvelden med en pint på The Ned Ludd.

English ground # 558:
Hucknall Town v Bourne Town 2-1 (1-0)
United Counties League Division One
Aerial Way, 11 January 2023
1-0 Herbie Panting (og, 43)
2-0 Craig Westcarr (86)
2-1 James Hill-Seekings (pen, 90+3)
Att: 245
Admission: £6
Programme: £2 (Sold out with an hour till kick off, but club did a reprint and sent me one)

Next game: 12.01.2023: Lower Breck v Padiham
Previous game: 09.01.2023: Merstham v Sutton Common Rovers

More pics

This trip on a map

Mandag 09.01.2023: Merstham v Sutton Common Rovers

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg våknet for andre dag på rad i Birmingham, men skulle denne mandagen en tur sørover igjen for å se Merstham ta imot Sutton Common Rovers. Dagen skulle først startes med en frokost, men ved Wetherspoons-puben The Dragon Inn var det faktisk ingen matservering denne morgenen. Dermed falt i stedet valget på søster-puben The London & North Western som er tilknyttet Birmingham New Street togstasjon, og selv om pubkjedens app som vanlig kranglet her også denne gang, fikk jeg omsider bestilt meg en frokost før jeg kom meg med et tog som skulle ta meg så langt som til Reading. Der byttet jeg til tog mot Redhill, hvor jeg hoppet av og gikk for å sjekke inn ved Travelodge Redhill, der jeg hadde betalt £54,99 for overnatting. Jeg fikk imidlertid ikke sjekke inn riktig ennå, så jeg slo meg ned hos naboen Toby Carvery der jeg unnet meg en pint mens jeg slo i hjel ventetiden med å lese litt i en medbragt bok.

Snart hadde også klokka slått tre, slik at jeg kunne gå over igjen til Travelodge-resepsjonen for å bli sjekket inn. Jeg fikk installert meg på rommet, og gikk deretter en tur ut igjen i Redhill sentrum. Neste stopp ble The Junction, før det deretter var tid for en aldri så liten matbit som ble inntatt på Wetherspoons-puben The Sun. Det var etter hvert på tide å komme seg opp til Merstham, men nå hadde det oppstått problemer på toglinjen som igjen betød kansellerte avganger, så den korte turen opp til Merstham måtte nå gå med buss. Jeg steg av på en holdeplass like ved puben The Feathers, hvor jeg tok en siste oppladning før jeg gikk mot kveldens kamparena; Moatside.

Merstham er en liten by som har drøyt 8 000 innbyggere. Den ligger i Reigate and Banstead distriktet av grevskapet Surrey, omtrent fire mil sør for sentrale London, og ikke altfor langt nord for Gatwick Airport som også vil være kjent for mange. Området har lenge vært kjent for sine steinbrudd, og stein herfra ble brukt i byggingen av blant annet Westminster Abbey og Windsor Castle. Steinbruddene var også grunnen til at Surrey Iron Railway (som ble trukket av hester og skal ha vært verdens eldste av sitt slag) ble forlenget til Merstham under navnet Croydon, Merstham and Godstone Railway. Det var for øvrig også i et steinbrudd i dette området at Alfred Nobel i 1868 for første gang demonstrerte bruken av dynamitt offentlig.

Jeg brøt etter hvert opp, tømte glasset, takket for meg, og forlot The Feathers for å traske bort til Moatside, der jeg ankom med en drøy time til avspark og betalte meg inn med £10. Paul White hadde også meldt sin ankomst, og jeg visste at det i seg selv var en bekreftelse på at det var et kampprogram å få. Ganske riktig var det det, og jeg fisket frem ytterligere £2 for et eksemplar. Kveldens kamp var en omberammet kamp som skulle ha blitt spilt 17. desember, og programmet viste seg faktisk å være det originale programmet fra den gang, som dermed var noe utdatert, men jeg klager ikke på klubbene som fortsatt gidder å lage kampprogram, og i dette tilfellet var det en 32-siders affære.

Merstham Football Club ble stiftet i 1892, og var fem år senere med å stifte Redhill & District League. Etter at de i 1951 vant denne for femte gang, tok de steget opp i Surrey Intermediate League, som de vant på første forsøk. I 1965 fortsatte de ferden videre opp i Surrey Senior League, som de vant i 1972, før de i 1978 valgte å hoppe over til London Spartan League. I 1984 søkte de seg over til Combined Counties League for å redusere reisingen. Der hadde de fire ganger blitt nummer to (inkludert to år på rad i 2006 og 2007) da de i 2008 vant ligaen og rykket opp i Isthmian League Division One South.

Våren 2015 endte de på en fjerdeplass og tok seg med til til playoff. Faversham Town ble slått 5-4 i semifinalen, og noe overraskende beseiret de også Folkestone Invicta 3-0 i finalen på bortebane, og rykket dermed opp i Isthmian League Premier Division. I 2016/17-sesongen tok seg til første ordinære runde av FA Cupen for første gang i klubbens historie. 1 920 tilskuere så at Merstham fikk 0-5 i sekken av Oxford United, men det er fortsatt tilskuerrekord ved Moatside. Sesongen etter vant de Surrey Senior Cup for tredje og foreløpig siste gang. Femteplassen i Isthmian Premier våren 2019 er betød bestenotering i ligaen, men etter å ha slått ut Carshalton Athletic i semien, ble det tap for Tonbridge Angels i playoff-finalen, og i stedet endte de et år senere sist og rykket ned, slik at de nå spiller i Isthmian League Division One South Central.

Inne i klubbhuset satt ganske riktig Paul White og bladde i sitt program, og jeg slo meg ned sammen med ham. Moatside har vært hjemmebane for Merstham siden de flyttet inn her i begynnelsen av 1920-årene, men det var først i 1960 av man fikk på plass garderober, og en tribune med kapasitet til 90 tilskuere fulgte i 1974. Flomlysene kom på plass i løpet av 1990/91-sesongen. I dag har man en sittetribune midt på langsiden der man også finner klubbhuset. Bak det ene målet står en mindre sittetribune, mens det er et større overbygg for stående tilskuere på den andre kortsiden. Ellers er det åpen hard standing som gjelder. Etter kampen i Derby dagen før, var jeg glad for å være tilbake i non-league, og var derfor fornøyd med tingenes tilstand ved Moatside denne kvelden.

Det var to klubber som kjempet for å holde seg i divisjonen, så viktige poeng sto på spill. Det var hjemmelaget som startet friskest med en tidlig sjanse, før det jevnet seg litt ut med noen halvsjanser begge veier. Det var etter en drøy halvtime at vi først fikk nettsus, og det skjedde etter at Luke Read skjøt fra langt hold. SCR-keeper Endurance Johnson klarte ikke å holde ballen, og Adam Allen kunne sette inn 1-0 til Merstham mot gamle lagkamerater. Kun to minutters tid senere burde det stått 2-0 da bortelagets keeper bommet totalt i feltet, og Roman Charles-Cook måtte bare få ballen forbi et par forsvarere inne på streken, men skjøt over. Like før pause brant vertene en ny god mulighet, men på overtid fikk de igjen nettkjenning. Nok en gang var det en tidligere SCR-spiller som scoret mot gamle lagkamerater da Aaron Goode steg til værs på bakre stolpe og headet inn 2-0 fra et frispark.

Sutton Common Rovers startet andre omgang bedre enn den første, og var nå med fra start. De hadde også et par gode mulighet; ikke minst da hjemmekeeper Filip Chalupniczak måtte gi retur på et langskudd og ballen falt fint for SCR-spiller Daryl Cooper-Smith, men sisteskansen kom seg raskt opp og kom ut og blokkerte på mesterlig vis igjen. I stedet kom spikeren i kista i det 77. minutt, da Adam Adam (ja, det er riktig) dro seg løs, skar inn i feltet og plasserte ballen i det bortre hjørnet. 3-0, og nå gikk lufta ut av gjestene, slik at resten av kampen ble en transportetappe før hjemmelaget Merstham kunne feire tre viktige poeng som kan vise seg å komme svært godt med.

Jeg tok farvel med Paul og trasket tilbake til togstasjonen for å komme meg med toget tilbake til Redhill, som nå heldigvis gikk igjen. Det er ikke altfor mange meterne fra Redhill jernbanestasjon til Travelodge-hotellet jeg hadde som base, men på veien klarte jeg å finne puben Home Cottage, og unnet meg også en tur innom der før jeg trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg for øvrig nordover igjen og ha base i Leeds mens jeg skulle se oppgjøret Wakefield v Ollerton Town, men det endte opp på avlyst kamp og i stedet en omfattende pubrunde i Leeds. Det var jeg lykkelig uvitende om da jeg la meg for å få litt søvn, og fant da heller ikke ut av det før etter ankomst i Leeds dagen etter. Men turen skulle likevel by på mer fotball…

English ground # 557:
Merstham v Sutton Common Rovers 3-0 (2-0)
Isthmian League Division One South Central
Moatside, 9 January 2023
1-0 Adam Allen (32)
2-0 Aaron Goode (45+2)
3-0 Adam Adam (77)
Att: 222
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 11.01.2023: Hucknall Town v Bourne Town
Previous game: 08.01.2023: Derby County v Barnsley

More pics

This trip on a map

Søndag 08.01.2023: Derby County v Barnsley

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mine to dager i Nord-Irland var ikke i henhold til den opprinnelige planen jeg hadde lagt, men nå var jeg egentlig tilbake til det opprinnelige opplegget etter å ha flydd over igjen fra Belfast til Birmingham lørdag kveld. Dermed var det faktisk helt i henhold til planen jeg først hadde sett for meg at jeg nå våknet på et av Travelodge-hotellene i Birmingham. Jeg hadde nemlig nokså tidlig bestemt meg for å benytte denne søndagen til å se kamp hos Derby County når deres FA Cup-kamp mot Barnsley ble berammet til søndagskamp, og hadde derfor også tidlig betalt £10 for en billett på nettet når de ble lagt ut. Usikkerhetsmomentet var etter hvert om det ville gå tog tidlig nok når de denne søndagen skulle starte opp igjen etter noen (nye) dager med togstreik, men det fikk jeg bekreftet at det ville.

Dermed siktet jeg meg inn på 10.03-toget fra Birmingham New Street, men først var det på tide med en frokost på The London & North Western, som er den nye Wetherspoons-puben på Birmingham New Street stasjon. Dermed var det bare å komme seg med jernhesten som planlagt. Derby er en by som ligger sør i grevskapet Derbyshire, og som har et folketall på drøyt 260 000. Den sies å ha blitt grunnlagt av danske vikinger under navnet Deoraby, og vokste flere hundre år senere fra en liten markedsby til et industrielt senter under den industrielle revolusjon. Porselen- og tekstilindustri, og senere jernbaneverksteder og maskinindustri, har vært viktig her. Spesielt er nok Derby nå kjent for flymotorfabrikken Rolls-Royce.

Det var imidlertid fotballen jeg hadde kommet for å se denne dagen, men først ramlet jeg innom puben The Merry Widows, på andre siden av veien fra stasjonen. Deretter var det tid til å også besøke The Victoria Inn rett ved siden av, før det var på tide å bryte opp, krysse gjennom stasjonen for å komme seg ut på motsatt side av jernbanelinjene, og spasere bort til Pride Park som ligger inne på et industriområde med samme navn. Der forsøkte jeg forgjeves å spore opp et eksemplar av dagens kampprogram, men hverken en titt innom klubbsjappa eller en runde rundt hele stadionet på jakt etter en programselger bar frukter, og det var åpenbart at klubben ikke hadde tatt seg bryet med å trykke opp noe kampprogram til dagens kamp (jeg fikk senere bestilt et supporter-produsert program).

Derby County ble stiftet i 1884, og fire år senere var de en av de tolv klubbene som var med å stifte Football League. Til tross for at de i perioden frem mot første verdenskrig hadde en notorisk målscorer i Steve Bloomer (som også scoret 28 på 22 kamper for det engelske landslaget), måtte de nøye seg med en andreplass i 1896 og tre tapte finaler i FA Cupen (på seks år). Det var først i 1946 at de kunne rydde plass til et av de store troféene i premieskapet, etter å ha slått Charlton Athletic 4-1 i den første FA Cup-finalen etter krigen. Men den virkelige storhetstiden skulle komme etter at Brian Clough og hans assistent Peter Taylor tok over. Det skjedde i 1967, da klubben befant seg på nivå to, men etter opprykk i 1969, kunne The Rams feire engelsk seriemesterskap i 1972. Året etter tok Derby seg til semifinalen i den europeiske serievinnercupen, der de tapte for et Juventus som etter kampen ble beskyldt for å ha bestukket dommerne. ‘Cheating bastards‘ var Cloughs ordvalg.

Med et grunnlag lagt av Clough (og hans assistent Taylor) kunne hans etterfølger (og tidligere kaptein) Dave Mackey lede klubben til ytterligere en ligatittel i 1975, som dessuten ble fulgt opp med å vinne den påfølgende utgaven av Charity Shield. Siden den gang har det imidlertid blitt færre troféer å rydde plass til, og i en dessverre stadig mer pengestyrt idrett er det vanskelig for en klubb som Derby å kunne leve opp til merittene fra den tiden. Så sent som i fjor måtte klubben ta turen ned på nivå tre etter en 2021/22-sesong der økonomiske problemer sørget for at klubben ble satt under administrasjon, og hvor de fikk 21 poengs poengtrekk. Når Derby County nå spiller på nivå tre, er det kun deres tredje periode der, og de to foregående gangene har de rykket opp igjen raskt. Så gjenstår det å se om de kan klare det nok en gang.

Da Derby County i 1997 flyttet inn på nybygde Pride Park, var det etter 102 år på gamle, ærverdige og sjarmerende (men temmelig nedslitte) Baseball Ground (som er en av anleggene jeg virkelig ergrer meg over å ikke ha fått besøkt). På deres nye stadion er den ene langsiden West Stand den største, der den med sine to nivåer er høyere enn de tre andre, som er nokså identiske. Pride Park er et typisk stadion fra tiden det ble bygget i, og oser ikke på noen måte av hverken sjarm eller karakter, men klubben har vel i hvert fall fått en mer moderne hjemmebane. Jeg satt nok personlig mest pris på statuen av Clough og Taylor på utsiden, mens jeg ikke fikk sett bysten av Steve Bloomer, som skal befinne seg inne på selve stadionet.

For meg og slike som meg har det allerede en stund vært slik at interessen rundt FA Cupen gjerne begrenser seg til kvalifiseringsrundene og de tidligste rundene, mens det blir mer og mer uinteressant etter hvert som turneringen skrider frem og mindre klubber blir erstattet av de større som ikke engang virker å ta turneringen på det alvor den fortjener. I en stadig mer pengestyrt idrett har det som var det gjeveste man kunne vinne blitt redusert til et forstyrrende element i jakten på den langt viktigere plassen i Europa, den fornyede kontrakten i divisjonen, eller opprykk. Kommentatorer og andre kan gjerne gnåle i det uendelige om FA Cupens magi som fortsatt er til stede, men det tyder jo på noe helt annet når man ser at en klubb som Derby County ikke engang gidder å trykke opp et kampprogram i anledning en tredjerundekamp, og at kun to av fire tribuner er åpne(!). Det er bare trist!

Det var et møte mellom to League One-klubber, og Barnsley-forsvarer Tom Edwards testet tidlig Rams-keeper Joe Wildsmith med en heading fra en corner. Deretter hadde vertenes Lewis Dobbin en heading som gikk via tverrliggeren og over. I en temmelig tam og sjansefattig første omgang måtte vi deretter vente en stund før det skjedde noe, men Derby hadde tatt mer over etter at Barnsley-forsvarer Tom Edwards måtte ut med en skade. Rett før pause fikk Derby straffe etter at Tom Barkhuizen gikk i bakken, og vi var på overtiden da James Collins sendte Barnsley-keeperen feil vei og sørget for 1-0 halvveis. Etter pause var Derby igjen i førersetet, og nølende forsvarsspill ble etter omtrent en times spill utnyttet av Barkhuizen som økte til 2-0. Derfra og ut var det ingen tvil, og i det 79. minutt fastsatt Jason Knight sluttresultatet til 3-0. Derby County kunne juble over avansement…eller eventuelt ergre seg over ytterligere distraksjoner.

Selv hadde jeg faktisk mer på agendaen denne dagen, for nede i Coventry skulle det spilles ishockey denne kvelden. Coventry Blaze skulle være vertskap for Glasgow Clan, og jeg hadde tenkt å innfinne meg der for å gjøre min debut i britisk ishockey. Jeg kom meg med 14.45-toget tilbake til Birmingham, og rakk akkurat også 15.23-toget videre derfra til Coventry. Jeg hadde betalt £19 for en billett i Coventry Skydome, og så der hjemmelaget slå gjestene fra Skottland med 4-1. Noen bilder derfra kan ses her, og så kan jeg legge til at det var en artig opplevelse, men at jeg synes det ble irriterende mye hoiing og skriking fra en speaker som åpenbart trodde at han var midtpunktet og at vi hadde kommet for å høre på ham. Tilbake i Birmingham ble kvelden avsluttet med et pubmåltid før jeg trakk meg tilbake.

English ground # 556:
Derby County v Barnsley 3-0 (1-0)
FA Cup
Pride Park, 8 January 2023
1-0 James Collins (pen, 45+1)
2-0 Tom Barkhuizen (60)
3-0 Jason Knight (79)
Att: 11 512
Admission: £10
Programme: None

Next game: 09.01.2023: Merstham v Sutton Common Rovers
Previous game: 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers

More pics

This trip on a map

Lørdag 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som nevnt i mitt forrige innlegg hadde jeg sett meg så lei på streik og togkaos at jeg tidligere i uken rett og slett hadde bestilt fly over til Nord-Irland for å se et par kamper der. Jeg hadde flydd over til Belfast på fredag formiddag, og benyttet fredagskvelden til å se Dundela v Cliftonville i femte runde av Irish Cup, som er den nordirske cupen. Men jeg hadde ytterligere en godbit i vente før jeg skulle forlate Ulster og returnere til det britiske ‘fastlandet’. En annen bane jeg nemlig har tittet på en stund er Clandeboye Park i Bangor, og en av dagens cupkamper skulle spilles der. Bangor skulle ta imot Tandragee Rovers, og det var den jeg tidlig blinket meg ut som min lørdagskamp etter å ha tatt avgjørelsen om å fly over.

Jeg gikk etter hvert bort til Wetherspoons-puben The Bridge House, der jeg startet dagen med en stor Ulster Fry. Deretter hadde jeg et ærend i Rangers-sjappa i Belfast sentrum. Jeg var nemlig på jakt etter en spesiell Rangers-jakke, men under mitt besøk i Glasgow var det ingen av sjappene der som hadde den på lager i min størrelse. De hadde imidlertid informert meg om at de eneste som hadde den på lager var filialen i Belfast, og da passet det jo bra at jeg bestemte meg for å legge turen dit. Jeg fant det jeg var ute etter, og kunne fornøyd gå innom hotellet igjen for å pakke sakene og slenge bagasjen i bagasjeoppbevaringen. Deretter trasket jeg igjen ned Sandy Row for å unne meg et glass på Royal Bar, som nå hadde åpnet.

Da jeg etter hvert takket for meg og brøt opp igjen, var det for å tusle bort til togstasjonen City Hostpital og komme meg med toget mot Bangor. Etter en halvtimes tid på jernhesten, hoppet jeg av på Bangor West, og hadde 15-20 minutters gange foran meg ned til Clandeboye Park, som altså var dagens kamparena. Der jeg kom gående med en time til avspark, begynte jeg å stusse et lite øyeblikk da jeg så aktivitet og spillere som stilte opp til avspark, men jeg så snart at det var på en tilstøtende bane på utsiden av anlegget der jeg skulle se kamp, så det var ingen grunn til stress. Med tilnærmet hvilepuls igjenkunne jeg runde hjørnet og betale de £7 som man ble avkrevd i inngangspenger.

Bangor er en by som ligger omtrent to og en kvart mil øst for Belfast. Den ligger nord i County Down; ved kysten ut mot fjorden Belfast Lough. Byen vokste frem rundt klosteret Bangor Abbey, som ble grunnlagt i år 558. Det var imidlertid først på 1600-tallet at stedet virkelig begynte å vokse, i forbindelse med den såkalte ‘Plantation of Ulster‘, da det kom mange tilflyttere fra nord-England og ikke minst Skottland. I dag bor det omtrent 65 000 mennesker i byen, som med det er Nord-Irlands tredje største, og med gode transportforbindelser til og fra Belfast, er det mange som pendler dit. Bangor er også administrasjonssenter for distriktet North Down, og har dessuten en marina som er blant Nord-Irlands største. Der holder blant annet Royal Ulster Yacht Club til med sitt hovedkvarter.

Jeg får kanskje også gjenta meg seg litt rundt det muligens noe kompliserte systemet i nordirsk fotball. Ikke bare har ligaen en litt innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik, har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en en divisjon på nivå tre (NIFL Premier Intermediate League), og klubbene som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status eller -lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Premier Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under dette har man de såkalte junior-ligaene, men de er uansett ikke relevante denne gang.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890, var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet én uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var den opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert totalt av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en helt annen historie, så la oss nå omsider kikke litt på Bangor Football Club.

Historien sier at idéen om å stifte Bangor FC kom på en rotur på Bangor Bay i 1914, men etter hvert som første verdenskrig raste, hadde en rekke av de involverte blitt sendt i krigen, og flertallet av de resterende klubbmedlemmene syntes ikke det var riktig å spille fotball mens folk døde i skyttergravene. Dermed la de ned driften, men det var andre som mente at livet tross alt måtte gå videre, og kort tid etter ble et ‘nytt’ Bangor FC stiftet i 1918, og dette er identisk med dagens klubb. De tok i 1927 plass i Irish League, men de levde i mellomkrigsårene fra hånd til munn og slet gjerne på nedre del av tabellen, men gjorde det godt i 1937/38-utgaven av den nordirske cupen, der de dog ble tapende finalist.

Klubben hadde sin store periode tidlig i 1990-årene, og andreplassen i ligaen som de oppnådde våren 1991 er fortsatt deres beste ligainnsats. Med det kvalifiserte de seg også for Europa for første gang. Dette ble fulgt opp med suksess i 1992/93-sesongen, da de spilte seg frem til finale i den hjemlige cupen. På motsatt banehalvdel sto ingen ringere enn deres lokale erkerival Ards, og det måtte to omkamper til før Bangor kunne heve troféet som cupmestere i en sesong da de også vant ligacupen. Året etter var de tapende finalist i deres foreløpig siste finale i den nordirske cupen, men i 1996 rykket de ned. De returnerte i 2008, da de til tross for en tredjeplass i Championship fikk rykke opp, men måtte ta turen ned igjen umiddelbart.

Bangor var i både 2013/14 og 2014/15 involvert i tetstriden og kjempet om retur til toppdivisjonen, og i sistnevnte sesong endte det med kvalifiseringskamp mot Warrenpoint Town, der Bangor tapte på straffesparkkonkurranse. I stedet skulle det snart gå i motsatt retning, og i løpet av den påfølgende sesongen ble det sendt inn konkursbegjæring mot klubben fra selskapet som da nylig hadde lagt kunstgress på Clandeboye Park. Den overlevde de, men i den prosessen hadde de avstått fra å sende inn lisens innen fristen, og ble degradert til Premier Intermediate League. The Seasiders var i fritt fall, og et andre strake nedrykk fulgte; denne gang til Ballymena & Provincial Intermediate League, som altså opererer på nivå fire. Den vant de imidlertid svært så overbevisende på første forsøk, etter én uavgjort som det eneste poengtapet, og kunne returnere til Premier Intermediate League i forkant av 2019/20-sesongen.

Selv om de har kjempet på øvre del av tabellen i sesongene som har blitt spilt siden den gang, befinner de seg fortsatt der, men denne sesongen så det virkelig lovende ut, for Bangor toppet tabellen og hadde en luke ned til forfølgerne, så det kan fort bli en retur til Championship neste sesong. Denne dagen var det imidlertid som nevnt cupens femte runde det dreide seg om, og motstander var Tandragee Rovers fra Mid-Ulster League Intermediate A, som er en av disse divisjonene som jeg var inne på som opererer på nivå fire; rett under NIFL Premier Intermediate League. Det var altså én divisjon i nivå forskjell i fordel hjemmelaget Bangor, som i tillegg så ut til å suse mot divisjonstittel.

Da Bangor i 1923 flyttet fra Castle Street og inn på Ballyholme Showgrounds i 1923, var det deres tredje hjemmebane siden oppstarten, men i 1934 fikk de beskjed om å flytte ut fra anlegget som skulle rives for å gjøre plass for boliger. Etter en sesong der de måtte spille alle sine kamper på bortebane, og som nesten tok knekken på klubben, kunne de i 1935 flytte inn på sin nåværende hjemmebane Clandeboye Road, som de ble tildelt av lokale myndigheter. Der har de holdt seg siden, og selv om gressmatta nå dessverre har blitt erstattet med kunstgress, er det et så herlig sted å se fotball at akkurat det nesten ble glemt. Her har man flotte tribuneseksjoner, selv om en herlig tribune på deler av den bortre langsiden nå har blitt stengt av.

Bangor var store favoritter til å ta seg videre i cupen en sesong som markerer 30 år siden deres cuptittel, mens bortelaget fra County Antrim aldri hadde tatt seg så langt som dette i cupen. Vertene fikk sin første sjanse etter ti minutter, da Jordan Hughes var nære på med et skudd i stolpen. Noen minutter senere var det gjestenes Ethan Copes som avsluttet like over. I det 19. minutt smalt det igjen i stolpen da Dylan O’Kane steg til værs på en corner og headet ballen i tverrliggeren. Til tross for dette hadde det egentlig vært jevnere enn forventet den første halvtimen, og Neil Allen hadde en ny god mulighet for Tandragee da han avsluttet like utenfor. I det 36. minutt sprakk nullen, og det var Ben Arthurs som sendte Bangor i ledelsen 1-0. I omgangens nest siste ordinære minutt var Bangor nære på igjen, og for tredje gang smalt ballen i aluminiumen da Ryley D’Sena sendte i vei et langskudd fra 30 meter som traff tverrliggeren.

Bangor gikk ut i hundre etter pausen, og i det 49. minutt fikk de betalt da et innlegg fant Ben Arthurs som lurte som gjedda i sivet inne i feltet og satt inn 2-0. Jordan Hughes var nære på å øke ytterligere bare sekunder etter avspark, men gjestene fikk reddet på streken. Deretter fulgte en periode uten at det skjedde stort foran de to målene. Da det igjen ble nettsus i det 79. minutt, var det igjen Ben Arthurs som var på farten, og med en heading som dalte over bortekeeperen og inn i mål, noterte han seg for hattrick og økte til 3-0. I det 86. minutt var det innbytternes tur til å markere seg for Bangor, for etter at Michael Halliday fikk sitt skudd reddet, ble returen satt inn av Scott McArthur, som fastsatt sluttresultatet til 4-0.

Jeg hadde storkost meg på Clandeboye Park, og etter å ha fått med meg litt av jubelscenene til hjemmelaget, tok jeg oppstilling på bussholdeplassen på utsiden. Noen minutter forsinket kom der snart bussen mot Belfast, som jeg ble med tilbake dit. Nå var det bare å fa hentet bagasjen på Premier Inn-hotellet og komme seg til flyplassen. Jeg hadde på fredagen flydd til Belfast International, men skulle nå forlate Nord-Irland fra flyplassen Belfast City, der jeg skulle ha FlyBe sitt fly til Birmingham International med avgang klokken 20.30. Jeg hastet mot bussholdeplassen for flybussen, og kom meg med, men det skulle vise seg at jeg ikke hadde behøvd å stresse. Flyet var nemlig en time forsinket. Dermed måtte jeg noe senere enn planlagt ha ta buss fra flyplassen og inn til Birmingham sentrum etter landing. Jeg hadde betalt £79,98 for to netters overnatting ved Travelodge Central Bull Ring, og fant ganske raskt senga etter å ha sjekket inn.

Northern Irish ground # 8:
Bangor v Tandragee Rovers 4-0 (1-0)
Irish Cup
Clandeboye Park, 7 January 2023
1-0 Ben Arthurs (36)
2-0 Ben Arhurs (49)
3-0 Ben Arthurs (79)
4-0 Scott McArthur (86)
Att: ??
Admission: £7
Programme: None

Next game: 08.01.2023: Derby County v Barnsley
Previous game: 06.01.2023: Dundela v Cliftonville

More pics

This trip on a map

Fredag 06.01.2023: Dundela v Cliftonville

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tidligere i uken hadde jeg rett og slett blitt så lei togstreik og tull at jeg rett og besluttet å bestille meg fly over til Belfast på fredagen. I Nord-Irland skulle det denne helgen nemlig være kamper i Irish Cup, så der kunne jeg få med meg et par godbiter. Før den tid var det imidlertid tid for å komme seg ned til Warrington-området for å treffe min datter, og det var jo også lettere sagt en gjort takket være togstreiken. Derfor hadde jeg torsdag morgen måttet sto opp i otta for å komme meg med Megabus sin 07.00-bus fra Edinburgh til Manchester og videre derfra til Warrington. Etter en fin ettermiddag med min datter, var det altså der jeg våknet opp denne fredagen, og jeg måtte igjen opp tidlig for å sette kursen mot Manchester Airport.

Takket være togstreiken var det heller ingen tog mellom Warrington og Manchester denne morgenen, men ved å busse opp til Newton-le-Willows kunne jeg komme meg med et tog derfra til Manchester Airport. Jeg skulle med EasyJet sitt fly til Belfast International klokken 11.45, og det gikk som planlagt, slik at jeg en kort flytur senere sto på nordirsk jord. Da gjensto det bare å komme seg med bussen derfra og ned til Belfast, hvor jeg hadde betalt £57,80 for å overnatte ved Premier Inn-hotellet i sentrum. Etter å ha sjekket inn, spaserte jeg mot det som er mitt faste vannhull fremfor noen ved mine Belfast-besøk, og det er ingen premie for å gjette at det er snakk om Royal Bar på Sandy Row. Der ble jeg etter hvert sittende i trivelig passiar med noen gamle kjente inntil det var å tide å komme seg mot kveldens kamparena.

Av helgens cupkamper, hadde oppgjøret mellom Dundela og Cliftonville blitt flyttet til fredagskvelden, og siden Dundela og deres Wilgar Park har vært en bane jeg har tittet litt på og vurdert med noen anledninger, passet jo det godt for meg denne gang. Ved hjelp av apostlenes hester gikk jeg den korte veien bort til jernbanestasjonen City Hospital og ble med de to stoppene opp til Belfast Lanyon Place, der jeg hoppet av og byttet til buss. Nå skulle jeg for første gang benytte meg av de nye Glider-bussene, som kanskje ser mest ut som en trikk. Jeg ble med østover så langt som til bydelen Strandtown i det østlige Belfast, der jeg gikk av ved holdeplassen Oakland Avenue, spaserte opp veien med samme navn, og snart så Wilgar Park foran meg.

Før jeg tar for meg temaet Dundela Football Club, tror jeg det nok en gang kan være på sin plass med en aldri så liten innføring i det kanskje noe kompliserte systemet i nordirsk fotball. Ikke bare har ligaen her en litt innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik, har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en en divisjon på nivå tre (NIFL Premier Intermediate League), og klubbene som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status eller -lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Premier Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under dette har man junior-ligaer, men det tar jeg ikke for meg nå.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890, var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet én uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var den opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert totalt av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en helt annen historie, så la oss nå omsider kikke litt på Dundela Football Club.

Klubben jeg denne kvelden skulle se som hjemmelag ble stiftet i 1895 av arbeidere ved et lokalt meieri. Det er liten tvil om hva som er den største dagen i Dundela sin historie, for i 1954/55-utgaven av Irish Cup spilte de seg ikke bare frem til finalen ved å slå ut blant annet Cliftonville og Crusaders, men i selve finalen sørget de for en kjempeskrell ved å også beseire Glenavon med overbevisende 3-0. Dette regnes fortsatt som et av de aller største sjokkene i turneringens lange historie, og det var første gang en klubb fra Irish Allilance (som Dundela da spilte i) vant den gjeveste nasjonale cupen. Selvsagt et stolt øyeblikk i klubbens historie.

Etter at NIFL Division Two ble til NIFL Premier Intermediate League i 2016, vant Dundela denne i 2018, og rykket deretter opp til NIFL Championship, hvor de fortsatt befinner seg. Denne kvelden var det imidlertid altså cupens femte runde det dreide seg om, og Dundela sto overfor en knalltøff oppgave når toppklubben Cliftonville skulle komme på besøk. Som tidligere nevnt var Cliftonville en av ‘ofrene’ da Dundela vant sin cuptittel i 1955, og kanskje var det lov å håpe på et aldri så lite mirakel, men det virket ikke som om det var mange som hadde spesielt stor tro på at historien skulle gjenta seg 68 år senere. Jeg betalte meg inn med £12, og etter at jeg hadde konstatert at det dessverre ikke var noe kampprogram, slo jeg meg ned i klubbhusets bar for å leske strupen før kamp.

Wilgar Park har vært hjemmebane for Dundela siden 1900, og går også under kallenavnet ‘The Hen Run’. Den ligger inneklemt mellom veier på tre av sidene og en skole bak den ene kortsiden. På den ene langsiden har man en seksjon med overbygd terracing utenfor klubbhuset. Dundela har tilsynelatende slitt litt med å oppfylle visse krav, men det bør nå i så fall være fikset ved at man for få år siden fikk på plass to tribuner på den bortre langsiden. Wilgar Park er så absolutt et trivelig sted å se fotball. Jeg hadde ikke noe program å bla i mens jeg ventet på avspark, men ble i stedet sittende å snakke litt med et par hjemmesupportere som innrømmet at det realistisk sett ville bli tøft for deres gutter.

I en sur og godt merkbar vind startet kampen på Wilgar Park noe forsiktig, men idet jeg begynte å få et forsterket håp om at hjemmelaget faktisk skulle kunne klare å stille i stand en aldri så liten bragd, slo Cliftonville til. Det var den kun 17 år gamle Sean Moore som løp gjennom, skar inn i feltet og satt ballen forbi debutant Sam Johnston i Duns-målet. 0-1, og når nullen nå sprakk for hjemmelaget, gikk det dessverre ikke lang tid før gjestene doblet sin ledelse. Rory Hale var mannen som fant rommet mellom keeper Johnston og stolpen kun to minutter senere, og dermed sto det 2-0. Dundela sin største sjanse kom på overtid av første omgang, men Willie Faulkner klarte ikke å omsette sjansen i scoring, og det var fortsatt 0-2 ved pause.

Etter hvilen satt Cliftonville inn støtet allerede fra start, og kun et drøyt minutt var spilt da unggutten Moore ble felt og dommeren pekte på straffemerket. Joe Wormley var eksekutør, og gjorde ingen feil da han økte til 0-3. Det virket nå avgjort, og drøyt ti minutter senere gikk det fra vondt til verre da Rory Hale økte til 0-4 med sitt andre for kvelden. Med et drøyt kvarter igjen fullførte samme mann sitt hattrick ved å styre inn ballen i nettet fra kort hold etter at et hjørnespark hadde blitt headet mot mål. 0-5 ble også sluttresultatet, og dermed ble det ingen reprise fra møtet i 1955, uten at Dundela-folket hang voldsomt med nebbet av den grunn. Dundela var ute av cupen, Cliftonville tok seg videre.

For min del var det bare å tusle mot holdeplassen North Road, der jeg hoppet på Glider-bussen og ble med inn til Donegall Square i Belfast sentrum. Etter en svipptur innom Wetherspoons-puben The Bridge House, spaserte jeg nok en gang ned Sandy Row for å avslutte kvelden med et glass eller to på Royal Bar. Jeg var fornøyd med min beslutning om å forlate streik og togkaos for å heller ta turen til Nord-Irland, og jeg følte at det hadde vært et godt valg. Jeg hadde også en lørdagskamp på menyen i Nord-Irland før jeg skulle returnere til det britiske ‘fastlandet’, men før den tid måtte jeg også ha meg litt søvn, så ved stengetid gikk jeg tilbake til hotellet og fant senga.

Northern Irish ground # 7:
Dundela v Cliftonville 0-5 (0-2)
Irish Cup
Wilgar Park, 6 January 2023
0-1 Sean Moore (26)
0-2 Rory Hale (28)
0-3 Joe Gormley (pen, 48)
0-4 Rory Hale (59)
0-5 Rory Hale (74)
Att: ??
Admission: £12
Programme: None

Next game: 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers
Previous game: 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs (@ Peffermill pitches)

More pics

This trip on a map