vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Søndag 07.04.2019: Mill Hill v The Crown

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Frokost var inkludert i prisen ved Ashwood Hotel i Preston, og omtrent på slaget klokka åtte gikk jeg ned for å bli servert en full english breakfast. Det var ikke akkurat noe å hoppe i taket over, og hermetiske tomater har jeg aldri vært stor fan av. En kresen skrott savnet også black pudding, men man kanskje blir man fort bortskjemt, og frokosten gjorde da for all del nytten med å fylle opp energilagrene før jeg tok med meg pikkpakket og gikk for å ta 08.56-toget fra Preston mot Colne. Turen til endestasjonen fikk vente til jeg et par dager senere skulle til Colne, for denne søndags formiddagen ble jeg kun med så langt som til Mill Hill, som er stasjonen før Blackburn. Det tok nøyaktig 23 minutter fra Preston, og med bagasjen på slep kunne jeg sakte tusle mot banen jeg skulle se kamp på denne formiddagen.

Ved planlegginger av de siste turene har det vært nærmest fast rutine for meg å sjekke om Fryston har hjemmekamper i Wakefield & District Sunday League, men hver gang jeg øyner håp om en søndagskamp der, er de utrolig nok på bortebane eller har spillefri, og så var også tilfelle denne gang. Det er imidlertid flere interessante arenaer å se Sunday League-fotball på, og jeg registrerte raskt at Mill Hill hadde hjemmekamp. Deres førstelag spiller i East Lancashire League, men de har også et Sunday League-lag som spiller i Blackburn Sunday League, og det var de som denne formiddagen skulle i aksjon. Mill Hill er for øvrig en drabantby i Blackburns vestlige utkant, og var tidligere hjemsted for en hel rekke bomullsspinnerier.

Mill Hills hjemmebane Griffin Park ligger en kort spasertur fra togstasjonen, og med avspark klokka 10.30 hadde jeg såpass god tid at det bare var å vente litt før det ble skikkelig aktivitet ved anlegget som ligger nokså bortgjemt innerst i en blindvei i et industriområde. Det er faktisk ikke mye jeg kan fortelle om Mill Hill FC, annet enn at deres førstelag som nevnt spiller i East Lancashire League, og at de så sent som helgen før hadde sikret seg ligatittelen der. Det var naturlig nok ingen inngangspenger å betale denne søndagen, og inne på anlegget satt jeg fra meg bagasjen i et hjørne på ‘plattingen’ utenfor klubbhuset.

Griffin Park er altså navnet på klubbens hjemmebane, og om den på ingen måte er like storslagen som Brentford sin lekestue, så er den i hvert fall et koselig sted å se fotball. Ikke minst er det meget trivelig gjeng som holder til her, og det var snart tydelig at noen hadde fått med seg mine planer om å komme på besøk denne dagen, for jeg ble raskt ønsket velkommen og påspandert drikke fra klubbens bar over en hyggelig prat med noen av klubb-representantene som var svært interessert i å høre mer om min voldsomme rundreise. Jeg ble også overrakt en pin til min samling, og kunne samtidig forhøre meg litt om hvordan lederne så for seg veien videre.

Som nybakte ligavinnere i East Lancashire League var det naturlige spørsmålet om de hadde til hensikt å ta opprykk til det som nok ville blitt West Lancashire League. Det avslo de nokså umiddelbart, og hevdet at det i hvert fall ved denne korsveien ikke var aktuelt. Det begrunnet de først og fremst med den lange reiseveien det ville medført, med blant annet flere borteturer til Cumbria-kysten. Samtidig virket de fornøyd med tingenes tilstand i East Lancashire League, og så ingen grunn til å ikke fortsette der med sitt førstelag. Vedrørende dagens kamp så var det altså deres Sunday League-lag som skulle i aksjon, og det i en turnering med navn John Haydock Memorial Trophy. Dette er visst en lokal veldedighets-cup for klubber i Blackburn Sunday League, og dagens vinner ville avansere til kvartfinalen.

Sunday League-laget til Mill Hill spiller i denne ligaens toppdivisjon som fortsatt har det logiske navnet Division One, der de var å finne på en fjerdeplass. Dagens gjester The Crown hører derimot hjemme i Division Two, der de til og med lå helt i bunnen av tabellen. Det var imidlertid vertene som tilsynelatende hadde problemer med å stille lag. Foran klubbhuset, der noen av spillerne ladet opp til kamp med en sigarett, var det nemlig hektisk aktivitet blant hjemmefolket som ringte rundt for å få samlet nok spillere. Jeg begynte å frykte at det ikke ville bli kamp, men jeg hadde ikke trengt å uroe meg, for de fikk til slutt stablet et lag på beina, selv om en av trenerne måte dra på seg keeperhanskene et par tiår etter det som nok var hans storhetstid.

Jeg kan heller ikke si noe om hvor lenge Mill Hills variant av Griffin Park har vært klubbens hjemmebane, men her finner man klubbhuset bak mål på nærmeste kortside. Utenfor klubbhuset er det en slags ‘platting’, og jeg ble fortalt at de i løpet av sommeren skal oppgradere dette området med blant annet en ny liten tribune. Midt på langsiden til venstre herfra har man et lite overbygg som gir tak over hodet, og her har man klart å skape en viss karakter ved å svinge malerkosten på både det nevnte overbygget og ikke minst steinmuren i bakkant. Ellers rundt anlegget står man som tilskuer rett på bakken og under åpen himmel, men her koste jeg meg uansett mens jeg ventet på at kampen skulle starte.

Mill Hill startet friskest, og Mohamed Nabeel hadde to gode muligheter, men Crown-keeperen reddet mesterlig ved begge anledninger. Han kunne derimot intet gjøre da David Woodhouse spilte gjennom navnebroren Matt Woodhouse og sistnevnte satt inn 1-0 i det vi nærmet oss halvspilt førsteomgang. Kun et par minutter senere fikk Mohamed Nabeel uttelling da han doblet ledelsen til 2-0, oppmuntret av det jeg antar var hans far som fra sidelinjen kom med stadige tilrop til ham. I denne perioden raknet det skikkelig for The Crown, og kun noen minutter senere ble vertene tildelt straffespark. Aaron Evens gjorde ingen feil, og sørget for 3-0 etter en snau halvtime. Sju minutter senere sto det 4-0 da Matt Woodhouse scoret sitt andre for dagen, og det var også stillingen da vi tok pause.

Gjestene kom litt mer med i kampen igjen etter hvilen, men klarte aldri å sette veteran-keeper Terry Lambe på skikkelig prøve. En annen reserveløsning for vertene hadde vært å sette innpå veteranen Steve Newton på midtbanen, og han utmerket seg faktisk positivt og viste at det kanskje er noe i ordtaket om at ‘de gamle er eldst’. Bortelaget hadde dessuten problemer med å hanskes vertenes spydspiss Matt Woodhouse, og etter omtrent en times spill løp han rett og slett fra forsvarerne og satt inn 5-0. Litt senere satt Sam Fielding spikeren i kista med en scoring fra rundt 16-meterstreken, og det endte også 6-0 og en komfortabel seier til hjemmelaget som dermed avanserte til kvartfinalen.

Jeg hadde for øvrig talt meg frem til 12 tilskuere, og mens noen av disse forsvant rett etter kampslutt, unnet jeg meg en rask forfriskning i klubbhuset før jeg takket for meg og gikk den korte veien til puben Havelock Inn. Der ble det en rask pint før jeg gikk for å ta 13.07-toget tilbake til Preston. Mens jeg sto der og ventet på toget som kun var et par minutter unna, fikk jeg plutselig melding fra Mill Hill sin Twitter-ansvarlige som fortalte at jeg hadde glemt igjen min notatbok i deres klubbhus. Det var bare å la toget kjøre uten meg, og heller ile tilbake i håp om at de ikke hadde dratt ennå. Det hadde de overhodet ikke, for det var i stedet lystig lag på Griffin Park, og jeg ble værende en stund til før jeg kom meg med 14.07-toget; en time senere enn det jeg opprinnelig hadde planlagt.

Jeg hadde valgt meg Stoke-on-Trent som base, og hadde derfor litt mer reising foran meg – spesielt ettersom det var vedlikeholdsarbeid og buss for tog på deler av linja dit ned. 15.09-toget som vel egentlig skulle gått til London hadde derfor endestasjon i stasjonsbyen Crewe, og derfor måtte jeg foreta den siste etappen derfra til Stoke med buss. Vi ble gjetet om bord i de ventende bussene, og jeg kom meg på bussen som skulle kjøre rett til Stoke. Vel fremme i ‘the potteries’ ankom jeg på et tidspunkt da det tilsynelatende var litt venting på neste buss, så for første gang på turen valgte jeg å unne meg en taxi til Quality Hotel Stoke City Centre – beliggende i Hanley, som er Stoke-on-Trent sitt kommersielle sentrum.

Der hadde jeg betalt £35,95 for overnatting i en dobbeltrom, og innsjekkingen gikk både raskt og smidig. Det var nå virkelig på tide med en middag, samtidig som jeg hadde avtalt å møte en venninne, og valg av møtested og åsted for et måltid falt av praktiske grunner på Wetherspoons-puben The Reginald Mitchell. Etter å ha fått litt mat i kroppen gikk vi videre til The Woodman, som viste seg å være en perle av en pub. Jeg undret meg over hvordan jeg aldri har oppdaget den under tidligere besøk i Stoke, men ble overrasket da vi allerede i halv ni-tiden ble oppfordret til å drikke opp da de allerede gjorde seg klar for å stenge. Man får tro det var et resultat av at det var søndag kveld og relativt rolig.

Dermed gikk turen videre, men både The Auctioneers, The Market Tavern, og The Albion virket nå som en ørliten nedtur etter The Woodman. Men så oppdaget jeg nok en herlig liten pub i form av The Coahmakers Arms, der jeg raskt kom i prat med stedets landlord og et par andre gjester mens jeg mesket meg med forskjellige varianter av Lilleys Cider fra tappekranene. Eieren viste seg faktisk å være et tidligere styremedlem i Norton United, som noen vil huske la ned driften i 2015 etter å ha spilt seg opp i Northern Premier League. Det var interessant å høre hans betraktninger rundt det som skjedde med den klubben, men med en stadig mer merkbar summetone var det etter hvert på tide å spasere tilbake til hotellet og finne senga.

English ground # 514:
Mill Hill v The Crown 6-0 (4-0)
John Haydock Memorial Trophy
Griffin Park, 7 April 2019
1-0 Matt Woodhouse (22)
2-0 Mohamed Nabeel (25)
3-0 Aaron Evans (pen, 29)
4-0 Matt Woodhouse (36)
5-0 Matt Woodhouse (62)
6-0 Sam Fielding (68)
Att: 12 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: Free (gift from the club)

Next game: 08.04.2019: Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23
Previous game: 06.04.2019: Milnthorpe Corinthians v Millom

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Lørdag 06.04.2019: Milnthorpe Corinthians v Millom

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om jeg hadde hatt en tidlig start og lang reise foran meg på fredag morgen, kan det samme trygt sies om lørdagen da alarmen vekket meg grytidlig i Inverness. Jeg hadde vært tvilende til om jeg ville få kjøpt inn noe å spise til frokost før jeg skulle ta 06.50-toget, men sannelig hadde en liten sjappe inne på stasjonen allerede åpnet da jeg nokså trøtt i trynet tuslet dit bort for å ta plass på nevnte tog. Dagens første etappe besto av at Scotrail skulle frakte meg helt ned til Haymarket, der jeg hadde 14 minutter på meg til å bytte tog. Etter at jeg hadde satt til livs frokosten som besto av et smørbrød fikk jeg nå med meg litt mindre av det spektakulære terrenget siden jeg tok sjansen på litt mer søvn.

Etter tre timer og ti minutter ankom vi Haymarket et par minutter før ruteplanen, og jeg rakk til og med en lynrask røykepause for jeg skulle videre med neste tog. Nå var det snakk om en to timer lang etappe fra Haymarket ned til Oxenholme Lake District, der jeg ankom rundt kvart over tolv. En lang reise, men det var da også svært lite jeg gledet meg mer til på denne turen enn kampen jeg nå hadde å se frem til. Jeg skulle gjeste Milnthorpe Corinthians, og for å komme meg til Milnthorpe var jeg nå avhengig av buss. Jeg måtte til og med ha to busser, og etter litt problemer med å finne ut hvilken side av veien buss 41A skulle plukke opp fra utenfor Oxenholme stasjon, punget jeg ut en nokså ublu pris for en dagsbillett for regionen og ble med de drøyt ti minuttene inn til Kendal. Der hadde jeg 15-20 minutter å vente på buss 555, og etter nye tjue minutter kunne jeg omsider stige av i Milnthorpe drøyt seks og en halv time etter at jeg forlot Inverness.

Milnthorpe er en landsby som ligger i South Lakeland-distriktet, sør i grevskapet Cumbria. Som nevnt ligger den et lite stykke sør for Kendal, og ikke altfor langt fra grensen mot Lancashire. Ved siste folketelling hadde Milnthorpe omkring 2 200 innbyggere, og om man kanskje ikke er en like stor turistmagnet som noen av de mer kjente stedene i Lake District, virker det likevel som om turismen likevel er viktig. Milnthorpe skal også ha vært en skikkelig flaskehals trafikalt sett, før åpningen av blant annet motorveien M6 i 1970. Det virket umiddelbart som en koselig landsby, og jeg hadde lest meg til at de også skal ha tre puber, hvorav to skulle besøkes av undertegnede før det var klart for kamp.

Første stopp var Bulls Head, der en trivelig vertshusholder undret seg over hvorfor jeg kom hadde reist den lange veien til Milnthorpe slepende på all min bagasje, og han fikk ikke akkurat mindre å lure på da jeg fortalte at hensikten var å besøke den lokale fotballklubben for å se kamp på deres Strands Lane. Jeg endte opp med å måtte vise ham hele reiseruta og lita over planlagte kamper, og han lot seg åpenbart imponere. Etter en koselig prat tømte jeg den halve pinten og fikk med meg ønsker om en god reise videre mens jeg svarte med å ønske ham lykke til med etablissementet han visstnok hadde tatt over noen måneder tidligere. Det ble også tid til en rask tur innom Cross Keys på andre siden av veien, før jeg fortsatte den korte veien videre ned til Strands Lane.

Milnthorpe Corinthians ble stiftet i 1919, men det er ikke altfor mye jeg faktisk kan fortelle om klubben og hva de har bedrevet i tiden mellom dette og 1990-årene da de åpenbart tok plass i West Lancashire League. Våren 2002 vant de Division One og rykket opp i ligaens toppdivisjon, Premier Division. Der fikk de de tøft, og 14. plassen (av 16) i debutsesongen står fortsatt som deres bestenotering, før det ble sisteplass og nedrykk året etter. Ytterligere to år frem i tid fulgte ytterligere et nedrykk, og det var først i 2016 at de tok seg ut av Division Two og returnerte til Division One der de fortsatt befinner seg. Til tross for min manglende kunnskap om klubben (som det heller ikke er altfor lett å finne ytterligere informasjon om) var det imidlertid som nevnt et destinasjon jeg virkelig hadde gledet meg til å besøke.

De er ikke bare fordi klubben hører hjemme i en av de mest idylliske regionene av England, men også fordi jeg i lengre tid hadde latt meg friste ved å se på flotte bilder av anleggets herlige tribune. Det ligger i det som minner mest om en offentlig park, sammen med en cricketbane, og disse to overlapper hverandre i en slik grad at det naturligvis er grunnen til at fotballklubben startet denne sesongen med åtte strake bortekamper. Jeg husker godt det fra jeg planla min august-tur ved starten av sesongen og kikket på deres kamper, men man får jo igjen for det med masse hjemmekamper senere i sesongen. Jeg siktet meg inn på klubbhuset på bortre langside, noen meter fra den flotte tribunen, og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagasjen i et hjørne der.

En av klubbrepresentantene hadde fått med seg mine planer om å være til stede på dagens kamp, og identifiserte meg raskt. Jeg kunne ikke benekte at jeg var den langveisfarende gjesten, og således ble jeg visst en slags kuriositet da ryktene åpenbart spredde seg om min tilstedeværelse. Det var da også trivelige folk å slå av en prat med. Jeg fikk meg et glass Appleshed mens en av klubb-lederne kom til for å gi beskjed om at den var på ‘huset’, og mens jeg nippet til pinten fikk jeg høre interessante betraktninger fra mine samtalepartnere. Like bak tribunen og klubbhuset renner elven Bela på sin vei mot Morecambe Bay og Irskesjøen, og blant annet fikk jeg høre hvordan de ble rammet av en voldsom flom for en stund siden og hvordan flomvern nå skulle installeres for å sikre seg mot lignende episoder i fremtiden.

Jeg skal ikke spekulere i hvor gammelt anlegget ved Strands Lane er, men en kilde mener at klubben aldri har hatt andre hjemmebaner. Den nevnte tribunen er det eneste av slike fasiliteter, og stående midt på den ene langsiden byr den på benkerader i tre og har laglederbenker i mur i forkant. I et område av landet som er kjent for å få en god del nedbør kan det være greit å ha litt tak over hodet. Fra tribunen og forbi klubbhuset, er det litt hard standing, og rundt banen ellers står man rett på gresset. Jeg er ikke kar om å huske om jeg fikk svar på hvor gammel tribunen faktisk er, men jeg vil tippe at den kanskje er fra tiden før eller rett etter andre verdenskrig. Det som er sikkert er at Strands Lane er et meget koselig og idyllisk sted å se fotball.

For Milnthorpe Corinthians var dette sesongens siste kamp, og de visste allerede at de ville ende tredje sist. Det skal vel så vidt jeg skjønte med nød og neppe bety fornyet kontrakt i divisjonen. Man får uansett tro at de var interessert i å avslutte sesongen med et godt resultat når Cumbria-rival Millom nå kom på besøk for å spille om poeng i West Lancashire Division One, som for ordens skyld altså er non-league step 8 (eller nivå 12 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien). Millom befant seg på en sjuendeplass på tabellen og skulle også spille ytterligere to ligakamper, men hadde ingen mulighet for å innhente tetduoen Lytham Town og CMB. Det var ikke noe program, men fra dagens dommer fikk jeg i hvert fall en kikk på lagoppstillingene, og vi var klare for kamp.

Med påfyll i glasset så jeg spillerne går rett forbi meg på vei ut på banen, og etter at dommeren blåste kampen i gang ble jeg stående å småprate litt med to av klubbrepresentantene fra tidligere. Det var en nokså jevnspilt første omgang vi fikk se, men til tross for noen sjanser begge veier hadde ingen av lagene klart å få nettkjenning da jeg et stykke ut i omgangen tømte glasset og tok meg en runde for å ta noen bilder. Det var mens jeg var over på motsatt langside at gjestene tok ledelsen med drøyt fem minutter til pause, og Jordan Williams var deres målscorer. Den stillingen sto seg også til dommeren blåste for pause og jeg kunne ta en ny svipptur inn i klubbhuset for å hente meg påfyll fra baren.

Andre omgang startet også nokså jevnspilt, men mens Millom kunne doblet ledelsen, jaktet nå også hjemmelaget en utligning og skapte flere sjanser. Det så ut til å ebbe ut med borteseier da vi gikk inn i tilleggstiden og stillingen fortsatt var 0-1. Så fikk Milnthorpe Corinthians en dødball, og deres keeper Hayden Roberts som jeg hadde blitt fortalt kun hadde signert denne formiddagen ble sendt opp i feltet. Ballen ble i det fjerde tilleggsminutt slått inn i dette feltet, og i et virvar av armer og bein så jeg noen bein gå til værs i det som så ut som et forsøk på brassespark, og et øyeblikk senere lå ballen i Millom-målet mens nettopp Hayden Roberts løp av gårde i vill jubel. Hadde jeg virkelig sett keeperen score et overtidsmål på brassespark i sin debut?? Tja, nesten…han hadde visst scoret på en herlig volley i situasjonen bak brasse-forsøket.

Uansett ikke ofte man ser slik, og med det sikret dagens mann også poengdeling for Corinthians i deres sesongavslutning. Synd at ikke flere hadde kjent sin besøkelsestid og fått med seg denne dramatiske avslutningen, men jeg hadde i hvert fall talt meg frem til 88 tilskuere, som må sies å være bra for non-league step 8. På spørsmål om de hadde ambisjoner om retur til toppdivisjonen i West Lancs League, svarte en av mine samtalepartnere at man på sikt naturlig ønsket seg tilbake til Premier Division. Ytterligere klatring til North West Counties League er ikke et aktuelt eller realistisk tema. Et besøk til Milnthorpe og Strands Lane kan uansett anbefales på det varmeste, for jeg hadde en usedvanlig trivelig ettermiddag der.

Corinthians-folket pekte ut stien som på andre siden av cricket-banen ledet ut på parkeringsplassen bak puben Cross Keys, og etter hvert takket jeg for meg før jeg tok med meg bagasjen og trasket dit opp for å returnere til Kendal og deretter Oxenholme Lake District stasjon samme vei som jeg hadde kommet. Etter ytterligere to bussturer kom jeg meg tilbake dit tidsnok til å komme meg med 18.14-toget, og dette brukte en drøy halvtime ned til Preston, som jeg hadde valgt meg som base. Jeg fant umiddelbart frem til Ashwood Hotel der jeg også har overnattet ved en tidligere anledning. Jeg hadde betalt £40 for kost og losji, og ble raskt sjekket inn før jeg tok en spasertur inn i Preston sentrum.

Det var på tide med en middag, og den ble inntatt på puben The Twelve Tellers. Med det unnagjort var mikropuben Guild Ale House et neste valg som neste stoppested, og det viste seg da også å være et svært godt valg. På vei tilbake til mitt krypinn ble det etter hvert også vanningspauser på både Fishers og The Old Vic, før jeg omsider krøp til køys etter en lang dag på farten. Besøket hos Milnthorpe Corinthians hadde virkelig vært verdt den lange turen ned fra Inverness i det høye nord. Heldigvis hadde jeg ikke fullt like voldsomme reiseplaner dagen etter, selv om jeg likevel ville ha en nokså tidlig start til søndag å være.

English ground # 513:
Milnthorpe Corinthians v Millom 1-1 (0-1)
West Lancashire League Division One
Strands Lane, 6 April 2019
0-1 Jordan Williams (40)
1-1 Hayden Roberts (90+4)
Att: 88 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 07.04.2019: Mill Hill v The Crown
Previous game: 05.04.2019: Ross County v Dundee United

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Fredag 05.04.2019: Ross County v Dundee United

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde en lang reise foran meg da jeg allerede i sju-tiden denne fredagsmorgenen sjekket ut og slepte med meg pikkpakket opp til Newcastle stasjon for å forflytte meg enda lenger nordover; tilbake til Skottland og til det høye nord. 07.43-toget hadde endestasjon i Edinburgh slik at jeg tok sjansen på å lukke øynene litt på første etappe. Med kun 14 minutter til å unnagjøre et togbytte og det faktum at Edinburgh Waverley-stasjonen kan virke litt uoversiktlig, var jeg glad for at det ikke var forsinkelser, og etter en tidlig ankomst rakk jeg til og med en kjapp røykepause før jeg ble med 09.36-toget nordover til Perth. En time og et kvarter tok denne etappen, og jeg hadde tjue minutter på meg før 11.16-toget og dagens tredje og foreløpig siste etappe. Det var også den lengste, og skulle frakte meg helt opp til Inverness; hovedstaden i det skotske høylandet.

Noen vil kanskje vite at den høyestliggende operative stasjonen på det britiske jernbanenettet er Dent i Cumbria, men det høyeste punktet på det britiske jernbanenettet er imidlertid Pass of Drumochter som forseres på den såkalte Highway Main Line på strekningen mellom Perth og Inverness. På deler av den rundt to timer og ti minutter lange etappen fikk jeg derfor beskue virkelig flott landskap før det igjen gikk nedover, og rundt fem timer og tre kvarter etter at jeg hadde forlatt Newcastle kunne jeg rundt klokka halv to spasere ut av Inverness stasjon. Det bragte minnene tilbake til ferieturen jeg sammen med min mor hadde i det skotske høylandet og til Orknøyene i fjor sommer, for den gang hadde vi et par overnattinger i Inverness.

Jeg skulle på et eller annet tidspunkt med tog videre til Dingwall der jeg skulle se kamp, men det er ikke akkurat hyppige avganger på linjen nordover herfra, og om jeg ikke kom meg med 14.50-toget ville neste avgang være først klokka 17.12. Jeg skulle imidlertid overnatte på Travelodge-hotellet i Inverness, og slik jeg etter hvert kjenner den kjeden var jeg nokså tvilende til at det var særlig aktuelt å rekke å sjekke inn tidsnok til å deretter rekke det første av disse avgangene.Til slutt bestemte jeg meg for å ikke engang prøve, og jeg unnet meg i stedet en vanningspause ved puben Platform 8, for deretter å slå i hjel ytterligere litt tid med litt haggis på The Kings Highway. Min intuisjon hadde vist seg å stemme, for da jeg gikk til hotellet rundt kvart på tre, fikk jeg ganske riktig beskjed om å sette meg ned og vente til klokka slo 15.00 og innsjekkingen åpnet.

Da det først ble klart for innsjekking gikk det i hvert fall fort, og jeg kunne snart slenge fra meg bagasjen og installere meg på rom 212. Dermed ble det altså 17.12-toget, og med kampstart allerede klokka 19.05 var det i utgangspunktet helt ideelt med tanke på at jeg gjerne også skulle ha utforsket Dingwall litt før kamp, men med en solid ventetid på toget tilbake den kvelden ville jeg når sant skal sies få nok av tid til det også etter kamp. Busser går det jo også, men jeg hadde nå engang togpass jeg hadde betalt i dyre dommer for, så da skal det jo brukes. Dermed hadde jeg et par timer til rådighet for jeg igjen skulle med jernhesten, og pubene Hootananny, The Auctioneers, Old Market Inn og The Dog House ble alle besøkt før jeg returnerte til jernbanestasjonen.

Toget brukte en drøy halvtime på turen opp til Dingwall, som er en liten by som ligger rundt to og en kvart mil nordvest for Inverness. Vi er altså langt nokså langt mot nord her, i det skotske Highland-regionen. Dingwall Castle skal i sin tid ha vært den største skotske borgen nord for Stirling, men lite er igjen av den i dag. Dingwall har nå i underkant av 5 000 innbyggere, og selve stedsnavnet stammer fra skandinavisk (T(h)ingvoll?)Ellers er det ikke altfor mye jeg kan si om Dingwall, annet enn at den ligger innerst i den lille ‘fjorden’ Cromarty Firth, og at ‘Battle of Dingwall’ sto her i 1411 da klanene Mackay og Donald gjøv løs på hverandre med seier til Donald-klanen som endelig utfall. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, men siden puben The Mallard ligger ved stasjonens ene platform ble jeg selvsagt fristet innom der, og kunne konstatere at det var en aldeles utmerket pub.

Da jeg endelig kom meg videre var det virkelig ikke mange meterne opp til Ross Countys hjemmebane Victoria Park, der den ligger få minutters gange fra stasjonen. Første bud var å få kjøpt meg en billett, men før jeg kom så langt passerte jeg en klubb-representant som jeg trodde var programselger. Det viste seg at han snarere solgte lodd, og fortalte at de ikke har kampprogram her (en sjekk på nettet viste at de ikke har hatt kampprogram på en stund, og det er sannelig svakt på dette nivået av skotsk fotball). Han tipset meg dog om at jeg kunne forsyne meg fra en bunke med stensiler der man hadde lagoppstillingene samt en velkomst og kommentarer fra klubbformannen og manager-duoen Steven Ferguson og Stuart Kettlewell. Det fikk gjøre nytten, og deretter fikk jeg også kvittert ut en kampbillett pålydende £20 før jeg uten å kjøpe noe sjekket ut deres klubbsjappe. Nå var det klart for å se hva deres Staggies Bar hadde å by på.

Ross County ble stiftet i 1929, da to lokale klubber som spilte i North Caledonian League slo seg sammen og med hell søkte om medlemskap i Highland League. De måtte vente til 1967 før de vant sin første av tre titler i denne ligaen, men det ble gjentatt i både 1991 og 1992, og på den tiden hadde de gjort seg bemerket med flere gode prestasjoner i den skotske cupen. I 1994 skjedde en restrukturering der Scottish Football League la om til mindre divisjoner og utvidet med en fjerdedivisjon (daværende Division Three). Det ble plass til to nye klubber, og tre dager etter at Ross County hadde slått ut ligaklubben Forfar Athletic av cupen med imponerende 4-0, fikk de beskjeden om at de hadde blitt valgt til å ta en av de ledige plassene (den andre gikk til lokalrival Inverness Caledonian Thistle).

I 1999 vant de sin divisjon og rykket opp på nivå tre, og sesongen etter ble det et andre strake opprykk slik at The Staggies var å finne på nest øverste nivå av skotsk fotball. Etter nedrykk tilbake til tredje nivå i 2007, returnerte de umiddelbart med ny divisjonstittel, og i 2010 spilte de seg helt frem til finalen i den skotske cupen etter å ha slått ut klubber som Hibs og Celtic. Det endte imidlertid med finaletap 0-3 for Dundee United med visstnok over 17 000 Staggies-supportere på tribunen. I 2012 vant lille Ross County divisjonen og rykket opp på øverste nivå, og femteplassen i debutsesongen står fortsatt som deres bestenotering i ligasammenheng. I 2016 sikret klubben seg sitt første store trofé ved å slå Hibs 2-1 i finalen av ligacupen, men to år senere rykket de ned i Championship, der de nå kjempet om en umiddelbar retur til toppdivisjonen.

Kapasiteten på Victoria Park oppgis å være 6 541, og det betyr at man får plass til hele Dingwalls befolkning og fortsatt ville hatt plass til over tusen personer til inne på anlegget. Det er ikke hver dag jeg besøker anlegg der kapasiteten er høyere enn innbyggertallet til stedet det representerer (selv om klubbens nedslagsfelt selvsagt er langt større enn kun byen Dingwall). Inne i Staggies Bar innunder tribunen på den ene langsiden fikk jeg noe godt i glasset, men savnet fortsatt et program å bla i mens jeg nippet til cideren. En kikk på nettet bekreftet imidlertid at hjemmelaget lå godt an i opprykkskampen før kveldens storoppgjør mot opprykksrival Dundee United. To poeng skilte i Ross Countys favør, og gjestene hadde også én kamp mer spilt. Vertene kunne med andre ord ta en langt steg mot tittelen og det automatiske opprykket med seier denne kvelden.

Min billett var til kortsiden som kalles Jail End, bak målet nærmest jernbanestasjonen, og derfra kunne jeg snart skue utover Victoria Park som har vært klubbens hjemmebane siden den ble åpnet i 1929. Anlegget har gjennomgått en total forvandling siden starten av 1990-årene, og har nå dessverre kun sitteplasser. Den eldste tribunen er nå West Stand som på den ene langsiden ble åpnet i 1991. Den ble forlenget i 2000 og strekker seg nå hele banens lengde, og den har også en rekke VIP-bokser i bakkant. På motsatt langside ble East Stand åpnet i 1995, og her ble de siste ståplassene i 2012 erstattet med seter for å oppfylle stadionkravene for spill i toppdivisjonen. Samtidig ble det åpnet nye tribuner på begge kortsidene. North Stand gis til bortefansen og er større enn Jail End (South Stand) på motsatt ende av banen. Sistnevnte fikk sitt kallenavn etter fengselet som tidligere sto på utsiden der, men som nå har blitt erstattet med boliger.

Victoria Park utmerket seg slik jeg ser det hverken i den ene eller andre retning, Det er ikke altfor spennende saker, og noe anonymt, men samtidig er det ikke det verste stedet å se skotsk ligafotball. Som en av 3 550 tilskuere fikk jeg uansett se at gjestene tok en nokså tidlig ledelse da hjemmelaget i det tolvte minutt ha bort ballen på egen banehalvdel og ballen endte hos Pavol Safrenko som sendte Dundee United i ledelsen. Peter Pawlett hadde mulighet til å doble ledelsen, men klarte ikke å overliste Staggies-keeper Scott Fox etter å ha blitt spilt lekkert gjennom av Paul McMullan. Det sto fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause, og en av hjemmelagets managere beskrev førsteomgangens som sesongens muligens verste av hans utvalgte.

Etter å testet både deres scotch pie og haggis pie registrerte jeg at mye av andreomgangens innledning besto av at lagene headet ballen frem og tilbake på midten av banen. Også da ballen kom litt mer ned på bakken igjen virket det som om vertene hadde problemer med å finne ut av et Dundee United som presset høyt, og McMullan var nære på å doble gjestenes ledelse da han traff stolpen med en skummel avslutning. Da Ross County endelig begynte å skape noe mot slutten, var det gjerne et Dundee United-bein i veien for avslutningene, og Josh Mullin hadde også et skudd like utenfor fra god posisjon. I det fjerde overtidsminutt fikk de en siste sjanse. Skuddet fra innbytter Michael Gardyne ble reddet av United-keeper Benjamin Siegrist og endte hos Ross Stewart. Jeg skal ikke gjette hvorvidt han forsøkte seg på en avslutning eller pasning, men hans berøring la uansett perfekt opp til Jamie Lindsay som utlignet til 1-1 og sørget for ville jubelscener på Jail End.

Dermed endte det 1-1, og med status quo i tabelltoppen der Ross County fortsatt hadde fem poeng og én kamp til gode på Dundee United. Når dette i ettertid skrives vet vi jo at Ross County sikret seg divisjonstittelen og opprykket tilbake til Premiership. For min del hadde jeg fortsatt rundt to timer å slå i hjel før 22.58-toget tilbake til Inverness, så jeg gikk for å sjekke ut Caledonian Bars før jeg returnerte til The Mallard. Der var det faktisk stappfullt og lystig stemning blant feststemte gjester både innendørs og på uteområdet ut mot perrongen. Ventetiden på toget gikk fort på denne glimrende puben, og det var etter hvert på tide å komme seg over på perrongen på motsatt side slik at jeg ikke ble strandet i Dingwall. Litt etter halv tolv var jeg tilbake i Inverness, og med en tidlig start å se frem til dagen etter, gikk jeg sporenstreks tilbake til hotellet og krøp under dyna på rom 212.

Scottish ground # 34:
Ross County v Dundee United 1-1 (0-1)
Scottish Championship
Victoria Park, 5 April 2019
0-1 Pavol Safranko (12)
1-1 Jamie Lindsay (90+4)
Att: 3 550
Admission: £20
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 06.04.2019: Milnthorpe Corinthians v Millom
Previous game: 04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Torsdag 04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

På denne turen skulle jeg bli godt vant med å krysse grensen mellom England og Skottland, og det skulle var det jeg skulle også denne formiddagen når jeg hadde til hensikt å forlate Edinburgh for å toge ned igjen til Newcastle. Etter å ha sjekket ut fra Edinburgh Thistle Guest House lot jeg buss 25 frakte meg inn til sentral Edinburgh, der jeg steg av rett ved Edinburgh Waverley og gikk den korte veien opp til The Standing Order. Der fikk jeg i meg litt næring i form av en full scottish breakfast før jeg skulle sette kursen sørover, og etter at siste smule med herlig haggis var satt til livs gikk jeg for å komme meg med 11.30-toget. Det brukte rundt halvannen time ned til Newcastle, der jeg ankom med en god del tid å slå i hjel før det var klart for innsjekking klokka 15.00.

Derfor benyttet jeg anledningen til å stikke innom Nicholson-puben The Victoria Comet rett over veien for Newcastle stasjon, og etter å ha tømt glasset med Mortimers Orchard krysset jeg igjen veien og slo meg ned en kort stund på The Centurion. Da det etter hvert nærmet seg tidspunktet da man kunne sjekke inn, gikk jeg ned til easyHotel Newcastle der jeg hadde betalt £17,99 for overnatting. Da jeg ankom noen få minutter på tre var det nå allerede kø nesten ut døra, og den eneste resepsjonisten brukte det som føltes som en liten evighet på å få sjekket inn karen som sto først i køen og åpenbart hadde all verdens tid med å ta beslutninger om alt han kunne legge til sin booking og deretter hadde en hel rekke spørsmål. Heldigvis gikk det raskere unna etter at han var ferdig sjekket inn, og etter en liten halvtime kunne også jeg slenge fra meg bagen på rommet.

I og med at det var en torsdag, var det selvsagt et særdeles begrenset utvalg på fotball-menyen, og det ble ytterligere begrenset av at jeg dagen etter skulle helt opp til Inverness og dermed var avhengig av å holde meg i nord. Jeg booket tidlig overnatting i Newcastle og vurderte da ytterligere en revisit til Easington Colliery som nå er den britiske klubben jeg har besøkt flest ganger med unntak av Reading. Nå ble etter hvert deres kamp flyttet til torsdagen to uker senere, og jeg vurderte flyktig å heller dra til Lancashire og gjøre en revisit hos Bacup Borough. Det fristet, men reiseveien både etter kamp og morgenen etter fristet imidlertid ikke, og jeg begynte å belage meg på en fotballfri dag i Newcastle da Scott Struthers før min avreise fra Norge tipset meg om en treningskamp i nordøst.

Det dreide seg om Consett som skulle ta imot spanske Puerto Del Carmen Lanzarote, og det var den eksotiske motstanderen som gjorde at dette ble vurdert til tross for at lite i den engelske fotballpyramiden fristet mindre enn et gjensyn med Consetts nye og nitriste hjemmebane. Da jeg noen dager tidligere hadde sett Arsenal v Newcastle United med Newcastle-supporter Glenn Wallace, hadde han imidlertid tipset meg om nok en kamp i regionen denne torsdagen. Finalen i Northern Alliance Amateur Cup skulle spilles på Ashingtons hjemmebane Woodhorn Lane. Også dette ville være en revisit, og noen vil kanskje huske at jeg besøkte Ashington og Woodhorn Lane i påsken 2014 i forbindelse med det årets ‘Northern League Hop’. Også Woodhorn Lane hadde da vært nokså triste greier, men siden den gang hadde de reist en ny og skikkelig tribune som det kanskje var greit å ta en kikk på. Planen var lagt.

Etter å igjen ha forsert trappene Dog Leap Stairs unnet jeg meg et raskt glass på mitt faste stoppested Bridge Hotel før jeg trasket videre til Monument for å derfra ta metroen nordover til Regent Centre. Derfra går det en rekke busser til forskjellige destinasjoner i regionen, for dessverre har det ikke gått tog til Ashington siden tidlig i 1960-årene (selv om det er mulige planer om en gjenåpning av en slik linje). Glenn, som selv er fra Ashington, hadde tipset meg om at buss X20 var den raskeste da den kjører ekspress rett til Ashington, og det var derfor den jeg hadde blinket meg ut. Utrolig nok kjørte imidlertid X20-bussen rett forbi og ignorerte mitt (og en annen persons) signal, og irriterende nok var det da bare å vente på X22 som i stedet kjørte melkerute, men jeg kom meg da frem til slutt.

Ashington ligger snaut to og en halv mil nord for Newcastle – i grevskapet Northumberland – og er en by der kullgruvedrift har vært alfa og omega. På denne tiden ble Ashington til og med kalt ‘verdens største kullgruve-landsby’, selv om man i hvert fall i dag er mer by enn landsby, for denne industrien tiltrakk seg et rekke arbeidere som bosatte seg her og forvandlet Ashington fra det som frem til 1840-årene knapt var mer enn en knøttliten landsby. I dag er byen hjemsted for rundt 27 500 innbyggere, og etter at de fleste gruvene stengte i 1980- og 1990-årene ble det en voldsom arbeidsledighet, men en del av innbyggerne pendler nå til arbeid i Newcastle.

Ashington har også fostret en utrolig samling fotballspillere, og har således en solid plass i fotball-historien. Ikke minst gjelder det Newcastle-legenden Jackie Milburn som det står statue av i byen (som jeg dessverre ikke husket å ta en kikk på) i tillegg til utenfor St. James Park i Newcastle. I samme åndedrag kan nevnes brødrene Bobby og Jack Charlton, men man også ta meg Burnley-legenden Jimmy Adamson, Jackie Milburns fetter med samme navn, og en hel rekke andre spillere som har vært å finne i Football League. For de som følger non-league tett så er Ashington også fødestedet til Northern League-legenden Paul Chow som vel fortsatt står oppført med tidenes raskeste scoring (19 sekunder) på Wembley Stadium. Noen har sagt at tilbake i ‘gamle dager’ var det nesten slik at dersom man trengte en god fotballspiller så kunne man bare rope ned i gruvegangene i og rundt Ashington.

Statuen av Jackie Milburn skal nå ha blitt flyttet til Ashington Leisure Centre, og i etterpåklokskapens navn var det litt irriterende at jeg glemte dette all den tid jeg steg av bussen på byens nye busstasjon et steinkast unna. Det var heller ikke mange meterne til Wetherspoons-puben The Rohan Kanhai, og siden det var torsdag og Curry Club var det som vanlig selvsagt duket for en stor porsjon Beef Madras. J2O ble igjen byttet ut med cider da jeg tok meg videre til en mindre og noe mer tradisjonell pub i form av The Castle. Det ble siste stoppested før jeg spaserte videre til Woodhorn Lane der jeg betalte meg inn med £3 og fikk et kampprogram med på kjøpet. Imponerende at man i en cupturnering for klubber på step 9 (dvs nivå 13 totalt!) får til noe man selv i toppdivisjonen her hjemme ikke klarer.

Kveldens finalekamp var slik jeg forsto det nemlig i en slags ligacup for klubbene i Northern Alliance Division Two, og Woodhorn Lane var altså nøytral bane slik at Ashington ikke selv skulle i sving. Derfor skal jeg i denne omgang ikke gå altfor mye i detalj vedrørende den klubben, men det er på sin plass at de med 1883 som stiftelsesår skal være den eldste fotballklubben i Northumberland. Noen vil kanskje også vite at de har en fortid i Football League, der de i 1921 fikk innpass i den nye Third Division North. Fortsatt er de den nordligste FL-klubb gjennom tidene. Deres best ligainnsats kom med en 9. plass i 1924, men etter å ha endt på sisteplass i 1929 ble de ikke gjenvalgt, og ble erstattet av York City. Etter dette var de kort fortalt innom flere ligaer, men har siden 1970 vært fast innslag i Northern League.

Ashington hadde i 1909 flyttet inn på Station Road, som i 1914 ble omdøpt til Portland Park, og der tilbragte de også sin periode i Football League. I februar 2008 var det dessverre slutt da de flyttet ut etter en siste kamp mot Seaham Red Star, og senere det året flyttet de inn på sin nye hjemmebane Woodhorn Lane. Under mitt forrige besøk konstaterte jeg at også dette – i likhet med mange andre nybygg – var temmelig triste greier. Den gang var det kun to moderne tribuner av den prefabrikerte sorten; en ståtribune på den ene langsiden og en sittetribune på den andre. Imidlertid har nå, som jeg var inne på, sittetribunen blitt erstattet med en ‘skikkelig’ tribune. Også den har sitteplasser, men huser også kontorer, garderober, bar og slik ting. Den minner litt om tribunen man f.eks har ved den nye banen til ligarival Penrith, med klubbhusets bar øverst på tribunen. I dette tilfellet er det liten tvil om at den nye tribunen har vært et positivt tilskudd.

I klubbhuset ble jeg servert flasker med Woodpecker, og da jeg kikket meg rundt kunne jeg se memorabilia fra klubbens historie. Det inkluderte flere forskjellige drakter båret av Ashingtons store fotball-sønner og som nå henger på veggene i Ashingtons klubbhus. Det var fortsatt over en time til avspark da jeg hadde ankommet, og jeg hadde således flust med tid til å ta en runde rundt banen når jeg nå tømte flaska og gikk ned for å ta en fotorunde og en ny nærmere kikk på den nye tribunen. En annen grunn til å returnere til Woodhorn Lane denne kvelden var jo selvsagt for å undersøke om hesten som ble kjendis da den kom inn på anlegget og skapte furore ved mitt forrige besøk fortsatt var der. Det var den ikke, og heller var den ikke ute på jordet der den hadde kommet fra den kvelden.

Tilbake i klubbhusets bar fikk jeg etter en prat med klubbrepresentanten Graeme lest det fire siders programmet før jeg fikk selskap av Glenn Wallace som altså også møtte opp selv. Kveldens kamp skulle stå mellom Blyth FC og Stobswood Welfare, som altså begge spiller i Northern Alliance Division Two denne sesongen. Blyth FC ble for ordens skyld stiftet så sent som i 2015, og skal ikke ha noen forbindelser til Blyth Town-klubben som i noen år dominerte Northern Alliance, rykket opp i Northern League og ble ‘kapret’ av Blyth AFC (som deretter la ned ned driften etter forrige sesong, mens Blyth Town for øvrig er tilbake i Northern Alliance Division One). Blyth-klubben hadde takket være et antall kamper til gode på lagene rundt seg fortsatt en liten mulighet til å kunne kjempe om opprykk. Stobswood Welfare vet jeg også svært lite om, annet enn at de er holder til enda lenger nord, nær Widdrington. De lå på nedre halvdel av tabellen, men nå var det cupfinale.

Det er neppe noe poeng med en voldsomt detaljert skildring av selve kampen, men på en kald kveld i Northumberland fikk det jeg vil anslå til rundt 250 tilskuere se en førsteomgang der Blyth nok var det beste laget. De måtte imidlertid vente til det 43. minutt før Andy Welsh fikk hull på byllen og sørget for 1-0. De hadde fortsatt et ørlite overtak etter hvilen, og i det 63. minutt hadde i hvert fall jeg en følelse av at avgjørelsen falt da Reece Farrell økte til 2-0. Etter dette begynte imidlertid Stobby å ta over og presset på i jakt på scoringer. De hadde nettopp hatt et skudd i tverrliggeren da Kevin Bell med drøyt ti minutter igjen utlignet til 2-1. Med tanke på både temperaturen og returen til Newcastle hadde det ikke vært noe særlig med ekstraomganger, men Blyth FC holdt ut slik at de til slutt kunne motta medaljer og troféet fra liga-ledelsen.

Jeg unnet meg en siste flaske i baren mens jeg ventet på bussen, og etter en trivelig kveld på Woodhorn Lane gikk jeg etter tips fra et par av de tilstedeværende til en bussholdeplass et steinkast unna og kom meg etter hvert således tilbake til Regent Centre der jeg tok metroen tilbake til Monument. Bridge Hotel hadde visst stengt serveringen, så jeg stakk i stedet innom The Empress og fant vel raskt ut hvorfor de ikke åpner før klokka 21.00. Det viste seg nemlig å være mer nattklubb/diskotek enn pub, og det var nokså masete stemning. Dermed ble det som planlagt med det ene siste glasset før jeg tok kvelden og kom meg i seng. Jeg hadde tross alt en tidlig start og lang reise foran meg morgenen etter.

Revisit:
Blyth FC v Stobswood Welfare 2-1 (1-0)
Northern Alliance Amateur Cup, final
Woodhorn Lane (at Ashington) , 4 April 2019
1-0 Andy Welsh (43)
2-0 Reece Farrell (63)
2-1 Kevin Bell (80)
Att: Maybe around 250 (est)
Admission: £3
Programme: Included

Next game: 05.04.2019: Ross County v Dundee United
Previous game: 03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Onsdag 03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var på tide å unne seg en skikkelig frokost igjen, og da jeg denne morgenen våknet i Manchester hadde jeg ikke dårligere tid enn at jeg rakk å spore opp en fristende variant. Kafeteriaen The Koffee Pot er ikke Manchesters billigste, men de tilbyr alle britiske frokost-varianter, og siden jeg må innrømme å ha en forkjærlighet for den skotske versjonen (haggis må nok ta en stor del av ‘skylden’ for dette) ble det en full scottish breakfast. Med en pint med appelsinjuice kom vel regningen opp £12-13, men det var i hvert fall en god start på dagen før jeg returnerte til basen, pakket snippesken, sjekket ut og trasket ned til Manchester Piccadilly i god tid til å komme meg med 10.26-toget til Edinburgh. Nesten nøyaktig tre timer brukte det opp til endestasjonen Edinburgh Waverley, og jeg fikk meg også litt mer søvn på veien.

Siden jeg hadde innsjekking fra klokka 13.30 ved Edinburgh Thistle Guest House, der jeg hadde betalt £19 for overnatting, satt jeg umiddelbart kursen dit, og det skulle vise seg at det var en god beslutning å betale £4 for en dagsbillett på West Lothian-bussene da jeg steg på buss nummer 25. Den skulle jeg nemlig få valuta for, men i første omgang lot jeg bussen frakte meg til en holdeplass ved park Leith Links, få meter fra etablissementet som skulle bli min base for natten. Jeg fikk da også raskt sjekket inn av en noe shabby fyr jeg antar var stedets eier, men hadde selvsagt ikke til hensikt å tilbringe ettermiddagen på rommet, så etter å ha ventet noen minutter på at en liten regnskur skulle bevege seg forbi var jeg ikke overraskende snart på farten igjen.

Billig overnatting i Leith var perfekt med tanke på at min kamp for kvelden skulle finne sted på Easter Road; hjemmebane for Hibernian. Havnebyen Leith har siden 1920 sortert under City of Edinburgh, og har for lengst vokst sammen med den skotske hovedstaden, men var før dette en selvstendig ‘burgh’ som det kalles i Skottland. Den ligger omtrent tre kilometer nordøst for Edinburgh sentrum og er en av Skottlands viktigste havner. Dette var for øvrig også her Norge fikk sin første sjømannskirke. Leith i seg selv har i overkant av 50 000 innbyggere (noen kilder oppgir opp mot 90 000, men det er vel et spørsmål om hvor man trekker grensen), og huset også en hel rekke industrier som etter hvert i stor grad forsvant. Leith ble et forslummet område som fra 1980-årene etter hvert har hatt en oppsving etter renoverings-prosjekter.

Det hadde åpenbart regnet i Edinburgh-området også tidligere denne dagen, for det lå synlige dammer her og der, og en idiot av en bilist tok seg ikke bryet med å svinge utenom en står sådan og sprutet meg ned. Kanskje var det en som ikke likte min veske med Union Jack motiv, for Leith er kjent som hjemsted for mange med irske aner, og Union Jack står nødvendigvis ikke så høyt i kurs hos alle disse. Det var bare å håpe at vedkommende fikk et velfortjent havari mens jeg benyttet anledningen til å tørke opp mens jeg inntok en middag på The Foot of the Walk. Det ble også en tur innom The Central Bar før jeg busset tilbake til sentrale Edinburgh der det fristet litt med et nytt besøk til Edinburgh Castle, men jeg fikk denne gang nøye meg med å sjekke ut et par av byens puber.

The Kenilworth ble første stoppested, og det var intet dårlig valg. Det var heller ikke hverken The Shoogly Peg eller Dirty Dick’s, som var de to som deretter ble besøkt før det var på tide å la en av bussene frakte meg til en holdeplass i nærheten av Easter Road. Der var puben Four in Hand allerede godt besøkt av Hibs-supportere som ladet opp til kamp, og det samme var tilfelle ved The Office da jeg beveget meg videre dit. Nå var det på tide å tusle bort til kveldens kamparena, og jeg hadde allerede før avreise fra Norge betalt £23 for en billett som jeg hadde printet ut hjemme. Utenfor stadionet byttet jeg tre £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og etter en rask kikk innom klubbsjappa tok jeg meg inn på Famous Five Stand, der jeg hadde plass helt øverst på dens andre etasje.

Hibernian – eller Hibs som klubben ofte kalles – ble stiftet i 1875 av en gruppe fra Edinburghs irske befolkning, og de klubben navn etter den romerske navnet på Irland (Hibernia). I de tidlige dager skal de også ha hatt tilknytning til irske nasjonalister og den irske ‘Home Rule’-bevegelsen som kjempet for et fritt Irland. Om religion og politikk var en vesentlig del av klubbens identitet i de fager, er det i nyere tid snarere geografiske faktorer som bestemmer tilhørighet i Edinburgh-fotballen, og det er på ingen måte like politisk betent som rivaliseringen man ser mellom de to store Old Firm-klubbene i Glasgow. Hibs ble uansett de første klubben fra Skottlands østkyst til å vinne en stor tittel da de i 1887 vant den skotske cupen med finaleseier over Dumbarton. I 1891 måtte de en periode legge ned driften da de ble hjemløse, men flyttet i 1893 inn på Easter Road, og ble samme år valgt inn i Scottish League.

Riktignok måtte de vinne dens andredivisjon to ganger før de i 1895 fikk innpass i den skotske toppdivisjonen, men etablerte seg på raskt på øvre halvdel av tabellen. På denne tiden fjernet man også kravet om at spillere måtte være medlemmer av Catholic Young Men’s Society, og kanskje var det medvirkende til at de i 1902 vant sin andre cuptittel og fulgte opp med å vinne den skotske ligaen ett år senere. Etter dette gikk det tyngre, og tre tapte cupfinaler fulgte før klubben rykket ned i 1931. De brukte to år på å returnere, men det var først etter den andre verdenskrig at man hanket inn nye troféer. Dette skulle bli deres gullalder, og de vant ligaen i både 1948, 1951 og 1952. Denne perioden i klubbens historie huskes spesielt for angrepsrekka ‘The Famous Five’. Gordon Smith, Bobby Johnstone, Lawrie Reilly, Eddie Turnbull og Willie Ormond scoret alle et tresifret antall mål for Hibs, og de har fått en av dagens tribuner oppkalt etter seg.

Hibs ble invitert til å delta i den første europacupen i 1955/56, og ble den første britiske representant i europacupen fordi den engelske representanten Chelsea valgte å ikke delta. Hibs tok seg helt til semifinalen der de tapte for franske Reims. I 1990 var Hibs på konkursens rand og sto en stund i fare for å bli ‘spist opp’ av rivalen Hearts, hvis daværende eier så for seg en sammenslåing. Heldigvis skjedde det ikke, men trofé-tørken i de store turneringene fortsatte selv om de vant tre ligacup-titler. Hibs har faktisk hele elleve tapte finaler i den gjeveste skotske cupen, og spesielt ille var det kanskje å tape finalen med 1-5 for erkerival Hearts i 2012. To år senere rykket Hibs ned, og for første gang brukte de mer enn to sesonger på å returnere. Et stort plaster på såret var cupfinaleseieren over Rangers i 2016. Dette var første gang siden stiftelsen av den skotske ligaen at to lag utenfor den skotske toppdivisjonen møttes i finalen, og Hibs ble den første vinneren fra utenfor toppdivisjonen siden East Fife sin seier i 1938. Etter 114 års ventetid hadde Hibs igjen vunnet den skotske cupen, og i 2017 rykket de også opp igjen.

Hibs brukte som jeg var inne på flere andre baner i sine tidligste år, men Easter Road har nå vært klubbens hjemmebane siden 1893. Før den fordømte Taylor-rapporten forlangte at stadioner i toppdivisjonen kun skulle ha sitteplasser, hadde Easter Road store klassiske ståtribuner på tre sider av baner, og de sørget for en kapasitet på iver 60 000. Tilskuerrekorden fra et Edinburgh-derby i 1950 lyder da også på 65 860, og vil nok aldri bli slått. Anlegget har gjennomgått en total forvandling siden midten av 1990-årene, og samtlige tribuner er nye siden den gang. Begge kortsidene (Famous Five Stand og South Stand) ble reist på denne tiden, og West Stand åpnet noen år senere, i 2001. Disse tre er nokså identiske av utseende, og der egentlig også den store East Stand som åpnet i 2010, med den forskjellen at sistnevnte består av ett stort nivå snarere enn to etasjer som de tre andre.

Undertegnede vil ikke beskrive dagens Easter Road som den mest spennende, men utsikten fra toppen av Famous Five Stand var flott mot åsene i bakgrunnen. Det nærmet seg nå for alvor tidspunktet da den skotske toppdivisjonen skulle ‘splittes’, og Hibernian var derfor ute etter å sikre seg sjetteplassen de la beslag på. De hadde fem poeng ned til Motherwell på plassen bak, så det virket nokså trygt. To poeng hadde de til erkerival Hearts på plassen foran, og foran der igjen – på fjerde – lå kveldens gjester fra Kilmarnock. Hibs var ubeseiret i serien siden manager Paul Heckingbottom tok over i februar, men sto overfor en tøff test mot et Kilmarnock som tross en svak periode i februar hadde hatt en imponerende sesong så langt.

Hva skal man i det hele tatt si om kampen de 16 588 tilskuerne ble vitne til? Jeg må ærlig talt si at det rett og slett var den dårligste kampen jeg har sett på så lenge jeg kan huske. Det var ikke bare to gode lag som ‘annullerte’ hverandre, for det florerte av feilpasninger på en svært folksom midtbane som ingen klarte å ta kontrollen over, og jeg hadde etter hvert mer større tro på å se en enhjørning fly forbi enn å få se en skikkelig målsjanse. Det lille som kom av halvsjanser sto først og fremst Kilmarnock for, men de få avslutningene som gikk på mål gikk også rett på keeper. På en kjølig kveld måtte det Bovril til for å varme en stakkar når kampen på ingen måte gjorde det. Høydepunktet for undertegnede for faktisk de gangene Kilmarnock-fansen fremførte ‘Billy Boys’ til mishagsytringer fra hjemmefansen. Det var nesten en befrielse da dommeren blåste av en begredelig kamp som endte 0-0. Det var uansett nok til at Hibs sikret seg en plass på øvre halvdel.

For egen del oppsøkte jeg raskt en nærliggende bussholdeplass for å sette kursen mot havneområdet i Leith, der det skulle være flere gode puber. At Teuchter’s Landing så absolutt var en slik kunne jeg konstatere da dette ble neste stoppested. På motsatt side av elven Water of Leith ligger det flere skjenkesteder langs The Shore, og selv om noen av disse nå var stengt, fikk jeg meg et glass ved både Granary og Malt & Hops før jeg vendte snuta mot min base ved Edinburgh Thistle Guest House. Etter en kort busstur gikk jeg forbi puben Nauticus, og ble fristet til å ta et glass også der før jeg til slutt tok kvelden og kom meg i sen etter nok en lang dag på farten.

Scottish ground # 33:
Hibernian v Kilmarnock 0-0 (0-0)
Scottish Premiership
Easter Road, 3 April 2019
Att: 16 588
Admission: £23
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)
Previous game: 02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Tirsdag 02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town

Jeg så frem til å returnere til non-league da jeg denne morgenen våknet i hotellsenga på Travelodge Wembley. Det var ikke noen voldsom hastverk, men med buss til Stonebridge Park og Overground-tog derfra til Euston, tok jeg meg ned til nettopp Euston for å komme meg med 11.00-toget derfra til Manchester Piccadilly. Frokost innkjøpt fra Sainsbury-sjappa ved Euston stasjon ble inntatt på toget som som vanlig brukte rett i overkant av to timer til sin endestasjon i Manchester. Det var bare å slepe med seg bagen opp mot Merchant Hotel for å se om jeg kunne få sjekket inn allerede. Jeg har overnattet der en rekke ganger, og det er ikke noe Ritz, men med £27 for overnatting var det igjen rimelig denne dagen, og jeg trengte heller ikke noe mer. Rett ved siden av ble jeg imidlertid oppmerksom på puben Crafty Pig som jeg ikke kan huske fra tidligere og som dermed kan være et nytt etablissement, og jeg slo meg heller ned med en pint Symonds og en pose pork scratchings der.

Manchester hadde blitt valgt som base fordi jeg tidlig valgte meg kampen Radcliffe v Kendal Town denne kvelden, og etter å ha sjekket inn hadde jeg egentlig planer om å sjekke ut musemsbanen Heaton Park Tramway der de kjører gamle trikker rundt i Heaton Park nord i Manchester; på vei til Radcliffe. Nå hadde jeg imidlertid funnet ut at denne attraksjonen kun holdt helgeåpent, så da utgikk det til fordel for en liten pub-runde før jeg satt kursen mot Radcliffe. Castle Hotel var første stopp, etterfulgt av Crown & Kettle og Bar Fringe, før jeg gikk til Shudehill for å kvittere ut en billett og komme meg med trikken. Den brukte rundt tjue minutter på turen opp til Radcliffe, der jeg ankom med rundt 2-3 timer til avspark.

Radcliffe er en by som ligger omtrent en mil nord-nordvest for sentrale Manchester og fire kilometer sørvest for Bury. Den hørte tidligere til Lancashire, men sorterer nå under Greater Manchester, og har i dag i underkant av 30 000 innbyggere. Tilgangen på kull i området var viktig for den industrielle revolusjon, og Radcliffe ble som så mange andre byer i denne regionen et senter for tekstilindustri med en rekke bomullsspinnerier. Papirindustrien sto også sterkt her, og de dro nytte av en beliggenhet langs Manchester Bolton & Bury Canal. Mesteparten av denne industrien forsvant på siste halvdel av 1900-tallet, og i dag fremstår Radcliffe mer som en soveby for innbyggere som jobber i Manchester.

Bridge Tavern var første stopp for undertegnede, og etter en halv pint der ble samme fremgangsmåte benyttet da Morning Star ble besøkt. Deretter gikk jeg mot kveldens kamparena Stainton Park, med et innlagt stopp ved The Royal Oak som lå praktisk til langs min rute til banen. Herfra hadde jeg, etter å ha tømt glasset med Strongbow Cloudy Apple, rundt ti minutters gange foran meg før jeg kunne spasere opp til inngangspartiet til Stainton Park og betale meg inn med £8 samtidig som jeg sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £2. Da jeg satt med ned inne i klubbhuset kunne jeg også snart konstatere at det ikke bare var et flott utseende program, men også godt hva gjaldt innhold, selv om en god del av de 36 sidene var reklame.

De som følger litt med i non-league vil kanskje kjenne Radcliffe FC under det tidligere navnet Radcliffe Borough. Klubben ble stiftet i 1949, og startet med spill i South East Lancashire League. Etter en kort periode der var de å finne i Manchester League, før de i 1963 fikk innpass i Lancashire Combination der de i 1972 vant ligacupen og endte som nr 3 i ligaen. To år senere ble de med i Cheshire County League, og som noen vil vite slo denne seg i 1982 sammen med Lancashire Combination og stiftet dagens North West Counties League. Der tok de plass i den nye ligaens andredivisjon (Divison One) som de vant på første forsøk, og våren 1985 tok de NWCL-tittelen ved å også vinne dens toppdivisjon. Noe nytt opprykk ble det ikke ved den anledningen, men det fulgte i 1987 da de fikk plass i den nye Northern Premier League sin nye Division One.

Der fulgte flere sesonger med plasseringer på nedre halvdel av tabellen, før de fikk en oppsving på midten av 1990-årene. I 1996/97-sesongen gjorde de sin beste innsats i FA Trophy og tok seg til tredje ordinære runde der de tapte knepent for Gateshead. Sesongen etter vant de NPL Division One, men oppholdet i NPL Premier ble kortvarig og det ble nedrykk etter én sesong. Etter en tredjeplass i 2003 returnerte de via playoff, der de slo North Ferriby United i semien og Chorley (på straffer) i finalen. Nå ble det fire sesonger i NPL Premier, med 9. plassen i 2005 som bestenotering (selv om NPL da befant seg ett nivå lavere enn tidligere etter stiftelsen av Conference North/South i 2004). Nedrykket kom i 2007, og etter den tid har Boro vært fast innslag på nedre halvdel av sin NPL Division One-avdeling og stort sett kjempet som nedrykk.

Den avdelingen har stort sett vært Division One North, men etter at NPL i fjor sommer gikk fra North og South til å heller dele inn sitt andrenivå i East og West, har de denne sesongen hørt hjemme i NPL Division One West. Samtidig byttet de etter forrige sesong navn ved å fjerne Borough-suffikset. De har for øvrig beholdt kallenavnet Boro. Kanskje var det navnebyttet som var medvirkende til et sportslig oppsving denne sesongen, men det har nok når sant skal sies mer å gjøre med det nye styret i klubben. Uansett var nå klubben så absolutt med i tittelkampen, der de lå kun ett poeng bak ledende Atherton Collieries. Ett og tre poeng bak Radcliffe fulgte Ramsbottom United og Runcorn Linnets, men de hadde henholdsvis to kamper og én kamp mer spilt enn de to tetlagene.

Radcliffe Borough spilte først på en spartansk bane på Bridge Street, men ble i 1968 kastet ut derfra da tomten ble øremerket til å huse nye boliger som skulle bygges. Etter et par år ved en midlertidig bane flyttet de i 1970 inn på det som i dag er deres hjemmebane Stainton Park. Denne har blitt gradvis oppgradert, og i forbindelse med opprykket til NPL i 1987 fikk man eksempelvis på plass både flomlys og den lille tribunen midt på kortsiden ut mot Pilkington Road. Sistnevnte gir tak over hodet til stående tilskuere. I motsatt ende av banen er det en større tribune som har rundt 350 seter som skal komme fra Bolton Wanderers’ gamle Burnden Park. På den ene langsiden har man klubbhuset i det ene hjørnet, og på den andre banehalvdelen et overbygg som igjen byr på ståplasser. På bortre langside er det herlig terracing med enda herligere bølgebrytere som er målt i klubbens blå farger. Jeg koste meg ved Stainton Park.

Ikke bare var det deilig å være tilbake i non-league, men også i nord der man kan det med fotball-mat. Siden det var på tide med litt mat og jeg registrerte at matutsalget hadde åpnet, var jeg derfor ikke sen om å oppsøke det for å få meg en steak pie med mushy peas og brun saus. En Bovril ble det sannelig også, og mens den fikk avkjøle seg litt, fikk jeg tatt en kikk på lagoppstillingene. Kendal Town var motstander, og også klubben fra Cumbria trengte virkelig poeng all den tid de lå nest sist på tabellen med kun Skelmersdale United bak seg og med to kamper mer spilt enn Glossop North End som lå på plassen foran. Således var det spenning siden begge lag trengte poeng i hver sin ende av tabellen.

Radcliffe-manager Jon Macken burde være et kjent navn for de fleste som har fulgt med litt på engelsk fotball, og hans utvalgte var snart på offensiven. Scott Metcalfe var stadig på farten på venstrekanten og hadde tidlig en avslutning fra spiss vinkel som ble reddet til corner. Callum Grogan var nestemann til å forsøke seg med en heading som endret retning og gikk utenfor. Tunde Owolabi hadde deretter to gode muligheter. Først rundet han Kendal-keeper Matthew Jones, men klarte ikke å få ballen forbi Kendal-forsvarerne som kom seg tilbake og ryddet opp. Deretter sendte han etter rundt halvtimen i vei et skudd som smalt i stolpen. The Mintcakes måtte til slutt kapitulere da Scott Metcalfe med drøyt fem minutter til pause tok frispark fra like utenfor 16-meteren og sendte ballen rett i vinkelen. Dermed 1-0 til vertene da de to lagene gikk i garderoben for å få instrukser fra sine respektive managere.

Hjemmelaget hadde en fortjent ledelse, men et par supportere jeg snakket noen minutter med i baren under pausen var ikke trygge så lenge de kan ledet med ett mål. De håpet selvsagt også på divisjonstittel, men holdt fortsatt Atherton Colls som favoritter i tittelkampen i likhet med undertegnede. Det var også et knippe tilreisende fra Kendal, og jeg følte tross alt at deres helter hadde forsvart seg nokså godt før pause. En Kendal-representant håpet på en snuoperasjon etter hvilen, og bekreftet at sesongavslutningen nå dreide seg om å unngå nedrykk til step 5 (som da nok ville være North West Counties League). Det var bare å ta oppstilling igjen da lagene igjen kom på banen klare for annenomgangen.

Radcliffe var fortsatt i førersetet, og både Jordan Tucker og Ben Wharton skjøt like over eller utenfor. Wharton hadde scoret hattrick da Boro slo Kendal Town 4-0 i det omvendte ligaoppgjøret i begynnelsen av mars, og en drøy halvtime etter pausen fikk han hodet på et frispark fra Matty Crothers og stusset inn 2-0. Bortelaget måtte vente til det 83. minutt før de noterte seg fo sin største sjanse, og Lewis Wainwright fyrte løs fra rundt tjue meter men så sin avslutning gå like utenfor målet til en tilsynelatende paralysert Ollie Martin i Boro-målet. Dermed endte det 2-0 foran 246 tilskuere, og Boro hadde inntatt en foreløpig tabelltopp frem til Atherton Colls fikk spilt sin hengekamp.

Radcliffe-folket var naturligvis fornøyde, mens bortelaget ikke fikk med seg noen poeng på veien tilbake til det sørlige Lake District. Nå i skrivende stund og i etterpåklokskapens navn vet vi jo at Atherton Colls vant tittelen foran Radcliffe, men når dette omsider skrives over en måned etter min kamp på Stainton Park, er det få dager siden Radcliffe også sikret seg opprykk til NPL Premier via playoff (noe som for øvrig ikke var så enkelt i en sesong der flere playoff-vinnere ikke fikk opprykk fordi man grunnet omstruktureringen kun hadde plass til å hente opp de med best poengsnitt). Jeg takket uansett for meg og trasket tilbake mot Radcliffe trikkeholdeplass, der trikken kom som på bestilling og fraktet meg tilbake til sentrale Manchester etter en trivelig kveld i Radcliffe.

Jeg gikk av trikken ved stoppet i Market Street, og gikk for å unne meg en pint ved den gamle lojalist-puben Mother Macs i sidegata/smuget Back Piccadilly, men der hadde de faktisk allerede stengt for kvelden. Derfor fant jeg meg en ny pub oppe på Oldham Street, og valget falt på Gullivers der det var en god del feststemte mennesker. For min del var det nok imidlertid et tegn på at det var på tide å ta kvelden ta jeg fikk uønsket selskap av en merkelig kar med både sminke, nettingstrømper og pelskåpe(!). Glasset ble raskt tømt, og jeg kunne snart krype under dyna på Merchant Hotel og slukke lyset for å få litt søvn før jeg dagen etter nok en gang skulle nordover til Skottland.

English ground # 512:
Radcliffe v Kendal Town 2-0 (1-0)
Northern Premier League Division One West
Stainton Park, 2 April 2019
1-0 Scott Metcalfe (39)
2-0 Ben Wharton (78)
Att: 246
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock
Previous game: 01.04.2019: Arsenal v Newcastle United

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Mandag 01.04.2019: Arsenal v Newcastle United

Etter å ha startet min store mars- og april-tur med en helg i Skottland, var det nå tid for en svipptur sørover til London, og derfor hadde jeg overnattet i Newcastle på min vei sørover. Fra Travelodge-hotellet nede på Quayside slepte jeg med meg bagasjen opp trappene med navnet Long Stairs, og kom meg pustende og pesende til togstasjonen der jeg kjøpte inn frokost fra Sainsburys-sjappa samtidig som jeg benyttet anledningen til å plukke opp gårsdagens utgave av Non-League Paper. Dette tok jeg med meg på 09.58-toget som brukte omtrent to timer og 50 minutter ned til den britiske hovedstaden og endestasjonen London Kings Cross, der jeg våknet få minutter før ankomst etter å ha duppet av en times tid.

Da turen var på planleggingsstadiet var det svært få kamper satt opp denne dagen, og da Premier League-oppgjøret Arsenal v Newcastle United ble flyttet for å bli vist på TV denne mandagen, så jeg det som en god mulighet til å få huket av for besøk ved stadionet jeg fortsatt velger å kalle Ashburton Grove. Det var på det tidspunktet nemlig kun et par andre alternativer, og ingen av de ville by på en ny bane. Således så jeg det som en fin mulighet uten å måtte bruke en dag med masse kamper på menyen, og Newcastle-supporter Glenn Wallace sa seg også villig til å hjelpe til med en bortebillett slik at jeg slapp en god del billigere unna, for det ville vært uaktuelt å betale blodprisen for billett til hjemmeseksjonen til en klubb som til og med krever at man kjøper medlemskap for å i det hele tatt ha en mulighet til å kanskje kvalifisere til å få punge ut ytterligere for billett.

Etter hvert som et par andre (og langt mer fristende) kamper i non-league ble omberammet til nettopp denne dagen, angret jeg nok litt på at jeg ikke hadde hatt mer is i magen, men gjort var gjort, og jeg så det fortsatt som en grei dag å unnagjøre et slikt besøk på. Først hadde jeg imidlertid planer om å besøke et par puber som skulle være gode cider-puber, og med innsjekking først klokka 15 ved Travelodge Wembley hadde jeg tid til å ta tubens Northern Line ned til Goodge Street for å teste The Green Man. Det viste seg at den nå hadde tatt navnet The Greener Man og fremstå som en veganer-pub med hipstere som stamgjester. Ikke helt min greie, så etter et glass gikk jeg til Oxford Circus og tok tubens Central Line til Hanger Lane og buss 112 derfra til holdeplassen rett utenfor hotellet, der jeg faktisk fikk sjekket inn et drøyt kvarter før tiden.

Ingen tid for å late seg på hotellrom 727, så jeg tok meg til Stonebridge Park og tok derfra Overground-tog til Gospel Oak, via et togbytte ved Willesden Junction. Tvers over veien ligger puben The Old Oak, der jeg unnet meg en stopp før jeg trasket mot puben Southampton Arms, som var grunnen til at jeg hadde tatt turen om Gospel Oak. Det viste seg da også å være en glimrende pub, og ble en av dagens høydepunkter snarere enn fotballkampen jeg skulle på. Det var dog etter hvert på tide å begynne å tenke fotball, og jeg returnerte til Gospel Oak stasjon for å toge videre til Highbury & Islington. Både ved The White Swan og The Famous Cock var det såpass fullt at det bare var å slå fra seg planene om et pub-måltid ved førstnevnte og heller nøye seg med litt rask ‘strupelesk’. Etter å ha busset den korte veien opp til The Coronet på Holloway Road, så jeg raskt at det ikke var bedre der, og satt snart heller kursen mot kamparenaen.

Det var ikke altfor langt å gå, og jeg nøyde meg nå med å kjøpe med meg smørbrød fra en Waitrose-sjappe på veien til Ashburton Grove. Området av nord-London der Arsenal hører hjemme skal faktisk ha vært nokså landlig før London-metropolen spredte seg utover på 1800-tallet, og i dag fremstår det som et pulserende område som dessuten er et av de tettest befolkede i London. Mens jeg nærmet meg stadionet og horden av fotballturister stadig ble større rundt meg, fikk jeg ny melding fra Glenn Wallace som tidligere hadde fortalt at hans tog til London var forsinket med nesten en halvtime og at vi måtte møtes utenfor stadion. Nå hadde han akkurat ankommet hovedstaden, og vi avtalte å møtes rett utenfor det relevante inngangspartiet. Jeg benyttet ventetiden til å stikke innom klubbsjappa i jakt på en pin til min samling, men de hadde det kun som en pakke med nøkkelring og noen andre effekter, så jeg droppet det, og betalte heller £3,50 for et program mens jeg ventet.

Arsenal er selvsagt kjent for alle og enhver, som en av de absolutt mest suksessfulle klubber i engelsk fotball med blant annet 13 ligatitler og 13 FA Cup-titler (sistnevnte er rekord). Klubben ble i 1886 stiftet av arbeidere ved ammunisjons- og våpenfabrikken Royal Arsenal i Woolwich i sørøst-London, og Woolwich Arsenal ble i 1893 den første sør-engelske klubb i Football League. I 1913 flyttet de til nord-London og droppet deretter Woolwich-navnet året etter. Klubben har utrolig nok vært i den øverste divisjon siden 1919, da de ble valgt til opprykk til tross for at de kun hadde blitt nr 5 på nivå to, og på bekostning av blant annet erkerival Tottenham Hotspur – og med beskyldninger om angivelig urent spill og bestikkelser.

Arsenal hadde sin første storhetstid i 1930-årene. Manager Herbert Chapman, som hadde gjort Huddersfield Town til Englands beste lag, kom sørover og la grunnlaget for 5 ligatitler og 2 FA Cup-titler i 1930-årene. Chapman døde i 1934, og da Arsenal vant FA Cupen i 1950 og ligaen i 1948 og 1953 skulle det ble de siste store titlene på nesten to tiår. De vant i 1970 Inter-Cities Fairs Cup som var en forgjenger til UEFA Cupen, og satt året etter kronen på verket da de først sikret seg ligatittelen for så å beseire Liverpool etter ekstraomganger i FA Cup-finalen. Arsenal-fans husker denne finalen for den lokale helten Charlie George sin scoring og påfølgende scoring der han lå rett ut på ryggen på Wembley-gresset med armene over hodet. De som er heldige nok til å huske fotballen i en morsommere tid husker nok også da Arsenal i 1979 igjen sikret seg FA Cupen i det som ofte kalles «The Five Minute Final» der de på dramatisk vis slo Manchester United 3-2.

Tidligere spiller George Graham ble ansatt som manager i 1986, og da han i 1985 forlot klubben etter en korrupsjonssak, hadde han hanket inn to ligatitler, to ligacuper, en FA Cup, samt den europeiske cupvinnercupen. Ligatittelen i 1989 kom på spesielt dramatisk vis, der Arsenal måtte slå tittelrival Liverpool med to mål i siste serierunde. Med 91 minutter spilt ledet Arsenal 1-0. og pokalen var på vei til Liverpool da Michael Thomas scoret og sendte Highbury til himmels ved å sørge for at Arsenal vant tittelen på målforskjell. I denne perioden var Arsenals suksess tuftet på et meget gjerrig forsvar med Tony «Mr. Arsenal» Adams som kaptein og klippe i forsvaret, og han var heller ikke den eneste Arsenal-spilleren på landslaget, som i perioder av 1990-årene hadde et forsvar der Arsenal var meget godt representert.

Det er ingen overdrivelse å si at det senere har blitt mye lenger mellom engelske innslag i Arsenal, og en ny epoke begynte med ansettelsen av Arsene Wenger i 1996. Man kan si hva man vil om franskmannen, men under hans regime vant klubben tre ligatitler og hele sju FA Cup-titler. Han takket for seg våren 2018, etter å ha fått fansen mot seg mot slutten av sin tid i managerstolen. For en som for lengst har mistet interessen for Premier League, må man jo for øvrig undres litt over hvor kravstore noen av PL-klubbenes supportere har blitt dersom krav om managerens avgang er realiteten om man går en sesong uten å vinne en av de store titlene i kamp med stadig mer pengesterke konkurrenter, men det har muligens også ligget mer bak. Uansett var det nå den for meg helt ukjente spanjolen Unai Emery som hadde tatt over og som denne kvelden skulle lede hjemmelaget mot gjestene fra nordøst.

Snart kom også Glenn slik at han kunne overrekke meg bortebilletten til £30 (+£1 gebyr, eller legalisert tyveri som noen kaller det), og vi tok oss inn på Ashburton Grove. Det var egentlig navnet på stedet der det ble bygget, men var også opprinnelig navnet på stadion-prosjektet. I disse dager skal jo dog alt tydeligvis ha et sponsornavn, men den diskusjonen tar jeg ikke nå. Stadionet har uansett vært Arsenals hjemmebane siden 2006, da de dessverre forlot Highbury (eller Arsenal Stadium) som hadde vært deres hjem siden 1913. Det gamle stadionet har for øvrig blitt til leiligheter ikke langt unna, men de har faktisk blitt bygget på en interessant måte som delvis har ivaretatt de gamle konstruksjonene. Blant annet er den flotte fasaden bevart, og den er i seg selv verdt en kikk. Om dagens anlegg er det vel ikke så mye å si annet enn at det er et funksjonelt sett flott og imponerende stadion. Til å være et nybygg var det slett ikke verst, og mye bedre enn jeg hadde fryktet, selv om jeg savnet litt karakter.

Jeg må innrømme at kveldens kamp ikke var blant de hvor jeg hadde den voldsomste interesse knyttet til det som skjedde ute på banen, men det var først og fremst artig å se kamp med Newcastle-fansen, og jeg så gjerne at de fikk med seg tre poeng hjem til nordøst. Det skulle selvsagt godt gjøres, for mens The Magpies fortsatt ikke var 100& sikre på å få spille i PL neste sesong, la Arsenal beslag på fjerdeplassen og hadde håp om å sikre seg den siste ‘Champions’ League-plassen som tydeligvis er alfa og omega i disse dager. Jeg tror ikke jeg skal gå altfor mye i detalj vedrørende selve kampen, men Arsenal trodde de hadde tatt ledelsen da Aaron Ramsey fikk nettsus med en volley. Det ble imidlertid annullert da en Arsenal-spiller hadde forbrutt seg i trekket før. Waliseren kunne imidlertid juble over gyldig scoring etter en snau halvtime da han sørget for 1-0. Like før pause var Alexandre Lacazette nære på, men Matt Ritchie reddet med en stupheading inne på streken.

Etter å ha konstatert at de som forventet ikke slapp ut en stakkar for å røyke i pausen, valgte jeg også å droppe å betale utsuger-prisene i matutsalget, og returnerte i stedet til mitt sete for å samtale litt med Glenn som tipset meg om en kamp i nordøst tre dager senere – da jeg etter planen skulle ha en fotballfri dag i Newcastle. Deretter kom lagene utpå igjen foran det som ble oppgitt å være 59 869 tilskuere (hmmm). Det var vel sikkert en viss spenning så lenge det kun sto 1-0, men Newcastle hadde ikke altfor mye å by på offensivt, og hadde nok en frustrerende aften der de stort sett ble løpende mellom og jage ballen som mesteparten av tiden var hos det dominerende hjemmelaget. Det var derfor heller ingen voldsom overraskelse da Lacazette avgjorde med å sette inn 2-0 i det 83. minutt.

Også denne gang var det bare så vidt hjemmefansen markerte med å forsiktig applaus samtidig som noen til og med dristet seg til å reise seg i noen sekunder (mon tro hva slik hårreisende ulydighet vil medføre av konsekvenser og reaksjoner). Kanskje er det faktum at jeg sto med Newcastle-fansen medvirkende, men gjennom hele kampen savnet jeg mangel på stemning og atmosfære fra hjemmeseksjonene som nesten minnet mer om et bibliotek. Nå er det visst ikke sjelden vare at Arsenal blir hånet for nettopp dette, men all den tid det var så mye fotballturister der som garantert ikke hadde engelsk som sitt førstespråk, fikk de det kanskje ikke engang med seg da Newcastle-fansen flere latterliggjorde dem for dette med tilrop som «sit down if you love the Spurs». Det endte uansett 2-0, og jeg hadde besøkt nok en PL-arena jeg nå ikke trenger å returnere til.

Med det hadde Arsenal faktisk tatt seg opp på tredjeplass (tilsynelatende uten at det syntes å begeistre hjemmefansen nevneverdig). Newcastle burde uansett være sikre med sju poeng ned til nedrykkssonen. Jeg takket Glenn igjen og ønsket ham god tur hjem før jeg spaserte til Caledonian Road tube-stasjon for å la Piccadilly Line frakte meg til Holborn. Der benyttet jeg anledningen til å unne meg en rast ved The Ship Tavern som viste seg å være en svært god pub. Etter en pint der gjensto bare turen tilbake til hotellet som gikk via samme rute som tidligere på dagen; nemlig tube til Hanger Lane og buss derfra. Om dette kanskje ikke var den dagen på turen der fotballen fikk undertegnedes blod til å bruse, hadde det i hvert fall som sagt bydd på en fin mulighet til å besøke en av de store PL-klubbene med en noe billigere bortebillett, og det på en dag der den øvrige menyen uansett ikke var altfor spennende.

English ground # 511:
Arsenal v Newcastle United 2-0 (1-0)
Premier League
Ashburton Grove, 1 April 2019
1-0 Aaron Ramsey (30)
2-0 Alexandre Lacazette (83)
At: 59 869
Admission: £31 (£30 + £1 fee)
Programme: £3,50
Pin badge: n/a

Next game: 02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town
Previous game: 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Søndag 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var en litt groggy groundhopper som våknet fra de døde denne søndagen, og et lite kvarter senere enn planlagt kom jeg meg ned for å møte min groundhopper-kollega Paul Ferguson til frokost ved Beefeater-filialen The Rosebank som var tilknyttet Premier Inn-hotellet. Han kom ned noen minutter etter meg, men snart fikk vi kastet innpå en frokost og gikk deretter for å pakke sakene før vi møttes igjen på parkeringsplassen for å sette kursen mot den siste kampen i helgens arrangerte ‘hop’. Jeg hadde opprinnelig planlagt å reise kollektivt til Peebles, og hadde dermed belaget med på tog til Edinburgh og buss derfra, men når Paul bodde på samme hotell og også skulle på kampen, tilbød han meg skyss som jeg gladelig takket ja til.

Det var rundt en times kjøretur ned til Peebles, som ligger i regionen Scottish Borders. Det er en plass med snaut 8 500 innbyggere, og det var opprinnelig en liten markedsby som skulle bli sentral i områdets tekstilindustri på 1800- og første del av 1900-tallet. I tillegg er det en populær turistdestinasjon, hovedsakelig i sommerhalvåret. Tidligere var det kurbad-turismen som lokket folk, men jeg mistenker at det i disse dager er andre ting, som den flotte naturen i området. I dag er Peebles også i stor grad en soveby for folk som arbeider i Edinburgh. Peebles ligger for øvrig der grenseelven Tweed møter elven Eddleston Water, og har også et museum som jeg hadde hørt var verdt en kikk. Det ble selvsagt ikke noe av siden det var søndag, men vi hadde da annet å slå i hjel en time eller halvannen med da vi ankom Peebles.

Vi kjørte rett til kamparenaen for å parkere bilen på parkeringsplassen der og ta en spasertur inn i sentrum. Der var det aktivitet allerede, og vi fikk betalt £1 for eksemplarer av dagens kampprogram som vi tok med oss da vi gikk mot Wetherspoons-puben The Cross Keys, der vi traff på groundhopperne Gyles og Vinny. Etter en halv pint der hadde klokka passert elleve slik at også The Central Bar var åpen like ved siden av, og dermed var det tid til et glass også der før vi returnerte til Whitestone Park der det skulle være avspark klokka 12.30. Mange av groundhopperne hadde nå også ankommet når vi betalte oss inn med £5 og kunne ta en kikk i salgsboden som klubben hadde satt opp; og der jeg endte opp med å betale £10 for en (brukt) drakt. Et kupp!

Peebles Rovers ble stiftet i 1893 (la deg ikke lure av skiltet som på vei inn fra parkeringsplassen som forteller at Peebles FC ble stiftet i 2006, for det gjelder en ungdomsklubb som også spiller her), og mange vil nok bli overrasket over å få vite at de faktisk har spilt i den skotske Football League. Da denne ligaen utvidet med en tredjedivisjon i 1923 var nemlig Peebles Rovers en av klubbene som fikk være med fra starten. Det ble imidlertid et kortvarig eventyr, med åttendeplassen våren 1925 som bestenotering. Sesongen etter var godt over halvspilt da man valgte å kansellere hele tredjedivisjon fordi en rekke av dens klubber slet såpass økonomisk at de hadde problemer med å fullføre sesongen. Den skotske ligaens nivå tre gjorde ikke sitt comeback før i 1947, men Peebles Rovers returnerte aldri.

Etter tredjedivisjonens endelikt hadde de i stedet tatt plass i East of Scotland League, som de vant seks ganger i perioden 1929-1946; inkludert fire strake ligatitler i 1930-årene (1933-1936). Klubben slet etter hvert tyngre sportslig, og i 1966 valgte de å hoppe over til Junior-pyramiden. Det var først i 1980 at de igjen var tilbake i den ‘ordinære’ pyramiden og East of Scotland League. Der har de som tidligere nevnt fått selskap av en rekke klubber som før denne sesongen hoppet over fra Junior-fotballens SJFA East Region, og Peebles Rovers er å finne i Conference A – en av tre likestilte avdelinger, der vinnerne skal ut i play-off om opprykk til Lowland League. Det blir ikke Peebles, for de befant seg et stykke nede på nedre halvdel av tabellen, og når ligaen skal omstruktureres til to divisjoner før neste sesong, betyr det at de nok blir å finne på dens nivå to til høsten.

Dagens gjester Newtongrange Star hadde imidlertid godt håp om å holde sin plass på øvre halvdel og således få bli med i neste sesongs toppdivisjon. Helt i toppen tronet for ordens skyld Penicuik Athletic som hadde først og fremst Hill of Beath Hawthorn som tøffeste utfordrer. Men om vi holder oss til kampen vi skulle se denne formiddagen, virket det som om de fleste var enige om at bortelaget Newtongrange Star måtte tåle et aldri så lite favorittstempel, selv om de fremmøtte lot seg sjarmere av Peebles Rovers. Deres scotch pie var for øvrig selvsagt også svært god, for jeg måtte naturligvis ta en smaksprøve også denne gang. Det ble en del tid til prat med både kjente blant groundhopperne og lokale folk fra Peebles før det var klart for kamp.

Peebles Rovers hadde frem til 1937 spilt på Victoria Park, men måtte da flytte etter at en lokal forretningsmann tok kontrollen over tomten han ville bygge på. Annen verdenskrig satt en stopp for hans planer, men Rovers hadde da allerede flyttet inn på Whitestone Park, der de fortsatt spiller på en av flere forskjellige baner som ligger rett ved hverandre her i det som minner mest om en park ved bredden av elven Tweed. Det er nokså spartanske saker sammenlignet med det vi eksempelvis hadde opplevd hos Camelon eller Linlithgow dagen før, og det provisoriske ‘inngangspartiet’ var et bord som hadde blitt plassert der folk kom spaserende inn fra parkeringsplassen. På tre av sidene er det intet av fasiliteter, og der står man eventuelt rett på gresset og kan lene seg opp mot gjerdet rundt banen.

Men midt på langsiden nærmest elven står imidlertid en fantastisk tribune som jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal beskrive. Bølgeblikken er grønnmalt, og i bakkant har den ikke bakkekontakt der den støttes opp av stålbjelker, men innsiden har flotte benkerader i tre. Denne artige tribunen gjorde alene besøket verdt turen, og jeg var langt fra den eneste som beundret og fotograferte den både før og etter avspark. Denne langsiden var vel dessuten også den eneste der man har lagt hard standing, og bortenfor tribunen strekker seg videre et parti med tre betongtrinn slik at man kan se kampen fra elevert posisjon også her. Det var tydelig at Whitestone Park nok ville bli noe bedre besøkt enn vanlig denne søndagen, men det var aldri noen fare for at man skulle kunne slå tilskuerrekorden på 1 750 fra 1961 og en Scottish Cup-kamp mot Scottish Borders-rival Gala Fairydean.

Det bør vel også nevnes at Peebles Rovers faktisk skulle vært vertskap på fjorårets ‘hop’ i denne ligaen, men da måtte kampen utsettes grunnet snø, så de var åpenbart tilfreds med at de hadde fått en ny sjanse. Ute på banen skapte de også den første sjansen da Grant Wilson headet like utenfor, men havnet bakpå 0-1 da Sean Jamieson i det 13. minutt sendte gjestene i føringen. Like etter burde Newtongrange Star doblet ledelsen da et innlegg fant Ryan Porteous på bakre stolpe, men Rovers-keeper Tom Kerr reddet både hans hodestøt og ikke minst returen fra Kyle Lander som fra to meters hold dundret ballen rett på sisteskansen. Både Porteous og Lander hadde ytterligere sjanser til å øke for Peebles ropte på straffe for hands uten å overbevise dommeren. Akkurat idet vertene begynte å skape noe igjen, slo Star til igjen fem minutter før pause da en lang ball ble stusset videre til Kyle Scott som sørget for at vi tok pause på stillingen 0-2.

Etter pause var det igjen vertene som skapte den første muligheten, men det var gjestene som fremsto som det beste laget, selv om det nå lenge var nokså sjansefattig. I det 73. minutt var det plutselig kamp igjen da en håpløs feil i Star-forsvaret endte med at de ga bort ballen til David Lindsay inne i sitt eget felt, og han straffet de ved å redusere til 1-2. Newtongrange hadde umiddelbart to gode muligheter til å gjenopprette ledelsen, men hverken Porteous, George Hunter eller Steven Thomson fikk nettkjenning. Likevel var Rovers-håpet kortvarig, for kun fem minutter etter deres redusering lå de igjen under med to mål. Thomson fant Lander, Lander fant Porteous, og Porteous fant nettmaskene da han scoret sitt andre og sitt lags tredje ved å skyte i mål i bortre hjørne. Gjestene kunne også økt ytterligere, for både Hunter og Dale O’Hara var farlig frempå, men det endte uansett med borteseier 1-3 foran 288 tilskuere.

Jeg hadde i løpet av kampen slått av en prat med min unge groundhopper.kompis Connor Lamb som hadde reist rundt på helgens ‘hop’ sammen med sin far, og siden de skulle noenlunde samme vei, tilbød de meg skyss til Newcastle, der jeg hadde valgt å overnatte. Det takket jeg selvsagt ja til, og etter å ha flyttet all min bagasje fra Pauls bil til Mr. Lambs bil, var vi snart på vei sørover – eller rettere sagt sørøstover – langs skotske landeveier. Jeg duppet av og ble vekket av at Connor snakket til meg da nærmet oss Newcastle Airport. Jeg trodde av en eller annen grunn at jeg skulle overnatte på byens easyHotel (der jeg hadde to overnattinger senere på turen), og gikk derfor dit da jeg ble sluppet av nede på Quayside. Jeg skjønte snart hvorfor karen bak disken ikke var kar om å finne min reservasjon, for etter å ha sjekket måtte jeg forlegen forklare forvirringen og traske til Travelodge Newcastle Quayside, der jeg hadde betalt £32 for overnatting.

Etter å ha installert meg på rom 115 var det på sin plass å rusle litt rundt i geordie-byen, og første punkt var nå å få seg en middag. Den ble inntatt på Wetherspoons-puben The Quayside, før jeg forserte de såkalte Long Stairs (og oppdaget at de mange trappetrinnene forsvarte navnet og fikk det til å brenne bra i lårene) og sjekket ut mikropuben Box Social som Shaun Smith hadde tipset meg om. En pub jeg deretter skulle sjekke ut oppe ved Bigg Market viste seg imidlertid stengt, og jeg slo meg i stedet ned med et glass på Rose & Crown før jeg avsluttet kvelden med en pint på Bridge Hotel, som er et nokså fast stoppested når jeg har base i en av mine absolutte favorittbyer. Det hadde vært en fin dag, og Peebles hadde vært et trivelig bekjentskap. Majoriteten av denne turen skulle foregå i Skottland eller nord-England, men dagen etter skulle jeg faktisk sørover på en sjelden svipptur.

Scottish ground # 32:
Peebles Rovers v Newtongrange Star 1-3 (0-2)
East of Scotland League Conference A
Whitestone Park, 31 March 2019
0-1 Sean Jamieson (13)
0-2 Kyle Scott (41)
1-2 David Lindsay (73)
1-3 Ryan Porteous (78)
Att: 288
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 01.04.2019: Arsenal v Newcastle United
Previous game: 30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Lørdag 30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

To kamper hadde allerede blitt overvært denne dagen, men jeg hadde planer om ytterligere en kamp da jeg forlot Tynecastle Park og omsider kom meg med 17.21-toget fra Haymarket med kurs for Linlithgow. Der hadde jeg planer om en revisit hos Linlithgow Rose som skulle ta imot Jeanfield Swifts på flotte Prestonfield. Dette var dagens fjerde kamp for GroundhopUK sitt ‘Scottish Hop’-arrangement denne helgen, men etter den tidlige kampen i Camelon hadde jeg droppet deres to midterste kamper for å heller se Hearts i aksjon og huke av Tynecastle Park. Nå hadde jeg også tid til å sjekke ut noen flere av Linlithgows mange gode puber før groundhopperne ankom byen og det ble klart for kampen med avspark klokka 20.00. Etter tolv minutter på toget ankom jeg Linlithgow like etter klokka halv seks, og kunne gå løs på min lille pub-til-pub-runde.

Linlithgow er en by som oppgis å ha 19 000 innbyggere, og den ligger et par mil vest for Edinburgh. Byen er nok mest kjent for turistattraksjonen Linlithgow Palace, som var kongelig bolig for de skotske monarkene på 1400- og 1500-tallet. Her ble blant annet Mary, Queen of Scots født. Selv om det ble lite brukt etter at de skotske monarkene dro sørover til England på begynnelsen av 1600-tallet, ble det vedlikeholdt, men ble i stor grad ødelagt da styrkene til hertugen av Cumberland beskjøt det og satt det i brann i 1746. I dag har blitt gradvis restaurert og konservert, og har altså blitt en turistattraksjon. Enda tidligere lå det her et fort som sikret forsyningsbasene mellom Edinburgh Castle og Stirling Castle, og denne ble i sin tid inntatt av den skotske folkehelten Robert the Bruce. Men nok historie i denne omgang.

Nå var det nemlig tid for å teste noen av Linlithgow-pubene jeg ikke var innom forrige gang jeg besøkte Linlithgow Rose. Det var august 2016, og uvisst av hvilken grunn gikk jeg den gang ikke innom den glimrende Platform 3, rett nedenfor stasjonen. Det gjorde jeg opp for denne gang, og det var det perfekte sted å starte en liten pub crawl på veien fra stasjonen til Prestonfield. En fin fremgangsmåte når man vil teste flere puber og har knapt med tid eller ikke føler for å drikke altfor mye før kamp kan være å holde seg til halve pints, og det gjorde jeg nå i stor grad da The Old Post Office ble neste stopp før jeg gikk videre til The Linlithgow Tap. Der bød de også på herlig scotch pie, så pork scratchings ble midlertidig erstattet med denne herligheten som også var litt mer mettende.

Deretter gikk turen innom The Swan Tavern og Kelpies Bar, før siste stopp ble puben med det spesielle navnet The Black Bitch. Dette skal være en av Skottlands eldste puber, og hadde faktisk egne pins som de solgte. Det var nå på tide å gå de få meterne herfra til Prestonfield for å ta siste oppladning i klubbhusets bar på utsiden av anlegget – eller social club som det gjerne heter her oppe nord for grensen. Jeg gikk først for å sikre meg et program for £2 i tilfelle de skulle bli utsolgt nå som horden av groundhoppere var på vei fra sin kamp hos Blackburn United. Det gikk ikke lenge før noen av de begynte å komme, og inne i baren hadde jeg knapt begynt å bla i det gode programmet før tyskerne Jens og Magret kom og holdt meg med selskap.

Linlithgow Rose ble stiftet i 1889, og har vært en av de største og mest kjente klubbene i den skotske Junior-pyramiden, som jeg for n-te gang vil presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre. Før dagens system med tre regioner, best den skotske Junior-fotballen av seks regioner som hver styrte sitt eget ligasystem, og Linlithgow Rose tok i 1924 plass i West Lothian Junior League, som de vant på første forsøk. Om vi beveger oss noen tiår frem i tid, var klubben å finne i Edinburgh & District Junior League da de i 1965 vant sin første av fire strake ligatitler i denne ligaen. Snart var de å finne East Region League, og også der skulle de bli en dominerende kraft, for tittelen i 1975 var den første av det som skulle vise seg å bli ni ligatitler.

Etter reformen i Junior-pyramiden har Linlithgow inntil i fjor spilt i SJFA East Region Superleague, som er en av tre divisjoner på Junior-pyramidens øverste nivå (de to andre er toppdivisjonene i SJFA West og SJFA North), og denne vant de i både 2004, 2007 og 2013. Likevel er det Scottish Junior Cup som er det gjeveste av alle titler for Junior-klubbene, og den var The Rose vunnet fire ganger (1965, 2002, 2006 og 2010); selvsagt i tillegg til en hel bråte med mindre titler. Fra og med 2007/08-sesongen ble også den skotske FA Cupen åpnet for de tre Junior-regionenes respektive serievinnere, og senere også regjerende vinner av Scottish Junior Cup, og Junior-klubbene har til tider slått bra fra seg.

Allerede i den første sesongen var Rose en av representantene og tok seg helt til fjerde runde før de måtte gi tapt for Queen of the South. Enda bedre gikk det i 2015/16-sesongen da de gjorde fullstendig furore ved å blant annet slå ut ligaklubben Forfar Athletic på sin vei til femte runde. Aldri tidligere hadde vel en Junior-klubb tatt seg så langt, og kun Ross County fra den skotske toppdivisjonen sto i veien mellom Linlithgow Rose og en kvartfinale. Det endte med tap 2-4 etter at det hadde stått 1-1 til pause, og the Rose gikk ned med flagget til topps etter virkelig å ha satt Junior-fotballen på kartet igjen. Før denne sesongen var Linlithgow Rose en av mange klubber fra East Region som valgte å forlate Junior-pyramiden til fordel for East of Scotland League i den ‘ordinære’ pyramiden.

Glasset ble tømt, og jeg gikk for å betale meg inn med £6. Prestonfield ble gjerne omtalt som en av de aller beste stadioner i Junior-fotballen, og det vil ikke være noe annerledes i East of Scotland League; snarere tvert om. Anlegget domineres av den ruvende to-etasjes tribunen midt på bortre langside, og det er nok klubber flere divisjoner høyere opp som vil kunne være misunnelige på denne. I ‘underetasjen’ er det garderober, kontorer og den slags, og utenfor her er det såkalt hard standing, men utsikten herfra vil nok være temmelig begrenset grunnet laglederbenkene rett foran. Sitteplassene er å finne opp i ‘andre etasje’, der man tar seg via trapper på begge ender av tribunen, og dem byr på 301 plastseter i klubbens rødbrune og hvite farger.

På motsatt langside er det klassisk terracing med et overbygg midt på som gir tak over hodet så lenge man ikke står helt fremme på tribunen. Mer terracing er det på kortsiden der jeg hadde kommet inn i hjørnet, nærmest deres social club, men her står man under åpen himmel. Det gjør man også på bortre kortside, der det kun er en gressbanke av typen som har vært populær i skotsk Junior-fotball (men som det engelske FA tydeligvis har lagt for hat). Prestonfield er så absolutt et flott anlegg, og som sagt et som kunne tjenestegjort høyere opp i systemet, og det er heller ikke vanskelig å kose seg her. Det gjorde vi til gangs, og på en dag der jeg tilsynelatende levde på scotch pies, gikk jeg til innkjøp av to nye slike samt en Bovril. Jeg konstaterte også at det meget flott utseende programmet også forsvarte prisen hva gjaldt innhold, selv om jeg ikke var kar om å finne noen tabell.

Linlithgow Rose spiller denne sesongen i East of Scotland Conference C, som er en av tre likestilte avdelinger denne ligaen nå opererer med. Neste sesong skal det i stedet bli to divisjoner, og de som ender på øverste halvdel i sine avdelinger vil utgjøre ligaens øverste divisjon neste sesong. I tillegg er det jo noen som skal opp, men her er nåløyet trangt. Denne sesongens tre avdelingsvinnere skal nemlig spille play-off om opprykket til Lowland League (som sammen med Highland League utgjør nivå fem i Skottland). Ved første øyekast så det ut til at Broxburn Athletic hadde godt grep om tittelen i denne avdelingen, for de hadde åtte poeng ned til nettopp Linlithgow, men The Rose hadde to kamper til gode. Det hadde også Jeanfield Swifts som lå ytterligere fire poeng bak Rose, og det var nettopp de som var bortelag denne kvelden.

Det var gjestene fra Perth som startet best, og de hadde allerede vært farlig frempå da de i det sjuende minutt tok ledelsen. Connor McLaren fant en muligens offside-plassert Scott Smith, og mens Linlithgow-spillerne stoppet i den tro at det var offside, holdt linjemannen flagget nede og Smith sentret uselvisk til Rhys Davies som trillet inn 0-1 til voldsomme protester fra hjemmespillerne som fikk dommeren til å dra opp det gule kortet for litt ufin munnbruk. Et kvarter var spilt da Roddy MacLennan stormet gjennom Swifts-forsvaret og lurte ballen forbi den utrusende Swifts-keeper Mark Mitchell, og med 1-1 var vi like langt. Det var en meget underholdende kamp vi var vitne til, og i det 39. minutt stusset klubblegenden Tommy Coyne videre til MacLennan som omtrent som ved utligningen løp gjennom og sørget for at det 2-1 til pause.

Swifts brukte kun et drøyt halvminutt av annenomgangen på å få seg en fortjent utligning da Connor McLaren besørget 2-2. Paul Simpson var deretter farlig frempå for Swifts, mens Ross Barbour headet like over for vertene. Gjestene hadde så en god periode der både Jamie Reid, målscorer McLaren og Rannoch Ramsey avsluttet like utenfor eller ble stoppet av Rose-keeper Michael McKinven. Vi nærmet oss tjue minutter spilt av annenomgangen da Rose fikk straffespark. De spiller knapt en kamp uten at Tommy Coyne tegner seg på scoringslisten, og mannen som nå har satt seg 300 mål i Rose-drakta som målsetning befestet sin status som klubbens mestscorende spiller da han omsatte straffesparket i scoring og sørget for 3-2. Han kunne like etter økt ledelsen, men mot slutten var det Swifts som presset på, og helt på tampen ble vertene reddet av tverrliggeren da en suser fra Lewis Mackie smalt i aluminiumen.

Det endte imidlertid 3-2 foran det arrangørene i GroundhopUK hadde regnet seg frem til å være 618 tilskuere, og dermed hadde Rose fortsatt et håp om avdelings-tittelen mens Swifts raste ned på fjerdeplass etter å ha blitt forbigått av Camelon Juniors.Samtlige groundhoppere syntes å ha satt pris på besøket ved Prestonfield, slik også jeg hadde kost meg ved min revisit. Min groundhopper-kompis Paul Fergusson hadde samme base som meg denne helgen, så han sto for skyss tilbake til hotellet i grenseområdet mellom Falkirk og Camelon. Der ble bilen parkert, og vi gikk for å sjekke puben Union Inn. Der var det litt for støyete (med masse techno-musikk etc) til å holde en skikkelig samtale, så vi gikk over til The Canal Inn på andre siden av kanalen, der vi hadde forlystet oss også kvelden før. Der fikk vi også selskap av groundhopper Neil Woolley som hadde tatt taxi ned fra sitt hotell, og vi ble værende der til nesten stengetid. Undertegnede skal vel for øvrig være fornøyd med at da han gikk på trynet på vei tilbake til hotellet, var det i buskene på ‘riktig’ side og gangveien, og ikke uti kanalen…
PS! Noen av bildene (nr 2-6) er fra mitt første besøk i august 2016.

Revisit:
Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts 3-2 (2-1)
East of Scotland League Conference C
Prestonfield, 30 March 2019
0-1 Rhys Davies (7)
1-1 Roddy MacLennan (16)
2-1 Roddy MacLennan (39)
2-2 Connor McLaren (46)
3-2 Tommy Coyne (pen, 65)
Att: 618
Admission: £6
Programme: £2

Next game: 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star
Previous game: 30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Lørdag 30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg forlot flotte Carmuirs Park i Camelon. Helgens organiserte ‘Hop’ i regi av GroundhopUK skulle videre til Inverkeithing Hillfield Swifts og Blackburn United, for deretter å avslutte dagen hos Linlithgow Rose. Jeg hadde tidligere vært hos Blackburn United, og en revisit til kunstgressbanen der fristet ikke mer enn at jeg valgte å droppe de to midterste kampene til fordel for en annen ny bane – ikke minst ettersom også kunstgressbanen i Inverkeithing så nokså nitrist ut. Jeg var også avhengig av å finne noe som lot seg kombinere med den tidlige kampen i Camelon og gjerne også kveldskampen i Linlithgow. Valget falt til slutt på Hearts v Aberdeen i Scottish Premiership.

Derfor spaserte jeg etter kampslutt i Camelon raskt opp mot Camelon stasjon for å komme meg med 13.06-toget som denne gang var i rute. Jeg lot Scotrail frakte meg så langt som til Haymarket, og hadde der tid til en pint på puben The Haymarket før jeg lot en lokalbuss frakte meg den ikke altfor lange veien til Hearts’ hjemmebane Tynecastle Park. Denne ligger i Gorgie-området, vest i den skotske hovedstaden Edinburgh. Det er et tett befolket område av byen som tidligere hadde en god del industri som i stor grad forsvant fra 1960-årene og sørget for stor arbeidsledighet. Nye prosjekter har ført til at deler om området i dag har et mye mer moderne preg. Edinburgh generelt burde jo ellers være kjent for de fleste, som den skotske hovedstaden med rundt en halv million innbyggere, og som turistdestinasjon med attraksjoner som flotte Edinburgh Castle.

Første stopp ble nå billettkontoret for å hente ut kampbilletten som hadde kostet meg £30 pluss det latterlige gebyret på £1,50 som jeg hadde måttet punge ut med for å få lov til å gjøre deres jobb. På veien betalte jeg også en programselger £3,50 for et eksemplar av dagens program, og med program og billett ordnet, stakk jeg hodet innom klubbsjappa. Jeg var på utkikk etter en pin til min samling, men køen var såpass avskrekkende at jeg droppet det og heller gikk for å leske strupen med et glass på Tynecastle Arms mens jeg bladde litt flyktig i kampprogrammet i den grad det lot seg gjøre i folkemengden der inne. Klokka hadde passert halv tre da jeg etter hvert gikk for å ta meg innenfor og ta plass på Roseburn Stand på den ene kortsiden.

De fleste vil vite at klubben som ofte bare kalles Hearts egentlig heter Heart of Midlothian og ble stiftet i 1874. De var i 1890 med å stifte Scottish League, og i perioden mellom dette og 1906 vant de ligatittelen to ganger og den gjeveste skotske cupen fire ganger. En femte cuptittel fulgte i 1915; i en sesong der Hearts også hadde en komfortabel ledelse på toppen av tabellen da 16 av deres spillere vervet seg til for å kjempe i første verdenskrig. Sju av disse, i tillegg til en tidligere Hearts-spiller, ble drept i krigen. Neste storhetsperiode var i 1950-årene frem til starten av 1960-årene, og de ble cupmestre i 1956 mens ligaen ble vunnet i både 1958 og 1960. Sistnevnte triumf var deres fjerde ligatittel, og også den foreløpig siste, men i denne perioden vant de også ligacupen (en nyvinning i 1946/47) i både 1954, 1958, 1959 og 1962.

Etter ligacupseieren høsten 1962 måtte Hearts vente helt til 1998 før de igjen kunne hanke inn et trofé, og denne gang var det i den gjeveste skotske cupen, som de også sikret seg i både 2006 og 2012. I 2006 måtte det straffesparkkonkurranse til før Gretna ble finalebeseiret, mens finalen i 2012 nok var ekstra deilig for Hearts-fansen siden det da var erkerivalen Hibs som ble knust 5-1 i finalen. Hearts har med unntak av noen få raske svippturer på nivå to vært fast innslag i den skotske toppdivisjonen helt siden oppstarten, og har også hele 14 ganger endt som nummer to i ligaen, samtidig som de har seks tapte finaler i Scottish Cup og tre tapte finaler i ligacupen. De har også deltatt i europacupene ved flere anledninger, og i 1988/89-utgaven av EUFA Cupen tok de seg helt til kvartfinalene, der de knepent tapte 1-2 sammenlagt for selveste Bayern München.

Det har ikke vært alltid vært enkelt å konkurrere med ‘Old Firm’ i Glasgow, og det har overhodet ikke blitt noe enklere i nyere tid. I 2014 endte Hearts til og med sist i det som den sesongen fikk navnet Scottish Premiership, men tok seg tilbake til toppdivisjonen på første forsøk og har igjen etablert seg på øvre halvdel der. Denne dagen skulle de ta imot Aberdeen; en annen klubb som før denne sesongen hadde fire strake andreplasser i ligaen. Hearts lå på en femteplass mens Aberdeen la beslag på tredjeplassen bak de to store Glasgow-klubbene, og fokuset var derfor naturlig nok på å sikre seg europacup-spill. Jeg forventet en jevn kamp der utfallet var helt åpent, og det var for øvrig liten tvil om at sesongen gikk inn i en avgjørende fase der man i Hearts’ tilfelle skulle opp mot Aberdeen, Rangers og erkerival Hibs i løpet av en ukes tid, før man hadde cup-semifinale mot Inverness Caledonian Thistle.

Tynecastle Park har vært hjemmebane for Hearts siden 1886, og etter at man helt på starten av forrige århundre utvidet tilskuerfasilitetene, hadde man en kapasitet på 61 784 – godt over tre ganger så mye som den kapasitet man i dag opererer med. I 1914 ble fasilitetene på den ene langsiden erstattet med en ny tribune designet av Archibald Leitch; stadion-arkitekten fremfor noen. Senere gjennomgikk Tynecastle Park flere runder med moderniseringer; ikke minst i 1990-årene da man etter Taylor-rapporten rev tribunene på tre sider og erstattet de med nye som betød at ståplasser var historie. Den Leitch-designede Main Stand var den eneste som overlevde, og jeg skulle så gjerne ha besøkt Tynecastle Park før også den ble jevnet med jorden. Dessverre er tydeligvis intet fredet for vandalismen som herjer, og i 2017 ble også denne byttet ut med et ny tribune slik at alle de fire tribunene nå er temmelig identiske. Moderne og sikkert funksjonelle og fine, men ikke spesielt spennende sammenlignet med Leitch-tribunen.

Jeg tok uansett plass på Roseburn Stand bak det ene målet, og derfra kunne jeg se at Hearts åpenbart satset på baller opp mot spissen Uche Ikpeazu. Han hadde tidlig en avslutning som ble reddet av Dons-keeper Joe Lewis, men snart tok gjestene fra oljebyen over og det gikk heller ikke altfor lenge før de tok ledelsen. Sam Cosgrove steg til være og satt pannebrasken til en corner fra Niall McGinn, og ballen smalt i tverrliggeren, men Connor McLennan satt returen i mål fra kort hold og sørget for 0-1 etter et kvarters spill. Det var bortelaget som dominerte førsteomgangen, og på midtbanen var det Graeme Shinnie som var sjefen der han styrte spillet. Han hadde selv en avslutning like utenfor, mens Cosgrove litt senere så sin heading ble slått over av Hearts-keeper Zdenek Zlamal. Hearts unngikk ytterligere baklengs før de gikk i garderoben for å høre hva som skulle gjøre annerledes etter hvilen, og med 0-1 på tavla var det selvsagt fortsatt spenning.

I pausen fant jeg ut at de slipper ut folk for å røyke nedenfor Wheatfield Stand på den ene langsiden, som jeg også hadde gått gjennom på min vei inn. Mens jeg var der nede og trakk litt ufrisk luft traff jeg utrolig nok på et par gamle danske kompiser fra Århus som jeg ikke har sett på mange år. Jeg må holde meg forholdsvis godt siden en av de hadde dratt kjensel på meg og ropt på meg idet jeg gikk forbi. De hadde tatt seg en langhelg i Glasgow og Edinburgh, og en kort prat ønsket jeg de en fortsatt god tur før jeg gikk tilbake til plassen min via en tur innom matutsalget. Med to scotch pies og en Bovril var jeg klar for andre omgang, etter å ha tatt en rask stopp og kikket på det flotte minnesmerket som står på hjørnet mellom Wheatfield Stand og Roseburn Stand og som hyller Hearts-spillerne som tjenestegjorde i første verdenskrig.

Det var som om det var et helt nytt Hearts-lag som kom på banen igjen etter pause, og de hadde tidlig i andre omgang en kjempesjanse. Dons-keeper Lewis var ute på 16-meterstreken for å fakke et oppspill da han mistet ballen i duell med Jamie Brandon, og ballen endte hos Ikpeazu som hadde åpent mål men presterte å sette ballen utenfor stolpen. Vi nærmet oss en times spill da Jake Mulraney tok seg inn i Dons-feltet og ble felt av Andy Considine. Dommeren pekte på straffemerket, og derfra utlignet Sam Clare til 1-1. Hearts ropte igjen på straffe da Ikpeazu jaget et tilbakespill og så ut til å bli felt av keeper, men i stedet for ny straffe ble det nå gult kort for filming. Hearts presset nå på for et ledermål, men Craig Wighton klarte ikke helt å stokke beina da han også fikk seg et puff idet han avsluttet over fra seks meter.

Vertenes gode andreomgang skulle likevel belønnes med et seiersmål, for i det 77. minutt overlistet Ikpeazu en eller to forsvarere da en lang ball ble spilt opp mot ham. Han stormet inn i feltet og plasserte ballen forbi keeper og i mål til 2-1. Hearts hadde snudd kampen, og Ikpeazu ble kort etter byttet ut til stående applaus fra hjemmefansen. Etter dette virket det egentlig aldri som om Aberdeen skulle klare å få en utligning, og Hearts rodde i land seieren og de tre poengene foran 17 880 tilskuere. Det var imidlertid bare å håpe at Aberdeen kunne få et bedre resultat når jeg drøyt to uker senere skulle se de i cup-semifinale mot Celtic. Tynecastle Park var nå uansett besøkt, og selv om jeg dessverre var for sent ute til å få med meg Leitch-tribunen, hadde jeg en helt grei opplevelse her denne lørdagen.

Med dette var altså dagens andre kamp historie, men jeg hadde nok en kamp på min lørdagsmeny, og jeg strenet raskt opp på Gorgie Road for å la en av lokalbussene frakte meg raskt tilbake til Haymarket. Raskt ble det kanskje ikke, for det var ikke uventet en del trafikk rett etter kampslutt, og det gjorde at jeg mistet toget jeg egentlig hadde håpet å rekke. Jeg hadde uansett ikke hastverk, og det var heller ikke mer enn elleve minutter å vente på neste (og noe raskere) tog til Linlithgow, der jeg skulle se kamp og gjøre en revisit. De som har reist med tog vestover fra Edinburgh ved at man like etter Haymarket passerer det store rugby-stadionet Murrayfield Stadium. Omtrent samtidig kan man så vidt skimte toppen av tribunekonstruksjonene ved Tynecastle Park på motsatt side, og jeg sendte et blikk ditover idet 17.21-toget rullet ut av Haymarket med kurs for Linlithgow.

Scottish ground # 31:
Heart of Midlothian v Aberdeen 2-1 (0-1)
Scottish Premiership
Tynecastle Park, 30 March 2019
0-1 Connor McLennan (16)
1-1 Sean Clare (pen, 60)
2-1 Uche Ikpeazu (77)
Att: 17 880
Admission: £31,50 (£30 + £1,50 fee)
Programme: £3,50
Pin badge: n/a

Next game: 30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts
Previous game: 30.03.2019: Camelon Juniors v Edinburgh United

More pics

This day on a map / The whole trip on a map